NO772912L

NO772912L - Interpolymer.

Info

Publication number: NO772912L
Application number: NO772912A
Authority: NO
Inventors: Ira John Westerman
Original assignee: Goodrich Co B F
Priority date: 1977-04-04
Filing date: 1977-08-22
Publication date: 1978-10-05
Also published as: GB1589975A; NL189674C; SE7708882L; DE2734298A1; FR2386565B1; JPS53123490A; CA1086447A; AU510453B2; SE425974B; US4062817A; DK337777A; MX145592A; IT1085352B; FR2386565A1; CH636363A5; NL7708733A; BE858800A; AU2732877A; NL189674B

Description

US patentskrift 3 915 921 angir kopolymerer av umettede karboksylsyremonomerer med en alkylakrylatester, hvor alkyl-gruppen inneholder ca. 10-30 karbonatomer, som er virksomme vann-fortykkere, som når de nøytraliseres av basiske materialer, har bedret motstanden mot viskositetstap, endog i nærvær av be-tydelige mengder uorganiske salter, som natriumklorid. Disse kopolymerer absorberer vann, men kopolymerer med bedret vannabsorpsjon og tilbakeholdelse er ønsket.

Kopolymerer av ca. 40-87 vekt-% umettede kopolymiserbare karboksylsyremonomerer, ca. 2-20 vekt-% av minst en akryl- eller metakrylsyreester, hvor en alkylgruppe inneholder 10-30 karbonatomer og ca. 5-30 vekt-% av minst en akryl- eller metakrylsyreester, hvori en alkylgruppe inneholder 1-8 karbonatomer, valgfritt med en liten mengde kryssbindingsmiddel, vil raskt absorbere og holde tilbake store vannmengder og også absorbere og holde tilbake ioniske vannholdige væsker.

Kopolymerene av karboksylsyremonomer og de to akryl-

estere av de typer og i de mengder som er angitt nedenfor til-veiebringer en langt større absorpsjonshastighet for vann og vandige ioniske væsker enn kopolymerer som ikke inneholder disse viktige komonomerer i de angitte mengder. Kopolymerene viser også bedret tilbakeholdelse av absorbert væske sammenlignet med tidligere kjente kopolymerer. Kopolymerene kan lett fremstilles ved kopolymerisasjon av de vesentlige monomerer og valgfritt andre komonomerer som angitt ved frie radikale polymerisasjonssystemer. Disse kopolymerer har en gjennomsnittlig molekylvekt fra ca.

10 000 til over 1 000 000. Normalt er molekylvekten fra ca.

50 000 til 900 000. Molekylvekten av kryssbundne polymerer kan være høyere. De karboksylmonomerer som er hensiktsmessige i pro-duksjonen av polymerene ifølge oppfinnelsen, er de olefinisk-umettede karboksylsyrer som inneholder minst en aktivert karbon-til-karbon olefinisk dobbeltbinding, og minst en karboksylgruppe, dvs. en syre som inneholder en olefinisk dobbeltbinding, som lett fungerer ved plymerisasjon på grunn av dens nærvær i det monomere molekyl, enten i alfa-beta-stilling med henblikk på en karboksylgruppe slik,

