NO321174B1 - Fremgangsmate for a fjerne bovint insulin fra et flytende fettfritt proteinmateriale som har sin opprinnelse fra kumelk, et proteinholdig materiale som oppnas pa denne maten og anvendelse derav. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en fremgangsmåte for fremstilling av et proteinmateriale, mer presist en fremgangsmåte for å fjerne bovint insulin fra et flytende fettfritt proteinmateriale som har sin opprinnelse fra kumelk. Oppfinnelsen angår også et i det vesentlige bovint insulinfritt proteinmateriale fremstilt ved hjelp av nevnte fremgangsmåte, og dets anvendelse som proteinbestanddel i barnemat eller et annet spesifikt næringspreparat eller som råmateriale i konsummelk eller melkedrikker eller forskjellige melkepreparater. Ved fremstilling av nevnte produkter kan i det vesentlige bovint insulinfrie, fettfrie proteinmaterialer, som har sin opprinnelse i kumelk og som fremstilles ved nevnte fremgangsmåte, anvendes som proteinbestanddel.

Det i det vesentlige bovint insulinfrie, fettfrie proteinmaterialet, fortrinnsvis myse, som har sin opprinnelse i kumelk og oppnås i samsvar med oppfinnelsen, er en optimal egnet proteinbestanddel i de ovenfor nevnte produktene, ettersom bearbeidelsen ifølge oppfinnelsen ikke vesentlig forandrer smaken til produktet.

Insulinavhengig diabetes mellitus (DDM) er en sykdom som er forårsaket av ødeleggelse av de insulin-produserende betaceller i de Langerhanske øyene i pankreas, mens andre celler i øyene forblir intakte (Castano L. Og Eisenbarth GS. Annu. Rev. Immunol, 8 (1990) 647-79).

Man tror at både genetiske og miljøfaktorer påvirker risikoen for at barn får IDDM. Den genetiske faktoren er viktig, men ikke tilstrekkelig for å forklare utviklingen av IDDM. Livstidsrisikoen med hensyn til IDDM foreligger kun mellom 30 og 50% i en av monozygote tvillinger hvis den andre har IDDM. Kun 10% av nye IDDM tilfeller skjer i familier som har IDDM og 90% av nye tilfeller diagnostiseres hos pasienter hvor ingen i familien har IDDM. Med andre ord kan miljøfaktorer ha en enda mer viktig betydning enn genetiske faktorer med hensyn til utviklingen av IDDM.

Flere epidemiologiske undersøkelser viser at utsettelse for kumelkprotein i tidlig barndom øker risikoen for å fS IDDM (Gerstein H., Diabetes Care 17 (1994) 13 - 19). Epidemiologiske observasjoner har blitt anvendt for å presentere flere hypoteser som angår mekanismen i hvilken melkeprotein kan reagere som diabetogene faktorer. En av de siste er hypotesen ifølge hvilken insulinet i kumelk kan forårsake en immunreaksjon som er feilaktig rettet mot barnets egen insulinproduksjon (Vaarala, O., Paronen, J., Otonkoski, T., Åkerblom, H.K., Scand. J. Immunol. 47 (1998) 131-135).

Oral administrert heterolog insulin, litt forskjellig fra autolog insulin, kan ødelegge den immunologiske toleranse mot betaceller. Dannelsen av insulin-identifiserende lymfocytter kan være skadelig hos personer som har en arvelig mottakelighet for IDDM og aktiveringen av en slik lymfocyttpopulasjon kan senere i livet resultere i et autoimmunt angrep mot insulinproduserende betaceller. Vi har vist at administrering av en blanding til barn induserer fremstillingen av antistoffer mot bovint insulin (Vaarala, O., Paronen, J., Otonkoski, T., Åkerblom, H.K., Scand. J. Immunol. 47 (1998) 131 - 135). Disse antistoffene kryssreagerer med menneskelig insulin. Ettersom nærværet av insulin auto-antistoffer (IAA) går videre og forutsier utbruddet av IDDM, kan immunisering mot insulin, forårsaket av melkeproteiner, være skadelig og øker risikoen for å få IDDM. Således kunne melkeprodukter som ikke inneholder immunreaktiv bovint insulin, betraktes å være ikke-diabetogene næringsbestanddeler.

