NO317658B1 - Intercellular adhesion molecule-3 and its binding ligands - Google Patents

Intercellular adhesion molecule-3 and its binding ligands Download PDF

Info

Publication number
NO317658B1
NO317658B1 NO934491A NO934491A NO317658B1 NO 317658 B1 NO317658 B1 NO 317658B1 NO 934491 A NO934491 A NO 934491A NO 934491 A NO934491 A NO 934491A NO 317658 B1 NO317658 B1 NO 317658B1
Authority
NO
Norway
Prior art keywords
icam
lfa
stated
binding
cells
Prior art date
Application number
NO934491A
Other languages
Norwegian (no)
Other versions
NO934491L (en
NO934491D0 (en
Inventor
Antonin R De Fougerolles
Timothy A Springer
Original Assignee
Center For Blood Res Inc
Priority date (The priority date is an assumption and is not a legal conclusion. Google has not performed a legal analysis and makes no representation as to the accuracy of the date listed.)
Filing date
Publication date
Application filed by Center For Blood Res Inc filed Critical Center For Blood Res Inc
Publication of NO934491D0 publication Critical patent/NO934491D0/en
Publication of NO934491L publication Critical patent/NO934491L/en
Publication of NO317658B1 publication Critical patent/NO317658B1/en

Links

Classifications

    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61KPREPARATIONS FOR MEDICAL, DENTAL OR TOILETRY PURPOSES
    • A61K39/00Medicinal preparations containing antigens or antibodies
    • CCHEMISTRY; METALLURGY
    • C12BIOCHEMISTRY; BEER; SPIRITS; WINE; VINEGAR; MICROBIOLOGY; ENZYMOLOGY; MUTATION OR GENETIC ENGINEERING
    • C12QMEASURING OR TESTING PROCESSES INVOLVING ENZYMES, NUCLEIC ACIDS OR MICROORGANISMS; COMPOSITIONS OR TEST PAPERS THEREFOR; PROCESSES OF PREPARING SUCH COMPOSITIONS; CONDITION-RESPONSIVE CONTROL IN MICROBIOLOGICAL OR ENZYMOLOGICAL PROCESSES
    • C12Q1/00Measuring or testing processes involving enzymes, nucleic acids or microorganisms; Compositions therefor; Processes of preparing such compositions
    • C12Q1/68Measuring or testing processes involving enzymes, nucleic acids or microorganisms; Compositions therefor; Processes of preparing such compositions involving nucleic acids
    • C12Q1/6876Nucleic acid products used in the analysis of nucleic acids, e.g. primers or probes
    • C12Q1/6881Nucleic acid products used in the analysis of nucleic acids, e.g. primers or probes for tissue or cell typing, e.g. human leukocyte antigen [HLA] probes
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61PSPECIFIC THERAPEUTIC ACTIVITY OF CHEMICAL COMPOUNDS OR MEDICINAL PREPARATIONS
    • A61P29/00Non-central analgesic, antipyretic or antiinflammatory agents, e.g. antirheumatic agents; Non-steroidal antiinflammatory drugs [NSAID]
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61PSPECIFIC THERAPEUTIC ACTIVITY OF CHEMICAL COMPOUNDS OR MEDICINAL PREPARATIONS
    • A61P37/00Drugs for immunological or allergic disorders
    • CCHEMISTRY; METALLURGY
    • C07ORGANIC CHEMISTRY
    • C07KPEPTIDES
    • C07K14/00Peptides having more than 20 amino acids; Gastrins; Somatostatins; Melanotropins; Derivatives thereof
    • C07K14/435Peptides having more than 20 amino acids; Gastrins; Somatostatins; Melanotropins; Derivatives thereof from animals; from humans
    • C07K14/705Receptors; Cell surface antigens; Cell surface determinants
    • C07K14/70503Immunoglobulin superfamily
    • C07K14/70525ICAM molecules, e.g. CD50, CD54, CD102
    • CCHEMISTRY; METALLURGY
    • C07ORGANIC CHEMISTRY
    • C07KPEPTIDES
    • C07K16/00Immunoglobulins [IGs], e.g. monoclonal or polyclonal antibodies
    • C07K16/18Immunoglobulins [IGs], e.g. monoclonal or polyclonal antibodies against material from animals or humans
    • C07K16/28Immunoglobulins [IGs], e.g. monoclonal or polyclonal antibodies against material from animals or humans against receptors, cell surface antigens or cell surface determinants
    • C07K16/2803Immunoglobulins [IGs], e.g. monoclonal or polyclonal antibodies against material from animals or humans against receptors, cell surface antigens or cell surface determinants against the immunoglobulin superfamily
    • C07K16/2821Immunoglobulins [IGs], e.g. monoclonal or polyclonal antibodies against material from animals or humans against receptors, cell surface antigens or cell surface determinants against the immunoglobulin superfamily against ICAM molecules, e.g. CD50, CD54, CD102
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61KPREPARATIONS FOR MEDICAL, DENTAL OR TOILETRY PURPOSES
    • A61K38/00Medicinal preparations containing peptides
    • CCHEMISTRY; METALLURGY
    • C12BIOCHEMISTRY; BEER; SPIRITS; WINE; VINEGAR; MICROBIOLOGY; ENZYMOLOGY; MUTATION OR GENETIC ENGINEERING
    • C12QMEASURING OR TESTING PROCESSES INVOLVING ENZYMES, NUCLEIC ACIDS OR MICROORGANISMS; COMPOSITIONS OR TEST PAPERS THEREFOR; PROCESSES OF PREPARING SUCH COMPOSITIONS; CONDITION-RESPONSIVE CONTROL IN MICROBIOLOGICAL OR ENZYMOLOGICAL PROCESSES
    • C12Q2600/00Oligonucleotides characterized by their use
    • C12Q2600/158Expression markers

Landscapes

  • Health & Medical Sciences (AREA)
  • Chemical & Material Sciences (AREA)
  • Life Sciences & Earth Sciences (AREA)
  • Organic Chemistry (AREA)
  • Immunology (AREA)
  • General Health & Medical Sciences (AREA)
  • Proteomics, Peptides & Aminoacids (AREA)
  • Medicinal Chemistry (AREA)
  • Pharmacology & Pharmacy (AREA)
  • Engineering & Computer Science (AREA)
  • Molecular Biology (AREA)
  • Zoology (AREA)
  • Animal Behavior & Ethology (AREA)
  • Biophysics (AREA)
  • Public Health (AREA)
  • Veterinary Medicine (AREA)
  • Genetics & Genomics (AREA)
  • Biochemistry (AREA)
  • Bioinformatics & Cheminformatics (AREA)
  • Analytical Chemistry (AREA)
  • Cell Biology (AREA)
  • Nuclear Medicine, Radiotherapy & Molecular Imaging (AREA)
  • Wood Science & Technology (AREA)
  • Chemical Kinetics & Catalysis (AREA)
  • Microbiology (AREA)
  • General Chemical & Material Sciences (AREA)
  • Rheumatology (AREA)
  • Mycology (AREA)
  • Physics & Mathematics (AREA)
  • General Engineering & Computer Science (AREA)
  • Pain & Pain Management (AREA)
  • Toxicology (AREA)
  • Gastroenterology & Hepatology (AREA)
  • Biotechnology (AREA)
  • Epidemiology (AREA)
  • Medicines Containing Antibodies Or Antigens For Use As Internal Diagnostic Agents (AREA)
  • Peptides Or Proteins (AREA)
  • Medicines That Contain Protein Lipid Enzymes And Other Medicines (AREA)
  • Preparation Of Compounds By Using Micro-Organisms (AREA)
  • Adhesives Or Adhesive Processes (AREA)

Abstract

Foreliggende oppfinnelse vedrører intercellulære adhesjonsmolekyler (ICAM-3) som er involvert i prosessen hvorved leukocytter gjenkjenner og migrerer til inflammasjonssteder så vel som fester til cellulære substrater under inflammasjon. Oppfimnelsen vedrører slike molekyler, screeninganalyser for å identifisere slike molekyler og antistoffer som kan binde slike molekyler. Oppfinnelsen omfatter også terapeutisk og diagnostisk anvendelse for adhesjonsmolekyler og antistoffene som kan binde disse.The present invention relates to intercellular adhesion molecules (ICAM-3) which are involved in the process by which leukocytes recognize and migrate to sites of inflammation as well as attach to cellular substrates during inflammation. The invention relates to such molecules, screening assays for identifying such molecules and antibodies which can bind such molecules. The invention also encompasses therapeutic and diagnostic uses for adhesion molecules and the antibodies that can bind them.

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører anvendelse av et ICAM-3 modulerende middel for fremstilling av et farmasøytisk preparat. The present invention relates to the use of an ICAM-3 modulating agent for the production of a pharmaceutical preparation.

Oppfinnelsen vedrører også en fremgangsmåte for å identifisere midler som er i stand til å modulere ICAM-3-binding til LFA-l. The invention also relates to a method for identifying agents capable of modulating ICAM-3 binding to LFA-1.

Det er funnet et nytt intercellulært adhesjonsmolekyl betegnet ICAM-3 som er involvert i prosessen hvorved popula-sjoner av leukocytter gjenkjenner og fester til cellulære substrater. ICAM-3 medierer cellulære interaksjoner med andre lymfocytter, makrofager og nøytrofiler i seter for inflammasjon og seter for immunresponser. A new intercellular adhesion molecule called ICAM-3 has been found which is involved in the process by which populations of leukocytes recognize and attach to cellular substrates. ICAM-3 mediates cellular interactions with other lymphocytes, macrophages and neutrophils at sites of inflammation and sites of immune responses.

ICAM-3 kan anvendes alene eller i kombinasjon med ICAM-1 og/eller lCAM-2 for å inhibere intercellulær adhesjon av celler av typen granulocytt, lymfocytt eller makrofag. Anvendelsen av slike molekyler tilveiebringer metoder for behandling av spesifikke og ikke-spesifikke inflammasjoner. ICAM-3 can be used alone or in combination with ICAM-1 and/or lCAM-2 to inhibit intercellular adhesion of cells of the granulocyte, lymphocyte or macrophage type. The use of such molecules provides methods for the treatment of specific and non-specific inflammations.

Terapeutiske og profylaktiske metoder for å undertrykke infeksjonen av leukocytter med HIV, og særlig med HIV-l, i et individ som er eksponert for HIV eller som er infisert med HIV kan oppnås gjennom tilførselen av ICAM-3 alene eller i kombinasjon med ICAM-1 og/eller ICAM-2. Therapeutic and prophylactic methods for suppressing the infection of leukocytes with HIV, and particularly with HIV-1, in an individual exposed to HIV or infected with HIV can be achieved through the administration of ICAM-3 alone or in combination with ICAM-1 and/or ICAM-2.

En terapeutisk metode for å undertrykke migrering av HIV-1-infiserte celler fra sirkulasjonssystemet kan oppnås ved anvendelse av ICAM-3, alene eller i kombinasjon med ICAM-1 og/eller ICAM-2. A therapeutic method to suppress the migration of HIV-1 infected cells from the circulatory system can be achieved by using ICAM-3, alone or in combination with ICAM-1 and/or ICAM-2.

En terapeutisk metode for å undertrykke T-celledød og <n>syncytia"-dannelse i et individ som er infisert med HIV kan oppnås ved anvendelse av ICAM-3, alene eller i kombinasjon med ICAM-1 og/eller ICAM-2. A therapeutic method for suppressing T-cell death and <n>syncytia" formation in an individual infected with HIV can be achieved by using ICAM-3, alone or in combination with ICAM-1 and/or ICAM-2.

ICAM-3, alene eller i kombinasjon med ICAM-1 og/eller ICAM-2 kan anvendes i behandlingen av astma. ICAM-3, alone or in combination with ICAM-1 and/or ICAM-2 can be used in the treatment of asthma.

Molekyler som kan binde til ICAM-3 er betegnet anti-ICAM-3. Bindingen av et anti-ICAM-3-molekyl til ICAM-3 har til hen-sikt å modulere de biologiske funksjoner forbundet med ICAM-3. Bindingsmolekylene kan være et antistoff, et peptid eller et karbohydrat som kan binde til ICAM-3. Slike bindingsmole-kyler kan anvendes for å modulere de biologisk funksjoner av ICAM-3. Molecules that can bind to ICAM-3 are termed anti-ICAM-3. The binding of an anti-ICAM-3 molecule to ICAM-3 aims to modulate the biological functions associated with ICAM-3. The binding molecules can be an antibody, a peptide or a carbohydrate that can bind to ICAM-3. Such binding molecules can be used to modulate the biological functions of ICAM-3.

Et anti-ICAM-3, alene eller i kombinasjon med anti-ICAM-l og/ eller anti-ICAM-2 kan anvendes for å inhibere intercellulær adhesjon av celler av typen granulocytt, lymfocytt eller makrofag. Anvendelsen av slike molekyler tilveiebringer en metode for å behandle spesifikk eller ikke-spesifikk inflammasjon. An anti-ICAM-3, alone or in combination with anti-ICAM-1 and/or anti-ICAM-2 can be used to inhibit intercellular adhesion of cells of the granulocyte, lymphocyte or macrophage type. The use of such molecules provides a method for treating specific or non-specific inflammation.

Terapeutiske og profylaktiske metoder for å undertrykke infeksjonen av leukocytter med HIV og særlig med HIV-1, i et individ som er eksponert for HIV eller infisert med HIV kan oppnås gjennom tilførselen av et anti-ICAM-3, alene eller i kombinasjon med anti-ICAM-1 og/eller anti-ICAM-2. Therapeutic and prophylactic methods for suppressing the infection of leukocytes with HIV and particularly with HIV-1, in an individual exposed to HIV or infected with HIV can be achieved through the administration of an anti-ICAM-3, alone or in combination with anti- ICAM-1 and/or anti-ICAM-2.

En terapeutisk metode for å undertrykke migreringen av HIV-1-infiserte celler fra sirkulasjonssystemét kan oppnås ved anvendelse av et anti-ICAM-3-middel alene eller i kombinasjon med et anti-ICAM-1 og/eller anti-ICAM-2-middel. A therapeutic method of suppressing the migration of HIV-1 infected cells from the circulatory system can be achieved by using an anti-ICAM-3 agent alone or in combination with an anti-ICAM-1 and/or anti-ICAM-2 agent .

Et anti-ICAM-3-middel alene eller i kombinasjon med anti-ICAM-1 og/eller anti-ICAM-2 kan anvendes i behandlingen av astma. An anti-ICAM-3 agent alone or in combination with anti-ICAM-1 and/or anti-ICAM-2 can be used in the treatment of asthma.

A. Leukocyttfesting og funksjoner A. Leukocyte attachment and functions

Leukocytter må kunne feste seg til cellulære substrater for å kunne forsvare verten fullstendig mot fremmede intrengere som bakterier eller virus, se Eisen, H.W. (In: Microbiology, 3. utgave, Harper & Row, Philadelphia, PA (1980), sider 290 - 2 95 og 381 - 418) for en oversikt over disse funksjoner. Leukocytter må kunne feste seg til endotelceller slik at de kan vandre fra sirkulasjonssystemét til inflammasjonssteder. Videre må de feste til antigen-presenterende celler slik at normal spesifikk immunrespons kan forekomme, og endelig må de feste seg til passende targetceller slik at lysis av virusinfiserte celler eller tumorceller kan forekomme. Leukocytes must be able to adhere to cellular substrates in order to fully defend the host against foreign invaders such as bacteria or viruses, see Eisen, H.W. (In: Microbiology, 3rd ed., Harper & Row, Philadelphia, PA (1980), pages 290-295 and 381-418) for an overview of these functions. Leukocytes must be able to attach to endothelial cells so that they can migrate from the circulatory system to sites of inflammation. Furthermore, they must attach to antigen-presenting cells so that a normal specific immune response can occur, and finally they must attach to appropriate target cells so that lysis of virus-infected cells or tumor cells can occur.

Nylig er leukocyttoverflatemolekyler som er involvert i å mediere de ovennevnte feste-medierte funksjoner blitt identifisert ved anvendelse av hybridom-teknologi. Kort fortalt ble monoklonale antistoffer rettet mot humane T-celler (Davignon, D. et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA 78:4535-4539 Recently, leukocyte surface molecules involved in mediating the above attachment-mediated functions have been identified using hybridoma technology. Briefly, monoclonal antibodies directed against human T cells (Davignon, D. et al., Proe. Nat. Acad. Sei. USA 78:4535-4539

(1981)) og musemiltceller (Springer, T. et al. Eur. J. Immunol. 9:301-306 (1979)) identifisert som bundet til leuko-cyttoverf later og inhiberte de feste-relaterte funksjoner som beskrevet over (Springer, T. et al., Fed. Proe. 44:2660-2663 (1981)) and mouse spleen cells (Springer, T. et al. Eur. J. Immunol. 9:301-306 (1979)) identified as bound to leukocyte surfaces and inhibited the attachment-related functions described above (Springer, T. et al., Fed. Proe. 44:2660-2663

(1985)). Molekylene som ble identifisert ved disse antistoffer ble kalt Mac-1 og "Lymphocyte Function-associated Antigen-1" (LFA-1). Mac-1 er en heterodimer funnet på makrofager, granulocytter og store granulære lymfocytter. LFA-l er en heterodimer funnet på de fleste lymfocytter (Springer, T.A. et al. Immunol. Rev. 68:111-135 (1982)). Disse to molekyler pluss et tredje molekyl, sidene 150 - 195 (som har en vevsfordeling lik Mac-1) spiller en rolle i cellulær adhesjon (Keizer, G. et al., Eur. J. Immunol. 15:1142-1147 (1985)). (1985)). The molecules identified by these antibodies were called Mac-1 and "Lymphocyte Function-associated Antigen-1" (LFA-1). Mac-1 is a heterodimer found on macrophages, granulocytes and large granular lymphocytes. LFA-1 is a heterodimer found on most lymphocytes (Springer, T.A. et al. Immunol. Rev. 68:111-135 (1982)). These two molecules plus a third molecule, pages 150-195 (which has a tissue distribution similar to Mac-1) play a role in cellular adhesion (Keizer, G. et al., Eur. J. Immunol. 15:1142-1147 (1985 )).

De overnevnte leukocyttmolekyler ble funnet til å være medlemmer av en relatert familie av glykoproteiner (Sanchez-Madrid, F. et al., J. Exper. Med. 158:1785-1803 (1983), Keizer, G.D. et al., Eur. J. Immunol. 15:1142-1147 (1985)), betegnet "CD-18-familien" av glykoproteiner. Denne glyko-proteinfamilien består av heterodimerer med en alfa-kjede og en beta-kjede. Skjønt alfa-kjeden til hvert av antigenene er forskjellige fra hverandre, ble beta-kjeden funnet til i stor grad å være konservert (Sachez-Madrid, F. et al., J. Exper. Med. 158:1785-1803 (1983)). Beta-kjeden av glykoproteinen-familien (noen ganger omtalt som "CD18") ble funnet til å ha en molekylvekt på 95 kd mens alfa-kjeden ble funnet til å variere fra 150 kd til 180 kd (Springer, T., Fed. Proe. 44:2660-2663 (1985)). Skjønt alfa-subenhetene av membran-proteinene ikke deler den utstrakte homologi som deles av beta-subenhetene, har nærmere analyse av alfa-subenhetene av glykoproteinene vist at der er vesentlige likheter dem imel-lom. Redegjørelser for likheter mellom alfa- og beta-subenhetene til de LFA-l-relaterte glykoproteiner er tilveiebragt av Sanchez-Madrid, F. et al., (J. Exper. Med. 158:586-602 The above leukocyte molecules were found to be members of a related family of glycoproteins (Sanchez-Madrid, F. et al., J. Exper. Med. 158:1785-1803 (1983), Keizer, G.D. et al., Eur. J. Immunol. 15:1142-1147 (1985)), termed the "CD-18 family" of glycoproteins. This glycoprotein family consists of heterodimers with an alpha chain and a beta chain. Although the alpha chain of each of the antigens differs from one another, the beta chain was found to be largely conserved (Sachez-Madrid, F. et al., J. Exper. Med. 158:1785-1803 (1983) ). The beta chain of the glycoprotein family (sometimes referred to as "CD18") was found to have a molecular weight of 95 kd while the alpha chain was found to range from 150 kd to 180 kd (Springer, T., Fed. Proe 44:2660-2663 (1985)). Although the alpha subunits of the membrane proteins do not share the extensive homology shared by the beta subunits, closer analysis of the alpha subunits of the glycoproteins has shown that there are significant similarities between them. Accounts of similarities between the alpha and beta subunits of the LFA-1 related glycoproteins are provided by Sanchez-Madrid, F. et al., (J. Exper. Med. 158:586-602

(1983); J. Exper. Med. 158:1785-1803 (1983)). (1983); J. Exper. With. 158:1785-1803 (1983)).

Det er identifisert en gruppe individer som ikke er i stand til å uttrykke normale mengder av et hvilket som helst medlem av denne adhesjonsproteinfamilien på deres leukocyttcelle-overflate (Anderson, D.C. et al., Fed. Proe. 44:2671-2677 A group of individuals has been identified who are unable to express normal amounts of any member of this adhesion protein family on their leukocyte cell surface (Anderson, D.C. et al., Fed. Proe. 44:2671-2677

(1985), Anderson, D.C. et al., J. Infect. Dis. 152:668-689 (1985), Anderson, D.C. et al., J. Infect. Haze. 152:668-689

(1985)). Slike individer sies å lide av "leukocyte adherence deficiency disease" ("LAD") (Anderson, D.C. et al., Fed. Proe. 44:2671-2677 (1985), Anderson, D.C. et al., J. Infect. Dis. 152:668-689 (1985)). Karakteristiske trekk hos LAD-pasienter inkluderer nekrotiske lesjoner i mykt vev, svekket pussdannelse og sårheling, så vel som abnormiteter i adhe-sjonsavhengige leukocyttfunksjoner in vitro, og mottagelighet for kroniske og tilbakevendende bakterieinfeksjoner. Granulocytter fra disse LAD-pasienter opptrer på samme defekte måte in vitro som deres normale motstykker i nærvær av anti-CD 18 monoklonalt antistoff. Dvs. at de ikke er i stand til å utføre adhesjonsrelaterte funksjoner slik som aggregering eller festing til endotelceller. Mere viktig er imidlertid den observasjon at disse pasienter ikke er i stand til å iverksette en normal inflammatorisk respons på grunn av gra-nulocyttenes manglende evne til å feste til cellulære substrater. Mest bemerkelsesverdig er observasjonen at granulocytter fra disse LAD-pasienter ikke er i stand til å komme til steder med inflammasjon som hudinfeksjoner på grunn av deres manglende evne til å feste til endotelcellene i blod-karene nær inflammasjonslesjonene. Slik festing er et-nød-vendig trinn for ekstravasjon. (1985)). Such individuals are said to suffer from "leukocyte adherence deficiency disease" ("LAD") (Anderson, D.C. et al., Fed. Proe. 44:2671-2677 (1985), Anderson, D.C. et al., J. Infect. Dis 152:668-689 (1985)). Characteristic features of LAD patients include soft tissue necrotic lesions, impaired pus formation and wound healing, as well as abnormalities in adhesion-dependent leukocyte functions in vitro, and susceptibility to chronic and recurrent bacterial infections. Granulocytes from these LAD patients behave in the same defective manner in vitro as their normal counterparts in the presence of anti-CD 18 monoclonal antibody. That is that they are unable to perform adhesion-related functions such as aggregation or attachment to endothelial cells. More important, however, is the observation that these patients are unable to initiate a normal inflammatory response due to the granulocytes' inability to attach to cellular substrates. Most notable is the observation that granulocytes from these LAD patients are unable to arrive at sites of inflammation such as skin infections due to their inability to attach to the endothelial cells in the blood vessels near the inflammatory lesions. Such attachment is an emergency step for extravasation.

Lymfocytter fra disse pasienter fremviser in vitro defekter som er tilsvarende dem hos normale motstykker hvis CD-18 molekylfamilie hadde blitt antagonisert ved hjelp av antistoffer. Videre var disse individer ikke i stand til å iverksette normal immunorespons som skyldes cellenes manglende evne til å feste til cellulære substrater (Anderson, D.C. et al., Fed. Proe. 44:2671-2677 (1985), Anderson, D.C. et al., J. Infect. Dis 152:668-689 (1985)). Disse data visser at immunreaksjoner dempes når lymfocytter ikke er i stand til å feste på normal måte på grunn av mangelen på funksjonelle adhesjonsmolekyler av CD-18-familien. Lymphocytes from these patients exhibit in vitro defects similar to those of normal counterparts whose CD-18 molecular family had been antagonized by antibodies. Furthermore, these individuals were unable to mount a normal immune response due to the cells' inability to adhere to cellular substrates (Anderson, D.C. et al., Fed. Proe. 44:2671-2677 (1985), Anderson, D.C. et al. , J. Infect. Dis 152:668-689 (1985)). These data show that immune responses are dampened when lymphocytes are unable to adhere normally due to the lack of functional adhesion molecules of the CD-18 family.

Således, i korthet, vil leukocytters evne til å opprettholde helse og levedyktighet hos et dyr kreve at de er i stand til å feste til andre celler (som endotelceller). Denne festing er blitt funnet til å kreve celle-til-celle kontakt som involverer spesifikke reseptormolekyler tilstede på celleover-flaten til leukocyttene. Disse reseptorer gjør at en leukocytt kan feste til andre leukocytter, til endotelceller og til andre ikke-vaskulære celler. Celleoverflatereseptor-molekylene, LFA-l, Mac-1 og pl50,95 er blitt funnet til å være svært relatert til hverandre. Mennesker hvis leukocytter mangler disse celleoverflatereseptormolekyler utviser kroniske og tilbakevendende infeksjoner såvel som andre kliniske symptomer inkluderende mangelfulle antistoffresponser. Thus, in brief, the ability of leukocytes to maintain health and viability in an animal requires that they be able to attach to other cells (such as endothelial cells). This attachment has been found to require cell-to-cell contact involving specific receptor molecules present on the cell surface of the leukocytes. These receptors enable a leukocyte to attach to other leukocytes, to endothelial cells and to other non-vascular cells. The cell surface receptor molecules, LFA-1, Mac-1 and p150,95 have been found to be highly related to each other. Humans whose leukocytes lack these cell surface receptor molecules exhibit chronic and recurrent infections as well as other clinical symptoms including deficient antibody responses.

I tillegg, da leukocyttadhesjon er involvert i prosessen gjennom hvilken fremmed vev identifiseres og elimineres, er en forståelse av denne prosess av stor verdi innen området transplantasjon av faste organer som nyrer, transplantasjon av ikke-faste organer som benmarg, vevstransplantasjon, allergi og onkologi. In addition, as leukocyte adhesion is involved in the process by which foreign tissue is identified and eliminated, an understanding of this process is of great value in the fields of solid organ transplantation such as kidney, non-solid organ transplantation such as bone marrow, tissue transplantation, allergy and oncology.

B. Infeksjon med HIV B. Infection with HIV

HIV-infeksjon er årsaken til AIDS. Mange varianter av HIV er beskrevet: de to viktigste er HIV-1 og HIV-2. HIV-1 er mest fremtredende i Nord-Amerika og Europa og HIV-2 er mest fremtredende i Afrika. Virusene har lignende strukturer og koder for proteiner med lignende funksjoner. HIV-infeksjon antas å skje via bindingen av et viralt protein (betegnet "gpl20") til et reseptormolekyl (betegnet "CD4") tilstede på overflaten av T4 ("T hjelper") lymfocytter (Schnittman, S.M. et al., J. Immunol. 141:4181-4186 (1988)). Etter binding av denne reseptor går viruset inn i cellen og replikerer og dreper T-cellen i denne prosess. Ødeleggelsen av et individs T4-populasjon er således et direkte resultat av HIV-infeksjon . HIV infection is the cause of AIDS. Many variants of HIV have been described: the two most important are HIV-1 and HIV-2. HIV-1 is most prominent in North America and Europe and HIV-2 is most prominent in Africa. The viruses have similar structures and code for proteins with similar functions. HIV infection is thought to occur via the binding of a viral protein (designated "gpl20") to a receptor molecule (designated "CD4") present on the surface of T4 ("T helper") lymphocytes (Schnittman, S.M. et al., J. Immunol 141:4181-4186 (1988)). After binding to this receptor, the virus enters the cell and replicates, killing the T-cell in the process. Thus, the destruction of an individual's T4 population is a direct result of HIV infection.

Ødeleggelsen av T-cellene resulterer i en svekkelse av den evne som den infiserte pasient har til å bekjempe opportunis-tiske infeksjoner. Skjønt individer som er hjemsøkt av AIDS ofte utvikler cancer, er sammenhengen mellom disse cancere og HIV-infeksjon i de fleste tilfeller usikker. The destruction of the T cells results in a weakening of the ability of the infected patient to fight opportunistic infections. Although individuals afflicted by AIDS often develop cancer, the connection between these cancers and HIV infection is in most cases uncertain.

Skjønt replikasjonen av HIV-viruset alene er dødelig for infiserte celler, påviser slik replikasjon typisk kun en liten fraksjon av T-cellene i et infisert individ. Nye resultater foreslår at det forekommer mer viremi enn det som tidligere er blitt estimert og at hyppighet av T-celle infeksjon kan være så høy som 1 %. Although the replication of the HIV virus alone is lethal to infected cells, such replication typically only affects a small fraction of the T cells in an infected individual. New results suggest that there is more viremia than previously estimated and that the frequency of T-cell infection may be as high as 1%.

En rekke forskningsområder har utredet andre mekanismer gjennom hvilke HIV-viruset medierer ødeleggelsen av T4-popula-sjonen. A number of research areas have investigated other mechanisms through which the HIV virus mediates the destruction of the T4 population.

Bortsett fra HIV-replikasjon kan HIV-infiserte celler ødeleg-ges gjennom virkningen av cytotoksiske dreperceller. Dreperceller er normalt tilstede i mennesker og tjener til å overvåke verten og ødelegge enhver fremmed celle (som ved blod-transfusjoner eller organtransplantater som ikke passer sammen osv.) som man støter på. Ved infeksjon med HIV fremviser T4-celler gpl2 0-molekylet på deres celleoverflater. Dreperceller gjenkjenner slike T4-celler som fremmede (heller enn native celler) og formidler følgelig deres ødeleggelse. Apart from HIV replication, HIV-infected cells can be destroyed through the action of cytotoxic killer cells. Killer cells are normally present in humans and serve to monitor the host and destroy any foreign cell (as in blood transfusions or mismatched organ transplants, etc.) encountered. Upon infection with HIV, T4 cells display the gp120 molecule on their cell surfaces. Killer cells recognize such T4 cells as foreign (rather than native cells) and consequently mediate their destruction.

HIV-infeksjon kan også føre til ødeleggelsen av ikke-infiserte friske celler. Infiserte celler kan skille ut gpl20-proteinet i blodsystemet. De frie gpl2 0-molekylene kan deretter binde til CD4-reseptorene i friske, ikke-infiserte celler. Slik binding fører til at cellene fremstår som HIV-inf iserte celler. Cytotoksiske dreperceller gjenkjenner gpl20 bundet til de ikke-infiserte T4-celler og konkluderer med at cellen er fremmed og bevirker ødeleggelse av cellen. En ytterligere mekanisme som er spesielt interessant i forbindelse med den foreliggende oppfinnelse, med hvilken HIV kan føre til T4-celledød, er gjennom dannelsen av "syncytia". Et 11 syncytium" er en flerkjernet kjempecelle dannet fra fusjonen av så mange som flere hundre T4-celler. Infeksjon med HIV bevirker at den infiserte celle får evnen til å fusjonere med andre T4-celler, enten HIV-infiserte eller ikke-infiserte friske celler. Syncytium kan ikke virke og dør snart. Dennes død iverksetter ødeleggelsen av både HIV-infiserte og HIV-ikke-infiserte T4-celler. Denne prosess er av spesiell interesse i forbindelse med oppfinnelsen da den medfører den direkte celle-til-celle kontakt av T4-celler. HIV-infiserte cellers evne til å danne syncytia indikerer at slike celler tilegner seg et middel for fusjonering med friske celler. HIV infection can also lead to the destruction of uninfected healthy cells. Infected cells can secrete the gpl20 protein into the bloodstream. The free gp120 molecules can then bind to the CD4 receptors in healthy, uninfected cells. Such binding causes the cells to appear as HIV-infected cells. Cytotoxic killer cells recognize gp120 bound to the uninfected T4 cells and conclude that the cell is foreign and cause destruction of the cell. A further mechanism of particular interest in connection with the present invention by which HIV can cause T4 cell death is through the formation of syncytia. A 11 syncytium" is a multinucleated giant cell formed from the fusion of as many as several hundred T4 cells. Infection with HIV causes the infected cell to acquire the ability to fuse with other T4 cells, either HIV-infected or uninfected healthy cells . The syncytium cannot function and soon dies. Its death initiates the destruction of both HIV-infected and HIV-uninfected T4 cells. This process is of particular interest in the context of the invention as it involves the direct cell-to-cell contact of T4 cells The ability of HIV-infected cells to form syncytia indicates that such cells acquire a means of fusion with healthy cells.

