NO327821B1

NO327821B1 - implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning

Info

Publication number: NO327821B1
Application number: NO20062338A
Authority: NO
Inventors: Eugene A Dickhudt; Andrew H Cragg; Robert L Assell; Steven D Ainsworth; Bradley J Wessman
Original assignee: Andrew H Cragg
Priority date: 2003-10-23
Filing date: 2006-05-23
Publication date: 2009-10-05
Also published as: US7662173B2; NO20091290L; US20090105768A1; US7717958B2; WO2005041793A2; US20050113919A1; US7905905B2; US7491236B2; US20050113929A1; WO2005041793A3; US7905908B2; US20050113928A1; US20080065076A1; EP1694228A2; US7547324B2; US20080188895A1; US20050149191A1; NO20062338L; EP1694228B1

Abstract

Det beskrives en spinal mobilitetspreserveringsanordningog fremgangsmåter. Spinal mobilitetspreserveringsanordningen (10) kan innbefatte et proksimalt legeme (12), et mellomlegeme (14), et distalt legeme (16) og en ekspanderbar membran (18). Det proksimale legemet (12) og det distale legemet (16) sikrer mobilitetspreserveringsanordningen (10) mot hosliggende virvellegemer (800, 900). I det minste en av et mellomlegeme (14) og en ekspanderbar membran (18) fester det proksimale legemet (12) til det distale legemet (16) og gir en støtte til et spinalbevegelsessegment som bestemt av de hosliggende virvellegemer (800, 900). Et enkelt proksimalt legeme (12) og en ekspanderbar membran (18) kan også utgjøre en spinal 160 mobilitetspreserveringsanordning (10). Det proksimale legemet (12), festet til et øvre eller et nedre virvellegeme, og den ekspanderbare membranen (18) som strekker seg inn i det intervertebrale skiverommet (860), støtter spinalbevegelsessegmentet.

Description

Den foreliggende oppfinnelsen vedrører kirurgisk implanterbare innretninger, mer spesielt en anordning og en fremgangsmåte for avstøtting av ryggraden.

Kroniske smerter i den nedre delen av ryggen er den primære årsaken til tapte arbeidsdager i USA. Det er også en signifikant faktor som påvirker ikke bare arbeidskraftens produktivitet, men også helsevesenets omkostninger.

Terapeutiske prosedyrer for lindring av ryggsmerter innbefatter et område som starter med konservative metoder, for eksempel vekslende varmebehandling, hvile, rehabiliteringsøvelser og medisinering for smertelindring, muskelkramper og betennelser, og fortsetter med progressivt mer aktive og inngripende kirurgiske metoder som kan bli benyttet dersom behandlingen viser seg utilstrekkelige, herunder ulike spinalartroplastier og eventuelt spinalartrodesi, det vil si kirurgisk fusjon.

For behandling av ryggsmerter blir det årlig i USA gjennomført mer enn 700000 kirurgiske inngrep. For 2004 har det konservativt vært anslått at det vil kreves mer enn 200000 lumbare fusjoner i USA og mer enn 300000 på verdensbasis. Disse inngrepene representerer en verdi på tilnærmet 1 milliard dollar for lindring av pasientsmerter. I tillegg viser statistikken at bare rundt 70% av de gjennomførte inngrepene vil være tilfredsstillende.

Tilnærmet 60% av spinal kirurgi skjer i den lumbare ryggraden, og av denne andelen innbefatter tilnærmet 80% den nedre lumbare virvel som betegnes som den fjerde lumbare virvel ("L4"), den femte lumbare virvel ("L5") og den første korsvirvel ("Sl"). Varige ryggsmerter skyldes ofte en degenerering av skiven mellom L5 og Sl. Tradisjonelle konservative behandlingsmetoder innbefatter sengehvile, smertelindrende og muskelavslappende medisinering, fysikalsk terapi eller steroidinnsprøytinger. Når den konservative terapien svikter, har det tradisjonelt vært foretatt kirurgiske inngrep. Disse inngrepene innbefatter spinal artroplasi; artrodese eller fusjon, hvilket bevirker at virvlene over og under den aktuelle skiven vokser sammen og danner et enkelt fast benstykke. Statistikken viser imidlertid at bare omtrent 70% av disse inngrepene er tilfredsstillende med hensyn til smertelindring.

Det finnes flere årsaker til en pasients smerter i den nedre delen av ryggen. Smerten antas som oftest å skyldes en eller flere av de følgende faktorer: Utvidelse av det posteriore ringrom eller PLL med tilhørende nervebelastning; rivninger, fissurer eller sprekker i det ytre nerveforsynte lag av ringrommet; bevegelsesindusert lekkasje av kjernemateriale gjennom ringrommet og tilhørende irritasjon av omgivende vev som svar på fremmedlegemereaksjoner, eller fasettsmerter. Generelt antas det at 75% av tilfellene har sammenheng med degenerative vevssykdom. I tilfelle av degenerative vevssykdommer, vil ryggradskivene få en redusert mekanisk virkningsevne, hvilket typisk skyldes en dehydrering av nukleus pulposus. Kirurgiske inngrep så som spinalfusjon og disektomi kan lette på smertene, men vil ikke gi en gjenvinning av den normale fysiologiske skivefunksjonen tilsvarende en frisk anatomisk form, det vil si intakte skivestrukturer så som nukleus pulposus og annulus fibrosis, som beskrevet nærmere nedenfor.

Ryggradsøylen eller ryggraden omslutter ryggmargen og består av 33 skiver på hverandre slik at det dannes en fleksibel bæresøyle for kroppen og hodet. Virvel-cephaladen (det vil si mot hodet eller over) mot den bakre virvel er atskilt med fibrokartilaginøse virvelskiver og er forbundet med leddkapsler og ligamenter. De syv øverste virvlene betegnes som cervicale virvler og de neste tolv nedre virvlene betegnes som toraks- eller dorsale virvler. De nest nederste etterfølgende fem virvler under toraksvirvlene betegnes som lumbarvirvel og betegnes som L1-L5 i nedadrettet rekkefølge. De neste fem virvler under lumbarvirvlene betegnes som sakralvirvler og er nummerert som S1-S5 i nedadstigende rekkefølge. De avsluttende fire virvlene under sakralvirvlene betegnes som halebensvirvler. Hos voksne personer vil de fem sakralvirvlene gå sammen for dannelse av et enkelt ben som betegnes som korsbeinet (sacrum) og de fire rudimentære halebensvirvelen går sammen for dannelse av et annet ben som benevnes coccyx eller vanligvis "haleben". Antallet virvler økes noen ganger med en ekstra virvel i et område, og noen ganger kan en virvel mangle i et annet område.

Hver virvel har en spinøs utvekst som er et benlignende fremspring bak ryggmargen og som beskytter nervevevet der. Virvelen har også et kraftig "vertebralt legeme" foran ryggmargen for tilveiebringelse av en egnet vektbærende plattform. Hvert vertebralt legeme har et relativt kraftig, kortikalt benlag innbefattende den eksponerte ytre overflaten til legemet, herunder endeplater, og svakere porøst ben som danner den sentrale delen av det vertebrale legemet. Legemene til suksessive lumbar-, toraks- og cervicalvirvler kan bevege seg i forhold til hverandre og er atskilt med mellomliggende skiver. Hver slik skive innbefatter et fibrøst bruskskall som omgir en sentral masse, "nukleus pulposus" (eller her "nukleus") som gir en demping av de kompresjonskrefter som virker på ryggsøylen. Bruskskallet rundt nukleus innbefatter kartilaginøse endeplater som er festet til de motliggende kortikale benendeplater i de cephalade og kaudale virvellegemer og "annulus fibrosis" (eller her "annulus") innbefatter flere lag av kollagene fibere som går rundt nukleus pulposus og forbinder de kartilaginøse endeplatene. Den naturlige fysiologiske nukleus består av hydrofile (vanntiltrekkende) mukopolysakkarider og fibrøse tråder av proteinpolymerer. I ryggraden til en frisk voksen person inneholder nukleus omtrent 80% vann (masse). Skiven er et hydrostatisk system. Nukleus virker som et innestengt fluid i annulus. Det omformer kompresjonskrefter på virvelskiveendeplatene (aksialbelastninger) til strekkrefter i annulusfibrene. Nukleus er relativt uelastisk, men annulus kan utvide seg lett utover for opptak av aksialbelastninger på det spinale bevegelsessegmentet.

Virvelskivene ligger foran spinalkanalen og er anordnet mellom de motliggende endesider eller endeplater på et cephalad og et kaudalt virvellegeme. De indre leddbevegelser artikulerer med de øvre leddbevegelser i den neste virvel i den kaudale retning (det vil si mot foten eller nedover). Ligamenter holder virvelen på plass, men tillater en begrenset grad av bevegelse. Ligamentene innbefatter de supraspinøse, de interspinøse, de fremre og de bakre longitudinelle og ligamenta flava. To virvellegemer, den derimellom plasserte spinalskive og de tilhørende ligamenter, muskler og fasettforbindelser, betegnes som et

"spinalbevegelsessegment". I hovedsak er ryggraden utformet slik at de "på hverandre stablede" virvler sammen vil danne en bevegelig støttestruktur som også beskytter nervevevet i ryggmargen som strekker seg ned fra hjernen og gjennom ryggsøylen.

Ryggsøylen har et definert bevegelsesområde. Dets bevegelsesområde kan beskrives som bevegelsesgrader. Mer særskilt kan ryggsøylens bevegelsesområde beskrives som translasjon og rotasjon om tre ortogonale plan relativt et momentant rotasjonssenter rundt ryggradens vertikale akse. Disse bevegelsene kan bryes ned til seks bevegelsesgrader. Disse innbefatter fleksjon, forlengelse, kompresjon, rotasjon, lateral bøyning og distraksjon.

Fleksjon og forlengelse av ryggsøylen kombinerer en glidebevegelse og rotasjonsbevegelse av virvelen. Fasettskjøtene og annulus vil motvirke en glidning forover. Rotasjon motvirkes av annulus; kapsler av fasettskjøter; virkningen til ryggmuskler og passivt strekk som tilveiebrakt av thoracolumbar fascia. Forlengelse motvirkes av fasettskjøtene og sekundært av annulus. Ryggsøylen er typisk motstandsdyktig mot skader dersom kraften bare er ren fleksjon, da de kombinerte fasettskjøter og skiven er meget stabile i dette planet. Spinalmusklene kan skades ved en kraftig fleksjon, fordi de er viktige med hensyn til kontrollering av denne bevegelsen, men den smerte som oppstår er ikke typisk kronisk. Forlengelse hindres av fasettskjøtenes anslag og eventuelt av den inferiøre leddprosess mot lamina. Dette kan medføre en kartilagær skade av fasettskjøten; riving av fasettkapselen og brudd av fasettskjøten eller pars interarticularis.

En komprimering av ryggsøylen skyldes kroppsvekten og belastninger på ryggsøylen. Kroppsvekten utgjør en mindre kompresjonsbelastning. Den største kompresjonsbelastningen på ryggsøylen skyldes ryggmusklene. Når en person bøyer seg forover vil kroppsvekten pluss en ytre belastning utbalanseres av den kraft som ryggmusklene tilveiebringer. Det vil si at musklene balanserer tyngdekrefter slik at ryggraden vil befinne seg i likevekt og man hindres i å falle forover. Den ytre kraften beregnes ved å multiplisere belastningen med den perpendikulære avstanden mellom lasten og ryggsøylen. Jo lengre lasten befinner seg fra ryggsøylen, desto større vil den kompressive belastningen på ryggsøylen være. Da ryggmusklene forsøker å lukke ryggsøylen, må de tilveiebringe store krefter for utbalansering av belastningen. Den kraft som tilveiebringes av ryggmusklene medfører en komprimering av spinalstrukturen. Mesteparten av den kompressive belastningen (~80%) bæres av den fremre søylen som innbefatter virvelskivene og virvellegemene.

Kompresjonsskader skyldes to hovedmekanismer. De oppstår vanligvis enten som følge av aksialbelastning som følge av tyngekraften eller ved muskelpåvirkninger. Tyngekraftbetingede skader skyldes et fall på bakenden mens muskelskader skyldes kraftige anstrengelser i forbindelse med trekking eller løfting. En alvorlig konsekvens av skaden er et brudd i virvelendeplaten. Da endeplaten er kritisk for skiveernæringen, kan en skade endre skivens biokjemiske og metabolske tilstand. Dersom endeplaten leges, vil skiven ikke være skadet varig. Dersom imidlertid endeplaten ikke leges, vil nukleus kunne få skadelige endringer. Nukleus mister sitt proteoglykan og derved den vannbindende evnen. Dette betyr at de hydrostatiske egenskapene til nukleus skades. I stedet for at belastningen deles mellom nukleus og annulus, blir mer last overført til annulus. Annulusfibrene vil da svikte. I tillegg til rivingen vil de annulære lag skille seg (delaminering). Skiven kan kollapse eller den kan bibeholde sin høyde med en progressiv annulær riving. Dersom annulus er vesentlig svekket, vil skiven kunne briste og det nukleære materialet vil da kunne migrere inn i annulus eller inn i ryggmargskanalen og bevirke en kompresjon av nerverøttene.

Rotasjon av ryggsøylen skjer ved en sammentrekning av de abdominale muskler som virker gjennom toraks og thoracolumbar fascia. Det er ingen primære muskler som er ansvarlige for lumbar rotasjon. Fasettskjøtene og de kollagene fibere i annulus vil motvirke denne rotasjonen. Ved rotasjonen vil bare 50% av de kollagene fibrene være strekkpåvirket til enhver tid, noe som medfører at annulus vil kunne bli utsatt for skader.

Ryggsøylen er særlig utsatt for skader ved en kombinert belastning av rotasjon og fleksjon. Fleksjon bevirker en forspenning av de annulære fibere. Når ryggsøylen roterer vil det oppstå komprimering på fasettskjøtflatene som er motliggende rotasjonsbevegelsen. Fasettskjøtene utsettes for distraksjon på rotasjonssiden. Rotasjonssenteret til bevegelsessegmentet forskyver seg fra baksiden av skiven og til den komprimerte fasettskjøten. Skiven forskyver seg sideveis og skjærkreftene på de annulære fibere vil være betydelige. Da de annulære fibere er svake i denne retningen vil de kunne rives. Fortsetter rotasjonen kan fasettskjøtene bli utsatt for kartilær skade, fraktur og kapselrivning, mens annulus kan rives på mange ulike måter. Enhver av disse skadene kan gi smerte.

Lateral bøyning er en kombinasjon av lateral fleksjon og rotasjon gjennom annulus og fasettskjøter.

Ren distraksjon forekommer sjelden og vil vanligvis være en kombinasjon av strekk og kompresjon i spinalskjøtene, avhengig av retningen til den kraft som virker. Et eksempel på en distraksjonskraft er terapeutisk spinaltraksjon for "avbelastning" av ryggsøylen. Innenfor rammen av den foreliggende oppfinnelsen skal uttrykket distraksjon betegne en elevasjon i høyden som øker virvelskiverommet 860 som følge av en innføring av et spinalimplantat. Temporær distraksjon vil vanligvis referere seg til en elevasjon av skivehøyden med et apparat som deretter fjernes, idet elevasjonen bibeholdes intraoperativt, mens pasienten holdes liggende. Et implantat kan således innføres i et elevert skiverom 860 som først er tilveiebrakt med et annet apparat og deretter vil den fysikalske tilstedeværelsen og dimensjonen til det implanterte utstyret preservere distraksjonsnivået.

I publikasjonen US 2002/0068975 er det vist en subkutan ortopedisk anordning, for festing av ryggraden. Anordningen omfatter en første bjelke og en andre bjelke for festing til ryggraden. En tverrbjelke kobler sammen den første og den andre bjelken for å tilveiebringe ekstra strukturmessig støtte.

Tidligere kjente innretninger har ikke kunnet preservere, gjenopprette eller på annen måte behandle disse seks bevegelsesområdene. Det foreligger derfor et behov for anordninger og fremgangsmåter for preservering, gjenoppretting og/eller håndtering av ryggsøylens mobilitet.

En implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning i samsvar med oppfinnelsen er definert i det selvstendige krav 1. Utførelsesformer av oppfinnelsen fremkommer av de uselvstendige kravene.

Som nevnt består nukleus pulposus, som utgjør den midtre delen av virvelskiven, av 80% vann som er absorbert av proteoglykaner i en frisk voksen ryggsøyle. Med alderen vil nukleus bli mindre fluid og mer viskøs og noen ganger til og med dehydrere og bevirke sammentrekninger som gir alvorlig smerte. Dette betegnes ofte som "isolert skiveresorpsjon". Virvelskivene tjener som "dempere" mellom de enkelte virvellegemene. De virker i hovedsak for minimering av slagbevegelser på spinalsøylen. En degenerering av virvelskivene, hvilket gjør seg merkbart som et redusert vanninnhold i nukleus, vil kunne gjøre skivene ineffektive med hensyn til overføring av belastninger til annuluslagene. I tillegg vil annulus ha en tendens til tykning, desikering og bli stivere med alderen. Dette reduserer evnen til annulus til elastisk å deformere under belastning slik at annulus vil bli utsatt for frakturering eller fissurering. En form for skivedegenerering oppstår når annulus Assurerer eller rives i stykker. Fissuren kan etterfølges av en ekstrudering av nukleusmateriale inn i og ut fra annulus. Fissuren i seg selv kan være den eneste morfologiske endringen, utover mer generelle degenerative endringer i skivens forbindelsesvev, men skivefissurer kan allikevel være smertefulle og svekkende. Biokjemikalier i nukleus vil kunne trenge ut gjennom fissuren og irritere nærliggende strukturer.

En fissur kan også være tilknyttet en brokk eller et brudd av annulus som medfører at nukleus går utover eller ekstruderer ut gjennom fissuren og går mot spinalsøylen eller nervene. Dette betegnes ofte som en "bristet" eller "utglidd" skive. Brokk kan forekomme i mange former. Ved en begrenset skiveutglidning kan nukleus arbeide seg delvis gjennom annulus, men vil fremdeles befinne seg i annulus eller under det posteriore longitudinale ligamentet, og det forekommer ingen frie nukleusfragmenter i spinalkanalen. Til tross for dette vil selv en begrenset skivebrokk være problematisk, fordi den utadrettede fremspringing kan presse på ryggmargen eller på spinalnerver og bevirke nervebetennelse.

Et annet skiveproblem oppstår når skiven buler utover i alle retninger og bare ikke på ett sted. Dette skjer dersom, over tid, skiven buler svekket utover og inntar en "rundstykke"-form. Den mekaniske stivheten i skjøten blir redusert og spinalbevegelsessegmentet kan bli utstabilt, med avkorting av ryggmargssegmentet. Når skiven på denne måten strekker seg utenfor den vanlige omkretsen, vil skivehøyden kunne bli påvirket og foramina med nerverøtter blir komprimert med tilhørende smerte. Vanlige behandlingsmetoder foruten spinalfusjon for symptomatiske deformerte skiver og brokkskiver innbefatter "laminektomi" som innbefatter en kirurgisk eksponering av annulus og kirurgisk fjerning av den symptomatiske delen av brokkskiven etterfulgt av en relativt lang rekonvalesenstid. I tillegg kan det på den ytre overflaten av skiven danne seg osteofytter som vil kunne påvirke spinalkanalen og foramina, hvorigjennom nervene går. Cephalad-virvelen kan eventuelt sette seg på toppen av kaudalvirvelen. En slik tilstand kalles "lumbar spondylose".

Andre kirurgiske behandlinger som tar sikte på å preservere ryggvirvel skiven og gi smertelindring innbefatter en "disektomi" eller "skivedekomprimering" for å fjerne noe eller mesteparten av den indre nukleus for derved å dekomprimere og senke det ytre trykket på annulus. I mindre inngripende mikrokirurgiske prosedyrer kjent som "mikrolumbar disektomi" og "automatisert perkutan lumbar disektomi", blir nukleus fjernet ved suging gjennom en nål sideveis ut gjennom annulus. Selv om disse inngrepene er mindre inngripende enn åpen kirurgi, medfører de en fare for skade på nerverøtter og duralsekken, perinevral arrdannelse, gjentatt brokkdannelse på inngrepsstedet og ustabilitet som følge av for stor benfjerning. I tillegg innbefatter de vanligvis en perforering av annulus.

Selv om skadde skiver og virvellegemer kan identifiseres ved hjelp av sofistikert diagnoseteknikk, er de eksisterende kirurgiske inngrep omfattende og de kliniske resultatet er ikke alltid tilfredsstillende. Videre vil pasienter som underkaster seg slike fusjonsinngrep vanligvis ha signifikante komplikasjoner og en ukomfortabel, forlenget rekonvalesens. Kirurgiske komplikasjoner kan innbefatte skiverom 860 infeksjon, nerverotskade, hematomdannelse, ustabilitet for hosliggende virvler og brudd i muskler, sener og ligamenter.

Et hvilket som helst ryggnivå kan påvirkes av slik skivedegenerering. Når skivedegenereringen påvirker nakken, taler man om cervical skivesykdom. Når den midtre delen av ryggen påvirkes, taler man om en toraksskivesykdom. Skivedegenerering som påvirker den lumbare delen av ryggraden bevirker smerter som er lokalisert til den nedre delen av ryggen og som ofte er vanlig hos eldre personer og kjent som lumbago. Degenerativ artritt (osteoartritt) av fasettskjøtene vil også kunne være årsak til lokalisert lumbarsmerte som kan diagnostiseres ved hjelp av røntgenanalyse.

Radikulopati refererer seg til nerveirritasjon som skyldes skade på skiven mellom virvlene. Dette opptrer som følge av en degenerering av skivens annulusfibrose eller som følge av traumatiske skader eller begge deler. En svekking av annulus kan føre til skiveutbulning og brokk. Ved utbulning og brokk kan nukleus pulposus briste ut gjennom annulus og gå mot ryggmargen eller nervene der når de går ut fra ryggsøylen. Ved skivebrokk vil utbrudd av nukleus pulposus inn i eller gjennom annulus kunne irritere hosliggende nervevev og bevirke lokale smerter eller diskogen smerte i de påvirkede områdene.

Konservativt kan smerter i forbindelse med degenerative skiver eller skjøtsykdommer i ryggen behandles med intermitterende varme, hvile, rehabiliteringsøvelser og medisinering for avlastning av smerte, muskelkramper og betennelser. Dersom disse behandlingene ikke virker, så vil det kunne være nødvendig med progressivt mer aktive tiltak. Slike mer aktive tiltak kan innbefatte spinal artroplasti herunder prostetisk nukleusinnretningsimplantasjon; annulusreparasjon og skiveutbytting og eventuelt til og med spinal artrodesi. Inngrepets art vil være avhengig av ryggradens totale status og av pasientens alder og helse. I noen tilfeller kan inngrepet innbefatte en fjerning av brokkskiven med laminotomi (et lite hull i ryggradsbenet rundt ryggmargen), laminektomi (fjerning av benveggen), perkutan disektomi (fjerning med en nålmetode med inngrep gjennom huden), kjemonukleolyse (ulike kjemiske skiveoppløsende prosedyrer), blant mange andre mulige prosedyrer.

Når en innsnevring av rommene i ryggraden medfører en komprimering av nerverøtter eller ryggmargen, får man en tilstand kjent som spinal stenose. Spinal stenose oppstår når ben eller mykt vev så som skiver, påvirker spinalkanalen og komprimerer nerverøttene eller ryggmargen. Spinal stenose vil oftest foregå i den lumbare delen av ryggraden, men vil også kunne forekomme i den cervicale delen av ryggraden og mindre ofte i toraksdelen. Spinal stenose skyldes ofte en degenerering av skivene mellom virvlene som følge av osteoartritt. Revmatisk artritt vil vanligvis påvirke personer i en yngre alder enn osteoartritt og vil være forbundet med betennelse og utvidelser av det myke vevet i skjøtene. De deler av

ryggradsøylen som har den største mobiliteten, det vil si cervicaldelen, vil ofte være de deler som påvirkes mest hos personer med revmatisk artritt. Det finnes imidlertid

kjente ikke-artrittiske årsaker for spinal stenose. Noen ikke-artrittiske årsaker til spinal stenose innbefatter tumorer i ryggraden, traumer, Pagets bensykdom og fluorose.

Terapeutiske prosedyrer for lindring av smerte og for funksjonsgjenvinning finnes beskrevet som en progressiv behandlingsmåte som omfatter fra spinal artroplasti til spinal artrodesi. Som brukt her, skal spinal artroplasti innbefatte muligheter for behandling av skivedegenerering når artrodesi anses å være for radikalt med hensyn til en intervensjon basert på en bedømmelse av pasientens alder, graden av skivedegenerering og prognoser. Spinal artrodesi eller fusjon innbefatter en disektomi, det vil si kirurgisk fjerning av skiven etterfulgt av en immobilisering av et spinalt bevegelsessegment. Et spinalt bevegelsessegment innbefatter generelt to hosliggende virvellegemer som er aksialt atskilt med en spinalskive. Disektomi og "fusjon" av virvellegemene medfører at de to virvlene effektivt blir et massivt ben. Prosedyren vil derfor terminere all bevegelse på dette stedet, i et forsøk på å eliminere eller i det minste lindre den diskogene smerten. Fordelen med fusjonen er smerteavlastning, mens ulempen er elimineringen av bevegelsesmuligheten på det fusjonerte stedet, noe som kan hindre en bevegelsesfunksjon. Denne kirurgiske muligheten er reservert for pasienter med sterkt fremskreden skivedegenerering.

Flere selskaper er opptatt med utvikling av proteser for den menneskelige ryggraden, idet hensikten er helt eller delvis å erstatte en fysiologisk skive. I

individer hvor degenereringen ennå ikke har kommet så langt at annulus er ødelagt, kan en mulig behandling være å erstatte eller forsterke nukleus pulposus i stedet for å foreta et bytte med en kunstig skive. Slik forsterkning kan innbefatte bruken av en proteseskivenukleus. Som nevnt befinner den normale nukleus seg i det rom som omgis av den overliggende og underliggende benvirvel og annulus fibrosus, som omgir nukleus. Nukleus er således fullstendig innkapslet og forseglet, og den eneste forbindelsen med legemet er en fluidutveksling som skjer gjennom bengrensesnittet med virvelen, kjent som endeplater. Det hydroskopiske materialet som utgjør den fysiologiske nukleus har en affinitet for vann som er tilstrekkelig kraftig til å endre (det vil si elevere eller "blåse opp") skiverommet mellom virvlene, til tross for de betydelige fysiologiske belastninger som skivene bærer ved normale aktiviteter. Disse kreftene som ligger i området fra omtrent 0,4 til omtrent 1,8 ganger kroppsvekten, gir lokale trykk godt over det normale blodtrykket, og nukleus og det indre annulusvev er i realiteten avaskulært. Dempevirkningen til nukleus og annulus som et fleksibelt element bidrar til bevegelsesområdet i den normale skiven.

