NO850392L

NO850392L - Nedbrytningsprodukter av polyalkylentereftalatpolymerer og polykarboksylsyre-holdige polyoler og polymere skum fremstilt derav

Info

Publication number: NO850392L
Application number: NO850392A
Authority: NO
Inventors: Richard K Hallmark; Michael Skowronski
Original assignee: Rescoures Inc Jim Walter
Priority date: 1984-02-22
Filing date: 1985-02-01
Publication date: 1985-08-23
Also published as: EP0152915A2; AU3809285A; US4539341A; CA1261983A; ZA85805B; ES540596A0; CA1294734C; ES8705497A1; ES8608013A1; DK79885A; ES550730A0; DK79885D0; JPS60210626A; EP0152915A3

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører polyesterpolyoler som er hydroksyl-terminerte nedbrytningsprodukter av (a) polyalkylentereftalatpolymerer og (b) polykarboksylsyre-holdige polyoler. Polyolene er nyttige ved fremstilling av celleformede skum-materilaer, spesielt polyisocyanurat og polyuretanskum.

Fremstillingen av skum som |er kjennetegnet ved isocyanurat-

og uretanbindinger er velkjente. Generelt fremstilles disse skummene ved reaksjon mellom et organisk polyisocyanat og en polyol i nærvær av et esemiddel og katalysator(er). Polyesterpolyoler av mange typer kan benyttes som polyolkomponentene ved fremstilling av disse skummene.

U.S. patent nr. 4,039,487 beskriver f.eks. anvendelsen av aromatiske polyesterpolyoler til fremstilling av polyisocyanurat skum. Selv om skummene i dette patentet har god brannhemmende virkning og lav røykutvikling ved forbrenning,

er de relativt sprø. Videre er polyolene forholdsvis dyre å fremstille.

U.S. patent nr. 4,092,276 beskriver bruken av kostbare aromatiske polyesterpolyoler til fremstilling av polyisocyanuratskum. En annen ulempe ved disse skummene er at de ikke har spesielt høy kompresjonsstyrke. Et ytterligere problem ved bruk av aromatiske polyesterpolyoler, spesielt de som har lav molekylvekt, er at polyoler ofte vil være faste ved romtemperatur, eller at de er katakterisert ved en svært høy viskositet og dårlig oppløselighet i harpiksblandinger, dette gjør dem vanskelige å behandle.

For å unngå de ovenfor nevnte ulempene foreslås det i U.S. patent nr. 4,237,238 ved fremstilling av polyisocyanurat-

skum å anvende en mindre mengde av en billig biprodukttype av flytende polyolblanding som oppnås ved transestrifisering av et dimetyltereftalatestrifisert oksydat reaksjonsprodukt men en glykol av molekylvekt fra ca. 60 til 400. De fremstilte polyisocyanuratskummene beskrives som kjennetegnet ved en høy grad av brannhemmende virkning med lav røykutvikling ved

forbrenning, lav skumsprøhet og en relativt god kompresjonsstyrke.

En annen kilde for aromatiske polyesterpolyoler er gjenut-vinning fra polyesteravfallsstoffer. Polyester av tereftalsyre og to-verdige alifatiske alkoholer med høy molekylvekt er velkjente innen teknikken. Disse polyestrene med høy molekylvekt, spesielt polyetylentereftalat (PET), benyttes kommersielt til fremstilling av forpakningsfilmer, fibere, elektriske isolater, støpte gjenstander, som f.eks. PET-flasker etc. De forskjellige fremstillingsmetodene genererer-uheldigvis betydelige mengder avfall når polyesteren be-arbeides til kommersiell form. Videre utgjør de store mengdene med brukte konsumentvarer som inneholder polyester,et stort forråd av polyesteravfallsmateriale.

Det er en økende forståelse for nødvendigheten av energi-sparing og benyttelse av resirkulerbare materialer. Det er ålment akseptert at en veloverveid bruk av plast kan bidra betydelig til energi-innsparinger. Innen industrien har man lenge erkjent at resirkulering av avfallspolyalkylentereftalat ville konservere råmaterialer, forbedre prosessøkonomien, og eliminere problemene avhendig av avfallet. Tallrike prosesser har vært foreslått for gjenvinning av nyttige produkter fra avfallspolyalkylentereftalat ved å redusere eller nedbryte polymerene av høy molekylvekt til kortkjedede fragmenter. Disse kortkjedede fragmentene har først og fremst vært benyttet til fremstilling av ytterligere polyestermaterialer.

Anvendelsen av et polyalkylentereftalat-nedbrytningsprodukt

i fleksibelt polyuretanskum er beskrevet i U.S. patent nr. 4,048,104. I dette patentet anvendes nedbrytningsproduktet til å fremstille polyisocyanatprepolymere, og ikke som en polyolingrediens ved fremstillingen av fleksible polyuretanskum.

U.S. patent nr. 4,223,068 beskriver fremstillingen av fast polyuretanskum hvor 5 til 3 0 vekt-% av den organsike polyolen som benyttes ved fremstillingen er et nedbrytningsprodukt av polyalkylentereftalatresiduer eller avfall nedbrutt med organiske polyoler. Fremstillingen av isocyanuratmodifisert polyuretanskum ved bruk av nedbrytningsprodukter av poly-alkylenteref talatavf all oppløst i en eller flere organiske polyoler er beskrevet i U.S. patent nr. 4,417,001. Selv om disse skummene er kjennetegnet ved ønskelige fysiske egenskaper har man møtt ulemper når det gjelder fluiditeten og lagringsstabiliteten for polyolnedbrytningsproduktene som beskrives for bruk ved fremstilling av skummene. Disse ulempene fører til ineffektivitet ved skumfremstillingen.

Foreliggende oppfinnelse vedrører en lagrinsstabil polyol-sammensetning for bruk ved fremstilling av polymere skum-materialer, spesielt polyuretan- og polyisocyanuratskum med redusert sprøhet /og høy termisk stabilitet og kompresjonsstyrke, og en fremgangsmåte for fremstilling av polyol-sammensetningen.

Foreliggende oppfinnelse er også rettet mot forbedrede celleformede skum, spesielt polyisocyanurat- og polyuretanskum som har en kombinasjon av fordelaktige egenskaper, innbefattet redusert sprøhet og høy te misk stabilitet og kompresjonsstyrke, og en forbedret fremgangsmåte for fremstilling av skummene.

Foreliggende oppfinnelse vedrører også et forbedret polyisocyanuratskum-materiale som er kjennetegnet ved en høy grad av brannhemmende virkning og lav lav røykutvikling og flamme-spredning ved forbrenning, og dannelsen av en beskyttende forkulling over ubrent skum ved forbrenning.

