NO329592B1 - Anvendelse av ikke-merket B-celleutarmende antistoff for fremstilling av et medikament til reduksjon av hematologisk toksisitet fra radiomerket antistoff - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår anvendelse av ikke-merket B-celle-uttarmende antistoff for fremstilling av et medikament til reduksjon av hematologisk toksisitet som ville stamme fra administrasjon av et radiomerket antistoff til en kreftpasient hvis initiale grad av benmargsengasjement er høyere enn 5%, for å minske nevnte benmargsengasjement til mindre enn den initiale grad av benmargsengasjement. Slike antistoff kan være radiomerket anti-CD20-antistoff, så vel som andre terapeutiske antistoff som har potensialet å målrette immunceller.

Bakgrunn for oppfinnelsen

Immunsystemet hos virveldyr (f.eks. primater, som innbefatter mennesker, aper, halvaper, etc.) består av et antall av organer og celletyper som har utviklet seg til: nøyaktig og spesifikt å gjenkjenne fremmede mikroorganismer ("antigen") som invaderer virveldyret-vertsorganismen; bindes spesifikt til slike fremmede mikroorganismer; og elimineres/ødelegges slike fremmede mikroorganismer. Lymfocytter, så vel som andre typer celler, er kritiske for immunsystemet. Lymfocytter blir dan-net i tymus, milt og benmarg (voksne) og representerer omkring 30% av de totale hvite celler som er til stede i det sirkulatoriske system hos mennesker (voksne).

Det finnes to hovedsubpopulasjoner av lymfocytter: T-celler og B-celler. T-celler er ansvarlige for cellemediert immunitet, mens B-celler er ansvarlige for antistoffproduksjon (humoral immunitet). Imidlertid har T-celler og B-celler blitt betraktet å være avhengig av hverandre. I en typisk immunrespons, blir T-celler aktivert når T-cellereseptoren binder til fragmenter av et antigen som er bundet til hoved histo-kompatabilitetskompleks ("MHC") glykoproteiner på overflaten av en antigenpre-senterende celle; hvor slik aktivering forårsaker frigjøring av biologiske mediatorer ("interleukiner") som, i hovedsak, stimulerer B-celler til å differensiere og danne antistoff ("immunoglobuliner") mot antigenet.

Hver B-celle innen vertsorganismen uttrykker et forskjellig antistoff på sin overflate - således vil en B-celle uttrykke antistoff som er spesifikt for ett antigen, mens en annen B-celle vil uttrykke et antistoff som er spesifikt for et forskjellig antigen. Føl-gelig er B-celler meget mangfoldige, og denne mangfoldighet er kritisk for immunsystemet. I mennesker kan hver B-celle danne et enormt antall av antistoffmoleky-ler (dvs. omkring 10<7> til 108). Slik antistoffproduksjon stopper mest typisk (eller minsker i vesentlig grad) når det fremmede antigen har blitt nøytralisert. Enkelte ganger vil imidlertid proliferasjon av en spesiell B-celle fortsette ustanset; og slik proliferasjon kan resultere i en krefttype referert til som "B-cellelymfom".

T-celler og B-celler omfatter begge celleoverflateproteiner som kan bli benyttet som "markører" for differensiering og identifisering. En slik human B-cellemarkør er det humane B-lymfocyttbegrensede differensieringsantigen Bp35, referert til som "CD20". CD20 er et B-lymfocyttbegrenset differensieringsantigen som blir uttrykt under tidlig pre-B-celleutvikling og forblir inntil plasmacelledifferensiering. Det er antatt av enkelte at CD20-molekylet kan regulere et trinn i B-celleaktiverings-prosessen som er nødvendig for cellesyklus igangsetting og differensiering. Videre blir CD20 vanligvis uttrykt ved meget høye nivåer på neoplastiske ("tumor") B-celler. CD20-antigenet er tiltrekkende for målrettet terapi, fordi det ikke blir borte, modulerer eller internaliserer. Således er CD20-overflateantigenet et attraktivt kandidat for "målretting" av B-cellelymfomer.

I hovedsak kan slik målretting bli generalisert som følger: antistoff som er spesifikke for CD20-overflateantigenet hos B-celler blir f.eks. injisert i en pasient. Disse anti-CD20-antistoff binder spesifikt til CD20-celleoverflateantigenet av (tilsynela-tende) både normale og ondartede B-celler; anti-CD20-antistoffet bundet til CD20-overflateantigenet kan føre til destruksjon og utarming av neoplastiske B-celler. I tillegg kan kjemiske midler eller radioaktive markører som har potensialet å ødelegge svulsten blir konjugert anti-CD20-antistoffet slik at midlet blir spesifikt "avlevert" til f.eks. de neoplastiske B-celler. Uavhengig av tilnærmelsesmetode er et primært mål å ødelegge svulsten hvor den spesifikke metode kan bli bestemt med det spesielle anti-CD20-antistoff som blir benyttet og, således kan de tilgjengelige metoder for å målrette CD20-antigenet variere i vesentlig grad.