Som nevnt er noen av dagens innretninger utformet for dannelse av en kunstig skive eller en kunstig nukleus. Mange av disse innretningene er imidlertid utsatt for bevegelse mellom virvellegemene. Videre vil de kunne erodere eller degradere. I tillegg kan de presses ut gjennom implantasjonsstedet i annulus eller på annen måte migrere ut. Noen av disse ulempene skyldes det faktum at deres plassering vanligvis innbefatter en virtuelt fullstendig disektomi oppnådd med instrumenter som innføres sideveis gjennom pasientens kropp mot skivestedet, hvoretter instrumentene manipuleres for vekkskjæring eller boring av laterale hull gjennom skiven og det hosliggende kortikale ben. Virvellegemenes endeplater som innbefatter svært hardt kortikalt ben og bidrar til å gi virvellegemet den nødvendige styrke, blir vanligvis svekket eller ødelagt med slik boring. Virvelendeplatene er spesielle bruskstrukturer som omgir toppen og bunnen av hver virvel og har direkte kontakt med skiven. De er viktige med hensyn til ernæringen av skivene fordi de tillater passasje av næring og vann til skiven. Dersom disse strukturene ødelegges, vil det kunne medføre ødeleggelse av skiven og endring av dens funksjon. Store lateralt borede hull vil ikke bare kompromittere integriteten til virvellegemene, men vil også kunne skade ryggmargen dersom boringen skjer for sterkt posteriort.

Alternativt blir kjente innretninger noen ganger ført inn gjennom et kirurgisk tilveiebrakt eller utvidet hull i annulus. Annulusfibrose består av kraftige tykke kollagenfibere. Kollagenfibrene som utgjør annulusfibrose er anordnet i konsentriske vekslende lag. Intralagorientering av disse fibrene er parallell, men hvert vekslende (det vil si mellomlag) lags kollagenfibere er orientert skrått (~120'). Denne skrå orienteringen muliggjør at annulus kan tåle krefter både vertikalt og horisontalt. En aksial kompresjon av en skive medfører et økt trykk i skiverommet. Dette trykket overføres til annulus i form av belastninger (spenninger) perpendikulært på annulusveggen. Ved slike belastninger vil disse fibrøse lagene strekkbelastes og vinkelen relativt horisontalen avtar slik at belastningen bedre skal kunne tas, det vil si at annulus prøver å motvirke disse perpendikulære belastningene ved å overføre belastningene rundt omkretsen til annulus (ringspenninger). Vertikalt strekk motvirker bøying og distraksjon (fleksjon og forlengelse). Horisontalt strekk motvirker rotasjon og glidning (det vil si vridning). Selv om de vertikale komponentene til de annuluslag muliggjør at skiven kan tåle fremoverrettet og bakoverrettet bøyning, er det bare en halvpart av de horisontale fibrene i annulus som er i virksomhet under en rotasjonsbevegelse. Generelt vil skiven være mer utsatt for skader under en vridningsbevegelse, idet den får sin primære beskyttelse av de posteriore fasettskjøter under rotasjon, men faren er større dersom og når annulus kompromitteres.

Annulusbrudd vil forbli etter en operasjon og representerer en mulig strekning for innretningsekstrusjon og migrering i tillegg til at skivestrukturens fysiologiske biomekanikk kompromitteres. Andre innretninger, i et forsøk på å tilveiebringe en tilstrekkelig mekanisk integritet for å møte de belastninger som de vil bli utsatt for, er utformet slik at de er kraftige, stive og ufleksible slik at de vil ha en tendens til å erodere benet eller over tid bli innleiret i virvellegemene, et fenomen som betegnes som "synking", og noen ganger betegnet som "teleskopering". Resultatet av en synking er at ryggsøylens effektive lengde blir kortere, noe som vil kunne gi skader på nerveroten og nerver som går mellom to hosliggende virvler.

Ifølge ett inventivt aspekt kan det tilveiebringes alternative muligheter for behandling av skivedegenerering når artrodesi eller fusjon anses som et for alvorlig inngrep, basert på en bedømmelse av pasientens alder, graden av skivedegenerering og prognosen. Spesielt innbefatter oppfinnelsen en aksialt anordnet mobilitetspreserveringsanordning som kan gi diskogen smerteavlastning og dynamisk stabilisering, ved elevering og bibehold av distraksjon samtidig som mobiliteten bevares. Den mobilitetspreserveringsanordningen kan også gjenopprette eller påvirke bevegelsesområdet og dermed i vesentlig grad bedre den biomekaniske funksjonen sammenlignet med dagens fremgangsmåter og innretninger.

Innenfor oppfinnelsens sammenheng skal "biomekanikk" referere seg til fysiologiske krefter på virvelskivekomponenter (individuelt eller kollektivt) som har innvirkning på bevegelsen til den lumbare ryggsøylen, foran omtalt i forbindelse med de seks frihetsgrader for det spinale bevegelsesområdet.

Ifølge ett inventivt aspekt blir den aksialt anordnede

mobilitetspreserveringsanordningen plassert i skiverommet 860 på en minimalt traumatisk måte, med en transsakral, aksial retning i stedet for lateralt gjennom annulus. Den transsakrale aksiale retningen muliggjør en aksial implantering uten anatomisk eller funksjonsmessig kompromittering med forstyrrelse av den fysiologiske belastningen som når nukleus tilnærmes lateralt gjennom et hull eller en fissur i annulus. Faren for utstøting eller migrering gjennom en ikke-kompromittert annulus er mindre og blir redusert ytterligere med en mobilitetspreserveringsanordning som har minst ett benanker ifølge oppfinnelsen. En mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen innbefatter typisk ett eller flere benankere for samvirke med minst ett virvellegeme.

Mobilitetspreserveringsanordningen kan også innbefatte en adgangstraktplugg for forsegling av minst én aksial adgangstrakt inn i minst ett virvellegeme, gjennom hvilken trakt mobilitetspreserveringsanordningen kan anbringes. Nok en fordel med mobilitetspreserveringsanordningen ifølge oppfinnelsen er at dens aksiale anordning i ryggraden vil muliggjøre en forankring i det virvellegemet som er lett tilgjengelig med en aksial adgang og som byr på en relativt stor benmasse for forankring.

I oppfinnelsens kontekst skal "dynamisk" referere seg til ikke-statiske innretninger med en iboende evne til å muliggjøre mobilitet ved å muliggjøre eller fremme krefter eller lastbæring som kan assistere eller erstatte fysiologiske strukturer som er kompromittert, svekket eller fraværende. Mobilitetspreserveringsanordningen ifølge oppfinnelsen kan innbefatte dynamisk stabilisering for behandlingsprogresjonsinngrep for behandling av symptomatiske diskogene smerter, innbefattende behandling av pasienter hvor det radiografisk kan fastslås bare en liten degenerering eller kollaps, og slike behandlinger hvor det indikeres prostetiske nukleusinnretninger eller total skiveutbytting. For eksempel vil en mobilitetspreserveringsanordning med en prostetisk nukleus kunne indikeres i pasienter som har en større grad av degenerering og tap av skivehøyde, men hvor det ennå ikke er kommet til en avansert annulær nedbrytning. En mobilitetspreserveringsanordning med en prostetisk nukleus vil kunne gå ut over en dynamisk stabilisering ved at det denukleerte rom etter en aggressiv nukleektomi fylles med et egnet materiale. Hensikten kan her være å gjenopprette skivehøyde og

-bevegelse i stedet for en preservering. En mobilitetspreserveringsanordning med en større prostetisk nukleus kan gi en total skivebytting som indikeres som en mer avansert sykdom enn en standard prostetisk nukleus, men med bibehold av en viss annulær funksjon. Mobilitetspreserveringsanordningen ifølge oppfinnelsen kan være utformet for å forsterke, preservere, gjenopprette og/eller påvirke den fysiologiske funksjonen i samsvar med det indikerte inngrepet. Generelt kan den aksiale mobilitetspreserveringsanordningen ifølge oppfinnelsen som beskrevet her, være utformet som innretninger med et aspektforhold større enn 1. Det vil si at dimensjonen i al-virvelplanet til den mobilitetspreserveringsanordningen er større enn dens dimensjon i en hvilken som helst ortogonal retning på det aksialplan som ligger nær inntil det fysiologiske momentane senter for aksialrotasjon. Mobilitetspreserveringsanordningen kan benyttes i en orientering tilnærmet i flukt med den prinsipielle kompresjonsbelastningen. Videre kan

mobilitetspreserveringsanordningen plasseres tilnærmet i rotasjonssenteret vis å vis et humant skivebevegelsessegment.

Ifølge ett inventivt aspekt kan noen utførelser av

mobilitetspreserveringsanordningen innbefatte et avlangt legeme med en mellomseksjon mellom distale og proksimale, gjengede benankerdeler. Mellomseksjonen kan innbefatte minst en del som er fleksibel. Den fleksible delen kan være en kabel, en fjær, en spiralbøy, et innhakksbøyningslegeme, en fleksibel kobling, et sett av på hverandre lagte skiver på en kabel eller tråd, oppblåsbare blærer (for eksempel en ekspanderbar membran) eller et annet element eller kombinasjon av elementer som en fagperson vil kunne tenke seg basert på den foreliggende beskrivelsen. Den fleksible delen kan virke som den foran beskrevne demper og kan assimilere krefter eller redistribuere belastninger. I samsvar med dette inventive aspektet kan derfor mobilitetspreserveringsanordningen innbefatte et proksimalt og et di stålt legeme som er forbundet med hverandre med en mellomseksjon som har en eller flere fleksible deler. Det avlange legemet kan bestå av en del, to deler eller tre deler. Mobilitetspreserveringsanordningen kan være utformet med eller uten en ekspanderbar membran som kan maksimere overflatearealet for fordelingen av belastningene, og som eventuelt kan bidra med hensyn til distraksjonen. Den ekspanderbare membranen kan være enhetlig, den kan være elastomer eller elastisk og den kan være brettbar slik at den kan ekspandere til

en utbrettet tilstand for ekspansjon. Mobilitetspreserveringsanordningen kan innbefatte kabelutførelser for mellomseksjonen. Kabelen kan bestå av en fast lengde, med eller uten en oppblåsbar membran, eller kan bestå av to eller flere deler med variabel lengde. Mobilitetspreserveringsanordningen kan innbefatte kule- og spor multikomponentutførelser som utgjør den fleksible delen av mellomseksjonen. I en annen utførelse kan en ekspanderbar membrankomponent være brettet innenfor et kannulert avsnitt av mobilitetsinnretningen under innføringen til målstedet, hvoretter den plasseres, eksempelvis brettes ut, in situ idet den ekspanderes ved infusjon eller oppblåsning. Det kan også være anordnet en ikke-blåsbar krage som bør brukes i forbindelse med den ekspanderende membranen. Kragen blir først anordnet ved at den brettes sammen eller festes til den ekspanderende membranen og den er utformet for tilpasning til (det vil si støtte) annulus for derved å hindre en migrering eller lekkasje av membranen som følge av brokk. Tverrsnittsarealet til kragen er stivt i forhold til den ekspanderbare membranen. I en foretrukket utførelse har kragen en høyde på fra omtrent 8 mm til 12 mm og en tykkelse på fra omtrent 0,1 til 1,0 mm (se figurene 13 og 14). I en annen utførelse kan den med mobilitetspreserveringsanordningen innbefatte et enkelt benanker som er festet til en prostetisk nukleus.

I en annen utførelse av oppfinnelsen er den aksialt anordnede, spinal mobilitetspreserveringsanordning utformet slik at den videre innbefatter en prostetisk nukleus innbefattende en semiettergivende ekspanderbar membran for holding av i det minste ett prostetisk nukleusmateriale. Det prostetiske nukleusmaterialet er typisk biokompatibelt og kan være en fysiologisk saltløsning, en elastomer, en hydrogel eller kombinasjoner eller blandinger av disse. Ifølge ett aspekt er den prostetiske nukleus utformet for reprodusering av de samme lastbærende karakteristikker som en naturlig skives nukleus pulposus, for preservering og gjenoppretting av mobiliteten. Den ekspanderbare membranen kan være utformet for holding av prostetisk nukleusmateriale som levert gjennom et avlangt leveringsrør eller kateter, idet rørets distale ende føres inn gjennom en kanyle og inn i mobilitetspreserveringsanordningens proksimale ende, hvilken ende samvirker med en ekspanderbar membran festet i eller på det avlange legemet. Den ekspanderbare membranen vil typisk være festet eller fastgjort til det avlange legemet ved hjelp av et adhesiv eller ved hjelp av lasersveising av en holdering, enten på den indre veggen i et løp ved det avlange legemets proksimale ende eller direkte på dets distale ende. Den ekspanderbare membranen utvides eller fylles gjennom et løp, åpninger eller vinduer som muliggjør en fluidforbindelse mellom utsiden og innsiden av mellomsegmentet i mobilitetspreserveringsanordningen. Gjennom løpet, åpningene eller vinduene kan prostetisk nukleusmateriale sprøytes inn i den ekspanderbare membranen som er anordnet over og rundt mellomsegmentet. På denne måten kan den ekspanderbare membranen blåses opp og strekke seg inn i skiverommet mellom virvlene. Ifølge ett aspekt vil, i fylt tilstand, den ekspanderbare membranen få formkontakt med overflatene i skiverommet mellom virvlene. Den ekspanderbare membranen kan være laget av et elastomert materiale, med en Durometer Shore A-hardhet i området fra i alt vesentlig 20-90, hvilket materiale er anbringbart, stabilt og biokompatibelt in situ. Et eksempel på et slikt materiale er silikongummi. Sluttekspanderingen av membranen begrenses typisk av kontakten med endeplatene og annulus, hvorved et membranbrudd som følge av en for sterk oppblåsning hindres.

Den ekspanderbare membranen blir typisk ekspandert med et prostetisk nukleusmateriale som kan innbefatte elastomere faste stoffer og/eller viskoelastiske geler, det vil si materialer hvis viskoelastiske egenskaper (for eksempel reologi og kompressibilitet) i samvirke med de biomekaniske egenskapene til den ytre ekspanderbare membranen muliggjør at de kan virke på en funksjonell måte som i alt vesentlig er lik den til den fysiologiske skivenukleus. I en utførelse er det prostetiske nukleusmaterialet en hydrogel. Hydrogelen kan innføres i membranen i en flytende eller tørr partikkelform eller i form av mikrokuler eller -perler. Eksempelvis kan en hydrogel være formulert som en blanding av hydrogelpolyakrylonitril eller et annet hydrofilt akrylatderivat med en unik multiblokksampolymerstruktur eller et annet hydrogelmateriale som kan absorbere og utstøte fluider, med bibehold av strukturen, under ulike påkjenninger.

Som et eksempel kan hydrogelen være formulert som en blanding av polyvinylalkohol og vann. Den hydrogele kjernen innenfor omhyllingen vil svelle når den absorberer fluid gjennom den porøse omhyllingen, fortrinnsvis som en nativ nukleus. Fullt hydrert kan hydrogelkjernen ha et vanninnhold på 25-95%. Det hydrogele materialet i en egnet utførelse fremstilles under varemerket Hypan® av Hymedix International, Inc., og har et vanninnhold på omtrent 80-95%». Et annet hydrogelsystem innbefatter naturlige hyaluronangeler eller blandinger som kan endres kjemisk for å bedre strukturen, for eksempel støtteevnen eller den fysiske tilstanden og optimere biomekaniske egenskaper in situ via lasereksponering, eksempelvis for å omforme væske til et fast stoff. Andre hydrogeler (poly(etylenglykol) (PEG); poly(etylenoksid) (PEO); poly(vinylpyrrolidin) (PVP)) eller blandinger av hydrogeler (for eksempel poly(vinylacetat (PVA)/PVP; PEG-basert/polyetylen (PE) -glykerte hydrogeler; tverrbundne alifatiske polyoksamidpolymerer; eller kombinasjoner av syntetiske og native polypeptider eller glykosaminoglykaner (GAG) så som for eksempel aktin, fibrinogen, kollagen og elastin; kondroitin, keratin og dermatansulfat; kitosan) og/eller elastomerer eller andre kombinasjoner (for eksempel inkorporering av en ionisk eller hydrofob monomer i det hydrogele nettverket for tilveiebringelse av en reversibel responsiv polymer) som optimerer ønskede intramolekylære og intermolekylære bindinger og reproduserer de viskoelastiske egenskapene til den native nukleus, kan også benyttes. Konseptuelt muliggjøres dette ut fra forståelsen av fundamentale relasjoner mellom strukturen til polymeren (for eksempel molekylvekt; tverrbindingstetthet, osv.) under fysiologiske betingelser og de fysikalske egenskapene til de resulterende hydrogeler. Som nevnt består den native nukleus i hovedsak av type II kollagen (brusklignende) og store proteinmakromolekyler, også kalt proteoglykaner, som absorberer vann i skiven og er svært viktige med hensyn til skivens biomekaniske egenskaper. Hydrogeler modifiserer sitt molekylære arrangement, volum og/eller fase når de påvirkes av en spesifikk stimulus så som temperatur, lys, en pH-endring eller andre kjemiske påvirkninger, osmotisk trykk eller mekanisk påkjenning, eller et elektrisk felt, og valget av det prostetiske nukleusmaterialet ifølge oppfinnelsen er ikke begrenset med hensyn til materialets triggerstimuli, og kan innbefatte materialer så som enten kjemiske og/eller fysisk tverrbundne geler (eksempelvis via ionekompleksering eller materialer som er termoreversibelt tverrbundne). I en foretrukket utførelse velges derfor det prostetiske nukleusmaterialet basert på dets stabilitet under fysiologiske forhold og/eller i fysiologiske fluider, herunder evnen til å tåle belastninger, motstå skjærpåkjenninger og utmattingskrefter, eller andre faktorer som vil kunne indusere fragmentering eller på annen måte fremme ekstrudering eller migrering eller delmassetap over tid.

Som nevnt kan mobilitetspreserveringsanordningen ifølge den foreliggende oppfinnelsen anordnes etter en fullstendig eller delvis nukleektomi for fjerning av mesteparten eller all nukleus for tilveiebringelse av et rom innenfor skiven. Imidlertid vil vanligvis adgangstrakten hvorigjennom en prostetisk nukleusinnretning inneholdende de prostetiske nukleusmaterialet bli aksialt anordnet være mindre i rommet enn volumet til det skiverom 860 som skal forsterkes eller utbyttes. For kompensering av spatial diskrepans eller romforskjeller, vil ifølge en variant, beskrevet foran, en ekspandert membran eller blære innføres i en avslappet sammenbrettet eller ikke fylt tilstand i det preparerte rom, hvoretter det prostetiske nukleusmaterialet blir injisert eller innsprøytet i blæren for ekspandering av membranen in situ.

Ifølge et annet aspekt innbefatter den ekspanderbare membranen en fuktighetspermeabel ekspanderbar membran. Den ekspanderbare membranen er delvis fylt med et hydroskopisk prostetisk nukleusmateriale før den aksiale innføringen i skiverommet mellom virvlene. Som følge av en innsprøytning av fuktighet fra fysiologisk fluid som er tilstede i skiverommet 860 gjennom den fuktighetspermeable ekspanderbare membranen, vil det prostetiske nukleusmaterialet svelle in situ, hvorved det dannes et ekspandert semiettergivende prostetisk nukleus som gir distraksjon og et maksimalt flateareal i formkontakt med flatene og strukturene i skiverommet 860.1 noen utførelser kan det prostetiske nukleus effektivt fordele fysiologiske belastninger. I nok en variant kan en delvis fylt permeabel membran være preformet og forseglet før plasseringen.

Ifølge noen inventive aspekter innbefatter mobilitetspreserveringen en ekspanderbar membran utformet for å inneholde prostetisk nukleusmateriale innbefattende hydrogeler som er implantert eller innført i en dehydrert tilstand, for eksempel ved hjelp av en glyserinbærer. Hydrogelene er typisk tredimensjonale strukturer som i hovedsak består av hydrofile (det vil si med svært høy affinitet for vann) polymere materialer eller sampolymerer som holder på vann, uten oppløsning, med en nettverksstabilitet som oppnås som følge av tilstedeværelsen av kjemiske eller fysiske tverrbindinger (for eksempel infiltreringer; krystaller; primært kovalent eller sekundært hydrogen, ioniske eller Van der Waalske bindinger). På denne måten reduseres den totale størrelsen til mobilitetspreserveringsanordningen slik at den kan føres inn gjennom en mindre adgang og den etterfølgende hydrering som medfører en økning av hydrogelvolumet kan bidra til en skivedistraksjon for derved i det minste delvis å gjenvinne skivehøyden. I noen utførelser kan det prostetiske nukleusmaterialet holde på fluid, mens i andre utførelser kan innretningene være utformet for plassering via minimale adganger, ved at det hydrogele eller polymere materialet innføres i en første tilstand (for eksempel flytbar), hvoretter det tillates eller induseres en omforming av materialet til en andre fase eller tilstand (for eksempel en fast tilstand). På denne måten kan materialet innføres gjennom en minst mulig adgang og allikevel foreligge i en mengde som er tilstrekkelig til å utfylle skiverommet 860 og tilveiebringe den ønskede funksjonen. Eksempler på fremgangsmåter for omforming av et materiale fira en første flytbar tilstand til en andre fast tilstand innbefatter, uten begrensning: en temperaturfaseendring fra en smeltet tilstand til en frossen tilstand, polymerisering av en monomer eller en polymer med lav molekylvekt så som ved hjelp av en katalysator; laser- eller UV-tverrbinding av en flytende polymer slik at den blir fast; utvasking av et løsemiddel ved å erstatte det med vann (for eksempel: Polyakrylonitrilpolyakrylamidhydrogel kan løses i dimetylsulfoksid (DMSO) slik at det fremkommer en strømbar væske som momentant vil gå over til fast form i nærvær av vann, som DMSO fortrinnsvis vil strømme inn i); og bruk av reverse geldannende polymerer så som Pluronic™, kommersielt tilgjengelig fra BASF, Inc., Mount Olive, New Jersey (USA), et materiale som er væskeformet ved romtemperatur og som går over til fast form ved en høyere temperatur så som en kroppstemperatur, osv.

Den spesifikke utformingen av den ekspanderbare membranen kan variere avhengig av den beregnede behandlingen eller funksjonen. Således kan for eksempel i en annen utførelse av oppfinnelsen den fuktighetspermeable ekspanderbare membranen være utformet av et bioabsorberbart materiale som forblir på plass for derved å ta fysiologiske belastninger mens det prostetiske nukleusmaterialet sveller og adgangsstedet heles.

Ifølge nok et inventivt aspekt kan den ekspanderbare membranen på ytterflaten være belagt med et terapeutisk middel som leveres, administreres til de strukturer som membranen har formkontakt med i helt fylt og innsatt tilstand.

I en annen utførelse kan den ekspanderbare membrankomponenten inneholde på forhånd innlagt prostetisk nukleusmateriale som er forseglet i membranen. Mer særskilt er den ekspanderbare membranen utformet som en omhylling i form av tett vevde eller strikkede polymere fibere, eksempelvis Dacron<lm> eller andre materialer med en tilsvarende strekkmodus. Omhyllingen kan være tilformet av andre tett vevde, fleksible polymere vevnader med høy molekylvekt og høy styrke, for eksempel polyetylen med høy molekylvekt, polyester, polyolefin, polyetylentereftalat, polytetrafluoretylen, polysulfon, nylon eller andre materialer med høy molekylvekt med høy styrke, herunder karbonfibergarn, keramiske fibere, metalliske fibere, osv. Vevnaden har porer som er små nok til å holde det prostetiske nukleusmaterialet innenfor omhyllingen og samtidig tillate en passasje (for eksempel bidireksjonal) av hydrasjonsfluider med lav molekylvekt eller terapeutiske midler. Fordelaktig kan åpningene ha en gjennomsnittlig diameter på tilnærmet 10 mikrometer, men andre dimensjoner vil kunne være aksepterbare. Selv om materialet er beskrevet som vevet, kan det benyttes andre utforminger som gir en semipermeabel eller mikroporøs egenskap. Det fleksible materialet muliggjør ekspansjon og kontraksjon av hydrogelkjernen (det protetiske nukleusmaterialet) på en kontrollert måte. Hydrogelkjernen tjener for demping av skiven på samme måte som det native nukleus pulposis på en mer effektiv måte når omhyllingsvevnaden er fleksibel og semiettergivende, og har en briststyrke som er større enn svellingstrykket til hydrogelkjernen når den er fullt ut hydrert for derved å hindre riving og tap av hydrogelkjernen. Ved å benytte en omhylling eller mantel som både er fleksibel og semiettergivende, det vil si at elastisiteten er "modultilpasset" relativt det native nukleus, vil den fylte omhyllingen virke effektivt som en demper og kunne oppta og fordele belastninger på en skikkelig måte. Fullt hydrert kan en uelastisk omhylling som er ekspandert i samsvar med den totale kapasiteten ikke strekke seg eller gi etter under belastninger og den kan ikke deformere seg, fordi kompresjonsmodulen i det normale belastningsområdet er så godt som vertikal eller ikke-komprimerbar, og omhyllingen kan heller ikke fordele belastningene på en jevn måte, noe som vil kunne resultere i et innretningssynknings- og/eller overgangssyndrom.

Ifølge et annet aspekt kan den ekspanderbare membranen innbefatte ikke vevde fibere, for eksempel av en lignende type som benyttes ved fremstillingen av Tyvek<tm->film.

Ifølge nok et aspekt kan en fuktighetspermeabel polymer og ekspanderbar membran innbefatte en biaksialt orientert membran som er modifisert med mekanisme midler slik at den blir mikroporøs. Slike mekaniske midler kan innbefatte laserboring. Det kan også skje en modifisering ved hjelp av kjemiske midler, for eksempel en utvasking av offersaltpartikler for tilveiebringelse av en tilfredsstillende sluttform.

Ifølge et annet inventivt aspekt er den ekspanderbare membranen som holder det prostetiske nukleusmaterialet utformet med en integrert krage som strekker seg aksialt rundt den ekspanderbare membranen og enten er festet til eller er utformet i ett med den ekspanderbare membranen. Den integrerte kragen gjør den ekspanderbare membranen stivere ved de laterale flater enn ved de nedre og øvre flater. Den ekspanderbare membranen med integrert krage kan anordnes alene eller i kombinasjon med en separat elastomer krage som kan legge an mot annulus. En mobilitetspreserveringsanordning med den integrerte kragen kan effektivt virke som en prostetisk skive og gi de samme lastbærende egenskaper som den naturlige skiven, uten det inngrep som er forbundet med de prosedyrer som i dag benyttes for fullstendig skiveutbytting. Balansen mellom ettergivenhet og stivhet, hva enten anordningen har en krage og/eller er en ekspanderbar membran med en integrert avstivningskomponent som foran beskrevet, muliggjør at den ekspanderte ekspanderbare membranen kan dempe et bevegelsessegment, uten å falle sammen under kompresjonsbelastning. Det vil si at den ekspanderte ekspanderbare membranen, med eller uten tilleggskomponent, vil gi demping av momentan belastning og også vil bibeholde et effektivt overflateareal med formkontakt (kongruent grensesnitt) mellom mobilitetspreserveringsanordningen og annulus henholdsvis de nedre og øvre endeplateflater. Dette vil i sin tur gi en mer jevn radial fordeling av belastningene til sterkere tilnærming til den fysiologiske belastningsfordelingen. Ifølge dette inventive aspektet er det mindre sannsynlig at de beskrevne mobilitetsinnretninger medfører fenomener så som synkning- og/eller overgangssyndromer. Som benyttet her, skal synkning referere seg til en ødeleggende bevegelse av et ortopedisk implantat nedover i den omgivende benmassen. Overgangssyndromer refererer seg til endret biomekanikk og kinematikk i nærliggende virvelnivåer og tilhørende fare for hosliggende bevegelsessegmentustabilitet, som kan skyldes spinalterapeutiske prosedyrer som er suboptimale med hensyn til deres evne til gjenoppretting av fysiologiske funksjoner og egenskaper, med tilhørende fare for en ødeleggende kaskadevirkning på det omgivende for øvrig sunne vev.

