NO123004B

NO123004B -

Info

Publication number: NO123004B
Application number: NO0912/68A
Authority: NO
Inventors: S Lewis; G Miller; A Law
Original assignee: Rohm & Haas
Priority date: 1967-03-09
Filing date: 1968-03-08
Publication date: 1971-09-13
Also published as: FI51698B; MY7400015A; IL29605A; IE31979L; FI51698C; SE377692B; PH9546A; DK130073B; DK130073C; OA02758A; IE31979B1

Description

Fungicide, baktericide og algicide preparater som inneholder 3-isotiazoloner.

Nærværende oppfinnelse vedrorer fungicide, baktericide og algicide preparater som inneholder nye, substituerte 3-isotiazoloner og salter av disse.

De nye 3-isotiazoloner (i det folgende betegnet som "isotiazoloner") kan betegnes med formelen hvor Y betegner (C^ - C18) alkyl, (C3 - Cg) cyklo-alkyl, aralkyl med inntil IO karbonatomer, som eventuelt er substituert med halogen, (C^ - C^) alkyl eller (C-^ - C^) alkoksy, fenyl som eventuelt er substituert med halogen, (C^ - C^) alkyl, nitro eller karbalkoksy hvor hver alkylgruppe inneholder inntil 4 karbonatomer,(C^ - C^) hydroksyalkyl, (C^ - C^) halogenalkyl, dialkylaminalkyl hvor hver alkylgruppe inneholder inntil 4 karbonatomer, eller en karbamoylgruppe med formelen

hvor X er oksygen eller svovel, og

R2 er (C^ - C18) alkyl, ((^ - C4) alkylsulfonyl, fenylsulfonyl som eventuelt er substituert med halogen eller (C^ - C^) alkyl, karbalkoksyalkyl med formelen

hvor R3 er (C1 - C4> alkyl, og

R. er en (C^ - C^) alkylengruppe, eller en fenyl-gruppe med formelen

hvor R,, er (C^ - C^) alkyl, halogen, nitro eller (C^ - C^) alkoksy, og

n er et tall fra O til 3, og

A) når Y er forskjellig fra karbamoylgruppen, er

a) R og R-^ hydrogen, halogen eller (C^ - C^)

alkyl, eller

b) R hydrogen, (C^ - C^) alkyl eller halogen, og

R1 (C^ - C^) halogenalkyl, eller

c) R cyano, og Rj^ (C^ - C4) alkyltio, (C1 - C4> alkylsulfinyl eller (C^ - C4) alkylsulfonyl, og

B) når Y er karbamoylgruppen, er

R hydrogen, (C-^ - C ^) alkyl, halogen eller cyano, og

R1 hydrogen, (C1 - C4) alkyl, (C^ - C4) halogenalkyl, halogen, (C^ - C 4) alkyltio, (C^ - C4) alkylsulf inyl eller (C1 - C4) alkylsulfonyl.

Noen av isotiazolonene som er beskrevet foran, kan danne nye salter som også oppviser fungicid, baktericid og algicid virkning. Slike saltdannende forbindelser faller innenfor rammen av formel I, hvor Y er alkyl med 1-18 karbonatomer, cyklo-alkyl med 3-6 karbonatomer, aralkyl med inntil 10 karbonatomer, som eventuelt er substituert med halogen ~,' lavere alkyl eller lavere alkoksy, fenyl som eventuelt er substituert med halogen, nitro, lavere alkyl eller lavere karbalkoksy, lavere hydroksyalkyl, lavere halogenalkyl eller lavere dialkylaminalkyl, og R og R^ er valgt fra gruppen som omfatter hydrogen, lavere

alkyl eller halogen.

Fremstilling av disse aktive salter oppnås lett ved å omsette

de foran angitte 3-isotiazoloner med en sterk syre. Typiske

sterke syrer omfatter saltsyre, salpetersyre, svovelsyre, hydrogenbromid og lignende. Fraskillelse av de sure salter fra reaksjonsmediet oppnås lett ved hensiktsmessige midler,

kjent av en fagmann på området.

Representative Y-substituenter omfatter metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, oktyl, decyl, pentadecyl, oktadecyl, cyklo-propyl, cykloheksyl, benzyl, 3,4-diklorbenzyl, 4-metoksyben-zyl, 3,4-diklorfenyl, hydroksymetyl, klormetyl, klorpropyl, dietylaminoetyl, metylkarbamoyl, propylkarbamoyl, t-oktylkar-bamoyl, fenylkarbamoyl, etoksyfenylkarbamoyl, nitrofenylkarba-moyl, karbetoksymetylkarbamoyl, metyltiokarbamoyl og etyltio-karbamoyl.