Hvis faktoren som aktiverer auto-immunisering er bovint insulin, som foreligger i små mengder i kumelk, er det ekstremt viktig å fjerne den fra barnemat for å forhindre utbrudd av IDDM hos barn. Følgelig er det et behov for kommersielt tilgjengelige kumelkprodukter og kumelkbaserte produkter som ikke inneholder immunreaktivt bovint insulin. Dette vedrører spesielt barnematprodukter som er de første kumelk-baserte produkter som konsumeres av barn. Videre vedrører det andre spesifikke næringspreparater og forskjellige melkedrikker og melkeprodukter, som iskrem, yoghurt og ost.

Dessuten ville det være ønskelig at proteindelen som anvendes i produktene ikke i det vesentlige forandrer sin kjente smak.

Vi har tidligere vist at bovint insulin kan fjernes fra et fettfritt proteinmateriale som har sin opprinnelse fra kumelk som myse eller skummet melk, ved hjelp av kationutveksling fulgt av eventuelt hydrolyse og, etter hydrolysen, eventuelt kromatografisk behandling, som f.eks. kan være adsorpsjonsharpiksbehandling (finsk patentsøknad 971872). Vårt finske patent 94089 viser også

adsorpsjonsharpiksbehandling av et proteinhydrolysat.

Nå har det overraskende blitt funnet at bovint insulin kan fjernes fra et flytende fettfritt proteinmateriale som har sin opprinnelse fra kumelk, som myse eller skummet melk, direkte ved hjelp av adsorpsjonsharpiksbehandling. Denne nye fremgangsmåten fjerner bovint insulin fra nevnte proteinmateriale mer fullstendig og økonomisk enn tidligere. Den nye fremgangsmåten trenger ikke en gang proteinhydrolyse. Dette unngår ekstra kostnader forårsaket av hydrolysetrinnet og forandring av smaken forårsaket av hydrolyseprodukter. Hydrolyseproduktene som oppnås er spaltede proteiner som forandrer den kjente smaken av produktet som skal fremstilles. For eksempel melk, hvis proteindel er minst delvis erstattet av myse som er hydrolysert og derfor inneholder spaltede proteiner, smaker ikke som melk. Derimot, melk, hvis proteinandelen er minst delvis erstattet med myse behandlet med fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen og som inneholder hele proteiner, smaker i det vesentlige som melk.

Kumelk inneholder vanligvis små mengder av bovint insulin. Innholdet varierer avhengig av analysemetoden, men et innhold på ca. 1 ng/ml har blitt detektert ved hjelp av f.eks. ELISA-fremgangsmåten (Enzyme Linked Immuno Sorbent Assay) og RIA-fremgangsmåten (Radio Immuno Assay).

I denne fremgangsmåten ble bovint insulin undersøkt i prøver ved hjelp av RIA-fremgangsmåten. Prøveoppløsningen ble frysetørket, fortynnet i en konsentrert oppløsning og undersøkt ved hjelp av RIA. ELISA-fremgangsmåten ble anvendt som en annen uavhengig fremgangsmåte hvori antistoffene som ble anvendt ikke var de samme som i RIA-fremgangsmåten. RIA-analysen må utføres før varmebehandling for å oppnå pålitelige resultater. RIA- og ELISA-fremgangsmåtene ga resultater som var i samme størrelsesorden.

Væskekromatografi og en omvendt fasekolonne (Kroeff et al., J. Chromatogr. 461

(1989) 45-61; Poll and Harding, J. Chromatogr. 539 (1991) 37 - 45; Cox, J. Chromatogr. 599 (1992) 195-203; Welinder, J. Chromatogr. 542 (1991) 83-99), gelfiltrering eller en anion utvekslingskolonne (WO 90/00176 og WO 90/00177) eller en svak kation utvekslingskolonne (DE 3511270 Al og GB 2173503 A) har vanligvis blitt anvendt for rensing av insulinet fra fremstillings- og ekstraheringsvæsker. Ingen av publikasjonene har hittil diskutert direkte separering av bovint insulin fra skummet melk eller myse, med unntak av vår tidligere nevnte finske patentsøknad 971872. Som sådan er ikke omvendt fase eller gelfiltreringskromatografi egnet for behandling av melk, ettersom melken som behandles bør være egnet for næringsmidler og bør ha en rimelig pris.