F.eks. har forsøk på slik målretting av CD20-overflateantigen blitt beskrevet. Murint (muse) monoklonalt antistoff 1F5 (et anti-CD20-antistoff) ble rapportert administrert ved kontinuerlig intravenøs infusjon til B-cellelymfompasienter. Ekstremt høye nivå (> 2 gram) av 1F5 ble rapportert var nødvendig for å fjerne sirkulerende tumorceller, og resultatene ble beskrevet som å være "ubestemte". Press et al., "Monoklonal Antibody 1F5 (Anti-CD20) Serotherapy of Human B-Cell Lymphomas," Blood 69/2:584-591 (1987).

Et potensielt problem med denne tilnærmelsesmetode er at ikke-humane monoklonale antistoff (f.eks. murine monoklonale antistoff) typisk mangler humant effektor-funksjonalitet, dvs. de er ute av stand til, blant annet, å mediere komplement avhengig lysis eller lysere humane målceller via antistoff avhengig cellulær toksisitet eller Fc-reseptor mediert fagocytose. Videre kan ikke-humane monoklonale antistoff bli gjenkjent av den humane vertsorganisme som fremmede proteiner; og følgelig kan gjentatte injeksjoner av slike fremmede antistoff føre til induksjonen av immu-neresponser som fører til skadelige hypersensitivitetsreaksjoner. For murinbaserte monoklonal antistoff blir dette ofte referert til som en human anti-mus antistoffre-spons, eller "HAMA"-respons. I tillegg kan disse "fremmede" antistoff bli angrepet av immunsystemet hos vertsorganismen slik at de faktisk blir nøytralisert før de når sitt målområde.

En metode å kompensere for mangelen av effektorfunksjon hos murinantistoff er å konjugere slike antistoff til et toksin eller en radiomarkør. Lymfocytter og lymfomceller er iboende følsomme overfor radioterapi. Følgelig er B-cellesykdommer at-traktive mål for radioimmunoterapi (RIT) av flere grunner: den lokale emisjon av ioniserende stråling hos radiomerkede antistoff kan drepe celler med eller uten målantigenet (f.eks. CD20) i nær nærhet til antistoff bundet til antigenet; gjennomtrengende stråling, dvs. beta utstrål ere kan fjerne problemet med begrenset tilgang til antistoffet i store eller dårlig vaskulæriserte svulster; og den totale mengde antistoff som er nødvendig kan bli redusert for derved å lette alvorligheten av den po-tensielle HAMA-respons. Radionuklidet sender ut radioaktive partikler som kan skade cellulær DNA til det punkt hvor de cellulære reparasjonsmekanismer er ute av stand til å gjøre cellen i stand til å fortsette å leve; og følgelig dersom målcellene er svulster, dreper den radioaktive markør gunstig tumorcellene. Radiomerkede antistoff innbefatter per definisjon bruken av en radioaktiv substans som kan gi behov for forsiktighet for både pasienten (dvs. mulig benmargstransplantasjon) så vel som pleieren (dvs. behovet for å oppvise en høy forsiktighetsgrad når det arbeides med radioaktivitet).

Et antall spesifikke antistoff har nå blitt beskrevet for hvilken en radioaktiv markør eller toksin har blitt konjugert til antistoffet slik at markøren eller toksinet ligger ved tumorområdet. For eksempel har det ovenfor angitte IF5-antistoff blitt "merket" med jod-131 (<131>I) og var angitt vurdert for biofordeling i to pasienter. Se Eary, J. F. et al., "Imaging and Treatment of B-Cell Lymphoma" J. Nuc. Med. 31/8; 1257-1268 (1990); se også Press, O. W. et al., 'Treatment of Refractory Non-Hodgkin's Lymphoma with Radiolabeled MB-1 (Anti-CD37) Antibody" J. Clin. One. 718:1027-1038 (1989) (indikasjon på at en pasient behandlet med <131>I-merket IF5 oppnådde en "delvis respons"); Goldenberg, D. M. et al., 'Targeting, Dosimetry and Radioimmunoterapy of B-Cell Lymphomas with Iodine-131-Labeled LL2 Monoclonal Antibody" J. Clin. One. 9/4:548-564 (1991) (tre av åtte pasienter mottok flere injeksjoner angitt å ha utviklet en HAMA-respons); Appelbaum, F. R. "Radiolabeled Monoclonal Antibodies in the Treatment of Non-Hodgkin's Lymphoma" Hem./Onc. Clinics of N.A. 5/5:1013-1025 (1991) (overskiftsartikkel); Press, O. W. et al "Radiolabeled-Antibody Therapy of B-Cell Lymphoma with Autologous Bone Marrow Sup-port." New England Journal of Medicine 329/17:1219-12223 (1993) (jod-131 merket anti-CD20-antistoff IF5 og Bl); og Kaminski, M. G. et al "Radioimmunotherapy of B-Cell Lymphoma with <131>I Anti-Bl (Anti-CD20) Antibody". NEJM 329/7 (1993)

(jod-131 merket anti-CD20-antistoff Bl; se også US patent nr. 5,843,398 til Kaminski). Toksiner (dvs. kjemoterapeutiske midler så som doksorubicin eller mito-mycin C) har også blitt konjugert til antistoff. Se f.eks. PCT publisert søknad WO 92/07466 (publisert 14. mai 1992).

