NO793339L - Halogenholdig plast og sammensetning til bruk i plasten - Google Patents

Description

"Halogenholdig plast og smørémiddelblanding til bruk

. i plasten". ~

Den foreliggende oppfinnelse angår tilsetninger til forbedring av smeltestyrken og bearbeidbarheten av smeltede plaster hvor hovedbestanddelen er en halogenholdig polymer. Oppfinnelsen angår videre tilsetninger som forbedrer utseendet og de fysiske egenskaper av gjenstander fremstilt av plast.som inneholder en halogenholdig polymer.

Det er vel kjent å anvende forskjellige tilsetninger til halogenholdige polymerer for å forbedre deres egenskaper, spesielt til homopolymerer og kopolymerer av vinylklorid. Blant de mest hyppig anvendte tilsetninger er varmestabilisatorer, smøremidler såsom parafinvokser og estere eller salter av fettsyrer til forbedring av flyteegenskapene av plasten og bearbeidingshjelpemidler såsom poly-a-metylstyren og polymetylmetakrylat til øking av polymerens smeltestyrke. Smeltestyrken er av spesiell betydning for ekstruderbare plaster, idet den er en avgjørende faktor ved fast-leggelse av den maksimale grad som diameteren av en kontinuerlig fast ekstrudert streng eller veggtykkelsen .av en kontinuerlig hul ekstrudert profil, f.eks. et rør, kan reduseres jevnt med uten brudd og andre feil. Smeltestyrken av plastsammensetningen er også en hovedfaktor i fastleggelsen av den letthet som det første parti av et ekstrudert produkt som er fremstilt fra plasten, for hånd kan mates med gjennom vakuumkalibreringstanker, valser og annet utstyr som er nødvendig for formgivning eller annen behandling av plasten før den er fullstendig stivnet. Denne prosess som i faget

betegnes som "opptræing" av en ekstruder, er et nødvendig trinn ved mange ekstruderingsprosesser, spesielt hvis produktet er en hul gjenstand såsom en slange eller et rør.

Bruken av behandlingshjelpemidler er av spesiell betydning ved ekstrudering av rør fra vinylplast. Den resulterende høyere smeltestyrke tillater det smeltede rør å trekkes ned til en relativt liten veggtykkelse. Det området av veggtykkelser som kan fremstilles uten at det er nødvendig å skifte ekstruderdysen, blir betydelig økt ved innlemmelse av en av de kjente bearbeidingshjelpemidler i plasten. Bruken av disse bearbeidingshjelpemidler er imidlertid ikke uten ulemper. I tillegg til en vesentlig økning av kostnaden av polymeren medfører tilstedeværelsen av disse behandlingshjelpemidler skjørhet og høy glans i det endelige rør.

Oksyderte polyalkener med smelteviskositeter på mindre enn 300 cP og et dikarboksylsyreinnhold på 20-80 vektprosent er blitt benyttet til å gjøre vinylharpikser gjennomsiktige. US-PS 3 979 347 angir at denne egenskap er karakteristisk for oksydasjonsprodukter av etenpolymerer hvor polymerene har en molekylvekt på mellom 10 000 og 1 000 000. Noen av disse polymerer oppviser smelteviskositeter på mellom 1 000 og 60 000 cP ved 140°C. Den oksyderte polymer er det eneste smøremiddel som er tilstede i plasten. Disse plaster er ikke egnet til ekstrudering som følge av deres høye smelteviskositeter. Det store dreiemoment som er nødvendig for bearbeiding av en slik plast, ligger over grensen for hva de fleste ekstrudere kan klare. Den høye strømstyrke som er nødvendig for oppnåelse av dreiemomentet, ville kunne skade ekstruderens motor. Tilsetning av en parafinvoks eller et annet vanlig smøremiddel

i den hensikt å senke smelteviskositeten ville redusere gjennom-siktigheten av den ferdige gjenstand, noe som står i motsetning til hensikten med oppfinnelsen ifølge US-PS 3 979 347.