Insulin kan på en enkel måte inaktiveres immunologisk med varmebehandling. For eksempel pasteurisering (72°C) og ultra høy behandling (UHT-behandling, 135 - 140°C) inaktiverer hoveddelen av insulin til en form som ikke kan detekteres ved RIA. Likevel har man oppdaget at barn som fikk slike produkter har oppnådd immunisering mot bovint insulin via produktet (Vaarala, O., Paronen, J. Otonkoski, T., Åkerblom, H.K., Scand. J. Immunol. 47 (1998) 131-135) ved en fremstilling der hoveddelen av insulinet ikke kan detekteres ved hjelp av RIA i varmetrinnet.

Søkeren har nå oppdaget hvordan man fjerner bovint insulin mer effektivt enn tidligere fra et flytende fettfritt proteinmateriale som har sin opprinnelse fra kumelk. I dette tilfellet oppnås en proteinsammensetning, med akseptable priser, som har sin opprinnelse fra kumelk, som er egnet for næringsmidler og som i det vesentlige er fri for bovint insulin og som er egnet for anvendelse som proteindel i barnemat spesielt, men også for andre spesifikke næringspreparater, eller som råmateriale i konsummelk, andre melkedrikker og forskjellige melkeprodukter, som iskrem, yoghurt eller ost, og som ikke forandrer smak fra det som er kjent.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen for å fjerne bovint insulin fra et flytende fettfritt proteinmateriale som har opprinnelse fra kumelk, er kjennetegnet ved å bringe det flytende fettfrie proteinmaterialet som har sin opprinnelse fra kumelk, hvorved materialet har en pH på 2 til 8, ved en temperatur på mindre enn 65°C, i kontakt med en adsorpsjonsharpiks, hvorved vektforholdet mellom proteinmaterialet som skal behandles og adsorpsjonsharpiksen er høyst 100:1,

eventuelt å kombinere med nevnte harpiksbehandling minst en ultra og diafiltreringsbehandling av proteinmaterialet, og

hvis nødvendig, å konsentrere det flytende materialet som oppnås på denne måten til proteinkonsentrat og eventuelt tørking til pulver.

Fjerning av fett og kasein fra melk resulterer i myse som inneholder myseproteinene. Av totalandelen protein fra melk er ca. 20% myseprotein og resten er kasein. Mysen som oppnås i osteproduksjonen betegnes ostemyse, og myse som oppnås ved kaseinproduksjon betegnes igjen kaseinmyse.

Oppfinnelsen er best egnet for behandling av myse. Myse som anvendes ved oppfinnelsen, kan være en hvilken som helst myse som har sin opprinnelse fra kumelk, som ostemyse, løype kaseinmyse, syrekaseinmyse eller surostmyse. Mysen er fortrinnsvis ostemyse.

Det fettfrie proteinmaterialet som har sin opprinnelse fra kumelk, kan også være ultra-og diafiltrert myse, f.eks. et myseproteinkonsentrat. I dette tilfellet er det flytende volumet som skal behandles med harpiks mindre og graden av bovin insulinfjerning er omtrent den samme som ved mysebehandling.

I tillegg til det ovenfor nevnte kan skummet melk eller en vandig oppløsning fremstilt av fettfritt melkepulver eller en vandig oppløsning fremstilt fra melkekasein, f.eks. en kaseinoppløsning, anvendes ved opprinnelsen som det fettfrie proteinmaterialet som har sin opprinnelse fra kumelk. Likevel er i dette tilfellet graden av bovin insulinfjerning ikke i samme størrelsesorden som ved mysebehandling.