Ifølge en annen variant av oppfinnelsen unngås den nevnte spatiale diskrepans med prostetiske nukleusmaterialer som anordnes direkte i det denukleære rom for forsterkning eller erstatning av skiven, hvoretter adgangstrakten forsegles for derved å holde det prostetiske nukleusmaterialet slik at migrering eller utstøting hindres. Mer særskilt kan det prostetiske nukleusmaterialet, uavhengig av en ekspanderbar membran eller omhylling, innføres direkte i det preparerte skiverommet mellom virvlene når annulus er intakt. I en slik utførelse vil det prostetiske nukleusmaterialet tjene som "luft i dekket" for skiven, og det velges basert på, blant andre egenskaper, biokompabilitet; motstand mot fraksjonsmassetap over tid og derved en evne til å tilveiebringe eller opprettholde distraksjon over tid; og eksempelvis belastningsfordeling (hydrostatisk trykk i skiven). Videre kan det prostetiske nukleusmaterialet særlig velges for gjenoppretting av ringstrekkspenninger i annulus. Det valgte prostetiske nukleusmaterialet kan innbefatte biomedisinske hydrogeler eller blandinger av disse (for eksempel hydrogel/hydrogel eller hydrogel/elastomer). Tverrbundne hyaluronisk syre, så som tilgjengelig fra Fidia Corporation i Italia, er et eksempel på et egnet materiale, men mange naturlige og kunstige hydrogeler eller blandinger av disse vil kunne utformes for oppnåelse av lignende egenskaper, uten fare for betennelser. Den gode virkningen til denne utførelsen med hensyn til den tiltenkte funksjonen skyldes også kravet om at adgangsstedet til skiverommet 860 skal forsegles for derved å hindre en migrering eller utstøting av det prostetiske nukleusmaterialet. For dette kan det benyttes en hvilken som helst egnet ventilutforming, for eksempel selvtettende ventilanordninger eller strømningsstoppinnretninger. Materialer som egner seg for forankringen vil samtidig være egnet som plugger så som ikke-absorberbare gjengeplugger, innbefattende slike som fremstilles av medisinsk polyeter-eter-keton (PEEK) så som kommersielt tilgjengelig fra Invibio Inc. i Lancashire, Storbritannia, eller polyeter-keton-keton (PEKK) som tilgjengelig fra Coors-Tech Corporation i Colorado, eller alternativt, konvensjonelt polymetylmetakrylat (PMMA); polyetylen med ultrahøy molekylvekt (UHMWPE) eller andre egnede polymerer i kombinasjon med autologe eller allografe benplugger. En fordel med denne utførelsen vil være den samtidige bruken av prostetisk nukleusmateriale innbefattende hydrogeler som in situ leveringsmidler for et stort område av terapeutiske blandinger (for eksempel ved at man utnytter deres biodegraderingsevne, ved kjemisk hydrolyse eller enzymkatalyse). Dessuten kan visse bioaktive hydrogeler (for eksempel slike som baserer seg på fototverrbundet poly(etylenoksid) [PEO] eller blokkpolypeptider eller aminosyrehydrogeler) benyttes for tilveiebringelse av vev, eksempelvis brusk; eller som en dimensjonsmatrise som fremmer en nerveregenerering eller reduserer dannelsen av arrvev.

Ifølge et annet inventivt aspekt kan mobilitetspreserveringsanordningen både dekomprimere skiven og lette smerten som vanligvis skyldes påvirkning av de posteriore nerver ved enten å indusere en lett segmental kyfose eller en rett elevering; eller ved å tilveiebringe grenser og/eller motstand mot segmental bevegelse. På den måten vil mobilitetspreserveringsanordningen kunne gi både stabil anterior og posterior laststøtte (for eksempel belastninger som kan utgjøre tilnærmet 10 ganger en pasients kroppsvekt) og adekvat medial-lateral og rotasjonsstøtte, uten hjelp av posterior instrumentering og uten tilhørende osteogenese. Således, til forskjell fra spinalfusjonsinnretninger hvor en tilhørende osteogenese medfører en permanent immobilisering av bevegelsessegmentet, kan mobilitetspreserveringsanordningen ifølge oppfinnelsen være reviserbar, og altså konvertibel. Det vil si at de kan tas ut, byttes eller konverteres i forbindelse med behandlingsprogresjonsmuligheter fra prostetisk nukleus og til et fullstendig skivebytte, opptil og innbefattende fusjon. I noen utførelser av oppfinnelsen kan mobilitetspreserveringsanordningen innbefatte flere modulære komponenter som vil lette en slik konvertibilitet. Eksempelvis kan en stang eller plugg føres inn i den proksimale enden av en kannulert nedre hunnankerdel. Pluggen kan strekke seg tilstrekkelig langt gjennom og distalt inn i den åpne midtseksjonen til det avlange elementet slik at den effektive fleksibiliteten til den mobilitetspreserveringsanordningen blir kompromittert. Dersom kompromitteringen er tilstrekkelig, vil da mobilitetspreserveringsanordningen med pluggen kunne virke som en immobiliserings- eller fusjonsinnretning. I tillegg kan osteogent materiale også innføres i skiverommet 860 for derved å muliggjøre en fusjon av hosliggende virvler.

Ifølge nok et inventivt aspekt er mobilitetspreserveringsanordningen ifølge oppfinnelsen utformet for å benytte biokompatible materialer som tilfredsstiller ISO 10993-standardene for langtids implantater og/eller kan motstå, uten nedsliting, langvarige normale fysiologiske belastninger. Eksempelvis kan mobilitetspreserveringsanordningen tåle mellom omtrent 1250 Newton (N) og 2250 N aksial kompresjon; 100 N og 450 N av henholdsvis lateral og sagittal skjæring, med full ROM over levetiden til mobilitetspreserveringsanordningen, eller opptil omtrent 40 X IO<6> sykluser. I tillegg skal mobilitetspreserveringsanordningen ifølge oppfinnelsen fordelaktig kunne tolerere kortvarige maksimale fysiologiske belastninger med full ROM på omtrent 8000 Newton (N) aksial kompresjon; omtrent 2000 N lateral skjæring; og omtrent 3000 N sagital skjæring, i løpet av 20 kontinuerlige sykluser uten svikt. Nok en fordel med mobilitetspreserveringsanordningen ifølge oppfinnelsen er i tillegg till opptaket og fordelingen av fysiologisk belastning og bevegelse, dens evne til også å assimilere krefter som på kunstig måte introduseres i tilfelle av terapeutiske hjelpeprosedyrer så som for eksempel innføring av en skrue.

I her benyttede sammenhengen skal "biokompatibel" referere seg til fravær av kronisk betennelsesreaksjon når eller dersom fysiologisk vev får kontakt med eller eksponeres for (eksempelvis slitasjerester) materialer og innretninger ifølge oppfinnelsen. I tillegg til biokompabiliteten, er ifølge et annet inventivt aspekt materialene i mobilitetspreserveringsanordningen steriliserbare; synlige og/eller avbildbare, for eksempel fluoroskopisk; eller via CT (computed tomography) eller MRI (magnetic resonance imaging). Det er underforstått at dersom det dreier seg om MRI, må materialene i alt vesentlig være jernfrie. Dessuten, med hensyn til kontrast, detaljer og spatial sensitivitet, antas det at kontrastmedia eller andre materialer (for eksempel bariumsulfat) kan benyttes ved utformingen av mobilitetspreseringsanordninger når og som nødvendig og egnet, for supplementering eller modifisering av radiogjennomsiktighet eller radioopakitet.

Det er et annet inventivt aspekt å tilveiebringe en spinal

mobilitetspreserveringsanordning som fordelaktig ikke forstyrrer mobiliteten til, og reagerer på det fysiologiske momentane rotasjonssenter (ICOR). Videre, i en utførelsesform, kan mobilitetspreserveringsanordningen gi en anterior-posterior translasjon og ha et mobilt ICOR. Mobilitetspreserveringsanordningen ifølge oppfinnelsen skal ikke i vesentlig grad ha en negativ innvirkning på stivheten til det behandlede bevegelsessegmentet. Eksempelvis skal en

mobilitetspreserveringsanordning som er aksialt plassert i L5-Sl-lumbarryggraden, kunne muliggjøre/dekke et bevegelsesområde på mellom 10° og 15° fleksjon; mellom omtrent 7° og omtrent 10° forlengelse; omtrent 4° og omtrent 9° venstre eller høyre lateral bøyning og mellom omtrent 1° og omtrent 2° aksial rotasjon med eller mot urviseren. En mobilitetspreserveringsanordning som er implantert i L4-L5 kan muliggjøre/dekke et bevegelsesområde på mellom omtrent 8° og 10° fleksjon; mellom omtrent 5° til omtrent 7° forlengelse; mellom omtrent 4° og omtrent 9° venstre eller høyre lateral bøyning og mellom omtrent 1° til omtrent 4° aksial rotasjon med eller mot urviseren.

Ifølge nok et inventivt aspekt kan mobilitetspreserveringsanordningen være utformet for påvirkning av mobiliteten ved å kontrollere motstanden mot bevegelse. Dette kan skje med varierende stivhet som kan oppnås med varierende tverrsnittsareal og andre trekk. I tillegg eller alternativt, kan mobilitetspreserveringsanordningen være utformet for å danne bevegelsesgrenser. Dette kan skje ved inkorporering av i det minste en mekanisk stopper. Som brukt her skal "motstand" referere seg til den kraft som er nødvendig for bevegelse over et fullstendig bevegelsesområde, mens i motsetning hertil "begrensning" skal referere seg til ikke en kraft, men til i hvilken grad et fullstendig bevegelsesområde innsnevres i en eller flere retninger.

Ifølge et inventivt aspekt kan således mobilitetspreserveringsanordningen utformes for gjenoppretting av et fullstendig og/eller uhindret bevegelsesområde, men generelt virker de ekspanderte ekspanderbare membranene til å gjenopprette mobiliteten og ikke til å kontrollere eller påvirke bevegelsen. I motsetning hertil, innbefatter et annet inventivt aspekt en mobilitetspreserveringsanordning som gir bevegelsespåvirkningsmulighet. Mobilitetspreserveringsanordningen som gir påvirkning av bevegelsen kan muliggjøre et halvveis begrenset bevegelsesområde hvor et fullstendig bevegelsesområde muliggjøres i kombinasjon med økt motstand mot bevegelse; eller et begrenset bevegelsesområde hvor utstrekningen av bevegelsen i en eller flere frihetsgrader vil være mekanisk begrenset, med eller uten økt motstand mot bevegelse. Mobilitetspreserveringsanordningen som gir påvirkningsmulighet for bevegelsen kan være utformet slik at den innbefatter ekspanderbare membraner og kan således inkorporere de mekaniske funksjoner til et prostetisk nukleusmateriale.

Nok et inventivt aspekt er å tilveiebringe en spinalbevegelsepreserveringsanordning som induserer og opprettholder en maksimal distraksjon samtidig som den er implanterbar og kan virke innenfor et bredt anatomisk område. I en utførelsesform kan mobilitetspreserveringsanordningen gi fra omtrent 2 mm til omtrent 10 mm distraksjon, og kan dekke en fysiologisk lateral skivediameter på fra mellom omtrent 15 mm opptil omtrent 50 mm; en saggital skivediameter fra mellom omtrent 10 mm opptil omtrent 40 mm (det vil si i medianplanet mellom den anteriore og posteriore siden); skivehøyder fra mellom omtrent 5 mm og omtrent 15 mm; og "kilevinkler" fra mellom omtrent 5 grader og omtrent 15 grader. Som brukt her, skal kilevinkel referere seg til den relative vinkelen mellom flater på den nedre og øvre virvelendeplaten i et bevegelsessegment.

Ifølge visse aspekter kan oppfinnelsen innbefatte kirurgiske verktøysett og -metoder for å gi adgang til og preparering av virvelelementer så som inter-virvel-bevegelsessegmenter anordnet i en human lumbar og sakral ryggsøyle, for terapeutiske prosedyrer. Innenfor oppfinnelsens kontekst innbefatter "bevegelsessegmenter" hosliggende virvler som er skilt fra hverandre ved intakte eller skadde spinalskiver.

Oppfinnelsen vedrører også instrumentsystemkomponenter og deres bruk, individuelt og i kombinasjon, for tilveiebringelse eller utvidelse av en posterior eller anterior perkutan trakt; for adgang, fragmentering og uttrekking av vev (for eksempel nukleus pulposus); eller for preparering av virvelelementer og inter-virvelbevegelsessegmenter for dynamisk stabilisering via implantering av terapeutiske prosedyrer og spinalinnretninger. Instrumentering vil kunne innføres og innrettes i den perkutane strekningen og i samsvar med transsakrale aksiale adgangsmetoder. Innrettingen kan skje ved hjelp av biplanfluoroskop, endoskopi eller andre radiobildemetoder, som hjelpemiddel for å sikre at kanalen er plassert sentral i forhold til det anteriore/posteriore og laterale sakrale riss.

Noen av de kirurgiske verktøyene kan ha form av avlange massive elementer som strekker seg fra en proksimal og til en distal ende. Slike massive elementer kan benyttes i kombinasjon eller i sekvens méd avlange kannulerte elementer. Således må det tas hensyn til konstruksjonsbegrensninger, i tillegg til ytterdiameter (O.D.) toleranser og begrensninger som skyldes pasientens anatomi så som rørveggtykkelse, materialvalg/mekanisk styrke og innerdiameter (I.D.), eksempelvis for å muliggjøre en uhindret passasje over føringselementer eller gjennom hule elementer uten derved å bevirke deformasjoner som vil kunne forstyrre eller på annen måte hindre den påtenkte funksjonen. Visse av disse massive og hule elementene kan ha distale midler, mekanismer eller åpninger som kan være utformet eller manipulert for enten å utelukke eller å lette samvirket med vev; sistnevnte innbefatter piercing; tapping; dilatering; utdriving; fragmentering; uttrekking; boring; distrakting (for eksempel elevering); reparering; gjenoppretting; forsterkning; påvirkning; forankring; stabilisering; fiksering eller vevsfusjon. Noen av disse massive og hule elementene kan ha proksimale midler, mekanismer, tapper, spalter eller åpninger som kan være utformet eller manipulert for samvirke; griping; vridning; pilotstyring; vinkling; innretting; forlengelse; eksponering, tilbaketrekking; driving; festing eller på annen måte samvirke for å muliggjøre eller fremme virkningen av andre komponenter innenfor det kirurgiske verktøysettet, for eksempel de distale midler og mekanismer som er nevnt i dette avsnittet. Dessuten, i samsvar med oppfinnelsen, kan de individuelle komponenter i verktøysettene innbefatte en styretappinnfører; styretapper med ulike distale og proksimale endeutforminger (for eksempel spisser; håndtak, osv.); mykvevs og bendilatorer og dilatorhylser; kuttere; vevsuttrekkingsverktøy; vridningsbor; en utvekslingsstang og kanulasystem; distraksjonsverktøy; forsterknings- og reparasjonsverktøy.

I en særlig foretrukket prosedyre blir disse instrumentsystemkomponentene innrettet visuelt aksialt og progressivt innført i en human lumbar-sakral ryggsøyle gjennom det minimalt inngripende perkutane inngangsstedet nær halebenet for derved å få adgang til S1-L5- eller L4-skiverommet 860 for gjennomføring av en delvis eller total nukleektomi, uten derved å kompromittere annulus fibrosis, til forskjell fra de i dag vanlige kirurgiske dissektomiprosedyrene. Konvensjonell dissektomi gjennomføres gjennom et kirurgisk tilveiebrakt eller utvidet hull i annulus, hvilket hull forblir etter operasjonen og således representerer en kontraindikativ mulighet for ekstrudering og migrering av naturlig eller forsterket vev eller implantater, og også med en kompromittering av biomekanikken til den fysiologiske skivestrukturen.

I samsvar med de benyttede metoder og kirurgiske verktøysett, og særlig i forbindelse med utformingen av kutterne og ekstraksjonsverktøyene ifølge oppfinnelsen, kan en i alt vesentlig større mengde (volum) av nukleus pulposus fjernes etter behov, sammenlignet med det som er mulig med andre ikke-åpne dissektomiprosedyrer. Særlig gjelder at instrumenteringssystemene og de metoder som benyttes ifølge oppfinnelsen vil være mer effektive, med mindre umiddelbart traume og uten negative fysiologiske restinnvirkninger som kan opptre som følge av inngrepet i annulus, og systemene og metodene muliggjør en preparering av et mellomvirvelbevegelsessegment for etterfølgende gjennomføring av terapeutiske prosedyrer, med mulighet for aksial anordning av implantater nært inntil og i flukt med den humane ryggradens fysiologiske rotasjonssenter.

Andre spesielle fordeler sammenlignet med dagens praksis kan innbefatte: Pasienten befinner seg i en liggende stilling lett tilgjengelig for annen posterior instrumentering; blodtapet vil være minimalt; myke vevsstrukturer så som vener, arterier, nerver kan preserveres; det kreves en i alt vesentlig kortere kirurgi- og anestesitid sammenlignet med konvensjonelle prosedyrer; og implantatene ifølge oppfinnelsen vil kunne gjenopprette funksjonen og ikke bare lindre smerter. Disse og andre fordeler og trekk ved de kirurgiske verktøysett og metoder som er beskrevet her ifølge oppfinnelsen, vil lettere forstås med den nedenfor gitte beskrivelse av foretrukne utførelser, sett i sammenheng med tegningsfigurene.

Figur 1 viser et perspektivriss av en utførelse av en

mobilitetspreserveringsanordning uten en ekspanderbar membran;

Figur 2 viser et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning uten en ekspander membran, med et enhetlig avlangt legeme og et lumen som strekker seg gjennom det avlange legemet; Figur 3 er et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning uten en ekspanderbar membran, med en hanndel og en hunndel og en kavitet som slutter like før den distale enden til det distale legemet; Figur 4 viser et proksimalt enderiss av en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning; Figur 5 viser et perspektivriss av en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med en ekspanderbar membran i ekspandert tilstand; Figur 6 viser et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med et enhetlig avlangt legeme og en ekspanderbar membran i ikke ekspandert tilstand; Figur 7 viser et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med enhetlig avlangt legene og en ekspanderbar membran i en ekspander tilstand; Figur 8 viser et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning i en flerdelt utførelse, med en hanndel og en hunndel og en ekspanderbar membran i en ikke ekspandert tilstand; Figur 9 viser et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med en ekspanderbar membran som forbinder det proksimale legemet og det distale legemet, idet membranen er vist i en ekspandert tilstand; Figur 10 viser et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med en ekspanderbar membran som forbinder det proksimale legemet og det distale legemet og er vist i en ikke ekspandert tilstand, hvilken anordning har et sentralt løp som slutter før det distale legemets distale ende; Figur 11 er et perspektivriss av en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med den ekspanderbare membranen i en ekspandert tilstand; Figur 12 er et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med den ekspanderbare membranen i en ikke ekspandert tilstand; Figur 13 er et snitt gjennom en prostetisk nukleusanordning med et enkelt anker og med den ekspanderbare membranen i den ekspanderte tilstand; Figur 14 er et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med en kabelutforming av det fleksible elementet; Figur 15 viser et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med en skivestabelutførelse av det fleksible elementet; Figur 16a er et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med en kule- og sporutforming av det fleksible elementet; Figur 16b er et perspektivriss av en utførelse av en proksimal innsats for en mobilitetspreserveringsanordning med en kule- og sporutforming; Figur 17 er et perspektivriss av en utførelse av en plugg i samsvar med den foreliggende oppfinnelsen; Figur 18 er et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen med en plugg i det proksimale løp og i mellomløpet; Figur 19 er et snitt gjennom en utførelse av et proksimalt legeme som er festet til en ekspanderbar membran i samsvar med oppfinnelsen; Figur 20 viser et perspektivriss av en krage ifølge oppfinnelsen; Figur 21 viser et snitt gjennom en krage som er festet til en ekspanderbar membran; Figur 22 viser et snitt gjennom en utførelse av et distalt legeme festet til en ekspanderbar membran i samsvar med oppfinnelsen; Figur 23 viser et snitt gjennom mellomlegemet i en utførelse av den ekspanderbare membranen som en sammenbrettet omhylling; Figur 24 viser et delsnitt gjennom en utførelse av et proksimalt legeme i en mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen med en driver; Figur 25 viser et delsnitt gjennom en utførelse av en

mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen med en driver som er

anordnet aksialt for rotering av den mobilitetspreserveringsanordningen, idet den viste driveren innbefatter en innføringsinnretning for innføring av prostetisk nukleusmateriale i skiverommet mellom virvlene; Figur 26 viser et delsnitt av en utførelse av det proksimale legemet i en mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen med en driver plassert for aksial rotasjon av den mobilitetspreserveringsanordningen innført i en boring i et virvellegeme; Figur 27 er et delsnitt av en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen, plassert aksialt mellom virvellegemer i et spinalbevegelsessegment; Figur 28 er et delsnitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen, plassert aksialt mellom virvellegemer i et spinalbevegelsessegment etter at prostetisk nukleusmateriale innført gjennom innføringsinnretningen har i det minste delvis ekspandert den ekspanderbare membranen; Figur 29 er et delsnitt av en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen, plassert aksialt mellom virvellegemer i et spinalbevegelsessegment etter at prostetisk nukleusmateriale har ekspandert den ekspanderbare membranen; Figur 30 er et delsnitt av en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen uten en ekspanderbar membran og aksialt plassert mellom virvellegemene i et spinalbevegelsessegment etter at prostetisk nukleusmateriale har i alt vesentlig utfylt skiverommet; Figur 31 er et tverrsnitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med et enkelt legeme anordnet i et virvellegeme og med den ekspanderbare membranen ekspandert i skiverommet; Figur 32 er et delsnitt av en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning med en utførelse av på forhånd tilformet prostetisk nukleus i samsvar med oppfinnelsen anordnet gjennom den mobilitetspreserveringsanordningen og inn i skiverommet mellom virvlene; Figur 33 er et riss av en utførelse av en på forhånd tilformet prostetisk nukleus i samsvar med oppfinnelsen; Figur 34 er et snitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen plassert aksialt mellom virvellegemene i et spinalbevegelsessegment; Figur 35 er et delsnitt gjennom en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen plassert aksialt mellom virvellegemer i et spinalbevegelsessegment med en ikke ekspandert ekspanderbar membran; og Figur 36 viser et delsnitt gjennom en utførelse av en

mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen, aksialt plassert mellom virvellegemer i et spinalbevegelsessegment etter at prostetisk nukleusmateriale har i det minste delvis ekspandert den ekspanderbare membranen.

Utførelseseksempler av en mobilitetspreserveringsanordning 10 ifølge oppfinnelsen er vist i de enkelte figurene. En mobilitetspreserveringsanordning 10 er i hovedsak utformet som et avlangt legeme som er i alt vesentlig radielt symmetrisk om lengdeaksen, slik det er vist i figurene. En mobilitetspreserveringsanordning 10 kan innbefatte et proksimalt legeme 12, et mellomlegeme 14, et distalt legeme 16 og en ekspanderbar membran 18 og disse komponentene er forbundet med hverandre som beskrevet nærmere nedenfor. I samsvar med oppfinnelsen er mobilitetspreserveringsanordningen 10 i hovedsak utformet for aksial implantering i ryggsøylen. Mer særskilt kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 være slik anordnet at i det minste en del av den befinner seg i skiverommet 860 mellom to hosliggende virvler i en pasient. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 kan ta i det minste en del av den belastningen som normalt overføres via en frisk virvelskive. Ifølge et aspekt kan de hosliggende virvler være Sl og L5.

Ulike utforminger og utførelser av mobilitetspreserveringsanordningen 10 er vist i tegningsfigurene. En mobilitetspreserveringsanordning 10 er typisk utformet eller utført som et enhetlig, todelt eller tredelt avlangt legeme eller kan være utformet på annen måte slik det vil fremgå for fagpersoner ved et studium av den foreliggende beskrivelsen. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 kan være utformet som et avlangt legeme som er i alt vesentlig radielt symmetrisk om sin lengdeakse. I en utførelsesform kan en mobilitetspreserveringsanordning 10 innbefatte et legeme 12 som er festet til en ekspanderbar membran. I en annen utførelsesform kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 innbefatte et proksimalt legeme 12 og et distalt legeme 16 festet til en ekspanderbar membran 18.1 nok en utførelsesform kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 innbefatte et proksimalt legeme 12 og et distalt legeme 16, idet det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16 er festet til hverandre ved hjelp av et mellomlegeme 14, idet i det minste en del av mellomlegemet innbefatter et fleksibelt element 22.1 nok en utførelsesform kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 innbefatte et proksimalt legeme 12 og et distalt legeme 16, idet det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16 er festet til hverandre ved hjelp av et mellomlegeme 14 som innbefatter en ekspanderbar membran 18.

Som for eksempel vist i figurene 24 til 30, 32, 33 og 34, kan

mobilitetspreserveringsanordningen 10 være festet til og strekke seg mellom hosliggende kaudad og cephalad plasserte virvellegemer. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 er typisk plassert i det tilnærmede bevegelsessenteret mellom de to virvellegemene. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 kan i hovedsak være

utformet for aksial implantering gjennom en langsgående boring 850 i et virvellegeme og i det minste delvis inn i eller gjennom et skiverom 860, i samsvar med en nukleektomiprosedyre. Implanteringen av utførelsene av en mobilitetspreserveringsanordning 10 kan muliggjøres etter en delvis eller fullstendig nukleektomi og temporær distraksjon. Som brukt her, refererer temporær distraksjon seg til en elevering av skivehøyden i forhold til en hosliggende skive. En mobilitetspreserveringsanordning 10 kan innføres i et elevert skiverom 860 eller kan selv elevere skiverommet 860 og kan deretter preservere denne romhøyden. Egnede kirurgiske instrumentsystemer og -metoder for adgang, distraksjon og implantering med en anterior transsakral aksial tilnærming, finnes beskrevet i U.S. patentsøknadene med serienr. 10/309,516, 10/125,771, 09/848,556 og 60/182,748 og U.S. patent nr. 6,558,386, 6,558,390, 6,575,979 og 6,790,210. Innholdet i disse publikasjoner anses som en del av den foreliggende beskrivelsen. En fagperson vil forstå at det finnes andre implanteringsmetoder for en mobilitetspreserveringsanordning 10 etter et studium av den foreliggende beskrivelsen og tegningsfigurene.

En mobilitetspreserveringsanordning 10 som implanteres med de foran nevnte metoder vil kunne dekomprimere skiven og lette smerte som skyldes nervebelastning, vanligvis posteriort, enten ved å indusere en lett segmental kyfose eller en rett elevering og/eller ved å tilveiebringe grenser og motstand mot segmental bevegelse. På denne måten kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 også kunne gi stabil anterior og posterior lastbæring og en viss grad av medial-lateral og rotasjonsbæring, uten tilhørende posterior instrumentering og uten en medfølgende osteogenese. I noen utførelser kan en mobilitetspreserveringsanordning 10 være utformet for å ta belastninger som kan utgjøre ti (10) ganger en pasients kroppsvekt.

