NO339187B1

NO339187B1 - Amyloid skanning som en surrogatmarkør for anti-amyloide behandlingsformers effektivitet

Info

Publication number: NO339187B1
Application number: NO20070593A
Authority: NO
Inventors: Jr Chester A Mathis; William E Klunk
Original assignee: Univ Pittsburgh Commonwealth Sys Higher Education
Priority date: 2004-07-02
Filing date: 2007-01-31
Publication date: 2016-11-14
Also published as: CN101137397A; PL1771208T3; US20130045164A1; CN102973954A; EP1771208A2; US8343457B2; CA2587248C; US20120177572A1; NO20070593L; SI1771208T1; BRPI0512893A; CA2587248A1; WO2006014381A3; US8580229B2; EP1771208B1; CA2830939C; CA2830939A1; JP2008505115A; US20080219931A1; BRPI0512893B1

Description

AMYLOID SKANNING SOM EN SURROGATMARKØR FOR ANTI-AMYLOIDE

BEHANDLINGSFORMERS EFFEKTIVITET

OPPFINNELSENS BAKGRUNN

Amyloidose er en uensartet gruppe sykdomsprosesser kjennetegnet ved ekstracellulære vevavleiringer, i et eller mange organer, av proteinstoffer som genetisk betegnes amyloid. Amyloid kan grovt kjennetegnes ved en stivelseslignende fargereaksjon med iodin (derav betegnelsen amyloid), mikroskopisk ved sin ekstracellulære fordeling og fargende og optiske egenskaper når det farges med kongorødt, og ved dets proteinfibrillstruktur som vist ved elektronmikroskopi og røntgenkrystallografi (se tabell 1). Eksempler på amyloidosesykdommer er Alzheimers sykdom ("AD"), Downs syndrom, diabetes mellitus type 2 og lett kognitiv svikt (MCI).

AD er en nevrodegenerativ sykdom kjennetegnet ved hukommelsestap og andre kognitive mangler. McKhann et al., Neurology 34: 939 (1984). Det er den vanligste årsak til demens i USA. AD kan ramme personer helt ned i 40-50-årsalderen, men likevel er tidspunktet for sykdommens inntreden ukjent fordi sykdommens tilstedeværelse er vanskelig å fastslå uten risikofylt hjernebiopsi. Forekomsten av AD øker med alderen, estimert rammet befolkningsandel strekker seg så høyt som til 40-50% ved 85-90-årsalderen. Evans et al., JAMA 262: 2551 (1989); Katzman, Neurology 43: 13 (1993).

Nevropatologisk kjennetegnes AD ved tilstedeværelsen av nevrittiske plakk (NP), nevrofibrillære floker (NFT) og nevronalt tap, sammen med en rekke andre funn. Mann, Mech. Ageing Dev. 31: 213 (1985). Obduksjon av deler av hjernevev fra ofre for AD viser tilstedeværelse av amyloid i form av proteinholdige ekstracellulære kjerner av de nevrittiske plakk som er karakteristisk for AD. De amyloide kjernene av disse nevrittiske plakk er sammensatt av et protein som kalles p-amyloidet (Ap) som hovedsakelig er anbrakt i en beta-foldet platekonfigurasjon.

Det antas at AD rammer omkring 4 millioner amerikanere og muligvis 20-30 millioner mennesker på verdensbasis. AD er anerkjent som et større offentlig helseproblem i utviklede land. Flere terapeutiske mål er fremkommet fra den pågående utredningen av ADs molekylære basis. Fire kolinesteraseinhibitorer har eksempelvis blitt godkjent til symptomatisk behandling av pasienter med AD - takrin (Cognex, Warner-Lambert, Morris Plains, New Jersey, USa); donepezil (Aricept, Eisai, Inc., Teaneck, New Jersey, and Pfizer, Inc., New York, New York, USA); rivagstigmin (Exelon, Novartis, Basel, Sveits); og galantamin (Reminyl, Janssen, Titusville, New Jersey, USA). Potensielle nye behandlinger for AD som for tiden utvikles, involverer immunterapi, sekretaseinhibitorer og anti-inflammatoriske legemidler. Hittil har imidlertid ingen tilgjengelige legemidler vist seg å modifisere forløpet av kognitiv tilbakegang.

Nordberg A.: International Psychogeriatics, vol, 15, nr. 3, 2003, side 223-237, beskriver studier med funksjonel billeddannelse under anvendelse av positronemissions- tomografi (PET) og magnetisk resonansskanning, som viser, at sykdomsprosess kan detekteres når mye tidlige subjektive symptomer på AD er åpenbare.

En større forhindring for utviklingen av anti-amyloide behandlingsformer eksemplifiseres ved det følgende sitat fra (Hock, C. et al., 2003, Neuron, 38:547-554), rettet mot anvendelse av immunterapi som en anti-amyloid behandlingsform: "vi vet ikke om AB-amyloid mengde i hjernen ble redusert hos pasientene i vår undersøkelse; in vivo-skanningsteknikker vil være nødvendige for å besvare dette spørsmålet." Evnen til å kvantifisere amyloid mengde før behandling og deretter følge virkningene av behandling er kritisk for den effektive utviklingen av denne legemiddelgruppen. Den foreliggende oppfinnelsen anvender amyloid skanning som en surrogatmarkør for effektiviteten av anti-amyoloide behandlingsformer.

KORT BESKRIVELSE AV OPPFINNELSEN

Den foreliggende oppfinnelse er rettet mot en forbindelse valgt fra gruppen bestående av strukturene 1, 4, 5, 8-16, 18, og 20-45, hvor forbindelsen omfatter minst en detekterbar markør valgt fra gruppen bestående av 3H,1311,1251,1231,76Br,<75>Br, 18F,19F,<n>C,<13>C, and<14>C:

til anvendelse i en fremgangsmåte for å fastslå effektiviteten av terapi i behandlingen av amyloidose, hvilken fremgangsmåte omfatter (A) administrasjon til en pasient med behov derav av en effektiv mengde av en forbindelse som definert ovenfor;

(B) skanning av pasienten; deretter

(C) administrasjon til pasienten med behov derav av minst et anti-amyloid middel; (D) etterfølgende administrasjon til pasienten med behov derav av en effektiv

mengde av en forbindelse som definert ovenfor;

(E) skanning av pasienten; og

(F) sammenligning av nivåer av amyloidavleiring i pasienten før behandling med

det minst ene anti-amyloide middel til nivåer av amyloidavleiring i pasienten etter

behandling med det minst ene anti-amyloide middel.

I noen utførelsesformer omfatter det anti-amyloide midlet ett eller flere antistoffer mot Ap-peptid.

I andre utførelsesformer omfatter det anti-amyloide midlet én eller flere inhibitorer av p- og/eller y-sekretase.

I noen utførelsesformer omfatter det anti-amyloide midlet et lite molekyl som binder til Api-42, slik som et decoypeptid.

I andre utførelsesformer er amyloidosen AD.

I noen utførelsesformer er amyloidosen en amyloidavleiringslidelse, hvor en foretrukket utførelsesform omfatter amyloidose som er en amyloid plakkavleiringslidelse.

I noen utførelsesformer er skanningen valgt fra gruppen bestående av gammaskanning, MR-skanning og MR-spektroskopi.

I andre utførelsesformer utføres skanningen ved gammaskanning, og gammaskanningen er PET eller SPECT.

I noen utførelsesformer er forbindelsen ifølge oppfinnelsen:

I andre utførelsesformer inneholder forbindelsen ifølge oppfinnelsen et uC-merke. I noen utførelsesformer er det anti-amyloide midlet et perifert synkemiddel.

KORT BESKRIVELSE AV TEGNINGENE

Fig. 1 viser binding av 1 nM {N-metyl-<3>H}2-[4'-(metylamino)fenyl]6-hydroksy-benzotiasol ([<3>H]PIB) til frontal korteks (Fr) og cerebellum (Cb) av kontrollhjerne (Cntl; n=4; hvite søyler; sirkler), AD-hjerne (AD; n=5; sorte søyler; firkanter) og et AN-1792-behandlet AD-tilfelle (n=lgjentatt x 1; skraverte søyler; trekanter). Resultatene indikerer at behandling med AN-1792-vaksine reduserer bindingen av det amyloide sporstoff, 2-[4'-(metylamino)fenyl]6-hydroksy-benzotiasol (PIB), til hjernehomogenater. Fig. 2 viser Ap42-immunoreaktivitet (ir) og X-34 histofluorescerende merking av p-foldet plate i den temporale korteks hos AD-pasienter 572 (A, D) og 5180 (B, E), sammenlignet med en representativ AD-pasient (C, F) i siste fase. Måleskala =200 pm. Store områder fri for plakk i tilfelle 572 er merket med stjerner. Tilfelle 5180 er fri for plakk, men viser noen nevrofibrillære floker og nevrittiske elementer farget av X-34. Fig. 3 viser Ap42-immunoreaktivitet og X-34-histofluorescerende merkning av p-foldede plater i den frontale korteks hos pasienter 572 (A, D) og 5180 (B, E), sammenlignet med en representativ pasient med Alzheimers i siste fase. Måleskala =200um Områder fri for plakk i tilfelle 572 er merket med stjerne. Tilfelle 5180 er fri for plakk, men viser noen nevrofibrillære floker farget av X-34 (se figur 4). Fig. 4 viser X-34-farglng av p-foldede platelnneholdende nevrifibrillære floker, nevropile tråder, dystrofiske nevritter og senile plakk hos pasient 572 og 5180. Bemerk at pasient 5180 har tallrike nevrittiske elementer, men ingen plakk, Områder fri for X-34-fargede elementer er merket med stjerne. Disse rensede områder antyder i høy grad tilstedeværelsen av plakk før AN-1792-behandling. Måleskala =100 pm FIG. 5: Det øverste diagrammet fremstiller ELISA-data for Ap42 i tilfellene 572 og 5180 i frontal, parietal, temporal og cerebellar hjernebark. Disse er sammenlignet med publisert data for de frontale, parietale og temporale hjernebarkene fra eldre kontrollindivider og AD-forsøksindivider (Naslund et al. 2000, Jarna 283, 1571-1577). Det nederste diagrammet fremstiller [<3>H]PIB binding i tilfellene 572 og 5180 i frontal, parietal, temporal og cerebellar hjernebark, sammenlignet med [<3>H]PIB-binding til de samme

områdene fra eldre kontrollindivider (n=4) og AD-forsøksindivider (n=5). Bemerk at [<3>H]PIB-bindingen er i god overensstemmelse med ELISA og histologiske data i figurene 2-4.

DETALJERT BESKRIVELSE

Den foreliggende oppfinnelsen er rettet mot forbindelser til anvendelse i en fremgangsmåte for å fastslå effektiviteten av terapi i behandlingen av amyloidose. Fremgangsmåten innbefatter anvendelsen av amyloid skanning som en surrogatmarkør. Surrogatmarkører er en særskilt type biomarkør som kan anvendes i stedet for kliniske målinger som et klinisk endepunkt for legemiddelgodkjenningsformål. De heri beskrevne fremgangsmåter heri er således nyttige i legemiddelutviklingsforsøk. Eksempelvis er målingen av kolesterolnivåer nå en akseptert surrogatmarkør for aterosklerose. I tillegg er fremgangsmåtene klinisk nyttige til å hjelpe med beslutninger vedrørende pasienthåndtering. I det henseende kan kvantitative vurderinger av amyloid belastning forbedre kliniske beslutninger med hensyn til legemiddeldose eller behandlingsvalg. Den foreliggende oppfinnelse involverer anvendelsen av amyloid skanning som en surrogatmarkør for anti-amyoloide behandlingsformers effektivitet.

Uttrykket "amyloidose" betegner en sykdom forbundet med amyloidavleiring, slik som Alzheimers sykdom, Downs syndrom, diabetes mellitus type 2, hereditær cerebral hemoragisk amyloidose (nederlandsk), amyloid A (reaktiv), sekundær amyloidose, MCI, familiær middelhavsfeber, familiær amyloid nefropati med urtikaria og døvhet (Muckle-Wells syndrom), amyloid lambda-L-kjede eller amyloid kappa-L-kjede (idiopatisk, myelom-eller makroglobulinemiforbundet) A-beta-2M (kronisk hemodialyse), ATTR (familiær amyloid polynevropati (portugisisk, japansk, svensk)), familiær amyloid kardiomyopati (dansk), isolert hjerteamyloid, systemisk senilamyloidose, AIAPP eller amylin insulinom, atrienatriuretisk faktor (isolert atrieamyloid), pro-calcitonin (medullært thyreoidkarsinom), gelsolin (familiær amyloidose (finsk)), cystatin C (hereditær cerebral hæmoragi med amyloidose (islandsk)), AApo-A-I (familiær amyloidotisk polynevropati-Iowa), AApo-A-II (aksellerert aldring hos mus), fibrinogenforbundet amyloid; og Asor eller Pr P-27 (skrapesyke, Creutzfeld-Jakobs sykdom, Gertsmann-Straussler-Scheinker-syndromen, bovin spongiform encefalopati) eller i tilfeller med personer som er homozygote for apolipoproteinet E4-allel, og tilstanden assosiert med homozygositet for apolipoproteinet-E4 allele eller Huntingtons sykdom. Oppfinnelsen omfatter sykdommer forbundet med amyloid plakkavleiring. Den med amyloid plakkavleiring assosierte sykdom er fortrinnsvis

AD.

