NO341389B1

NO341389B1 - Cinnamoyl-piperazinederivater og deres anvendelse som PAR-I-antagonister

Info

Publication number: NO341389B1
Application number: NO20090270A
Authority: NO
Inventors: Michel Perez; Marie Lamothe; Bruno Le Grand; Robert Letienne
Original assignee: Pf Medicament
Priority date: 2006-06-19
Filing date: 2009-01-16
Publication date: 2017-10-30
Also published as: WO2007147824A1; US20120232097A1; CN101472907B; FR2902426B1; EP2041104A1; US8513258B2; TWI404710B; ES2349324T3; ATE478059T1; MA30756B1; RU2440997C2; JP2009541260A; AR061520A1; IL195972A0; RU2008152247A; US8217046B2; EP2041104B1; IL195972A; US20090176803A1; TNSN08522A1

Description

Den foreliggende oppfinnelsen angår cinnamoyl-piperazinderivater, en fremgangsmåte for fremstilling av disse, farmasøytiske sammensetninger som omfatter de samme og anvendelsen av dem som medikamenter for behandling og/eller forebygging av arteriell og/eller venøs trombose, akutt hjertesyndrom, restenose, stabil angina, hjerterytmeforstyrrelser, hjerteinfarkt, hypertensjon, hjertesvikt, slag, inflammatoriske lidelser, lungesykdommer, fordøyelsessykdommer, fibroseutvikling hos pasienter med kronisk leversykdom, kreft og hudsykdommer. Den foreliggende oppfinnelsen angår også kombinasjoner av de foreliggende forbindelser sammen med andre hjerte-karmedikamenter og medisiner.

Trombose oppfattes som den primære faktor ved tiltetning av blodkar, noe som er årsaken til en rekke patofysiologiske komplikasjoner. Antitrombotisk terapi er således meget viktig, ettersom den kan redusere risikoen for hjerte-karmortalitet og hjertelidelser. Skjønt det er vist at mange forskjellige typer molekyler har effektiv antitrombotisk aktivitet hos mennesker, så er det ikke desto mindre et stadig behov for nye og forbedrede molekyler. Noen av disse forbedringene kan i virkeligheten utføres på eksisterende forbindelser, hvorav noen har en negativ påvirkning på blødningstiden, eller har andre uønskede bivirkninger (så som f.eks. risikoen for sårdannelse med aspirin).

Proteaseaktivert reseptor-1 (PAR-1) er nylig blitt klonet (Vu et al., Cell, 1991, 64: 1057-1068) og dens virkningsmekanisme er blitt belyst (Coughlin et al., J. Clin. Invest. 1992, 89(2): 351-355). Denne reseptoren er spesielt til stede på overflaten av blodceller, men også på overflaten av endotelceller (0'Brien et al., J. Biol. Chem. 2000, 275: 13502-13509), glatte muskelceller (Hamilton et al., Br. J. Pharmacol. 2000, 130: 181-188) og fibroblaster (Hung et al., J. Cell. Biol. 1992, 116(3): 827-832), og blir aktivert av trombin, og kan således også kalles en trombinreseptor. N-terminusen hos dette proteinet blir spaltet av trombin mellom arginin 41 og serin 42, og vil derved frigjøre en ny ende som etter folding vil virke på det aktive setet som en reseptoragonist (Vu et al., Nature, 1991, 353, 674-677). Med hensyn til blodplater så fører denne spesifikke PAR-l-reseptoraktiveringen til en trombinstyrt blodplateaggregering.

Blokkeringen av denne aktiveringen, f.eks. med PAR-l-reseptorantagonister, kan hemme trombinkontrollert blodplateaggregering (Ahn et al., Drug of the Future, 2001, 26: 1065-1085). Blokkeringen av disse reseptorene kan således gi muligheter til behandling eller forebygging av trombose (Derian et al., J. Pharmacol. Exp. Ther., 2003, 855-861), akutt hjertesyndrom (Ossovskaya et al., Physiol. Rev., 2004, 84: 579-621) og restenose (Maryanoff et al., Curr. Med. Chem. Cardiovasc. Hematol. Agents., 2003, 13-36) og kan redusere myokardnekroser under infarkt eller reperfusjon (Steinberg et al., Mol. Pharmacol. 2005, 67: 2-11). PAR-1-antagonistaktivitet kan hindre visse inflammatoriske sykdommer i lungesystemet (Moffatt et al., Curr. Op. Pharmacol., 2004, 221-229) og i fordøyelsessystemet

(Vergnolle et al., J. Clin. Invest, 2004, 1444-1456). PAR-l-antaginister kan også brukes ved behandlingen av fibrose hos pasienter med kronisk leversykdom (Fiorucci et al., Hepatology, 2004, 39: 365-375). De vil også kunne brukes som anti-kreftmidler, ettersom de virker på kontrollen av celleoppformering og metastaser (Evan-Ram et al., Nat. med., 1998, 909-914; Boire et al., Cell., 2005, 120: 303-313). Endelig kan PAR-1-antagonister være av interesse i dermatologi for behandling av visse hudsykdommer (Schechter et al., J. Cell. Physiol., 1998, 176: 365-373; Algermissen et al., Arch. Dermatol. Res., 2000, 292: 488-495; Meyer-Hoffert et al., Exp. Dermatol., 2004, 13: 234-241).

