NO751365L - - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører en sentrifugalkobling bereg- - net for tilveiebringelse av en drivforbindelse mellom et roterende drivorgan og et roterende drevet organ når drivorganet roterer med eller over en kritisk hastighet.

Sentrifugalkoblinger brukes blandt annet i såkalte kraftverktøy og i annet utstyr som' eksempel drives av forbren-ningsmotorer. I for eksempel motorsager er det anordnet en sentrifugalkobling mellom motoren og kjededrivhjulet. Når motoren går på tomgang er koblingen fri slik at sagkjedet ikke drives. Når motorhastigheten så økes til en bestemt verdi vil koblingen

innkobles og sagkjedet drives. Dette gir en egnet kontroll med kjedet og representerer eh sikkerhetsfaktor fordi kjedet ikke drives når motoren startes og går på tomgang. Dessuten reduserer koblingen motorens startmoment.'

En sentrifugalkpbling består vanligvis av en trommel med en rotor anordnet inne i trommelen. Rotoren utgjør koblingens drivende organ, mens trommelen er det drevne organ. Rotoren innbefatter vanligvis et nav eller en husdel med minst to vekter som er adskilt fra og er bevegbart montert i husdelen, samt en eller flere fjærer som holder vektene ut av samvirke med trommelen når rotoren er stasjonær eller roterer med en hastighet under en valgt kritisk hastighetNår rotorens rotasjonshastighet økes til en kritisk verdi beveges vektene utover under påvirkning av sentrifugalkraften, mot virkningen til fjærene, og får samvirke med trommelen hvorved det tilveiebringes en drivforbindelse mellom trommel og rotor. Fremstillingen og sammensettingen av de deler som utgjør rotoren i en sentrifugalkobling av denne type er relativt dyr. På grunn av uunngåelige fremstillingstoleranser ved fremstillingen a*/ motordelene er det vanskelig i en kommersi-elt akseptabel produksjon å fremstille koblinger med de samme jevne drivkarakteristikker. Drivkarakteristikken til den enkelte kobling kan altså endre seg under bruk, for eksempel ved at smuss kommer inn mellom de bevegelige deler, i rotoren.

■ I US patentskrift nr'. 3 7l8"2l4 er det vist og beskrevet en sentrifugalkobling som innbefatter en koblingstrommel og en rotor som består av en eneste del. Rotoren består således av en diametralt forløpende tverrdel med et nav-avsnitt med en sentral boring, to like vektavsnitt på diametralt sett motliggende sider av tverrdelen og utført i ett med tynne fjæravsnitt som forbinder motliggende ender av tverrdelen med de respektive vektavsnitt. Denne sentrifugalkobling representerer et betydelig fremskritt sammenlignet med de tidligere flerkomponent-sentrifugalkoblinger.

Hensikten med foreliggende oppfinnelse er å forbedre en sentrifugalkobling av den sistnevnte type, det vil si en sentrifugalkobling som- har enhetlige' rotorer. Ved slike rotorer har fjæravsnittene som forbinder vektavsnittene med navet høye fjærkonstanter. På'grunn av dette vil en relativ liten slitasje mellom vektavsnittene og trommelen resultere i en relativ stor endring i koblingens innkoblingshastighet og dreiemomentoverfø-ringskapasitet. Slike koblinger har også et karakteristisk problem som ligger i faren for brudd i fjærarmen. Det er en spesiell hensikt med foreliggende oppfinnelse å overvinne begge disse problemer og å forlenge koblingens levetid.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er derfor fjærarmene som forbinder vektavsnittene med navet utført lengre og.tynnere . for derved å redusere armenes fjærkonstant. På grunn av dette kan man tolerere en større slitasje mellom vektavsnittene og trommelen samtidig som man holder koblingens drivkarakteristikk innenfor akseptable grenser. Rotorens geometri er også endret slik at vektavsnittene samvirker med trommelen hovedsakelig samtidig over hele omkretsflaten. Dette ikke bare forbedrer drivkarakteristikken til koblingen, men øker også koblingens levetid fordi vektavsnittenes slitasje fordeles over hele omkretsflaten.

