NO330175B1 - Anvendelse av 1,1,1-triklor-2,2-bis-(4-metoksyfenyl)etan til fremstilling av et medikament for behandling av Alzheimers sykdom eller for a lindre et symptom pa Alzheimers sykdom - Google Patents

Description

Bakgrunn for oppfinnelsen

Det har blitt foreslått flere modeller for å forklare aldersrelaterte fysiologiske problemer, slik som tap av muskelmasse, immunsystemsvikt og reduksjon i kognitive evner. Slike modeller inkluderer for eksempel økt programmert celledød, det vil si apoptose; akkumulering av oksidativ skade; svikt i cellen for å opprettholde telomerene ved kromosomendene; svikt i stressrespons. De observerte aldersrelaterte defektene ved stressrespons kan involvere chaperonproteiner.

På det cellulære nivået er de viktigste stressproteinene chaperonene. Chaperoner spiller en viktig rolle i cellulær funksjon. De hjelper til med å holde proteiner i deres native tilstand, for derved å renaturere skadde proteiner og å hjelpe til med det endelige proteinformingstrinnet ved å dirigere nylig syntetiserte proteiner inn i deres endelige optimale struktur. Chaperoner hjelper også til med å stabilisere det endelige proteinproduktet slik som gjennom dannelsen av intra- og intermolekylære disulfidbindinger. En slik chaperonfamilie er kjent som tiol:protein-disulfidoksidoreduktaser (TPDO). Studier av stressproteinene og chaperonene støtter ideen om at mange av de aldersrelaterte funksjonelle tilbakegangene er assosiert med reduksjon i chaperonsystemaktiviteten. Reduserte nivåer og aktivitet av chaperoner kan resultere i økt dannelse av ufullstendig foldede og uløselige masser av proteiner.

Uløselige masser eller plakk av p-amyloidproteinet i hjernen er funnet i pasienter med Alzheimers sykdom. Når den P-amyloide forløperen settes inn i plasmamembranen, kuttes p-amyloidproteinet av fra forløperproteinet. P-amyloid aggregerer lett i fysiologiske løsninger og danner plakk. Denne aggregeringen observeres ikke i den cerebrospinale væsken til en ikke-Alzheimerpasient. Dette indikerer at normal cerebrospinalvæske inneholder en komponent som forhindrer P-amyloidaggregering og derved dannelsen av plakk assosiert med Alzheimers sykdom. I et forsøk på å bestemme identiteten til denne komponenten, som er assosiert med Alzheimers sykdom, ble et P-amyloid chaperonproteinkompleks isolert. Dette komplekset ble analysert for å bestemme identiteten til chaperonet. Det ble oppdaget at chaperonproteinet som var kompleksbundet med p-amyloidet var ERP57. ERP57-nivåene spiller en rolle i Alzheimers sykdom og andre relaterte sykdommer. Teknikkens stand er også beskrevet i PCT-søknad nr. 99/25593 og i WO 99/29657. Følgelig er det fortsatt et behov for fremgangsmåter for å øke chaperonproteinnivåer.

Sammendrag av oppfinnelsen

Den foreliggende oppfinnelsen angår anvendelse av metoksyklor til fremstilling av et medikament for behandling av Alzheimers sykdom eller for å lindre et symptom på Alzheimers sykdom.

Kort beskrivelse av tegningen

Figur 1 illustrerer ERP57-nivåer som en funksjon av metoksyklordosering.

Detaljert beskrivelse

Anvendelsen ifølge foreliggende oppfinnelse er et trinn på veien for å kunne øke nivåer av chaperonproteinet ERP57 via administrering av metoksyklor eller en metoksykloranalog, muliggjøre fremgangsmåter for å øke nivåer av andre chaperonproteiner via administrering av metoksyklor eller en metoksykloranalog, muliggjøre fremgangsmåter for å behandle eller lindre et symptom på Alzheimers sykdom, klargjøre veien for fremgangsmåter for behandling av sykdommer som på lignende måte er avhengige av chaperonproteinnivåer, legge til rette for fremgangsmåter for å forhindre Alzheimers sykdom, fremgangsmåter for å forhindre sykdommer som på samme måte er avhengige av chaperonproteinnivåer, farmasøytiske preparater som er i stand til å øke nivåer av et chaperonprotein slik som ERP57.

Alzheimers sykdom og p-amyloid

Alzheimers sykdom inkluderer dannelsen av P-amyloide plakk i hjernen til individer som er rammet av sykdommen. Plakkene dannes fra aggregater av p-amyloid som dannes fra kløyving av det amyloide forløperproteinet og sekresjon inn i det intracellulære rommet. P-amyloid aggregerer fritt i løsning i laboratoriesystemer og danner aggregater som ligner plakkene dannet i Alzheimers sykdom.

Amyloid forløperprotein, p-amyloid og forskjellige fragmenter av P-amyloid er blittkarakterisert. Kjente trekk av amyloid forløperprotein og P-amyloid inkluderer pattedyrgener som koder for dem, rekombinante ekspresjonssystemer (for eksempel vektorer, plasmider og lignende) for disse proteinene, fremgangsmåter for å fremstille disse proteinene, proteinsekvenser og -strukturer, og proteaser som kløyver den amyloide forløperen til P-amyloid.

P-amyloid kan dannes og/eller isoleres i en rekke forskjellige former. Den mest alminnelige formen av P-amyloid i pattedyrvev er P-amyloid 1-42, hvor nummereringen representerer nummeret til aminosyrene som starter fra aminoterminalen til fullstendig P-amyloid som har fra 38 til 43 aminosyrer. Den nest mest alminnelige formen av P-amyloid i pattedyrvev er P-amyloid 1-38.

P-amyloider har blitt fremstilt ved hjelp av kjemiske og/eller bioteknologiske fremgangsmåter,karakterisertog vist å ha mange av egenskapene til fullstendig P-amyloid. P-amyloid som anvendt heri henviser til alle de ulike P-amyloidformene, inkludert glykosylerte, ikke-glykosylerte, former med forskjellige lengder og lignende.

Chaperoner

Chaperoner (også kjent som chaperonproteiner, inklusive chaperoniner og visse varmesjokkproteiner) katalyserer folding, dannelse av tertiær struktur, dannelse av kvarternær struktur og/eller andre prosesser som er nødvendige for å danne et aktivt protein. Som beskrevet heri, kan flere chaperoner avta i nivå med alderen og kan være forbundet med aldersrelaterte sykdommer og lidelser. Spesielt kan vevsnivåer av en eller flere av chaperonene BiP, calretikulin, calneksin, ERp72, ERP57 og ERp55 avta med alderen til et pattedyr, slik som en gnager eller et menneske, og kan være forbundet med en sykdom.

Chaperoner inkluderer en familie kjent som en tiol:proteindisulfidoksidoreduktase (TPDO). En TPDO representerer et foretrukket chaperon i relasjon til foreliggende oppfinnelse. En foretrukket TPDO er TPDO-ERP57. TPDO-ERP57 har også blitt kalt ERp57, ERp60, ERp61 og GRp58. Som benyttet heri, henviser ERP57 til ethvert av de kjente navnene for dette proteinet, inkludert TPDO-ERP57, ERp57, ERp60, ERp61 og GRp58 og alle naturlig forekommende variantformer av dette proteinet, inkludert glykosylerte og ikke-glykosylerte former.

Chaperoner slik som ERP57 er generelt godt studerte og/eller karakteriserte proteiner. Godt karakteriserte trekk ved flere chaperoner slik som ERP57, inkluderer genene som koder for dem i organismer som strekker seg fra mark til mennesker, rekombinante ekspresjonssystemer (for eksempel vektorer, plasmider og lignende) for disse proteinene, fremgangsmåter for å fremstille disse proteinene, proteinsekvenser og -strukturer, visse proteinsubstrater og visse biologiske funksjoner. Chaperoner slik som ERP57, har tidligere blitt observert å avta med alderen til et pattedyr og har blitt forbundet med Alzheimers sykdom eller dannelse av p-amyloide plakk.

