NO801553L - Nye derivater 3,4,5-trihydroksypieridin, fremgangsmaate til deres fremstilling og anvendelse som legemiddel saavel som naeringsmiddel for dyr - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører nye derivater av 3/4,5-trihydroksypiperidin, fremgangsmåte til deres fremstilling samt deres anvendelse som legemiddel, spesielt som middel mot diabetes, hyperlipemi og adipositas, samt i dyreernæring til bedre forutnyttelse og til påvirkning av kjøtt/ fettforholdet til gust av kjøttdelen.

De nye forbindelser tilsvarer formelen I

hvori

Rl'Rl''R3°^R3' ketyr hydrogen eller en direkte binding

til X,

f*2 og R2 1 betyr hydrogen, C^-C4—alkyl eller en direkte binding til X, med den forholdsregel at en og bare en av restene R^, R2 og R_ og en og bare en av restene R^', R2<1>og R^<1>

betyr en direkte binding til X og

X betyr et broledd.

Foretrukkede broledd X tilsvarer formel

hvori

A og B betyr CH2, CH2~NH, CH2-NH-CO, CH2"NHCONH, CH2~NHS02NH,

CH--NHCONR,., CH„NHSO_NRc,

CH2-NH-S02, CH2-NHCS-NH, CH2-NH~COO, CH2-NHCS, CH2-NH-C-NH, , CO eller C00, NH

R. og R,, betyr uavhengig av hverandre

hvori R^20<? R,, uavhengig av hverandre betyr eventuelt substituert rettlinjet, forgrenet eller cyklisk mettet eller umettet alifatisk hydrokarbonret eller eventuelt substituerte aromatiske eller heterocykliske rester eller eventuelt en substituert blandet alifatisk/aromatisk/ heterocyklisk rest, og

U betyr 0, S, SO, S0o, NH, NRr, CO, C00, CS, 0C00,NHC00,

2. b

CONH, NHCONH, NHCSNH, CH=N, S02NH eller NHS02NH,

og

s, t og v betyr uavhengig av hverandre 0 eller 1,

Y har betydningen av U eller har betydningen av R^°9R, .

og

Rg beryr alkyl eller aryl

m/n, p, q og r betyr 0 eller 1, med den forholdsregel at summen av m og r er 1 eller 2 og at p er lik 0 når n og/ eller q er 0.

Fortrinnsvis betyr R^°9R14alkyliden-rester med 1 til 30 spesielt 1 til 18 C-atomer, en eller flere ganger umettede alkenylidenrester eller alkinyliden-rester med 2 til 18, speisielt 3 til 10 C-atomer, mono-,

bi- eller ticykliske rester med 3 til 10 C-atomer, som kan være mettet, enkelt eller dobbelt umettet, arylidenrester med 6 eller 10 C-atomer, heterocykliske rester med 3 til 8, spesielt 3 til 6 ringledd, som kan inneholde 1, 2, 3 eller 4 heteroatomer, spesielt N, 0, S og hvortil kan være påkondensert en benzenring eller en ytterligere heterocyklusk av den nevnte type, idet nevnte rester kan ha 1 til 5, spesielt 1, 2 eller 3 substituenter.

Som substituenter for alkyliden skal

det eksempelvis nevnes:

Hydroksy, alkoksy med fortrinnsvis 1

til 4 karbonatomer, speielt metoksy og etoksy; acyloksy, idet acylresten avleder seg fra alifatiske karboksylsyrer med 1 til 7 C-atomer, aromatiske karboksylsyrer, speielt

fenylkarboksylsyrer, som i fenylresten kan være substituert med -0H, -halogen, spesielt F, Cl, Br, C^^-alkyl, C^- C^-alkoksy, nitro og/eller amino, heterocykliske karboksylsyrer, som avleder seg fra 5- eller 6-leddede heterocykler som inneholder 1 til 3 heteroatomer (N,0, S) og i den heterocykliske del kan være substituert med C^-C^alkyl, klor, brom, amino; amino, monoalkylamino og dialkylamino med fortrinnsvis 1 til 4 karbonatomer pr alkylrest, spesielt monometylamino, monoetylamino, dimetylamino og dietylamino, monoacylamino, idet acylresten er avledet fra alifatiske karboksylsyrer med 1 til 7 C-atomer, aromatiske karboksylsyrer, spesielt fenylkarboksylsyrer, som i fenylresten kan være substituert med -0H, -halogen, spesielt F, Cl,

Br, C1~C4-alkyl, C-^^-alkoksy, nitro og/eller amino, heterocykliske karboksylsyrer, som avleder seg fra 5- eller 6-leddetheterocykler, som inneholder 1 til 3 heteroatomer (N,0,S) og i den heterocykliske ring kan være substituert med C^-C4~alkyl, klor, brom, amino;

merkapto, alkyltio med fortrinnsvis 1 til 4 karbonatomer, spesielt metyltio og etyltio; halogen, fortrinnsvis fluor, klor og brom; alkylkarbonyl med fortrinnsvis 1 til 4 karbonatomer i alkylresten; karboksy, nitro, cyan, formyl, sulfo; samt heterocykliske rester av ovennevnte type, spesielt også av sukkere, helt spesielt av heksoser eller pentoser av-ledede heterocykliske rester, som direkte over et ringatom eller over en -0-, -S- eller -NH-bro kan være forbundet med alkyli-denres.ten.

Eksempler for heterocykliske substituenter av alkylidenrestene er: ftalimido, pyridyl, tienyl, furyl, isoksazolyl, tiazolyl, glukopyranosyl, ribofuranosyl, oksiranyl o.l. Videre egner det seg som substituenter av alkylidenrestene aromatiske rester som naftyl og spesielt fenyl, som kan ha en eller flere fortrinnsvis 1 til 3 like eller forskjellige substituenter fra rekken -0H, -NH2, C1-C4-Alkyl-NH-, C1~C4-dialkyl-N-, C^-C^-alkoksy, N02, -CN, -C00H, -COO-alkyl ( C^ C^), C^-Cg-alkyl, halogen,

spesielt fluor, klor eller brom, C^C -alkyltio, -SH, C1-C4-alkylsulfonyl, -C03H, -S02~NH2, -S02~NH-alkyl { C^- C^).

Alkylidenresten kan også ha en mono-, bi- eller tricyklisk substituent med fortrinnsvis 3 til 10 karbonatomer, som på sin side kan være substituert med hydroksy, amino, halogen, spesielt fluor, klor, brom eller

-C00H.

Alkylidenresten har foretrukket substituenter som hydroksy<1>,. alkoksy med 1 til 4 karbonatomer, merkapto, alkyltio med 1 til 4 karbonatomer, halogen, nitro, amino, monoalkylamino med 1 til 4 C-atomer og acyl-amino, idet acylresten er avledet av alifatiske karboksylsyrer med 1 til 6 C-atomer.

For de cykliske mono-, bi- eller tri-cykliske rester R13og R14kommer det i betraktning de for alkylidenrestene nevnte substituenter.

Arylidenrestene kan ha en eller flere, fortrinnsvis 1 til 3 like eller forskjellige substituenter.

Som substituenter skal det eksempelvis anføres. Alkyl med 1 til 10 C-atomer, som på sin side igjen eksempelvis kan være substituert med klor, nitro eller cyan, eventuelt substituerte alkenylrester med 1 til 10 karbonatomer; hydroksy, alkoksy med fortrinnsvis 1 til 4 karbonatomer; amino, monoalkyl- og dialkylamino med fortrinnsvis 1 til 4 karbonatomer pr. alkylrest; merkapto, alkyltio med fortrinnsvis 1 til 4 karbonatomer; karboksy, karbalkoksy med fortrinnsvis 1 til 4 karbonatomer, sulfo, alkylsulfonyl, med fortrinnsvis 1 til 4 karbonatomer, arylsulfonyl, fortrinnsvis fenylsulfonyl; aminosulfonyl-, alkylamino- og dialkylaminosulfonyl med 1 til 4 karbonatomer pr. alkylgruppe, fortrinnsvis metyl- og dimetylaminosulfo-nyl; nitro, cyan, formyl; alkylkarbonylamino med fortrinnsvis 1 til 4 karbonatomer; alkylkarbonyl med 1 til 4karbonatomer, benzoyl, benzylkarbonyl og fenyletylkarbonyl,

idet sistnevnte alkyl, fenyl, benzyl og fenyletylrester på sin side igjen eksempelvis kan være substituert med klor, nitro eller hydroksy.

De heterocykliske rester R^ og R^4er fortrinnsvis avledet av heteroparaffiniske, heteroaromatiske eller heteroolefiniske 5- eller -6-leddede ringer med fortrinnsvis 1 til 3 like eller forskjellige heteroatomer.

Som heteroatomer står oksygen, svovel eller nitrogen. Disse ringsystemer kan ha ytterligere substituenter som eksempelvis hydroksy-, amino- eller C-^-C^-alkylgrupper eller til dem kan det være annelert benzenkjerne eller ytterligere fortrinnsvis 6-leddede heterocykliske ringer av nevnte type.

Spesielt foretrukkede heterocykliske rester avleder seg eksempelvis fra furan, pyran, pyrrolidin, piperidin, pyrazol, imidazol, pyrimidin, pyridazin, pyrazin, triazin, pyrrol, pyridin, benzimidazol, kinolin, isokinolin eller purin.