For å overvinne det problem som består i faren for brudd i fjærarmen er den tverrgående bredde til armene valgt slik ved suksessive steder langs armlengden at man får en hovedsakelig jevn fiberspenning i de radielt sett indre overflater på fjærarmene over hovedsakelig hele fjærarmlengden når fjærarmene bøyer seg under påvirkning av sentrifugalkraften slik at vekt avsnittene bringes til samvirke med trommelens innerflate, hvorved fjærarmene utsettes for en drivkraft som overføres gjennom fjærarmene i fra navet og til vektavsnittene og derfra til trommelen. Man unngår derved spenningskonsentrasjoner og bøyepåkjen-ningskonsentrasjoner på lokale steder-på armene, noe. som ellers vanligvis fører til metallutmatting og brudd i armene. De høy-este spenningsnivåer i den enhetlige rotor er langs de radielt sett indre overflater på fjærarmene og en bevisst påvirkning av disse spenningsnivåer fører til en målbar økning i rotorens levetid.

Oppfinnelsen skal forklares nærmere under henvisning til tegningene, hvor Figur 1 viser et tverrsnitt gjennom, en sentrifugalkobling ifølge oppfinnelsen, Figur 2 viser et snitt etter linjen 2-2 i figur 1,

Figurene 3*^ og 5 viser snitt gjennom en fjærdel

av rotoren etter henholdsvis.linjene 3-3* 4-4 og'5-5>Figur 6 viser et skjematisk riss av rotoren, og Figur 7 viser et skjematisk tverrsnitt gjennom en fjærdel for beregning av fiberspenningen.

Den på tegningene viste sentrifugalkobling er beregnet for en motorsag. Koblingen består av en enhetlig rotor 1 anordnet inne i koblingscfrommelen 2. Rotoren har et navavsnitt la, vektdeler lb og f jærarmeafx lc mellom vektdelene og navdelen. Koblingstrommelen 2 består av en radiell del 2a og en kant eller flens 2b. E*t kjedehjul 3 for sagen er anordnet på trommelen og er for eksempel fastsveiset til trommelen. Kjedehjulet 3 har flere tenner beregnet for inngrep med motsvarende.elementer på sagkjedet.

Rotoren 1 er montert på en aksel 4 som dMves av mo-torsagens motor. Akselen 4 kan således for eksempel være en for-lengelse av motorens veivaksel. Rotorens navdel har en sentral boring med en innvendig gjenge over omtrent halvparten av lengden slik at rotoren derved kan skrues på et gjengeparti 4a på akselen 4. I rotornavet er det anordnet hull ld beregnet for verktøy som brukes for på- og avskruing av rotoren. Trommelen og kjedehjulet er dreibart montert på et sylindrisk avsnitt 4b på akselen 4 ved hjelp av et lager 5 og holdes på plass på akselen ved hjelp av en mutter 6 som er skrudd på et gjenget endeausnitt 4c.på akselen.

Koblingstrommelen 2 er hensiktsmessig fremstilt av en mykstålplate ved pressing eller trekking. En trommel med til-fredsstillende fremstillingstoleranser kan produseres på en slik måte på en relativt billig måte. Det er ikke nødvendig med etterfølgende sliping eller maskinering.

Navdelen la har rondeform, med en hovedakse forlø-pende mellom innerendene til fjærdelene lc og en kortere akse forløpende perpendikulært på hovedaksen. Lengden av navet målt langs hovedaksen er fortrinnsvis ca. 1/2 ganger rotorens ytter-diameter. Bredden av navet langs den andre aksen er ca. en 1/2 ganger lengden. Motliggende endedeler av navet er avskrådd og går jevnt over i innerendene til fjærdelene lc slik at man får en minimal spenningskonsentrasjon i overgangen mellom fjærdelen og nav.

De to vektdeler lb har samme form og er symmetrisk plassert på hver sin side av navdelen la, med unntagelse av å. t den ene vektdelen er snudd i forhold til den andre. Vektdelene er så store som rotorens geometri tillater, slik at sentrifugalkraften som virker på vektdelene vil presse disse godt mot innerflaten av trommelen når rotasjonshastigheten overskrider en bestemt verdi. Eksempelvis har hver vektdel lb en radiell utstrekning som er større enn halvparten av rotorens radius og en vin-kelutstrekning som ligger mellom 120° og'l40°, og fortrinnsvis

er større enn 130°. Som vist i figur 2 er det bare en liten klaring 7 mellom'vektdelene og navet og avsnittene le på vektdelene strekker seg inn mellom navdelen la og fjærarmene lc. Den samlede vekt av de te vektdeler er minst 60% og fortrinnsvis 70 % til 75^ av rotorens vekt. Eksempelvis kan hver vektdel i en rotor med en diameter på ca. 7*5cm og en vekt på'0,34 kg ha en vekt på ca. 0,12 kg, mens hver vektdel i en rotor med en diameter på ca. 7*0 cm og en vekt på 0,21 kg har en vekt på ca. 0,08 kg.