Videre behandlet foreliggendeoppfinnelse polyisocyanuratskum som er kjennetegnet ved en høy omvandling til trimer.

Foreliggende oppfinnelse innbefatter også polyisocyanurat

og polyuretanskum-materialer med lukkede celler som kan benyttes i bygningspaneler som er meget isolerende, termisk

resistente, har lav sprøhet, er lydisolerende og selvbærende.

Ifølge foreliggende oppfinnelse: tilveiebringes det en forbedret polyesterpolyol som fremstilles ved nedbrytning av polyalkylentereftalatpolymerer med en karboksylsyrekomponent som inneholder polyol, karboksylsyrekomponenten har ring- f i enheter med to /

grupper på nabo- eller alternerende ringposisjoner, innholdet av ringenheten i polykarboksylsyrekomponenten er tilstrekkelig til å gi forbedret lagringsstabilitet av det nedbrutte produktet. Oppfinnelsen vedrører spesielt en polyesterpolyolblanding som innbefatter reaksjonsproduktet oppnådd ved nedbrytning av polyalkylentereftalat med et nedbrytende medium som innbefatter en polykarboksylsyrekomponent som inneholder polyol avledet fra en nedbrytende polykarboksylsyrekomponent og en nedbrytende polyolkomponent, hvor den nedbrytende polykarboksylsyrekomponenten har ringenheter med to

grupper på nabo- eller alternerende ring-

posisjoner, inneholdet av ringenheten i den nedbrytende polykarboksylsyrekomponenten er tilstrekkelig til å gi forbedret lagringsstabilitet av nedbrytningsproduktet.

En foretrukket nedbrytende polyol ifølge oppfinnelsen inneholder o-ftal-, isoftal- og/eller trimellitt-syreresiduer. Ved o-ftal-, isoftal- og trimellitt-syreresiduer menes henholdsvis gruppene Polyalkylentereftalat-nedbrytningsproduktene kan reageres med organiske isocyanater i nærvær av et esemiddel og katalysator, slik at det dannes polyisocyanurat og polyuretanskum, og laminater av disse. Fremgangsmåten for fremstilling av skum drar stor fordel av fluiditeten og den forbedrede lagringsstabiliteten av nedbrytningsproduktene ifølge oppfinnelsen.

Polyalkylentereftalat (hovedsakelig polyetylentereftalat)-polymerene som skal nedbrytes er tilgjengelige i form av filmer, fibere og formede gjenstander. I tillegg er polyalkylen-teref talatpolymerer tilgjengelige som slam som oppnås som biprodukter ved rensing av polyalkylentereftalat-fremstillings-anlegg. Avfalls-polyalkylentereftalatet inneholder gjentagene enheter av formelen

hvor G står for et to-verdi organisk radikal som inneholder fra 2 til 10 karbonatomer bundet til nabo-oksygenatomer ved hjelp av mettede karbonatomer. I polyetylentereftalat er G

lik -C^H^-. Molekylvekten av slike polyalkylentereftalatpolymerer er minst ca. 15.000 og varierer oppover til 100.000 eller mer. Oligomerer av polyalkylentereftalatene med lavere molekylvekt, kan også benyttes.

Ifølge foreliggende oppfinnelse nedbrytes polyalkylentereftalat-polymerene med et nedbrytende medium som innbefatter en karboksylsyrekomponent som inneholer polyol. Det nedbrytende medium kan innbefatte en polyol og en polykarboksylsyre eller syrederivat som f.eks. et anhydrid eller en ester av poly-karboksylsyren. Ingrediensene kan på forskjellige måter inn-føres i nedbrytningsprosessen. F.eks. kan alle ingrediensene samtidig lades i reaktorkaret og deretter reagere sammen.

I en alternativ fremgangsmåte reageres polyalkylentereftalatet først med en polyol, og karboksylsyren eller syrederivatet av denne tilsettes deretter til reaktoren og reaksjonen fortsetter til den har forløpt fullstendig. Forskjellige blandinger av nedbrytende reaktanter, som f.eks. blandinger av dioler, f.eks. dietylen eller dipropylenglykol, og polyesterpolyoler, som f.eks. reaksjonsprodukter fra blandinger av ftalsyreanhydrid og de nevnte diolene, kan innføres samtidig i reaktoren.

Polyolene i nedbrytningsmediet kan med fordel være polyoler med lav molekylvekt som kan være alifatiske, cykloalifatiske, aromatiske, aralifatiske og/eller hetrocykliske og som fortrinnsvis velges fra gruppen bestående av dioler og trioler. Med fordel kan alkoksylerte trioler anvendes. Mer fortrinnsvis er polyolen en alifatisk to-verdig alkohol som fortrinnsvis har fra 2 til 16 karbonatomer-. Molekylvekten for den nedbrytende polyolen kan med fordel variere fra ca. 6 0 til ca. 500. Eksempler på egnede dioler innbefatter alkylen-glykoler og glykoletere, som f.eks. etylen, oksydietylen, propylen, oksydipropylen, butylen, pentylen, heksylen og oktametylenglykoler, og isomere former derav, og polyoksy-alkylenglykolene som f.eks. polyoksyetylen og polyoksypropylenglykoler , 1 ,4-bis-hydroksymetylcykloheksan , ::,dimetylol-dicyklopentadien, 1,3-cykloheksandiol, 1,4-cykloheksandiol,

og generelt hydroksy-terminerte etere eller blandede eter-estere som har en molekylvekt på ca. 500 eller mindre. Nedbrytningspolyolene kan selvfølgelig anvendes som blandinger av to eller flere polyoler. Polyolene kan innbefatte substituenter som er inerte i nedbrytningsreaksjonen, f.eks. klor og bromsubstituenter. Foretrukne polyoler er polyoksyetylenglykoler, dietylenglykol og dipropylenglykol, hvor de to sistnevnte glykoler er spesielt velegnede.

Nedbrytningsmediet må inneholde en polykarboksylsyre eller syrer, eller derivater derav, som har en effektiv mengde av de ovenfor nevnte ring-residuer, slik at det oppnås for-bedring av lagringsstabiliteten for det resulterende nedbrytningsproduktet. Syreforbindelsene som inneholder ring-residuene kan være aromatiske, cykloalifatiske, aralifatiske og/eller hetrocykliske forbindelser, og er fortrinnsvis aro matiske. I tillegg til de to påkrevede

, kan syreforbindelsene ha ekstra\

eller -OH-grupper,

og kan videre innbefatte substituenter som er inerte i nedbrytningsreaksjonen, f.eks. klor og bromsubstituenter.

Polykarboksylsyrer eller syrederivater innført i nedbrytningen eller depolymeriseringen vil overføres til estere under prosessen. Alternativt kan syrene eller syrederivatene for-reageres, slik at det dannes estere og disse estere kan så innføres i depolymeriseringen.