Fremgangsmåten tilveiebringer et middel til å evaluere anti-amyloide behandlingsformers suksess. I noen utførelsesformer tilveiebringer fremgangsmåten et middel til å evaluere anti-amyloide behandlingsformers kliniske suksess. I noen utførelsesformer kan fremgangsmåten anvendes til å evaluere klinisk suksess i lettere svekkede individer med få eller ingen kliniske symptomer å følge. Den grunnleggende fremgangsmåten til bestemmelse av terapieffektivitet i behandlingen av amyloidose innbefatter: (A) administrasjon til en pasient med behov derav av en effektiv mengde av en forbindelse som definert ovenfor;

(B) skanning av pasienten; deretter

mengde av en forbindelse som definert ovenfor;

(E) skanning av pasienten; og

det minst ene anti-amyloide middel med nivåer av amyloidavleiring i pasienten etter

behandling med det minst ene anti-amyloide middel.

AMYLOIDE PROBER

Den amyloide probe ifølge den foreliggende oppfinnelse er en hvilken som helst forbindelse som definert ovenfor.

I foretrukne utførelsesformer er den amyloide proben {N-metyl-<n>C}2-[4'-(metylamino)fenyl]6-hydroksybenzotiasol ("[<n>C]PIB") eller {N-metyl<3>H}2-[4'-(metylamino)fenyl]6-hydroksybenzotiasol "[<3>H]PIB").

"Effektiv mengde" betegner mengden som kreves for å fremkalle en ønsket effekt. Eksempler på en "effektiv mengde" innbefatter mengder som muliggjør detektering og skanning av amyloidavleiring(er) in vivo eller in vitro, som gir akseptable toksisitet- og biotilgjengelighetsnivåer for farmasøytisk anvendelse og/eller forhindrer celledegenerering og toksisitet forbundet med fibrilldannelse.

Forbindelser som definert ovenfor, også betegnet heri som "tioflavinforbindelser", "tioflavinderivater" eller "amyloide prober", har hver av de følgende kjennetegn: (1) spesifikk binding til syntetisk Ap in vitro og (2) evne til å krysse en ikke-kompromittert blod-hjernebarriere in vivo.

Tioflavinforbindelsene er radioaktivt merkede derivater derav ifølge strukturene 1, 4, 5, 8-16, 18 og 20-45 krysser blod-hjernebarrieren in vivo og binder til Ap avleiret i nevrittiske (men ikke spredte) plakk, til Ap avleiret i cerebrovaskulært amyloid og til amyloidet bestående av proteinet som er avleiret i NTF. Forbindelsene ifølge nærværende oppfinnelse er ikke-kvaternære aminderivater av S- og T-tioflavin som er kjent for å farge amyloid i vevseksjoner og binde til syntetisk Ap in vitro. Kelenyi J Histochem. Cytochem. 15: 172 (1967); Burns et al. J. Path. Bact. 94:337 (1967); Guntern et al. Experientia 48: 8

(1992); LeVine Met/7. Enzymol. 309: 274 (1999).

Fremgangsmåten anvendt ved denne oppfinnelsen fastslår tilstedeværelsen og lokaliseringen av amyloidavleiringer i et organ eller område av kroppen, fortrinnsvis hjernen, hos en pasient. Fremgangsmåten omfatter administrasjon av en detekterbar mengde av en forbindelse som definert ovenfor. En amyloidprobe kan administreres til en pasient som et farmasøytisk preparat eller et farmasøytisk akseptabelt vannoppløselig salt derav.

"Farmasøytisk akseptabelt salt" betegner et syresalt eller basisk salt av forbindelsen ifølge oppfinnelsen, hvilket salt har den ønskede farmasøytiske aktivitet og er verken biologisk eller på andre måter uønsket. Saltet kan være dannet med syrer som innbefatter uten begrensning acetat, adipat, alginat, aspartat, benzoat, benzensulfonat, bisulfatbutyrat, citrat, kamferat, kamfersulfonat, syklopentanpropionat, diglukonat, dodesylsulfat, etansulfonat, fumarat, glukoheptanoat, glyserofosfat, hemisulfat, heptanoat, heksanoat, hydrokloridhydrobromid, hydrojodid, 2-hydroksyetansulfonat, laktat, maleat, metansulfonat, 2-naftalensulfonat, nikotinat, oksalat, tiocyanat, tosylat og undekanoat. Eksempler på et basisk salt innbefatter uten begrensning ammoniumsalter, alkalimetallsalter slik som natrium- og kaliumsalter, alkaliske jordmetallsalter slik som kalsium- og magnesiumsalter, salter med organiske baser slik som disykloheksylaminsalter, N-metyl-D-glukamin, og salter med aminosyrer slik som arginin og lysin. I noen utførelsesformer kan de basiske nitrogeninneholdende gruppene kvaterniseres med midler inkludert lavere alkylhaloider slik som metyl-, etyl-, propyl- og butylklorider, bromider og jodider, dialkylsulfater slik som dimetyl-, dietyl-, dibutyl- og diamylsulfater; langkjedede halider slik som decyl-, lauryl-, myristyl- og stearylklorider, bromider og jodider, og aralkylhalider slik som fenetylbromider.

Doseringen av det detekterbart merkede tioflavinderivatet vil generelt variere avhengig av hensyn som alder, tilstand, kjønn og omfang av sykdom i pasienten, evt. kontraindikasjoner, medfølgende behandlinger og andre variabler, og skal reguleres av en lege som er utdannet på området. Dosering kan variere fra 0,001 ug/kg til 10 ug/kg, fortrinnsvis 0,01 ug/kg til 1,0 ug/kg.

Administrasjonen til pasienten kan være lokal eller systemisk og utføres intravenøst, intraarterielt, intratekalt (via spinalvæsken) eller lignende. Administrasjonen kan også være intradermal eller intrakavitær, avhengig av stedet på kroppen som undersøkes. Etter at forbindelsen har hatt tilstrekkelig tid til å binde med amyloidet, f.eks.

30 minutter til 48 timer, undersøkes området på individet som undersøkes ved rutinemessige skanningsteknikker slik som MRS/MRI, SPECT, planscintillasjonsskanning, PET og ved hvilke som helst andre oppstående skanningsteknikker. Den eksakte protokoll vil nødvendigvis variere avhengig av faktorer som er spesifikke for pasienten, som nevnt ovenfor, og avhengig av stedet på kroppen som undersøkes, fremgangsmåte for administrasjon og hvilken type merke som anvendes; bestemmelsen av spesifikke fremgangsmåter vil være rutine for fagmannen. For hjerneskanning måles og sammenlignes (som et forhold) fortrinnsvis mengden (total eller spesifikk binding) av det bundne radioaktivt merkede tioflavinderivatet eller svarende til den foreliggende oppfinnelsen med mengden av merket tioflavinderivat bundet til pasientens cerebellum. Dette forhold sammenlignes deretter med det samme forhold i normal hjerne av tilsvarende alder.

Amyloideprobene ifølge den foreliggende oppfinnelse administreres med fordel i form av injiserbare preparater, men kan også formuleres i velkjente legemiddeladministrasjonssystemer (f.eks. oralt, rektalt, parenteralt (intravenøst, intramuskulært eller subkutant), intracisternalt, intravaginalt, intraperitonalt, lokalt (pulvere, salver eller dråper), eller som en spray eller nesespray). Et typisk preparat til slikt formål omfatter en farmasøytisk akseptabel bærer. Preparatet kan for eksempel inneholde ca. 10 mg humanserumalbumin og fra ca. 0,5 til 500 mikrogram av det merkede tioflavinderivatet per milliliter fosfatbuffer inneholdende NaCI. Andre farmasøytisk akseptable bærere innbefatter vandige løsninger, ikke-toksiske eksipienser, herunder salter, konserveringsmidler, buffere og lignende, som beskrevet, f.eks. i REMINGTON'S PHARMACEUTICAL SCIENCES, 15th Ed. Easton: Mack Publishing Co. pp. 1405-1412 og 1461-1487 (1975) og THE NATIONAL FORMULARY XIV., 14th Ed. Washington, USA: American Pharmaceutical Association (1975).

Spesielt foretrukne amyloide prober ifølge den foreliggende oppfinnelse er de som,

i tillegg til spesifikt bindende amyloid en vivo og i stand til å krysse blod-hjernebarrieren, også er ikke-toksiske ved passende doseringsnivåer og har en tilfredsstillende virkningsvarighet.

Ifølge den foreliggende oppfinnelse administreres et farmasøytisk preparat omfattende en amyloid probe som definert ovenfor til pasienter hos hvilke amyloid- eller amyloidfibrilldannelse er forventet, f.eks. pasienter som er klinisk diagnostisert med Alzheimers sykdom eller en annen sykdom forbundet med amyloidavleiring.

Eksempler på ikke-vandige løsningsmidler er propylenglykol, polyetylenglykol, vegetabilsk olje og injiserbare organiske estere slik som etyloleat. Vandige bærere innbefatter vann, alkoholiske/vandige løsninger, saltvannsløsninger, parentale bindemidler slik som natriumklorid, Ringers dekstrose osv. Intravenøse bærere innbefatter flytende og nærende supplerende midler. Konserveringsmidler innbefatter antimikrobielle midler, antioksidanter, chelaterende midler og inerte gasser. pH-en og den eksakte konsentrasjon av det farmasøytiske preparats forskjellige komponenter justeres i overensstemmelse med rutineferdigheter innenfor teknikken. Se Goodman og Gilmans THE PHARMACOLOGICAL BASIS FOR THERAPEUTICS (7th Ed.)

SKANNTNG

Oppfinnelsen anvender amyloide prober som sammen med ikke-invasive nevroskanningsteknikker slik som MR-spektroskopi (MRS) eller -skanning (MRI), eller gammaskanning slik som positronemisjonstomografi (PET) eller

singelfotonemisjonstomografi (SPECT) anvendes til å kvantifisere amyloidavleiring in vivo.

Fremgangsmåten innbefatter skanning av en pasient for å etablere en baseline av amyloidavleiring. Uttrykket "baseline" betegner mengden og fordelingen av en pasients

amyloidavleiring forut for innledning av den anti-amyloide behandlingen. Fremgangsmåten innbefatter videre minst en skanningssesjon av en pasient etterfulgt av administrasjon av en anti-amyloid behandling. Den foreliggende fremgangsmåte kan innbefatte skanning av en pasient før og etter behandling med minst ett anti-amyloid middel. Skanning kan utføres på et hvilket som helst tidspunkt under behandlingen.

Uttrykket " in wVo-skanning" betegner en hvilken som helst fremgangsmåte som tillater deteksjon av et merket tioflavinderivat som definert ovenfor. For gammatomografi måles og uttrykkes strålingen som avgis fra organet eller området som undersøkes enten som en total binding eller som et forhold hvor total binding i et vev normaliseres til (f.eks. divideres på) den totale binding i et annet vev hos den samme pasienten under den samme in v/Vo-skanningsprosedyren. Samlet in vivo-binding defineres som hele signalet som detekteres i et vev av en in vivo-skanningsteknikk uten behov for korreksjon ved hjelp av en andre injeksjon av en identisk mengde merket forbindelse sammen med et stort overskudd ikke-merket, men ellers kjemisk identisk, forbindelse. Et "individ" er et pattedyr, fortrinnsvis et menneske, og især et menneske som mistenkes for å lide av en sykdom assosiert med amyloidavleiring, slik som AD og/eller demens. Betegnelsene "individ" og "pasient" anvendes her om hverandre.

Til in vivo-skanningsformål er den tilgjengelige detekteringsinstrumenttypen en avgjørende faktor i valg av en gitt markør. For eksempel er radioaktive isotoper og<18>F

spesielt egnet til in vivo-skanning i fremgangsmåtene ifølge den foreliggende oppfinnelsen. Instrumenttypen som anvendes vil styre valget av radionukliden eller den stabile isotopen. Eksempelvis må den valgte radionukliden ha en nedbrytningstype som kan detekteres ved hjelp av en gitt instrumenttype. Et annet hensyn angår radionuklidens halveringstid. Halveringstiden skal være lang nok til at den fremdeles er detekterbar på tidspunktet for maksimalt opptak av målet, men kort nok til at verten ikke utsettes for langvarig skadelig stråling. De radioaktivt merkede forbindelser ifølge oppfinnelsen kan detekteres under anvendelse av gammaskanning hvor utsendt gammabestråling av passende bølgelengde detekteres. Gammaskanningsfremgangsmåter innbefatter, men er ikke begrenset til, SPECT og PET. For SPECT-deteksjon foretrekkes det at den valgte radioaktive markør mangler en partikkelformet emisjon, men vil fremstille et stort antall fotoner i et 140-200 keV-område. For PET-deteksjon vil den radioaktive markør være en positronemitterende radionuklid slik som<18>F som vil tilintetgjøres for å danne to 511 keV-gammastråler som detekteres av PET-kameraet.