HIV-infeksjon og særlig HIV-l-infeksjon viser seg å innvirke på celleoverflateekspresjon av leukocyttintegriner og cellulære adherensreaksjoner mediert ved disse heterodimerer (Petit, A.J., et al., J. Clin. Invest. 79:188 (1987), Hildreth, J.E.K., et al., Science 244:1075 (2989), Valentin, A., et al., J. Immunology 144:934-937 (1990), Rossen, R. D., et al., Trans. Assoc. American Physicians 102:117-130 HIV infection and especially HIV-1 infection is shown to affect cell surface expression of leukocyte integrins and cellular adherence reactions mediated by these heterodimers (Petit, A.J., et al., J. Clin. Invest. 79:188 (1987), Hildreth, J.E.K. , et al., Science 244:1075 (2989), Valentin, A., et al., J. Immunology 144:934-937 (1990), Rossen, R. D., et al., Trans. Assoc. American Physicians 102: 117-130

(1989)). Etter infeksjon med HIV-1 er homotypisk aggregering av U937-celler økt, likeledes som celleoverflateekspresjon av CD18 og CDllb (Petit, A.J., et al., J. Clin. Invest 79:188 (1989)). After infection with HIV-1, homotypic aggregation of U937 cells is increased, as is cell surface expression of CD18 and CD11b (Petit, A.J., et al., J. Clin. Invest 79:188

(1987)). Hiv-l-infiserte U937-celler adhererer til IL-1-stimulert endotel i større grad enn ikke-infiserte U93 7-celler. Denne opptreden kan undertrykkes ved å behandle de infiserte celler med anti-CDl8 eller anti-CDlla monoklonale antistoffer eller ved å behandle endotelsubstrater med anti-ICAM-1 antistoffer (Rossen, R.D., et al., Trans. Assoc. American Physicians 102:117-130 (1989)). Monoklonale antistoffer mot CD18 eller CDlla er også blitt funnet til å kunne inhibere dannelse av syncytia involverende fytohemagglutinin (PHA)-stimulert lymfoblastoidceller og vesentlig infiserte CD-4-negative T-celler (Hildreth, J.E.K., et al., Science 244:1075 (1989))..Behandling av kun de virusinfiserte celler med anti-CDl8 eller anti-CDlla monoklonale antistoffer ble funnet til å ha liten effekt på syncytiumdannelse, noe som foreslår at disse antistoffer hovedsakelig beskytter ikke-infiserte targetceller fra infeksjon (Hildreth, J.E.K., et al., Science 244:1075 (1989), Valentin, A., et al., J. Immunology 144:934-937 (1990)). Valentin et al. (Valentin, A. et al., J. Immunology 144:934-937 (1990)) har nylig bekreftet disse observasjoner ved å vise at monoklonale antistoffer som er spesifikke for CD18 inhiberer syncytia som er dannet når kontinuerlige T-celle linjer dyrkes sammen med Hiv-l-infiserte U937-celler. (1987)). HIV-1-infected U937 cells adhere to IL-1-stimulated endothelium to a greater extent than uninfected U937 cells. This behavior can be suppressed by treating the infected cells with anti-CD18 or anti-CD11a monoclonal antibodies or by treating endothelial substrates with anti-ICAM-1 antibodies (Rossen, R.D., et al., Trans. Assoc. American Physicians 102:117 -130 (1989)). Monoclonal antibodies against CD18 or CDlla have also been found to inhibit formation of syncytia involving phytohemagglutinin (PHA)-stimulated lymphoblastoid cells and substantially infected CD-4-negative T cells (Hildreth, J.E.K., et al., Science 244:1075 ( 1989))..Treatment of only the virus-infected cells with anti-CDl8 or anti-CDlla monoclonal antibodies was found to have little effect on syncytium formation, suggesting that these antibodies mainly protect uninfected target cells from infection (Hildreth, J.E.K., et al., Science 244:1075 (1989), Valentin, A., et al., J. Immunology 144:934-937 (1990)). Valentin et al. (Valentin, A. et al., J. Immunology 144:934-937 (1990)) have recently confirmed these observations by showing that monoclonal antibodies specific for CD18 inhibit syncytia formed when continuous T cell lines are cocultured with HIV-1 infected U937 cells.

Skjønt mekanismen hvorved monoklonale antistoffer som er spesifikke for CD18 eller CDlla beskytter mottagelige celler fra fusjonere HIV-infiserte celler forblir ukjent, og er ikke nødvendig for en forståelse av den foreliggende oppfinnelse, foreslår studier med radioaktivt merket gpl2 0 at heterodimerer inneholdende CD18 ikke tilveiebringer et bindingsete for viruset (Valentin, A., et al., J. Immunology 144:934-937 Although the mechanism by which monoclonal antibodies specific for CD18 or CDlla protect susceptible cells from fusing HIV-infected cells remains unknown, and is not necessary for an understanding of the present invention, studies with radiolabeled gpl20 suggest that heterodimers containing CD18 do not provide a binding site for the virus (Valentin, A., et al., J. Immunology 144:934-937

(1990)). Således involverer HIV-infeksjonen celle-celle-interaksjoner og/eller virus-celle-interaksjoner som etterligner slike celle-celle-interaksjoner. Celle-celle-inter-aksjonene kan gi transport av cellefritt virus eller transport av virusinfiserte celler over endotelbarrierene. Virus-celle-interaksjoner som etterligner celle-celle-interaksjoner kan forenkle eller gjøre det mulig for fritt virus å feste til og/eller infisere friske celler. (1990)). Thus, the HIV infection involves cell-cell interactions and/or virus-cell interactions that mimic such cell-cell interactions. The cell-cell interactions can provide transport of cell-free virus or transport of virus-infected cells across the endothelial barriers. Virus-cell interactions that mimic cell-cell interactions may facilitate or enable free virus to attach to and/or infect healthy cells.

Den foreliggende oppfinnelse er således delvis avledet fra den observasjon av HIV-infeksjon og særlig HIV-l-infeksjon resulterer i økt ekspresjon av CDlla/CD18-heterodimeren og dens bindingsligand. Denne økte ekspresjon er signifikant ved at den øker de HIV-infiserte T-cellenes evne til å adherere eller aggregere med hverandre (dvs. til å gjennomgå "homotypisk aggregering"). Da slik homotypisk aggregering ikke er observert til å forekomme blant uvirksomme normale leukocytter, indikerer denne oppdagelsen at ekspresjonen av CDll/CDl8-reseptorene og/eller ligandene slik som ICAM-l er nødvendig for slik aggregering. LFA-1 må binde til ICAM-l for at det skal skje homotypisk aggregering. Som angitt heri er ICAM-3 det eneste medlem av ICAM-molekylfamilien som er uttrykt i stor mengde på hvilende T-celler. Kun anti-ICAM-3-antistoffer kan blokkere adhesjon av T-celler til LFA-1 så fremt ikke T-cellene er "aktivert". Derfor kan anti-ICAM-3-antistoffer anvendes til å undertrykke aggregering av T-celler. The present invention is thus partly derived from the observation that HIV infection and particularly HIV-1 infection results in increased expression of the CD11a/CD18 heterodimer and its binding ligand. This increased expression is significant in that it increases the ability of the HIV-infected T cells to adhere or aggregate with each other (ie, to undergo "homotypic aggregation"). As such homotypic aggregation has not been observed to occur among quiescent normal leukocytes, this finding indicates that the expression of the CD11/CD18 receptors and/or ligands such as ICAM-1 is required for such aggregation. LFA-1 must bind to ICAM-1 for homotypic aggregation to occur. As noted herein, ICAM-3 is the only member of the ICAM family of molecules that is expressed in high abundance on resting T cells. Only anti-ICAM-3 antibodies can block adhesion of T cells to LFA-1 as long as the T cells are not "activated". Therefore, anti-ICAM-3 antibodies can be used to suppress aggregation of T cells.

Anti-ICAM-3-antistoffer kan ytterligere anvendes til å blokkere adhesjonsprosessene til infiserte T-celler som tillater at HIV-1 overføres fra den infiserte celle til en frisk celle i et individ og som også tillater eller forenkler infeksjon av friske celler med fritt virus. Anti-ICAM-3 antibodies can further be used to block the adhesion processes to infected T cells that allow HIV-1 to be transferred from the infected cell to a healthy cell in an individual and also allow or facilitate infection of healthy cells with free virus .

C. Migrering av HIV-infiser te celler C. Migration of HIV-infected cells

Migreringen og spredningen av leukocytter er viktig for å be-skytte et individ fra følgene av infeksjon. Disse prosesser er. imidlertid også ansvarlige for migreringen og spredningen av virusinfiserte leukocytter. Av særlig interesse er migrering og spredning av leukocytter infisert med HIV. Migreringen av slike celler resulterer i dannelsen av ekstravaskulære foci og kan gi tumorer og andre abnormiteter. The migration and spread of leukocytes is important to protect an individual from the consequences of infection. These processes are. however, also responsible for the migration and spread of virus-infected leukocytes. Of particular interest is the migration and spread of leukocytes infected with HIV. The migration of such cells results in the formation of extravascular foci and can produce tumors and other abnormalities.

Histologisk undersøkelse av påvirkede organer viser fokale ekstravaskulære mononukleære celleinfiltrater. Forsøk på å identifisere virusinfiserte celler i slike infiltrater i sentralnervesystemet har vist tilstedeværelsen av HIV-1-infiserte celler. Disse studier har vist at HlV^l-viruset primært er i monocytter og makrofager og andre celler av denne slekt (R.T. Johnson et al., FASEB J. 2:2970 (1988); M.H. Stoler et al., J. Amer. Med. Assn. 256:2360 (1986), S. Gartner et al. Science 233:215 (1986)). Histological examination of affected organs shows focal extravascular mononuclear cell infiltrates. Attempts to identify virus-infected cells in such infiltrates in the central nervous system have shown the presence of HIV-1-infected cells. These studies have shown that the HIV virus is primarily in monocytes and macrophages and other cells of this genus (R.T. Johnson et al., FASEB J. 2:2970 (1988); M.H. Stoler et al., J. Amer. Med Assn. 256:2360 (1986), S. Gartner et al. Science 233:215 (1986)).

Mekanismene som stimulerer dannelse av ekstravaskulære fil-trater av HIV-1-infiserte monocytoide celler er ikke tidligere godt definert. Mekanismene kan involvere enten transporten av cellefritt virus eller transporten av virus over endotel barrierer innen cytoplasmaet til infiserte mononukleære celler. The mechanisms that stimulate the formation of extravascular filtrates by HIV-1-infected monocytoid cells have not previously been well defined. The mechanisms may involve either the transport of cell-free virus or the transport of virus across endothelial barriers within the cytoplasm of infected mononuclear cells.

Da infeksjon med HIV-1 stimulerer celleoverflatenekspresjon av molekyler som forenkler adherens av leukocytter til vaskulære endotelceller og vandringen av leukocytter fra blodet til ekstravaskulære vevssteder (C.W. Smith et al., J. Clin. Invest. 82:1746 (1988)), er det foreslått å anvende antistoffer som inhiberer cellulær migrering for å hindre spredning av HIV-infiserte celler (WO 90/13316) . Since infection with HIV-1 stimulates cell surface expression of molecules that facilitate the adherence of leukocytes to vascular endothelial cells and the migration of leukocytes from the blood to extravascular tissue sites (C.W. Smith et al., J. Clin. Invest. 82:1746 (1988)), it is proposed to use antibodies that inhibit cellular migration to prevent the spread of HIV-infected cells (WO 90/13316).

D. Astma: Kliniske egenskaper D. Asthma: Clinical features

Astma er en heterogen familie av sykdommer. Den er karakterisert ved en hyper-mottagelighet hos trakeobronkiene overfor stimuli (Kay, A.B., Allergy and Inflammation, Academic Press, NY (1987)). Klinisk sett viser astma seg ved den utstrakte innsnevring av trakeobronkiene, ved tykke faste sekreter, ved anfall av åndenød, hosting og hvesing. Skjønt det relative bidrag av hver av disse tilstander er ukjent, er nettoresultatet en økning av luftveismotstand, hyperinflasjon av lunge og toraks og unormal fordeling av ventilasjon og pulmonal blodstrøm. Sykdommen viser seg i kortvarige period-er med akutte symptomer som ligger mellom symptomfrie peri-oder. De akutte episoder resulterer i hypoksi og kan være fatale. Omtrent 3 % av verdens befolkning lider av astma. Asthma is a heterogeneous family of diseases. It is characterized by a hyper-susceptibility of the tracheobronchi to stimuli (Kay, A.B., Allergy and Inflammation, Academic Press, NY (1987)). Clinically, asthma is manifested by the extensive narrowing of the tracheobronchi, by thick solid secretions, by attacks of shortness of breath, coughing and wheezing. Although the relative contribution of each of these conditions is unknown, the net result is an increase in airway resistance, hyperinflation of the lung and thorax, and abnormal distribution of ventilation and pulmonary blood flow. The disease manifests itself in short-term periods with acute symptoms that lie between symptom-free periods. The acute episodes result in hypoxia and can be fatal. About 3% of the world's population suffers from asthma.

To typer av astma er beskrevet: allergisk astma og idiosynkratisk astma. Allergisk astma er vanligvis forbundet med en arvelig allergisk sykdom som rhinitt, urtikaria, eksem osv. Tilstanden er karakterisert ved positive reaksjoner med opp-blussing av vabler på intradermale injeksjoner av luftbårne antigener (som pollen, miljøbestemte og yrkesmessige foru-rensinger osv.) og økte serumnivåer av IgE. Utviklingen av allergisk astma viser seg å være tilfeldig relatert til tilstedeværelsen av IgE-antistoffer i mange pasienter. Astma-pasienter som ikke utviser de overnevnte egenskaper betraktes til å ha idiosynkratisk astma. Two types of asthma have been described: allergic asthma and idiosyncratic asthma. Allergic asthma is usually associated with a hereditary allergic disease such as rhinitis, urticaria, eczema, etc. The condition is characterized by positive reactions with flare-ups of blisters to intradermal injections of airborne antigens (such as pollen, environmental and occupational pollutants, etc.) and increased serum levels of IgE. The development of allergic asthma appears to be coincidentally related to the presence of IgE antibodies in many patients. Asthma patients who do not exhibit the above-mentioned characteristics are considered to have idiosyncratic asthma.

Allergisk astma antas å være avhengig av av en IgE-respons som er styrt ved T- og B-lymfocytter og aktivert ved inter-aksjon av luftbåret antigen med mastcelle-bundne pre-dannede IgE-molekyler. Det antigeniske sammentreff må forekomme i konsentrasjoner som er tilstrekkelig til å føre til IgE-produksjon for en forlenget tidsperioden for å sensibilisere et individ. Når en astmapasient først er sensibilisert kan pasienten utvise symptomer som svar på ekstremt lave antigen-nivåer. Allergic asthma is believed to be dependent on an IgE response directed by T and B lymphocytes and activated by interaction of airborne antigen with mast cell-bound pre-formed IgE molecules. The antigenic encounter must occur in concentrations sufficient to cause IgE production for an extended period of time to sensitize an individual. Once an asthma patient is sensitized, the patient may exhibit symptoms in response to extremely low antigen levels.

Astmasymptomer kan forverres ved tilstedeværelsen og mengden av triggerantigenet, miljøbestemte faktorer, yrkesmessige faktorer, fysisk utfoldelse og emosjonelt stress. Asthma symptoms can be aggravated by the presence and amount of the trigger antigen, environmental factors, occupational factors, physical exertion and emotional stress.

Astma kan behandles med metylxantiner (som teofyllin), beta-adrenergiske agonister (som katekolaminer, resorcinoler, saligeniner og efedrin), glukokortikoider (som hydrokortison), inhibitorer av mastcelledegranulering (dvs. kromoner som kromolyn-natrium) og antikolinergika (som atropin). Asthma can be treated with methylxanthines (such as theophylline), beta-adrenergic agonists (such as catecholamines, resorcinols, saligenins, and ephedrine), glucocorticoids (such as hydrocortisone), inhibitors of mast cell degranulation (ie, chromones such as cromolyn sodium), and anticholinergics (such as atropine).

Astma antas å involvere en tilstrømning av eosinofiler {"eosinfili") inn i lungevevet (Frigas, E. et al., J. Allergy Clin. Immunol. 77:527-537 (1986)). Asthma is believed to involve an influx of eosinophils ("eosinphilia") into lung tissue (Frigas, E. et al., J. Allergy Clin. Immunol. 77:527-537 (1986)).

Innsikt i den grunnleggende immunologi i forbindelse med astma er oppnådd fra bronkoalveolare studier med skylling (Godard, P. et al., J. Allergy Clin. Immunol. 70:88 (1982)), og studier av vev fra respiratorisk glatt muskulatur fjernet fra epitel (Flavahan, N.A. et al., J. Appl. Physiol. 58:834 Insights into the basic immunology of asthma have been obtained from bronchoalveolar lavage studies (Godard, P. et al., J. Allergy Clin. Immunol. 70:88 (1982)), and studies of respiratory smooth muscle tissue removed from epithelium (Flavahan, N.A. et al., J. Appl. Physiol. 58:834

(1985), Barnes, P.J. et al., Br. J. Pharmacol. 86:685 (1985), Barnes, P.J. et al., Br. J. Pharmacol. 86:685

(1985) ). Skjønt disse studier ikke har ført til noen for-klaring på mekanismen som ligger bak immunologien til astma, har de ført til utviklingen av en generelt akseptert hypotese som vedrører den immunologiske etiologi av sykdommen (se Frigas, E. et al., J. Allergy Clin. Immunol. 77:527-537 (1985) ). Although these studies have not led to any explanation of the mechanism underlying the immunology of asthma, they have led to the development of a generally accepted hypothesis concerning the immunological etiology of the disease (see Frigas, E. et al., J. Allergy Clin. Immunol. 77:527-537

(1986) ). (1986) ).

Kjennetegnene til patologien til astma er en massiv infiltre-ring av lungeparenkymet med eosinofiler og ødeleggelsen av mukociliær kapasitet. Den "eosinofile hypotese" foreslår at eosinofiler trekkes til bronkiene for å nøytralisere skadelige mediatorer som er frigitt ved lungens mastceller. I henhold til hypotesen trekkes eosinofiler til bronkiene hvor de degranuleres for å frigi cytotoksiske molekyler. Ved de-granulering frigir eosinofilene enzymer som histamin, aryl-sulfatase og fosfolipase D som enzymatisk nøytraliserer de skadelige mediatorene til mastcellene. Disse molekyler fremmer imidlertid også ødeleggelsen av det mukociliære apparat og forhindrer således fjerningen av bronkiesekretene og bi-drar til lungeødeleggelsesegenskapen til astma. The hallmarks of the pathology of asthma are a massive infiltration of the lung parenchyma with eosinophils and the destruction of mucociliary capacity. The "eosinophilic hypothesis" proposes that eosinophils are attracted to the bronchi to neutralize harmful mediators released by the lung's mast cells. According to the hypothesis, eosinophils are drawn to the bronchi where they degranulate to release cytotoxic molecules. During de-granulation, the eosinophils release enzymes such as histamine, aryl-sulfatase and phospholipase D which enzymatically neutralize the harmful mediators of the mast cells. However, these molecules also promote the destruction of the mucociliary apparatus and thus prevent the removal of the bronchial secretions and contribute to the lung-destructive property of asthma.

Da astma involverer migreringen av celler, er det foreslått å anvende antistoffer som inhiberer denne migrering for å lindre virkningene av allergener i et individ (WO 90/10453). As asthma involves the migration of cells, it has been proposed to use antibodies that inhibit this migration to alleviate the effects of allergens in an individual (WO 90/10453).

Den foreliggende oppfinnelse tilveiebringer anvendelse av et ICAM-3 modulerende middel for fremstilling av et farmasøytisk preparat for å modulere inflammasjon, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er valgt fra gruppen som består av et antistoff som er i stand til å binde til ICAM-3; et fragment av nevnte antistoff, hvor nevnte fragment er i stand til å binde til ICAM-3; og ICAM-3. The present invention provides the use of an ICAM-3 modulating agent for the manufacture of a pharmaceutical preparation for modulating inflammation, wherein said ICAM-3 modulating agent is selected from the group consisting of an antibody capable of binding to ICAM-3 ; a fragment of said antibody, wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3; and ICAM-3.

I en utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen omfatter nevnte inflammasjon en reaksjon av det spesifikke forsvarssystem. In an embodiment of the above application in accordance with the invention, said inflammation comprises a reaction of the specific defense system.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte inflammatoriske respons spesifikk inflammasjon som svar på en tilstand valgt fra gruppen som består av hypersensitivitetsreaksjon av forsinket type, psoriasis, en autoimmun sykdom, organtransplantat, og vevstransplantatavstøtning. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said inflammatory response is specific inflammation in response to a condition selected from the group consisting of delayed-type hypersensitivity reaction, psoriasis, an autoimmune disease, organ transplant, and tissue transplant rejection.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte organtransplantat et fast organtransplantat. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said organ transplant is a fixed organ transplant.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte organtransplantat et nyretransplantat. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said organ transplant is a kidney transplant.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte organtransplantat et ikke-fast organtransplantat. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said organ transplant is a non-fixed organ transplant.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte ikke-faste organtransplantat et benmargstransplantat. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said non-fixed organ transplant is a bone marrow transplant.

I en ytterligre utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte autoimmune sykdom valgt fra gruppen som består av Reynauds syndrom, autoimmun tyreoiditt, eksperimentell allergisk encefalomyelitt (EAE), multippel sklerose, revmatoid artritt og lupus erythematosus. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said autoimmune disease is selected from the group consisting of Reynaud's syndrome, autoimmune thyroiditis, experimental allergic encephalomyelitis (EAE), multiple sclerosis, rheumatoid arthritis and lupus erythematosus.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen omfatter nevnte inflammasjon en reaksjon av det ikke-spesifikke forsvarssystem. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said inflammation comprises a reaction of the non-specific defense system.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte inflammasjon ikke-spesifikk inflammasjon som svar på en tilstand valgt fra gruppen som består av: "adult respiratory distress syndrome" (ARDS), multippel organskade-syndromer sekundære til septikemi, traume eller blødning, reperfusjonsskade av myokard- eller annet vev, akutt glomerulonefritt, reaktiv artritt, dermatoser med akutte inflammatoriske komponenter, akutt purulent meningitt eller andre sentralnervesystem-inflammatoriske lidelser, slag, termalskade, hemodialyse, levkaferese, ulcerøs kolitt, Crons sykdom, nekrotiserende enterokolitt, granulocytt-transfusjons-assosierte syndromer og cytokinindusert toksisitet. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said inflammation is non-specific inflammation in response to a condition selected from the group consisting of: "adult respiratory distress syndrome" (ARDS), multiple organ damage syndromes secondary to septicemia, trauma or bleeding, reperfusion injury of myocardium or other tissue, acute glomerulonephritis, reactive arthritis, dermatoses with acute inflammatory components, acute purulent meningitis or other central nervous system inflammatory disorders, stroke, thermal injury, hemodialysis, levakapheresis, ulcerative colitis, Crohn's disease, necrotizing enterocolitis, granulocyte transfusion-associated syndromes and cytokine-induced toxicity.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte ICAM-3 modulerende middel et oppløselig fragment av ICAM-3, hvor nevnte fragment er i stand til å binde LFA-1. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said ICAM-3 modulating agent is a soluble fragment of ICAM-3, said fragment being able to bind LFA-1.

Den foreliggende oppfinnelse tilveiebringer videre anvendelse av et ICAM-3 modulerende middel for fremstilling av et farma-søytisk preparat for å modulere den ekstravaskulære migrering av en virøs infisert leukocytt, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er valgt fra gruppen som består av et antistoff som er i stand til å binde til ICAM-3; et fragment av nevnte antistoff, hvor nevnte fragment er i stand til å binde til ICAM-3; og ICAM-3. The present invention further provides for the use of an ICAM-3 modulating agent for the preparation of a pharmaceutical preparation for modulating the extravascular migration of a virally infected leukocyte, wherein said ICAM-3 modulating agent is selected from the group consisting of an antibody which is able to bind to ICAM-3; a fragment of said antibody, wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3; and ICAM-3.

Den foreliggende oppfinnelse tilveiebringer videre en fremgangsmåte for å identifisere midler som er i stand til å modulere ICAM-3 binding til LFA-1, som er kjennetegnet ved at den omfatter trinnene med å bringe ICAM-3 i kontakt med LFA-l i nærvær av nevnte middel og måle nevnte modulering av ICAM-3/LFA-l binding. The present invention further provides a method for identifying agents capable of modulating ICAM-3 binding to LFA-1, characterized in that it comprises the steps of contacting ICAM-3 with LFA-1 in the presence of said agent and measure said modulation of ICAM-3/LFA-1 binding.

I en utførelsesform av den ovennevnte fremgangsmåte i samsvar med oppfinnelsen er nevnte LFA-l og nevnte ICAM-3 uten naturlig forekommende kontaminanter. In an embodiment of the above-mentioned method in accordance with the invention, said LFA-1 and said ICAM-3 are without naturally occurring contaminants.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte fremgangsmåte i samsvar med oppfinnelsen er nevnte LFA-l tilstede på en celleoverflate og nevnte ICAM-3 er uten naturlig forekommende kontaminanter. In a further embodiment of the above-mentioned method in accordance with the invention, said LFA-1 is present on a cell surface and said ICAM-3 is without naturally occurring contaminants.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte fremgangsmåte i samsvar med oppfinnelsen er nevnte ICAM-3 tilstede på en celleoverflate og nevnte LFA-l er uten naturlig forekommende kontaminanter. In a further embodiment of the above-mentioned method in accordance with the invention, said ICAM-3 is present on a cell surface and said LFA-1 is without naturally occurring contaminants.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte fremgangsmåte i samsvar med oppfinnelsen er nevnte ICAM-3 og nevnte LFA-l tilstede på forskjellige celleoverflater. In a further embodiment of the above-mentioned method in accordance with the invention, said ICAM-3 and said LFA-1 are present on different cell surfaces.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte fremgangsmåte i samsvar med oppfinnelsen gjennomføres måling av effekten av nevnte forbindelse på ICAM-3/LFA-l binding ved å anvende en cellulær aggregeringsanalyse. In a further embodiment of the above-mentioned method in accordance with the invention, measurement of the effect of said compound on ICAM-3/LFA-1 binding is carried out by using a cellular aggregation analysis.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte fremgangsmåte i samsvar med oppfinnelsen er nevnte forbindelse ikke et immunoglobulin. In a further embodiment of the above-mentioned method in accordance with the invention, said compound is not an immunoglobulin.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte fremgangsmåte i samsvar med oppfinnelsen er nevnte forbindelse et ikke-immunoglobulin polypeptid. In a further embodiment of the above-mentioned method in accordance with the invention, said compound is a non-immunoglobulin polypeptide.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte fremgangsmåte i samsvar med oppfinnelsen er nevnte forbindelse et immunoglobulin. In a further embodiment of the above-mentioned method in accordance with the invention, said compound is an immunoglobulin.

Den foreliggende oppfinnelse tilveiebringer videre anvendelse av et ICAM-3 modulerende middel for fremstilling av et farma-søytisk preparat for å undertrykke cellulær migrering assosiert med astma, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er valgt fra gruppen som består av et antistoff som er i stand til å binde til ICAM-3; et fragment av nevnte antistoff hvor nevnte fragment er i stand til å binde til ICAM-3; og ICAM-3. The present invention further provides the use of an ICAM-3 modulating agent for the manufacture of a pharmaceutical composition for suppressing cellular migration associated with asthma, wherein said ICAM-3 modulating agent is selected from the group consisting of an antibody capable of to bind to ICAM-3; a fragment of said antibody wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3; and ICAM-3.

I en utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte ICAM-3 modulerende middel et opp-løselig fragment av ICAM-3 omfattende ICAM-3 domener 1-5. In an embodiment of the above application in accordance with the invention, said ICAM-3 modulating agent is a soluble fragment of ICAM-3 comprising ICAM-3 domains 1-5.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen omfatter nevnte farmasøytiske preparat videre ett eller flere ytterligere anti-astmamidler. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said pharmaceutical preparation further comprises one or more further anti-asthma agents.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte anti-astmamiddel et metylxantin, en p-adrenergisk agonist, et glukokortikoid, et kromon eller en antikolinergisk forbindelse. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said anti-asthma agent is a methylxanthine, a β-adrenergic agonist, a glucocorticoid, a chromone or an anticholinergic compound.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte anti-astmamiddel valgt fra gruppen som omfatter teofyllin, katekolamin, resorcinol, saligenin, efedrin, atropin, kromolyn-natrium og hydrokortison. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said anti-asthma agent is selected from the group comprising theophylline, catecholamine, resorcinol, saligenin, ephedrine, atropine, cromolyn sodium and hydrocortisone.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte anti-astmamiddel tilstede i nevnte farmasøytiske preparat ved et suboptimalt nivå. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said anti-asthma agent is present in said pharmaceutical preparation at a suboptimal level.

Den foreliggende oppfinnelse tilveiebringer videre anvendelse av et ICAM-3-modulerende middel for fremstilling av et farma-søytisk preparat for å redusere metastase av en hematopoetisk tumorcelle, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er valgt fra gruppen som består av et antistoff som er i stand til å binde til ICAM-3; et fragment av nevnte antistoff, hvor nevnte fragment er i stand til å binde til ICAM-3; og ICAM-3. The present invention further provides for the use of an ICAM-3 modulating agent for the preparation of a pharmaceutical preparation for reducing metastasis of a hematopoietic tumor cell, wherein said ICAM-3 modulating agent is selected from the group consisting of an antibody that is in able to bind to ICAM-3; a fragment of said antibody, wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3; and ICAM-3.

I en utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte ICAM-3 modulerende middel et opp-løselig fragment av ICAM-3, hvor nevnte fragment er i stand til å binde LFA-l. In an embodiment of the above application in accordance with the invention, said ICAM-3 modulating agent is a soluble fragment of ICAM-3, where said fragment is capable of binding LFA-1.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte ICAM-3 modulerende middel et oppløselig fragment av ICAM-3 omfattende ICAM-3 domener 1-5. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said ICAM-3 modulating agent is a soluble fragment of ICAM-3 comprising ICAM-3 domains 1-5.

Den foreliggende oppfinnelse tilveiebringer videre anvendelse av et ICAM-3 modulerende middel for fremstilling av et farma-søytisk preparat for å redusere syncytia-danneIse bevirket ved HIV infeksjon, hvor nevnte ICAM-3-modulerende middel er valgt fra gruppen som består av et antistoff som er i stand til å binde til ICAM-3; et fragment av nevnte antistoff, hvor nevnte fragment er i stand til å binde til ICAM-3; og ICAM-3. The present invention further provides for the use of an ICAM-3 modulating agent for the preparation of a pharmaceutical preparation to reduce syncytia formation caused by HIV infection, wherein said ICAM-3 modulating agent is selected from the group consisting of an antibody which is able to bind to ICAM-3; a fragment of said antibody, wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3; and ICAM-3.

I en utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte ICAM-3 modulerende middel et opp-løselig fragment av ICAM-3, hvor nevnte fragment er i stand til å binde LEA-l. In an embodiment of the above application in accordance with the invention, said ICAM-3 modulating agent is a soluble fragment of ICAM-3, where said fragment is able to bind LEA-1.

I en ytterligere utførelsesform av den ovennevnte anvendelse i samsvar med oppfinnelsen er nevnte HIV HIV-1. In a further embodiment of the above application in accordance with the invention, said HIV is HIV-1.

Kort beskrivelse av figurene Brief description of the figures

Fig. 1 Adhesjon av cellelinjer til renset LFA- l Adhesjon av cellelinjer (A) og lymfocytter (B) til renset LFA-l er forklart ved ICAM-1, ICAM-2 og ICAM-3. Bindingen av BCECF-merkede celler på LFA-l-belagte mikrotiterbrønner i nærvær av blokkerende MAb spesifikk for LFA-l, ICAM-1, ICAM-2 og ICAM-3. Kontrollbrønner ble belagt uten LFA-l. Fig. 2 Flowcytometrisk analyse av cellulær ICAM-1, ICAM-2 og Fig. 1 Adhesion of cell lines to purified LFA-1 Adhesion of cell lines (A) and lymphocytes (B) to purified LFA-1 is explained by ICAM-1, ICAM-2 and ICAM-3. The binding of BCECF-labeled cells on LFA-1 coated microtiter wells in the presence of blocking MAb specific for LFA-1, ICAM-1, ICAM-2 and ICAM-3. Control wells were coated without LFA-1. Fig. 2 Flow cytometric analysis of cellular ICAM-1, ICAM-2 and

ICAM-3 ekspres-ion ICAM-3 express ion

(A) Lymfoblastoidcellelinjer ble merket med mettende mengder av enten MAb RRl/l (anti-ICAM-1), MAb CB-IC2/1 (anti-ICAM-2), (A) Lymphoblastoid cell lines were labeled with saturating amounts of either MAb RRl/l (anti-ICAM-1), MAb CB-IC2/1 (anti-ICAM-2),

MAb CBR-IC3/1 (anti-ICAM-3) eller ikke-bindingskontroll MAb X63 (smale streker) og etterfulgt av FlTC-anti-mus immunoglobulin. (B) Hvilende humane leukocytter og tredje dag PHA-aktiverte lymfocytter ble analysert for ICAM-ekspresjon som over. MAb CBR-IC3/1 (anti-ICAM-3) or non-binding control MAb X63 (thin lines) and followed by FlTC anti-mouse immunoglobulin. (B) Resting human leukocytes and third day PHA-activated lymphocytes were analyzed for ICAM expression as above.

Fig. 3 Immunpresipitering av ICAM- 3 Fig. 3 Immunoprecipitation of ICAM-3

(A) <125>I-merkede cellelysater immunpresipitert med enten ikke-bindingskontroll X63 eller MAb CB-IC3/1 (anti-ICAM-3). (B) (A) <125>I-labeled cell lysates immunoprecipitated with either nonbinding control X63 or MAb CB-IC3/1 (anti-ICAM-3). (B)

<125>I-merkede SKW3-cellelysater behandlet med {+) eller uten (-) N-glykanase og immunpresipitert med enten ikke-bindingskontroll MAb X63, MAb W6/32 (anti-HLA-A, B, C), MAb RRl/l (anti-ICAM-1), MAb CBR-IC2/1 (anti-ICAM-2) eller MAb CB-IC3/1 (anti-ICAM-3). <125>I-labeled SKW3 cell lysates treated with {+) or without (-) N-glycanase and immunoprecipitated with either non-binding control MAb X63, MAb W6/32 (anti-HLA-A, B, C), MAb RRl /l (anti-ICAM-1), MAb CBR-IC2/1 (anti-ICAM-2) or MAb CB-IC3/1 (anti-ICAM-3).

Fig. 4 Immunpresipitering av ICAM-3 fra forskjellige Fig. 4 Immunoprecipitation of ICAM-3 from different

kilder sources

ICAM-3 ble immunpresipitert fra I<125->merkede lymfocytt- og nøytrofil-lysater ved anvendelse av mAb-koblet Sepharose. Immunpresipitert ICAM-3 ble på nytt oppløst ved anvendelse av polyakrylamidgelelektroforese. Annet mAb ble anvendt til å immunpresipitere andre celleoverflatemolekyler. Human lg Sepharose (kontrollspor), CBR-IC2/1 (ICAM-2), CBR-IC3/1 (ICAM-3), TS2/4 (LFA-l), LM2/1 (MAC-1). Fig. 5 Virkning av PMA på SKW3- binding til ICAM- l og ICAM- 3 SKW3-cellers evne til å binde til renset ICAM-1 og ICAM-3, og effektene av PMA-stimulering av denne ble testet som beskrevet tidligere {Dustin et al, Nature 341:619 (1989), Marlin et al, Cell 51:813-819 (1987)). Et representativt forsøk er vist og feilgrenser indikerer ett standardavvik (SD). Fig. 6 Antistoffblokkering av PMA-stimulert SKW3-celle ICAM-3 was immunoprecipitated from I<125->labeled lymphocyte and neutrophil lysates using mAb-coupled Sepharose. Immunoprecipitated ICAM-3 was redissolved using polyacrylamide gel electrophoresis. Another mAb was used to immunoprecipitate other cell surface molecules. Human lg Sepharose (control lane), CBR-IC2/1 (ICAM-2), CBR-IC3/1 (ICAM-3), TS2/4 (LFA-1), LM2/1 (MAC-1). Fig. 5 Effect of PMA on SKW3 binding to ICAM-1 and ICAM-3 The ability of SKW3 cells to bind to purified ICAM-1 and ICAM-3, and the effects of PMA stimulation of this was tested as described previously {Dustin et al, Nature 341:619 (1989), Marlin et al, Cell 51:813-819 (1987)). A representative experiment is shown and error bars indicate one standard deviation (SD). Fig. 6 Antibody blocking of PMA-stimulated SKW3 cells

adhesjon adhesion

Forskjellige antistoffer ble testet for deres evne til å blokkere PMA-stimulerte SKW3-celler fra binding til renset ICAM-1 eller ICAM-3 som beskrevet tidligere (Dustin et al., Nature 341:619 (1989), Marlin et al., Cell 51:813-819 Various antibodies were tested for their ability to block PMA-stimulated SKW3 cells from binding to purified ICAM-1 or ICAM-3 as described previously (Dustin et al., Nature 341:619 (1989), Marlin et al., Cell 51:813-819

(1987)). Et representativt forsøk er vist og feilgrenser indikerer ett SD. (1987)). A representative experiment is shown and error bars indicate one SD.

