NO322448B1 - Fremgangsmate og apparat for regulering av sendereffektniva i basestasjoner, og kommunikasjonsnett for mobilt og personlig samband, med slik regulering - Google Patents

Description

Oppfinnelsen gjelder generelt kommunikasjon, nærmere bestemt synkronisert effektregulering i et kommunikasjonssystem for multippelaksess.

Bruken av den kjente type modulasjonsteknikk CDMA (multippelaksess med kodefordeling) er bare en av flere teknikker for å lette kommunikasjon hvor et større antall systembrukere er tilknyttet. Selv om andre teknikker så som TDMA, FDMA og vanlig amplitudemodulasjon (AM), herunder kompandert enkeltsidebåndsmodulasjon (ACSSB) er kjente har CDMA betydelige fordeler over slike. Bruken av CDMA i kommunika-sjonssystemer hvor det skal være multippelaksess er for eksempel beskrevet i vårt patent 4 901 307 med tittel "Spread Spectrum Multiple Access Communication System Using Satellite or Terrestrial Repeaters".

I patentet nevnt ovenfor beskrives en multippelaksessteknikk hvor et stort antall mobiltelefonbrukere i et system, hver med en mobiltelefon som har en sender/mottaker, står i kommunikasjon med hverandre via satellittrelestasjoner eller stasjoner på bakken (også benevnt basestasjoner), ved hjelp av kommunikasjonssignaler som følger CDMA-teknikkens signalfordeling over et gitt frekvensspektrum. Ved bruk av CDMA-kommunikasjon kan nemlig dette spektrum brukes mange ganger om igjen, slik at man far økning av systemets brukerkapasitet, og slik teknikk fører altså til en langt større spektralutnyttelse enn det man kunne oppnå med andre multippelaksesstekmkker.

I konvensjonelle telefonsystemer som bruker analog frekvensmodulasjon (FM) er det tilgjengelige frekvensbånd oppdelt i kanaler som typisk kan være 30 kHz brede. Systemtjenesteområdet er geografisk oppdelt i dekningsområder (i USA ofte benevnt celler) med varierende størrelse. De tilgjengelige frekvenskanaler er oppdelt i sett og med hvert sett vanligvis med et like antall kanaler. Frekvenssettene er tildelt dekningsområdene på slik måte at man far minst mulig samkanalinterferens.

Omrutings- og overføringsskjemaer i konvensjonelle områdesystemer med flere dekningsområder eller celler er utviklet for å kunne la en forbindelse (samtale, oppringning eller liknende) eller en annen oppkoplingstype, for eksempel via en datalink skal kunne fortsette også når en mobil stasjon (en mobiltelefon) krysser grenseområdet mellom to dekningsområder. Overføringen fra et område til et annet igangsettes når mottakeren i den basestasjon som ligger sentralt i dekningsområdet og som "gir fra seg" forbindelsen får registrert at signalstyrken av de mottatte signaler fra mobiltelefonen faller under en gitt terskelverdi. Når dette skjer sendes signaler ut fra basestasjonen, tilsvarende en forespørsel til en systemsentral, i den hensikt å undersøke om en nærliggende basestasjon i stedet mottar signalene fra mobiltelefonen med bedre signalstyrke enn den første.

Systemsentralen svarer på en slik forespørsel ved å sende meldinger til de nærliggende basestasjoner, med en forespørsel om eventuell omruting. Disse basestasjoner bruker i så fall spesielle avsøkingsmottakere for å søke etter signaler fra den aktuelle mobiltelefon, i den aktuelle kanal. Dersom en av basestasjonene kan rapportere om en tilstrekkelig signalstyrke for å kunne overta forbindelsen, gjøres dette til sentralen slik at en omruting kan finne sted.

I et konvensjonelt system vil en forbindelse brytes og få en forstyrrelse dersom omrutingen til den nye basestasjon ikke er vellykket, og det er mange grunner til en slik svikt. Hvis det for eksempel ikke er noen ledig kanal i nabodekningsområdet for å kunne håndtere overføringen vil omruting ikke kunne finne sted. Hvis likeledes en nabobasestasjon gir rapport om at mobiltelefonen nok kan tas imot, men at det egentlig er en annen mobiltelefon som tas imot innenfor samme kanal, men i et annet dekningsområde vil heller ikke omruting kunne skje vellykket. Omruting kan også svikte der den mobile stasjon (mobiltelefonen) ikke mottar noe kommandosignal om å kople om til den nye kanal i nabodekningsområdet.

Et. annet omrutingsproblem i konvensjonelle mobiltelefoninett har man når den mobile enhet eller mobiltelefonen nærmer seg grenseområdet mellom to dekningsområder. I en slik situasjon vil signalnivået fra mobiltelefonen ha tendens til å fluktuere ved mottakingen i begge dekningsområders basestasjon, slik at man kan få en slags ping-pong effekt. Gjentatte forespørsler kan være resultatet for å rute om forbindelsen frem og tilbake mellom to naboområder.

I vårt US patent 5 101 501 med tittel "Method and System for Providing a Soft Handoff in Communications in a CDMA Cellular Telephone System" er det imidlertid beskrevet en fremgangsmåte og et system for å etablere samband med mobiltelefoner via flere basestasjoner under omruting. Ifølge denne løsning avbrytes ikke sambandet ved omruting fra den ene til den neste basestasjon når mobiltelefonen passerer grenseområdet, og en slik omrutingstype kan betraktes å være "myk" ved at forbindelsen mellom den nye basestasjon opprettes før den brytes med den første. Derved kan samband med to eller flere basestasjoner finne sted samtidig, eller med sektorer tilhørende en enkelt basestasjon.

En forbedret slik mykomrutingsteknikk er videre beskrevet i vårt US patent 5 267 261 med tittel "Mobile Station Assisted Soft Handoff in a CDMA Cellular Communications System". I henhold til denne forbedrede teknikk bygget på patentskriftet nevnt først overvåker mobiltelefonene signalstyrken av pilotsignaler som sendes ut fra nabobasestasjoner innenfor nettet. Når denne signalstyrke overstiger en gitt terskel sender den aktuelle mobiltelefon ut en signalstyrkemelding til en systemsentral via basestasjonen som sambandet foregår gjennom. Kommandomeldinger fra sentralen til en ny basestasjon og til den aktuelle mobiltelefon etablerer samtidig kommunikasjon via den nye og den aktuelle basestasjon. Når mobiltelefonen registrerer at signalstyrken av en pilot fra minst én av basestasjonene som den har aktuelt samband med, har falt under en gitt terskel vil det fra mobiltelefonen gis en rapport om den målte signalstyrke for indikasjon om at den aktuelle basestasjon får dårligere forbindelse, og denne rapport går til systemsentralen via de basestasjoner som sambandet er opprettet med. Kommandomeldinger fra sentralen til den aktuelle basestasjon og mobiltelefonen avslutter forbindelsen via den aktuelle basestasjon selv om forbindelsen eller forbindelsene via en annen eller flere andre basestasjoner kan fortsette.

Et typisk celleoppbygget eller personlig kommunikasjonssystem inneholder også enkelte basestasjoner hvor hvert dekningsområde eller hver celle har en rekke sektorer. En flersektorisert basestasjon omfatter multiple uavhengige sender- og mottakerantenner eller sender/mottakere, hver med dekning av et område som er mindre enn den totale dekning for hele basestasjonens fulle område. Dekningsområdene for de enkelte sektorer innenfor det opprinnelige dekningsområde er imidlertid ikke gjensidig eksklusive, og typisk vil det foreligge områder eller sektorer innenfor hoveddekningsområdet hvor sektorene overlapper hverandre. Generelt deles et dekningsområde inn i sektorer for å redusere den totale interferenseffekt overfor mobile enheter eller mobiltelefoner i dette område. Bruken av sektorer øker også antallet mobile enheter som kan kommunisere via en enkelt basestasjon.

Den fremgangsmåte som er beskrevet ovenfor og som gjelder mykoverføring eller

-omruting mellom nabobasestasjoner kan også brukes for sektoriserte basestasjoner, slik det er beskrevet i vårt patent US 5 625 876 med tittel "Method and Apparatus for Performing Handoff Between Sectors of a Common Base Station". Hver sektor for en felles basestasjon kan behandles som en separat og uavhengig basestasjon, og hver sektor kombinerer og dekoder flerveissignaler fra en felles mobil enhet som kan være en mobiltelefon. De dekodede data sendes direkte til det celleoppbyggede eller personlige kommunika-sjonssystems sentral via hver sektor tilhørende basestasjonen, eller alternativt kan data sammenliknes og velges i basestasjonen hvoretter resultatet sendes til sentralen. Følgelig kan mykomruting mellom de enkelte sektorer for en basestasjon med tre slike, Sl, S2 og S3 utføres på følgende måte: 1. Den mobile enhet kan kommunisere med basestasjonen via en sender/mottaker for sektor Sl. 2. Enheten kan registrere at pilotsignalstyrken fra basestasjonens sender/mottaker for sektor S2 overskrider en gitt terskelverdi. 3. Enheten informerer basestasjonens styreenhet eller lokale sentral via sender/mottakeren for sektor Sl om at pilotsignalstyrken for sektor S2 overskrider terskel-verdien. 4. Styreenheten for basestasjonen registrerer tilgjengeligheten av ressurser i sektor S2 og sender kommandosignaler til den mobile enhet via sender/mottakeren for sektor Sl og sender/mottakeren for sektor S2. 5. Den mobile enhet starter deretter samtidig forbindelse med basestasjonen sender/mottakerne for sektorene Sl og S2. 6. Basestasjonen kombinerer de signaler som mottas fra den mobile enhet via sender/mottakerne i sektor Sl og S2 inntil enten den ene eller begge pilotsignalstyrker for signalene fra sektorene faller under en gitt terskelverdi og kommunikasjonen via sektor Sl og/eller sektor S2 sin sender/mottaker avsluttes av basestasjonens styreenhet.