I samsvar med oppfinnelsen fjernes bovint insulin fra et fettfritt proteinmateriale som har sin opprinnelse fra kumelk, fortrinnsvis fra myse eller et myseproteinkonsentrat, ved å bringe materialet som skal behandles i kontakt med en adsorpsjonsharpiks. En styrenbasert eller akrylbasert adsorpsjonsharpiks som fortrinnsvis er makroporøs, kan være egnet for anvendelse som adsorpsjonsharpiks til hvilken bovint insulin bindes. Egnede adsorpsjonsharpikser omfatter Dowex XUS 40285.00 (porestørrelse ca. 50Å; produsent Dow Inc., Tyskland) og Amberlite XAD 7 (porestørrelse mellom 450 og 500 Å; produsent Rohm & Haas, Frankrike).

Adsorpsjonsharpiksbehandling kan utføres enten ved å passere proteinmaterialet som skal behandles gjennom en kolonne fylt med en adsorpsjonsharpiks, eller ved å bringe nevnte proteinmateriale i kontakt med adsorpsjonsharpiks i en blandebeholder. I adsorpsjonsharpiksbehandling er pH 2 til 8, passende 4 til 6,7, og temperaturen under 65°C, vanligvis 2 til 30°C, og passende 2 til 10°C.

Når adsorpsjonsharpiksbehandlingen utføres i en kolonne, fylles kolonnen med adsorpsjonsharpiks som er passende regenerert med NaOH og HC1. Proteinmaterialet som skal behandles, passeres gjennom en kolonne, fylt med adsorpsjonsharpiksen, ved en strømningshastighet på 1 til 20 kolonnevolum (BV)/t, egnet ved en strømningshastighet på fra 6 til 8 BV/t. Vektforholdet mellom proteinmaterialet som skal behandles i nevnte harpiksbehandling, og adsorpsjonsharpiksen, er høyst 100:1, passende 10:1 til 40:1.

Når adsorpsjonsharpiksbehandlingen utføres i en blandebeholder, innføres adsorpsjonsharpiksen som er regenerert på den ovenfor beskrevne måten, og proteinmaterialet som skal behandles inn i blandebeholderen i hvilken de bringes i kontakt med hverandre under egnet mild behandling. Vektforholdet mellom proteinmaterialet som skal behandles ved nevnte harpiksbehandling og adsorpsjonsharpiksen, er høyst 100:1, passende 10:1 til 40:1, og varigheten av kontakten er mindre enn 2 timer, passende 60 minutter.

Minst en ultra- og diafiltreringsbehandling av det flytende fettfrie proteinmaterialet som har sin opprinnelse fra kumelk, kan kombineres med den ovenfor nevnte adsorpsjonsharpiksbehandlingen. Ved ultra- og diafiltrering kan det flytende materialet konsentreres for tørking eller ytterligere bearbeides, men ultra- og diafiltreringen kan simultant anvendes for å fullstendiggjøre fjerningen av bovint insulin fra materialet som skal behandles. Semi-permeable 5.000 til 25.000 D cut-off-membraner, passende 10.000 D cut-off-membraner anvendes ved ultra- og diafiltreringen. Membranmaterialer som er egnet for ultrafiltrering omfatter polysulfon, polyetersulfon og hydrofilt belagte materialer.

Graden av insulinfjerning som oppnås ved ultra- og diafiltrering øker ettersom konsentrasjonsforholdet øker. Et egnet konsentrasjonsforhold er valgt for hvert spesifikt tilfelle.

Myse eller noen andre fortynnede startmaterialer kan konsentreres ved hjelp av den tidligere nevnte ultra- og diafiltreringen til et myseproteinkonsentrat eller til et annet konsentrert startmateriale, henholdsvis før den tidligere nevnte adsorpsjonsharpiksbehandling. På den annen side kan ultra- og diafiltreringen utføres etter den ovenfor nevnte adsorpsjonsharpiksbehandlingen, hvorved man oppnår et proteinkonsentrat som kan tørkes til pulver, passende ved sprøyte- eller frysetørking.

Ved behandling av startmaterialet kan totalkonsentrasjonsforholdet være f.eks. ca. 24 (konsentrasjonsforhold først 6 og deretter 4, men konsentrasjonen av materialet til et proteinkonsentrat fører til et totalt konsentrasjonsforhold på f.eks. ca. 120 (konsentrasjonsforhold først 10 og deretter 12).

I en foretrukken utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen utføres ultra- og diafiltrering før og/eller etter adsorpsjonsharpiksbehandlingen.

Før kontakt med en adsorpsjonsharpiks kan det flytende fettfrie proteinmaterialet som har sin opprinnelse i kumelk, fortrinnsvis myse, forbehandles ved å rense den ved en temperatur under 65°C, passende ved mikrofiltrering, ultrafiltrering eller sentrifugering.

<\>

Nevnte forbehandling utføres fortrinnsvis ved hjelp av filtrering av materialet som skal behandles gjennom mikrofiltreringsmembraner, hvor membranene er 0,05 til 1,4 mikrometer membraner, fortrinnsvis 0,1 mikrometer membraner. I dette tilfellet kan kaseinstøv eller denaturerte myseproteiner, som eventuelt er til stede, og ved hvilke det til sammen foreligger en del av de makromolekylære proteinene til hvilke insulin ofte bindes, fjernes spesielt fra mysen. Ved ultrafiltrering igjen kan man anvende membraner med en cut-off verdi på 50.000 til 200.000 D, hvorved hastigheten av rotasjonen ved sentrifugering fortrinnsvis er mellom 1.000 og 10.000 omdreininger pr. minutt.

Rensebehandling reduserer også bovin insulininnholdet i materialet som skal behandles. Det bovine insulininnholdet i f.eks. myse, reduseres med 6 til 10% i den tidligere nevnte rensebehandlingen.

I den mest foretrukne utførelsesformen av oppfinnelsen behandles myse ved hjelp av en adsorpsjonsharpiks og denne harpiksbehandlingen kombineres med en ultra- og diafiltreringsbehandling som utføres enten før eller etter harpiksbehandlingen. Studier viser at den ovenfor nevnte prosedyren resulterer i fjerning av bovint insulin fra myse ved behandling av ost eller kaseinmyse med en adsorpsjonsharpiks, som Dowex XUS 40285.00 (Dow Inc., Tyskland) eller Amberlite XAD7 (Rohm & Haas, Frankrike). Ved å føre mysen ved pH 2 til 8 gjennom en adsorpsjonsharpiks regenerert med NaOH og HC1 ble insulinet bundet til harpiksen. Mysen som behandles på denne måten ble ultrafiltrert ved pH 6,5 til et myseproteinkonsentrat som ble fordampet og tørket til pulver. Behandlingen ble også utført ved først ultra- og diafiltrere mysen og deretter behandle det oppnådde proteinkonsentratet ved adsorpsjonsharpiksen. Ved behandlingen minket insulininnholdet av mysen fra 21 til 3 ng/g protein, definert ved RIA, dvs. ca. 85% i forhold til proteinet.

Mysen som behandles på den ovenfor nevnte måten, resulterte i et myseproteinpreparat som, med hensyn til bovint insulin, var mye renere enn et tilsvarende konvensjonelt barnematpulver (ca. 22 til 30 ng/g protein), melkepulver (ca. 30 ng/g protein) eller ultra-og diafiltrert myseproteinpulver (proteininnhold 70 til 80%) (15 til 25 ng/g protein). Det i det vesentlige bovine insulinfrie myseproteinpreparatet som oppnås på denne måten er egnet for anvendelse som råmateriale og eneste proteinkilde i barnemat, ettersom, ernæringsmessig sett, myseprotein er av en ekstrem høy kvalitet og ikke har behov for andre proteiner for å komplettere ernæringsverdien. Dessuten er det i det vesentlige bovine insulinfrie proteinmaterialet som oppnås ifølge oppfinnelsen, egnet for anvendelse som råmateriale og proteindelen i forskjellige spesifikke næringsmiddelpreparater, forskjellige melkedrikker slik som konsummelk og andre forskjellige melkepreparater, som iskrem, yoghurt og ost.