Et kompleks av chaperon ERP57 og P-amyloid

Selv om andre chaperoner kan være til stede i cerebrospinalvæske, har kun ERP57 blitt identifisert i cerebrospinalvæske. ERP57-nivåer kan avta relativ til normale ERP57-nivåer i pattedyrvev med alderen. Uttrykket "normale ERP57-nivåer" som anvendt heri inkluderer den gjennomsnittlige konsentrasjonen av ERP57 som typisk finnes i cerebrospinalvæske fra en kontrollpopulasjon. Egnede kontrollpopulasjoner inkluderer for eksempel unge mennesker, gamle mennesker uten Alzheimers sykdommer og lignende. Et ERP57-nivå målt i tre kontrollpopulasjoner er omtrent 27 ± 2 ng/ml.

ERP57 kan danne et kompleks med P-amyloid. Dette komplekset kan isoleres fra cerebrospinalvæske. ERP57 og P-amyloid er antatt å danne et sterkt bundet kompleks. For eksempel tyder immunoblott på svært liten dissosiasjon av komplekset. Komplekset av ERP57 og P-amyloid er antatt å være et mellomprodukt i en normal prosessering av amyloide forløperproteiner i individer som ikke lider av Alzheimers sykdom. En reduksjon i ERP57-nivået i forhold til normale ERP57-nivåer i et aldrende dyr kan medføre reduserte mengder av komplekset og øke mengdene av fritt p-amyloid. Økte mengder av fritt p-amyloid kan gi opphav til økt avleiring av amyloide plakk som er assosiert med Alzheimers sykdom.

Komplekset av ERP57 og p-amyloid kan isoleres fra cerebrospinalvæske, renses og karakteriseres ved kjente fremgangsmåter for proteinkjemi. For eksempel kan komplekset isoleres og/eller renses ved hjelp av affinitetskromatografi med et system som har affinitet for enten eller en av eller begge av ERP57 eller P-amyloid. Komplekset kan deretter renses ytterligere ved hjelp av andre former for kromatografi, slik som separering på en Sephacryl-kolonne og/eller en monoQ-kolonne. Etter isolering og/eller rensing, kan komplekset karakteriseres ved å anvende standard fremgangsmåter slik som peptidkartlegging, sekvensering, PAS-reaksjonen (periodisk syre-Schiff-reaksjon), og matrisestøttet laserdesorpsjonsioniseringstid i "flight" massespektrometri (MALDI-TOF).

Komplekset av ERP57 og P-amyloid kan være glykosylert i naturlige systemer. På utsiden av komplekset under de fleste forhold, synes verken ERP57 eller P-amyloid å være glykosylert. Vanligvis er komplekset glykosylert, for eksempel N-glykosylert på en asparaginrest (for eksempel asparagin 27) med et kompleksoligosakkarid.

Påvisning av ERP57-nivåer

Komplekset av ERP57 og P-amyloid og de ubundne komponentene ERP57 og p~amyloid kan påvises ved hjelp av fremgangsmåter kjent for påvisning av proteiner, sukkere og/eller glykosylerte proteiner. Komplekset har en molekylvekt på omkring 62 kD på en forsiktig eller moderat denaturerende gelelektroforese og gjenkjennes av antistoffer mot enten ERP57 eller P-amyloid. Polyklonale eller monoklonale antistoffer som gjenkjenner enten ERP57 eller p-amyloid er kjent i teknikkens stand og kan fremstilles ved hjelp av standard fremgangsmåter. Slike antistoffer kan være merkede eller på annen måte anvendes i standard immunoanalyser. Foretrukne standard immunoanalyser inkluderer ELISA-analyser, immunoblott," sandwich" - analyser, økt kjemiluminescens og lignende. Ytterligere fremgangsmåter for å påvise komplekset eller dets ubundne komponenter inkluderer fluorescenspolariseringsanalyser, standard proteinrensing ved hjelp av kolonne- og affinitetskromatografi, proteolytisk kløyving etterfulgt av Edman degraderingsanalyser og "time-of-flight" massespektrometri (for eksempel MALDI-TOF).

Fremgangsmåter for å påvise ERP57-nivåer i biologiske prøver kan anvendes i en fremgangsmåte for å påvise, bestemme, undersøke, diagnostisere, screene for eller på annen måte vurdere en pasients eller et individs mottakelighet for Alzheimers sykdom. Uttrykket "mottakelighet for Alzheimers sykdom" som anvendt heri inkluderer nærværet eller fraværet av Alzheimers sykdom, symptomer på denne sykdommen, faktorer som medfører eller som er assosiert med denne sykdommen, en sannsynlighet for å utvikle denne sykdommen i et individ eller pasient og lignende. "Mottakelighet for Alzheimers sykdom" kan også defineres i form av et nivå av ERP57 under det som finnes i en kontrollpopulasjon. Som anvendt heri, inkluderer faktorer som fører til eller assosieres med denne sykdommen dannelse av P-amyloide plakk, forstyrrelser i prosessering av P-amyloid forløperprotein og lignende.

Som anvendt heri, inkluderer biologiske prøver biologisk materiale slik som en vevs-, celle- eller væskeprøve fra et dyr eller menneske med behov for å bli analysert for eller som er antatt å være mottakelig for eller lide av avleiringer av p-amyloide plakk, forstyrrelser i prosessering av amyloid forløperprotein, Alzheimers sykdom, sannsynlighet for å utvikle Alzheimers sykdom og lignende. Biologiske prøver kan også inkludere laboratorieprøver fra et forsøksdyr, celle eller kultur som undersøkes for deres tilbøyelighet til å danne P-amyloide plakk eller aggregater eller for å ufullstendig prosessere amyloid forløperprotein. Biologisk prøve kan ytterligere inkludere et system konstruert for å uttrykke et chaperonprotein slik som ERP57, som kan anvendes for å studere eller overvåke nivåer av et chaperon slik som ERP57 og relaterte virkninger. Den biologiske prøven som inkluderer for eksempel vev eller celler, slik som lever, blodplater, serum eller hud, kan utvinnes fra et levende dyr eller pasient ved hjelp av fremgangsmåter slik som nålbiopsi, venapunktur eller hudskraping. I ett aspekt inkluderer den biologiske prøven biologisk materiale fra sentralnervesystemet til et menneske eller et dyr. En foretrukket biologisk prøve inkluderer biologisk materiale fra cerebrospinalvæske for å vurdere mottakeligheten for Alzheimers sykdom i levende dyr eller pasienter. Cerebrospinal væske kan samles ved hjelp av spinaltapping gjennom kirurgiske fremgangsmåter eller ved en hvilken som helst av de forskjellige fremgangsmåtene kjent for fagfolk på området.

Modulering av nivåer av chaperon

Reduksjon i ERP57-nivåer

Generelt svarer nedgangen i ERP57-nivåer i forhold til normale ERP57-nivåer til mottakeligheten for Alzheimers sykdom. Nivået av ERP57 inkluderer nivået av fritt ERP57 i den biologiske prøven, nivået av ERP57 bundet i kompleks med P-amyloid, nivåer av fritt ERP57 pluss bundet ERP57, og fortrinnsvis totalt ERP57. En nedgang i ERP57-nivået svarer til en økt mottakelighet for Alzheimers sykdom. En økt mottakelighet som anvendt heri henviser til at det er mer sannsynlig enn ikke sannsynlig at Alzheimers sykdom, i det minste et symptom på sykdommen, i det minste en faktor som medfører eller er assosiert med denne sykdommen, sannsynligheten for å utvikle denne sykdommen eller lignende, er tilstede i en pasient eller individ. Nedgangen i ERP57 kan bestemmes relativ til et tidligere nivå i et individ.