Foretrukkede forbindelser innen opp-finnelsens ramme er de forbindelser med formel I, hvori begge 2-hydroksymetyl-3,4,5-trihydroksypiperidylrester be-skrives ved den stereokjemiske formel II

og broleddet X sannsynligvis er anordnet aksialt.

Fastleggelsen av konfigurasjonen ved C-atomene 2 og 6 støtter seg på spektroskopisk undersøkelser og er ikke bevist med endelig sikkerhet.

Spesielt foretrukkede forbindelser med formel I er slike, hvori

A betyr CH2'n^r sammenknytningen av X foregår over R2,

eller betyr CH2~NHCO, CH2NHS02, CH2NHCOO, CH2"NHCSNH eller CH2"NHCONH, når tilknytningen av

X foregår over R eller R^;

B betyr CH2når tilknytningen av X foregår over R2 *,

eller betyr CH2NHCO, CH2NHS02, CH2NHCOO, CH2~NHCSNH eller CH2NHCONH, når tilknytningen av

X foregår over R1<1>eller R31,

<R>13og R14betyr C^-C^g-alkyliden, C^C^-alkenyliden

eller fenylen,

U betyr 0, S, SO, S02, NH, CO, CONH, NHCONH, NHCSNH,

S02NH

s", t, v betyr uavhengig av hverandre 0 eller 1,

Y betyr 0, S02, CO, CH2, S, SO, NH, CONH, NHCONH,

NHCSNH, S02NH eller CH=CH og

m og n betyr 1 og

r, p og q betyr 0 eller 1,

spesielt slike, som tilsvarer den stereokjemiske formel II.

Det ble funnet at de nye forbindelser med formel I er potente inhibitorer for ct-glukosidaser, spesielt for disakaridaser. Derfor er de nye forbindelser verdifulle midler til påvirkning av et flertall av stoff-vekselprosesser og beriker således legemiddelområdet.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen lar seg fremstille etter forskjellige i og for seg kjente fremgangsmåter.

En fremgangsmåte erkarakterisert vedat forbindelser med formel III

hvori

R^" og R3" betyr hydrogen eller CH2~NH2 og

R2" betyr hydrogen eller C-^-C^alkyl, idet tallet

av CH2~NH2 et-0 eller 1 og R2" betyr hydro-R2 gen hvis R1" og R3" er hydrogen, omsettes med dialdehyder med formel IV

hvori

Z betyr det til broleddet X manglende ledd

i forhold 2:1 i nærvær av en hydrogendonator.

Anvender man Pentan-1,5-dial og 1-desoksynojirimycin i reaksjonen så lar reaksjonsforløpet seg gjengi som følger: En ytterligere fremgangsmåte erkarakterisert vedat forbindelser med formel III omsettes med alkylerings- og acyleringsmidler med formel V

hvori

Z har ovennevnte betydning og

betyr en i alkylerings- og acyleringsmidlet vanlig funksjonell gruppe, eksempelvis et halogenid-eller en karboksylsyrekloridrest.

Forbindelser med formel V hører eksempelvis til følgende stoffklasser: alkylhalogenider, sulfonsyreestere, karboksylsyrehalogenider, sulfonsyrehalogenider, klorkarbonsyreester, isocyanater,. isotiocyanater og olefiner med aktiverte dobbeltbindinger, idet forbindelsene med formel V har to eventuelt forskjellige reaksjonsdyktige grupper og omsettes i forholdet 1:2 med forbindelser med formel III.

Med sebacinsyreklorid som utgangsstoff lar reaksjonen seg eksempelvis formulere som følger: En ytterligere fremgangsmåte erkarakterisert vedat forbindelser med formel VI

hvori

Rg betyr en vanlig beskyttelsesgruppe, f.eks. en trimetyl-silylrest,

omsettes med en forbindelse med formel VII

hvori

Z<1>betyr en alkylengruppe eller fenylengruppe,

under avspaltning av cyangruppen og etterfølgende fortrinnsvis hydrolytisk fjerning av beskyttelsesgruppen.

Forbindelser med formel I fåes også når sammenknytningen av de to trihydroksypiperidinenheter gjennomføres i flere forskjellige trinn, idet den annen funksjonelle gruppe av broleddet først dannes etter sammenknytningen til en forbindelse med formel III fra en inaktiv form eller den annen funksjonelle gruppe reagerer med en forskjellig reaktivitet først under endrede reaksjonsbetingelser med en annen forbindelse med formel III.

En slik fremgangsmåte erkarakterisertved at forbindelser med formel III i forholdet 1:1 bringes til reaksjon med en forbindelse med formel VIII

idet

Rg betyr -CHO eller R^og Z har den allerede nevnte betydning og

R^0R^betyr en til en rest R^overførbar gruppe eller en aldehyd- eller ketogruppe, eventuelt i nærvær av en hydrogendonator og resten R^Qi mellomproduktet omsettes under endrede reaksjonsbetingelser f.eks. forskjellig temperatur, forskjellig oppløsnings-middel eller i nærvær av syrer og salter eller etter omdannelse i en rest R^med en ytterligere forbindelse med formel III eventuelt i nærvær av en hydrogendonator .

Dette skal forklares ved hjelp av følgende eksempler: Adderer man 1-despksynojirimycin til akrylnitril så får man den N-alkylerte forbindelse som lar seg hydrogenere til aminoforbindelsen eller forsåpe til karboksylsyren.

Aminoforbindelsene kan deretter med fosgen eller karbonylbisimidazol og 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin anvendes til en forbindelse med formel I, karboksylsyren kan avreagere med cykloheksylkarbodiimid og 1-aminometyl-l-desoksynjirimycin til en forbindelse med formel I.

De som utgangsstoffer anvendte piperidinderivater 1-desoksynojirimycin, 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin, og 1-cyano-l-desoksynojirimycin er kjent fra EP-OS 947.

5-arhinometyl-l-desoksynojirimycin fåes ved katalytisk hydrogenering (Raney-Nickel, 3,5 bar H2, oppløsraingsmiddel vann) fra 2 , 6-amino-2-hydroksymetyl-2 , 6-didesoksy-L-idoheksonsyrenitril, som igjen fremstilles av 6-amino-6-desoksy-L-sorbofuranose-hydroklorid-monohydrat (kjent) og natriumcyanid i 0,5 n saltsyre ved værelsetemperatur.

Likeledes kjent eller etter kjente metoder fremstillbare er de for N-alkyleringen av disse piperidinderivater anvendte karbonylforbindelser, alkylhalogenider og sulfonsyreestere.

Likeledes kjent eller etter kjente metoder fremstillbare er de til omsetning med piperidinderivatene anvendte reaktive syrederivater.

For den reduktive alkylering kan man som hydrogendonator anvende katalytisk frembragt hydrogen. Som

katalysator kommer det fremfor alt på tale Raney-Nickel,

det kan imidlertid også finne anvendelse edelmetallkataly-satorer. Reaksjonen gjennomføres vanligvis ved trykk mellom 1 og 150 atmosfærer H2-trykk og temperaturer mellom 20 og 150°C. Som oppløsningsmiddel foretrekkes protiske, polare oppløsningsmidler spesielt alkoholer.

Som hydrogendonator-reduksjonsmiddel anvendes også alkalimetallcyanoborhydrider, dialkylamino-boraner og alkalimetallborhydrider. Spesielt forefuukket i denne fremgangsmåtvariant er anvendelsen av natriumcyanoborhydrid. Reaksjonen gjennomføres vanligvis ved værelsetemperatur. Det kan imidlertid også være gunstig å oppvarme til tilbakeløpstemperatur.

Fremgangsmåten gjennomføres vanligvis

i et inert oppløsningsmiddel.. Ennskjønt vannfrie aprotiske oppløsningsmidler kan anvendes (f.eks. tetrahydrofuran,

når reduksjonsmidlet er morfolinoboran), anvendes vanligvis imidlertid et protisk oppløsningsmiddel. Som sådan egner det seg spesielt en lavere alkanol. Det kan imidlertid også anvendes vann eller en vandig lavere alkanol (f.eks. vandig metanol eller etanol) eller andre vandige oppløsnings-middelsystemer, som f.eks. vandig dimetylformamid, vandig heksametylfosforsyretriamid, vandig tetrahydrofuran eller vandig etylenglykoldimetyleter.

Fremgangsmåten gjennomføres vanligvis

i et pH-område fra 1 til 11, fortrinnsvis et pH-område mellom 4 og 7.

Omsetningen av piperidinderivatene med alkylhalogenider gjennomføres i polare, protiske eller aprotiske oppløsningsmidler hensiktsmessig m nærvær av et syrebindende middel ved temperaturer mellom 0°C og oppløs-ningsmidlets koketemperatur.

Fortrinnsvis gjennomføres reaksjonen i DMF/I^O med Ag20 som syrebindende middel eller i DMF med D2C03som syrefanger.

Omsetningen av piperidinderivatene med de reaktive syrederivater gjennomføres i polare protiske eller aprotiske oppløsningsmidler. Eventuelt tilsettes et syrebindende middel. Reaksjonstemperaturen ligger mellom -70°C og koketemperaturen. Foretrukne oppløsningsmidlef for omsetningen med karboksylsyrekloridene er en blanding av eddikester, metanol og 1^0 og som syrebindende middel anvendes fortrinnsvis en organisk base, f.eks. trietylamin.

