NO340755B1 - Anvendelse av en 11-deoksy-prostaglandinforbindelse for fremstilling av en sammensetning for behandling av en perifer karsykdom i et pattedyr. - Google Patents

Description

Oppfinnelsens område

Foreliggende oppfinnelse gjelder anvendelsen av en 11-deoksy-prostaglandinforbindelse for fremstilling av en sammensetning for behandling av perifere karsykdommer i et pattedyr.

Oppfinnelsen bakgrunn

Karsykdommer er ofte en følge av redusert perfusjon i karsystemet eller fysisk eller biokjemisk skade på blodkaret.

Perifer karsykdom (PVD) er definert som en sykdom i blodkarene som ofte opptrer som en innsnevring av karene i lemmene. Det finnes to hovedtyper av disse forstyrrelsene, funksjonell sykdom som ikke omfatter defekter i blodkarene, men som snarere skyldes stimuli som kulde, stress eller røyking, og organisk sykdom, som skyldes strukturelle defekter i vaskulaturen, slik som aterosklerotiske lesjoner, lokal betennelse eller traumatisk skade. Dette kan føre til okklusjon av karet, unormal blodstrøm og til syvende og sist til vevsiskemi.

Én av de mer klinisk signifikante formene for PVD er perifer arteriesykdom (PAD). PAD behandles ofte ved angioplastikk og implantering av en stent, eller ved arteriell bypass-kirurgi. De kliniske symptomene avhenger av det okkluderte kars beliggenhet. For eksempel kan en innsnevring av arterien som fører blod til tarmen, føre til alvorlig post-prandial smerte i den nedre del av buken grunnet det okkluderte kars manglende evne til å oppfylle det forhøyede oksygenbehov som skyldes fordøyelsesprosesser og absorpsjonsprosesser. Alvorlige former for iskemi kan føre til tarmnekrose. På tilsvarende måte kan PAD i benet føre til periodisk smerte, vanligvis i ankelen, som kommer og går avhengig av aktiviteten. Denne forstyrrelsen betegnes intermitterende klaudikasjon (IC) og kan utvikle seg til vedvarende smerte under hvile, iskemisk ulcerasjon og til og med amputasjon.

Perifer karsykdom manifesterer seg også som aterosklerotisk stenose i nyre-arterien, noe som kan føre til nyreiskemi og nyresvikt.

Én sykdom i hvilken karsykdommer og komplikasjoner forbundet med slike er svært vanlige, er diabetes mellitus.

Diabetes mellitus fører til en rekke fysiologiske og anatomiske unormaliteter av hvilke den mest fremtredende er kroppens manglende evne til å utnytte glukose normalt, noe som fører til hyperglykemi. Kronisk diabetes kan føre til komplikasjoner i karsystemet som omfatter aterosklerose, unormaliteter som omfatter store og middels store blodkar (makroangiopati) og unormaliteter som omfatter små blodkar (mikroangiopati), slik som arterioler og kapillarer.

Pasienter med diabetes mellitus har høyere risiko for utvikling av én eller flere fot-ulcere som en følge av etablerte langtidskomplikasjoner forbundet med sykdommen som omfatter svekket nervefunksjon (nevropati) og/eller iskemi.

Iskemi i lokale vev er en viktig faktor som bidrar til diabetisk fot-ulcerasjon. I tillegg til sykdom i store kar er pasienter med diabetes utsatt for ytterligere trusler mot hudperfusjonen på minst to andre måter. For det første grunnet påvirkning av de ikke-førende arterier, som påvirkes på uheldig måte av ateroskleroseprosessen. For det andre, og kanskje viktigere, ved svekkelse av kontrollmekanismene i mikrosirkulasjon (sykdom i små kar). Dersom en kroppsdel er utsatt for én eller annen form for traume, vil normalt kroppsdelen som en del av kroppens helbredelsesmekanisme, oppleve en forhøyet blodstrøm. Dersom det foreligger sykdom i små kar og iskemi, noe som er tilfelle for mange diabetikere, er denne naturlige responsen med forhøyet blodstrøm signifikant redusert. Dette faktum antas sammen med diabetikeres tendens til å danne blodkoagler (trombose) i det mikrosirkulatoriske system når blodgjennomstrømmingen er liten, å være en viktig faktor for utviklingen av ulcera.

Nevropati er et generelt begrep som beskriver en sykdomsprosess som fører til feilfunksjon i nervesystemet, og er én av hovedkomplikasjonene forbundet med diabetes mellitus, for hvilken det mangler veletablerte behandlingsformer, både for symptomatisk behandling eller for forebyggelse av den progressive svikten i nervefunksjonen.

Fortykkelse av og lekkasje fra kapillarer grunnet diabetes, rammer hovedsakelig øynene (retinopati) og nyrene (nefropati). Den fortykkelse av og lekkasje fra kapillarene som forårsakes av diabetes, er også forbundet med hudforstyrrelser og forstyrrelser i nervesystemet (nevropati). Øyesykdommene som er forbundet med diabetes, er ikke-proliferativ diabetisk retinopati, proliferativ diabetisk retinopati, diabetisk makulopati, glaukom, katarakter og lignende.

Andre sykdommer har tilsvarende fysiologiske virkninger på det perifere karsystem selv om de ikke vites å være forbundet med diabetes. Slike sykdommer omfatter Raynauds syndrom, CREST-syndromet, autoimmune sykdommer, slik som erytematose, reumatoid sykdom og lignende.

Prostaglandiner (i det påfølgende betegnet PG) er medlemmer av en klasse av organiske karboksylsyrer som foreligger i vev eller organer hos mennesker og andre pattedyr og som viser et bredt utvalg av fysiologiske aktiviteter. PG som forefinnes i naturen (primære PG), har generelt et prostansyreskjelett som vist i formel (A):

(«-kjede)

7 5 3 1j-^^-r

io<<2>(<A>)

V-^x

19 (<&-kjede)

Noen syntetiske analoger av primære PG har derimot modifiserte skjeletter. De primære PG klassifiseres i gruppene PGA, PGB, PGC, PGD, PGE, PGF, PGG, PGH, PGI og PGJ avhengig av strukturen til den femringede gruppen, og klassifiseres videre i følgende tre typer ut fra antall og posisjoner av umettede bindinger i karbonkjedegruppen:

Subskript 1: 13,14-umettet-15-OH

Subskript 2: 5,6- og 13,14-diumettet-15-OH

Subskript 3: 5,6-, 13,14- og 17,18-triumettet-15-OH.

Videre klassifiseres PGF utfra konfigurasjonen av hydroksylgruppen i 9-posisjon i a-typen (hydroksylgruppen foreligger i a-konfigurasjon) og p-typen (hydroksylgruppen foreligger i p-konfigurasjon).

PGEi, PGE2og PGE3vites å ha vasodilaterende aktivitet, hypotensiv aktivitet, magesyresekresjonsreduserende aktivitet, fremmende aktivitet på tarm bevegelse r, uteruskontraktil aktivitet, diuretisk aktivitet, bronkodilaterende aktivitet og anti-ulcusaktivitet. PGFia, PGF2a og PGF3a vites å ha hypertensiv aktivitet, vasokonstriksjons-aktivitet, fremmende aktivitet på tarmbevegelsene, uteruskontraktil aktivitet, atrofierende aktivitet på corpus luteum og bronkokonstriksjonsaktivitet.

Noen 15-keto-PG (dvs. med okso i 15-posisjon istedenfor hydroksy) og 13,14-dihydro (dvs. med en enkeltbinding mellom posisjon 13 og 14) -15-keto-PG vites å være de forbindelser som naturlig produseres ved virkningen av enzymer under metabolismen av primære PG.

US patentskrift nr. 6 197 821, tilhørende Ueno et al., beskriver at noen 15-keto-PGE-forbindelser er antagonister av endotelin som anses å være forbundet med hypertensjon, Buergers sykdom, astma, sykdommer i øyebunnen og lignende

US patentskrift nr. 6 197 821 angir at dersom bindingen mellom posisjon 13 og 14 er mettet, kan det noen ganger dannes en likevekt mellom ketoformen og hemi-acetalformen grunnet dannelse av et hemiacetal mellom hydroksygruppen i 11-posisjon og ketogruppen i 15-posisjon

US patentskrift nr. 5 317 032, tilhørende Ueno et al., beskriver prostaglandin-forbindelser med avførende virkning, innbefattet forekomsten av bisykliske tautomerer, mens US patentskrift nr. 6 414 016, tilhørende Ueno, beskriver at de bisykliske tautomerene har fremtredende aktivitet som antiforstoppelsesmidler De bisykliske tautomerene substituert med ett eller flere halogenatomer, kan benyttes i lave doser for lindring av forstoppelse. I posisjon C-16 kan spesielt fluoratomer benyttes i små doser for lindring av forstoppelse.

De i dag anvendte orale medikamentene for perifere karsykdommer omfatter cilostazol (kommersielt navn: Pletaal) og prostaglandin (PG) -sammensetninger (kommersielle navn: Dorner, Opalmon osv.) med en vasodilaterende virkning så vel som en anti-blodplatevirkning, ticlopidin, som hovedsakelig har anti-blodplatevirkning (kommersielt navn: Panaldine), sarpogrelat (kommersielt navn: Anplag) og etylikosapentat (kommersielt navn: Epadel) som også kan benyttes mot hyperlipemi. Disse forbindelsene har forskjellige virkningsmekanismer slik at det kan være nødvendig å anvende to eller tre sammensetninger i kombinasjon, avhengig av sykdommen. Særlig ved middels kraftig sykdom vil det gjerne benyttes flere medikamenter. Injiserbare sammensetninger omfatter prostaglandin El-sammensetninger og antitrombin-sammensetninger (kommersielt navn: Argatroban). Disse anvendes i prinsippet for middels alvorlig sykdom eller mer alvorlig sykdom som krever innleggelse på sykehus.