En økt mottakelighet for Alzheimers sykdom kan også defineres i forhold til et nivå av chaperonprotein som er mindre enn det funnet i en kontrollpopulasjon. For eksempel i en utførelsesform, svarer en nedgang i ERP57-nivået på i det minste 35 % i forhold til et normalt ERP57-nivå med en 100 % sjanse for å utvikle Alzheimers sykdom. I en annen utførelsesform kan aggregeringen av P-amyloid i et dyr eller menneske påvises ved bestemmelse av ERP57-nivået i den biologiske prøven. En nedgang i ERP57-nivåer i forhold til normale ERP57-nivåer svarer til og indikerer en økt mottakelighet for en økning i P-amyloid aggregering. Ved å påvise aggregeringen av p-amyloid, påvises også dannelsen av p-amyloide plakk.

Mottakeligheten for Alzheimers sykdom kan også påvises ved hjelp av korrelering av nivået av fritt ERP57, nivået av P-amyloid og nivået av ERP57:P-amyloid i kompleks. En relevant nedgang i ERP57-nivåer relativ til normale ERP57-nivåer inkluderer en nedgang på omtrent 35 %, fortrinnsvis omtrent 50 %, mer foretrukket omtrent 65 %. En slik relevant nedgang svarer til en økt mottakelig for Alzheimers sykdom, for eksempel for faktorer som fører til eller er assosiert med Alzheimers sykdom, spesielt dannelse P-amyloide plakk; for Alzheimers sykdom; for symptomer assosiert med Alzheimers sykdom; for utvikling av Alzheimers sykdom eller lignende.

Nedgangen i ERP57-nivåer i forhold til normale ERP57-nivåer kan korreleres med symptomer som er karakteristiske for Alzheimers sykdom ved å sammenligne ERP57-nivåer med målinger av nevropsykiatriske funksjoner eller MRI. Målinger av nevropsykiatriske funksjoner kan gjøres ved å utføres for eksempel en nevropsykiatrisk evaluering, en fullstendig historie og en fysisk undersøkelse og evaluere denne informasjonen basert på kriterier definert ved for eksempel DSMIII-R og NinCDS-ADRDA. MRI kan utføres ved hjelp av fremgangsmåter kjent for fagfolk på området. Nedgangen kan også korreleres med ERP57-nivåer under det til en kontrollpopulasjon.

Økte nivåer av ERP57 kan derfor ha en fordelaktig virkning på Alzheimers sykdom og dens relaterte symptomer. Modulering av ERP57-nivåer kan enten oppnås ved å administrere ERP57 direkte eller ved å administrere en forbindelse som tjener til å øke den naturlige produksjonen av ERP57. ERP57-nivåer kan økes ved administrering av en egnet forbindelse eller et farmasøytisk preparat som inkluderer en egnet forbindelse.

Nedgang i chaperonproteinnivåer

En nedgang i chaperonproteinnivået i forhold til normale nivåer av chaperonproteinet kan også korreleres med en mottakelighet for Alzheimers sykdom. Nivået av chaperonprotein inkluderer nivået av fritt chaperonprotein i den biologiske prøven, nivået av chaperonprotein bundet i kompleks med P-amyloid, nivåene av fritt chaperonprotein pluss bundet chaperonprotein og fortrinnsvis totalt chaperonprotein. En nedgang i chaperonproteinnivået svarer til en økt mottakelighet for Alzheimers sykdom.

En økt mottakelighet for Alzheimers sykdom kan defineres som et nivå av chaperonprotein som er mindre enn det funnet i en kontrollpopulasjon. I en utførelsesform korrelerer for eksempel en nedgang i chaperonproteinnivået på i det minste 35 % i forhold til et normalt chaperonproteinnivå med en 100 % sannsynlighet for å utvikle Alzheimers sykdom. I en annen utførelsesform kan aggregeringen av P-amyloid i et dyr eller menneske påvises ved å bestemme chaperonproteinnivået i den biologiske prøven. En nedgang i chaperonproteinnivåer i forhold til normale chaperonproteinnivåer svarer til og indikerer en økt mottakelighet for en økning i P-amyloid aggregering. Ved å påvise aggregeringen av P-amyloid, påvises også dannelsen av p-amyloide plakk.

Mottakelighet for Alzheimers sykdom kan også bestemmes ved å korrelere nivået av fritt chaperonprotein, nivået av p-amyloid og forholdet mellom chaperonprotein:P-amyloid i kompleks. En relevant nedgang i chaperonproteinnivåene i forhold til normale chaperonproteinnivåer inkluderer en nedgang på omkring 35 %, fortrinnsvis omtrent 50 %, mer foretrukket omtrent 65 %. En slik relevant nedgang svarer til en økt mottakelighet for Alzheimers sykdom, for eksempel for faktorer som medfører eller er assosiert med Alzheimers sykdom, spesielt dannelse av 0-amyloide plakk; for Alzheimers sykdom; for symptomer assosiert med Alzheimers sykdom; for utvikling av Alzheimers sykdom eller lignende.

Nedgangen i chaperonproteinnivåer i forhold til normale chaperonproteinnivåer kan korreleres med symptomer som er karakteristiske for Alzheimers sykdom ved å sammenligne chaperonproteinnivåer med målinger av nevropsykiatrisk funksjon. Målinger av nevropsykiatrisk funksjon kan gjøres ved å utføre for eksempel en nevropsykiatrisk evaluering, en fullstendig historie og en fysisk undersøkelse og evaluere denne informasjonen basert på kriterier definert ved hjelp av for eksempel DSMIII-R og NinCDS-ADRDA. Nedgangen kan også korreleres med chaperonproteinnivåer som er under det til en kontrollpopulasjon.

Økende nivåer av chaperonprotein kan derfor ha en fordelaktig virkning på Alzheimers sykdom og dens beslektede symptomer. Endring av chaperonproteinnivåer kan enten oppnås ved administrering av chaperonprotein direkte eller ved administrering av en forbindelse som tjener til å øke den naturlige produksjonen av chaperonprotein. Chaperonproteinnivåer kan økes ved administrering av en egnet forbindelse eller et farmasøytisk preparat som inkluderer en egnet forbindelse. Anvendelsen ifølge den foreliggende oppfinnelsen utnytter substituert bifenylmetanforbindelser, for å øke nivåene av chaperonprotein, slik som ERP57. Fortrinnsvis er forbindelsene substituerte bifenylmetanforbindelser som også er metoksykloranaloger. Mer foretrukket administreres metoksyklor for å øke nivået av ERP57.

Økning i nivåer av et chaperonprotein

Som nevnt ovenfor, svarer et økt nivå av et chaperonprotein, slik som ERP57, til forebyggelsen, behandling eller reduksjon av symptomer på Alzheimers sykdom. En økning i nivået av et chaperonprotein, slik som ERP57, inkluderer en økning i nivået av fritt chaperonprotein, slik som ERP57, i den biologiske prøven, en økning i nivået av chaperonprotein, slik som ERP57, bundet i kompleks med P-amyloid, en økning i nivået av fritt chaperonprotein pluss bundet chaperonprotein og fortrinnsvis en økning i totalt nivå av chaperonprotein, slik som ERP57.