Teknikkens stilling kan illustreres ved WO 02/076965 som blant annet beskriver substituerte piperazinderivater som er nyttige som ligander for thrombinreseptorer, spesielt for behandlingen av trombose.

Den foreliggende oppfinnelsen angår en ny klasse PAR-1-antagonister som skiller seg fra tidligere kjente antagonister ved at de har en annen kjemisk struktur og deres bemerkelsesverdige reologiske egenskaper.

Forbindelser ifølge den foreliggende oppfinnelse har følgende generelle formel (I):

hvori:

Ri representerer:

halogen, CN eller NO2;

R2representerer:

hydrogen eller halogen;

n representerer:

1 eller 2;

R3representerer:

fenyl substituert med ett eller flere halogenatomer eller Ci-C6-alkylgrupper eller en sykloheksylgruppe;

i tillegg til de terapeutisk akseptable saltene eller solvatene derav.

I de foregående definisjoner er:

Alle kombinasjoner av substituenter eller variable mulige så lenge dette fører til stabile forbindelser.

Begrepet "halogen" representerer fluor, klor, brom eller jod.

Begrepet "alkyl" representerer lineære eller grenede, mettede eller umettede alifatiske hydrokarbonkjeder som omfatter det angitte antall karbonatomer. Terapeutisk akseptable salter av forbindelser ifølge den foreliggende oppfinnelsen inkluderer vanlige kjente ikke-toksiske salter av forbindelser ifølge forbindelsen, så som de som dannes med organiske eller uorganiske syrer. Som et eksempel kan de følgende angis: uorganiske syresalter, f.eks. fremstilt med saltsyre, hydrobromsyre, fosforsyre eller svovelsyre, så vel som organiske syresalter fremstilt med eddiksyre, trifluoreddiksyre, propionsyre, ravsyre, fumarsyre, eplesyre, tartarsyre, sitronsyre, askorbinsyre, maleinsyre, glutaminsyre, benzosyre, salisylsyre, toluensulfonsyre, metansulfonsyre, stearinsyre og melkesyre.

Disse saltene kan syntetiseres fra forbindelser ifølge oppfinnelsen som inneholder en basegruppe, og de tilsvarende syrene ifølge vanlige kjemiske metoder.

Terapeutisk akseptable solvater av forbindelser ifølge den foreliggende oppfinnelsen inkluderer vanlig kjente solvater, f.eks. av den type som dannes under det endelige utfellingstrinnet av forbindelsene ifølge oppfinnelsen som et resultat av et nærvær av løsemidler. Solvater som dannes i nærvær av vann eller etanol kan angis som eksempler.

Blant forbindelsene med den generelle formel (I) ifølge den foreliggende oppfinnelsen, så er én spesiell fordelaktig klasse eller gruppe av forbindelser, forbindelser med den generelle formel (I) hvor Ri er halogen, R2er hydrogen, n er lik 1 og R3er fenyl substituert med ett eller flere halogenatomer eller C1-C6-alkylgrupper.

En annen spesielt fordelaktig klasse av forbindelser ifølge den foreliggende oppfinnelsen, er forbindelser med den generelle formel (I) hvor Ri er cyano, R2er hydrogen, n er lik 1 og R3er fenyl substituert med ett eller flere halogenatomer eller Ci-C6-alkylgrupper.

En annen spesielt fordelaktig klasse av forbindelser ifølge den foreliggende oppfinnelsen er forbindelser med den generelle formel (I) hvor Ri er halogen, R2er hydrogen, n er lik 1 og R3er sykloheksyl.

En annen spesielt fordelaktig klasse av forbindelser ifølge den foreliggende oppfinnelsen er forbindelser med den generelle formel (I) hvor Ri er cyano, R2er hydrogen, n er lik 1 og R3er sykloheksyl.