Virkningen av de foreliggende medikamentene er ikke fullt ut tilfredsstillende. Nærmere bestemt er anti-blodplatemedikamenter som ticlopidin eller etylikosapentat, mindre effektive, trolig siden det er usikkert i hvilken grad blodplater deltar i disse sykdomstilstandene eller hvorvidt den vasodilaterende virkning er tilstrekkelig selv dersom et medikament har en slik virkning, eller hvorvidt blodstrømmen i iskemiske seter selektivt kan sikres i tilstrekkelig grad.

Oppsummering av oppfinnelsen

Den foreliggende oppfinner utførte en omfattende undersøkelse og fant at 11-deoksy-prostaglandinforbindelser hadde selektivt signifikante virkninger på perifere karsykdommer, noe som førte til fullførelsen av foreliggende oppfinnelse.

Nærmere bestemt gjelder foreliggende oppfinnelse anvendelse av en 11-deoksy-prostaglandinforbindelse for fremstilling av en sammensetning for behandling av en perifer karsykdom i et pattedyr, hvor sammensetningen omfatter en effektiv mengde av en 11-deoksy-prostaglaninforbindelse, hvor nevnte 11-deoksy-prostaglaninforbindelse er en forbindelse representert ved formel (III):

L

V-<k>B_c^

il

z

hvor L er hydrogen, hydroksy, halogen, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, hydroksy-(rettkjedet eller forgrenet Cl-6) alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkanoyloksy eller okso, og hvor den fem-leddede ringen eventuelt kan ha minst én dobbeltbinding,

A er -CH3, -CH2OH, -COCH2OH, -COOH eller et salt, eter, ester eller amid derav, B er -CH2-CH2-,

Z er

A A

R4FUR5eller O

hvor R4og R5er hydrogen, hydroksy, halogen, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy eller hydroksy(rettkjedet eller forgrenet Cl-6)alkyl, hvor R4og R5ikke er hydroksy og rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy samtidig,

Xi og X2er begge halogen,

Ri er et mettet eller umettet, bivalent, rettkjedet eller forgrenet hydrokarbongruppe med 1 til 14 karbonatomer som er usubstituert eller substituert med halogen, alkyl, hydroksy, okso, aryl eller heterosyklisk gruppe, og hvor minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbonet eventuelt er erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel, og

R2er en enkeltbinding eller rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkylen, og

R3 er rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkanoyloksy, syklo(C3-6)alkyl, syklo(C3-6)alkyloksy, aryl, aryloksy, heterosyklisk gruppe eller heterosyklisk-oksy-gruppe, og hvor minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbon eventuelt er erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel.

Videre gjelder foreliggende oppfinnelse anvendelse av den ovenfor nevnte 11-deoksy-prostaglandinforbindelsen for fremstilling av en sammensetning for behandling av skadde, perifere karvegger i et pattedyr.

En annen utførelse av foreliggende oppfinnelse gjelder anvendelsen av den ovenfor nevnte 11-deoksy-prostaglandinforbindelsen for fremstilling av en sammensetning for behandling av skadde, perifere, vaskulære endotelceller i et pattedyr.

Kort beskrivelse av figurene

Fig. IA er en grafisk fremstilling som viser virkningen av forbindelse A (11-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE!) på den reduserte, perifere mikrosirkulasjon indusert i rotter med ET-1. I fremstillingen gis verdiene som middelverdi ± S.E.,<*>p<0,05 sammenlignet med bærestoffbehandlet kontroll. CTBF: blodstrøm i kutant vev. Fig. IB er en grafisk fremstilling som viser virkningen av forbindelse B (11-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi-isopropylester) på redusert, perifer mikrosirkulasjon indusert i rotter med ET-1. Resultatene gis som middelverdi ± S.E.,<*>p<0,05 sammenlignet med bærestoffbehandlet kontroll. CTBF: blodstrøm i kutant vev. Fig. 2A er en grafisk fremstilling som viser virkning av forbindelse A på gjenvinning av transendotelial elektrisk resistens (TEER). Kulturer av humane, vaskulære endotelceller ble brakt til konfluens, målt ved transendotelial elektrisk resistens (TEER). Cellekulturene ble så sultet på oksygen i 30 minutter ved inkubering under nitrogenatmosfære. Cellene ble så enten behandlet med 0,1% DMSO eller med 5 nM forbindelse A i 0,1% DMSO. Statistisk signifikans er indikert for alle datapunkter etter medikamentbehandling. N=10 celler. Fig. 2B er en grafisk fremstilling som viser virkningen av forbindelse A på gjenvinning av ATP-nivået. Humane, mikrovaskulære endotelceller (voksne) (HMVEC-AD) ble dyrket til konfluens. Cellene ble så eksponert i 30 minutter overfor en nitrogenatmosfære og så tilbakeført til normal luftatmosfære. ATP-nivået ble målt på de angitte tidspunktene ved anvendelse av et luciferin-luciferaseanalysesystem (ATPIite, Perkin Eimer). ATP-nivået er gitt som relativ luminescens. N=6 celler for hvert tidspunkt. Fig. 3 er et ^-NMR-spektrum (200 MHz, CDCI3) for forbindelse (6) tilveiebragt i synteseeksempel 2 nedenfor. Fig. 4 er et<13>C-NMR-spektrum (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (6) tilveiebragt i synteseeksempel 2 nedenfor. Fig. 5 er et ^-NMR-spektrum (200 MHz, CDCI3) for forbindelse (9) tilveiebragt i synteseeksempel 3 nedenfor. Fig. 6 er et<13>C-NMR-spektrum (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (9) tilveiebragt i synteseeksempel 3 nedenfor. Fig. 7 er et ^-NMR-spektrum (200 MHz, CDCI3) for forbindelse (12) tilveiebragt i synteseeksempel 4 nedenfor. Fig. 8 er et<13>C-NMR-spektrum (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (12) tilveiebragt i synteseeksempel 4 nedenfor. Fig. 9 er et ^-NMR-spektrum (200 MHz, CDCI3) for forbindelse (15) tilveiebragt i synteseeksempel 5 nedenfor. Fig. 10 er et<13>C-NMR-spektrum (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (15) tilveiebragt i synteseeksempel 5 nedenfor. Fig. 11 er et ^-NMR-spektrum (200 MHz, CDCI3) for forbindelse (18) tilveiebragt i synteseeksempel 6 nedenfor. Fig. 12 er et<13>C-NMR-spektrum (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (18) tilveiebragt i synteseeksempel 6 nedenfor. Fig. 13 er et ^-NMR-spektrum (200 MHz, CDCI3) for forbindelse (21) tilveiebragt i synteseeksempel 7 nedenfor. Fig. 14 er et<13>C-NMR-spektrum (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (21) tilveiebragt i synteseeksempel 7 nedenfor. Fig. 15 er et ^-NMR-spektrum (200 MHz, CDCI3) for forbindelse (23) tilveiebragt i synteseeksempel 8 nedenfor. Fig. 16 er et<13>C-NMR-spektrum (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (23) tilveiebragt i synteseeksempel 8 nedenfor. Fig. 17 er et ^-NMR-spektrum (200 MHz, CDCI3) for forbindelse (25) tilveiebragt i synteseeksempel 9 nedenfor. Fig. 18 er et<13>C-NMR-spektrum (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (25) tilveiebragt i synteseeksempel 9 nedenfor. Fig. 19 er et ^-NMR-spektrum (200 MHz, CDCI3) for forbindelse (34) tilveiebragt i synteseeksempel 10 nedenfor. Fig. 20 er et<13>C-NMR-spektrum (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (34) tilveiebragt i synteseeksempel 10 nedenfor.

Detaljert beskrivelse av oppfinnelsen

I den foreliggende oppfinnelse er "11-deoksy-prostaglandinforbindelse" (i det påfølgende betegnet "11-deoksy-PG-forbindelse") som definert i krav 1.

Formel (A) viser et basalt skjelett for C-20-karbonatomene, men foreliggende oppfinnelse er ikke begrenset til forbindelser med det samme antall karbonatomer. I formel (A) starter nummereringen av karbonatomene som utgjør det basale skjelett for PG-forbindelsene, med karboksylsyren (nummer 1), og karbonatomene i a-kjeden nummereres fra 2 til 7 mot den fem-leddede ringen, mens atomene i ringen er nr. 8 til 12, og atomene i co-kjeden er 13 til 20. Dersom antall karbonatomer er redusert i a-kjeden, er det tilsvarende tall delert i rekkefølgen med start fra posisjon 2, og dersom antall karbonatomer er økt i a-kjeden, gis forbindelsene navn som substitusjonsfor- bindelser med de angjeldende substituenter i posisjon 2 istedenfor karboksygruppen (C-1). På tilsvarende måte er, dersom antall karbonatomer er redusert i co-kjeden, tallet delert i rekkefølgen med start fra posisjon 20, og dersom antall karbonatomer er økt i co-kjeden, gis karbonatomene ut over posisjon 20 navn som substituenter. Forbindelsenes stereokjemi er den samme som i formel (A) ovenfor med mindre annet er angitt.

Som nevnt ovenfor, bygger nomenklaturen av 11-deoksy-PG-forbindelsene på prostansyreskjelettet. Dersom forbindelsen har en delstruktur som ligner på et prostaglandin, kan imidlertid forkortelsen "PG" anvendes. Følgelig gis en 11-deoksy-PG-forbindelse i hvilken a-kjeden er forlenget med to karbonatomer, dvs. at den har 9 karbonatomer i a-kjeden, navnet 2-dekarboksy-2-(2-karboksyetyl)-ll-deoksy-PG-forbindelse. På tilsvarende måte gis en 11-deoksy-PG-forbindelse med 11 karbonatomer i a-kjeden navnet 2-dekarboksy-2-(4-karboksybutyl)-ll-deoksy-PG-forbindelse. Videre gis en 11-deoksy-PG-forbindelse i hvilken co-kjeden er forlenget med to karbonatomer, dvs. at den har 10 karbonatomer i co-kjeden, navnet ll-deoksy-20-etyl-PG-forbindelse. Disse forbindelsene kan imidlertid også gis navn ut fra IUPAC-nomenklaturene.