En mobilitetspreserveringsanordning 10 kan i hovedsak være utformet for tilveiebringelse av en viss grad av dynamisk stabilisering. Innenfor oppfinnelsens kontekst refererer dynamisk seg til ikke-statiske innretninger som har en iboende evne til å muliggjøre mobilitet ved å muliggjøre eller fremme krefter eller lastbæring som assisterer eller erstatter fysiologiske strukturer som er kompromittert, svekket eller fraværende. Mer spesielt er det vist visse utførelser av mobilitetspreserveringsanordningen 10 hvor det unngås immobilisering til fordel for en dynamisk stabilisering. Avhengig av utførelsen kan noen av disse eksemplene motstå og begrense bevegelse på en kontrollert måte. Som brukt her skal "motstå" eller "motstand" referere seg til den kraft som er nødvendig for bevegelse over et fullstendig bevegelsesområde, mens i motsetning hertil "grense" eller "begrensning" ikke skal referere seg til noen kraft, men til en grad. Det vil si at "grense" eller "begrensning" refererer seg til en begrensning av et bevegelsesområde i en eller flere retninger. Med hensyn til den lumbare ryggsøylen vil et normalt fullstendig bevegelsesområde typisk være omtrent tolv (12) grader fleksjon, omtrent åtte (8) grader forlengelse, omtrent ni (9) grader venstre eller høyre lateral bøyning og omtrent 2 grader bevegelse med eller mot urviseren. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 kan derfor utformes med eksempelvis en eller flere mekaniske stoppere for å begrense bevegelsen og/eller for å tilveiebringe en motstand mot en bevegelse utenfor et ønsket område.

Således kan for eksempel en mobilitetspreserveringsanordning ifølge oppfinnelsen, utformet for den lumbare ryggsøylen, i hovedsak tillate minst omtrent fire (4) grader, ofte minst omtrent åtte (8) grader og fordelaktig ikke mer enn omtrent tolv (12) eller fjorten (14) grader fleksjon. Innretningen vil generelt muliggjøre minst omtrent fire (4) grader, ofte minst omtrent seks (6) og fortrinnsvis ikke mer enn omtrent åtte (8) eller ti (10) grader forlengelse. Innretningen vil generelt muliggjøre minst omtrent 0,5 grader, ofte minst omtrent en (1) grad og fortrinnsvis ikke mer enn omtrent to (2) eller tre (3) grader rotasjon, avhengig av den ønskede kliniske virkningen. Mer generelt hva angår ryggsøylen, kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 i samsvar med oppfinnelsen tilveiebringe opptil omtrent 100% eller 125%) av det normale bevegelsesområdet for et bevegelsessegment som behandles. Sluttpunkter for bevegelsesområdet kan enten være brå, så som ved bruk av første og andre komplementære mekaniske stoppflater eller det kan være anordnet demping, med en økt motstand mot ytterligere bevegelse.

Ifølge ett aspekt kan bevegelsesmotstanden endres ved å variere tverrsnittsareal og derved stivhet, ved hvilken som helst av flere gradvise skråflater, friksjonsflater eller gradvis dimensjonsfeiltilpasning, eller andre biomekaniske egenskaper som er relevante i forbindelse med preservering eller gjenoppretting av en fysiologisk funksjon hva angår mobilitet. I noen utførelser kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 være utformet for å gi et fullstendig, uhindret bevegelsesområde (for eksempel utenfor det normale anatomiske området), et halvveis begrenset bevegelsesområde (for eksempel tilnærmet et normalt anatomisk område) hvor et fullt bevegelsesområde muliggjøres i kombinasjon med økt bevegelsesmotstand eller et begrenset bevegelsesområde hvor bevegelsesutstrekningen er mekanisk begrenset i en eller flere frihetsgrader, med eller uten økt bevegelsesmotstand.

Hva angår en mobilitetspreserveringsanordning 10 med kule- og sporutformingen som et fleksibelt element 22, nærmere beskrevet nedenfor, kan anordningen 10 utformes for den lumbare ryggsøylen med minst omtrent 4 grader, ofte minst omtrent 8 grader og fortrinnsvis ikke mer enn omtrent 20 grader fleksjon (bøyning forover). Mobilitetspreserveringsanordningen 10 vil generelt muliggjøre minst omtrent 4 grader, ofte minst omtrent 6 grader og fortrinnsvis ikke mer enn omtrent 20 grader forlengelse (bøyning bakover). Rotasjon vil være uhindret innenfor det normale bevegelsesområdet.

I en utførelsesform kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 være tilnærmet de biomekaniske egenskapene til den fysiologiske virvel- eller skivestrukturen, avhengig av de spesielle funksjoner som ligger til grunn for den terapeutiske prosedyren. Ifølge ett aspekt kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 i alt vesentlig ha en tilpasset masse- og kompresjonsmodul. Som brukt her, skal dette referere seg til at modulene er tilpasset hverandre. En serie med mobilitetspreserveringsanordninger 10 for tilveiebringelse av dynamisk stabilisering, kan være anordnet for behandlingsprogresjon for behandling av symptomatisk diskogen smerte, alt fra behandling av pasienter hvor det radiografisk er fastslått bare liten degenerering eller kollaps, og til andre tilstander hvor en ekstra spinalstøtte vil kunne være gunstig.

I et annet aspekt er en mobilitetspreserveringsanordning 10 utformet for mekanisk og innstillbar distraksjon av et skiverom 860 og er da utformet for en anordning slik at den vil være orientert i hovedsak i flukt med den mest fremtredende kompressive belastningen. For eksempel kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 være utformet for plassering omtrent rotasjonssentralt i et humant skivebevegelsessegment. Dessuten kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 være utformet for plassering uten kompromittering av annulus og for avlastning og deling av fysiologiske belastninger med de normale lastbærende biologiske strukturene. Slike lastbærende strukturer innbefatter typisk annulus og nukleus pulposus, alene eller i kombinasjon.

I en utførelsesform innbefattende minst et proksimalt legeme 12 og et distalt legeme 16, kan den totale lengden til mobilitetspreserveringsanordningen 10 være mellom omtrent 40 mm og omtrent 60 mm. Typisk vil mobilitetspreserveringsanordningen 10 ha et sideforhold på minst en. Typisk vil det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16 være i alt vesentlig anordnet innbyrdes koaksialt for derved å lette den aksiale implanteringen av anordningen 10 gjennom en boring 860 i det virvellegeme. Sideforholdet er forholdet mellom den totale lengden og den største diameteren. Det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16 er typisk dimensjonert og utformet basert på størrelse, vekt og den støtte som er nødvendig for den spesielle pasienten, hvilket en fagperson vil forstå basert på et studium av den foreliggende beskrivelsen. I noen utførelser, med gjengede benankere, kan en mindre mobilitetspreserveringsanordning innbefatte et proksimalt legeme 12 med første gjenger 32 med en hovedgjengediameter på omtrent 0,5" og en minste gjengediameter på omtrent 0,4" og et distalt legeme med andre gjenger 36 med en hovedgjengediameter på omtrent 0,4" og en minste gjengediameter på omtrent 0,2". En større mobilitetspreserveringsanordning 10 kan innbefatte et proksimalt legeme 12 med første gjenger 32 med en hovedgjengediameter på omtrent 0,6" og en minste gjengediameter på omtrent 0,4" og et distalt legeme 16 med andre gjenger 36 med en hovedgjengediameter på omtrent 0,43" og en minste gjengediameter på omtrent 0,3". Ofte vil hovedgjengediameterne ligge mellom fra omtrent 0,25" til omtrent 0,75" mens de minste gjengediameterne ligger fra omtrent 0,125" til omtrent 0,5". Dimensjonene og de relative proporsjonene kan imidlertid variere, alt etter behovet til den bestemte pasient og det bestemte tilfellet.

Det proksimale legemet 12, mellomlegemet 14 og det distale legemet 16 kan tilformes av mange materialer, hvilket en fagmann vil forstå basert på den foreliggende beskrivelsen. Ifølge ett aspekt kan materialet være en metallegering så som Ti6A14V, Elgiloy™ (en superlegering av koboltkrom), MP35N, rustfritt stål eller andre materialer i samsvar med de biomekaniske egenskapene. Typisk velges legeringen for oppnåelse av høy strekkstyrke, opptil mer enn 21000 kg/cm<2>, samt høy utmattingsstyrke. Komponentene kan også være av et biokompatibelt materiale som er valgt med hensyn til nedslitings- og/eller slitestyrken, så som for eksempel koboltkrom superlegeringer så som Stellite™, tilgjengelig fra Deloro Stellite, Inc., distribuert fra Goshen, Indiana. Ifølge et annet aspekt kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 være av et biokompatibelt polymert materiale så som for eksempel polyeter-eter-keton (PEEK) eller polyeter-keton-keton (PEKK). Ifølge andre aspekter kan mobilitetspreserveringsanordningen være laget av polymerer, metaller og andre materialer eller kombinasjoner av materialer med egnede biomekaniske egenskaper for samvirke med virvellegemene og for tåling av de belastninger som overføres gjennom mobilitetspreserveringsanordningen 10.

I utførelser som innbefatter et proksimalt legeme 12 og et distalt legeme 16, er mobilitetspreserveringsanordningen 10 generelt utformet slik at den strekker seg mellom hosliggende cephalad og kaudad virvellegemer så som for eksempel mellom virvellegemene ved L5 og S1. Eksempler på plassering av slike utførelser er vist i figurene 25 til 28, 30 og 32 til 34. Det proksimale legemet 12 er vanligvis utformet for sikring av mobilitetspreserveringsanordningen 10 sin proksimale ende relativt et kaudad plassert virvellegeme 800. Tilsvarende innbefatter det proksimale legemet 12 vanligvis en første holdestruktur 32. En slik første holdestruktur 32 er

eksempelvis vist som en første yttergjenge 32 på det proksimale legemet 12 i tegningsfigurene. Denne første holdestrukturen 32 er utformet for festing av det proksimale legemet 12 i en boring 850 gjennom et kaudad virvellegeme 800 som vist i figurene 28 og 29. Ifølge et annet aspekt kan den første holdestrukturen 32 for det proksimale legemet 12 være utformet for kompresjons- eller glidefesting av det proksimale legemet 12 i boringen 850. Ifølge nok et aspekt kan den første holdestrukturen 32 innbefatte en inngrodd struktur som fremmer benvekst for sikring av det proksimale legemet 12 i boringen 850. Andre utforminger av den første holdestrukturen 32 vil en fagperson kunne se på basis av den foreliggende beskrivelsen. Det proksimale legemet 12 kan definere et proksimalt løp 42.1 noen utførelser kan dette proksimale løpet 42 virke som en adgangsport og kan ligge i

lengdeaksen. Det proksimale løpet 42 kan strekke seg koaksialt fra den proksimale enden og til den distale enden av det proksimale legemet 12.

Det distale legemet 16 er generelt utformet for festing av den distale enden av mobilitetspreserveringsanordningen 10 til et cephalad plassert virvellegeme 900. Således innbefatter det distale legemet 16 typisk en andre holdestruktur. Som eksempel er det som en slik andre holdestruktur 36 vist en andre yttergjenge 36 på det distale legemet 16 i tegningsifgurene. Den andre holdestrukturen 36 er utformet for festing av det distale legemet 16 i en boring 850 gjennom et cephalad virvellegeme 900 som vist i figurene 28 og 29. Ifølge et annet aspekt kan den andre holdestrukturen 36 til det distale legemet 16 være utformet for kompresjons- eller glide festing av det distale legemet 16 i boringen 850. Ifølge nok et aspekt kan den andre holdestrukturen 36 innbefatte struktur som fremmer benvekst for festing av det distale legemet 16 i boringen 850. Andre utførelser av den andre holdestrukturen 36 vil en fagperson kunne se, på basis av den foreliggende beskrivelsen. Det distale legemet 16 kan ha et proksimalt løp 42. Dette proksimale løpet 42 kan strekke seg koaksialt fra det distale legemet 16 sin proksimale ende og til dets distale ende.

I noen utførelser er mellomlegemet 14 en mellomdel mellom det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Mellomlegemet 14 kan være utformet for opptak av krefter eller redistribuering av belastninger mellom hosliggende virvler. Mellomlegemet 14 er typisk festet ved en proksimal ende til det proksimale legemet 12 og ved en distal ende til det distale legemet 16. Ifølge ett aspekt kan det proksimale legemet 12, mellomseksjonen 14 og det distale legemet 16 være utformet som en enkelt materialdel. Mellomlegemet 14 kan ha et mellomløp 44. Mellomløpet 44 kan strekke seg fra mellomlegemet 14 sin proksimale ende og til dets distale ende eller kan gå til mellomlegemets proksimale ende og ha fluidforbindelse med en eller flere åpninger 74. Dette vil bli beskrevet nærmere nedenfor. Ifølge ett aspekt kan mellomløpet 44 strekke seg koaksialt fra mellomlegemet 14 sin proksimale ende og til dets distale ende.

Mellomlegemet 14 innbefatter typisk et fleksibelt element 22 som muliggjør en begrenset bevegelsesfrihet mellom det proksimale legemet 12 og det distale legeme 16 sine relative stillinger. Det fleksible elementet 22 kan innbefatte i det minste en del av mellomlegemet 14 og kan strekke seg som en del av dette. Det fleksible elementet 22 i mellomlegemet 14 kan innbefatte en kabel, en fjær, en spiralbøy, et innhakket fleksibelt legeme, på hverandre lagte ringskiver, en kule- og sporutforming eller en kombinasjon av disse, eller andre fleksible elementer som "støtabsorbenter", som et leddpunkt og/eller et svingepunkt for bevegelse mellom hosliggende virvler som er festet til mobilitetspreserveringsanordningen 10. Når det fleksible elementet 22 i mellomlegemet 14 er en fjær eller en spiralbøy, er dette elementet typisk utformet for bæring av en statisk belastning på mellom 4,5 kg og 136 kg ved en defleksjon på 1 mm. Typisk er den nevnte spiralbøyen utformet for bæring av en statisk last på mellom 22,7 kg og 90 kg ved en defleksjon på 1 mm. I et utførelseseksempel er spiralbøyen utformet for bæring av omtrent 45 kg ved en defleksjon på 1 mm. Den last som bæres av en slik spiralbøy kan modifiseres ved å endre antallet viklinger, endre fjærkonstanten eller ved å endre "midje"-diameteren til spiralbøyen.

Videre kan mellomlegemet 14 ha en eller flere åpninger 74 hvorigjennom et prostetisk nukleusmateriale 60 kan innføres i et ekspansjonskammer 20 som dannes av den ekspanderbare membranen 18.1 andre aspekter kan åpningene 74 bare relatere seg til det fleksible element 22 sin funksjon. Som nevnt foran kan åpningene 74 ha fluidforbindelse med et mellomløp 44 i mellomlegemet 14. Mellomløpet 44 kan strekke seg koaksialt fra mellomlegemet 14 sin proksimale ende og til åpningene 74.1 andre utførelser kan mellomløpet 44 strekke seg fra mellomlegemet 14 sin proksimale ende og til dets distale ende. Videre kan mellomløpet 44 være koaksialt med og i forbindelse med det proksimale løp 42 når mellomseksjonen 14 er festet til det proksimale legemet 12.

Den ekspanderbare membranen 18 er generelt utformet for ekspandering inn i skiverommet 860 for derved å tilveiebringe en viss grad av bæring for de hosliggende virvellegemer 800, 900. Den ekspanderbare membranen 18 kan danne et ekspansjonskammer 20. Ifølge ett aspekt kan ekspansjonskammeret 20 dannes med den ekspanderbare membranen 18 i en avslappet tilstand. Ifølge andre aspekter kan ekspansjonskammeret 20 bare dannes når den ekspanderbare membranen 18 er i det minste delvis ekspandert. Den ekspanderbare membranen 18 blir typisk ekspandert in situ ved tilføring og/eller hydrering av et prostetisk nukleusmateriale 60 til og/eller i et ekspansjonskammer 20 slik det er vist i figurene 26 og 27. Den ekspanderbare membranen 18 kan holde det prostetiske nukleusmaterialet 60 i ekspansjonskammeret 20. Den ekspanderbare membranen 18 kan være utformet for assimilering av krefter eller redistribuering av belastninger mellom hosliggende virvler når membranen er ekspandert. Den ekspanderbare membranen 18 er typisk utformet for å strekke seg rundt eller i en avstand relativt lengdeaksen til i det minste en del av det proksimale legemet 12, mellomseksjonen 14 og/eller det distale legemet 16. Ifølge ett aspekt kan den ekspanderbare membranen 18 utformes for oppblåsing i skiverommet 860 helt til den får formkontakt med samtlige eller i alt vesentlig samtlige overflater i skiverommet 860.1 den ekspanderte tilstanden kan den ekspanderbare membranen være utformet for funksjonsmessig å reprodusere de samme lastbærende karakteristikker som en naturlig skives nukleus pulposus. På denne måten kan en mobilitetspreserveringsanordning 10 preservere og gjenopprette mobiliteten i et spinalbevegelsessegment. I utførelser med et mellomlegeme 14, er den ekspanderbare membranen 18 typisk utformet for å strekke seg rundt lengdeaksen til i det minste en del av mellomlegemet 14.1 en slik utførelse kan den ekspanderbare membranen 18 være utformet som et rør som strekker seg fra det proksimale legemet 12 og til det distale legemet 16, idet mellomlegemet 14 strekker seg gjennom rørløpet. I en slik utførelse vil innsiden av røret danne ekspansjonskammeret 20 når prostetisk nukleusmateriale 60 blir ført inn i mobilitetspreserveringsanordningen 10.

I utførelser av det avlange legemet 12 uten et mellomlegeme 14, er den ekspanderbare membranen 18 typisk utformet til å virke som et mellomlegeme 14 for forbindelse mellom det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16.1 en slik utførelse kan den ekspanderbare membranen 18 være utformet som et rør som strekker seg mellom det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16 og er festet til disse. I denne utførelsen vil også innsiden av røret danne ekspansjonskammeret 20 når prostetisk nukleusmateriale 60 blir ført inn i mobilitetspreserveringsanordningen 10.1 utførelser med bare ett enkelt proksimalt legeme 12, kan den ekspanderbare membranen 18 være festet til en ende av det proksimale legemet 12. Den ekspanderbare membranen 18 kan ekspandere ut fra enden av det proksimale legemet 12 for kontakt med virvelskiverommet 860 tilveiebrakt med en nukleektomiprosedyre. I denne utførelse ligner den ekspanderbare membranen 18 på en ballong hvis innside vil begrense ekspansjonskammeret 20.

Den ekspanderbare membranen 18 blir typisk tilformet av et elastomert materiale som har en ønsket ekspanderbarhet, fleksibilitet og varighet. Den ekspanderbare membranen 18 kan tilformes av et elastomert materiale som kan plasseres i kroppen, er stabilt og biokompatibelt. Det elastomere materialet- kan en durometer shore A-hardhet i området fra i alt vesentlig omtrent 20-90.1 visse utførelser, som en fagperson vil forstå, kan dette området for durometer shore A-hardheten medføre en ettergivende membran. Et eksempel på et egnet elastomert materiale er silikongummi som har en forlengelse på mellom omtrent 500% og omtrent 1500%, mest foretrukket omtrent 1000%, med en veggtykkelse på 5,5 mm (0,220"). Den spesielle utformingen og de fysikalske egenskapene til den ekspanderbare membranen kan variere avhengig av den aktuelle behandling eller funksjon. Eksempelvis kan den ekspanderbare membranen 18 være utformet av et fuktighetspermeabelt bioabsorberbart materiale som vil kunne forbli på plass for opptak av fysiologiske belastninger når det prostetiske nukleusmaterialet 60 sveller og adgangsstedet heles. Den ekspanderbare membranen 18 kan også belegges med et terapeutisk middel for levering, administrering til de strukturer hvormed den får formkontakt i helt fylt og plassert tilstand. I et utførelseseksempel kan det terapeutiske middelet være lagt på ytterflaten til den ekspanderbare membranen.

I en annen utførelse er mobilitetspreserveringsanordningen 10 utformet som en på forhånd tilformet ekspanderbar membrankomponent 18 som innbefatter på forhånd innlagt prostetisk nukleusmateriale 60, hvilket materiale er forseglet i et ekspansjonskammer 20. Mer særskilt kan den ekspanderbare membranen 18 være utformet som en omhylling bestående av tett vevde eller knyttede polymere fibere så som for eksempel Dacron<tm> eller et annet materiale med en sammenlignbar strekkmodul. Den ekspanderbare membranen 18 vil, utformet som en omhylling, kunne la seg brette rundt mellomlegemet 14 for implantering, slik det er vist i figur 21. Omhyllingen kan være tilformet av andre tett vevde vevnader av fleksibelt polymert materiale med høy molekylvekt og stor styrke, så som for eksempel polyetylen med høy molekylvekt, polyester, polyolefin, polyetylentereftalat, polytetrafluoretylen, polysulfon, nylon eller andre materialer med høy molekylvekt og høy styrke, herunder karbonfibergarn, keramiske fibere, metalliske fibere, osv. Vevnaden kan ha porer som er små nok til å holde det prostetiske nukleusmaterialet innenfor omhyllingen og samtidig muliggjøre passasje (ensrettet eller bidireksjonalt) av hydrasjonsfluider med lav molekylvekt eller terapeutiske midler. I et utførelseseksempel kan åpningene ha en gjennomsnittlig diameter på tilnærmet 10 mikrometer, men andre dimensjoner er aksepterbare. Selv om vevnaden her er beskrevet som vevet, kan det benyttes andre utforminger som gir et semipermeabelt eller mikroporøst resultat. Det valgte materialet kan muliggjøre ekspansjon og kontraksjon av det prostetiske nukleusmaterialet 60 på en kontrollert måte. Det prostetiske nukleusmaterialet 60 kan på mer effektiv måte dempe skiven på samme måte som det naturlige nukleus pulposus dersom omhyllingsvevnaden er fleksibel og semiettergivende. Typisk skal vevnaden ha en briststyrke som er større enn svellingstrykket til det prostetiske nukleusmaterialet 60 i fullt hydratert tilstand for derved å hindre en riving og tap av den hydrogele kjernen. Ved at det benyttes en omhylling eller mantel som er både fleksibel og semiettergivende, og i noen tilfeller med en elastisitetsmodul tilpasset den for nativt nukleus, kan den fylte omhyllingen på effektiv måte virke som en demper og kan på egnet måte oppta og fordele belastninger. Fullt hydratert kan en ikke-elastisk omhylling som er ekspandert i samsvar med full kapasitet ikke strekke seg eller gi etter når en last påføres og kan ikke deformere seg, fordi kompresjonsmodulen i det normale belastningsområdet er tilnærmet vertikal eller ikke-kompressibel, og kan heller ikke fordele belastninger jevnt med tilhørende sannsynlighet for innretningssynkning og/eller overgangssyndrom.

I nok en utførelse kan den ekspanderbare membranen 18 bestå av ikke-vevde fibere. Slike ikke-vevde fibere kan være av en type lik den som benyttes ved fremstilling av Tyvek<tm->film. I en annen utførelse kan en fuktighetspermeabel polymer og ekspanderbar membran 18 være i form av en biaksiait orientert membran som er modifisert med mekaniske midler slik at den blir mikroporøs, eksempelvis ved laserboring eller ved hjelp av kjemiske metoder. Ifølge ett aspekt kan de kjemiske metodene innbefatte utvasking av offersaltpartikler for derved å oppnå en tilfredsstillende sluttform. Disse kjemiske metodene vil kunne medføre åpninger i området 10 mikrometer. Under visse forhold kan slike sluttformer fremme en vevsvekst.

I en annen utførelse består den ekspanderbare membranen 18 av et fuktighetspermeabélt materiale som er delvis fylt med et prostetisk nukleusmateriale 60 før den aksiale implantering og plassering i det forberedte rom. Den ekspanderbare membranen 18 kan også være forseglet før implanteringen. Det prostetiske nukleusmaterialet 60 i denne varianten er typisk hydroskopisk. Som følge av en infusjon av fuktighet fra fysiologisk fluid i skiverommet 860 gjennom det fuktighetspermeable materialet i den ekspanderbare membranen 18, vil det prostetiske nukleusmaterialet 60 svelle in situ og derved ekspandere en semiettergivende ekspanderbar membran 18. Den ekspanderte ekspanderbare membranen 18 kan da gi distraksjon og et maksimalt overflateareal. I noen aspekter kan den ekspanderbare membranen 18 ekspandere for formkontakt med flatene og strukturene i skiverommet 860. Den ekspanderbare membranen 18 kan da på en effektiv måte fordele fysiologiske belastninger.

I utførelser med minst ett proksimalt legeme 12 og et distalt legeme 16, er den ekspanderbare membranen 18 typisk fastgjort på tett måte til det proksimale legemet 12 og/eller det distale legemet 16 og/eller mellomlegemet 14. Ifølge ett aspekt er den ekspanderbare membranen 18 tett fastgjort ved sin proksimale ende til det proksimale legemet 12 sin distale ende og er ved sin distale ende tett forbundet med det distale legemet 16 sin proksimale ende. Ifølge et annet aspekt er den ekspanderbare membranen 18 tett festet ved sin proksimale ende rundt den proksimale enden til mellomlegemet 14 mens den ved sin distale ende er tett festet rundt den distale enden til mellomlegemet 14. Når åpninger 74 er anordnet i mellomlegemet 14, er den ekspanderbare membranen 18 typisk festet på steder både proksimalt og distalt i forhold til åpningene 74 eller andre passasjer hvorigjennom prostetisk nukleusmateriale 60 kan gå for ekspandering av den ekspanderbare membranen 18.1 utførelser med bare ett proksimalt legeme 12, er den ekspanderbare membranen 18 typisk festet til det proksimale legemet 12 sin distale ende og har fluidforbindelse med det proksimale løpet 42 for ekspandering.

Den ekspanderbare membranen 18 kan være mekanisk, kjemisk eller på annen måte festet til ett eller flere av det proksimale legemet 12, det distale legemet 16 og mellomlegemet 14. Ifølge ett aspekt kan det rundt den ekspanderbare membranen 18 være anordnet holderinger for festing av den ekspanderbare membranen 18 til de hosliggende komponenter, slik det er vist i figurene 5 til 10, 12, 13, 19 og 20. Figurene 19 og 20 viser noen detaljer vedrørende utførelser for festing av den ekspanderbare membranen 18 til eller i den hosliggende struktur. Typisk vil en første holdering 52 feste den proksimale enden av den ekspanderbare membranen 18 mens en andre holdering 56 vil feste den distale enden av den ekspanderbare membranen 18. Ifølge ett aspekt kan holderingene være lasersveiset for ytterligere fastgjøring av ringen rundt den ekspanderbare membranen 18. Som eksempelvis vist i figurene 19 og 20, kan den ekspanderbare membranen 18 være adhesivt festet til og/eller ved hjelp av lasersveising være festet til en holdering, til eller i det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Den ekspanderbare membranen 18 kan festes med et adhesiv. Et egnet adhesiv er et silikonadhesiv.