Den foreliggende oppfinnelsen angår også fremstillingen av forbindelser med den generelle formel (I) ved hjelp av generelle fremgangsmåter som er beskrevet i de følgende syntesediagrammer, supplert hvor dette måtte være nødvendig, ved hjelp av enhver standardteknikk som er beskrevet i litteraturen, og som tør være velkjente for personer med faglig innsikt, eller som er angitt i eksperimentavsnittet. Diagram 1 illustrerer den første generelle fremgangsmåten som kan brukes for fremstillingen av forbindelser med den generelle formel (I). I de generelle formlene vist ovenfor, så er Ri, R2. R3og n som definert i den foregående beskrivelsen av forbindelser med den generelle formel (I). Pi representerer en beskyttende gruppe. X kan representere en avspaltende gruppe så som klor. I dette tilfellet vil det første trinnet omfatte en reaksjon mellom et syreklorid og et amin. denne reaksjonen kan utføres ved hjelp av fremgangsmåter og teknikker som er velkjente for personer med faglig innsikt. En spesielt fordelaktig fremgangsmåte består i å reagere de to forbindelsene i nærvær av en organisk eller uorganisk base, så som f. eks. Et3N, iPr2NEt, pyridin, NaH, CS2CO3eller K2CO3i et løsemiddel så som THF, diklormetan, DMF eller DMSO ved temperaturer mellom -20°C og 100°C. X kan også representere hydroksyl. I dette tilfellet vil det første trinnet være en kondenseringsreaksjon mellom karboksylsyren (II) og aminet (III). Denne reaksjonen kan utføres ved hjelp av fremgangsmåter og teknikker som er velkjente for personer med faglig innsikt. En spesielt fordelaktig fremgangsmåte består i å reagere disse to forbindelsene i nærvær av l-(3-dimetylaminopropyl)-3-etyl-karbodiimid (EDC), 3-hydroksy-l,2,3-benzotriazin-4 (3H)-on, og et tertiært amin, så som diisopropyletylamin i et polart aprotisk løsemiddel, så som diklormetan eller DMF, ved temperaturer mellom -15°C og 40°C.

Etter avbeskyttelse av mellomproduktet (IV) ved fremgangsmåter og teknikker som er kjente for personer med faglig innsikt ("Protective Groups in Organic Synthesis", T. W. Greene, John Wiley & Sons, 1981 og "Protecting Groups", P.J. Kocienski, Thieme Verlag, 1994), så kan det fremstilte mellomproduktet reageres med en reagens med formelen R3(CH2)nY, hvor Y representerer en avspaltende gruppe, så som f.eks. Cl, Br, I, OSO2CH3, OSO2CF3eller O-tosyl. I dette tilfellet vil reaksjonen bli utført i nærvær av en organisk eller uorganisk base, så som f.eks. Et3N, iPnNEt, NaH, CS2CO3eller K2CO3som kan bæres på et harpiks, så som PS-DIEA eller MP-karbonat, i et polart vannfritt løsemiddel så som diklormetan, THF, DMF eller DMSO ved temperaturer mellom -20°C og 100°C. En annen fremstillingsmåte består i å utføre en reduserende amineringsreaksjon ved å bruke et aldehyd med formelen R3-(CH2)n-i-CHO hvor R3og n er som definert tidligere, med det avbeskyttede aminet med den generelle formel (IV) og et reduksjonsmiddel så som NaBH_4, NaBHsCN eller NaBH(OAc)3som kan bæres på et harpiks, så som MP-BH3CN, i et polart løsemiddel, så som 1,2-dikloretan, diklormetan, THF, DMF eller metanol, ved en pH som kan kontrolleres ved å tilsette en syre, så som eddiksyre, ved temperaturer mellom -20°C og 100°C.

Diagram 2 illustrerer den andre generelle fremgangsmåten som kan brukes for fremstillingen av forbindelser med den generelle formel (I). I de generelle formlene ovenfor, så er Ri, R2, R3og n som definert i den foregående beskrivelsen av forbindelsene med den generelle formel (I). X kan representere en avspaltende gruppe så som klor. I dette tilfellet består syntesen av en reaksjon mellom et syreklorid og et amin. Denne reaksjonen kan utføres ved fremgangsmåter og teknikker som er velkjent for personer med faglig innsikt. En spesielt fordelaktig metode består i å reagere de to forbindelsene i nærvær av en organisk eller uorganisk base, så som f.eks. Et3N, iPnNEt, pyridin, NaH, CS2CO3eller K2CO3i et løsemiddel så som THF, diklormetan, DMF eller DMSO ved temperaturer mellom -20°C og 100°C.

X kan også representere hydroksyl. I dette tilfellet består syntesen av en kondensering mellom karboksylsyren (II) og aminet (V). Reaksjonen kan utføres ved fremgangsmåter og teknikker som er velkjente for personer med faglig innsikt. En spesielt fordelaktig fremgangsmåte består i å kondensere en karboksylsyre med den generelle formel (II) med et amin med den generelle formel (IV), i nærvær av 1-(3-dimetylaminopropyl)-3-etyl-karbodiimid (EDC), 3-hydroksy-1,2,3 -benzotriazin-4 (3H)-on og et tertiært amin, så som diisopropyletylamin, i et polart aprotisk løsemiddel, så som diklormetan, ved temperaturer mellom -15°C og 40°C.

Når det er ønskelig å isolere en forbindelse med den generelle formel (I) som inneholder minst én basefunksjon, i en salttilstand ved å tilsette en syre, så kan dette oppnås ved å behandle den frie basen med den generelle formel (I) (hvori det er minst én basefunksjon tilstede), med en egnet syre, fortrinnsvis i en ekvivalent mengde.

De følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen uten at denne som sådan er begrenset til disse.