Representative R-substituenter omfatter hydrogen, brom, klor, jod, cyano, metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl og t-butyl.

Representative R^-substituenter er hydrogen, klor, brom, jod, metyl, etyl, propyl, butyl, klormetyl, klorpropyl, brommetyl, brometyl, brompropyl, brombutyl, metyltio, propyltio, metyl-sulfinyl, etylsulfinyl, butylsulfinyl, metylsulfonyl, etylsulfonyl, propylsulfonyl og butylsulfonyl.

Representative R2~substituenter er metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, t-butyl, pentyl, isopentyl, heksyl, heptyl, oktyl, t-oktyl, nonyl, decyl, dodecyl, oktadecyl, fenyl, 2-metylfenyl, 4-metylfenyl, 4-etylfenyl, 2,4-dimetylfenyl, 2-klorfenyl, 3-klorfenyl, 4-klorfenyl, 2,5-diklorfenyl, 3,4-diklorfenyl, 3,4-dibromfenyl, 2-bromfenyl, 3,4,5-triklorfenyl, 4-nitrofenyl, 2,4-dinitrofenyl, 4-metoksyfenyl, 2-etoksyfenyl, 3,5-dimetoksyfenyl, metylsulfonyl, etylsulfonyl, 4-klorfenyl-sulfonyl, 4-metylfenylsulfonyl, 3,5-dimetylfenylsulfonyl, kar-betoksymetyl og karbetoksyetyl.

De nye 3-isotiazoloner kan fremstilles ved enhver egnet metode som er beskrevet i litteraturen, slik som ved omdannelse av 3-hydroksyisotiazoler, p-tioketoamider, eller p-substituerte tiocyanoakrylamider eller tiosulfatakrylamider.

Fremstilling av de nye 2-karbamoyl- og tiokarbamoyl-substituerte isotiazoloner kan utfores ved å omsette et 3-hydroksyisotiazol med i det vesentlige ekvimolare mengder av et isocyanat eller isotiocyanat. Det usubstituerte 3-hydroksyisotiazol kan syntetiseres fra propiolamid ved metoden etter W.D. Crow and

N.J. Leonard, J. Org. Chem., 30, 2660 - 2665 (1965).

En generell reaksjon for fremstillingen av karbamoyl-substituerte 3-isotiazoloner fra 3-hydroksyisotiazoler og isocyanater eller isotiocyanater vises nedenfor:

hvor symbolene R, R^ , R2 og X er som foran definert.

Skjont et ekvimolart forhold mellom reaktantene er foretrukket, kan et overskudd på opp til 2 mol eller mer isocyanat eller isotiocyanat pr. mol 3-hydroksyisotiazol anvendes. I mange tilfelle kan et inert, organisk opplosningsmiddel brukes ved denne reaksjon. Vanligvis foretrekkes opplosningsmidler fra klassene aromatisk hydrokarbon, halogenert aromatisk hydrokarbon, amid, ester, alifatisk hydrokarbon og eter. Særlig egnet er benzen, toluen, heptan, etyleter og dioksan. Når enkle isocyanater brukes, er reaksjonen spontan, men med mindre reak-sjonsvillige langkjedede eller aromatiske isocyanater kan en katalysator eller promotor, slik som et tertiært amin, anvendes med fordel. Representative tertiære aminer er pyridin og trietylamin. Skjont reaksjonstemperaturen ikke er kritisk, utfores den vanligvis mellom -20 til 80°C eller mer.

Dessuten kan isotiazolonene med formelen

fremstilles ved metoden etter Goerdeler og Mittler som beskrevet i Chem. Ber., 96, 944 - 954 (1963). I formel II defineres Y' på samme måte som Y i formel I bare bortsett fra den lavere hydroksyalkylgruppe, og Z er hydrogen eller lavere alkyl, og Z' er lavere alkyl eller lavere halogenalkyl. Denne fremstilling omfatter halogeneringen av et substituert (3-tioketoamid i et inert organisk ester-oppldsningsmiddel, slik som etylacetat. (3-tioketoamidet som det er henvist til, kan betegnes med formelen hvor Z og Y er som foran definert, og Z" er lavere alkyl. En annen metode for fremstilling av noen av forbindelsene er den etter Crow og Leonard, slik som angitt i Journal of Organic Chemistry, som det tidligere er henvist til. Denne metode omfatter omdannelsen av et (3-substituert tiocyanoakrylamid eller tiosulfatakrylamid til isotiazolonet. Denne reaksjon kan illustreres ved den fSigende ligning:

hvor Y er som definert i formel I,

Z"' er hydrogen eller lavere alkyl, og

M er -SCN eller -S203".