Forebyggelse, behandling eller reduksjon av symptomer på Alzheimer sykdom som anvendt heri, er et resultat av administrering av en "effektiv mengde" av en egnet forbindelse. En "effektiv mengde" er en mengde som er tilstrekkelig til å forhindre, behandle, redusere og/eller lindre symptomene og/eller underliggende årsaker til enhver av Alzheimers sykdom, for eksempel ved å øke et nivå av et chaperonprotein slik som ERP57.1 enkelte tilfeller er en "effektiv mengde" tilstrekkelig til å eliminere symptomene på de sykdommene og kanskje bekjempe selve sykdommen. Uttrykkene "behandle" og "terapi" og lignende refererer her til lindring, forsinke progresjonen, profylakse, svekkelse eller helbredelse av eksisterende sykdom. Forhindring som anvendt heri, henviser til å utsette, forsinke, senke, inhibere eller på annen måte stoppe, redusere eller lindre begynnelsen av slike hjernesykdommer eller lidelser. Det er foretrukket at en stor nok mengde av forbindelsen administreres ved ikke-toksiske nivåer for å tilveiebringe et effektivt aktivitetsnivå i kroppen til det behandlede pattedyret. Eksempler på pattedyr inkluderer, men er ikke begrenset til, rotter, katter, hunder, hester, kuer, sauer, griser og mer foretrukket mennesker.

I en utførelsesform, svarer en økning i nivået av et chaperonprotein slik som ERP57, slik at nivåene er innenfor 40 % av nivåene funnet i en kontrollpopulasjon med behandling eller forhindring av Alzheimers sykdom. Fortrinnsvis svarer en økning i et chaperonproteinnivå, slik som ERP57 til inntil 20 % av nivåene funnet i en kontrollpopulasjon med behandling eller forebygging av Alzheimers sykdom. Mer foretrukket svarer en økning i et chaperonproteinnivå, slik som ERP57, til inntil 10 % av nivået funnet i en kontrollpopulasjon til behandling eller forebygging av Alzheimers sykdom.

I en annen utførelsesform, svarer en økning av nivået av ERP57 til inntil 40 % av 27 ng/ml til behandling eller forebygging av Alzheimers sykdom. Fortrinnsvis svarer økningen av ERP57-nivået til inntil 20 % av 27 ng/ml til behandling eller forebygging av Alzheimers sykdom. Mer foretrukket svarer økningen av ERP57-nivået til inntil 10 % av 27 ng/ml til behandling eller forebygging av Alzheimers sykdom.

Aaggregeringen av P-amyloid i et dyr eller menneske påvises ved å bestemme ERP57-nivået i den biologiske prøven. En økning i chaperonproteinnivået, slik som ERP57 i forhold til nivåene i en person som er mottakelig for Alzheimers sykdom, indikerer en redusert mottakelighet for P-amyloid aggregering. Ved å påvise aggregeringen av P-amyloid, påvises også dannelsen av P-amyloide plakk. Derfor svarer dette til behandlingen eller forebyggelsen av Alzheimers sykdom.

En behandling og forebyggelse av Alzheimers sykdom kan også overvåkes ved å korrelere nivået av fritt chaperonprotein, slik som ERP57, nivået av P-amyloid og nivået av chaperonprotein (ERP57):P-amyloid i kompleks. En relevant økning i et chaperonproteinnivå, slik som ERP57, i forhold til nivået av chaperonprotein, slik som ERP57, sett i pasienter som er mottakelige for Alzheimers sykdom, inkluderer en økning på 10 %, fortrinnsvis omtrent 20 %, mer foretrukket omtrent 40 % sammenlignet med nivåene før behandling. Et annet mål på de relevante nivåene av chaperonproteiner, slik som ERP57, er at der er inntil 20 % av nivåene funnet i en kontrollpopulasjon. De relevante nivåene av ERP57 kan videre karakteriseres ved å være inntil 20 % av 27 ng/ml. En slik relevant økning svarer til behandling eller forebyggelse av Alzheimers sykdom, for eksempel for faktorer som fører til eller er assosiert med Alzheimers sykdom, spesielt dannelse av p-amyloide plakk; for symptomer assosiert med Alzheimers sykdom; for Alzheimers sykdom; for utvikling av Alzheimers sykdom eller lignende.

Økningen i chaperonproteiner, slik som ERP57, i en pasient som er mottakelig for Alzheimers sykdom, kan korreleres med lindringen av symptomer som er karakteristiske for Alzheimers sykdom ved å sammenligne et nivå av et chaperonprotein, slik som ERP57, med målinger av nevropsykiatrisk funksjon. Målinger av nevropsykiatrisk funksjon kan gjøres ved å utføre for eksempel en nevropsykiatrisk evaluering, en fullstendig historie, en fysisk undersøkelse, en MRI eller lignende og deretter evaluere denne informasjonen basert på kriterier definert ved for eksempel DSMIII-R og NinCDS-ADRDA. Lindringen av symptomer som er karakteristiske for Alzheimers sykdom, kan også korreleres med chaperonproteinnivåer under det til en kontrollpopulasjon.

I enkelte tilfeller kan også individer som har et chaperonproteinnivå, slik som ERP57, som er omtrent normalt være mottakelige for Alzheimers sykdom. For eksempel kan individer med et normalt chaperonproteinnivå, slik som ERP57, men et apoE4-allel ha en økt mottakelig for Alzheimers sykdom. Det kan være andre risikofaktorer for Alzheimers sykdom som resulterer i en økt mottakelighet for Alzheimers sykdom i nærværet av et normalt nivå av et chaperonprotein, slik som ERP57.

Substituerte bifenylmetanforbindelser for økning av £RP57-konsentrasjon Egnede forbindelser for økning av ERP57-konsentrasjon inkluderer substituerte bifenylmetanforbindelser med formel I nedenfor.

Eksempler på egnede substituenter for R<1>, R<2>og R3 er hydrogen, hydroksy, alkyl, hydroksyalkyl, sykloalkyl, alkoksy, sykloalkoksy, karboksyalkyl, acyl, acyloksyalkyl, -C(0)OH, -C(0)0-R<4>(hvor R<4>er en alkyl-, sykloalkyl- eller arylgruppe), acyloksy, aryl, -OSO2R<5>(hvor R5 er en alkyl-, sykloalkyl- eller arylgruppe), halogen eller haloalkyl. R<1->og R<2->substituentene kan i seg selv være substituert med funksjonelle grupper slik som en hydroksy, halogen eller amin.

Fortrinnsvis er R<1>hydroksy, halogen, hydroksyalkyl eller haloalkyl. Mer foretrukket er R<1>fluoralkyl, kloralkyl, bromalkyl eller jodalkyl. Mest foretrukket erR<1>triklormetyl.

Fortrinnsvis er R og R uavhengig av hverandre hydrogen, alkyl, halogen, haloalkyl, hydroksy, alkoksy eller sykloalkoksy. Mer foretrukket er R<2>og R<3>alkoksysubstituenter. Mest foretrukket er R<2>og R<3>begge metoksygrupper.

Metoksyklor

Den substituert bifenylmetanforbindelse for anvendelse ifølge den foreliggende oppfinnelsen er metoksyklor, l,l,l-triklor-2,2-bis-(4-metoksyfenyl)etan (formel II nedenfor).

Metoksyklor er et medlem av familien av organokloridinsekticider som inkluderer

metoksykloranaloger. Slike metoksykloranaloger inkluderer DDT [ 1,1,1-triklor-2,2-bis-(4-klorfenyl)etan], pertan [l,l-diklor-2,2-bis-(4-etylfenyl)etan] og DFDT [1,1,1-triklor-2,2-bis-(4-fluorfenyl)etan]. Organoklorininsekticidene har blitt anvendt siden 1939.

Metoksyklor er generelt ansett å være sikrere enn DDT på grunn av det lavere bioakkumuleringsnivået. Metoksyklor er ansett å være en av de sikreste av alle insekticidene med en oral LD50på > 6000 mg/kg i rotta. Det anvendes i stor grad i private hager for kontroll av skadeinsekter på grønnsaker og frukt, og for å kontrollere barkebiller som er vektorer for hollandsk almesykdom.