Eksempel 1

3 -(2-klor-feny 1)-1 - [4-(4-fluor-benzyl)-piperazin-1 -yl-propenon

Eksempel IA -4-(4-fluor-benzyl)-piperazin-l-karboksylsyretertbutylester Pipreazin-l-karboksylsyretertbutylester (5,0 g, 26,8 mmol) i en løsning av 100 ml diklormetan ble i nærvær av diisopropyletylamin (DIEA) (5,59 ml, 40,2 mmol) behandlet med 4-fluorbenzylbromid (3,68 ml, 29,5 mmol) ved romtemperatur. Etter 16 timers røring ble reaksjonsblandingen fortynnet med diklormetan og vasket med vann. Den organiske fasen ble tørket på magnesiumsulfat, filtrert og fordampet til tørrhet. Den oppnådde sirupen ble renset ved hjelp av silisiumdioksidkolonnekromatografi og eluert med en 98/2 til 95/5 metylen/metanolblanding. Produktet IA ble isolert i form av t hvitt faststoff (7,03 g, 88 %).

<X>H NMR, DMSO-de (ppm): 1,38 (s, 9H), 2,29 (t, 4H), 3,30 (bred s, 4H), 3,45 (s, 2H), 7,14 (t, 2H), 7,32 (dd, 2H).

Eksempel IB -4-(4-fluor-benzyl)-piperazin

4-(4-fluor-benzyl)-piperazin-l-karboksylsyretertbutylester (7,03 g, 23,8 mmol) i løsning i 300 ml toluen ble behandlet med trifluoreddiksyre (53,2 ml, 716 mmol) ved romtemperatur. Etter 2 timers røring ble reaksjonsblandingen fortynnet med diklormetan, vasket med 1 N soda og så med vann. Den organiske fasen ble tørket over magnesiumsulfat, filtrert og fordampet til tørrhet. Råproduktet ble isolert for anvendelse i den følgende reaksjonen (4,2 g, 90 %).

Eksempel 1 -3 -(2-klor-feny 1)-1 - [4-(4-fluor-benzyl)-piperazin-1 -yl] -propenon En blanding av 2-klor-kanelsyre (2,43 g, 13,3 mmol) og 4-(4-fluor-benzyl)-piperazin (2,16 g, 11,1 mmol) i løsning i 70 ml diklormetan ble behandlet med l-(3-dimetylaminopropyl)-3-etylkarbodiimid (EDCI) hydroklorid (2,55 g, 13,3 mmol) og 3-hydroksy-l,2,3-benzotriazin-4 (3H)-on (HOOBT) (2,17 g, 13,3 mmol) i nærvær av DIEA (3,86 ml, 22,2 mmol) ved romtemperatur. Etter 48 timers røring ble reaksjonsblandingen fortynnet med etylacetat og vasket med 1 N soda og så med vann. Den organiske fasen ble tørket over magnesiumsulfat, filtrert og fordampet til tørrhet. Den fremstilte sirupen ble renset ved silisiumdioksidkolonnekromatografi og eluert med en 97,75/2/0,25 CH2Cl2/MeOH/NH4OH-blanding. Produkt 1 ble isolert i form av en gul olje (3,77 g, 95 %). Dette produktet ble løst i etylacetat og omdannet til et salt ved å tilsette en løsning av HC1 i eter, noe som ga det tilsvarende hydrokloridet i form av et gult faststoff (4,14 g).

<X>H NMR, DMSO-de (ppm): 3,02 (m, 2H), 3,21 (t, 1H), 3,63 (t, 1H), 4,05 (bred s, 2H), 4,34 (s, 2H), 4,52 (t, 2H), 7,32 (m, 3H), 7,43 (m, 2H), 7,53 (m, 1H), 7,66 (m, 2H), 7,92 (d, 1H), 8,00 (m, 1H), 11,49 (s, 1H).

Massespektrum (ESI+): m/z 359 (M+H<+>)

Elementanalyse: C20H20N2O1HCI og 0,5 H20

Beregnet %: C 59,41, H 5,48, N 6,93

Funnet %: C 59,39, H 5,56, N 6,92

Eksempler 2- 4

Forbindelsene 2-4 ble syntetisert fra kanelsyrer og de tilsvarende aminene ved å anvende de betingelser som er beskrevet for fremstilling av forbindelse 1.

Eksempel 5 3-(2,6-difluor-fenyl)-l-[4-(4-fluor-benzyl)-piperazin-l-yl]-propenon

Eksempel 5A 4-r3-(2.6-difluor-fenvD-akrylovll-piperazin-l-karboksylsyretertbutylester

3-(2,6-difluor-fenyl)-akryloylklorid (3,0 g, 14,8 mmol) i løsning i 70 ml diklormetan i nærvær av PS-DIEA (4,07 g, 13,5 mmol, 3,33 mmol/g) ble behandlet med piperazin-1-karboksylsyretertbutylester (2,3 g, 12,3 mmol) ved romtemperatur. Etter 6 timers røring ble reaksjonsblandingen filtrert, løst i diklormetan og vasket med 1 N soda og så med vann. Den organiske fasen ble tørket over

magnesiumsulfat, filtrert og fordampet til tørrhet. Den oppnådde sirupen ble renset ved silisiumdioksidkolonnekromatografi og eluert med en 95/4,5/0,5 til 90/9,5/0,5 CH2Cl2/MeOH/NH40H-blanding. Produkt 5A ble isolert i form av et hvitt faststoff (3,87 g, 89 %).