Vinkelutstrekningen til omkretsflaten lf på vektdelen, som samvirker med innerflaten på trommelflensen 2b, er fortrinnsvis minst 100°. Omkretsflaten lf på hver vektdel lb krum-mer seg med samme radius som innerflaten til trommelflensen 2b. Når rotoren er stasjonær og' vektdelene er i den tilbaketrukkede stilling som vist med stiplede linjer i figur 2, er de nevnte omkretsflater lf eksentriske i forhold til akselen-4. Når roto-

ren roterer og når en bestemt kritisk hastighet vil sentrifugalkraften virke på vektdelene, svinge dem utover, med samtidig bøy-

ing av fjærarmene lc, og omkretsflaten lf får da samvirke med trommelflaten. På grunn av den spesielle geometri for vektdelene og fjærarmene vil omkretsflåtene lf samvirke med trommelflaten hovedsakelig jevnt over hele lengden. Dette gir ikke bare opti-

mal driftskarakteristikk for koblingen, men sikrer også at sli-

tasje på vektdelene blir jevnt slik at omkretsflåtene på vekt-

delene vil stemme overens med .koblingstrommelens innerflate i hele koblingens levetid. Dessuten vil kontaktområdet mellom ro-

tor og trommel forbli hovedsakelig det samme ved alle hastig-

heter over den kritiske hastighet og over hele koblingens leve-

tid.

Fjærarmene lc har'indre endedeler som strekker seg omtrent radielt ut fra diametralt motliggende deler "av navdelen la, og har ytterendedeler som strekker seg omtrent langs trom-melomkretsen i fra vektenes lb bakre ender. Disse ytterendedele-

ne går over i krommede mellompratier som så igjen går over i innerendedelene. På tegningene er fjærarmene vist sammensatt av krummede avsnitt, og formen er derfor tilnærmet en spiral. De i og for seg adskilte krummede avsnitt har den fordel-at der er lett å fremstille, men fjærarmene kunne like godt være utformet som en riktig spiral, for eksempel som en evolvente av en sirkel,

en logaritmisk, parabolsk, hyperbolsk eller en annen spiral,

eller av form av en lignende kontinuerlig matematisk kurve, for eksempel en elipse, parabel, hyper, en hyperbel eller en sinus-

kurve. Fjærarmene har således spiralform radielt utover og føl-

ger omkretsen fremover i fra navdelen og til vektdelen, med en progressiv øking i krumningsradiusen. Ytterendene til fjærarme-

ne har en radiell avstand i fra trommelens flens. Ytterarmene får således ikke kontakt med trommelen og utsettes derfor heller ikke for slitasje. Med den viste og beskrevne geometri er det mu-

lig å benytte relativt lange fjærarmer innenfor den begrensede plass 'som står til rådighet. Eksempelvis kan forholdet R mellom lengden av fjærarmen (målt langs innersiden lg til armen)og dia-meteren av koblingen uttrykkes ved forholdet:

På grunn- av de relativt lange fjærarmlengder vil fjærkonstantene til fjærarmene være mindre enn for kortere ar-mer. Den lave fjærkonstant i kombinasjon med de relativt tunge vektdeler og overensstemmelsen mellom krumningen av vektdelenes omkretsflater og koblingstrommelens flens gjør at koblingen er mindre utsatt for endringer kontaktforhold og sluringshastighe-ter ved slitasje under bruk. Derved økes koblingens levetid betraktelig.

