NO323991B1 - Skrue for fastgjoring av trelekter pa en underkonstruksjon for tak eller underlag for vegg - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører skrue med et skaft som delvis er forsynt med gjenger, en bor- og/eller inntrengningsspiss og et hode, utstyrt med et verktøyfeste for fastgjøring av trelekter på en tak- eller veggunderkonstruksjon bestående blant annet av trevirke.

Hittil er lekter, særlig taklekter, vanligvis blitt fastgjort med spiker som imidlertid ikke eller bare i liten grad bør strekkbelastes i skaftretningen. For at innspikringen, fremfor alt av større spiker, ikke skal medføre spaltedannelse, må det forbores.

Særlig ved fastgjøringen av lekter hvorpå deretter den egentlige taktekning eller et veggpanel til sist fastgjøres er som regel tak- eller veggkonstruksjonen svakhets-punktet, fordi strekkrefter som oppstår ved suginnvirkning, ikke kan overføres.

Bruk av skruer er sannsynligvis aldri tatt i betraktning, fordi det ved tiltrekking av skruene gjennom skruehodet oppstår risiko for at de relativt smale lekter påføres spaltedannelse.

Fra GB 2 251 666 fremgår det en skrue for innfesting av takplater med to gjengede seksjoner, der en seksjon tilstøtende et hode har grove gjenger, og en seksjon tilstøtende en spiss har finere gjenger.

Fra US 2 292 557 fremgår det en treskrue med to gjengede seksjoner, der den ene seksjonen tilstøtende en ende for inngrep med et verktøy har fine gjenger, og der seksjonen tilstøtende en spiss har grovere gjenger og redusert diameter.

Hensikten med den foreliggende oppfinnelse er å frembringe en skrue av ovennevnte art som er helt spesielt egnet for bruk ved fastgjøring av trelekter på en tak-eller veggunderkonstruksjon.

Ifølge oppfinnelsen er dette oppnådd ved at det på skrueskaftet ihvertfall ved bor-og/eller inntregningsspissen og ved hodet en tilsluttet egen gjengeseksjon og at disse to gjengeseksjoner har samme ytterdiameter men forskjellig gjengestigning, og at hodets ytterdiameter er like stor eller ganske lite større enn gjengeseksjonenes ytterdiameter.

Oppfinnelsen vedrører således en sammenføyning av trelekter på en tak- eller veggunderkonstruksjon som blant annet består av trevirke, med en skrue med i det minste delvis gjenget skaft, en bor- og/eller inntrengningsspiss og et hode utstyrt med et verktøyfeste, hvor skruens skaft i det minste i tilknytning til henholdsvis bor- og/eller inntrengningsspissen og hodet er utformet en gjengeseksjon. Disse gjengeseksjoner oppviser den samme ytterdiameter. Trelektene er festet på den av trevirke bestående tak- eller veggunderkonstruksjon med høyt anleggstrykk. Den til hodet tilgrensende gjengeseksjon oppviser en gjengestigning som er mindre enn gjengestigningen til den til bor- og/eller inntrengningsspissen tilgrensende gjengeseksjon, og hodet er utformet lite og forsenkbart. Hodets diameter er like stort eller litt større enn gjengeseksjonenes ytterdiameter.

Grunnet bruken av en slik skrue ved fastgjøring av trelekter kan denne både trykkbelastes (for eksempel ved store snøtyngder) og strekkbelastes (ved suginnvirk-ninger). Dermed oppnås sikkerhet for så vel en trykk- som også en strekkfast forbindelse. For en slik forankring er det ikke avgjørende at en lekter holdes i en bestemt avstand fra en underkonstruksjon, da slike lekter i praksis er opplagt på likeartet materiale av tre, for eksempel et krysstreverk med kledning på sperrer eller fastskrues til den underliggende trebjelke eller lignende, eventuelt under mellominnlegging av en dampsperring.