US søknader 08/475,813, 08/475,815 og 08/478,967 beskriver radiomerkede terapeutiske antistoff for målretting og destruksjon av B-cellelymfomer og tumorceller. Spesielt er Y2B8-antistoffet beskrevet, som er et anti-humant CD20 murint monoklonalt antistoff, 2B8, bundet til yttrium-[90] (<90>Y) via den bifunksjonelle chelator, MS-DTPA. Dette radionuklid ble valgt ut for terapi av flere grunner. Den 64 ti-mers halveringstid av <90>Y er lang nok til å tillate antistoff-akkumulering av svulsten og, ulik <131>I er den en ren betastråling med høy energi uten noen medfølgende gammastråling ved sin nedbrytning, med et område på 100 til 1.000 celle-diametere. Den minimale mengde gjennomtrengende stråling tillater utad pasienten administrasjon av <90>Y-merkede antistoff. Videre er internalisering av merkede antistoff ikke nødvendig for celleavlivning, og den lokale emisjon av ioniserende bestråling bør være dødelig for tilstøttende tumorceller som mangler målantigenet.

Patenter som angår chelatorer og chelatorkonjugater er kjent innen faget. For eksempel er US patent nr. 4,831,175 til Gansow rettet mot polysubstituerte diety-lentriaminpentaeddiksyre-chelater og proteinkonjugater inneholdende samme, samt fremgangsmåter for deres fremstilling. US patent nr. 5,099,069, 5,246,692, 5,286,850 og 5,124,471 til Gansow angår også polysubstituerte DTPA-chelater.

Den spesifikke bifunksjonelle chelator benyttet for å lette chelatering i søknader 08/475,813, 08/475,815 og 08/478,967 ble valgt ut ettersom den har høy affinitet for trivalente metaller, og muliggjør økede tumor- til ikke-tumorforhold, minsket benopptak, og større in vivo retensjon av radionuklid ved målområder, dvs. B-cellelymfom svulstområder. Imidlertid er andre bifunksjonelle chelatorer kjent innen faget og kan også være gunstige ved tumorterapi.

Som også beskrevet i samtidige søknader 08/475,813, 08/475,815 og 08/478,967 resulterte administrasjon av det radiomerkede Y2B8-konjugat, så vel som umerket kimerisk anti-CD20-antistoff, i signifikant svulstreduksjon i mus som har en lymfoblastisk B-celletumor. Videre viste humane kliniske forsøk rapportert deri signifikant B-cellefjerning i lymfompasienter infusert med kimerisk anti-CD20-antistoff. Faktisk har kimerisk 2B8 nylig blitt utropt som nasjonens første FDA-tillatte anti-kreft monoklonale antistoff under navnet Rituximab® (Rituxan® i US og Mabthe-ra® i UK).

I tillegg beskriver US søknad serienr. 08/475,813 sekvensiell administrasjon av Rituxan® med yttrium-merket Y2B8 murint monoklonalt antistoff. Selv om det radiomerkede antistoff benyttet i denne kombinerte behandling er et murint antistoff, fjerner initial behandling med kimerisk anti-CD20 tilstrekkelig av B-cellepopula-sjonen slik at HAMA-respons blir minsket, for derved å lette et kombinert terapeutisk og diagnostisk regime. Videre ble det vist i US søknad 08/475,813 at en terapeutisk effektiv dose av det yttrium-merkede anti-CD20-antistoff etter administrasjon av Rituxan® er tilstrekkelig til (a) å fjerne alle gjenværende perifere blod B-celler som ikke er fjernet av det kimeriske anti-CD20-antistoff; (b) godartet B-cellefjerning fra lymfeknuter; eller (c) godartet B-cellefjerning fra annet vev. Det er også fra US patent 5843439 kjent å anvende radiomerkede CD20-antistoffer ved behandling av B-celle lymfom.

Således gir konjugering av radiomarkører til kreft terapeutisk antistoff et verdifullt klinisk verktøy som kan bli brukt for å øke eller supplementere det tumordrepende potensialet av det kimeriske antistoff. Gitt den beviste effekt av et anti-CD20-antistoff ved behandlingen av non-Hodgkins lymfom, og den kjente følsomhet hos lymfocytter overfor radioaktivitet ville det være svært fordelaktig for slike terapeutiske antistoff å bli kommersielt tilgjengelige i settform hvorved de lett kan bli mo-difisert med en radiomarkør og administrert direkte til pasienten i den kliniske situasjon.

For dette formål beskriver US søknad nr. 09/259,337 fremgangsmåter, reagenser og sett for å utføre radiomerking av antistoff. Slike sett er passende for å plassere disse reagenser i den kliniske sammenheng på en måte hvor de lett kan bli fremstilt og administrert til pasienten før signifikant nedbrytning av radiomarkøren eller signifikant destruksjon av antistoffet grunnet radiomarkøren inntreffer. Settene beskrevet i søknad nr. 09/259,337 overvinner mange svakheter ved den tidligere teknikk som hindret introduksjonen av slike passende metoder for å kommersialise-re denne verdifulle teknologi.