Fig. 7 Binding av COS-celle transfektanter til rensede Fig. 7 Binding of COS cell transfectants to purified

ICAM' er ICAM' is

COS-celler ble transfektert med en LFA-l-ekspresjonsvektor som beskrevet tidligere. (deFougerolles et al., J. Exp. Med. 175:185-190 (1992)). De transfekterte celler ble testet for deres evne til å binde til immobilisert ICAM-l og ICAM-3 i nærvær og fravær av et anti-LFA-l-antistoff (TS1/22). Et representativt forsøk er vist og feilgrenser indikerer ett COS cells were transfected with an LFA-1 expression vector as described previously. (deFougerolles et al., J. Exp. Med. 175:185-190 (1992)). The transfected cells were tested for their ability to bind to immobilized ICAM-1 and ICAM-3 in the presence and absence of an anti-LFA-1 antibody (TS1/22). A representative experiment is shown and error bars indicate one

SD. SD.

Fig. 8 Temperaturavhengighet av PMA-stimulert SKW3-binding Fig. 8 Temperature dependence of PMA-stimulated SKW3 binding

til ICAM to ICAM

PMA-stimulerte SKW3-cellers evne til å binde til renset ICAM-1 og ICAM-3 ble testet ved 4, 16, 22 og 37°C som beskrevet tidligere. (Marlin et al, Cell 51:813-819 (1987)). Forsøk ble gjennomført i nærvær eller fravær av et LFA-l mAb (TS1/22). Et representativt forsøk er vist og feilgrenser indikerer ett SD. Fig. 9 Antistoff blokkering av PHA- stimulert T- celle de3, ;jn g Forskjellige antistoffer ble testet for deres evne til å blokkere PHA-stimulert T-celle deling som beskrevet tidligere (Krensky et al., J. Immunol. 131:611-616 (1983)). The ability of PMA-stimulated SKW3 cells to bind to purified ICAM-1 and ICAM-3 was tested at 4, 16, 22 and 37°C as described previously. (Marlin et al, Cell 51:813-819 (1987)). Experiments were performed in the presence or absence of an LFA-1 mAb (TS1/22). A representative experiment is shown and error bars indicate one SD. Fig. 9 Antibody blocking of PHA-stimulated T-cell de3, ;jn g Different antibodies were tested for their ability to block PHA-stimulated T-cell division as described previously (Krensky et al., J. Immunol. 131:611 -616 (1983)).

Fig. 10 Virkninger av anti-ICAM-antistoffer på den Fig. 10 Effects of anti-ICAM antibodies on it

blandede lymfocvttreaksjon mixed lymphocvt reaction

Forskjellige antistoffer ble testet for deres evne til å blokkere blandet lymfocyttreaksjon som beskrevet tidligere (Krensky et al., J. Immunol. 131:611-616 (1983)). Fig. 11 Gasskromatografi av pe ptidfragmenter av ICAM- 3 ICAM-3 ble renset og underkastet nedbrytning med Lys-C. Peptidfragmenter ble oppløst ved anvendelse av høytrykks-væskekromatografi. Various antibodies were tested for their ability to block mixed lymphocyte reaction as described previously (Krensky et al., J. Immunol. 131:611-616 (1983)). Fig. 11 Gas chromatography of peptide fragments of ICAM-3 ICAM-3 was purified and subjected to degradation with Lys-C. Peptide fragments were resolved using high pressure liquid chromatography.

Fig. 12 Skjematisk fremstilling av klon 11. 2. Fig. 12 Schematic representation of clone 11. 2.

En skjematisk fremstilling av et klon 11.2. Stillingen av NK-10- og NK-17-peptidene, de forskjellige DNA-sekvenser oppnådd så langt og transmembranregionen er indikert. A schematic representation of a clone 11.2. The position of the NK-10 and NK-17 peptides, the different DNA sequences obtained so far and the transmembrane region are indicated.

Fig. 13 Sekvenssammenligning av NK-10-primet sekvens med Fig. 13 Sequence comparison of the NK-10-primed sequence with

humant ICAM- 1 human ICAM-1

GAP-programmet ble anvendt for å identifisere sekvenshomologi for NK-10-primet sekvens og humant ICAM-l protein. The GAP program was used to identify sequence homology for the NK-10 primed sequence and human ICAM-1 protein.

Fig. 14 Sekvenssammenligning av RM13-primet sekvens med Fig. 14 Sequence comparison of the RM13-primed sequence with

humant ICAM- 1 human ICAM-1

GAP-programmet ble anvendt til å identifisere sekvenshomologi for RM13-primet sekvens med humant ICAM-1. The GAP program was used to identify sequence homology of the RM13-primed sequence with human ICAM-1.

Fig. 15 Sekvenssammenligning av RM13-primet sekvens med Fig. 15 Sequence comparison of the RM13-primed sequence with

humant ICAM- 2 human ICAM-2

GAP-programmet ble anvendt for å identifisere sekvenshomologi for RM13-primet sekvens og humant ICAM-2. The GAP program was used to identify sequence homology for the RM13-primed sequence and human ICAM-2.

Fig. 16 Sekvenssammenligning av T17-primet sekvens med Fig. 16 Sequence comparison of the T17-primed sequence with

humant ICAM- l human ICAM-l

GAP-programmet ble anvendt til å identifisere sekvenshomologi for T7-primet sekvens og humant ICAM-1. The GAP program was used to identify sequence homology for the T7-primed sequence and human ICAM-1.

Fig. 17 Sekvenssammenligning av T7-primet sekvens med humant ICAM- 2 Fig. 17 Sequence comparison of the T7-primed sequence with human ICAM-2

GAP-programmet ble anvendt til å identifisere sekvenshomologi for T7-primet sekvens og humant ICAM-2. The GAP program was used to identify sequence homology for the T7-primed sequence and human ICAM-2.

Fig. 18 Partiell sekvens av ICAM- 3 Fig. 18 Partial sequence of ICAM-3

DNA-sekvensen av klon 11.2 ble bestemt ved anvendelse av standardprosedyrer. The DNA sequence of clone 11.2 was determined using standard procedures.

A. Sekvenser oppnådd fra 5"-enden av ICAM-3. Disse sekvenser A. Sequences obtained from the 5" end of ICAM-3. These sequences

ble oppnådd ved å prime klon 11.2 med T7-primeren. was obtained by priming clone 11.2 with the T7 primer.

B. Sekvenser oppnådd innen ICAM-3-genet. Disse sekvenser ble B. Sequences obtained within the ICAM-3 gene. These sequences were

oppnådd ved å prime klon 11.2 med NK-10-proben. obtained by priming clone 11.2 with the NK-10 probe.

C. Sekvenser oppnådd fra 3'-enden av ICAM-3. Sekvensene ble oppnådd ved å prime klon 11.2 med den reverse RM13-primeren. C. Sequences obtained from the 3' end of ICAM-3. The sequences were obtained by priming clone 11.2 with the reverse RM13 primer.

Den foreliggende oppfinnelse er basert på funnet av en tidligere udefinert bindingsligand til LFA-l. Molekyler som dem åv CD-18-familien som er involvert i prosessen med cellulær adhesjon er omtalt som "adhesjonsmolekyler".. The present invention is based on the discovery of a previously undefined binding ligand for LFA-1. Molecules such as those of the CD-18 family that are involved in the process of cellular adhesion are referred to as "adhesion molecules".

I . LFA- l I . LFA-l

Leukocyttadhesjonsmolekylet LFA-l medierer en rekke lymfocytt-, monocytt-, naturlig drepercelle- og granulocytt-interaksjoner med andre celler ved immunitet og inflammasjon (Springer, T.A. et al., Ann. Rev. Immunol. 5:223-252 (1987)). The leukocyte adhesion molecule LFA-1 mediates a variety of lymphocyte, monocyte, natural killer cell and granulocyte interactions with other cells in immunity and inflammation (Springer, T.A. et al., Ann. Rev. Immunol. 5:223-252 (1987)) .

LFA-l er en reseptor for ICAM-1, ICAM-2 og det nylig identifiserte ICAM-3 (som er omtalt heri). Disse overflatemolekyl-er er uttrykt konstitutivt på noe vev og indusert på andre ved inflammasjon (Marlin, S.D. et al., Cell 51:813-819 LFA-1 is a receptor for ICAM-1, ICAM-2 and the recently identified ICAM-3 (which is discussed herein). These surface molecules are expressed constitutively on some tissues and induced on others by inflammation (Marlin, S.D. et al., Cell 51:813-819

(1987), Dustin, M.L. et al., J. Immunol. 137:245-254 (1986), Dustin, M.L. et al., Immunol. Today 9:213-215 (1988), US patentsøknad nr. 07/019,440, innsendt 26. februar 1987 og US patentsøknad nr. 07/250,446, innsendt 28. september 1988). (1987), Dustin, M.L. et al., J. Immunol. 137:245-254 (1986), Dustin, M.L. et al., Immunol. Today 9:213-215 (1988), US Patent Application No. 07/019,440, filed February 26, 1987 and US Patent Application No. 07/250,446, filed September 28, 1988).

LFA-l funksjoner er i både antigenspesifikke og antigen-uavhengige T-cytotoksiske, T-hjelper, naturlig dreper, granulocytt- og monocytt-interaksjoner med andre celletyper (Springer, T.A. et al., Ann. Rev. Immunol. 5:223-252 (1987), Kishimoto, T.K. et al., Adv. Immunol. (1988)). LFA-1 functions in both antigen-specific and antigen-independent T-cytotoxic, T-helper, natural killer, granulocyte and monocyte interactions with other cell types (Springer, T.A. et al., Ann. Rev. Immunol. 5:223- 252 (1987), Kishimoto, T. K. et al., Adv. Immunol. (1988)).

II. ICAM- 1 II. ICAM-1

ICAM-1 er et enkelkjedet glykoprotein som varierer i vekt på forskjellige celletyper fra 76-114 kD og som er et medlem av Ig-superfamilien med fem C-lignende domener (Dustin, M.L. et al, Immunol. Today 9:213-215 (1988), Staunton, D.E. et al., Cell 52:925-933 (1988), Simmons, D. et al., Nature 331:624-627 (1988)). ICAM-1 kan i stor grad induseres med cytokiner inkluderende IFN-g, TNF og IL-1 på en rekke celletyper (Dustin, M.L. et al., Immunol. Today 9:213-215 (1988)). Induksjon av ICAM-l på epitelceller, endotelceller og fibro-blaster medierer LFA-l-avhengig adhesjon av lymfocytter (Dustin, M.L. et al., J. Immunol. 137:245-254 (1986), Dustin, M.L. et al., J. Cell. Biol. 107:321-331 (1988), Dustin, M.L. et al., J. Exp. Med. 167:1323-1340 (1988)). Adhesjon blokkeres ved forbehandling av lymfocytter med LFA-l MAb eller forbehandling av den andre celle med ICAM-l MAb (Dustin, M.L. et al., J. Immunol. 137:321-331 (1986), Dustin, M.L. et al., J. Cell. Biol. 107:321-331 (1988), Dustin, M.L. et al., J. Exp. Med. 167:1323-1340 (1988)). Identiske resultater med renset ICAM-1 i kunstige membraner eller på petriskåler viser at LFA-l og ICAM-l er reseptorer for hverandre (Marlin, S.D. et al, Cell 51:813-819 (1987), Makgoba, M.W. et al, Nature 331:86-88 (1988)). For tydliggjøring er de her omtalt som henholdsvis "reseptor" og "ligand". Ytterligere beskrivelse av ICAM-1 er gitt i US patentsøknader nr. 07/045,963, 07/115,798, 07/155,943, 07/189,815 eller 07/250,446. ICAM-1 is a single-chain glycoprotein that varies in weight in different cell types from 76-114 kD and is a member of the Ig superfamily with five C-like domains (Dustin, M.L. et al, Immunol. Today 9:213-215 ( 1988), Staunton, D. E. et al., Cell 52:925-933 (1988), Simmons, D. et al., Nature 331:624-627 (1988)). ICAM-1 can be largely induced by cytokines including IFN-g, TNF and IL-1 on a variety of cell types (Dustin, M.L. et al., Immunol. Today 9:213-215 (1988)). Induction of ICAM-1 on epithelial cells, endothelial cells and fibroblasts mediates LFA-1-dependent adhesion of lymphocytes (Dustin, M.L. et al., J. Immunol. 137:245-254 (1986), Dustin, M.L. et al., J. Cell. Biol. 107:321-331 (1988), Dustin, M. L. et al., J. Exp. Med. 167:1323-1340 (1988)). Adhesion is blocked by pretreatment of lymphocytes with LFA-1 MAb or pretreatment of the second cell with ICAM-1 MAb (Dustin, M.L. et al., J. Immunol. 137:321-331 (1986), Dustin, M.L. et al., J. Cell. Biol. 107:321-331 (1988), Dustin, M. L. et al., J. Exp. Med. 167:1323-1340 (1988)). Identical results with purified ICAM-1 in artificial membranes or in petri dishes show that LFA-1 and ICAM-1 are receptors for each other (Marlin, S.D. et al, Cell 51:813-819 (1987), Makgoba, M.W. et al, Nature 331:86-88 (1988)). For clarification, they are referred to here as "receptor" and "ligand", respectively. Further description of ICAM-1 is provided in US Patent Applications Nos. 07/045,963, 07/115,798, 07/155,943, 07/189,815 or 07/250,446.

III. ICAM- 2 III. ICAM-2

Andre LFA-l-ligander, forskjellige fra ICAM-1, er postulert (Rothlein, R. et al., J. Immunol. 137:1270-1274 (1986), Makgoba, M.W. et al., Eur. J. Immunol. 18:637-640 (1988), Dustin, M.L. et al, J. Cell. Biol. 107:321-331 (1988)). Den andre LFA-l-liganden som er identifisert er betegnet "ICAM- Other LFA-1 ligands, different from ICAM-1, have been postulated (Rothlein, R. et al., J. Immunol. 137:1270-1274 (1986), Makgoba, M.W. et al., Eur. J. Immunol. 18:637-640 (1988), Dustin, M. L. et al, J. Cell. Biol. 107:321-331 (1988)). The second LFA-1 ligand identified is designated "ICAM-

ICAM-2 er forskjellig fra ICAM-l i cellefordeling og ved mangel på cytokininduksjon. ICAM-2 er et integralt membran-protein med to lg-lignende domener mens ICAM-1 har 5 Ig-lignende domener (Staunton, D.E. et al., Cell 52:925-933 ICAM-2 differs from ICAM-1 in cell distribution and in lack of cytokine induction. ICAM-2 is an integral membrane protein with two Ig-like domains while ICAM-1 has 5 Ig-like domains (Staunton, D.E. et al., Cell 52:925-933

(1988), Simmons, D. et al., Nature 331:624-627 (1988)). Bemerkelsesverdig nok er ICAM-2 mye nærmere relatert til de to særdeles N-terminale domener av ICAM-1 (34 % identitet) enn hva ICAM-1 og ICAM-2 er til andre medlemmer av Ig-superfamilien, noe som demonstrerer en underfamilie av lg-lignende ligander som binder til den samme integrin-familiereseptor. Ytterligere beskrivelse av ICAM-2 er angitt i US patentsøknad nr. 07/454,294. (1988), Simmons, D. et al., Nature 331:624-627 (1988)). Remarkably, ICAM-2 is much more closely related to the two distinct N-terminal domains of ICAM-1 (34% identity) than ICAM-1 and ICAM-2 are to other members of the Ig superfamily, demonstrating a subfamily of lg-like ligands that bind to the same integrin family receptor. Further description of ICAM-2 is provided in US Patent Application No. 07/454,294.

IV. ICAM- 3 IV. ICAM-3

I forbindelse med den foreliggende oppfinnelse han man funnet en tredje LFA-l-ligand som er betegnet "ICAM-3". In connection with the present invention, a third LFA-1 ligand has been found which is designated "ICAM-3".

Utvikling av MAb overfor ICAM-2 tillot at en rekke tidligere LFA-1-avhengige, ICAM-1-uavhengige fenomener kunne analyseres og foreslo at en tredje ligand for LFA-l eksisterte. Binding av en rekke celletyper som epitel- og endotelceller til renset LFA-l kunne blokkeres fullstendig med en kombinasjon av ICAM-l og ICAM-2 MAb, mens et ICAM-1, ICAM-2-uavhengig adhe-sjonsmønster til LFA-l eksisterte på en rekke lymfoidcellelinjer inkluderende T-celle lymfomcellelinjen SKW3 (fig. 1). Development of MAbs against ICAM-2 allowed a number of previously LFA-1-dependent, ICAM-1-independent phenomena to be analyzed and suggested that a third ligand for LFA-1 existed. Binding of a variety of cell types such as epithelial and endothelial cells to purified LFA-1 could be completely blocked by a combination of ICAM-1 and ICAM-2 MAb, while an ICAM-1, ICAM-2-independent adhesion pattern to LFA-1 existed on a number of lymphoid cell lines including the T-cell lymphoma cell line SKW3 (Fig. 1).

For å karakterisere dette adhesjonsmønster ble MAb dannet mot SKW3 og ble, sammen med anti-ICAM-1 og anti-ICAM-2 MAb<1>er, screenet for evnen til å inhibere binding av denne cellelinje til renset LFA-l. Ett MAb, CBR-IC3/1, ble valgt som inhiberte fullstendig dette nye adhesjonsmønster (fig. l). SKW3-adhesjon til renset LFA-l var kun lett inhibert med en kombinasjon av blokkerende anti-ICAM-1 og anti-ICAM-2 MAb. Når anti-ICAM-3 MAb, CB-IC3/1 ble tilsatt alene, inhiberte det adhesjonen betydelig, og denne inhibering var fullstendig ved kombinering med blokkerende anti-ICAM-2 MAb. Adhesjonen av SKW3 til renset LFA-l ble således mediert i stor grad ved ICAM-3 også delvis ved ICAM-2. Ved adherering til LFA-l anvendte hver av de fire cellelinjer de tre ICAM'er i forskjellig grad, som vist ved de forskjellige mønstre av MAb-inhibering. Adhesjonen av B-lymfoblastoid-cellelinje, JY, skjedde primært gjennom et ICAM-1-mønster med noe bidrag gjennom ICAM-2- og ICAM-3-mønstrene. En annen B-lymfo-blastoidcellelinje, SLA, anvendte både ICAM-1 og ICAM-3, da adhesjon ikke var inhibert av hverken ICAM-1 eller ICAM-3 MAb alene og nesten fullstendig ved MAb'ene sammen. Thymoma-cellelinjen, Jurkat, anvendte både ICAM-2 og ICAM-3-adhesjonsmønstrene med et lite bidrag fra ICAM-1. Adhesjon av både hvilende T-lymfocytter og dem som er aktivert ved fytohemagglutinin (PHA) ble også undersøkt (Fig. IB). Hvilende lymfocytter var tidligere vist til å binde sterkt til renset LFA-l (Dustin et al., Nature 341:619-624 (1989)), og denne binding ble funnet til i stor grad å være ICAM-3-avhengig. Ved aktivering med PHA, ble ICAM-l-ekspresjon indusert og adhesjon til LFA-l skjedde hovedsakelig gjennom ICAM-1 og delvis gjennom ICAM-3. ICAM-2-adhesjonskomponenten i både hvilende og aktiverte T-celler var påvisbar, skjønt maskert ved tilstedeværelsen av ICAM-1 og ICAM-3. Der er betydelig overflødighet i bruk av ICAM'er da MAb'er overfor minst to ICAM'er var nødvendig for hver celle for å oppnå vesentlig inhibering. Det merkbare unntak fra dette er adhesjonen av hvilende lymfocytter til LFA-l, som i stor grad var ICAM-3-mediert. I alle tilfeller eliminerte kombinasjonen av alle tre anti-ICAM-MAb binding til LFA-l til nivåer som er sammenlignbare med dem man ser i nærvær av anti-LFA-1 MAb. To characterize this adhesion pattern, MAbs were raised against SKW3 and, together with anti-ICAM-1 and anti-ICAM-2 MAb<1>s, were screened for the ability to inhibit binding of this cell line to purified LFA-1. One MAb, CBR-IC3/1, was chosen which completely inhibited this new adhesion pattern (Fig. 1). SKW3 adhesion to purified LFA-1 was only slightly inhibited with a combination of blocking anti-ICAM-1 and anti-ICAM-2 MAb. When anti-ICAM-3 MAb, CB-IC3/1 was added alone, it significantly inhibited adhesion, and this inhibition was complete when combined with blocking anti-ICAM-2 MAb. The adhesion of SKW3 to purified LFA-1 was thus mediated to a large extent by ICAM-3 and also partly by ICAM-2. Upon adherence to LFA-1, each of the four cell lines used the three ICAMs to a different extent, as shown by the different patterns of MAb inhibition. The adhesion of B lymphoblastoid cell line, JY, occurred primarily through an ICAM-1 pattern with some contribution through the ICAM-2 and ICAM-3 patterns. Another B-lymphoblastoid cell line, SLA, used both ICAM-1 and ICAM-3, as adhesion was not inhibited by either ICAM-1 or ICAM-3 MAb alone and almost completely by the MAbs together. The thymoma cell line, Jurkat, used both the ICAM-2 and ICAM-3 adhesion patterns with a small contribution from ICAM-1. Adhesion of both resting T lymphocytes and those activated by phytohemagglutinin (PHA) was also examined (Fig. 1B). Resting lymphocytes were previously shown to bind strongly to purified LFA-1 (Dustin et al., Nature 341:619-624 (1989)), and this binding was found to be largely ICAM-3 dependent. Upon activation with PHA, ICAM-1 expression was induced and adhesion to LFA-1 occurred mainly through ICAM-1 and partially through ICAM-3. The ICAM-2 adhesion component in both resting and activated T cells was detectable, although masked by the presence of ICAM-1 and ICAM-3. There is considerable redundancy in the use of ICAMs as MAbs against at least two ICAMs were required for each cell to achieve significant inhibition. The notable exception to this is the adhesion of resting lymphocytes to LFA-1, which was largely ICAM-3 mediated. In all cases, the combination of all three anti-ICAM MAbs eliminated binding to LFA-1 to levels comparable to those seen in the presence of anti-LFA-1 MAb.

Den relative affinitet av tre ICAM'er for LFA-l kan under-søkes ved å sammenligne deres bidrag til å binde LFA-l som målt over til deres celleoverflateekspresjon som målt ved immunofluorescens-flowcytometri (fig. 2). Sammenligningen av overflateekspresjon av ICAM<1>ene deres bidrag til LFA-l-adhesjon viste at ICAM-1 har den største affinitet for LFA-l og at ICAM-2 og ICAM-3 har lignende, men mindre affiniteter. Jurkatceller uttrykte f.eks. ICAM-2 og ICAM-3 i samme nivåer og hver bidro til binding til LFA-l. Der ICAM-2-ekspresjon var større enn den for ICAM-3, som på JY-celler, var ICAM-2-mønsteret av LFA-l-adhesjon rådene over ICAM-3. I motsetning til dette uttrykte SLA og SKW3 3-5 ganger mere ICAM-3 enn ICAM-2 og ikke overraskende var ICAM-3-adhesjonsmønsteret dominerende over ICAM-2-mønsteret. På hvilende T-lymfocytter hvor ICAM-3 var godt uttrykt og ICAM-1 fraværende, var adhesjon til LFA-l i stor grad mediert gjennom ICAM-3. Når ICAM-1 var god uttrykt, som i tilfellet med SLA, JY og de PHA-aktiverte T-celler, var dette det viktigste adhesjonsmønster. The relative affinity of three ICAMs for LFA-1 can be examined by comparing their contribution to binding LFA-1 as measured over to their cell surface expression as measured by immunofluorescence flow cytometry (Fig. 2). The comparison of surface expression of the ICAM<1>s and their contribution to LFA-1 adhesion showed that ICAM-1 has the greatest affinity for LFA-1 and that ICAM-2 and ICAM-3 have similar but lower affinities. Jurkat cells expressed e.g. ICAM-2 and ICAM-3 at the same levels and each contributed to binding to LFA-1. Where ICAM-2 expression was greater than that of ICAM-3, as on JY cells, the ICAM-2 pattern of LFA-1 adhesion dominated that of ICAM-3. In contrast, SLA and SKW3 expressed 3-5 times more ICAM-3 than ICAM-2 and, not surprisingly, the ICAM-3 adhesion pattern was dominant over the ICAM-2 pattern. On resting T-lymphocytes where ICAM-3 was well expressed and ICAM-1 was absent, adhesion to LFA-1 was largely mediated through ICAM-3. When ICAM-1 was well expressed, as in the case of SLA, JY and the PHA-activated T cells, this was the main adhesion pattern.

Fordelingsmønsteret av ICAM-3 var forskjellig fra det for ICAM-1 og ICAM-2 på en rekke måter. Til forskjell fra ICAM-1 og ICAM-2, var ICAM-3 ikke uttrykt for hverken hvilende eller stimulert endotel (data ikke vist). Dette er i overensstemmelse med det funn at LFA-l-avhengig binding av celler til både hvilende og stimulert endotel var et ICAM-1 og ICAM-2-avhengig fenomen. ICAM-3 var begrenset til hematopoese-linjen, og var i stor grad uttrykt på lymfoide og mono-cyttiske cellelinjer med noen få unntak. I alle tilfeller var imidlertid ekspresjon av ICAM-3 på cellelinjer koordinert med LFA-l-avhengig, ICAM-l, ICAM-2-uavhengig adhesjonsmønst-er. Cellelinjer (HUVEC, Raji) som binder til LFA-l kun gjennom ICAM-1 og ICAM-2 viste ingen ICAM-3-ekspresjon, mens cellelinjer (JY, U937, Sup T) som viste svak binding gjennom dette tredje adhesjonsmønster hadde tilsvarende lav ICAM-3-overflateekspresjon (data ikke vist). The distribution pattern of ICAM-3 differed from that of ICAM-1 and ICAM-2 in a number of ways. Unlike ICAM-1 and ICAM-2, ICAM-3 was not expressed in either resting or stimulated endothelium (data not shown). This is in agreement with the finding that LFA-1-dependent binding of cells to both resting and stimulated endothelium was an ICAM-1 and ICAM-2 dependent phenomenon. ICAM-3 was restricted to the hematopoietic lineage, and was largely expressed on lymphoid and monocytic cell lineages with a few exceptions. In all cases, however, expression of ICAM-3 on cell lines was coordinated with LFA-1-dependent, ICAM-1, ICAM-2-independent adhesion patterns. Cell lines (HUVEC, Raji) that bind to LFA-1 only through ICAM-1 and ICAM-2 showed no ICAM-3 expression, while cell lines (JY, U937, Sup T) that showed weak binding through this third adhesion pattern had correspondingly low ICAM-3 surface expression (data not shown).

ICAM-3 var markert forskjellig fra ICAM-1 og ICAM-2 i dets ekspresjon på leukocytter (fig. 2B). ICAM-3 ble uttrykt i høye nivåer på hvilende lymfocytter, monocytter og nøytro-filer, mens ICAM-l og ICAM-2 var uttrykt mye svakere eller fraværende. Ved sammenligning var ICAM-1 og ICAM-2 svakt uttrykt på monocytter og kun ICAM-2 var tilstede på hvilende lymfocytter. Hverken ICAM-1 eller ICAM-2 var uttrykt på nøytrofiler. Ved aktivering av lymfocytter med PHA, økte ICAM-3 ekspresjon 2-3 ganger, mens ICAM-1 ekspresjon i høy grad ble indusert (Dustin et al, J. Immunol. 13 7:245-254 ICAM-3 was markedly different from ICAM-1 and ICAM-2 in its expression on leukocytes (Fig. 2B). ICAM-3 was expressed at high levels on resting lymphocytes, monocytes and neutrophils, while ICAM-1 and ICAM-2 were expressed much weaker or absent. By comparison, ICAM-1 and ICAM-2 were weakly expressed on monocytes and only ICAM-2 was present on resting lymphocytes. Neither ICAM-1 nor ICAM-2 was expressed on neutrophils. Upon activation of lymphocytes with PHA, ICAM-3 expression increased 2-3-fold, while ICAM-1 expression was highly induced (Dustin et al, J. Immunol. 13 7:245-254

(1986)) (fig. 2B). (1986)) (Fig. 2B).

Immunpresipitater av ICAM-3 fra forskjellige 1251-merkede cellelinjer viste et skarpt bånd på 124.000 Mr under redu-serende betingelser med kun lett økt mobilitet under ikke-reduserende betingelser (fig. 3A). Behandling med N-glykanase ga reduksjon av ICAM-3-båndet til Mr 87.000, noe som indikerer at ICAM-3, som ICAM-1 og ICAM-2, er et svært glykosylert protein (fig. 3B). De biokjemiske egenskaper, ekspre-sjonsmønstre og funksjonelle egenskaper til ICAM-3 skjelner dette fra tidligere beskrevne adhesjonsmolekyler inkluderende det humane homing reseptor LAM-l (Tedder et al, J. Immunol. 144:532-540 (1990)), det induserbare endotel-adhesjonsmolekyl VACAM-l (Rice et al., J. Exp. Med. 171:1369-1374 (1990), Carlos et al., Blood (1990), (Osborn et al., Cell 59:1203-1211 (1989)), og VLA-familien av matriksreseptorer (Hemler, M.E. Ann. Rev. Immunol. 8:365-400 (1990)), og ingen MAb'er med tilsvarende cellefordelinger ble funnet i den fjerde database fra en leukocytt-workshop (Gilks, W.R., et al., Leukocyte Typing Data Base IV, Oxford University Press, Oxford, England (1990)). Immunoprecipitates of ICAM-3 from various 1251-labeled cell lines showed a sharp band at 124,000 Mr under reducing conditions with only slightly increased mobility under non-reducing conditions (Fig. 3A). Treatment with N-glycanase reduced the ICAM-3 band to Mr 87,000, indicating that ICAM-3, like ICAM-1 and ICAM-2, is a highly glycosylated protein (Fig. 3B). The biochemical properties, expression patterns and functional properties of ICAM-3 distinguish it from previously described adhesion molecules including the human homing receptor LAM-1 (Tedder et al, J. Immunol. 144:532-540 (1990)), the inducible endothelial -adhesion molecule VACAM-1 (Rice et al., J. Exp. Med. 171:1369-1374 (1990), Carlos et al., Blood (1990), (Osborn et al., Cell 59:1203-1211 (1989 )), and the VLA family of matrix receptors (Hemler, M.E. Ann. Rev. Immunol. 8:365-400 (1990)), and no MAbs with similar cellular distributions were found in the fourth database from a leukocyte workshop (Gilks , W.R., et al., Leukocyte Typing Data Base IV, Oxford University Press, Oxford, England (1990)).

Forekomsten av tre LFA-l-ligander foreslår spesialisering for forskjellige aspekter av LFA-l-avhengige leukocyttinterak-sjoner. ICAM-1 er primært uttrykt på endotel og mange epitelcelletyper, og er sterkt indusert ved inflammasjon og immunitet hvor det regulerer cellelokalisering og forenkler spesifikk antigen-gjenkjennelse (Wawryk et al., Immunol. Rev. 108:135-161 (1989)). Da ICAM-2 er den dominerende LFA-1-ligand på hvilende endotel, kan dette adhesjonsmønster ha viktige konsekvenser for normal resirkulering av LFA-l-bærende lymfocytter gjennom vevsendotel (Hamann et al., J. Immunol. 140:693-699 (1988), Mackay et al., J. Exp. Med. 171:810-817 (1990), Pals et al., J. Immunol 140:1851-1853 The presence of three LFA-1 ligands suggests specialization for different aspects of LFA-1-dependent leukocyte interactions. ICAM-1 is primarily expressed on endothelium and many epithelial cell types, and is strongly induced by inflammation and immunity where it regulates cell localization and facilitates specific antigen recognition (Wawryk et al., Immunol. Rev. 108:135-161 (1989)). As ICAM-2 is the predominant LFA-1 ligand on resting endothelium, this adhesion pattern may have important consequences for the normal recycling of LFA-1-bearing lymphocytes through tissue endothelium (Hamann et al., J. Immunol. 140:693-699 ( 1988), Mackay et al., J. Exp. Med. 171:810-817 (1990), Pals et al., J. Immunol 140:1851-1853

(1988) og Nunoi et al., Hum. Path. 19:753-759 (1988)). Til nå forblir funksjonen av ICAM-3 på nøytrofiler uklar, da homotypisk aggregering av nøytrofiler viser seg å være primært masse Mac-1 avhengig til tross for tilstedeværelsen av LFA-l (Anderson et al., J. Immunol.137:15-2 7 (1986); Patarroyo et al., Scand.J.Immunol. 22:619-631 (1985)). Det funn at adhesjon av hvilende T-lymfocytter til LFA-l primært skjer via ICAM-3 kombinert med det faktum at ICAM-3 er mye bedre uttrykt enn andre LFA-l-ligander på monocytter og hvilende lymfocytter spiller en viktig rolle i initieringen av immunresponser. T-celle adhesjon med celler som fremviser antigen krever LFA-l:ICAM-interaksjoner (Dransfield et al., Imm. Rev. 114:29-44 1990); Makgoba et al., Immunol. Today 10:417-422 (1988) and Nunoi et al., Hum. Path. 19:753-759 (1988)). To date, the function of ICAM-3 on neutrophils remains unclear, as homotypic aggregation of neutrophils appears to be primarily mass Mac-1 dependent despite the presence of LFA-1 (Anderson et al., J. Immunol. 137:15-2 7 (1986); Patarroyo et al., Scand. J. Immunol. 22:619-631 (1985)). The finding that adhesion of resting T-lymphocytes to LFA-1 primarily occurs via ICAM-3 combined with the fact that ICAM-3 is much better expressed than other LFA-1 ligands on monocytes and resting lymphocytes plays an important role in the initiation of immune responses. T-cell adhesion with antigen-presenting cells requires LFA-1:ICAM interactions (Dransfield et al., Imm. Rev. 114:29-44 1990); Makgoba et al., Immunol. Today 10:417-422

(1989) ), og som sådan kan ICAM-3 spille en rolle, særlig på hvilende T- lymfocytter hvor hverken ICAM-l eller ICAM-2 er godt uttrykt. Det er faktisk foreslått en rolle for en eller flere LFA-l- ligander andre enn ICAM-1 i både allogene og autologe blandede lymfocyttreaksjoner Bagnasco et al., Cell Immunol. 128:362-369 (1990)). Videre ville ICAM-3 forutsies til å være viktig i antigen-spesifikke interaksjoner mellom T og B lymfocytter hvor en av disse cellene enda ikke er blitt aktivert. ICAM-3 kan også være viktig i forbindelse med lysis av bestemte målceller ved hjelp av T-celler som er avhengig av LFA-l, men ikke ICAM-1 (Makgoba et al., Eur.j. Immunol. 18:637-640 (1988)). (1989) ), and as such ICAM-3 may play a role, particularly on resting T lymphocytes where neither ICAM-1 nor ICAM-2 is well expressed. Indeed, a role for one or more LFA-1 ligands other than ICAM-1 has been suggested in both allogeneic and autologous mixed lymphocyte reactions Bagnasco et al., Cell Immunol. 128:362-369 (1990)). Furthermore, ICAM-3 would be predicted to be important in antigen-specific interactions between T and B lymphocytes where one of these cells has not yet been activated. ICAM-3 may also be important in connection with the lysis of certain target cells by T cells which are dependent on LFA-1, but not ICAM-1 (Makgoba et al., Eur.j. Immunol. 18:637-640 (1988)).