eller som en del av en metylen endegruppe, slik,

nærværende i kopolymeren i mengder ■på ca. 40 til 87 vekt-% av kopolymeren. I alfa-beta-syrene har den store nærhet av den sterkt polariserte karboksylgruppe til de dobbeltbundne karbonatomer en sterkt aktiverende virkning'som gjør de substanser som inneholder denne struktur meget lett polymeriserbare. Nærværet av en metylenendegruppe i en karboksylmonomer gjør denne forbindelsestype langt lettere polymeriserbar enn hvis den doble binding befant seg mellomliggende i karbon-strukturen. Olefinisk-umettede syrer av denne klasse omfatter slike vidt forskjellige materialer som akrylsyrene som type-betegnes ved selve akrylsyren, metakrylsyre, etakrylsyre, alfa-klorakrylsyre, alfa-cyano-akrylsyre,betametyl-akrylsyre (krotonsyre), alfa-fenylakrylsyre, beta-akryloksy-propionsyre, 2,4-heksadienonsyre, alfa-klor-2,4-heksadienonsyre, alfa-metyl-krotonsyre, kanelsyre, p-klor-kanelsyre, beta-styryl-akrylsyre (l-karboksy-4-fenyl-butadien-1,3), itakonsyre, citra-consyre, mesaconsyre, glutaconsyre, åconitinsyre, maleinsyre, fumarsyre og trikarboksyetylen. Betegnelsen "karboksylsyre" omfatter i foreliggende kontekst polykarboksylsyrene og de syreanhydrider, som maleinanhydrid, der anhydridgruppen dannes ved eliminering av en vannmolekyl fra to karboksylgrupper som be-finner seg på samme polykarboksylsyremolekyl.Maleinanhydrid og de øvrige syreanhydrider som er hensiktsmessige her har den generelle struktur

hvor R og R<1>velges fra en gruppe som omfatter hydrogen, halogen og cyanogen (-C=N) gruppene og alkyl, aryl, alkaryl, aralkyl og

cykloalkylgruppene, som metyl, etyl, propyl, octyl, decyl, fenyl, tolyl, xylyl, benzyl, cykloheksyl o.l.

De foretrukne karboksylmonomerer til bruk i foreliggende oppfinnelse benyttet i mengder på 40 til 87 vekt-% totalt av de polymeriserte monomerer, er monoolefin-akrylsyrene med den generelle struktur

hvor R er en substituent valgt fra den klasse som består av hydrogen, halogen og cyanogen (-C=N) gruppene, monovalente alkyl-radikaler, monovalente arylradikaler, monovalente aralkylradikaler, monovalente alkarylradikaler og monovalente cykloalifatiske radikaler. Fra denne klasse foretrekkes akryl- og metakrylsyrene i første rekke, på grunn av generelt lavere pris, lettilgjenge-lighet og evne til å danne overlegne polymerer. En annen hensiktsmessig karboksylmonomer er maleinanhydrid eller syren. De foretrukne akrylestermonomerer med langkjedede ali-fatiske grupper er derivater av en akrylsyre som representeres ved formelen

hvor R er en alkylgruppe med fra 10 til 3 0 karbonatomer, fortrinnsvis 10 til 20 karbonatomer og R' er hydrogen eller en metyl-eller etylgruppe som foreligger i kopolymeren i en mengde på 2 til 20 vekt-%, fortrinnsvis 5-15 vekt-%. Representative høyere alkyl-akrylestere er decylakrylat, isodecylmetakrylat, lauryl-akrylat, stearylakrylat, behenylakrylat og melissylakrylat og tilsvarende metakrylater. Blandinger av to eller tre eller flere langkjedede akrylestere kan med hell polymeriseres med en av karboksylmonomerene for dannelse av egnede tykningsharpikser ifølge oppfinnelsen. Særlig egnet er de metakrylater der alkyl-gruppen inneholder 16-21 karbonatomer som foreligger i mengder på ca. 5-15 vekt-% av de totale monomerer. Fremragende polymerer er fremstilt med 15+5 vekt-% isodecylmetakrylat, 10+3 vekt-% laurylmetakrylat, 7+3 vekt-% stearylmetakrylat.

De øvrige viktige akrylestere er likeledes derivater

av en akrylsyre benyttet i mengder på ca. 5-30 vekt-%, represen-tert ved formelen

hvor R er en alkyl, alkoksy, haloalkyl, cyanoalkyl og lignende grupper med fra 1 til 8 karbonatomer og R<1>er hydrogen eller en metyl eller etylgruppe. Disse akrylestere foreligger i kopolymeren i en mengde på 5 til 30 vekt-% og fortrinnsvis fra ca. 5 til 25 vekt-%. Representative akrylater omfatter metylakrylat, etylakrylat, propylakrylat, isopropylakrylat, butylakrylat, iso-butylakrylat, metylmetakrylat, metyletakrylat, etylmetakrylat, octylakrylat, heptylakrylat, octylmetakrylat, isopropylmetakrylat, 2-etylheksylakrylat, nonylakrylat, heksylakrylat, n-heksylmeta-krylat o.l.