Den sakte introduksjon av radiomerkende sett på markedet kan ha vært grunnet dårlige inkorporeringseffekter vist av enkelte kjente merkende fremgangsmåter, og det etterfølgende behov for kolonneopprensning av reagenser etter den radiomerkende prosedyre. Forsinkelsen i utvikling av slike sett kan også delvis være grunnet den tidligere mangel på tilgjengelighet av rene kommersielle radioisotoper som kan bli brukt for å danne effektive merkede produkter som er fraværende etter opprenskning. Alternativt er muligens grunnen til at slike sett generelt er utilgjengelige den faktiske mangel på antistoff som har vært i stand til å oppnå enten godkjen-ningen eller effektiviteten som Rituxan® har oppnådd for behandlingen av lymfomer i humane pasienter.

For eksempel som beskrevet i US patent 4,636,380 har det generelt blitt antatt innen det vitenskapelige felt at for at et radiofarmasøytikum skal finnes klinisk an-vendelighet, må den tåle en lang og tidskrevende separasjons- og opprensknings-prosess. Faktisk ville injeksjon av ubundet radiomarkør i pasienten ikke være øns-kelig. Behovet for ytterligere opprenskningstrinn gjør prosessen med radiomerking av antistoff i den kliniske sammenheng en umulighet, spesielt for doktorer som verken har utstyr eller tid til å rense sine egne terapeutika.

Videre kan radiomerkede proteiner iboende være ustabile, spesielt dem merket med radiolytiske isotoper så som <90>Y, som har den tendens til å forårsake skade på antistoffet jo lengre de er festet til dette i stor nærhet. I sin tur forårsaker slik ra-diolysis upålitelig effektivitet av tera peu ti ku met grunnet tapet av radiomarkør og/eller redusert binding til målantigenet, og kan føre til uønskede immunresponser rettet mot denaturert protein. Likevel uten muligheter for å merke og rense anti-stoffene på stedet, hadde legene intet valg annet enn å bestille terapeutiske antistoff allerede merket, eller for dem merket utenfor behandlingsstedet ved en passende fasilitet og transportert inn etter merking for administrasjon for pasienten. Alle slike manipulasjoner legger viktig tid til perioden mellom merking og administrasjon, for derved å tilføre instabilitet av terapeutikumet, mens det faktisk minsker anvendeligheten for radiomerkende sett i den kliniske sammenheng.

Andre har hevdet å ha utviklet radiomerkende prosedyrer som ville kunne tilempes settformat ved at et separat opprenskningstrinn ikke ville være nødvendig (Ri-chardson et al. (1987) "Optimization and batch production of DTPA-labeled antibody kits for routine use in <in>In immunoscintography. Nuc. Med. Commun. 8:347-356; Chinol and Hnatowich (1987) Generator-produced yttrium-[90] for radioimmunotherapy". J. Nucl. Med. 28(9): 1465-1470). Imidlertid var slike metoder ikke i stand til å oppnå inkorporeringsnivået som foreliggende oppfinnere har oppnådd ved å bruke metodene beskrevet heri, som har resultert i inkorporeringseffekt-iviteter på minst 95%. Et slikt inkorporeringsnivå gir den ytterligere fordel med øket sikkerhet, ved at nesten ingen ubundet markør vil bli injisert i pasienten som et resultat av lav radioinkorporering.

Metodene innbefattet i settene beskrevet i US søknad nr. 09/259,337 tillater rask merking som kan bli utført på omtrent en halv time eller så lite som fem minutter avhengig av markøren. Videre, som diskutert ovenfor, foreligger det i settene beskrevet i foreliggende søknad en merkingseffektivitet på over 95% for derved å fjerne behovet for ytterligere opprenskning. Ved å fjerne behovet for ytterligere opprenskning er halveringstiden for radiomarkøren og integriteten av antistoffet reservert for det terapeutiske formål for hvilket det er merket.

Imidlertid eksisterer det fremdeles enkelte hindringer for enkel klinisk bruk av im-munoterapeutika radiomerket med beta-emitterende radioisotoper så som <90>Y. Unik for 11<1>In, kan <90>Y ikke bli brukt for avbildningsformål grunnet mangelen på gammastråling assosiert med dette. Således blir et diagnostisk "bildegivende" radionuklid så som <111>In vanligvis benyttet for å bestemme beliggenheten og relativ størrelse av en svulst før og/eller etter administrasjon av terapeutisk kimerisk eller <90>Y-merket antistoff. I tillegg tillater indium-merket antistoff dosimetrisk bestemmelse å bli foretatt, noe som generelt er antatt å være nødvendig før <90>Y-merket antistoff blir brukt grunnet deres relativ høye effekt og tendens å bli absorbert i benene.

For eksempel beskriver US patent nr. 5,843,398 til Kaminski et al. en fremgangs-måte for å administrere <90>Y-merkede antistoff til en pasient som har lymfom, men hevder at dosimetri er nødvendig for <90>Y. For å utføre dosimetri, anvender Kaminski et <111>In-merket antistoff før administreringen av det 90Y-merkede antistoff til tross for at det godtgjøres at noe unøyaktighet er forventet grunnet de forskjellige far-makokinetiske karakteristika av radioisotopene. I tillegg antyder Kaminski-patentet at doseskalering av <90>Y-merkede antistoff også kan bli utført i en forsiktig progre-sjon for å minimalisere mulighetene for irreversible toksisiteter.