Eksempler på analogene (innbefattet substituerte derivater) eller derivatene omfatteren 11-deoksy-PG-forbindelse i hvilken karboksygruppen i enden av a-kjeden er forestret, en forbindelse i hvilken a-kjeden er forlenget, et fysiologisk akseptabelt salt derav, en forbindelse med en dobbeltbinding i posisjon 2-3 eller en trippelbinding i posisjon 5-6, en forbindelse med én eller flere substituenter i posisjon 3, 5, 6, 16, 17, 18, 19 og/eller 20, og en forbindelse med en lavere alkylgruppe eller en hydroksy(lavere)-alkylgruppe i posisjon 9 istedenfor hydroksygruppen.

Ifølge foreliggende oppfinnelse omfatter foretrukne substituenter i posisjon 3, 17, 18 og/eller 19 alkyl med fra 1-4 karbonatomer, fortrinnsvis metyl og etyl. Foretrukne substituenter i posisjon 16 omfatter lavere alkyl, f.eks. metyl og etyl, hydroksy, halogenatomer, f.eks. klor og fluor, og aryloksy, f.eks. trifluormetylfenoksy. Foretrukne substituenter i posisjon 17 omfatter lavere alkyl, f.eks. metyl og etyl, hydroksy, halogenatomer, f.eks. klor og fluor, og aryloksy, f.eks. trifluormetylfenoksy. Foretrukne substituenter i posisjon 20 omfatter mettet eller umettet lavere alkyl, f.eks. Cl-4-alkyl, lavere alkoksy, f.eks. Cl-4-alkoksy, og lavere alkoksyalkyl, slik som Cl-4-alkoksy-Cl-4-alkyl. Foretrukne substituenter i posisjon 5 omfatter halogenatomer, f.eks. klor og fluor. Foretrukne substituenter i posisjon 6 omfatter en oksogruppe som danner en karbonyl-gruppe. Stereokjemien til PG med hydroksy, lavere alkyl eller hydroksy(lavere)alkyl som substituent i posisjon 9 kan være a, p eller en blanding av disse.

Videre kan de ovenfor nevnte analoger eller derivater være forbindelser med en alkoksy-, sykloalkyl-, sykloalkyl-oksy-, fenoksy- eller fenylgruppe i enden av co-kjeden hvor denne kjeden er kortere enn i de primære PG.

Nomenklaturen for 11-deoksy-PG-forbindelsene som anvendes her, bygger på nummereringssystemet for prostansyren som er representert i formel (A) ovenfor.

En forbindelse anvendt i den foreliggende oppfinnelse, er representert ved formelen (III):

hvor L er hydrogen, hydroksy, halogen, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, hydroksy(rettkjedet eller forgrenet Cl-6)alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkanoyloksy eller okso, og hvor den fem-leddede ringen eventuelt har minst én dobbeltbinding,

A er -CH3, -CH2OH, -COCH2OH, -COOH eller et salt, eter, ester eller amid derav, B er -CH2-CH2-,

Z er

hvor R4og R5er hydrogen, hydroksy, halogen, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy eller hydroksy(rettkjedet eller forgrenet Cl-6)alkyl, hvor R4og R5ikke er hydroksy og rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy samtidig,

Xi og X2er begge halogen,

Ri er et mettet eller umettet, bivalent, rettkjedet eller forgrenet hydrokarbongruppe med 1 til 14 karbon atomer som er usubstituert eller substituert med halogen, alkyl, hydroksy, okso, aryl eller heterosyklisk gruppe, og hvor minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbonet eventuelt er erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel, og

R2er en enkeltbinding eller rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkylen, og

R3 er rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkanoyloksy, syklo(C3-6)alkyl, syklo(C3-6)alkyloksy, aryl, aryloksy, heterosyklyl eller heterosyklisk-oksy-gruppe, og hvor minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbonet eventuelt er erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel.

I formelen ovenfor er begrepet "umettet" i definisjonen for R±ment å omfatte minst én eller flere dobbeltbindinger og/eller trippelbindinger som foreligger isolert, separat eller serievis mellom karbonatomer i hovedkjeden og/eller sidekjedene. Ifølge den vanlige nomenklatur representeres en umettet binding mellom to serievise posisjoner ved å angi det laveste tall for de to posisjonene, og en umettet binding mellom to distale posisjoner representeres ved å betegne begge posisjonene.

Begrepet "lavere eller middels alifatisk hydrokarbon" viser til en uforgrenet eller forgrenet hydrokarbongruppe med fra 1 til 14 karbonatomer (for en sidekjede foretrekkes fra 1 til 3 karbonatomer) og fortrinnsvis fra 1 til 10, fortrinnsvis fra 6 til 10 karbonatomer for Ri.

Begrepet "halogen" dekker fluor, klor, brom og jod.

Begrepet "lavere" er i den foreliggende beskrivelse med mindre annet er angitt, ment å omfatte en gruppe med fra 1-6 karbonatomer.

Begrepet "lavere alkyl" viser til en mettet hydrokarbongruppe med uforgrenet eller forgrenet kjede som inneholder fra 1 til 6 karbonatomer, og omfatter f.eks. metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, isobutyl, t-butyl, pentyl og heksyl.

Begrepet "lavere alkylen" viser til en bivalent, mettet hydrokarbongruppe med uforgrenet eller forgrenet kjede som inneholder fra 1 til 6 karbonatomer, og omfatter f.eks. metylen, etylen, propylen, isopropylen, butylen, isobutylen, t-butylen, pentylen og heksylen.

Begrepet "lavere alkoksy" viser til en gruppe lavere alkyl-O-, hvor lavere alkyl er som definert ovenfor.

Begrepet "hydroksy(lavere)alkyl" viser til en lavere alkyl som definert ovenfor som er substituert med minst én hydroksygruppe, f.eks. hydroksymetyl, 1-hydroksyetyl, 2-hydroksyetyl og 1-metyl-l-hydroksyetyl.

Begrepet "lavere alkanoyloksy" viser til en gruppe representert ved formelen RCO-O-, hvor RCO- er en acylgruppe dannet ved oksidasjon av en lavere alkylgruppe som definert ovenfor, slik som acetyl.

Begrepet "syklo(lavere)alkyl" viser til en syklisk gruppe dannet ved syklisering av en lavere alkylgruppe som definert ovenfor, men som inneholder tre eller flere karbonatomer, og omfatter slik som syklopropyl, syklobutyl, syklopentyl og sykloheksyl.

Begrepet "syklo(lavere)alkyloksy" viser til gruppen syklo(lavere)alkyl-0-, hvor syklo(lavere)alkyl er som definert ovenfor.

Begrepet "aryl" kan omfatte usubstituerte eller substituerte, aromatiske hydrokarbonringer (fortrinnsvis monosykliske grupper), slik som fenyl, tolyl og xylyl. Eksempler på substituentene er halogenatomer og halo(lavere)alkyl, hvor halogenatom og lavere alkyl er som definert ovenfor.

Begrepet "aryloksy" viser til en gruppe representert ved formelen ArO-, hvor Ar er aryl som definert ovenfor.

Begrepet "heterosyklisk gruppe" kan omfatte en mono- til trisyklisk, fortrinnsvis monosyklisk, heterosyklisk gruppe med fra 5 til 14, fortrinnsvis fra 5 til 10 atomer i ringen, med eventuelt substituert karbonatom og fra 1 til 4, fortrinnsvis fra 1 til 3 eller 1 til 2 heteroatomer utvalgt blant nitrogenatomer, oksygenatomer og svovelatomer. Eksempler på den heterosykliske gruppe omfatter furyl, tienyl, pyrrolyl, oksazolyl, isoksazolyl, tiazolyl, isotiazolyl, imidazolyl, pyrazolyl, furazanyl, pyranyl, pyridyl, pyridazinyl, pyrimidyl, pyrazinyl, 2-pyrrolinyl, pyrrolidinyl, 2-imidazolinyl, imidazolidinyl, 2-pyrazolinyl, pyrazolidinyl, piperidino, piperazinyl, morfolino, indolyl, benzotienyl, kinolyl, isokinolyl, purinyl, kinazolinyl, karbazolyl, akridinyl, fenantridinyl, benzimidazolyl, benzimidazolinyl, benzotiazolyl og fenotiazinyl. Eksempler på substituenten omfatter i dette tilfelle halogen og halogen-substituert lavere alkylgruppe, hvor halogenatom og lavere alkylgruppe er som beskrevet ovenfor.

Begrepet "heterosyklisk-oksygruppe" betyr en gruppe representert ved formelen HcO-, hvor Hc er en heterosyklisk gruppe som beskrevet ovenfor.

Egnede "farmasøytisk akseptable salter" omfatter konvensjonelt anvendte, ikke-toksiske salter, for eksempel et salt med en uorganisk base, slik som et alkalimetallsalt (slik som et natriumsalt og kaliumsalt), et alkalisk jordmetallsalt (slik som et kalsiumsalt og et magnesiumsalt), et ammoniumsalt, eller et salt med en organisk base, for eksempel et aminsalt (slik som et metylaminsalt, dimetylaminsalt, sykloheksylaminsalt, benzyl-aminsalt, piperidinsalt, etylendiaminsalt, etanolaminsalt, dietanolaminsalt, trietanolamin-salt, tris(hydroksymetylamino)etansalt, monometyl-monoetanolaminsalt, prokainsalt og koffeinsalt), et salt med en basisk aminosyre (slik som et argininsalt og et lysinsalt), et tetraalkylammoniumsalt og lignende. Disse saltene kan fremstilles ved en konvensjonell fremgangsmåte, f.eks. fra den tilsvarende syren og basen eller ved utbytting av salter.

Eksempler på eterne omfatter alkyletere, for eksempel lavere alkyletere som metyleter, etyleter, propyleter, isopropyleter, butyleter, isobutyleter, t-butyleter, pentyl-eter og 1-syklopropyletyleter, og middels eller høyere alkyletere, slik som oktyleter, dietylheksyleter, lauryleter og cetyleter, umettede etere, slik som oleyleter og linolenyl-eter, lavere alkenyletere, f.eks. vinyleter, allyleter, lavere alkynyletere, slik som etynyl-eter og propynyleter, hydroksy(lavere)alkyletere, slik som hydroksyetyleter og hydroksy-isopropyleter, lavere alkoksy(lavere)alkyletere, slik som metoksymetyleter og 1-metoksy-etyleter, eventuelt substituerte aryletere, slik som fenyleter, tosyleter, t-butylfenyleter, salisyleter, 3,4-dimetoksyfenyleter og benzamidofenyleter, og aryl(lavere)alkyletere, slik som benzyleter, trityleter og benzhydryleter.