Den foretrukne kryssbindingsmonomer til bruk ved fremstilling av kopolymerene er, hvis bare en benyttes, en poly-alkenylpolyeter med mer enn en alkenyletergruppering pr. molekyl. Den best egnede inneholder alkenylgrupper hvori det foreligger

en olefinisk dobbeltbinding knyttet til en metylenendegruppering, CU^- C^ C . De fremstilles ved eterifisering av en polyhydrisk alkohol, som inneholder minst 4 karbonatomer og minst 3 hydroksylgrupper. Forbindelser av denne type kan fremstilles ved reaksjon mellom en alkenylhalid, som allylklorid eller allylbromid, og en sterkt alkalisk vandig oppløsning av en eller flere polyhydriske alkoholer. Produktet er en kompleks blanding av polyetere med varierende antall etergrupper. Analyse viser gjennomsnitts-tallet av etergrupperinger på hver molekyl. Effekten av poly-eter-kryssbindingsmidlet øker med antallet potensielt polymeriserbare grupper på molekylet. Det foretrekkes å utnytte polyetere som inneholder i gjennomsnitt to eller flere alkenyleter-grupperinger pr. molekyl. Andre kryssbindingsmonomerer omfatter f.eks. diallylestere, dimetallyletere, allyl- eller metallyl-akrylater og akrylamider, tetraallyltinn, tetravinylsilan, polyalkenylmetaner, diakrylater og dimetakrylater, divinylfor-bindelser, som divinylbenzen, polyallylfosfat, diallyloksyfor-bindelser og fosfittestere o.l. Typsike midler er allylpenta-erytritol, allylsukrose, trimetylolpropan-triakrylat, 1,6-

heksandiol-diakrylat, pentaerytritol-triakrylat, tetrametylen-dimetakrylat, tetrametylen-diakrylat, etylen-diakrylat, etylen-dimetakrylat, trietylenglykol-dimetakrylat o.l. Allyl-pentaerytritol og allyi-sukrose gir utmerkede polymerer i mengder på mindre enn 0,5 vekt-%. Kryssbinding av polymerene gir kopolymeren bedret evne til svelling under et begrensningstrykk.

Når det valgfrie kryssbindingsmiddel foreligger, inneholder polymerblandingene ca. 0-3 vekt-% kryssbindings-monomer basert på helheten av karboksylsyremonomer pluss alkylakrylat-estermonomerer, og spesielt 0,1 til 0,5 vekt-%.

En annen fremgangsmåte for å oppnå den ønskede kryssbinding er å bruke en komonomer som kan reagere for å produsere kryssbindinger under polymerisasjon. Eksempler er 2-hydroksyetylmetakrylat og hydroksypropyl-metakrylat o.l. Disse enheter vil ved kopolymerisasjon kryssbinde ved interkjedeforestring med karboksylgrupper. For 2-hydroksyetylmetakrylat vil ca. 1-7

vekt-% monomerer basert på den totale monomervekt gi en ønsket grad av kryssbinding.

En annen fremgangsmåte for fremstilling av kryssbundne polymerer er reaksjon mellom små mengder av en polyvalent base og den karboksylholdige polymer. De materialer som gir flerverdige kationer omfatter f.eks. kalsium, magnesium, sink og aluminium. Et blandet salt som kan benyttes vil være et som inneholder kalium- eller natriumioner med små mengder kalsium-eller aluminiumioner, f.eks. for dannelse av det flerverdige kation for dannelse av kryssbinding via polymere karboksylgrupper.

Det skal også bemerkes at små mengder av andre vinyliden-monomerer, dvs. de.kopolymeriserbare monomerer som inneholder minst en CP^ \ endegruppe, også kan inkluderes som en kopolymeri-serbar m.onomer med de vesentlige monomerer så lenge slike monomerer ikke har uheldig virkning på den ønskede balanse av vannabsorpsjon og tilbakeholdelse i de. polymeriske materialene.