Vanligvis og foretrukket utfores omdannelsen av det substituerte tiocyanoakrylamid eller tiosulfatakrylamid til isotiazolonet ved å behandle dette med en syre, slik som f.eks. svovelsyre. Imidlertid når M er SCN, anvendes overgangsmetallsaltene, slik som nikkelsulfat, ferrosulfat, ferrisulfat, kobbersulfat og lignende også lett. På samme måte kan omdannelsen utfores med jod når M er S2°3~- Fremstillingen av tiocyanoakrylamidet og tiosulfatakrylamidet som angitt etter Crow og Leonard, omfatter omsetning av et substituert propiolamid med tiocyansyre eller tiosulfat.

2-hydroksyalkyl-3-isotiazolon-derivatene som er beskrevet her, oppnås ved å omsette formaldehyd eller et alkylenoksyd, slik som etylenoksyd, propylenoksyd og lignende, med et 3-hydroksyisotiazol. Fremstilling av 2-halogenalkyl-3-isotiazolonene kan utfores ved å omsette et 2-hydroksyalkyl-3-isotiazolon med et halogenerende middel, slik som tionylklorid, fosfortribro-mid, fosfortriklorid og lignende.

For å illustrere fremstillingen av forbindelsene som anvendes

i preparatene ifolge oppfinnelsen, fremlegges de folgende eksempler. I tabell I er angitt forbindelsene som fremstilles ved de foran beskrevne fremgangsmåter, og som danner eksemplene 1 til 79. Tabell II angir elementæranalyser og smeltepunkter for eksemplene beskrevet i tabell I. Spesielle illustrerende fremstillinger i eksemplene 1, 3, 14, 25, 33,

38 og 55 er angitt nedenfor.

EKSEMPEL 1

En opplosning av 5,05 deler (0,05 mol) av 3-hydroksyisotiazol

i 88 deler torr benzen ble rort om ved 25°C. Til foranstå-ende opplosning ble det tilsatt en 50 %'s benzenopplosning som inneholdt 2,85 deler (0,05 mol) metylisocyanat. Umiddelbart etter tilsetning begynte en hvit utfelling å danne seg, som vokste progressivt storre og storre ved omroring. Omroringen ble fortsatt over natten. Filtrering av reaksjonsblandingen ga 2 deler av et hvitt, fast stoff, 2-(N-metylkarbamoyl)-3-isotiazolon med et smeltepunkt på 138 - 140°C. Etter tilsetning av 35 deler heksan ga filtratet 3,5 deler ytterligere produkt med et smeltepunkt på 138 - 139°C. På denne måte ble ét totalutbytte på 5,5 deler (70 %) av 2-(N-metylkarbamoyl)-3-isotiazolon oppnådd.

EKSEMPEL 3

Til en omrort opplosning av 2,9 deler (0,0 29 mol) av 3-hydroksyisotiazol i 88 deler benzen ble 2,1 deler (0,029 mol) metyliso-tiocyanat tilsatt. Opplosningeh ble oppvarmet ved 50°C til 60°C i lo timer og reaksjonsmediet fordampet og etterlot 2,5 deler av et hvitt, fast stoff, 2-(N-metyltiokarbamoyl)-3-iso-

tiazolon. Produktet ble omkrystallisert fra etanol.

EKSEMPEL 14

Til en omrort opplosning av 3 deler (0,0 25 mol) av 3-hydroksy-5-metyl-isotiazol i 132 deler torr benzen ble 4 deler (0,025 mol) av 3-klorfenylisocyanat tilsatt. Temperaturen i opplosningen steg på grunn av den eksoterme reaksjon fra 27 til 48°C. Etter omrbring i 2 timer dannet en hvit, fast oppslemning seg. Det faste stoff ble skilt fra og torret og ga 7 deler av 5-metyl-2-(N-3-klorfenylkarbamoyl)-3-isotiazolon.

EKSEMPEL 25

Til en omrort opplosning av 4 deler (0,04 mol) av 3-hydroksyisotiazol i 88 deler torr benzen ble 2,84 deler (0,04 mol) av etylisocyanat tilsatt dråpevis ved 25°C. Opplosningen ble rort om i 12 timer ved. 25°C. Deretter ble opplosningsmidlet fordampet under vakuum og ga 6 deler av et gult, fast stoff, 2-(N-etyl-karbamoyl)-3-isotiazolon. Rensningen ble utfort ved krystallisering fra en benzenheksan-opplosning.