Den ekspanderbare membranen 18 kan ekspanderes ved innsprøyting av prostetisk nukleusmateriale 60. Ifølge ett aspekt kan innføringen av det prostetiske nukleusmaterialet 60 skje under et høyt trykk. Typisk blir det prostetiske nukleusmaterialet 60 sprøytet inn i den ekspanderbare membranen 18 med en sprøyte. På denne måten kan den ekspanderbare membranen 18 være flatlagt og gå inn i skiverommet 860 for formkontakt med flater i skiverommet 860. Ekspanderingen av den ekspanderbare membranen 18 kan begrenses som følge av kontakt med og bevegelse av endeplatene på de hosliggende virvellegemer og annulus. Prostetisk nukleusmateriale 60 kan innbefatte saltløsninger, viskoelastiske geler, elastomere faste stoffer eller blandinger eller kombinasjoner av disse.

Ifølge et foretrukket aspekt kan det prostetiske nukleusmaterialet 60 være en hydrogel som kan innføres i den ekspanderbare membranen 18 sitt ekspansjonskammer 20 i en flytende eller tørr form eller i form av mikrolegemer eller -perler. Videre, uavhengig av materialet, kan det prostetiske nukleusmaterialet fordelaktig ha et Shore D-område fra mellom A10 til D90. For eksempel er en hydrogel formulert som en blanding av hydrogelpolyakrylonitril eller ethvert annet hydrofilt akrylatderivat med en unik multiblokk sampolymerstruktur eller et annet hydrogelmateriale som har en evne til å absorbere og støte ut fluider, med bibehold av strukturen under ulike påkjenninger. Eksempelvis kan hydrogelen være formulert som en blanding av polyvinylalkohol og vann. Den hydrogele kjernen som dannes inne i den ekspanderbare membranen 18 vil svelle når den absorberer fluid gjennom den porøse vevnadsveggen til den ekspanderbare membranen 18, fordelaktig på samme måte som et naturlig nukleus. Når den er fullstendig hydrert, vil hydrogelkjernen ha et vanninnhold på 25-95%. Hydrogelmaterialet i en egnet utførelsesform fremstilles under varemerket Hypan® av Hymedix International, Inc. og har et vanninnhold på omtrent 80-95%». Et annet hydrogelsystem innbefatter naturlige hyaluronangeler eller blandinger som kan være kjemisk aldret for å styrke strukturen, for eksempel bærestabiliteten eller den fysikalske tilstanden, og for å optimere biomekaniske egenskaper in situ. Slik kjemisk endring kan eksempelvis skje ved hjelp av lasereksponering, for eksempel for å konvertere væske til et fast materiale. Andre hydrogeler (så som PEG, PEO, PVP) eller blandinger av hydrogeler (så som PVA/PVP; PEG-baserte/PE-glykerte hydrogeler; tverrbundne alifatiske polyoksamidpolymerer; eller kombinasjoner av syntetiske og naturlige polypeptider eller GAG så som aktin, fibrinogen, kollagen og elastin; kondroitin, keratin og dermatansulfat; kitosan) og/eller elastomerer eller andre kombinasjoner (for eksempel inkorporering av en ionisk eller hydrofob monomer i det hydrogele nettverk for tilveiebringelse av en reversibel responsiv polymer) som optimerer ønskede intramolekylære og intermolekylære bindinger og reproduserer de viskoelastiske egenskapene til det native nukleus, kan også benyttes. Konseptuelt muliggjøres dette ut fra en forståelse av de fundamentale forhold mellom strukturen til polymeren (eksempelvis molekylvekt, tverrbindingstetthet, osv.) under fysiologiske betingelser og de fysikalske egenskapene til den resulterende hydrogelen. Som nevnt består det native nukleus i hovedsak av type II kollagen (brusklignende) og store proteinmakromolekyler, også kalt proteoglykaner, som absorberer vann inn i skiven og er meget viktige med hensyn til skivens biomekaniske egenskaper. Hydrogelene modifiserer sitt molekylære arrangement, volum og/eller sin fase påvirket av en spesifikk stimulus så som temperatur, lys, en pH-endring eller en annen kjemisk påvirkning, osmotisk trykk eller mekaniske belastninger, eller et elektrisk felt, og valg av det prostetiske nukleusmaterialet ifølge oppfinnelsen er ikke begrenset med hensyn til materialets triggerstimuli og materialvalget kan innbefatte kjemisk og/eller fysikalsk tverrbundne geler (for eksempel via ionekompleksering eller slike som er termoreversibelt tverrbundne). I en foretrukket utførelse velges derfor det prostetiske nukleusmaterialet basert på dets stabilitet under fysiologiske betingelser og/eller i fysiologiske fluider, herunder materialets evne til å motstå belastning, tåle skjærspenninger og utmattingskrefter eller andre faktorer som ellers vil kunne medføre fragmentering eller på annen måte fremme ekstrudering eller migrering, eller fraksjonsmassetap over tid.

Ifølge andre aspekter kan den ekspanderbare membranen 18 være utformet slik at den inneholder prostetisk nukleusmateriale 60 i form av hydrogeler som er implantert eller innført i en dehydrert tilstand, for eksempel ved hjelp av en glyserinbærer. Hydrogelene er typisk tredimensjonale strukturer som i hovedsak består av hydrofile (det vil si svært høy affinitet for vann) polymere materialer eller sampolymerer som holder på vann, uten oppløsning, innenfor en nettverksstabilitet som oppnås som følge av tilstedeværelsen av kjemiske eller fysikalske tverrbindinger (eksempelvis innflokinger; krystaller; primær kovalent eller sekundært hydrogen, ioniske eller Van der Waalske bindinger). På denne måten kan den totale størrelsen til mobilitetspreserveringsanordningen 10 reduseres med mulighet for innføring av hydrogelen gjennom en mindre adgang og med etterfølgende hydrering, hvilket medfører et økt volum av hydrogelen, hvilket kan bidra til skivedistraksjon for derved i det minste delvis å gjenopprette skivehøyden. I noen utførelser kan det prostetiske nukleusmaterialet 60 forbli som fluid. I andre utførelser kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 være utformet for plassering via en minimal adgang, ved at hydrogelen eller det polymere materialet innføres i en første tilstand (eksempelvis flytbar), hvoretter materialet tillates eller påvirkes til overgang til en andre fase eller tilstand (eksempelvis en fast form). På denne måten kan det prostetiske nukleusmaterialet 60 innføres gjennom en minst mulig adgang og allikevel tilføres i en mengde som er tilstrekkelig til å fylle skiverommet 860 for oppnåelse av den ønskede funksjonen. Eksempler på metoder for omdanning av et materiale fra en første flytbar tilstand til en andre fast tilstand innbefatter, uten begrensning: en temperaturfaseendring så som fra en smeltet tilstand til en frossen tilstand, polymerisering av en monomer eller polymer med lav molekylvekt så som ved hjelp av en katalysator; laser- eller UV-tverrbinding av en flytende polymer slik at det dannes et fast materiale, utvasking av et løsemiddel idet det erstattes med vann (for eksempel kan polyakrylonitril-polyakrylamidhydrogel løses i dimetylsulfoksid (DMSO) slik at det dannes en flytbar væske som med en gang vil gå over til fast form i nærvær av vann, som DMSO fortrinnsvis går inn i), bruk av reverse geleringspolymerer så som Pluronic™, kommersielt tilgjengelig fra BASF, Inc., Mount Olive, New Jersey (USA), et materiale som er væskeformet ved romtemperatur og går over til fast form ved økende temperaturer så en kroppstemperatur, osv.

Som nevnt blir mobilitetspreserveringsanordningen 10 typisk implantert etter en fullstendig eller delvis nukleektomi for fjerning av alt eller en del av nukleus pulposus for derved å tilveiebringe et skiverom 860. Generelt vil imidlertid den boring 850 hvorigjennom en prostetisk nukleusanordning 10 blir implantert aksialt, typisk være mindre enn volumet til det skiverom 860 som skal forsterkes eller byttes. For kompensering for spatial diskrepans, kan ifølge en variant, en ekspanderbar membran 18 bli innført i en sammenfoldet, avslappet eller ikke fylt tilstand i det klargjorte skiverommet 860, hvoretter prostetisk nukleusmateriale 60 blir innsprøytet eller infusert i membranen in situ. In situ blir det prostetiske nukleusmaterialet 60 typisk levert gjennom et avlangt leveringsrør eller et kateter forbundet med sprøyten. Et avlangt leveringsrør kan ligge an mot det proksimale legemet 12 sin proksimale ende for overføring av det prostetiske nukleusmaterialet til det proksimale løpet 42 i det proksimale legemet 12. Ifølge ett aspekt kan de to komponentene sampasses ved rotasjonssamvirke, for eksempel ved å benytte en Leur Lock-utførelse. Alternativt kan det avlange leveringsrøret være utformet for opptak i et løp (eksempelvis det proksimale løpet 42, mellomløpet 44 og/eller det distale løpet 46) slik det er vist i figurene 19 til 22. Avhengig av den spesielle utformingen, kan det prostetiske nukleusmaterialet 60 legges inn i ekspansjonskammeret 20 som definert av den ekspanderbare membranen 18 direkte fra det proksimale løpet 42, gjennom åpningene 74 som har forbindelser med det proksimale løpet 42 eller mellomløpet 44, eller på andre måter slik en fagperson vil forstå på basis av den foreliggende beskrivelsen. Den distale enden til det avlange leveringsrøret kan innføres gjennom en kanyle i det proksimale legemet 12, slik det er vist i figurene 19 til 22. Når det prostetiske nukleusmaterialet 60 føres inn gjennom det proksimale løpet 42 eller gjennom åpningene 74, vil materialet gå mot innsiden av den ekspanderbare membranen 18, og forutsatt tilstrekkelig innvendig trykk, vil da den ekspanderbare membranen 18 ekspanderes når ekspansjonskammeret 20 fylles.

Figurene 1 til 4 viser et eksempel på en mobilitetspreserveringsanordning 10. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 innbefatter det proksimale legemet 12, mellomlegemet 14 og det distale legemet 16. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 vil typisk ha et sideforhold større enn 1. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 kan være utformet som en enkelt materialdel, som vist i figurene 1 og 2, eller kan bestå av flere komponenter som er sammenkoblet, slik det er vist i figur 3. Når den er bygget opp av flere komponenter, kan den proksimale komponenten og den distale komponenten være festet til hverandre for derved å danne mobilitetspreserveringsanordningen 10.

I flerkomponentutførelsen kan en komponent innbefatte en hanndel 24 mens den samvirkende komponenten innbefatter en hunndel 26. Hanndelen 24 er da opptatt i hunndelen 26 for sammenkobling av de to komponentene. Som vist i figur 3, er mellomlegemet 14 og det distale legemet 16 maskinert ut fra en enkelt materialdel og innbefatter hanndelen 24. Det proksimale legemet 14 er maskinert fra en enkelt materialdel og innbefatter hunndelen 26. Hunndelen 26 er i hovedsak utformet for opptak av hanndelen 24. Ifølge ett aspekt kan hunndelen 26 være dimensjonert og/eller tilformet for roterbart opptak av hanndelen 24. Eksempelvis kan både hanndelen 24 og hunndelen 26 ha en sirkulær form om lengdeaksen for derved å muliggjøre en rotasjonsbevegelse under sammenkoblingen, eller hunndelen 26 kan ha en sirkulær form om sin lengdeakse mens hanndelen 24 kan ha en heksagonal form om sin lengdeakse, men dimensjonert for opptak i hunndelen 26. På denne måten kan den proksimale komponenten og den distale komponenten roteres uavhengig av hverandre, hvilket medfører fordeler med hensyn til avstand og distraksjon, slik en fagperson vil forstå. Ifølge et annet aspekt kan hunndelen 26 være dimensjonert og/eller tilformet for sammenlåsende opptak av hanndelen 24. Eksempelvis kan både handdelen 24 og hunndelen 26 ha en heksagonal form om lengdeaksen, med korresponderende dimensjoner som muliggjør at hanndelen 24 kan bli låsbart opptatt i hunndelen 26 for sammenkobling av de to komponentene. På denne måten kan den proksimale komponenten og den distale komponenten roteres synkront, men allikevel kunne implanteres uavhengig.

Ved bruk kan eksempelvis utførelser av flerkomponentutformingen av det avlange legemet 12 muliggjøre en mer effektiv bruk av Sl-virvelen for driving og løfting av L5-segmentet på en styrt måte og uavhengig av pasientens anatomi eller plasseringen av et første gjengesamvirke på/inn i L5-virvellegemet. Videre vil modulariteten til flerkomponentutformingene av det avlange legemet 12 kunne lette retensjonen ved behandlingsprogresjoner. For eksempel kan en plugg innføres i den proksimale enden av en kannulert nedre hunnankerdel, hvilken plugg strekker seg tilstrekkelig gjennom og distalt inn i det med åpningen forsynte mellomlegemet 14 i mobilitetspreserveringsanordningen for derved på en effektiv måte å redusere innretningens fleksibilitet. I det ekstreme kan en slik plugg effektiv omdanne spinalmobilitetsanordningen 10 til en immobiliserings- eller fusjonsinnretning.

Det proksimale legemet 12 i figurene 1 til 3 har et sett av første gjenger 32 for festing av det proksimale legemet 12 til legemet til en kaudal virvel 800. Disse første gjengene 32 er som eksempel vist i en utstrekning over hele lengden til det proksimale legemet 12. Disse første gjengene 32 kan innbefatte en skråflate for å lette innføringen og fjerningen av mobilitetspreserveringsanordningen 10 fra ulike verktøy som benyttes i forbindelse med implanteringen. Det proksimale legemet 12 kan ha et proksimalt løp 42, som vist i figurene 1 og 2. Dette proksimale løpet 42 i det proksimale legemet 12 kan være utformet for samvirke med et drivverktøy 400, så som for eksempel et sekskantdrivverktøy for derved å kunne tilveiebringe en rotasjonskraft for innføring, uttak av eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 i eller mellom virvellegemer. Alternativt kan det proksimale løp 42 være utformet for å muliggjøre innføring av et drivverktøy 400 inn i mellomløpet 44 i mellomlegemet 14 og/eller i det distale løp 46 i det distale legemet 16.1 tillegg kan det proksimale løpet 42 i det proksimale legemet 12 ha innvendige gjenger 50 for fastgjøring av en plugg 80 og/eller en fleksibel stang 60, slik det er vist i figurene 11, 15 og 16 og omtalt nærmere nedenfor.

Mellomlegemet 14 i figurene 1, 2 og 4 er festet til det proksimale legemet 12. Mellomlegemet 14 er der vist som et spiralformet legeme. Dette spiralformede legemet strekker som vist over i alt vesentlig hele lengden til mellomlegemet 14. En fagperson vil imidlertid vite at dette spiralformede legemet eller et annet fleksibelt element 22 i mellomlegemet 14 kan strekke seg over hele lengden eller bare en del av lengden til mellomlegemet 14. Mellomlegemet 14 kan også ha et mellomløp 44. Mellomløpet 44 kan være koaksialt med og i forbindelse med de proksimale løpet 42 i det proksimale legemet 12. Mellomløpet 44 som vist i figurene 2 og 4 kan være utformet for samvirke med et drivverktøy 400, eksempelvis et sekskantdrivverktøy for derved å muliggjøre tilveiebringelsen av en rotasjonskraft for innføring, uttak eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 i eller mellom virvellegemer. Alternativt kan mellomløpet 44 være utformet for å muliggjøre en gjennomføring av et drivverktøy 400 til inn i det distale legemet 16.1 tillegg kan mellomløpet 44 ha innergjenger 50 for fastgjøring av en plugg og/eller en fleksibel stang 60, som vist i figurene 11, 15 og 16 og omtalt nærmere nedenfor. En eller flere åpninger 74 kan strekke seg mellom en ytre flate av mellomlegemet 14 og mellomløpet 44. Åpningene 74 i figurene 1 til 3 er her det rom som foreligger mellom vindingene til det spiralformede legemet. Basert på den foreliggende beskrivelsen vil en fagperson vite at åpningene 74 kan ha mange andre utførelsesform er.

Det distale legemet 16 i figurene 1 til 4 innbefatter et sett av andre gjenger 36 for festing av det distale legemet 16 til et cephalad virvellegeme 900. For eksempel kan disse andre gjengene 36 som vist strekke seg over i alt vesentlig hele lengden av det distale legemet 16.1 en utførelse kan de andre gjenger 36 ha en ytterdiameter som er mindre enn eller lik innerdiameteren til de proksimale gjengene. Således kan de andre gjengene 36 være dimensjonert for glidepasning gjennom en boring hvorigjennom den kaudade gjenge må rotasjonspåvirkes. Videre kan de andre gjengene 36 innbefatte en avskråning for å lette innføringen og fjerningen av mobilitetspreserveringsanordningen 10 fra ulike verktøy som benyttes under implanteringen, så vel som for å bidra under plasseringen av mobilitetspreserveringsanordningen 10 i en pasient. Stigningen til disse andre gjengene 36 kan være mindre enn stigningen til de første gjengene 32 for derved å tilveiebringe en distraksjonsgrad når mobilitetspreserveringsanordningen 10 festes i en hosliggende virvel. I en utførelsesform kan det distale legemet ha andre gjenger 36 med en 12-pitch mens det proksimale legemet 12 kan ha første gjenger 32 med en 10-pitch. Videre kan det distale legemet 16 være utformet som en selvgjengende benskrue, eksempelvis ved at det er forsynt med en sponbryter ved den distale enden av det distale legemet 16. Som vist i figurene 2 og 4 kan det distale legemet 16 også ha et distalt løp 46. Dette distale løpet 46 i det distale legemet 16 kan være utformet for opptak av et drivverktøy 400 for tilveiebringelse av en rotasjonskraft for innføring, uttak eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 i eller mellom virvellegemer. I tillegg kan det distale løpet 46 ha innvendige gjenger 50 for innfesting av en plugg 80, som vist i figurene 11, 15 og 16 og omtalt nærmere nedenfor. Alternativt kan det distale legemet 16 ha en distal kavitet 48, med en lukket ende, som vist i figur 3. Denne distale kavitet 48 kan være utformet for opptak av et drivverktøy 400 for tilveiebringelse av en rotasjonskraft for innføring, uttak eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 som sådan, eller for uavhengig plassering av det distale legemet 16 i eller mellom virvellegemer. Den distale kavitet 48 kan også hindre en migrering av infisert materiale i alt vesentlig forbi mellomlegemet 14, eksempelvis i prosedyrer hvor prostetisk nukleus tilføres mobilitetspreserveringsanordningen 10.1 tillegg kan den distale kaviteten 48 i det distale legemet 16 ha innvendige gjenger 50 for innfesting av en plugg 80 og/eller et avstivningselement 82, som vist i figurene 11, 15 og 16 og omtalt nærmere nedenfor.

Figurene 5 til 8 viser et annet eksempel på en mobilitetspreserveringsanordning 10. Som vist innbefatter mobilitetspreserveringsanordningen 10 et proksimalt legeme 12, et mellomlegeme 14, et distalt legeme 16 og en ekspanderbar membran 18. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 har typisk et sideforhold større enn 1. Den ekspanderbare membranen 18 er festet rundt mellomlegemet 14. Det proksimale legemet 12, mellomlegemet 14 og det distale legemet 16 kan være utformet av en enkelt materialdel som vist i figurene 5 til 7, eller kan være sammensatt av flere komponenter som er koblet sammen som vist i figur 8. Som vist kan den proksimale komponenten og den distale komponenten innbefatte en hanndel 24 mens en motsvarende komponent vil innbefatte en hunndel 26 slik at den proksimale og distale komponenten kan sammenkobles.

I en flerkomponentutforming er hunndelen 26 i hovedsak utformet for opptak av hanndelen 24. Ifølge ett aspekt kan hunndelen 26 være dimensjonert og/eller tilformet for roterbart opptak av hanndelen 24. For eksempel kan både hanndelen 24 og hunndelen 26 ha en sirkulær form om lengdeaksen for derved å muliggjøre en rotering under koblingen, eller hunndelen kan ha en sirkulær form om sin lengdeakse mens hanndelen 24 kan ha en heksagonal form om sin lengdeakse, men dimensjonert for opptak i hunndelen 26. På denne måten kan den proksimale komponenten og den distale komponenten dreies uavhengig av hverandre, noe som medfører fordeler med hensyn til avstand og distraksjon, slik en fagperson vil forstå. Ifølge et annet aspekt kan hunndelen 26 være dimensjonert og/eller tilformet for sammenlåsende opptak av hanndelen 24. Eksempelvis kan både hanndelen 24 og hunndelen 26 ha en heksagonal form om lengdeaksen, med korresponderende dimensjoner som muliggjør at hanndelen 24 kan bli låsbart opptatt i hunndelen 26 når de to komponentene kobles. På denne måten kan den proksimale komponenten og den distale komponenten roteres synkront, men allikevel forbli uavhengig implanterbare.

Ved bruk kan utførelser av flerkomponentutformingene av mobil itetspreserverings-anordningen 10 eksempelvis muliggjøre en mer effektiv bruk av Sl-virvelen for driving og løfting av L5-segmentet på en kontrollert måte og uavhengig av pasientens anatomi eller plasseringen av det første gjengesamvirket i/inn i L5-virvellegemet. Videre kan modulariteten til flerkomponentutformingen av det avlange legemet 12 lette en retensjon ved behandlingsprogresjonsvarianter. Eksempelvis kan en plugg 80 innføres i det proksimale løp 42 ved den proksimale enden av det proksimale legemet 12 og kan strekke seg distalt en strekning tilstrekkelig gjennom mellomløpet 44 i mellomseksjonen 14, for derved å kompromittere fleksibiliteten til det fleksible elementet 22. Dersom pluggen 80 i tilstrekkelig grad kompromitterer fleksibiliteten til det fleksible elementet, vil mobilitetspreserveringsanordningen 10 kunne virke på en effektiv måte som en immobiliserings- eller fusjonsinnretning.

Det proksimale legemet 12 i figurene 5 til 8 har et sett av første gjenger 32 for fastgjøring av det proksimale legemet 12 til et kaudalt virvellegeme 800. Som vist strekker her de første gjenger 32 seg over i alt vesentlig hele lengden til det proksimale legemet 12. De første gjengene 32 kan ha en avskråning for lette innføringen og uttaket av mobilitetspreserveringsanordningen 10 fra ulike verktøy som benyttes under implanteringen. Det proksimale legemet 12 kan definere et proksimalt løp 42. Det proksimale løpet 42 som vist i figurene 6 til 8, kan være utformet for opptak av et drivverktøy 400, for eksempel et sekskantdrivverktøy, for derved å muliggjøre en rotasjonskraft for innføring, uttak av eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 i eller mellom virvellegemer. Alternativt kan det proksimale løpet 42 være utformet for å muliggjøre gjennomføring av et drivverktøy 400 for opptak i mellomlegemet 14 og/eller det distale legemet 16.1 tillegg kan det proksimale løpet 42 ha innvendige gjenger 50 for innfesting av en plugg 80 som vist i figurene 3 og 4 og omtalt nærmere nedenfor.

Mellomlegemet 14 er i figurene 5 til 8 festet til det proksimale legemet 12. Mellomlegemet 14 er her vist som et spiralformet eller skrueviklet legeme. Dette spiralformede legemet strekker seg som vist i hovedsaken over hele lengden til mellomlegemet 14. En fagperson vil imidlertid vite at det spiralformede legemet eller et annet fleksibelt element 22 i mellomlegemet 14 kan strekke seg over hele lengden eller bare over en del av lengden til mellomlegemet 14. Mellomlegemet 14 kan også ha et mellomløp 44. Mellomløpet 44 kan være koaksialt og i forbindelse med det proksimale løpet 42. Mellomløpet 44 som vist i figurene 6 til 8, kan være utformet for opptak av et drivverktøy 400, for eksempel et sekskantdrivverktøy, for derved å kunne tilveiebringe en rotasjonskraft for innføring, uttak av eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 i eller mellom virvellegemer. Alternativt kan mellomløpet 44 være utformet for å muliggjøre innføring av et drivverktøy 400 til inn i det distale legemet 16.1 tillegg kan mellomløpet 44 ha innergjenger 50 for fastgjøring av en plugg 80, som vist i figurene 11, 15 og 16 og omtalt nærmere nedenfor. En eller flere åpninger 74 kan strekke seg mellom en ytterside av mellomlegemet 14 og mellomløpet 44.1 figurene 6 til 8 er åpningene 74 de rom som dannes mellom vindingene til det spiralformede legemet. Basert på den foreliggende beskrivelsen vil en fagperson forstå at åpningene 74 kan ha mange andre utførelsesformer.

Det distale legemet 16 i figurene 5 til 8 har et sett av andre gjenger 36 for festing av det distale legemet 16 til et cephalad virvellegeme 900. For eksempel kan disse andre gjengene 36 strekke seg over i alt vesentlig hele lengden av det distale legemet 16.1 en utførelse kan de andre gjengene 36 ha en ytterdiameter som er mindre enn eller lik innerdiameteren til de proksimale gjengene. På den måten kan de andre gjengene 36 dimensjoneres for glidepasning gjennom en boring hvorigjennom den kaudade gjenge må rotasjonspåvirkes. Videre kan de andre gjengene 36 ha en avskråning for å lette innføring og uttak av mobilitetspreserveringsanordningen 10 fra ulike verktøy som benyttes i forbindelse med implanteringen så vel som for å lette plasseringen av mobilitetspreserveringsanordningen i en pasient. Stigningen til de andre gjengene 36 kan være mindre enn stigningen til de første gjengene 32 for derved å tilveiebringe en distraksjonsgrad når mobilitetspreserveringsanordningen 10 festes i den hosliggende virvel. I en utførelse kan det distale legemet 16 innbefatte andre gjenger 36 med en 12-pitch mens det proksimale legemet 12 kan ha første gjenger 32 med en 10-pitch. Videre kan det distale legemet 16 være utformet som en selvgjengende benskrue og eksempelvis ha en sponbryter ved den distale enden av det distale legemet 16. Som vist i figur 8 kan det distale legemet 16 også ha et distalt løp 46. Det distale løpet 46 kan være utformet for opptak av et drivverktøy 400 for tilveiebringelse av en rotasjonskraft for innføring, uttak av eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 i eller mellom virvellegemer. I tillegg kan det distale løpet 46 ha innvendige gjenger 50 for fastgjøring av en plugg 80 som vist i figurene 11, 15 og 16 og omtalt nærmere nedenfor. Alternativt kan det distale legemet 16 ha en distal kavitet 48 med en lukket ende som vist i figurene 6 og 7. Den distale kavitet 48 kan være utformet for opptak av et drivverktøy 400 for tilveiebringelse av en rotasjonskraft for innføring, uttak av eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 som sådan, eller det distale legemet 16, uavhengig i eller mellom virvellegemer. Den distale kaviteten 48 kan også virke til å hindre en migrering av infusert materiale i hovedsak forbi mellomlegemet 14 så som i prosedyrer hvor en prostetisk nukleus tilføres en mobilitetspreserveringsanordning 10.1 tillegg kan den distale kaviteten 48 i det distale legemet 16 innbefatte innvendige gjenger 50 for fastgjøring av en plugg 80 (ikke vist).