I den foreliggende oppfinnelse administreres amyloide bindingsforbindelser/prober som er nyttige til in vivo-skanning og kvantifisering av amyloidavleiring til en pasient. Disse forbindelser skal anvendes sammen med ikke-invasive nevroskanningsteknikker slik som MR-spektroskopi (MRS) eller -skanning (MRI), positronemisjonstomografi (PET) og singel fotonemisjonscomputertomografi (SPECT). I henhold til foreliggende oppfinnelse kan tioflavinderivatene være merket med<18>F eller<13>C for MRS/MRI ved generelle teknikker innen organisk kjemi som er kjent blant fagfolk. Se f.eks. March, J. ADVANCED ORGANIC CHEMISTRY: REACTIONS, MECHANISMS, AND STRUCTURE (3rd Edition, 1985). Tioflavinderivatene kan også være radioaktivt merket med<18>F,11C,7SBr eller76Br for PET ved teknikker som er velkjente innen teknikken og beskrevet av Fowler, J. og Wolf, A. i POSITRON EMISSION TOMOGRAPHY AND AUTORADIOGRAPHY (Phelps, M., Mazziota, J. og Schelbert, H. eds.) 391-450 (Raven Press, NY 1986). Tioflavinderivatet kan også være radioaktivt merket med<123>I for SPECT ved en hvilken som helst av flere teknikker kjent blant fagfolk. Se f. eks. Kulkarni, Int. J. Rad. Appl. & Inst. (Del B) 18: 647 (1991). I tillegg kan tioflavinderivater være merket med1311,12<5>I, eller<123>I, ved jodering av et diazotisert aminoderivat direkte via et diazoniumjodid, se Greenbaum, F. Am. J. Pharm. 108: 17

(1936), eller ved omdanning av det ustabile diazotiserte amin til det stabile triazen, eller ved omdannelse av en ikke-radioaktiv halogenert prekursor til et stabilt trialkyltinnderivat som deretter kan konverteres til jodforbindelsen ved flere fremgangsmåter som er velkjente for fagfolk. Se Satyamurthy og Barrio J. Org. Chem. 48: 4394 (1983), Goodman et al., J. Org. Chem. 49: 2322 (1984) og Mathis et al., J. tabell. Comp. og Radiopharm: 1994: 905; Chumpradit et al., J. Med. Chem. 34: 877 (1991), Goodman et al., J. Org. Chem. 37: 1406 (1994); Chumpradit et al., J. Med. Chem. 37: 4245 (1994). Eksempelvis et stabilt triazen eller trialkyltinnderivat av tioflavin eller dets analoger reageres med et halogeneringsmiddel som inneholder1311,1251,1231,76Br,75Br,18F eller 19F. De stabile trialkyltinnderivatene av tioflavin og dets analoger er hittil ukjente prekursorer som er nyttige til syntesen av mange av de radioaktivt merkede forbindelsene innenfor den foreliggende oppfinnelsen.

Fremgangsmåtene anvendt i den foreliggende oppfinnelse kan anvende isotoper som er detekterbare ved NMR-spektroskopi til in vivo-skannings- og spektroskopiformål. Elementer som især er nyttige i MR-spektroskopi innbefatter<18>F og<13>C.

Egnede radioisotoper til den foreliggende oppfinnelsens formål innbefatter betaemittere, gammaemittere, positronemittere og røntgenstråleemittere. Disse radioisotopene innbefatter1311,1231,18F, nC,75Br og<76>Br. Egnede stabile isotoper til anvendelse i magnetresonanstomografi (MRI) eller spektroskopi (MRS) ifølge nærværende oppfinnelse innbefatter<18>F og<13>C. Egnede radioisotoper til in vitro-kvantifisering av amyloid i homogenater av biopsi eller vev fra obduksjon innbefatter1251,<14>C og<3>H. De foretrukne radioaktive markørene er "C eller<18>F til anvendelse i PET in vivo-skanning,<123>I til anvendelse i SPECT-skanning,<19>F til MRS/MRI og<3>H eller<14>C til in vitro-undersøkelser.

Ifølge et aspekt av oppfinnelsen som angår en fremgangsmåte for å detektering av amyloidavleiring i biopsivev, innbefatter fremgangsmåten inkubering av formalinfiksert vev med en løsning av en tioflavinamyloidbindende forbindelse valgt fra forbindelsene beskrevet ovenfor. Løsningen er fortrinnsvis 25-100% etanol (hvor resten er vann) mettet med en tioflavin-amyloidbindende forbindelse ifølge oppfinnelsen. Ved inkubasjon farger eller merker forbindelsen amyloidavleiringen i vevet, og den fargede eller merkede avleiringen kan påvises eller visualiseres ved en hvilken som helst standardfremgangsmåte. Slike påvisningsmidler innbefatter mikroskopiske teknikker slik som brightfield-, fluorescens-, laserkonfokal- og krysspolarisasjonsmikroskopi.

Fremgangsmåten for kvantifisering av mengden amyloid i biopsivev innbefatter inkubering av et merket tioflavinderivat ifølge den foreliggende oppfinnelse, eller et vannoppløselig, ikke-toksisk salt derav, med homogenat av biopsi eller vev fra obduksjon. Vevet oppnås og homogeniseres ved fremgangsmåter som er velkjente blant fagfolk. Den foretrukne radioaktive markør er1251,14C eller<3>H som er indeholdt i en substituent substituert på en av forbindelsene definert ovenfor. Vev som inneholder amyloidavleiringer vil binde til de merkede derivater i den foreliggende oppfinnelses tioflavinamyloidbindende forbindelser. Det bundne vevet skilles deretter fra det ubundne vevet ved en mekanisme som er kjent for en fagmann, slik som filtrering. Det bundne vevet kan deretter kvantifiseres ved et hvilket som helst middel kjent for en fagmann. Enhetene av vevbundet radioaktivt merket tioflavinderivat konverteres deretter til enheter av mikrogram amyloid per 100 mg vev ved sammenligning med en standardkurve generert ved å inkubere kjente mengder amyloid med det radioaktivt merkede tioflavinderivatet.

Evnen hos forbindelsen definert ovenfor til spesifikt å binde til amyloide plakk over nevrofibrillære floker gjelder især ved konsentrasjoner på mindre enn 10 nM, som innbefatter in vivo-konsentrasjonsområdet for PET-radioaktive spor Ved disse lave konsentrasjonene i homogenater av hjernevev som kun inneholder floker og ikke plakk, vil signifikant binding ikke være resultatet når de sammenlignes med kontroll hjernevev som verken inneholder plakk eller floker. Inkubasjon av homogenater av hjernevev som hovedsakelig inneholder plakk og noen floker med radioaktivt merkede forbindelser som definert ovenfor, resulterer imidlertid i en signifikant økning i binding sammenlignet med kontroll ve v uten plakk eller floker. Disse dataene antyder den fordelen at disse forbindelser er spesifikke for Ap-avleiringer ved konsentrasjoner på mindre enn 10 nM. Disse lave konsentrasjonene kan deretter påvises ved PET-undersøkelser, hvilket muliggjør PET-deteksjon ved anvendelsen av radioaktivt merkede forbindelser som definert ovenfor som er spesifikke for Ap-avleiringer. Anvendelsen av slike forbindelser muliggjør PET-deteksjon i Ap-avleiringer slik som dem som finnes i plakk og cerebrovaskulært amyloid. Da det er blitt rapportert at Ap-nivåer i den frontale korteks øker før dannelsen av floker, antyder dette at radioaktivt merkede forbindelser som definert ovenfor, anvendt som PET-sporstoffer, vil være spesifikke for de tidligste endringer i AD-korteks. Naslund et al. JAMA 283:1571 (2000).

ANTI- AMYLOIDE BEHANDLINGSFORMER

Den foreliggende fremgangsmåten for å fastslå effektiviteten av terapi i behandlingen av amyloidose innbefatter administrasjon til en pasient med behov derav en forbindelse ifølge formlene (I) eller (II) eller strukturene 1-45 og avbilde pasienten, og etter skanningen administrere minst et anti-amyloid middel/anti-amyloid terapi til pasienten. Den administrerte mengden, administrasjonsveien og tera piva rig heten bestemmes av en fagmann basert på alder, vekt og pasientens tilstand. Slike avgjørelser er innefor en fagmanns kompetanseområde. Passende mengder innbefatter, men er ikke begrenset til, 0,01 til 100 mg/kg. Passende administrasjonsveier innbefatter, men er ikke begrenset til, oralt, subkutant og intravenøst. Egnede terapivarigheter innbefatter, men er ikke begrenset til, én enkelt dose til fire doser per dag gitt på ubestemt tid. Passende tidspunkter for skanning innbefatter, men er ikke begrenset til, umiddelbart etter den første dosen til ti år etter den sist gitte dosen. Foretrukne tidspunkter for skanning er mellom 7 dager og 6 måneder etter den sist gitte dosen.

Et "anti-amyloid middel" eller en "anti-amyloid terapi" er et middel eller kombinasjon av midler som behandler eller forhindrer amyloidose. Eksempler på sykdommer forbundet med amyloidavleiring, amyloidose, innbefatter Alzheimers sykdom, Downs syndrom, diabetes mellitus type 2, hereditær cerebral hemoragisk amyloidose (nederlandsk), amyloid A (reaktiv), sekundær amyloidose, MCI, familiær middelhavsfeber, familiær amyloid nefropati med urtikaria og døvhet (Muckle-Wells-syndrom), amyloid lambda-L-kjede eller amyloid kappa-L-kjede (idiopatisk, myelom- eller makroglobulinemiforbundet) A-beta-2M (kronisk hemodialyse), ATTR (familiær amyloid polynevropati (portugisisk, japansk, svensk)), familiær amyloid kardiomyopati (dansk), isolert amyloid i hjertet, systemisk senil amyloidose, AIAPP eller amylin insulinom, atrienatriuretisk faktor (isolert atrieamyloid), pro-calcitonin (medullært thyreoidekarsinom), gelsolin (familiær amyloidose (finsk)), cystatin C (hereditær cerebral hemoragi med amyloidose (islandsk)), AApo-A-I (familiær amyloidotisk polynevropati-Iowa), AApo-A-II (aksellerert aldring hos mus), fibrinogenforbundet amyloid; og Asor eller Pr P-27 (skrapesyke, Creutzfeld-Jakobs sykdom, Gertsmann-Straussler-Scheinkers-syndromet, bovin spongiform encefalopati) eller i tilfeller hvor personer er homozygote for apolipoproteinet E4-allel og tilstanden assosiert med homozygositet for apolipoproteinet E4-allel eller Huntingtons sykdom. Oppfinnelsen omfatter sykdommer assosiert med amyloid plakkavleiring. Sykdommen som fortrinnsvis assosieres med amyloid plakkavleiring er AD.

Uttrykket "terapi" betegner behandling og/eller forebyggelse av sykdom. "Behandling" betegner: (i) forebygge en sykdom, lidelse eller tilstand fra den forekommer i et dyr som kan være disponert for sykdommen, lidelsen og/eller tilstanden, men ikke enda er diagnostisert; (ii) hindre sykdommen, lidelsen eller tilstanden, f.eks. stanse dens utvikling; (ii) lindre sykdommen, lidelsen eller tilstanden, f.eks. forårsake regresjon av sykdommen, lidelsen og/eller tilstanden.

Betegnelsen "behandle" eller "behandling" betyr ikke nødvendigvis fullstendig helbredelse. En hvilken som helst lindring av hvilke som helst uønskede symptomer eller patologisk effekt av sykdommen i et hvilket som helst omfang eller senkning av hastigheten av sykdommens progresjon kan anses som behandling. Behandling kan videre innbefatte handlinger som kan forringe pasientens totale følelse av velvære eller utseende. Eksempelvis er administrasjonen av kjemoterapi i kreftpasienter, som kan resultere i at pasienten føler seg "sykere", likevel å betrakte som behandling.

Uttrykket "forebygge" betegner reduksjon av sannsynligheten for at en organisme pådrar seg eller utvikler en sykdom forbundet med amyloidavleiring. Uttrykket "forebygge" betegner fortrinnsvis reduksjon av prosentandelen av mennesker som utvikler sykdommen i forhold til en kontrollgruppe som ikke gjennomgår administrasjon av et anti-amyloid middel.