<X>H NMR, DMSO-de (ppm): 1,42 (s, 9H), 3,37 (bred s, 4H), 3,58 (bred s, 4H), 7,22 (m, 2H), 7,50 (m, 1H).

Eksempel 5B -3-(2,6-difluor-feny 1)-1 -piperazin-1 -yl-propenon 4-[3-(2,6-difluor-fenyl)-akryloyl]-piperazin-l-karboksylsyretertbutylester (3,87 g, 10,97 mmol) i en løsning av 50 ml toluen ble behandlet med trifluoreddiksyre (30 ml, 395 mmol) ved romtemperatur. Etter 2 timers røring ble reaksjonsblandingen fordampet til tørrhet, tilsatt diklormetan og vasket med 1 N soda og så med vann. Den organiske fasen ble tørket over magnesiumsulfat, filtrert og fordampet til tørrhet. Råproduktet ble isolert for anvendelse i den følgende reaksjonen (2,3 g, 88

Eksempel 5 -3 -(2,6-difluor-feny 1)-1 -[4-(4-fluor-benzyl)-piperazin-1 -yl]-propenon Forbindelse 5B (100 mg, 0,42 mmol) i en løsning i 5 ml diklormetan ble i nærvær av trietylamin (Et3N) (0,088 ml, 0,63 mmol) behandlet med 4-fluorbenzylbromid (0,078 ml, 0,63 mmol) ved romtemperatur. Etter 15 timers røring ble reaksjonsblandingen fortynnet med diklormetan og vasket med vann. Den organiske fasen ble tørket over magnesiumsulfat, filtrert og fordampet til tørrhet. Den oppnådde sirupen ble renset ved silisiumdioksidkolonnekromatografi og eluert med en 100/0 til 90/10 CJÆ-Ch/MeOH-blanding. Produkt 5 ble isolert i form av et lyst beige faststoff (72 mg, 48 %).

Massespektrum (ESI+): m/z 361 (M+H<+>).

Eksemplene 6- 12

Forbindelsene 6-12 ble syntetisert fra mellomprodukt 5B og de tilsvarende benzylklorider eller bromider ved å anvende de betingelser som er beskrevet for fremstillingen av forbindelse 5.

Eksemplene 13- 21

Eksempel 13 A -3-(2-klor-fenyl)-1 -piperazin-1 -y 1-propenon Forbindelse 13A ble fremstilt i to trinn fra 3-(2-klor-fenyl)-akryloylklorid ved å anvende de betingelser som er beskrevet for fremstillingen av forbindelse 5B.

Eksemplene 13- 21

Forbindelsene 13-21 ble syntetisert fra mellomprodukt 13A ved å anvende de betingelser som er beskrevet for fremstillingen av forbindelse 5.

Eksempel 22 3-(2,6-difluor-fenyl)-l-[4-(2-fluor-benzyl)-piperazin-l-yl]-propenon

En blanding av mellomprodukt 5B (60 mg, 0,25 mmol) og 2-fluor-benzaldehyd (0,031 ml, 0,3 mmol) i en løsning av 3 ml diklormetan ble i nærvær av eddiksyre (0,057 ml, 1,0 mmol) behandlet med MP-BH3CN (117 mg, 0,275 mmol, 2,35 mmol/g) ved romtemperatur. Etter 24 timers røring ble reaksjonsblandingen filtrert på en ChemElut-patron som på forhånd var impregnert med 1 N NaOH og så fordampet til tørrhet. Den oppnådde sirupen ble renset ved silisiumdioksidkolonnekromatografi og eluert med en 100/0 til 95/5 metylenklorid/metanolblanding. Produkt 22 ble isolert i form av en gul sirup (23 mg, 25 %).

Massespektrum (ESI+): m/z 361 (M+H)<+>

Eksempel 23

l-[4-(2-fluor-benzyl)-piperazin-l-yl]-3-(2-nitro-fenyl)-propenon

Eksempel 23A 3-(2-nitro-fenyl)-1 -piperazin-1 -y 1-propenon

Forbindelse 23A ble fremstilt i to trinn fra 3-(2-nitro-fenyl)-akryloylklorid ved å anvende de betingelser som er beskrevet for fremstillingen av forbindelse 5B.

Eksempel 23 l-[4-(2-fluor-benzyl)-piperazin-l-yl]-3 (2-nitro-fenyl)-propenon Forbindelse 23 ble syntetisert fra forbindelse 23A ved å anvende de betingelser som er beskrevet for fremstillingen av forbindelse 22.

Massespektrum (ESI+): m/z 370 (M+H<+>)

Eksempel 24

l-(4-sykloheksylmetyl-piperazin-l-yl)-3-(2,6-difluor-feny l)-propenon

Forbindelse 24 ble syntetisert fra forbindelse 5B ved å anvende de betingelser som er beskrevet for fremstillingen av forbindelse 22.