Dette krav for dosimetrisk vurdering før administrasjon av et terapeutisk antistoff har negativ effekt på hvor passende det er å bruke immunoterapi for å behandle pasienter i den kliniske situasjon, kaster bort verdifull tid under hvilken pasient kunne undergå behandling som faktisk vil hjelpe til med å lette sykdommen, og øker eksponeringen til radioaktivitet både for pasienten og doktoren. Videre ved å bruke diagnostisk antistoff som målretter samme celleoverflatemolekyl som det terapeutiske antistoff, må mer tid bli satt av for at de diagnostiske antistoff skal fjernes fra systemet for at de terapeutiske antistoff skal ha klar bane til sitt mål på overflaten av de ondartede B-celler. Det ville være nyttig for områder med immu-noterapeutika å ytterligere lette bruken av slike terapeutika i den kliniske situasjon dersom metoder for å forutsi toksisiteten av radiomerkede antistoff for hver spesiell pasient blir utviklet og som ville tillate legen å sløyfe behovet for dosimetri med diagnostisk radiomerkede antistoff.

Oppsummering av oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnelse angår anvendelse av ikke-merket B-celle-utarmende antistoff for fremstilling av et medikament til reduksjon av hematologisk toksisitet som ville stamme fra administrasjon av et radiomerket antistoff til en kreftpasient hvis initiale grad av benmargsengasjement er høyere enn 5%, for å minske nevnte benmargsengasjement til mindre enn den initiale grad av benmargsengasjement. Slike merkede antistoff kan f.eks. være <90>Y-merkede antistoff og spesielt slike som målretter molekyler på overflaten av kreftceller, spesielt B-celler, og som blir brukt til å behandle lymfom eller leukemi så som anti-CD20, anti-CD19-antistoff eller anti-CD22-antistoff.

Det aktuelle radiomerkete antistoff kan f.eks. administreres til pasienter som har B-cellelymfom. Anvendelsen av ikke-merket B-celle-utarmende antistoff i medikamenter kan brukes til å stanse eller minke slik hematologisk toksisitet før administrering av det radiomerkede antistoff.

US-søknad serienummer 08/475.813 beskriver sekvensiell administrasjon av Rituxan® (kimerisk, anti-CD20-antistoff) med yttrium-merket Y2B8 murint monoklonalt antistoff og beskriver at kimerisk antistoff kan bli brukt til å utarme B-celle populasjonen før administrasjonen av det radiomerkede antistoff for derved å lette et kombinert terapeutisk og diagnostisk regime. Foreliggende oppfinnere har overraskende funnet at slik administrasjon av umerket antistoff, før radiomerket antistoff, også er effektive til å redusere benmargsengasjementet hos pasienter som har økede nivåer av kreftceller i margen, slik at disse pasienter kan bli bedre kandidater for radioimmu notera pi.

Således innbefatter de utarmende antistoff som kan bli brukt i foreliggende oppfinnelse, umerkede antistoff og fortrinnsvis umerkede anti-CD20-antistoff i sammenheng med B-cellelymfom, hvor nevnte anti-CD20-antistoff er et humant kimerisk eller humanisert antistoff. Fortrinnsvis er nenvte antistoff et kimerisk eller humant anti-CD20-antistoff, og foretrukket er det kimeriske anti-CD20-antistoff Rituximab(<R>). Imidlertid blir antistoff rettet mot andre B-celle overflate-molekyler brukt så lenge slike celleoverflate-molekyler blir uttrykt på overflaten av ondartede celler. Spesielt kan anti-CD19 og anti-CDll-antistoff også bli brukt.

For å fjerne B-celler i benmarg før administrasjonen av radiomerket antistoff, blir kimerisk anti-CD20-antistoff benyttet ved en dosering i medikamentet på minst 50 mg/m<2> minst én gang, og mer foretrukket ved en dosering på minst 50 mg/m<2 >ukentlig i minst to uker. Mest foretrukne doseringer ligger i området fra omkring 100 til omkring 500 mg/m<2> ukentlig i minst to uker, og spesielt innbefatter doseringsregimet omkring 375 mg/m<2> ukentlig i fire uker.

Det kan være tilfellet at ingen tidligere behandling er nødvendig for å senke nivået av benmargsengasjement ved måling av de aktuelle kliniske parametre. I slike tilfeller kan de aktuelle medikamentene forbedre behandling av en pasient som har B-cellelymfom med et terapeutisk radiomerket antistoff. Den aktuelle behandling kan omfatte: (a) å bruke en basislinje-benmargsbiopsi og/eller basislinje-blodplatetall som indikasjoner på hematologisk toksisitet; og (b) administrere en terapeutisk effektiv mengde av radiomerket antistoff basert på den opprinnelige prosent-delen av benmargsengasjement eller basislinje-blodplatetall. Selvfølgelig, dersom de kliniske parametre faktisk antyder et nivå av benmargsengasjement som vil føre til hematologisk toksisitet, kan det ytterligere administreres en dose eller et dose-regime av umerket antistoff før det radiomerkede antistoff dersom den initiale prosentdel av benmargsengasjement antyder at det vil finnes hematologisk toksisitet, spesielt dersom nivået av benmargsengasjement er større enn 5%, mer spesielt 15%, og mest spesielt dersom nivået av benmargsengasjement er større enn 25%.