Konvensjonelt er barnemat, de første kumelk-baserte produkter konsumert av barn, sammensatt av melk, fløte, vegetabilsk olje, mysepulver med lavt saltinnhold, mineraler og vitaminer av hvilke melk, fløte og myseprotein med lavt saltinnhold inneholder bovint insulin.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tillater en i det vesentlige reduksjon med hensyn til innholdet av bovint insulin i barnemat og andre kumelk-baserte spesifikke ernæringspreparater, melkedrikker og andre melkepreparater, og i deres råmaterialer.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen for fremstilling av en i det vesentlige bovin insulinfri barnemat og andre spesifikke ernæringspreparater eller materialer er kjennetegnet ved anvendelse av et i det vesentlige bovint insulinfritt fettfritt proteinmateriale som har sin opprinnelse fra kumelk og fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen som proteindelen ved fremstilling av et produkt.

Oppfinnelsen beskrives mer detaljert i de følgende eksempler.

Eksempel 1

Fjerning av bovint insulin fra myse med en makroporøs styrenbasert adsorpsjonsharpiks, Dowex XUS 40285.00 ved pH 5,8.

XUS 40285.00 adsorpsjonsharpiks ble regenerert med 2% NaOH + 2% HC1, spylt til det nøytrale og overført til en 20 ml kolonne. 20 kolonnevolumer (BV), dvs. 400 ml fersk ostemyse ble ført gjennom kolonnen ved pH 5,8.

Ved behandlingen ble 45% av det bovine insulinet fjernet fra mysen. Proteinutbyttet ved behandlingen var 93%, dvs. insulininnholdet ble redusert med 42% i forhold til proteinet.

Eksempel 2

Fjerning av bovint insulin fra mysen med adsorpsjonsharpiks XUS 40285.00 ved pH-verdier 4, 5,8 og 6,4.

XUS 40285.00 adsorpsjonsharpiks ble regenerert med 2% NaOH + 2% HC1 og skylt til det nøytrale. 145 ml ostemyse ble innstilt til en pH-verdi på 4, 5,8 eller 6,4 og 25 ml harpiks ble overført til en Erlenmeyer kolbe plassert i en rister. Etter 60 minutters risting ble harpiksen separert fra mysen og det bovine insulininnholdet av mysen ble undersøkt ved hjelp av RIA.

Ved behandlingen ble 57% av det bovine insulinet fjernet ved pH 4,0, 71% ved pH 5,8 og 58% ved pH 6,4. Proteinutbyttet var 69% ved pH 4,0, 66% ved pH 5,8 og 63% ved 6,4, dvs. i forhold til proteinet, ble insulininnholdet redusert respektivt 39%, 47% og 37%. Undersøkelsen viser at bovint insulin ble fjernet fra mysen ved en adsorpsjonsharpiks innenfor et vidt pH-område.

Eksempel 3

Fjerning av bovint insulin fra myse med en makroporøs akrylbasert adsorpsjonsharpiks, Amberlite XAD 7.

XAD 7-adsorpsjonsharpiks ble regenerert med 4% NaOH + 0,09% HC1, skylt til det nøytrale og overført til en 20 ml kolonne. 20 kolonnevolumer (BV), dvs. 400 ml fersk ostemyse ble ført gjennom kolonnen ved pH 6,4.

Ved behandlingen ble 76% av det bovine insulinet fjernet. Proteinutbyttet ved behandlingen var 90%, dvs. insulininnholdet ble redusert med 68% i forhold til proteinet.

Eksempel 4

Fjerning av bovint insulin fra et myseproteinkonsentrat med adsorpsjonsharpiks XUS 40285.00 ved pH 5,8.

XUS 40285.00 adsorpsjonsharpiks ble regenerert med 4% NaOH + 0,09% HC1, skylt til det nøytrale og overført til en 20 ml kolonne. 20 kolonnevolumer (BV), dvs. 400 ml av et mikrofiltrert (1,4 mikrometer) myseproteinkonsentrat (tørrstoff 5%, protein 32% av tørrstoffet) ble ført gjennom kolonnen ved pH 5,8. Ved behandlingen ble 46% av det bovine insulin fjernet fra myseproteinkonsentratet. Proteinutbyttet ved behandlingen var 98%, dvs. insulininnholdet var redusert med 45% i forhold til proteinet.