Eksempler på esterne omfatter alifatiske estere, for eksempel lavere alkylestere, slik som metylester, etylester, propylester, isopropylester, butylester, isobutylester, t-butylester, pentylester og 1-syklopropyletylester, lavere alkenylestere, slik som vinyl-ester og allylester, lavere alkynylestere, f.eks. etynylester og propynylester, hydroksy-(lavere)alkylester, f.eks. hydroksyetylester, lavere alkoksy(lavere)alkylestere, slik som metoksymetylester og 1-metoksyetylester, og eventuelt substituerte arylestere, slik som fenylester, tolylester, t-butylfenylester, salisylester, 3,4-dimetoksyfenylester og benz-amidofenylester, og aryl(lavere)alkylester, f.eks. benzylester, tritylester og benzhydryl-ester.

Amidet av A betyr en gruppe representert med formelen -CONR'R", hvor både R' og R" er et hydrogenatom, lavere alkyl, aryl, alkyl- eller aryl-sulfonyl, lavere alkenyl og lavere alkynyl, og omfatter for eksempel lavere alkylamider som metylamid, etylamid, dimetylamid og dietylamid, arylamider, f.eks. anilid og toluidid, og alkyl- eller aryl-sulfonylamider, slik som. metylsulfonylamid, etylsulfonylamid og tolylsulfonylamid.

Foretrukne eksempler på L omfatter hydroksy eller okso som har en ringstruktur med 5 medlemmer av såkalt fortrinnsvis PGF- eller PGE-type.

Et foretrukket eksempel på A er -COOH og farmasøytisk akseptable salter, estere eller amider derav.

B er -CH2-CH2-, som gir en struktur av såkalt 13,14-dihydrotype.

Xi og X2er halogen, fortrinnsvis fluor, som gir en struktur av såkalt 16,16-difluortype.

En foretrukket Ri er et hydrokarbon som inneholder fra 1 til 10 karbonatomer, fortrinnsvis fra 6 til 10 karbonatomer. Videre er minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbon eventuelt erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel.

Eksempler på Ri omfatter for eksempelfølgende grupper:

En foretrukket R2er en enkeltbinding, og en foretrukket R3er lavere alkyl. R3kan ha én eller to sidekjeder med ett karbonatom.

Konfigurasjonen til ringen og a- og/eller co-kjeden i formelen (III) ovenfor kan være som for de primære PG eller forskjellig fra disse. Imidlertid omfatter foreliggende oppfinnelse også en blanding av en forbindelse med konfigurasjon av primær type og en forbindelse med konfigurasjon av ikke-primær type.

Det typiske eksempel på den her beskrevne forbindelse er en ll-deoksy-13,14-dihydro-16,16-difluor-PGE- eller PGF-forbindelse, en ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE- eller PGF-forbindelse, en 2-dekarboksy-2-(2-karboksyetyl)-ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE- eller PGF-forbindelse eller en 11-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-etyl-PGE- eller -PGF-forbindelse eller et derivat eller en analog derav. Det foretrukne eksempel på den her omtalte forbindelse er et 11-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi, ll-deoksy-13,14-dihydro-16,16-difluor-PGEi, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi-isopropylester, 2-dekarboksy-2-(2-karboksyetyl)-ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE1-isopropylester, 2-dekarboksy-2-(2-karboksyetyl)-ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-metyl-PGEi-isopropylester, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-metyl-PGEi, 11-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-etyl-PGEi, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi-metylester, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-etyl-PGEi-isopropylester eller ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGFia-isopropylester.

I den foreliggende oppfinnelse kan hvilken som helst av isomerene, slik som de enkeltvise, tautomere isomerene, en blanding av disse eller optiske isomerer og en blanding av disse, en racemisk blanding og andre steriske isomerer anvendes med det samme formål.

Noen av forbindelsene som anvendes i den foreliggende oppfinnelse, kan fremstilles ved fremgangsmåten som beskrives i US patentskrifter nr. 5 073 569, 5 166 174, 5 221 763, 5 212 324, 5 739 161 og 6 242 485.

Et pattedyr kan behandles ved administrering av den ovenfor beskrevne forbindelse. Individet kan være hvilket som helst pattedyr, innbefattet et menneske. Forbindelsen kan tilføres systemisk eller topisk. Vanligvis kan forbindelsen tilføres ved oral tilførsel, intranasal tilførsel, tilførsel ved inhalering, intravenøs injeksjon (innbefattet infusjon), subkutan injeksjon, intrarektal tilførsel, intravaginal tilførsel, transdermal tilførsel, lokal tilførsel til øyet (f.eks. periokulart (f.eks. under capsula Tenoni), sub-konjunktivalt, intraokulart, intravitrealt, intracameralt, subretinalt, suprakoroidalt og retrobulbært) og lignende.

Dosen kan variere avhengig av typen dyr, dyrets alder, kroppsvekt, symptomet som skal behandles, den ønskede terapeutiske virkning, tilførselsveien, behandlingsbetingelsene og lignende. En tilfredsstillende virkning kan oppnås ved systemisk tilførsel 1-4 ganger daglig eller kontinuerlig tilførsel av en mengde på 0,000001-500 mg/kg, mer foretrukket 0,00001-100 mg/kg pr. dag.

Forbindelsen kan fortrinnsvis formuleres til en farmasøytisk sammensetning som er egnet for tilførsel på konvensjonell måte. Sammensetningen kan være de som er tilpasset oral tilførsel, injeksjon eller perfusjon, så vel som et ytre middel, en stikkpille eller et pessar.

Sammensetningen oppnådd av foreliggende oppfinnelse kan videre inneholde fysiologisk akseptable tilsetningsstoffer. Disse tilsetningsstoffene kan omfatte bestanddelene anvendt med de her beskrevne forbindelser, slik som en eksipiens, et fortynningsmiddel, et fyllstoff, et løsemiddel, et smøremiddel, en adjuvans, et binde-middel, et desintegrasjonsmiddel, et belegg, et innkapslingsmiddel, en salvebasis, en stikkpillebasis, et aerosolmiddel, et emulgeringsmiddel, et dispersjonsmiddel, et suspensjonsmiddel, et tykningsmiddel, et tonisitetsjusterende middel, et bufringsmiddel, et lindrende middel, et konserveringsmiddel, en antioksidant, et korreksjonsmiddel, et smaksstoff, et fargestoff, et funksjonelt materiale, slik som syklodekstrin, en bio-degraderbar polymer eller en stabilisator. Tilsetningsstoffene er velkjente innen faget og kan utvelges blant dem beskrevet i generelle farmasøytiske referanse bøke r.

Mengden av den ovenfor beskrevne forbindelse i sammensetningen oppnådd ved oppfinnelsen kan variere avhengig av sammensetningens utforming og kan generelt være fra 0,000001 til 10,0 %, mer foretrukket fra 0,00001 til 5,0 %, og mest foretrukket fra 0,0001 til 1 %.

Eksempler på faste sammensetninger for oral tilførsel omfatter tabletter, pastiller, sublingvale tabletter, kapsler, piller, pulvere, granulater og lignende. Den faste sammensetning kan fremstilles ved å sammenblande én eller flere aktive bestanddeler med minst ett inaktivt fortynningsmiddel. Sammensetningen kan videre inneholde tilsetningsstoffer i tillegg til de inaktive fortynningsmidlene, for eksempel et smøremiddel, et desintegrasjonsmiddel og en stabilisator. Tabletter og piller kan om nødvendig belegges med en enterisk eller gastroenterisk film.

De kan belegges med to eller flere lag. De kan også adsorberes til et materiale for vedvarende frigjøring eller mikroinnkapsles. I tillegg kan sammensetningene innkapsles ved hjelp av et lett degraderbart materiale, slik som gelatin. De kan videre oppløses i et egnet løsemiddel, slik som en fettsyre eller dens mono-, di- eller triglyserid, for fylling i en myk kapsel. En sublingval tablett kan anvendes dersom det er behov for hurtig virkning.

Eksempler på flytende sammensetninger for oral tilførsel omfatter emulsjoner, løsninger, suspensjoner, siruper, eliksirer og lignende. Sammensetningen kan videre inneholde et konvensjonelt anvendt, inaktivt fortynningsmiddel, f.eks. renset vann eller etylalkohol. Sammensetningen kan inneholde tilsetningsstoffer i tillegg til de inaktive fortynningsmidlene, slik som en adjuvans, f.eks. fuktningsmidler og suspensjonsmidler, søtningsmidler, smaksstoffer, duftstoffer og konserveringsmidler.

Sammensetningen oppnådd ved foreliggende oppfinnelse kan foreligge som et spraysammensetning som inneholder én eller flere aktive bestanddeler som kan fremstilles ifølge en kjent fremgangsmåte.

Eksempler på injiserbare sammensetninger oppnådd ved foreliggende oppfinnelse for parenteral tilførsel omfatter sterile, vandige eller ikke-vandige løsninger, suspensjoner og emulsjoner.

Fortynningsmidler for den vandige løsning eller suspensjon kan for eksempel omfatte destillert vann for injeksjon, fysiologisk saltvann og Ringers løsning.

Ikke-vandige fortynningsmidler for løsninger og suspensjoner kan for eksempel omfatte propylenglykol, polyetylenglykol, vegetabilske oljer, slik som olivenolje, alkoholer, slik som etanol, og polysorbat. Sammensetningen kan videre omfatte tilsetningsstoffer som konserveringsmidler, fuktningsmidler, emulgeringsmidler, dispersjons-midler og lignende. De kan steriliseres ved f.eks. filtrering gjennom et filter som tilbakeholder bakterier, utforming med et steriliseringsmiddel eller ved hjelp av sterilisering med en gass eller bestråling med en radioaktiv isotop.