Selv om ethvert antistoff som målretter et celleoverflate-molekyl som er til stede på overflaten av ondartede celler kan bli brukt for å avlevere radioisotopen, binder fortrinnsvis nevnte radiomerkede antistoff til et overflatemolekyl hos en B-celle. Mest foretrukket er et anti-CD20-antistoff, hvor nevnte radiomerkede anti-CD20-antistoff er merket med en a- eller p-emitterende isotop. Mest foretrukne isotoper er p-emitterende isotoper grunnet område og effekt av nedbrytningspartiklene. Foretrukne beta-utsendere innbefatter 90Y og 131I, selv om 90Y er foretrukket over 13<1>I som også emitterer noe gammastråling. <90>Y avleverer også mer energi enn 131I

(2,3 mega elektronvolt mot 0,81 mega elektronvolt) og har en lengre avstandsvei (5-10 mm mot 1-2 mm), noe som er gunstig ved behandling av mer masse-omfattende sykdommer, hvor antistoffbinding til celler på ytterkanten av en svulst kan drepe celler inne i svulsten uten å være bundet til overflaten. Andre radio-nuklider som er egnet for behandling av kreft innbefatter 188Re og <186>Re, 199AU og <67>Cu. U.S. patent nr. 5.460.785 fremskaffer en opplisting av egnede radioisotoper.

Et foretrukket radiomerket antistoff er Y2B8, som er et murint anti-CD20-antistoff konjugert til <90>Y med en bifunksjonell gelator. Fremstillingen og bruken av U2B8 er beskrevet i U.S. søknader 08/475.813, 08/475.815 og 08/478.967. Selv om murine antistoff generelt er foretrukket i forhold til kimeriske antistoff for administrering av en radioisotop til en menneskepasient grunnet sin relativt kortere halveringstid, kan humane, kimeriske, domenefjemede eller humaniserte antistoff også bli brukt som radioimmunoterapeutikum. Slike antistoff kan kreve forskjellige doser avhengig av den konjugerte radiomarkør og deres stabilitet in vivo.

Et viktig mål for anvendelsen ifølge foreliggende oppfinnelse er å utnytte umerkede tumor-cellemålrettende antistoff til fremstilling av medikamenter for å fjerne tumor-celler beliggende i benmargen hos pasienter som søker å undergå radio-immunologi. Således er en terapeutisk effektiv mengde av umerket antistoff som skal bli brukt i medikamentene en mengde som er effektiv til å minske benmargsengasjement under et angitt nivå. Spesielt blir de umerkede antistoffer anvendt dersom nevnte basislinje-benmargsengasjement er høyere enn 15%, slik at nevnte benmargsengasjement blir minsket til mindre enn 15%. Mer spesielt blir de umerkede antistoff anvendt dersom nevnte basislinje-benmargsengasjement er høyere enn 25%, slik at nevnte benmargsengasjement minskes til mindre enn 25%. Mest ideelt blir de umerkede antistoff anvendt dersom nevnte basislinje-benmargsengasjement er høyere enn 25%, slik at nevnte benmargsengasjement blir minsket til mindre enn 15% og mest foretrukket til mindre enn 5%. Faktiske dosemengder vil avhenge av følsomheten hos pasienten, typen antistoff som blir brukt, antigenet som blir målrettet og nivået av benmargsengasjement og basislinje-blodplatetall.

Et annet mål for anvendelsen ifølge foreliggende oppfinnelse er å fremstille et medikament til behandling av en kreftpasient, og spesielt pasienter som har B-celle lymfom med et radiomerket immunoterapeutisk antistoff på en slik måte at tidligere avbildning eller klassisk dosimetri ikke er nødvendig. De kliniske parametre som er beskrevet heri, kan bli skiftet ut med slike dosimetri-vurderinger og er faktisk bedre til å forutsi den hematologiske toksisitet som kan være forventet ved administrering av et radiomerket antistoff til en spesiell pasient, enn slike dosimetri-vurderinger utført med indium-[lll]-merkede antistoff. Slike metoder er spesielt anvendelige når de benyttes i sammenheng med de radiomerkede metoder og sett som er beskrevet i U.S. søknad serienr. 09/259.337, og som muliggjør rask merking og passende administrasjon av radiomerkede antistoff uten tidligere opprenskning.

Doseringsmengder av radiomerket antistoff vil selvfølgelig avhenge av den spesielle pasient, det spesielle antistoff, det spesielle mål og den spesielle radiomarkør. Også relevant er utstrekningen av initialt benmargsengasjement og effektiviteten av den tidligere behandling med umerket utmagrende antistoff. Imidlertid for <90>Y-merket anti-CD20-antistoff og spesielt Y2B8, vil foretrukne doser ligge i området fra omkring 0,1 til 0,5 mCi/kg. Passende doser for ethvert spesielt antistoff kan bli bestemt via rutinemessig optimalisering av den erfarne fagpersonen.