Den foreliggende oppfinnelsen er rettet mot amyloidavbilding som tjener som en surrogatmarkør for effektiviteten av anti-amyloid behandling. Administrasjon av en amyloid probe for å etablere en baseline av amyloidavleiring og etterfølgende skanning av pasienten både før og etter behandling av pasienten med et anti-amyloid middel gjør det mulig å fastslå effektiviteten av den anti-amyloide behandlingen. Den foreliggende fremgangsmåte kan anvendes for å fastslå effektiviteten av en hvilken som helst anti-amyloid behandling fordi en anti-amyloid probe kan administreres, og pasienten kan avbildes, før og etter en hvilken som helst anti-amyloid behandling. Den foreliggende fremgangsmåten er forventet å fastslå anti-amyloide behandlingsformer som ikke er effektive til å behandle sykdommer forbundet med amyloidavleiring, så vel som anti-amyloide behandlingsformer som er effektive til å behandle sykdommer forbundet med amyloidavleiring. En fagmann kan bestemme betingelsene for og doseringen av den anti-amyloide behandling i overensstemmelse med egnede protokoller. Den foreliggende oppfinnelsen forventes derfor å fastslå effektiviteten av anti-amyloide behandlingsformer som nå er kjente, så vel som behandlingsformer som ikke enda er oppdaget. Eksempler på ikke-begrensende anti-amyloide behandlingsformer er beskrevet nedenfor.

I noen utførelsesformer fastslås effektiviteten av acetylkolinesteraseinhibitorer i behandlingen av amyloidose ved den foreliggende fremgangsmåte. Acetylkolinesterasebehandling er basert på undersøkelser av degenerasjonsmønstre i AD som identifiserer vesentlig reduksjon blant nevrongrupper i den basale forhjernen. Disse cellene anvendte alle acetylkolintransmittere, og deres tap betydde at mindre acetylkolin ble frigjort i deres tidligere terminus i korteksen. Flere legemidler, slik som takrin, donepezil, rivagstimin og galantamin er utviklet basert på disse funn, og antas å virke ved å hemme enzymet acetylkolinesterase (Ingram, V., American Scientist, 2003, 91(4):312-321).

Effektiviteten av anti-amyloid behandling rettet mot enzymer som er årsaken til dannelse av skadelige fragmenter av amyloid prekursorprotein (APP) i behandlingen av amyloidose fastslås i andre utførelsesformer ved den foreliggende fremgangsmåten. I noen utførelsesformer er de skadelige fragmentene av det amyloide prekursorproteinet (APP) misfoldet Ap-peptid. Overproduksjonen av Api-42-fragment regnes f.eks. av noen vitenskapsmenn som en grunnårsak for AD. Api-42-fragmentet dannes ved spalting av APP ved p-sekretaseenzymet (BACE1) (som produserer aminoterminusen) og y-sekretaseenzymet (som spalter APPs karboksylterminus). Inhibitorer av disse sekretaseenzymene kan anvendes som anti-amyloide terapier (Ingram, V., American Scientist, 2003, 91(4):312-321).

I noen utførelsesformer kan effektiviteten av immunterapeutiske strategier i behandlingen av amyloidose fastslås ved den foreliggende fremgangsmåte. Immunterapi virker ved å anvende pasientens immunforsvar for å lokalisere og ødelegge amyloide plakk og mange immunterapeutiske strategier etterstrebes aktivt av vitenskapsmenn. De immunterapeutiske strategiene kan være enten passive eller aktive. I aktiv immunterapi kan f.eks. en pasient motta en injeksjon eller nesespray med Ap peptidet, som fører til en anti-amyloid immunrespons. Passiv immunterapi kan derimot innbefatte å gå utenom det beta-amyloide proteinet, ved i stedet å anvende antiserum som allerede er fremstilt som respons på beta-amyloid. Immunterapi som innbefatter antistoffer mot Ap-peptid, har blitt studert til behandling av AD. For eksempel er AN-1792 en fremstilling av pre-aggregert syntetisk amyloid-beta (Ap; 1-42 lengde) sammen med QS-21-adjuvant (Hock, C. et al., 2003, Neuron, 38:547-554). Cirka 300 AD-pasienter er behandlet med dette preparatet innen suspensjon av det kliniske forsøk på grunn av bivirkninger (Birmingham, K. og Frantz, S., 2002, Nature Medicine, 8:199-200).

I noen utførelsesformer fastslås effektiviteten av nevroprotektive strategier i

behandlingen av amyloidose ved den foreliggende fremgangsmåte. For eksempel anbefaler mange klinikere at pasienter inntar store doser (1000-2000 IU/dag) E-vitamin. Andre slags nevroprotektive strategier som er foreslått for behandling av amyloidose er store doser C-vitamin, kalsiumkanalmodulatorer, antioksidanter og metallionchelatorer (Selkoe, et al., Annu. Rev. Pharmacol. Toxicol., 2003, 43:545-84).

I noen utførelsesformer fastslås effektiviteten av anti-inflammatoriske legemidler (NSAISer) i behandlingen av amyloidose ved den foreliggende fremgangsmåte. Behandling som innbefatter NSAIDer er basert på bevis på at cellulær inflammatorisk respons i korteksen er fremkalt ved den progressive akkumuleringen av AB-peptid. Eksempler på anti-inflammatoriske legemidler er prednison, ikke-spesifisert syklooksygenaseinhibitorer og syklooksygenase-2 inhibitorer. (Clark, M., et al., Annals of Internal Medicine, 2003, 138(5):400-410; og Hardy, John, Annu. Rev. Med., 2004, 55:15-25).

I noen utførelsesformer påvises effektiviteten av kolesterolsenkende behandlingsformer innbefattet, men ikke begrenset til, 3-hydroksy-3- metylglutarylkoenzym A reduktaseinhibitorer (statiner) ved den foreliggende fremgangsmåten. Behandlinger som innbefatter kolesterolsenkende legemidler (slik som

statiner) er basert på epidemiologiske bevis på at pasienter behandlet med statiner har en lavere forekomst av AD og at statiner kan endre metabolismen av Ap til senkede Ap-nivåer (Wolozin,B (2002) Cholesterol and Alzheimer's disease. Biochemical Society Transactions. 30:525-529). Eksempler på kolesterolsenkende statinlegemidler innbefatter lovastatin, pravastatin, rosuvastatin, fluvastatin, atorvastatin og simvastatin. Andre kolesterolsenkende legemidler innbefatter niacin, kolestyramin, fenofibrat, colesevelam og ezetimib.

I andre utførelsesformer fastslås effektiviteten av små molekyler som eliminerer nevrotoksisiteten av det aggregerte Api-42 i behandlingen av amyloidose ved den foreliggende fremgangsmåte. Et slikt legemiddel, som fortrinnsvis administreres tidlig i sykdommens progresjon, vil "detoksifisere" det gradvis akkumulerende Ap-peptidet før en hvilken som helst permanent skade er påført nevronene. (Clark, M., et al., Annals of Internal Medicine, 2003, 138(5):400-410)

I noen utførelsesformer fastslås effektiviteten av "decoy-peptider" i behandlingen av amyloidose ved den foreliggende fremgangsmåte. Decoy-peptider er små molekyler som binder til det aggregerende Api-42 peptidet og tvinger det til å anta en ikke-toksisk struktur. Eksempler på decoy-peptider er små peptider (5, 6 eller 9 aminosyrer lange) valgt fra store samlinger av proteinfragmenter etter deres evne til å danne en tett forbindelse med merkede Api-42. (Clark, M., et al., Annals of Internal Medicine, 2003, 138(5):400-410).

I andre utførelsesformer fastslås effektiviteten av kolesterolhomeostasemodulering i behandlingen av amyloidose ved den foreliggende fremgangsmåte. Kronisk anvendelse av kolesterolsenkende legemidler har nylig blitt forbundet med en lavere forekomst av AD. Sideløpende har dietter med høyt kolesterolinnhold vist seg å øke Ap-patologi i dyr, og kolesterolsenkende legemidler har vist seg å redusere patologi i APP-transgeniske mus. Kliniske forsøk for å undersøke effekten av kolesterolhomeostasemodulering i behandlingen av AD er underveis. (Hardy, John, Annu. Rev. Med., 2004, 55:15-25)

Visse antistoffer slik som det som betegnes m266 (DeMattos,RB, Bales,KR, Cummins,DJ, Dodart,JC, Paul,SM, Holtzman,DM (2001) "Peripheral anti-A beta antibody alters CNS and plasma A beta clearance and decreases brain A beta burden in a mouse model of Alzheimer's disease." Proc.Natl.Acad.Sci.USA 98:8850-8855) eller andre molekyler enn antistoffer (Matsuoka,Y, Saito,M, LaFrancois,J, Saito,M, Gaynor,K, Olm,V, Wang,L, Casey,E, Lu,Y, Shiratori,C, Lemere,C, Duff,K (2001) "Novel therapeutic approach for the treatment of Alzheimer's disease by peripheral administration of agents with an affinity to beta-amyloid." Journal of Neuroscience. 23:29-33) menes å senke hjerneamyloid ved å binde til Ap-peptider i blodet, og derved skape en "perifer senkning" og flytte likevekten av Ap fra hjernen til blodet, hvor det kan renses fra kroppen. Slike midler henvises til heri som "perifere synkemidler".

EVALUERING AV EFFEKTEN AV DEN ANTI- AMYLOIDE TERAPI

Den her anvendte fremgangsmåten for å fastslå effektiviteten av terapi i behandlingen av amyloidose innbefatter administrasjon til en pasient med behov derav en forbindelse som definert ovenfor og skanne/avbilde pasienten. Etter avbildingen administreres i det minste et anti-amyloid middel til pasienten. Deretter administreres en effektiv mengde av en forbindelse som definert ovenfor til pasienten og pasienten avbildes igjen. Til sist sammenlignes baseline-nivåer av amyloidavleiring i pasienten før behandling med det anti-amyloide middel med nivåer av amyloidavleiring i pasienten etter behandling med det anti-amyloide middel. En slik sammenligning er innenfor en fagmanns

kompetanseområde.

I noen utførelsesformer vil nivåene av amyloidavleiring i pasienten før behandling med det anti-amyloide middel være høyere enn nivåene av amyloidavleiring i pasienten etter behandling med det anti-amyloide middel. Et slikt resultat indikerer at det anti-amyloide middelet/anti-amyloide terapien er effektiv i behandlingen av sykdommer forbundet med amyloidavleiring.

For eksempel er AN-1792 en fremstilling av pre-aggregert syntetisk amyloid-beta (Ap; 1-42 lengde) sammen med QS-21 adjuvans. Cirka 300 AD-pasienter er behandlet med dette preparatet innen suspensjon av det kliniske forsøk på grunn av bivirkninger (Birmingham, K. og Frantz, S., 2002, Nature Medicine, 8:199-200). Til tross for dette tilbakeskritt er det oppstått optimisme over denne fremgangsmåte på grunn av to funn. For det første var det flere uvanlige funn i den eneste obduksjon som hittil er publisert som gjelder en AN-1972-behandlet pasient, innbefattet: (i) omfattende områder av neokorteks med svært få Ap-plakk; (ii) områder av korteks som var fri for Ap-plakk inneholdt tetthet av floker, nevropile tråder og cerebral amyloid angiopati (CAA) tilsvarende immunisert AD, men manglet plakk-forbundet dystrofiske nevritter og astrocytklynger; (Mi) i noen områder fri for plakk var Ap-immunoreaktivitet forbundet med mikroglia (Nicoll, J. et al., 2003, Nature Medicine, 9:448-452). For det andre, i en liten undergruppe av 30 AN-1792-behandlede pasienter, de pasientene som genererte antistoff mot Ap, viste assay signifikant langsommere rate av svikt i kognintive funksjoner og hverdagsaktiviteter, som indikert ved Mini Mental Status Test, "Disability Assessment for Dementia", og "Visual Paired Associates Test" for retardert hukommelse fra Wechsler Memory Scale, sammenlignet med pasienter uten slike antistoffer (Hock, C. et al., 2003, Neuron, 38:547-554).

Det er tidligere vist at det benzotiazolamyloid-avbildende PET-sporstoffet {N-metyl-<n>C}2-[4'-(metylamino)fenyl]6-hydroksybenzotiazol ([<n>C]PIB) viseren klar forskjell i retensjon mellom AD-pasienter og kontrollpasienter, og at [<n>C]PIB retensjon følger den kjente topografi av amyloidavliering i AD-hjerne (Klunk, et al., 2004, Ann. Neurol., 55(3):306-19). For å bestemme om benzotiasolamyloide avbildingsprober kan være sensitive til forandringer i amyloidavleiring i hjernen forårsaket av en hvilken som helst generell anti-amyloid behandlingsform, ble testing ved immunisering med AN-1972 utført. Undersøkelser ble utført for bindingen av {N-metyl-3H} 2-[4'-(metylamino)fenyl]6-hydroksy-benzotiazol ([<3>H]PIB) til homogenater av frontal korteks og cerebellum fra kontrollpasienter (n=4), AD pasienter (n=5) og fra et enkelt AN-1792-behandlet AD tilfelle (i duplikat). Se f.eks. eksempel 9. AD pasientenes frontale korteks viste forhøyet [<3>H]PIB-binding sammenlignet med kontrollhjerne. [<3>H]PIB-bindinger til den AN-1792-behandlede hjernen viser imidlertid ingen økning i [<3>H]PIB-binding over kontroll frontal korteks. Samlet antyder disse data at benzotiazolamyloide avbildingsprober som er nyttige som PET-sporstoff, slik som [<n>C]PIB, kan påvise endringer i amyloidavleiring i AD-hjerne som er indusert ved AN-1792-behandling og ved andre behandlingsformer som har en signifikant effekt på hjerneamyloidavleiring i AD.