En blanding av eddikester, metanol og vann er også foretrukkede oppløsningsmidler for omsetningen av piperidinderivatene med isocyanater, mens for omsetninger med sulfonsyreklorider anvendes fortrinnsvis DMF som opp-løsningsmiddel og K^ CO^ som syrebindende middel.

Inhibitorene ifølge oppfinnelsen egner seg som terapeutika for følgende indikasjoner: Prediabetes, gastritis, obstipasjon, infeksjoner av gastrointestinal-kanalen, meteorismus, flatulenz, karies, atherosklerose, hypertensjon og spesielt adipositas, diabetes og hyperlipemi.

For å utvide virkningsspektret kan det lønne seg å kombinere inhibitorer for glykosidhydrolase, som gjensidig kompleterer seg i deres virkning, enten at det dreier seg om kombinasjoner av inhibitorene ifølge oppfinnelsen med hverandre eller om kombinasjonen av inhibitoren ifølge oppfinnelsen allerede kjente. Således kan det eksempelvis være hensiktsmessig å kombinere saccharase-inhibitorer ifølge oppfinnelsen med allerede kjente amylase-inhibitorer.

Fordelaktig er i mange tilfelle også kombinasjonen av inhibitorene ifølge oppfinnelsen med kjente orale antidiabetika (g-cytotrope sulfonylurinstoffderivater og/eller blodsukkervirksomme biguanider) såvel med blodlipid-senkende stoffer som clofibrat, nikotinsyre, cholestyramin og andre.

Forbindelsene kan appliseres uten fortynning, f.eks. som pulver eller i en gelatinhylse eller i kombinasjon med et bærestoff i en farmasøytisk sammensetning.

Farmasøytiske tilberedninger kan inneholde ehstor eller mindre mengde av inhibitorer, f.eks.

0>1% til 99,5%, i kombinasjon med et farmasøytisk tålbart ikke-toksisk, inert bærestoff, idet bærestoffet kan inneholde en eller flere faste, halvfaste eller flytende for-tynningsmidler, fyllstoffer og/eller ikke-toksiske inerte og farmasøytisk-tålbare formuleringshjelpemidler. Slike farmasøytiske tilberedninger foreligger fortrinnsvis i form av doseringsenheter, dvs fysikalsk-diskreter, en bestemt mengde av inhibitorer inneholdende enheter som tilsvarer en brøkdel eller et multiplum av dosen som er nødvendig for å tilveiebringe denønskede hemmevirkning. Doseringsenhetene kan inneholde 1, 2, 3, 4 eller flere enkeltdoser eller 1/2, 1/3 eller en 1/4 av en enkeltdose.

En enkeltdose inneholder fortrinnsvis en tilstrekkelig mengde virksomt stoff, for ved en applikasjon i henhold til et på forhånd bestemt doseringsskjema en eller flere doseringsenheter å oppnå den ønskede hemmevirkning, idet en hel, en halv eller en tredjedel eller en fjerdedel av dagsdosen vanligvis administreres til alle hoved- og bimåltider om dagen.

Andre terapeutiske midler kan også inntas. Ennskjønt doseringen og doseringsskjemaet i hvert tilfelle skal omhyggelig avveies under anvendelse av grundig fagmannsk vurdering og under iakttagelse av pasi-entens alder, vekt og tilstand, typen og tyngden av syk-dommen ligger doseringen vanligvis i et område mellom

4

ca. 1 til ca. 1 x 10 SIE/kg legemsvekt pr. dag. I mange tilfelle villman derved oppnå en tilstrekkelig terapeutisk virkning med en mindre dose, mens i andre tilfelle vil det være nødvendig med en større dose.

Oral applikasjon kan gjennomføres under anvendelse av faste og flytende doseringsenheter, som f.eks. pulvere, tabletter, drageer, kapsler, granulater, suspensjoner, oppløsninger og lignende.

Pulvere fremstilles ved knusning av stoff i en egnet størrelse og blanding med et eventuelt knust farmasøytisk bærestoff. Ennskjønt spisbart kullhydrat, f.eks. stivelse, laktose, saccharose eller glukose normalt

finner anvendelse for dette formål også kan benyttes her,

er det ønskelig å benytte et ikke metaboliserbart kullhydrat, som f.eks. et cellulosederivat.

Søtningsmiddel, smakstilsetning, konser-veringsstoffer, dispergeringsmidler og farvemidler kan også medanvendes.

Kapslene kan fremstilles ved tilbered-ning av den ovennevnte pulverblanding og ved fylling av allerede dannede gelatinhylser. Pulverblandingen kan man før fyllprosessen blande med glidemidler, som f.eks. kieselgel, talkum, magnesiumstearat, kalsiumstearat ellerffast polyetylenglykol. Blandingen kan man likeledes blande med en deslntegrator eller oppløsningsformidler, som f.eks. Agar-agar, kalsiumkarbonat eller natriumkarbonat, for ved inntak av kapselen å forbedre inhibitorens tilgjengelighet.

Fremstillingen av tablettene foregår f.eks. ved fremstilling av en pulverblanding, grov eller finkornet, og tilsetning av et glidemiddel og desintegEator. Av denne blanding former man. tabletter. En pulverblanding tilbereder man på forhånd ved blanding av stoffet, som på egnet måte ble knust og kompletterer et fortynningsmiddel eller et annet bærestoff som nevnt ovenfor. Eventuelt til-setter man et bindemiddel, f.eks. karboksymetylcellulose, alginater, gelatiner eller polyvinylpyrrolidoner, en opp-løsningsf orsinker, som f.eks. paraffin, en resorpsjonsaksele-rator, som f.eks. et kvaternært salt og/eller et adsorb-sjonsmiddel, som f.eks. bentonit, kaolin eller dikalcium-fosfat. Pulverblandingen kan granuleres sammen med et bindemiddel som f.eks. sirup, stivelsespasta, akazislim, eller oppløsninger av cellulose- eller polymermaterialer. Deretter presser man produktet gjennom en grov sikt. Som alternativ hertil kan man la pulverblandingn løpe gjennom en tablettmaskin og knuse de fremkommede ujevnt formede stykker til kornstørrelse. Foråt kornene ikke skal forbli hengende i de tablettdannende dyser kan man blande dem med et glidemiddel, som f.eks. stearinsyre, stearatsalt, talkum, eller mineralolje. Denne blanding som er gjortglidbar presses deretter i tablettform. De virksomme stoffer kan også forenes med frittflytende inerte bæréstoffer og bringes direkte i tablettform under utelatelse av granulat- eller knusetrinnet. Man kan utstyre produktet med klart eller opak beskyttelseshylse, f.eks. et overtrekk av skjellakk, et overtrekk av sukker eller polymerstoffer og en polert hylse av voks. Farvestoffer kan tilsettes i disse overtrekk foråt det kan adskilles mellom de forskjellige doseringsenheter.

De oralt administrerbare tilberednings-former, som f.eks. oppløsninger, siruper og eliksirer lar seg fremstille i doseringsenheter således at en bestemt mengde preparat inneholder en bestemt mengde virksomt stoff. Sirup kan fremstilles således at det virksomme stoff opp-løses i en vandig oppløsning som inneholder egnede smaksstoffer; eliksirer fåes under anvendelse av ikke-toksiske, alkoholiske bæréstoffer. Suspensjoner kan man fremstille ved dispergering av forbindelsene i et ikketoksisk bærestoff. Oppløsningsformidlere og emulgeringsmidler, som f.eks. etoksylerte isostearylalkoholer og polyoksyetylensorbit-estere, konserveringsmidler, smaksforbedrende tilsetninger, som f.eks. peppermynteolje eller sakkarin og lignende kan også tilsettes.

Doseringsforskirfter kan angis på kapslene. Dessuten kan doseringen være sikret således at det virksomme stoff avgis forsinket, f.eks. ved at det virksomme stoff inneholdes i polymerstoffer, voks eller lignende.

I tillegg til de ovennevnte farma-søytiske sammensetninger lar det seg også fremstille næringsmidler som inneholder disse virksomme stoffer,

f.eks. sukker, brød, potetprodukter, fruktsaft, øl, sjokolade og andre konfektartikler, og konserves, som f.eks. marmelade, idet det til disse produkter ble satt en terapeutisk virksom mengde av minst en av inhibitorene ifølge oppfinnelsen.

De under anvendelse av de virksomme stoffer ifølge oppfinnelsen fremstilte næringsmidler egner seg såvel til diet ved pasienter, som lider av stoffskifte-forstyrrelser som også til ernæring av friske personer for å oppnå en ernæringsmåte som forebygger stoffskifteforstyr-relser .

Inhibitoren ifølge oppfinnelsen har videre den egenskap i dyr å påvire forhold av mengde av uønsket fett til mengden av ønsket fettfattig kjøtt (magert kjøtt), til gunst av det magre kjøtt i høy grad. Dette har spesielt betydning for oppdrett og hold av nyttedyr i land-bruket .f.eks. i svineoppdrett, men også av betraktelig betydning for oppdrett og hold av andre nyttedyr og pryddyr. Anvendelsen av inhibitorene kan videre føre til en betraktelig rasjonalisering av foring av dyrene såvel tids-messig, mengdemessig som også kvalitetsmessig. Da de bevirker en viss forsinkelse av fordøyelsen forlenger de oppholdstiden av næringsstoffene i fordøyelseskanalen, hvor-ved det muliggjøressen med mindre arbeid forbundet ad-libitum-foring. Videre fremkommer ved anvendelse av inhibitorene ifølge oppfinnelsen i mange tilfelle en betraktelig besparelse av verdifull proteinfor.