Forekomsten av multiple ICAM'er er av stor viktighet for klinisk behandling med MAb overfor ICAM'er eller ICAM analog-er. ICAM-1 MAb er effektiv in vivo i forbindelse med å for-lenge renale (Cosimi et al.,J. Immunol. 144:4604-4612 (1990)) og kardiale (Flavin et al., Transplant.Proe.23:533-534 The occurrence of multiple ICAMs is of great importance for clinical treatment with MAb against ICAMs or ICAM analogues. ICAM-1 MAb is effective in vivo in prolonging renal (Cosimi et al., J. Immunol. 144:4604-4612 (1990)) and cardiac (Flavin et al., Transplant.Proe.23:533 -534

(1991)) allografter. ICAM-3 MAb inhiberer et utpreget og overlappende antall immunresponser in vivo, da det inhiberer LFA-l-avhengige adhesive interaksjoner for en utpreget undergruppe av celletyper. (1991)) allografts. ICAM-3 MAb inhibits a distinct and overlapping number of immune responses in vivo, as it inhibits LFA-1-dependent adhesive interactions for a distinct subset of cell types.

V. cDNA KLONING AV ICAM- 3 V. cDNA CLONING OF ICAM-3

Hvilke som helst av en rekke prosedyrer kan anvendes for å klone ICAM-3 gener. En slik metode omfatter analyse av et skyttelvektorbibliotek av cDNA-innskudd (avledet fra en ICAM-3 ekspresjoncelle) for tilstedeværelsen av et innskudd som inneholder ICAM-3 genet. En slik analyse kan gjennomføres ved transformasjon av celler med vektoren og deretter måle for ICAM-3 ekspresjon. Any of a number of procedures can be used to clone ICAM-3 genes. One such method involves analyzing a shuttle vector library of cDNA inserts (derived from an ICAM-3 expressing cell) for the presence of an insert containing the ICAM-3 gene. Such an analysis can be carried out by transforming cells with the vector and then measuring ICAM-3 expression.

ICAM-3 cDNA identifiseres foretrukket ved anvendelse av en modifikasjon av prosedyren etter Aruffo og Seed (Seed, B. et al.,Proe.Nati.Acad.Sei. USA 84:3365-3369 (1987)) for å identifisere ligander av adhesjonsmolekyler. I denne metode fremstilles et cDNA-bibliotek fra celler som uttrykker ICAM-3 (som SLA, Jurkat eller SKW3 lymfoblastoidcellelinjer). Foretrukket fremstilles cDNA biblioteket fra T-celler. Dette biblioteket anvendes for å transfektere celler som normalt ikke uttrykker ICAM-3 {(som Cos eller HeLa celler). De transfekterte celler innfares i en petriskål som på forhånd er belagt med enten LFA-l eller anti-ICAM-3-antistoffer. De transformerte celler som inneholder ICAM-3-kodende sekvenser og som uttrykker denne ligand på deres celleoverflater vil adherere til LFA-l eller anti-ICAM-3-antistoffer på overflaten av petriskålen. Ikke-adhererende celler vaskes bort, og de adhererende celler fjernes deretter fra petriskålen og dyrkes. De rekombinante ICAM-3-uttrykkende sekvenser i disse celler fjernes deretter. ICAM-3 cDNA is preferably identified using a modification of the procedure of Aruffo and Seed (Seed, B. et al., Proe.Nati.Acad.Sei. USA 84:3365-3369 (1987)) to identify adhesion molecule ligands . In this method, a cDNA library is prepared from cells expressing ICAM-3 (such as SLA, Jurkat or SKW3 lymphoblastoid cell lines). The cDNA library is preferably prepared from T cells. This library is used to transfect cells that do not normally express ICAM-3 (such as Cos or HeLa cells). The transfected cells are plated in a Petri dish that has been previously coated with either LFA-1 or anti-ICAM-3 antibodies. The transformed cells containing ICAM-3 coding sequences and expressing this ligand on their cell surfaces will adhere to LFA-1 or anti-ICAM-3 antibodies on the surface of the Petri dish. Non-adherent cells are washed away, and the adherent cells are then removed from the Petri dish and cultured. The recombinant ICAM-3-expressing sequences in these cells are then removed.

Dersom LFA-l anvendes til å belegge petriskålen, tilsettes anti-ICAM-1- og anti-ICAM-2-spesifikke antistoffer til petriskålen for å forhindre adherens av ICAM-1- eller ICAM-2-uttrykkende celler. Adherens av ICAM-1<+-> eller ICAM-2<+->transfektanter til LFA-l belagt plast kan således inhiberes med antistoffer som RRl/l, et anti-ICAM-1 MAb og CBR-IC2/2, et anti-ICAM-2 MAb. Binding av ICAM-3-transfekterte celler til LFA-l belagte petriskåler inhiberes ved EDTA og anti-LFA-1 MAb'er, men inhiberes ikke ved anti-ICAM-1 eller anti-lCAM-2 MAb1 er. Derfor er de ICAM-1- eller ICAM-2-uttrykkende celler ikke istand til å adherere til petriskåler og vaskes derfor stort sett bort med alle de andre ikke-adhererende celler. Dette vil berike for celler som uttrykker ICAM-3. If LFA-1 is used to coat the petri dish, anti-ICAM-1 and anti-ICAM-2 specific antibodies are added to the petri dish to prevent adherence of ICAM-1 or ICAM-2 expressing cells. Adherence of ICAM-1<+-> or ICAM-2<+-> transfectants to LFA-l coated plastic can thus be inhibited with antibodies such as RRl/l, an anti-ICAM-1 MAb and CBR-IC2/2, an anti -ICAM-2 MAb. Binding of ICAM-3-transfected cells to LFA-1 coated Petri dishes is inhibited by EDTA and anti-LFA-1 MAbs, but not by anti-ICAM-1 or anti-ICAM-2 MAb1s. Therefore, the ICAM-1 or ICAM-2 expressing cells are unable to adhere to Petri dishes and are therefore largely washed away with all the other non-adherent cells. This will enrich for cells expressing ICAM-3.

Andre alternative metoder for å oppnå gensekvenser som koder for ICAM-3 er vel kjent innen teknikkens stand og en fagkyndig vil rutinemessig tilpasse en av disse metoder for å oppnå et ønsket gen. Other alternative methods for obtaining gene sequences that code for ICAM-3 are well known in the state of the art and a person skilled in the art will routinely adapt one of these methods to obtain a desired gene.

En slik metode for oppnåelse av en gensekvens som koder for ICAM-3 er å anvende med en oligonukleotidprobe for å screene et cDNA eller genomisk DNA bibliotek. I denne metode renses ICAM-3-proteinet foretrukket ved anvendelse av immunrense-prosedyrer som er kjent innen teknikken, og den terminale aminosyresekvens bestemmes ved anvendelse av metodene kjent innen teknikken. Alternativt renses ICAM-3 enzymatisk, som med trypsin eller Lys-C, peptider renses og aminosyresekvensen av ett av de interne fragmenter bestemmes. One such method for obtaining a gene sequence that codes for ICAM-3 is to use an oligonucleotide probe to screen a cDNA or genomic DNA library. In this method, the ICAM-3 protein is preferably purified using immunopurification procedures known in the art, and the terminal amino acid sequence is determined using methods known in the art. Alternatively, ICAM-3 is purified enzymatically, as with trypsin or Lys-C, peptides are purified and the amino acid sequence of one of the internal fragments is determined.

Når den partielle aminosyresekvens er bestemt, dannes enten en oligonukleotidprobe basert på kodon-preferansen forevist ved organismen, en degenerert probe dannes basert på alle mulige kodonkombinasjoner eller en kombinasjon av kodon-preferanse, homologi med kjente ICAM-l eller ICAM-2 DNA sekvenser og kodon degenerasjon anvendes for å konstruere prober. Denne probe anvendes deretter for å screene enten et genom eller cDNA- bibliotek for sekvenser som hybridiserer til proben. When the partial amino acid sequence is determined, either an oligonucleotide probe is formed based on the codon preference demonstrated by the organism, a degenerate probe is formed based on all possible codon combinations or a combination of codon preference, homology with known ICAM-1 or ICAM-2 DNA sequences and codon degeneracy is used to construct probes. This probe is then used to screen either a genome or cDNA library for sequences that hybridize to the probe.

Teknikker som dem som er beskrevet over eller som likner disse har på vellykket måte gjort det mulig å klone gener for humane aldehyddehydrogenaser (Hsu, L.C.et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA 82:3771-3775 (1985)), fibronektin (Suzuki, S.et al., Eur. Mol. Biol.Organ. J. 4:2519-2524 (1985)), det humane østrogenreseptorgen (Walter, P.et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA 82:7889-7893 (1985)), og vevstype plasmino-genaktivator (Pennica,D.et.al., Nature 301:214-221 (1983)). Techniques such as those described above or similar to these have successfully made it possible to clone genes for human aldehyde dehydrogenases (Hsu, L.C. et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA 82:3771-3775 (1985)) , fibronectin (Suzuki, S. et al., Eur. Mol. Biol. Organ. J. 4:2519-2524 (1985)), the human estrogen receptor gene (Walter, P. et al., Proe. Nati. Acad. Sei USA 82:7889-7893 (1985)), and tissue type plasminogen gene activator (Pennica, D. et. al., Nature 301:214-221 (1983)).

På en ytterligere alternativ måte vedrørende kloning av ICAM-3 genet, fremstilles et ekspresjonsbibliotek ved å klone genomisk DNA eller, mere foretrukket cDNA, fra en celle som uttrykker ICAM-3. Biblioteket screenes deretter for medlemmer som kan uttrykke et protein som binder til et anti-ICAM-3 antistoff. In a further alternative way of cloning the ICAM-3 gene, an expression library is prepared by cloning genomic DNA or, more preferably cDNA, from a cell expressing ICAM-3. The library is then screened for members that can express a protein that binds to an anti-ICAM-3 antibody.

Det klonede ICAM-3 gen som oppnås gjennom anvendelsen av hvilken som helst av de ovennevnte metoder, kan festes opera-belt til en ekspresjonsvektor og innføres i bakterielle eller eukaryotiske celler til å produsere ICAM-3-proteinet. Teknikker for slike manipulasjoner er angitt i Maniatis, T. et. al., supra, som er vel kjent innen teknikken. The cloned ICAM-3 gene obtained through the use of any of the above methods can be operably attached to an expression vector and introduced into bacterial or eukaryotic cells to produce the ICAM-3 protein. Techniques for such manipulations are set forth in Maniatis, T. et. al., supra, which are well known in the art.

1 en alternativ metode med anvendelse av PCR for å klone til ICAM-3-genet, gjøres det en antagelse om at ICAM-3 er homolog med ICAM-l og/eller ICAM-2. Degenererte oligonukleotid-primere basert på sekvenser konservert mellom ICAM-l og ICAM-2 anvendes for å amplifisere ved polymerase-kjede reaksjonen cDNA eller mRNA fra celler kjent for å uttrykke ICAM-3 protein som SKW3 eller tonsil (deFougerolles et al., J. Exp. Med., 175:185-190 (1992)). Kloner sekvenseres og dem som er forskjellige fra ICAM-l og ICAM-2 anvendes for å oppnå cDNA-kloner med full lengde. I hvilke som helst av metodene som beskrevet over, kan klonenes autentisitet bekreftes ved å uttrykke kloner med full lengde, f.eks. i COS celler, og ved testing for reaktivitet med ICAM-3 mAb. In an alternative method using PCR to clone the ICAM-3 gene, it is assumed that ICAM-3 is homologous to ICAM-1 and/or ICAM-2. Degenerate oligonucleotide primers based on sequences conserved between ICAM-1 and ICAM-2 are used to amplify by polymerase chain reaction cDNA or mRNA from cells known to express ICAM-3 protein such as SKW3 or tonsil (deFougerolles et al., J. Exp. Med., 175:185-190 (1992)). Clones are sequenced and those different from ICAM-1 and ICAM-2 are used to obtain full-length cDNA clones. In any of the methods described above, the authenticity of the clones can be confirmed by expressing full-length clones, e.g. in COS cells, and when testing for reactivity with ICAM-3 mAb.

VI. ICAM-3 og dets funksjonelle derivater, agonister og WE. ICAM-3 and its functional derivatives, agonists and

antagonister antagonists

A. Funksjonelle derivater av ICAM-3 A. Functional derivatives of ICAM-3

Et "funksjonelt derivat" av ICAM-3 er en forbindelse som utviser en biologisk aktivitet (enten funksjonell eller struk-turell) som er i alt vesentlig lik den biologiske aktivitet til ICAM-3. Betegnelsen "funksjonelt derivat" inkluderer "fragmenter", "varianter" og "kjemiske derivater" av moder-ICAM-3-molekylet. A "functional derivative" of ICAM-3 is a compound which exhibits a biological activity (either functional or structural) which is substantially similar to the biological activity of ICAM-3. The term "functional derivative" includes "fragments", "variants" and "chemical derivatives" of the parent ICAM-3 molecule.

Et "fragment" av ICAM-3 er ment å referere til en hvilken som helst polypeptid-undergruppe av molekylet. Fragmenter av ICAM-3 som har ICAM-3-aktivitet og som er oppløselige (dvs. ikke membranbundne) er særlig foretrukket. Et oppløselig fragment er foretrukket dannet ved å delere membran "spanning" regionen til modermolekylet eller ved å delere eller erstatte hydrofile aminosyrerester med-hydrofobe rester. Identifikasjon av slike rester er vel kjent innen teknikken. A "fragment" of ICAM-3 is intended to refer to any polypeptide subset of the molecule. Fragments of ICAM-3 which have ICAM-3 activity and which are soluble (ie not membrane bound) are particularly preferred. A soluble fragment is preferably formed by dividing the membrane "spanning" region of the parent molecule or by dividing or replacing hydrophilic amino acid residues with hydrophobic residues. Identification of such residues is well known in the art.

Fragmenter som inneholder et hvilket som helst antall av et helt Ig-lignende domene er foretrukne, som domene 1(D1), Dl og D2, Dl-3,Dl-4 og Dl-5. Fragments containing any number of an entire Ig-like domain are preferred, such as domain 1(D1), D1 and D2, D1-3, D1-4 and D1-5.

Med en "variant" av ICAM-3 menes et molekyl som i struktur og funksjon i alt vesentlig er likt enten hele molekylet eller et fragment derav. By a "variant" of ICAM-3 is meant a molecule which in structure and function is substantially similar to either the entire molecule or a fragment thereof.

Et molekyl sies å være "vesentlig likt" et annet molekyl dersom begge molekyler har vesentlig like strukturer eller dersom begge molekyler utviser en lignende biologisk aktivitet . Med den betingelse at to molekyler utviser en lignende aktivitet, er de således betraktet som varianter, som betegnelsen anvendet heri, selv om ett av molekylene utviser en struktur som man ikke finner i det andre molekyl, eller dersom sekvensen av aminosyrerester ikke er identisk. A molecule is said to be "substantially similar" to another molecule if both molecules have substantially similar structures or if both molecules exhibit a similar biological activity. With the condition that two molecules exhibit a similar activity, they are thus considered variants, as the term used herein, even if one of the molecules exhibits a structure that is not found in the other molecule, or if the sequence of amino acid residues is not identical.

Som anvendt heri sies et molekyl å være et "kjemisk derivat" av et annet molekyl når det inneholder ytterligere kjemiske enheter som normalt ikke er en del av det naturlig forekommende molekyl. Slike enheter kan forbedre molekylets opp-løselighet, absorpsjon, biologiske halveringstid osv. En-hetene kan alternativt nedsette molekylets toksisitet eller eliminere eller svekke uønskede bivirkninger til molekylet. Enheter som kan mediere slike virkninger er angitt i Remington's Pharmaceutical Sciences (1980). As used herein, a molecule is said to be a "chemical derivative" of another molecule when it contains additional chemical entities that are not normally part of the naturally occurring molecule. Such units can improve the molecule's solubility, absorption, biological half-life, etc. The units can alternatively reduce the molecule's toxicity or eliminate or weaken unwanted side effects of the molecule. Entities capable of mediating such effects are disclosed in Remington's Pharmaceutical Sciences (1980).

"Toksin-derivatiserte" molekyler utgjør en spesiell gruppe av "kjemiske derivater". Et "toksin-derivatisert" molekyl er et molekyl (som ICAM-3 eller et anti-ICAM-3-antistoff) som er kovalent festet til en toksinenhet. Prosedyrer for å koble slike enheter til et molekyl er vel kjent innen teknikken. "Toxin-derivatized" molecules constitute a special group of "chemical derivatives". A "toxin-derivatized" molecule is a molecule (such as ICAM-3 or an anti-ICAM-3 antibody) that is covalently attached to a toxin moiety. Procedures for attaching such units to a molecule are well known in the art.

Bindingen av et slikt molekyl til en celle bringer toksin-enheten i umiddelbar nærhet av cellen og fremmer derved celledød. Enhver passende toksinenhet kan anvendes, men det er imidlertid foretrukket å anvende toksiner som f.eks. ricintoksin, koleratoksin, difteritoksin, radioisotopiske toksiner eller membran-kanaldannende toksiner. The binding of such a molecule to a cell brings the toxin unit into close proximity to the cell and thereby promotes cell death. Any suitable toxin unit can be used, but it is however preferred to use toxins such as e.g. ricin toxin, cholera toxin, diphtheria toxin, radioisotopic toxins or membrane channel-forming toxins.

Funksjonelle derivater av ICAM-3 som har opp til 100 rester Functional derivatives of ICAM-3 having up to 100 residues

kan passende fremstilles ved in vitro syntese. Om ønsket kan slike fragmenter modifiseres ved anvendelse av kjente metoder ved å reagere targeterte aminosyrerester av det rensede eller urene protein med et organisk derivatiseringsmiddel som er can conveniently be prepared by in vitro synthesis. If desired, such fragments can be modified using known methods by reacting targeted amino acid residues of the purified or impure protein with an organic derivatizing agent which is

istand til å reagere med valgte sidekjeder eller terminale rester. De oppnådde kovalente derivater kan anvendes for å identifisere rester som er viktig for biologisk aktivitet. able to react with selected side chains or terminal residues. The obtained covalent derivatives can be used to identify residues that are important for biological activity.

En rekke metoder kan anvendes for å danne og isolere fragmenter av ICAM-3. Derivatisering med bifunksjonelle midler kan anvendes for å tverrbinde ICAM-3 til en vannuoppløselig bærermatriks. Alternativt blir reaktive vannuoppløselige matrikser som cyanogenbromid-aktiverte karbohydrater og de reaktive substrater beskrevet i U.S.patent nr.3.969.287, 3.691.016, 4.195.128, 4.247.642, 4.229.537 og 4.330.440 anvendt for proteinimmobilisering. A number of methods can be used to generate and isolate fragments of ICAM-3. Derivatization with bifunctional agents can be used to cross-link ICAM-3 to a water-insoluble carrier matrix. Alternatively, reactive water-insoluble matrices such as cyanogen bromide-activated carbohydrates and the reactive substrates described in U.S. Patent Nos. 3,969,287, 3,691,016, 4,195,128, 4,247,642, 4,229,537 and 4,330,440 are used for protein immobilization.

Funksjonelle derivater av ICAM-3 som har endrede aminosyre-sekvenser kan også fremstilles ved å mutere DNA som koder for ICAM-3. Slike funksjonelle derivater inkluderer f.eks. delesjoner fra, eller innskudd eller substitusjoner av rester innen aminosyresekvensen av ICAM-3. Enhver kombinasjon av delering, innskudd og substitusjon kan anvendes for å danne den endelige sammenstilling med den betingelse at denne utviser den ønskede aktivitet. Åpenbart må mutasjoner som vil bli gjort i DNA som koder for det funksjonelle derivat ikke plassere sekvensen ut av leserammen og vil foretrukket ikke danne komplementære regioner som vil kunne produsere sekundær mRNA-struktur (se EP patentsøknad med publikasjons-nr. 75444) . Functional derivatives of ICAM-3 having altered amino acid sequences can also be prepared by mutating the DNA encoding ICAM-3. Such functional derivatives include e.g. deletions from, or insertions or substitutions of residues within the amino acid sequence of ICAM-3. Any combination of division, insertion and substitution can be used to form the final assembly provided that it exhibits the desired activity. Obviously, mutations that will be made in the DNA that codes for the functional derivative must not place the sequence out of the reading frame and will preferably not form complementary regions that will be able to produce secondary mRNA structure (see EP patent application with publication no. 75444).

På det genetiske nivå kan funksjonelle derivater-fremstilles ved seterettet mutagenese av DNA som koder for ICAM-3, idet man derved danner DNA som koder for det funksjonelle derivat, hvoretter DNA uttrykkes i en rekombinant cellekultur. At the genetic level, functional derivatives can be produced by site-directed mutagenesis of DNA that codes for ICAM-3, thereby forming DNA that codes for the functional derivative, after which the DNA is expressed in a recombinant cell culture.

Idet setet for innføring av en variasjon i aminosyresekvensen er forhåndsbestemt, behøver mutasjon som sådan ikke å være forhåndsbestemt. For å optimalisere utførelsen av en mutasjon på et gitt sted, kan random mutagenese som linker scanning mutagenese gjennomføres i et targetkodon eller en targetregion for å danne et stort antall derivater som deretter vil kunne uttrykkes og screenes for den optimale kombinasjon av ønsket aktivitet. Teknikker for å danne mutasjoner på forhåndsbestemte steder i et DNA er vel kjent, som f.eks. seterettet mutagenese. Since the site of introduction of a variation in the amino acid sequence is predetermined, mutation as such need not be predetermined. In order to optimize the execution of a mutation at a given site, random mutagenesis such as linker scanning mutagenesis can be carried out in a target codon or a target region to form a large number of derivatives which will then be expressed and screened for the optimal combination of the desired activity. Techniques for creating mutations at predetermined sites in a DNA are well known, such as e.g. site-directed mutagenesis.

Fremstilling av et funksjonelt derivat av ICAM-3 oppnås foretrukket ved seterettet mutagenese av det DNA som koder for ICAM-3 eller et tidligere fremstilt funksjonelt derivat av ICAM-3. Teknikken for slik setespesifikk mutagenese er velkjent innen teknikken, som eksemplifisert ved publikasjon-er som Maniatis,T.et al.,In: Molecular Cloning, a Laboratory Manual, Coldspring Harbor,NY (1982). Seterettet mutagenese tillater produksjon av ICAM-3-funksjonelle derivater gjennom anvendelse av spesifikke oligonukleotidsekvenser som koder for DNA-sekvensen av den ønskede mutasjon. Production of a functional derivative of ICAM-3 is preferably achieved by site-directed mutagenesis of the DNA that codes for ICAM-3 or a previously produced functional derivative of ICAM-3. The technique for such site-specific mutagenesis is well known in the art, as exemplified by publications such as Maniatis, T. et al., In: Molecular Cloning, a Laboratory Manual, Coldspring Harbor, NY (1982). Site-directed mutagenesis allows the production of ICAM-3 functional derivatives through the use of specific oligonucleotide sequences encoding the DNA sequence of the desired mutation.

Man kan danne aminosyredelesjoner, innskudd eller substitusjon ved anvendelse av seterettet mutagenese. Aminosyre-sekvensdelesjoner strekker seg generelt fra omtrent 1 til 3 0 rester, mere foretrukket fra l til 10 rester og er typisk tilstøtende. De mest foretrukne delesjoner er dem som gjen-nomføres for å danne en oppløselig form av ICAM-3. Oppløse-lige former av ICAM-3 dannes mest foretrukket ved å delere enten membran "spanning" regionen til ICAM-3 eller hydrofobe rester innen ICAM-3. One can create amino acid deletions, insertions or substitutions using site-directed mutagenesis. Amino acid sequence deletions generally range from about 1 to 30 residues, more preferably from 1 to 10 residues and are typically contiguous. The most preferred deletions are those that are repeated to form a soluble form of ICAM-3. Soluble forms of ICAM-3 are most preferably formed by cleaving either the membrane "spanning" region of ICAM-3 or hydrophobic residues within ICAM-3.

Aminosyreinnskudd inkluderer innskudd av enkle eller multiple aminosyrerester i de ICAM-3 kodende sekvenser såvel som terminale fusjoner med polypeptider av vesentlig ubegrenset lengde. Intrasekvens-innskudd (dvs. innskudd innen den full-stendige ICAM-3 molekylsekvens) kan generelt strekke seg fra omtrent 1 til 10 rester, mere foretrukket fra 1 til 5. Et eksempel på et terminalt innskudd inkluderer en fusjon av en signalsekvens, enten heterolog eller homolog til vertcellen, til N-terminalen av molekylet for å forenkle sekresjonen av derivatet fra rekombinante verter. Amino acid insertions include insertions of single or multiple amino acid residues into the ICAM-3 coding sequences as well as terminal fusions with polypeptides of substantially unlimited length. Intrasequence insertions (ie insertions within the complete ICAM-3 molecular sequence) can generally range from about 1 to 10 residues, more preferably from 1 to 5. An example of a terminal insertion includes a fusion of a signal sequence, either heterologous or homologous to the host cell, to the N-terminus of the molecule to facilitate secretion of the derivative from recombinant hosts.

Den tredje gruppe av funksjonelle derivater er dem hvor en eller flere aminosyrerester i ICAM-3 molekylet er blitt fjernet og hvor en forskjellig rest er innført i dennes plass. Slike substitusjoner gjennomføres foretrukket i overensstemmelse med den etterfølgende tabell når det er ønskelig å endelig modulere egenskapene til ICAM-3 molekylet. Vesentlige forandringer i funksjonell eller immunologisk identitet gjennomføres ved å velge substitusjoner som er mindre konservative enn dem i tabell l, dvs. ved å velge rester som adskiller seg i sterkere grad i deres effekt på å opprettholde (a) strukturen av polypeptid-hovedkjeden i substitusjonsområdet, f.eks. som en plan eller heliksformet konformasjon, (b) ladningen eller hydrofobisiteten til molekylet i targetstedet, eller (c) omfanget av sidekjeden. De substitusjoner som generelt er mindre konservative er dem hvor (a) glysin og/eller prolin substitueres med en annen aminosyre eller deleres eller innskytes, (b) en hydrofil rest brukes i stedet for en hydrofob rest, (c) en cysteinrest brukes i stedet for eller erstattes med en annen rest, (d) en rest med en elektropositiv sidekjede brukes i stedet for eller erstattes med en rest med en elektronegativ ladning, eller (e) en rest med en omfangsrik sidekjede brukes i stedet for eller erstattes med en som ikke har en slik sidekjede. The third group of functional derivatives are those where one or more amino acid residues in the ICAM-3 molecule have been removed and where a different residue has been introduced in its place. Such substitutions are preferably carried out in accordance with the following table when it is desired to finally modulate the properties of the ICAM-3 molecule. Substantial changes in functional or immunological identity are accomplished by choosing substitutions that are less conservative than those in Table 1, i.e., by choosing residues that differ more strongly in their effect on maintaining (a) the structure of the polypeptide backbone in the region of substitution , e.g. as a planar or helical conformation, (b) the charge or hydrophobicity of the molecule at the target site, or (c) the extent of the side chain. The substitutions that are generally less conservative are those where (a) glycine and/or proline are substituted by another amino acid or split or inserted, (b) a hydrophilic residue is used instead of a hydrophobic residue, (c) a cysteine residue is used instead for or replaced by another residue, (d) a residue with an electropositive side chain is used instead of or replaced by a residue with an electronegative charge, or (e) a residue with a bulky side chain is used instead of or replaced by one that does not have such a side chain.

Mest foretrukket er substitusjoner som påvirker oppløselig-heten av ICAM-3. Disse dannes mest foretrukket ved- å bruke hydrofile aminosyrer i stedet for hydrofobe aminosyrer. Mutasjoner som er utformet til å øke affiniteten til ICAM-3 kan styres ved innføringen av aminosyrerestene som er tilstede i homologe posisjoner i ICAM-l eller ICAM-2. Likeledes kan slike mutant-ICAM-3-molekyler fremstilles som mangler N-bundet CHO i homologe posisjoner i ICAM-1 eller ICAM2. Most preferred are substitutions that affect the solubility of ICAM-3. These are most preferably formed by using hydrophilic amino acids instead of hydrophobic amino acids. Mutations designed to increase the affinity of ICAM-3 can be controlled by the introduction of the amino acid residues present in homologous positions in ICAM-1 or ICAM-2. Likewise, such mutant ICAM-3 molecules can be prepared which lack N-linked CHO in homologous positions in ICAM-1 or ICAM2.

Det er vanskelig å forutsi den eksakte virkning som enhver spesiell substitusjon, delering eller innskytelse vil ha på den biologiske aktivitet til ICAM3-3 før man har gjort dette. En fagkyndig på området vil imidlertid forstå at virkningen evalueres ved rutinemessige screeninganalyser. Et derivat dannes f.eks. typisk ved linkerscanning av seterettet mutagenese av det DNA som koder for det native ICAM-3 molekylet. Derivatet uttrykkes deretter i en rekombinant vert og renses eventuelt fra cellekulturen ved f.eks. immunaffini-tetskromatografi. It is difficult to predict the exact effect that any particular substitution, deletion or insertion will have on the biological activity of ICAM3-3 until this has been done. An expert in the field will, however, understand that the impact is evaluated by routine screening analyses. A derivative is formed e.g. typically by linker scanning of site-directed mutagenesis of the DNA that codes for the native ICAM-3 molecule. The derivative is then expressed in a recombinant host and optionally purified from the cell culture by e.g. immunoaffinity chromatography.

Aktiviteten av cellelysatet eller det rensede derivat screenes deretter i et passende screeningsforsøk for ønskede egenskaper. En forandring i den immunologiske karakter til det funksjonelle derivat som affiniteten for et gitt antistoff måles f.eks. ved en immunoassay av konkurrerende type. Forandringer i immunmoduleringsaktivitet måles ved et passende forsøk. Modifikasjoner av slike proteinegenskaper som redoks eller termisk stabilitet, biologisk halveringstid, hydrofobisitet, mottagelighet for protolytisk nedbrytning eller tendensen til å aggregere med bærere eller til multi-merer måles ved metoder som er vel kjent for den fagkyndige på området. The activity of the cell lysate or purified derivative is then screened in a suitable screening experiment for desired properties. A change in the immunological character of the functional derivative whose affinity for a given antibody is measured e.g. by a competitive immunoassay. Changes in immunomodulatory activity are measured by an appropriate assay. Modifications of such protein properties as redox or thermal stability, biological half-life, hydrophobicity, susceptibility to protolytic degradation or the tendency to aggregate with carriers or to multimers are measured by methods well known to those skilled in the art.

B. Agonister og Antagonister av ICAM-3 B. Agonists and Antagonists of ICAM-3

En "agonist" av ICAM-3 er en forbindelse som forsterker eller øker evnen til ICAM-3 til å gjennomføre hvilken som helst av dets biologiske funksjoner. Et eksempel på en slik agonist er et middel som øker evnen til ICAM-3 til å binde til en cellulær reseptor. An "agonist" of ICAM-3 is a compound that enhances or increases the ability of ICAM-3 to carry out any of its biological functions. An example of such an agonist is an agent that increases the ability of ICAM-3 to bind to a cellular receptor.

En "antagonist" av ICAM-3 er en forbindelse som nedsetter eller forhindrer evnen til ICAM-3 til å gjennomføre en hvilken som helst av dets biologiske funksjoner. Eksempler på slike antagonister inkluderer ICAM-1 og ICAM-2, et funksjonelt derivat av ICAM-1 og ICAM-2, et anti-ICAM-3-antistoff, et anti-LFA-l-antistoff osv. An "antagonist" of ICAM-3 is a compound that impairs or prevents the ability of ICAM-3 to carry out any of its biological functions. Examples of such antagonists include ICAM-1 and ICAM-2, a functional derivative of ICAM-1 and ICAM-2, an anti-ICAM-3 antibody, an anti-LFA-1 antibody, etc.

Analyser av cellulær aggregering beskrevet i U.S. patent-søknader nr. 07/045,963, 07/115,798, 07/155,943, 07/189,815 eller 07/250,446, kan måle LFA-l-avhengig aggregering og kan således anvendes for å identifisere midler som påvirker graden av ICAM-3/LFA-laggregering. Slike forsøk kan således anvendes for å identifisere agonister og antagonister av ICAM-3. Antagonister kan virke ved å svekke evnen til LFA-l eller til ICAM-3 til å mediere aggregering. Ikke-immunoglobulin (dvs. kjemiske) midler kan i tillegg undersøkes ved anvendelse av den ovennevnte analyse for å bestemme om de er agonister eller antagonister av ICAM-3/LFA-l-mediert aggregering. Slike aggregeringsanalyser gjennomføres typisk ved anvendelse av perifere T-celler stimulert med PMA. Således anvendes binding av perifere blodceller til LFA-l for å bestemme ICAM-3-mediert aggregering. Cellular aggregation assays described in U.S. Pat. patent applications No. 07/045,963, 07/115,798, 07/155,943, 07/189,815 or 07/250,446, can measure LFA-1-dependent aggregation and can thus be used to identify agents that affect the level of ICAM-3/LFA - layer aggregation. Such experiments can thus be used to identify agonists and antagonists of ICAM-3. Antagonists may act by impairing the ability of LFA-1 or of ICAM-3 to mediate aggregation. Non-immunoglobulin (ie, chemical) agents may additionally be examined using the above assay to determine whether they are agonists or antagonists of ICAM-3/LFA-1 mediated aggregation. Such aggregation assays are typically carried out using peripheral T cells stimulated with PMA. Thus, binding of peripheral blood cells to LFA-1 is used to determine ICAM-3-mediated aggregation.