Hvis ikke korteksen klart tilsier det motsatte, kan definisjonene i enkeltstående termer ekstrapoleres til å gjelde flere motstykker som de fremstår i søknaden; likeledes kan definisjonen av flere termer ekstrapoleres til å gjelde deres enkeltstående motstykker som de fremstår i søknaden.

De følgende eksempler er gitt for å illustrere den foreliggende oppfinnelsen. Det bør imidlertid vær klart, at oppfinnelsen ikke er ment å være begrenset til de spesifikke forholdene eller detaljene som er beskrevet i disse eksemplene.

EKSEMPLER

Forbindelser ifølge oppfinelsen kan fremstilles ved fremgangsmåter som er kjent innenfor teknikken. Se f.eks. WO 02/16333 og US-patentsøknad nr. 2003/0236391, publisert 25. desember 2003.

Alle reagenser som anvendes i syntesen ble anskaffet hos Aldrich Chemical Company og anvendt uten ytterligere rensing, med mindre annet er angitt. Smeltepunktene ble bestemt på Mel-TEMP II og ble ikke korrigert. Alle forbindelsenes<1>HNMR-spektre ble målt på Bruker 300 under anvendelse av TMS som internt spekter og var i overensstemmelse med de tildelte strukturene. TLC ble utført under anvendelse av silikagel 60 F254fra EM Sciences og detektert under UV-lampe. Flashkromatografi ble utført på silikagel 60 (230-400 mesh. Anskaffet fra Mallinckrodt Company. Omvendt fase-TLC ble anskaffet fra Whiteman Company.

Generell metodikk for syntese av forbindelse oppfinelsen:

R<1>er hydrogen, -OH, -N02, -COOCH3, -OCH2OCH3, CH30- eller Br, hvor et eller flere av atomene i R<1>kan være et radioaktivt merket atom;

hydrolyseres ved en av de to følgende prosedyrer:

Fremstilling av 2- aminotiofenol via hydrolyse:

Det 6-substituerte 2-aminobenzotiasol (172 mmol) suspenderes i 50% KOH (180 g oppløst i 180 ml vann) og etylenglykol (40 ml). Suspensjonen oppvarmes til tllbakestrømning i 48 timer. Etter avkjøling til romtemperatur tilsettes toluen (300 ml) og reaksjonsblandlngen nøytraliseres med eddiksyre (180 ml). Det organiske laget separeres og det vannholdige laget ekstraheres med ytterligere 200 ml toluen. Toluenlagene kombineres og vaskes med vann og tørkes over MgSCu. Avdamping av løsningsmidlet gir det ønskede produkt.

Fremstilling av 2- aminotiofenol via hydrazinolyse:

Det 6-substituerte benzotiasol (6,7 mmol) suspenderes I etanol (11 ml, vannfri) og hydrazin (2,4 ml) tilsettes under en nitrogenatmosfære ved romtemperatur. Reaksjonsblandingen oppvarmes til tilbakestrømning i 1 time. Løsningsmidlet avdampes og resten oppløses i vann (10 ml) og justeres til en pH på 5 med eddiksyre. Bunnfallet oppsamles ved filtrering og vaskes med vann for å gi det ønskede produkt.

Det resulterende 5-substituerte-2-amino-l-tiofenolet av formelen

kobles til en benzosyre med formelen: hvor R<2>er hydrogen og R<3>er hydrogen og R<4>er hydrogen eller methyl ved den følgende metodikk: En blanding av det 5-substituerte 2-aminotiofenolet (4,0 mmol), benzosyren (4,0 mmol) og polyfosforsyre (PPA) (10 g) oppvarmes til 220°C i 4 timer. Reaksjonsblandingen avkjøles til romtemperatur og helles i en 10% kaliumkarbonatsløsning (~400 ml). Bunnfallet oppsamles ved filtrering under redusert trykk for å gi det ønskede produkt, som kan renses ved flashkromatografi eller rekrystallisering.

R<2->hydrogenet kan substitueres med enten et ikke-radioaktivt halogen eller et radioaktivt halogen ved den følgende reaksjon: Til en løsning av 6-substituert 2-(4'-aminofenyl)-benzotiasol (1 mg) i 250 pl eddiksyre i et forseglet hetteglass tilsettes 40 pl kloramin-T-løsning (28 mg oppløst i 500 pl eddiksyre) etterfulgt av 27 pl (ca. 5 mCi) natrium [<125>I]jodid (spesifikk aktivitet på 2,172 Ci/mmol). Reaksjonsblandingen omrøres ved romtemperatur i 2,5 time og nedkjøles med mettet natriumhydrogensulfittløsning. Etter fortynning med 20 ml vann lastes reaksjonsblandingen på C8 Plus SepPak og elueres med 2 ml metanol. Avhengig av 6-substituenten beskaffenhet, kan det være nødvendig å anvende beskyttelsesgrupper. Eksempelvis beskyttes 6-hydroksygruppen som metansylfonylderivatet (mesyloksy). For avbeskyttelse av metansulfonylgruppen tilsettes 0,5 ml av 1 M NaOH til den eluerte løsning av radiojodbehandlet mellomprodukt. Blandingen oppvarmes ved 50°C i 2 timer. Etter quenching ved 500 pl av 1 M eddiksyre fortynnes reaksjonsblandingen med 40 ml vann og lastes på en C8 Plus SepPak. Det radiojodbehandlede produktet, med en radioaktivitet på ca. 3 mCi, elueres av SepPak-en med 2 ml metanol. Løsningen kondenseres ved en nitrogenstrøm til 300 pl og råproduktet renses ved HPLC på en Phenomenex ODS-søyle (MeCN/TEA buffer, 35:65, pH 7,5, gjennomstrømningshastighet 0,5 ml/minutt opptil 4 minutter, 1,0 ml/minutt ved 4-6 minutter og 2,0 ml/minutt etter 6 minutter, retensjonstid 23,6). De samlede fraksjonene lastes på en C8 Plus SepPak. Elusjon med 1 ml etanol ga ca. 1 mCi av det endelige radiojodbehandlede produktet.

Når R<3>og R<4>begge er halogen kan R<4>konverteres til methyl ved reaksjon med et methylhalid under følgende forhold: Til en løsning av 6-substituert 2-(4'-aminofenyl)-benzotiasol (0,013 mmol) i DMSO (vannfri, 0,5 ml) tilsettes methylhalid (0,027 mmol) og vannfri K2C03(100 mg, 0,75 mmol). Reaksjonsblandingen oppvarmes ved 100°C i 16 timer. Etter avkjøling til romtemperatur renses reaksjonsblandingen direkte ved preparativ normaIfase-TLC for å gi de ønskede 6-substituerte-2-(4'-metylaminofenyl)-benzotiasolderivatene.

Når R<2>er hydrogen eller et ikke-radioaktivt halogen, er R<4>Ci-C6-alkyl, C2-C6-alkenyl eller C2-C6-alkynyl, hvor alkylet, alkenylet eller alkynylet omfatter et radioaktivt karbon eller substitueres med et radioaktivt halogen, kan forbindelsen syntetiseres ved en av de følgende sekvensene:

For radioaktiv karboninkorporering:

Ca. 1 Ci t"C] karbondioksid fremstilles under anvendelse av en CTI/Siemens RDS 112-negativ ionsyklotron ved bestråling av en nitrogengass ("N2) hvor målet inneholder 1% oksygengass med en 40 uA lysstrålestrøm av 11 MeV-protoner i 60 minutter.

[<n>C]Karbondioksid omdannes til ["CJmetyljodid ved først å reagere det med en mettet løsning av litiumaluminlumhydrid i THF etterfulgt av tilsetningen av hydrogenjodidsyre ved tilvakestrømningstemperatur for å generere ["CJmetyljodid. [<n>C] Metyljodidet føres i en strøm av nitrogengass til et reaksjonshetteglass som inneholder prekusoren for radioaktiv merking. Prekusoren, 6-substituert 2(4'-aminofenyl)-benzotiasol (~3,7 pmol), oppløses i 400 pl DMSO. Tørr KOH (10 mg) tilsettes, og 3 ml-V-hetteglasset virvelblandes i 5 minutter. [<11>C]Metyljodid uten tilsatt bærer bobles gjennom løsningen ved 30 ml/minutt ved romtemperatur. Reaksjonen oppvarmes i 5 minutter ved 95°C under anvendelse av et oljebad. Reaksjonsproduktet renses med semi-preparativ HPLC under anvendelse av en Prodigy ODS-Prep-søyle som er eluert med 60% acetonitril/40%

trietylammoniumfosfatbuffer med pH 7,2 (gjennomstrømning på 5 ml/minutt i 0-7 minutter, økes deretter til 15 ml/minutt i 7-30 minutter). Fraksjonen som inneholder [N-metyl-<11>C] 6-substituert 2-(4'-metylaminofenyl)-benzotiasol (i ca. 15 minutter) oppsamles og fortynnes med 50 ml vann og elueres gjennom en Waters C18 SepPak Plus-patron. C18-SepPak-en vaskes med 10 ml vann, og produktet elueres med 1 ml etanol (absolutt) over i et sterilt hetteglass etterfulgt av 14 ml saltvann. Radiokjemiske og kjemiske renheter er >95% som bestemt ved analytisk HPLC (k' = 4,4 under anvendelse av Prodigy ODS(3)-analytiskesøylen, som er eluert med acetonitril/trietylammoniumfosfatbuffer i forholdet 65/35, pH 7,2). Det radiokjemiske utbyttet er gjennomsnittlig 17% ved ESO basert på [<n>C]metyljodid, og den spesifikke aktiviteten er gjennomsnittlig 160 GBq/pmol (4,3 Ci/pmol) ved avslutning av syntesen.

For radioaktiv halogeninkorporering:

En blanding av 6-substituert-2-(4'-aminofenyl)-benzatiasol (beskyttelsesgrupper kan være nødvendige avhengig av den ovenfor 6-substituents beskaffenhet) (0,22 mmol), NaH (4,2 mmol) og 2-(-3-brompropoksy)tetrahydro-2-H-pyran (0,22 mmol) i TH F (8 ml) oppvarmes til tilbakestrømning i 23 timer. Løsningsmidlet fjernes ved destillering og resten oppløses i etylacetat og vann, det organiske laget separeres og det vandige laget ekstraheres med etylacetat (10 ml x 6). Det organiske laget kombineres og tørkes over Na2S04og inndampes til tørrhet. Resten tilsettes AcOH/THF/H20-løsning (5 ml, 4/2/1) og oppvarmes til 100°C i 4 timer. Løsningsmidlet fjernes ved avdamping og resten oppløses i etylacetat (~10 ml) vasket med NaHC03-løsning, tørkes over MgS04og inndampes til tørrhet for å gi en rest som er renset med preparativ TLC (heksan/etylacetat i forholdet~60:40) for å gi det ønskede 6-substituerte 2-(4'-(3"-hydroksypropylamino)-fenyl)-benzotiasol (45%).

Til en løsning av 6-substituert 2-(4'-(3"-hydroksypropylamino)-fenyl)-benzatiasol(0,052 mmol) og Et3IM(0,5 ml) oppløst i aceton (5 ml) tilsettes (Boc)20 (50 mg, 0,22 mmol). Reaksjonsblandingen omrøres ved romtemperatur i 6 timer etterfulgt av tilsetning av tosylklorid (20 mg, 0,11 mmol). Reaksjonsblandingen omrøres ved romtemperatur i ytterligere 24 timer. Løsningsmidlet fjernes og resten oppløses i etylacetat (10 ml), vaskes med NaCC>3-løsning, tørkes over MgS04, inndampes og renses med flash-søyle (heksan/etylacetat=4/l) for å gi det ønskede 6-substituerte 2-(4'-(3"-toluensulfonoksypropylamino)-fenyl)-benzotiasol (13%). Dette 6-substituerte 2-(4'-(3"-toluensulfonoksipropylamino)-fenyl)-benzotiazol radiofluoreres deretter ved hjelp av følgende standardfremgangsmåter: Et syklotronmål som inneholder 0,35 ml 95% [0-18]-beriket vann bestråles med 11 MeV-protoner med strålestrøm på 20 pA i 60 minutter, og innholdet overføres til et 5 ml-reaksjonshetteglass som inneholder Kryptofix 222 (22,3 mg) og K2C03(7,9 mg) i acetonitril (57 pl). Løsningen inndampes til tørrhet tre ganger ved 110°C under en argonstrøm etterfulgt av tilsetning av 1 ml alikvoter av acetonitril. Til det tørkede [F-18]fluorid tilsettes 3 mg 6-substituert 2-(4'-(3"-toluensulfonoksypropylamino)-fenyl)-benzotiasol i 1 ml DMSO, og reaksjonshetteglasset forsegles og oppvarmes til 85°C i 30 minutter. Til reaksjonshetteglasset tilsettes 0,5 ml McOH/HCI (konsentrert) (2/1 volum/volum og hetteglasset oppvarmes ved 120°C i 10 minutter. Etter oppvarming tilsettes 0,3 ml av 2M natriumacetatbuffer til reaksjonsblandingen, etterfulgt av rensing ved semi-preparativ HPLC under anvendelse av en Phenomenex Prodigy ODS-Prep-C18-søyle (10 pm 250x10 mm) eluert med 40 volum/volumprosent acetonitril / 60 volum/volumprosent 60 mM trietylaminfosfatbuffer, pH 7,2 ved en gjennomstrømningshastighet på 5 ml/minutt i 15 minutter, deretter økes gjennomstrømningen til 8 ml/minutt for resten av separasjonen. Produktet, [F-18]6-substituert 2-(4'-(3"-fluorpropylamino)-fenyl)-benzotiasol, elueres ved~20 minutter i et volum på cirka 16 ml. Fraksjonen som inneholder [F-18]6-substituert 2-(4'-(3"-fluorpropylamino)-fenyl)-benzotiasol fortynnes med 50 ml vann og elueres gjennom en Waters C18 SepPak Plus-patron. SepPak-en vaskes deretter med 10 ml vann, og produktet elueres under anvendelse av 1 ml etanol (absolutt) over i et sterilt hetteglass. Løsningen fortynnes med 10 ml sterilt normal saltvann med henblikk på intravenøs injeksjon i dyr. Det [F-18]6-substituerte 2-(4'-(3"-fluorpropylamino)-fenyl)-benzotiasolproduktet oppnås i 2-12% radiokjemisk utbytte ved avslutningen av radiosyntesen på 120 minutters (ikke korrigert for nedbrytning) med en gjennomsnittlig spesifikk aktivitet på 1500 Ci/mmol.