Nettop ved slike lekter er det gunstig med et stort, innbyrdes presstrykk mellom lekter og underkonstruksjon, fordi gjengene befinner seg i inngrep både i underkonstruksjonen og i lekten. Grunnet presstrykket fra lekten mot underkonstruksjonen kan mindre dimensjonsforandringer som skyldes luftfuktigheten også kompenseres i sonen ved lekten og likeledes ved underkonstruksjon.

Da hodets ytterdiameter er like stor eller endog bare litt større enn gjengeseksjonenes ytterdiameter, skal bare et meget lite hode innsenkes i lektematerialet også forhindres. Likevel kan den fastskrudde lekten strekkbelastes med sikkerhet, fordi en gjengeseksjon under skruehodet fungerer som hjelpegjenger.

For å redusere innskruings-dreiemomentet kan en skrueskaftseksjon mellom gjengeseksjohene ved de to skaftendepartier være utført gjengefri.

En fordelaktig utførelsesform oppnås, dersom dimensjonen av den gjengefrie skaftseksjon ihvertfall tilnærmelsesvis tilsvarer de to gjengeseksjoners kjernediameter. Dette gir et relativt javt innskruings-dreiemoment også ved lange skruer da en motsvarende skrueseksjon kan inntrekkes uten spesielle friksjonskrefter fra gjengeseksjonen ved den frie endre, hvoretter gjengeseksjonen som er vendt mot verktøy-festet, kan bringes i inngrep i de allerede eksisterende gjenger i lekten.

Allerede av fremstillingsgrunner er det fordelaktig at de to gjengeseksjoner har ihvertfall tilnærmet samme lengde. For overføring av strekk- og trykkrefter er det nok med relativt korte gjengeseksjoner som, særlig ved spesielt lange skruer kan tilvirkes på enkléremåte.

Det foreslås videre at forholdet mellom kjernediameter og ytterdiamter utgjør tilnærmelsesvis 1:1,5 til 1:2, og fortrinnsvis 1:1,7 for de to gjengeseksjoner. Disse forholdsvis vidstrakte gjenger gjør det mulig å overføre relativt store krefter, fordi gjengeflankene rager langt utover kjernediameteren og derfor kan trenge langt inn i det omgivende iektematerialet.

Videre er det hensiktsmessig at kjernediameteren av den ene gjengeseksjon er utstyrt med konisk forløpende utvidelser i overgang til ytterdiameteren. Derved sikres at lektene ikke kløves også ved forsenking av skruehodet. På grunn av denne spesielle overgangssone elimineres kløvingsrisikoen på tross av den nødvendige tilstedeværelse av et skruehode for plassering av verktøyfestet.

Ved særlig lange skruer er det gunstig av gjengeseksjonslengden ved skruer av forskjellig totallengde er konstant og at lengden av den eventuelt gjengéfrie skaftseksjon endres. Den spesielle gjengeseksjonslengden der begge ender av skruen er fullstendig tilstrekkelig for overføring av trykk- og strekkreftene, slik at disse gjengeseksjoner ikke behøver å forlenges selv ved meget lange skruer. Dermed oppnås en forenkling ved fremstillingen av forskjellige, lange skruer, særlig fordi gjengeseksjonene alltid har samme lengde, uavhengig av skruelengden.

For at det enda bedre skal kunne tas hensyn til spesielle belastningstilfeller, særlig også med henblikk på takhelningen og de taklekter som er utlagt på tvers av takhelningen, eller de krefter som særlig ventes å oppstå, er det hensiktsmessig at skruene er innskrudd spissvinklet i forhold til et langsgående midtplan for lektene som skal fastgjøres. Ved en spesiell fastgjøringsmåte for en lekte er det også mulig å innsette spissvinklet i rekkefølge i motsatte retninger i en lektes lengderetning i forhold til lektens langsgående midtplan. Derved oppnås en spesiell forankring av lekten på underkonstruksjonen, og ved store belastninger elimineres dessuten risikoen for at lekten skal bikke.