EKSEMPEL 33

En opplosning av benzen (66 deler) 3-hydroksyisotiazol (4,0 deler, 0,04 mol) og 1 del trietylamin ble rort om. Derpå ble 8,45 deler (0,04 mol) av n-dodecyl-isocyanat i 22 deler benzen tilsatt dråpevis ved 25°C. Etter omroring i 12 timer ble reaksjonsopplosningen fordampet og 13 deler av 2-(N-n-dodecyl-karbamoyl ) - 3-isotiazolon isolert. Produktet ble krystallisert fra etanol.

EKSEMPEL 38

5-metyl-2-(N-etyltiokarbamoyl)-3-isotiazolon ble fremstilt ved å omsette 3-hydroksy-5-metylisotiazol og etylisotiocyanat etter fremgangsmåten i eksempel 3.

EKSEMPEL 55

Vandig formaldehyd (37 %) 4,5 g (0,056 mol) ble fortynnet med 25 ml vann, og deretter ble 3,8 g (0,028 mol) kaliumkarbonat tilsatt. Derpå ble 5,5 g (0,055 mol) av 3-hydroksyisotiazol tilsatt til formaldehyd-opplosningen i en porsjon. En fast felling dannet seg snart og ble etter 2 timers omroring filtrert fra og ga 1,8 g av et hvitt, fast stoff 2-hydroksymetyl-3-isotiazolon.

De nye 3-isotiazoloner kan også fremstilles ved en ny frem-gangsmåte som omfatter cykliseringen av et disulfid-amid med formelen

hvor Z. og Z^ betegner hydrogen eller C. - C

alkyl, og

Y" er som tidligere definert for Y, bortsett fra at den er forskjellig fra hydroksyalkyl, karbamoyl eller

tiokarbamoyl.

En slik cyklisering utfores fortrinnsvis ved å omsette disulfid-amidet med et halogenerende middel. Typiske halogenerende midler omfatter klor, brom, sulfurylklorid, sulfurylbromid, N-klorsuccinamid, N-bromsuccinamid og lignende. Klor og sulfurylklorid er de foretrukne halogeneringsmidler.

Cyklisering av disulfid-amidet vil finne sted når 3 mol ekvivalenter av det halogenerende middel anvendes ved reaksjonen. Ved å bruke et overskudd av halogenerende middel kan isotiazolonet halogeneres ved 4- og/eller 5-stillingene i formel I. Der hvor 5 mol ekvivalenter av halogeneringsmidlet er tilgjen-gelig, vil monohalogenering finne sted. For di-halogenering av 7 mol ekvivalenter av det halogenerende middel nodvendig.

Fremstilling av isotiazoloner som har 4- og 5-stillingen substituert med forskjellige halogener, oppnås ved halogeneringen av et isotiazolon, som allerede er halogenert i en av de to stillinger. Hvis f.eks. et 4-brom-5-klor-3-isotiazolon er onsket, kan dette oppnås ved bromering av et 5-klor-3-isotiazolon eller klorering av et 4-brom-3-isotiazolon. Utgangsiso-tiazolonet fremstilles selvfolgelig ved cyklisering av et di-sulf id-amid som beskrevet foran. Fremgangsmåter og variasjoner i disse for hva som kan betegnes "sekundær halogenering" vil være klare for en fagmann på området.

Temperaturen er ikke kritisk for reaksjonsprosessen, dvs. cykliseringen vil foregå ved enhver temperatur. Vanligvis og fortrinnsvis vil den utfores i området fra 0 - 100°C.

Reaksjonen utfores i et inert, ikke-vandig opplosningsmiddel, slik som benzen, toluen, xylen, etylacetat, etylendiklorod og lignende.

Isotiazoloniumsalter kan dannes sammen med isotiazolonene under cykliseringsprosessen, f.eks. når Y" i formel III er alkyl med 1-18 karbonatomer eller aralkyl med inntil 10 karbonatomer. Slike salter har den folgende struktur:

hvor Y", R og R^ er som tidligere definert.

Der hvor det er onsket eller nodvendig, kan et surt rensemid-del innfores i reaksjonsmediet for å unngå dannelse av iso-tiazoloniumsalt. Typiske rensemidler som kan brukes her, omfatter t-aminbaser, slik som f.eks. pyridin og trietylamin. Det skal bemerkes på dette punkt at isotiazoloniumsaltene også kan overfores eller noytraliseres til frie isotiazoloner ved å bringes i kontakt med vann eller svake, organiske baser.