Farmasøytiske preparater

Økninger i mengden av et chaperonprotein slik som ERP57 til et terapeutisk effektivt nivå, kan oppnås via administrering av et farmasøytisk preparat som inkluderer en terapeutisk effektiv dose av en egnet substituert bifenylmetanforbindelse som beskrevet ovenfor. "Terapeutisk effektiv dose" er

ment å bety en dose av forbindelsen som oppnår det ønskede mål å øke mengden av ERP57-proteinet. Økningen i ERP57 kan enten måles i forhold til nivået i pasienten før administrering eller som et mål på å nå et ønsket nivå av ERP57. Et ønsket ERP57-proteinnivå kan karakteriseres som et nivå som er tilstrekkelig til enten å senke eller inhibere plakkdannelse i hjernen. Nivået kan også karakteriseres som et som er tilstrekkelig til å redusere eller inhibere de uttalte symptomene som er kjent for å være assosiert med plakkdannelse i hjernen. Nivået kan også karakteriseres ved et som er tilstrekkelig for å redusere mottakeligheten en pasient har for Alzheimers sykdom.

Et preparat kan anvendes for å øke konsentrasjonen av chaperonproteiner slik som ERP57. Preparatet kan for eksempel inkludere ethvert farmasøytisk akseptabelt additiv, bærer eller adjuvans som er egnet for administrering av et middel til et pattedyr. Fortrinnsvis kan det farmasøytiske preparatet anvendes i diagnose, forebyggelse eller behandling av en sykdom, lidelse eller skade som er relatert til chaperonnivåer i en pasient. Fortrinnsvis inkluderer preparatet et middel i kombinasjon med en farmasøytisk bærer, additiv og/eller adjuvans som kan fremme overføringen av forbindelsen inne i eller gjennom pasienten.

Preparatet inneholder vanligvis en farmasøytisk akseptabel bærer blandet med middelet og andre komponenter i det farmasøytiske preparatet. Med "farmasøytisk akseptabel bærer" menes en bærer som anvendes konvensjonelt i teknikkens stand for å lette lagringen, administreringen og/eller den helbredende effekten til middelet. En bærer kan også redusere enhver uønsket bivirkning av middelet. En egnet bærer bør være stabil, det vil si at den ikke er i stand til å reagere med andre ingredienser i formuleringen. Det bør ikke produsere signifikante lokale eller systemiske bivirkninger i mottakeren ved doseringen og konsentrasjonene anvendt ved behandling. En farmasøytisk akseptabel bærer er en som er egnet for human administrering og som ikke inkluderer forbindelser som utnyttes i toksikologiske dyrestudier. Slike bærere er allment kjente i teknikkens stand.

Egnede bærere inkluderer de konvensjonelt anvendte slik som albumin, gelatin, collagen, polysakkarid, monosakkarider, polyvinylpyrrolidon, polymelkesyre, polyglykolsyre, polymere aminosyrer, fikserte oljer, etyloleat, liposomer, glukose, sukrose, laktose, mannose, dekstrose, dekstran, cellulose, mannitol, sorbitol, polyetylenglykol (PEG) og lignende.

Vann, saltoppløsning, vandig dekstrose og glykoler er foretrukne flytende bærere, spesielt for løsninger (når disse er isotone). Bæreren kan velges fra ulike oljer, inkludert de av petroleums-, animalsk-, vegetabilsk- eller syntetisk opprinnelse, for eksempel peanøttolje, soyabønneolje, mineralolje, sesamolje og lignende. Egnede farmasøytiske eksipienser inkluderer stivelse, cellulose, talkum, glukose, laktose, sukrose, gelatin, malt, ris, mel, kritt, silikagel, magnesiumstearat, natriumstearat, glyserolmonostearat, natriumklorid, tørket skummet melk, glyserol, propylenglykol, vann, etanol og lignende. Preparatene kan være gjenstand for konvensjonelle farmasøytiske løsninger slik som sterilisering, og kan inneholde konvensjonelle farmasøytiske additiver slik som konserveringsmidler, stabiliserende midler, fuktemidler eller emulgeringsmidler, salter for å justere osmotisk trykk, buffere og lignende.

Andre akseptable komponenter i preparatet inkluderer, men er ikke begrenset til, buffere som øker isotonisiteten slik som vann, saltoppløsning, fosfat, citrat, succinat, eddiksyre og andre organiske syrer og deres salter. Typisk inkluderer også de farmasøytisk akseptable bærerne en eller flere stabilisatorer, reduserende midler, antioksidanter og/eller antioksidantgelaterende midler. Anvendelsen av buffere, stabilisatorer, reduserende midler, antioksidanter og gelaterende midler i fremstillingen av proteinbaserte preparater, spesielt farmasøytiske preparater, er velkjent i teknikkens stand. Se Wang et al, " Review ofExcipients andpHs for Parenteral Products Used in the United States. " J. Parent. Drug Assn., 34(6): 452-462 (1980); Wang et al, " Parenteral Formulations of Proteins and Peptides: Stability andStabilizers," J. Parent. Sei. and Tech., 42: S-4-S26 (Supplement

1988); Lachman, et al, " Antioxidants and Chelating Agents as Stabilizers in Liquid Dosage Forms- Part 1," Drug and Cosmetic Industry, 102(1): 36-38, 40 og 146-148

(1968); Akers, M.J., " Antioxidants in Pharmaceutical Products," J. Parent. Sei. and Tech., 36(5): 222-228 (1988); og Methods in Enzymology, Vol. XXV, Colowick og Kaplan red., " Reduction of Disulfide Bonds in Proteins with Dithiothreitol," av Konigsberg, sidene 185-188.

Egnede buffere inkluderer acetat, adipat, benzoat, citrat, laktat, maleat, fosfat, tartarat, borat, tri(hydroksymetylaminometan), succinat, glysin, histidin, saltene av forskjellige aminosyrer eller lignende eller kombinasjoner derav. Se Want (1980) på side 455. Egnede salter og isotonifiserende midler inkluderer natriumklorid, dekstrose, mannitol, sukrose, trehalose eller lignende. Når bæreren er en væske, er det foretrukket at bæreren er hypoton eller isoton med orale, konjunktivale eller dermale væsker og har en pH innenfor området 4,5-8,5. Når bæreren er i pulverisert form, er det foretrukket at bæreren også er innenfor et akseptabelt ikke-toksisk pH-område.

Egnede reduserende midler som opprettholder reduksjonen av reduserte cysteiner inkluderer ditiotreitol (DTT også kjent som Clelands reagens) eller ditioerytritol ved 0,01% til 0,1% vekt/vekt; acetylcystein eller cystein ved 0,1% til 0,5% (pH 2-3); og tioglyserol ved 0,1% til 0,5% (pH 3,5 til 7,0) og glutation. Se Akers (1988) på sidene 225 til 226. Egnede antioksidanter inkluderer natriumbisulfitt, natriumsulfitt, natriummetabisulfitt, natriumtiosulfat,

natriumformaldehydsulfoksylat og askorbinsyre. Se Akers (1988) på side 225. Egnede gelaterende midler som gelaterer spormetaller for å forhindre spormetallene

i å katalysere oksidasjon av reduserte cysteiner inkluderer citrat, tartarat, etylendiamintetraeddiksyre (EDTA) i dets dinatrium-, tetranatrium- og kalsiumdinatriumsalter og dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA). Se for eksempel Wang (1980) på sidene 457-458 og 460-461 og Akers (1988) på sidene 224-227.

