NO117861B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte for elektrolytisk utskillelse av aluminium.

Problemet ved den elektrolytiske utskillelse av aluminium ved moderate tem-peraturforhold og med et lite strømforbruk er ennå ikke blitt tilfredsstillende løst.

Ved den tekniske utvinning av aluminium benytter man utelukkende smelte-elektrolyse ved 800—900° i en i vidtgående utstrekning av smeltet kryolitt bestående elektrolyt. Strømforbruket utgjør ca. 24 kWh/kg aluminium.

Den samme fremgangsmåte blir også

prinsipielt anvendt ved elektrolytisk raffi-nering ved den såkalte «3-sjiktsmetoden». Strømforbruket er noe mindre, men utgjør likevel ca. 20 kWh/kg.

For en elektrolyse ved lavere temperaturer er det blitt foreslått en rekke av elektrolyter, men ingen av disse har fått virke-lig betydning i praksis.

Ved siden av visse kompleksforbindel-'

ser av aluminiumkloridet sammen med organiske baser, f. eks. pyridin, er det nevnt i litteraturen visse rent anorganiske elektrolyter, som f. eks. natriumaluminium-klorid i smeltet eller også nå en kompleks aluminiumforbindelse som dannes av li-tiumhydrid og aluminiumklorid i eterisk oppløsning (D. E. Couch og A. Brenner, Journal Electroohemical Society 99 (1952) 234).

Det har hittil ikke blitt nevnt noe om anvendelsen av slike elektrolyter i teknisk målestokk.

Det ble nå oppdaget at under visse be-tingelser kunne man fremstille utmerkede

elektrolyter for utskillelse av aluminium ved moderate temperaturer av rent organiske aluminiumiforbindelser, dvs. av slike

forbindelser som inneholder minst et kull-stoffatom som er umiddelbart forbundet med aluminium.

Aluminium-trialkyler, aluminium-di-alkyl-hydrider-AlR.2H-, aluminium-alkyl-halogenider, som AIR2CI, AIRCI2; og liknende substanser er ikke elektriske ledere. Men man kan omdanne dem til elektrolyter ved å overføre dem til kompleksforbindelser. F. eks. danner natriumetyl med

aluminiumtrietyl: natriumaluminium-tetra-etyl-NaAl (C2Hn)-t. Denne viser faktisk i smeltet tilstand en meget god ledeevne. Dette har allerede vært vist av F. Hein (Zeitschrift fiir anorganische Chemie 141, 161—226 (1924) ), som fremstilte av natriumetyl og aluminiumtrietyl et oljeaktig produkt og undersøkte dettes ledeevne, hvilket produkt han riktignok betegnet som en oppløsning av natriumetyl i aluminiumtrietyl, men som likevel har vært den oven-nevnte kompleksforbindelse, hvilket man nå vet med sikkerhet. F. Hein har ikke angitt hvilket element skiller seg under elektrolysen på katoden. Hvis man undersøker dette, finner man at der dannes på katoden hovedsakelig natrium. Ved siden av dette kan det også skilles ut noe aluminium og ofte oppdager man at der dannes en svampaktig blanding av natrium og aluminium på katoden. Forholdet mellom den dannede mengde av natrium og aluminium er herved avhengig av strømtettheten. Ved særlig lave strømtettheter dannes fortrinnsvis aluminium. Ved teknisk brukbare strømtettheter får man likevel aldri utelukkende aluminium. Denne elektrolytt er derfor ikke brukbar for utvinning av alu-

minium. Det samme gjelder også éri rekke organiske kompleksforbindelser, f. eks. KAL (CoHsOaCk; NaAl(C2Hr,)3F; og liknende.

Utmerkete elektrolytter med høy spesi-fikk ledningsevne for utskillelse av metal-lisk aluminium oppnår man likevel ved å anvende elektrolytter som ved siden av slike kompleksforbindelser også inneholder organiske aluminiumforbindelser i over-skudd. Slike elektrolytter, henholdsvis elek-trolyttblndinger, lar seg ikke på noen måte framstille ved vilkårlig å blande sammen aluminiumtrietyl med hvilken som helst av de ovenfor angitte kompleksforbindelser, da ofte de to teoretisk mulige komponen-ter i en slik blanding i virkeligheten ikke er homogent blandbare med hverandre. F. eks. kan man ikke framstille av de ovenfor angitte natriumaluminiumtetraetyl og aluminiumtrietyl en homogen blanding eller oppløsning, da de to stoffer er praktisk talt fullstendig uoppløselige i hverandre inntil man kommer til høyere temperaturer. Derimot i alle de kombinasjoner hvor det er tilstede en tilstrekkelig gjensidig blandbarhet og oppløselighet, oppdager man også ved elektrolysen at der utvinnes rent aluminium av utmerket kvalitet.