Slike materialer omfatter vinylacetat, vinylpyrrolidon, metyl-vinyleter, etylvinyleter, metylvinylketon o.l. i mengder som ut-gjør mindre enn ca. 10 vekt-% av polymeren, normalt mindre enn 5 vekt-%.

Polymerene ifølge oppfinnelsen, fremstilles fortrinnsvis ved polymerisasjon i et inert fortynningsmiddel med noe oppløsnings-virkning på en eller flere av de monomere ingredienser, men stort sett ingen slik virkning på den resulterende polymer. Massepolymerisasjon kan benyttes, men er ikke å foretrekke på grunn av vanskeligheten med å opparbeide de faste polymermasser som oppnås. Po'lymerisas j on i et vandig medium som inneholder en vannoppløselig fri radikal katalysatorperoksygen er hensiktsmessig. Polymerisasjon i en organisk væske som er et oppløsnings-middel for monomerene, men ikke for polymeren, eller i en blanding av slike oppløsningsmidler, i nærvær av en oppløsningsmiddelløse-lig katalysator foretrekkes, fordi produktet vanligvis oppnås som et meget fint, sprøtt og ofte fnuggaktig presipitat, som etter fjernelse av oppløsningsmidlet sjeldent trenger maling eller annen behandling før bruk. Hensiktsmessige oppløsningsmidler, for sistnevnte fremgangsmåte omfatter benzen, xylen, tetralin, heksan, heptan, karbontetraklorid, metylklorid, etylklorid, brom-triklor-metan, dimetylkarbonat, dietylkarbonat, etylendiklorid, og blandinger av disse og andre oppløsningsmidler.

Polymerisasjonene gjennomføres med fordel i nærvær av en haloetan eller halometan, fortrinnsvis inneholdende minst fire

halogenatomer. Representative materialer omfatter f.eks. en fluoretan, fluormetan, klorfluormetan, bromfluoretan eller fortrinnsvis klorfluoretan eller klorfluormetan inneholdende minst fire halogenatomer inklusive f.eks. 1,1,2-triklor-l,2,2-tri-kloretan, triklorfluormetan, tetrafluormetan, klortrifluormetan, bromtrifluormetan, 1-klor-l,1,2,2,2-pentafluoretan, diklordifluor-metan, 1,2-difluor-1,1,2,2-tetrakloretan o.l. De benyttede mengder av disse materialer kan variere fra den mengde som så vidt er tilstrekkelig til å danne en suspensjon av komponentene til mengder som gir et betydelig overskudd av klorfluoretan, etter fagfolks ønske. Foretrukne fortynningsmidler er oppløs-ningsmidler for monomerene, men ikke for polymerene.

Polymerisasjonen i fortynningsmidlet gjennomføres i nærvær av en fri radikal katalysator i et lukket kar i en inert atmosfære og under selvutviklet trykk eller kunstig indusert trykk eller i et åpent kar under tilbakestrømning ved atmosfæretrykk. Polymerisasjons-temperaturen kan variere fra 0°C til 100°C, i stor utstrekning avhengig av den molekylvekt som ønskes i polymeren. Polymerisasjon under tilbakestrømning ved 50°-90°C under atmosfæretrykk ved bruk av en fri, radikal katalysator gir vanligvis et polymerutbytte på 75-100% i løpet av mindre enn 10 timer. Hensiktsmessige katalysatorer omfatter peroksygenfor-bindelser, som natrium-, kalium og ammoniumpersulfater, caprylylperoksyd, benzoylperoksyd, hydrogenperoksyd, pelargonylperoksyd, kumenhydroperok'syder, tert. -butyldiperftalat, tert. -butylperbenzo-at, natriumperacetat, natriumperkarbonat o.l., likesom azo-diisobutyrylnitril, heretter kalt azo-isobutyronitril. Andre katalysatorer som kan benyttes er den såkalte "redox"-typen og de tungmetallaktiverte katalysatorsystemer.