Det er en hensikt med den foreliggende oppfinnelse å øke smeltestyrken av plast som inneholder polyvinylklorid eller andre halogenholdige polymerer, uten å gi den ferdig formede gjenstand uønskede egenskaper, særlig den høye glans og skjørhet som er karakteristisk for vanlige behandlingshjelpemidler.

Det er nå funnet at denne hensikt kan oppnås ved at der i plaster som inneholder polyvinylklorid eller andre halogenholdige polymerer, benyttes et vanlig eksternt smøremiddel, f.eks. en naturlig eller syntetisk parafinvoks, en vanlig varmestabilisator og en oksydert eten-homopolymer eller en oksydert kopolymer av eten og minst ett ytterligere a-alken, under forutsetning av at den oksyderte polymer har et syretall på over 5 og en smelteviskositet på 1 000-60 000 cP ved en temperatur på 140°C.

Den foreliggende oppfinnelse skaffer således en blanding til

å forbedre smeltestyrken og bearbeidbarheten av polymerer dannet av minst én halogenholdig etenumettet forbindelse, idet blandingen inneholder en effektiv mengde av en vanlig varmestabilisator for slike polymerer, en effektiv mengde av et eksternt smøremiddel for polymeren og en oksydert polymer hvor minst 50 % av de gjentatte enheter er avledet fra eten og eventuelle øvrige gjentatte enheter er avledet fra minst ett ot-alken som inneholder 3-10 karbonatomer, idet den oksyderte polymer oppviser et syretall på over 5 og en smelteviskositet på 1 000-60 000 cP ved en temperatur på 140°C.

Oppfinnelsen skaffer også en halogenholdig plast inneholdende en smøremiddelblanding som angitt ovenfor.

Det nye trekk som er karakteristisk for blandingen ifølge oppfinnelsen, er kombinasjonen av ét vanlig eksternt smøremiddel for halogenholdige polymerer såsom polyvinylklorid og en oksydert homopolymer eller kopolymer av eten med en smelteviskositet på 1 000-60 000 cP målt ved 140°C og et syretall på ca. 5 eller mer. Oksyderte polymerer med lavere molekylvekt skaffer ikke den grad av smeltestyrke som er nødvendig for god trekkbarhet av den ekstruderbare plast. Trekkbarheten er et mål for i hvor stor grad-den opp-rinnelige veggtykkelse av en hul ekstrudert gjenstand såsom et rør eller diameteren av en kontinuerlig stiv streng såsom en stang kan reduseres jevnt uten brudd eller andre feil. Smøremiddelet er nødvendig for å redusere smelteviskositeten av plasten til et nivå som tillater plasten å behandles på vanlige ekstrudere.

Smøremiddelkomponenten av blandingen ifølge oppfinnelsen

kan være en hvilken som helst av de vanlige "eksterne" smøremidler som hittil er blitt anvendt i plaster som inneholder polyvinylklorid og andre halogenholdige polymerer. Smøremidlene betegnes som "eksterne" fordi de er i det minste delvis uforenlige med den smeltede polymer. Smøremiddelet vil derfor migrere til overflaten av den smeltede polymer og danne en film mellom polymeren og de oppvarmede metalloverflater i ekstruderen, møllen eller det annet utstyr som anvendes til bearbeiding av plasten. Denne film redu-serer i avgjørende grad polymerens tilbøyelighet til å klebe til disse metalloverflater og forringes. En rekke typer eksterne smøremidler som er egnet til bruk i blandingene ifølge oppfinnelsen, er angitt i artikler som er offentliggjort i Journal of the Society of Plastic Engineers, juni 1967 og Polymer Engineering, mars 1972.

Disse typer smøremidler omfatter parafinoljer, parafinvokser, flytende og faste hydrokarboner, ikke-oksyderte polyetenvokser, montanestervokser, blystearat, mineralolje, 12-hydroksystearinsyre, eten-bis-stearamid og glykolestere av fettsyrer som inneholder 10-20 eller flere karbonatomer.