Eksempler på syreforbindelser som inneholder ring-residuer er ftalsyreanhydrid, isoftalsyreanhydrid, trimellitt-syreanhydrid, tetrahydriftalsyreanhydrid, tetrakloroftalsyreanhydrid, tetra-bomoftalsyreanhydrid, 1,4,5,6,7,7-heksaklori-5-norbornen-2,3-dikarboksylsyreanhydrid, og 1,8-naftalensyreanhydrid.

Ved siden av syreforbindelsene |som inneholder ring-residuer kan andre polybasiske-karboksylsyrekomponenter benyttes ved depolymeriseringen. De valgfrie polybasiske karboksylsyrene kan være alifatiske, cykloalifatiske, aromatiske, aralifatiske'og/eller hetrocykloske og kan være substituerte, f.eks. med halogenatomer og/eller kan være umettede. Følgende syrer nevnes som eksempler: Ravsyre, adipinsyre, suberinsyre, azelainsyre, sebasinsyre, glutarsyreanhydrid, maleinsyre, maleinsyreanhydrid, fumarsyre og dirærei og trimere fettsyrer, som f.eks. oleinsyre, eventuelt blandet med monomere fettsyrer .

Nedbrytningen av polyalkylentereftalatpolymeren kan med fordel utføres under normale depolymeringsbetingelser som er velkjente og beskrevet i forbindelse med tidligere kjent teknikk. Eksempelvis kan nedbrytningen eller depolymeriseringen utføres i fravær av et flytende reaksjonsmedium bestående av andre materialer enn nedbrytningsingrediensene. Reaksjonen kan med fordel utføres under nitrogenstrøm og ved atmosfærisk trykk og temperaturer fra ca. 150°C til ca. 250°C i et tidsrom på fra ca. 1 time til ca. 10 timer. Nedbrytningsreaksjonen kan utføres som en satsvis prosess eller kontinuerlig, og den er normalt katalysert. Generelt tilsettes nok depoly-meriserings- eller transestrifiseringskatalysator til reak-sjonsblandingen til at reaksjonen fremmes i egnet grad. En hvilken som helst konvensjonell transestrifiseringskatalysator (enkeltforbindelse eller blanding av forbindelser) kan benyttes.

Depolymeriseringen kan initieres ved å reagere polyalkylen-teref talat-materialet (f.eks. polyetylentereftalat) med en polyol, som f.eks. dietylen og/eller dipropylenglykol, i nærvær av en katalysator, som f.eks. tetrabutyltitanat, inntil det oppnås en oppløsning av polyalkylentereftalat. Deretter tilsettes syrekomponenten, som f.eks. ftalsyreanhydrid, eller en ester derav, som f.eks. produktet av en katalysert estrifi-seringsreaksjon mellom ftalsyreanhydrid og dietylen og/eller dipropylenglykol, og depolymeriseringen fullføres. Andelene av polyalkylentereftalat og polyol og syre eller derivater derav kan varieres i betydelig grad avhengig av produktet som ønskes. I alle tilfeller bør det benyttes tilstrekkelig polyol og syrekomponent til å danne en polyesterpolyol som har lang-tids lagringsstabilitet og er i stand til effektiv polymerisering med organiske polyisocyanater, slik at det dannes faste skum.

I en foretrukket utførelse av oppfinnelsen utføres depolymeriseringen av polyetylentereftalat (PET), som består av gjen-tatte etylenglykol (EG) og tereftalsyre (TPA) molekyler forbundet ved estere, ved nedbrytning av polymeren med den nedbrytende polyolen, fortrinnsvis dietylenglykol (DEG), og polykarboksylsyrekomponenten, fortrinnsvis ftalsyreanhydrid (PA). Ved denne nedbrytningen kan egnede molare andeler av reaktanter være følgende: Forhold mellom totalt antall mol polyol (nedbrytende polyol, fortrinnsvis DEG + EG) og total-syre (TPA + polykarboksylsyrekomponent, fortrinnsvis PA) = 1,5-6, fortrinnsvis 2,1-2,6 til 1 .

Forholdet mellom antall mol av PET og polykarboksylsyrekomponent, fortrinnsvis PA = 1,5-3,5, fortrinnsvis 2,4-3,5, til 1 .

Forholdet mellom antall mol av nedbrytende polyol, fortrinnsvis DEG, til EG = 1,8-2,5 til 1.

Siden den forbedrede lagringsstabiliteten av polyolnedbrytnings- \ produktet tilskrives nærvær av polykarboksylsyrekomponenten som inneholder ring-enheten i det nedbrytende medium, kan det anvendes et mye lavere PET:polykarboksylsyrekomponent-molforhold, dersom det ønskes, med en ledsagende økning i mengde av nedbrytende polyol for å opprettholde ekvivalentvekten. Prisen på nedbrytningsproduktetøker imidlertid med økende innhold av den stabilitserende syrekomponenten. I et nedbrytningsprodukt som er spesielt foretrukket fra et kommersielt syns-punkt er de molare andelene som følger: Forholdet mellom totalt antall mol polyol (nedbrytende polyol, fortrinnsvis DEG, + EG) og total-syre (TPA + polykarboksylsyrekomponent, fortrinnsvis PA) = 2,6 til 1.

Forholdet mellom antall mol PET og polykarboksylsyrekomponent, fortrinnsvis PA = 3,1 til 1.

Forholdet mellom antall mol av nedbrytende polyol, fortrinnsvis DEG, til EG = 2,5 til 1.'

Nedbrytningsprosessen antas å være i det vensentlige fullendt når en oppløsning av prøven som nedbrytes er dannet. Noen polyalkylentereftalatmaterialer inneholder imidlertid dispergerte faste stoff som kan være katalysatorpartikler (som er igjen fra fremstillingsprosessen av tereftalatet); eller kan være pigmenter eller andre fremmede stoff. Slike dispergerte faste stoff kan forbli i nedbrytningsproduktet så lenge som de er i det vensentlige inerte overfor den etterfølgende fremstilling til faste polymere skum.

Selv om den nedbrutte polyolblandingen ifølge oppfinnelsen generelt kan anvendes uten filtrering er det også mulig å filtrere denne blandingen før den benyttes til skumfremstilling.

Egenskapene for de nedbrutte polyolblandingene ifølge foreliggende oppfinnelse, faller innen vide områder, på grunn av den variable naturen av polyalkylentereftalatmaterialene som benyttes. Følgelig faller viskositetene (Brookfield) for de nedbrutte polyolblandingene, målt i eps. ved 25°C, innen området fra ca. 500 til ca. 50.000, fortrinnsvis ca. 500 til ca. 20.000, og mest fortrinnsvis ca. 700 til ca. 12.000; hydroksyltallet ligger innen et området på fra ca. 700 til ca. 120, fortrinnsvis ca. 250 til ca. 600, og mest fortrinnsvis fra ca. 300 til ca. 475; syretallet ligger innen et område på fra ca. 0,2 til ca. 20 og fortrinnsvis ca. 0,2 til ca. 10.