De virksomme stoffer kan således praktisk talt anvendes på alle områder av dyreernæring som middel til redusering av fettansamling, samt innsparing av foreggehvite.

Virkningen av de virksomme stoffer er her sterkt uavhengig av type og kjønn ay_dy_ret_«_ Spesielt verdifull viser de virksomme stoffer seg ved dyretyper som overhodet, eller i bestemte livsavsnitt tenderer til ster-kere fettinnlagning.

Som dyr, hvor inhibitorene kan anvendes til redusering av fettansamler og/eller til besparelse av foreggehvite skal det nevnes følgende nytte- og pryddyr: varmblodsdyr som storfe, svin, hester, får,gjeter, katter, hunder, kaniner, pelsdyr, f.eks. nerz, chinchilla, andre pryddyr, f.eks. marsvin og hamstere, laboratorie- og zolo-giske dyr, f.eks. rotter, mus, aper osv.; fjerkre, f.eks. broiler, høner, gås, ender, kalkuner, duer, papegøyer og k kanarifugler og kaldblodsdyr som fisk, f.eks. karpe og reptilier som slanger.

Mengden av det virksomme stoff som administreres til dyrene for å oppnå den ønskede effekt kan sterkt varieres på grunn av det virksomme stoffs gunstige egenskaper. Det ligger fortrinnsvis ved ca. 0,1 mg til 1,0 g spesielt 1 til 100 mg/kg for pr. dag. Administrerings-varigheten kan utgjøre fra få timer éller dager til flere år. En passende mengde virksomt stoff samt en passende varighet av administreringen står i snevertsammenheng med foringsformålet. Den avhenger spesielt av dyrets type, alder, kjønn, sunnhetstilstand og type hold og er lett å fastslå

for enhver fagmann.

De virksomme stoffer ifølge oppfinnelsen administreres til dyrene etter de vanlige metoder. Administreringstypen avhenger spesielt av dyrets typey, forhold og generelle tilstand. Således kan administreringen foregå på en gang eller flere ganger daglig, i regelmessige eller uregelmessige avstander, oralt. Som hensiktsmessig-hetsgrunner er det i de fleste tilfelle å foretrekke en oral administrering, spesielt i rytme av næring- og/eller drikkeopptak hos dyrene.

De virksomme stoffer kan administreres som rene stoffer eller i formulert form idet det formulerte form er å forstå såvel som premiks , altså i blanding med ikke-toksiske inerte bæréstoffer av ønskelig type, som også som del av en samlet rasjon i form av et tilleggsfor, resp. som blandingsbestanddel av et eneste tilleggsfor. Med-innbefattet er også applikasjonen av egnede tilberedninger over drikkevannet.

De virksomme stoffer kan eventuelt i egnet måte administreres i formulert form også sammen med andre nærings- og virksomme stoffer, f.eks. mineralsalter, sporelementer, vitaminer, eggehvitestoffer, energibærere (f.eks. stivelse, sukker, fett), farvestoffer og/eller smaksstoffer eller andre fortilsetningsstoffer, som f.eks. vekstbefordrere. De virksomme stoffer kan gis til dyrene

før, under eller etter næringsopptak.

Det er å anbefale den orale administrering sammen med for og/eller drikkevann, idet alt etter behov de virksomme stoffer tilsettes den samlede mengde eller bare deler av foret og/eller drikkevannet.

De virksomme stoffer kan etter vanlige metoder ved hjelp av enkel blanding som rene stoffer, fortrinnsvis i finfordelt form eller i formulert form i blanding med spisbare, ikketoksiske bæréstoffer, eventuelt også i form av en premiks eller et. forkonsentrat tilsettes til foret og/eller drikkevannet.

Foret og/eller drikkevannet kan eksempelvis inneholde de virksomme stoffer ifølge oppfinnelsen i en konsentrasjon fra. ca. 0,001 til 5,0%, spesielt 0,02 til 2,0%

(vekt). Den optimale størrelse av konsentrasjonen av det virksomme stoff i formog/eller drikkevann er spesielt av-hengig av mengde av for- og/eller drikkevannopptak hos dyret og kan fastslås lett av enhver fagmann.

Fortypen og dets omsetning er her uten betydning. Det kan anvendes alle vanlige, handelsvanlige eller spesielle forsammensetninger, som fortrinnsvis inneholder den vanlige for en avveid ernæring nødvendig like-vekt av energi- og eggehvitestoffer, inbefattende vitaminer og mineralatoffer. Foret kan eksempelvis sammensettes av plantestof f er, f. eks. ol jekakegrøp, korngr.øp, kornbiproduk-ter, men også høy, gjæringsfor, roer og andre forplanter av dyriske stoffer, f.eks. kjøtt og fiskeprodukter, benmel, fett, vitaminer, f.eks^A, D, E, K og B-kompleks, samt spesielle proteinkilder, f.eks. gjær samt spesielle amino-syrer og mineralstoffer og sporelementer, som f.eks. fosfor og jern, zink, mangan, kobber, kobolt, jod osv.

Premiksene kan fortrinnsvis inneholde ca. 0,1 til 50%, spesielt 0,5 til 5,0% (vekt) av et virksomt stoff ifølge oppfinnelsen ved siden av ønskelige spisbare bæréstoffer og/eller mineralsalter, f.eks.

kullsur forkalk og fremstilles etter de vanlige blandemetoder.

Blandingsfor inneholder fortrinnsvis 0,001 til 5,0%, spesielt 0,02 til 2,0% (vekt) av et virksomt stoff ifølge oppfinnelsen ved siden av de vanlige råstoffkomponenter av et blandingsfor, f.eks. kornavfall eller -biprodukter, oljekakegrøp, dyrisk eggehvite, mineraler, sporelementer og vitaminer. De kan fremstilles etter de vanlige blandemetoder.

Fortrinnsvis i premisker og blandings-formidler kan de virksomme stoffer eventuelt også beskyttes ved hjelp av egnede midler som dekker deres overflate,

f.eks. med ikke-fcoksisk voks eller gelatin mot luft, lys og/eller fuktighet.

Eksempler for sammensetningen av et ferdig blandingsfor for fjerkre som inneholder et virksomt stoff ifølge oppfi-nelsen: 200 g hvete, 340 g mais, 360,3 g soya-grøp, 60 g storfetalg, 15 g dikalsiumfosfat, 10 g kalsiumkarbonat, 4 g jodert koksalt, 7,5 g vitamin-mineral-blanding og 3,2 g virksom stoffpremiks gir etter omhyggelig blanding 1 kg for.

Vitamin-mineral-blandingen består av: 6000 I.E. vitamin A, 1000 I.E. vitamin D3, 10 mg vitamin E, 1 mg vitamin K3, 3 mg riboflavin, 2 mg pyridoksin, 20 mg vitamin 5 mg kalsiumpantotenat, 30 mg nikotinsyre, 200 mg cholinklorid, 200 g Mn S04x H20, 140 mg Zn.S04' 7H20, 100 mg Fe S04• 7H20 og 20 mg Cu S04• 5H20.

Virksomt stoff-premiksen inneholder et virksomt stoff ifølge oppfinnelsen i den ønskede mengde, f.eks. 1600 mg og i tillegg 1 g DL-metionin samt så mye soyabønnemel at det oppstår 3,2 g premiks.

Eksempel for sammensetning av et svine-blandingsfor som inneholder et virksomt stoff med formel I: 630 g forkorngrøp ( sammensatt av 200 g mais-, 150 g bygg-, 150 g havre- og 130 g hvetegrøp), 80 g fiskemel, 60 g soyagrøp, 58,8 g tapiokamel, 38 g ølgjær,

50 g vitamin-mineral-blanding for svin (sammensetning som

f.eks. ved hønsefor), 30 g linkakemel, 30 g maisklebef6r,

10 g soyaolje, 10 g sukkerroemelasse og 2 g virksom-stoffpremiks (sammensetning f.eks. ved hønsefor) gir etter omhyggelig blanding 1 kg f6r.

De angitte forblandinger er fortrinnsvis avstemt til oppdrett og gjødning av kyllinger resp. svin, de kan imidlertid anvendes i samme eller tilsvarende sammensetning også til oppdrett og gjøing av andre dyr.

Inhibitorene kan anvendes alene eller også i ønskede blandinger med hverandre.

Saccharase- inhibitisjonsprøve in vitro

Saccharase-inhibitorprøve in vitro muliggjør bestemmelsen av den enzyminhibitoriske aktivitet av et stoff ved sammenligning av aktiviteten av det solu-biliserte intestinale disaccharidase-kompleks i nærvær resp. i fravær ( såkalt 100 % verdi) av inhibitoren. Som substrat som bestemmer inhibisjonsprøvens spesifitet tjener derved en praktisk talt glukosefri saccharose (glukose

^100 ppm);,enzymaktivitetsbestemmelsen baserer på den spektrofotometriske bestemmelse av frigjort glukose ved hjelfi av glukose-dehydrogenase og nikotinamid-adenin-dinucleotid som kofaktor.