Skaftseksjonen mellom de to gjengeseksjoner ved endepartiene av skaftet kan også være utstyrt med gjenger på samme eller lignende type som i de to gjengeseksjoner eller med gjenger av redusert diameter. Derved muliggjøres også en ekstra forsterkning i sonen mellom de to gjengeseksjoner.

I en annen utførelsesform er det på skaftseksjonen anordnet gjenger med en

mindre ytterdiameter enn ytterdiameteren i gjengeseksjonene, mens kjernediameterens størrelse stort sett er konstant i gjengeseksjonenens og skaftseksjonens fulle lengde. På denne måte kan det også oppnås en vesentlig reduksjon av innskruingsdreiemomentet, fordi skruen ikke bringes i helflateanlegg i sin fulle lengde i de selvopprettede gjenger.

Likevel kan imidlertid de nødvendige strekk- og trykkrefter overføres.

Det vil også innvirke gunstig dersom gjengeseksjonenes flankevinkel og eventuelt anordnede gjenger på skaftseksjonen utgjør tilnærmelsesvis 40° og gjengestigningen i det minste tilnærmelsesvis 3 mm. På grunn av den store gjengestigningen kan innskruingen foregå temmelig raskt. På grunn av gjengenes relativt spisse utforming oppstår en innskjæringsvirkning i taklektsonen, hvorved kløvningsrisikoen reduseres ytterligere.

I en særlig fordelaktig utførelsesform er diameteren av den gjengefrie skaftseksjon redusert i forhold til utgangstrådmaterialet til gjengeseksjonenes kjernediameter. Særlig ved en slik reduksjon av skaftseksjonen kan det oppnås at gjengeseksjonens diameter til sist motsvarer gjengeseksjonenes kjernediameter, slik at mulighetene for dreiemomentreduksjon ved innskruing av skruen kan utnyttes fullstendig.

I denne forbindelse kan det også nevnes en annen fremstillingsmulighet som vil føre omtrent til samme sluttresultat. Det foreslås i dette øyemed at skaftets gjenge-seksjonssoner dukes forut for gjengetilvirkningen til en diameter som er større enn utgangstrådmaterialets, slik at gjengeseksjonenes kjernediameter atter motsvarer den gjengefrie skaftseksjons etter gjengevalsingen. Den omvendte fremgangsmåte er følgelig også mulig, nemlig ved at det fremskaffes en gjenget ri skaftseksjon hvis diameter stort sett motsvarer gjengeseksjonenes kjernediameter.

Det er fordelaktig ved skruer opptil en viss lengde at lengden av gjengeseksjonene og lengden av skaftseksjonen som eventuelt er gjenget ri eller forsynt med ytterligere gjenger, utgjør ca en tredel av skruens totallengde.

Andre særtrekk og spesielle fordeler ifølge oppfinnelsen er nærmere beskrevet i det etterfølgende i tilknytning til de medfølgende tegninger, hvor: fig. 1 viser et sideriss av en skrue ifølge oppfinnelsen;

fig. 2 viser anvendelse av en skrue for fastgjøring av taklekter av tre hvori det blant annet inngår trebjelker;

fig. 3 viser en annen mulighet for anvendelse av en skrue for fastgjøring av lekter av tre på en vegg under konstruksjon som blant annet inneholder trevirke;

fig. 4-7 viser ytterligere muligheter for anvendelse av en skrue for fastgjøring av taklekter av tre på en takunderkonstruksjon hvori det blant annet inngår trebjelker.

Skruen 1 som er vist i fig. 1, er tilvirket med et ihvertfall delvis gjengeforsynt skaft med en borspiss 6 og et hode 5 som er utstyrt med et verktøysfeste. Dette verktøysfeste kan med fordel være anordnet som innerfeste ved forbestemt bruk skal plasseres motsvarende forsenket. Det er derfor ikke hensiktsmessig med store verktøy eller verktøy med store diametere, og et ytterfeste er neppe tenkbart særlig for en slik bruksvariant. Som det fremgår av fig. 2, anvendes skruen 1 for fastgjøring av lekter 10 på en takunderkonstruksjon hvori det blant annet inngår en trebjelke 9. På denne trebjelken 9 kan det være anbrakt en kledning eller forskaling 12, eventuelt en dampsperring og/eller et isolasjonssjikt 13 og eventuelt flere sjikt av tre eller også av et fast isolasjonsmateriale.