Oppfinnelsen har som vesentlig gjen-stand anvendelsen av elektrolytter for elektrolyttisk utskillelse av aluminium, og disse er sammensatt av følgende bestand-deler: 1) organiske forbindelser av aluminium av den generelle formel AIR (R') 2, hvor R betyr alkyl og R' alkyl, vannstoff eller halogen, og 2) kompleksforbindelser av forbindel-sene etter 1) med alkaliforbindelser av formelen MeR', hvor Me betyr et alkalimetall og R', som i den annen formel, alkyl, vannstoff eller halogen. Istedenfor disse alkaliforbindelser kan der også anvendes kvartære ammoniumforbindelser.

Disse kompleksforbindelser har således formelen

MeR'.AlR(R')2

resp. skrevet på en annen måte MeAlR(R')3.

De totale elektrolytter består således av A1R(R')2 + Me A1R(R')3.

Disse elektrolytter kan enten anvendes i iform av ekte forbindelser av bestanddele-ne til 1) og til 2), f. eks. i form av forbin-delsen NaF . A1(C2H5)3 . A1(CH3)3

eller

NaF.Al(C2H5)3.Al(C2H5)3,

som man også kan skrive som følger:

NaF . 2Al(C2H5)s.

De kan imidlertid også anvendes i form

av deres blandinger eller i form av deres oppløsninger. Som oppløsningsmidler kan anvendes de i det følgende anførte.

Viktig er det at i alle tilfeller så anvendes: a) såvel en forbindelse av gruppen 1 som også en forbindelse av gruppen 2, og b) ikke noen aluminiumhalogenider, som aluminiumklorid eller aluminium-bromid.

For kompleksdannelse er spesielt egnet alkalialkyler-, hydrider og -halogenider, samt tetraetylammoniumlhalogenider, tri-etyl-n-ibutyl-ammoniumhalogenider, etyl-tri-n-butylammoniumhalogenider, dodecyl-tri-metyl-ammoniumhalogenider, som klo-ridet, videre kvartære pyridinium-, kinoli-nium- og isokinoliniumsalter, som f. eks. pyridiniumj odmetylat.

Eksempelvis oppnår man en egnet elektrolytt ved å oppløse 1 mol natriumalumi-nium-diisobutyl-dihydrid-NaAl-(iso-C4Hi))2 H- i aluminiumtrietyl. Den herved til grunn liggende komplekstorbindelse kan man lett

framstille ved addisjon.av natriumhydrid

til diisobutyl-aluminiumhydrid. Selvfølge-lig kan man også omvendt framstille den samme elektrolytt av natriumaluminium-trietyl-hydrid og diisobutyl-aluminiumhydrid eller også enklere ved å oppløse natriumhydrid i en blanding av aluminiumtrietyl og diisobutylaluminiumhydrid.

Fluorholdige organiske aluminiumkom-pleksforbindelser har vist seg å være særlig egnet for sammenblanding av elektrolyter av nevnte type, f. eks. danner det av natriumfluorid og 1 mol aluminiumtrietyl framstilte natriumaluminiumtrietylfluorid-NaAlCCsHrOaF — med et et 2 mol aluminiumtrietyl en ny og vel definert annen kompleksforbindelse med sammensetning NaF.2Al(C2Hr.)3, som smelter meget lavt.

Smeiten oppviser følgende spesifikke led-ningsevner : 3.3 x IO-<3> ohm-1 om-1 ved 24° C og 15,0 x 10—^ ohm-<1> om-<1> ved 80° C og 42.5 x 10<83> ohm-<1> om-<1> ved 160° C,

og gir ved elektrolysen et.tett fastsittende aluminium av utmerket kvalitet. På samme måte kan man fremstille en elektrolyt ved å oppløse natriumfluorid i en blanding av aluminiumtrimetyl og aluminiumtrietyl. Her dreier det seg likeledes om en kompleksforbindelse av 1 mol natriumfluorid med 2 mol (her forskjellig fra hverandre) aluminiumtrialkyl.

I de heretter beskrevne elektrolytblan-dinger er det foreløpig ikke mulig å angi hvilke komplekse enkeltforbindelser virke-lig er tilstede i den flytende elektrolyt.