En saecharase-inhibitor-enhet (SIE)

er definert som den inhibitoriske aktivitet, som i en definert prøveblanding reduserer den på forhånd gitte saccharolytiske aktivitet med en enhet (saccharase-enhet = SE); saccharase-enheten er derved definert som den enzymaktivitet som under på forhånd gitte betingelser spalter et jimol SACCHAROSE PR: minutt og dermed fører til frigjøring av hver gang et^umol glukose, som bestemmes i prøven, og fuktose, som ikke medomfåttes i prøven.

Det intestinale disaccharidase-kompleks utvinnes av svinetynntarm-mucosa ved tryptisk fordøyelse, utfelling av 66% etanol ved -20°C, opptak av utfellingen med 100 mM fosfat-puffer, pH 7,0 og etter-følgende dialyse mot samme puffer.-10 ^,ul av en prøveoppløsning som er satt således at ekstinksjonen av prøveblandingen ligger minst 10%, imidlertid ikke mer enn 25% under 100%-verdien, blandes med 100 yihl av en fortynning av det intestinale disaccharidase-kompleks i 0,1 M maleinat-puffer, pH 6,25, og forinkuberes i 10 minutter ved 37°C. Fortynningen av disaccaridasenkomplekset er å innstille på en aktivitet på 0,1 SE/ml.

Deretter startes den saccharolytiske reaksjon ved tilsetning av 100 /ul av en 0,4 M oppløsning av saccharose ("SERVA 35579") i 0,1 M maleinat-puffer,

pH 6,25 og avstopper etter en inkubasjonsvarighet på

20 minutter ved 37°C ved tilsetning av 1 ml glukose-dehydrogenasereagens (1 liten flaske glukose-dehydrogenase-mutarotase-blanding lyofilert ("MERCK 14053") og 331,7 mg e-nikotinamid-adenin-dinukleotid (fri syre, "BOEHRINGER" renhetsgrad I) oppløst i 250 ml 0,5 M tris-puffer, pH 7,6). For påvisning av glukosen inkuberes 30 minutter ved 37°C og fotometreres endelig ved 340 nm mot en reagenslinprøve (med enzym, imidlertid uten saccharose). Beregningen av hemmeaktiviteten av inhibitoren er vanskeliggjort ved at allerede små endringer i prøvesystemet eksempelvis litt fra bestemmelse til bestemmelse varierende 100%-verdi, er av ikke mere til-sidesettende innvirkning på prøveresultatene. Man omgår disse vanskeligheter idet man ved hver bestemmelse lar det medløpe en standard;som standard tjener en saccharase-inhibitor med formel<C>25H43°i8N'som har en sPesifik hemmeaktivitet på 77 700 SIE/g og ved anvendte mengder på 10 til 20 ng i prøver fører til en hemming av den ovenspesi-fiserte størrelsesorden. Ved kjennskap av differansen av ekstinksjonen ved 340 nm fra 100% verdien og ved standard hemmet blanding lar det seg av ekstinksjonsdifferansen fra 100%-verdien og ved prøveoppløsningen til den hemmede blandingen under hensyntagen til den anvendte mengde av inhibitor på kjent måte beregne den spesifikke hemmeaktivitet, uttrykt i saccharase-inhibitor-enheter pr. gram (SIE/g). Eksempel 1 1, 5-bis/N ,N' (-1,5-imino-l, 5-didesoksy-D-glucityl)_/-pentan En oppløsning av 21 g 1-desoksynojirimycin i 630 ml metanol og 42,5 ml éseddik blandes med 28,4 ml 25%-ig pentandial og avkjøles til ca. —5°C. Deretter tilsettes 17,5 g natriumcyanoborhydrid. Etter 4 timers omrøring ved 0°C omrøres 18 timer ved værelsetemperatur. Det inndampes, oppløses i ca. 200 ml metanol/ vann i volumforhold 8:1 og påføres på en 40 cmllang og 6 cm vid søyle, som som fyllmiddel inneholder "Amberlite" IR 120(H+<->form). Det vaskes med ca. 4 liter metanol/vann og 8:1 og deretter elueres med 5% ammoniakk i metanol/vann 8:1. Man får en blanding av tre stoffer, hvorav den ene er 1-desoksynojirimyein. De samlede fraksjoner inndampes.

Man får 20,6 g av en svakt farvet olje. Denne blanding påføres som konsentrert vandig oppløsning på en 120 cm lang og 6 cm vid søyle, som som stasjonær fase inneholder cellulose og som mobil fase aceton. Det elueres med aceton og deretter med vandig aceton, idet vannmengden kontinuerlig økes. Overprøving av de enkelte fraksjoner foregår ved hjelp av tynnskiktkromatografi. Etterat biproduktene var adskilt fåes produkt med aceton/ vann i volumforhold 3:1. De renere fraksjoner samles og inndampes. Inndampningsresiduet oppløses i absolutt metanol, filtreres etter tilsetning av tonsil og dyrekull og inndampes. Inndampningsresiduet opptas i litt absolutt metanol og las krystallisere. Etter 18 timers henstand frasuges og vaskes med metanol. Man får 10,1 g farveløse krystaller av smeltepunkt 186-187°C.

Eksempel 2

N,N'-bis-/l,5-imino-l,5-didesoksy-D-glucityl)-metyl/-3,3'-sulfonyl-bisbenzolsulfonsyreamid

En suspensjon av 1,92 g 1-aminometyl-1-desoksynojirimycin og 2,76 g kaliumkarbonat i 20 ml absolutt DMF avkjøles til -10°C og blandes med 1,85 g 3 , 3-sulf onylbisbenzensulf onylklor.id. Det omrøres natten over, frasuges fra utskilt salt og inndampes. Inndampningsresiduet oppløses i litt vann og påføres på en 120 cm lang og 4 cm vid søyle, som som stasjonær fase inneholder cellulose og som mobil fase aceton. Det elueres med vandig aceton med økende vanninnhold. De enkelte fraksjoner undersøkes tynnskiktkromatografisk.

Fraksjonene med det ønskede produkt sammenfattes og inndampes.

Man får 0,9 g av et farveløst skum med en Rf-verdi på 0,57 (DC-ferdigplater, Merck med kieselgel 60 F 254, elueringsmiddel : metanol/kloroform/ 25%ig ammoniakk 90:60:60). Rf-verdi av 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin = 0,26.

Eksempel 3

N<1>,N<4->bis-/5-(1,5-imino-l,5-didesoksy-D-glycityl)-metyl/- heksametylen-bis-urinstof

,5,3 g 2-aminometyl-2-hydroksymetyl-3,4,5-trihydroksypiperidin-dihydroklorid oppløses i 40 ml ln natronlut og fortynnes med 80 ml metanol. Det avkjøles til 0°C og blandes dråpevis med en oppløsning av 1,59 ml heksametylendiisocyanat i 20 ml eddikester. Det omrøres 18 timer, inndampes, opptas i absolutt metanol og frafiltreres fra uorganisk salt. Filtratet konsentreres og påføres på en 120 cm lang og 4 cm vid søyle, som som stasjonær fase inneholder cellulose og som mobil fase aceton.

Det elueres med vandig aceton, idet vannkonsentrasjonen trinnvis økes. De enkelte fraksjoner undersøkes tynnskiktkromatografisk på deres innhold av den ønskede forbindelse.

De fraksjoner med det ønskede produkt sammenfattes og inndampes. Man får 450 mg i form av et farveløst skum med en Rf-verdi = 0,33.

Elueringsmiddel: metanol/kloroform/25%-ig ammoniakk 3:2:2.

Rf-verdien av 2-aminometyl-2-hydroksy-metyl-3,4,5-tri-hydroksy-piperidin = 0,315.

Eksempel 4

N,N<1->bis-/5-(1,5-imino-l,5-didesoksy-D-glucityl)-metyl/- sebacinsyrediamid

5,3 g 2-aminometyl-2-hydroksymetyl-3,4,5-trihydroksypiperidin-dihydroklorid oppløses i 20 ml vann og 60 ml metanol og blandes med 8,4 ml trietylamin. Under is-avkjøling tildryppes deretter en oppløsning av 2,13 ml sebacinsyrediklorid i 30 ml eddikester. Det omrøres 3 timer ved værelsetemperatur, inndampes og filtreres som vandig oppløsning gjennom en 25 cm lang og 3 cm vid søyle som som fyllmiddel inneholder "Amberlite" IR 400 (OH Q-form). Det vaskes godt med vann og inndampes.I Inndampningsresiduet påføres på en 120 cm lang og 4 cm vid søyle,som som stasjonær fase inneholder cellulose og som mobil fase aceton. Det elueres først med aceton og deretter med aceton, hvortil det trinnvis tilsettes større vannmengder. De enkelte fraksjoner undersøkes tynnskiktkromatografisk. Fraksjonene med det ønskede produkt sammenfattes og inndampes. Man får 0,9 g av forbindelsen som fast skum med en Rf-verdi på 0,48 (elueringsmiddel : metanol/kloroform/25%-ig ammoniakk 3:2:2). Eksempel 5 N, N 1-bis-/l-a-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucit-yl)metyl/- sebacinsyrediamid

Til 0,5 g 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin i 6 ml metanol, 2 ml vann og 0,36 ml trietylamin drypper man ved 0°C 0,28 ml sebacinsyrediklorid i 4 ml eddikester. Man etteromrører 2 timer ved værelsetemperatur og frasuger utfellingen. Man ettervasker med eddikester og tørker. D

Det faste stoff oppløses for rensning, i DMF/H2O og utfelles med aceton.

Utbytte: 0,5 g. Smeltepunkt: 247-250°C.