Disse polymerer oppnår vanligvis ikke sine maksimale egen-skaper før de omdannes til et partialt alkali-, ammonium eller aminsalt. Nøytraliseringsmidlet er fortrinnsvis et monovalent alkali, som natrium-, kalium-, litium- eller ammoniumhydroksyd eller karbonatene og bikarbonatene derav eller blandinger av disse, og også aminbaser som ikke har mer enn en primær eller sekundær aminogruppe. Slike aminer omfatter f.eks. trietanolamin, etanolamin, isopropanolamin, trietylamin, trimetylamin o.l.

Minst 30% av de sure karboksylgruppene nøytraliseres til en ionisk tilstand, dvs. -C09 M<+>. Fortrinnsvis nøytraliseres ca. 50-90 vekt-% av syregruppene til -CO„M. Tilordnede ion M

er det alkaliske kation Li , K , ammoniakkionet NH^ eller kvaternære kationiske forbindelser som resulterer fra nøytrali-sering med et organisk amin. Utmerkede resultater er oppnådd med Na<+>og K<+>. Nøytralisering med trietanolamin har vist seg spesielt hensiktsmessig.

Som vannabsorberende materialer finner disse polymerer mangfoldig anvendelse i pulver-, klump-, film-, fiber- og lignende former. De er særlig anvendelige i den industri som fremstiller ikke vevede materialer til engangsbruk, hvor det er behov for polymerer som absorberer og holder tilbake vann og ioniske, fysiologiske væsker. Et viktig trekk ved disse polymerer er deres økte tykningsegenskap også i nærvær av salt. Spesielle anvendelsesområder omfatter engangsbleier, medisinsk-kirurgisk utstyr og produkter for personlig hygiene. Slike anvendelser krever en polymer som hurtig må suge opp den væske som skal absorberes og er en polymer som ikke oppløses. Videre må

væsken bli immobilisert eller størknet på en eller annen måte for å holdes tilbake. Materialene kan også benyttes som hensiktsmessige tilsetninger for sterk økning av absorpsjonsevnen i konvensjonelle absorberingsmidler, som bomull, tremasse og andre

celluloseabsorberingsmidler benyttet til f.eks. tørkekluter, kirurgiske svamper, menstruasjonsbind o.l. Ved en spesiell anvendelse, f.eks. en engangsbleie, foreligger et indre lag av mykt, absorberende, i<*>kke-vevet materiale som absorberer og leder urin til et indre lag av løst, fibrøst absorberende materiale, hvor polymerene ifølge oppfinnelsen, kan innlemmes under fremstilling-en i form av ikke-vevede fiberagglomerater eller fibre, samt i tillegg et ugjennomtrengelig plastlag, f.eks. polyetylen. En film av kopolymerene ifølge oppfinnelsen kan benyttes mellom det ytre plastlag og det indre, løse, absorberende lag. Bruk av polymerene ifølge oppfinnelsen kan medføre reduksjon av volumet av mange ikke-vevede, engangsartikler.

Absorberingstesten omfatter innelukking av en veid polymer-prøve i en sammensydd gas-strimmel, slik at det hele ligner en teposé. For å bestemme den absorberte væskemengde behandles en gas-pose som ikke inneholder polymer på samme måte. Både den tomme og den polymerinneholdende prøve nedsenkes i væsken, får renne av i en bestemt tidsperiode og veies. Ut fra vekten av den tomme og polymerforsynte prøve etter hver nedsenking, kan mengden av væske som absorberes i løpet av et bestemt tidsrom lett beregnes. Pulver, fibre, tynne filmer og korn kan utprøves på denne måten. Filmprøver støpes av en 1% vandig gummi av alkalinøytraliserte polymerer og for eksemplene anbringes en 15 g prøve en en 1%-ig gummi i en aluminiumfloiekopp med 5 cm diameter og tørkes ved atmosfæretrykk og ved 80°C. Gas-poser ble fremstilt av 15 mm gas-kvadrater som ble brettet og sydd med tråd. Prøvene ble anbragt i den væske som skulle absorberes i tidsrom som antydet i datatabellene med 15 minutters avrennings-tid mellom hver nedsenkning.