C. Anti-ICAM-3-antistoff C. Anti-ICAM-3 antibody

Den foretrukne immunoglobulin-antagonist som anvendes i henhold til oppfinnelsen er et antistoff mot ICAM-3 som CBR-IC3/1, som angitt heri. Andre passende anti-ICAM-3-antistoff er kan oppnås på en rekke forskjellige måter. The preferred immunoglobulin antagonist used according to the invention is an antibody against ICAM-3 such as CBR-IC3/1, as indicated herein. Other suitable anti-ICAM-3 antibodies can be obtained in a number of different ways.

Antistoffene mot ICAM-3 (eller funksjonelle derivater av ICAM-3) kan enten være polyklonale eller monoklonale. I tillegg kan antistoffene som anvendes i henhold til oppfinnelsen humaniseres ved prosedyrer som er kjent innen teknikkens stand eller ved prosedyrer som er angitt i PCT søknad nr. PCT/US91/02942 og PCT/US91/02946 som ble innsendt til mottagende myndighet i USA 22 april 1991. The antibodies against ICAM-3 (or functional derivatives of ICAM-3) can be either polyclonal or monoclonal. In addition, the antibodies used according to the invention can be humanized by procedures that are known in the state of the art or by procedures that are indicated in PCT application no. PCT/US91/02942 and PCT/US91/02946 which were submitted to the receiving authority in the USA 22 April 1991.

Anti-ICAM-3-antistoffer kan dannes ved å innføre ICAM-3 eller peptidfragmenter derav i et passende dyr. Det immuniserte dyr vil danne polyklonalt antistoff som en respons på en slik innføring. Bruken av peptidfragmenter av ICAM-3 gjør at man kan oppnå regionspesifikke antistoffer som kun er reaktive med den eller de epitoper som er inneholdt i peptidfrag-mentene som anvendes for å immunisere dyret. Anti-ICAM-3 antibodies can be generated by introducing ICAM-3 or peptide fragments thereof into an appropriate animal. The immunized animal will form polyclonal antibody in response to such an introduction. The use of peptide fragments of ICAM-3 makes it possible to obtain region-specific antibodies which are only reactive with the epitope(s) contained in the peptide fragments used to immunize the animal.

Alternativt kan anti-ICAM3-antistoffer dannes ved anvendelse av det ICAM-3 som er naturlig uttrykt på overflaten til lymfocytter. Innføring av slike celler i et passende dyr som ved intraperitoneal injeksjon vil resultere i produksjon av antistoffer som kan binde til ICAM-3 eller medlemmer av CD-18 molekylfamilien. Om ønsket kan serumet fra et slikt dyr fjernes og anvendes som en kilde for polyklonale antistoffer som kan binde disse molekyler. Alternatively, anti-ICAM3 antibodies can be raised using the ICAM-3 that is naturally expressed on the surface of lymphocytes. Introduction of such cells into a suitable animal which, by intraperitoneal injection, will result in the production of antibodies which can bind to ICAM-3 or members of the CD-18 molecular family. If desired, the serum from such an animal can be removed and used as a source for polyclonal antibodies that can bind these molecules.

Alternativt kan anti-ICAM-3-antistoffer dannes ved tilpasning av metoden etter Seiden, R.F.(EP patentsøknad med publika-sjonsnummer 289.034) eller Seiden R.F.et al.(Science 236:714-718 (1987)). Cellene fra et passende dyr (f.eks. en mus) transfekteres med en vektor som kan uttrykke enten det in-takte ICAM-3-molekyl eller et fragment derav. Produksjonen av ICAM-3 i de transfekterte celler i dyret vil utløse en immunrespons i dyret og føre til produksjon av anti-ICAM-3-antistoffer i dyret. Alternatively, anti-ICAM-3 antibodies can be formed by adapting the method according to Seiden, R.F. (EP patent application with publication number 289,034) or Seiden R.F. et al. (Science 236:714-718 (1987)). The cells from a suitable animal (eg a mouse) are transfected with a vector which can express either the intact ICAM-3 molecule or a fragment thereof. The production of ICAM-3 in the transfected cells in the animal will trigger an immune response in the animal and lead to the production of anti-ICAM-3 antibodies in the animal.

Det er imidlertid foretrukket å fjerne splenocytter fra dyr som er immunisert på de måter som er beskrevet over, for å danne monoklonale antistoffer som kan binde ICAM-3. However, it is preferred to remove splenocytes from animals immunized in the ways described above to produce monoclonal antibodies that can bind ICAM-3.

Hybridomceller som er oppnådd på den måten som er beskrevet Hybridoma cells obtained in the manner described

over, kan screenes ved hjelp av en rekke metoder for å identifisere en hybridomcelle som utskiller et antistoff som kan binde til ICAM-3. I en foretrukket screeninganalyse, identi-fiserer slike molekyler ved deres evne til å inhibere aggre-geringen av ICAM-3-uttrykkende, ICAM-1- og ICAM-2-ikke-ut-trykkende celler. Antistoffer som kan inhibere slik aggregering screenes deretter ytterligere for å bestemme om de inhiberer slik aggregering ved binding til ICAM-3 eller til et medlem av CD-18 molekylfamilien. En hvilken som helst metode som kan skjelne ICAM-3 fra CD-18 molekylfamilien kan anvendes i slik screening. Antigenet bundet ved hjelp av above, can be screened using a variety of methods to identify a hybridoma cell that secretes an antibody that can bind to ICAM-3. In a preferred screening assay, such molecules are identified by their ability to inhibit the aggregation of ICAM-3 expressing, ICAM-1 and ICAM-2 non-expressing cells. Antibodies that can inhibit such aggregation are then further screened to determine whether they inhibit such aggregation by binding to ICAM-3 or to a member of the CD-18 molecular family. Any method that can distinguish ICAM-3 from the CD-18 molecular family can be used in such screening. The antigen bound by means of

antistoffet kan således f.eks. analyseres ved immunpresipitering og polyakrylamidgel-elektroforese. Det er mulig å skjelne mellom de antistoffer som binder til medlemmer av CD-18 molekylfamilien fra dem som binder ICAM-3 ved screening for antistoffets evne til å binde til celler som uttrykker LFA-l, men ikke ICAM-3 (eller vice-versa). Evnen til et antistoff til å binde til en celle som uttrykker LFA-l, men ikke ICAM-3 kan påvises ved hjelp av metoder som vanligvis anvendes av den fagkyndige på området. Slike metoder inkluderer immunoassays (spesielt dem hvor det anvendes immunofluorescens), cellulær agglutinering, filterbindingsstudier, antistoffpresipitering osv. the antibody can thus e.g. analyzed by immunoprecipitation and polyacrylamide gel electrophoresis. It is possible to distinguish between the antibodies that bind to members of the CD-18 molecular family from those that bind ICAM-3 by screening for the antibody's ability to bind to cells expressing LFA-1 but not ICAM-3 (or vice-versa ). The ability of an antibody to bind to a cell expressing LFA-1 but not ICAM-3 can be detected using methods commonly used by those skilled in the art. Such methods include immunoassays (especially those using immunofluorescence), cellular agglutination, filter binding studies, antibody precipitation, etc.

I den foretrukne metode velges et antistoff for dets evne til å binde til celler som uttrykker ICAM-3, men ikke til celler som ikke uttrykker ICAM-3. In the preferred method, an antibody is selected for its ability to bind to cells that express ICAM-3, but not to cells that do not express ICAM-3.

I tillegg til de ovennevnte agonister og antagonister av ICAM-3, inkluderer andre midler som kan anvendes i overensstemmelse med den foreliggende oppfinnelse i behandlingen av inflammasjon, HIV infeksjon, astma osv. anti-idiotypiske antistoffer overfor anti-ICAM-3-antistoffer og reseptormolekyler eller fragmenter av slike molekyler som kan binde til ICAM-3. In addition to the above agonists and antagonists of ICAM-3, other agents that can be used in accordance with the present invention in the treatment of inflammation, HIV infection, asthma, etc. include anti-idiotypic antibodies to anti-ICAM-3 antibodies and receptor molecules or fragments of such molecules that can bind to ICAM-3.

De anti-idiotypiske-antistoffer av interesse som anvendes i overensstemmelse med oppfinnelsen kan binde i konkurranse med (eller til utelukkelsen av) ICAM-3. Slike antistoffer kan f.eks. oppnås ved å fremkalle et antistoff mot et anti-ICAM-3-antistoff og deretter screene antistoffet for evnen til å binde til en av de naturlige bindingsligander av ICAM-3. The anti-idiotypic antibodies of interest used in accordance with the invention may bind in competition with (or to the exclusion of) ICAM-3. Such antibodies can e.g. is achieved by raising an antibody against an anti-ICAM-3 antibody and then screening the antibody for the ability to bind to one of the natural binding ligands of ICAM-3.

Siden molekyler av CD-18 familien kan binde til ICAM-3, vil tilførsel av slike molekyler (f.eks. som heterodimerer med både alfa og beta subenheter, eller som molekyler bestående av kun en alfa eller en beta subenhet, eller som molekyler med fragmenter av en eller begge subenheter) konkurrere med celler for bindingen til ICAM-3 tilstede på en celle. Anti-aggregerings-antistoffer som anvendes ifølge oppfinnelsen kan identifiseres og titerbestemmes på en rekke forskjellige måter. Man kan f.eks. måle antistoffenes evne til å binde differensielt til celler som uttrykker ICAM-3 (som T-celler), og deres manglende evne til å binde til celler som ikke kan uttrykke ICAM-3. Passende bestemmelser av cellulær aggregering er beskrevet i U.S. patentsøknader nr. 07/045,963, 07/115,798, 07/155,943, 07/189,815 eller 07/250,446. Alternativt kan antistoffenes kapasitet til å binde til ICAM-3 eller til et peptidfragment av ICAM-3 måles. Som den fagkyndige på området vil se kan de ovennevnte bestemmelser modifiseres eller gjennomføres i en annen rekkefølge for å gi en rekke forskjellige screeningsforsøk, som hvert kan identifisere og diskriminere mellom antistoffer som kan binde til ICAM-3 versus medlemmer av CD-18 molekylfamilien. Since molecules of the CD-18 family can bind to ICAM-3, administration of such molecules (e.g. as heterodimers with both alpha and beta subunits, or as molecules consisting of only one alpha or one beta subunit, or as molecules with fragments of one or both subunits) compete with cells for binding to ICAM-3 present on a cell. Anti-aggregation antibodies used according to the invention can be identified and titrated in a number of different ways. One can e.g. measure the antibodies' ability to bind differentially to cells that express ICAM-3 (such as T cells), and their inability to bind to cells that cannot express ICAM-3. Appropriate assays of cellular aggregation are described in U.S. Pat. Patent Applications Nos. 07/045,963, 07/115,798, 07/155,943, 07/189,815 or 07/250,446. Alternatively, the capacity of the antibodies to bind to ICAM-3 or to a peptide fragment of ICAM-3 can be measured. As the person skilled in the art will see, the above provisions can be modified or carried out in a different order to provide a number of different screening tests, each of which can identify and discriminate between antibodies that can bind to ICAM-3 versus members of the CD-18 molecular family.

D. Fremstilling av midler som anvendes i henhold til D. Preparation of funds used in accordance with

oppfinnelsen the invention

Midler som anvendes i henhold til oppfinnelsen kan oppnås ved naturlige prosesser, (f.eks. ved å indusere et dyr, plante, sopp, bakterier osv. til å produsere en ikke-immunoglobulin-antagonist av ICAM-3, eller ved å indusere et dyr til å produsere polyklonale antistoffer som kan binde til ICAM-3), ved syntetiske metoder (f.eks. ved å syntetisere ICAM-3, funksjonelle derivater av ICAM-3 eller proteinantagonister av ICAM-3 (enten immnunoglobulin eller ikke-immunoglobulin)), ved hybridomteknologi (f.eks. for å produsere monoklonale antistoffer som kan binde til ICAM-3) eller ved rekombinant teknikk (som f.eks. til å produsere midler i forskjellige verter (dvs. gjær, bakterier, sopp, dyrkede pattedyrceller osv.) ved anvendelse av rekombinante plasmider eller virale vektorer). Valget av den metode som skal anvendes vil avhenge av faktorer som egnethet, ønsket utbytte osv. Det er imidlertid ikke nødvendig å anvende kun én av de ovennevnte metoder, fremgangsmåter eller teknikker for å produsere et spesielt anti-inflammatorisk middel, idet de ovennevnte fremgangsmåter, metoder og teknikker kan kombineres for å oppnå et spesielt middel. VII. Anvendelse av ICAM-3 og dets funksjonelle derivater, Agents used according to the invention can be obtained by natural processes, (e.g. by inducing an animal, plant, fungus, bacteria, etc. to produce a non-immunoglobulin antagonist of ICAM-3, or by inducing a animals to produce polyclonal antibodies capable of binding to ICAM-3), by synthetic methods (e.g. by synthesizing ICAM-3, functional derivatives of ICAM-3 or protein antagonists of ICAM-3 (either immunoglobulin or non-immunoglobulin) ), by hybridoma technology (eg to produce monoclonal antibodies capable of binding to ICAM-3) or by recombinant technology (eg to produce agents in different hosts (ie yeast, bacteria, fungi, cultured mammalian cells etc.) using recombinant plasmids or viral vectors). The choice of the method to be used will depend on factors such as suitability, desired yield, etc. However, it is not necessary to use only one of the above methods, methods or techniques to produce a particular anti-inflammatory agent, as the above methods, methods and techniques can be combined to achieve a particular remedy. VII. Application of ICAM-3 and its functional derivatives,

agonister oa antagonister agonists and other antagonists

Midlene kan anvendes for å moderere de forskjellige biologiske aktiviteter som er mediert ved ICAM-3. The agents can be used to moderate the various biological activities mediated by ICAM-3.

A. Undertrykking av inflammasjon A. Suppression of inflammation

ICAM-3 og dets funksjonelle derivater har evnen til å interagere med reseptorer av CD-18 molekylfamilien, særlig LFA-l. I kraft av den evnen som ICAM-3 har til å interagere med medlemmer av CD-18 familien av glykoproteiner kan det anvendes til å undertrykke (dvs. til å forhindre eller svekke) inflammasjon. ICAM-3 and its functional derivatives have the ability to interact with receptors of the CD-18 molecular family, in particular LFA-1. By virtue of the ability of ICAM-3 to interact with members of the CD-18 family of glycoproteins, it can be used to suppress (ie to prevent or attenuate) inflammation.

Betegnelsen "inflammasjon" som anvendes heri, er ment å inkludere både reaksjonene til det spesifikke forsvarssystem og reaksjonene til det ikke-spesifikke forsvarssystem. The term "inflammation" as used herein is intended to include both the responses of the specific defense system and the responses of the non-specific defense system.

Som anvendt heri skal betegnelsen "spesifikt forsvarssystem" referere til den komponent i immunsystemet som reagerer mot tilstedeværelsen av spesifikke antigener. Inflammasjon sies å være et resultat av en respons av det spesifikke forsvarssystem dersom inflammasjonen skyldes eller er bevirket av eller forbundet med en reaksjon av det spesifikke forsvarssystem. Eksempler på inflammasjon som et resultat av en respons av det spesifikke forsvarssystem inkluderer responsen mot antigener som rubella virus, autoimmune sykdommer og hypersensitiv respons av forsinket type mediert ved T-celler (som f.eks. sett i individer som tester "positivt" i Mantaux testen). Kroniske inflammatoriske sykdommer og frastøting av transplantert fast vev og faste organer, f.eks. nyre- og ben-margstransplantater, er videre eksempler på inflammatoriske reaksjoner av det spesifikke forsvarssystem. As used herein, the term "specific defense system" shall refer to the component of the immune system that responds to the presence of specific antigens. Inflammation is said to be the result of a response of the specific defense system if the inflammation is due to or is caused by or associated with a reaction of the specific defense system. Examples of inflammation as a result of a response of the specific defense system include the response to antigens such as rubella virus, autoimmune diseases, and the delayed-type hypersensitivity response mediated by T cells (such as seen in individuals who test "positive" in Mantaux the test). Chronic inflammatory diseases and rejection of transplanted solid tissues and solid organs, e.g. kidney and bone marrow transplants are further examples of inflammatory reactions of the specific defense system.

Ir Ir

Som anvendt heri skal en reaksjon av det "ikke-spesifikke forsvarssystem" referere til en reaksjon som er mediert ved leukocytter som ikke er istand til immunologisk minne. Slike celler inkluderer granulocytter og makrofager. Som anvendt heri, sies inflammasjon å være et resultat av en respons av det ikke-spesifikke forsvarssystem dersom inflammasjonen skyldes, er mediert ved eller forbundet med en reaksjon av det ikke-spesifikke forsvarssystem. Eksempler på inflammasjon som i det minste delvis er et resultat av en reaksjon av det ikke-spesifikke forsvarssystem inkluderer informasjon forbundet med tilstander som: "adult respiratory distress syndrome" (ARDS) eller syndromer med skader i flere organer sekundært til sepsis, traume eller blødning, reperfusjonsskade av myokardvev eller annet vev, akutt glomerulonefritt, reaktiv artritt, dermatoser med akutte inflammatoriske komponenter, akutt purulent meningitt eller andre inflammatoriske sykdommer i sentralnervesystemet som slag, termisk skade, hemodialyse, leukaferese, ulcerøs kolitt, Crohns's sykdom, nekroniserende enterokolitt, syndromer forbundet med granulo-cyttransfusjon og cytokinindusert toksisitet. As used herein, a reaction of the "non-specific defense system" shall refer to a reaction mediated by leukocytes that are not capable of immunological memory. Such cells include granulocytes and macrophages. As used herein, inflammation is said to be the result of a response of the non-specific defense system if the inflammation is caused by, mediated by, or associated with a response of the non-specific defense system. Examples of inflammation resulting at least in part from a response of the non-specific defense system include information associated with conditions such as: "adult respiratory distress syndrome" (ARDS) or multi-organ injury syndromes secondary to sepsis, trauma, or hemorrhage , reperfusion injury of myocardial tissue or other tissue, acute glomerulonephritis, reactive arthritis, dermatoses with acute inflammatory components, acute purulent meningitis or other inflammatory diseases of the central nervous system such as stroke, thermal injury, hemodialysis, leukapheresis, ulcerative colitis, Crohn's disease, necronizing enterocolitis, syndromes associated with granulocyte transfusion and cytokine-induced toxicity.

Som omtalt i det foregående er bindingen av ICAM-3 molekyler til medlemmer av CD-18 molekylfamilien av sentral viktighet i cellulær adhesjon. Gjennom prosessen med adhesjon kan lymfocytter kontinuerlig overvåke tilstedeværelsen av fremmede antigener i et dyr. Skjønt disse prosesser normalt er ønske-lige, kan de og så føre til avstøting av faste organtransplantater (f.eks. nyre), avstøting av ikke-fast organtransplantat (f.eks. benmarg), avstøting av vevstransplantat og en rekke autoimmune sykdommer. Følgelig vil ethvert middel som kan svekke eller inhibere cellulær adhesjon være svært ønskelig i mottagere av faste organtransplantater (særlig nyre-transplantater), ikke-faste organtransplantater (særlig ben-margstransplantater), vevstransplantater eller for autoimmune pasienter. As discussed above, the binding of ICAM-3 molecules to members of the CD-18 molecular family is of central importance in cellular adhesion. Through the process of adhesion, lymphocytes can continuously monitor the presence of foreign antigens in an animal. Although these processes are normally desirable, they can also lead to rejection of solid organ transplants (eg kidney), rejection of non-solid organ transplants (eg bone marrow), tissue graft rejection and a number of autoimmune diseases. Accordingly, any agent that can impair or inhibit cellular adhesion would be highly desirable in recipients of solid organ transplants (especially kidney transplants), non-solid organ transplants (especially bone marrow transplants), tissue transplants, or for autoimmune patients.

Monoklonale antistoffer mot medlemmer av CD-18 familien inhiberer en rekke adhésjonsavhengige funksjoner av leukocytter inkluderende binding til endotel (Haskard,D.et al.,J. Immunol. 13 7:2901-2906 (1986)), homotypiske adhesjoner (Rothlein, R.et al.,J.Exp.Med. 163:1132-1149 (1986)), antigen og mitogen indusert proliferasjon av lymfocytter (Davignon, D. et al.,Proe.Nati.Acad.Sei., USA 78:4535-4539 (1981)), antistoffdannelse (Fischer, A. et al., J. Immunol. 136:3198-3203 (1986)) og effektorfunksjoner av alle leukocytter som lysisaktivitet av cytotoksiske T-celler (Krensky,A.M. et al.,J.Immunol.132:2180-2182 (1984)), makrofager (Strassman, G.et al.,J.Immunol 136:4328-4333 (1986)), og alle celler som er involvert i antistoffavhengige cellulære cytotoksisitets-reaksjoner (Kohl,S.et al.,J.Immunol.133:2972-2978 (1984)). I alle de ovennevnte funksjoner inhiberer antistoffene leuko-cyttens evne til å adherere til det passende cellulære sub-strat som i sin tur inhiberer den biologiske funksjon forbundet med binding. Slike funksjoner i den utstrekning de involverer ICAM-3/LFA-l-interaksjoner, kan undertrykkes med anti-ICAM-3-antistoffer. Monoclonal antibodies against members of the CD-18 family inhibit a number of adhesion-dependent functions of leukocytes including binding to endothelium (Haskard, D. et al., J. Immunol. 13 7:2901-2906 (1986)), homotypic adhesions (Rothlein, R .et al., J.Exp.Med. 163:1132-1149 (1986)), antigen and mitogen induced proliferation of lymphocytes (Davignon, D. et al., Proe.Nati.Acad.Sei., USA 78:4535 -4539 (1981)), antibody formation (Fischer, A. et al., J. Immunol. 136:3198-3203 (1986)) and effector functions of all leukocytes such as lysis activity of cytotoxic T cells (Krensky, A.M. et al., J.Immunol.132:2180-2182 (1984)), macrophages (Strassman, G. et al., J.Immunol 136:4328-4333 (1986)), and all cells involved in antibody-dependent cellular cytotoxicity reactions ( Kohl, S. et al., J. Immunol. 133:2972-2978 (1984)). In all of the above functions, the antibodies inhibit the leukocyte's ability to adhere to the appropriate cellular substrate which in turn inhibits the biological function associated with binding. Such functions to the extent they involve ICAM-3/LFA-1 interactions can be suppressed with anti-ICAM-3 antibodies.

Således kan monoklonale antistoffer som kan binde til ICAM-3 anvendes som et anti-inflammatorisk middel i et pattedyr. Slike midler avviker signifikant fra generelle anti-inflammatoriske midler ved at de selektivt kan inhibere adhesjon og de gir ingen andre bivirkninger som nefrotoksisitet, som er funnet med konvensjonelle midler. Da ICAM-3, særlig i opp-løselig form kan virke på samme måte som et antistoff overfor medlemmer av CD-18 familien, kan det anvendes for å undertrykke inflammasjon. Dessuten kan de funksjonelle derivater og antagonister av ICAM-3 også anvendes for å undertrykke inflammasjon. Thus, monoclonal antibodies that can bind to ICAM-3 can be used as an anti-inflammatory agent in a mammal. Such agents differ significantly from general anti-inflammatory agents in that they can selectively inhibit adhesion and they do not produce other side effects such as nephrotoxicity, which have been found with conventional agents. As ICAM-3, especially in soluble form, can act in the same way as an antibody against members of the CD-18 family, it can be used to suppress inflammation. Moreover, the functional derivatives and antagonists of ICAM-3 can also be used to suppress inflammation.

1. Undertrykkere av hypersensitivitetsreaksjoner av forsinket type 1. Suppressors of delayed-type hypersensitivity reactions

ICAM-3 medierer delvis adhesjonsbegivenheter som er nødvendig for å sette i verk inflammatoriske reaksjoner som hypersensi-tivitet sreaks joner av forsinket type. Således har antistoffer (særlig monoklonale antistoffer) som kan binde til ICAM-3 terapeutisk potensial i svekking eller eliminering av slike ICAM-3 partially mediates adhesion events necessary to initiate inflammatory reactions such as delayed-type hypersensitivity reactions. Thus, antibodies (especially monoclonal antibodies) that can bind to ICAM-3 have therapeutic potential in weakening or eliminating such

reaksjoner. reactions.

Alternativt, da ICAM-3 er en antagonist av ICAM-l/LFA-1-interaksjonen, kan ICAM-3 (særlig i oppløseliggjort form) eller dets funksjonelle derivater anvendes for å undertrykke hypersensitivitetsreaksjoner av forsinket type. Alternatively, since ICAM-3 is an antagonist of the ICAM-1/LFA-1 interaction, ICAM-3 (especially in solubilized form) or its functional derivatives can be used to suppress delayed-type hypersensitivity reactions.

Disse potensielle terapeutiske anvendelser kan utnyttes på to måter. En blanding som inneholder et anti-ICAM-3-monoklonalt antistoff eller oppløselig derivat av ICAM-3 kan for det første tilføres til en pasient med hypersensitivitetsreaksjoner av forsinket type. Slike blandinger kan f.eks. gies til et individ som har vært i kontakt med antigener som giftig eføy, giftig eik osv. I en annen utførelsesform til-føres et monoklonalt antistoff som kan binde til ICAM-3 til en pasient sammen med et antigen for å forhindre en etter-følgende inflammatorisk reaksjon. Den ytterligere tilførsel av et antigen sammen med et anti-ICAM-3-antistoff kan således bevirke at et individ temporært kan tolerere en etterfølgende opplevelse av dette antigen. These potential therapeutic applications can be exploited in two ways. First, a composition containing an anti-ICAM-3 monoclonal antibody or soluble derivative of ICAM-3 can be administered to a patient with delayed-type hypersensitivity reactions. Such mixtures can e.g. is given to an individual who has been in contact with antigens such as poison ivy, poison oak, etc. In another embodiment, a monoclonal antibody capable of binding to ICAM-3 is administered to a patient together with an antigen to prevent a subsequent inflammatory reaction. The further supply of an antigen together with an anti-ICAM-3 antibody can thus cause an individual to temporarily tolerate a subsequent experience of this antigen.

2. Terapi for kronisk inflammatorisk sykdom 2. Therapy for chronic inflammatory disease

Da LAD-pasienter som mangler LFA-l ikke iverksetter en inflammatorisk respons, tror man at antagonisme av naturlige ligander til LFA-l også vil inhibere en inflammatorisk respons. Evnen som antistoffer mot ICAM-3 har til å inhibere inflammasjon danner grunnlaget for deres terapeutiske anvendelse i behandlingen av kroniske inflammatoriske sykdommer og autoimmune sykdommer som lupus erythematosus, autoimmun tyreoiditt, eksperimentell allergisk encefalomyelitt (EAE), multippel sklerose, noen former av diabetes, Reynaud's syndrom, revmatoid artritt osv. Slike antistoffer kan også anvendes som terapi i behandlingen av psoriasis. As LAD patients lacking LFA-1 do not mount an inflammatory response, it is believed that antagonism of natural ligands to LFA-1 will also inhibit an inflammatory response. The ability of antibodies against ICAM-3 to inhibit inflammation forms the basis for their therapeutic use in the treatment of chronic inflammatory diseases and autoimmune diseases such as lupus erythematosus, autoimmune thyroiditis, experimental allergic encephalomyelitis (EAE), multiple sclerosis, some forms of diabetes, Reynaud's syndrome, rheumatoid arthritis, etc. Such antibodies can also be used as therapy in the treatment of psoriasis.

Generelt kan anti-ICAM-3-antistoffene som anvendes i henhold til oppfinnelsen tilføres alene eller i kombinasjon med anti-ICAM-1 og/eller anti-ICAM-2-antistoffer i behandlingen av de sykdommer som nå kan behandles ved steroid terapi. In general, the anti-ICAM-3 antibodies used according to the invention can be administered alone or in combination with anti-ICAM-1 and/or anti-ICAM-2 antibodies in the treatment of the diseases that can now be treated by steroid therapy.

Slike inflammatoriske og immun-avstøtingsresponser kan undertrykkes (dvs. enten forhindres eller svekkes) ved at et individ med behov for slik behandling tilføres en mengde av et antiinflammatorisk middel som er tilstrekkelig til å undertrykke den nevnte inflammasjon. Passende anti-inflammatoriske midler inkluderer: et antistoff som kan binde til ICAM-3, et fragment av nevnte antistoff hvor nevnte fragment kan binde til ICAM-3, i alt vesentlig rent ICAM-3, et funksjonelt derivat av ICAM-3, en ikke-immunoglobulinantagonist av ICAM-3 eller en ikke-immunoglobulinantagonist av ICAM-3 annen enn LFA-l. Særlig foretrukket er anti-inflammatoriske midler bestående av et oppløselig funksjonelt derivat av ICAM-3. Slik anti-inflammatorisk behandling kan også inkludere den ytterligere tilførsel av et middel valgt fra gruppen bestående av: et antistoff som kan binde til LFA-l, en ikke immunoglobulinantagonist av LFA-l, i alt vesentlig ren ICAM-1 og/eller ICAM-2 eller derivater derav eller et anti-ICAM-1 og/eller anti-ICAM-2-antistoff eller fragmenter derav. Such inflammatory and immune rejection responses can be suppressed (ie either prevented or attenuated) by administering to an individual in need of such treatment an amount of an anti-inflammatory agent sufficient to suppress said inflammation. Suitable anti-inflammatory agents include: an antibody capable of binding to ICAM-3, a fragment of said antibody wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3, substantially pure ICAM-3, a functional derivative of ICAM-3, a non -immunoglobulin antagonist of ICAM-3 or a non-immunoglobulin antagonist of ICAM-3 other than LFA-1. Particularly preferred are anti-inflammatory agents consisting of a soluble functional derivative of ICAM-3. Such anti-inflammatory treatment may also include the further administration of an agent selected from the group consisting of: an antibody capable of binding to LFA-1, a non-immunoglobulin antagonist of LFA-1, substantially pure ICAM-1 and/or ICAM- 2 or derivatives thereof or an anti-ICAM-1 and/or anti-ICAM-2 antibody or fragments thereof.

Ved de overnevnte metoder undertrykkes en inflammatorisk respons av det spesifikke forsvarssystem hvor et immunundertrykkende middel i tillegg gis til individet. Et slikt middel gis foretrukket i en dose som er mindre enn (dvs. en "sub-optimal" dose) den som normalt kreves. Anvendelsen av en sub-optimal dose er mulig p.g.a. den synergistiske virkning av midlene. Eksempler på passende immunundertrykkende midler inkluderer, men er ikke begrenset til, deksametason, azatioprin, ICAM-l, ICAM-2 eller cyklosporin A. In the above methods, an inflammatory response is suppressed by the specific defense system where an immunosuppressive agent is additionally given to the individual. Such an agent is preferably given in a dose that is less than (ie a "sub-optimal" dose) that normally required. The use of a sub-optimal dose is possible due to the synergistic effect of the agents. Examples of suitable immunosuppressive agents include, but are not limited to, dexamethasone, azathioprine, ICAM-1, ICAM-2, or cyclosporine A.

3. Terapi for ikke-spesifikk inflammasjon 3. Therapy for non-specific inflammation

Mange inflammasjonreaksjoner skyldes reaksjoner av det "ikke-spesifikke forsvarssystem" og medieres ved leukocytter som ikke er i stand til immunologisk minne. Slike celler inkluderer granulocytter og markofager. Som anvendt heri menes inflammasjon å resultere fra en respons av det ikke-spesifikke forsvarssystem dersom inflammasjonen skyldes, medieres ved eller er forbundet med en reaksjon av det ikke-spesifikke forsvarssystem. Eksempler på inflammasjon som i det minste delvis er et resultat av en reaksjon av det ikke-spesifikke forsvarssystem inkluderer inflammasjon forbundet med tilstander som ARDS eller syndromer med skader hos flere organer sekundært .til sepsis, traume eller blødning, reperfusjonsskade av myokardvev eller annet vev, akutt glomerulonefritt, reaktiv artritt, dermatoser med aktutte inflammatoriske komponenter, akutt purulent meningitt eller andre inflammatoriske sykdommer i sentralnervesystemet som slag, termiske skader, hemodialyse, leukaferese, ulcerøs kolitt, Crohn<*>s sykdom, nekrotiserende enterokolitt, granulocytt-transfusjon-assosierte syndromer og cytokinindusert toksisitet. Many inflammatory reactions are due to reactions of the "non-specific defense system" and are mediated by leukocytes that are not capable of immunological memory. Such cells include granulocytes and macrophages. As used herein, inflammation is meant to result from a response of the non-specific defense system if the inflammation is caused by, mediated by or associated with a reaction of the non-specific defense system. Examples of inflammation resulting at least in part from a response of the nonspecific defense system include inflammation associated with conditions such as ARDS or multiple organ injury syndromes secondary to sepsis, trauma or hemorrhage, reperfusion injury of myocardial tissue or other tissues, acute glomerulonephritis, reactive arthritis, dermatoses with acute inflammatory components, acute purulent meningitis or other inflammatory diseases of the central nervous system such as stroke, thermal injuries, hemodialysis, leukapheresis, ulcerative colitis, Crohn's disease, necrotizing enterocolitis, granulocyte transfusion-associated syndromes and cytokine-induced toxicity.

De anti-inflammatoriske midler som anvendes i henhold til oppfinnelsen er forbindelser som spesifikt kan antagonisere interaksjonen av CD-18-komplekset på granulocytter med endotelceller. The anti-inflammatory agents used according to the invention are compounds which can specifically antagonize the interaction of the CD-18 complex on granulocytes with endothelial cells.

B. Undertrykkere av avstøtning av organer og vev B. Suppressors of organ and tissue rejection

Da ICAM-3, særlig i oppløselig form, kan virke på samme måte som et antistoff overfor medlemmer av CD-18-familien, kan det anvendes til å undertrykke avstøtning av organer eller vev som skyldes hvilken som helst av de cellulære adhesjonsav-hengige funksjoner. Dessuten kan et anti-ICAM-antistoff, funksjonelle derivater av ICAM-3 og antagonister av ICAM-3 også anvendes til å undertrykke slik avstøting. Since ICAM-3, particularly in soluble form, can act similarly to an antibody against members of the CD-18 family, it can be used to suppress organ or tissue rejection resulting from any of the cellular adhesion-dependent functions . Moreover, an anti-ICAM antibody, functional derivatives of ICAM-3 and antagonists of ICAM-3 can also be used to suppress such rejection.