Oksyderte etenpolymerer inneholder frie eller forestrede karboksylsyrerester og kan fremstilles ved omsetning av en eten-homopolymer eller -kopolymer med oksygen, eller et organisk per-oksyd eller hydrogenperoksyd under forhold som gir en polymer med et syretall på 5 eller mer. Smelteviskositeten av polymeren er en funksjon av molekylvekten og må ligge på mellom 1 000 og ca. 60 000 cP ved en temperatur på 14 0°C hvis polymeren skal kunne benyttes i blandingen ifølge oppfinnelsen. De etterfølgende eksempler viser at mange oksyderte polyetener som er beskrevet i kjemi- og patentlitteraturen, har relativt lav viskositet og derfor ikke ligger innenfor området for den foreliggende oppfinnelse, idet de ikke vil forbedre smeltestyrken av halogenholdige polymerer, spesielt polyvinylklorid.

For oppnåelse av den ønskede kombinasjon av bearbeidbarhet

og smeltestyrke i en ekstruderbar plast, bør vektforholdet mellom eksternt smøremiddel og oksydert etenpolymer ligge på mellom 1:20

dg 60:1. De forholdsvise mengder av smøremiddel og oksydert polymer som vil gi best mulig bearbeidbarhet for en gitt plast, avhenger av en rekke parametre, herunder sammensetningen av polymeren, polymerisasjonsmetoden (massepolymerisasjon eller suspensjonspoly-merisasjon), polymerens molekylvekt, typen av ekstruder eller annet bearbeidingsapparat og bearbeidingsbetingelsene. Hvis der fore-ligger for lite smøremiddel i den ferdige plast, kan smelteviskositeten av plasten være for høy eller sammensmeltningstiden for kort. En for kort sammensmeltningstid er uønsket for ekstruderbare plaster, idet dette kan føre til at polymersmeiten i for lang tid blir utsatt for forhøyede temperaturer, noe som fører til for tidlig forringelse. En for høy konsentrasjon av smøremiddel kan forårsake en tilstand som betegnes som "utplettering". Det over-skytende smøremiddel stiger til overflaten av plasten og forblir i berøring med den oppvarmede vegg av ekstruderen, møllen eller kalandervalsen i en tilstrekkelig tid til å bli forkullet. Den forkullede masse blir enten ført bort med den smeltede polymer og forårsaker misfarging, eller den forkullede masse kan danne

avleiringer på den indre vegg av ekstruderen eller i ekstruderdysen og derved forandre formen av den ekstruderte gjenstand. Den mengde eksternt smøremiddel som er nødvendig for en bestemt plast som skal behandles ved fastlagte betingelser, kan lett fastlegges ved enkle forsøk.

Konsentrasjonen av oksydert etenpolymer i en plast som inneholder polyvinylklorid eller en annen halogenholdig polymer, er 0,05-2 vektdeler pr. 100 vektdeler halogenholdig polymer. Som tidligere angitt blir mengden av eksternt smøremiddel innstilt for å gi den ønskede smelteviskositet uten "utplettering" av over-skytende smøremiddel. Konsentrasjonen av smøremiddel i den endelige plast er 0,1-3 vektdeler pr. 100 vektdeler polymer.

Den tredje bestanddel av blandingen ifølge oppfinnelsen er en vanlig varmestabilisator for halogenholdige plaster såsom polyvinylklorid. En foretrukket type av varmestabilisatorer omfatter organotinnforbindelser som inneholder én eller to hydrokarbon-grupper bundet, til tinn, idet minst én av de gjenværende valenser av tinnatomet er tilfredsstilt av et svovelatom. Svovelatomet kan være bundet til ett eller to tinnatomer og ikke til noe annet atom. Alternativt kan svovelatomet være bundet til tinn og et karbonatom som utgjør en del av hydrokarbonandelen av et merkaptan, en merkaptosyre, en merkaptoalkanol eller en ester avledet fra en merkaptosyre og en alkohol eller en merkaptoalkanol og en karboksylsyre. En foretrukket type stabilisator inneholder minst to svovelatomer bundet til hvert tinnatom og kan betegnes med følgende generelle formel