Våre patenter US 5 267 261 og 5 383 289 med tittel "Fast Forward Link Power Control in a Code Division Multiple Access System" beskriver en prosess som etablerer muligheten for en mobil enhet å oppdatere på ramme/ramme-basis hvilken basestasjon eller hvilke basestasjoner som sambandet skal foregå via, ved å måle den takt eller over-føringshastighet den mobile enhet korrekt eller ukorrekt kan dekode hver foroversendt ramme på.

Endelig skal vises til vårt patentskrift WO 97/34439 som beskriver en til nå brukt teknikk for sentralisert effektregulering i et nett med flere basestasjoner, men hvor teknikken viste seg å kunne forbedres ytterligere.

Det kan imidlertid oppstå problemer under mykoverføring, hvor en mobil enhet har forbindelse med mer enn én sender/mottaker tilhørende en sektorisert basestasjon, og ved slike situasjoner vil det være sannsynlig at ikke samtlige sender/mottakere i basestasjonen står i aktivt samband med den mobile enhet og korrekt dekoder de effektreguleringsdata som sendes ut fra denne. Når dette finner sted vil forsterkningsinnstillingene i hver basestasjons sender/mottaker i aktiv kommunikasjon med den mobile enhet ikke nødvendigvis være synkronisert eller kan til og med avvike. Siden hver sender/mottaker i en sektorisert basestasjon følgelig sender på en og samme kvasistøykanal (PN-kanal) vil det være vanskeligere for den mobile enhet å kombinere på riktig måte de foroversendte kommunikasjonssignaler den mottar fra hver sender/mottaker i den sektoriserte basestasjon dersom forsterkningsinnstillingene i sender/mottakerne som arbeider i den aktive kommunikasjon avviker fra hverandre, og følgelig vil det være behov for en eller annen mekanisme for å få holdt disse innstillinger for de sektoriserte basestasjoners sender/mottakere synkronisert under mykover-føring eller -omruting mellom de enkelte sektorer.

I og med oppfinnelsen er det foreslått synkronisering av sendereffekten i basestasjoner i et mobiltelefoninett ved omruting, hvor to eller flere sender/mottakere i en sektorisert basestasjon kan oppdatere det effektnivå som brukes ved senderdelens sending av informasjon til en mobiltelefon, generelt en mobil stasjon, via en foroverkanal, i tilfeller hvor forsterkningsinnstillingene for de to eller flere sender/mottakere ellers ville vært innbyrdes forskjellige.

Særlig gjelder oppfinnelsen en fremgangsmåte for regulering av sendereffektnivå i en første og en andre sender/mottaker tilhørende sin respektive første hhv. andre basestasjon (BS) i hver sin sektor i et sektoroppdelt dekningsområde for telefoni i et telefoninett med flere basestasjoner (BS) og mobile stasjoner (MS), og hvor en kommandosentral (BSC) er tilordnet dette sektoroppdelte dekningsområde, kjennetegnet ved: (a) måling i en bestemt mobil stasjon (MS), av den signalstyrke et kommunikasjonssignal fra en av basestasjonene har når det mottas i stasjonen, (b) generering av en primær effektreguleringsverdi i denne bestemte mobile stasjon (MS), basert på den målte signalstyrke, og sending av den genererte primære verdi fra den mobile stasjon til den første og den andre basestasjon (BS), (c) mottaking i den første basestasjon (BS) av de signaler som sendes ut fra den mobile stasjon og som inneholder den primære effektreguleringsverdi, uthenting fira signalene av en verdi som antas å være den utsendte primære verdi, og oppsetting av en første sekundær effektreguleringsverdi lik den uthentede verdi, for regulering av den første basestasjons sendereffekt til en første sendereffektverdi for sending via senderdelen i dens sender/mottaker, (d) mottaking i den andre basestasjon (BS) av de signaler som sendes ut fra den mobile stasjon og som inneholder den primære effektreguleringsverdi, uthenting fra signalene av en verdi som antas å være den utsendte primære verdi, og oppsetting av en andre sekundær effektreguleringsverdi lik den uthentede verdi, for regulering av den andre basestasjons sendereffekt til en andre sendereffektverdi for sending via senderdelen i dens sender/mottaker, (e) sammenlikning i kommandosentralen (BSC) av den første og den andre oppsatte sekundære effektreguleringsverdi, og dersom de ikke er identiske: oppsetting av en felles sendereffektverdi for begge basestasjoners (BS) senderdel, og (f) sending av kommunikasjonssignaler fra begge basestasjoner (BS) ved bruk av de identiske første og andre sendereffektverdier basert på de likeledes identiske oppsatte sekundære effektreguleirngsverdier, eller dersom verdiene er forskjellige: den felles effektverdi.

Signalstyrken av de mottatte signaler som ankommer mobiltelefonen bestemmes altså først. En effektreguleringsverdi som bygger på denne målte signalstyrke sendes deretter fra mobiltelefonen til den første og den andre basestasjon, nemlig til disses sender/mottaker. En første mottatt verdi for effektreguleringen frembringes deretter ved et forsøk på å motta den overførte effektreguleringsverdi i den første sender/mottaker tilhørende den første basestasjon, og en andre tilsvarende verdi frembringes ved forsøk på å motta den overførte effektreguleringsverdi i den andre basestasjons sender/mottaker. En felles overført effektreguleringsverdi beregnes deretter i basestasjonens styre- eller kommandosentral (ofte kalt BSC) for den første og den andre basestasjons sender/mottaker når den første og den andre mottatte effektreguleringsverdi er innbyrdes forskjellige. Kommunikasjonssignalet sendes deretter fra sender/mottakerne i samsvar med denne felles overførte effektreguleringsverdi.

Ved implementering av denne teknikk kan effektreguleirngsnivåene som sender/mottakerne i aktiv kommunikasjon med en enkelt mobil enhet synkroniseres, slik at man reduserer til et minimum eller helt eliminerer de problemer som ellers kunne oppstå når en mobil stasjon forsøker å kombinere kommunikasjonssignaler som mottas fra sender/mottakere med avvikende sendereffekt.

Oppfinnelsen gjelder også et apparat slik det fremgår av patentkrav 9 og et kommunikasjonsnett ifølge krav 10. De enkelte trekk ved og mål og fordeler med oppfinnelsen vil for øvrig fremgå av detaljbeskrivelsen nedenfor og som støtter seg til tegningene, hvor samme henvisningstall kan gå igjen fra tegning til tegning for å indikere tilsvarende element, idet: Fig. 1 viser et eksempel på et typisk celleoppbygget kommunikasjonsnett med basestasjoner og en mobil radiostasjon, fig. 2 viser et eksempel på de enkelte dekningsområder rundt basestasjonene i nettet, fig. 3 viser forover- og returkanalene for forbindelsen mellom en mobil radiostasjon og en tosektors basestasjon, fig. 4 viser en koder for koding av den informasjon som overføres i foroverkanalen fra senderen i en basestasjon, i henhold til oppfinnelsen, fig. 5 viser en modulator for modulasjon og forsterkningsregulering av den kodede informasjon i foroverkanalen, fig. 6 viser et skjema over tidsinndelingen (timingen) i en subkanal for effektregulering, ved hjelp av et første og et andre taktsett, fig. 7 viser samme for et tredje og et fjerde taktsett, fig. 8 viser samme for et femte og et sjette taktsett, fig. 9 viser et skjema over innsettingen av forsinkelser i en returkanals lukkede sløyfe for effektregulering, fig. 10 viser et skjema over oppbyggingen av en subkanal i returveien for effektregulering og "punktert" inn i en returpilotkanal, i samsvar med oppfinnelsen, fig. 11 viser en koder for koding av returtrafikkanalinformasjonen fra en mobil radiostasjon, og fig. 12 og 13 viser to utgaver av en modulator for modulasjon i returpilot-, styre- og trafikkanalen, også i samsvar med oppfinnelsen.

Et eksempel på et celleoppbygget områdedekkende telefoninett er altså vist på fig. 1, idet dette nett kan bruke forskjellig multippelaksessteknikk for modulasjonen, i den hensikt å lette kommunikasjonen mellom typisk et stort antall mobile radiostasjoner eller mobiltelefoner, og nettets basestasjoner, idet disse teknikker innbefatter spektralfordelt modulasjonsteknikk av kategori CDMA.

I det typiske CDMA-system sender hver basestasjon et unikt pilotsignal ut, og dette inneholder en pilotbærer (som en bærebølge) i en tilordnet pilotkanal. Pilotsignalet er et umodulert direktesekvenssignal med spektralfordeling og sendes ut hele tiden fra hver basestasjon i nettet, ved hjelp av en spredekode som tilnærmet gir et støyspektrum og derfor kan kalles en kvasitilfeldig (PN) støyspredekode. Pilotsignalet gjør det mulig for de mobile stasjoner å få startsynkronisering, og i tillegg til dette gir pilotsignalet fasereferanse for koherent demodulasjon og en referanse for signalstyrkemålinger, nettopp slike som brukes ved fastleggelse av omruting. Pilotsignalet som sendes ut fra de enkelte basestasjoner kan være en og samme PN-spredekode, men med forskjellig kodefasevinkel eller -forskyvning.