Den tverrgående bredden h til hver fjærarmdel lc va-rierer ved kontinuerlig sukessive punkter P langs fjærarmeleng-dene slikhat man får en hovedsakelig jevn fiberspenning i den radielt sett indre overflate Q på fjærarmen over hovedsakelig hele fjærarmlengden når fjærarmene bøyer seg under påvirkning av- sentrifugalkraften, hvorved vektdelene bringes til samvirke med innerflatene i trommelen og utsettes for den drivkraft som overføres i fra navet gjennom fjærarmene. Fiberspenningen sigma ved hvert suksessive punkt P langslergien av fjærarmen kan beregnes etter den følgende formel under henvisning til de riss som er vist i figurene 6 og 7-Svingningene er som følger

og:

= spenningen i de radielt sett indre fibre i et tverrsnitt gjennom et punkt P b = armens aksiale tykkelse

c = armens halve tverrbredde h cg = vektdelenes tyngdepunkt

F = sentrifugalkraften

c

F^_ = den tangensie.lle drivkarft

h =•armens tverrbredde

ln = naturlig logaritme

M = moment om punktet P

m = massen til vektdelen

r'■= rotorradius

r = den radielle avstanden mellom vektdelens cg cg ■ .e og rotasjonsaksen

R = kromningsradiusen til armen i punktet P

Rc= sentrigugalkraftens momentarm

R = drivkraftens momentarm

T = motorens drivmomentspiss

v = vektdelens hastighet

Dimensjonen og geometrien til fjærarmene .velges slik at fiberspenningen sigma ved den radielt sett indre overflate på fjærarmene er hovedsakelig jevn over hele lengden til fjærarmen og er lavere enn utmattingsspenningen til det materiale som rotoren fremstilles av. Tverrbredden til fjærarmen ved hvert suksessivt punkt P langs lengden kan lett beregnes ut'i fra de foran gitte ligninger og en regnemaskin. Ved at man således konstruerer fjærarmen slik at f iberspenningen-. er jevn over hele lengden vil bøyingen av armen også fordeles jevnt. Ved at man unngår lokale bøyepåkjenninger og spenninger og oppretthol-der et egnet lavt spenningsnivå vil man unngå armbrudd som føl-ge av- metallutmatting.

I utførelseseksemplet er fjærarmen, sett i aksial retning, og med utgangspunkt i fra navet, utført slik at tverrbredden h først øker til en maksimal verdi og deretter avtar i tverrbredde frem til overgangen ved vektdelen lb. Denne armform adskiller seg fra den som er vist i det forannevnte US-patentskrift nr. 3 7l8 214 hvor det benyttes en relativt kort og kraf-tig fjærdel som strekker seg hovedsakelig i en omkretsretning og avsmalner i tverrbredden fra navet og til vektdelen. Denne kjente fjærdel har en begrenset virkning på grunn av sin korte lengde, den monotone^tverrbredde og den relative stive utførel-se. Ved den tidligere kjente konstruksjon vil en relativt liten øking i klaringen i statisk tilstand mellom vektdelene og trom melen som følge av slitasje under drift resultere;i en uønsket øking av innkoblingshastigheten og en redusering, av dreiemoment-pverføringskapasiteten. Med den utforming som er valgt for foreliggende kobling, hvor man altså har lengre og mer fleksible fjærarmer, jevn fordeling av bøyingen over fjærarmlengden og en god overensstemmelse mellom omkretsflåtene på henholdsvis koblingstrommel og vektdeler, vil økingen i klaring mellom vektdelen og trommelen som følge av slitasje være ubetydelig sammenlignet med den opprinnelige klaring. Koblingen vil derfor arbei-de bedre og bibeholde sin gode driftskarakteristikk over et lengre tidsrom. Ved at man holder en jevn fiberspenning, på et nivå under utmattingsnivået til materialet, unngår man også koblings-brudd som følge av fjærarmbrudd.