hvor R er hydrokarbyl med 1-20 karbonatomer, fortrinnsvis laverealkyl, A representerer den rest som fås ved fjerning av en merkaptogruppe (-SH) fra et merkaptan, en merkaptosyre, en merkaptoalkanol eller en ester avledet fra en merkaptosyre eller en merkaptoalkanol, og m og n er like eller forskjellige og betyr 1 eller 2.

En spesielt foretrukket type stabilisatorer er en hvor SA i den ovenstående formel betyr resten fra en merkaptoalkanol som er forestret med en dikarboksylsyre såsom heksandisyre eller nonandi-syre. Den annen karboksylgruppe av dikarbpksylsyren er også forestret med en merkaptoalkanol som i sin tur er bundet til et tinnatom via svovel. En representant for denne foretrukne type stabilisator har en formel som kan skrives som

hvor R' er hydrokarbyl og er valgt fra den samme gruppe som R.

En annen foretrukket klasse av organotinnstabilisatorer inneholder bare ett tinnatom pr. molekyl og er derivater av merkap-tosyreestere. Denne art av stabilisatorer:innbefatter dibutyl-tinn-S,S<1->bis(isooktyl-merkaptoacetat).

Andre typer av organotinnforbindelser som gir brukbar grad av varmestabilitet til halogenholdige polymerer, kan betegnes med

de generelle formler

I disse formler er R og R" hver et enverdig hydrokarbonradikal, vanligvis alkyl, og inneholder 1-12 karbonatomer, mens R" er et alkylenradikal med 2-8 karbonatomer. R er fortrinnsvis metylbutyl eller oktyl. R' er fortrinnsvis isooktyl eller lauryl og R" er fortrinnsvis eten. Indeksen "p" betegner tallet 1 eller 2.

Andre typer av forbindelser som er blitt brukt som varmestabilisatorer for polyvinylklorid og andre halogenholdige polymerer, er organosvovelholdige antimonforbindelser såsom antimon-S,S',S"-tris(isooktyl-merkaptoacetat) og jordalkalimetallsalter av karboksylsyrer med 8-20 karbonatomer, spesielt kalsium- og bariumsalter. Disse salter kan benyttes alene eller i kombinasjon med salter av den samme karboksylsyre og elementer fra gruppe Ilb i det periodiske system, fortrinnsvis zink- og kadmiumsalter.

En mer fullstendig omtale av egnede varmestabilisatorer for vinylkloridpplymerer er inneholdt i en tekst med tittelen "The Stabilization of Polyvinyl Chloride" av F. Chevasaus og

R. de Broutelles. Som beskrevet foran bør smøremidlene og de oksyderte polyalkener som skal anvendes ifølge oppfinnelsen, være forenlige med de fleste om ikke nødvendigvis alle disse vanlige varmestabilisatorer.

I tillegg til eksternt smøremiddel, varmestabilisator og oksydert etenpolymer kan blandingen ifølge oppfinnelsen inneholde en eller flere tilsetninger som vanligvis anvendes i formbare eller ekstruderbare plaster. Disse tilsetninger omfatter fyllstoffer såsom jordalkalimetallkarbonater, pigmenter såsom titandioksyd, behandlingshjelpemidler såsom homopolymerer og kopolymerer av estere av akryl- og metakrylsyre, antioksydasjonsmidler såsom sterisk hindrede fenoler eller bis-fenoler, slagfasthetmodifikatorer såsom metylmetakrylat/butadien/styren-terpolymerer og absorb-sjonsmidler såsom jordålkalimetallsilikater og diatoméjord hvis blandingen inneholder en vesentlig mengde væskeformede bestanddeler.