Preparatene kan inkludere en eller flere konserveringsmidler slik som fenol, kresol, paraaminobenzosyre, BDSA, sorbitrat, klorheksidin, benzalkoniumklorid og lignende. Egnede stabilisatorer inkluderer karbohydrater slik som trelose eller glyserol. Preparatet kan inkludere en stabilisator slik som en eller flere av mikrokrystallinsk cellulose, magnesiumstearat, mannitol, sukrose for å stabilisere for eksempel den fysiske formen til preparatet; og en eller flere av glysin, arginin, hydrolysert collagen eller proteaseinhibitorer for å stabilisere for eksempel den kjemiske strukturen til preparatet. Egnede suspensjonsmidler inkluderer karboksymetylcellulose, hydroksypropylmetylcellulose, hyaluronsyre, alginat, kondroitinsulfat, dekstran, maltodekstrin, dekstransulfat eller lignende. Preparatet kan inkludere et emulgeringsmiddel slik som polysorbat 20, polysorbat 80, poluron, triolein, soyabønneolje, lecitiner, skvalen eller skvalaner, sorbitantreioleat og lignende. Preparatet kan inkludere et antimikrobielt middel slik som fenyletylalkohol, fenol, kresol, benzalkoniumklorid, fenoksyetanol, klorheksidin, timerosol og lignende. Egnede fortykningsmidler inkluderer naturlige polysakkarider slik som mannaner, arabinaner, alginat, hyaluronsyre, dekstrose og lignende; og syntetiske slik som PEG-hydrogeler med lav molekylvekt og de forannevnte suspensjonsmidlene.

Preparatet kan inkludere en adjuvans slik som cetyltrimetylammoniumbromid, BDSA, cholat, deoksycholat, polysorbat 20 og 80, fusidinsyre og lignende, og i tilfellet av DNA-levering, fortrinnsvis et kationisk lipid. Egnede sukkere inkluderer glyserol, treose, glukose, galaktose og mannitol, sorbitol. Et egnet protein er humant serum albumin.

Preparater kan inkluder en eller flere av et oppløsningsøkende additiv, fortrinnsvis et syklodekstrin; et hydrofilt additiv, fortrinnsvis et mono- eller oligosakkarid; et absorpsjonsfremmende additiv, fortrinnsvis et cholat, et deoksycholat, en fusidinsyre eller et kitosan; et kationisk overflateaktivt middel, fortrinnsvis et cetyltrimetylammoniumbromid; et viskositetsøkende additiv, fortrinnsvis for å fremme oppholdstiden til preparatet ved administreringsstedet, fortrinnsvis en karboksymetylcellulose, et maltodekstrin, en algininsyre, en hyaluronsyre eller et kondroitinsulfat; eller en forsinket frigjøringsmatrise, fortrinnsvis et polyanhydrid, en polyortoester, en hydrogel, et spesielt langsomt frigjørende depotsystem, fortrinnsvis et polylaktid co-glykolider (PLG), et depotskum, en stivelsesmikrosfære eller et celluloseavledet bukalt system; en lipidbasert bærer, fortrinnsvis en emulsjon, et liposom, et nisom eller en micelle. Preparatet kan inkludere et lagdelt destabiliserende additiv, fortrinnsvis et fosfatidyletanolamin; et fusogent additiv, fortrinnsvis et kolesterol hemisuccinat.

Andre preparater for sublingual administrering inkluderer anvendelse av et bioadhesiv for å bibeholde middelet sublingualt; en spray, maling eller svamp anvendt på tungen; bibeholdelse av en langsomt oppløselig pille eller pastill under tungen; eller lignende. Administrering av middelet gjennom huden kan utføres ved hjelp av en rekke fremgangsmåter kjent for fagfolk på området for transdermal levering, inkludert et transdermalt plaster, en salve, et iontoforetisk plaster eller anordning og lignende. Andre fremgangsmåter for transdermal administrering inkluderer et bioadhesiv for å bibeholde middelet på eller i huden; en spray, maling, kosmetikk eller svamp påført på huden eller lignende.

Disse listene av bærere og additiver er på ingen måte fullstendige og en fagmann på området kan velge eksipienter fra GRAS (generelt ansett som sikre) listen over kjemikalier som er tillatt i de farmasøytiske preparatene og de som for tiden er tillatt i topiske og parenterale formuleringer.

Det farmasøytiske preparatet, inkludert egnet forbindelse, kan formuleres i en enhetsdose og i en form av en løsning, suspensjon eller emulsjon. Middelet kan administreres til det nasale hulrommet som et pulver, et granulat, en løsning, en krem, en spray (for eksempel en aerosol), en gel, en salve, en infusjon, en injeksjon, en dråpe eller forsinket frigjøringspreparat slik som en polymerdisk. For bukal administrering kan preparatene ta form som tabletter eller pastiller formulert på en konvensjonell måte. For administrering til øyet eller annet eksternt vev, for eksempel munn og hud, kan preparatene påføres på den infiserte delen av kroppen på pasienten som en topisk salve eller krem. Forbindelsene kan presenteres i en salve, for eksempel med en vannløselig salvebase eller i en krem, for eksempel med en olje i vann-krembase. For konjunktivale påføringer, kan forbindelsen administreres i biodegraderbare eller ikke-degraderbare øyeinnlegg. Medikamentet kan frigjøres ved hjelp av matriseerosjon eller passivt gjennom en pore som i etylenvinylacetatpolymerinnsatser. For andre mukosale administreringer slik som sublingual, kan pulverdisker plasseres under tungen og aktive leveringssystemer kan dannes in situ ved hjelp av langsom hydrering som i liposomformuleringene fra tørkede lipidblandinger eller proliposomer.

Andre former for administrering av preparatene inkluderer en suspensjon av et partikkelmateriale slik som en emulsjon, et liposom, et innlegg som frigjør middelet langsomt og lignende. Pulver- eller granulatformene av det farmasøytiske preparatet kan kombineres med en løsning og med et fortynningsmiddel, dispergeringsmiddel eller overflateaktivt middel. Ytterligere preparater for administrering inkluderer et bioadhesiv for å bibeholde middelet ved administreringssetet; en spray, maling eller svamp påført på mucosa eller epitelium; en langsomt oppløselig pille eller pastill eller lignende. Preparatet kan også være i form av lyofilisert pulver som kan omdannes til løsning, suspensjon eller emulsjon før administrering. Det farmasøytiske preparatet med middelet er fortrinnsvis sterilisert ved hjelp av membranfiltrering og lagret i enhetsdose- eller multidosebeholdere slik som forseglede rør eller ampuller.

Fremgangsmåten for formulering av et farmasøytisk preparat er allment kjent. En nøye diskusjon av formulering og valg av farmasøytisk akseptable bærere, stabilisatorer og osmolytter finnes i Remington' s Pharmaceutical Sciences (18. utgave; Mack Publishing Company, Eaton, Pennsylvania, 1990), heri inkorporert ved referanse.

En egnet forbindelse kan også være formulert i en forsinket frigjøringsform for å forlenge nærværet av det farmasøytisk aktive middelet i det behandlede pattedyret, generelt for lengre enn dag. Mange fremgangsmåter for fremstilling av en forsinket frigjøringsformulering er kjent i teknikkens stand og er beskrevet i Remington' s Pharmaceutical Sciences (18. utgave; Mack Publishing Company, Eaton, Pennsylvania, 1990), heri inkorporert ved referanse.

Generelt kan middelet fanges i semipermeable matriser av faste hydrofobe polymerer. Matrisene kan formes til filmer eller mikrokapsler. Eksempler på slike matriser inkluderer, men er ikke begrenset til, polyestere, copolymerer av L-glutaminsyre og gamma etyl-L-glutamat (Sidman et al. (1983) Biopolymers 22: 547-556), polylaktider (U.S. patent nr. 3,773,919 og EP 58,481), polylaktat polyglykolat (PLGA) slik som polylaktid-cl-glykolid (se for eksempel U.S. patent nr. 4,767,628 og 5,654,008), hydrogeler (se for eksempel Langer et al. (1981) J. Biomed. Mater. Res. 15: 167-277; Langer (1982) Chem. Tech. 12: 98-105), ikke-degraderbart etylenvinylacetat (for eksempel etylenvinylacetatdisker og poly(etylen-co-vinylacetat)), degraderbare melkesyreglykolsyre copolymerer slik som Lupron Depot, poly-D-(-)-3-hydroksybutyrsyre (EP 133,988), hyaluronsyregeler (se for eksempel U.S. patent 4,636,524), algininsyresuspensjoner og lignende.