Fig. 1 viser en nettsentral 10 som i originalkonseptet kalles "controller and switch"

(MSC). Denne sentral 10 omfatter typisk grensesnitt- og prosesseringskretser for å styre basestasjonene, på figuren vist som stasjonene 12, 14 og 16 (BS). Sentralen 10 holder også kommando med rutingen av telefonforbindelser fra det offentlige telenett (PSTN) og til den aktuelle basestasjon, for sending til den aktuelle mobile stasjon 18 (MS). Endelig styrer sentralen 10 rutingen av forbindelser motsatt vei, nemlig fra de enkelte mobile stasjoner (eller mobiltelefoner) i nettet og via minst én basestasjon BS til det offentlige telenett.

Sentralen 10 kan være koplet til basestasjonene på forskjellig måte, så som via spesielle telefonlinjer, optisk fiberforbindelse eller som mikrobølgelink. På fig. 1 vises de tre stasjonene i nettet sammen med en mobil radiostasjon 18 i en bil, og radiotelefonen vil i våre dager typisk være en mobiltelefon. Den består som tidligere av i det minste en mottaker, en sender og en prosessor. Basestasjonene omfatter typisk prosesseringskretser for styring av de vanlige basestasjonsfunksjoner (idet disse kretser kan inngå i en lokal kommandosentral BSC i basestasjonen). Videre har basestasjonene grensesnittkretser for kommunikasjon med både de mobile stasjoner og nettets sentral 10. De indikerte dobbeltpiler i hver sin retning illustrerer forover- og returkanalene mellom de enkelte enheter i nettet, på innlysende måte. Dekningsområdet rundt hver enkelt basestasjon antar forskjellig geografisk form etter hvor området er, men det vil alltid være slik at den aktuelle mobile stasjon 18 normalt er nærmest en av basestasjonene i nettet.

Fig. 2 viser et eksempel på dekningsområdet rundt en basestasjon. I eksemplet er dekningsområdene heksagonale og støter inn til hverandre symmetrisk som sammen-monterte fliser. Hver mobil stasjon er lokalisert inne i dekningsområdet som tilhører en av basestasjonene, og for eksempel er den viste mobil stasjon 210 i dekningsområdet rundt basestasjonen 130.1 et telefonsystem for CDMA eller personlig samband vil et felles frekvensbånd brukes for sambandet med samtlige basestasjoner, slik at man får full forbindelse til enhver tid mellom en mobil stasjon og mer enn én basestasjon. Den viste mobile stasjon 210 er i dette tilfelle ganske nær basestasjonen 130 og mottar derfor et kraftig signal fra denne, mens signalet fra de øvrige omliggende basestasjoner er svakere. En annen vist mobil stasjon 30 hører til i området rundt basestasjonen 40, men er også nær grenseområdet mot basestasjonene 100 og 110. Denne stasjon 30 mottar relativt svake signaler fra basestasjonen 40 og tilsvarende sterkere signaler fra basestasjonene 100 og 110. Stasjonen 30 kan faktisk være i mykomrutingsfase overfor alle tre basestasjoner 40,100 og 110.

Den viste dekningsstruktur på fig. 2 er sterkt idealisert. I det virkelige liv vil dekningsområdene naturligvis variere ganske mye fra den ene til den neste, og man har dessuten betydelig overlapping med felles dekningsområder i grenseområdene, slik at hvert dekningsområde langt fra blir så symmetrisk og heksagonalt som vist. Videre kan også basestasjonene være sektorisert, for eksempel oppdelt i tre sektorer, og dette er velkjent teknikk.

Basestasjonen 60 øverst til høyre i nettet er oppdelt i tre sektorer, men dette behøver ikke være særlig typisk. Den er imidlertid på tegningen vist idealisert med tre like sektorer som alle dekker noe over 120° i basestasjonens totale dekningsområde. Sektoren 50 med området indikert med grenselinjene 55 overlapper det tilsvarende dekningsområde for sektor 70 hvis grenseområde er angitt med grå stiplet linje. Sektoren 50 overlapper også dekningsområdet for sektoren 80, idet denne sektors grenselinjer er angitt med en strekpunktering. Stedet (X) 90 ligger altså innenfor begge dekningsområder for henholdsvis sektoren 50 og 70.

Generelt vil en basestasjon være sektorisert for å redusere den totale interferenseffekt for samband med mobile stasjoner som ligger innenfor dekningsområdet av basestasjonen, samtidig med at man øker antallet stasjoner som kan kommunisere via denne bestemte basestasjon. Sektor 80 ville for eksempel ikke kunne overføre signal for en mobil stasjon på stedet 90, og derfor ville en slik stasjon måtte motta signaleffekt fra bare sektorene 50 og 70.

For en mobil stasjon som er på stedet 90 far den totale interferens bidrag fra sektorene 50 og 70 og fra basestasjonene 130 og 120. En mobil stasjon på stedet 90 kan være i mykomruting med basestasjonene 130 og 120, og en slik stasjon på dette sted kan også være i mykomruting med sektorene 50 og 70.

Fig. 3 viser forover- og returkanalene mellom en mobil stasjon 340 og en basestasjon 300 som her er delt opp i to sektorer og følgelig har to sender/mottakere 320 (BTS1) og 330 (BTS2), i tillegg til en kommandosentral B310 (BSC). Sender/mottakerne 320, 330 gir tjeneste til sin respektive sektor i dekningsområdet for den tosektors basestasjon. Som tidligere vises kanalenes transmisjonsretning med piler, nemlig 150a, 360a for foroverkanalen mellom BSC 310 og enhetene 320 og 330, med 350b og 360b i foroverkanalen mellom BS300 og MS340, med pilene 370a og 380a for eventuell returfor-bindelse fra stasjonen 340 og BS 300, og med 370b og 380b som returkanal fra enhetene 320 og 330 til BSC 310.

Enten man har å gjøre med en sektorisert eller en ikke oppdelt basestasjon blir et sett flerveisankomne signaler fra en enkelt mobil stasjon separat demodulert og deretter kombinert før dekoding. Av denne grunn baseres de dekodede data fra hver basestasjon på samtlige signaler som kommer inn via forskjellige veier fra den mobile stasjon. De dekodede data sendes deretter til en sentral for nettet eller det personlige kommunikasjonssystem, fra hver basestasjon. For hver mobil stasjon som arbeider ved mykomruting vil sentralen motta dekodede data fra minst to basestasjoner.

I samsvar med oppfinnelsen kan man ha CDMA-kommunikasjon både i forover- og returkanalen, nemlig ved en rekke forskjellige overføringshastigheter (bitrater), her gruppert i seks sett og basert på flere kriterier. Disse sett for overføringshastigheten er ytterligere oppdelt i tre grupper, sett 1 og 2, sett 3 og 4, og sett 5 og 6. Settene 3 og 5 danner blokker som inneholder samme antall informasjonsbærende digitalsifre (bit eller b) som en blokk for settet 1. Settene 4 og 6 inneholder samme antall sifre som settet 2. Forskjellige sett kan brukes i forover- og returkanalen så lenge settene kommer fra samme gruppe. Settene 1 og 2 tilsvarer de sett 1 og 2 som er beskrevet i standardene TIA/EIA for interimforskrifter for mobile radiostasjoner, nemlig en standard som gjelder forenlighet for dobbeltmodus områdedekkende systemer med bredbånds spektralfordeling, nemlig TIA/EIA/IS-95A og

-95B. Innholdet i disse standarder tas her med som referanse. De enkelte detaljer for kodenumerologien for foroverkanalen for settene 3, 4, 5 og 6 er satt opp i tabellene 1-4 nedenfor:

Med henvisning til fig. 4 illustreres hvordan blokkskjematisk en koder 400 sørger for koding av trafikkanalinformasjonen i en foroverkanal fra senderdelen i en basestasjon (det vil si senderdelen i dennes sender/mottaker), i henhold til oppfinnelsen. Koderen 400 mottar som innkommende blokker med trafikkanalinformasjon på digital form for over-føring fra senderdelen til mottakerdelen i en mobil stasjon via foroverkanalen. Ved oversikt bruker koderen 400 såkalt syklisk redundanskontroll (CRC) lagt inn i bestemte digitalsifre i informasjonsdelen, tilordner halesifre til blokkoden, koder med en omhylningskoder, gjentar dette for å øke symboloverføringshastigheten til minst fulltakts overføring, utfører såkalt Walsh-dekking for å bringe overføringshastighetene til ortogonalt format, sørger for punktering for å redusere symbolet til en representasjon med et tall som kan føres frem i en eller to foroverkodekanaler, utfører innfelling ved hjelp av en sifferreverserende blokkinnfeller, omordner ("scrambler") symbolene og eventuelt utelukker ved portfordeling, halvparten av symbolene.

I blokken 410 legges CRC-sifre til den innkommende informasjon på følgende måte: Settet 1, 3 og 5 i form av blokker og for overføringshastigheten har CRC-sekvenser med 8 og 12 b ved takten 1/2 og 1 som blokker, mens settene 2, 4 og 6 som blokker har CRC med ordlengde 6, 8,10 og 12 b ved henholdsvis taktene 1/8,1/4,1/2 og 1, som blokker. De polynomer som brukes for å frembringe de aktuelle CRC-sifre er vist i tabell 5 nedenfor. Innledningsvis brukes bare sifrene 1 i alle CRC-generatorene.

Etter at disse CRC-sifre er tilføyd inngangsinformasjonsblokkene og halesifre er lagt til ved hjelp av en halesifferkoder til blokkodene går utgangen fra denne koder 420 alternativt til en av to omhylningskodere 430, i avhengighet av hvilken overføringshastighet eller takt som er brukt. Takten 1,2,5 og 6 gir ved omhylningskodingen en begrenset lengde 9 ved en takt 1/2 for koderen. Settet 3 og 4 for koderen gir en begrenset lengde 9 ved takt 1/4 for koderen. Generatoren arbeider for begge kodere 430 og er vist i tabell 6 nedenfor, og den minste frie avstand for koderne er vist i tabell 7 nedenfor.

Hver koder 430 er blokket på en pr.blokkbasis ved å starte kodetilstanden med null og danne en hale i hver blokk med en kodehaledel som inneholder åtte sifre, alle lik null. Utgangen fra koderen 430 er utrustet med en symbolrepetisjonsenhet 440 som gjentar symbolene 8, 4, 2 og 1 ganger for henholdsvis takten 1/8, 1/4, 1/2 og 1.

Etterat symbolene er gjentatt tilføres de den etterfølgende dekningsenhet 450 hvor taktsettet 3,4,5 og 6 når det gjelder symbolene dekkes med en taktavhengig Walsh-kode som kjøres ved symboltakten. Disse koder er satt opp i tabell 8 nedenfor, hvor W,° angir Walsh-koden x for et n-folds Walsh-koderom. Walsh-kodene som er valgt er tatt fra et åttefolds slikt rom og er valgt av følgende to grunner: Først og fremst utføres tildelinger slik at takter lavere enn takt 1 blir gjensidig ortogonale. Man vil imidlertid få et visst tap av ortogonalitet ved punkteringen som følger, men slik punktering før symbolrepetisjon, for å opprettholde ortogonaliteten vil degradere ytelsen fra omhylningskodingen/dekodingen. Av denne grunn lar man en viss grad av ortogonalitet fare. Dernest velges tildelingene slik at koden for takt 1 er gjensidig ortogonal med alle andre takter når takt 1-rammen inneholder en tallfølge av nuller eller enere. Som et resultat av Walsh-kodedekningen vil dekoderen derved ha mindre tendens til å slå feil ved høyere takts blokker med tallfølger på bare nuller eller enere, i forhold til blokker med lavere takt og tilsvarende tallfølger. Dette kan være viktig over dataoverføring siden slike tallfølger vil finne sted disproporsjonalt ofte under overføringen av ukomprimerte og ukrypterte data. I tillegg vil dekoderen ha mindre tendens til å dekode en blokk med mindre enn takt 1 som en annen tilsvarende blokk.

For taktsettene 2, 4 og 6 har blokken 50 % flere symboler enn taktsettet 1, 3 og 5 som blokker. For å redusere antallet symboler slik at et taktsett på 2,4 eller 6 blokker kan sendes ved hjelp av samme antall foroverkodekanaler som et taktsett på 1, 3 eller 5 blokker må symbolstrømmen punkteres. Utgangen fra den viste enhet 450 for dekking (fig.

4) går derfor videre til den etterfølgende enhet 460 for punktering. Punkteringsmønstrene som brukes av denne enhet er vist i tabell 9 nedenfor, hvor sifferet 1 betyr overføring av symbolet, mens 0 betyr punktering av dette.

Utgangen fra punkteringsenheten 460 går alternativt til en av to innfeitere 470, i avhengighet av hvilket taktsett som brukes. Taktsettet 1, 2, 5 og 6 for innfelling skjer i en sifferreverserende blokkinnfeller med 64 rekker og seks spalter. Innfelleren arbeider (skriver) spalten først ved å bruke en spalteteller i rekkefølge. Innfellingen leses med rekken først ved hjelp av en rekketeller i sifferreversert rekkefølge. Dette betyr at dersom rekketelleren indikerer bsb«b,bzb,b, vil rekken bJ^bJM^b, leses. Innfelleren for taktsettet 3 og 4 er en blokkinnfeller for reversert siffermønster, med 128 rekker og seks spalter. Disse innfeitere har to anvendelige egenskaper. Først og fremst etablerer de en kvasitilfeldig midlertidig separasjon mellom tilstøtende kodesymboler, og dette gjør dem mer robuste over et større antall kanalforhold. For det andre fører innfellingen med sifferreversering ved blokker mindre enn takt 1 til jevnt fordelte kopier av de repeterte symboler, og dette er anvendelig under rammeportfordeling siden det sikrer at slik portfordeling vil ødelegge akkurat halvparten av de repeterte symboler, men bevare de ortogonale egenskaper hos symbol- Walsh-dekkingen.

Utgangen fra innfelleren 470 går til en omordningsenhet 480 (scrambler) som omordner symbolstrømmen på samme måte som det som er foreskrevet i standarden IS-95-A og som er tatt med her som referanse.

Utgangen fra enheten 480 går til en portfordelerenhet 490.1 oppfinnelsens konsept skjer portfordeling for taktsettene 3,4, 5 og 6. Når en blokk portfordeles (i dette tilfelle enten skilles ut for bruk eller sperres for vraking) blir bare symbolene innenfor den andre halvdel av blokken sendt ut. For taktsettene 3 og 4 betyr dette at symbolene 384-767 blir sendt, men for taktsettene 5 og 6 betyr det at symbolene 192-383 blir sendt. Under portfordelingen vil den maksimale rammetakt være takt 1/2.

Normalt sendes trafikkinformasjonsrammene i foroverkanalen som kontinuerlig overføring. Imidlertid kan taktsettene 3, 4, 5 og 6 kommanderes til en modus hvor bare takt 1/8,1/4 og 1/2 som rammer blir overført, og disse blir overført ved portfordelt sending. En slik modus brukes for å la den mobile stasjon få tid til å omstille mottakersiden og søke etter systemer som bruker andre frekvenser og/eller annen teknologi (særlig AMPS og GSM). En mobil stasjon som er kommandert til portfordelt modus for søking vil bli kommandert til å portfordele N rammer ut av M, med start i det man kan kalle systemtids-punktet T. Størrelsene av N og M vil være avhengige av teknologien som brukes for søkingen og antallet kanaler som gjennomsøkes.

Det vises nå til fig. 5 som illustrerer en modulator 500 for modulasjon og forsterkningsregulering av den kodede trafikkinformasjon som føres ut fra koderen 400 i foroverkanalen, i samsvar med oppfinnelsen. Numerologien for denne modulator 500 er vist i tabell 10 nedenfor. Tabellen viser antallet kodekanaler i foroverkanalen (128-folds Walsh-koder) for å overføre hvert taktsett.

For taktsettene 3, 4, 5 og 6 sender modulatoren 500 en QPSK-bølgeform ved å veksle mellom overføring av kodesymboler mellom den faseriktige og den kvadratur-faserelaterte del. Dette reduserer symboltakten pr. fase med en faktor på to, slik at antallet kodekanaler i foroverretningen dobles.

For taktsettene 1, 2, 3 og 4 brukes to stykker 128-folds Walsh-koder. Når en forbindelse (lenke, link) er tildelt en gitt kodekanal x (og med x mellom 0 og 63) bruker den følgende Walsh-kode:

For taktsettene 5 og 6 brukes bare en slik kode. Når en lenke er tildelt kodekanalen x (og med x mellom 0 og 127) bruker den Walsh-koden W,lM.

Tabell 11 viser hvordan man skal tolke feltet IS-95 CODE_CHAN med tilføyelse av 64-folds Walsh-koder under bruk i samsvar med oppfinnelsen. Siffer 6 vil da ikke være 1 dersom taktsettene 1, 2, 3 eller 4 er brukt.

Det vises igjen til fig. 5 hvor det illustreres at en symboloppdeler (som der er kalt en splitter 510) i modulatoren 500 veksler mellom inngangssymbolene, slik at de føres henholdsvis til en øvre og en nedre utgang 520,522 når modulatoren er aktivert ved hjelp av styresignaler 505. Det første symbol sendes til den øvre utgang 520. Når modulatoren eller splitteren er sperret sender sistnevnte samtlige innkommende symboler via den øvre utgang 520 og 0 i den nedre utgang 522. Når de etterfølgende symbolrepetisjonskretser 524 og 526 er åpnet ved hjelp av styresignaler 506 (på tegningen angitt med 2X og 64X i et etterfølgende trinn) gjentar de symbolene nettopp så mange ganger som er angitt av merkingen. Når de er inaktivert gjentas symbolene ikke. Den viste multiplikatorkrets for kompleks multiplikasjon, kretsen 530, utfører en beregning i henhold til likning (1) og (2) nedenfor, for videreføring til filteret:

Walsh-koden W,2 til de viste blandere 532 og 534 i første trinn etter splitteren tilsvarer siffer 6 i feltet CODE_CHAN beskrevet ovenfor, mens Walsh-koden W* til de etterfølgende blandere 536 og 538 tilsvarer sifrene 5-0 i samme felt.

I oppfinnelsen sender basestasjonene informasjon vedrørende effektregulering (det vil si kommandoer om økning, senkning eller opprettholdelse av effektnivået, idet dette beskrives i nærmere detalj nedenfor) til de mobile stasjoner (mobiltelefonene) i en subkanal som kan kalles effektreguleringskanalen og som går parallelt med foroverkanalen. Denne subkanal er punktert inn i forovertrafikkanalens hovedblokk. I en særlig foretrukket utførelse punkteres hvert 1,25 ms ved at et eller to PN-ord (idet et slikt ord består av 63 PN-sekvenser/chips) tilhørende denne hovedblokk, men innstillingen og varigheten av punkteringen velges slik at punkteringen skjer for et eller flere komplette modulasjonssy mboler. Som forklart mer detaljert nedenfor vil en basestasjon, for å kunne fastlegge den informasjon som skal overføres i subkanalen, måle hvor sterkt et returtrafikkanalsignal tas imot i en mobil stasjon, hvoretter resultatet av denne signalstyrkemåling omgjøres til et styresiffer i effektreguleringssekvensen.

Fig. 6 viser takt/tidsrelasjonene (timingen) for taktsett 1 og 2 i subkanalene for effektregulering. Hver vist blokk er oppdelt i 16 effektreguleringsgrupper som på sin side er oppdelt i 24 PN-ord. PN-ordene er tilordnet ("flukter med") BPSK-modulasjonssymbolene i trafikkanalen. Taktsettene i subkanalen gir tilfeldig fordeling for starten av effektreguleringskommandoen i løpet av i alt 16 PN-ord, men start i PN-ordet 0 for effektreguleringsgruppen n+2. Startposisjonen for kommandoen i hovedblokkstrømmen fastlegges av sifrene 23,22,21 og 20 (bu, ba, b„ og bv) i den tidligere effektreguleirngsgruppes (gruppe n+1) omordningssekvens. Startposisjonen for effektreguleringsgruppen er PN-ordet (bjbabjj*,)» tilhørende gruppen n+2.

Når effektreguleringskommandoens startpunkt er bestemt settes et BPSK-symbol som representerer denne effektreguleringskommando inn i stedet for de punkterte symboler. En "+1" representerer en oppreguleringskommando (det vil si en kommando som indikerer at den mobile stasjon skal øke sin sendereffekt et gitt nivå), mens angir en nedoverregulering (definert på tilsvarende måte). For taktsettet 1 er BPSK-symbolet av lengden som tilsvarer to PN-ord, mens for settet 2 varer symbolet så lenge som ett PN-ord tilsier.

Fig. 7 viser timingen for taktsettet 3 og 4 i subkanalreguleringen. Denne regulering er tilsvarende den som er satt for taktsettene 1 og 2, med unntak av en fremskynding på tolv PN-ord, for å redusere reguleringssløyfens forsinkelse. Ved således å anta at signalstyrken på mottakersiden måles i effektreguleringsgruppen n startes kommandoen i siste halvpart av gruppe n+1 i stedet for i første halvpart av gruppen n+2. En slik timing reduserer den gjennomsnittlige forsinkelse ved sendingen av effektreguleringskommandoen fra 4/3 effektreguleringsgrupper til 5/6, og i tillegg til å redusere den tid det tar for en mobil stasjon å sørge for effektreguleringsinnstillingene fra halvparten av en gruppe til en sjettedel av en gruppe reduseres forsinkelsen fra et gjennomsnitt 1 5/6 effektreguleringsgrupper til 1 1/6 grupper.

Som vist på fig. 7 deles hver blokk i forovertrafikkanalen inn i 16 effektreguleringsgrupper, idet hver gruppe deles i 24 PN-ord. Igjen "flukter" PN-ordene med QPSK-modulasjonssymbolene i trafikkanalen. Taktsettet 3 og 4 for effektreguleringen i subkanalen gir tilfeldig fastsettelse av starten av kommandoen over 16 PN-ord, med start i PN-ord 16 tilhørende gruppe n+1. Startpunktet for kommandoen i trafikkanalstrømmen bestemmes av sifrene 23, 22, 21 og 20 (bOI bB, btl og b„) i den tidligere effektreguleringsgruppes omordningssekvens (gruppe n). Startpunktet for kommandoen er PN-ordet ( l2+ bjbabttbju i gruppe n+ l+[( l2+ bJ>J>nb,)/ u\-

Med fortsatt henvisning til fig. 7 settes et QPSK-symbol som representerer effektreguleringskommandoen inn i stedet for de punkterte symboler når startpunktet for denne kommando er bestemt for taktsettene 3 og 4. "+1.+1" representerer i dette tilfelle en kommando for oppregulering av effekten, mens "-1,-111 representerer nedoverregulering. For taktsettene 3 og 4 vil QPSK-symbolet ha en varighet som tilsvarer to PN-ord.

Fig. 8 viser timingen for taktsettene 5 og 6 for effektreguleringen i subkanalene. Denne timing tilsvarer den som er gjennomgått for taktsett 3 og 4, med unntak av at punkteringen fluktes mot like PN-ord og vil være et like antall PN-ord når det gjelder varighet. Dette gjøres siden trafikkanalens modulasjonssymboler har en varighet på to PN-ord (128 PN-sekvenser).

Som vist på fig. 8 deles hver blokk i forovertrafikkanalen i 16 effektreguleringsgrupper, og hver slik gruppe deles i 24 PN-ord. Taktsettene 5 og 6 gir tilfeldig start for effektreguleringskommandoen over 16 PN-ord, med start i PN-ord nr. 16 i effektreguleringsgruppen n+1. Startposisjonen i trafikkanalstrømmen vil være fastlagt av sifrene 23, 22 og 21 (b„, b0 og bu) i den tidligere effektreguleringsgruppes (gruppen n) omordningssekvens. Startpunktet for kommandoen er PN-ordet (12+bababaO)* i gruppen

n+l+[{l2+bababI10)/M).

Fremdeles med henvisning til fig. 8 fremgår at startpunktet bestemmes for taktsett 5 og 6 ved at et QPSK-symbol som representerer effektreguleringskommandoen settes inn i stedet for punkterte symboler. Som før betyr "+1,+1" en oppregulering av effekten, mens det motsatte betyr en nedoverregulering. For taktsettene 5 og 6 er QPSK-symbolet av en varighet som tilsvarer to PN-ord.

Det vises nå til fig. 9 som illustrerer hvordan sendetiden fordeles med forsinkelser i returkanalen, nemlig den returkanal som inngår i en lukket effektreguleringssløyfe, det hele i samsvar med oppfinnelsen. Sløyfen bruker effektreguleringen i subkanalene (beskrevet ovenfor og koplet til fig. 6-8) for å styre de mobile stasjoners sendereffekt for signalene i returkanalen. Fig. 9 oppsummerer det man kan kalle forsinkelsesbudsjettet for returkanalregu-leringen. Antas det verst tenkelige tilfelle hvor man har en totalforsinkelse på 512 PN-sekvenser (chips) ved såkalt "round trip" som tilsier et omløp rundt jorden, er det likevel trygt å anta at det verst mulig tilfelle for forsinkelse via radiooverføring vil være mindre enn halvparten av dette. Siden den maksimale lengde av effektreguleringssekvensen vil tilsvare to PN-ord (128 PN-sekvenser) vil det verst tenkelige tilfelle for mottakingen i den mobile stasjon være en forsinkelse på 128 PN-sekvenser. Ytterligere 256 sekvenser (tilnærmet 200 us) allokeres for stasjonen for dekoding og reaksjon på effektreguleringskommandoen. Siden basestasjonen måler effekten i hele effektreguleringsgruppen vil mottakingen i denne stasjon tilsvare en forsinkelse på 1536 PN-sekvenser. Ytterligere 256 sekvenser (200 u,s som ovenfor) blir allokert i basestasjonen for måling av signalstyrken av de mottatte signaler og håndtering av effektreguleringskommandoen. I det verste tilfelle vil altså den effektreguleringskommando som er knyttet til reguleringsgruppen N måtte sendes 768 PN-sekvenser før starten av effektreguleringsgruppen n+2 eller et tilsvarende antall sekvenser etter starten av gruppen n+1. For å tillate samme grad av tilfeldighet for taktsettene 1 og 2 blir taktsettene 3,4,5 og 6 for effektreguleringen stokastisk fordelt over de siste tolv PN-ord i gruppen n+1 og de første fire PN-ord i gruppen n+2, og dette fører tilengjennomsnittligeffektreguleringskommandoforsinkelsepål 5/6effektreguleringsgrupper, innbefattet måleintervallet. I tillegg fører det til en gjennomsnittlig effektreguleringssløyfefor-sinkelse på 2 1/6 effektreguleringsgrupper, innbefattet måleintervallet.

Den pilotkanal som brukes i foroverretningen og i samsvar med oppfinnelsen vil være den samme som den kanal som er angitt i standarden IS-95-B, og denne standard er her tatt med som en referanse. Følgelig vil pilotkanalen bruke Walsh-koden W" = {W0<12*>, W*<12*>}, og selv om kanalen ikke fører noen data og derfor effektivt vil representerer en Walsh-kode W»<12*> vil det ikke å bruke Walsh-koden angitt ovenfor føre til sperring av mobile stasjoner som integrerer piloten for kortere varighet enn 128 sekvenser, og det er av denne grunn den angitte Walsh-kode brukes.

Synkroniseirngskanalen som brukes i foroverretningen og i samsvar med oppfinnelsen vil også være den samme som den synkroniseringskanal som er satt opp i standarden nevnt ovenfor. Følgelig vil også denne kanal bruke samme Walsh-kode.

I et CDMP-system som arbeider i samsvar med den foreliggende oppfinnelse vil foroverkanalens effektregulering (effektregulering av signalene i trafikksignalene som sendes fra basestasjonens sender/mottaker og til en mobil stasjon i foroverretningen) generelt drives av rammesletteinformasjon som sendes ut fra den mobile stasjon og til basestasjonens mottakerdel i sender/mottakeren når returkanalen arbeider i taktsett 1. Arbeider den i taktsett 2 drives forovereffektreguleringen på samme måte, men når den arbeider i taktsettet 3, 4,5 eller 6 drives den av data som representerer signal/støyforholdet i trafikkrammer som sendes i foroverretningen. Når altså retursignaltaktsettet er 3,4,5 eller 6 sendes effektregu-leringsinformasjonen fra den mobile stasjon og til basestasjon i en retursubkanal for effektregulering. Som forklart nærmere nedenfor etableres denne subkanal ved punktering av effektreguleringsinfprmasjonen til valgte effektreguleringsgrupper tilhørende returpilotkanalen.

Som nevnt ovenfor er foroverkanalens effektregulering når returforbindelsens taktsett er sett 3,4,5 eller 6, et rammesignal/støy-forhold som er basert på effektregulering, og som en oversikt kan dette effektreguleringssystem sies å arbeid på følgende måte: I løpet av hver pågående ramme måles signal/støy-forholdet (Es/Nt) for hvert symbol i den mobile stasjon og trekkes fra det forventede tilsvarende forhold. Fra stasjonen rapporteres dette forhold som (FWD_SNR_DELTA) til basestasjonen i retursubkanalen for effektregulering. I basestasjonen brukes dette deltaforhold for regulering av senderforsterk-ningen for den neste ramme, idet forsterkningen vanligvis reguleres med en faktor som er omvendt proporsjonal med deltaforholdet. Under mykomruting og siden stasjonens forsterkning på sendersiden kan være ute av synkronisering foretas en omsynkronisering en gang pr. ramme ved hjelp av basestasjonens kommandosentral BSC.

I den mobile stasjon velges fortrinnsvis det forventede forhold Es/Nt slik at man får et ønsket forhold (FWD_FER) samtidig med at man reduserer det påkrevde signal/støy-forhold for symbolene til et minimum. I en bestemt utførelse frembringer den mobile stasjon det forventede slike forhold Es/Nt på følgende måte:

Stasjonen setter først en foreløpig forventet verdi for Es/Nt til den tilsvarende verdi for den første ramme som blir dekodet vellykket, og deretter skjer følgende for hver ramme: Hvis hovedblokken slettes økes den forventede verdi Es/Nt, men ellers reduseres den. Som gitt i likning (3) og (4) nedenfor dannes trinnstørrelsen for økning (Ps) og reduksjon (P„) av sletteforholdet (FWD_FER) for hovedblokkens sletting i foroverkanalen samt det maksimale forventede forhold Es/Nt, idet denne størrelsen er angitt som P*:

Hvor P» = 0,5.

Det vil også være klart at andre måter å beregne et signal som representerer signalstyrken av de mottatte signaler, kan brukes sammen med oppfinnelsen, for eksempel kan den mobile stasjon utføre maksimalforholdskombinasjon av mottakersignalveiene ved å bruke de mottatte pilotsignaler og trafikksignaler. Stasjonen kan også beregne deltaforholdet ved bruke normaliserte signal/støyforhold for henholdsvis rammen og de mottatte signaler.

Som nevnt ovenfor sender den mobile stasjon for effektregulering av signalene for foroverkanalen, resultatet som en forskjell mellom den målte og forventede verdi av signal/støyforholdet regnet i desibel (FWD_SNR_DELTA) til basestasjonens sender/mottaker (mottakerdelen) via subkanalen for returforbindelsen. Særlig sendes denne deltaverdi for foroverrammen n-1 fra den mobile stasjon og til basestasjonen via subkanalen for effektregulering, i returramme n. I samsvar med en bestemt utførelse viser tabell 12 forholdet mellom verdiene FWD_SNR_DELTA som sendes fra den mobile stasjon, signal/støyforholdet Es/Nt som måles der for en bestemt ramme og det forventede tilsvarende forhold Es/Nt som resultat av beregninger i den mobile stasjon.

I den foretrukne utførelse bruker basestasjonens sender/mottaker verdien FWD_SNR_DELTA som mottas fra den mobile stasjon i ramme n for å regulere foroverforsterkningen (FWD_GAIN) for ramme n+1. Er deltaforholdet ikke slettet av basestasjonen settes et flagg som kan kalles flagget for signal/støyforholdet for symboler i foroverkanalen (FWD_SNR_VALID) til 1, men ellers settes denne verdi og deltaforholdet til 0.

Ved mottakingen i basestasjonens sender/mottaker omvandles deltaverdien til en desibelverdi i samsvar med tabell 13 nedenfor:

Foroverforsterkningen som innledningsvis bestemmes i sender/mottakeren i basestasjonen, nemlig i dennes sender, for foroverrammen n+1 beregnes deretter i henhold til likning (5) nedenfor.

hvor FWD_GAIN«!j =

FWD_GAIN[N]10-K^^D^•|m^N^-VAUD1■,,l, idet størrelsen a er den dempningsfaktor som nominelt skal være lik 1/6, mens FWD_SNR_DELTA antas å være et tokomplementtall med størrelse 3 b. Det er imidlertid klart at andre måter å beregne forsterkningen i foroverkanalen også er mulig.

I tilfeller så som en mykomruting hvor en mobil stasjon står i forbindelse med flere enn en av sender/mottakerne i en sektorisert basestasjon vil alle basestasjonssender/ mottakere som er i aktivt samband med den mobile stasjon ikke nødvendigvis utføre korrekt dekoding av den informasjon som inneholdes i retureffektreguleringssubkanalen ved over-føringen fra stasjonen, og når dette finner sted vil den foroverregulering som overføres og håndteres av hver av de sektoriserte sender/mottakerne i aktivt samband med stasjonen ikke nødvendigvis være i synkronisme og kan faktisk divergere. En måte å gjenopprette verdiene for FWD_GAIN til synkronisert tilstand trengs for å hindre at den mobile stasjon under omrutingen får særlig store vanskeligheter ved å kombinere CDMA-signalene med avvikende forsterkningsverdier som er overført med samme PN-spredekode fra hver av senderne i de sektoriserte basestasjoner.

I henhold til oppfinnelsen løses dette problem når det gjelder mangel på synkronisme på følgende måte: Først og som forklart ovenfor bruker hvert sektoriserte basestasjons sender/mottaker enhver ikke slettet deltaverdi FWD_SNR_DELTA som ble sendt den fra den mobile stasjon via effektreguleringssubkanalen for returkanal n, til å regulere foroverforsterkningen (FWD_GAINlkl.rt) som er tilpasset foroverrammen n+1, i samsvar med likning 5 ovenfor. I tillegg sender denne sender i hver sektorisert basestasjon verdiene FWD_SNR_DELTA og FWD SNR VALID som ble mottatt i returramme n til basestasjonens kommandosentral BSC sammen med den dekodede trafikkinformasjon. Denne sentral velger deretter en enkelt deltaverdi fra samtlige av de verdier den mottar for returrammen n, fra hver sektorisert sender/mottaker, og dette skjer på følgende måte: 1. For alle de tilfeller hvor FWD_SNR_VALID mottatt fra sektoren er 0 vil den tilsvarende deltaverdi FWD_SNR_VALID ignoreres. 2. Hvis en av deltaverdiene FWD_SNR_DELTA gjenstår vil kommandosentralen velge den maksimale verdi av denne. 3. Hvis det ikke gjenstår noen slik deltaverdi setter kommandosentralen både FWD_SNR_DELTA og FWD_SNR_VALID til 0.

Kommandosentralen sender deretter den enkelte deltaverdi som er beregnet i henhold til trinn 1-3 ovenfor tilbake til hver sektoriserte basestasjons sender/mottaker, og disse beregner deretter foroverforsterkningen som skulle ha vært i bruk for foroverrammen n+1 i disse sender/mottakere (det vil si den ønskede verdi av FWD_GAIN ved å sette inn den deltaverdi som er beregnet i samsvar med trinnene 1-3 i likning 5 ovenfor. Hver sender/mottaker sammenliknes deretter den aktuelle verdi FWD_GAINitodl som tidligere ble brukt for foroverrammen n+1 med den ønskede verdi som skulle ha vært brukt for samme (som bestemt i samsvar med trinn 1-3 ovenfor), og forskjellen FWD_GAINd„ mellom FWD_GAINikluell og den ønskede tilsvarende verdi brukes til opp- eller nedregulering av forsterkningen for neste foroverramme, idet denne i så fall sendes fra samtlige sender/mottakere (og passende kan kalles n+2+Tbackhaul, idet uttrykket Tbackhaul angir den prosessforsinkelse regnet i rammer som basestasjonens kommandosentral må ha for å beregne den ønskede verdi FWD_GAIN og sende denne verdi tilbake til de enkelte sender/mottakere i basestasjonen). Den foroverforsterkning som brukes i hver av basestasjonenes sender/mottaker under foroverrammen n+2+Tbackhaul vil derfor tilsvare summen av differanseverdien (beregnet som beskrevet ovenfor ved hjelp av deltaverdiene som sendes ut av den mobile stasjon i løpet av en returramme n) og en ytterligere aktuell verdi for forsterkningen, beregnet av sender/mottakeren, ved hjelp av den deltaverdi som ble sendt av denne stasjon i løpet av returrammen n+1-Tbackhaul.

I en bestemt utførelse sender hver sender/mottaker verdiene FWD_SNR_DELTA og FWD_SNR_VALID for hver ramme til sentralen i en returtrafikkpakke med format vist i tabell 14 nedenfor, hvoretter sentralen sender de ønskede verdier FWD_GAIN omtalt ovenfor for hver ramme, til basestasjonens sender/mottakere i en forovertrafikkpakke som har det format som er vist i tabell 15 nedenfor.

Det vises nå til fig. 10 som illustrerer et blokkskjema av subkanalen for effektregulering i returveien og som er punktert i valgte effektreguleringsgrupper i pilotkanalen i samme retning. Som nevnt ovenfor vil forskjellen i taktsettene 3, 4, 5 og 6, mellom det forventede signal/støyforhold og det målte for hvert symbol sendes ut fra den mobile stasjon en gang pr. ramme i subkanalen. Denne kanal etableres ved punktering av de 3 b deltaverdier FWD_J5NR_DELTA til en hovedblokk i returpilotkanalen. Nærmere bestemt punkteres effektreguleringssubkanalen inn i pilotkanalen i løpet av effektreguleringsgruppene 9-14 når disse grupper er nummerert fra 0 i pilotkanalen. Hver slik effektreguleringsgruppe er delt opp i 24 PN-ord. Nummerering av disse ord i gruppen fra 0 gir subkanalpunktering i PN-ordene 10-13 tilhørende gruppene 9-14. Et eksempel på en slik gruppe med punktert retursubkanal er vist på fig. 10.

Retursubkanalen punkteres i effektreguleringsgruppene 9-14 av følgende grunner: Først og fremst må subkanalen punkteres til grupper som blir sendt under portseleksjon ("gating"). Dersom subkanalen ikke har slik posisjon vil den heller ikke kunne sendes på denne måte, og av denne grunn kan bare gruppene 8-15 brukes. Dernest kan ikke subkanalen sendes i løpet av den siste gruppe. Hadde den blitt sendt da ville basestasjonen ikke ha kunnet regulere sendereffekten før starten av neste ramme, og derfor kan bare gruppene 8-14 brukes. Dersom imidlertid syv slike grupper brukes vil numerologien (vist i tabell 14 ovenfor) ikke arbeide tilfredsstillende, og derfor brukes seks grupper. Gruppe 8 brukes ikke for å gi den mobile stasjon mer tid til å fastlegge deltaforholdet. Endelig punkteres subkanalen i midten av gruppen for å redusere den forskyvning man ellers kunne fått i frekvens og tid når det gjelder følgesløyfene, idet disse drives av estimatorer som utledes fra pilotens blokkfiltere over en effektreguleringsgruppe.

I en foretrukket utførelse sendes deltaverdiene i returreguleringssubkanalen ved hjelp av biortogonal modulasjon. Den deltamelding som således blir sendt kodes til

2

ett biortogonalt symbol, og den 3 b verdi t=tzt,t„ blir omvandlet til kodeordet (-l^W^.. Dette kodeord gjentas 96 ganger, og det er kodeordet i stedet for modulasjonssymbolene som altså repeteres for å gi tidsdiversitet for kodesymbolene.

Numerologien og ytelsen i retureffektreguleringssubkanalen er vist i tabell 16 nedenfor:

Det vises nå til fig. 11 som illustrerer et blokkskjema over en koder 1100 for koding av den informasjon som sendes ut fra en mobil stasjon i returtrafikkanalen, i henhold til oppfinnelsen. Taktsettene 3, 4, 5 og 6 kan håndtere sending av taktforholdene 1/8, 1/4, 1/2, 1, 2, 4 og 8. Takter over takt 1 etableres ved å pakke multippeltaktblokker i en enkelt ramme. Koding og innfelling utføres over denne pakkede ramme. Ved overordnet funksjon tar koderen 1100 som inngang de sifre som ligger i returtrafikkinformasjonen, anvender en CRC, legger sifre i en haledel til blokkrammen, koder med en omhylningskoder, repeterer for å øke symboltakten til minst 6144 symboler, utfører Walsh-dekking for å gjøre taktene ortogonale, punkterer for å redusere antallet symboler til 6144, utfører innfelling med en blokkinnfeller av sifferreverseringstypen, og utfører eventuelt portseleksjon for bare å slippe gjennom halvparten av symbolene. De enkelte detaljer i numerologien i returkanalen for kodingen ved taktsettene 3, 4, 5, 6 er gitt i tabellene 17-20 nedenfor:

I en foretrukket utførelse inneholder taktsettene 3 og 5 for blokkene samme antall informasjonssifre som taktsettet 1 for blokkene, og taktsettet 4 og 6 for blokkene inneholder samme antall informasjonssifre som taktsettet 2 for blokkene.

Det vises fortsatt til fig. 11 hvor CRC-blokkene 1110 legger CRC-sifre til inngangsinformasjonsblokkene på følgende måte: Taktsettene 1, 3 og 5 for blokkene har 8 og 12 b CRC ved takten 1/2 henholdsvis 1 (blokker). Taktsettet 2,4 og 6 har henholdsvis 6, 8, 10 og 12 b CRC ved takten 1/8, 1/4, 1/2 og 1, og de polynomer som brukes for å frembringe disse CRC-sifre er vist i tabell 21 nedenfor. Innledningsvis brukes CRC-generatorer som bare har innlastet enere.

Etter at CRC-sifrene er lagt til informasjonsblokkene for inngangen og haledelen er lagt til blokkoden går utgangen fra den viste multipleksenhet 1120 alternativt til en av de tre omhylningskodere 1130, i avhengighet av hvilket taktsett som brukes. Koderen for taktsett 1 er en koder som er av kategori begrenset lengde 9, takt 1/3, koderen for taktsett 2 er av lengde 9, takt 1/2, og koderen for taktsettene 3, 4, 5 og 6 er av begrenset lengde 9, takt 1/4. Generatoren arbeider på den måte som er illustrert i tabell 22 nedenfor for disse tre kodere 1130, og den minste frie avstand for hver av koderne er vist i den etterfølgende tabell 23.

Koderen 1130 blokkeres på blokk/blokkbasis ved å initialisere kodetilstanden med null og danne en haledel i hver blokk med en kodehale med åtte nuller.

Utgangen fra koderen 1130 går til den viste symbolrepetisjonsenhet 1140 som gjentar symbolene 64, 32, 16, 8, 4, 2 og 1 ganger for henholdsvis taktene 1/8, 1/4, 1/2, 1, 2, 4 og 8 blokker.

Etter at symbolene er gjentatt går de til den viste dekningsenhet 1150 hvor taktsettene 3, 4, 5 og 6 symboler dekkes med en taktavhengig Walsh-kode som arbeider ved symboltakten. Den taktavhengige Walsh-kode er W',*, idet W", representerer Walsh-koden x for et n-folds Walsh-koderom, mens r representerer symbolrepetisjonstakten. De valgte Walsh-koder er fra det 64-folds Walsh-koderom.

For taktsettene 2, 4 og 6 har blokken 50% flere symboler enn taktsettene 1,3 henholdsvis 5 blokker, og for å redusere antallet symboler slik at et taktsett 2, 4 eller 6 blokker kan overføres ved samme antall symboler som et taktsett på 1, 3 eller 5 blokker må symbolstrømmen punkteres. Utgangen fra dekningsenheten 1150 går derfor til den viste punkteringsenhet 1160 som bruker et punkteringsmønster som er vist i tabell 24, idet sifrene 1 betyr overføring av symbolet, mens 0 betyr punktering av det.

Utgangen fra punkteringsenheten 1160 går alternativt til en av to innfellere 1170 i avhengighet av hvilket taktsett som er i bruk. Innfelleren for taktsett 1 og 2 er den samme som den for taktsett 1 og 2 beskrevet i standarden IS-95B, her med som referanse. Innfellerne for taktsettene 3,4,5 og 6 er en sifferreverseringsblokkinnfeller med 128 rekker og 48 spalter. Innfelleren skrives spalteførst ved en spalteteller for ordenen, og den leses rekkeførst ved å bruke en rekketeller i sifferreversert orden. Dette betyr at en indikasjon b6bsb4bjb2b1bo i rekketelleren tilsier at rekken bobjbjbjb^bj blir lest.

Utgangen fra innfelleren 1170 går til en portkrets 1180.1 henhold til oppfinnelsen sperres/slippes gjennom for taktsettene 3, 4, 5 og 6. Når en ramme portfordeles blir bare symbolene i den andre halvdel av den overført. Under portfordelingen vil den maksimale rammetakt være takten 1/2. Normalt sendes trafikkinformasjonsrammene i returkanalen kontinuerlig, med unntak av rammen 1/8 som portfordeles. Taktsettene 3, 4, 5 og 6 kan imidlertid gis kommando om overføring til en modus hvor bare rammene 1/8, 1/4 og 1/2 takt sendes, og de blir da sendt ved sperret/passert logikk. Denne modus brukes for å tillate at mobiltelefonen (den mobile stasjon) får tid til å omstille mottakeren og søke etter systemer som bruker andre frekvenser og annen teknologi (særlig AMPS og GSM). En mobil stasjon som er kommandert til portselektert modus for søking blir kommandert til å portselektere N rammer ut av M, med start ved systemets tid T. Verdiene N og M vil være avhengige av den teknologi som søkes, og antallet søkte kanaler. Portselekteringen (sper-ringen/passeringen) vil foregå synkront med den tilsvarende portselektering i foroverkanalen.

Fig. 12 og 13 viser to utgaver av en modulator for modulasjon av pilotsignalene i returkanalen, kontroll- og trafikkanalen, i henhold til oppfinnelsen. Informasjonen i returtrafikkanalen og tilført modulatorene vist på disse tegninger tilsvarer utgangen fra koderen 1100.

I oppfinnelsen utføres effektreguleringen i returkanalen (reguleringen av sendereffekten i den mobile stasjon ved sendingen tilbake til en basestasjon) på følgende måte: Basestasjonen måler forholdet mellom nyttesignalet og interferens (E„/L) i returkanalen og over en efféktreguleringsgruppe. Verdien av dette forhold sammenliknes med en terskelverdi, og dersom verdien overstiger 0,5 dB under denne terskel gir dette årsak til at basestasjonen sender et symbol som representerer en effektøkningskommando til den mobile stasjon (det vil si en kommando som indikerer at stasjonen må øke sendereffekten en gitt verdi). Dersom forholdsverdien imidlertid ligger innenfor 0,5 dB i forhold til terskelen sender basestasjonen et symbol som representerer at effektnivået skal holdes, mens hvis verdien overstiger 0,5 dB på oversiden av terskelen sendes et symbol som tilsier nedregulering av effekten (det vil si en kommando som indikerer at den mobile stasjon må redusere sendereffekten en gitt verdi). Kommandoene for effektøkning, -opprettholdelse henholdsvis -reduksjon sendes fra basestasjonen via den effektreguleringssubkanal i foroverretningen, nevnt ovenfor.

I den mobile stasjon fastlegges hva som skal gjøres ved å velge den effektreguleringskommando som fører til minst sendereffekt. Dersom en basestasjon som stasjonen står i forbindelse med sender en anmodning om å redusere sendereffekten vil dette gjøres. Hvis en eller annen basestasjon sender en kommando om at effekten skal opprettholdes og det ikke er noen basestasjon som sender noen kommando for reduksjon av effekten må den mobile stasjon velge dette nest beste alternativ og altså opprettholde den sendereffekt som er innstilt. Dersom samtlige basestasjoner sender kommandoer om at effekten må økes må stasjonen gjøre dette.

Den beskrivelse som her gjelder foretrukne utførelser av oppfinnelsen skal være tilstrekkelig til at en faglig orientert person skal kunne lage eller bruke denne. De enkelte modifikasjoner til de viste utførelsesformer vil være åpenbare, og prinsippene skal også kunne gjelde andre utførelser uten at dette innebærer oppfinnerisk virksomhet. Av denne grunn skal oppfinnelsen ikke begrenses til de utførelser som er vist og beskrevet, men skal gjelde i sitt videste aspekt, så lenge det hele holdes innenfor rammen av de nedenfor oppsatte patentkrav.

Claims (10)

1. Fremgangsmåte for regulering av sendereffektnivå i en første og en andre sender/mottaker tilhørende sin respektive første hhv. andre basestasjon (BS) i hver sin sektor i et sektoroppdelt dekningsområde for telefoni i et telefoninett med flere basestasjoner (BS) og mobile stasjoner (MS), og hvor en kommandosentral (BSC) er tilordnet dette sektoroppdelte dekningsområde, karakterisert ved: (a) måling i en bestemt mobil stasjon (MS), av den signalstyrke et kommunikasjonssignal fra en av basestasjonene har når det mottas i stasjonen, (b) generering av en primær effektreguleringsverdi i denne bestemte mobile stasjon (MS), basert på den målte signalstyrke, og sending av den genererte primære verdi fra den mobile stasjon til den første og den andre basestasjon (BS), (c) mottaking i den første basestasjon (BS) av de signaler som sendes ut fra den mobile stasjon og som inneholder den primære effektreguleringsverdi, uthenting fra signalene av en verdi som antas å være den utsendte primære verdi, og oppsetting av en første sekundær effektreguleringsverdi lik den uthentede verdi, for regulering av den første basestasjons sendereffekt til en første sendereffektverdi for sending via senderdelen i dens sender/mottaker, (d) mottaking i den andre basestasjon (BS) av de signaler som sendes ut fra den mobile stasjon og som inneholder den primære effektreguleringsverdi, uthenting fra signalene av en verdi som antas å være den utsendte primære verdi, og oppsetting av en andre sekundær effektreguleringsverdi lik den uthentede verdi,, for regulering av den andre basestasjons sendereffekt til en andre sendereffektverdi for sending via senderdelen i dens sender/mottaker, (e) sammenlikning i kommandosentralen (BSC) av den første og den andre oppsatte sekundære effektreguleringsverdi, og dersom de ikke er identiske: oppsetting av en felles sendereffektverdi for begge basestasjoners (BS) senderdel, og (f) sending av kommunikasjonssignaler fra begge basestasjoner (BS) ved bruk av de identiske første og andre sendereffektverdier basert på de likeledes identiske oppsatte sekundære effektreguleirngsverdier, eller dersom verdiene er forskjellige: den felles effektverdi.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at signalstyrken ved mottakingen i den mobile stasjon bestemmes ved å måle forskjellen mellom et forventet og et aktuelt signal/støyforhold.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at den mobile stasjon også over-fører til kommandosentralen om det mottatte signals signalstyrke er gyldig.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at kommandosentralens oppsatte felles sendereffektverdi holdes uendret dersom ingen signalstyrke for det mottatte signal er gyldig.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de mottatte signalers signalstyrke i den mobile stasjon overføres til kommandosentralen (BSC) sammen med en reversert ramme (n) som brukes av denne kommandosentral ved oppsettingen av den felles sendereffektverdi, idet denne verdi deretter sendes til begge basestasjoner for deres bruk i en senere ikke reversert ramme (n + 2 +.Tbackhaul), idet uttrykket Tbackhaul representerer den rammeprosesseringsforsinkelse som forårsakes av kommandosentralen (BSC).

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at den felles sendereffektverdi tilsvarer en effektøkning i den første og den andre basestasjon, slik at deres utsendte kommunikasjonssignaler forsterkes.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at mottakingen, oppsettingen og effektreguleringen ifølge trinn (c) for sendingen fra den første basestasjon utføres i løpet av en første ramme, og at sendingen ifølge trinn (f) fra denne første basestasjon utføres i løpet av en andre ramme som følger etter den første, ved en sendereffektverdi i samsvar med forskjellen mellom den oppsatte felles sendereffektverdi og den første oppsatte sekundære effektreguleirngsverdi..

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at mottakingen, oppsettingen og effektreguleringen ifølge trinn (d) for sendingen fra den andre basestasjon likeledes utføres i løpet av en første ramme, og at sendingen ifølge trinn (f) fra denne andre basestasjon utføres i løpet av en andre ramme som følger etter den første, ved en sendereffektverdi i samsvar med forskjellen mellom den oppsatte felles sendereffektverdi og den andre oppsatte sekundære effektreguleringsverdi.

9. Apparat for regulering av sendereffektnivået i en første og en andre sender/mottaker i sin respektive basestasjon (BS), i et kommunikasjonssystem med et kommunikasjonsnett med en kommandosentral (BSC) tilordnet et sektoroppdelt dekningsområde, idet basestasjonene er tilordnet sin respektive første hhv. andre sektor i dekningsområdet, og hvor nettet omfatter mobile stasjoner, karakterisert ved: (a) midler for måling i en bestemt mobil stasjon (MS), av den signalstyrke et kommunikasjonssignal fra en av basestasjonene har når det mottas i stasjonen, (b) midler for generering av en primær effektreguleringsverdi i denne bestemte mobile stasjon (MS), basert på den målte signalstyrke, og for sending av den genererte primære verdi fra den mobile stasjon til den første og den andre basestasjon (BS), (c) midler for mottaking i den første basestasjon (BS) av de signaler som sendes ut fra den mobile stasjon og som inneholder den primære effektreguleringsverdi, for uthenting fra signalene av en verdi som antas å være den utsendte primære verdi, og for oppsetting av en første sekundær effektreguleringsverdi lik den uthentede verdi, for regulering av den første basestasjons sendereffekt til en første sendereffektverdi for sending via senderdelen i dens sender/mottaker, (d) midler for mottaking i den andre basestasjon (BS) av de signaler som sendes ut fra den mobile stasjon og som inneholder den primære effektreguleringsverdi, for uthenting fra signalene av en verdi som antas å være den utsendte primære verdi, og for oppsetting av en andre sekundær effektreguleringsverdi lik den uthentede verdi, for regulering av den andre basestasjons sendereffekt til en andre sendereffektverdi for sending via senderdelen i dens sender/mottaker, (e) midler for sammenlikning i kommandosentralen (BSC) av den første og den andre oppsatte sekundære effektreguleringsverdi, og for, dersom de ikke er identiske: oppsetting av en felles sendereffektverdi for begge basestasjoners (BS) senderdel, og (f) midler for sending av kommunikasjonssignaler fra begge basestasjoner (BS) ved bruk av 1) de identiske første og andre sendereffektverdier basert på de likeledes identiske oppsatte sekundære effektreguleirngsverdier, eller 2) dersom verdiene er forskjellige: den felles effektverdi.

10. Kommunikasjonsnett for mobilt eller personlig samband for regulering av sendereffektnivået i en første og en andre sender/mottaker i sin respektive basestasjon, i et kommunikasjonssystem med et nett med en kommandosentral (BSC) tilordnet et sektoroppdelt dekningsområde, idet den første sender/mottaker er tilordnet en første sektor i dekningsområdet, mens den andre sender/mottaker er tilordnet en andre sektor i samme, og hvor nettet omfatter mobile stasjoner, karakterisert ved: (a) en prosessor for måling i en bestemt mobil stasjon (MS), av den signalstyrke et kommunikasjonssignal fra en av basestasjonene har når det mottas i stasjonen, (b) en sender for generering av en primær effektreguleringsverdi i denne bestemte mobile stasjon (MS), basert på den målte signalstyrke, og for sending av den genererte primære verdi fra den mobile stasjon til den første og den andre basestasjon (BS), (c) en prosessor for mottaking i den første basestasjon (BS) av de signaler som sendes ut fra den mobile stasjon og som inneholder den primære effektreguleringsverdi, for uthenting fra signalene av en verdi som antas å være den utsendte primære verdi, og for oppsetting av en første sekundær effektreguleringsverdi lik den uthentede verdi, for regulering av den første basestasjons sendereffekt til en første sendereffektverdi for sending via senderdelen i dens sender/mottaker, (d) en prosessor for mottaking i den andre basestasjon (BS) av de signaler som sendes ut fra den mobile stasjon og som inneholder den primære effektreguleringsverdi, for uthenting fra signalene av en verdi som antas å være den utsendte primære verdi, og for oppsetting av en andre sekundær effektreguleringsverdi lik den uthentede verdi, for regulering av den andre basestasjons sendereffekt til en andre sendereffektverdi for sending via senderdelen i dens sender/mottaker, (e) prosesseringskretser i kornmandosentralen (BSC) for sammenlikning av den første og den andre oppsatte sekundære effektreguleringsverdi, og for, dersom de ikke er identiske: oppsetting av en felles sendereffektverdi for begge basestasjoners (BS) senderdel, og (f) en sender i begge basestasjoner (BS) for sending av kommunikasjonssignaler ved bruk av 1) de identiske første og andre sendereffektverdier basert på de likeledes identiske oppsatte sekundære effektreguleringsverdier, eller 2) dersom verdiene er forskjellige: den felles effektverdi.