Eksempel 1: [N-Metyl-<11>C]2-(4'-dimetylaminofenyl)-6-metoksybenzotiazol ble syntetisert ifølge skjema I.

Ca. 1 Ci av [llC]karbondioksid ble fremstilt under anvendelse av et CTI/Siemens RDS 112-negativ ionsyklotron ved bestråling av et nitrogengass (14N2)-mål som inneholdt 1% oksygengass med en strålestrøm på 40 pA av 11 MeV-protoner i 60 minutter.

[<u>C]Karbondioksid omdannes til [<n>C]metyljodid ved først å reagere det med en mettet løsning av litiumaluminiumhydrid i THF etterfulgt av tilsetningen av hydrogenjodidsyre ved tilbakestrømningstemperatur for å generere [<n>C]metyljodid. ["CJmetyljodidet føres i en strøm av nitrogengass til et reaksjonshetteglass som inneholder prekursoren for radioaktiv merking. Prekursoren, 6-CH3O-BTA-I (1,0 mg, 3,7 pmol), ble oppløst i 400 pl DMSO. Tørr KOH (10 mg) ble tilsatt, og 3 ml-V-hetteglasset ble virvelblandet i 5 minutter.

[<u>C]Metyljodid uten tilsatt bærer ble boblet gjennom løsningen ved 30 ml/minutt ved romtemperatur. Reaksjonen ble oppvarmet i 5 minutter ved 95°C ved anvendelse av et

oljebad. Reaksjonsproduktet ble renset ved semi-preparativt HPLC under anvendelse av en Prodigy ODS-Prep-søyle eluert med 60% acetonitril/40% trietylammoniumfosfatbuffer, pH 7,2 (gjennomstrømning på 5 ml/minutt i 0-7 minutter, deretter økt til 15 ml/minutt i 7-30 minutter). Fraksjonen som inneholder [N-metyl-<11>C]2-(4'-dimetylaminofenyl)-6-metoksy-benzotiasol (ved ca. 15 minutter) ble oppsamlet og fortynnet med 50 ml vann og eluert gjennom en Waters C18 SepPak Plus-patron. C18-SepPak-en ble vasket med 10 ml vann og produktet ble eluert med 1 ml etanol (absolutt) over I et sterilt hetteglass etterfulgt av 14 ml saltvann. Radiokjemiske og kjemiske renheter var >95% som bestemt ved analytisk HPLC (k' = 4,4 under anvendelse av Prodigy ODS(3)-analysesøylen eluert med 65/35 acetonitril/trietylammoniumfosfatbuffer, pH 7,2). Det radiokjemiske utbyttet

var gjennomsnittlig 17% ved EOS basert på [<n>C]metyrjodid, og den spesifikke aktiviteten var gjennomsnittlig ca. 160 GBq/pmol (4,3 Ci/pmol) ved avslutning av syntesen.

Eksempel 2: 2-(3'-<125>I-jod-4'-amino-fenyl)-benzotiasol-6-ol ble syntetisert ifølge skjema II.

Til en løsning av 2-(4'-aminofenyl)-6-metansulfonoksy-benzotiasol (1 mg) i 250 pl eddiksyre i et forseglet hetteglass ble det tilsatt 40 pl kloramin-T-løsning (28 mg oppløst i500 pl eddiksyre) etterfulgt av 27 pl (ca. 5 mCi) natrium [<125>I]jodid (spesifikk aktivitet på 2,172 Ci/mmol). Reaksjonsblandingen be omrørt ved romtemperatur i 2,5 timer og quenchet med mettet natriumhydrogensulfittløsning. Etter fortynning med 20 ml vann ble reaksjonsblandingen lastet på C8 Plus SepPak og eluert med 2 ml metanol. For avbeskyttelse av metansulfonylgruppen ble 0,5 ml IM NaOH tilsatt til den eluerte løsning av radiojodbehandlet mellomprodukt. Blandingen ble oppvarmet ved 50°C i 2 timer. Etter quenching med 500 pl IM eddiksyre ble reaksjonsblandingen fortynnet med 40 ml vann og lastet på en C8 Plus SepPak. Det radiojodbehandlede produktet, med en radioaktivitet på ca. 3 mCi, ble eluert av SepPak-en med 2 ml metanol. Løsningen ble kondensert ved en nitrogenstrøm på 300 pl og råproduktet ble renset ved HPLC på en Phenomenex ODS- kolonne (MeCN/TEA-buffer, 35:65, pH 7,5, gjennomstrømningshastlghet 0,5 ml/minutt opptil 4 minutter, 1,0 ml/minutt etter 4-6 minutter og 2,0 ml/minutt etter 6 minutter, retensjonstid 23,6). De samlede fraksjonene ble lastet på en C8 Plus SepPak. Elusjon med 1 ml etanol ga ca. 1 mCi av det endelige radiojodbehandlede produktet.

Fremstilling av de<123>I-radioaktivt merkede derivater utføres på samme måte som den ovenfor beskrevne syntese. F.eks. erstatning av natrium[<125>I]jodid med natrium[<123>I]jodid i den syntetiske metoden vil tilveiebringe den<123>I-radioaktlvt merkede forbindelsen. En slik substituering av ett radiohalogenatom med et annet er velkjent blant fagfolk, se f.eks. Mathis CA, Taylor SE, Biegon A, Enas JD. [<125>I]5-jod-6-nitroquipazin: en potent og selektiv ligand for 5-hydroksytryptaminopptakskomplekset I. In vitro undersøkelser. Brain Research 1993; 619:229-235; Jagust W, Eberling JL, Roberts JA, Brennan KM, Hanrahan SM, Van Brocklin H, Biegon A, Mathis CA. In vivo-skanning av gjenopptaksområdet for 5-hydroksytryptamin i primathjerner under anvendelse av SPECT og [<123>I]5-jod-6-nitroquipazin. European Journal of Pharmacolgy 1993; 242:189-193; Jagust WJ, Eberling JL, Biegon A, Taylor SE, VanBrocklin H, Jordan S, Hanrahan SM, Roberts JA, Brennan KM, Mathis CA, US. [Jodin-123]5-jod-6-nitroquipazin: radioaktiv SPECT-tracer for skanning av serotonlntransportøren. Journal of Nuclear Medicine 1996; 37:1207-1214.)

Eksempel 3: 2-(3-<18>F-fluor-4-metylaminofenyl)-benzotiasol-6-ol ble syntetisert ifølge skjema III.

Et syklotronmål Inneholdende 0,35 ml 95% [0-18]-beriket vann ble bestrålet med 11 MeV-protoner med strålestrøm 20 pA lysstrålestrøm i 60 minutter, og innholdet ble overført til et 5 ml-reaksjonshetteglass som Inneholdt 2 mg Cs2C03i acetonitril (57pl). Løsningen ble inndampet til tørrhet ved 110°C under en argonstrøm tre ganger under anvendelse av 1 ml-alikvoter av acetonitril. Det tørkede [F-18]fluorid ble tilsatt 6 mg av 6-MOMO-BT-3'-CI-4'-N02i 1 ml DMSO, og reaksjonshetteglasset ble forseglet og oppvarmet til 120°C i 20 minutter (radiokjemisk inkorporering for dette første radiosyntetiske trinn var ca. 20% av solubilisert [F-18]fluorid). Til den rå reaksjonsblandingen ble det tilsatt 8 ml vann og 6 ml dietyleter, blandingen ble ristet og latt separere. Eterfasen ble fjernet og inndampet til tørrhet under en argonstrøm ved 120°C. Den tørkede prøven ble tilsatt 0,5 ml absolutt EtOH sammen med 3 mg kobber (Il)-acetat og 8 mg NaBH4. Reduksjonsreaksjonen fikk fortsette i 10 minutter ved romtemperatur (råutbyttet for det reduksjonstrinnet var ca. 40%). Reaksjonsblandingen ble tilsatt 8 ml vann og 6 ml dietyleter, blandingen ble ristet og eterfasen ble separert. Dietyleterfasen ble tørket en argonstrøm ved 120°C. Til rekasjonshetteglasset ble det tilsatt 700 pl av DMSO inneholdende 30 mikromol av CH3I og 20 mg tørr KOH. Reaksjonshetteglasset ble oppvarmet ved 120°C i 10 minutter. En løsning av 700 pl McOH/HCI (konsentrert) i forholdet 2:1 ble tilsatt og varmet i 15 minutter ved 120°C. Etter oppvarming ble 0,3 ml 2M natriumacetatbuffer tilsatt til reaksjonsblandingen, etterfulgt av rensing ved semi-preparativ HPLC under anvendelse av en Phenomenex Prodigy ODS-preparativ C18-søyle (10 pm 250x10 mm) eluert med 35 volum/voluprosent acetonitril / 60 volum/volumprosent 60 mM trietylaminfosfatbuffer, pH 7,2 ved en gjennomstrømningshastighet på 5 ml/minutt i 2 minutter, deretter ble gjennomstrømningen økt til 15 ml/minutt for resten av separasjonen. Produktet, 2-(3-<18>F-fluor-4-metylaminofenyl)-benzotiasol-6-ol, eluerte ved~15 minutter i et volum på cirka 16 ml. Fraksjonen inneholdende 2-(3-18F-fluor-4-metylaminofenyl)-benzotiasol-6-ol ble fortynnet med 50 ml vann og eluert gjennom en Waters C18 SepPak Plus-patron. SepPak-patronen ble deretter vasket med 10 ml vann, og produktet ble eluert under anvendelse av 1 ml etanol (absolutt) over i et sterilt hetteglass. Løsningen ble fortynnet med 10 ml sterilt normalt saltvann med henblikk på intravenøs injeksjon i dyr. (3-<18>F-fluor-4-metylaminofenyl)-benzotiasol-6-ol-produktet ble tilveiebrakt i 0,5% (n=4) radiokjemisk utbytte ved avslutningen av 120 minutters-radiosyntesen (ikke korrigert for nedbrytning) med en gjennomsnittlig spesifikk aktivitet på 1000 Ci/mmol. Radiokjemiske og kjemiske renheter av 2-(3-18F-fluor-4-metylaminofenyl)-benzotiasol-6-ol ble bedømt ved radio-HPLC med UV-påvisning på 350 nm under anvendelse av en Phenomenex Prodigy ODS(3)-søyle (5pm, 250 x 4,6 mm) eluert med 40 volum/volumprosent acetonitril / 60 volum/volumprosent mN trietylaminfosfatbuffer, pH 7,2. 2-(3-<18>F-fluor-4-metylaminofenyl)-benzotiasol-6-ol hadde en retensjonstid på~11 minutter ved en gjennomstrømningshastighet på 2ml/minutt (k<1>= 5,5). Den radiokjemiske renhet var

>99% og den kjemiske renhet var >90%. 2-(3-<18>F-fluor-4-metylaminofenyl)-benzotiasol-6-ols radiokjemiske identitet ble bekreftet ved omvent fase-radio-HPLC under anvendelse av en kvalitetskontrollprøve av det endelige radiokjemiske produktet som var co-injisert med en autentisk (kald) standard.

Eksempel 4: 2- [4-(3-<18>F-fluorpropylamino)-fenyl]-benzotiasol-6-ol ble syntetisert ifølge skjema IV.