Disulfid-amidene som cykliseres for å danne isotiazolonene er kjente og kan fremstilles på mange måter. Typisk omsettes et a- eller (3-mono- eller di-substituert acrylat eller acrylsyre med tioleddiksyre. Etter fullendelse av reaksjonen hydrolyse-res produktet for å oppnå (3-merkaptopropionsyre, som på sin side oksyderes til disulfidsyren. Dette materiale omdannes deretter til et diacidklorid-disulfid, som på sin side behandles med ammoniakk eller substituerte ammoniakkderivater, slik som alkylamin, anilin, amid, cyanamid, sulfonamid eller urea.

Den foran beskrevne cykliseringsprosess illustreres av de

folgende ytterligere eksempler.

EKSEMPEL 8 2

Fremstilling av 2-metyl-3-isotiazolon og 5-klor- 2- metyl- 3-isotiazolon.

Til en etylendiklorid- (1 liter) oppslemning av ditio-N,N'-dimetyldipropionamid, 70,9 g (0,3 mol) ble tilsatt ved 10 - 15°C i lopet av 1 1/2 time 121,5 g (0,9 mol) sulfurylklorid. Etter tilsetning fikk reaksjonsoppslemningen varme seg opp til 20 - 25°C og ble rort orn over natten for å sikre fullendelse av reaksjonen. Oppslemningen ble deretter filtrert og ga 37.1 g av 2-metyl-3-isotiazolonhydroklorid, som kunne omdannes til det frie 3-isotiazolon ved kontinuerlig eterekstrak-sjon fra vann. Etylendikloridfiltratet ga etter fordampning til omtrent det halve volum en ytterligere mengde (30,5 g) av mindre rent hydroklorid. Fullstendig fordampning av etylen-dikloridf iltratet ga 24,7 g av en oljelignende rest som ved sublimering ved 0,1 mm. (40 - 60°C) ga 11,5 g av 5-klor-2-metyl-3-isotiazolon, smp. 44 - 47°C.

EKSEMPEL 83

Fremstilling av 2-( 3, 4-diklorfenyl)- 4- metyl- 3- isotiazolon. Ditio-(3',4'-diklor)diisobutyranilid, 12,8 g (0,0234 mol) ble slemmet opp i 250 ml etylendiklorid, og en opplosning av 9,5 g (0,070 2 mol) av sulfurylklorid i 25 ml etylendiklorid ble tilsatt dråpevis ved 25 - 30°C i lopet av 1 time. Oppslemningen ble rort om over natten for å sikre fullendelse av reaksjonen og deretter filtrert og ga 8,6 g grått 2-( 3, 4-diklorf enyl)-4-metyl-3-isotiazolon, smp. 160 - 161°C. Produktet ble krystallisert fra etylacetat og ga et smeltepunkt på 161 - 163°C.

De nye isotiazoloner og salter er fungicid, baktericid og algicid aktive forbindelser. Dessuten er disse nye forbindelser i besittelse av den uventede egenskap å være motstands-dyktige mot hemning av-vanlige additiver eller forurensende midler, slik som lecitin, normalt hesteserum, alkylbenzensul-fonater, vannopploselig lanolin, natriumkromat, natriumnitrit, glycerol, propylenglycol og lignende.

Det ble også bestemt at andre isotiazoloner, nemlig 2-metyl-3-isotiazolon og 2-etyl-3-isotiazolon likeledes er effektive for kontroll av fungi, bakterier og alger. Disse forbindelser ble beskrevet av Leonard og Crow i den tidligere siterte artikkel i Journal of Organic Chemistry. Imidlertid tilskrev Leonard og Crow ikke noen biocide egenskaper til vedkommende forbindelser. Slike egenskaper var ukjente inntil nærværende funn.

Fungicid vurdering av de nye isotiazolonene sammen med Leonard og Crow-forbindelsene ble utfort ved "Standard-glide-spore-spiring-proven" (se Phytopathology, 33, 627 (1943)), som gjor bruk av sporer av Alternaria solani (Alt.), Sclerotinia fructicola (Sel.) og Stemphylium sarcinaeforme (Stem.) eller Botrytis Cinerea (Bot.). Verdiene som oppnås for konsentra-sjonen i deler pr. million (dpm) som effektivt kontrollerte 50 % av sporene (ED^Q), er gjengitt i tabell III.

Baktericid aktivitet ble vurdert ved "Serie-fortynningsprdven"

(Broth Titer Test), hvor en rekke næringssupper som inneholder forskjellige fortynninger av en proveforbindelse og en organisme, halveres ved utgang fra 1:1000. Verdiene som oppnås, er også gjengitt i tabell III og betegner den maksimale fortynning, ved hvilken forbindelsen under vurdering gir fullstendig kontroll av organismen. Staphylococcus aureus (S. aureus) og Escherichia coli (E. coli) var de bakterier som anvendes ved denne prove.