På skaftet av skruen 1 er det ved borspissen 6 i tilslutning anordnet en gjengeseksjon 2 og ved hode 5 en gjengeseksjon 3. Begge gjengeseksjonene 2 og 3 har samme ytterdiameter DA men forskjellig gjengestigning. Skaftseksjonen 4 mellom de to gjengeseksjoner 2 og 3 er i det viste utførelseseksempel gjengefri, og denne gjengefrie skaftseksjon 4 har en diameter DS som tilnærmelsesvis motsvarer kjernediameteren DK av de to gjengeseksjoner 2 og 3. I praksis kan det følgelig være anordnet en gjennomgående, uforandret diameter for hele materialet, hvor bare skrugangene i gjengeseksjonene 2 og 3 rager ut over denne diameter DS eller DK Gjengeseksjonen 2 har en lengde L1 og gjengeseksjonen 3 en lengde L2. Begge gjengeseksjoner kan med fordel ha samme lengde L1 eller 12. Dette relativt store forhold mellom kjernediameteren DK og ytterdiameteren DA av gjengeseksjonene 2 og 3 innvirker særlig gunstig på skruens innformingsfunksjon i trevirkedelene. Dette forhold utgjør tilnærmelsesvis 1:1,5 til 1:2 men fortrinnsvis 1:1,7. Ved en helt konkret utførelse som imidlertid bare viser et spesielt eksempel, utgjør kjernediametren DK 4 mm og ytterdiameteren DA 6,5 mm for tilfreds-stillende inntregning av gjengeseksjonene i trematerialet er det også fordelaktig at gjengeseksjonene 2, 3 er anordnet med en motsvarende flankevinkel som hensiktsmessig utgjør tilnærmelsesvis 40°. Den samme flankevinkel er i så fall fordelaktig også for eventuelt anordnede gjenger på skaftseksjonen 4. Ved en slik helt spesiell konstruksjon er gjengestigningen ihvertfall ca. 3 mm.

En forholdsregel er av spesiell betydning særlig ved den foreliggende oppfinnelse. På grunn av den forskjellige gjengestigning i de to gjengeseksjoner 2 og 3 oppnås at lekten 10 presstrykkpåvirkes når den fastskrues på underkonstruksjonen. Gjengene i gjengeseksjonen 3 har en stigning S3 som er mindre enn gjengestigningen S2 i gjengeseksjonen 2. Forskjellen i gjengestigning er imidlertid relativ liten, da det bare i ferdigplassert tilstand skal oppnås et motsvarende presstrykk mellom lekten 10 og hele underkonstruksjonen. Straks gjengeseksjonen 3 bringes i inngrep med lekten 10 ved innskruing av skruen 1 blir seksjonen, i samme grad som bestemt av den totale forskjellige gjengestigning trukket i retning mot underkonstruksjonen, i det aktuelle tilfellet bjelken 9, og følgelig påført motsvarende trykkpress.

Den største fordel ved anvendelse av skruer istedenfor spiker i et slikt brukstilfelle ligger i at skruer fastlåses sikret i sin akseretning i de motsvarende deler dvs. både i lekten 10 og i trebjelken 9. Selv ved ekstreme belastninger grunnet suginnvirkning eller snøtyngder kan det derfor ikke forekomme at hodet 5 forflyttes langs oversiden av lekten 10, eller at en aksialforskyvning av lekten langs skaftet på skruen 1 finner sted.