Polymerene behandles lett med lauroylperoksyd, t-butyl-peroksypivalat, azoisobutyronitril o.l. i et oppløsningsmiddel for monomeren/ikke-løsningsmiddel for kopolymeren. Polymerene ble fremstilt ved batch-polymerisasjon ved 65°C i 1,1,2-triklor-1,2,2-trifuoretan (freon 113) som oppløsningsmiddel ved 65°C

ved bruk av caprylylperoksyd som katalysator. De resulterende polymerer ble isolert og tørket i 15-20 timer i en vakuumovn ved 60°C. Den ioniske væske var simulert urin fremstilt av 97,09 vekt-% vann, 1,49 vekt-% urea, 0,80 vekt-% natriumklorid, 0,11 vekt-% MgS04• 7 H2<D og 0,06 vekt-% CaCl2-

Eksempel I

En polymerprøve (A) ble fremstilt av 62,4 vektdeler akrylsyre, 12,0 vektdeler metyl-metakrylat (MMA) og 5,06 vektdeler lauryl-meiiakrylat i 67 5 vektdeler Freon 113 i nærvær av 15 ml caprylylperoksyd (1% oppløsning i Freon 113). En prøve av denne polymer ble testet med henblikk på vann- og ioniske væske-absorberingsevne sammenlignet med en kopolymer (B) som bare inneholdt akrylsyre og laurylmetakrylat, inneholdende 93 vektdeler akrylsyre og 7 vektdeler laurylmetakrylat pr. 100 vektdeler kopolymer. De oppnådde resultater og nedsenkningstidene er angitt nedenfor. Den absorberte væske er uttrykt som væske/poly-merforhold.

Disse data viser klart den store og uventede økning i vannabsorberingsevne av tre-komponent ter-polymerene A som inneholder metyl-metakrylat delvis substituert for akrylsyren, sammenlignet med kopolymeren B som ikke inneholder metyl-metakrylat.

Når det gjelder absorpsjonen av syntetisk urin bemerkes det økte absorpsjonsforhold etter 15 sekunder av kopolymeren A ifølge oppfinnelsen sammenlignet med kopolymeren B som ikke inneholder metyl-metakrylat. Den viktige faktor er en hurtig absorpsjon.

Eksempel II

I dette eksempel ble det fremstilt en rekke kopolymerer med økende mengder metylakrylat for en demonstrasjon av den økte vannabsorpsjon med økende metyl-metakrylatmengder, angitt som absorberte vannmengder ganger polymervekt. Polymerene ble fremstilt som beskrevet i eksempel I.. Alle polymerer ble fremstilt med 7 vekt-% laurylmetakrylat, 0, 10, 15 hhv. 20 vekt-% metyl-metakrylat og 93, 83, 78 hhv. 73 vekt-% akrylsyre. Væske/polymer-forholdet var som følger:

Den uventede økning i den absorberte vannmengde ved økt metylmetakrylat i kopolymeren og redusert akrylsyre fremgår klart av disse data. En ytterligere fordel ved kopolymerene som inneholder økende mengder metyl-metakrylat er den økte filmdannelses-evne av slike polymerer.

Eksempel III

Dette eksempel demonstrerer virkningen av lauryl-metakrylat på vannabsorberingsevnen av.en polymer som inneholder en konstant mengde, 15 vekt-% metyl-metakrylat. Disse polymerer inneholder 0, 7 hhv. 25 vekt-% lauryl-metakrylat, 15 vekt-% metyl-metakrylat og 85, 78 hhv. 60 vekt-% akrylsyre.

Det skal bemerkes at polymeren som inneholder 0 vekt-% lauryl-metakrylat ikke absorberte sin egen vekt i vann, sammenlignet med 50 ganger sin egen vekt, som en polymer som bare inneholdt 7% lauryl-metakrylat absorberte. Den avtagende ab-sorber ingsevne av lauryl-metakrylat når laury1-metakrylatinn-holdet i polymeren økte, er vist ved 25 vekt-% polymeren.