Rf-verdi på DC-ferdigplater (Merck med kieselgel 60 F254) med metanol/kloroform/vandig ammoniakk 3:2:2 som elueringsmiddel : 0,53.

Rf-verdi for 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin: 0,28.

Eksempel 6

1,4-/N,N'-bis-(1*,5'-didesoksy-l',5 *-imino-D-glucit)-yl7~

Til 2 g 1-desoksynojirimycin i 12 ml H20 og 12 ml DMF setter man 2 g Ag20 og tildrypper ved 0°C 1,3 g trans-1,4-dibrombuten-2 i 5 ml DMF.

Man lar det langsomt komme til værelsetemperatur og omrører 3 timer ved værelsetemperatur. Deretter fortynnes med 30 ml vann, saltene frafiltreres og det vandige filtrat inndampes. Residuet påføres på en med cellulose fylt søyle.

Det elueres først med aceton/vann 9:1, deretter med aceton/vann 8:2 og til slutt med aceton/vann 7:3.

Fraksjonen undersøkes tynnskiktkromatografisk på kieselgelplater (elueringsmiddel:metanol/ 'kloroform/vandig ammoniakk 3:2:2).

Fraksjonen som inneholder den ønskede forbindelse samles og inndampes.

Utbytte: 0,9 g

Rf-verdi på DC-ferdigplater (Merck, Darmstadt, Kieselgel 60 F 254) med metanol/kloroform/ vandig ammoniakk 3:2:2 som elueringsmiddel: 0,35.

Rf-verdi for 1-desoksynojirimycin : 0,51.

Eksempel 7

Analogt eksempel 3 ble det dannet: 1 4 — — -7 N ,N -Kis/l-a-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucityl)-metyl/- heksametylen-bisurinstoff

Rf-verdi: 0,3 9 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin: 0,28.

Eksempel 8

6,6'-/~N,N'-bis-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucit-yl7-dietylsulfon

6,52 g (40 m Mol) 1-desoksynojirimycin oppløses i en blanding av 60 ml etanol og 30 ml vann og etter tilsetning av en dråpe konsentrert natronlut avkjøles til 0° - 5°C. Det blandes med 2,3 ml (^22 m mol) divinylsulfon og omrøres deretter 48 timer ved værelsetemperatur. Det inndampes, oppløses i litt vann og påføres på en 120 cm lang og 6 cm vid søyle, som som stasjonær fase inneholder cellulose og som mobil fase aceton. Det elueres med aceton, hvortil det trinnvis settes en stadig større mengde vann. De enkelte fraksjoner undersøkes tynnskiktkromatografisk.

Etter adskillelse av biproduktene får man den ønskede forbindelse ved eluering med aceton/vann i volumforhold 7:3. Fraksjonene med det rene produkt samles og inndampes. Man får 4,6 g av et farveløst skum med en Rf-verdi på 0,33

(elueringsmiddel: metanol/kloroform/25%-ig ammoniakk 3:2:2)

Rf-verdi for 1-desoksynojirimycin = 0,52.

Eksempel 9

1 4 — — N ,N -bis-/5-(1,5-imino-l,5-didesoksy-D-glucityl)-metyl/- heksametylen-bistiourinstoff

5,3 g 2-aminometyl-2-hydroksymetyl-3,4,5-trihydroksy-piperidin-dihydroklorid oppløses i en blanding av 180 ml metanol og 60 ml vann og blandes etter tilsetning av 5,6 ml trietylamin dråpevis ved 0° til -5°C med en oppløsning av 2,Og heksametylendiisotiocyanat i 60 ml eddikester. Det omrøres 24 timer ved værelsetemperatur, inndampes og oppløses i litt metanol/vann i volumforhold 8:1. Det filtreres gjennom en kort søyle som inneholder "AmltøfÆite" IR 400 OH-form, og vaskes godt med metanol/vann 8:1. Filtratet inndampes og oppløses i litt metanol/vann og has på en 100 cm lang og 4 cm vid søyle, som som stasjonær fase inneholder cellulose og som mobil fase aceton.

Det elueres i første rekke med aceton/vann 9:1, deretter med aceton/vann 8,5:1,5 og endelig med aceton/vann 8:2. Fraksjonene undersøkes tynnskiktkromatografisk på kieselgelplater (elueringsmiddel: metanol/kloroform/25%-ig ammoniakk 3:2:2). Fraksjonene med det rene produkt samles og inndampes. Man får 1,4 g av forbindelse 9 med en Rf-verdi på 0,56.

Rf 2-aminometyl-2-hydroksymetyl-3,4,5-trihydroksy-piperidin-dihydroklorid = 0,34.

Elueringsmiddel: metanol/kloroform/ 25%-ig ammoniakk i volumforhold 3:2:2.

Eksempel 10

1, 6-/_N,N'-bis- (l1 ,5'-didesoksy-l', 5 1 -imino-D-glucit) -yl7~ n-heksan

Til 5 g 1-desoksynojirimycin i 50 ml DMF setter man ved 20°C 2,5 g K2C03 og 4 g 1,6 dibromheksan.

Man oppvarmer til 100°C og lar det omrøre i 15 timer. Deretter fjernes DMF i vakuum. Residuet påføres på en med cellulose fylt søyle. Det elueres i første rekke med aceton/ vann 9:1, deretter med aceton/vann 8:2 og endelig med aceton/vann 7:3.

Fraksjonen undersøkes tynnskiktkromatografisk på kieselgelplater (elueringsmiddel: metanol/kloro-form/vandig ammoniakk 3:2:2) .

Fraksjonene som inneholder den ønskede forbindelse samles og inndampes.

Utbytte: 2,5 g

Rf verdi på DC-ferdigplater (Merck, Darmstadt, kieselgel 60 F 254) med metanol/kloroform/vandig ammoniakk 3:2:2 som elueringsmiddel: 0,525.

Rf-verdi for 1-desoksynojirimycin: 0,53.

Eksempel 11

Analogt eksempel 10 ble det oppnådd: l,8/N,N'-bis-(1* ^'-didesoksy-l1,5 *-imino-D-glucit)yl7 n-oktan

Rf-verdi: 0,63

Rf-verdi for 1-desoksynojirimycin: 0,53 Eksempel 12

3-/. N-l1,5'-didesoksy-11,51-imino-D-glucit-yl)-propionsyre-/T-a-(1",5" didesoksy-1",5"-imino-D-glucit)-yl7metylamid

Til 0,59 g 1-desoksynojirimycinyl-B-propionsyre i 10 ml pyridin og 7 ml 1^0 setter man ved 20°C 0,52 g dicykloheksylkarbodiimid. Man innfører 0,48 g 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin i 3 ml 1^0 og omrører 12 timer ved værelsetemperatur. Deretter oppvarmer man til 50°C og lar det omrøre ytterligere 20 timer. Det inndampes og residuet opptas i 25 ml t^O. Man frasuger uoppløselig og har oppløsningen på en 25 cm lan og 3 cm vid søyle, som som fyllmiddel inneholder "AmerMte" JRA 400 (0H~-form).

Det elueres med ca. 250 ml H^O, og det vandige eluat inndampes .

Residuet påføres på en søyle, som som stasjonær fase inneholder cellulose og som mobil fase aceton.

Det elueres med aceton/H20 9:1, deretter med aceton/H20 8:2 og endelig med aceton/H20 7:3. De enkelte fraksjoner undersøkes tynnskiktkromatografisk. Fraksjonene med det ønskede produkt samles og inndampes.

Utbytte: 0,6 g

Rf-verdi: 0,25 (DC-ferdigplate, Merck, kieselgel 60 F 254, elueringsmiddel: Metanol/ kftoroform/25%-ig ammoniakk 3:2:2), Rf-verdi av 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin = 0,28.

Eksempel 13

3- (N-l",5"-didesoksy-1",5"-imino-D-glucit-yl)-propinosyre-3<1->(N'-1"<1>,5'" didesoksy-1"',5"'-imino-D-glucit-yl)-n propylamid

Til 3 g 1-desoksynojirimycinyl-p-propion-syre i 20 ml H20 og 20 ml pyridin setter man ved 20°C under omrøring 0,1 g 4-dimetylaminopyridin og 3,3 g yamino-N-n-propyl 1-desoksynojirimycin oppløst i 10 ml H20 og 10 ml pyridin. Man innfører 2,9 g dicykloheksylkarbodiimid og lar det omrøre 15 timer ved 20°C.

Oppløsningen inndampes og residuet har på en med kieselgel fylt søyle.

Det elueres med eddikester/metanol/ vann/vandig ammoniakk 100:60:5:1.

Fraksjonene undersøkes tynnskiktkromatografisk på kieselgelplater (elueringsmiddel: eddikester/ metanol/vann/vandig ammoniakk 100:60:25:1).

Fraksjonene som inneholder denøønskede forbindelse oppsamles og inndampes.

Utbytte: 1,4 g

Dreieverdi: /""o75g9= -0,086

Rf-verdi av produktet/Rf-verdi av 1-desoksynojirimycin-yl-3-propionsyre = 1:0,26 (DC-ferdigplater Merck, kieselgel 60 F 254, elueringsmiddel: eddikester/metanol/vann/25%-ig ammoniakk 100/60/25/1).

Analogt fremstillingseksempel 4 ble det fremstillet:

Eksempel 19 a,a1N,N'-bis-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucit)-yl/-p-

Forbindelsen ble oppnådd analogt til eksempel 6 fra a,a'-dibromxylen og 1-desoksynojirimycin.

Rf-verdi: 0,53

Rf-verdi for 1-desoksynojirimycin: 0,51

(DC-ferdigplater fra firma Merck, Darmstadt, kieselgel 60 F 254; elueringsmiddel: metanol/kloroform/25%ig ammoniakk 3:2:2)

Smeltepunkt 280-281°C.

Analogt eksempel 9, men med bisisocya-nater,ble det oppnådd:

Eksempel 20

~~i4— — N ,N -bis/ 5-(1,5-imino-l,5-didesoksy-D-glucityl)-metyl/-4,4'-oksy-bisfenylurinstoff.

Rf-verdi: 0,51

Rf:-verdi for 2-aminometyl-2-hydroksymetyl-3,4,5-trihydroksy-piperidin-dihydroklorid = 0,36.

Elueringsmiddel: metanol/kloroform/25%-ig ammoniakk i volumforhold 3:2:2.

Eksempel 21

1 4 — — N ,N -bis/5-(1,5-imino-l,5-didesoksy-D-glucityl)-metyl/-fenylen-1,4-bisurinstoff.

Rf-verdi: 0,3

Sammenlign eksempel 20.

Eksempel 22

N ]_ ,N 4 -bis-/5-(l,5-im, ino-l,5-didesoksy-D-glucityl)-metyl_/-

(4,6-dimetyl-fenylen-1,3-metylen-bisurinstoff)

Rf-verdi: 0,48.

Sammenlign eksempel 20.

Eksempel 23

1 4 — -7 N ,N -bis-/5-(1,5-imino-l,5-didesoksy-D-glucityl/-difenyl-metan-4,4'-bisurinstoff.

Rf-verdi: 0,55

Sammenlign eksempel 20.

Eksempel 24

1 4 — — N ,N -bis/l-a-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucityl)-metyl/- 1,4-bisureido-cykloheksan

Av forbindelsen ble det målt et 13

C-spektum i D?0

De 10 forskjellige C-atomer av forbindelsen absorberer ved (ppm referert til standard): 34.218, 38.503, 51.326, 57,040, 58.339, 64.670, 74.540, 74.865, 76.844 og 162.587.

Eksempel 25

N^,N -bis/T-a-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucityl)-metyl/-

Eksempel 26 N<1>,N<4->bis/T-a-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucityl)-metyl/- 1,3-fenylen-bisurinstoff

Av forbindelsene ble det målt et<13>C-spektrum i D»0

De 12 forskjellige C-atomer av forbindelsen absorberer ved (ppm referert til standard): 38.503, 57.073, 58.339, 64.670,74.571, 74.896, 76.844, 155.478, 118.496, 132.360, 141.710 og 160.571.

Eksempel 27

N1,N'-bis/T-a-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucityl) -metyl/- a,a'-bisureido-m-xylen

Rf-verdi: 0,28; 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin: 0,23 (DC-plater og -elueringsmiddel som i eksempel 2).

Eksempel 28

1 4 — — N ,N -bis/l-a-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucityl)- metyl/- 1,5-bisureido-naftalin

Smeltepunkt: 228°C.

Eksempel 29

1 4 — — N -N -bis/l-a-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucityl)-metyl/- 1,4-fenylen-bisurinstoff

Rf-verdi: 0,21; 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin: 0,23 (DC-plater og -elueringsmiddel som i eksempel 2).

Eksempel 30

Analogt eksempel 12 ble det av 1-des-oksynoj irimycinyl-3-propionsyre og 2-aminometyl-2-hydroksy-metyl-3,4-5-trihydroksy-piperidin-dihydroklorid fremstillet N-/(2-hydroksymetyl-3,4,5-trihydroksy)-piperidin-2-metyl7-1-desoksynoj irimycinyl-3-propionsyreamid

De viktigste massetopper er:

m/e = 247 (M-162); m/e = 215; m/e = 162 (M-247)

Rf-verdi= 0,29

Rf-verdi av 2-aminometyl-2-hydroksymetyl-3,4,5-trihydroksy-piperidin-dihydroklorid = 0,36

Elueringsmiddel: Metanol/kloroform/25%ig ammoniakk i volumforhold 3 : 2:2.

Eksempel 31

N,N'-\3-/Tl',5'-didesoksy-1<1>,5'-imino-D-glucit-yl)-propionsyre/j^ -trimetylen-diamid

4,7 g l-desoksynojirimycinyl-3-propionsyre omrøres i. 100 ml absolutt pyridin og 56 ml vann med 0,86 ml 1,3-diaminopropan og 6,24 g dicykloheksylkarbodiimid i 5 dager ved 50°C. Det avkjøles og frasuges. Filtratet inndampes, oppløses i vann, frasuges og inndampes igjen. Inndampningsresiduet oppløses i litt vann og renses over en cellulose-søyle med vandig aceton. Man får 0,5 g rent produkt i form av et skum.

Rf-verdi: 0,45

Sammenlign eksempel 20.

Analogt ble det fremstillet:

Eksempel 32 N,N1 -/1-desoksynoj irimydinyl- ( B-propionsyre_)7-p~f enylen-bisamid

Rf-verdi: 0,53

Sammenlign eksempel 20.

Eksempel 33

N,N1-bis-/l,2(1,5-imino-l,5-didesoksy-D-glucit-yl)-metyl/- benzol-1,3-disulfonamid-dihydroklorid

3 g 1-aminometyl-l-desoksynojirimycin oppløses i en blanding av 30 ml vann og 90 ml aceton og etter tilsetning av 2,1 ml trietylamin blandes dråpevis med en oppløsning av 2,04 g benzen-1,3-disulfonsyreklorid i 30 ml aceton. Det omrøres 2 4 timer, inndampes, oppløses i ca. 1 liter vann og blandes med anionutveksler "Amerlite" IRA 400 inntil den vandige oppløsning er kloridfri. Det frasuges og utveksleren vaskes godt med vann. Deretter utrøres utveksleren med 5% saltsyre og frasuges. Filtratet inndampes; det oppløses i litt vann, renses over en cellulosesøyle med vandig aceton. De rene fraksjoner inndampes. Produktet krystalliseres ved flere ganger inndampning med isopropanol. Man får 2,1 g farveløse krystaller av smeltepunkt fra 118°C under spaltning. Eksempel 34 N,N'-bis/<->3-(N-l-desoksynojirimycinyl)-(etyl-sulfonyl-e ty l_)_7pp ipe r a z i n

1,94 g piperazin oppløses i 15 ml vann og blandes dråpevis med en oppløsning av 12,6 g N-(vinyl-sulfonyl-etyl)-1-desoksynojirimycin (fremstillet av 1-des-

oksynojirimycin og divinylsulfon, smeltepunkt :156°C) i 50 ml vann. Det omrøres 18 timer, inndampes, oppløses i litt vann og renses over en cellulosesøyle med vandig aceton. De renere fraksjoner samles og inndampes. Inndampningsresiduet oppløses i varm metanol, filtreres og inndampes, idet det inntrer krystallisering. Det utrøres med metanol og frasuges. Man får 10,0 g farveløse krystaller av smeltepunkt fra 175°C under spaltning.

Eksempel 35

N/N' -/3, 3 ' - (1, 4-f enylen) -bis (2-propenylj_7~di (1-desoksy-noj irimycin)

Til 14,1 g 1-desoksynojirimycin i 425 ml metanol og 29 ml iseddik has en oppløsning av 9 g 3,B'-p-fenylen-di-akrolein i 270 ml tetrahydrofuran. Det av-kjøles til 0-5°C og blandes på en gang med 11,6 g natriumcyanoborhydrid. Det røres natten over ved 20°C og inndampes deretter. Inndampningsresiduet oppløses i 400 ml metanol/vann i volumforhold 8:1 og has på en 30 cm lang og 6 cm vid søyle, som inneholder kationutveksleren "Amberlite" IR 120 (Serva). Det vaskes godt med metanol/vann i volumforhold 8:1 og elueres deretter med 2%-ig ammoniakk. Fraksjonene som inneholder det ønskede produkt samles og inndampes. Det dannede råprodukt renses deretter over en cellulosesøyle som omtalt ovenfor. Produktet krystalliserer ved inndampning med metanol.

Man får 4,1 g farveløse krystaller av smeltepunkt 258-260°C under spaltning.

Eksempel 36

Analogt eksempel 6 ble det fra 1-des-oksynoj irimycin og 1,4-diklorbutin-2-fremstillet:

1,4/N,N'-bis-(1,5-didesoksy-l',5'-imino-D-gluat)-yl/-butin-2

Smeltepunkt: 225°C (under spaltning)

Rf-verdi: 0,25 ; 1-desoksynojirimycin: 0,42.

(DC-plater og -elueringsmiddel som i eksempel 2)

Følgende forbindelser ble fremstillet analogt eksempel 4: Eksempel 37 N,N'-bis-/5-(1,5-imino-l,5-didesoksy-D-glucityl)-metyl/- fumarsyrediamid

Rf-verdi: 0,19

Rf-verdi: 2-aminometyl-3,4,5-trihydroksy-piperidindihydro-klorid: 0,31 (tynnskiktplater og elueringsmidde som i eksempel 2).