Egnede mikrokapsler kan også inkludere hydroksymetylcellulose eller gelatinmikrokapsler og polymetylmetakrylatmikrokapsler fremstilt ved hjelp av sammenopphopningsteknikker eller ved hjelp av indre polymerisering. Se den samtidig innleverte søknaden med tittelen " Method for Producing Sustained- release Formulations," U.S. patentsøknad med serienummer 09/187,780, innlevert 6. november 1998, hvori et middel er innkapslet i PLGA-mikrosfærer, heri inkorporert ved referanse. I tillegg kan mikroemulsjoner eller colloidale

medikamentleveringssystemer slik som liposomer og albuminmikrosfærer også anvendes. Se Remington' s Pharmaceutical Sciences (18. utgave; Mack Publishing

Company, Eaton, Pennsylvania, 1990). Andre forsinkede frigjøringspreparater anvender et bioadhesiv for å bibeholde middelet ved administreringssetet.

Administrering av forbindelsen

En egnet forbindelse administreres typisk i en dose som er tilstrekkelig til å tilveiebringe et terapeutisk effektivt nivå. Nivåer av ERP57 kan bestemmes via fremgangsmåten gitt ovenfor i avsnittet "Påvisning av ERP57-nivåer".

Forbindelsesdosen kan bestemmes ved korrelering av den administrerte mengden med den resulterende økningen i det ønskede chaperonproteinet slik som ERP57, en nedgang i mottakeligheten for Alzheimers sykdom, en nedgang i dannelsen av P-amyloide plakk, eller en nedgang i mengden av fritt p-amyloid som nevnt ovenfor. Forbindelsesdosen kan være 0,1, 0,2, 0,5, 1, 2, 5, 10, 20, 50, 100, 250, 500, 1000, 2000 eller 3000 mg/kg/dag.

Det erkjennes at den totale mengden av forbindelsen som administreres en enhetsdose til det spesifikke vevet vil avhenge av typen farmasøytisk preparat som administreres, det vil si hvorvidt preparatet er i form av for eksempel en løsning, en suspensjon, en emulsjon, eller forsinket frigjøringsformulering. Når det farmasøytiske preparatet inkluderer en terapeutisk effektiv mengde av en egnet forbindelse i en forsinket frigjøringsformulering, kan for eksempel forbindelsen administreres ved en høyere konsentrasjon.

Det bør være åpenbart for en fagmann på området at variasjoner kan være akseptable med hensyn til den terapeutisk effektive dosen og frekvensen av administreringen av en egnet forbindelse i denne utførelsesformen av oppfinnelsen. Mengden av den egnede forbindelsen som administreres, vil omvent være korrelert med administreringsfrekvensen. En økning i konsentrasjonen av den egnede forbindelsen i en enkelt administrert dose eller en økning i gjennomsnittlig oppholdstid i tilfellet av en forsinket frigjøringsform av forbindelsen, vil følgelig vanligvis være koblet med en nedgang i administreringsfrekvensen.

Det vil være åpenbart for en fagmann på området at den faktiske dosen av en egnet forbindelse vil avhenge av en rekke faktorer som kan være spesifikke for individet som gjennomgår doseringen. Disse faktorene bør tas i betraktning når den terapeutisk effektive dosen av forbindelsen og frekvensen på administreringen bestemmes. Den effektive dosen kan for eksempel avhenge av arten, alderen, vekten eller den generelle helsen til individet; alvorlighetsgraden av sykdommen eller tilstanden; størrelsen og lokaliseringen til den delen av hjernen i hvilken en effektiv mengde av forbindelsen må oppnås; frekvensen og varigheten av doseringen; typen formulering som administreres; egenskapene slik som lipofilisitet til forbindelsen og preparatet; egenskapen til middelet og dets reseptorer, om disse finnes; og lignende. Generelt er en høyere dosering foretrukket dersom sykdommen eller tilstanden er mer alvorlig.

Noe mindre grad av eksperimentering kan være nødvendig for å bestemme den mest effektive dosen og doseadministreringsfrekvensen, hvilket er godt innenfor evnen til en fagmann på området som kjenner til den foreliggende beskrivelsen.

Periodens dosering

Det farmasøytiske preparatet som inkluderer den terapeutisk effektive dosen av forbindelsen kan administreres periodisk. Med "periodisk administrering" menes administrering av en terapeutisk effektiv dose av forbindelsen fulgt av et tidsrom med opphold som deretter følges av en annen administrering av en terapeutisk effektiv dose og så videre. Administrering av den terapeutisk effektive dosen kan oppnås på en kontinuerlig måte som for eksempel med en forsinket frigjøringsformulering eller den kan oppnås ifølge et ønsket daglig doseringsregime, for eksempel med 1,2,3 eller flere administreringer pr dag. Med "tidsrom med opphold" menes et opphold av den kontinuerlige forsinkede frigjøringen eller daglige administreringen av forbindelsen. Tidsrommet med opphold kan være lengre eller kortere enn perioden med kontinuerlig forsinket frigjøring eller daglig administrering. I løpet av oppholdstidsrommet, er forbindelsesnivået i det relevante vevet vesentlig under maksimalnivået oppnådd i løpet av behandlingen. Den foretrukne lengden på oppholdsperioden avhenger av konsentrasjonen av den effektive dosen og av type preparat som anvendes. Oppholdsperioden kan være i det minste 2 dager, fortrinnsvis i det minste 4 dager, mer foretrukket i det minste 1 uke og overskrider vanligvis ikke en periode på 4 uker. Når en forsinket frigjøringsformulering anvendes, må oppholdsperioden utvides for å ta høyde for den større oppholdstiden til preparatet ved skadesetet. Alternativt kan administreringsfrekvensen av den effektive dosen til den forsinkede frigjøringsformuleringen avta tilsvarende. Et periodisk administreringsskjema av preparatet kan fortsette inntil den ønskede terapeutiske effekten og den ultimate behandlingen av sykdommen eller tilstanden oppnås.

Periodisk administrering av den terapeutisk effektive dosen av preparatet kan være syklisk. Med "syklisk" menes periodisk administrering etterfulgt av brudd i administreringen i sykluser som går fra omtrent 1 måned til omtrent 2, 3, 4, 5 eller 6 måneder, mer foretrukket omtrent 3 måneder til omtrent 6 måneder. For eksempel kan administreringsskjemaet være periodisk administrering av den effektive dosen av preparatet, hvori en enkelt korttidsdose gis en gang pr uke i 4 uker, etterfulgt av et brudd i periodisk administrering i en periode på 3 måneder, etterfulgt av periodisk administrering ved administrering av en enkelt korttidsdose gitt en gang pr uke i 4 uker etterfulgt av et brudd i periodisk administrering i en periode på 3 måneder osv. Som et annet eksempel, kan det nevnes en enkelt korttids dose gitt en gang pr uke i 2 uker etterfulgt av et brudd i periodisk administrering i en periode på 1 måned etterfulgt av en enkelt korttidsdose gitt en gang pr uke i 2 uker etterfulgt av brudd i periodisk administrering i en periode på 1 måned osv. Et syklisk periodisk administreringsskjema av middelet til individet kan fortsette inntil den ønskede terapeutiske effekten og den ultimate behandlingen av sykdommen eller lidelsen oppnås.

Spesifikt gjelder dermed foreliggende oppfinnelse anvendelse av en forbindelse med formel II

til fremstilling av et medikament for behandling av Alzheimers sykdom eller for å lindre et symptom på Alzheimers sykdom.

I en utførelsesform skal forbindelsen administreres ved en dosering på 0,1, 0,2, 0,5, 1, 2, 5, 10, 20, 50, 100, 250, 1000, 2000, eller 3000 mg/kg/dag.

