NO310416B1

NO310416B1 - Halogen-substituerte proteinkinase-C-inhibitorer

Info

Publication number: NO310416B1
Application number: NO19985080A
Authority: NO
Inventors: Michael R Jirousek; Peter G Goekjian; Guo-Zhang Wu
Original assignee: Univ Mississippi
Priority date: 1996-05-01
Filing date: 1998-10-30
Publication date: 2001-07-02
Also published as: US5936084A; IL126762A0; EP0805158B1; NZ332658A; EP0805158A3; ATE212026T1; PT805158E; JP3235840B2; DK0805158T3; DE69709568T2; AU2929297A; CZ347098A3; NO985080D0; YU48398A; PL329681A1; CA2252701C; AU703395B2; EA001450B1; ES2170918T3; EP0805158A2

Description

Proteinkinase-C (PKC) består av en familie av nær beslektede enzymer som virker som serin/treoninkinaser. Proteinkinase-C spiller en viktig rolle i celle-celle-signalering, gen-ekspresjon og i kontroll av celledifferensiering og vekst. I dag er det minst ti kjente isozymer av PKC som skiller seg i sin vevfordeling, enzymatiske spesifisitet og regulering (Y. Nishizuka, "Annu. Rev. Biochem.", 58: 31-44 (1989); Y. Nishizuka, "Science", 258:607-614(1992)).

Proteinkinase-C-isozymer er enkle polypeptidkjeder med lengder innen området 592 til 737 aminosyrer. Isozymene inneholder et regulatorisk domene og et katalytisk domene forbundet med et linkerpeptid. Det regulatoriske og katalytiske domenet kan være ytterligere underoppdelt i konstante og variable regioner. Det katalytiske domenet av proteinkinase-C er meget likt det man finner i andre proteinkinaser, mens det regulatoriske domenet er unikt for PKC-isozymene. PKC-isozymene viser mellom 40 og 80% homologi på aminosyrenivået i gruppen. Imidlertid er homologien for et enkelt isozym mellom forskjellige specier generelt større enn 97%.

Proteinkinase-C er en membran-assosiert enzym som er allosterisk regulert ved et antall faktorer inkludert membranfosfolipider, kalsium og visse membranlipider som diacyl-glyceroler som settes fri respons på fosfolipases aktiviteter (R.M. Bell og D.J. Burns, "J. Biol. Chem.", 266: 4661-4664 (1991); Y. Nishizuka, "Science", 258: 607-614 (1992)). Proteinkinase-C-isozymer, a- 6-1, 6-2 og y, krever membranfosfolipid, kalsium og diacylglycerol/forbolestere for full aktivering. 8-,6-, rj- og t-formene av PKC er kalsium-uavhengige i sin aktiveringsmåte. Q- og X-formene av PKC er uavhengige av både kalsium og diacylglycerol og antas å kreve kun membranfosfolipid for sin aktivering.

Kun en eller to proteinkinase-C-isozymene kan være involvert i en gitt sykdomstilstand. For eksempel fører de forhøyede blodglucosenivåer som finnes ved diabetes til en isozym-spesifikk forhøyning av 6-2-isozymet i vaskulært vev (Inoguchi et al., "Proe. Nati. Acad. Sei. USA", 89: 11059-11065 (1992)). En diabetes-forbundet forhøyelse av 6-isozymet i human plater er korrelert med deres endrede respons til agonister. (E.J. Bastyr III, og J. Lu, "Diabetes", 42: (suppl. 1) 97A (1993)). Human vitamin-D-reseptoren har vært vist å være selektivt fosforylerte til proteinkinase-C-6. Denne fosfory-lering har vært forbundet med endringer i funksjonen av reseptoren (Hsieh et al., "Proe. Nati. Acad. Sei. USA", 88: 9315-9319 (1991); Hsieh et al., "J. Biol. Chem.", 268: 15118-15126 (1993). I tillegg har senere arbeider vist at 6-2-isozymet er ansvarlig for erytroleukemicelleproliferering, mens a-isozymet er involvert i megakaryocytt- differensiering i disse samme celler. (Murray et al., "J. Biol. Chem., 268: 15847-15853

(1993).