Den injiserbare sammensetningen kan også leveres som et sterilisert pulver-sammensetning som skal oppløses i et sterilisert løsemiddel for injeksjon før anvendelse.

Eksempler på ytre midler omfatter alle de sammensetninger for ytre anvendelse som benyttes innen feltet dermatologi og otolaryngologi, og omfatter salver, kremer, lotions og sprayer.

Foreliggende forbindelse kan også tilføres ved hjelp av en oftalmisk løsning, øyedråper, øyesalve og lignende. Denne formen omfatter alle formuleringer for lokal administrering til øyet som anvendes innen feltet oftalmologi.

Den oftalmiske løsning eller øyedråpene fremstilles ved å oppløse aktive bestanddeler i en steril, vandig løsning, slik som saltvann og bufferløsning, eller ved å innblande pulversammensetninger som skal oppløses før anvendelsen. Øyesalvene fremstilles ved å blande den aktive bestanddel med basisen. Utformingene kan fremstilles ifølge hvilken som helst av de konvensjonelle fremgangsmåtene.

Osmolaritetsmodifiserende midler kan være hvilket som helst av midlene som vanligvis anvendes innen feltet oftalmologi. Eksempler på osmolaritetsmodifiserende midler omfatter natriumklorid, kaliumklorid, kalsiumklorid, natriumbikarbonat, natrium-karbonat, magnesiumsulfat, natriumhydrogenfosfat, natriumdihydrogenfosfat, dikalium-hydrogenfosfat, borsyre, boraks, natriumhydroksid, saltsyre, mannitol, isosorbitol, propylenglykol, glukose og glyserol.

Videre kan tilsetningsstoffer som vanligvis anvendes innen feltet oftalmologi, tilsettes etter ønske til det her beskrevne sammensetning. Slike tilsetningsstoffer omfatter for eksempel bufringsmidler (f.eks. borsyre, natriummonohydrogenfosfat og natriumdihydrogenfosfat), konserveringsmidler (f.eks. benzalkoniumklorid, benzetonium-klorid og klorbutanol), tykningsmidler (f.eks. et sakkarid, f.eks. laktose og mannitol, maltose, f.eks. hyaluronsyre eller et salt derav, f.eks. natriumhyaluronat og kalium-hyaluronat, f.eks. et mukopolysakkarid, f.eks. kondroitinsulfat, f.eks. natriumpolyakrylat, karboksyvinylpolymer og kryssbundet polyakrylat), som alle omfattes heri ved referanse.

Ved fremstilling av den her beskrevne sammensetningen som en øyesalve kan sammensetningen i tillegg til de ovenfor beskrevne tilsetningsstoffer, inneholde en alminnelig anvendt øyesalvebasis. En slik øyesalvebasis omfatter oljebasis, f.eks. vaselin, flytende paraffin, polyetylen, selen 50, plastibase, makrogel eller en kombinasjon derav, en emulsjonsbasis med en oljefase og vannfase emulgert med en surfaktant, og en vannløselig basis, f.eks. hydroksypropylmetylcellulose, karboksypropylmetylcellulose og polyetylenglykol.

Den her beskrevne sammensetningen kan utformes som en steril enhetsdosetype som ikke inneholder konserveringsmidler.

En annen form for den foreliggende oppfinnelse er en stikkpille eller et pessar, som kan fremstilles ved å blande aktive bestanddeler i en konvensjonell basis, slik som kakaosmør, som blir mykt ved romtemperatur, og ikke-ioniske surfaktanter med egnede mykningstemperaturer kan anvendes for å forbedre absorberbarheten.

Begrepet "behandling" som anvendt her, omfatter alle midler for kontroll av sykdommen eller tilstanden, slik som forebyggelse, pleie, lindring av tilstanden, svekkelse av tilstanden og stanset progresjon.

Forbindelsene som anvendes i den her beskrevne oppfinnelse, har en signifikant virkning på gjenvinningen av den utilstrekkelige, perifere sirkulasjon, skadd, perifer karvegg og/eller skadde, perifere, vaskulære endotelceller.

Forbindelsene er følgelig nyttige for behandling av perifere karsykdommer, fortrinnsvis perifere, vaskulære og mikrovaskulære sykdommer. Perifere, vaskulære og mikrovaskulære sykdommer i den foreliggende beskrivelse og i kravene kan omfatte sykdommer i retina, hud, den generelle sirkulasjon, nyrer eller det perifere eller autonome nervesystem. Alle disse sykdommene er ofte forbundet med diabetes mellitus og kan opptre som symptomer forbundet med de akutte eller kroniske komplikasjonene forbundet med diabetes mellitus. I tillegg har andre sykdommer tilsvarende fysiologiske virkninger på det perifere karsystem selv om de ikke vites å være beslektet med diabetes, og slike sykdommer behandles også effektivt ved fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse.

Foreliggende oppfinnelse vil også være gunstig ved perifere og autonome nevropatier eller hvilke som helst andre sykdommer som skyldes skader på små kar og direkte sykdommer i store kar. Den gunstige virkningen av fremgangsmåten antas å skyldes en økning av blodstrømmen i de små kar og beskyttelse av de vaskulære endotelcellene.

Begrepet "perifere karsykdommer" som anvendt her, omfatter alle perifere karsykdommer, innbefattet perifere og autonome nevropatier. Eksempler på "perifer karsykdom" omfatter perifer arteriesykdom, slik som kronisk arterieokklusjon, innbefattet arteriosklerose, arteriosclerosis obliterans og thromboangiitis obliterans (Buergers sykdom), makroangiopati, mikroangiopati, diabetes mellitus, tromboflebitt, vene-trombose, Raynauds sykdom, Raynauds syndrom, CREST-syndrom, helsefare grunnet vibrasjon, Sudecks syndrom, intermitterende klaudikasjon, kald følelse i ekstremitetene, unormal følelse i ekstremitetene, kuldesensitivitet, nummenhet, manglende følelse, anestesi, hvilesmerte, kausalgi (brennende smerte), forstyrrelser i den perifere sirku-lasjonsfunksjon, forstyrrelse av nervefunksjonen, diabetisk, perifer sirkulasjons-forstyrrelse, lumbar spinal kanalstenose, diabetisk nevropati, sjokk, autoimmun sykdom, slik som erythematosisk reumatoid sykdom og reumatoid artritt, autonom nevropati, diabetisk autonom nevropati, autonom ubalanse, ortostatisk hypotensjon, erektil dysfunksjon, seksuell dysfunksjon hos kvinner, retrograd ejakulasjon, cystopati, nevrogen urinblære, defekt vaginallubrikasjon, treningsintoleranse, hjertedenervasjon, varme-intoleranse, diabetisk komplikasjon, neovaskulært glaukom, katarakt, retinopati, diabetisk retinopati, diabetisk makulopati, okklusjon av retinaarterien, obstruksjon av retinas sentrale arterie, okklusjon av retinavene, makulaødem, cystoid makulaødem, palpebralt ødem, retinalt ødem, chorioretinopati, neovaskulær makulopati, progressiv Moorens ulcus, hudskader, hudsår, innbefattet fotsår, diabetisk sår, brannsår, sår i nedre del av benet, postoperativt sår, traumatisk sår, strålingssår, frostbitt (kuldeskade), frostknute, gangren og plutselig gangren, diabetisk nefropati, og decubitus.

Den her beskrevne sammensetningen kan inneholde en enkelt aktiv bestanddel eller en kombinasjon av to eller flere aktive bestanddeler. I en kombinasjon med flere aktive bestanddeler kan innholdet av hver av dem med fordel forhøyes eller reduseres ut fra deres terapeutiske virkninger og sikkerheten.

Den farmasøytiske sammensetningen ifølge foreliggende oppfinnelse kan videre inneholde de andre farmakologiske bestanddelene så lenge som disse ikke motvirker foreliggende oppfinnelses formål.

Den foreliggende oppfinnelse vil beskrives i detalj ved henvisning til det påfølgende eksempel.

Eksempel 1

Analyseforbindelse A: ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE1

Analyseforbindelse B: ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi-isopropylester

Wistar-hannrotter (7 uker gamle) ble anvendt i denne undersøkelsen. Dyrene ble bedøvet ved intraperitoneal injeksjon av natriumtiobutabarbital (80 mg/kg). Kropps-temperaturen (den rektale temperatur) til dyrene ble holdt ved tilnærmet 37 °C gjennom hele eksperimentet ved hjelp av en varmepute. Etter fjerning av hår fra vristen på høyre bakben med en hårfjerningskrem ble blodstrømmen i det kutane vev målt kontinuerlig ved anvendelse av et laserbasert Doppler-flowmeter av ikke-kontakttype (FLO-N1, Omegawave Inc., Japan). For måling av det gjennomsnittlige arterieblodtrykk ble et polyetylenkateter plassert i venstre lårarterie koblet til en trykktransducer (TP-400T, Nihon Koden Inc., Japan) koblet til en forsterker (AP-641G, Nihon Koden Inc., Japan). Blodstrømmen i det kutane vev og blodtrykket ble oppsamlet og analysert ved anvendelse av et datamaskinsystem (HEM versjon 3.5, Notocord Systems, Frankrike). Endotelin-1 (ET-1) ble tilført i lårarterien med en hastighet på 200 pmol/kg/min med en sprøyte-pumpe via polyetylenkateteret, innsatt retrograd i den kaudale, epigastrale arterie som avgrenes fra høyre lårarterie, i 15 minutter. Infusjonshastigheten for ET-1 ble redusert til 20 pmol/kg/min etterat infusjonen av 200 pmol/kg/min var fullført, og den reduserte ET-1-infusjonshastigheten ble holdt inntil undersøkelsens avslutning. Blodstrømmen i det kutane vev ble redusert ved infusjon av ET-1 i lårarterien. Etter at blodstrømmen i det kutane vev hadde nådd et nytt, stabilt nivå (25 til 50 minutter etter påbegynt ET-1-infusjon), ble bærestoff eller løsning av analyseforbindelse tilsatt til dyrene over et tidsrom på 2 minutter i et volum på 1 ml/kg via polyetylenkateteret som var plassert i venstre lårvene. Den tilførte mengde av analyseforbindelsen var 100 ug/kg. Blodstrømmen i det kutane vev og blodtrykket ble målt kontinuerlig og notert hvert 5. minutt i 60 minutter etter tilførselen av bærestoff eller analyseløsning.