Et syklotronmål Inneholdende 0,35 ml 95% [0-18]-beriket vann ble bestrålet med 11 MeV-protoner med strålestrøm 20 uA i 60 minutter, og innholdet ble overført til et 5 ml-reaksjonshetteglass som inneholdt Kryptofix 222 (22,3 mg) og K2C03(7,9 mg) i acetonitril (57 pl). Løsningen ble inndampet til tørrhet tre ganger ved 110°C under en argonstrøm etterfulgt av tilsetning av 1 ml-alikvoter av acetonitril. Til det tørkede [F-18]fluorid ble det tilsatt 3 mg av 6-MOMO-BTA-N-Pr-Ots i 1 ml DMSO, og reaksjonshetteglasset ble forseglet og oppvarmet til 85°C i 30 minutter. Reaksjonshetteglasset ble tilsatt 0,5 ml av MeOH/HCI (konsentrert) (2/1 volum/volum), og hetteglasset ble oppvarmet ved 120°C i 10 minutter. Etter oppvarming ble 0,3 ml 2M natriumacetatbuffer tilsatt til reaksjonsblandingen, etterfulgt av rensing ved semi-prep HPLC under anvendelse av en PhenomenexProdigy ODS-prep C18-søyle (10 pm 250x10 mm) eluert med 40 volum/volumprosent acetonitril / 60 volum/volumprosent 60 mM trietylaminfosfatbuffer, pH 7,2 ved en gjennomstrømningshastighet på 5 ml/minutt I 15 minutter, deretter ble gjennomstrømningen økt til 8 ml/minutt for resten av separasjonen. Produktet, [F-18]6-HO-BTA-N-PrF, eluerte ved~20 minutter I et volum på cirka 16 ml. Fraksjonen inneholdende [F-18]6-HO-BTA-N-PrF ble fortynnet med 50 ml vann og eluert gjennom en Waters C18 SepPak Plus-patron. SepPak-patronen ble deretter vasket med 10 ml vann, og produktet ble eluert under anvendelse av 1 ml etanol (absolutt) over i et sterilt hetteglass. Løsningen ble fortynnet med 10 ml sterilt normalt saltvann med henblikk på intravenøs injeksjon i dyr. [F-18]6-HO-BTA-N-PrF-produktet ble oppnådd i 8±4% (n=8) radiokjemisk utbytte ved avslutning av den 120 minutter lange radiosyntesen (ikke korrigert for nedbrytning) med en gjennomsnittlig spesifikk aktivitet på 1500 Ci/mmol. De radiokjemiske og kjemiske renheter av [F-18]6-HO-BTA-N-PrF ble bedømt ved radio-HPLC med UV-påvisning på 350 nm under anvendelse av en Phenomenex Prodigy ODS(3)-C18-søyle (5 pm, 250 x 4,6 mm) eluert med 40 volum/volumprosent acetonitril / 60 volum/volumprosent 60 ml\l trietylaminfosfatbuffer med pH 7,2. [F-18]6-HO-BTA-N-PrF hadde en retensjonstid på~12 minutter ved en gjennomstrømningshastighet på 2ml/minutt (k' = 6,1). Den radiokjemiske renhet var >99% og den kjemiske renhet var >90%. [F-18]6-HO-BTA-N-PrF's radiokjemiske identitet ble bekreftet ved omvendt fase-radio-HPLC under anvendelse av en kvalitetskontrollprøve av det endelige radiokjemiske produkt co-injisert med en autentisk (kald) standard.

Eksempel 5: Syntese av 2-(3'-jod-4'-aminofenyl)-6-hydroksybenzotiasol

Fremstilling av 4-metoksy-4'-nitrobenzanilid

p-anisidin (1,0 g, 8,1 mmol) ble oppløst i vannfri pyridin (15 ml), 4-nitrobenzoylklorid (1,5 g, 8,1 mmol) ble tilsatt. Reaksjonsblandingen fikk stå ved romtemperatur i 16 timer. Reaksjonsblandingen ble helt i vann og bunnfallet ble oppsamlet med filtrat under vakuumtrykk og vasket med 5% natriumbikarbonat (2X10 ml). Produktet ble anvendt i det neste trinn uten ytterligere rensning.<1>HNMR (300MHz, DMSO-d6) 5: 10,46 (s, 1H, IMH), 8,37 (d, J=5,5Hz, 2H, H-3',5'), 8,17 (d, J=6,3Hz, 2H, H-2',6'), 7,48 (d, J=6,6Hz, 2H), 6,97 (d, J=6,5Hz, 2H), 3,75 (s, 3H, MeO).

Fremstilling av 4-metoksy-4'-nitrobenzanilid

En blanding av 4-metoksy-4'-nitrotiobenzanilin (1,0 g, 3,7 mmol) og Lawessons reagens (0,89 g, 2,2 mmol, 0,6 ekv.) i klorbenzen (15 ml) ble oppvarmet til tilbakestrømning i 4 timer. Løsningsmidlet ble avdampet og resten ble renset ved flash- søyle (heksan: etylacetat= 4:1) for å gi 820 mg (77,4%) av produktet som et oransjefarget fast stoff.<1>HNMR (300MHz, DMSO-d6) 8: 8,29 (d, 2H, H-3',5'), 8,00 (d, J=8,5Hz, 2H, H-2',6'), 7,76 (d, 2H), 7,03 (d, J=8,4Hz, 2H), 3808,37 (d, J=5,5Hz, 2H, H-3',5'), 8,17 (d, J=6,3Hz, 2H, H-2',6'), 7,48 (d, J=6,6Hz, 2H), 6,97 (d, J=6,5Hz, 2H), 3,75 (s, 3H, MeO). (s, 3H, MeO).

Fremstilling av 6-metoksy-2-(4-nitrofenyl)benzotiasol

4-metoksy-4'-nitrotiobenzanilide (0,5 g, 1,74 mmol) ble fuktet med litt etanol (~0,5 ml) og 30% vandig natriumhydroksidløsning (556 mg 13,9 mmol 8 ekv.) ble tilsatt. Blandingen ble fortynnet med vann for å tilveiebringe en endelig løsning/suspensjon av 10% vandig natriumhydroksid. Alikvoter av denne blandingen ble tilsatt med 1 minutts intervaller til en omrørt løsning av kaliumferricyanid (2,29 g, 6,9 mmol, 4 ekv. i vann (5 ml) ved 80-90°C. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet i ytterligere 0,5 timer og fikk deretter avkjøle. Bunnfallet ble oppsamlet ved filtrering under vakuumtrykk og vasket med vann, renset ved flash-søyle (heksan:etylacetat= 4:1) for å gi 130 mg (26%) av produktet.<1>HNMR (300MHz, aceton-d6) 5: 8,45 (m, 4H), 8,07 (d, J=8,5Hz, 1H, H-4), 7,69 (s, 1H, H-7), 7,22 (d, J=9,0Hz, 1H, H-5), 3,90 (s, 3H, MeO)

Fremstilling av 6-metoksy-2-(4-aminofenyl)benzotiasol

En blanding av 6-metoksy- 2-(4-nitrofenyl)benzotiasoler (22 mg, 0,077 mmol) og tinn(II)klorid (132 mg, 0,45 mmol) i kokende etanol ble omrørt under nitrogen i 4 timer. Etanol ble avdampet og resten ble oppløst i etylacetat (10 ml), vasket med 1 N natriumhydroksid (2 ml) og vann (5 ml) og tørket over MgS04. Avdamping av løsningsmidlet ga 19 mg (97%) av produktet som et gult fast stoff.

Fremstilling av 2-(3'-jod-4'-aminofenyl)-6-metoksybenzotiasol

Til en løsning av 2-(4'-aminofenyl)-6-metoksybenzotiasol (22 mg, 0,09 mmol) i iseddiksyre (2 ml) ble det injisert IM jodkloridløsning i CH2CI2(0,10 ml, 0,10 mmol, 1,2 ekv.) under N2-atmosfære. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 16 timer. Iseddiksyren ble fjernet under redusert trykk og resten ble oppløst i CH2CI2. Etter å ha nøytralisert løsningen med NaHC03ble det vandige laget separert og ekstrahert med CH2CI2. De organiske lagene ble kombinert og tørket over MgS04. Etter avdamping av løsningsmidlet ble resten renset ved preparativ TLC (heksaner: etylacetat=6:l) for å gi 2-(4'-amino-3'-jodfenyl)-6-metoksybenzotiasol (25 mg, 76%) som et brunt fast stoff.<1>HNMR (300MHz, CDCI3) 8 (ppm): 8,35 (d, J=2,0 Hz, 1H), 7,87 (dd, Ji=2,0Hz, J2=9,0 Hz, 1H), 7,31 (d, J=2,2Hz, 1H), 7,04 (dd, Ji=2,2 Hz, J2=9,0 Hz, 1H), 6,76 (d, J=9,0 Hz, 1H), 3,87 (s, 3H).

Fremstilling av 2-(3'-jod-4'-aminofenyl)-6-hydroksybenzotiasol

Til en løsning av 2-(4'-amino-3'-jodfenyl)-6-metoksybenzotiasol (5) (8,0 mg, 0,02 mmol) i CH2CI2(2,0 ml) ble det injisert IM BBr3-løsning i CH2CI2(0,20 ml, 0,20 mmol) under N2-atmosfære. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 18 timer. Etter at reaksjonen var quenchet med vann ble blandingen nøytralisert med NaHC03. Det vandige laget ble ekstrahert med etylacetat (3x3 ml). De organiske lagene ble kombinert og tørket over MgS04. Løsningsmidlet ble deretter avdampet under redusert press og resten ble renset ved preparativ TLC (heksaner: etylacetat=7:3) for å gi 2-(3'-jod-4'-aminofenyl)-6-hydroksybenzotiasol (4,5 mg, 58%) som et brunt fast stoff.<1>HNMR (300 MHz, aceton-de) 5 (ppm): 8,69 (s, 1H), 8,34 (d, J=2,0Hz, 1H), 7,77 (dd, Ji=2,0 Hz, J2=8,4 Hz, 1H), 7,76 (d, J=8,8 Hz, 1H), 7,40 (d, J=2,4Hz, 1H), 7,02 (dd, Ji=2,5 Hz, ]2=8,8 Hz, 1H), 6,94 (d, J=8,5 Hz, 1H), 5,47 (br., 2H). FIRMS m/ z 367,9483 (M+ beregnet for C13H9N2OSI 367,9480).

Eksempel 6: Syntese av 2-(3'-jod-4'-metylaminofenyl)-6-hydroksybenzotiasol

Fremstilling av 6-metoksy-2-(4-metylaminofenyl)benzotiasol

En blanding av 4-metylaminobenzosyre (11,5 g, 76,2 mmol) og 5-metoksy-2-aminotiofenol (12,5 g, 80 mmol) ble oppvarmet i PPA (~30 g) til 170°C under N2-atmosfære i 1,5 timer. Reaksjonsblandingen ble deretter avkjølt til romtemperatur og helt i en 10% K2C03-løsning. Bunnfallet ble filtrert under redusert trykk. Råproduktet ble rekrystallisert to ganger fra aceton/vann og THF/vann etterfulgt av behandlingen med aktivt karbon for å gi 4,6 g (21%) 6-metoksy-2-(4-metylaminofenyl)benzotiasol som et gult fast stoff.<X>HNMR (300 MHz, aceton-d6) 8: 7,84 (d, J=8,7Hz, 2H, H-2' 6'), 7,78 (dd, Ji=8,8Hz, J2=l,3Hz, 1H, H-4), 7,52 (d, J=2,4Hz, 1H, H-7), 7,05 (dd, Ji=8,8Hz, J2=2,4Hz, H-5), 6,70 (d, J=7,6Hz, 2H, H-3' 5'), 5,62 (s, 1H, NH), 3,88 (s, 3H, OCH3), 2,85 (d, J=6,2Hz, 3H, NCH3)

Fremstilling av 2-(3'-jod-4'-metylaminofenyl)-6-metoksybenzotiasol

Til en løsning av 2-(4'-metylaminofenyl)-6-metoksybenzotiasol (20 mg, 0,074 mmol) oppløst i iseddlksyre (2 ml) ble det tilsatt Id (90 pl, 0,15 mmol, 1,2 ekv., IM i CH2CI2) under N2. Reaksjonen fikk omrøre ved romtemperatur i 18 timer. Iseddiksyren ble deretter fjernet under redusert trykk. Resten ble oppløst i CH2CI2og nøytralisert med NaHCC>3. Det vandige laget ble utvunnet med CH2Cl2 0g de organiske lagene ble kombinert, tørket over MgSCuog avdampet. Resten ble renset ved preparatlv TLC (heksan: EA=2:1) for å gi 2-(4'-metylamino-3'-jodfenyl)-6-metoksybenzotiasol (8 mg, 27%) som brunt fast stoff.<1>HNMR (300MHz, CDCI3) 5 (ppm): 8,39 (d, J=2,0Hz, 1H), 7,88 (d, J=9,0Hz, 1H), 7,33 (d, J=2,2Hz, 1H), 7,06 (dd, Ji=2,2Hz, J2=9,0Hz, 1H), 6,58 (d, J=9,0Hz, 1H), 3,89 (s, 3H, OCH3).