ICAM-3 og anti-ICAM-3-antistoffer kan anvendes for å forhindre avstøting av faste organer eller vev, f.eks. nyre, avstøting av ikke-faste organer som f.eks. benmarg eller til å modifisere autoimmune responser i pattedyrindividet. Det er viktig at anvendelsen av monoklonale antistoffer som kan gjenkjenne ICAM-3 kan tillate at man utfører organtransplan-tasjoner selv mellom individer med ikke overensstemmende HLA. ICAM-3 and anti-ICAM-3 antibodies can be used to prevent solid organ or tissue rejection, e.g. kidney, rejection of non-solid organs such as e.g. bone marrow or to modify autoimmune responses in the mammalian subject. It is important that the use of monoclonal antibodies which can recognize ICAM-3 can allow organ transplants to be carried out even between individuals with incompatible HLA.

C. Supplement til innføring av antigenisk material tilført C. Supplement for introducing antigenic material added

for terapeutiske og diagnostiske formål for therapeutic and diagnostic purposes

Immunresponser overfor terapeutiske eller diagnostiske midler som f.eks. bovint insulin, interferon, vevstypeplasminogen-aktivator eller mus-monoklonale antistoffer forbedrer i alt vesentlig den terapeutiske eller diagnostiske verdi av slike midler, og fører i noen tilfeller til sykdommer som serum-sykdom. En slik situasjon kan avhjelpes gjennom bruken av antistoffene som anvendes i henhold til oppfinnelsen. Anti-ICAM-3-antistoffer kan tilføres i kombinasjon med det terapeutiske eller diagnostiske middel. Tilførsel av antistoffet hindrer at resipienten gjenkjenner midlet og hindrer derfor at resipienten initierer en immunrespons mot dette. Fravær av en slik immunrespons gjør at pasienten kan motta ytterligere tilførsler av terapeutiske eller diagnostiske midler. Immune responses to therapeutic or diagnostic agents such as bovine insulin, interferon, tissue type plasminogen activator or mouse monoclonal antibodies substantially improve the therapeutic or diagnostic value of such agents, and in some cases lead to diseases such as serum sickness. Such a situation can be remedied through the use of the antibodies used according to the invention. Anti-ICAM-3 antibodies can be administered in combination with the therapeutic or diagnostic agent. Supply of the antibody prevents the recipient from recognizing the agent and therefore prevents the recipient from initiating an immune response against it. Absence of such an immune response allows the patient to receive further infusions of therapeutic or diagnostic agents.

ICAM-3 (særlig i oppløseliggjort form) eller dets funksjonelle derivater kan anvendes alene eller i kombinasjon med ICAM-1 eller ICAM-2 eller med antistoffer som kan binde til LFA-l i behandlingen av sykdom. I oppløseliggjort form kan slike molekyler således anvendes til å inhibere avstøtinger av organer eller vev. ICAM-3 eller dets funksjonelle derivater kan anvendes på samme måte som anti-ICAM-3-antistoffer for å nedsette immunogeniteten til terapeutiske eller diagnostiske midler. ICAM-3 (especially in solubilized form) or its functional derivatives can be used alone or in combination with ICAM-1 or ICAM-2 or with antibodies that can bind to LFA-1 in the treatment of disease. In solubilized form, such molecules can thus be used to inhibit rejection of organs or tissues. ICAM-3 or its functional derivatives can be used in the same manner as anti-ICAM-3 antibodies to reduce the immunogenicity of therapeutic or diagnostic agents.

D. Undertrykkere av tumormetastaser D. Suppressors of tumor metastasis

Midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen kan også anvendes for å undertrykke metastaser av en hematopoetisk tumorcelle som krever et funksjonelt medlem av CD-18-familien for migrering. En pasient med behov for slik behandling kan få en mengde av et slikt middel som er tilstrekkelig til å undertrykke de nevnte metastaser. The agents used according to the invention can also be used to suppress metastases of a hematopoietic tumor cell that requires a functional member of the CD-18 family for migration. A patient in need of such treatment may receive an amount of such an agent sufficient to suppress said metastases.

Det er videre tilveiebragt en metode for å undertrykke veksten av en ICAM-3-uttrykkende tumorcelle. Den nevnte metode omfatter spesielt at det til en pasient med behov for slik behandling tilføres en mengde av et middel som er tilstrekkelig til å undertrykke den nevnte vekst. Passende midler inkluderer et antistoff som kan binde til ICAM-3 og et fragment av et antistoff idet nevnte fragment kan binde til ICAM-3. A method for suppressing the growth of an ICAM-3 expressing tumor cell is further provided. The said method includes in particular that a quantity of an agent which is sufficient to suppress said growth is added to a patient in need of such treatment. Suitable agents include an antibody capable of binding to ICAM-3 and a fragment of an antibody, said fragment capable of binding to ICAM-3.

E. Undertrykkelse av HIV-infeksjon og forhindring av spredning av HIV-infiserte celler E. Suppression of HIV infection and prevention of proliferation of HIV-infected cells

Det er videre blitt tilveiebragt en metode for å undertrykke HIV-infeksjon. Nevnte metode omfatter spesielt tilførsel til et HIV-infisert individ av en effektiv mengde av et HIV-in-feksjonsundertrykkende middel. Skjønt metoden spesielt er en metode for å undertrykke HIV-1-infeksjon, skal det forstås at metoden kan anvendes på en hvilken som helst HIV-variant (som f.eks. HIV-2) som kan infisere celler på en måte som kan undertrykkes ved hjelp av midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen. Slike varianter er ekvivalentene av HIV-1. A method for suppressing HIV infection has also been provided. Said method particularly comprises administering to an HIV-infected individual an effective amount of an HIV infection-suppressing agent. Although the method is specifically a method for suppressing HIV-1 infection, it should be understood that the method can be applied to any HIV variant (such as HIV-2) capable of infecting cells in a suppressible manner by means of the means used according to the invention. Such variants are the equivalents of HIV-1.

Ekspresjon av LFA-l og i noen tilfeller LFA-l's bindingsligand stimulert ved HIV-infeksjon, fremmer celle-til-celle-adherensreaksjoner som kan øke kontakttiden til infiserte med ikke-infiserte celler, noe som forenkler overføring av virus fra infiserte til ikke-infiserte celler. Midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen som kan modulere LFA-l/ ligand interaksjoner er således i stand til å undertrykke infeksjon med HIV og særlig HIV-1. En metode hvorved molekyler som inhiberer LFA-l/ligand interaksjoner kan undertrykke HIV-infeksjon ved å svekke den evnen som LFA-l-liganden uttrykt ved HIV-infiserte celler har til å binde til CD11/CD18-reseptorer i en frisk T-celle. Alternativt kan molekyler som inhiberer LFA-l/ligand interaksjoner svekke den evnen som CD11/CD18-reseptorene uttrykt ved HIV-infiserte celler har til å binde til LFA-l av en frisk T-celle. For å svekke en celles evne til å binde til CDlla/CD18-reseptoren eller til LFA-l-bindingsliganden, er det mulig å anvende ICAM-3, et fragment av ICAM-3, eller anti-ICAM-3-antistoffer. Expression of LFA-1 and, in some cases, LFA-1's binding ligand stimulated by HIV infection, promotes cell-to-cell adhesion reactions that can increase the contact time of infected with uninfected cells, facilitating transmission of virus from infected to uninfected infected cells. The agents used according to the invention which can modulate LFA-1/ligand interactions are thus capable of suppressing infection with HIV and particularly HIV-1. A method by which molecules that inhibit LFA-1/ligand interactions can suppress HIV infection by impairing the ability of the LFA-1 ligand expressed by HIV-infected cells to bind to CD11/CD18 receptors on a healthy T cell . Alternatively, molecules that inhibit LFA-1/ligand interactions may impair the ability of the CD11/CD18 receptors expressed by HIV-infected cells to bind to LFA-1 of a healthy T cell. To impair a cell's ability to bind to the CD11a/CD18 receptor or to the LFA-1 binding ligand, it is possible to use ICAM-3, a fragment of ICAM-3, or anti-ICAM-3 antibodies.

Midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen skal gis til resipientindividene i en mengde som er tilstrekkelig til å oppnå en undertrykkelse av HIV-infeksjon. En mengde sies å være tilstrekkelig til å "undertrykke" HIV-infeksjon dersom doseringen, tilførselsmåte osv. av midlet er tilstrekkelig til å nedsette eller forhindre slik HIV-infeksjon. Midlene skal gis til pasienter som er eksponert for eller som innehar HIV-infeksjon. The agents used according to the invention must be given to the recipient individuals in an amount sufficient to achieve a suppression of HIV infection. An amount is said to be sufficient to "suppress" HIV infection if the dosage, method of administration, etc. of the agent is sufficient to reduce or prevent such HIV infection. The funds must be given to patients who are exposed to or who have HIV infection.

Midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen kan enten være for et "profylaktisk " eller "terapeutisk" formål i behandlingen av HIV-infeksjon. Ved profylaktisk behandling gis midlet før noe symptom på virusinfeksjon (f.eks. før eller kort etter tidspunktet for slik infeksjon, men før symptomer på slik infeksjon). Den profylaktiske tilførsel av midlet tjener til å forhindre eller nedsette en etterfølgende HIV-inf eks jon. Ved terapeutisk anvendelse gis midlet ved (eller kort etter) oppdagelsen av virusinfiserte celler. Den terapeutiske tilførselen av midlet tjener til å svekke enhver ytterligere HIV-infeksjon. The agents used according to the invention can either be for a "prophylactic" or "therapeutic" purpose in the treatment of HIV infection. In the case of prophylactic treatment, the agent is given before any symptom of viral infection (e.g. before or shortly after the time of such infection, but before symptoms of such infection). The prophylactic administration of the agent serves to prevent or reduce a subsequent HIV infection. In therapeutic use, the agent is given at (or shortly after) the discovery of virus-infected cells. The therapeutic administration of the agent serves to weaken any further HIV infection.

Midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen gis således enten før inntreden av virusinfeksjon (for å undertrykke den forventede HIV-infeksjon) eller etter reell påvisning av slike virusinfiserte celler (for å undertrykke ytterligere infeksjon). The agents used according to the invention are thus given either before the onset of viral infection (to suppress the expected HIV infection) or after actual detection of such virus-infected cells (to suppress further infection).

Det tilveiebringes videre en forbedret terapi for AIDS og et utvidet middel for å undertrykke HIV-infeksjon og særlig HIV-1-infeksjon og som omfatter samtidig tilførsel av: (I) ICAM-l, et oppløselig ICAM-3-derivat, CDll (enten CDlla, CDllb eller CDllc), et oppløselig CDll-derivat, CD18, et oppløselig CD18-derivat eller en CD11/CD18-heterodimer, eller et oppløselig derivat av en CD11/CD18-heterodimer og/eller There is further provided an improved therapy for AIDS and an extended means of suppressing HIV infection and particularly HIV-1 infection and comprising co-administration of: (I) ICAM-1, a soluble ICAM-3 derivative, CD11 (either CDlla, CDllb or CDllc), a soluble CDll derivative, CD18, a soluble CD18 derivative or a CD11/CD18 heterodimer, or a soluble derivative of a CD11/CD18 heterodimer and/or

(II) et antistoff som kan binde til ICAM-3 med (II) an antibody that can bind to ICAM-3 with

(III) celle- eller partikkelassosiert CD4 eller et opp-løselig derivat av CD4 og/eller (IV) et molekyl (foretrukket et antistoff eller antistoff-fragment) som kan binde til CD4. (III) cell- or particle-associated CD4 or a soluble derivative of CD4 and/or (IV) a molecule (preferably an antibody or antibody fragment) which can bind to CD4.

Det er også tilveiebragt en metode for å undertrykke migreringen av HIV-infiserte celler. Nevnte metode omfatter spesielt tilførsel av en effektiv mengde av et anti-migre-ringsmiddel til et HIV-infisert individ. Also provided is a method of suppressing the migration of HIV-infected cells. Said method particularly comprises administering an effective amount of an anti-migration agent to an HIV-infected individual.

Anti-migreringsmidlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen inkluderer ICAM-3, eller anti-ICAM-3-antistoffer som kan svekke en HIV-infisert T-celles evne til å binde til en LFA-1-ligand. Antistoffer som binder til ICAM-3 vil undertrykke migrering ved å svekke evnen til ICAM-3 uttrykt ved HIV-inf iserte T-celler til å binde til celler som uttrykker en CD11/CD18-reseptor. For å svekke en celles evne til å binde til CDlla/CDl8-reseptoren er det mulig å anvende et antistoff som kan binde til ICAM-3. The anti-migratory agents used according to the invention include ICAM-3, or anti-ICAM-3 antibodies which can impair the ability of an HIV-infected T cell to bind to an LFA-1 ligand. Antibodies that bind to ICAM-3 will suppress migration by impairing the ability of ICAM-3 expressed by HIV-infected T cells to bind to cells expressing a CD11/CD18 receptor. In order to weaken a cell's ability to bind to the CD11a/CD18 receptor, it is possible to use an antibody that can bind to ICAM-3.

Midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen skal gis til mottagende individer i en mengde som er tilstrekkelig til å undertrykke migreringen av HIV (eller andre virus) infiserte T-celler. En mengde sies å være tilstrekkelig til å "undertrykke" migrering av T-celler dersom doseringen, tilførsels-måten osv. av midlet er tilstrekkelig til å redusere eller forhindre slik migrering. The agents used according to the invention are to be given to recipient individuals in an amount sufficient to suppress the migration of HIV (or other virus) infected T cells. An amount is said to be sufficient to "suppress" migration of T cells if the dosage, method of administration, etc. of the agent is sufficient to reduce or prevent such migration.

Tilførselen av en eller flere slike forbindelser kan enten være for et "profylaktisk" eller "terapeutisk" formål. Ved profylaktisk tilførsel, gis midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen før symptomene på virusinfeksjon (f.eks. før, ved eller kort etter tidspunktet for slik infeksjon, men før noen symptomer på slik infeksjon). Den profylaktiske tilførsel av midlene tjener til å forhindre eller nedsette enhver etterfølgende migrering av virusinfiserte T-celler. Ved terapeutisk tilførsel, tilføres midlet ved (eller kort etter) oppdagelsen av virusinfiserte T-celler. Terapeutisk tilførsel av midlet tjener til å nedsette enhver ytterligere migrering av slike T-celler. The supply of one or more such compounds may be either for a "prophylactic" or "therapeutic" purpose. In the case of prophylactic administration, the agents used according to the invention are given before the symptoms of viral infection (e.g. before, at or shortly after the time of such infection, but before any symptoms of such infection). The prophylactic administration of the agents serves to prevent or reduce any subsequent migration of virus-infected T cells. In the case of therapeutic administration, the agent is administered at (or shortly after) the detection of virus-infected T cells. Therapeutic administration of the agent serves to reduce any further migration of such T cells.

Midlene som anvendes ifølge den foreliggende oppfinnelse kan således gis enten før inntreden av virusinfeksjon (for å undertrykke den forventede migrering av infiserte T-celler) eller etter den reelle oppdagelse av slike virusinfiserte celler. The agents used according to the present invention can thus be given either before the onset of virus infection (to suppress the expected migration of infected T cells) or after the actual detection of such virus-infected cells.

F. Behandling av astma F. Treatment of asthma

I en ytterligere utførelsesform av den foreliggende oppfinnelse anvendes et middel som kan modulere LFA-l/ICAM-3-interaksjoner i behandlingen av astma. Denne metode omfatter spesielt tilførsel av effektiv mengde av et anti-astmamiddel til et individ med behov for slik behandling. Anti-astmamidlene som anvendes i overensstemmelse med oppfinnelsen inkluderer ICAM-3, et fragment av ICAM-3, eller anti-lCAM-3-antistoffer som kan svekke en celles evne til å binde til et LFA-l. Antistoffer som binder til ICAM-3 vil undertrykke migreringen av eosinofiler ved å svekke den evnen som ICAM-3 uttrykt på disse celler har til å binde til celler som uttrykker en CDll/CD18-reseptor. In a further embodiment of the present invention, an agent which can modulate LFA-1/ICAM-3 interactions is used in the treatment of asthma. This method particularly comprises administering an effective amount of an anti-asthma agent to an individual in need of such treatment. The anti-asthma agents used in accordance with the invention include ICAM-3, a fragment of ICAM-3, or anti-lCAM-3 antibodies which can impair a cell's ability to bind to an LFA-1. Antibodies that bind to ICAM-3 will suppress the migration of eosinophils by impairing the ability of ICAM-3 expressed on these cells to bind to cells expressing a CD11/CD18 receptor.

Anti-astmamidlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen skal tilføres til resipientindividet i en mengde som er tilstrekkelig til å lette eller nedsette alvorligheten, graden eller varigheten av astmasymptomer. The anti-asthma agents used according to the invention must be administered to the recipient individual in an amount sufficient to ease or reduce the severity, degree or duration of asthma symptoms.

Midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen kan tilføres enten alene eller i kombinasjon med et eller flere ytterligere anti-astmamidler (som metylxantiner) (som teofyllin), beta-adrenergiske agonister (som katekolaminer, resorcinoler, saligeniner og efedrin), glukokortikoider (som hydrokortison), kromoner (som kromlyn-natrium) og antikolinergiske midler (som atropin) for å nedsette mengden av slike nød-vendige midler for å behandle astmasymptomer. The agents used according to the invention can be administered either alone or in combination with one or more additional anti-asthma agents (such as methylxanthines) (such as theophylline), beta-adrenergic agonists (such as catecholamines, resorcinols, saligenins and ephedrine), glucocorticoids (such as hydrocortisone ), chromones (such as cromlyn sodium) and anticholinergic agents (such as atropine) to decrease the amount of such agents needed to treat asthma symptoms.

Tilførselen av midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen kan f.eks. være for enten et "profylaktisk" eller "terapeutisk" formål. For profylaktisk anvendelse gis midlet før inntreden av astmasymptomer. Den profylaktiske tilførsel av midlet tjener til å forhindre eller svekke enhver etter-følgende astmatisk respons. Ved terapeutisk anvendelse gis midlet ved (eller kort etter) inntreden av et astmasymptom. Den terapeutiske tilførsel av midlet tjener til å svekke enhver foreliggende astmatisk episode. Midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen kan således enten gis før inntreden av en forventet astmatisk episode (for å nedsette den forventede alvorlighet, varighet eller grad av episoden) eller etter initieringen av episoden. The supply of the agents used according to the invention can e.g. be for either a "prophylactic" or "therapeutic" purpose. For prophylactic use, the agent is given before the onset of asthma symptoms. The prophylactic administration of the agent serves to prevent or attenuate any subsequent asthmatic response. For therapeutic use, the agent is given at (or shortly after) the onset of an asthma symptom. The therapeutic administration of the agent serves to attenuate any present asthmatic episode. The agents used according to the invention can thus either be given before the onset of an expected asthmatic episode (to reduce the expected severity, duration or degree of the episode) or after the initiation of the episode.

G. Anvendelser for diagnose og prognose G. Applications for diagnosis and prognosis

Monoklonale antistoffer som kan binde til ICAM-3 kan anvendes som et middel for å avbilde eller visualisere stedene av Monoclonal antibodies that can bind to ICAM-3 can be used as a means of imaging or visualizing the sites of

ICAM-ekspresjon og inflammasjon i en pasient. Ved en slik anvendelse blir anti-ICAM-3-monoklonale antistoffer merket for påvisning, gjennom anvendelse av radioisotoper, affini-tetsmarkører (som biotin, avidin osv.), fluorescerende markører eller paramagnetiske atomer. Prosedyrer for å gjen-nomføre slik merking er vel kjent innen teknikken. De merkede antistoffer kan deretter anvendes for diagnostisk avbilding. Klinisk anvendelse av antistoffer i diagnostisk avbildning er omtalt av Grossman, H.B., Uroi. Clin. North. Amer. 13:465-474 (1986), Unger, E.C., et al., Invest. Radio1. 20:693-700 (1985), og Khaw, B.A., et al., Science 209:295-297 ICAM expression and inflammation in a patient. In such an application, anti-ICAM-3 monoclonal antibodies are labeled for detection, through the use of radioisotopes, affinity labels (such as biotin, avidin, etc.), fluorescent labels or paramagnetic atoms. Procedures for carrying out such labeling are well known in the art. The labeled antibodies can then be used for diagnostic imaging. Clinical use of antibodies in diagnostic imaging is discussed by Grossman, H.B., Uroi. Clin. North. Amer. 13:465-474 (1986), Unger, E.C., et al., Invest. Radio1. 20:693-700 (1985), and Khaw, B.A., et al., Science 209:295-297

(1980). (1980).

Tilstedeværelsen av ICAM-3-ekspresjon kan også påvises gjennom bruken av hybridiseringsprober som mRNA, cDNA, genomisk DNA eller syntetiske oligonukleotidprober som binder til ICAM-3-gensekvenser eller ICAM-3-mRNA-sekvenser som er tilstede i en celle som uttrykker ICAM-3. Teknikker for å gjennomføre slike hybridiseringsbestemmelser er beskrevet av Maniatis, T. et al., i Molecular Cloning, a Laboratory Manual, Coldspring Harbour, NY (1982) og av Haymes, B.D. et al., i: Nucleic Acid Hybridization, a Practical Approach, IRL Press, Washington DC (1985). The presence of ICAM-3 expression can also be detected through the use of hybridization probes such as mRNA, cDNA, genomic DNA, or synthetic oligonucleotide probes that bind to ICAM-3 gene sequences or ICAM-3 mRNA sequences present in a cell expressing ICAM- 3. Techniques for performing such hybridization assays are described by Maniatis, T. et al., in Molecular Cloning, a Laboratory Manual, Coldspring Harbor, NY (1982) and by Haymes, B.D. et al., in: Nucleic Acid Hybridization, a Practical Approach, IRL Press, Washington DC (1985).

Påvisningen av foci av ICAM-3 ekspresjon ved bruk av merkede antitstoffer eller nukleinsyreprober kan anvendes i diagnosen av tumorutvikling. I en diagnostisk utførelsesform fjernes vevsprøver eller blodprøver fra et individ og inkuberes i nærvær av antistoffer som er eller kan merkes for påvisning. I en foretrukket utførelsesform gjennnomføres denne teknikk på en ikke-invasiv måte gjennom bruken av magnetisk avbilding, fluorografi osv. En slik diagnostisk test kan anvendes for å måle organtransplantatresipienter, f.eks. nyrer, for tidlige tegn på eventuell vevsavstøtning. Slike analyser kan også gjennomføres for å bestemme et individs disposisjon for revmatoid artritt eller andre kroniske inflammatoriske sykdommer . The detection of foci of ICAM-3 expression using labeled antibodies or nucleic acid probes can be used in the diagnosis of tumor development. In a diagnostic embodiment, tissue samples or blood samples are removed from an individual and incubated in the presence of antibodies that are or can be labeled for detection. In a preferred embodiment, this technique is performed in a non-invasive manner through the use of magnetic imaging, fluorography, etc. Such a diagnostic test can be used to measure organ transplant recipients, e.g. kidneys, for early signs of possible tissue rejection. Such analyzes can also be carried out to determine an individual's predisposition to rheumatoid arthritis or other chronic inflammatory diseases.

Ved radioaktiv merking av anti-ICAM-3-antistoffer eller anti-stof f -f ragmenter er det f.eks. mulig å påvise antigenet gjennom bruken av radioimmunoassays. En god beskrivelse av en radioimmunoassay (RIA) finner man i Laboratory Techniques and Biochemistry in Molecular Biology, etter Work, T.S., et al., North Holland Publishing Company, NY (1978), med særlig henvisning til kapitlet med tittelen "An Introduction til Radioimmune Assay and Related Techniques" etter Chard,T. Alternativt kan antistoffet merkes med en fluorescerende forbindelse, et enzym eller andre kjente passende markører. In the case of radioactive labeling of anti-ICAM-3 antibodies or anti-substance f fragments, there is e.g. possible to detect the antigen through the use of radioimmunoassays. A good description of a radioimmunoassay (RIA) can be found in Laboratory Techniques and Biochemistry in Molecular Biology, by Work, T.S., et al., North Holland Publishing Company, NY (1978), with particular reference to the chapter entitled "An Introduction to Radioimmune Assay and Related Techniques" by Chard,T. Alternatively, the antibody can be labeled with a fluorescent compound, an enzyme or other known suitable markers.

I tillegg til å lokalisere inflammasjonssteder kan antistoffer som kan binde til ICAM-3 anvendes for å analysere biologiske fluider for tilstedeværelsen av sirkulerende ICAM-3 ved anvendelse av et hvilket som helst av de vanlig anvendte medier for fluidanalyser. Tilstedeværelsen av sirkulerende ICAM-3 i en fluid prøve indikerer en inflammatorisk respons eller andre ICAM-3-medierte biologiske funksjoner. I tillegg er tilstedeværelsen av ICAM-3 i fostervann forbundet med komplikasjoner som oppstår under graviditet. Ethvert biologisk fluid kan anvendes for analysen. De foretrukne biologiske fluider er imidlertid blod, serum, plasma, leddvæske, fostervann, spinalvæske eller urin. In addition to localizing sites of inflammation, antibodies capable of binding to ICAM-3 can be used to analyze biological fluids for the presence of circulating ICAM-3 using any of the commonly used media for fluid analyses. The presence of circulating ICAM-3 in a fluid sample indicates an inflammatory response or other ICAM-3-mediated biological functions. In addition, the presence of ICAM-3 in amniotic fluid is associated with complications that occur during pregnancy. Any biological fluid can be used for the analysis. However, the preferred biological fluids are blood, serum, plasma, synovial fluid, amniotic fluid, spinal fluid or urine.

VIII. Tilførsel av pre parater VIII. Supply of preparations

De terapeutiske virkninger av ICAM-3 kan oppnås ved at hele ICAM-3-molekylet gis til en pasient eller hvilke som helst terapeutisk aktive peptidfragmenter derav. Av særlig interesse er terapeutisk aktive peptidfragmenter av ICAM-3 som er oppløselige. The therapeutic effects of ICAM-3 can be achieved by administering the entire ICAM-3 molecule to a patient or any therapeutically active peptide fragments thereof. Of particular interest are therapeutically active peptide fragments of ICAM-3 that are soluble.

ICAM-3 og dets funksjonelle derivater kan oppnås syntetisk ved bruk av rekombinant DNA-teknologi, ved proteolyse eller ved en kombinasjon av slike metoder. De terapeutiske for-deler med ICAM-3 kan økes ved bruk av funksjonelle derivater av ICAM-3 som har ytterligere adderte aminosyrerester for å øke kobling til bærer eller for å øke aktiviteten av ICAM-3. Funksjonelle derivater av ICAM-3 som mangler visse aminosyrerester eller som inneholder endrede aminosyrerester kan anvendes så lenge slike derivater utviser eller virker inn på en biologisk eller farmakologisk aktivitet av ICAM-3. ICAM-3 and its functional derivatives can be obtained synthetically using recombinant DNA technology, by proteolysis or by a combination of such methods. The therapeutic benefits of ICAM-3 can be increased by the use of functional derivatives of ICAM-3 that have further added amino acid residues to increase binding to the carrier or to increase the activity of ICAM-3. Functional derivatives of ICAM-3 that lack certain amino acid residues or that contain altered amino acid residues can be used as long as such derivatives exhibit or affect a biological or pharmacological activity of ICAM-3.

Både antistoffene som anvendes i henhold til oppfinnelsen og ICAM-3-molekylet som angitt heri sies å være "i alt vesentlig uten naturlige kontaminanter" dersom preparater som inneholder disse i det vesentlige ikke inneholder materialer som normalt og naturlig finnes sammen med disse produkter. Both the antibodies used in accordance with the invention and the ICAM-3 molecule as stated herein are said to be "substantially free of natural contaminants" if preparations containing these essentially do not contain materials that are normally and naturally found together with these products.

Antistoffer og biologisk aktive fragmenter derav (enten polyklonale eller monoklonale) som kan binde til ICAM-3 kan enten produseres ved hjelp av et dyr eller ved hjelp av en vevskultur eller ved hjelp av rekombinant DNA-teknikker. Antibodies and biologically active fragments thereof (either polyclonal or monoclonal) which can bind to ICAM-3 can either be produced by means of an animal or by means of a tissue culture or by means of recombinant DNA techniques.

Tilførsel av ICAM-3 eller molekyler avledet fra ICAM-3 kan gjennomføres alene eller i kombinasjon med ICAM-1 og/eller ICAM-2. Tilførsel av anti-ICAM-3-antistoffer eller andre molekyler som kan binde til ICAM-3 eller til molekyler avledet fra ICAM-3 kan gjennomføres alene eller i kombinasjon med anti-ICAM-l-antistoffer og/eller anti-ICAM-2-antistoffer. Ved tilførsel til en pasient av antistoffer eller antistoff-fragmenter som kan binde til ICAM-3 eller ved tilførsel av ICAM-3 (eller et fragment, variant eller derivat derav) til en mottagende pasient vil dosen av tilført middel variere avhengig av slike faktorer som pasientens alder, vekt, høyde, kjønn, den generelle medisinske tilstand, tidligere medisinsk historie osv. Det er generelt ønskelig å gi mottageren en dose antistoff som er i området fra omtrent 1 pg/kg til Delivery of ICAM-3 or molecules derived from ICAM-3 can be carried out alone or in combination with ICAM-1 and/or ICAM-2. Administration of anti-ICAM-3 antibodies or other molecules that can bind to ICAM-3 or to molecules derived from ICAM-3 can be carried out alone or in combination with anti-ICAM-1 antibodies and/or anti-ICAM-2- antibodies. When administering to a patient antibodies or antibody fragments that can bind to ICAM-3 or when administering ICAM-3 (or a fragment, variant or derivative thereof) to a receiving patient, the dose of administered agent will vary depending on such factors as the patient's age, weight, height, sex, general medical condition, past medical history, etc. It is generally desirable to give the recipient a dose of antibody that ranges from about 1 pg/kg to

10 mg/kg (pasientens kroppsvekt), skjønt en mindre eller større dose kan tilføres. Ved tilførsel av ICAM-3-molekyler eller deres funksjonelle derivater til en pasient tilføres slike molekyler foretrukket i en dose som også strekker seg fra omtrent 1 pg/kg til 10 mg/kg (pasientens kroppsvekt) skjønt en høyere eller mindre dose også kan tilføres. Som omtalt i det foregående kan den terapeutiske effektive dose 10 mg/kg (patient's body weight), although a smaller or larger dose can be given. When administering ICAM-3 molecules or their functional derivatives to a patient, such molecules are preferably administered in a dose also ranging from about 1 pg/kg to 10 mg/kg (patient's body weight), although a higher or lower dose may also be administered . As discussed above, the therapeutically effective dose may

nedsettes dersom anti-ICAM-3-antistoffet tilføres sammen med et anti-LFA-l-antistoff, et anti-ICAM-l-antistoff og/eller et anti-ICAM-2-antistoff. Som anvendt heri sies en forbindelse å være tilført sammen med en annen forbindelse når tilførsel- is reduced if the anti-ICAM-3 antibody is added together with an anti-LFA-1 antibody, an anti-ICAM-1 antibody and/or an anti-ICAM-2 antibody. As used herein, a compound is said to be supplied together with another compound when supply-

en av de to forbindelser er så nær hverandre i tid at begge forbindelser kan påvises samtidig i pasientens serum. one of the two compounds is so close to each other in time that both compounds can be detected simultaneously in the patient's serum.

Både antistoffet som kan kan binde til ICAM-3 og selve ICAM-3 kan tilføres til pasientene intravenøst, intramuskulært, subkutant, enteralt, topisk eller parenteralt. Når antistoffer eller ICAM-3 tilføres ved injeksjon, kan tilførselen være ved kontinuerlige injeksjoner eller ved enkle eller multiple boluser. Both the antibody which can bind to ICAM-3 and ICAM-3 itself can be administered to the patients intravenously, intramuscularly, subcutaneously, enterally, topically or parenterally. When antibodies or ICAM-3 are administered by injection, the administration can be by continuous injections or by single or multiple boluses.

Midlene som anvendes i overensstemmelse med oppfinnelsen skal gies til resipientindividene i en mengde som er tilstrekkelig til å være "fysiologisk effektiv". En mengde sies å være fysiologisk effektiv dersom dosen, tilførselsmåten osv. av midlet er tilstrekkelig til å nedsette eller forhindre den fysiologiske virkning forbundet med ICAM-3. Et av midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen gies f.eks. til en pasient for det formål å undertrykke inflammasjon og sies å være fysiologisk effektivt dersom den gies i en tilstrekkelig mengde til å "undertrykke" inflammasjon. The agents used in accordance with the invention must be given to the recipient individuals in an amount sufficient to be "physiologically effective". An amount is said to be physiologically effective if the dose, method of administration, etc. of the agent is sufficient to reduce or prevent the physiological effect associated with ICAM-3. One of the agents used according to the invention is given, e.g. to a patient for the purpose of suppressing inflammation and is said to be physiologically effective if administered in an amount sufficient to "suppress" inflammation.

I tillegg kan anti-ICAM-3-antistoffer eller et fragment derav tilføres enten alene eller i kombinasjon med ett eller flere ytterligere immunundertrykkende midler {særlig til en resipi-ent av et organ- eller vevstransplantat). Formålet for til-førselen av en eller flere slike forbindelser kan være enten "profylaktisk" eller "terapeutisk". Ved profylaktisk til-førsel gies en eller flere av de immunundertrykkende forbindelser før noen inflammatorisk respons eller symptom, (f.eks. før, ved eller kort etter tidspunktet for organ- eller vevstransplantasjon, men før noen symptomer på organavstøting). Den profylaktiske tilførsel av en eller flere av forbindelsene tjener til å forhindre eller nedsette enhver etterfølg-ende inflammatorisk respons (som f.eks. avstøting av et transplantert organ eller vev osv.). Ved terapeutisk til-førsel gies en eller flere av forbindelsene ved (eller kort etter) inntreden av et symptom på reell inflammasjon (som f.eks. organ- eller vevsavstøting). Terapeutisk tilførsel av en eller flere av forbindelsene tjener til å nedsette enhver reell inflammasjon {som f.eks. avstøting av et transplantert fast organ eller vev, f.eks. nyre eller av ikke-faste organer som f.eks. benmarg). In addition, anti-ICAM-3 antibodies or a fragment thereof can be administered either alone or in combination with one or more additional immunosuppressive agents (particularly to a recipient of an organ or tissue transplant). The purpose of the supply of one or more such compounds can be either "prophylactic" or "therapeutic". In the case of prophylactic administration, one or more of the immunosuppressive compounds are given before any inflammatory response or symptom, (eg before, at or shortly after the time of organ or tissue transplantation, but before any symptoms of organ rejection). The prophylactic administration of one or more of the compounds serves to prevent or reduce any subsequent inflammatory response (such as rejection of a transplanted organ or tissue, etc.). In the case of therapeutic administration, one or more of the compounds are given at (or shortly after) the onset of a symptom of real inflammation (such as organ or tissue rejection). Therapeutic administration of one or more of the compounds serves to reduce any real inflammation {such as e.g. rejection of a transplanted solid organ or tissue, e.g. kidney or of non-fixed organs such as e.g. bone marrow).