, En utmerket elektrolyt har f. eks. i smeiten nøyaktig eller tilnærmelsesvis den følgende sammensetning: NaF.2Al(C2HB)3 . 3 Al(C2Hr,)2F. Ved å ta hensyn til forløpet av følgende reaksjoner A1F<3> + 2 A1(C2H5)3 = 3 A1(C2H5)2F Og

NaF + A1(C2H5)2F = NaAl(C2H5)2F2

kan den også skrives:

Na Al(C2H5)2F2 . 2 Al(C2Hr,)2F . 2 A1(C2H5)3 eller Na A1F4 . 4 Al(C2Hr,)s, hvilket man lett konstaterer da den kan spaltes i NaF + AlFa + 4 Al(C2Hr,)3. Den samme elektrolyt kan også smeltes sammen av natriumfluorid, aluminiumtrietyl og aluminiumdietylfluorid. En videre utmerket elektrolyt av denne gruppe danner seg når man koker fintpulverisert tørt kryolit med mer enn 6 mol av aluminiumtrietyl. Kryolit går i oppløsning. Det dannes 2 sjikt hvorav det øverste sjikt består . av aluminiumtrietyl som lett kan skilles mens det nedre sjikt har følgende sammensetning: 3 NaAlF2(C2H5)2 + 4 Al(2Hs)3.

Liknende elektrolyter er angitt i den følgende tabell. De herved angitte sammen-setninger trenger man ikke følge helt nøy-aktig, men bare omtrent. Formlene i tabel-len er skrevet på en slik måte at man kan se av hvilke grunnstoffer elektrolyttene er sammensatt. Hvis man ville uttrykke alle formlene korrekt i kjemisk forstand, måtte man stundom forene 1 mol av den i elektrolyten tilstedeværende alkalihalogenid, resp. hydrid e. 1. med 1 mol av den organiske aluminiumforbindelse til en kompleks av typen Me(AlR3X). Man ser av formlene av de nedenfor angitte elektrolyter at i alle tilfelle er det mere enn 1 mol av den organiske aluminiumforbindelse tilstede pr.

1 mol alkalihalogenid, -hydrid e .1., hvilket er i samsvar med fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

Ved å velge egnete kvartære amimo-niumsalter kan man fremstille etter behag oppløsninger av kvartære salter i aluminiumtrietyl. Ved slike elektrolytkombina-sjoner uteblir ofte dannelsen av flytende faser med den bestemte sammensetning 1 saltmolekyl og 2 aluminiumtrialkylmole-kyler. Man kan så fremstille med store va-riasjonsmuligheter oppløsninger som bare inneholder lite elektrolyt og meget aluminium trietyl.

Flere av de ovenfor beskrevne elektrolyter kan blandes med oppløsningsmid-ler etter behag eller i bgrenset grad. Det kan bare bli tale om slike oppløsningsmid-ier som ikke spalter de organiske aluminiumforbindelser, f. eks. kullvannstoffer, spesielt aromatiske kullvannstoffer. Også eter og tertiæraminer; som tetrahydrofu-ran, dimetylanilin, dioksan, pyridin o.l.

Det er ikke å anbefale å drive fortyn-ningen av elektrolytene med slike oppløs-ningsmidler for langt fordi den spesifikke ledningsevne da vil synke og man trenger derfor en større mengde av elektrisk energi for utvinning av aluminium.

Men en slik fortynning kan være beret-tiget for å beskytte elektrolyten, som er meget ømfintlig ovenfor luft. Typen og mengden av det anvendte oppløsningsmid-del utøver også en virkning på egenskapene av det utskilte aluminium, spesielt tetthet og hårdhet av overtrekket.

Med passende oppløsningsmidler kan man også fremstille elektrolytkombinasjo-ner som på grunn av en begrenset blandbarhet og oppløselighet ikke ville være mulig uten oppløsningsmidler, f. eks. kombi-nasjonen natrium-aluminiumtetraetyl og aluminiumtrietyl i nærvær av noe toluol.

Da elektrolytens ledeevne økes kraftig med stigende temperatur, har elektrolyse-temperaturer av over 100° til maksimalt 200° ofte vist seg å være hensiktsmessige, selv om de ikke er nødvendige. I slike tilfelle er høytkokende aromatiske forbindelser som metylnaftalin, difenyleter, tetralin o. 1. egnet som fortynningsmidler.