Massespektrum (ESI+): m/z 349 (M+H<+>)

Eksemplene 25- 28

Forbindelsene 25-28 ble syntetisert fra 1-sykloheksylmetyl-piperazin og de tilsvarende kanelsyrene ved å anvende de betingelsene som er beskrevet for fremstillingen av forbindelse 1.

Eksemplene 29- 33

Forbindelsene 29-33 ble syntetisert fra forbindelse 23A og de tilsvarende benzylkloridene eller bromidene ved å anvende de betingelser som er beskrevet for fremstillingen av forbindelse 5.

Eksempel 34 l-[4-(2,6-dimetyl-benzyl)-piperazin-l-yl]-3-(2-nitro-fenyl)-propenon

En blanding av forbindelse 23A (70 mg, 0,27 mmol) og 2,5-dimetyl-benzaldehyd (40 mg, 0,32 mmol) i løsning i 3 ml dikloretan ble i nærvær av eddiksyre (0,092 ml, 1,6 mmol) behandlet med NaBH(OAc)3(63 mg, 0,297 mmol) ved romtemperatur. Etter 24 timers røring ble reaksjonsblandingen behandlet med 2 ml mettet NaHC03, filtrert gjennom en ChemElut-patron og fordampet til tørrhet. Den oppnådde sirupen ble renset ved silisiumdioksidkolonnekromatografi og eluert med en 100/0 til 90/10 blanding av metylen/metanol (+10 % NH4OH). Produkt 34 ble isolert og så omdannet til et salt ved å tilsette HC1 i eter, noe som ga et hvitt faststoff (40 mg, 40<%>)•

Massespektrum (ESI+): m/z 380 (M+H<+>)

Eksemplene 35- 38

Forbindelsene 35-38 ble syntetisert fra forbindelsene 5B, 13 A og 23A og de tilsvarende fenetylklorider eller bromider ved å anvende de samme betingelser som beskrevet for fremstillingen av forbindelse 5.

Derivatene ifølge den foreliggende oppfinnelsen er PAR-l-reseptorantagonister som resultatene av de modeller som er beskrevet i det etterfølgende.

I en rekke forskjellige celletyper utløser aktiveringen av PAR-1-reseptorer av SFLLR-peptidet (en selektiv PAR-l-agonist) en intracellulær signalkaskade som fører til frigjøringen av kalsium fra det endoplasmatiske retikulum. Kinesiske hamstereggstokk (CHO) celler uttrykker vedvarende PAR-1-reseptoren. I denne cellelinjen blir frigjøringen av kalsium etter reseptoraktiveringen ved hjelp av SFLLR, målt ved hjelp av fluorometriteknikk (fluorometrisk billedplateleser eller FLIPR) ved å bruke en selektiv probe for kalsium (Fluo-3AM). Emisjonen av fluorescens er farmakologisk proporsjonal til effekten av PAR-l-agonisten og dens konsentrasjon. De forbindelser som er beskrevet i den foreliggende oppfinnelsen har vist at de er i stand til å antagonisere PAR-1-reseptorer og således nedsette frigjøringen av kalsium indusert av agonisten.

Materialer:

Kulturmedium: Ham's F-12 (Ham, R.G., Proe. Nat. Acad. Sei. 1965, 53: 288) supplert med 10 % kalvefosterserum og antibiotikum (Probenicid, 2,5 mM).

Fluorescerende probe: Fluo-3AM (4 uM, Teflabs, Austin, Texas, USA).

Agonist: SFLLR-NH2(Serin, fenylalanin, leucin, leucin, arginin).

Metoder: CHO-celler ble inokulert i 96-brønns plater (60000 celler pr. brønn) i nærvær av 200 ul kulturmedium i 24 timer. Cellene ble inkubert med nevnte kalsiumfluorescerende probe i 1 time ved 37°C. Cellene ble så vasket i 10 min. før signalet ble målt. PAR-1-antagonisten ble så injisert (0,01 uM til 10 uM). Platene ble så plassert i FLIPR-apparatet (Molecular Devices, UK) for å måle kalsiumfluorescensen ved to bølgelengder (488 nm og 540 nm: Sullivan et al., Calcium Signaling Protocols 1999, 125-136). Målingene ble tatt 5 min. før antagonisten ble tilsatt og 10 min. etter dens administrering. Maksimum fluorescens minus basislinjefluorescensen ble målt i fire forskjellige brønner. Testen ble utført i to paralleller. Under disse betingelsene så ble derivatene ifølge den foreliggende oppfinnelsen identifisert som PAR-l-reseptorantagonister (antagonisme > 60 % av kalsiumsignalet ved 10 uM). Doseresponskurvene (0,01 uM til 32 uM) oppnådd ved hjelp av SFLLR-agonisten gjorde det mulig å bestemme den effektive konsentrasjonen som induserer 50 % av den maksimale effekten (EC50). Styrkene (pA2) på enkelte av de PAR-1-antagonister som er beskrevet i den foreliggende oppfinnelsen, ble beregnet ved å bruke fremgangsmåten til Arunlakshana og Schild (Brit. J. Pharmacol., 1959, 14: 48-58) fra de ECso-skift som ble observert ved tre konsentrasjoner.