Uttrykket "halogenholdig polymer" slik det blir anvendt i

den foreliggende fremstilling, betegner homopolymerer og kopolymerer fremstilt ved polymerisasjon av en eller flere halogenholdige etenumettede forbindelser. Denne type forbindelser er representert av vinylklorid<p>g vinylidenklorid. Disse halogenholdige forbindelser kan polymeres hver for seg i kombinasjon med hinannen eller i kombinasjon med en eller flere ikke-halogenholdige etenumettede forbindelser. Eksempler på egnede ikke-halogenholdige forbindelser omfatter vinylacetat og estere av etenumettede syrer såsom metyl-metakrylat og etylakrylat.

De følgende eksempler beskriver foretrukne utførelsesformer av blandingen ifølge oppfinnelsen og er ikke anført for å begrense rekkevidden av oppfinnelsen. Alle andeler og prosenter er vekt-andeler og vektprosenter med mindre noe annet er angitt.

Smeltestyrken av de plaster som er beskrevet i de følgende eksempler, ble bestemt ved ekstrudering av plastene i form av.et kontinuerlig rør under anvendelse av en enskrue-ekstruder (type 150-24LH, fremstilt av Modern Plastics Machinery Corporation). Diameteren av skruen var 3,8 cm, og ekstruderen var utstyrt med

et rørekstruderhode med en dysediameter på 2,5 cm. Mellomrommet mellom doren og dyseveggen målte 1,5 mm. En røravtrekker ble anvendt til innstilling av veggdiameteren av røret. Da tempe-raturene i de forskjellige soner av ekstruderen hadde nådd de verdier som er angitt i eksempelet, ble veggtykkelsen av det ekstru-

derte rør redusert ved gradvis øking av hastigheten av røravtrek-keren, mens ekstruderingshastigheten ble holdt konstant. En vanlig vakuumkalibreringstank var anordnet mellom ekstruderen og rørav-trekkeren.

Smeltestyrken av plasten kan fastlegges ved måling av den minste veggtykkelse som kan oppnås uten at røret rives over.

Denne egenskap betegnes vanligvis som "nedtrekking" og beregnes

som følger:

prosentuell nedtrekking = ^ «100

hvor d er bredden av dyseåpningen og t er den minste veggtykkelse som kan oppnås uten at rørveggen brister.

Eksempel 1

Den plast som ble brukt ved bedømmelse av smeltestyrken, inneholdt 100 deler av en vinylkloridhomopolymer av rørkvalitet og med en iboende viskositet på 0,94, 3,0 deler kalsiumkarbonat,

1,0 del titandioksyd, 0,4 deler dibutyltinn-S,S'-bis(isooktyl-merkaptoacetat) som varmestabilisatpr, 0,8 deler av en parafinvoks med et smeltepunkt på 165°C og 0,12 deler av en av seks forskjellige oksyderte polyetenvokser. Smelteviskositeten av disse vokser og deres syretall er angitt i tabell 1 sammen med den maksimale prosentuelle nedtrekking som kunne oppnås. Smelteviskositetene av de oksyderte polyetener ble målt ved 140°C på et Brookfield-viskometer forsynt med en spindel nr. 1. Viskositetsverdien på 200 cP ble målt ved bruk av en spindel nr. 3.

Ekstruderingshastigheten var fra 22 til 26 kg pr. time, hastigheten av skruedriften var 50 omdreininger pr. minutt, og temperaturen i de forskjellige soner av ekstruderen var som følger:

Dataene i tabell 1 viser det direkte forhold mellom prosentuell nedtrekking og viskositeten av den oksyderte polyeten. En nedtrekking på mindre enn ca. 60 % regnes ikke som industrielt akseptabelt.

Ved en lignende bedømmelse under anvendelse av et oksydert polyeten med en smelteviskositet på 200 ved 140°C var den maksimale prosentuelle nedtrekking mindre enn 5 %.