Eksempel IV

Absorberingskarakteristikken for både vann og syntetisk urin av kopolymerer som inneholder lauryl-metakrylat og stearyl-metakrylat er Vist i dette eksempel. De to kopolymerer ble fremstilt som beskrevet og inneholdt hver 83 vekt-% akrylsyre, 10 vekt-% metyl-metakrylat og 7 vekt-% lauryl-metakrylat hhv. stearyl-metakrylat. De oppnådde data for vektabsorpsjon er som følger:

Eksempel V

For å demonstrere kryssbindingens virkning på' disse poly-merers vannabsorberihgsevne, ble to polymerer fremstilt: en (MMA) som inneholdt 7 vekt-% lauryl-metakrylat, 10 vekt-% metyl-metakrylat, 10 vekt-% akrylsyre og den andre (EA) som inneholdt 7 vekt-% lauryl-metakrylat, 15 vekt-% etylarkylat og 78 vekt-% akrylsyre. Hver ble kryssbindet med den mengde allyl-pentaerytritol (APE) som er angitt i datatabell I og som var nærværende under kopolymerisasjonsreaksjonen.

Datatabell I

Det bemerkes at bedre absorberingsevne for vann oppnås med disse to kopolymerer, når allyl-pentaerytritol foreligger i mengder på mindre enn en % av andre monomerer, skjønt polymerene som inneholder '1% har økt absorberingsevne.

Eksempel VI

To andre polymerer ble fremstilt som beskrevet ovenfor og inneholdt hver 78 vekt-% akrylsyre, 15 vekt-% etylakrylat og 0,2 vekt-% av de totale monomerer allyl-pentaerytritol, og en polymer (LMA) inneholdt 7 vekt-% lauryl-metakrylat, mens den andre (IDMA) inneholdt 7 vekt-% iso'decyl-metakrylat.

Eksempel VII

En polymer ble fremstilt som ovenfor beskrevet, men med metakrylsyre i stedet for akrylsyre. Kopolymeren besto av 80 vekt-% metakrylsyre, 5 vekt-% stearyl-metakrylat og 15 vekt-% metyl-metakrylat. Polymeren ble nøytralisert med kaliumhydroksyd for dannelse av kaliumsaltet og støpt i en film fra den vandige oppløsning. En 0,16 film ble utprøvet med henblikk på absor-beringsvekt av destillert vann. Absorpsjonsdata var 24,4 ganger egen vekt etter 15 sekunder, 51,1 etter 30 sekunder og 60,8 etter 45 sekunder. Mer interessant var absorpsjonen.av simulert urin, 19,9 ganger egen vekt etter 15 sekunder, 28,2 etter 30 sekunder og 30,6 etter 45 sekunder i 0,2 g film.

Eksempel VIII

For å demonstrere anvendeligheten av andre lavere alkyl-akrylater og metakrylater, ble en rekke polymerer fremstilt med 80 vekt-% akrylsyre, 5 vekt-% stearyl-metakrylat og 15 vekt-% av de monomerer som er angitt i tabellen. Polymerene ble om-dannet til kaliumsaltet, filmer ble støpt og absorberingsevnen i destillert vann ble angitt som absorbert vannvekt pr. polymervekt.

Datatabell II

Disse prøver ble deretter testet med henblikk på absorberingsevne i simulert urin med følgende resultater i datatabell III.

Datatabell III

Eksempel IX

Polymerer fremstilt med 15 vekt-% isodecyl-metakrylat, 15 vekt-% metyl-metakrylat og 70 vekt-% akrylsyre ble fremstilt som beskrevet. Vann-absorberingsevnen av kaliumfilmer i destillert vann var 53,5, etter 15 sekunder, 79,3 etter 30 sekunder, 96,8 etter 45 sekunder 115,4 etter 60 sekunder.