Resultater:

Flere eksempler som er gitt i det etterfølgende valgt fra forbindelsen ifølge den foreliggende oppfinnelsen, illustrerer den fullstendig uventede evnen til disse forbindelsene til å antagonisere PAR-1-reseptorer.

In vivo antiblodplateaggregering og antitrombotiske aktiviteter til PAR-1-antagonister er blitt vist i en marsvinsmodell på arteriell trombose, som har meget høyt hemodynamisk skjærstress. I en karvegg vil et endotelisk sår frembringe en intrakardannelse av en blodplaterik trombose som gradvis vil tiltette hele karets hulrom. Blodplateaggregeringsprosessen er sterkt aktivert av trombin via PAR-1-reseptorer. De forbindelser som er beskrevet i den foreliggende oppfinnelsen har vist at de er i stand til å antagonisere PAR-1-reseptorer og således forsinke trombedannelsen.

Materialer:

Undersøkelsene ble utført ved å bruke marsvin (PAR-1-reseptorer som er lik de som forefinnes hos mennesker). Bestråling ved hjelp av et grønt laserlys i nærvær av et fotosensitiverende middel (Rose Bengal administrert intravenøst) skader halspulsåreendotelet. Halspulsstrømhastigheten ble kvantifisert ved å bruke en transonisk strømprobe. Den tiden som var nødvendig for fullstendig å tette halspulsåren (strømhastighet lik 0) ble så målt.

Metoder:

Etter at dyret ble bedøvet (60 mg/kg pentobarbital), ble 5 mm av halsarterien skåret vekk, og laseren ble plassert 4 mm over arterien. Strømproben som er plassert oppstrøms måler tiltetningstiden. Rose Bengal (20 mg/kg) ble administrert intravenøst, og karet ble så bestrålt ved en bølgelengde på 514 nm (i 3 min.). PAR-1 -antagonistene ble så administrert intravenøst ved å bruke en bolus (i løpet av 2 min. umiddelbart før administrering av Rose Bengal), fulgt av en 15 min. perfusjon som begynner når laseren ble slått på.

Resultater:

Visse forbindelser som er beskrevet i den foreliggende oppfinnelsen har vist at de er i stand til, etter administrering intravenøst i doser fra 0,16 mg/kg til 2,5 mg/kg, og forsinke tidsrommet før det dannes en trombe fra 5-135 % sammenlignet med dyr som bare fikk bærevæsken alene.

Derivatene ifølge oppfinnelsen kan også brukes ved behandlingen av arteriell fibrillering.

I forbindelse med en volum overbelastning i hjertehulrommet etter et infarkt, vil høyre og venstre aurikler utvide seg, og således danne grunnlaget for en arteriell fibrillering. Forstyrrelsen av hemostasen i hjertehulrommet på grunn av den utvidede aurikkelen hos en pasient som lider av arteriell fibrillering, fører til en unormal konsentrasjon av trombin. De foreliggende oppfinnere har vist at denne akkumuleringen av trombin er ansvarlig for en oppregulering av PAR-1, som kan utløse en oppformering av fibroblaster så vel som dannelsen av en blodplatetrombe.

På grunn av sin virkningsmekanisme vil PAR-1-antagonister kunne forebygge arteriell utvidelse, fibroblastoppformering og trombedannelse i aurikkelen hos en pasient som lider av arteriell fibrillering.

Som et resultat av dette vil en PAR-1-antagonist være et effektivt forebyggende middel og/eller et behandlingsmiddel for arteriell fibrillering. Forbindelsene som er beskrevet i den foreliggende oppfinnelsen har vist seg at de er i stand til å antagonisere PAR-1-reseptorer og således forebygge aurikkeldilatering.

Materialer:

Undersøkelsene ble utført ved å bruke hannrotter. Ettersom disse tolererer kirurgiske inngrep best, ble rotter i et vektområde fra 120-200 g ved ankomst valgt for eksperimentet. Målingene av de forskjellige myokardhulrommene ble utført ved å bruke ekkokardiografi på bedøvde dyr.

Metoder:

Dyret ble bedøvet ved hjelp av en 3,5 % blanding av isofluran i oksygen (Aerrane, Baxter Laboratories). Et toraktomi perpendikulært på sternum på ca. 2 cm ble utført på nivå av det fjerde ribbemellomrommet mot venstre forben. En ligatur (4-0 silke, CCl-nål, Ethicon) ble plassert rundt den venstre koronare arterien 1 mm fra dens utgangspunkt. En kirurgisk knute, tilstrekkelig tett til fullstendig å tette karet, ble så knyttet omkring den venstre koronare arterien. Kontinuerlige målinger ved hjelp av et elektrokardiogram gjør det mulig å verifisere en passende og tilfredsstillende plassering av ligaturen. To måneder etter denne fremgangsmåten ble dyrene igjen bedøvet for en ekkokardiografisk måling av hjertehulrommene, og en måling av blodhastigheten inne i myokardet ved å bruke en pulset doppler. Til slutt ble dyrene avlivet ved en overdose av natriumpentobarbital (160 mg/kg IP) for forskjellige histologiske målinger. Dyrene ble tvangsforet daglig med PAR-1-antagonistproduktene fra 24 timer etter infarktet inntil dyrene ble avlivet.