Utvalgte isotiazoloner ble også vurdert som algicider ved Fitzgerald-proven (Applied Microbiology, 7, 205 - 211, nr. 4, 1959) og funnet å være usedvanlig effektive.

Ytterligere fungicid virkning av en del av isotiazolonene ble vist ved deres anvendelse ved frobehandling. Ved frobehandling forstås utspredning av et mikrobicid aktivt materiale over et fro som er gjenstand for angrep av mikroorganismer, særlig sopper, i en mengde som er effektiv til å kontrollere slike mikroorganismer uten å skade.froet. Under de fleste om-stendigheter vil det aktive materiale, i dette tilfelle isotiazolonene eller blandinger av disse, påfores overflaten på froene som skal behandles. Dette kan gjores på forskjellige måter som er vanlige på området, slik som oppslemning, gjen-nomblotning, stovbehandling, påsproytning og lignende.

Mengden av isotiazolon som er nodvendig for å være effektiv

for frobehandling vil avhenge av betingelser, slik som froart, påforingsmetode, jord og atmosfæriske betingelser og lignende. Vanligvis vil en påforing på mellom 7,75 - 622 g av det aktive materiale pr. 45 kg fro være effektiv for å kontrollere uon-skede mikroorganismer og således gi beskyttelse til froet. En påforing av aktivt middel på mellom 31 - 310 g pr. 45 kg fro er foretrukket.

En forsoksteknikk ble brukt for å vise effektiviteten av disse forbindelser for frobehandling. Denne omfatter å oppslemme to porsjoner på lOO maisfro hver med isotiazolonet under vurdering med en mengde på 31 - 62 g pr. 35 liter fro. For sammen-ligningsformål ble også en ubehandlet kontroll inkludert. Etter torring ble froene plantet i gjodseljord infisert med Pythium, og som har et hoyt fuktighetsinnhold. Maisfroene ble holdt i denne jord i en uke ved ca. 10°C for å forårsake infek-sjon. Etter avslutning av denne tidsperiode ble temperaturen hevet og holdt ved ca. 21 - 27°C for å forårsake spiring av ikke-infisert fro. Antallet av fro som spirte ble talt etter spiring av planten, og disse data er angitt i tabell V.

Vanligvis oppnås kontroll av en levende organisme med preparatene ifolge nærværende oppfinnelse ved å bringe organismen i kontakt med et isotiazolon i en mengde som er effektiv til å kontrollere denne organisme. Enhver av de kjente arbeidsmåter på området kan brukes for å spre isotiazolonene på en måte for å oppnå den onskede kontakt med organismen som skal kontrolleres. Påsproytning og gjennomrokning er typiske slike arbeidsmåter.

Preparatene etter nærværende oppfinnelse kan lett anvendes som slimhindrende midler, algicider, baktericider, fungicider eller kombinasjoner av disse på ethvert sted og særlig i van-dige medier, slik som f.eks. vann-kjoli.igssystemer, svømmebas-senger, papirmassefremstilling etc. Dessuten kan disse forbindelser og/eller blandinger.' av lisse tjene funksjoner, slik som f.eks. preservativer, særlig stoffpreservativer, såpe-tilset-ningsmidler, sanitiserende midler og preservativer for metall-bearbeidelsesforbindelser og lignende.

Generelt kan et sted som er gjenstand for angrep av mikroorganismer, beskyttes -a.-ai preparatene ifSlge oppfinnelsen ved å innarbeide på nevnte sted et isotiazolon eller salt av dette i en"mengde som er effektiv til å kontrollere disse mikroorganismer. Den noyaktige mengde av isotiazolon som er nSdvendig, vil selvfølgelig variere med mediet som skal beskyttes, mikroorgan-ismene som skal kontrolleres, de spesielle isotiazoloner eller blandinger av disse som skal anvendes og lignende. Typisk oppnås i et flytende medium fremragende kontroll når isotiazolonene innarbeides i en mengde på 0,1 - IO,000 deler pr. million (dpm) eller 0,00001 - 1 % basert på vekten av mediet. En mengde på 1 - 2000 dpm er foretrukket.

Fremragende fungistatisk virkning ved isotiazolonene ble vist når de ble anvendt som malingspreservativer og malingsEungi-stater. Mikrobiell virkning på akryl-baserte ..aalingswnul sjo-ner hindres effektivt når disse forbindelser innarbeides i en mengde på 0,9 - 9 kg eller mer pr. 380 liter maling.