Navdelen la, vektdelen lb og fjærarmene lc har alle fortrinnsvis samme tykkelse i aksialretningen slik at altså motliggende rotorflater ligger i parallelle plan. Rotoren fremstilles hensiktsmessig som en enkelt støpedel. Når rotoren støpes har hver vektdel forbindelse med tilliggende del av navet med en overgang 8 som har et tilstrekkelig stort tverrsnitt til at me-tallet kan strømme rett inn under støpingen. Det J-formede rom 7 mellom vektdelen, navet og fjærarmen tilveiebringes'ved egnet formutførelse eller ved kjerneplassering. Den sentrale boring og hullene ld kan om nødvendig fremstilles på samme måte. Etter støping av. rotoren bearbeides den sentrale boring og gjøres klar for tilpassing og montering på akselen 4. Nøkkelhullene -ld bores dersom de ikke allerede er utformet under støpingen. Omkretsfla-tene lf på vektdelene bearbeides også etter behov ved maskinering eller sliping slik at de får den ønskede nøyaktige krummede form, med en krumningsradius som er lik innerradiusen til trommelen, men med sentrum forskjøvet isforhold til rotorens sentrale akse slik at vektdelene har en avstand i fra trommelen når rotoren er stasjonær eller går med lav hastighet. Når vektdelene beveger seg utover'i fra den statiske tilstand, med samtidig bøyning av fjærarmene.lc under påvirkning av sentrifugalkraften vil omkrets-flatene på vektdelene bli konsentriske med rotoren og trommelen i det øyeblikket kontakt skjer. Resultatet av dette er at over-flatene lf på vektdelene vil få flatekontakt med trommelen.over hele omkretsflaten. Den ønskede kontur for omkretsflåtene på vektdelene kan oppnås ved kamsliping av rotoromkretsen mens vekt delene er i den indre stilling. I så tilfeller kappes forbindel-sesdelene 8 ikke før rotorens omkretsflate er ferdig bearbeidet. Kappingen kan for eksempel skje ved hjelp av en sag eller ved hjelp av egnet slipeverktøy. Alternativt kan omkretsen til rotoren bearbeides ferdig ved at man først kapper forbindelsesavsnit-tene 8 og deretter sliper omkretsflaten til rotoren mens den roterer med den ønskede innkoblingshastighet for koblingen. Rotoren er da ekspandert under påvirkning av sentrifugalkraften og omkretsen slipes .slik at man får en sylinderflate med den radius som er lik radiusen til innerflaten i trommelen. Når rotoren så stoppes vil vektdelene bevege seg innover og. derved vil krumnings-sentrene forskyve seg. Med unntagelse av bearbeidelsen av om-kretsf laten, som foran beskrevet, trenger de resterende overflater av rotoren ingen spesiell maskinering eller overflatebehand-ling og kan derfor bibeholde den ved støpingen gitte form.

Rotoren støpes av duktilt stål med en bruddstyrke på ca. 9-100 kp pr. cm og elastisitetsmodul på ca. 1,4 millioner kp/cm . Etter støpingen varmebehandles rotoren slik at den får en Brinell-hårdhet på mellom 311-390. Ét materiale som egner seg for rotoren er en legering som markedsføres under betegnelsen SAE J4-34A Class D og har omtrent følgende analyse:

Materialet har en tetthet som omtrent svarer til tettheten til støpestål. Materialet er også kompatibelt.med det lavkarbonholdige mykstål som benyttes i trommelen slik at man får en myk innkobling.

Som vist i figur 1 har rotoren 1 en aksial tykkelse som omtrent er lik trommelens aksiale dimensjon slik at rotoren altså stort sett fyller ut hele det indre av trommelen. Rotorens radius er slik at når koblingen er stasjonær vil omkretsflåtene lf på rotoren ikke ha kontakt med omkretsflensen 2b på trommelen. Med uttrykket "kontakt" skal her menes den kontakt som skjer

med tilstrekkelig trykk til å gi en drivkraftoverføring mellom

rotor og trommel. En frigjøring av kontaktsamvirket mellom rotor og trommel behøver derfor ikke nødvendigvis å bety at man ikke har noen kontakt i det hele tatt. Når rotoren er frikoblet i fra trommelen vil omkretsflåtene lf være eksentriske i forhold til rotorens rotasjonsakse. Når drivakselen 4 og derfor også rotoren 1 drives med normal tomgangshastighet for motoren vil man således ikke ha noen'drivkontakt mellom rotor og trommel. Når motoren aksellereres til en valgt hastighet, for eksempel 3.500 omdr./min. pluss eller minus 200 omdreininger pr. minutt vil vektdelene lf bevege seg utover mot den fjærkraft som utøves av fjærarmene lc, og de vil slutt få kontakt med trommelen og ta denne med i rotasjonsbevegelsen. Derved drives også kjedehjulet 3 og også sagkjeden som løper rundt kjedehjulet. Som allerede nevnt vil rotoren få hovedsakelig jevn kontakt med trommelen ved den valgte kritiske hastighet og denne kontakt skjer samtidig over hele omkretsflaten til hver vektdel. Da rotoren ikke har noen glidende eller svingbare deler vil koblingen virke pålitelig og jevnt i hele sin levetid. Som nevnt vil også koblingens levetid økes betraktelig som følge av de tiltak som er truffet.