Den ubikitøse natur av proteinkinase-C-isozymer og deres viktige rolle i fysiologien gir incentiver til å produsere sterkt selektive PKC-inhibitorer. Gitt beviset som viser binding av visse isozymer til sykdomstilstander, er det rimelig å anta at inhibitoriske forbindelser som er selektive til et eller to proteinkinase-C-isozymer relativt til andre PKC-isozymer og andre proteinkinaser er overlegne terapeutiske midler. Slike forbindelser skulle vise større effektivitet og lavere toksisitet på grunn av spesifisiteten.

Staurosporin, et mikrobielt indolkarbazol, er en potent inhibitor for proteinkinase-C som interagerer med det katalytiske domenet av enzymet (Tamaoki et al., "Biochem. Biophys. Res. Commun.", 135: 397-402 (1986); Gross et al., "Biochem. Pharmacol.", 40: 343-350 (1990)). Imidlertid er den terapeutiske brukbarhet for dette molekyl og nær beslektede forbindelser begrenset på grunn av mangelen på spesifisitet for proteinkinase-C i forhold til andre proteinkinaser (U.T. Ruegg og G.M. Burgess, "Trends Pharmacol. Sei.", 10: 218-220 (1989). Denne mangel på selektivitet resulterer i ikke-akseptabel toksisitet i denne klasse molekyler.

En ytterligere klasse av forbindelser som er relatert til staurosporin, bisindolmale-imidene, har vært fokus for nylige arbeider (Davis et al., "FEBS Lett." 259: 61-63

(1989); Twoemy et al., "Biochem. Biophys. Res. Commun.", 171: 1087-1092 (1990); Toullec et al., "J. Biol. Chem.", 266: 15771-15781 81991); Davis et al., "J. Med. Chem.", 35: 994-1001 (1992); Bitetal., "J. Med. Chem", 36: 21-29 (1993)). Noen av disse forbindelser har vist selektivitet for proteinkinase-C i forhold til andre proteinkinaser.

Selv om forbindelser som viser spesifisitet til proteinkinase-C er oppdaget, er meget lite kjent hva angår isozym-selektivitet. For eksempel viser analyse av isozym-selektiviteten av staurosporin liten isozym-selektivitet med unntak av dårlig inhibering av i^-isozymet i forhold til de andre isozymer (McGlynn et al., "J. Cell. Biochem.", 49: 239-250

(1992); N.E. Ward og CA. 0'Brian, "Malec. Pharmacol.", 41: 387-392 (1992)). Studier av den PKC-selektive forbindelse, 3-[l-(3-dimetylaminopropyl)-indol-3-yl]-4-(lH-indol-3-yl)-lH-pyrrol-2,5-dion, antyder en lett selektivitet for de kalsium-avhengige isozymer (Toullec et al., "J. Biol. Chem.", 266: 15771-15781 (1991). Efterfølgende studier av denne forbindelse viste ingen differanse eller muligens lett selektivitet for a- i forhold til B-l- og B-2-isozymer (Martiny-Baron et al., "J. Biol. Chem.", 268: 9194-9197 (1993); Wilkinson et al., "Biochem. J.", 294: 335-337 (1993).

På tross av års forskning og identifisering av klasser av forbindelser som inhiberer

proteinkinase-C i forhold til andre proteinkinaser, forblir det derfor fremdeles et behov for terapeutisk effektive isozym-selektive inhibitorer. Isozym-selektive inhibitorer har anvendelighet ved behandling av tilstander forbundet med diabetes mellitus og dennes komplikasjoner i tillegg til behandling av ischemi, inflammasjon, sentralnervesystem-mangler, kardiovaskulære sykdommer, dermatologiske sykdommer og cancer.

I en utførelsesform angår foreliggende oppfinnelse PKC-inhibitorer med formel I:

der:

R' uavhengig er hydrogen, halogen, hydroksy, CMalkyl, CMalkoksy, NR3R4eller -NHCO(CMalkyl); T er CMalkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; W er CMalkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; J er

eller, når T og W begge er metylen, J er valgt fra gruppen bestående av

der n og m uavhengig er 1 eller 2; X er oksygen, svovel eller en binding mellom karbonatomene som forbindes via X; Y er halogen, CMalkyl eller hydrogen; R, er hydrogen eller CMalkyl; S er -CHO eller gruppen

der

M er hydrogen, -CH2OR5, -CH2NR3R4eller -NR3R4;

R2er hydrogen eller halogen;

Z er hydrogen eller -OR6;

der

R3og R4uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen med nitrogenatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring; og

R5og Rg uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen danner en di valent gruppe valgt fra gruppen omfattende

-CR7R8, der R7og R8uavhengig er hydrogen, CMalkyl eller halogen(CMalkyl), eller R7og R8sammen med karbonatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring

forutsatt at minst en av Y, S, T eller W er halogen eller en halogensubstituert gruppe, eller T og W begge er metylen.

I henhold til en ytterligere utførelsesform av oppfinnelsen angår den nye mellomprodukter med formel II

der:

R' uavhengig er hydrogen, halogen, hydroksy, CMalkyl, CMalkoksy, NR3R4 eller -NHCO(CMalkyl); V er oksygen eller -NCH3-; T er CMalkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; W er Q.^alkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; J er

eller, når T og W begge er metylen, J er valgt fra gruppen omfattende

der

n og m uavhengig er 1 eller 2;

X er oksygen, svovel eller en binding mellom karbonatomet som forbindes ved X; Y er halogen, CMalkyl eller hydrogen;

S er -CHO eller gruppen

der

M er hydrogen, -CH2OR5, -CH2NR3R4eller -NR3R4;

R2er hydrogen eller halogen;

Z er hydrogen eller -OR^

hvori R3og R, uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(C,^alkyl), CMalkanoyl, halogen(CMalkanoyl) eller sammen med nitrogenatomet hvortil de er bundet, danner en 5- eller 6-leddet ring; og

R5og Réuavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen danner en divalent gruppe valgt fra gruppen omfattende

-CR7R8, der R7og R8uavhengig er hydrogen, CMalkyl eller halogen(CMalkyl), eller R7og R8, sammen med karbonatomet hvortil de er bundet, danner en 5- eller 6-leddet ring

Et ytterligere trekk ved oppfinnelsen er rettet mot en fremgangsmåte for fremstilling av forbindelser med formel I omfattende å kombinere, i en konsentrasjon av rundt 0,001 molar til rundt 1,5 molar av en forbindelse med formelen:

der

V er oksygen eller NCH3;

R' uavhengig er hydrogen, halogen, hydroksy, CMalkyl, CMalkoksy, NR3Rteller

-NHCO(CMalkyl); og

et alkyleringsmiddel i en konsentrasjon på 0,001 molar til rundt 1,5 molar med formelen:

der

L er en avspaltbar gruppe;

T er CMalkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; . W er C|.2alkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl;

J er ■

eller, når T og W begge er metylen, J er valgt fra gruppen omfattende

der

n og m uavhengig er 1 eller 2;

X er oksygen, svovel eller en binding mellom karbonatomet forbundet ved X; Y er halogen, CMalkyl eller hydrogen;

S er -CHO eller gruppen

der

M er hydrogen, -CH2OR5, -CH2NR3R4eller -NR3R4;

R2er hydrogen eller halogen; og

Z er hydrogen eller-ORg;

der R3og R4uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen(C,.4alkanoy!) eller sammen med nitrogenatomet hvortil de er bundet, danner en 5- eller 6-leddet ring; og

R5og R$uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-er ^alkanoyl) eller sammen danner en di valent gruppe valgt blant gruppen bestående av

-CR7R8, der R7er hydrogen eller metyl og R8er CMalkyl, halogen(CMalkyl) eller sammen med karbonatomet hvortil de er bundet, danner en 5- eller 6-leddet ring, og

ca. 0,5 til rundt 10 ekvivalenter Cs2C03i en mengde av ca. 0,1 ml/time til rundt 2,0 ml/time i et polart, aprotisk oppløsningsmiddel.

I henhold til en ytterligere utførelsesform av oppfinnelsen angår den en forbindelse med formel III

der:

R{ er CMalkyl eller hydrogen;

T er C^alkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl;

W er etylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl;

S er -CHO eller gruppen

der

M er hydrogen, -CH2OR5, -CH2NR3R4eller -NR3R4;

R2er hydrogen eller halogen; og

Z er hydrogen eller-ORg;

der

R5og Réuavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen danner en divalent gruppe valgt fra gruppen bestående av -CR7R8, der R7er hydrogen eller metyl og R8er CMalkyl eller halogen(CMalkyl), eller sammen med karbonatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring forutsatt at minst en av Y, S, T eller W er halogen eller en halogensubstituert gruppe.

I en ytterligere utførelsesform av oppfinnelsen angår den en forbindelse med formel IV:

der

J er valgt fra gruppen omfattende

der

R[er alkyl eller hydrogen;

n og m uavhengig er 1 eller 2; og

R3og R4uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen med nitrogenatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring.

I henhold til ytterligere en utførelsesform av oppfinnelsen tilveiebringes det en fremgangsmåte for inhibering av PKC-aktivitet. Denne fremgangsmåte omfatter administrering til et pattedyr som trenger slik behandling av en farmasøytisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I. Oppfinnelsen er også rettet mot en fremgangsmåte for selektivt å inhibere 6-1- og 6-2-proteinkinase-C-isozymer der fremgangsmåten omfatter til pattedyret som trenger slik behandling å administrere en farmasøytisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre fremgangsmåter for behandling av tilstander der proteinkinase-C er påvist å spille en rolle i patologien, for eksempel ved ischemi, inflammasjon, sentralnervesystemmangler, kardiovaskulære sykdommer, dermatologiske sykdommer og cancer. Metoden omfatter til et pattedyr som trenger slik behandling å administrere en farmasøytisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I.

Oppfinnelsen finner særlig anvendelse ved behandling av diabetiske komplikasjoner. Derfor tilveiebringer oppfinnelsen i tillegg en fremgangsmåte for behandling av diabetes mellitus og som omfatter administrering til et pattedyr som trenger slik behandling av en farmasøytisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I.

Et ytterligere aspekt ved oppfinnelsen er en farmasøytisk formulering som omfatter en forbindelse med formel I sammen med en eller flere farmasøytisk akseptable drøye-midler, bærere eller diluenter.

Som angitt ovenfor tilveiebringer oppfinnelsen forbindelser med formel I som selektivt inhiberer proteinkinase-C. De foretrukne forbindelser ifølge oppfinnelsen er de med formel I der delene -T-J-W- inneholder 4 til 8 atomer som kan være usubstituert eller substituert (med halogen- eller alkylgrupper). Aller helst inneholder delene -T-J-W- 6 atomer. Andre foretrukne forbindelser ifølge oppfinnelsen er de med formel I der

R! er hydrogen og J er

En foretrukken gruppe forbindelser er forbindelsene med formel V:

der:

R, er CMalkyl eller hydrogen;

T er CMalkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; W er etylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl;

X er oksygen, svovel eller en binding mellom karbonatomet forbundet via X; Y er halogen, CMalkyl eller hydrogen;

M er hydrogen, -CH2OR5, -CH2NR3R4eller -NR3R4;

R2er hydrogen eller halogen;

Z er hydrogen eller-OR^;

der

R5og Réuavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen danner en divalent gruppe valgt blant gruppen bestående av -CR7Rg, der R7er hydrogen eller metyl og R8er CMalkyl, halogen(CMalkyl), eller sammen med karbonatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring,

og der minst en av Y, R2, Z, M, T eller W er halogen eller en halogensubstituert gruppe og fortrinnsvis fluor eller en fluorsubstituert gruppe.

Foretrukne forbindelser med formel V inkluderer forbindelser der X er oksygen, R, er hydrogen, T er eventuelt substituert C2.3alkylen og W er eventuelt substituert etylen. Fortrinnsvis er T og/eller W substituert med en eller flere fluorgrupper.

I en ytterligere utførelsesform av oppfinnelsen tilveiebringes det en forbindelse med formel VI:

der

J er valgt blant

der

R, er alkyl eller hydrogen;

n og m uavhengig er 1 eller 2; og

Uttrykket "halogen" betyr fluor, klor, brom eller jod.

Uttrykket "CMalkyl" henviser til en cyklo-, rett eller forgrenet alkylgruppe med fra 1 til 4 karbonatomer som metyl, etyl, n-propyl, isopropyl, cyklopropyl, n-butyl, isobutyl, sek-butyl, t-butyl og lignende. Tilsvarende betyr "CMalkyl" en cyklo-, rett eller forgrenet alkylgruppe med 2 til 4 karbonatomer. En halogenalkylgruppe er en alkylgruppe som er substituert med et eller flere halogenatomer og fortrinnsvis 1 til 3 halogenatomer. Et eksempel på en halogenalkylgruppe er trifluormetyl. En CMalkoksy er en Q ^alkylgruppe som kovalent er bundet via en O-binding.