I den hodenære sone av gjengeseksjonen 3 er det anordnet en konisk forløpende utvidelse 7 som går over i ytterdiameteren av hodet 5.1 dette tilfellet går kjernediameteren DK i den hodenære sone av gjengeseksjonen 3 også delvis over i en utvidelse med større diameter i gjengeseksjonen 3. Ytterdiameteren av hodet 5 er like stor eller bare litt større enn ytterdiameteren DA i gjengeseksjonene 2 og 3, hvorved spaltevirkningen ved innskruing i en lekte i praksis oppheves.

Når det anvendes skruer opptil en viss lengde som vist i brukseksemplene ifølge figur 2 og 3, er lengden av skaftseksjonen 4 bare litt større enn lengden L1 eller L av gjengeseksjonene 2 eller 3, slik at seksjonene L1 og L2 og den mellom liggende skaftseksjonen 4 utgjør eksémpelvis en tredel av skruens totallengde. Det er imidlertid absolutt mulig at lengdene L1 og L2 av gjengeseksjonene 2 og 3 alltid beholde samme størrelse også ved forskjellig totallengde av skruen, slik at bare lengden av skaftseksjonen 4 forandres. Det kan derved oppnås at dreiemomentet ikke øker i vesentlig grad også ved relatitvt lange skruer og en følgelig nødvendig dyp innskruing i trevirket.

Skruene 1 kan innskrues liggende stort sett i det langsgående midtplan for lekten 10, hvilket innebærer at de er innstilt vinkelrett i forhold til trebjelkene 9. Slik det fremgår av fig. 2 og 3, kan imidlertid skruene 1 innskrues spissvinklet i forhold til det imaginære langsgående midtplan men også liggende i dette langsgående midtplan og likevel spissvinklet i forhold til oversiden av lekten 10. Det er også tenkbart at de i rekkefølge innskrudde skruer heller i motsatte retninger i forhold til et slikt langsgående midtplan.

Fig. 2 viser et spesialtilfelle hvor en slik anvendelse kan gjennomføres særlig fordelaktig med skruen ifølge oppfinnelsen. I dette tilfellet blir to lekter 10 med sine innbyrdes tilstøtende ender fastgjort på en trebjelke 9. Endene av lekten 10 kan derved forbindes sikkert med trebjelken 9 ved hjelp av de skrått innskrudde skruer 1. Grunnet den skrå innskruing og den spesielle konstruksjon av skruen deriblant utformingen av gjengene og av skruehodet kan det forhindres at lekten 10 kløves.

Et annet utførelseseksempel er vist i fig. 3. På en underkonstruksjon som eventuelt også er sammensatt av trebjelker 9, er det anbrakt kledningselementer 14. Hvis bare en fasade med påmonterte kledningselementer 14 skal renoveres, kan lekter 10 fastgjøres med skruer ifølge oppfinnelsen til den underliggende trebjelken 9, uten at de allerede påmonterte kledningselementer 14 må fjernes. På grunn av de monterte lekter 10 kan de nye kledningselementer 15 fastgjøres til lektene 10. Nettopp ved en slik anvendelse er det atter særlig gunstig at lekten 10 i viss grad tvinges mot underkonstruksjonen og de gamle kledningselementer 14.