Claims (1)

1. Sentrifugalkobling av den type som består av en koblingstrommel og en enhetlig rotor med nav, fra navet diametralt motsatt utgående fjærarmer og i ett med fjærarmene utførte vekter som ligger diametralt ovenfor hverandre i trommelen, karakterisert ved at navet målt mellom overgangsste-dene til fjærarmene har en utstrekning på mellom 50 - 60% av trommelens diameter, at vektdelene har omkretsflater beregnet for samvirke med trommelens indre flate, hvilke vektdelflater er eksentriske i forhold til trommelaksen når rotoren er i avspent stilling, og er slik plassert at de ved en bestemt rotasjonshastighet får kontakt med trommelen og da er konsentriske med trommelen,' at forholdet mellom lengden av hver fjærarm, målt langs dens radielt sett indre side, og rotorens radius ligger mellom 0,8 - 1,0, at fjærarmene har første avsnitt som strekker seg hovedsakelig radielt^ i fra navet, andre avsnitt som strekker seg i omkretsretningen bakover i fra vektdelene og er omtrent konsentriske med trommelakselen og med en radiell avstand innenfor trommelflaten, samt jevnt krummede tredje avsnitt som forbinder de nevnte første og andre avsnitt med hverandre, og ved at tverrbredden til fjærarmene i rotorens rotasjonsplan har en slik verdi ved kontinuerlig suksessive punkter langs lengdene til fjærarmene at man får en hovedsakelig jevn fiberspenning i de radielt sett indre overflater på fjærarmene over hovedsakelig hele fjærarmlengden når fjærarmene bøyer seg under påvirkning av sentrifugalkraften på vektdelene, hvorved vektdelene bringes til kontaktsamvirke.med innerflaten i trommelen og utsettes.for den drivkraft som overføres i fra navet gjennom fjærarmene til vektdelene og derfra til trommelen, hvilken fiberspenning er lavere enn utmattingsspenningen og utholdenhetsnivået til materialet i fjærarmene.

2. Sentrifugalkobling ifølge krav 1, karakterisert ved at vekten til vektdelene er minst 60$ av den totale vekten til den enhetlige rotor.

3' Sentrifugalkobling ifølge krav 2, karakterisert ved at vekten til vektdelene utgjør mellom 70 - 75$ av den totale vekten til den enhetlige rotor.

4. Sentrifugalkobling ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at vinkelutstrekningen til hver vektdel er mellom 120 og l40°.

5. Sentrifugalkobling ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at den radielle utstrekning til hver vektdel er større en en halvpart av. rotorens radius ved kontakt med trommelen.

6. Sentrifugalkobling ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at vinkelutstrekningen til hver fjærarm er mellom 65 og 75°• 7- Sentrifugalkobling ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at fjærarmene går i spiralform radielt utover og i omkretsretningen forover i fra navet og frem til vektdelene, idet den langsgående senterlinje til hver fjærarm hovedsakelig følger en kontinuerlig matematisk kurve valgt innenfor gruppen sirkelvolventer, logaritmiske spiraler, para-bolske spiraler, hyperbolske spiraler, ellipser, parabler, hy-perbler og sinuskurver.

8. Sentrifugalkobling ifølge krav 7, karakterisert ved at det langs omkretsen forløpne avsnitt av hver fjærarm utgjør omtrent halvparten av armens totale lengde.

9. Sentrifugalkobling ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at rotoren har hovedsakelig jevn., tykkelse i aksialretningen.

10. Sentrifugalkobling ifølge krav 7, karakterisert v e' d at rotormaterialet er en duktil stållege-ring med en bruddstyrke på ca. 9-100 kp/cm , en elastisitetsmodul på ca. 1.4 millioner kp/cm 2 og en Brinell-hårdhet på mellom 311 og 390.'

11. Sentrifugalkobling ifølge krav 10, karakterisert ved at den nevnte legering har omtrent følgende vektanalyse: