NO317632B1 - Reagenstestremse for bruk i et apparat for bestemmelse av blodglukose - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en reagensremse for bruk i et apparat for måling av konsentrasjonen av en analytt i et biologisk fluid, mer spesielt en reagensremse som kolorimetrisk måler konsentra-sjonen av glukose i helblod.

Det har blitt utviklet en rekke visuelle testanordninger for måling av konsentrasjonen av visse analytter i biologiske fluider. Disse anordningen har for eksempel målt glukose, kolesterol, proteiner, ketoner, fenylalanin, eller snzymer i blod, urin eller spytt.

Tørrfasereagensremser med enzymbaserte blandinger blir i stor grad brukt på sykehus, kliniske laboratorier, legekontorer og hjemme for å undersøke prøver av biologiske fluider for glukosekonsentrasjon. For mange av USA's flere millioner diabetikere har reagensremsene blitt en daglig nødvendighet. Siden diabetes kan medføre farlige tilstander i den kjemiske sammensetningen av blod som kan bidra til synstap, nyresvikt og andre alvorlige medisinske konsekvenser. For å minimalisere risikoen for disse konsenkvensene, har personer med diabetes blitt opplært til å måle sitt blodglukosenivå fra to til syv ganger pr. døgn, avhengig av typen og alvorligheten i de individuelle tilfellene. Basert på det observerte mønsteret i målte glukosenivåer, kan pasienten og legen sammen gjøre justeringer av diett, trening og insulininntak, for bedre å håndtere sykdommen. Denne informasjonen bør klart være umiddelbart tilgjengelig for pasienten ved bruk av et letthåndterlig måleapparat og remsesystem som er hurtig, rimelig og nøyaktig.

Det er kjent reagensremser som inneholder en indikator som skifter til forskjellige farger, avhengig av konsentrasjonen av glukose i et biologisk fluid som har blitt påført remsen. Selv om noen av disse remsene anvender reduksjonskjemi, innbefatter de mer vanlig et oksiderbart fargestoff eller fargestoffpar. Enkelte av remsene innbefatter et enzym, så som glukoseoksidase, som er istand til å oksidere glukose til glukosesyre og hydrogen-peroksid. De inneholder også et oksiderbart fargestoff og en substans med peroksidativ aktivitet, som er istand til selektivt å katalysere oksidasjonen av det oksiderbare farge-stoffet i nærvær av hydrogenperoksid.

US-PS nr. 4.935.346 av 19. juni 1990 til R.Phillips et al., beskriver en måler, remse og fremgangsmåte for å bestemme glukosekonsentrasjonen i en helblodprøve (se også US-PS nr. 5.304.468). Fremgangsmåten innbefatter ganske enkelt å påføre en prøve av helblod til en første ("prøve") overflate til en inert porøs matriks som er impregnert med en reagens. Prøven migrerer mot den motsatte, "undersøkelses"-overflaten, hvor glukosen reagerer med reagensen og danner et lysabsorberende reaksjonsprodukt. En avlesning av reflektansen fra undersøkelsesoverflaten indikerer glukosekonsentrasjonen. Reflektansmålingene gjøre ved to separate bølgelengder for å eliminere interferenser. En tidskrets startes av en begynnende reduksjon av reflektansen, forårsaket av fukting av undersøkelsesoverflaten av prøven som har passert gjennom matriksen.

US-PS nr. 5.306.623 av 26. april 1994 til Kiser et al., beskriver en visuell blodglukose-testremse som medfører påføring av en glukoseholdig helblodprøve på en side av remsen og å ta en glukoseavlesning på den motsatte siden, etter at røde blodceller er fraseparert ut og prøven har reagert med et reagens i remsen. Et anisotropt polysulfonmembran ble funnet spesielt anvendelig som et enkeltlags matriks for remsen.

US-PS nr. 5.453.360 av 26. september 1995 til Y.S.Yu, beskriver et fargepar som er anvendelig i tørreagensremser for deteksjon av analytter, så som glukose, i biologiske fluider. Fargeparet består av 3-metyl-2-benzotiazolinonhydrazon og 8-anilino-l-naftalensulfonat og brukes som en indikator i en reaksjonskaskade som danner et sterkt oksidasjonsmiddel, så som hydrogenperokdis. En fordel med paret er at det er løslig i vandige løsninger, men blir uløslig ved oksidativ kobling og derved minimaliserer falming og gir et stabilt endepunkt.

En måler som har fått stor utbredelse for selvmåling av blodglukose er "One Touch II" måleren, som anvender en remse som er beskrevet i US-PS nr. 4.935.346 og 5.304.468 beskrevet over. Måleren og remsen tillater brukeren å måle glukosekonsentrasjonen i helblodprøven raskt, enkelt og nøyaktig. Prøven påføres på en overflate av remsen og målingene gjøres på den motsatte overflaten. Endel av helblodprøven penetrerer fra prøveoverflaten til undersøkelsesoverflaten og blodfargen kan observeres fra undersøkel-sesoverflaten.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en reagenstestremse for bruk i et apparat for bestemmelse av konsentrasjonen av glukose i en prøve av helblod, hvilket apparat innbefatter optiske organ for å detektere intensi-teten til lys ved bølgelengder på ca. 635 nm og ca. 700 nm reflektert fra minst endel av en matriksen anbragt nær en ende av remsen, kjennetegnet ved at matriksen innbefatter: a) en prøvemottakende overflate for å motta helblodprøven og føre endel av denne mot en undersøkelsesoverflate motsatt denne, hvilken undersøkelsesoverflate har en reflektans ved ca. 700 nm, som når undersøkelsesoverflaten blir våt, gjennomgår en endring som i det vesentlige er ekvivalent til den som dannes av absorbansen til hemoglobin i blod,

b) en struktur som selektivt retarderer passeringen av røde blodceller gjennom matriksen og minimaliserer lysering av celler i matriksen, hvorved enhver del av den

prøven som er synlig fra undersøkelsesoverflaten ikke i noen vesentlig grad absorberer lys ved ca. 700 nm, og

c) et reagens for indikasjon av glukosekonsentrasjonen ved å danne en reflektansendring på undersøkelsesoverflaten ved ca. 635 nm, der matriksen har et indre

område som absorberer 700 nm lys og som er synlig fra undersøkelsesoverflaten kun når overflaten er fuktig, eller der matriksen videre innbefatter et vannløselig fargestoff som har lysabsorpsjon ved 700 mm som i det vesentlige øker når fargestoffet går i løsning.

I foreliggende beskrivelse og medfølgende krav henvises det til det faktum at "prøven som er synlig fra undersøkelsesoverflaten ikke i noen vesentlig grad absorberer lys ved ca. 700 nm", betyr 700 nm absorbansen til prøven, sett gjennom undersøkelsesoverflaten, er mindre enn ca. 20% av 700 nm absorbansen, forårsaket av reaksjonen til prøven med reagenset.

Andre utførelsesformer av foreliggende oppfinnelse tilveiebringer også en reagenstestremse for bruk i et apparat for bestemmelse av en konsentrasjon av glukose i en helblod-prøve. Apparatet innbefatter optisk organ for å detektere intensiteten til lys ved bølgelengder på ca. 635 nm og ca. 700 nm reflektert fra minst endel av en matriks anbragt nær en ende av stripen, hvilken matriks innbefatter

(a) en prøvemottakende overflate for å motta helblodprøven og føre endel av denne mot en undersøkelsesoverflate motsatt denne, hvilken undersøkelsesoverflate har en reflektans ved ca. 700 nm, som når undersøkelsesoverflaten blir våt, gjennomgår en endring som i det vesentlige er ekvivalent til den som dannes av absorbansen av hemoglobin i blod, (b) en struktur som selektivt retarderer passeringen av røde blodceller gjennom matriksen og minimaliserer lysering av cellene i matriksen, hvorved enhver del av prøven som er synlig fra undersøkelsesoverflaten ikke absorberer lys i noen vesentlig grad ved ca. 700 nm, og (c) et reagens for å indikere glykosekonsentrasjonen ved å danne en reflektansendring ved ca. 635 nm ved undersøkelsesoverflaten.

Oppfinnelsen tilveiebringer en reagenstestremse som er passende for bruk i en "One Touch" helblodglukosemåler. Siden strukturen til remsen selektivt retarderer passeringen av røde blodceller gjennom matriksen og minimaliserer deres lysering, er glukosebestemmelsen relativt uavhengig av hematokritten til helblodprøven.

Figur 1 viser en perspektivskisse av en utførelsesform av testremsen i henhold til oppfinnelsen.

Oppfinnelsen tilveiebringer en enkel og rask metode som anvender et pålitelig apparat som er lett å bruke for bestemmelse av glukose i helblod. Fremgangsmåten innbefatte påføring til en overflate ("prøve"-overflaten) av en inert porøs matriks en liten prøve av helblod, tilstrekkelig til å mette matriksen. Matriksen er typisk tilstede i et reflektans-målende apparat når blodet påføres. Minst en del av væskeprøven penetrerer matriksen og resulterer i en begynnende endring av reflektansen ved den motsatte ("undersøkel-ses")-overflaten. Glukosen i prøven reagerer med en eller flere reagenser festet til matriksen og danner et produkt som endrer matriksens reflektans. Det tas en avlesning en eller flere ganger etter den begynnende endring av reflektansen for å relatere den ytterligere endringen i reflektansen ved undersøkelsesoverflaten eller i matriksen til konsentrasjonen av glukose i prøven.

Figur 1 viser en utførelsesform av foreliggende oppfinnelse. En tynn hydrofil matriksen-reagenspute 11 er anbragt ved en ende av en plastholder 12 ved hjelp av klebemiddel 13 som direkte og fast fester reagensputen til holderen. Holderen, som er valgfri, gir fysisk form og stivhet til remsen. Et hull 14 er til stede i plastholderen 12 i det området som reagensputen 11 er festet til, slik at prøven kan påføres gjennom hullet 14 til prøvesiden av reagensputen og lys reflektert fra den andre undersøkelsessiden.

En helblodprøve som skal undersøkes påføres puten 11. Generelt er reagensputens overflateareal ca. 10 mm<2> til 100 mm<2>, spesielt 10 mm<2> til 50 mm<2>, som normalt tilveie-bringer et volum som 5-10 ul prøve medfører mer enn metning.

Ytterligere detaljer vedrørende konstruksjonen av remsen fremgår av de ovennevnte US-PS nr. 4.935.346 og 5.304.468, som herved innlemmes som referanse.

Analysemetoden i henhold til oppfinnelsen bygger på endring av absorbans, målt som diffus reflektans, som er avhengig av glukosekonsentrasjon som er tilstede i prøven som undersøkes. Denne endringen kan bestemmes ved å måle reflektansendringen over et eller flere tidsintervaller.

Under bruk blir testremsen først montert i et instrument for avlesning av lysabsorbans, f.eks. fargeintensitet, ved reflektans, før påføring av prøven. Deretter blir en glukoseholdig blodprøve, erholdt for eksempel ved et fingerstikk, påført matriksen til testremsen. Videre overskrider mengden det som er nødvendig for å mette matriksen i området hvor reflektansen vil bli målt (for eksempel ca. 5-10 ul). Etter at prøven er påført, startes tidtakingen av målingen automatisk når fluidet penetrerer matriksen og apparatet detekterer den resulterende reflektansendringen på undersøkelsesoverflaten. Reflektansendringen over en forutbestemt periode som resultat av dannelsen av reaksjonsprodukt blir deretter relatert til glukosekonsentrasjonen i prøven. Reflektansen refererer både i beskrivelsen og de medfølgende krav både til det synlige bølgelengde-området og til infrarød og ultraviolett stråling.

Et passende instrument, så som et diffust reflektansfotometer med passende programvare, kan automatisk avlese reflektansen ved et eller flere tidsintervaller, beregne reflektansendringen og ved å anvende kalibreringsfaktorer, gi ut glukosekonsentrasjonen i blodprøven. Detaljer ved et slikt instrument, innbefattende de metodene instrumentet anvender for å omdanne reflektansmålinger til blodglukosekonsentrasjoner, er gitt i de to ovennevnte patentpublikasjoner. Spesielt er kommersielt tilgjengelige "One Touch" målere passende for bruk i kombinasjon med reagensremsen i henhold til foreliggende oppfinnelse for å måle glukosekonsentrasjoner i helblodprøver. Disse målerne avleser reflektansen til remsens undersøkelsesoverflate ved ca. 635 nm og ca. 700 nm.

Matriksen i henhold til foreliggende oppfinnelse er fortrinnsvis en membran som effektivt separerer de røde blodcellene og hemoglobin fra en helblodprøve og gir de glukoseholdige plasma. Separasjonen skjer når prøven beveger seg gjennom membranen fra prøveoverflaten til undersøkelsesoverflaten. En membran som kan utføre denne separasjonen kan ha porer som innfanger røde blodceller, generelt porestørrelser i området fra ca. 0.1 um til ca. 5 nm. Fortrinnsvis er membranen anisotrop, med et område av porestørrelser, mer foretrukket et bredt område av porestørrelser. Når matriksen innbefatter en anisotrop membran, er prøvesiden fortrinnsvis siden med store porer. For eksempel kan det være en gradient av porestørrelser fra ca. 0.1 um til ca. 150 um gjennom membranen. På den store poresiden er porestørrelsen fortrinnsvis i området fra ca. 30 um til ca. 40 um. På den siden av membranen hvor porene er minst (d.v.s. undersøkelsesoverflaten), er tomromsvolumet relativt lite og materialet i membranet er generelt relativt tett, innen et lag som typisk kan utgjøre opptil 20% av membranets tykkelse. Innen dette laget er porestørrelsen fortrinnsvis innen området fra ca. 0.1 til ca. 0.8 nm med en nominell porestørrelse fortrinnsvis rundt 0.3 um.

Når helblodprøven påføres på prøvesiden, vil prøven treffe stadig mindre porer når den penetrerer membranen. Eventuelle faste stoffer så som røde blodceller når en posisjon i membranen, generelt nær prøveoverflaten, hvor de ikke kan penetrere ytterligere. Membranet innfanger ikke kun røde blodceller nær prøveoverflaten, men minimaliserer også lysering av cellene, slik at enhver del av prøven som er synlig fra undersøkelses-overflaten ikke absorberer lys i noen vesentlig grad ved ca. 700 nm. Resten av prøven, som fremdeles inneholder oppløst glukose, penetrerer gjennom til undersøkelsessiden. Når det passerer gjennom membranen, vil glukosen i prøven reagere med reagenset, og medføre at det dannes et lysabsorberende fargestoff nær undersøkelsessiden, og derved i vesentlig grad påvirke reflektansen fra undersøkelsesoverflaten. Den anisotrope naturen til membranen og/eller anvendelse av en separasjonskomponent (diskutert under) tillater en relativt rask strømningshastighet gjennom membranen, selv om det skjer en

separasjon av faststoff.

Matriksen er en hydrofil porøs membran til hvilket reagensene kan være kovalent eller ikke-kovalent bundet. Matriksen tillater strømning av et vandig medium gjennom denne. Den tillater også binding av proteinsammensetninger til matriksen, uten i vesentlig grad å påvirke den biologiske aktiviteten til proteinet negativt, for eksempel enzymatisk aktivitet til et enzym. I den grad proteiner skal bindes kovalent, vil matriksen ha aktive punkter for kovalent binding eller kan aktiveres ved hjelp av kjent teknikk. Blandingen av matriksen er reflektiv og har tilstrekkelig tykkelse til at det dannes et lysabsorberende fargestoff i tomromsvolumet eller på overflaten som i vesentlig grad påvirker matriksens reflektans. Matriksen kan ha en jevn sammensetning, eller et belegg på et substrat som gir den ønskede struktur og fysiske egenskaper, så som hydrofilisitet.

Polysulfoner og polyaminer (nyloner) er eksempler på passende matriksmaterialer. Andre polymerer med sammenlignbare egenskaper kan også anvendes. Polymerene kan være modifisert ved å føre inn andre funksjonelle grupper som gir beregnet strukturer, slik at overflatene til matriksen kan være nøytral, positiv eller negativ.

En foretrukket fremgangsmåte for fremstilling av det porøse materialet som danner matriksen er å støpe polymeren uten en støttende kjerne. En slik matriks er for eksempel et anisotropt polysulfonmembran tilgjengelig fra Memtec, Inc., Timonium, MD. Begrepene "matriks" og "membran" brukes her om hverandre. Hvert begrep er underforstått ikke å være begrenset til et enkelt lag, og kan for eksempel innbefatte et absorberende lag. En matriks med mindre enn ca. 500 um tykkelse brukes vanligvis, hvor ca. 115 til 155 um er foretrukket. En tykkelse på ca. 130 til 140 um er mest foretrukket, spesielt når matriksen er nylon eller anisotropt polysulfon. Matriksen deformeres generelt ikke ved fukting, og opprettholder derfor sin opprinnelige form og størrelse og har tilstrekkelig våtstyrke til å muliggjøre rutineproduksjon.

Membranen har i sine porer impregnert en forsøksreagens som er istand til å reagere med glukose og danne et lysabsorberende reaksjonsprodukt. Membranen kan være behandlet med reagenset ved å dyppe det i en blanding av komponentene og derved mette membranen. Overskuddsreagens kan fjernes ved mekaniske midler, så som for eksempel en luftkniv, skalpell eller glasstang. Membranen blir deretter tørket. Reagensen har en tendens til å konsentrere seg nær den siden av membranen med små porer. Andre metoder som er anvendelig for påføring av reagens til membranet vil være innlysende for en fagmann innen området.

Forsøksreagenset innbefatter en komponent for å omdanne glukose til hydrogenperoksid og en komponent for deteksjon av hydrogenperoksid. Reagenset kan eventuelt ytterligere innbefatte en separasjonskomponent som medfører at faste stoffer så som røde blodceller blir fanget i matriksen og effektivt fjerner de faste stoffene fra helblodet. Ytterligere komponenter kan også innbefatter som beskrevet under.

Foretrukne komponenter for å omdanne glukose til hydrogenperoksid innbefatter glukoseoksidase, et enzym som vanligvis erholdes fra Aspergillus niger eller Penicillin. Glukoseoksidase reagerer med glukose og oksygen og danner glukonolakton og hydrogenperoksid. Optimal glukoseoksidasekonsentrasjon avhenger av sammensetningen av indikatorsystemet; men imidlertid er glukoseoksidase generelt i området fra ca. 500-10.000 U./ml generelt passende, mer generelt foretrukket fra ca. 700-2.000 U./ml. Generelt vil høyere konsentrasjoner av glukoseoksidase medføre at reaksjonen forløper raskere og lavere konsentrasjoner langsommere. Optimal konsentrasjon kan bestemmes ved rutineforsøk.

Det dannede hydrogenperoksidet reagerer med komponenten for deteksjon av hydrogen-peroksid, som innbefatter en peroksidase som selektivt katalyserer en reaksjon mellom hydrogenperoksidet og en indikator. Peroksidasen anvender hydrogenperoksid som et oksidasjonsmiddel som er istand til å fjerne hydrogenatomer fra forskjellige substrater. En passende peroksidase kan inneholde ferriprotoporfyrin, et rødt hemin erholdt fra planter. Peroksidaser erholdt fra dyr, for eksempel fra dyrenes bukspyttkjertel, er også anvendelige. Pepperrotperoksidase (HRPO) er spesielt foretrukket som en bestanddel i komponenten for deteksjon av hydrogenperoksid. Hydrogenperoksidet, fortrinnsvis katalysert av en peroksidase, reagerer enten direkte eller indirekte og danner en indikatorfarge som reduserer 635 nm reflektansen ved undersøkelsesoverflaten. Undersøkelsesoverflatens reflektans måles ved to bølgelengder - ca. 635 nm og ca. 700 nm.

Reflektansmålingene gjøres i tidsintervaller. Sekvensen starter ved reflektansreduksjonen ved 635 nm som er resultatet av ankomst av endel av prøven ved undersøkelsesoverflaten. Denne innledningen betegnes som "reflektansveksling". Reflektansen ved 700 nm måles 15 sekunder senere. Ved dette tidspunkt vil blodet ha mettet reagensputen og interaksjonen mellom den glukoseholdige blodprøven og det reagensholdige membranet vil ha medført en reduksjon av reflektansen ved 700 nm som i det vesentlige tilsvarer reduksjonen dannet av blodfarge som er synlig ved undersøkelsesoverflaten. Selv om enhver prøve som er synlig fra undersøkelsesoverflaten derved ikke absorberer lys i noen vesentlig grad ved 700 nm, vil måleren detektere reduksjonen i 700 nm's refleksjonen som den forbinder med absorpsjon av blodfargen, og dette medfører at den utfører reflektansmålinger ved ca. 635 nm. Glukosekonsentrasjonen i prøven beregnes fra 635 nm reflektansen ved å anvende 700 nm's reflektansen for å kalkulere en korreksjonsfaktor. Legg merke til at siden blod absorberer ved 635 nm så bør også den blodsimulerende 700 nm absorbatoren gjøre det. Ideelt bør det blodsimulerende materialet ha samme absorbansforhold ved 700 nm som absorbans ved 635 nm som helblod, men for korthets-skyld refererer vi til det blodsimulerende materialets absorbans kun ved 700 nm. Detaljer vedrørende beregning, innbefattende korreksjon for "blod"- reflektans ved 700 nm, fremgår av den tidligere nevnte US-PS 4.935.346.

Den reduserte undersøkelsesoverlfatereflektansen ved 700 nm som simulerer blodfargen, kan påvirkes på fire forskjellige måter. Først kan membranen inneholde en komponent som absorberer 700 nm bestråling og undersøkelsesoverflaten kan eventuelt være opak inntil den blir mer transparent for 700 nm<*>s lys når den er fuktig. Komponenten som absorberer ved 700 nm kan for eksempel være et nonwoven, som ikke er synlig fra den tørre undersøkelsesoverflaten. Komponenten kan også være en bærer på hvilken membranen er støpt, et belegg på prøveoverflaten til membranen eller lignende.

For det andre kan membranen innbefatte et vannløselig fargestoff som har lysabsorbans ved 700 nm som i det vesentlige øker når fargen går over i løsning. For eksempel kan fargen initielt være i form av finfordelte vannløslige krystaller, påført membranen som dispergert faststoff som ser hvitt ut og som ikke gir noen vesentlig absorbans ved 700 nm. Den vandige prøven oppløser fargestoffet, ved hvilket punkt det blir farget og absorberer ved 700 nm. Et eksempel på et slikt fargestoff er kobberftalocyanin.

For det tredje kan interaksjonen mellom glukosen og reagensen i membranen resultere i en kromofor som absorberer lys ved både 635 nm og 700 nm, og derved indikere glukosekonsentrasjonen og samtidig simulere nærværet av blod.

Til slutt kan blodreagensinteraksjonen i to kromoforer, hvorav en absorberer ved 635 nm og den andre absorberer ved 700 nm. Videre, siden kun tilstrekkelig 700 nm reflektansreduksjon er nødvendig for å simulere nærværet av blodfarge, er fortrinnsvis kun en liten del av kromoforen som absorberer ved 700 nm til stede.

I de to første tilfellene, hvor 700 nm absorbansen (d.v.s. redusert reflektans) er resultatet av en annen membrankomponent, krever ikke 700 nm absorbansen en kromofor. I det tredje og fjerde tilfellet skjer reduksjonen av 700 nm reflektansen ved hjelp av en kromofor. I hvert tilfelle må imidlertid reduksjonen i 700 nm's reflektans observert fra undersøkelsesoverflaten 15 sekunder etter reflektansveksling, simulere blodfargen, som beskrevet detaljert i US-PS 4.935.346.

Størrelsesordenen til reflektansreduksjonen ved 635 nm, jusetert som beskrevet i US-PS 4.935.346, ved en passende tid etter initiering av tidssekvensen, er et mål på glukosekonsentrasjonen i helblodprøven. Fargepar som er hensiktsmessige som indikatorer innbefatter 4-aminoantipyren (AAP) og kromotropisk syre; AAP og 8-anilino-l-naftalensulfonat(ANS); AAP og N-etyl-N-(2 hydroksy-3-sulfopropyl)-m-toluidin (TOOS); 3-metyl-2-benzotiazolinon hydrazonhydroklorid (MBTH) og ANS; MBTH kombinert med 3-dimetylaminobenzosyre (DMAB); og MBTH kombinert med sitt formaldehydazin.

Selv om det anisotrope membranen som er foretrukket matriks filtrerer bort røde blodceller og holder dem borte fra undersøkelsessiden, kan undersøkelsesreagenset eventuelt også inneholde en separasjonskomponent (se for eksempel tidligere nevnte US-PS 5.306.623 til Kiser et al.). Separasjonskomponenten bør være istand til å danne et relativt klart fargeløst fluid fra fluidet inneholdende røde blodceller, for eksempel helblod, ved å isolere røde blodceller i matriksen og fortrinnsvis også isolere eventuelle mindre mengder av fritt hemoglobin. Separasjonskomponentene for bruk i foreliggende oppfinnelse inn-befatter, men er ikke begrenset til polyetylenglykol, poly(metylvinyleter/maleinsyre)-anhydrid, polypropylenglykol, polystyrensulfonsyre, polyakrylsyre, polyvinylalkohol og polyvinylsulfonsyre ved pH på ca. 4.0-8.0. Slike separasjonskomponent er er tilstede i matriksen i mengder som vil variere avhengig av deres ladning og molekylmasse, de andre komponentene innblandet i matriksen, matriksens pH og porestørrelse og restfuktigheten i matriksen etter tørking. Slike parametere er lett å bestemme for en fagmann innen området. For eksempel når det anvendes polypropylenglykol som separasjonskomponent (f.eks. PPG-410 fra BASF, Wyandotte, MI), er det fortrinnsvis tilstede i ca. 2-30% vekt til volum (w/v), og mer foretrukket 8-10% w/v. Andre separasjonskomponenter kan også anvendes i konsentrasjon på ca. 2-30% w/v. De polymere separasjonskomponentene kan være impregnert eller innblandet i matriksen eller støpt inn i membranet under fremstilling.

Enkelte vannløslige salter kan også frembringe blodseparasjon. Blant salter som er hensiktsmessig for separasjon av blodkomponenter er sitrater, formater og sulfater, såvel som visse syrer, så som aminosyrer, sitronsyre, fytiksyre og maleinsyre (se for eksempel US-PS 3.552.928 av 5. januar 1971 til M.C.Fetter).

Separasjonskomponentene er fortrinnsvis innbefattet i undersøkelsesreagenset, fordi de øker effektiviteten til membranen ved å sikre at det ikke føres gjennom noen vesentlige mengder rødt blod. Det sikrer derved at prøven som er synlig fra undersøkelses-overflaten ikke absorberer lys i noen vesentlig grad ved 700 nm.

Andre komponenter som kan innblandes i matriksen for å forbedre fargingen og avlesbarheten til reagensremsene og bevare jevnheten eller integriteten til matriksen. For eksempel kan undersøkelsesreagenset innbefatte salter og/eller buffere for å hjelpe til med separasjon av fargestoffet i matriksen. Slike buffere kan for eksempel inneholde sitrat, tilstede i en løsning fra ca. 0.01 M til ca. 1.0 M, og fortrinnsvis ca. 0.1 M. Andre buffere kan også anvendes.

Forbindelser som gjør matriksen hydrofil eller forbindelser som kan virke som stabilisatorer, så som hydrolyserte proteiner, kan også anvendes. Slike forbindelser innbefatter, men er ikke begrenset til for eksempel bovinserumalbumin, polypeptider og protein med lav melokylmasse tilgjengelig som Crotein SPA (CRODA, Inc. New York, N.Y.). Slike forbindelser brukes i konsentrasjoner på for eksempel ca. 1 mg/ml til ca. 100 mg/ml. I tilfelle med Crotein, er ca. 30 mg/ml foretrukket.

Andre stabilisatorer og konserveirngsmidler kan også innbefattes i betegningen av matriksen. For eksempel kan det anvendes etylendiamintetraeddiksyre (EDTA), dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA) og tilhørende forbindelser, for eksempel i konsentrasjoner på ca. 0.01 mg/ml til ca. 10 mg/ml.

Claims (8)

1. Reagenstestremse for bruk i et apparat for bestemmelse av konsentrasjonen av glukose i en prøve av helblod, hvilket apparat innbefatter optiske organ for å detektere intensi-teten til lys ved bølgelengder på ca. 635 nm og ca. 700 nm reflektert fra minst endel av en matriksen anbragt nær en ende av remsen, karakterisert ved at matriksen innbefatter: a) en prøvemottakende overflate for å motta helblodprøven og føre endel av denne mot en undersøkelsesoverflate motsatt denne, hvilken undersøkelsesoverflate har en reflektans ved ca. 700 nm, som når undersøkelsesoverflaten blir våt, gjennomgår en endring som i det vesentlige er ekvivalent til den som dannes av absorbansen til hemoglobin i blod, b) en struktur som selektivt retarderer passeringen av røde blodceller gjennom matriksen og minimaliserer lysering av celler i matriksen, hvorved enhver del av den prøven som er synlig fra undersøkelsesoverflaten ikke i noen vesentlig grad absorberer lys ved ca. 700 nm, og c) et reagens for indikasjon av glukosekonsentrasjonen ved å danne en reflektansendring på undersøkelsesoverflaten ved ca. 635 nm, der matriksen har et indre område som absorberer 700 nm lys og som er synlig fra undersøkelsesoverflaten kun når overflaten er fuktig, eller der matriksen videre innbefatter et vannløselig fargestoff som har lysabsorpsjon ved 700 mm som i det vesentlige øker når fargestoffet går i løsning.

2. Remse i henhold til krav 1, karakterisert ved at matriksen innbefatter en anisotrop membran.

3. Remse i henhold til krav 1, karakterisert ved at matriksens indre område innbefatter et nonwoven materiale med betydelig absorbans ved 700 nm.

4. Remse i henhold til krav 1, karakterisert ved at fargestoffet innbefatter kopperftalocyanin.

5. Remse i henhold til krav 1, karakterisert ved at reagensen innbefatter en fargeforløper som danner en kromofor indikativ for glukosekonsentrasjonen, hvilken kromofor absorberer lys ved 635 nm.

6. Remse i henhold til krav 5, karakterisert ved at reagensfargestofforløperen er valgt fra gruppen bestående av 3-metyl-2-benzotiazolinon-hydrazonhydroklorid (MBTH) med 3-dimetylaminbenzosyre (DMAB); MBTH med 8-anilin-l-naftalensulfonat (ANS); MBTH med sitt formaldehydazin og kombinasjoner derav.

7. Remse i henhold til krav 6, karakterisert ved at reagensfargestofforløperen innbefatter MBTH og ANS.

8. Remse i henhold ril krav 6, karakterisert ved at reagensfargestofforløperen innbefatter MBTH kombinert med DMAB.