Som det fremgår av anvendelseseksemplene ifølge fig. 4-7, tjener skruen 1 likeledes for fastgjøring av taklekter 10 på en takunderkonstruksjon innbefattende blant annet en trebjelke 9. På denne trebjelken 9 kan det være anbrakt en kledning eller forskaling 12, eventuelt en dampsperring 13 og et eksta sjikt 11 av trevirke eller også av et fast isolasjonsmateriale. Med henblikk på tilstrekkelig inntregning av gjengeseksjonene i trematerialet er det fordélaktig at gjengeseksjonene 2 og 3 har en motsvarende flankevinkel som hensiktsmessig utgjør ca 40°. Den samme flankevinkel er også med fordel anordnet for gjengene på skaftseksjonen 4. For en slik helt spesiell konstruksjon utgjør gjengestigningen minst ca 3 mm. For en skrue som skal anvendes i dette tilfellet, må det allerede ved tilvirkningen taes forskjellige forholdsregler, for over-hodet å oppnå et slikt resultat at diameteren DS av skaftseksjonen 4 tilnærmelsesvis er like kjernediameteren DK av gjengeseksjonene 2 og 3. Det er en mulighet for at den gjengefrie skaftseksjon 4 reduseres til kjernediameteren DK av gjengeseksjonene 2 eller 3. Den annen variant utnytter en omvendt fremgangsmåte. Følgelig er det også mulig at de partier av skaftet som til sist skal danne gjengeseksjonene 2 og 3 stukes, før gjengetilvirkningen, til en større diameter i forhold til utgangstrådmaterialet. I tilslutning valses gjengene på disse seksjoner, for fremstilling av gjengeseksjonene 2 og 3. Derved frem-kommer en kjernediameter DK som igjen motsvarer diameteren av den gjengefrie skaftseksjon 4.

Når det anvendes skruer av en viss lengde som vist i brukseksemplene i fig. 4-7, kan hver av gjengeseksjonene 2 eller 3 være dimensjonert med en lengde L1 eller L2 og skaftseksjonen 4 med omtrent like stor lengde, slik at seksjonslengden L1 og L2 og lengden av den mellomliggende skaftseksjon hver utgjør en tredel av skruens totallengde. Det er imidlertid også absolutt mulig at lengden L1 og L2 av gjengeseksjonene 2 og 3 selv ved forskjellig skrue-totallengde alltid bevarer konstant størrelse, slik at båre lengden av skaftseksjonen 4 endres. Det kan derved oppnås at størrelsen av dreiemomentet ikke øker vesentlig, selv ved relativt lange skruer med en følgelig nødvendig dyp innskruing i trevirket.

Ved brukseksemplene ifølge fig. 4 og 5 blir skruene 1 innskrudd liggende stort sett i det langsgående midtplan for taklektene 10 og er derfor plassert vinkelrett i forhold til trebjelkene 9. Skruene 1 kan imidlertid innskrues spissvinklet i forhold til dette imaginære langsgående midtplan for taklekten 10, nemlig alltid bare i den helning som er vist i fig. 6, og følgelig mot takhelningen. Som det fremgår av brukseksemplet i fig. 7 er det også tenkelig at skruene 1 som er innskrudd i rekkefølge, heller spissvinklet i motsatte retninger i forhold til et slikt langsgående midtplan for taklekten 10.

I den ovenstående beskrivelse er det forutsatt at skaftseksjonen 4 er gjengefri.

Det er imidlertid også tenkbart at det, foruten gjengeseksjonene 2 og 3 også anordnes motsvarende gjenger i skaftseksjonen 4 slik at skruen 1 får gjennomgående gjenger på hele skaftet. En skrue av slik konstruksjon kan hensiktsmessig tas i bruk der hvor det bare grunnet arten av det anvendte trevirke ikke er risiko for overdreiing av skruen ved setning. Ved en slik konstruksjon vil imidlertid størrelsen av dreiemomentet ved innskruing av skruen øke vesentlig.

En spesiell utførelsesform som riktignok er utstyrt med gjennomgående gjenger men hvor størrelsen av dreiemomentet likevel ikke øker i overdreven grad er mulig hvis det på skaftseksjonen 4 anordnes gjenger som er forminsket i forhold til ytterdiameteren DA i gjengeseksjonene 2 og 3 med en mindre ytterdiameter. Gjengene selv er i dette tilfellet selvsagt mindre i tverrsnitt fordi det, til tross for den reduserte gjengeytter-diameter, kan opprettholdes en flankevinkel av ca 40°. Gjengeinngrepet i skaftseksjonen 4 er derfor knapt en selvfølge og grunnet gjengene i denne skaftseksjonen 4 overføres høyere belastninger på dreiemomentet ved tiltrekking av skruer. Det er imidlertid viktig at det likevel opprettholdes en gjennomgående, uforandre gjengestigning.