En mest foretrukket nedbrutt polyolblanding ifølge oppfinnelsen er kjennetegnet ved en viskositet i eps. ved 25°C på ca. 700 til ca. 12.000, et innhold av fritt dietylenglykol på fra ca. 8 til ca. 30 vekt-% av blandingen, et innhold av fritt etylenglykol på fra ca. 2 til ca. 8 vekt-% av blandingen, et hydroksyltall som ligger i et område på fra ca. 300 til ca. 475, og et syretall på ca. 0,2 til ca. 10.

Polyolblandingene ifølge foreliggende oppfinnelse kan benyttes ved fremstillingen av både celleformede og ikke-celleformede polymerer. De sistnevnte polymerer, som f.eks. polyiso-cyanuratene og polyuretanene, kan fremstilles ved bruk av standard teknikker kjent for fagmannen. Polyolblandingene er spesielt nyttige ved fremstillingen av polyisocyanuratskum og polyuretanskum. Disse skummene kan fremstilles ved å blande sammen det organsike polyisocyanatet med polyolen, katalysator og esemiddel ved temepraturer fra ca. 0°C til 150°C.

Polyuretanskummene kan fremstilles ved å reagere polyolblandingen ifølge oppfinnelsen og polyisocyanat på tilnærmet ekvivalent basis, dvs. i forhold 1:1 til 1:1,2. I en spesielt fordelaktig utførelse av oppfinnelsen anvendes polyolblandingen ifølge oppfinnelsen, sammen med minst en annen polyol, slik at det dannes polyuretanskum. Ved denne ut-føgelsen kan polyolblandingen ifølge oppfinnelsen innbefatte ca. 5 til 100, men fortrinnsvis 20 til 50 vekt-%, av det totale polyolinnholdet i skumpreparatene. Polyisocyanuratskummene ifølge oppfinnelsen, fremstilles ved å reagere polyisocyanatet med en mindre mengde polyol, hvor polyolned-brytningsblandingen innbefatter ca. 5 til 100 vekt-% av det totale polyolinnhold i skumpreparatene.

I videste forstand kan det ved foreliggende oppfinnelse anvendes et hvilket som helst\ organisk polyisocyanat ved fremstilling av skummene ifølge foreliggende oppfinnelse. De organiske polyisocyanater som kan benyttes innbefatter aromatiske, alifatiske og cykloalifatiske polyisocyanater og kombinasjoner derav. Eksempler på disse typene er diisocyanatene som f.eks. m-fenylendiisocyanat, toluen-2.4-diisocyanat, toluen-2,6-diisocyanat, blandinger av 2,4- og 2,6-toluendiisocyanat, heksametylen-1,6-diisosyanat, tetrametylen-1,4-diisocyanat, cykloheksan-1,4-diisocyanat, heksahydrotoluen 2,4- og 2,6-diisocyanat, naftalen-1,5-diisocyanat, difenylmetan-4,41 - diisocyanat, 4,4<1->difenylendiisocyanat, 3,3'-dimetoksy-4,4<1->bifenyldiisocyanat, 3,3<1->dimetyl-4,4'-bifenyldiisocyanat og 3,3'-dimetyldifenylmetan-4,4'-diisocyanat; triisocyanatene som f.eks. 4,4<1>,4"-trifenylmetantriisocyanat, polymetylenpolyfenylisocyanat, toluen-2,4,6-triisocyanat; og tetraisocyanatene som f.eks- 4,4<1->dimetyledifenylmetan-2,2'-, 5,5<1->tetraisocyanat. Spesielt nyttige er polymetylenpolyfenylpolyisocyanater.

Disse isocyanatene fremstilles ved konvensjonelle fremgangs-måter kjent innen teknikken som f.eks. fosgenering av det til-svarende organiske amin.

Polyolene som kan anvendes sammen med polyolblandingen ifølge oppfinnelsen ved fremstilling av polyuretan- og polyisocyanurat-skumsammensetninger innbefatter, f.eks., monomere polyoler,

som f.eks. etylenglykol, oksyalkylenaddisjonsprodukter av polyolbaser hvor oksyalkylendelen er avledet fra en monomer-

enhet som f.eks. etylenoksyd, propylenoksyd, butylenoksyd

og blandinger derav. Polyolinitiatorene innbefatter etylen-.glykol, 1,2-propylenglykol, 1,3-propylenglykol, 1,2-butandiol, 1,4-butandiol, heksantriol, glyserol, trimetylolpropan, trietylolpropan, pentaerytritol, sorbitol, sucrose, toluen-diamin og bisfenol A, polyetere som f.eks. polyetyleneter-glykoler, polypropyleneterglykoler, polytetrametyleneter-glykoler, og alkylenoksydaddisjonsprodukter av flerverdige alkoholer innbefattet de som er ført opp ovenfor; hydroksy-terminerte tertiære aminer av formelen:

hvor R er et alkylenradikal som inneholder minst 2 til 6 karbonatomer og E er en polyoksyalkylenkjede; amin-baserte polyetere av formelen:

hvor E er en polyoksyalkylenkjede og Y velges fra gruppen bestående av alkyl, hydroksyalkyl og EH; alkylenoksyd-addisjonsprodukter av syrer av fosfor, som f.eks. addisjonsproduktene fremstilt ved reaksjon mellom fosforsyre og etylenoksyd, fosforsyre og propylenoksyd, fosfonsyre og etylenoksyd, fosfin-syre og butylenoksyd, polyfosforsyre og propylenoksyd og fosfonsyre og styrenoksyd.