Eksempel 5

Fjerning av bovint insulin fra et myseproteinkonsentrat med en makroporøs akrylbasert adsorpsjonsharpiks, Amberlite XAD 7.

XAD 7 adsorpsjonsharpiks ble regenerert med 4% NaOH + 0,09% HC1, skylt til det nøytrale og overført til en 20 ml kolonne. 20 kolonnevolumer (BV), dvs. 400 ml av et ferskt myseproteinkonsentrat (proteininnhold 2%) ble ført gjennom kolonnen ved pH 6,4.

Ved behandlingen ble 86% av det bovine insulin fjernet fra myseproteinkonsentratet. Proteinutbyttet ved behandlingen var 85%, dvs. insulininnholdet var redusert med 70% i forhold til proteinet.

Eksempel 6

Fjerning av bovint insulin fra skummet melk med adsorpsjonsharpiks Amberlite XAD 7 ved pH 6,7.

XAD 7 adsorpsjonsharpiks ble regenerert med 4% NaOH + 0,09% HC1, skylt til det nøytrale og overført til en 20 ml kolonne. 20 kolonnevolumer (BV), dvs. 400 ml skummet melk (tørrstoff 9%, protein 35% av tørrstoffet) ble ført gjennom kolonnen ved pH 6,7.

Ved behandlingen ble 40% av det bovine insulin fjernet i forhold til proteinet. Undersøkelsen viser at bovint insulin kan fjernes også fra melk, men graden av insulinfjerning er lavere enn ved behandling av myse.

Eksempel 7

Fjerning av bovint insulin fra en kaseinoppløsning med adsorpsjonsharpiks Amberlite XAD 7 ved pH 6,7.

XAD 7 adsorpsjonsharpiks ble regenerert med 4% NaOH + 0,09% HC1, skylt til det nøytrale og overført til en 20 ml kolonne. 20 kolonnevolumer (BV), dvs. 400 ml natriumkaseinatoppløsning (tørrstoff 3%, protein 89% av tørrstoffet) ble ført gjennom kolonnen ved pH 6,7.

Ved behandlingen ble 50% av det bovine insulin fjernet.

Eksempel 8

141 av fersk ostemyse ble ultra- og diafiltrert ved 40°C ved å anvende GR81PP-membraner (6.000 D cut-off membraner) ved hjelp av et Labstak ultrafilter ved et konsentrasjonsforhold på 6, fortynnet til startvolum og reflltrert ved et konsentrasjonsforhold på 4, dvs. totalkonsentrasjonsforholdet var 24. Det bovine insulininnholdet ble undersøkt ved hjelp av RIA og proteininnholdet ble undersøkt fra startmysen og myseproteinkonsentratet som oppnås som sluttresultat. Startmysen inneholdt 21,2 ng bovint insulin pr. g protein og myseproteinkonsentratet oppnådd etter ultra- og diafiltrering inneholdt 14,8 ng insulin pr. g protein.

Således reduserte ultra- og diafiltrering bovint insulininnholdet med 30% i forhold til proteinet.

Eksempel 9

5,040 kg myseproteinpulver fremstilt av myse behandlet ifølge eksempel 1,11,423 kg av en plantefettblanding, 11,232 kg renset laktose, 12,260 kg maltodekstrin (DE 21), 135 g av en vitamin og mineral for-blanding (som inneholder vitaminer A, D, E, K, Bl, B2, B6, B12, niacin, folinsyre, pantotensyre, bioten, askorbinsyre, cholin, inositol, jernglukonat, sinksulfat, mangansulfat, natriumsenitt, kobberglukonat), og 70 g kalsiumklorid, 300 g kalsiumfosfat, 65 g magnesiumsulfat, 125 g natriumklorid og 620 g kaliumsitrat ble fortynnet i 60 liter vann (50°C). Tørrstofifnnholdet av blandingen var ca. 40%.