Claims

1. En interpolymer av monomerer, karakterisert ved at den omfatter fra ca. 40 til 87 vekt-% av en olefinisk

umettet karboksylsyremonomer, 2-20 vekt-% av en (1) akrylester-monomer med formelen

hvor R <1> er hydrogen, metyl eller etyl og R inneholder 10 til 3 0 karbonatomer, og 5 til 3 0 vekt-% av (2) minst en annen akryl-estermonomer med formelen

hvor R' er hydrogen, metyl eller etyl og R inneholder 1-9 karbonatomer .

2. Interpolymer som angitt i krav 1, karakterisert ved at den inneholder 0-3 vekt-% av et monomerisk kryssbindingsmiddel og at R i (2) inneholder 1 til 8 karbonatomer.

3. Interpolymer som angitt i krav 2, karakterisert ved at karboksylsyremonomeren er akrylsyre, (1) er isodecyl-metakrylat, lauryl-metakrylat eller stearyl-metakrylat og (2) er metyl-metakrylat eller ety1-metakrylat.

4. Interpolymer som angitt i krav 3, karakterisert ved at (1) foreligger i mengder på fra 5 til 15 vekt-% og at (2) foreligger i mengder fra ca. 15 til 25 vekt-%.

5. Interpolymer som angitt i krav 4, karakterisert ved at polymeren inneholder ca. 0,91 til 0,5 vekt-% kryssbindinger.

6. Interpolymer som angitt i krav 4, karakterisert ved at det minste ca. 30 vekt-% av COOH syre- gruppene nøytraliseres til

struktur, hvor M er valgt fra gruppen bestående av Li, Na, K og NH^ -ioner og kvarternære nitrogenforbindelser, R^ NH.

7. Interpolymer som angitt i krav 2, karakterisert ved at syren er akrylsyre, metakrylsyre, maleinsyre eller anhydridene derav.

8. Interpolymer som angitt i krav 4, karakterisert ved at kryssbindingsmonomeren inneholder minst en

gruppering og minst en annen polymeriserbar gruppering, idet nevnte polymeriserbare gruppering er umettede ikke-konjugerte bindinger.

9. Inter po,Lymer som angitt i krav 8, karakterisert ved at nevnte kryssbindingsmonomer er en poly-alkeny1-polyeter av en polyhydrisk alkohol som inneholder mer enn en alkenyletergruppe pr. molekyl og at den polyhydriske ut-gangsalkohol inneholder minst 3 hydroksylgrupper i mengder på 0,01 til mindre enn 0,5 vekt-% av de totale monomerer.

10. Interpolymer som angitt i krav 9, karakterisert ved at nevnte monomer ér allyl-pentaerytritol.

11. Interpolymer som angitt i krav 9, karakterisert ved at nevnte monomer ér allylsukrose.

12. Interpolymer som angitt i krav 4, karakterisert ved at det foreligger 7-13 vekt-% av (1) lauryl-metakrylat og at (2) er metylmetakrylat.

13. Interpolymer som angitt i krav 4, karakterisert ved at det foreligger 7-13 vekt-% av (1) stearyl-metakrylat og at (2) er metyl-metakrylat.

14. Interpolymer som angitt i krav 9, karakterisert ved at nevnte syre er akrylsyre, at (1) er stearyl-metakrylat, at (2) er metyl-metakrylat og at kryssbindingsmidlet er allyl-pentaerytritol i en mengde fra 0,05 til 0,2 vekt-%.

15. Interpolymer som angitt i krav 2, karakterisert ved at (2) er heksyl-metakrylat.

16. Interpolymer som angitt i krav 2, karakterisert ved at (2) er octylakrylat.

17. Interpolymer som angitt i krav 2, karakterisert ved at (2) er 2-etylheksy1-metakrylat.

18. Interpolymer som angitt i krav 2, karakterisert ved at (2) er isopropyl-metakrylat.

19. Interpolymer som angitt i krav 2, karakterisert ved at det foreligger 10-20 vekt-% av (1) isodecyl-metakrylat og at (2) er metyl-metakrylat.