Preparatene etter nærværende oppfinnelse kan foreligge i form av konsentrater for fortynning hos den endelige forbruker eller ved blandinger ferdige for bruk. Vanligvis vil blandingene, enten de er konsentrater eller blandinger ferdige for bruk, inneholde en eller flere aktive forbindelser og en eller flere av de fSigende, nemlig et fast fortynningsmiddel som kan være eller ikke være herbicid inert, og som vanligvis er findelt,

et flytende fortynningsmiddel som kan være eller ikke være herbicid inert, og som kan være eller ikke være et vanlig organisk opplSsningsmiddel, et overflateaktivt middel, et klebende middel og et pesticid, slik som et fungicid, et acari-cid, molluscicid eller et insekticid. Overflateaktive midler

av en eller annen art, f.eks. emulgerende eller dispergerende midler, er praktisk talt alltid tilstede.

Ferdig-for-bruk, preparatene inneholder vanligvis en

"agronomisk aksepterbar bærer". Ved "agronomisk aksepterbar bærer" forstås ethvert stoff som kan anvendes til å opplose, dispergere eller diffundere det kjemiske middel som er innar-

beidet i dette uten å redusere effektiviteten av det giftige middel, og som ikke gir noen varig skade til omgivelsene, slik som jord, utstyr og nyttevekster.

Preparatene etter nærværende oppfinnelse sammensettes vanligvis

slik at de er egnet for etterfo]ående utspredning. Isotiazo-

lonene kan f.eks. formuleres som fuktbare pulvere, emulsjons-konsentrater, stov, granulære formuleringer, aerosoler eller flytbare, emulgerbare konsentrater. I slike formuleringer droyes isotiazolonene med en flytende eller fast bærer, og hvis onsket, er likeledes egnede overflateaktive midler inn-

arbei det.

Isotiazolonene kan være opplost i en med vann blandbar væske,

slik som etanol, isopropanol eller aceton. Slike opplosninger lar seg lett droye med vann.

Isotiazolonene kan tas opp på eller blandes med en findelt, partikkelformet, fast bærer som f.eks. leirer, uorganiske si-

likater, karbonater og silika. Organiske bærere kan også brukes. Stovformede konsentrater fremstilles vanligvis der hvor isotiazoloner er tilstede i et område mellom 20 - 80 %.

For endelig anvendelse droyes disse konsentrater vanligvis

med et ytterligere fast stoff med fra 1 - 20 %.

Fuktbare pulverformuleringer fremstilles ved å innarbeide isotiazoloner i en inert, findelt, fast bærer sammen med et overflateaktivt middel, som kan være et eller flere emulgerende,

fuktende, dispergerende eller spredende midler eller blandin-

ger av disse. Isotiazolonene er vanligvis tilstede med fra IO - 80 vekts% og de overflateaktive midler med fra 0,5 - lo

vekts%. De emulgerende og fuktende midler som vanligvis an-

vendes, omfatter polyoksyetylerte derivater av alkylfenoler, fettalkoholer, fettsyrer og alkylaminer; alkylarylsulfonater og dialkylsulfosuccinater. Spredende midler omfatter slike materialer som glycerolmannitanlaurat og et kondensat av poly-glycerol og oljesyre modifisert med ftalsyreanhydrid. Disper-

gerende midler omfatter slike materialer som natriumsaltet av kopolymeren av maleinsyreanhydrid og et olefin, slik som diiso-butylen, natriumligninsulfonat og natriumformaldehydnaftalen-sulfonater.

En hensiktsmessig metode for å fremstille en fast formulering

er å impregnere isotiazolon-giftstoffet på en fast bærer ved hjelp av et flyktig opplosningsmiddel, slik som aceton. På

denne måte.kan også hjelpemidler, slik som aktivatorer, klebe-

midler, plantenæringsmidler, synergiske midler og forskjellige overflateaktive midler innarbeides.

Emulgerbare konsentratformuleringer kan fremstilles ved å opp-

lose isotiazolonene i et agronomisk aksepterbart, organisk opplosningsmiddel og tilsette et opplosningsmiddel-opploselig, emulgerende middel. Egnede opplosningsmidler er vanligvis ikke blandbare med vann og kan finnes i hydrokarbonet, klorert hydrokarbon, keton, ester, alkohol og amidklasser av organiske opplosningsmidler. Blandinger av opplosningsmidler anvendes vanligvis. De overflateaktive midler som anvendes som emulge-

rende midler, kan utgjore ca. 0,5 - 10 vekts% av det emulger-

bare konsentrat og kan ha en anionisk, kationisk eller ikke-

ionisk karakter. Anioniske overflateaktive midler omfatter alkoholsulfater eller sulfonater, alkylarylsulfonater og sul-fosuccinater. Kationiske overflateaktive midler omfatter fettsyrealkylaminsalter og fettsyrealkylkvaternærer. Ikke-

ioniske, emulgerende midler omfatter etylenoksydaddukter av alkylfenoler, fettalkoholer, merkaptaner og fettsyrer. Kon-sentrasjonen av de aktive komponenter kan variere fra 10 -

80 %, fortrinnsvis fra 25 - 50 %.