Typiske polyeterpolyoler innbefatter polyoksyetylenglykol, polyoksypropylenglykol, polyoksybutylenglykol, polytetra-metylenglykol, blokk-kopolymere, f.eks., kombinasjoner av polyoksypropylen og polyoksyetylenglykoler, poly-1,2-oksy-butylen og polyoksyetylenglykoler, og poly-1,4-oksybutylen og polyoksyetylenglykoler, og tilfeldige kopolymere glykoler fremstilt fra blandinger eller ved trinnvis tilsats av 2

eller flere alkylenoksyder. Også addisjonsprodukter av de ovenfor nevnte forbindelser med trimetylolpropan, glyserin og heksantriol såvel som polyoksypropylen-addisjonsproduktene av høyere polyoler som f.eks. pentaerytritol og sorbitol kan anvendes. Dvs. at polyeterpolyolene som kan anvendes i foreliggende oppfinnelse innbefatter oksyalkylenpolymerer som har et oksygen/karbon-forhold fra ca. 1:2 til 1:4, og fortrinnsvis et oksygen/karbon-atomforhold på fra ca. 1:2,8 til 1:4 og fra ca. 2 til 6 terminale hydroksylgrupper fortrinnsvis ca. 2 'til 4 terminale hydroksylgrupper. Polyeterpolyolene har generelt en gjennomsnittlig ekvivalentvekt fra ca. 80 til 10.000 og fortrinnsvis en gjennomsnittlig ekvivalentvekt fra ca. 100 til ca. 6.000. Polyoksypropylenglykoler som har molekylvekter fra ca. 200 til ca. 4.000 svarende til ekvivalent-vekter fra ca. 100 til 2.000 og blandinger derav er spesielt nyttige som polyole reaktanter. Polyolblandinger som f.eks.

en blanding av polyeterpolyoler av høy molekylvekt med polyeterpolyoler eller monomere polyoler av lavere molekylvekt,

kan også anvendes.

En i hvilken som helst velegnet hydroksyterminert polyester

kan også anvedes sammen med polyolblandingen ifølge oppfinnelsen. Disse kan oppnås fra reaksjonen mellom polykarboksylsyrer og flerverdige alkoholer. Slike velegnede polykarboksylsyrer kan være oksalsyre, malonsyre, ravsyre, glutarsyre, adipinsyre, pimelinsyre, suberinsyre, azelainsyre, sebasinsyre, basillinsyre, tapsinsyre, maleinsyre, fumarsyre, glutakonsyre, isoftalsyre og tereftalsyre.

Egnede flerverdige alkoholer innbefatter følgende: Etylenglykol, 1,2-propylenglykol, 1,3-propylenglykol, 1,2-butylenglykol, 1,3-butylenglykol, 1,4-butylenglykol, 1,3-pentandiol, 1,4-pentandiol, 1,5-pentandiol, 1,6-heksandiol, 1,4-heksandiol, glyserol, trimetylolpropan, trimetyloletan, heksan 1,2,6-triol, ct-metylglukosid, pentaerytritol, sorbitol, sucrose, og forbindelser avledet fra fenoler som f.eks. 2,2-bis(4-hydroksyfenol)propan.

I tillegg til de ovenfor nevnte hydroksy-holdige forbindelsene innbefatter andre forbindelser som kan anvendes podede polyoler. Disse polyolene fremstilles ved in situ polymeriseringsproduktet av en vinylmonomer i et reaktivt polyolmedium i nærvær av en friradikal initiator. Reaksjonen utføres generelt ved en temperatur i området fra ca. 4 0°C til 15 0°C.

Ethvert esemiddel som finner anvendelse i lignende skum-produkter som inneholder polyisocyanurat og/eller polyuretan ifølge tidligere teknikk, kan anvedes i skumsammensetningene ifølge foreliggende oppfinnelse. Generelt er disse esemidlene væsker som har et kokepunkt mellom -50°C og +100°C, fortrinnsvis mellom 0°C og 50°C. Foretrukne væsker er hydrokarboner eller halohydrokarboner. Eksempler på egnede esemidler innbefatter, bl.a., klorinerte og fluorinerte hydrokarboner som f.eks. triklorofluorometan, CC12FCC1F2, CCl2FCF3, dietyleter, isopropyleter, n-pentan, cyklopentan og 2-metylbutan. Triklorofluorometan er et foretrukket esemiddel. Esemidlene anvendes i en mengde som er tilstrekkelig til å gi det resulterende skummet den ønskede bulk-tetthet som generelt er mellom 8 og 160, og fortrinnsvis mellom 16 og 40 kg/m 3. Esemidlene utgjør generelt fra 1 til 30, og fortrinnsvis fra 5 til 20 vekt-%

av sammensetningen. Dersom esemiddelet har et kokepunkt ved eller under romtemperatur holdes det under trykk inntil det blandes med de andre komponentene. Alternativt kan det holdes ved en temepratur under romtemeperatur inntil det blandes med de andre komponentene.

Et hvilket som helst egnet overflateaktivt middel kan anvedes ved skummene ifølge oppfinnelsen. Gode resultater er oppnådd med silikon/etylenoksyd/propylenoksyd-kopolymere som overflateaktive midler. Eksempler på overflateaktive midler som er nyttige i foreliggende oppfinnelse innbefatter, bl.a., polydimetylsiloksan-polyoksyalkylen blokk-kopolymere som er tilgjengelige under betegnelsene "L-5420" og "L-5340" og "DC-193". Andre egnede overflateaktive midler er beskrevet i U.S. patent nr. 4,365,024 og europeisk patentsøknad nr. 4104 783.0. Generelt utgjør det overflateaktive middel fra ca.

0,05 til 10, og fortrinnsvis fra 0,1 til 6 vekt-% av den skumdannende sammensetningen.;

En hvilken som helst katalysator som konvensjonelt anvendes

for å katalysere reaksjonen mellom et isocyanat og en forbindelse som inneholder reaktivt hydrogen kan anvendes ved skumpreparatene ifølge oppfinnelsen. Slike katalysatorer innbefatter organiske- og uorganiske syresalter av, og organometalliske derivater av, bismut, bly, tinn, jern, antimon, uran, kadmium, kobolt, torium, aluminium, kvikksølvm, sink, nikkel, cerium, molybden, vanadium, kobber, mangan og zirkon, såvel som fosfiner og tertiære organiske aminer. Eksempler på slike katalysatorer er dibutyltindilaurat, dibutyltin-diacetat, tinnoktoat, blyoktoat, koboltnaften, trietylamin, trietylendiamin, N,N,N<1>,N<1->tetrametyletylendiamin, 1,1,3,3-tetrametylguanidin, N,N,N',N<1->tetrametyl-1,3-butandiamin, N,N-dimetyletanolamin, N,N-dietyletanolamin o.l. Katalysatorene utgjør generelt fra 0,1 til 20, og fortrinnsvis fra 0,3 til 10 vekt-% av den totale sammensetningen.

Andre additiver kan også innbefattes i skumsammensetningene. Inkludert er f lammeretardanter , i( som f.eks. tris ( 2-kloroetyl)-fosfat, dispergeringsmidler, myknere, fyllstoffer og pigmenter.

I et foretrukket fast skum ifølge oppfinnelsen, som inneholder polyisocyanuratledd, er det organiske polyisocyanatet poly-metylenpolyf enylisocyanat . Polymetylenpolyfenylisocyanatene ønskes å ha en funksjonalitet på minst 2,1 og fortrinnsvis 2,5 til 3,2. Disse foretrukne polymetylenpolyfenylisocyanatene har generelt en ekvivalentvekt mellom 120 og 180 og har fortrinnsvis en ekvivalentvekt mellom 130 og 145. Sprøheten av skum som lages med disse polyisocyanatene bør være mindre enn 30%, fortrinnsvis mindre enn 20%.