Resultater:

Visse forbindelser som er beskrevet i den foreliggende oppfinnelsen har vist seg at de er i stand til, etter oral administrering i doser fra 10-100 mg/kg/dag i 60 dager, å redusere aurikkeloverflaten med fra 20-90 % (målt ved ekkokardiografi) sammenlignet med ubehandlede dyr.

Den foreliggende oppfinnelsen angår også farmasøytiske sammensetninger som inneholder som en aktiv bestanddel, en forbindelse med den generelle formel (I) eller et farmasøytisk akseptabelt salt av en slik forbindelse, blandet eller kombinert med et egnet fortynningsmiddel. Slike sammensetninger kan f.eks. være i form av et fast stoff eller flytende sammensetninger, emulsjoner, lotioner eller kremer.

Som faste sammensetninger for oral administrering kan en anvende tabletter, piller, pulvere (i gelatinkapsler eller i små pakker) eller granulater. I slike sammensetninger vil den aktive bestanddelen ifølge foreliggende oppfinnelse bli blandet med ett eller flere inerte fortynningsmidler, så som stivelse, cellulose, sukrose, laktose eller silisiumdioksid, under en argonstrøm. Slike sammensetninger kan også inkludere stoffer som er forskjellige fra nevnte fortynningsmidler, f.eks. ett eller flere smøremidler så som magnesiumstearat eller talkum, et fargestoff, et belegg (for sukkerbelagte piller) eller en lakk.

Som flytende sammensetninger for oral administrering kan de følgende anvendes: farmasøytisk-akseptable løsninger, suspensjoner, emulsjoner, siruper og safter som inneholder inerte fortynningsmidler så som vann, etanol, glyserol, vegetabilske oljer eller flytende parafin. Slike sammensetninger kan også inkludere andre stoffer i tillegg til fortynningsmidlene, f.eks. fuktemidler, søtningsmidler, fortykningsmidler, smaksstoffer eller stabiliserende midler.

Sterile sammensetninger for parenteral administrering bør fortrinnsvis være vandige eller ikke-vandige løsninger, suspensjoner eller emulsjoner. Som et løsemiddel eller som en bærevæske kan følgende anvendes: vann, propylenglykol, polyetylenglykol, vegetabilske oljer, da spesielt olivenolje, injiserbare organiske estere, f.eks. etyloleat eller andre egnede organiske løsemidler. Slike sammensetninger kan også inneholde additiver, da spesielt fuktemidler, isotoniske midler, emulgeringsmidler, dispergeringsmidler og stabilisatorer. Sterilisering kan oppnås på flere forskjellige måter, f.eks. ved steriliserende filtrering, ved å tilsette sammensetningen steriliserende midler, ved bestråling eller oppvarming. Slike sammensetninger kan også fremstilles i form av sterile faste sammensetninger som så kan løses i sterilt vann eller ethvert annet injiserbart sterilt medium like før bruk.

Sammensetninger for rektal administrering er stikkpiller eller rektale kapsler som i tillegg til det aktive produktet, inneholder fortynningsmidler så som kakaosmør, semi-syntetiske glyserider eller polyetylenglykoler.

Sammensetninger for topisk administrering kan f.eks. være kremer, lotioner, øyedråper, munnvaskløsninger, nesedråper eller aerosoler.

Doser vil være avhengig av den forønskede effekt, behandlingsvarigheten og administreringsmåten, og vil generelt være mellom 0,001 g og 1 g (fortrinnsvis mellom 0,005 g og 0,75 g) pr. dag, fortrinnsvis tilført oralt for en voksen person, hvor enhetsdosene varierer fra 0,1 mg til 500 mg av den aktive bestanddelen.

Vanligvis vil den behandlende legen kunne etablere et egnet dosenivå alt etter pasientens alder, vekt og andre spesifikke faktorer som vil kunne komme til anvendelse.

Ifølge en spesifikk utførelse angår den foreliggende oppfinnelsen også produkter som inneholder en forbindelse med den generelle formel (I) og et annet kardiovaskulært middel, som et kombinasjonsprodukt for samtidig, separat eller tidsforsinkende bruk ved kardiovaskulær terapi, og hvor det andre kardiovaskulære midlet er et antiblodplatemiddel så som aspirin, klopidogrel, tiklopidin, abciximab, tirofiban eller eptifibatid.

Ifølge ytterligere anvendelsesmåter ifølge den foreliggende oppfinnelsen, kan forbindelser med den generelle formel (I) også brukes ved fremstillingen av et medikament for å hemme oppformeringen av glatte muskelceller (restenose) og/eller for behandling og/eller forebyggende behandling av oppformeringen av endotel-, fibroblast-, kardiofibroblast-, gli-, glattemuskel- eller kreftceller.