For bruk som fytopatogene midler skal isotiazolonene påfores

i" en effektiv mengde tilstrekkelig til a utove den onskede aktivitet ved arbeidsmåter som er velkjente pa omradet. Vanligvis vil dette innebære påforing av isotiazolonene på det sted som skal beskyttes, i en effektiv mengde når innarbeidet i en agronomisk aksepterbar bærer. I visse tilfelle kan det imidlertid være onsket og fordelaktig å påfore forbindelsene direkte på det sted som skal beskyttes, uten bruk av noen vesentlig mengde av en bærer. Dette er en særlig effektiv metode når den fysikalske natur av isotiazolonene er slik at den tillater det som er kjent som "lavvolum"-påforing, dvs. når forbindelsene er i flytende form eller i det vesentlige opploselige i hoyere-kokende opplosningsmidler.

Påforingsmengden vil selvfolgelig avhenge av formålet for en slik påforing, isotiazolonene som brukes, hyppigheten av spredning osv.

For bruk som agrikulturelle baktericider og fungicider kan fortynnede sproytevæsker påfores ved konsentrasjoner på 27,5 - 9000 g aktiv isotiazolon-komponent pr. 380 liter sproytevæske. Vanligvis påfores de ved 45 - 4500 g pr. 380 liter og fortrinnsvis ved 55 - 2225 g pr. 380 liter. I mer konsentrerte sproytevæsker okes den aktive komponent med en faktor på 2 - 12. Med fortynnede sproytevæsker utfores påforinger vanligvis i plantene inntil avrenning oppnås, mens med mer konsentrerte eller "lavvolums"-påsproytninger påfores materialene som stov.

Isotiazolonene kan anvendes som de eneste fungicide, baktericide og algicide midler eller de kan anvendes i forbindelse med fungicider, insekticider, middicider og andre pesticider.

På proveområder var isotiazolonene som er beskrevet foran, effektive til å kontrollere sopper som Personospora parasitica, Erysiphe polygoni, Erysiphe graminis, Piricularia oryzae, Phytophthora infestans og Alternaria solani.

Claims

»

Fungicid, baktericid henholdsvis algicid preparat,

karakterisert ved at det som aktiv bestand-

del inneholder en forbindelse med formelen

hvor Y betegner (C. - C1Q) alkyl, (C. - C,) cyklo- 1 lo j b

alkyl, aralkyl med inntil 10 karbonatomer, som even

tuelt er substituert med halogen, (C^ - C^) alkyl

eller (C^ - C^) alkoksy, fenyl som eventuelt er sub

stituert med halogen, (C^ - C^) alkyl, nitro eller

karbalkoksy hvor hver alkylgruppe inneholder inntil 4 karbonatomer, (C^ - C^) hydroksyalkyl, (C^ - C^)

halogenalkyl, dialkylaminalkyl hvor hver alkylgruppe

inneholder inntil 4 karbonatomer, eller en karbamoyl

gruppe med formelen

hvor X er oksygen eller svovel, og

R2 er (C^ - C18) alkyl, (C1 - C4) alkylsulfonyl,

fenylsulfonyl som eventuelt er substituert med halo

gen eller (C^ - C^) alkyl, karbalkoksyalkyl med

formelen

hvor R3 er (C^ - C^) alkyl, og R. er en (C^ - C^) alkylengruppe, eller en fenyl-

gruppe med formelen

hvor er (C^ - C^) alkyl, halogen, nitro eller ^Cl ~ C4^ al^olcsy> 0<3

n er et tall fra 0 til 3, og A) når Y er forskjellig fra karbamoylgruppen, er a) R og R., hydrogen, halogen eller (C^ - C^) alkyl, eller b) R hydrogen, (C1 - C^) alkyl eller halogen, og R^ (C^ - C^) halogenalkyl, eller c) R cyano, og R1 (C.^ - C^) alkyltio, (C^ - C4> alkylsulfinyl eller (C^ - C^) alkylsulfonyl, og B) når Y er karbamoylgruppen, er R hydrogen, (C^ - C^) alkyl, halogen eller cyano, og R, hydrogen, (C1 - C4) alkyl, (C^ - C4) halogenalkyl, halogen, (C^ - C4) alkyltio, ( C^ - C4) alkylsulfinyl eller (C^ - C4) alkylsulfonyl,

eller et salt av denne.