En foretrukket underklasse av polymetylenpolyfenylisocyanater som er spesielt nyttige i foreliggende oppfinnelse er en blanding av forbindelser med følgende formel:

hvor n er et helt tall fra 0 til 8 og hvor blandingen har den ovenfor nevnte funksjonalitet og ekvivalentvekt. Denne blandingen bør ha en viskositet mellom 100 og 4.000, fortrinnsvis 250 til 2.500 eps. målt ved 25°C for å være av praktisk nytte i foreliggende oppfinnelse.

Eksempler på egnede polymetylenpolyfenylisocyanater som er nyttige i foreliggende oppfinnelse !innbefatter forbindelser av formelen ovenfor, hvor n er 1, såvel som blandinger hvor n kan ha en hvilken som helst verdi fra 0 til 8 så lenge blandingen har den angitte ekvivalentvekt. En slik blanding har 4 0 vekt-% av n = 0, 22 vekt-% av n = 1, 12 vekt-% av n = 2, og 26 vekt-% av n = 3 til ca. 8. De foretrukne polymetylenpolyfenylisocyanatene er beskrevet i britisk patent nr. 1,433,641. Syntesen av polymetylenpolyfenylisocyanatene er beskrevet i U.S. patent nr. 2,683,730 og U.S. patent nr. 3,526,652 kolonne 3, linjene 6-21. Det bør derfor fremgå at polymetylenpolyfenylisocyanatene som er tilgjengelige på markedet under betegnelsene "CODAE 04 7" eller "PAPI-20" og "MR 200" med fordel kan anvendes innenfor rammen av foreliggende oppfinnelse.

For å sikre fullstendig reaksjon blandes polymetylenpolyfenyl-isocyanatet og polyolen generelt i et ekvivalensforhold på 1,5:1 til 6:1, og fortrinnsvis 2:1 til 5:1. I områdene uten-for disse forholdene gir reaksjonen et produkt som har uønskede fysiske egenskaper. Ved høyere forhold har produktet en uønsket høy sprøhet. Ved lavere forhold har produktet en uønsket høy antennelighet.

Ved fremstilling av disse polyisocyanurat-faste skummene kan

en hvilken som helst katalysator som man vet katalyserer trimeriseringen av isocyanater til isocyanurater, og katalyserer reaksjonen av isocyanat-grupper med hydroksyl-grupper slik at det dannes polyuretaner, benyttes. De foretrukne katalysatorene gir skummetider på 15 til 3 0 sekunder og stivne-tider på 25 til 8 0 sekunder. En foretrukket type av katalysator er en blanding av en tertiæraminofenol, som f.eks. 2,4,6-tris(dimetylaminometyl)fenol, og et alkalimetall-karboksylat, som f.eks. kalium-2-etylheksoat, syntesen og anvendelsen av denne er beskrevet i U.S. patent nr. 4,169,921. Ekvivaltensforholdet mellom tertiær aminofenol og alkali-metalkarboksylat i kokatalysatorsammensetningen er ønskelig ca. 0,4:1 til 2,5:1. Et annet katalysatorsystem er det som anvender et epoksyd, en N-substituert aziridin, og en tertiær-amin. Syntesen og anvendelsen av en slik katalysator er beskrevet i U.S. patent nr. 3,799,896. Katalysatorene utgjør generelt fra 0,1 til 20, fortrinnsvis fra 0,3 til 10 vekt-%

av den totale sammensetningen.

Fordelen ved foreliggende oppfinnelse vil bli klarere ved referanse til følgende detaljerte beskrivelse og tegninger hvor: FIG. 1 er et snitt gjennom en apparatur som er egnet for fremstilling av er celleformet skummateriale ifølge foreliggende oppfinnelse; FIG. 2 er et tverrsnitt av en laminert byggeplate som har be-legning på den ene siden; og FIG. 3 er et tverrsnitt av en laminert byggeplate som har be-legning på begge sider.

Med referanse til tegningene, og spesielt til figur 1, vises skjematisk en apparatur 10 som er egnet for bruk i forbindelse med foreliggende oppfinnelse. Apparaturen 10 innbefatter en isocyanat-beholder 11, en polyol-beholder 12, og en katalysator-beholder 13, som er forbundet med utløpsrørene, henholdsvis 14, 15 og 16. Rørene 14, 15 og 16 utgjør innløpet til måle-pumpene 17, 18 og 19. Pumpene 17, 18 og 19 tømmes henholdsvis gjennom rørene 20, 21 og 22, som igjen er forbundet med de fleksible rørene henholdsvis 23, 24 og 25. De fleksible rørene 23, 24 og 25 tømmes til blandehodet 29. Apparaturen 10 er også utstyrt med en rull 3 0 av et nedre substratmateriale og en rull 31 av øvre substratmateriale. Apparaturen 10 er også utstyrt med måleruller 32 og 33, og en ovn 35 utstyrt med luftehullene 36, 36' for blåsing med varmluft. Apparaturen 10 er også utstyrt med trekkeruller 38, 39 og kniv 44.

Ved fremstillingen av et laminat av et polyisocyanuratskum fylles isocyanat-beholderen 11 med det organiske polyisocyanatet blandet med esemiddelet og det overflateaktive middel, og polyol-beholderen 12 fylles med polyolblandingen ifølge oppfinnelsen, og katalysator-beholderen 13 fylles med katalysatorsammensentingen. Hastighetene på pumpene 17, 18 og 19 innstilles slik at de gir det ønskede forhold mellom ingrediensene i beholderne 11, 12 og 13. Disse ingrediensene passerer henholdsvis gjennom rørene 20, 21 og 22 såvel som rørene 23, 24 og 25, hvoretter de blandes i blandehodet 29

og tømmes fra dette. Alternativ kan rørene 21 og 22 koples sammen før blandehodet. Trekkerullene 38, 39, hvor begge er utstyrt med fleksibelt ytre lag 40, 41, bringes til å rotere i pilenes retning ved hjelp av en kraftkilde (ikke vist).

på grunn av rotasjonen av trekkerullene 38, 39, trekkes det nedre substratmaterialet fra rullen 30, mens det øvre substratmaterialet trekkes fra rullen 31. Substratmaterialet passerer over stillestående ruller som f.eks. de stillestående rullene 46 og 47 og føres til åpningen mellom porsjoneringsrullene 32, 33. Blandehodet 29 beveges frem og tilbake, dvs. ut av papirplanet, ved hjelp av den reversible monterings-mekanismen 49. På denne måten kan en jevn mengde materiale tilføres ovenfor åpningen mellom porsjoneringsrullene 32, 33. Komposittstrukturen ved dette punktet innbefatter nå et nedre substrat 51, et øvre substrat 52 på hver side av en kjerne 53, og føres inn i ovnen 35. I ovnen 35 ekspanderer kjernen under påvirkning av varme tilført vedden varme luften fra luftehullene 36, 36' og på grunn av varme generert i den eksoterme reaksjonen mellom polyolblandingen og isocyanatet i nærvær av

katalysatoren. Temepraturen inne i ovnen kontrolleres ved å variere temperaturen på den vamre luften fra luftehullene 36, 36' for å sikre at temepraturen i ovnen 35 holdes innenfor de angitte grenser. Komposittstrukturen 55 forlater så ovnen 35, passerer mellom åpningen mellom trekkerullene 38, 39 og kuttes ved hjelp av kniven 44 til individuelle paneler 57, 57'.