Blandingen som oppnås på denne måten, ble overført til en homogenisator (150/50 bar) og tørket til pulver ved hjelp av en spraytørker ved tørketemperaturer på 180/75°C på en fluidisert sjikt ved 70/120/30°C. Sammensetningen, utseende og smaken til produktet var de samme sammenlignet med de fra et konvensjonelt barnematpulver.

Claims (11)

1. Fremgangsmåte for å fjerne bovint insulin fra et flytende fettfritt proteinmateriale som har sin opprinnelse fra kumelk, karakterisert ved å bringe det flytende fettfrie materialet som har sin opprinnelse fra kumelk, hvorved materialet har en pH på 2 til 8, ved en temperatur på mindre enn 65°C, i kontakt med en adsorpsjonsharpiks, hvorved vektforholdet mellom proteinmaterialet som skal behandles og adsorpsjonsharpiksen er høyst 100:1 og å kombinere nevnte harpiksbehandling med minst en ultra- og diafiltreringsbehandling av proteinmaterialet, og hvis nødvendig, å konsentrere det således oppnådde flytende materialet til et proteinkonsentrat og eventuelt å tørke det til pulver.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved å anvende myse, et myseproteinkonsentrat, skummet melk eller en kaseinoppløsning, fortrinnsvis myse, som det flytende fettfrie proteinmaterialet som har sin opprinnelse fra kumelk.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, karakterisert v e d å anvende en styrenbasert eller akrylbasert adsorpsjonsharpiks som fortrinnsvis er makroporøs, som adsorpsjonsharpiksen.

4. Fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 1-3, karakterisert ved at vektforholdet av proteinmaterialet som skal behandles, og adsorpsjonsharpiksen er passende 10:1 til 40:1.

5. Fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 1-4, karakterisert ved å føre proteinmaterialet gjennom en kolonne som er fylt med en adsorpsjonsharpiks, ved en strømningshastighet på 1 til 20 kolonnevolumer (BV)/t, egnet 6 til 8 BV/t, ved en temperatur på fra 2 til 30°C, passende 2 til 10°C.

6. Fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 1-4, karakterisert ved å bringe proteinmaterialet i kontakt med adsorpsjonsharpiksen ved en temperatur på 2 til 30°C, passende 2 til 10°C, i en blandebeholder, hvorved kontakttiden under mild blanding er under 2 timer, passende 60 minutter.

7. Fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 1-6, karakterisert ved ultra- og diafiltrering av det flytende fettfrie proteinmaterialet som har sin opprinnelse fra kumelk, ved å anvende 5.000 til 25.000 D cut-off membraner, før proteinmaterialet bringes i kontakt med adsorpsjonsharpiksen og/eller etter adsorpsjonsharpiksbehandling.

8. Fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 1-7, karakterisert ved for-behandling av det flytende fettfrie proteinmaterialet med opprinnelse fra kumelk, før man bringer den i kontakt med adsorpsjonsharpiks, ved rensing av den samme, passende ved mikrofiltrering, ultrafiltrering eller sentrifugering, fortrinnsvis ved filtrering av den samme gjennom 0,05 til 1,4 mikrometer mikrofiltrering membraner, fortrinnsvis 0,1 mikrometer membraner.

9. Fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 1-8, karakterisert ved å konsentrere det flytende materialet, behandlet med adsorpsjonsharpiks, ved ultra- og diafiltrering ved å anvende 5.000 til 25.000 D cut-off-membraner, passende 10.000 D cut-off-membraner, til et proteinkonsentrat, som eventuelt er tørket til et pulver, passende ved spray- eller frysetørking.

10. Et i det vesentlige bovint insulinfritt, fettfritt proteinmateriale med opprinnelse fra kumelk, karakterisert ved at det er fremstilt ved en fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 1-9.

11. Anvendelse av et i det vesentlige bovint insulinfritt, fettfritt proteinmateriale, med opprinnelse fra kumelk, og fremstilt ved hjelp av en fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 1-9, som proteindel i barnemat eller andre spesielle næringsmiddelpreparater eller råmaterialet av konsummelk eller melkedrikker eller forskjellige melkepreparater.