Som vist i figurene IA og IB, ble blodstrømmen i det kutane vev ved injeksjon i lårarterien av ET-1 redusert til tilnærmet 37 % av basalnivået mellom 25 og 50 minutter etter påbegynt ET-1-infusjon. Det var ingen endring i blodstrømmen i det kutane vev ved behandling med bærestoff (figurene IA og IB).

I gruppen tilført 100 ug/kg forbindelse A (ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi) ble blodstrømmen i det kutane vev som var redusert til tilnærmet 35 % av basalnivået ved infusjon av ET-1, signifikant forhøyet ved tilførsel av forbindelse A (fig. IA).

I gruppen tilført 100 ug/kg forbindelse B (ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi-isopropylester), ble blodstrømmen i det kutane vev, som var redusert til tilnærmet 38 % av basalnivået ved infusjon av ET-1, signifikant forhøyet ved tilførsel av forbindelse B (fig. IB).

Blodtrykket ble ikke påvirket av ET-l-infusjonen. Forbindelse A og forbindelse B i en mengde på 100 ug/kg hadde ingen signifikant virkning på blodtrykket.

Eksempel 2

Analyseforbindelse A: ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE1

8 hvite, japanske hannkaniner (Std:JW/CSK) med kroppsvekt tilnærmet 2,5-3,5 kg ble anvendt i denne undersøkelsen. Gjennom hele undersøkelsen ble det samme øyet i hvert dyr behandlet med analyseforbindelsene mens det andre øyet ble behandlet med bærestoff med en utvaskingsperiode mellom hver behandling. 30 pl av hver analyse-forbindelseløsning ble tilført topisk til ett øye i hvert dyr ved anvendelse av en mikro-pipette (Pipetman, Gilson, Inc., Frankrike). Det kontralaterale kontrolløye ble tilført et likt volum av bærestoffet. Dyrene ble dosert på tilnærmet samme tidspunkt hver morgen. Etter plassering av dyrene i en holder ble én dråpe topisk bedøvelsesmiddel (0,4 % oksy-buprokain-hydroklorid) tilført til begge øynene, og IOP ble målt med et applanasjons-pneumatonometer (modell 30 "Classic", Mentor O & O, Inc., USA) før doseringen og 1, 2, 4, 6 og 8 timer etter dosering.

Som vist i tabell 1, reduserte forbindelse A i signifikant grad det intraokulare trykk.

Resultatene er gitt som middelverdi ± SE,<*>p<0,05,<**>p<0,01 sammenlignet med bærestoffbehandlede, kontralaterale kontrolløyne (paret Students t-test). Forbindelse A: ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi

Eksempel 3

Diabetes ble indusert ved en enkelt intravenøs injeksjon av 50 mg/kg strept-ozotocin (STZ) i 7 uker gamle Crl: CD(SD)-hannrotter. Dyr med et glukosenivå i plasma på 400 mg/dl eller mer på dag 19 etter STZ-behandlingen ble anvendt i denne under-søkelsen. 3 uker etter STZ-injeksjonen ble dyrene bedøvet ved en intraperitoneal injeksjon av natriumtiobutabarbital. Dyrenes kroppstemperatur (rektal temperatur) ble holdt ved tilnærmet 37 °C gjennom eksperimentet ved hjelp av en varmepute. Etter fjerning av hår på vristen på høyre bakfot med en hårfjerningskrem ble blodstrømmen i det kutane vev (CTBF) målt kontinuerlig ved anvendelse av en laserbasert Doppler-strømningsmåler av ikke-kontakttype (FLO-N1, Omegawave Inc., Japan). Blodtrykk og hjertefrekvens ble målt samtidig. Forbindelse A eller bærestoff ble intravenøst tilført til dyrene over et tidsrom på 10 minutter.

Som vist i tabell 2, ga forbindelse A en signifikant økning av blodstrømmen i det kutane vev sammenlignet med bærestoffet. Forbindelse A hadde ingen virkninger på blodtrykk (BP) og hjertefrekvens.

Resultatene er gitt som middelverdi ± S.E.,<*>p<0,05,<**>p<0,01 sammenlignet med bærestoffkontrollgruppen.

Forbindelse A: ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi

Eksempel 4

4 måneder gamle Kbs: J. W. hannkaniner ble oppstallet i aluminiumbur i en dyre-stall med kontrollert romtemperatur (23-24 °C), relativ fuktighet (55-74 %), ventilasjons-hastighet (10-20 ganger/time) og 12 timers lys/mørke-syklus (lys: 7:00-19:00). Dyrene ble foret med fast kaninfor (120 g/dyr/dag) og vann ad libitum fra et automatisk forings-system. Dyrene fikk minst 6 dagers karantene og akklimatisering. I løpet av denne tiden ble målinger av kroppsvekten og observasjoner av generelle tegn utført, og dyr som ble vurdert til å være i god helsetilstand, ble anvendt i denne undersøkelsen.

En kanyle ble innført i kaninens felles halsarterie under inhaleringsanestesi med isofluran. 9 deler av blodprøvene tilveiebragt via kanylen, ble blandet med 1 del 3,8%

(vekt/vol) natriumsitrat. Etter sentrifugering av blodprøvene i 10 minutter ved 1 000 rpm ble blodplaterikt plasma (PRP) oppsamlet fra det øvre sjikt. Bunnsjiktet ble så sentrifugert videre i 15 minutter ved 3 000 rpm, og blodplatefattig plasma (PPP) ble oppsamlet fra toppsjiktet. Måling av blodplatetallet i PRP- og PPP-fraksjonen ble utført ved anvendelse av et ADVIA120 hematologisystem (ADVIA120, Bayer Medical Ltd.). PRP-fraksjonen ble fortynnet med PPP-fraksjonen slik at blodplatetallet ble justert til tilnærmet 30 x IO4 celler/pl. Således tilveiebragt PRP (0,178 ml) ble overført til en kyvette og preinkubert i et vannbad ved 37 °C i tilnærmet 5 minutter. Analyseløsning (0,022 ml) tilsatt prostaglandin El eller forbindelse A, ble tilsatt til PRP-prøven. 1 minutt senere ble 25 pM ADP-løsning (0,022 ml) tilsatt, og graden av blodplateaggregering ble målt ved anvendelse av en måleinnretning for blodplateaggregering (NBS hematolaser, Nikko Bioscience Inc.). For hver analyseløsning ble en analyse in duplo utført på blodprøver fra 3 dyr. Inhiberingsg-raden (%) ble evaluert ved å sammenligne aggregeringen i analyseforbindelsesgruppen med aggregeringen i bærestoffkontrollgruppen (100 %).

Som vist i tabell 3, inhiberte prostaglandin Ei (PGEi) blodplateaggregeringen med 20,9 %, 91,2 % og 89,0 % i konsentrasjoner på 1 x IO"<8>, 1 x IO"<7>, hhv. 1 x IO"<6>g/ml. Forbindelse A viste derimot ingen virkning på blodplateaggregeringen opp til den høyeste analyserte konsentrasjon (1 x 10"<5>g/ml). Resultatene viser at forbindelse A ikke har noen virkning på blodplateaggregering.

Maksimal aggregering (%) representerer middelverdi ± S.E. for 3 kaniner.

<**>: P<0,01; Signifikant forskjell fra bærestoffkontroll

(Dunnetts multiple sammenligningstest)

Eksempel 5

Crl: CD(SD)-hannrotter ble bedøvet ved en intraperitoneal injeksjon av natriumtiobutabarbital. Dyrenes kroppstemperatur (den rektale temperatur) ble holdt ved tilnærmet 37 °C gjennom forsøket ved hjelp av en varmepute. Etter fjerning av hår på vristen på høyre bakben med en hårfjerningskrem ble blodstrømmen i det kutane vev (CTBF) målt før og 30 minutter etter intravenøs tilførsel av forbindelse C (11-deoksy-13,14-dihydro-16,16-difluor-PGEi) e||er bærestoff ved anvendelse av en laserbasert Doppler-strømningsmåler av ikke-kontakttype (FLO-N1, Omegawave Inc., Japan). Blodtrykk og hjertefrekvens ble også målt.

Som vist i tabell 4, ga forbindelse B en signifikant økning av blodstrømmen i det kutane vev sammenlignet med behandling med bærestoff. Forbindelse B hadde ingen virkninger på blodtrykk og hjertefrekvens.

Resultatene gis som middelverdi ± S.E.,<*>p<0,05 sammenlignet med bærestoffkontrollgruppen

Eksempel 6

En kultur av humane, vaskulære endotelceller ble brakt til konfluens, målt ved den transendoteliale elektriske motstand (TEER). Cellekulturen ble deretter fratatt oksygen i 30 minutter ved inkubering under nitrogenatmosfære. Cellene ble så enten behandlet med 0,1 % DMSO eller med en kombinasjon av 5 nM forbindelse A og 0,1 % DMSO (sluttkonsentrasjon). Celletettheten ble bestemt ved TEER på de angitte tidspunktene.

Som vist i fig. 2A, viste de DMSO-behandlede cellene svært liten gjenvinning av TEER. Cellene behandlet med forbindelse A, viste en umiddelbar gjenvinning av TEER.

Resultatene viser at den skadde TEER, et mål for barrierefunksjonen til endotelcellene, hurtig ble gjenvunnet etter behandling med forbindelse A.

Eksempel 7

Humane, mikrovaskulære endotelceller (voksne) (HMVEC-AD) ble dyrket til konfluens. Cellene ble så plassert under nitrogen atmosfære i 30 minutter og så tilbakeført til normal luftatmosfære. ATP-nivået ble målt på de angitte tidspunkter ved anvendelse av et luciferin-luciferase-analysesystem (ATPIite, Perkin Eimer).