De anti-inflammatoriske midler som anvendes i henhold til oppfinnelsen kan således gies enten før inntreden av inflammasjon (for å undertrykke en forventet inflammasjon) eller etter initiering av inflammasjon. The anti-inflammatory agents used according to the invention can thus be given either before the onset of inflammation (to suppress an expected inflammation) or after the initiation of inflammation.

Et preparat sies å være "farmakologisk tålbart" dersom til-førselen derav kan tolereres av enhver resipientpasient. Et slikt middel tilføres i en "terapeutisk effektiv mengde" dersom mengden som tilføres er fysiologisk signifikant. Et middel er fysiologisk signifikant dersom tilstedeværelsen av dette resulterer i en påvisbar forandring i fysiologien til en resipientpasient. A preparation is said to be "pharmacologically tolerable" if its administration can be tolerated by any recipient patient. Such an agent is administered in a "therapeutically effective amount" if the amount administered is physiologically significant. An agent is physiologically significant if its presence results in a detectable change in the physiology of a recipient patient.

Antistoffene og ICAM-3-molekylene som anvendes i henhold til oppfinnelsen kan utformes i henhold til kjente metoder for fremstilling av farmasøytisk tålbare preparater hvorved disse materialer eller deres funksjonelle derivater kombineres med en farmasøytisk tålbar bærer. Passende bærere og deres utforming inklusive andre humane proteiner, f.eks. humant serumalbumin, er f.eks. beskrevet i Remington's Pharmaceutical Sciences (16. utg., Osol, A.,Ed.,Mack, Easton PA (1980)). For å danne et farmasøytisk tålbart preparat som er egnet for effektiv tilførsel, vil slike preparater inneholde en effektiv mengde av et middel sammen med en passende mengde bærer. I tillegg kan antistoffene som anvendes i henhold til oppfinnelsen være humanisert gjennom kimerisering eller CDR-poding til å bli mer "farmakologisk tålbare" for en pasient. Slike metoder for kimerisering av antistoffer, særlig anti-ICAM-l-antistoffer er beskrevet annetsteds, GB patentsøknad nr. 9009548.0, 9009549.8 og PCT patentsøknad nr. PCT/US91/02942 og PCT/US91/02946, som er innsendt til de mottagende myndigheter i USA 27. april 1991. The antibodies and ICAM-3 molecules used according to the invention can be designed according to known methods for the production of pharmaceutically tolerable preparations whereby these materials or their functional derivatives are combined with a pharmaceutically tolerable carrier. Suitable carriers and their design including other human proteins, e.g. human serum albumin, is e.g. described in Remington's Pharmaceutical Sciences (16th ed., Osol, A., Ed., Mack, Easton PA (1980)). To form a pharmaceutically acceptable preparation suitable for effective delivery, such preparations will contain an effective amount of an agent together with an appropriate amount of carrier. In addition, the antibodies used according to the invention can be humanized through chimerization or CDR grafting to become more "pharmacologically tolerable" for a patient. Such methods for the chimerization of antibodies, particularly anti-ICAM-1 antibodies are described elsewhere, GB Patent Application Nos. 9009548.0, 9009549.8 and PCT Patent Application Nos. PCT/US91/02942 and PCT/US91/02946, which have been submitted to the receiving authorities in the United States on April 27, 1991.

Ytterligere farmasøytiske metoder kan anvendes for å kontrollere varigheten av virkningen. Preparatet med kontrollert frigivelse kan oppnås ved bruk av polymerer for å kompleks-danne eller absorbere midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen. Graden og varigheten av den kontrollerte frigivelse kan i en viss utstrekning reguleres ved å velge en passende makromolekylmatriks ved å variere konsentrasjonen av innlemmede makromolekyler såvel som ved metodene for inn-lemmelse. En annen mulig metode for å kontrollere varigheten av virkningen ved hjelp av preparater med kontrollert frigivelse er å innlemme midlene som anvendes i henhold til oppfinnelsen i partikler av et polymermaterial som polyestere, polyaminosyrer, hydrogeler, poly(melkesyre) eller etylenvinyl-acetatkopolymerer. I stedet for å innlemme disse midler i polymerpartikler er det alternativt mulig å innlemme disse materialer i makrokapsler som f.eks. er fremstilt ved koaserverings-teknikker eller ved grenseflatepolymerisasjon, ved gelatin eller poly(metylmetacylat)mikroinnkapsling eller i kolloidale medikamentavleveringssystemer, f.esk. liposomer, albuminmikrokuler, mikroemulsjoner, nanopartikler og nano-kapsler eller i makroemulsjoner. Additional pharmaceutical methods can be used to control the duration of action. The preparation with controlled release can be obtained by using polymers to complex or absorb the agents used according to the invention. The degree and duration of the controlled release can to a certain extent be regulated by choosing a suitable macromolecule matrix by varying the concentration of incorporated macromolecules as well as by the methods of incorporation. Another possible method for controlling the duration of the effect by means of preparations with controlled release is to incorporate the agents used according to the invention in particles of a polymer material such as polyesters, polyamino acids, hydrogels, poly(lactic acid) or ethylene vinyl acetate copolymers. Instead of incorporating these agents into polymer particles, it is alternatively possible to incorporate these materials into macrocapsules such as e.g. is prepared by co-serving techniques or by interfacial polymerization, by gelatin or poly(methyl methacylate) microencapsulation or in colloidal drug delivery systems, e.g. liposomes, albumin microspheres, microemulsions, nanoparticles and nano-capsules or in macroemulsions.

Ved oppfinnelsen kan det ytterligere fremstilles et farma-søytisk preparat som omfatter: (a) et anti-inflammatorisk middel (som et antistoff som kan binde til ICAM-3, et fragment av nevnte antistoff som kan binde til ICAM-3, ICAM-3), og (b) minst ett immunundertrykkende middel. Eksempler på passende immunundertrykkende midler inkluderer deksametason, azatioprin og syklosporin A. The invention can further produce a pharmaceutical preparation comprising: (a) an anti-inflammatory agent (such as an antibody that can bind to ICAM-3, a fragment of said antibody that can bind to ICAM-3, ICAM-3 ), and (b) at least one immunosuppressive agent. Examples of suitable immunosuppressive agents include dexamethasone, azathioprine, and cyclosporine A.

Eksempel I Example I

Karakterisering av ICAM-3, en ny adhesjonsligand for LFA-l Adhesjon av cellelinjer og lymfocytter, Dustin et al., Cold Spring Harbor Symp.Quant.Viol. 54:753-765 (1989) til LFA-1-belagte plater ble gjennomført som beskrevet tidligere. LFA-1 renset fra JY-lysater ble absorbert på mikrotiterplater med Characterization of ICAM-3, a novel adhesion ligand for LFA-l Adhesion of cell lines and lymphocytes, Dustin et al., Cold Spring Harbor Symp.Quant.Viol. 54:753-765 (1989) to LFA-1-coated plates was carried out as described previously. LFA-1 purified from JY lysates was absorbed onto microtiter plates with

96 brønner (Linbro-titertek) ved 1100 seter//mi<2>. Ikke-spesifikke bindingsseter ble blokkert med l % BSA og vasket med PBS/5 % FBS/2 mM MgCl2/0,5 % HSA (analysemedier). Spesifikk inhibering av LFA-l ble oppnådd ved inkubering i 3 0 minutter ved romtemperatur av mikrotiterplatene med en 1/20 0 fortynning av TSl/22 (anti-LFA-la) ascites. Hvilende T-celler ble isolert fra fullblod ved plastadherering og nylonull-filtrering og var 91% CD2<+>, mens PHA-blaster ble dannet ved å dyrke cellene i nærvær av 10M9/ml fytohemagglutinin (PHA). Celler ble merket med fluorokrom BCECF (Molecular Probes Inc.), vasket og resuspendert i analysemedium. MAb-forbehandling av celler omfatter inkubasjon med 1/2 0 0 fortynning for ascites i 45 minutter ved 4°C hvoretter 10<5> celler ble overført til hver brønn. Cellelinjer ble adherert til fast-fase LFA-l i en time ved 3 7°C og ikke-adhererte celler ble fjernet med seks aspirasjoner med målekanyle 23 mens lymfocytter ble sentrifugert ved 30 x g i fem minutter og inkubert ved 3 7°C i 30 minutter. Ubundne lymfocytter ble fjernet ved å slå (flicking) mediene fra platene åtte ganger med 100 i|r tilsatt mellom hver vask. Slåing (flicking) var mere effektiv for grundig fjerning av ubundne T-lymfocytter som var vanskeligere å fjerne p.g.a. deres lille størrelse. Fluorescens ble kvantifisert direkte fra platene med 96 brønner ved anvendelse av en fluorescerende konsentrasjonsanalysator (Baxte). Alle MAb ble anvendt ved mettende konsentrasjoner (1/2 00 ascites-fortynning) og inkluderer TSl/22 (anti-CDlla, IgGl) (Sanchez-Madrid et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA 79:7489-7493 (1982)), RRl/l (anti-ICAM-1, IgGl) (Rothleinet al., J. Immunol. 137:1270-1274 (1986)), CBR-IC2/2 (anti-ICAM-2, IgG2a) (de Fougerolles et al., J. Exp. Med. innsendt 96 wells (Linbro titertek) at 1100 seats//mi<2>. Non-specific binding sites were blocked with 1% BSA and washed with PBS/5% FBS/2 mM MgCl2/0.5% HSA (assay media). Specific inhibition of LFA-1 was achieved by incubation for 30 minutes at room temperature of the microtiter plates with a 1/200 dilution of TS1/22 (anti-LFA-1a) ascites. Resting T cells were isolated from whole blood by plastic adhesion and nylon wool filtration and were 91% CD2<+>, while PHA blasts were generated by culturing the cells in the presence of 10M9/ml phytohemagglutinin (PHA). Cells were labeled with the fluorochrome BCECF (Molecular Probes Inc.), washed and resuspended in assay medium. MAb pretreatment of cells includes incubation with 1/2 0 0 dilution for ascites for 45 minutes at 4°C after which 10<5> cells were transferred to each well. Cell lines were adhered to solid-phase LFA-1 for one hour at 37°C and non-adherent cells were removed with six aspirations with a 23 gauge needle while lymphocytes were centrifuged at 30 x g for five minutes and incubated at 37°C for 30 minutes. . Unbound lymphocytes were removed by flicking the media from the plates eight times with 100 µl added between each wash. Flicking was more effective for thorough removal of unbound T-lymphocytes, which were more difficult to remove due to their small size. Fluorescence was quantified directly from the 96-well plates using a fluorescent concentration analyzer (Baxte). All MAbs were used at saturating concentrations (1/200 ascites dilution) and include TS1/22 (anti-CDlla, IgGl) (Sanchez-Madrid et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA 79:7489-7493 (1982)), RRl/l (anti-ICAM-1, IgGl) (Rothleinet al., J. Immunol. 137:1270-1274 (1986)), CBR-IC2/2 (anti-ICAM-2, IgG2a) (de Fougerolles et al., J. Exp. Med. submitted

(1991)(under trykking)) og CBR-IC3/1 (anti-ICAM-3, IgGl). (1991)(in press)) and CBR-IC3/1 (anti-ICAM-3, IgGl).

CBR-IC3/1 var avledet fra fusjonen av murin myelom P3X63Ag8.653 fra miltceller fra SKW3-injiserte Balb/c-mus (Gefter et al., Som. Cell. Gen. 3:231-236 (1977)), og 600 hybridomer ble screenet for evnen til å inhibere SKW3-binding til renset LFA-l. CRB-IC3/1 ble vist til ikke å reagere på renset LFA-l og heller ikke på COS-celler transfekterte med enten ICAM-1, ICAM-2 eller LFA-l cDNA'er (data ikke vist). Et av fire representative forsøk er vist og feilgrenser indikerer ett standardavvik. CBR-IC3/1 was derived from the fusion of murine myeloma P3X63Ag8.653 from spleen cells of SKW3-injected Balb/c mice (Gefter et al., Som. Cell. Gen. 3:231-236 (1977)), and 600 hybridomas were screened for the ability to inhibit SKW3 binding to purified LFA-1. CRB-IC3/1 was shown not to respond to purified LFA-1 nor to COS cells transfected with either ICAM-1, ICAM-2 or LFA-1 cDNAs (data not shown). One of four representative experiments is shown and error bars indicate one standard deviation.

Eksempel II Example II

Flowcytometriske analyser av cellulær ICAM-1-, ICAM-2- og ICAM-3-ekspresjon Flow cytometric analyzes of cellular ICAM-1, ICAM-2 and ICAM-3 expression

De cellelinjer som anvendes er alle tidligere beskrevet av Hibbs et al, J. Clin. Invest. 85:674-681 (1990). Mononukleære celler fra perifert blod (PBMC) ble oppnådd ved dekstransedimentering og Ficoll-Hypaque (1.077) sentrifugering som beskrevet (Dustin et al., J. Cell Biol. 107:321-331 (1988)). Nøytrofiler ble oppnådd fra celle-pelleten og kontaminerende erytrocytter ble fjernet ved hypotonisk lysis. Lymfocytter og monocytter ble separert ved cytometriske analyser ved anvendelse av forover og perpendi-kulær lysspredning og ble bekreftet ved monocytt og T-celle spesfikt MAb. Plastadherens ble anvendt for å anrike lymfocytter fra PBMC og celler ble dyrket i nærvær av 10 fig/ ml fytohemagglutinin (PHA). Prøver ble analysert ved anvendelse av et EPICS V flowcytometer og fluorescens ble kvantifisert ved anvendelse av EPICS Immune-Brite fluorescerende kuler The cell lines used are all previously described by Hibbs et al, J. Clin. Invest. 85:674-681 (1990). Peripheral blood mononuclear cells (PBMC) were obtained by dextran sedimentation and Ficoll-Hypaque (1.077) centrifugation as described (Dustin et al., J. Cell Biol. 107:321-331 (1988)). Neutrophils were obtained from the cell pellet and contaminating erythrocytes were removed by hypotonic lysis. Lymphocytes and monocytes were separated by cytometric analyzes using forward and perpendicular light scattering and were confirmed by monocyte and T-cell specific MAb. Plastadherence was used to enrich lymphocytes from PBMC and cells were cultured in the presence of 10 µg/ml phytohemagglutinin (PHA). Samples were analyzed using an EPICS V flow cytometer and fluorescence was quantified using EPICS Immune-Brite fluorescent beads

(Coulter) for å kalibrere cytometeret. Ekspresjon av ICAM-3 på hvilende lymfocytter var 2-3 ganger større enn både CD3 eller LFA-l, mens monocytter uttrykte 3-4 ganger mere ICAM-3 enn LFA-l. Nivåer av ICAM-3-ekspresjon på nøytrofiler var ikke ekvivalent med dem for Mac-1 (CDllb/CD18). Behandling av celler med fosforlipase C viste ikke forekomst av PI-bundet form av ICAM-3. (Coulter) to calibrate the cytometer. Expression of ICAM-3 on resting lymphocytes was 2-3 times greater than both CD3 or LFA-1, while monocytes expressed 3-4 times more ICAM-3 than LFA-1. Levels of ICAM-3 expression on neutrophils were not equivalent to those for Mac-1 (CD11b/CD18). Treatment of cells with phospholipase C did not show the presence of PI-bound form of ICAM-3.

Eksempel III Example III

Immunpresipitering av ICAM-3 Immunoprecipitation of ICAM-3

Celler ble overflatemerket med <125>I som beskrevet ved anvendelse av jodogen (Kishimoto et al., J. Biol. Chem. 264:3588-3595 (1989)). Cellene ble lysert med triton X-100 (1 %). Lysatene ble forklaret med bovint IgG-koplet Sepharose og deretter inkubert med passende MAb-bundet Sepharose i to timer. Korn ble vasket og kokt i prøvebuffer inneholdende 50 mM Tris, 1 % SDS og 1 % 2-merkaptoetanol. Ikke-reduserte prøver ble kokt i buffer uten 2-merkaptoetanol og behandlet med 2 0 mM jodacetamid. Prøver ble analysert på 7 % vertikale platepolyakrylamidgeler som beskrevet tidligere (Laemmli, U.K., Nature 227:680-685 (1970)), og proteiner ble synliggjort ved autoradiografi. Behandling av prøver med N-glykanase (Genzyme) som beskrevet tidligere (Tarentino et al., Biochemistry 24:4665-4671 (1985)) ved anvendelse av en konsentrasjon (10 enheter/ml, 37°C, 18 timer) ble bestemt til å gi optimal spalting av alle N-koblede oligosakkarider fra peptidhovedkjeden. MHC-gruppe I inneholder et N-koblet karbohydrat, mens ICAM-2 (rr^ 60.000, 6 N-koblede seter, hovedkjede av Mr 2 8.383) er svært glykosylert. Cells were surface labeled with <125>I as described using iodogen (Kishimoto et al., J. Biol. Chem. 264:3588-3595 (1989)). The cells were lysed with triton X-100 (1%). The lysates were clarified with bovine IgG-coupled Sepharose and then incubated with the appropriate MAb-coupled Sepharose for two hours. Beads were washed and boiled in sample buffer containing 50 mM Tris, 1% SDS, and 1% 2-mercaptoethanol. Unreduced samples were boiled in buffer without 2-mercaptoethanol and treated with 20 mM iodoacetamide. Samples were analyzed on 7% vertical plate polyacrylamide gels as described previously (Laemmli, U.K., Nature 227:680-685 (1970)), and proteins were visualized by autoradiography. Treatment of samples with N-glycanase (Genzyme) as described previously (Tarentino et al., Biochemistry 24:4665-4671 (1985)) using a concentration (10 units/ml, 37°C, 18 hours) was determined to to provide optimal cleavage of all N-linked oligosaccharides from the peptide backbone. MHC group I contains an N-linked carbohydrate, while ICAM-2 (rr^ 60,000, 6 N-linked sites, main chain of Mr 2 8,383) is highly glycosylated.

Eksempel IV Example IV

Fordeling av ICAM-3 Distribution of ICAM-3

Anti-ICAM-3-antistoffene ble anvendt for ytterligere å bestemme vevsfordelingen av ICAM-3-proteinet ved anvendelse av flowcytometri. Tabell 3 angir en oppsummering av celletyper som viser overf lateekspres jon av ICAM-3.. Ekspresjon av ICAM-3 synes å være begrenset til hemopoetiske celler. Flowcyto-metridata ble bekreftet ved anvendelse av immunhistokjemisk farging av vevsseksjoner ved anvendelse av merkede anti-ICAM-3-antistoffer (data ikke vist). Som med flowcytometridata-ene, har de immunhistokjemiske studier vist at ICAM-3-ekspresjon fremkommer til å være begrenset til hemopoetiske celler. The anti-ICAM-3 antibodies were used to further determine the tissue distribution of the ICAM-3 protein using flow cytometry. Table 3 provides a summary of cell types showing surface expression of ICAM-3. Expression of ICAM-3 appears to be restricted to hemopoietic cells. Flow cytometry data were confirmed using immunohistochemical staining of tissue sections using labeled anti-ICAM-3 antibodies (data not shown). As with the flow cytometry data, the immunohistochemical studies have shown that ICAM-3 expression appears to be restricted to hemopoietic cells.

Eksempel, V Example, V

Rensing av ICAM-3 Purification of ICAM-3

ICAM-3 ble renset ved anvendelse av immunaffinitetskromato-grafi hvor et anti-ICAM-3-antistoff CBR-IC3/1 var immobilisert på en matriks ved anvendelse av kjente metoder. En rekke kilder er blitt anvendt som utgangsmaterial for å isolere ICAM-3. Disse inkluderer, men er ikke begrenset til SKW3, en human tymomcellelinje og human tonsil. De metoder som anvendes for å rense ICAM-3 er i alt vesentlig dem som er beskrevet av deFougerolles et al. i J. Exp. Med. 175:185-190 ICAM-3 was purified using immunoaffinity chromatography where an anti-ICAM-3 antibody CBR-IC3/1 was immobilized on a matrix using known methods. A variety of sources have been used as starting material to isolate ICAM-3. These include but are not limited to SKW3, a human thymoma cell line and human tonsil. The methods used to purify ICAM-3 are essentially those described by deFougerolles et al. in J. Exp. Med. 175:185-190

(1992). En fagkyndig vil se at reagens for vasking og elue-ring varierer noe med hvert antigen som skal renses og med hvert antistoff som skal anvendes i immunaffinitetskromato-grafi . (1992). A person skilled in the art will see that the reagent for washing and elution varies somewhat with each antigen to be purified and with each antibody to be used in immunoaffinity chromatography.

Som angitt i det etterfølgende fremkommer ICAM-3 renset fra SKW3-celler eller human tonsilarceller til å ha en molekylvekt fra omtrent 120 til 124 kD, mens ICAM-3 renset fra nøy-trofilavledede lysater ga et bredt bånd som viser en molekyl vekt fra omtrent 120 til 150 kD. As indicated below, ICAM-3 purified from SKW3 cells or human tonsillar cells appears to have a molecular weight from about 120 to 124 kD, while ICAM-3 purified from neutrophil-derived lysates gave a broad band showing a molecular weight from about 120 to 150 kD.

ICAM-3 renset på denne måte er blitt vist til å beholde sin evne til å binde anti-ICAM-3-antistoffer og LFA-l på en rekke forskjellige celler (fig. 6 og 7). ICAM-3 purified in this manner has been shown to retain its ability to bind anti-ICAM-3 antibodies and LFA-1 on a variety of different cells (Figs. 6 and 7).

Eksempel VI Example VI

Identifikasjon av forskjellige molekylvekter til ICAM-3 Immunpresipitering og analyser ved hjelp av polyakrylamidgelelektroforese ble anvendt for å bestemme molekylvekten til ICAM-3 på forskjellige celletyper. Molekylvekten til ICAM-3 som var immunpresipitert fra nøytrofiler ble funnet til å være forskjellig fra den som var immunpresipitert fra lymfocytter. ICAM-3 isolert fra lymfocytt- og lymfoidcellelinjer fremkommer som et bånd med en molekylvekt fra omtrent 12 0 til 124 kD. Molekylvekten til ICAM-3 isolert fra nøytrofiler er noe høyere enn den uttrykt ved lymfoidceller og fremkommer som et diffust bånd fra omtrent 120 til 150 kD. Fig. 4. Identification of different molecular weights of ICAM-3 Immunoprecipitation and analyzes by polyacrylamide gel electrophoresis were used to determine the molecular weight of ICAM-3 on different cell types. The molecular weight of ICAM-3 immunoprecipitated from neutrophils was found to be different from that immunoprecipitated from lymphocytes. ICAM-3 isolated from lymphocyte and lymphoid cell lines appears as a band with a molecular weight of approximately 120 to 124 kD. The molecular weight of ICAM-3 isolated from neutrophils is somewhat higher than that expressed by lymphoid cells and appears as a diffuse band from about 120 to 150 kD. Fig. 4.

En slik variasjon i størrelse er ikke ukjent for medlemmer av ICAM-familien av glykoproteiner. ICAM-1 viser en lignende variasjon i molekylvekt blant forskjellige celletyper. Variasjon i molekylvekt som ses for ICAM-1 er blitt vist til å skyldes variasjoner i graden av glykosylering. Variasjoner i molekylvekten til ICAM-3 skylder derfor mest sannsynlig forskjeller i glykosylering. En fagkyndig kan lett bekrefte dette ved at ICAM-3 isolert fra nøytrofiler underkastes forskjellige glykosidaser og andre enzymatiske behandlinger idet man ser på virkningen av dette i forbindelse med molekylvekten.. Such variation in size is not unknown for members of the ICAM family of glycoproteins. ICAM-1 shows a similar variation in molecular weight among different cell types. Variation in molecular weight seen for ICAM-1 has been shown to be due to variations in the degree of glycosylation. Variations in the molecular weight of ICAM-3 are therefore most likely due to differences in glycosylation. An expert can easily confirm this by subjecting ICAM-3 isolated from neutrophils to various glycosidases and other enzymatic treatments, looking at the effect of this in connection with the molecular weight.

Variasjoner i graden av glykosylering for ICAM-1 er blitt vist til å påvirke MAC-1 (CDllb/CD18) binding. Ved å variere graden av glykosylering hos ICAM-3 er det derfor mulig å danne ICAM-3-derivater som har modifiserte affiniteter for binding til de forskjellige ligander av ICAM-3, f.eks. medlemmer av CDll/CD18-glykoproteinfamilien. Variations in the degree of glycosylation for ICAM-1 have been shown to affect MAC-1 (CD11b/CD18) binding. By varying the degree of glycosylation of ICAM-3, it is therefore possible to form ICAM-3 derivatives which have modified affinities for binding to the various ligands of ICAM-3, e.g. members of the CD11/CD18 glycoprotein family.

Eksempel VII Example VII

ICAM-3-anti s toffer ICAM-3 anti s toffers

Mus fikk injisert en kombinasjon av hjelpestoff og ICAM-3-protein som var renset fra SKW3 eller tonsilceller som beskrevet over. Monoklonale antistoffer fra immuniserte dyr ble dannet ved anvendelse av kjente prosedyrer. Mice were injected with a combination of adjuvant and ICAM-3 protein purified from SKW3 or tonsil cells as described above. Monoclonal antibodies from immunized animals were raised using known procedures.

Tabell 4 viser en oppsummering av de forskjellige anti-ICAM-3-antistoffer som ble oppnådd. De forskjellige antistoffer ble identifisert på grunnlag av deres evne til å reagere ved hjelp av ELISA til renset immobilisert ICAM-3. Positiv mAb ble deretter screenet på forskjellige cellelinjer som er kjent til å være ICAM-3-positive og deretter immunpresipitert fra radioaktivt merkede ICAM-3-positive cellelysater. mAb'ene ble også testet for deres evne til å blokkere PMA-indusert SKW3-celleaggregering i nærvær av anti-ICAM-1- og anti-ICAM-2-antistoffer. Alternativt kan anti-ICAM-3-antistoffer identifiseres ved deres evne til å inhibere binding av SKW3-celler til immobilisert renset ICAM-3. Table 4 shows a summary of the different anti-ICAM-3 antibodies obtained. The different antibodies were identified on the basis of their ability to react by ELISA to purified immobilized ICAM-3. Positive mAb was then screened on various cell lines known to be ICAM-3 positive and then immunoprecipitated from radiolabeled ICAM-3 positive cell lysates. The mAbs were also tested for their ability to block PMA-induced SKW3 cell aggregation in the presence of anti-ICAM-1 and anti-ICAM-2 antibodies. Alternatively, anti-ICAM-3 antibodies can be identified by their ability to inhibit binding of SKW3 cells to immobilized purified ICAM-3.

Et av bevisene for at en tredje ligand av LFA-l eksisterte var tilstedeværelsen av et ICAM-l/ICAM-2 uavhengig spor for PMA-stimulert SKW3-celleaggregering. Man var i stand til å blokkere denne aggregering med enten mus-anti-ICAM-3-polyklonalt antiserum eller med en kombinasjon av CBR-IC3/1 og CBR-IC3/2. One of the evidences that a third ligand of LFA-1 existed was the presence of an ICAM-1/ICAM-2 independent pathway for PMA-stimulated SKW3 cell aggregation. One was able to block this aggregation with either mouse anti-ICAM-3 polyclonal antiserum or with a combination of CBR-IC3/1 and CBR-IC3/2.

Eksempel VIII Example VIII

Immunologiske analyser med anti-ICAM-3-antistoffer Immunological assays with anti-ICAM-3 antibodies

Et anti-ICAM-l-antistoff (RRl/l), et anti-ICAM-2-antistoff (CBR-IC2/2) og anti-ICAM-3-antistoffer (en kombinasjon av CBR-IC3/1 og CBR-IC3/2) ble testet for deres evne til å blokkere (1) PMA-stimulert SKW3-celleadhesjon til rensede ICAM1 er, (2) fytohemagglutinin (PHA) stimulering av celledeling og (3) den blandede lymfocyttrespons (MLR). An anti-ICAM-l antibody (RRl/l), an anti-ICAM-2 antibody (CBR-IC2/2) and anti-ICAM-3 antibodies (a combination of CBR-IC3/1 and CBR-IC3 /2) were tested for their ability to block (1) PMA-stimulated SKW3 cell adhesion to purified ICAM1s, (2) phytohemagglutinin (PHA) stimulation of cell division and (3) the mixed lymphocyte response (MLR).

Det har tidligere blitt vist at PMA kan aktivere LFA-l og således øke dets evne til å binde til ICAM-1. (Dustin et al., Nature 341:619 (1989)). Fig. 5 viser at en lignende aktiveringsmekanisme er tilstede i LFA-1/ICAM-3-binding. It has previously been shown that PMA can activate LFA-1 and thus increase its ability to bind to ICAM-1. (Dustin et al., Nature 341:619 (1989)). Fig. 5 shows that a similar activation mechanism is present in LFA-1/ICAM-3 binding.

Evnen hos forskjellige antistoffer til å blokkere bindingen av PMA-stimulerte SKW3-celler til renset ICAM-1 og ICAM-3 ble undersøkt. Fig. 6. Antistoffene CBR-IC3/1 og CBR-IC3/2, når de er individuelt tilstede, blokkerer ikke effektivt bindingen av PMA-stimulerte SKW3-celler til renset ICAM-3. PMA-stimulert SKW3-celle binding til ICAM-3 kan imidlertid indi-keres ved anvendelse av en kombinasjon av disse to antistoffer. Som angitt av deFougerolles i J. Exp. Med., var selve CBR-IC3/l-monoklonalt antistoff i stand til å blokkere bindingen av ICAM-3 til renset LFA-l. The ability of different antibodies to block the binding of PMA-stimulated SKW3 cells to purified ICAM-1 and ICAM-3 was examined. Fig. 6. Antibodies CBR-IC3/1 and CBR-IC3/2, when individually present, do not effectively block the binding of PMA-stimulated SKW3 cells to purified ICAM-3. However, PMA-stimulated SKW3 cell binding to ICAM-3 can be indicated by using a combination of these two antibodies. As stated by deFougerolles in J. Exp. Med., the CBR-IC3/1 monoclonal antibody itself was able to block the binding of ICAM-3 to purified LFA-1.

Bindingen av PMA-stimulerte SKW3-celler til ICAM-3 ble videre analysert for å bestemme om dette var temperaturavhengig og kationavhengig. Som med ICAM-1 ble ICAM-3/LFA-l-binding funnet å være både temperatur- (se fig. 8) og kationavhengig (data ikke vist). The binding of PMA-stimulated SKW3 cells to ICAM-3 was further analyzed to determine whether this was temperature dependent and cation dependent. As with ICAM-1, ICAM-3/LFA-1 binding was found to be both temperature (see Fig. 8) and cation dependent (data not shown).

Fig. 9 viser en oppsummering av virkningene av forskjellige antistoffer på PHA-stimulering av celledeling. Som angitt tidligere (Krensky et al., J. Immunol. 131:611-616 (1983)) stimulerer PHA celleformering på en måte som kan inhiberes med anti-LFA-l i anti-ICAM-l-antistoffer, anti-ICAM-2-antistoffer, eller en kombinasjon av anti-ICAM-1- og anti-ICAM-2 -antistof f er hadde liten effekt på PHA-stimulert celledeling. En kombinasjon av l) anti-ICAM-1-, anti-ICAM-2-og anti-ICAM-3-antistoffer, 2) to anti-ICAM-3-antistoffer (IC3/1 og IC3/2) og 3) anti-ICAM-l- og anti-ICAM-3-antistoffer var imidlertid effektiv ved blokkering av PHA-stimulert celledeling. Fig. 9 shows a summary of the effects of different antibodies on PHA stimulation of cell division. As noted previously (Krensky et al., J. Immunol. 131:611-616 (1983)), PHA stimulates cell proliferation in a manner that can be inhibited by anti-LFA-1 in anti-ICAM-1 antibodies, anti-ICAM- 2 antibodies, or a combination of anti-ICAM-1 and anti-ICAM-2 antibodies had little effect on PHA-stimulated cell division. A combination of l) anti-ICAM-1, anti-ICAM-2 and anti-ICAM-3 antibodies, 2) two anti-ICAM-3 antibodies (IC3/1 and IC3/2) and 3) anti However, -ICAM-1 and anti-ICAM-3 antibodies were effective in blocking PHA-stimulated cell division.

Eksempel IX Example IX

Blandet, lymfocyttreaksjon Mixed, lymphocyte reaction

MLR-analysen anvendes for å fastsette immunologisk reaktivitet. Analysen involverer hovedsakelig tilsetning av kjemisk fikserte fremmede celler (stimulatorcellene) til en løsning inneholdende PBL'er fra et annet individ (responder-celler) og målenivået av responderbarhet ved anvendelse av proliferasjonen av respondercellene som en indeks og som er blitt beskrevet tidligere. (Krensky et al., J. Immunol. 131:611-616 (1983)). Denne analyse er det første trinn i identifiseringen av sammensetning som er anvendbar for behandling av et transplantatavstøting. The MLR assay is used to determine immunological reactivity. The assay mainly involves adding chemically fixed foreign cells (the stimulator cells) to a solution containing PBLs from another individual (responder cells) and measuring the level of responsiveness using the proliferation of the responder cells as an index and which has been described previously. (Krensky et al., J. Immunol. 131:611-616 (1983)). This assay is the first step in the identification of a composition useful for the treatment of transplant rejection.

Virkningene av forskjellige antistoffer og antistoffkombi-nasjoner på MLR-reaksjoner er vist i fig. 10. Totalt sett viser anti-ICAM-3 alene en lav effekt. En større effekti-vitet med å blokkere MLR ble imidlertid funnet med en kombinasjon av anti-ICAM-1- og anti-lCAM-3-antistoffer. Den høy-este respons ble oppnådd med kombinasjonen av anti-ICAM-l-, anti-ICAM-2- og anti-ICAM-3-antistoffer. The effects of different antibodies and antibody combinations on MLR reactions are shown in fig. 10. Overall, anti-ICAM-3 alone shows a low efficacy. However, a greater efficacy in blocking MLR was found with a combination of anti-ICAM-1 and anti-lCAM-3 antibodies. The highest response was obtained with the combination of anti-ICAM-1, anti-ICAM-2 and anti-ICAM-3 antibodies.