Skruen 1 ifølge oppfinnelsen er utstyrt med et verktøyfeste i form av et innerfeste. Alt etter utformingen av skruehodet 5 er det selvsagt forskjellige muligheter for et verktøyfeste.

Innenfor oppfinnelsens ramme er det også mulig at skaftseksjonen 4 utstyres med gjenger bare over en del av sin lengde og at det anordnes motsvarende reduserte gjenger eller også gjengesoner eller reduserte gjengesoner i avstand fra hverandre. Det er også tenkelig at det i skaftseksjonen 4 anordnes riller eller innsnitt hvorved det ved slik bearbeiding til sist kan oppnås en redusert diameter av skaftseksjonen 4.

Med en skrue ifølge oppfinnelsen kan ikke bare trelekter fastgjøres på en underkonstruksjon, men i prinsippet også lekter, plater, vegg- og takelementer på et underlag mens såvel overkonstruksjonen som underkonstruksjonen kan bestå av tre, tre-materialer, eller trelignende materialer.

Claims (7)

1. Sammenføyning av trelekter på en tak- eller veggunderkonstruksjon som blant annet består av trevirke, med en skrue med i det minste delvis gjenget skaft, en bor-og/eller inntrengningsspiss (6) og et hode (5) utstyrt med et verktøyfeste, hvor skruens (1) skaft i det minste i tilknytning til henholdsvis bor- og/eller inntrengningsspissen (6) og hodet (5) er utformet en gjengeseksjon (2, 3), idet disse gjengeseksjoner (2, 3) oppviser den samme ytterdiameter (DA) og ulik gjengestigning, karakterisert ved at trelektene er festet på den av trevirke bestående tak- eller veggunderkonstruksjon med høyt anleggstrykk, at den til hodet (5) tilgrensende gjengeseksjon (3) oppviser en gjengestigning (S3) som er mindre enn gjengestigningen (S2) til den til bor- og/eller inntrengningsspissen (6) tilgrensende gjengeseksjon, og at hodet (5) er utformet lite og forsenkbart, idet hodets (5) diameter er like stort eller litt større enn gjengeseksjonenes (2, 3) ytterdiameter (DA).

2. Sammenføyning ifølge krav 1,karakterisert ved at de to gjengeseksjoner (2, 3) har i det minste tilnærmet.lik lengde (L1, L2).

3. Sammenføyning ifølge krav 1,karakterisert ved at gjengeseksjonenes (2, 3) lengde (L1, L2) er konstant ved vekslende totallengde av skruen (1) og lengden av den eventuelt gjengefrie skaftseksjon (4) endres.

4. Sammenføyning ifølge et av kravene 1 til 3, karakterisert ved at gjengeseksjonenes (2, 3) flankevinkel er tilnærmet 40° og gjengestigningen i det minste tilnærmet 3 mm.

5. Sammenføyning ifølge et av kravene 1 til 4, karakterisert ved at den gjengefrie skaftseksjonens (4) diameter (DS) er redusert til gjengeseksjonenes (2, 3) kjernediameter (DK) i forhold til utgangstrådmaterialet.

6. Sammenføyning ifølge et av kravene 1 fil 5, karakterisert ved at sonene for skaftets gjengeseksjoner (2, 3) er stuket til en større diameter i forhold til utgangstrådmaterialet forut for gjengetilvirkningen, slik at gjengeseksjonenes (2, 3) kjernediameter (DK) atter tilsvarer diameteren (DS) av den gjengefrie skaftseksjonen (4) etter gjengevalsingen.

7. Sammenføyning ifølge krav 1 og et av de foregående krav, karakterisert ved at lengdeseksjonene (2, 3) og lengden av den eventuelt gjengefrie eller gjengeforsynte skaftseksjon (4) tilsvarer ca. en tredel av skruens (1) totallengde.