Eksempel 2

Alle plastene som ble bedømt, inneholdt 100 deler vinylkloridhomopolymer av rørkvalitet og med en iboende viskositet på 0,94, 3,0 deler kalsiumkarbonat, 1,0 deler titandioksyd, 0,4 deler di-n-butyltinn-S,S'-bis(isooktyl-merkaptoacétat) som varmestabilisator, 0. 8 deler av en parafinvoks med et smeltepunkt på 165°C og 0,21 deler av ett av syv forskjellige oksyderte polyetener med en smelteviskositet og et syretall som angitt i tabell 2, som også angir den prosentuelle nedtrekking av plasten.■ Plastene ble ekstrudert i form av et rør på det apparat som er beskrevet i det foregående eksempel 1, og ved de følgende,ekstruderingsbetingelser: Ekstruderingshastighet = 15,5 - 19,5 kg pr. time. Skruehastighet = 40 omdreininger pr. minutt.

Temperaturer

Tallene i tabell 2 viser den overraskende høye maksimale prosentuelle nedtrekking som kan oppnås ved anvendelse av oksydert polyeten med en smelteviskositet som ligger innenfor grensene ifølge oppfinnelsen. Røret hadde en akseptabel kvalitet og oppviste uventet glatte og glinsende innervegger og yttervegger.

Eksempel 3

Dette eksempel viser at plaster i likhet med dem som er beskrevet i US-PS 3 979 347, ikke kan bearbeides på vanlig ekstru-deringsutstyr.

En sammensetning som inneholdt 100 deler vinylkloridpolymer av rørkvalitet og med en iboende viskositet på 0,94 cP, 1,5 deler av en vanlig svovelholdig organotinnstabilisator og 2,0 deler av et oksydert polyeten med en smelteviskositet på 7 000 cP ble anbragt i skålen i et Brabender-dreiemoment-rheometer. Skålen ble holdt på en temperatur på 200°C, og hastigheten av bladene var 60 omdreininger pr. minutt. Størrelsen av prøven var 62 gram, sammensmeltningstiden for plasten var 0,8 minutter, og det maksimale bindings-moment var 33,3 Nm. Sammensmeltningstiden for vanlige ekstruderbare plaster ligger i området fra 1,7 til 5,0 minutter. En kortere sammensmeltningstid vil forårsake nedbrytning og misfarging av den smeltede polymer som følge av for lang eksponering for varme i smeltet tilstand. Verdien for det maksimale dreiemoment, som er et mål for smelteviskositeten, bør ligge på mellom 17,7 og 24,5 Nm. Høyere verdier for dreiemomentet ville medføre en altfor høy strøm og eventuelt skade ekstrudermotoren.

Et rør fremstilt av den plast som er beskrevet til å

begynne med i dette eksempel, hadde meget ru innervegger og yttervegger og var ekstremt skjøre. Ekstruderingsbetingelsene var omtrent de samme som angitt i det foregående eksempel 2.

Eksempel 4

Dette eksempel viser virkningen av smelteviskositeten av et oksydert polyeten på sammensmeltningstiden for en vinylkloridplast som inneholdt en parafinvoks som eksternt smøremiddel. Sammensetningen av plasten var som følger: Stabilisatorsammensetning

Den foregående plast ble i en mengde på 105,25 vektdeler

blandet med en av fire forskjellige oksyderte polyetener med smelteviskositeter (målt ved 140°C) på fra 200 til 45 000 cP. Konsentrasjonen av det oksyderte polyeten (PE) ble variert fra 0,1 til 0,8 vektdeler. Den tid som var nødvendig for at en prøve på 62 gram skulle smelte, ble fastlagt ved hjelp av et Brabender-dreiemoment-rheometer. Skålen i rheometeret ble holdt på en temperatur av 200°C og bladhastigheten var 60 omdreininger pr. minutt. Sammen-smeltningstidene for de forskjellige prøver er angitt,i tabell 3.

Sammensmeltningstiden avtok uventet etter hvert som konsentrasjonen av den oksyderte polymer økte, når det gjaldt de oksyderte polymerer som ligger innenfor området for oppfinnelsen.

Derimot økte sammensmeltningstiden av sammenligningsplastene med økende konsentrasjon av et oksydert polyeten med en smelteviskositet på 200 cP. Dette viser at de oksyderte etenpolymerer med høy molekylvekt i henhold til oppfinnelsen virker på en annen måte enn de materialer med lav molekylvekt som vanligvis anvendes til reduksjon av "utplettering" av uforenlige tilsetninger i plaster som inneholder vinylkloridpolymerer.

Eksempel 5

Dette eksempel viser økningen i den maksimale nedtrekking og reduksjonen i sammensmeltningstiden som oppnås når. et av de foreliggende oksyderte polyalkener tilsettes en plast som vanligvis anvendes til rørekstrudering. Sammensetningen av plasten var som

Hastigheten av driften på ekstruderskruen var 50 omdreininger pr. minutt, og temperaturen i de forskjellige soner av ekstruderen var som følger:

Den maksimale prosentuelle nedtrekking, utseendet av innerveggen av det-ferdige rør og sammensmeltningstiden (i minutter) for de to plaster var som følger:

Innerveggen av det rør som ble fremstilt av sammenlignings-plasten A, hadde tallrike periodiske variasjoner i diameteren, slik at overflaten hadde form av bølger. Det rør som ble fremstilt ved bruk av plast B, hadde betydelig jevnere innervegger enn det rør som var fremstilt fra plast A og hadde et blankere utseende.

Claims (24)

1. Blanding til forbedring av smeltestyrken og bearbeidbarheten av polymerer dannet av minst én halogenholdig etenumettet forbindelse, idet blandingen inneholder en effektiv mengde av en vanlig varmestabilisator for slike polymerer, karakterisert ved at blandingen også inneholder

1) en effektiv mengde av et eksternt smøremiddel for polymeren og

2) en oksydert polymer hvor minst 50 % av de gjentatte enheter er avledet fra eten og eventuelle øvrige gjentatte enheter er avledet fra minst ett a-alken som inneholder 3-10 karbonatomer, idet den oksyderte polymer oppviser et syretall på over 5 og en smelteviskositet på 1 000-60 000 cP ved en temperatur på 140°C.

2. Blanding som angitt i krav 1, karakterisert ved at polymeren er polyvinylklorid eller en kopolymer av vinylklorid og minst én kopolymeriserbar etenumettet forbindelse.

3. Blanding som angitt i krav 1, karakterisert ved at det eksterne smøremiddel er en parafinvoks eller et jordalkalimetallsalt av en karboksylsyre med 10-20 karbonatomer.

4. Blanding som angitt i krav 3, karakterisert ved at karboksylsyren er stearinsyre.

5. Blanding som angitt i krav 1, karakterisert ved at varmestabilisatoren er en organotinnforbindelse eller en organosvovelholdig antimonforbindelse.

6. Blanding som angitt i krav 5, karakterisert ved at organotinnforbindelsen inneholder minst to bindinger mellom tinn og to forskjellige svovelatomer, mens de øvrige valenser av tinnet er tilfredsstilt av bindinger til karbonatomene av hydro-karbylgrupper.

7. Blanding som angitt i krav 6, karakterisert ved at organotinnforbindelsen inneholder ett tinnatom pr. molekyl og er representert ved den generelle formel R Sn(SR1) . ,

hvor R og R <1> er hydrokarbyl og inneholder 1-12 karbonatomer, R" er alkylen og inneholder 2-8 karbonatomer og p er 1 eller 2.

8. Blanding som angitt i krav 6, karakterisert ved at organotinnforbindelsen er representert ved formelen

hvor R er hydrokarbyl og inneholder 1-20 karbonatomer, A er den rest som fås ved fjerning av en merkaptogruppe (-SH) fra et merkaptan, en merkaptosyre, en merkaptoalkanol eller en ester avledet fra en merkaptosyre eller en merkaptoalkanol og m og n er like eller forskjellige og betyr 1 eller 2.

9. Blanding som angitt i krav 7 eller 8, karakterisert ved at R og R <1> er laverealkyl.

10. Blanding som angitt i krav 6, karakterisert ved at organotinnforbindelsen er representert ved formelen

hvor R og R' er valgt hver for seg fra hydrokarbyl med 1-20 karbonatomer.

11. Blanding som angitt i krav 1, karakterisert ved at den oksyderte polymer er et oksydert polyeten.

12. Blanding som angitt i krav 1, karakterisert ved at blandingen inneholder et jordalkalimetallkarbonat som fyllstoff.

13 i Halogenholdig plast med forbedret smeltestyrke og bearbeidbarhet og inneholdende en halogenholdig polymer valgt blant homopolymerer av vinylklorid eller vinylidenklorid og kopolymerer av vinylklorid og vinylidenklorid med hinannen eller med minst én kopolymeriserbar etenumettet forbindelse og en. effektiv mengde av en vanlig varmestabilisator for den nevnte halogenholdige polymer, karakterisert ved at blandingen også inneholder

1) en effektiv mengde av et eksternt smøremiddel for polymeren og

2) 0,05-1,5 %, regnet på vekten av den halogenholdige polymer, av en oksydert polymer hvor minst 50 % av de gjentatte enheter er avledet fra eten og eventuelle øvrige gjentatte enheter er avledet fra minst ett a-alken som inneholder 3-10 karbonatomer, idet den oksyderte polymer oppviser et syretall på over 5 og en smelteviskositet på 1 000-60 000 cP ved en temperatur på 140°C.

14. Plast som angitt i krav 13, karakterisert ved at den halogenholdige polymer er polyvinylklorid eller en kopolymer av vinylklorid og minst én kopolymeriserbar etenumettet forbindelse.

15. Plast,som angitt i krav 13, karakterisert ved at det eksterne smø remiddel er en parafinvoks eller et jordalkalimetallsalt av en karboksylsyre med 10-20 karbonatomer.

16. Plast som angitt i krav 15, karakterisert ved at karboksylsyren er stearinsyre.

17. Plast som angitt i krav 13, karakterisert ved at varmestabilisatoren er en organotinnforbindelse.

18. Plast som angitt i krav 17, karakterisert ved at organotinnforbindelsen inneholder minst to bindinger mellom tinn og to forskjellige svovelatomer, mens de øvrige valenser av tinnet er tilfredsstilt av bindinger til karbonatomene av hydro-karbylgrupper.

19. Plast som angitt i krav 17, karakterisert ved at organotinnforbindelsen inneholder ett tinnatom pr. mole kyl og er representert ved den generelle formel

hvor R, og R" er hydrokarbyl og inneholder 1-12 karbonatomer, R" er alkylen og inneholder 2-8 karbonatomer og p er 1 eller 2.

20. Plast som angitt i krav 17, karakterisert ved at organotinnforbindelsen er representert ved formelen hvor R er hydrokarbyl og inneholder 1-20 karbonatomer, A er den rest som fås ved fjerning av en merkaptogruppe (-SH) fra et merkaptan, en merkaptosyre, en merkaptoalkanol eller en ester avledet fra en merkaptosyre eller en merkaptoalkanol, og m og n er like eller forskjellige og betyr 1 eller 2.

21. Plast som angitt i krav 19 eller 20, karakterisert ved at R er laverealkyl.

22. Plast som angitt i krav 17, karakterisert ved at organotinnforbindelsen er representert ved formelen

hvor R og R1 er valgt hver for seg fra hydrokarbyl med 1-20 karbonatomer .

23. Plast som angitt i krav 13, karakterisert ved at den oksyderte polymer er et oksydert polyeten.

24. Plast som angitt i krav 13, karakterisert , ved at den inneholder et jordalkalimetallkarbonat i en mengde på 2-80 %, regnet på vekten av plasten.