En utførelse av en ekspanderbar membran 18 er vist i figurene 5 til 8 for bruk sammen med utførelsen med det proksimale legemet 12, mellomlegemet 14 og det distale legemet 16. Som vist er den ekspanderbare membranen 18 festet over hele lengden til mellomlegemet 14. Som vist i figurene 5 til 8 er den ekspanderbare membranen 18 festet på steder både proksimalt og distalt relativt åpningene 74. Prostetisk nukleusmateriale 60 som går gjennom åpningene 74 kan derved kraftekspandere den ekspanderbare membranen 18. Som eksempel er her den ekspanderbare membranen 18 vist festet rundt mellomlegemet 14 ved hjelp av en proksimal holdering 22 og en distal holdering 24. Den proksimale holderingen 22 og den distale holderingen 24 er festet over den ekspanderbare membranen 18. Ifølge ett aspekt kan den proksimale holderingen 52 og den distale holderingen 54 være lasersveiset på plass. Alternativt kan den proksimale holderingen 52 og den distale holderingen 54 være dimensjonert og utformet for kompressiv fastgjøring av deler av den ekspanderbare membranen 18 rundt mellomlegemet 14. Figurene 6 og 8 viser den ekspanderbare membranen 18 i en ikke-ekspandert tilstand. Som eksempel er her den ekspanderbare membranen vist plassert i en ikke-ekspandert stilling i flukt med mellomlegemet 14. Figurene 5 og 6 viser den ekspanderbare membranen i en i det minste delvis ekspandert tilstand.

Figurene 9 og 10 viser nok en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning 10. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 i figurene 9 og 10 innbefatter et proksimalt legeme 12, et distalt legeme 16 og en ekspanderbar membran 18. Figur 9 viser den ekspanderbare membranen 18 i en ikke ekspandert tilstand. Figur 10 viser den ekspanderbare membranen 18 i en i det minste delvis ekspandert tilstand. Som vist er det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16 forbundet med hverandre ved hjelp av en rørformet ekspanderbar membran 18 for derved å danne en mobilitetspreserveringsanordning 10. Den ekspanderbare membranen 18 er ved en proksimal ende forbundet med det proksimale legemet 12 og ved en distal ende forbundet med det distale legemet 16.

Det proksimale legemet 12 i figurene 9 og 10 har et sett av første gjenger 32 for festing av det proksimale legemet 12 til et kaudalt virvellegeme 800. Disse første gjenger 32 er her vist i en ustrekning over hele lengden av det proksimale legemet 12. De første gjengene 32 kan ha en avskråning for å lette innføringen og fjerningen av mobilitetspreserveringsanordningen 10 fra ulike verktøy som benyttes under implanteringen. Det proksimale legemet 12 kan ha et proksimalt løp 42. Det proksimale løpet 42 kan, som vist i figurene 9 og 10, være utformet for opptak av et drivverktøy 400, eksempelvis et sekskantdrivverktøy, for tilveiebringelse av en rotasjonskraft for innføring, uttak av eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 i eller mellom virvellegemer. Alternativt kan det proksimale løp 42 være utformet for å muliggjøre en føring av det drivverktøy 400 inn i mellomlegemet 14 og/eller det distale legemet 16.1 tillegg kan det proksimale løp 42 ha innergjenger 50 for fastgjøring av en plugg 80 som vist i figurene 3 og 4 og omtalt nærmere nedenfor.

Det distale legemet 16 i figurene 9 og 10 har et sett andre gjenger 36 for festing av det distale legemet 16 til et cephalad virvellegeme 900. Eksempelvis kan disse andre gjengene 36 som vist strekke seg over i hovedsak hele lengden av det distale legemet 16.1 en utførelse kan de andre gjengene 36 ha en ytterdiameter som er mindre enn eller lik innerdiameteren til de proksimale gjengene. De andre gjengene 36 kan således dimensjoneres for glidbar pasning gjennom en boring hvorigjennom den kaudade gjenge må kunne rotasjonspåvirkes. Videre kan de andre gjengene 36 innbefatte en avskråning for å lette innføring og uttak av mobilitetspreserveringsanordningen 10 fra ulike verktøy som benyttes for implanteringen så vel som for å bidra til plasseringen av det mobilitetspreserveringsanordningen i en pasient. Stigningen til de andre gjengene 36 kan være mindre enn stigningen til de første gjengene 32 for derved å tilveiebringe en distraksjonsgrad når mobilitetspreserveringsanordningen 10 festes i den hosliggende virvel. I en utførelse kan det distale legemet 16 ha andre gjenger 36 med en 12-pitch mens det proksimale legemet 12 kan ha første gjenger 32 med en 10-pitch. Videre kan det distale legemet 16 være utformet som en selvgjengende benskrue og eksempelvis ha en sponbryter ved den distale enden av det distale legemet 16. Som vist i figur 8 kan det distale legemet 16 også ha et distalt løp 46. Det distale løpet 46 kan være utformet for opptak av et drivverktøy 400 for tilveiebringelse av en rotasjonskraft for innføring, uttak av eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 i eller mellom virvellegemer. I tillegg kan det distale løpet 46 ha innvendige gjenger 50 for festing av en plugg 80 som vist i figurene 11, 15 og 16 og omtalt nærmere nedenfor. Alternativt kan det distale legemet 16 ha en distal kavitet 48 med en lukket ende som vist i figurene 6 og 7. Den distale kavitet 48 kan være utformet for opptak av et drivverktøy 400 for tilveiebringelse av en rotasjonskraft for innføring, uttak av eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 som sådan, eller av det distale legemet 16, uavhengig i eller mellom virvellegemene. Den distale kavitet 48 kan også bidra til å hindre en migrering av infusert materiale i hovedsak forbi det distale legemet 16, for eksempel ved prosedyrer hvor et prostetisk nukleus tilføres mobilitetspreserveringsanordningen 10.1 tillegg kan den distale kavitet 48 i det distale legemet 16 ha innvendige gjenger 50 for feste av en plugg 80 (ikke vist).

Som vist er den ekspanderbare membranen 18 innfestet mellom det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Den ekspanderbare membranen 18 kan være festet rundt omkretsen til de hosliggende komponenter, i et løp eller en kavitet i komponenten eller kan være festet på annen måte, som en fagperson vil kunne forstå. Den ekspanderbare membranen 18 kan ha en proksimal leppe 62 og en distal leppe 66 for samvirke med henholdsvis det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Det proksimale legemet 12 kan ha et proksimalt spor 64 for opptak av den ekspanderbare membranen 18 sin proksimale leppe 62. Typisk strekker det proksimale sporet 64 seg rundt det proksimale legemet 12 for tetningssamvirke med den ekspanderbare membranen 18. På lignende måte kan det distale legemet 16 ha et distalt spor 68 for opptak av den ekspanderbare membran 18 sin distale leppe 66. Typisk strekker det distale sporet 68 seg rundt det distale legemet 16 for tetningssamvirke med den ekspanderbare membranen 18. Den ekspanderbare membranen 18 kan videre være festet rundt mellomlegemet 14 med en proksimal holdering 22 og en distal holdering 24. Den proksimale holderingen 22 og den distale holderingen 24 er festet over den ekspanderbare membranen 18. Ifølge ett aspekt er den proksimale holderingen 52 og den distale holderingen 54 lasersveiset på plass. Alternativt kan den proksimale holderingen 52 og den distale holderingen 54 være dimensjonert og utformet for kompresjonsfesting av deler av den ekspanderbare membranen 18 rundt mellomlegemet 14.1 tillegg eller alternativt kan det benyttes et adhesiv for binding av den ekspanderbare membranen 18 til det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Uavhengig av hvordan den ekspanderbare membranen 18 er festet, vil den ekspanderbare membranen 18 være tilstrekkelig fastgjort til å muliggjøre at prostetisk nukleusmateriale 60 som føres inn gjennom det proksimale løp 42 kan kraftekspandere den ekspanderbare membranen 18 uten forskyvning av den ekspanderbare membranen 18.

En utførelse av en ekspanderbar membran 18 er vist i figurene 9 og 10 for bruk sammen med utførelsen som har et proksimalt legeme 12 og et distalt legeme 16. Den ekspanderbare membranen vil typisk mangle tilstrekklig torsjonsstivhet for å muliggjøre en implantering av mobilitetspreserveringsanordningen ved hjelp av et drivverktøy 400 som bare samvirker med det proksimale legemet 12. Typisk er det derfor tilveiebrakt et drivverktøy 400 for samtidig samvirke med det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16 for synkron rotering av det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16 under implanteringen. Dette kan skje ved å ha to drivhoder på drivverktøyet 400, idet det distale hodet er dimensjonert for føring gjennom det proksimale løp 42 og samvirke med det distale løp 46 mens det proksimale hodet er dimensjonert for samvirke med det proksimale løp 42. Ifølge ett aspekt kan drivverktøyet 400 være utformet for samvirke med mobilitetspreserveringsanordningen 10 for å forhindre en forskyvning av drivhodene under implanteringen.

I en eksemplarisk metodologi kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 i figurene 1 til 10 være beregnet for transsakral implantering. Etter en paracoccygeal innføring kan en mobilitetspreserveringsanordning 10 innlegges i L5-S1-spinalbevegelsessegmentet ved hjelp av transsakrale aksiale teknikker og en instrumentering som vist i den samtidige US patentsøknad "Access Assembly for Guiding Instrumentation Through Soft Tissue to a Point on the Spine", innlevert 22. oktober 2004. Innholdet i denne parallelle US patentsøknaden anses som en del av den foreliggende beskrivelsen.

Mer særskilt blir ifølge en foretrukket prosedyre den butte sonden ført perkutant gjennom styretappintroduseringsinnretningen med mulighet for sikker føring av styretappinnføringsinnretningen gjennom det myke vevet i det presakrale spor og frem til det anteriore målstedet på den bakre flaten. Sonden trekkes ut fra styretappintroduseringsinnretningen som nå er på plass på målstedet og en avskrådd styretapp med en ytterdiameter på 3,1 mm (0,125") blir innført, med håndtaket festet ved hjelp av samvirkende låseelementer, inn i styretappintroduseringsinnretningen, hvorved det tilveiebringes en styretapp-styretapp-instroduserings-anordning. Med fluoroskopisk styring for oppnåelse av skikkelig anterior/posterior innretting, blir den skrå spissen ved styretappens distale ende ført inn i sacrum fra målsiden på den sakrale flaten idet den proksimale enden påvirkes med en hammer eller lignende. Styretappen drives gjennom sacrum, L5-S1-skiverommet og forankres i L5 før en bendilatering. Koblingsskruen løsnes og styretapphåndtaket fjernes fra styretappens proksimale ende for derved å muliggjøre en tilknytning av en styretappforlengelse. Styretappintroduseringsinnretningen blir så fjernet uten derved å forstyrre styretappen.

Deretter blir en kannulert 6 mm dilator ført inn over styretappforlengelsen og dens distale ende blir ved hjelp av slagpåvirkning med en hammer også innført over styretråden mot håndtaket ved dilatorens proksimale ende, opptil (eller tett inntil, for eksempel innen ca 6-10 m) den vertebrale endeplaten. 6 mm dilatoren ble så trukket over styretappen og den samme prosessen blir gjentatt i sekvens under benyttelse av først en kannulert 8 mm dilator og deretter en kannulert 10 mm dilator som del av en anordning i samvirke med en konisk dilatorhylse (ytterdiameter tilnærmet 9,5 mm (ca. 0,375")), henholdsvis ført inn over styretappen og inn i sacrum. Dilatorhåndtaket blir så frigjort fra hylsen og dilatoren trekkes over styretappen, idet herunder dilatorhylsen forblir på plass, for å preservere strekningen. Styretappen blir så fjernet for å muliggjøre innføring av en (ikke kannulert) 9 mm tvistdrill gjennom dilatorhylsen. Denne tvistdrillen benyttes for boring gjennom den store dilatorhylsen, gjennom Sl og inn i L5-S1-mellomvirvelskiven, gjennom den øvre endeplaten til L5 og aksialt inn i L5. For L5-S1-prosedyrer, det vil si hvor det ikke er foreskrevet flernivåimplantater eller terapier, blir den aksiale adgangen ikke boret gjennom L5 og inn i L4-L5-mellomvirvelskiven, men stopper ofte omtrent 10 mm kaudalt fra den øvre virvelendeplaten til L5, idet lengden til den aksiale strekningen kan oppta det distale ankeret for den spesielle mobilitetspreserveringsanordningen 10 som skal implanteres.

Deretter, etter fjerningen av 9 mm drillen, blir den 10 mm store koniske dilatorhylsen ført ytterligere frem, om nødvendig, for gjennomføring av en nukleektomi, idet det benyttes 3-4 kuttere med et antall (fortrinnsvis dråpeformede) bladformer, eksempelvis lengder, og omtrent 6 vevsuttrekkingsverktøy for tilveiebringelse av et skiverom 860. Etter fjerningen av nukleus pulposus (under hensyntagen til unngåelse av en skraping av brusk fra de vertebrale endeplater for derved å unngå blødninger som ville kunne gi en uønsket fusjon) og uttrekking av vevskutteren og uttrekkingsverktøyene, blir typisk en tilnærmet 58 cm (23") lang styretapp med en diameter på omtrent 2,3 mm (0,09") innført gjennom dilatorhylsen. Utbyttingshylsen føres inn over tappen, over dilatorhylsen og føres frem til målstedet på den sakrale flaten. Deretter blir utbyttingskannulen innført over utbyttingshylsen og den forblir på plass under den etterfølgende fjerningen av hylsen. Den 10 mm store dilatoren blir så ført inn i dilatorhylsen for samvirke med og fjerning av den.

På dette tidspunktet i prosedyren, som generelt vist i figurene 23 til 28, blir mobilitetspreserveringsanordningen 10 satt på plass, i hovedsak ved hjelp av dreiemomentdrivverktøy så som et drivverktøy 400 utformet med tilsvarende hannkomponenter for samvirke (eksempelvis via heksagonale hoder) med hunnfatninger i mobilitetspreserveringsanordningen 10 (eller en hunnkomponent på et drivverktøy 400 kan ha samvirke med en hannkomponent på en mobilitetspreserveringsanordning 10) i en kanyle over styretråden og innført gjennom utbyttingssystemet og inn i eller gjennom skiverommet 860. Styretappen fjernes og skiverommene blir forsterket med prostetisk nukleusmateriale 60, for eksempel ved innsprøytning med en egnet mediainjektor, enten inn i/i en ekspanderbar membran 18 i en tilhørende mobilitetspreserveringsanordning 10, eller ved tilføring direkte inn i mellomvirvelskiverommet 860, eksempelvis ved at innførerens distale ende bringes til samvirke med mobilitetspreserveringsanordningen 10 sin proksimale ende og forsterkningsmediet injiseres, idet det eksempelvis skjer en levering inn i en membran 18 eller gjennom åpninger 74 eller direkte inn i mellomvirvelskiverommet 860. Plasseringen av det prostetiske nukleusmaterialet 60 direkte i mellomvirvelskiverommet 860 kan skje ved hjelp av ulike midler og metoder, for eksempel en flertrinns prosedyre hvor en barrieretetningsmembran innføres for avtetning (eksempelvis annulært) av fissurer, etterfulgt av en innføring av en masse av prostetisk nukleusmateriale 60, eksempelvis som beskrevet i den parallelle US foreløpige patentsøknad 60/599,989 innlevert 9. august 2004, hvis innhold anses som en del av den foreliggende beskrivelsen.

Ved eksempelvis plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 blir den distale enden til mobilitetspreserveringsanordningen 10 anordnet over den proksimale enden til den forlengede styretappen og blir levert inn og gjennom utbyttingskanylen. Mer særskilt blir det proksimale legemet 12 sin proksimale ende brakt til samvirke med et momentdrivverktøy (for eksempel et roterbart verktøy) og den forbelastede mobilitetspreserveringsanordningen 10 blir innført over styretappen for aksial fremføring, under rotasjon, av implantatet gjennom Sl, gjennom L5-Sl-skiveintervertebralskiverommet 860 og inn i L5. Når mobilitetspreserveringsanordningen 10 er utformet med et proksimalt legeme 12 med første gjenger 32 og med et distalt legeme med andre gjenger 36, hvor de respektive gjenger kan ha ulike stigninger, vil en slik rotasjon gi distraksjon av L5 og Sl når innretningen drives inn i L5.

Etter at mobilitetspreserveringsanordningen 10 er satt på plass in vivo og det

prostetiske nukleusmaterialet 60 er innført ved hjelp av en egnet mediainnfører, blir den forlengede styretappen innført igjen og strømningsstoppmidler 80, eksempelvis typisk en kannulert, mer hunngjenger forsynt aksial stangplugg 80, blir så innført på følgende måte: Pluggen 80 sin proksimale ende innpasses på stangdrivinnretningens distale ende som er utformet (eksempelvis med sekskanthode) for samvirke med pluggen 80, og det skjer så en innføring og aksial fremføring i den proksimale enden til det proksimale legemet til den plasserte mobilitetspreserveringsanordningen 10. Deretter blir pluggdrivinnretningen fjernet. Så snart pluggdrivinnretningen er fjernet fra adgangen, blir sårstedet lukket av kirurgen.

Ifølge ett inventivt aspekt, når det innsettes en gjenget mobilitetspreserveringsanordning 10 med proksimalt legeme 12 og et distalt legeme 16, men uten mellomlegemet 14, hvilken anordning kan innbefatte en ekspanderbar membran 18, blir mobilitetspreserveringsanordningen 10 implantert ved hjelp av en drivinnretning 400 som er utformet som en stangdrivinnretning med to hoder, eksempelvis med roterbare heksagonale hoder 404, 406, som vist og beskrevet i US foreløpige patentsøknad "Multi-Part Assembly for Introducing Axial Implants into the Spine" innlevert 22. oktober 2004. Innholdet i denne foreløpige søknaden anses som en del av den foreliggende beskrivelsen. Mer særskilt innbefatter implanteringsverktøyet et drivskaft utformet for sikkert samvirke med ikke-tilstøtende distale og proksimale legemer, med bibehold av det romlige forholdet, det vil si at den aksiale avstanden forblir konstant mellom de distale og proksimale legemer under innføringen in vivo. På denne måten kan mobilitetspreserveringsanordninger 10 som er utformet med distale og proksimale legemer med ulike gjengestigninger og hvor hoveddiameteren til de første gjengene 32 på det distale legemet 16 er mindre enn hoveddiameteren til de andre gjengene 36 på det proksimale legemet 12, og den proksimale enden til det distale legemet 16 og den distale enden til det proksimale legemet 12 ikke har innbyrdes kontakt, innføres aksialt for distraksjon av de cephalade (for eksempel L5) virvellegemet relativt det kaudale (for eksempel Sl) virvellegemet. I et eksemplarisk aspekt kan drivverktøyet være slik utformet at det mest proksimale heksagonale hodet som samvirker med det proksimale legemet har en større diameter enn det distale heksagonale hodet som samvirker med det distale legemet. Det distale legemet 16 holdes i tillegg på plass på driv verktøy ets distale hode under den aksiale fremføringen (for å utelukke aksial translasjon) ved hjelp av en utvendig gjenget holdetråd som samvirker med innergjenger 50 i et distalt løp 46 eller en distal kavitet 48 i det distale legemet 16. Det proksimale legemet 12 holdes på plass på det proksimale drivverktøyhodet ved hjelp av en holdekobling med hanngjenger på den distale enden i samvirke med hunngjenger (fatning) i den proksimale enden av det proksimale legemet 12. Mobilitetspreserveringsanordningen 10 fremføres med en forbelastning på drivverktøyet for rotasjonssamvirke og distraksjon av virvellegemene, hvoretter prostetisk nukleusmateriale 60 sekvensielt blir innført ved hjelp av midler som beskrevet foran for ført å fylle skiverommet rundt implantatet og drivverktøyet og deretter, med mer prostetisk nukleusmateriale 60, å fylle det rom som etterlates av drivverktøyet 400 når dette er løsgjort fra de proksimale og distale legemer og tatt ut fra den aksiale adgangstrakten. Det distale legemet 16 kan eventuelt plugges (for eksempel med en silikonelastomer som føres inn i det kannulerte rommet som etterlates av den distale holdetråden) før innføringen av prostetisk nukleusmateriale 60 og etter plasseringen av det prostetiske nukleusmaterialet 60 plugges den proksimale enden av det proksimale legemet 12 og sårstedet lukkes som beskrevet

..ovenfor.

Nok en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning 10 er vist i figurene 11 til 13 og 29. Den i figurene 11 til 13 og 31 viste mobilitetspreserveringsanordning innbefatter et proksimalt legeme 12 og en ekspanderbar membran 18. Ifølge et inventivt aspekt behøver mobilitetspreserveringsanordningen ikke å innbefatte en ekspanderbar membran 18.1 utførelseseksempler kan den totale lengden til mobilitetspreserveringsanordningen 10 variere fra omtrent 20 mm til omtrent 50 mm, med den ekspanderbare membranen 18 i den ekspanderte tilstanden. Mobilitetspreserveringsanordningen ifølge oppfinnelsen vil typisk ha et sideforhold større enn 1.

Det proksimale legemet 12 er i hovedsak utformet for innfesting i et virvellegeme for plassering av den ekspanderbare membranen 18 i eller nær skiverommet, for eksempel skiverommet 860 mellom L5 og Sl. Den ekspanderbare membranen 18 er i hovedsak utformet for ekspandering inn i skiverommet 860 for derved å gi en viss grad av støtte for hosliggende virvellegemer. Det proksimale legemet 12 er i hovedsak utformet for festing av den proksimale enden til mobilitetspreserveringsanordningen 10 til en kaudalt plassert virvel 800. Som vist eksempelvis i figurene, kan det proksimale legemet 12 ha første gjenger 32 for festing av det proksimale legemet 12 i en boring 850 gjennom et virvellegeme.

Som vist er det proksimale legemet 12 tilformet av en enkelt materialdel. Den ekspanderbare membranen 18 er eksempelvis festet i løpet 40. Typisk blir det proksimale legeme 12 maskinert eller tilformet som en enkelt materialedel. Som vist innbefatter det proksimale legemet 12 et sett av første gjenger 32 for festing av det proksimale legemet 12 til et kaudalt virvellegeme 800. Disse første gjenger 32 er her eksempelvis vist med en utstrekning tilsvarende i alt vesentlig hele lengden av det proksimale legemet 12. De første gjengene 32 kan innbefatte en avskråning for å lette innføring og uttak av mobilitetspreserveringsanordningen 10 fra ulike verktøy som benyttes under implanteringen. Det proksimale legemet 12 kan ha et proksimalt løp 42. Det proksimale løpet 42 i det proksimale legemet 12, som vist i figurene 1 og 2, kan være utformet for samvirke med et drivverktøy for tilveiebringelse av en rotasjonskraft for innføring, fjerning av eller plassering av en mobilitetspreserveringsanordning 10 i eller mellom virvellegemer. I tillegg kan det proksimale løp 42 ha innvendige gjenger 50 for fastgjøring av en plugg 80 som vist i figurene 11, 15 og 16 og omtalt nærmere nedenfor.

Den ekspanderbare membranen 18 er festet til det proksimale legemet 12 sin distale ende. Den ekspanderbare membranen 18 er typisk festet til det proksimale legemet 12 for å muliggjøre at den ekspanderbare membranen 18 kan ekspanderes in situ etter den aksiale implanteringen av det proksimale legemet i et virvellegeme 800, 900. Ifølge ett aspekt er en proksimal del av den ekspanderbare membranen 18 festet til det proksimale legemet og i fluidforbindelse med det proksimale løpet 42 for derved å muliggjøre en innføring av et prostetisk nukleusmateriale 60 i den ekspanderbare membranen 18. Den ekspanderbare membranen 18 kan festes til det proksimale legemet 12 ved hjelp av adhesiver, mekaniske koblinger eller på annen måte som en fagperson vil forstå. Et egnet adhesiv for festing av den ekspanderbare membranen 18 til det proksimale legemet 12 er et silikonadhesiv. Alternativt kan en eller flere proksimale holderinger 52 være anordnet rundt eller i den ekspanderbare membranen 18 for festing av den til det proksimale legemet 12. Holderingen 52 kan være lasersveiset for ytterligere fastgjøring av ringen rundt den ekspanderbare membranen 18. Som vist i snittene i figurene 12 og 13 kan den ekspanderbare membranen 18 ha en proksimal leppe 62 som opptas i det proksimale løpet 42 i et proksimalt spor 64. Den ekspanderbare membranen 18 sin proksimale leppe 62 kan være kompresjonsfastholdt i det proksimale sporet 64 ved hjelp av en proksimal holdering 52 som er kompresjonsinnpasset i det proksimale løpet 42. Videre kan det også være anordnet et adhesiv for ytterligere fastgjøring av den ekspanderbare membranen til det proksimale legemet 12. Som vist i figurene 12 og 13 har den proksimale holderingen 52 innvendige gjenger 50 for en eventuell fastgjøring av en plugg 80. Som vist er den ekspanderbare membranen 18 innfestet i det proksimale løpet 42 i det proksimale legemet 12. Som følge herav vil prostetisk nukleusmateriale 60 som går gjennom det proksimale løpet 42 kunne kraftekspandere den ekspanderbare membranen 18. Alternativt kan den ekspanderbare membranen 18 være utvendig festet rundt det proksimale legemet 12 ved hjelp av en proksimal holdering 52. Den proksimale holderingen 52 kan være festet over den ekspanderbare membranen 18. Ifølge ett aspekt kan den proksimale holderingen 22 være lasersveiset for å holde den på plass. Alternativt, og som vist, kan den proksimale holderingen 22 være dimensjonert og utformet for kompresjonsfesting av deler av den ekspanderbare membranen 18 rundt det proksimale legemet 12. Som vist i figurene 13 og 14 er den ekspanderbare membranen 18 festet mellom det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Den ekspanderbare membranen 18 kan ha en proksimal leppe 62 og en distal leppe 66 for samvirke med henholdsvis det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Det proksimale legemet 12 kan ha et proksimalt spor 64 for opptak av den ekspanderbare membranen 18 sin proksimale leppe 62. Typisk strekker et slikt proksimalt spor 64 seg rundt det proksimale legemet 12 for tetningssamvirke med den ekspanderbare membranen 18.

Som i utførelsene med et distalt legeme 16, kan det distale legemet 16 innbefatte et distalt spor 68 for opptak av den ekspanderbare membranen 18 sin distale leppe 66. Typisk strekker et slikt distalt spor 68 seg rundt det distale legemet 16 for tetningssamvirke med den ekspanderbare membranen 18. Den ekspanderbare membranen 18 kan videre være festet rundt mellomlegemet 14 ved hjelp av en proksimal holdering 52 og en distal holdering 56. Den proksimale holderingen 52 og den distale hoderingen 56 er festet over den ekspanderbare membranen 18. Ifølge ett aspekt kan den proksimale holderingen 52 og den distale holderingen 56 være lasersveiset på plass. Alternativt kan den proksimale holderingen 52 og den distale holderingen 56 være dimensjonert og utformet for kompresjonsfesting av deler av den ekspanderbare membranen 18 rundt mellomlegemet 14.1 tillegg eller alternativt kan et adhesiv benyttes for binding av en ekspanderbare membranen 18 til det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Uavhengig av hvordan den ekspanderbare membranen 18 er festet, vil den ekspanderbare membranen 18 være tilstrekkelig fast festet til å tillate at prostetisk nukleusmateriale 60 kan gå gjennom det proksimale løpet 42 for kraftekspandering av den ekspanderbare membranen 18 uten forskyvning av den ekspanderbare membranen 18.