Fremstilling av 2-(3'-jod-4'-metylaminofenyl)-6-hydroksybenzotiasol

Til en løsning av 2-(4'-metylamino-3'-jodfenyl)-6-metoksybenzotiasol (12 mg, 0,03 mmol) oppløst I CH2CI2(4 ml) ble det tilsatt BBr3 (400 pl, 0,4 mmol, IM i CH2CI2) under N2. Reaksjonen fikk omrøre ved romtemperatur i 18 timer. Vann ble deretter tilsatt for å quenche reaksjonen og løsningen ble nøytralisert med NaHC03ekstrahert med etylacetat (3x5 ml). De organiske lagene ble kombinert, tørket over MgS04og avdampet. Resten ble renset ved preparativ TLC (heksan: EA=7:3) for å gi 2-(4'-metylamino-3'-jodfenyl)-6-hydroksybenzotiasol (5 mg, 43%) som brunt fast stoff.<*>HNMR (300MHz, CDCI3) 5 (ppm): 8,37 (d, H=2,0Hz, 1H), 7,88 (dd, Ji=2,OHz, J2=8,4Hz, 1H), 7,83 (d, J=8,8Hz, 1H), 7,28 (d, J=2,4Hz, 1H), 6,96 (dd, Ji=2,5Hz, J2=8,8Hz, 1H), 6,58 (d, J=8,5Hz, 1H), 2,96 (s, 3H, CH3).

Fremstilling av 2-(4'-nitrofenyl)-6-hydroksybenzotiasol

Til en suspensjon av 2-(4'-nitrofenyl)-6-metoksybenzotiasol (400 mg, 1,5 mmol) i CH2CI2(10 ml) ble det tilsatt BBr3(IM i CH2CI2, 10 ml, 10 mmol). Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 24 timer. Reaksjonen ble deretter quenchet med vann og ekstrahert med etylacetat (3 x 20 ml). De organiske lagene ble kombinert og vasket med vann, tørket over MgS04og avdampet. Resten ble renset ved flashkromatografi (silikagel, heksaner: etylacetat= 1:1) for å gl produktet som et gult fast stoff (210 mg, 55%).<X>HNMR (300 MHz, aceton-d6) 8 (ppm): 9,02 (s, OH), 8,41 (d, 3=9,lHz, 1H), 8,33 (d, J=9,lHz, 1H), 7,96 (d, J=8,6Hz, 1H), 7,53 (d, J=2,4Hz, 1H), 7,15 (dd, Ji=8,6Hz, J2=2,4Hz, 1H).

Fremstilling av 2-(4'-nitrofenyl)-6-metylsulfoksybenzotiasol

Til en løsning av 2-(4'-nitrofenyl)-6-hydroksybenzotiasol (50 mg, 0,18 mmol) oppløst i aceton (7 ml, vannfri) ble K2C03(100 mg, 0,72 mmol, I pulverform) og MsCI (200 pl) tilsatt. Etter omrøring i 2 timer ble reaksjonsblandingen filtrert. Filtratet ble oppkonsentrert og resten ble renset ved flash-søyle (silikagel, heksan: etylacetat=4:l) for å gi 2-(4-nitrofenyl)-6-metylsulfoksybenzotiasol (44 mg, 68%) som lysegult fast stoff. MHNMR (300 MHz, aceton-d6) 8 (ppm): 8,50-8,40 (m, 4H), 8,29 (d, J=2,3Hz, 1H), 8,23 (d, J=8,9Hz, 1H), 7,61 (dd, Ji=2,3Hz, J2=8,9Hz, 1H).

Fremstilling av 2-(4'-aminofenyl)-6-metylsulfoksybenzotiasol

Til en løsning av 2-(4'-nltrofenyl)-6-metylsulfoksybenzotiasol (35 mg, 0,10 mmol) oppløst I etanol (10 ml) ble det tilsatt SnCI2.2H20(50mg). Reaksjonsblandingen ble oppvarmet til tilbakestrømning i 1,5 time. Løsningsmidlet ble deretter fjernet under redusert trykk. Resten ble oppløst i etylacetat (10 ml), vasket med IN NaOH, vann, tørket over MgS04. Avdamping av løsningsmidlet ga 2-(4'-aminofenyl)-6-metylsulfoksybenzotiasol (21 mg, 65%) som lysebrunt fast stoff.<1>HNMR (300MHz, CDCI3) 8 (ppm): 8,02 (d, J=6,2Hz, 1H), 7,92 (d, J=8,7Hz, 2H), 7,84 (d, J=2,4Hz, 1H), 7,38 (dd, Ji=2,4Hz, J2=6,2Hz, 1H), 6,78 (d, J=8,7Hz, 2H), 2,21 (s, 3H, CH3).

Eksempel 8: Radiosyntese av[125I]6-OH-BTA-l-3'-I

Til en løsning av 2-(4'-metylaminofenyl)-6-hydroksybenzotlasol (300 mg, 1,17 mmol) oppløst i CH2CI2(2 ml) ble det tilsatt Et3IM (2 ml) og trifluoreddiksyre (1,5 ml). Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 3 timer. Løsningsmidlet ble fjernet under redusert trykk og resten ble oppløst i etylacetat (30 ml), vasket med NaHC03- løsning, saltvann, vann og tørket over MgS04. Etter avdamping av løsningsmidlet ble resten oppløst i aceton (20 ml, fortørket over K2CO3), K2CO3(1,0 g, i pulverform) ble tilsatt etterfulgt av MsCI (400 mg, 3,49 mmol). Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur og overvåket med TLC inntil utgangsmaterialet var borte. Resten ble deretter filtrert. Filtratet ble inndampet under redusert trykk. Resten ble oppløst i etylacetat (30 ml), vasket med NaHC03-løsning, saltvann, vann og tørket over MgS04. Etter avdamping av løsningsmidlet ble resten oppløst i EtHO og NaBH4ble tilsatt. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 2 timer. Løsningsmidlet ble avdampet og resten ble oppløst i vann, utvunnet med etylacetat (20 ml x 3), ekstraktene ble kombinert og tørket over MgS04. Etter avdamping av løsningsmidlet ble resten renset med flash-søyle (heksaner/etylacetat=8:l) for å gi produktet (184 mg, 47,0%) som brunt fast stoff.<1>HNMR (300MHz, CDCI3) 8 (ppm): 7,94 (d, J=8,8Hz, 1H), 7,87 (d, J=8,7Hz, 2H), 7,77 (d, J=2,3Hz, 1H), 7,30 (dd, Ji=8,8Hz, J2=2,3Hz, 1H), 6,63 (d, J=8,7Hz, 2H), 3,16 (s, CH3), 2,89 (s, NCH3).

Generelle fremgangsmåter for radioaktiv merking:

Til en løsning av 2-(4'-aminofenyl)-6-metansulfonoksybenzotiasol eller 2-(4'-metylaminofenyl)-6-metylsulfoksybenzotiasol (1 mg) i 250 pl eddiksyre i et forseglet hetteglass ble det tilsatt 40 pl kloramin-T-løsning (28 mg oppløst i 500 pl eddiksyre) etterfulgt av 27 pl (ca. 5 mCi) natrium [<125>I]jodid (spesifikk aktivitet på 2,172 Ci/mmol). Reaksjonsblandingen be omrørt ved romtemperatur i 2,5 timer og quenchet med mettet natriumhydrogensulfittløsning. Etter fortynning med 20 ml vann ble reaksjonsblandingen lastet på C8 Plus SepPak og eluert med 2 ml metanol. For avbeskyttelse av metansulfonylgruppen ble 0,5 ml IM NaOH tilsatt til den eluerte løsning av radiojodbehandlet mellomprodukt. Blandingen ble oppvarmet ved 50 °C i 2 timer. Etter quenching med 500 pl IM eddiksyre ble reaksjonsblandingen fortynnet med 40 ml vann og lastet på en C8 Plus SepPak. Det radiojodbehandlede produktet, med en radioaktivitet på ca. 3 mCi, ble eluert av SepPak-en med 2 ml metanol. Løsningen ble kondensert med en nitrogenstrøm på 300 pl og råproduktet ble renset ved HPLC på en Phenomenex ODS-søyle (MeCN/TEA-buffer, 35:65, pH 7,5, gjennomstrømningshastighet 0,5 ml/min opptil 4 min, 1,0 ml/minutt ved 4-6 min og 2,0 ml/min etter 6 min, retensjonstid 23,6). De samlede fraksjonene ble lastet på en C8 Plus SepPak. Elusjon med 1 ml etanol ga ca. 1 mCi av det endelige radiojodbehandlede produktet.

Eksempel 9. Behandling med AN-1792-vaksine reduserer bindingen av det amyloide sporstoffet, PIB, til hjernehomogenater

Benzotiasoleamyloidskanning-PET-sporstoffet {N-metyl-<u>C}2-[4'-(metylamino)fenyl]6-hydroksybenzotiasol ("[<n>C]PIB") viseren klar forskjell i retensjon mellom AD-pasienter og kontrollpasienter. Denne [<n>C]PIB-retensjon følger den kjente topografi av amyloidavleiring i AD-hjerne (Klunk et al. 2004, Ann. Neurol., 55(3):306-19). For å fastslå om de foreliggende benzotiasolamyloidavbildende probene er sensitive overfor forandringer i amyloidavleiring i hjernen forårsaket av en anti-amyloid behandling generelt, ble undersøkelser utført for bindingen av {N-metyl-<3>H} 2-[4'-(metylamino)fenyl]6-hydroksy-benzotiasol ([<3>H]PIB) til homogenater fra obduksjon av hjerne fra to AN-1792-behandlede AD-tilfeller. Frosne blokker av frontal, temporal og parietal kortex og cerebellum fra kontroll hjerner (n=4), AD-hjerner (n=5) og fra to hjerner fra AN-1792-studien ble tilveiebrakt (Ferrer et al. 2004, Brain Pathology 14, 11-20; Masliah et al. 2005, Neurology 64, 129-131). Blokkene ble seksjonert (40 mm) og hver annen seksjon ble utsatt for histologiske analyser med antistoffer spesifikt for Ap40 eller Ap42 eller fluorescentderivatet av kongorødt, X-34 (betaplatespesifikk). Mellomliggende seksjoner ble kombinert og homogenisert i Tris-bufret saltvann med proteaseinhibitorer. En alikvote ble utsatt for Ap ELISA og en annen alikvote ble analysert for [<3>H]PIB-binding etter fortynning med fosfatbufret saltvann (100 mg vev, inkubert med lnM [<3>H]PIB, filtrert, vasket og talt for å påvise bundet [<3>H]PIB).

Disse hjernene var nevropatologisk bemerkelsesverdige for et fokalt fravær av plakk i flere kortale områder (figurene 2-4). Masliah-tilfellet (tilfelle # 5180) var bemerkelsesverdig fri for plakk (figurene 2-4) og viste basale nivåer av Ap- og [<3>H]PIB-binding (figur 5). Ferrer-tilfellet (tilfelle # 572) viste mest synlig reduksjon i plakkavleiring i den frontale korteks (figurene 3 og 4), som er i overensstemmelse med lavere nivåer av Ap- og [<3>H]PIB-binding (figur 5).

Disse funn understøtter følgende konklusjoner:

1. PIB-binding tilveiebringer bevis på redusert amyloid mengde i AN-1792-behandlede tilfeller. 2. Reduksjonen i PIB-binding er i overensstemmelse med histologiske bevis på fjerning av plakk og med ELISA-bevis på fjerning av Ap. 3. Det bør vøre mulig å påvise in vivo-reduksjoner av amyloid mengde som er forårsaket av anti-amyloide behandlingsformer.

I tillegg betyr den amyloide clearances fokale natur at hele hjernen vil bli overvåket og PET-skanning er velegnet til dette.

Andre utførelsesformer av oppfinnelsen vil være innlysende for fagfolk ut fra beskrivelsen og praktiseringen av den heri beskrevne oppfinnelse.

Som anvendt heri og i de følgende krav er det meningen at artikler i entall slik som "en" og "et" henviser til entall eller flertall.

Claims

1. Forbindelse valgt fra gruppen bestående av strukturene 1, 4, 5, 8-16, 18, og 20-45, hvor forbindelsen omfatter minst en detekterbar markør valgt fra gruppen bestående av<3>H, 131I, «sIf iaIf 76Bl-f<75>Br;<is>F/i9F/iiq i3C/and i4C:

til anvendelse i en fremgangsmåte for å fastslå effektiviteten av terapi i behandlingen av amyloidose, hvilken fremgangsmåte omfatter (A) administrasjon til en pasient med behov derav av en effektiv mengde av en forbindelse som definert ovenfor; (B) skanning av pasienten; deretter (C) administrasjon til pasienten med behov derav av minst et anti-amyloid middel; (D) etterfølgende administrasjon til pasienten med behov derav av en effektiv mengde av en forbindelse som definert ovenfor; (E) skanning av pasienten; og (F) sammenligning av nivåer av amyloidavleiring i pasienten før behandling med det minst ene anti-amyloide middel til nivåer av amyloidavleiring i pasienten etter behandling med det minst ene anti-amyloide middel.