Eksempel X Example X

Peptidsekvenser til ICAM-3 Peptide sequences of ICAM-3

ICAM-3 ble renset fra humane tonsilceller ved immunaffini-tetskromatografi som beskrevet i eksempel 5. Renset ICAM-3 ble nedbrutt enzymatisk med Lys-C-enzymet ved anvendelse av kjente metoder og peptidfragmenter ble oppløst ved HPLC. Fig. 11 viser gasskromatografi av de forskjellige protein-topper som observeres ved en typisk nedbrytning. Toppene 10 og 17 ble identifisert til å inneholde peptidfragmenter av tilstrekkelig størrelse og struktur til å kunne sekvenseres (heretter henholdsvis NK-10- og NK-17-peptid). Aminosyresekvensen til NK-17- og NK-10-peptidet ble bestemt ved anvendelse av standard prosedyrer. Sekvensen til NK-10-proteinet ble funnet til å være KIDRATCPQHLK (SEQ.ID NO. 1). Den første lysin (K) rest vist i sekvensen ble utledet til å være tilstede siden Lys-C spalter proteiner etter lysin-rester. ICAM-3 was purified from human tonsil cells by immunoaffinity chromatography as described in Example 5. Purified ICAM-3 was enzymatically degraded with the Lys-C enzyme using known methods and peptide fragments were resolved by HPLC. Fig. 11 shows gas chromatography of the different protein peaks that are observed during a typical breakdown. Peaks 10 and 17 were identified to contain peptide fragments of sufficient size and structure to be sequenced (hereafter NK-10 and NK-17 peptide, respectively). The amino acid sequence of the NK-17 and NK-10 peptide was determined using standard procedures. The sequence of the NK-10 protein was found to be KIDRATCPQHLK (SEQ.ID NO. 1). The first lysine (K) residue shown in the sequence was deduced to be present since Lys-C cleaves proteins after lysine residues.

Sekvensen til NK-17-peptidet ble funnet å være KlALETSLSK (SEQ. ID No. 2). Som med NK-10-proteinet ble den første lysinrest utledet og senere bekreftet ved anvendelse av DNA-sekvensanalyse. The sequence of the NK-17 peptide was found to be KlALETSLSK (SEQ. ID No. 2). As with the NK-10 protein, the first lysine residue was deduced and later confirmed using DNA sequence analysis.

En sekvenssammenligning av NK-10- og NK-17-proteinet med kjente ICAM-l- og ICAM-2-sekvenser viser en høy grad av homologi. NK-17-peptidet viste signifikant homologi med sekvenser inneholdt i det første Ig-domenet av ICAM-2. NK-10 -peptidet viste svak homologi med sekvenser innen domene 4 av ICAM-1. A sequence comparison of the NK-10 and NK-17 protein with known ICAM-1 and ICAM-2 sequences shows a high degree of homology. The NK-17 peptide showed significant homology to sequences contained in the first Ig domain of ICAM-2. The NK-10 peptide showed weak homology to sequences within domain 4 of ICAM-1.

Eksempel XI Example XI

cDNA-kloning av ICAM-3 cDNA cloning of ICAM-3

Degenererte oligonukleotidprober ble dannet på grunnlag av peptidsekvensene oppnådd i det foregående. Probene ble ytterligere designet til å inkludere tidligere identifiserte kodonpreferanser observert innen ICAM-1- og ICAM-2-nukleotidsekvensene. Nukleotidsekvensene av proben basert på aminosyresekvensen til NK-17- og NK-10-proteinene er som følger: NK-17 probe. Oligo 23 mer med 24 ganger degenerasjon inneholdende 2 N'er (inosin) Degenerate oligonucleotide probes were generated on the basis of the peptide sequences obtained above. The probes were further designed to incorporate previously identified codon preferences observed within the ICAM-1 and ICAM-2 nucleotide sequences. The nucleotide sequences of the probe based on the amino acid sequence of the NK-17 and NK-10 proteins are as follows: NK-17 probe. Oligo 23 more with 24-fold degeneracy containing 2 N's (inosine)

NK-10 probe. 25 mer med 8 ganger degenerasjon inneholdende NK-10 probe. 25 more with 8 times degeneracy containing

5 N'er (inosin). 5 N's (inosine).

Et cDNA-ekspresjonsbibliotek ble dannet fra tonsil RNA som beskrevet tidligere. (Wong et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA 82:7711-7716 (1985)). Biblioteket ble screenet ved anvendelse av NK-17-proben og plaques som viser positiv hybridise-ring ble rescreenet ved anvendelse av NK-10-proben. En klon, klon 11.2 ble funnet til å ha et innskudd med lengde fra omtrent 1,6 - 1,8 kb. En skjematisk fremstilling av klon 11.2 og lokaliseringen av NK-10- og NK-17-peptidene er vist i fig. 12 . A cDNA expression library was generated from tonsil RNA as described previously. (Wong et al., Proe. Nat. Acad. Sci. USA 82:7711-7716 (1985)). The library was screened using the NK-17 probe and plaques showing positive hybridization were rescreened using the NK-10 probe. One clone, clone 11.2, was found to have an insert ranging in length from approximately 1.6 - 1.8 kb. A schematic representation of clone 11.2 and the localization of the NK-10 and NK-17 peptides is shown in fig. 12 .

Endene til innskuddet ble sekvensert for anvendelse av prosedyrer som er kjent innen teknikken med bruk av primere avledet fra den tilstøtende vektor, mens NK-10-proben ble anvendt som en intern sekvenseringsprimer. Det til nå oppnådde presenterer sekvenser som er blitt avlest på kun en tråd. En fagkyndig vil lett se at en slik sekvens kan underbygges med rutineforsøk. The ends of the insert were sequenced using procedures known in the art using primers derived from the flanking vector, while the NK-10 probe was used as an internal sequencing primer. What has been achieved so far presents sequences that have been read on only one strand. An expert will easily see that such a sequence can be substantiated with routine tests.

En oppsummering av de oppnådde sekvenser er vist i fig. 18. Flere ting bør bemerkes i sekvensen. For det første er en sekvens med en høy grad av homologi med transmembranregionen til ICAM-l blitt identifisert. Derfor vil en som ønsker å produsere oppløselige fragmenter av ICAM-3 således deletere alle sekvenser etter starten av transmembranregionen angitt i fig. 12. For det andre er sekvensen oppnådd fra 5'-enden av klonet 11.2 sannsynlig nær til 5'-enden av det naturlig forekommende gen som utledet ved sekvenshomologier som eksisterer mellom ICAM-1, ICAM-2 og ICAM-3. A summary of the obtained sequences is shown in fig. 18. Several things should be noted in the sequence. First, a sequence with a high degree of homology to the transmembrane region of ICAM-1 has been identified. Therefore, one who wishes to produce soluble fragments of ICAM-3 will thus delete all sequences after the start of the transmembrane region indicated in fig. 12. Second, the sequence obtained from the 5' end of clone 11.2 is likely close to the 5' end of the naturally occurring gene as deduced by sequence homologies that exist between ICAM-1, ICAM-2 and ICAM-3.

Eksempel XII Example XII

Sekvenshomologi mellom de forskjellige ICAM-molekyler Nukleotid- og aminosyresekvensen til en NK-10- og NK-17-peptidet så vel som nukleotidsekvensene oppnådd over ble sammenlignet med kjente sekvenser til ICAM-l og ICAM-2 (fig. 13 - 17) . Sequence homology between the different ICAM molecules The nucleotide and amino acid sequence of a NK-10 and NK-17 peptide as well as the nucleotide sequences obtained above were compared with known sequences of ICAM-1 and ICAM-2 (Figs. 13-17).

Resultatene indikerer at ICAM-3 viser en høy grad av homologi til både ICAM-l og ICAM-2. Sekvenshomologier mellom ICAM-l og ICAM-3 er funnet innen det første (fig. 16) og det fjerde/ femte domene til ICAM-1 så vel som i transmembrandomenet og noe av cytoplasmadomenet til ICAM-1 (fig. 13"og 14). Ytterligere søking i genbankdatabasen viste ingen annen sekvens som er identiske eller som ligner den oppnådd for ICAM-3. Signifikant homologi ble også sett mellom ICAM-3 og de første domener til ICAM-2 (fig. 17). The results indicate that ICAM-3 shows a high degree of homology to both ICAM-1 and ICAM-2. Sequence homologies between ICAM-1 and ICAM-3 are found within the first (Fig. 16) and fourth/fifth domains of ICAM-1 as well as in the transmembrane domain and some of the cytoplasmic domain of ICAM-1 (Figs. 13" and 14) .Further search of the gene bank database revealed no other sequence identical or similar to that obtained for ICAM-3.Significant homology was also seen between ICAM-3 and the first domains of ICAM-2 (Fig. 17).

Klon 11,2 ble anvendt for ytterligere screenbiblioteker. <y>tterligere kloner ble funnet for å oppnå cDNA-innskudd fra omtrent 2- 2,4 kD. Med all sannsynlighet representerer disse full lengde cDNA-kloner da ingen større til nå er identifisert . Clone 11.2 was used to further screen libraries. Additional clones were found to obtain cDNA inserts from approximately 2-2.4 kD. In all likelihood these represent full length cDNA clones as no larger ones have so far been identified.

(2) Informasjon for SEQ ID Nr: 2: (2) Information for SEQ ID No: 2:

(i) Sekvensegenskaper: (i) Sequence Properties:

(A) Lengde: 50 aminosyrer (A) Length: 50 amino acids

(B) Type: aminosyre (B) Type: amino acid

(D) Topologi: lineær (D) Topology: linear

(ii) Molekyltype: protein (ii) Molecular type: protein

(xi) Sekvensbeskrivelse: SEQ ID Nr: 2: (xi) Sequence description: SEQ ID No: 2:

Glu Phe Leu Leu Arg Val Glu Pro Gin Asn Pro Val Leu Ser Ala Gly Glu Phe Leu Leu Arg Val Glu Pro Gin Asn Pro Val Leu Ser Ala Gly

15 10 15 15 10 15

Gly Ser Leu Phe Val Asn Cys Ser Thr Asp Cys Pro Ser Ser Glu Lys Gly Ser Leu Phe Val Asn Cys Ser Thr Asp Cys Pro Ser Ser Glu Lys

20 25 30 20 25 30

Ile Ala Leu Glu Thr Ser Leu Ser Lys Glu Leu Val Ala Ser Gly Met Ile Ala Leu Glu Thr Ser Leu Ser Lys Glu Leu Val Ala Ser Gly Met

35 40 45 35 40 45

Gly Trp Gly Trp

50 50

(2) Informasjon for SEQ ID Nr.: 3: (2) Information for SEQ ID No.: 3:

(i) Sekvensegenskaper: (i) Sequence Properties:

(A) Lengde: 189 basepar (A) Length: 189 base pairs

(B) Type: nukleinsyre (B) Type: nucleic acid

(C) Kjedeform: begge (C) Chain form: both

(D) Topologi: lineær (D) Topology: linear

(ii) Molekyltype: DNA (ii) Molecule type: DNA

(ix) Trekk: (ix) Features:

(A) Navn/nøkkel: CDS (A) Name/Key: CDS

(B) Plassering: 2..189 (B) Location: 2..189

(xi) Sekvensbeskrivelse: SEQ ID Nr. 3: (xi) Sequence description: SEQ ID No. 3:

C CCA TTG AGG GGT TCC ACA GTG ACC GTG AGT TGC ATG GCT GGG GCT 46 C CCA TTG AGG GGT TCC ACA GTG ACC GTG AGT TGC ATG GCT GGG GCT 46

Pro Leu Arg Gly Ser Thr Val Thr Val Ser Cys Met Ala Gly Ala Pro Leu Arg Gly Ser Thr Val Thr Val Ser Cys Met Ala Gly Ala

1 5 10 15. 1 5 10 15.

CGA GTC CAG GTC ACG CTG GAC GGA GTT CCG GCC GCG GCC CCG GGG CAG 94 CGA GTC CAG GTC ACG CTG GAC GGA GTT CCG GCC GCG GCC CCG GGG CAG 94

Arg Val Gin Val Thr Leu Asp Gly Val Pro Ala Ala Ala Pro Gly Gin Arg Val Gin Val Thr Leu Asp Gly Val Pro Ala Ala Ala Pro Gly Gin

20 25 30 20 25 30

Claims (33)

1. Anvendelse av et ICAM-3 modulerende middel for fremstilling av et farmasøytisk preparat for å modulere inflammasjon, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er valgt fra gruppen som består av et antistoff som er i stand til å binde til ICAM-3; et fragment av nevnte antistoff, hvor nevnte fragment er i stand til å binde til ICAM-3; og ICAM-3.1. Use of an ICAM-3 modulating agent for the manufacture of a pharmaceutical preparation for modulating inflammation, wherein said ICAM-3 modulating agent is selected from the group consisting of an antibody capable of binding to ICAM-3; a fragment of said antibody, wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3; and ICAM-3. 2. Anvendelse som angitt i krav 1, hvor nevnte inflammasjon omfatter en reaksjon av det spesifikke forsvarssystem.2. Use as stated in claim 1, where said inflammation comprises a reaction of the specific defense system. 3 . Anvendelse som angitt i krav 2, hvor nevnte inflammatoriske respons er spesifikk inflammasjon som svar på en tilstand valgt fra gruppen som består av hypersensitivitetsreaksjon av forsinket type, psoriasis, en autoimmun sykdom, organtransplantat, og vevstransplantat-avstøtning.3. Use as set forth in claim 2, wherein said inflammatory response is specific inflammation in response to a condition selected from the group consisting of delayed-type hypersensitivity reaction, psoriasis, an autoimmune disease, organ transplant, and tissue transplant rejection. 4. Anvendelse som angitt i krav 3, hvor nevnte organtransplantat er et fast organtransplantat.4. Application as stated in claim 3, where said organ transplant is a fixed organ transplant. 5. Anvendelse som angitt i krav 4, hvor nevnte organtransplantat er et nyretransplantat.5. Application as stated in claim 4, where said organ transplant is a kidney transplant. 6. Anvendelse som angitt i krav 3, hvor nevnte organtransplantat er et ikke-fast organtransplantat.6. Application as stated in claim 3, where said organ transplant is a non-permanent organ transplant. 7. Anvendelse som angitt i krav 6, hvor nevnte ikke-faste organtransplantat er et benmargstransplantat.7. Application as stated in claim 6, where said non-fixed organ transplant is a bone marrow transplant. 8. Anvendelse som angitt i krav 3, hvor nevnte autoimmune sykdom er valgt fra gruppen som består av Reynauds syndrom, autoimmun tyreoiditt, eksperimentell allergisk encefalomyelitt (EAE), multippel sklerose, revmatoid artritt og lupus erythematosus.8. Use as stated in claim 3, wherein said autoimmune disease is selected from the group consisting of Reynaud's syndrome, autoimmune thyroiditis, experimental allergic encephalomyelitis (EAE), multiple sclerosis, rheumatoid arthritis and lupus erythematosus. 9. Anvendelse som angitt i krav 1, hvor nevnte inflammasjon omfatter en reaksjon av det ikke-spesifikke forsvarssystem.9. Use as stated in claim 1, where said inflammation comprises a reaction of the non-specific defense system. 10. Anvendelse som angitt i krav 9, hvor nevnte inflammasjon er ikke-spesifikk inflammasjon som svar på en tilstand valgt fra gruppen som består av: "adult respiratory distress syndrome" (ARDS), multippel organskade-syndromer sekundære til septikemi, traume eller blødning, reperfusjonsskade av myokard- eller annet vev, akutt glomerulonefritt, reaktiv artritt, dermatoser med akutte inflammatoriske komponenter, akutt purulent meningitt eller andre sentralnervesystem-inflammatoriske lidelser, slag, termalskade, hemodialyse, levkaferese, ulcerøs kolitt, Crons sykdom, nekrotiserende enterokolitt, granulocytt-transfusjons-assosierte syndromer, og cytokinindusert toksisitet.10. Use as set forth in claim 9, wherein said inflammation is non-specific inflammation in response to a condition selected from the group consisting of: "adult respiratory distress syndrome" (ARDS), multiple organ damage syndromes secondary to septicemia, trauma or bleeding , reperfusion injury of myocardial or other tissue, acute glomerulonephritis, reactive arthritis, dermatoses with acute inflammatory components, acute purulent meningitis or other central nervous system inflammatory disorders, stroke, thermal injury, hemodialysis, leukophaeresis, ulcerative colitis, Crohn's disease, necrotizing enterocolitis, granulocytic transfusion-associated syndromes, and cytokine-induced toxicity. 11. Anvendelse som angitt i krav 1, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er et oppløselig fragment av ICAM-3, hvor nevnte fragment er i stand til å binde LFA-l.11. Use as stated in claim 1, where said ICAM-3 modulating agent is a soluble fragment of ICAM-3, where said fragment is capable of binding LFA-1. 12. Anvendelse av et ICAM-3 modulerende middel for fremstilling av et farmasøytisk preparat for å modulere den ekstravaskulære migrering av en virøs infisert leukocytt, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er valgt fra gruppen som består av et antistoff som er i stand til å binde til ICAM-3; et fragment av nevnte antistoff, hvor nevnte fragment er i stand til å binde til ICAM-3; og ICAM-3.12. Use of an ICAM-3 modulating agent for the manufacture of a pharmaceutical preparation for modulating the extravascular migration of a virally infected leukocyte, wherein said ICAM-3 modulating agent is selected from the group consisting of an antibody capable of bind to ICAM-3; a fragment of said antibody, wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3; and ICAM-3. 13 . Fremgangsmåte for å identifisere midler som er i stand til å modulere ICAM-3 binding til LFA-l, karakterisert ved at den omfatter trinnene med å bringe ICAM-3 i kontakt med LFA-l i nærvær av nevnte middel og måle nevnte modulering av ICAM-3/LFA-l binding.13 . Method for identifying agents capable of modulating ICAM-3 binding to LFA-1, characterized in that it comprises the steps of contacting ICAM-3 with LFA-1 in the presence of said agent and measuring said modulation of ICAM -3/LFA-1 bond. 14. Fremgangsmåte som angitt i krav 13, hvor nevnte LFA-l og nevnte ICAM-3 er uten naturlig forekommende kontaminanter.14. Method as stated in claim 13, where said LFA-1 and said ICAM-3 are without naturally occurring contaminants. 15. Fremgangsmåte som angitt i krav 13, hvor nevnte LFA-l er tilstede på en celleoverflate og nevnte ICAM-3 er uten naturlig forekommende kontaminanter.15. Method as stated in claim 13, where said LFA-1 is present on a cell surface and said ICAM-3 is without naturally occurring contaminants. 16. Fremgangsmåte som angitt i krav 13, hvor nevnte ICAM-3 er tilstede på en celleoverflate og nevnte LFA-l er uten naturlig forekommende kontaminanter.16. Method as stated in claim 13, where said ICAM-3 is present on a cell surface and said LFA-1 is free of naturally occurring contaminants. 17. Fremgangsmåte som angitt i krav 13, hvor nevnte ICAM-3 og nevnte LFA-l er tilstede på forskjellige celleoverflater.17. Method as stated in claim 13, where said ICAM-3 and said LFA-1 are present on different cell surfaces. 18. Fremgangsmåte som angitt i krav 13, hvor måling av effekten av nevnte forbindelse på ICAM-3/LFA-l binding gjennomføres ved å anvende en cellulær aggregeringsanalyse.18. Method as stated in claim 13, where measurement of the effect of said compound on ICAM-3/LFA-1 binding is carried out by using a cellular aggregation assay. 19. Fremgangsmåte som angitt i krav 13, hvor nevnte forbindelse ikke er et immunoglobulin.19. Method as set forth in claim 13, wherein said compound is not an immunoglobulin. 20. Fremgangsmåte som angitt i krav 19, hvor nevnte forbindelse er et ikke-immunoglobulin polypeptid.20. Method as stated in claim 19, wherein said compound is a non-immunoglobulin polypeptide. 21. Fremgangsmåte som angitt i krav 13, hvor nevnte forbindelse er et immunoglobulin.21. Method as stated in claim 13, wherein said compound is an immunoglobulin. 22. Anvendelse av et ICAM-3 modulerende middel for fremstilling av et farmasøytisk preparat for å undertrykke cellulær migrering assosiert med astma, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er valgt fra gruppen som består av et antistoff som er i stand til å binde til ICAM-3; et fragment av nevnte antistoff hvor nevnte fragment er i stand til å binde til ICAM-3; og ICAM-3.22. Use of an ICAM-3 modulating agent for the manufacture of a pharmaceutical preparation for suppressing cellular migration associated with asthma, wherein said ICAM-3 modulating agent is selected from the group consisting of an antibody capable of binding to ICAM -3; a fragment of said antibody wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3; and ICAM-3. 23. Anvendelse som angitt i krav 22, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er et oppløselig fragment av ICAM-3 omfattende ICAM-3 domener 1-5.23. Use as stated in claim 22, wherein said ICAM-3 modulating agent is a soluble fragment of ICAM-3 comprising ICAM-3 domains 1-5. 24. Anvendelse som angitt i krav 22, hvor nevnte farmasøy-tiske preparat videre omfatter ett eller flere ytterligere anti-astmamidler.24. Use as stated in claim 22, where said pharmaceutical preparation further comprises one or more additional anti-asthma agents. 25. Anvendelse som angitt i krav 24, hvor nevnte anti-astmamiddel er et metylxantin, en p-adrenergisk agonist, et glukokortikoid, et kromon eller en antikolinergisk forbindelse.25. Use as stated in claim 24, where said anti-asthma agent is a methylxanthine, a β-adrenergic agonist, a glucocorticoid, a chromone or an anticholinergic compound. 26. Anvendelse som angitt i krav 24, hvor nevnte anti-astmamiddel er valgt fra gruppen som omfatter teofyllin, katekolamin, resorcinol, saligenin, efedrin, atropin, kromolyn-natrium og hydrokortison.26. Use as stated in claim 24, where said anti-asthma agent is selected from the group comprising theophylline, catecholamine, resorcinol, saligenin, ephedrine, atropine, cromolyn sodium and hydrocortisone. 27. Anvendelse som angitt i krav 24, hvor nevnte anti-astmamiddel er tilstede i nevnte farmasøytiske preparat ved et suboptimalt nivå.27. Use as stated in claim 24, where said anti-asthma agent is present in said pharmaceutical preparation at a suboptimal level. 28. Anvendelse av et ICAM-3-modulerende middel for fremstilling av et farmasøytisk preparat for å redusere metastase av en hematopoetisk tumorcelle, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er valgt fra gruppen som består av et antistoff som er i stand til å binde til ICAM-3; et fragment av nevnte antistoff, hvor nevnte fragment er i stand til å binde til ICAM-3; og ICAM-3.28. Use of an ICAM-3 modulating agent for the manufacture of a pharmaceutical preparation for reducing metastasis of a hematopoietic tumor cell, wherein said ICAM-3 modulating agent is selected from the group consisting of an antibody capable of binding to ICAM-3; a fragment of said antibody, wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3; and ICAM-3. 29. Anvendelse som angitt i krav 28, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er et oppløselig fragment av ICAM-3, hvor nevnte fragment er i stand til å binde LFA-l.29. Use as stated in claim 28, where said ICAM-3 modulating agent is a soluble fragment of ICAM-3, where said fragment is capable of binding LFA-1. 30. Anvendelse som angitt i krav 29, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er et oppløselig fragment av ICAM-3 omfattende ICAM-3 domener 1-5.30. Use as stated in claim 29, wherein said ICAM-3 modulating agent is a soluble fragment of ICAM-3 comprising ICAM-3 domains 1-5. 31. Anvendelse av et ICAM-3 modulerende middel for fremstilling av et farmasøytisk preparat for å redusere syncytia-dannelse bevirket ved HIV infeksjon, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er valgt fra gruppen som består av et antistoff som er i stand til å binde til ICAM-3; et fragment av nevnte antistoff, hvor nevnte fragment er i stand til å binde til ICAM-3; og ICAM-3.31. Use of an ICAM-3 modulating agent for the manufacture of a pharmaceutical preparation for reducing syncytia formation caused by HIV infection, wherein said ICAM-3 modulating agent is selected from the group consisting of an antibody capable of binding to ICAM-3; a fragment of said antibody, wherein said fragment is capable of binding to ICAM-3; and ICAM-3. 32. Anvendelse som angitt i krav 31, hvor nevnte ICAM-3 modulerende middel er et oppløselig fragment av ICAM-3, hvor nevnte fragment er i stand til å binde LEA-l.32. Use as stated in claim 31, where said ICAM-3 modulating agent is a soluble fragment of ICAM-3, where said fragment is capable of binding LEA-1. 33. Anvendelse som angitt i krav 31, hvor nevnte HIV er HIV-1.33. Use as stated in claim 31, wherein said HIV is HIV-1.
NO934491A 1991-06-11 1993-12-09 Intercellular adhesion molecule-3 and its binding ligands NO317658B1 (en)

Applications Claiming Priority (2)

Application Number Priority Date Filing Date Title
US71287991A 1991-06-11 1991-06-11
PCT/US1992/004896 WO1992022323A1 (en) 1991-06-11 1992-06-11 Intercellular adhesion molecule-3 and its binding ligands

Publications (3)

Publication Number Publication Date
NO934491D0 NO934491D0 (en) 1993-12-09
NO934491L NO934491L (en) 1994-02-11
NO317658B1 true NO317658B1 (en) 2004-11-29

Family

ID=24863928

Family Applications (1)

Application Number Title Priority Date Filing Date
NO934491A NO317658B1 (en) 1991-06-11 1993-12-09 Intercellular adhesion molecule-3 and its binding ligands

Country Status (21)

Country Link
EP (1) EP0590051A4 (en)
JP (1) JP3288042B2 (en)
KR (2) KR100333120B1 (en)
CN (1) CN1188528C (en)
BG (1) BG61682B1 (en)
BR (1) BR9206142A (en)
CA (1) CA2110387A1 (en)
CZ (1) CZ283478B6 (en)
FI (1) FI935500A (en)
HU (1) HU217176B (en)
IE (1) IE921893A1 (en)
IL (1) IL102176A (en)
MX (1) MX9202804A (en)
NO (1) NO317658B1 (en)
NZ (1) NZ243114A (en)
RO (1) RO115415B1 (en)
RU (1) RU2130782C1 (en)
SK (1) SK279937B6 (en)
UA (1) UA27763C2 (en)
WO (1) WO1992022323A1 (en)
ZA (1) ZA924276B (en)

Families Citing this family (31)

* Cited by examiner, † Cited by third party
Publication number Priority date Publication date Assignee Title
US5891841A (en) * 1991-06-11 1999-04-06 The Center For Blood Research, Inc. Methods of using intercellular adhesion molecule-3 (ICAM-3), antibodies thereto, and soluble fragments thereof
US5837822A (en) * 1992-01-27 1998-11-17 Icos Corporation Humanized antibodies specific for ICAM related protein
US5532127A (en) * 1992-01-27 1996-07-02 Icos Corporation Assay for 1-CAM related protein expression
US5989843A (en) * 1992-01-27 1999-11-23 Icos Corporation Methods for identifying modulators of protein kinase C phosphorylation of ICAM-related protein
US6100383A (en) * 1992-01-27 2000-08-08 Icos Corporation Fusion proteins comprising ICAM-R polypeptides and immunoglobulin constant regions
WO1999018441A1 (en) * 1992-01-27 1999-04-15 Icos Corporation Icam-4 and diagnostic uses thereof
US6153395A (en) * 1992-01-27 2000-11-28 Icos Corporation ICAM-related protein
US5811517A (en) * 1992-01-27 1998-09-22 Icos Corporation ICAM-related protein variants
US6818743B1 (en) 1992-01-27 2004-11-16 Icos Corporation I-CAM related protein
US5702917A (en) * 1992-01-27 1997-12-30 Icos Corporation Polynucleotides encoding human ICAM-4
JP3616090B2 (en) * 1992-01-27 2005-02-02 イコス コーポレイション Intercellular adhesion molecule-related protein
US5525487A (en) * 1992-01-27 1996-06-11 Icos Corporation DNA encoding I-CAM related protein
WO1994017100A1 (en) * 1993-01-22 1994-08-04 Icos Corporation Icam-related protein
AU7940594A (en) * 1993-11-02 1995-05-23 Innogenetics N.V. Human foam cells and methods for preparing them, monoclonal antibodies to said foam cells and their pharmaceutical and diagnostic use
US5681699A (en) * 1994-02-11 1997-10-28 Cedars-Sinai Medical Center Methods of diagnosing ulcerative colitis and Crohn's disease
US6884590B1 (en) 1994-02-11 2005-04-26 Cedars-Sinai Medical Center Methods of screening for ulcerative colitis and crohn's disease
US5914112A (en) * 1996-01-23 1999-06-22 Genentech, Inc. Anti-CD18 antibodies in stroke
US20020081294A1 (en) 1996-01-23 2002-06-27 Genentech, Inc. Co-administration of a thrombolytic and an anti-CD18 antibody in stroke
AU735917B2 (en) * 1997-10-02 2001-07-19 Icos Corporation ICAM-4 and diagnostic uses thereof
ES2270868T3 (en) 1999-08-13 2007-04-16 Biogen Idec Ma Inc. INHIBITORS OF CELL ADHESION.
US8980568B2 (en) 2001-10-11 2015-03-17 Aviva Biosciences Corporation Methods and compositions for detecting non-hematopoietic cells from a blood sample
US8986944B2 (en) 2001-10-11 2015-03-24 Aviva Biosciences Corporation Methods and compositions for separating rare cells from fluid samples
AU2003278541A1 (en) * 2002-09-20 2004-04-08 Stichting Katholieke Universiteit Method of treating rheumatoid arthritis by interfering with expression of dc-sign by macrophages and diagnosis thereof
US7196112B2 (en) 2004-07-16 2007-03-27 Biogen Idec Ma Inc. Cell adhesion inhibitors
CN101583722A (en) 2006-07-14 2009-11-18 阿维瓦生物科学股份有限公司 Methods and compositions for detecting rare cells from a biological sample
US20110229471A1 (en) 2008-11-26 2011-09-22 Cedars-Sinai Medical Center Methods of determining responsiveness to anti-tnf alpha therapy in inflammatory bowel disease
WO2010075579A2 (en) 2008-12-24 2010-07-01 Cedars-Sinai Medical Center Methods of predicting medically refractive ulcerative colitis (mr-uc) requiring colectomy
GB201016864D0 (en) 2010-10-06 2010-11-17 Univ Aston Therapeutic methods
BR112015024752A2 (en) 2013-03-27 2017-07-18 Cedars Sinai Medical Center mitigation and reversal of fibrosis and inflammation through inhibition of tl1a function and related signaling pathways
EP4105236A1 (en) 2013-07-19 2022-12-21 Cedars-Sinai Medical Center Anti-tl1a (tnfsf15) antibody for treatment of inflammatory bowel disease
KR102464372B1 (en) 2016-03-17 2022-11-04 세다르스-신나이 메디칼 센터 Methods of diagnosing inflammatory bowel disease through rnaset2

Family Cites Families (1)

* Cited by examiner, † Cited by third party
Publication number Priority date Publication date Assignee Title
CA2011633C (en) * 1989-03-09 2007-05-15 Timothy A. Springer Intercellular adhesion molecule - 2 and its binding ligands

Also Published As

Publication number Publication date
IL102176A (en) 2001-09-13
CA2110387A1 (en) 1992-12-23
BR9206142A (en) 1994-12-27
WO1992022323A1 (en) 1992-12-23
HU217176B (en) 1999-12-28
FI935500A (en) 1994-02-09
SK279937B6 (en) 1999-06-11
MX9202804A (en) 1992-12-01
HUT66617A (en) 1994-12-28
CZ283478B6 (en) 1998-04-15
NO934491L (en) 1994-02-11
JPH06509706A (en) 1994-11-02
CZ270293A3 (en) 1994-08-17
AU2237692A (en) 1993-01-12
KR100333120B1 (en) 2002-04-18
ZA924276B (en) 1993-03-31
IE921893A1 (en) 1992-12-16
RO115415B1 (en) 2000-02-28
JP3288042B2 (en) 2002-06-04
EP0590051A1 (en) 1994-04-06
BG98287A (en) 1994-08-30
FI935500A0 (en) 1993-12-08
HU9303529D0 (en) 1994-04-28
CN1188528C (en) 2005-02-09
KR100291844B1 (en) 2001-09-17
IL102176A0 (en) 1993-01-14
SK139593A3 (en) 1994-10-05
EP0590051A4 (en) 1994-10-12
RU2130782C1 (en) 1999-05-27
BG61682B1 (en) 1998-03-31
UA27763C2 (en) 2000-10-16
NZ243114A (en) 1995-03-28
AU670243B2 (en) 1996-07-11
CN1069522A (en) 1993-03-03
NO934491D0 (en) 1993-12-09

Similar Documents

Publication Publication Date Title
NO317658B1 (en) Intercellular adhesion molecule-3 and its binding ligands
EP0289949B1 (en) Intercellular adhesion molecules, and their binding ligands
US5475091A (en) R6-5-D6, an antibody which binds intercellular adhesion molecule-1
EP0528931B1 (en) Humanized chimeric anti-icam-1 antibodies, methods of preparation and use
US5891841A (en) Methods of using intercellular adhesion molecule-3 (ICAM-3), antibodies thereto, and soluble fragments thereof
DK175362B1 (en) Soluble functional derivative of ICAM-1, recombinant DNA molecule and method for preparing said derivative, pharmaceutical composition containing such derivative and the use of the derivative to prepare such preparation, and ...
EP0387668A1 (en) Intercellular adhesion molecule - 2 and its binding ligands
EP0606518B1 (en) Intercellular adhesion molecules and their binding ligands
US5831036A (en) Soluble fragments of human intercellular adhesion molecule-1
US5489533A (en) Isolated nucleic acid molecules encoding ICAM-2
NO303500B1 (en) Method for Preparing a Therapeutically Active Water ° Selective Functional Derivative of ICAM-1 and Recombinant DNA Molecule capable of Expressing a Water ° Selective Functional Derivative of ICAM-1
US5565550A (en) Antibodies to ICAM-2, and fragments thereof
US20090035321A1 (en) Intercellular adhesion molecules and their binding ligands
AU670243C (en) Intercellular adhesion molecule-3 and its binding ligands
US6511664B1 (en) Intercellular adhesion molecule—2 and its binding ligands
DK176020B1 (en) Inter-cellular adhesion molecules - used for producing antibodies for use as antiinflammatory agents, to modify immune responses or as antitumour agents
NZ244853A (en) Antibodies and fragments to icam-1, pharmaceutical composition

Legal Events

Date Code Title Description
MM1K Lapsed by not paying the annual fees