Eksempel 38

N,N'-bis-/5-(1,5-imino-l,5-didesoksy-D-glucityl)-metyl/- 3-heksendikarbonsyrediamid

Rf-verdi: 0,23.

Følgende forbindelser fremstilles analogt eksempel 9.

Eksempel 39

1 4 — — N -N -bis-/5-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucityl)-metyl/- 1,5-bisureido-naftalin

Smeltepunkt: 232°C.

Rf-verdi : 0,31.

Eksempel 40

1 4 _ N ,N -bis-/5-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucityl)-metyl/- 4-fenoksy-1,3-fenylen-bisurinstoff

Rf-verdi: 0,37.

Eksempel 41

1 4 — — N ,N -bis-/5-(1,5-didesoksy-l,5-imino-D-glucityl)-metyl/- 1,4-dibsureido-cykloheksan

Rf-verdi: 0,30.

Disse forbindelser fremstilles analogt eksempel 10 med 1,6-dibrom-heksadien-2,4 som utgangsmaterial. Eksempel 42

1,6/~N,N'-bis(!',5<1->didesoksy-1<1>,51-imino-D-glucit)-yl7"

Rf-verdi: 0,48

Rf-verdi for 1-desoksynojirimycin: 0,53 Eksempel 43

1,4-bis { 2/N-(1',5'-didesoksy-11,5'-imino-D-glucit)-yl?" etoksyT-benzen.

2,95 g 1-desoksynojirimycin omrøres med 5 g kaliumkarbonat og 2,9 g bis(2-brometoksy)-benzen i 25 ml absolutt DMF i 5 timer ved 100°C. Det frasuges varmt og filtratet inndampes. Inndampningsresiduet oppløses i litt metanol/vann og renses over en cellulose/aceton-søyle.

Man får etter omkrystallisering fra vann 1,1 g farveløse krystaller av smeltepunkt 226-228°C.

Analogt fremstilles:

Eksempel 44

4,4'-bis 2/N- (1',5'-didesoksy-11,51-imino-D-glucit)-yl7-etoksy -difenyl.

Smeltepunkt: 238°C under spaltning. Eksempel 45 4,4 '-bisl_2-/N- (1' , 5 1 -didesoksy-1' , 5 '-imino-D-glucit)-yl^-etoksy)i -benzosyrebenzylamid.

Rf-verdi: 0,68; Rf-verdi for 1-desoksynojirimycin = 0,54.

(Elueringsmiddel: metanol/kloroform/25% ammoniakk 3:2:2).

Eksempel 46

N-{4/2-(N'~ <1',5'-didesoksy-l',5'-imino-D-glucit) -yl)-etoksy_/-benzyl} -1-desoksynoj irimycin.

Denne forbindelse ble fremstillet ved omsetning av 4-(3-brometoksy)-benzaldehyd med 1-desoksynojirimycin analogt eksempel 35 til N-|_4/3 -brometoksy/- benzyl^ -1-desoksynojirimycin og etterfølgende reaksjon med 1-desoksynojirimycin under betingelsene ifølge eksempel 43. Smeltepunkt fra 155°C under spaltning.

Eksempel 4 7

1-^4-/2 (N< 1' ,5'-didesoksy-11 f 5'-imino-D-glucit")-yl)-etoksyZ-benzamidometylV-l-desoksynojirimycin

Rf-verdi: 0,45; Rf-verdi for 1-desoksynojirimycin = 0,54,

Elueringsmiddel som ved eksempel 45.

E

Eksempel 48

5- 14-/2 (N<1' ,5'-didesoksy-1' , 5 '-imino-D-glucit) -yl)-. etoksy_/-benzamidometyl) -1-desoksynoj irimycin.

Rf-verdi: 0,47; Rf-verdi for 1-desoksynojirimycin = 0,54.

Elueringsmiddel som i eksempel 45.

Claims (10)

1. Forbindelse med den generelle formel

hvori Rl'Rl''R3og R3' ^etyr hydrogen eller en direkte binding til X

f*2 og f*2' betyr hydrogen, C^-C^-alkyl eller en direkte binding til X, med den forholdsregel at en eller bare en av restene R^, R2og R^og en eller bare en av restene R|, R2' og R^' betyr en direkte binding til X og X betyr et broledd.

2. Forbindelse ifølge krav 1, hvori X har formel - (A) - (R.) - (Y) - (R ) -(B) - m 4 n p 5 q r hvori, A og B betyr CH2, CH2-NH, CH2-NH-CO, CI^-NHCONH, CH2NHS02NH, CH2-NHCONR6, Cr^-NHSC^NRg, CH2-NH-S02, CH2-NHCS-NH, CH2-NH-COO, CH0-NHCS, CH -NH-C-NH, CH -0, CO eller NH C00, R^og R^ betyr uavhengig av hverandre<->(R.. 0)<->(<U>).<->(R,,) 1 13 s t 14 v hvori R. -.°9R.. . uavhengig av hverandre betyr eventuelt substituert rettlinjet, forgrenet eller cykliske mettede eller umettede alifatiske hydrokarbonrester eller eventuelt substituerte aromatiske eller heterocykliske rester eller eventuelt en substituert blandet alifatisk/aromatisk/ heterocyklisk rest, og U betyr 0, S, SO, S02, NH, NRg, CO, C00, CS, 0C00, NHCOO, CONH, NHCONH, NHOSNH, CH=N, S02NH eller NHS02NH, og s, t, v betyr uavhengig av hverandre 0 eller 1, Y betyr U eller har betydningen av R^ ol3 R, - og Rg betyr alkyl eller aryl, m, n, p, q og r betyr 0 eller 1, med den forholdsregel at summen av m og r er 1 eller 2 og at p er 0 når n og/eller q er 0.

3. Forbindelser ifølge krav 2, hvori A betyr CH2når sammenknytningen av X foregår over R2, eller betyr CH2-NHC0, CH2NHS02, CH2NHC00, CH2-NHC00 eller CH^NHCONH, når tilknytningen av X foregår over R^eller R^betyr B betyr CH2når sammenknytningen av X foregår over R2', eller betyr CH2NHC0, CH2NHS02, CH2NHC00, CH2-NHC00 eller CH2NHC0NH, når sammenknytningen av X foregår over eller R^ , R13og R14betyr C-^-C^-alkyliden, C2-C^g-alkenyliden eller fenylen U,Y betyr 0, S02, CO, CH2, S, SO, NH, CONH, NHCONH, NHCSNH, S02NH eller CH=CHm og n betyr 1 og 4, p og q betyr 0 eller 1.

4. Fremgangsmåte til fremstilling av forbindelser ifølge krav 1,karakterisert vedat forbindelser med formel

hvori R1" og R3" betyr hydrogen eller CH2"NH2 og R2" betyr hydrogen eller C-^-C^-alkyl, idet tallet av CH2-NH2 er 0 eller 1 og R2" betyr hydrogen, hvis R^' og R2" betyr hydrogen, omsettes med dialdehyder med formel IV

hvori Z betyr det til broleddet X manglende ledd, i forholdet 2:1 i nærvær av en hydrogendonator.

5. Fremgangsmåte til fremstilling av forbindelsen ifølge krav 1,karakterisert vedat forbindelser med formel

hvori R1" og R3" betyr hydrogen eller CH2~NH2 og R2" betyr hydrogen eller C^-C^-alkyl, idet antall av CH2-NH2 er 0 eller 1 og R2" betyr hydrogen hvis R^" og R3" betyr hydrogen, omsettes med alkylerings- og acyleringsmidler med formel

hvori Z har den i krav 5 nevnte betydning og R_ betyr en i alkylerings- og acyleringsmidlet vanlig funksjonell gruppe.

6. Fremgangsmåte til fremstilling av forbindelser ifølge krav 1, hvori R1og R1' betyr hydrogen, R2og R21 betyr hydrogen eller C^-C4-alkyl, R^og R^<1>betyr en direkte binding til X og X betyr en alkylenrest eller fenylrest,karakterisert vedat forbindelser med formel

hvori Rg er den vanlige beskyttelsesgruppen, omsettes med en forbindelse med formel

hvori Z<1>betyr en alkylengruppe eller fenylengruppe, og deretter fjernes beskyttelsesgruppen.

7. Fremgangsmåte til fremstilling av forbindelser ifølge krav 1,karakterisert vedat forbindelser i formel

hvori

R^1 og R3" betyr hydrogen eller CH2~NH2 og R2" betyr hydrogen eller C^-C^-alkyl, idet antall CH2-NH2er 0 eller 1 og R2" betyr hydrogen, hvis R^' og R2" er hydrogen, omsettes med forbindelser med formel VIII

idet Rg betyr -CHO eller R7og Z har den allerede nevnte betydning og R10ketYr R7eller en i en rest R^ overførbar gruppe eller en aldehyd- eller ketogruppe, eventuelt i nærvær av en hydrogendonator og resten R1Qi mellomproduktet bringes under endrede reaksjonsbetingelser eller etter omdannelse i én rest R^til reaksjon med en ytterligere forbindelse med formel III eventuelt i nærvær av en hydrogendonator.

8. Legemiddel,karakterisert vedet innhold av en forbindelse ifølge krav 1 og eventuelt farmasøytisk egnede tilsetningsstoffer.

9. Anvendelse av en forbindelse ifølge krav 1 ved påvirkning av kullhydrat og/eller lipidstoffskifte.

10. Anvendelse av en forbindelse ifølge krav 1 ved dyreernæring.