Tallrike mulige modifikasjoner av apparaturen 10 vil være innlysende for fagmannen. F.eks. kan beholderne 11, 12 og 13 utstyres med innretninger for nedkjøling, slik at reaktantene holdes ved temperaturer under romtemepratur.

Med referanse til figur 2 i tegningene er det vist en laminert bygningsplate 6 0 ifølge oppfinnelsen. Bygningsplaten 6 0 innbefatter en enkel flatebelegning 61 som er belagt med et celleformet materiale 62 ifølge foreliggende oppfinnelse. Figur 3 viser en bygningsplate 70 som har to belegningslag 71 og 72 på hver side av et celleformet materiale 73.

Ethvert belegningsmateriale som tidligere har vært anvendt til fremstilling av bygningspaneler kan anvendes i foreliggende oppfinnelse. Eksempler på egnede belegningsmaterialer innbefatter bl.a. kraftpapir, aluminium, og asfaltimpregnert filt, såvel som laminater av to eller flere av de ovenfor nevnte materialer.

Skummaterialene ifølge oppfinnelsen kan også benyttes, med eller uten belegningsmaterialer, til isolasjon av piper.

Skummaterialene ifølge oppfinnelsen kan inneholde forskjellige armeringsmaterialer, som f.eks. en viss mengde glassfibrer, som beskrevet i U.S. patent nr. 4,118,533 og 4,284,683.

Oppfinnelsen illustreres ytterligere ved hjelp av følgende eksempler hvor alle deler og prosenter står for vekt-deler og vekt-%, med mindre annet er angitt. Disse ikke-begrensende eksemplene illustrerer visse utførelser som er ment å antyde for fagmannen hvordan oppfinnelsen kan anvendes.

Eksempel 1

Dette eksempelet beskriver fremstillingen av en nedbrutt polyolblanding ifølge foreliggende oppfinnelse.

Til en 5 0 liters reaktor utstyrt med en mekanisk rører, et termometer, en tilbakestrømningskondensator, et innløp og et utløp for nitrogen, og en varmemantel, ble det tilsatt 25.300 g dietylenglykol og 10 g tetrabutyltitanat. Ingrediensene ble oppvarmet til 220°C, og 18.800 g polyetylen-teref talatavf all i form av pellets ble tilsatt til' reaktoren i løpet av et tidsrom på 2,5 timer. 4.500 g ftalsyreanhydrid ble tilsatt til den resulterende oppløsningen og ingrediensene ble oppvarmet til 24 0°C i 3 timer. Vannet som ble dannet ble fjernet fra reaktoren under forløpet av reaksjonen.

Den resulterende polyolblanding hadde et syretall på 1,4,

en viskositet på 1.250 eps. ved 25°C, et innhold av fritt dietylenglykol på 19,06%, et innhold av fritt etylenglykol på 3,66%, og et hydroksyltall på 439,5.

Eksempel 2

Dette eksempelet illustrerer syntesen av et fast polyisocyanuratskum ved anvendelse av det nedbrutte polyolblandingen fra eksempel 1.

Ved fremstillingen av skummet ble følgende mengder av de angitte ingredienser blandet som antydet.

Skummet ble fremstilt ved å benytte en "Hennecke" skum-ut-målings og -dispenseringsmaskin. Stoffene A, B og C ble for-blandet, utmålt og injisert i den ene siden av et høytrykks-støt-blande-kammer i maskinen. Soffene E, F og G ble for-blandet sammen i en beholder. 7,8 deler av denne katalysatorblandingen, og en utmålt mengde av stoff D ble injisert i den andre siden av høytrykksstøt-blande-kammeret. Etter blanding ble alle ingrediensene tømt i en egnet beholder og ga polyisocyanurat skum .

I syntesen ovenfor er stoff A et polymetylenpolyfenylisocyanat som har en ekvivalentvekt på 138, en aciditet på 0,03% HC1, og en viskositet på 2.000 eps. ved 25°C, tilgjengelig under betegnelsen "MONDUR MR-200".

Stoff C er det overflateaktive middel som er tilgjengelig under betegnelsen "Foamstab 100".

Stoff E er tilgjengelig under betegnelsen "DMP-30".

Stoff F anvendes i form av en 70 vekt-% oppløsning i polyoksy-etylenglykolen (stoff G) tilgjengelig under betegnelsen "Carbowax 2 00".

Katalysatorblandingen av stoffene E, F og G som tilsettes det ovenfor nevnte skumpreparatet er en blanding av "DMP-30": kalium-2-etylheksoat: polyoksyetylenglykol i et vektforhold på 0,84:2,50:6,66.

Følgende egenskaper ble bestemt for skummet:

Eksempel 3

Fremstillin2_av_golYol_f ra^golyetertereftalat •

Dette eksempelet viser nedbrytningen av 0,6 4 cm stort nedmalt polyetylentereftalat flaskeavfall til fremstilling av en nedbrutt polyolblanding ifølge foreliggende oppfinnelse.

Til en 50 liters reaktor utstyrt med en mekanisk rører, et termometer, en tilbakestrømningskondensator, et innløp og et utløp for nitrogen, og en varmemantel ble det tilsatt 25.300 g dietylenglykol og 10 g tetrabutyltitanat. Etter at ingrediensene var oppvarmet til 220°C ble det tilsatt 18.000 g polyetylentereftalatavfall til nedbrytningsreaktoren. Til denne blandingen ble det tilsatt 4.500 g ftalsyreanhydrid og ingrediensene ble holdt ved 220°C i 1 time. Vannet som ble dannet ble fjernet fra reaktoren under forløpet av reaksjonen.

Det resulterende flytende produktet ble helt gjennom en 297 micron sikt og vakuumfiltrert for å fjerne finere partikler. Polyolblandingen hadde et hydroksyltall på 460.

Eksempel 4

Dette eksempelet illustrerer syntesen av et fast polyuretanskum ved anvendelse av det nedbrutte polyolblandingen fra eksempel 3.

Ved fremstillingen av skummet ble følgende mengder av de angitte ingredienser kombinert som antydet.

Skummet ble fremstilt ved å benytte en "Martin-Sweets"-maskin. En stor sats av polyol-forblanding ble fremstilt ved å blande sammen stoffene B, C, D, E, F og G og avkjøle den resulterende blandingen til 15°C. Ved skumsyntesen ble 156,0 deler av stoff A ved en temperatur på 15°C tilsatt blandkammeret i "Martin-Sweets"-maskinen. Samtidig ble 164,0 deler av polyol-forblandingen ved en temperatur på 15°C fylt i blandkammeret, sammen med 0,7 deler av stoff H. Ingrediensene ble blandet ved 5.000 rpm, og deretter deponert i en beholder, slik at det oppsto fast polyuretanskum.

I syntesen ovenfor er stoff A et polymetylenpolyfenylisocyanat som har en viskositet på 150-250 eps. ved 25°C og er tilgjengelig under betegnelsen "Mondur MR".

Stoff B er tilgjengelig under betegnelsen "Poly G-71-530".

Stoff D er tilgjengelig under betegnelsen "Fyrol 6".

Stoff F er det overflateaktive middel tilgjengelig under betegnelsen "Foamstab 110".

Stoff G er tilgjengelig under betegnelsen "Polycat 8".

Stoff H er tilgjengelig under betegnelsen "Advastab TM 181".

Følgende egenskaper ble bestemt for skummet:

1. Antennelighetsforsøk utført ifølge ASTM D-2863-70, bortsett fra at det ble benyttet en prøve med målene 1,27 cm x 1,27 cm x 15,24 cm.

2. Ifølge ASTM forsøksmetode D-2856-70.

3. Ifølge ASTM forsøksmetode D-1621-73.

4. Ifølge ASTM forsøksmetode C-203.

5. Ifølge ASTM forsøksmetode C-421.

6. Ifølge ASTM forsøksmetode E-84, 5,08 cm tykk prøve

(U.L.).

Claims

1 . Polyesterpolyolblanding som innbefatter reaksjonsproduktet oppnådd ved nedbrytning av polyalkylentereftalat med et nedbrytende medium som innbefatter en polyol som inneholder en polykarboksylsyrekomponent avledet fra en nedbrytende polykarboksylsyrekomponent og en nedbrytende polyolkomponent, karakterisert ved at den ned-. brytende polykarboksylsyrekomponenten har ringenheter med to ti -C-0- grupper på nabo- eller alternerende ringposisjoner, innholdet av ringenheten i den nedbrytende karboksylsyren er tilstrekkelig til å tilveiebringe forbedret lagringsstabilitet for nedbrytningsproduktet.

2. Polyesterpolyolblanding Ifølge krav 1, karakterisert ved at polyalkylentereftalatet er polyetylentereftalat, og at mol-forholdet i nedbrytningsreaksjonen mellom den nedbrytende polyolkomponenten pluss antall mol av etylenglykol i polyetylentereftalatet og antall mol av den nedbrytende polykarboksylsyrekomponenten pluss antall mol av tereftalsyre i polyetylentereftalatet er 1,5-6, fortrinnsvis 2,1-2,6, til 1, mol-forholdet mellom polyetylentereftalatet og den nedbrytende polykarboksylsyrekomponenten er 1,5-3,5, fortrinnsvis 2,4-3,5, til 1, og mol-forholdet mellom den nedbrytende polyolkomponenten og antall mol etylenglykol i polyetylentereftalatet er 1,8-2,5 til 1.

3. Polyesterpolyolblanding ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at den nedbrytende polykarboksylsyrekomponenten har en aromatisk ring-enhet med to 0 ii -C-0- grupper på nabo- eller alternerende ring-posis joner, og den nedbrytende polykarboksylsyrekomponenten innbefatter fortinnsvis ftalsyreanhydrid, ftalsyre, isoftalsyre, trimellitsyreanhydrid, trimellitsyre, estere av nevnte nedbrytende polykarboksylsyrekomponenter og blandinger .derav.

4. Polyesterpolyolblanding ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at den nedbrytende polyolkomponenten er en alifatisk to-verdig alkohol som har 2 til 16 karbonatomer, og den alifatiske to-verdige alkoholen innbefatter fortrinnsvis dietylenglykol, dipropylenglykol, blandinger av de nevnte glykoler, eller blandinger av de nevnte glykoler med etylenglykol, propylenglykol, eller blandinger derav.

5. Polyesterpolyolblanding ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at den nedbrytende polykarboksylsyrekomponenten innbefatter ftalsyreanhydrid, estere av ftalsyreanhydrid eller blandinger derav, og den nedbrytende polyolkomponenten er fortrinnsvis dietylenglykol .

6. Polyesterpolyolblanding ifølge krav 1, karakterisert ved at polyalkylentereftalatet er polyetylentereftalat, den nedbrytende polykarboksylsyrekomponenten innbefatter ftalsyreanhydrid, estere av ftalsyreanhydrid, eller blandinger derav, den nedbrytende polyolkomponenten er dietylenglykol og den nevnte polyesterpolyolblandingen er kjennetegnet ved en viskositet i eps. ved 25°C på ca. 700 til ca. 12.000, et innhold av fritt dietylenglykol på fra ca. 8 til ca. 3 0 vekt-% av blandingen, et innhold av fritt etylenglykol på fra ca. 2 til 8 vekt-% av blandingen, et hydroksyltall innen området fra ca. 300 til ca. 475, og et syretall på fra ca. 0,2 til ca. 10.

7. Polyisocyanuratskum, karakterisert ved at det innbefatter reaksjonsproduktet mellom et organisk polyisocyanat, et esemiddel, en trimeriserings-katalysator, og en mindre mengde av en polyol, hvor fra ca.

5 til 100 vekt-% av polyolen utgjøres av polyesterpolyolblandingen ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 6.

8. Laminat, karakterisert ved at det innbefatter minst et belegningslag klebet til polyisocyanuratskummet i krav 7, hvor polyisocyanuratskummet eventuelt er armert ved hjelp av glassfibrer.

9. Polyuretanskum, karakterisert ved at det innbefatter reaksjonsproduktet mellom et organisk polyisocyanurat, et esemiddel, en katalysator og en polyol, hvor fra ca. 5 til 100 vekt-% av polyolen utgjøres av polyesterpolyolblandingen ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 6.

10. Laminat, karakterisert ved at det innbefatter minst et belegningslag klebet til polyuretanskummet i krav 9, hvor polyuretanskummet eventuelt kan være armert ved hjelp av glassfibrer.