I en utførelse skal forbindelsen administreres ved en dosering på 10, 50, eller 100 mg/kg/dag.

I en anvendelse ifølge oppfinnelsen fremstilles et medikament for å lindre et symptom på Alzheimers sykdom hvori forbindelsen skal administreres ved en dosering i området fra omtrent 0,1 mg/kg/dag til omtrent 3000 mg/kg/dag.

I en anvendelse ifølge oppfinnelsen fremstilles et medikament for å lindre et symptom på Alzheimers sykdom hvori forbindelsen skal administreres ved en dosering i området fra omtrent 0,1 mg/kg/dag til omtrent 500 mg/kg/dag.

I en anvendelse ifølge oppfinnelsen fremstilles et medikament for å lindre et symptom på Alzheimers sykdom hvori forbindelsen skal administreres ved en dosering i området fra omtrent 10 mg/kg/dag til omtrent 100 mg/kg/dag.

Den foreliggende oppfinnelsen kan forstås bedre med henvisning til de følgende eksemplene. Disse eksemplene er ment å være representative for spesifikke utførelsesformer av oppfinnelsen.

EKSEMPLER

Eksempel 1 - Effekt av metoksyklor på ERP57- konsentrasion i rottelever Formålet med dette eksperimentet var å bestemme effekten av administrering av ulike nivåer av metoksyklor i 14 dager på nivåene av det mikrosomale proteinet ERP57 i pattedyrvev.

Materialer og metoder

Metoksyklor, natriumklorid og Tris ble kjøpt fra Sigma Chemicals (St. Louis, MO). BCA (bicinchoninsyre) analysesett ble kjøpt fra Pierce Chemical Company (Rockford, IL). Agarose ble kjøpt fra Boehringer Mannheim (Indianapolis, IN). Polyklonale antistoffer mot ERP57 ble utviklet i verpehøner som beskrevet tidligere (Srivastava et al. 1991, J. Biol Chem. 266: 20337-20344; Chen et al. 1996, Biochemistry 25: 8299-8306).

Dyrene som ble anvendt i disse studiene var 150-200 g forede, CD hannrotter fra Harlan Laboratories. De mottok enten metoksyklor i maisolje eller bæreren alene (0,8 ml) ved hjelp av slange. Dyrene ble bedøvet med CO2og leverne fjernet, veiet og hakket i kald KCl-Tris (150 mM-50 mM; pH 7,2). De individuelle leverne ble homogenisert separat i KCl-Tris (4 ml/g lever) og homogenatene ble sentrifugert i 20 minutter ved 10000 x g. Supernatantene ble sentrifugert i 1 time ved 100000 x g. Pelletene ble vasket og resuspendert i KCl-Tris og så igjen sentrifugert i 1 time ved 100000 x g. De endelige mikrosomale pelletene ble suspendert i KCl-Tris (0,5 ml/g lever). De mikrosomale suspensjonene ble fordelt og lagret ved -80°C inntil analyse.

Konsentrasjonene av totalt mikrosomalt protein ble deretter bestemt via BCA-analysen. Statistisk signifikans ble estimert ved hjelp av Student t-testen. En tohalet p-verdi på mindre enn 0,05 ble tatt som signifikant.

Konsentrasjonen av ERP57 i prøvene ble bestemt med immunoelektroforese. Protein natriumdodecylsulfat (SDS)-polyakrylamidgelelektroforese ble utført ved hjelp av fremgangsmåten til Laemmli (Laemmli 1970, Nature 227: 680-685) med en 3% stablegel og en 12% kjørende gel. Proteinene ble overført fra gelen til PVDF-membraner i CAPS-buffer som beskrevet i Towbin et al. (Towbin et al 1978, Proe. Nati. Acad. Sei. 76: 4350-4354). Membranene ble behandlet med antistoff etterfulgt av enten geit anti-kylling Igy eller anti-kanin Igg konjugert til alkalisk fosfatase ettersom det passet.

Indikatorfargen var en kombinasjon av nitroblå tetrazolium og 5-brom-4-klor-3-indoylfosfat fra Bio Rad (Richmond, CA). Membranene var laminert mellom celluloselag. Tetthetene til de fargede båndene ble bestemt på en flatsengs skanner fra UMAX (Taiwan, Kina). Avlesningene ble analysert ved anvendelse av NIH Image (versjon 1.54) på en "PowerPC" (Apple Computer). Tomrommet for hvert bånd ble bestemt fra det tilstøtende ureagerte området i sporet. I kontrollstudier ble det funnet at immunoanalysene var lineære med hensyn til konsentrasjonene av de respektive proteinene og at båndintensitetene var stabile i det uendelige etter at membranene var blitt laminert.

Resultater

Figur 1 viser virkningen av metoksykloradministrering på nivåene av ERP57 i rotteleveren. Konsentrasjonen av ERP57 ble normalisert av den totale mikrosomale konsentrasjonen av protein i leverprøven. Som ses der, viser den relative konsentrasjonen av ERP57 en signifikant økning ved de høyere dosene, 10, 50 og 100 mg/kg/dag.

Diskusjon

Resultatene viser at administrering av metoksyklor til et individ øker konsentrasjonen av ERP57. På grunn av dens assosiasjon med Alzheimers sykdom, kan en økning av ERP57-konsentrasjonen benyttes i en fremgangsmåte for behandling eller forebygging av Alzheimers sykdom. Forbindelser som er relatert til metoksyklor kan også benyttes for å bevirke den samme responsen i ERP57-konsentrasjoner.

Det bør bemerkes at entallsformene "en" og "det" som anvendt i denne beskrivelsen og i de vedlagte krav, inkluderer flertallsformene om ikke noe annet klart er angitt. Henvisning til et preparat inneholdende "en forbindelse", inkluderer følgelig for eksempel en blanding av to eller flere forbindelser. Det bør også bemerkes at uttrykket "eller" vanligvis anvendes i dens betydning å inkludere "og/eller" om ikke innholdet klart angir noe annet.

Alle publikasjoner og patentsøknader i denne beskrivelsen indikerer fagmannens nivå på området som denne oppfinnelsen angår.

Oppfinnelsen har blitt beskrevet med hensyn til forskjellige spesifikke og foretrukne utførelsesformer og teknikker. Det skal imidlertid forstås at mange variasjoner og modifikasjoner kan gjøres som samtidig er innenfor ideen og omfanget av oppfinnelsen.

Claims (6)

1. Anvendelse av en forbindelse med formel II

til fremstilling av et medikament for behandling av Alzheimers sykdom eller for å lindre et symptom på Alzheimers sykdom.

2. Anvendelse i følge krav 1, hvori forbindelsen skal administreres ved en dosering på 0,1, 0,2, 0,5, 1, 2, 5, 10, 20, 50, 100, 250, 1000, 2000, eller 3000 mg/kg/dag.

3. Anvendelse i følge krav 1, hvori forbindelsen skal administreres ved en dosering på 10, 50, eller 100 mg/kg/dag.

4. Anvendelse i følge krav 1, til fremstilling av et medikament for å lindre et symptom på Alzheimers sykdom hvori forbindelsen skal administreres ved en dosering i området fra omtrent 0,1 mg/kg/dag til omtrent 3000 mg/kg/dag.

5. Anvendelse i følge krav 1, til fremstilling av et medikament for å lindre et symptom på Alzheimers sykdom hvori forbindelsen skal administreres ved en dosering i området fra omtrent 0,1 mg/kg/dag til omtrent 500 mg/kg/dag.

6. Anvendelse ifølge krav 1, til fremstilling av et medikament for å lindre et symptom på Alzheimers sykdom hvori forbindelsen skal administreres ved en dosering i området fra omtrent 10 mg/kg/dag til omtrent 100 mg/kg/dag.