Som vist i fig. 2B, avtok ATP-nivået når cellene ble utsatt for nitrogenatmosfæren. ATP-nivået ble hurtigere normalisert i cellene behandlet med 5 nM forbindelse A enn i cellene behandlet med 0,01% DMSO alene.

Eksempel 8

GK/Jcl-hannrotter, en spontan modell for ikke-insulinavhengig diabetes, ble bedøvd ved en intraperitoneal injeksjon av natriumtiobutabarbital. Dyrenes kroppstemperatur (rektal temperatur) ble holdt ved tilnærmet 37 °C gjennom hele forsøket ved hjelp av en varmepute. Etter fjerning av hår på vristen på høyre bakben med hårfjerningskrem ble blodstrømmen i det kutane vev (CTBF) målt før (basalnivå) og 20 minutter etter intravenøs tilførsel av forbindelse A eller bærestoff ved anvendelse av en laserbasert Doppler-strømningsmåler av ikke-kontakttype (FLO-N1, Omegawave Inc., Japan). Resultatene gis som % relativt til den basale blodstrøm i kutant vev.

Som vist i tabell 5, ga forbindelse A en signifikant økning av blodstrømmen i det kutane vev i rotter med spontan diabetes sammenlignet med bærestoff.

Resultatene gis som middelverdi ± S.E.,<*>p<0,05 sammenlignet med bærestoffkontrollgruppen.

Syntese av 16, 16- difluor- PGAi^ benzvlester ( 2)

16,16-difluor-PGEi-benzylester (1) (457,8 mg, 0,95 mmol) ble løst i eddiksyre (13,7 ml, 0,24 mol), og løsningen ble omrørt ved 80 °C i 18 timer. Reaksjonsblandingen

ble avkjølt til romtemperatur. 10 ml toluen ble tilsatt til løsningen som så ble oppkonsentrert under redusert trykk. Denne operasjonen ble gjentatt fem ganger for fjerning av eddiksyre. Restmaterialet ble renset ved kiselgel-kolonnekromatografi (kiselgel: FL60D (70 g), Fuji Silysia, heksan/etylacetat (2:1)) for tilveiebringing av forbindelse (2) som en gul olje. Utbytte: 391,6 mg (88,9 %).

Svntese av ll- deoksv- 13. 14- dihvdro- 16. 16- difluor- PGE1 ( 3 )

16,16-difluor-PGAi-benzylester (forbindelse (2)) (382,5 mg, 0,83 mmol) ble hydrogenert i etylacetat (10 ml) i nærvær av 10 % palladium-karbon (57,4 mg, fuktet med 50% (vekt/vekt) vann) ved romtemperatur ved atmosfærisk trykk i 2 timer. Reaksjonsblandingen ble filtrert gjennom en Celite-pute, filterkaken ble vasket med etylacetat, og filtratet ble så oppkonsentrert under redusert trykk. Restmaterialet ble renset ved kiselgel-kolonnekromatografi (kiselgel BW-300SP (50 g, fuktet med 15 %

(vekt/vekt) vann), Fuji Silysia, heksan/etylacetat (1:1)) for tilveiebringing av den urene forbindelse (3) (298,5 mg, 95,7 %).

Den urene forbindelse (3) ble blandet med en annen porsjon av den urene forbindelse. Så ble i alt tilnærmet 350 mg av den urene forbindelse renset ved preparativ HPLC (YMC-Pack D-SIL-5-06 20 x 250 mm, heksan/2-propanol/eddiksyre (250:5:1), 20 ml/min) for tilveiebringing av forbindelse (3) som en fargeløs olje. Utbytte: 297,3 mg (gjenvinning ved HPLC-rensingen: 83,5 %).

<1>H-NMR (200 MHz, CDCI3) 5

0,94 (3 H, t, J=7,l Hz), 1,22-2,29 (28 H, m), 2,34 (2 H, t, J=7,3 Hz), 3,65-3,81 (1 H, m)

<13>C-NMR (50 MHz, CDCI3) 5

13,70, 22,40, 23,25, 24,32, 26,28, 26,63, 27,18, 27,58, 28,49, 29,09, 30,39, 31,77 (t, J=24,4 Hz), 33,67, 37,63, 41,05, 54,76, 72,73 (t, J=29,0 Hz), 124,09 (t, J=244,3 Hz), 179,07, 220,79.

På tilsvarende måte som beskrevet i synteseeksempel 1, ble ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE!-isopropylester (forbindelse (6)) tilveiebragt som en fargeløs olje ved totrinns reaksjonen vist ovenfor. Utbytte: 0,285 g (1. trinn: 96,2 %, 2. trinn: 97,6 %, HPLC-rensing: utbytte 81,0%).<1>H-NMR (200 MHz, CDCI3) og<13>C-NMR (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (6) er vist i figur 3, hhv. 4.

På tilsvarende måte som beskrevet i synteseeksempel 1, ble 2-dekarboksy-2-(2-karboksyetyl)-ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi-isopropylester (forbindelse (9)) tilveiebragt som en fargeløs olje. Utbytte: 0,402 g (1. trinn: 94,9 %, 2. trinn: 92,2 %, HPLC-rensing: utbytte 83,1%).<1>H-NMR (200 MHz, CDCI2) og<13>C-NMR (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (9) er vist i figur 5, hhv. 6.

Pa tilsvarende måte som beskrevet i synteseeksempel 1, ble 2-dekarboksy-2-(2-karboksyetyO-ll-deoksy-lS^^dihydro-lS-keto-ie^e-difluor-PGE! (forbindelse (12)) tilveiebragt som en fargeløs olje. Utbytte: 0,696 g (1. trinn: 95,6 %, 2. trinn: 99,3 %, HPLC-rensing: gjenvinning: 87,4%).<1>H-NMR (200 MHz, CDCI3) og<13>C-NMR (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (12) er vist i figur 7, hhv. 8.

Pa tilsvarende måte som beskrevet i synteseeksempel 1, ble ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-metyl-PGEi-isopropylester (forbindelse (15)) tilveiebragt som en fargeløs olje. Utbytte: 0,271 g (1. trinn: 91,4 %, 2. trinn: 97,3 %, HPLC-rensing: gjenvinning: 79,0%).<1>H-NMR (200 MHz, CDCI3) og<13>C-NMR (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (15) er vist i figur 9, hhv. 10.

Pa tilsvarende måte som beskrevet i synteseeksempel 1, ble ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-metyl-PGE!(forbindelse 18)) tilveiebragt som en fargeløs olje. Utbytte: 0,637 g (1. trinn: 93,3 %, 2. trinn: 96,6 %, HPLC-rensing: utbytte: 73,9%).<1>H-NMR (200 MHz, CDCI3) og<13>C-NMR (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (18) er vist i figur 11, hhv, 12.

Pa tilsvarende måte som beskrevet i synteseeksempel 1, ble ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-etyl-PGEi(forbindelse (21)) tilveiebragt som en fargeløs olje. Utbytte: 0,401 g (1. trinn: 90,6 %, 2. trinn: 92,7 %, HPLC-rensing: utbytte: 29,2%).<1>H-NMR (200 MHz, CDCI3) og<13>C-NMR (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (21) er vist i figur 13, hhv. 14. ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE1-metylester (forbindelse (23)) ble tilveiebragt som en fargeløs olje ved forestring av forbindelse (22) med diazo-metan. Utbytte: 0,860 g (72,9 % etter rensing ved kiselgel-kolonnekromatografi).<1>H-NMR (200 MHz, CDCI3) og<13>C-NMR (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (23) er vist i figur 15 og 16.

Forbindelse (24) (0,67 g, 1,66 mmol) ble løst i DMF (13 ml) og tilsatt K2C03

(460,1 mg, 3,33 mmol) og isopropyljodid (831 pl, 8,32 mmol). Løsningen ble omrørt ved romtemperatur i 2 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt med is, tilsatt vann (10 ml) og saltlake og ekstrahert med etylacetat (30 ml). Det organiske sjikt ble vasket med saltlake (10 ml), tørket med vannfritt magnesiumsulfat og så oppkonsentrert under redusert

trykk. Restmaterialet ble renset ved kiselgel-kolonnekromatografi (kiselgel FL60D (50 g), Fuji Silysia, heksan/etylacetat (5:1)) for tilveiebringing av uren ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-etyl-PGEi-isopropylester (forbindelse (25)) (0,70 g, 94,6 %).

Den urene forbindelse (25) ble renset ved preparativ HPLC for tilveiebringing av forbindelse (25) som en fargeløs olje. Utbytte: 245,8 mg (35,1 %).<1>H-NMR (200 MHz, CDCI3) og<13>C-NMR (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (25) er vist i figur 17, hhv. 18.

Forbindelse (26) (8,71 g, 20,2 mmol) ble løst i 1,2-dikloretan (70 ml) og tilsatt l,l'-tiokarbonyldiimidazol (5,41 g, 30,3 mmol). Løsningen ble omrørt ved 70 °C i 1 time. Reaksjonsblandingen ble avkjølt til romtemperatur og så oppkonsentrert under redusert trykk. Restmaterialet ble renset ved kiselgel-kolonnekromatografi (kiselgel BW-300SP

(650 g), Fuji Silysia, heksan/etylacetat (1:1)) for tilveiebringing av forbindelse (27) som en lysegul olje (10,61 g, 97,0 %).

Bu3SnH (11,21 g, 38,5 mmol) ble løst i toluen (224 ml) og refluksert under oppvarming. Løsningen av forbindelse (27) (10,41 g, 19,2 mmol) i toluen (208 ml) ble dråpevis tilsatt til reaksjonsblandingen ved reflukstemperatur over et tidsrom på 70 minutter. Reaksjonsblandingen ble så avkjølt til romtemperatur og oppkonsentrert under redusert trykk for tilveiebringing av den urene forbindelse (28) som en lysegul olje.