De aktuelle medikamenter vil være gunstige for pasienter med enhver type kreft som kan innbefatte gjennomtrengningen av ondartede celler i benmargen, dvs. en lymfom eller leukemisk type kreft, hvor slike pasienter ellers ville være hjulpet av radioimmunoterapi ved å bruke et antistoff som målretter et celleoverflatemolekyl på overflaten av slike kreftceller. De målrettede tumorceller kan innbefatte enhver celle som har egenskapen å infiltrere benmargen innbefattende T-celler og B-celler.

En av de underliggende observasjoner som gjør de aktuelle medikamenter så anvendelige, er at pasienter som har benmargsengasjement er spesielt mottakelige for radioimmunoterapi når de radiomerkede antistoff er målrettet mot celler i benmargen. Radioisotoper i benmargen fjerner normale progenitor-celler som selv ikke behøver å uttrykke det målrettede celleoverflatemolekyl for derved å utarme populasjonen av immunceller som normalt ville lette rekonstituering av immunsystemet etter radioimmunoterapi. Videre begunstiges ikke pasienter som har benmargsengasjement fra innhøsting og transplantasjon av autolog benmarg siden slik transplantasjon kun reinfuserer tumorceller tilbake til pasienten. Således ville det å ha en rutinemessig metode hvorved benmargsengasjement identifiseres og rettes opp før radioimmunoterapi være et verdifullt tillegg til området av lymfom-behandling.

De aktuelle medikamenter kan bli brukt ved behandling av en mengde krefttyper, spesielt B-celle lymfomer og leukemi, men er spesielt anvendelige hvor nevnte B-celle lymfomer er non-Hodgkins lymfom (NHL). Rituximab® har allerede blitt godkjent til behandling av lavgrads follikulær NHL, men foreliggende oppfinnere har overraskende funnet at Rituximab® også er gunstig til behandling av middels og høygrads NHL, innbefattende massedannende sykdom. Følgelig innbefatter lymfomene som kan behandles lavgrad/follikulær non-Hodgkin's lymfom (NHL), smålymfocytisk (SL) NHL, middels grad/follikulær NHL, middels grad diffus NHL, kronisk lymfocytisk leukemi (CLL), høygrads immunoblastisk NHL, høygradslymfo-blastisk NHL, høygrads små ikke-spaltet celle NHL, massedannende sykdom NHL, mantelcellelymfom, AIDS-relatert lymfom og Waldenstrøms Macroglobulinemia, eller enhver type lymfom som potensielt blir fulgt av benmargsengasjement som kunne komplisere effektiviteten av radioimmunoterapi.

Eksempelvis bruk av de beskrevne kliniske parametre vil nå bli illustrert ved hjelp av de følgende data.

Et fase I/II studium ble utført med Y2B8 innbefattende 58 tilbakefall eller refraktoriske non-Hodgkins lymfom (NHL) pasienter (6% smålymfocytiske, 65% folikulære, 24% DLC & DMC, 6% mantelcelle). Alle pasienter undergikk avbilning og dosimetri med <111>In-merket antistoff (In2B8) (også beskrevet i søknader 08/475.813, 08/475.815 og 08/478.967, inkorporert heri per referanse) en uke før behandling. Rituximab® 250 mg/m<2> ble gitt før både avbilning og terapeutiske radiomerkede antistoff. Behandling ble gitt til 50 Gruppe 2 og 3 pasienter som utpasient enkeltdose 0,2, 0,3 eller 0,4 mCi/kg. Fase II doser på 0,4 mCi/kg og 0,3 mCi/kg for pasienter med mild trombocytopenia (blodplater 100-150/mm3) ble valgt ut.

Analyse av benmargsdosimetri (innbefattende fullblod Tl/2 og AUC, blod- og sakral-avlevert benmargsdosimetri) mot grad av hematologisk toksisitet for fase II pasienter som mottok 0,4 mCi/kg eller 0,3 mCi/kg viste ikke noen signifikant korrelasjon. En signifikant korrelasjon ble imidlertid vist mellom graden av benmargsengasjement med lymfom og hyppighet av grad 4 nadir (blodplater <. 25.000/mm<3>, ANC <_500/mm<2>). 8% (2/25) av pasientene uten benmargsengasjement utviklet grad 4 trombocytopenia mot 25% (1/4) av dem med 0,1-5% benmargsengasjement, 45% (5/11) av dem med 5-20% engasjement og 100%

(6/6) av dem med 20-25% engasjement. Totalt utviklet kun 5 (10%) av pasientene blodplatetall på mindre enn 10.000/mm<3>.

Gjennomsnittlig serum-immunoglobuliner forble normalt over en ett-års opposisjonsperiode. ORR var 67% (26% CR og 41% PR) i alle histologier over alle doser og 82% i lavgrads NHL. Midlere TTP var 12,9 +måneder for dem som reagerte og varigheten av responsen var 11,7 +måneder som forutsagt ved Kaplan-Meier metodologien. I pasienter med basislinje-splenomegali reagerte 4/8 (50%) pasienter sammenlignet med 74% (29/39) uten splenomegali (p=0,1761).

Disse resultater antyder at kliniske parametre innbefattende basislinje-blodplatetall og grad av benmargsengasjement med lymfomer kan være i stand til å erstatte dosimetri for sikker administrasjon av Y2B8 og andre radiomerkede antistoff i pasienter med NHL. Hematologisk toksisitet med Y2B8 er klart relatert til terapeutisk antistoff-målretting av lymfomceller som ligger i margen.

Claims (24)

1. Anvendelse av ikke-merket B-celle-utarmende antistoff for fremstilling av et medikament til reduksjon av hematologisk toksisitet som ville stamme fra administrasjon av et radiomerket antistoff til en kreftpasient hvis initiale grad av benmargsengasjement er høyere enn 5%, for å minske nevnte benmargsengasjement til mindre enn den initiale grad av benmargsengasjement.

2. Anvendelse ifølge krav 1, hvor kreften er et lymfom eller leukemi-type kreft.

3. Anvendelse ifølge krav 2, hvor nevnte kreft er valgt fra gruppen bestående av lavgrads/folikkulær ikke-Hodgkins lymfom (NHL), små-lymfocytisk (SL) NHL, middelsgrad/folikkulær NHL, middelsgrad diffus NHL, kronisk lymfocytisk leukemi (CLL), høygrads immunoblastisk NHL, høygrads lymfoblastisk NHL, høygrads små ikkespaltet celle NHL, massesykdom NHL, mantelcellelymfom, AIDS-relatert lymfom, Waldenstrøms Makroglobulinemia og T-celle-lymfomer samt leukemier.

4. Anvendelse ifølge ethvert av de foregående krav, hvor nevnte ikke-merkede B-celle-utarmende antistoff er et humant, chimerisk, domene-deletert eller humanisert antistoff.

5. Anvendelse ifølge ethvert av de foregående krav, hvor nevnte ikke-merkede B-celle-utarmende antistoff er et anti-CD20, et anti-CD19 eller et anti-CD22 antistoff.

6. Anvendelse ifølge krav 5, hvor nevnte ikke-merkede B-celle-utarmende antistoff er et chimerisk anti-CD20 antistoff.

7. Anvendelse ifølge krav 6, hvor nevnte chimeriske anti-CD20 antistoff er chimerisk 2B8.

8. Anvendelse ifølge krav 6, hvor nevnte chimeriske anti-CD20 antistoff er Rituximab.

9. Anvendelse ifølge ethvert av kravene 6 til 8, hvor nevnte chimeriske anti-CD20 antistoff skal administreres ved en dose på minst 50 mg/m<2> minst en gang.

10. Anvendelse ifølge krav 9, hvor nevnte chimeriske anti-CD20 antistoff skal administreres ved en dose på minst 50 mg/m<2> ukentlig i minst to uker.

11. Anvendelse ifølge krav 10, hvor nevnte chimeriske anti-CD20 antistoff administreres ved en dose på omkring 100 til omkring 500 mg/m<2> ukentlig i minst to uker.

12. Anvendelse ifølge krav 11, hvor nevnte chimeriske anti-CD20 antistoff skal administreres ved en dose på omkring 375 mg/m<2> ukentlig i fire uker.

13. Anvendelse ifølge ethvert av de foregående krav, hvor nevnte radiomerkede antistoff er et anti-CD20, et anti-CD19 eller et anti-CD22 antistoff.

14. Anvendelse ifølge krav 13, hvor nevnte radiomerkede antistoff er merket med en alfa- eller beta-emitterende isotop.

15. Anvendelse ifølge krav 14, hvor nevnte radiomerkede antistoff er merket med <90>Y eller 131I.

16. Anvendelse ifølge krav 15, hvor nevnte radiomerkede antistoff er Y2B8.

17. Anvendelse ifølge ethvert av de foregående krav, hvor nevnte radiomerkede antistoff er gitt ved og merket ved å bruke materialer og instruksjoner fra et radiomerkede sett.

18. Anvendelse ifølge ethvert av de foregående krav, hvor mengden av radiomerket antistoff som skal administreres, er omkring 0,1 til 0,5 mCi/kg.

19. Anvendelse ifølge ethvert av de foregående krav, hvor den initiale grad av benmargsengasjement er større enn 15%.

20. Anvendelse ifølge krav 19, hvor administrasjonen av det ikke-merkede B-celle-utarmende antistoff minsker benmargsengasjementet til under 15%.

21. Anvendelse ifølge ethvert av kravene 1 til 19, hvor den initiale grad av benmargsengasjement er større enn 25%.

22. Anvendelse ifølge krav 21, hvor administrasjonen av det ikke-merkede B-celle-utarmende antistoff minsker benmargsengasjementet til under 25%.

23. Anvendelse ifølge krav 21, hvor administrasjonen av det ikke-merkede B-celle-utarmende antistoff minsker benmargsengasjementet til under 15%.

24. Anvendelse ifølge krav 21, hvor administrasjonen av det ikke-merkede B-celle-utarmende antistoff minsker benmargsengasjementet til under 5%.