Ifølge en eksemplarisk metodologi kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 i figurene 11 til 13 implanteres transsakralt. Med bruk av paracoccygeal adgang kan en mobilitetspreserveringsanordning 10 anbringes i L5-S1-spinalbevegelsessegmentet ved hjelp av transsakral aksial teknikk og instrumentering som beskrevet i den parallelle US patentsøknad "Access Assembly for Guiding Instrumentation Through Soft Tissue to a Point on the Spine", innlevert 22. oktober 2004. Innholdet i denne US patentsøknaden anses som del av den foreliggende beskrivelsen.

Mer spesielt blir i en foretrukket prosedyre den stumpe sonden innført perkutant gjennom styretappintroduseringsinnretningen med sikker fremføring av styretappintroduseringsinnretningen gjennom det myke vevet i den presakrale strekningen frem til det anteriore målstedet på den sakrale flaten. Sonden trekkes ut fra styretappintroduseringsinnretningen som nå er på plass på målstedet og en avskrådd styretapp med en ytterdiameter på 3,1 mm (0,125") blir innført med håndtaket forbundet ved hjelp av en skruekobling, innført i styretappintroduseringsinnretningen, hvorved det dannes en styretapp-styretapp-introduseringsanordning. Med fluoroskopisk styring for egnet oppnåelse av anterior/posterior innretting, blir den skrå spissen ved styretappens distale ende ført inn i sacrum fra målstedet på den sakrale flaten, idet den proksimale enden påvirkes med en hammer eller lignende. Styretappen drives gjennom sacrum, L5-S1-skiverommet og forankres i L5 før en bendilatasjon. Skruekoblingen løsnes og styretapphåndtaket fjernes fra styretappens proksimale ende for derved å muliggjøre en tilknytning av en styretappforlengelse. Styretappintroduseringsinnretningen blir så fjernet uten å forstyrre styretappen.

Deretter blir en kannulert 6 mm dilator ført inn over styretappforlengelsen og dens distale ende føres frem ved hjelp av slag med en hammer, over styretråden, mot håndtaket ved dilatorens proksimale ende, og opp til (eller i nærheten av, for eksempel innen 6-10 mm) den vertebrale endeplaten. 6 mm dilatoren trekkes så over styretappen og den samme prosessen gjentas i sekvens idet det benyttes først en kannulert 8 mm dilator og deretter en kannulert 10 mm dilator som del av en anordning i samvirke med en konisk dilatorhylse (tilnærmet 10,5 mm ytterdiameter), henholdsvis ført over styretappen og inn i sacrum. Dilatorhåndtaket løskobles fra hylsen og dilatoren trekkes ut over styretappen. Dilatorhylsen forblir på plass for preservering av strekningen. Styretappen blir så fjernet for å muliggjøre innføring av en (ikke kannulert) 9 mm tvistdrill gjennom dilatorhylsen. Denne tvistdrillen benyttes for boring, gjennom den større dilatorhylsen, gjennom Sl og inn i den L5-S1 intervertebrale skiven.

Deretter, etter en fjerning av 9 mm drillen, blir den 10 mm store dilatorhylsen ført videre frem, om nødvendig, hvorigjennom nukleektomi gjennomføres, idet det benyttes 3-4 kuttere med et antall (fortrinnsvis dråpeformede) bladformer, eksempelvis lengder, og omtrent 6 vevsuttrekkingsverktøy for tilveiebringelse av et intervertebralt skiverom 860. Etter fjerning av nukleus pulposus (typisk slik at brusk ikke skrapes fra virvelendeplatene og derved bevirker blødning som vil kunne gi uønsket fusjon) og uttrekking av vevskutter og uttrekkingsverktøy, blir typisk en tilnærmet 58 cm lang styretapp med en diameter på omtrent 2,3 mm (0,09") ført inn gjennom dilatorhylsen. Utbyttingsbøssingen føres over tappen, over dilatorhylsen og frem til målstedet på den sakrale flaten. Deretter blir utbyttingskanylen ført inn over utbyttingshylsen og den forblir på plass etter en fjerning av hylsen. Den 10 mm store dilatoren blir så ført inn i dilatorhylsen, for samvirke med og fjerning av denne.

Som vist generelt i figurene 23 til 28 og mer særskilt i figur 29, kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 nå settes på plass, generelt ved hjelp av momentdrivverktøy så som et drivverktøy 400, utformet på egnet måte med hannkomponenter (eksempelvis heksagonalt hode) for samvirke med hunnfatninger i mobilitetspreserveringsanordningen 10 (eller en hunnkomponent på et drivverktøy 400 for samvirke med en hannkomponent i en mobilitetspreserveringsanordning 10) i en kanyle, over styretråden og anordnet gjennom utbyttingssystemet og inn i eller nær det intervertebrale skiverommet 860. Styretappen fjernes og skiverommene forsterkes med prostetisk nukleusmateriale 60, eksempelvis ved injeksjon med en egnet mediainjektor inn i eller i en ekspanderbar membran 18 på en tilhørende mobilitetspreserveringsanordning 10, eller ved innføring direkte i det intervertebrale skiverommet 860, eksempelvis ved at innføringsinnretningens distale ende bringes til kontakt med den proksimale enden til mobilitetspreserveringsanordningen 10 og forsterkningsmediet sprøytes inn, det vil si leveres inn i membranen 18 eller direkte inn i det intervertebrale skiverommet 860. En innføring av prostetisk nukleusmateriale 60 direkte i skiverommet 860 kan skje ved hjelp av ulike midler og teknikker, for eksempel en flertrinnsprosedyre hvor en barrieretetningsmembran innføres for tetting av (eksempelvis annulære) fissurer, etterfulgt av en innføring av en masse av prostetisk nukleusmateriale 60, så som vist og beskrevet i den samtidige US foreløpige søknad 60/599,989 innlevert 9. august 2004, hvis innhold anses som en del av den foreliggende beskrivelsen.

Ved eksempelvis innsetting av en mobilitetspreserveringsanordning 10 blir den distale enden til mobilitetspreserveringsanordningen 10 ført inn over den proksimale enden til den forlengede styretappen og levert inn i og gjennom utbyttingskanylen. Mer særskilt blir det proksimale legemet 12 sin proksimale ende brakt til samvirke med et momentdrivverktøy (eksempelvis roterbar) og den forbelastede mobilitetspreserveringsanordningen 10 blir innført over styretappen for aksial fremføring ved hjelp av rotasjon av implantatet inn i Sl.

Etter at mobilitetspreserveringsanordningen 10 er plassert in vivo og det prostetiske nukleusmaterialet 60 er innført ved hjelp av en egnet mediainnføringsinnretning, blir den forlengede styretappen innført igjen og strømningsstoppmidler 80, eksempelvis typisk en kannulert, med hunngjenger forsynt aksial stangplugg 80, blir så innført: den proksimale enden til pluggen 80 anordnes på den distale enden til drivverktøyet som er utformet (for eksempel med sekskanthode) for samvirke med pluggen 80, idet det foretas en aksial innføring og fremføring i den proksimale enden av den proksimale legemet 12 i den plasserte mobilitetspreserveringsanordningen 10. Deretter blir pluggdrivverktøyet fjernet. Så snart pluggdrivverktøyet er fjernet fra adgangen, blir sårstedet lukket av en kirurg. Figur 14 viser en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning 10 som har et mellomlegeme 14 innbefattende en kabel 170 som det fleksible elementet 22 i mellomlegemet 14. Kabelen 170 i mellomlegemet 14 er i hovedsak utformet for å begrense relativbevegelsen mellom det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. En ekspanderbar membran 18, ikke vist, kan være anordnet rundt kabelen 170. Den ekspanderbare membranen 18 kan være tett festet til det proksimale legemet 12 sin distale ende og til det distale legemet 16 sin proksimale ende. Kabelen 170 velges generelt med de for den spesielle anvendelsen ønskede bøye- og kompresjonsegenskaper. Som eksempel er her kabelen 170 vist med en kjerne 172 bestående av et antall tråder 174 som er viklet rundt kjernen 172. Kabelen 170 kan være av et materiale så som for eksempel gummier, silikoner, plast, metaller, hardplast eller kompositter av disse, blant annet. Typisk fremstilles kabelen 170 av et biokompatibelt materiale. Figur 15 viser en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning 10 med et mellomlegeme 14 som inkluderer et flertall av stablede stoppskiver (washers) 160 som et fleksibelt element 22. De stablede stoppskivene 160 er generelt konfigurert til å begrense den relative bevegelsen mellom det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. De stablede stoppskivene 160 er generelt posisjonert rundt en kabel 170. Kabelen 170 kan ha bøynings- og kompresjonsegenskaper som i samvirke med den spesielle stoppskivekonfigurasjonen resulterer i de ønskede egenskapene for mobilitetspreserveringsanordningen 10. For eksempelformål er kabelen 170 vist med en kjerne 172 med et antall tråder 174 viklet rundt kjernen 172. En ekspanderbar membran 18, ikke vist, kan være anordnet rundt kabelen 170. Den ekspanderbare membranen kan være tett festet til det proksimale legemet 12 sin distale ende og det distale legemet 16 sin proksimale ende. Stoppskivene kan være anordnet langs kabelen 170 for å veksle mellom komprimerbare stoppskiver 162 og ikke-komprimerbare stoppskiver 164, som vist i figur 14 for eksempelformål. De komprimerbare stoppskivene 162 kan være fremstilt av et materiale med en ønsket grad av komprimerbarhet og elastisitet så som for eksempel gummier, silikoner, plastmaterialer, blant andre materialer eller kombinasjoner av materialer. De ikke-komprimerbare stoppskivene 164 kan være fremstilt fra et materiale med en ønsket grad av stivhet så som for eksempel metall, harde plastmaterialer, blant andre materialer eller kombinasjoner av materialer. Typisk vil både de komprimerbare stoppskivene 162 og de ikke-komprimerbare stoppskivene 164 fremstilles av biokompatible materialer.

Figur 16a viser en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning 10 som har et mellomlegeme 14 innbefattende et fleksibelt element 22 i en kule- og sporutforming for derved å tilveiebringe støtte samtidig som det muliggjøres en relativ bevegelse av det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Kule- og sporutformingen av det fleksible elementet 22 vil videre kunne gi en viss translasjon i det anteriore-posteriore planet.

Generelt kan kule- og sporutformingen innbefatte en distalt åpen konkavitet 94 i den distale enden til det proksimale legemet 12 og en proksimalt åpen konkavitet 98 på en proksimal ende av det distale legemet 16, samt en bevegbar radielt symmetrisk pivot 100.1 figurene er den radielt symmetriske pivot 100 vist som en kule. Den radielt symmetriske pivot 100 er opptatt i den distalt åpne konkavitet 94 og i den proksimalt åpne konkavitet 98 for å holde de relative stillingene til det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Ifølge ett aspekt kan mellomlegemet 14 med en kule- og sporutforming innbefatte en ekspanderbar membran 18 eller en annen barriere som hindrer at materiale går inn i den mobilitetspreserveringsanordningen og forstyrrer funksjonen til kulen og sporet.

Som vist i figur 16, innbefatter kule- og sporutformingen av et fleksibelt element 22 en første innsats 92 med en distalt åpen konkavitet 94 som danner et spor for opptak av en radielt symmetrisk pivot 100 og en andre innsats 96 med en proksimalt åpen konkavitet 98 for samtidig opptak av den radielt symmetriske pivot 100. Den radielt symmetriske pivot 100, den første innsatsen 92 og den andre innsatsen 96 er typisk av et biokompatibelt materiale som er nedslitnings- eller slitedyktig. Den første innsatsen 92 kan være utformet for plassering i det proksimale løpet 42 i det proksimale legemet 12. Den andre innsatsen 96 kan være utformet for opptak i det distale løpet 46 eller den distale kavitet 48 i det distale legemet 16. Ifølge ett aspekt er den første innsatsen 92 og den andre innsatsen 96 utformet for opptak i henholdsvis det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16, på en måte som muliggjør en bevegelse inn og ut av ankeret, men ikke tillater rotasjon. Dessuten kan den første innsatsen 92 og den andre innsatsen 96 grense til det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16 med elastomere bumpere, hylser eller støtabsorberere i grensesjiktene. I en utførelse kan et innsatsanker 102 være anordnet i det proksimale løpet 42 i det proksimale legemet for innfesting av den første innsatsen 92, den andre innsatsen 96 og kulen 100 i anordningen.

Mellom den distalt åpne konkavitet 94 og den proksimalt åpne konkavitet 98 er det en radielt symmetrisk pivot 100 som kan være tilformet av det samme materialet som det som brukes i det proksimale legemet 12, i det distale legemet 16 og/eller i den første og andre innsatsen 92, 96. Den radielt symmetriske pivot 100 ligger i den distalt åpne konkavitet 94 og i den proksimalt åpne konkavitet 98 og kan fritt rulle og translatere i og langs en eller flere avlange konkaviteter som er slik orientert at den lengste aksen går i hovedsak parallelt med det menneskelige legemes anteriore-posteriore akse. Den radielt symmetriske pivot 100 kan virke til å oppta i det minste en del av den vekten som overføres gjennom det proksimale legemet 12 og det distale legemet 16. Hver av de respektive konkaviteter er typisk plassert i en i hovedsak parallell innretting relativt den tilhørende, hosliggende virvelendeplaten og danner en lagerflate for de krefter som overføres fra ryggsøylen i det minste delvis gjennom den radielt symmetriske pivot 100.

Ifølge ett aspekt kan en av den distalt åpne konkavitet 94 og den proksimalt åpne konkavitet 98 være sfærisk mens den andre kaviteten kan være sfærisk og avlang. Den distalt åpne konkavitet 94 og den proksimalt åpne konkavitet 98 kan også være utformet slik at de har like lengder, og også slik at de ikke er symmetriske om senterlinjen men i stedet er forskjøvet i det anteriore-posteriore planet og også er forskjøvet i retninger motsatt hverandre, for eksempel med L5-komponenten forskjøvet i den posteriore retningen mens Sl-komponenten er forskjøvet i den anteriore retningen. På denne måten kan de motsatte forskyvninger av de avlange konkaviteter bidra til at kulen 100 kan rulle anteriort ved bøyning og posteriort ved forlengelse.

Figur 16b viser en første innsats 92 i en kule- og sporutførelse som beskrevet foran. I den viste utførelsen kan den distalt åpne konkavitet 94 ha en lengdeakse 104 og en tverrakse 106. Lengden til den distalt åpne konkavitet 102 langs lengdeaksen kan variere fra ikke mindre enn omkring 50% av diameteren til den tilhørende kulen og til så mye som 3 eller 4 ganger diameteren til den tilhørende kulen. Generelt vil lengden til den distalt åpne konkavitet 102 ligge innenfor området fra omtrent kulens diameter og til omtrent 3 ganger diameteren til kulen. I utførelser hvor kulen har en diameter i området fra omtrent 5 mm til omtrent 15 mm, vil således lengden til den distalt åpne konkavitet 102 langs lengdeaksen 104 ofte ikke være større enn tilsvarende kulens diameter pluss 5 mm.

Den distalt åpne konkavitet 94 har et i hovedsak sylindrisk avsnitt 108 med en i alt vesentlig konstant krumningsradius. Radien til det sylindriske avsnittet 108 kan variere, avhengig av det ønskede laterale bevegelsesområdet i kule- og sporutførelsen. Dette tør være klart for en fagperson basert på den foreliggende beskrivelsen. Generelt kan radien til det sylindriske avsnittet 108 være hovedsakelig lik kulens radius, i en utførelse utformet for en begrensning av den laterale translasjon på tvers av mobilitetspreserveringsanordningen. Radien til det sylindriske avsnittet 108 kan økes til minst omtrent 105% eller 110% eller 120% eller mer relativt til kulens radius, i en utførelse hvor det er ønskelig med lateral bevegelse.

Den distalt åpne konkavitet 102 har en første ende 110 og en andre ende 112.1 den viste utførelsen er de første og andre ender 110, 112 forsynt med en konstant krumningsradius som i hovedsak tilsvarer en del av kuleflaten. Alternativt kan radius for de første og andre ender, som målt i et plan som krysser lengdeaksen 104 og den første innsatsen 92, være større enn kuleradien. I denne utførelsen vil de første og andre ender, i samvirke med pasientens vekt, gi en dempevirkning i endene av bevegelsesområdet til den første innsatsen 92 langs lengdeaksen 104 i forhold til den korresponderende distale innsatsen.

Den første innsatsen 92 og den korresponderende distale innsats- og kuleunderanordningen kan samles, eksempelvis ved at komponentene i sekvens føres frem langs adgangsstrekningen. Alternativt kan de motstående innsatser og kulen være anordnet som en underanordning for innføring som en enkelt enhet. Dette kan for eksempel skje ved at det tilveiebringes en rørformet polymer membran rundt i det minste en del av hver av de to innsatsene, altså den proksimale og den distale innsatsen, hvilken membran overspenner kuleområdet. En innhylling av kule- og spor i en slik barrieremembran vil dessuten tjene til å isolere kulen og sporet mot vevsinnvekst og mot kroppsvæsker.

Ifølge et annet inventivt aspekt kan det være anordnet en plugg 80 beregnet for opptak i det proksimale løp 42 og/eller mellomløpet 44. Eksempler på plugger 80 finnes i figurene 13, 17 og 18. Som vist er pluggen 80 utformet for innføring i den kaudale enden av det proksimale løpet 42. Pluggen 80 kan ha et avstivningselement 82. Figurene 17 og 18 viser plugg 80 og avstivningselement 82 som et eksempel på en integral komponent. Pluggen 80 kan anordnes for å hindre lekkasje eller migrering av den osteogene, osteokonduktive eller osteoinduktive gel eller pasta, fluid prostetisk nukleusmateriale som kan være innført i skiverommet 860 etter en nukleektomiprosedyre eller etter en implantering av en mobilitetspreserveringsanordning 10, så vel som andre fluider eller utslipp fra nukleus. Pluggen 80 er utformet for fastgjøring i det proksimale løp 42 på et sted som er kaudad relativt den mest kaudad plassert åpning 74, selv om pluggen kan innfestes i mellomløpet 44, i det distale løpet 46 eller i den distale kavitet 48 i noen utførelsesformer. Ifølge ett aspekt gir pluggen 80 tetning for i alt vesentlig å hindre en fluidmigrering gjennom det proksimale løpet 42. Det kan være anordnet utvendige gjenger 84 for festing av pluggen 80 i det proksimale løp 42. Som vist kan yttergjenger 52 være roterbart opptatt i innergjengene 50 i løpet 40. Som vist kan pluggen 80 være utformet for innsetting ved hjelp av et drivverktøy med heksagonalt hode. Pluggen 80 kan lages av rustfritt stål, andre egnede metaller eller legeringer eller egnede polymere materialer som vil være kjent for en fagperson. Avstivningselementet 82 kan også eller alternativt være innfestet i et løp i mobilitetspreserveringsanordningen 10. Avstivningselementet 82 kan ha yttergjenger 84 for fastgjøring av avstivningselementet 82 i det proksimale løpet 42 og/eller i mellomløpet 44. Når det rager inn i mellomløpet 44, kan avstivningselementet 82 avstive mellomlegemet 14 for derved funksjonelt å omdanne mobilitetspreserveringsanordningen 10 til en fusjonsanordning, avhengig av i hvilken grad mobilitetspreserveringsanordningen 10 avstives med avstivningselementet 82. Ifølge ett aspekt kan mellomlegemet avstives ved at avstivningselementet 82 går inn i eller forbi det fleksible elementet 22 i mellomlegemet 12. Som vist kan yttergjenger 84 være roterbart opptatt av innergjenger 50 i det proksimale løp 42. Som vist kan avstivningselementet 82 være utformet for innføring ved hjelp av et drivverktøy med heksagonalt hode, hvilket drivverktøy kan være utformet som et drivverktøy 400 som vist i figurene 22 til 26. Avstivningselementet 82 kan være utformet for å øke stivheten til en mobilitetspreserveringsanordning 10. Videre kan et avstivningselement 82 virke for stenging av åpninger 74 for derved å hindre fluidlekkasje. Avstivningselementet 82 kan utformes på mange måter og med mange ulike dimensjoner og av flere materialetyper, for oppnåelse av den ønskede modifikasjon av mobilitetspreserveringsanordningens bøyningsegenskaper. Avstivningselementet 82 kan være av rustfritt stål, andre egnede metaller eller legeringer eller egnede polymermaterialer, som en fagperson vil vite. En serie av distinkte fusjonsstenger kan være indikert for tilveiebringelse av en progresjon av terapien i en enkelt pasient over tid, eller et enkelt avstivningselement 82 kan anordnes på implanteringstidspunktet til mobilitetspreserveringsanordningen 10. For eksempel kan en plugg 80 med et integralt avstivningselement 82 innført i mellomløpet 44 strekke seg tilstrekkelig gjennom og distalt inn i mellomløpet 44 for derved å redusere fleksibiliteten til mellomlegemet 14 slik at dette effektivt virker som en immobiliserings- eller fusjonsinnretning.

Som vist i figurene 19 og 20, kan det være anordnet en krage 518 rundt den ekspanderbare membranen 18 i mobilitetspreserveringsanordningen 10. Typisk er kragen 518 plassert radielt rundt den ekspanderte ekspanderbare membranen i skiverommet 860. Kragen 518 er i hovedsak utformet for modifisering av ekspansjonskarakteristikken til den ekspanderbare membranen 18. Ifølge ett aspekt kan kragen 518 være utformet for forsterkning av annulus. Kragen 518 kan være integrert med den ekspanderbare membranen eller være en separat komponent. Når den er integrert kan kragen 518 være utformet som et fortykket materialområde rundt den ekspanderbare membranen 18 og kan være integralt utformet. Alternativt kan en integral krage 518 være mekanisk og/eller kjemisk festet til den ekspanderbare membranen 18, eksempelvis med et adhesiv. Når den er separat, kan kragen 518 plasseres in situ før implanteringen, selv om kragen 518 kan være utformet på eller i den ekspanderbare membranen 18. Ifølge ett aspekt er kragen 518 av silikon eller polyuretan og den er utformet for tilpassing til annulus for derved å hindre migrering eller lekkasje i membranen som følge av brokk. Kragen 518 er derfor typisk stivere enn den ekspanderbare membranen 18.1 en utførelse har kragen en høyde på mellom omtrent 8 mm til 12 mm og en tykkelse på fra omtrent 0,5 til 1,0 mm. Ved bruk kan kragen 518 være utformet for anlegg mot annulus fra innsiden og for deling av lasten med annulus under større belastninger, og den kan også være sterk nok til å motvirke svake eller brokkdeler av annulus.

Figurene 22 og 26 viser et eksempel på et drivverktøy 400 for plassering av en utførelse av en mobilitetspreserveringsanordning 10 i en pasient. Som vist har drivverktøyet 400 et avlangt drivskaft 402 med et distalt drivhode 404. Det kan også i en proksimal stilling langs drivskaftet 402 være anordnet et proksimalt drivhode 406. Det distale drivhodet 404 og det proksimale drivhodet 406 er vist med en heksagonal form i tverrsnittet, som et eksempel. Det distale drivhodet 404 og det proksimale drivhodet 406 kan i hovedsak være utformet for å opptas i eller for å oppta et aspekt av en mobilitetspreserveringsanordning 10 for derved å tilveiebringe en rotasjonskraft for implantering eller plassering av mobilitetspreserveringsanordningen. Derfor kan drivskaftet 404 være utformet for tilveiebringelse av en rotasjonskraft på drivhodet 404, idet rotasjonskraften tilveiebringes på et sted utenfor pasienten.

Som nevnt foran og vist i figurene 22 til 34, kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 innføres via den aksiale strekning eller boring 850 gjennom minst ett virvellegeme av en kaudal virvel 800, gjennom et intervertebralt skiverom 860 og inn i et virvellegeme tilhørende en cephalad virvel 900. Den cephalade enden til mobilitetspreserveringsanordningen 10 kan settes på plass ved hjelp av et drivverktøy 400 som samvirker med anordningens kaudade ende og ved manuell dreiing på samme måte som en skrue. I en flerdelt anordning kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 roteres på plass ved at man først roterer den kaudade enden til de distale legemet 16 inn i den cephalade virvel 900 før innføringen av mellomlegemet 14 og det proksimale legemet 12. En slik innføringsmetode kan benyttes både for plassering og/eller for distraksjon av anordningen. Etter at det distale legemet 16 er satt på plass i den aksiale strekningen eller boringen 850 gjennom et virvellegeme, kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 roteres i den cephalade retningen for derved å bevirke at de andre gjenger 36 skrus inn i veggen i den aksiale strekningen eller boringen 850. Diameteren til den aksiale boringen 850 kan være tilpasset den største minste gjengediameteren i mobilitetspreserveringsanordningen 10. Generelt vil mobilitetspreserveringsanordningen 10 være skikkelig plassert når i det minste en del av mellomlegemet 14 og/eller den ekspanderbare membranen 18 er plassert inne i skiverommet 860. En riktig plassering vil imidlertid kunne variere avhengig av den spesielle utførelsen av mobilitetspreserveringsanordningen 10 og av pasientens kondisjon.

Ifølge ett inventivt aspekt kan en mobilitetspreserveringsanordning 10 forsynes med en prostetisk nukleus enten ved tilforming av den prostetiske nukleus in situ eller ved innføring av en preformet prostetisk nukleus 200 som vist i figurene 30 til 32. Den prostetiske nukleus kan fremstilles av flere typer prostetiske nukleusmaterialer 60, eksempelvis silikon, polyuretan, hydrogel og andre. Når det benyttes en hydrogel, er polyetylenglykol (PEG) et eksempel på en hydrogel med adekvate fysikalske egenskaper. Ifølge ett aspekt har det prostetiske nukleusmaterialet 60 tilnærmet de samme fysiologiske egenskaper (for eksempel biomekaniske, hydrofile) som naturlig nukleus. Det prostetiske nukleusmaterialet 60 kan derfor ha et Shore D-område fra mellom A10 til D90. Et eksempel på et prostetisk nukleusmateriale 60 for mobilitetspreserveringsanordningen kan være en tverrbundet hyaluronisk syre. Tilsvarende kan mange naturlige og kunstige hydrogeler utformes for oppnåelse av tilsvarende egenskaper.

En prostetisk nukleus 200 kan utformes in situ i skiverommet 860, etter eller før implanteringen av en mobilitetspreserveringsanordning 10. I en utførelse kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 innbefatte en prostetisk nukleus utformet av et prostetisk nukleusmateriale 60 som er infusert i skiverommet 860. Når det strømmer inn i skiverommet 860, vil det prostetiske nukleusmaterialet 60 fylle ut skiverommet. Videre kan det prostetiske nukleusmaterialet 60 kunne tilpasse seg formmessig tilskiverommet 860 som er dannet under den nukleotomiske prosedyren. Som vist i figurene 26 til 29 og 34, kan dannelsen av en prostetisk nukleus 200 rundt en mobilitetspreserveringsanordning 10 in situ innbefatte innføringen av et flytende eller kornformet prostetisk nukleusmateriale 60 gjennom det proksimale løpet 42 i en mobilitetspreserveringsanordning 10 og inn i skiverommet 860 gjennom åpningene 74 eller gjennom det proksimale løpet 42 i mobilitetspreserveringsanordningen 10. Det prostetiske nukleusmaterialet 60 kan innføres i mobilitetspreserveringsanordningen 10 ved hjelp av en avlang introduseringsinnretning 500 som plasseres for innføring av det prostetiske nukleusmaterialet 60 i løpet 40 i mobilitetspreserveringsanordningen 10 eller direkte gjennom vinduene 74, som vist i figur 30. Etter at skiverommet 860 er adekvat fylt, kan en plugg 80 eller en distraksjonsstang festes i løpet 40 for derved å hindre at prostetisk nukleusmateriale 60 lekker ut fra skiverommet 860. Alternativt kan det prostetiske nukleusmaterialet 60 polymerisere i skiverommet 860, eller løpet 40 kan på annen måte tettes for derved å eliminere behovet for plugging av det proksimale løpet 42 og/eller åpningene 74. Ifølge andre aspekter kan det være fordelaktig å tette adgangsboringen 850 i sacrum for derved å hindre utslipp av det prostetiske nukleusmaterialet 60. Flere kjente typer av plugger og/eller tetninger kan benyttes for tetting av adgangsboringen 850 så som for eksempel absorberbare eller ikke-absorberbare gjengeplugger, konvensjonell polymetylmetakrylat (PMMA) -bensegment, autologe eller allografe benplugger og kombinasjoner av disse. Slike tiltak er mest anvendelige i situasjoner hvor annulus er helt intakt, eller på annen måte er avtettet for å hindre en potensiell lekkasje eller migrering av materiale fra skiverommet 860 gjennom annulære fissurer, lesjoner eller brokk.

Ifølge en annen variant av oppfinnelsen, kan den foran nevnte romlige diskrepans mellom mobilitetspreserveringsanordningen 10 og den resterende nukleus eller annulus fjernes med prostetisk nukleusmateriale som føres direkte inn i skiverommet 860 for der å forsterke eller erstatte skiven, hvoretter adgangsstrekningen forsegles for derved å hindre migrering eller ustøting av det prostetiske nukleusmaterialet. Mer spesielt blir det prostetiske nukleusmaterialet 60, uavhengig av en holdemembran eller omhylling, ført direkte inn i det forberedte skiverommet 860 når annulus er kjent å være intakt. I en slik utførelse vil det prostetiske nukleusmaterialet virke som "luft" i "dekket" i skiven, og det velges blant annet ut fra biokompabilitetmotstand med hensyn til fraksjonsmassetap over tid og dets egenskap med hensyn til tilveiebringelsen eller opprettholdelsen av distraksjon over tid, samt lastfordeling (hydrostatisk trykk i skiven), eksempelvis for gjenoppretting av ringstrekkspenninger i annulus. Det prostetiske nukleusmaterialet 60 innbefatter fordelaktig biomedisinske hydrogeler eller blandinger av disse (for eksempel hydrogel/hydrogel eller hydrogel/elastomer). Tverrbundet hyaluronisk syre, som tilgjengelig fra Fidia Corporation i Italia, er et eksempel på et egnet materiale, men mange andre naturlige og kunstige hydrogeler eller blandinger av disse kan benyttes for oppnåelse av tilsvarende egenskaper uten betennelsesrespons. Virkningen til denne utførelsen hva angår den beregnede funksjonen, forsterkes med kravet om at adgangsstedet til skiverommet 860 skal forsegles for derved å hindre en migrering eller utstøting av prostetisk nukleusmateriale. For oppnåelse av dette kan det benyttes mange ulike ventiler, eksempelvis selvtettende ventiler eller strømningsstoppinnretninger. Materialer som egner seg for forankring, egner seg også som plugger, så som ikke-absorberbare gjengeplugger, herunder slike som fabrikkeres medisinsk polyeter-eter-keton (PEEK), som kommersielt tilgjengelig fra Invibio Inc., i Lancashire, Storbritannia, eller polyeter-keton-keton (PEKK), som tilgjengelig fra Coors-Tech Corporation, i Colorado, eller alternativt, konvensjonell polymetylmetakrylat (PMMA); polyetylen med ultrahøy molekylvekt (UHMWPE) eller andre egnede polymerer i kombinasjon med autologe eller allografe benplugger.

En fordel med den nettopp beskrevne utførelsen er den samtidige bruken av prostetisk nukleusmateriale 60 innbefattende hydrogeler som in situ leveringsmidler for mange terapeutiske blandinger så som for eksempel forløpercelleanalgesi og lignende (eksempelvis ved at man trekker nytte av deres biodegraderbarhet, ved kjemisk hydrolyse eller enzymatisk katalysert). Dessuten kan ifølge ett inventivt aspekt visse bioaktive hydrogeler (for eksempel slike som baserer seg på fototverrbundet poly(etylenoksid) [PEO] eller blokkpolypeptider eller aminosyrehydrogeler) kunne benyttes for fremming av vev, eksempel brusk; eller som dimensjonsmatrise for fremming av nerveregenerering eller for reduksjon av dannelse av arrvev.

En prostetisk nukleus kan tilformes in situ ved å ekspandere den plasserte, ekspanderbare membranen 18 med et prostetisk nukleusmateriale 60 som i hovedsak vist i figurene 26 til 29 og 34. Ifølge ett aspekt har det prostetiske nukleusmaterialet 60 tilnærmet de samme fysiologiske egenskaper (eksempelvis biomekanisk, hydrofilt) som naturlig nukleus. Eksempelvis kan et egnet prostetisk nukleusmateriale 60 for mobilitetspreserveringsanordningen innbefatte en tverrbundet hyaluronisk syre. Tilsvarende kan mange naturlige og kunstige hydrogeler utformes for oppnåelse av tilsvarende egenskaper.

Som generelt vist i figurene 26 til 29 og 34, kan en prostetisk nukleus tilformes in situ i skiverommet 860 etter implanteringen av en mobilitetspreserveringsanordning 10.1 en utførelsesform innbefatter anordningen 10 en prostetisk nukleus tilformet av et prostetisk nukleusmateriale 60 som er infusert i skiverommet 860. Når det strømmer inn i skiverommet 860, vil det prostetiske nukleusmaterialet 60 kunne fylle skiverommet. Videre kan det prostetiske nukleusmaterialet 60 kunne formtilpasse seg skiverommet 80 som er dannet med den nukleotome prosedyren. Som vist i figurene 8 og 9, kan dannelsen av en prostetisk nukleus 200 rundt en mobilitetspreserveringsanordning 10 in situ innbefatte innføringen av et flytende eller kornformet prostetisk nukleusmateriale 60 gjennom det proksimale løpet 42 i en mobilitetspreserveringsanordning 10 og inn i skiverommet 860 gjennom åpninger 74 i mobilitetspreserveringsanordningen 10. Det prostetiske nukleusmaterialet 60 kan innføres i anordningen ved hjelp av en avlang introduseringsinnretning 500 som plasseres for innføring av det prostetiske nukleusmaterialet 60 i løpet 40 i mobilitetspreserveringsanordningen 10 eller direkte gjennom åpningene 74. Etter at skiverommet 860 er adekvat fylt, kan en plugg 80 eller distraksjonsstang innfestes i løpet 40 for derved å hindre at prostetisk nukleusmateriale 60 lekker ut fra skiverommet. Alternativt kan det prostetiske nukleusmaterialet 60 polymerisere i skiverommet 860, eller løpet 40 kan på annen måte tettes for derved å eliminere behovet for plugging av løpet 40 og/eller åpningene 74. Ifølge andre aspekter kan det være fordelaktig å tette adgangshullet 850 i sacrum for derved å hindre utslipp av prostetisk nukleusmateriale 60. Mange typer kjente plugger og/eller tetninger kan benyttes for tetting av adgangshullet 850 så som for eksempel absorberbare eller ikke-absorberbare gjengeplugger, konvensjonell polymetylmetakrylat (PMMA) -bensegment, autologe eller allografe benplugger og kombinasjoner av disse. Slike tiltak er mest anvendelige i situasjoner hvor annulus er helt intakt eller på annen måte er tettet for å hindre potensiell lekkasje eller migrering av materiale fra skiverommet 860 gjennom annulære fissurer, lesjoner eller brokk.

Foreligger det en riving eller en fissur i annulus, så kan dette repareres ved hjelp av en innretning som føres inn gjennom dilatorhylsen, etter dannelsen av en kanal inn i skiverommet 860 (ved hjelp av bendilatering, boring eller en kombinasjon av disse). Innretningen kan lage en tunnel gjennom skivematerialet og levere en limsubstans (så som et cyanoakrylat- eller fibrinbasert lim) for polstring av de indre lag i skiveannulus. En slik leveringsinnretning kan være laget av mange materialer, herunder nitinolrør, eller av et fleksibelt plastmateriale så som polyetylen. Innretningen må kunne passe inn i dilatorhylsen (innerdiameter = 9 mm (0,355")) og med en lengde på minst 25 cm, fra utsiden av legemet og til påføringsstedet. Innerdiameteren til leveringsinnretningen må være stor nok til å muliggjøre innføring av det osteogene promoteringsmaterialet som kan være svært viskøst (klumpet eller i pastaform), alt avhengig av behovet. Et fleksibelt rør føres inn gjennom dilatorhylsen, eller alternativt gjennom en åpen plugg eller stang og inn i skiverommet 860 for levering av forsterkningsmaterialet der.

Ifølge nok et inventivt aspekt, kan en på forhånd tilformet prostetisk nukleus 200 legges inn i skiverommet 860, hvilket er vist i figurene 30 til 32. På plass kan den på forhånd tilformede prostetiske nukleus innta i det minste en del av skiverommet 860 for derved å tilveiebringe en ekstra lastbærende flate og -evne, en støtabsorberende kapasitet og ekstra demping og bevegelsesmotstand. Ifølge dette inventive aspektet kan mobilitetspreserveringsanordningen 10 innbefatte en på forhånd tilformet prostetisk nukleus 200. Generelt vil den på forhånd tilformede prostetiske nukleus 200 ha kontakt med proksimale og distale virvellegemer etter implanteringen rundt en mobilitetspreserveringsanordning 10.

I figurene 30 til 32 er det i samsvar med ett inventivt aspekt tilveiebrakt en på forhånd tilformet prostetisk nukleus 200 som erstatter eller forsterker den spinale skivenukleus med en øvre flate 532 for kontakt med en hosliggende, øvre virvellegemeendeplate 533, en nedre flate 534 for kontakt med en hosliggende, nedre virvellegemeendeplate 535, og en radiell flate 536 som er rettet i retningen til en annulus 408.1 en utførelse kan de øvre og nedre flater 532, 534 fordelaktig ha en ettergivenhet tilstrekkelig til å tillate en formtilpasning til de respektive, hosliggende endeplater 533, 535, idet de fysikalske karakteristikkene til den på forhånd tilformede protesis 200 velges slik at en første del eller komponent av en aksial kompresjonskraft mot protesis 200 overføres via protesis 200 til de øvre og nedre endeflater 533, 535, mens en andre del av den aksiale kompresjonskraften blir deflektert lateralt, i retning mot annulus 408 (og/eller via midler i form av en elastomer krage) for derved å muliggjøre en lastdeling med annulus.

Ytterveggen til den på forhånd tilformede prostetiske nukleus 200 innbefatter fordelaktig en ettergivende membran. I en utførelse, se figurene lia, 12a og 12b, vil ettergivenheten til den radielle flaten 536 være mindre enn ettergivenheten til i det minste en av de øvre og nedre flater 532, 534.1 en annen utførelse er veggen som støtter den radielle flaten 536 semiettergivende, det vil si at den er stivere eller har en større tykkelse enn veggene som støtter de øvre og nedre flater 532, 534.

I nok en annen utførelse kan den på forhånd tilformede prostetiske nukleus 200 innbefatte en krage 518 som bæres av eller i den radielle flaten 536. Et eksempel på en krage 518 er vist i figurene 19 og 20. Som vist, vil den på forhånd tilformede protese innta sin på forhånd gitte form så snart den er implantert på behandlingsstedet, så som eksempelvis i skiverommet.

I en utførelse, vist i figur 31, er protesis 200 utformet eller tilbøyet på en slik måte at den naturlig vil se ut som en delvis åpen smultring eller ringstruktur, hvor de fremre og distale ender 540, 542 til protesis 200 befinner seg nær hverandre. Den fremre enden 540 og den distale enden 542 vil bevege seg mot hverandre uten full kontakt slik at det altså forblir et rom mellom dem og protesis 200 således får en C-form hvor endene 540, 542 ligger nær inntil hverandre. I en annen utførelse, ikke vist, kan endene 540, 542 få kontakt med hverandre og derved lukke gapet mellom endene 540, 542, slik at protesis 200 da danner en lukket smultring eller ringstruktur.

I en utførelse, se figur 30, kan en eller flere seksjoner av protese 200 temporært være rettet eller retilformet for innføring av protese 200 på behandlingsstedet, eksempelvis i skiverommet 860 som tilveiebrakt med en nukleotomi- eller disektomiprosedyre. Protese 200 kan, se figur 32, fordelaktig reformes eller innta sin naturlige form. I denne spesielle utførelsen vil den naturlige formen være en smultring- eller ringform. Det skal her være underforstått at den naturlige formen eller den påvirkede forme til den på forhånd tilformede protese 200 kan ha en hvilken som helst form egnet for en gitt applikasjon eller behandling. Det skal også være underforstått at protese 200 ikke nødvendigvis inntar den identiske på forhånd gitte form eller struktur på behandlingsstedet. Variasjoner av formen til protese 200 på behandlingsstedet vil være avhengig av faktorer så som arealet og formen til strukturer på behandlingsstedet. Det skal imidlertid her være underforstått at den på forhånd gitte formen til protese 200 fortrinnsvis velges eller bestemmes under hensyntagen til formen, arealet og/eller geometrien på det aktuelle behandlingsstedet.

Under henvisning til figur 30, kan ifølge en løsning fremgangsmåten for implantering av den på forhånd tilformede protese 200 på et behandlingssted, innbefattet trinnene innføring av en modifisert distraksjonsstang 550, i aksial flukt med lengdeaksen til det virvelbevegelsessegment hvor den anteriore metoden inn i behandlingsstedet benyttes. I denne spesielt illustrative utførelsen innbefatter behandlingsstedet et skiverom 860 og deler av de øvre og nedre virvellegemer 800, 900, som omgir skiverommet 860. Her innbefatter den modifiserte distraksjonsstangen 550 et løp 552 som strekker seg langs i det minste en del av stangen 550 sin lengde, en åpning 554 som gir forbindelse mellom løpet 552 og skiverommet 860 og egnede gjenger 556, 558 på stangen 550 sine fremre og bakre deler, for oppnåelse av den ønskede distraksjonsgrad for virvellegemene 800, 900. Ifølge en løsning blir virvellegemene "overstrukket" for derved å lette innføringen av den på forhånd tilformede protese 200 i skiverommet 860. Ifølge en annen løsning blir virvellegemene bare underkastet distraksjon som er tilstrekkelig til å muliggjøre en innføring av protese 200 inn i skiverommet.

Fremgangsmåten ved implantering av den på forhånd tilformede protese 200 på et behandlingssted kan også innbefatte en fremføring av den på forhånd tilformede protese 200 gjennom løpet 552 i stangen 550 og en fremføring av protese 200 inn i skiverommet 860 gjennom åpningen 554.1 en løsning, vist i figur 30, blir protese 200 ført frem eller skjøvet gjennom løpet 552 i stangen 550 og inn i skiverommet 860 ved hjelp av en skyvestang. Skyvestangen 560 er utformet og dimensjonert for innpassing i løpet 552 og har en protesesamvirkningsstruktur 562 på den fremre enden. I en utførelse, vist i figur 12a, har den protesesamvirkende strukturen 562 form av en konkav eller kuppet struktur som går mot den bakre enden 542 av protese 530. Her blir protese 200 ført frem gjennom stangen 550 og inn i skiverommet 860 ved at skyvestangen 560 beveges i den cephalade retningen. I denne spesielle utførelsen har stangen 550 en krummet vegg 555 som styrer protese 200 mot åpningen 554 og ut i skiverommet 860 når protese 200 føres frem cephalad.

Inne i skiverommet kan protese 200 innta sin opprinnelige form - nemlig en delvis åpen smultringform i dette spesielle utførelseseksempelet (se figurene 1 la og 11b). Ifølge en løsning fjernes stangen 550 slik at virvellegemene 800, 900 vil gå mot hverandre og mot protese 200, hvorved protese vil bule lett radielt utover mot annulus. Det skal her være underforstått at materialene og dimensjonene til den på forhånd tilformede protese 200 velges på en slik måte at den vil etterligne de egenskapene som man finner i et naturlig, friskt nukleusmateriale. Materialet og dimensjonene til protese vil være avhengig av flere faktorer så som eksempelvis størrelsen av skiverommet 860 eller behandlingsstedet, størrelsen til og de anatomiske karakteristikkene til pasienten, osv.

I samsvar med nok et inventivt aspekt, er det tilveiebrakt en

mobilitetspreserveringsanordning 10 som innbefatter en elastisk hylsestruktur som vist i figurene 33 og 34. Den elastiske hylseprotese 400 kan ha et proksimalt legeme 12, et distalt legeme 16 og et mellomlegeme 14, hvilke legemer har en i alt vesentlig kontinuerlig struktur. I en utførelse, vist i figurene 34 og 35, har protese 560 en gitterstruktur. Protese 570 kan være fremstilt av mange egnede materialer så

som for eksempel en elastomer. Det skal her være underforstått at materialet eller materialene som benyttes for dannelse av gitterstrukturen i mobilitetspreserveringsanordningen 10 fordelaktig er semiettergivende. Som brukt her, skal semiettergivende referere seg til biomekaniske egenskaper, eksempelvis modulus, som muliggjør en ettergivenhet relativt de pertinente virvel strukturer, men som ikke gjør at innretningen blir så kompressibel at den vil kunne ekstruderes ut fra skiverommet 860 (for eksempel som følge av brokk i annulus eller tilbake gjennom innføringsstrekningen), eller så stiv at belastninger ikke kan fordeles eller deles av de fysiologiske strukturene (potensiell fare for eksempelvis overgangssyndromer). I en annen utførelse innbefatter den elastiske hylsen 400 i mobilitetspreserveringsanordningen 10 en fast eller ikke-gitterstruktur. Som for gitterstrukturen, vil materialet eller materialene i mobilitetspreserveringsanordningen 10 være semiettergivende, balansert slik at det oppnås en fast men allikevel fleksibel og ettergivende struktur.

Ifølge et utførelseseksempel, se figurene 33 og 34, blir den elastiske hylsen 400 ført inn i behandlingsstedet som innbefatter et skiverom 860 og avsnitt av de to virvellegemene 800, 900 som ligger rundt skiverommet 860.1 en foretrukket løsning blir den elastiske hylsen 400 innført i behandlingsstedet etter at virvellegemene 800, 900 er strukket. Figur 34 viser at etter at den elastiske hylsen 400 er ført inn i skiverommet 860 og distraksjonsverktøy eller -mekanismer (ikke vist) er fjernet, vil virvellegemene 800, 900 gå mot hverandre og mot den elastiske hylsen 400 på en slik måte at mellomlegemet 14 i den elastiske hylsen 400 vil bule radielt utover mot annulus 408 slik at en øvre flate 578, en nedre flate 580 og en radiell flate 582 dannes nær den elastiske hylse 400 sitt mellomlegeme 14. Her har den øvre flaten 578 kontakt med en øvre virvellegemeendeplate 533, den nedre flaten 580 går mot en nedre virvellegemeendeplate 535 og den radielle flaten 582 vender i retning mot annulus 408.1 en utførelsesform har den radielle flaten 582 kontakt med nukleusmaterialet mellom den elastiske hylsen 400 og annulus 408.1 andre utførelser har den radielle flaten 582 direkte kontakt med annulus 408.

Det skal fortsatt vises til figur 34, hvor protese 570 gir aksial kompresjonsstyrke på behandlingsstedet. I en utførelse blir en første del eller komponent av en aksial kompresjonskraft som virker på protese 570 overført via protese 570 til de øvre og nedre endeflater 533, 535, mens en andre del av den aksiale kompresjonskraften blir deflektert lateralt i retning av annulus 408 for derved å muliggjøre en lastdeling med annulus 408.1 en foretrukket utførelse går den elastiske hylsen mot annulus 408, hvilket letter overføringen av en del av en aksial kompresjonskraft eller -krefter som lateralkraft eller lateralkrefter for absorbering i annulus 408. Selv om den foreliggende oppfinnelsen er vist og beskrevet i forbindelse med foretrukne utførelseseksempler, skal det være underforstått at oppfinnelsen ikke er begrenset til disse.

Selv om oppfinnelsen er vist og beskrevet særlig i form av foretrukne utførelser, skal det være underforstått at oppfinnelsen ikke er begrenset i så henseende. Trekk

ved noen av de nevnte metoder og eksempler som er vist og beskrevet kan byttes ut eller tilføres andre, slik en fagperson vil forstå. Oppfinnelsens ramme er ikke ment å være begrenset til de gitte eksemplene eller figurer. Det skal også være underforstått at varianter av de beskrevne utførelsene innenfor oppfinnelsens ramme vil kunne oppdages av en fagperson. Slike varianter ligger innenfor oppfinnelsens ramme.

Claims

1. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning (10), omfattende: et mellomlegeme (14) med en proksimal ende og en distal ende og innbefattende minst ett fleksibelt element (22) plassert mellom den proksimale og den distale enden; et proksimalt legeme (12) innbefattende en første holdestruktur (32) festet til mellomlegemets (14) proksimale ende og dannende et proksimalt løp (42); et distalt legeme (16) innbefattende en andre holdestruktur (36) festet til mellomlegemets distale ende (14); og en ekspanderbar membran (18) festet over i det minste en del av mellomlegemet (14), hvor den ekspanderbare membranen danner et ekspansjonskammer (20) og ekspansjonskammeret (20) har forbindelse med det proksimale løpet (42).

2. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at den videre innbefatter prostetisk nukleusmateriale (60) anordnet i ekspansjonskammeret (20).

3. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at det proksimale legemet (12) har innvendige gjenger (50) i det proksimale løpet (42).

4. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at mellomlegemet (14) har et mellomløp (44).

5. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 4, karakterisert ved at mellomlegemet (14) har en eller flere åpninger (74) i fluidforbindelse med mellomløpet (44).

6. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 4, karakterisert ved at det distale legemet (16) har et distalt løp (46).

7. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at mellomlegemet (14) har en eller flere åpninger (74) i fluidforbindelse med det proksimale løpet (42).

8. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at den omfatter en plugg (80) innfestet i det proksimale løpet (42).

9. Implanterbar spinal mobil itetspreserveringsanordning ifølge krav 8, karakterisert ved at den omfatter et prostetisk nukleusmateriale (60) anordnet i et ekspansjonskammer (20) som dannet av den ekspanderbare membranen (18).

10. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at det proksimale løpet (42) er utformet for opptak av en drivinnretning (400).

11. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 6, karakterisert ved at det distale løpet (46) er utformet for opptak av en drivinnretning (400).

12. Implanterbar spinal mobil itetspreserveringsanordning ifølge krav 4, karakterisert ved at den distale legemet (16) definerer en distal kavitet (48) utformet for opptak av en drivinnretning (400).

13. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at den første holdestrukturen (32) omfatter en første gjenge (32) og den andre holdestrukturen (36) omfatter en andre gjenge (36), hvor en hovedgjengediameter i det proksimale legemet (12) er større enn en hovedgjengediameter i det distale legemet (16).

14. Implanterbar spinal mobil itetspreserveringsanordning ifølge krav 13, karakterisert ved at stigningen til den andre gjengen (36) er finere enn stigningen til den første gjengen (32) for derved å indusere distraksjon av det kaudade virvellegemet (800) og det cephalade virvellegemet under implanteringen.

15. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at det proksimale løpet (42) strekker seg aksialt gjennom det proksimale legemet (12) og i fluidforbindelse med ekspansjonskammeret (20).

16. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at en første del av den ekspanderbare membranen (18) utformet for å vende i retningen til en av eller begge av det kaudade virvellegemet (800) og det cephalade virvellegemet (900) er relativt mer ettergivende enn en andre del av den ekspanderbare membranen (18) utformet for å vende i retning mot annulus (408).

17. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at den ekspanderbare membranen (18) innbefatter et elastomert materiale.

18. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 17, karakterisert ved at den ekspanderbare membranen (18) innbefatter en silikon.

19. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at den ekspanderbare membranen (18) innbefatter en silikon.

20. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 2, karakterisert ved at det prostetiske nukleusmaterialet (60) er et elastomert fast materiale.

21. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 2, karakterisert ved at det prostetiske nukleusmaterialet (60) innbefatter en hydrogel.

22. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 2, karakterisert ved at det prostetiske nukleusmaterialet (60) innbefatter en silikon.

23. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 22, karakterisert ved at den ekspanderbare membranen (18) innbefatter en silikon.

24. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 2, karakterisert ved at ettergivenheten til den radielle flaten (536) til den ekspanderbare membranen (18) er mindre enn ettergivenheten til i det minste den øvre og/eller den nedre flaten (534) av den ekspanderbare membranen (18).

25. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 2, karakterisert ved at den ekspanderbare membranen (18) er i det minste delvis fylt med det prostetiske nukleusmaterialet (60) og at de fysikalske egenskapene til kombinasjonen av den ekspanderbare membranen (18) og det prostetiske nukleusmaterialet (60) muliggjør at den ekspanderbare membranen (18) kan overføre en komponent av en aksial kompresjon til en lateral kraft for absorbering med annulus (408).

26. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 2, karakterisert ved at den proksimale flaten og den distale flaten av den ekspanderbare membranen (18) har en større ettergivenhet enn den radielle flaten (536).

27. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 2, karakterisert ved at det prostetiske nukleusmaterialet (60) og mellomlegemet (14) deler den fysiologiske belastningen.

28. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at den videre innbefatter en første del med en hunnkomponent i en koblingsmekanisme i den distale delen av den implanterbare spinal mobilitetspreserverende innretningen, hvilken hunnkomponent samvirker med en hannkomponent i den løsgjørbare koblingsmekanismen som er anordnet på en innføringsstang som benyttes for innføring av en implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning (10) i behandlingsstedet.

29. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 2, karakterisert ved at den innbefatter minst én strømningsstoppmekanisme (80) i det proksimale løpet (42).

30. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved et sideforhold større enn en.

31. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge ett av kravene 1 - 30, karakterisert ved at mellomlegemet (14) som er i alt vesentlig radialt symmetrisk om en lengdeakse (104).

32. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge ett av kravene 1 - 31, karakterisert ved at det proksimale legemet (12) som er i alt vesentlig radialt symmetrisk om en lengdeakse (104).

33. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge ett av kravene 1 - 32, karakterisert ved at det distale legemet (16) som er i alt vesentlig radialt symmetrisk om en lengdeakse (104).

34. Implanterbar spinal mobilitetspreserveringsanordning ifølge krav 1, karakterisert ved at den ekspanderbare membranen (18) har i alt vesentlig en rørform.