Den urene forbindelse (28) (19,2 mmol) ble løst i THF (52 ml), og en TBAF-løsning (1,0 M i THF, 38,5 ml, 38,5 mmol) ble dråpevis tilsatt over et tidsrom på 10 minutter. Etter 1 time ble TBAF-løsning (1,0 M i THF, 19,2 ml, 19,2 mmol) dråpevis tilsatt til løsningen. Etter omrøring i totalt 3,5 timer ble reaksjonsblandingen oppkonsentrert under redusert trykk. Restmaterialet ble renset ved kiselgel-kolonnekromatografi (kiselgel BW-300SP (1 000 g), Fuji Silysia, heksan/etylacetat (1:1)) for tilveiebringing av forbindelse (29) som en gul olje (4,01 g, 69,3 %).

Forbindelse (31) ble tilveiebragt fra forbindelse (29) ved Swern-oksidasjon og innføring av co-kjeden.

Forbindelse (31) (807,4 mg, 1,88 mmol) ble hydrogenert i etylacetat (8 ml) i nærvær av 10 % palladium-karbon ved romtemperatur i 2 timer. Reaksjonsblandingen ble filtrert gjennom en Celite-pute, og filtratet ble oppkonsentrert under redusert trykk for tilveiebringing av uren forbindelse (32) som en lysebrun olje.

Den urene forbindelse (32) (1,88 mmol) ble løst i EtOH (8 ml). 1 N NaOH-løsning (7,4 ml, 7,4 mol) ble dråpevis tilsatt til løsningen over et tidsrom på 10 minutter. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 10 timer og så avkjølt med is. 1 N HCI (7,1 ml) ble dråpevis tilsatt til reaksjonsblandingen for justering av pH til tilnærmet 3-4. Reaksjonsblandingen ble så ekstrahert med TBME (30 ml). Det organiske sjikt ble vasket med vann (10 ml) og saltlake (10 ml), tørket med vannfritt magnesiumsulfat og så oppkonsentrert under redusert trykk. Restmaterialet ble renset ved kiselgel-kolonnekromatografi (kiselgel FL-60D (80 g) med 15 % vann, Fuji Silysia, heksan/etylacetat (2:1)) for tilveiebringing av forbindelse (33) som en lysegul olje (481,4 mg, 68,8%).

På tilsvarende måte som beskrevet i synteseeksempel 9, ble ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGFi„-isopropylester (forbindelse (34)) tilveiebragt fra forbindelse (33) som en fargeløs olje. Utbytte: 166,6 mg (reaksjonstrinn: 91,9%, HPLC-rensing: utbytte: 55,4 %).<1>H-NMR (200 MHz, CDCI3) og<13>C-NMR (50 MHz, CDCI3) for forbindelse (34) er vist i figur 19, hhv. 20.

Claims (16)

1. Anvendelse av en 11-deoksy-prostaglandinforbindelse for fremstilling av en sammensetning for behandling av en perifer karsykdom i et pattedyr, hvor sammen-setningen omfatter en effektiv mengde av en 11-deoksy-prostaglaninforbindelse, hvor nevnte 11-deoksy-prostaglaninforbindelse er en forbindelse representert ved formel (III):

hvor L er hydrogen, hydroksy, halogen, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, hydroksy-(rettkjedet eller forgrenet Cl-6) alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkanoyloksy eller okso, hvor den fem-leddede ringen eventuelt kan ha minst én dobbeltbinding, A er -CH3, -CH2OH, -COCH2OH, -COOH eller et salt, eter, ester eller amid derav, B er -CH2-CH2-, Z er

hvor R4og R5er hydrogen, hydroksy, halogen, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy eller hydroksy(rettkjedet eller forgrenet Cl-6)alkyl, hvor R4og R5ikke er hydroksy og rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy samtidig, X]_ og X2er begge halogen, Ri er et mettet eller umettet, bivalent, rettkjedet eller forgrenet hydrokarbongruppe med 1 til 14 karbonatomer som er usubstituert eller substituert med halogen, alkyl, hydroksy, okso, aryl eller heterosyklisk gruppe, og hvor minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbonet eventuelt er erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel, og R2er en enkeltbinding eller rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkylen, og R3 er rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkanoyloksy, syklo(C3-6)alkyl, syklo(C3-6)alkyloksy, aryl, aryloksy, heterosyklisk gruppe eller heterosyklisk-oksy-gruppe, og hvor minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbon eventuelt er erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel.

2. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte 11-deoksy-prostaglandinforbindels er en ll-deoksy-15-keto-prostaglandinforbindelse.

3. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte 11-deoksy-prostaglandinforbindelse er en ll-deoksy-13,14-dihydro-16-dihalogen-prostaglandinforbindelse.

4. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte 11-deoksy-prostaglandinforbindelse er en ll-deoksy-15-keto-16-dihalogen-prostaglandinforbindelse.

5. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte 11-deoksy-prostaglandinforbindelse er en ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16-dihalogen-prostaglandinforbindelse.

6. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte 11-deoksy-prostaglandinforbindelse er en ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16-difluor-prostaglandinforbindelse.

7. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte 11-deoksy-prostaglandinforbindelse er en ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16-dihalogen-prostaglandin E- eller F-forbindelse.

8. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte prostaglandinforbindelse er en 11-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16-difluor-prostaglandin E- eller F-forbindelse.

9. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte prostaglandinforbindelsen er en 11-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-prostaglandin-Ei-forbindelse.

10. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte prostaglandinforbindelsen er valgt fra gruppen bestående av: ll-deoksy-13,14-dihydro-16,16-difluor-PGE-forbindelse, ll-deoksy-13,14-dihydro-16,16-difluor-PGF-forbindelse, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-forbindelse, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGF-forbindelse, 2-dekarboksy-2-(2-karboksyetyl)-ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE-forbindelse, 2-dekarboksy-2-(2-karboksyetyl)-ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGF-forbindelse, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-etyl-PGE-forbindelse, og ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-etyl-PGF-forbindelse.

11. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte prostaglandinforbindelsen er valgt fra gruppen bestående av: ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi, ll-deoksy-13,14-dihydro-16,16-difluor-PGE1, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE1-isopropylester, 2-dekarboksy-2-(2-karboksyetyl)-ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi-isopropylester, 2-dekarboksy-2-(2-karboksyetyl)-ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-metyl-PGEi-isopropylester, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-metyl-PGE1, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-etyl-PGE1, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGEi-metylester, ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-20-etyl-PGEi-isopropylester og ll-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGFia-isopropylester.

12. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte prostaglandinforbindelsen er 11-deoksy-13,14-dihydro-15-keto-16,16-difluor-PGE1,

13. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 1-12, hvor nevnte perifere karsykdom er perifer arteriesykdom.

14. Anvendelse ifølge krav 13, hvor nevnte perifere arteriesykdom er arteriosklerose.

15. Anvendelse av en 11-deoksy-prostaglandinforbindelse for fremstilling av en sammensetning for behandling av skadde, perifere karvegger i et pattedyr, hvor sammensetningen omfatteren effektiv mengde av en 11-deoksy-prostaglaninforbindelse, hvor nevnte 11-deoksy-prostaglaninforbindelse er en forbindelse representert ved formel (III):

hvor L er hydrogen, hydroksy, halogen, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, hydroksy-(rettkjedet eller forgrenet Cl-6) alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkanoyloksy eller okso, hvor den fem-leddede ringen eventuelt kan ha minst én dobbeltbinding, A er -CH3, -CH2OH, -COCH2OH, -COOH eller et salt, eter, ester eller amid derav, B er -CH2-CH2-, Z er

hvor R4og R5er hydrogen, hydroksy, halogen, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy eller hydroksy(rettkjedet eller forgrenet Cl-6)alkyl, hvor R4og R5ikke er hydroksy og rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy samtidig, Xi og X2er begge halogen, Ri er et mettet eller umettet, bivalent, rettkjedet eller forgrenet hydrokarbongruppe med 1 til 14 karbonatomer som er usubstituert eller substituert med halogen, alkyl, hydroksy, okso, aryl eller heterosyklisk gruppe, og hvor minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbonet eventuelt er erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel, og R2er en enkeltbinding eller rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkylen, og R3 er rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkanoyloksy, syklo(C3-6)alkyl, syklo(C3-6)alkyloksy, aryl, aryloksy, heterosyklisk gruppe eller heterosyklisk-oksy-gruppe, og hvor minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbon eventuelt er erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel.

16. Anvendelse av en 11-deoksy-prostaglandinforbindelse for fremstilling av en sammensetning for behandling av skadde, perifere, vaskulære endotelceller i et pattedyr, hvor sammen-setningen omfatter en effektiv mengde av en 11-deoksy-prostaglaninforbindelse, hvor nevnte 11-deoksy-prostaglaninforbindelse er en forbindelse representert ved formel (III):

hvor L er hydrogen, hydroksy, halogen, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, hydroksy-(rettkjedet eller forgrenet Cl-6) alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkanoyloksy eller okso, hvor den fem-leddede ringen eventuelt kan ha minst én dobbeltbinding, A er -CH3, -CH2OH, -COCH2OH, -COOH eller et salt, eter, ester eller amid derav, B er -CH2-CH2-, Z er

hvor R4og R5er hydrogen, hydroksy, halogen, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy eller hydroksy(rettkjedet eller forgrenet Cl-6)alkyl, hvor R4og R5ikke er hydroksy og rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy samtidig, Xi og X2er begge halogen, Ri er et mettet eller umettet, bivalent, rettkjedet eller forgrenet hydrokarbongruppe med 1 til 14 karbonatomer som er usubstituert eller substituert med halogen, alkyl, hydroksy, okso, aryl eller heterosyklisk gruppe, og hvor minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbonet eventuelt er erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel, og R2er en enkeltbinding eller rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkylen, og R3 er rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkyl, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkoksy, rettkjedet eller forgrenet Cl-6 alkanoyloksy, syklo(C3-6)alkyl, syklo(C3-6)alkyloksy, aryl, aryloksy, heterosyklisk gruppe eller heterosyklisk-oksy-gruppe, og hvor minst ett av karbonatomene i det alifatiske hydrokarbon eventuelt er erstattet med oksygen, nitrogen eller svovel.