Hvis man arbeider — hvilket ofte er fordelaktig — uten siike f ortynningsmidler, så kan man beskytte de oppvarmede elek-trolytsmeltene mot innvirkning av luft på en lettvint m!åte ved å overtrekke dem med litt parafinolje. Ingen av dem er blandbare med parafinolje. Men også når man tar hensyn til denne forsiktighetsregel, er det nødvendig å utføre elektrolysen i lukkede beholdere og å fylle det frie rom ovenfor oljen med en indifferent ibeskyttelsesgass, som kvelstoff.

Det skal ennå nevnes at man selvføl-gelig også kan tolande flere av de oven-nevnte elektrolyter med hverandre på egnet måte, f. eks., kan man også oppløse i elektrolyten NaF(Al(C2HB)3)2 visse meng-der av natriumaluminiumtetraetyl uten at anvendbarheten av elektrolyten tar noen skade herved. Den overskytende mengde av aluminiumtrietyl som også herved er tilstede, er tilstrekkelig. De ovenfor eksempelvis angitte elektrolyter inneholder som til aluminium bundne rester metyl, etyl og 1-butyl. Man kan selvfølgelig også oppbygge lignende brukbare elektrolyter med andre alkylrester, også med slike som har høyere kullstofftall. Dette kan ha visse fordeler da ømfintligheten mot luft, spesielt selv-antendbarheten avtar ved større alkylrester. Det er likevel forståelig at når den organiske del i elektrolytsystemet blir stør-re, må den spesifikke ledeevne synke, da det i hver volumenhet tilsammen er et mindre ioneantall tilstede. Derfor byr overgangen til slike høyere alkylforbindelser som regel ikke på noen spesielle fordeler. Det finnes dog unntagelser fra denne regel da f. eks. frembringelsen av tynne aluminiumsbelegg på metalltråd ikke er avhengig av omkost-ningene ved den anvendte elektriske energi.

De nye elektrolyter kan i alle tilfelle anvendes med fordel når det dreier seg om utskillelse av meget rent aluminium, dvs. man kan avende dem for frembringelse av aluminiumovertrekk på andre metaller, som kopper eller også på et grunnmateria-le bestående av mindre rent aluminium, eller også for aluminiumraffinering. I alle tilfelle elektrolyserer man hensiktsmessig i nærvær av aluminiumanoder.

I dette tilfelle forekommer det praktisk talt ikke elektrolyttap såfremt strømtett-heten holder seg under ca. 2 Amp/dm<2>. Hvis man derimot anvender f. eks. anoder av kopper, jern eller platina, så finner dét sted en gassutvikling på anoden. Gas-sene består av etan og etylen ved etyl-holdige elektrolyter, og elektrolyten vil litt etter litt bli tømt med hensyn til det i over-skudd . tilsatte aluminiumtrialkyl mens elektrolysen foregår. Dette kan selvfølgelig utjevnes på den måte at man tilsetter fra tid til annen den nødvendige mengde av den organiske aluminiumlforbindelse. Ved å anvende aluminiumanode gjør en lignende gassutvikling seg gjeldende først ved høy-ere strømtettheter. Ellers oppløses der som regel ved anoden nøyaktig den mengde av aluminium som utskilles ved katoden.

Hvis man anvender vanlig urent aluminium av karakter Huttenaluminium som anode, blir forurensningene fra aluminiu-met uoppløst igjen i form av sort slam. Slamimet blir først løst hengende ved anoden, men oppløser seg for det meste under elektrolysens forløp, faller ned på bunnen av cellen, men som oftest blir også en del suspendert i elektrolyten, hvorved det kan forekomme at de små partikler av anodeslammet setter seg fast på katodeovertrek-ket og forstyrrer utvinnelsen.

Man kan unngå denne vanskelighet på en meget enkel måte ved å omgi anodene med en tett tilsittende pose bestående av vanlig bomullsvev, hvorved anodeslammet blir fullstendig holdt tilbake. Slike beskyt-telsesanordninger for anoden er merkelig nok overordentlig holdbare i lange tider til tross for elektrolytens relativt høye temperaturer av oftest fra 60—150° og endog opp til 200°.

Det er lett å opprettholde klemmlespen-ningen ved elektrolysen mellom like store parallelle plater mellom 0.3 og 1 Volt ved at platene er på 3 cm avstand fra hverandre. Energibehovet pr. kg. utskilt aluminium under disse omstendigheter er mellom 0.9 og 3 kwh ved 150° C.

Aluminiumovertrekkene er først tette og kompakte, men blir kornete ettersom det utskilte lag blir tykkere. Likevel går det an å utskille aluminium i betraktelig tykke lag uten at cellene blir forstyrret på grunn av brodannelse. Innenfor de lagtyk-kelser som er mlulige ved overflatebehand-ling, er overtrekket fullstendig tett og glatt og festet såfremt man har renset overfla-tene grundig på grunnmaterialet. Det utskilte aluminium er ifølge spektroskopisk undersøkelse 99.999 pst. rent, selv om man går ut fra vanlig urenset aluminium (Huttenaluminium) som anode. Ved å anvende kvartære ammoniumforbindelser for frem-stilling av kompleksforotindelsene har man de forskjelligste elektrolytene til disposi-sjon hvorved man etter ønske kan påvirke egenskapene av aluminiumutfellingen, spesielt med hensyn til hårdhet, glans og korn-struktur. For å frembringe aluminiumovertrekk på metalloverflater kan det an-befales å anvende anoder av reneste aluminium. I dette tilfelle er det unødvendig å anordne en beskyttelse for elektrolyten mot forurensninger ved anodeslammet, slik som ovenfor beskrevet. Renheten av aluminium som er fremstillet ifølge oppfinnelsen fremgår ved siden av spektrosko-piske undersøkelser også av følgende for-søk: Et på en blank stålplate som grunn-lag fremlbrakt aluminiumovertrekk ble trukket som folie og kuttet i ca. 2 cm2 store stykker. 5 ccm 20 pst.-isk saltsyre ble helt over et slikt stykke. For å sam-menligne ble den samme mengde av alu-miniumplate med 99.8 pst. aluminium un-derkastet den samme prøven. I den sam-menlignende prøven gikk temperaturen opp i syren innen 12 minutter til 77° og alumjiniumet var bitt fullstendig oppløst under livlig vannstoffutvikling. Det elektrolytisk utskilte aluminium ga ingen tem-peraturforhøyelse, og ble, etter å ha lig-get i saltsyren i timevis, fremdeles uopp-løst.

I et videre lignende forsøkspar ble aluminium som var fremstilt ifølge den nye fremgangsmåten, sammenlignet med det beste raffinerte renaluminium (99.99 pst.). Man kunne ikke oppdage noen temperatur-forhøyelse i disse tilfelle, men likevel var det 99.99 pst,-iske aluminium fullstendig oppløst etter 12 timer. Aluminium ifølge oppfinnelsen viste kun et vektstap på ca. 1/3.

Kopperplater eller koppertråd som ble fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse og forsynt med noen få nye sterke aluminiumovertrekk, kan man oppbevare i timevis i salpetersyre uten at man kan oppdage det minste angrep av salpetersyre på kopperet.

Den særlige høye renhetsgrad av det fremstilte aluminium er åpenbart en følge av det faktum at alle elektrolyter ble fremstilt av destillerbare og også av destillerte organiske aluminiumiforbindelser. Herved er det åpenbart mulig på en enkel måte å utskille de normale forurensninger i aluminium i en overordentlig virksom grad.

Eksempel 1.

Man fører under kvelstoff 42 gr. natriumfluorid og 260 gr. aluminiumtrietyl sammen og oppvarmer under omrøring til 100—120°, Det faste salt oppløser seg og man får to væskelag. Det øverste lag består av nesten rent aluminiumtrietyl, det nederste er en utmerket elektrolyt for elektrolytisk utskillelse av alumJinium og har nøyaktig sammensetningen

NaF . 2 Al(CoH5)3.

Eksempel 2.

58 g kaliumfluorid og 284 g aluminium-diisobutylhydrid

ble oppvarmet i kvelstoffatmosfære og under omrøring til 100°. Saltet oppløser seg og man får en homogen væske som blir ved ca. 90° krystallisk stiv. Ved smeltelek-trolyse av dette reaksjonsprodukt oppnår man ved katoden en fastsittende alumi-niumlfelling.

Eksempel 3.

I kvelstoffatmosfære ble 58 g kaliumfluorid oppløst i 198 g aluminiumtriisp-butyl

ved ca. 100°. Til denne reaksjonsblandirig tilsetter man 85 g aluminiumtrimetyl under omrøring og under oppvarming til 80— 90°. Det danner seg herved to væskelag. Det øverste lag leder praktisk talt ikke i det hele tatt den elektriske strøm, det nederste lag har sammensetningen

KF . A1(1-C4H0)« . A1(CH3)3

og er meget godt egnet for elektrolytisk utskillelse av aluminium.

Eksempel 4

24 g natriumhydrid, 142 g alumSnium-diisobutylhydrid

og 114 g aluminiumtrietyl ble sammenført i en kvelstoffatmosfære og oppvarmet under omrøring til 110—120°. Det faste na-

triumhydrid oppløser seg. Den oppstående flytende reaksj onsblanding har sammensetningen

Eksempel 5.'

3/4 grammol (= 55 g) kaliumklorid og 1 grammol (= 120.5 g) aluminiumdietyl-mlonokldrid €1A1(C2Hh)2 — ble ført sammen under kvelstoff. Hvis man oppvarmer .denne reaksj onsblanding til 100°, så løser kaliumkloridet seg lett opp. Det oppstår en homogen væske som stivner ved avkjøling. Ved smelteelektrolysen av dette reaksj oirsprodukt skiller det seg en fast alu-miniumutfelling på katoden.

Eksempel 6.

Mari fører sammen under omrøring og under kvelstoff tetraetylammoniumklorid og aluminiumtrietyl i et miolforhold av 1 mol : mere enn 2 mol. Det faste salt opp-løser seg og der dannes 2 lag. Det øverste lag består av praktisk talt rent aluminiumtrietyl. Det er desto større jo mere aluminiumtrietyl man har anvendt i over-skudd. Det nedre lag har nøyaktig følgende sammensetning: (C2Hr))4NC1.2Al(C2H5)3 og er en utmerket elektrolyt som er godt egnet for utskillelse av aluminium.

Eksempel 7.

Pyridiniumjodmjetylat ble som beskrevet i eksempel 6, forent med aluminiumtrietyl. Også her dannes det et gult til brun-farget med aluminiumtrietyl ikke bland-bart flytende nedre væskelag av sammensetning pyridiniumjodmetylat . 2 aluminiumtrietyl.

Eksempel 8.

I flytende aluminium-tri-n-butyl blir dodecyl-trimetyl-ammoniumklorid oppløst i en slik mengde at det molare mengdefor-hold (mol) mellom det kvartære salt og aluminium-tri-n-butyl er større enn 1. Man oppnår elektrolyter med etter ønske varie-rende sammensetning (det kvartære salt er oppløselig i aluminium-tri-n-butyl i alle forhold) som under elektrolysen utskiller en godi |og fastsittende utfelning ved katoden!

Claims (10)

1. Fremgangsmåte for elektrolyttisk utskillelse av aluminium), karakterisert ved at man som elektrolytter anvender homo-gene, flytende faser av ekte organiske forbindelser av den generelle formel hvor R betyr alkyl og R' alkyl, vannstoff eller halogen og komplekse forbindelser av disse med alkaliforbindelser av den generelle formel hvor Me betyr et alkalimetall, hvorunder elektrolytten beskyttes mot luftens adgang.

2. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, karakterisert ved at der som ho-mogene flytende forbindelser anvendes homogent smeltende forbindelser.

3. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, karakterisert ved at der som homogent flytende faser anvendes homogent smeltende blandinger.

4. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, karakterisert ved at der som ho-mogene flytende faser anvendes homogent smeltende oppløsninger som fåes ved tilset-ning av oppløsningsmidler.

'5. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, karakterisert ved at man anvender fluorholdige komplekse forbindelser, f. eks. av typen NaF x 2 AlfCaHn)» eller NaF x A1(CH3)3 X A1(C2H5)3.

6. Fremgangsmåte som, angitt i påstand 1, 4 og 5, karakterisert ved at elektrolyttene tilsettes organiske oppløsnings-midler som ikke spalter de organiske aluminiumforbindelser, som kullvannstoffer, særlig av aromatisk art, etere, f. eks. tetra-hydrofuran og dioksan eller tertiære ami-ner, f. eks. dimetyllanilin eller: pyridin.

7. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, 5—6, karakterisert ved at man dekker elektrolyttene med parafinolje.

8. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, 5—7, karakterisert ved at man elektrolyserer i en atm<p>sfære av indiffe-rente beskyttelsesgasser.

9. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, 5—8, karakterisert ved at man elektrolyserer ved en temperatur mellom ca. 60 og 200° C, fortrinnsvis ca. 100—150°C.

10. Anvendelse av fremgangsmåten som anført ovenfor i påstand 1, til beleg-ging av andre, eventuelt formete metaller med aluminium.