Uttrykket "CMalkylen" er en rett alkylendel med formelen -(CH2)r-, der r er 1 til 4. Eksempler på CMalkylen er metylen, etylen, trimetylen, tetrametylen og lignende. Tilsvarende betyr en "CMalkylen" en rett 2 til 4 karbonalkyldel.

Uttrykket "CMalkenylen" betyr en rett 1 til 4 karbonkjede inneholdende en eller flere dobbeltbindinger, karakteristisk en eller to dobbelbindinger. Eksempler på C2_4-alkenylengrupper er etenylen, propenylen og 1,3-butadieneyl.

Uttrykket "CMalkanoyl" er acylresten av en CMkarboksylsyre. Eksempler på CM-alkanoylgrupper er acetyl, propanoyl, butanoyl og lignende. En halogenalkanoylgruppe er en alkanoylgruppe som er substituert med et eller flere halogenatomer, karakteristisk 1 til 3 halogenatomer. Et eksempel på en halogenalkanoylgruppe er trifluoracetyl.

Uttrykket "avspaltbar gruppe" som benyttet i beskrivelsen er bruk i den mening som forstås av fagmannen. Generelt er en avspaltbar gruppe en hvilken som helst gruppe eller et hvilket som helst atom som bedrer elektrofilisiteten for det atom hvortil det er festet for fortrengning. Foretrukne avspaltbare grupper er triflat, mesylat, tosylat, imidat, klorid, bromid og jodid.

Uttrykket "karboksy-beskyttende gruppe" (P) som benyttet i beskrivelsen henviser til et av esterderivatene av den karboksylsyregruppe som vanligvis benyttes for å blokkere eller beskytte karboksylsyregruppen når reaksjoner gjennomføres på andre funksjonelle grupper i forbindelsen. Speciene av karboksy-beskyttende gruppe som benyttes er ikke kritisk så lenge den derivatiserte karboksylsyre er stabil overfor betingelsene for efter-følgende reaksjoner og kan fjernes på de ønskede tidspunkt uten å bryte opp resten av molekylet (T.W. Greene og P. Wuts, "Protective Groups in Organic Synthesis", John Wiley and Sons, New York, N.Y., 1991, kapitel 5, gir en liste over vanligvis benyttede, beskyttende grupper. Se også E. Haslam, "Protective Groups In Organic Chemistry", J.G.W. McOmie, utg., Plenum Press, New York, N.Y., 1973). En relatert term er "beskyttet karboksy" som henviser til en karboksygruppe som er beskyttet med en karboksy-beskyttende gruppe.

Uttrykket "hydroksy-beskyttende gruppe" (P) som benyttet i beskrivelsen henviser til en av de eter- eller esterderivater av hydroksygruppen som vanligvis benyttes for å blokkere eller beskytte hydroksygruppen mens reaksjoner gjennomføres på andre funksjonelle grupper av forbindelsen. Speciene av hydroksy-beskyttende gruppe som benyttes er ikke kritisk så lenge den derivatiserte hydroksygruppe er stabil mot betingelsene for efterfølgende reaksjoner og kan fjernes på det ønskede tidspunkt uten å bryte opp resten av molekylet (T.W. Greene og P. Wuts, "Protective Groups in Organic Synthesis", John Wiley and Sons, New York, N.Y., 1991, gir en liste over vanligvis benyttede, beskyttende grupper). Foretrukne hydroksy-beskyttende grupper er tert-butyldifenylsilyloksy (TBDPS), tert-butyldimetylsilyloksy (TBDMS), trifenylmetyl-(trityl), metoksytrityl eller en alkyl- eller arylester. En relatert term er "beskyttet hydroksy" som henviser til en hydroksygruppe beskyttet med en hydroksy-beskyttende gruppe.

Se også E. Haslam, "Protective Groups In Organic Chemistry", J.G.W. McOmie, utg., Plenum Press, New York, N.Y., 1973). En relatert term er "beskyttet karboksy" som henviser til en karboksygruppe som er beskyttet med en karboksy-beskyttende gruppe.

Uttrykket "amino-beskyttende gruppe" (P) som benyttet i beskrivelsen henviser til substituenter av aminogruppen som vanligvis benyttes for å blokkere eller beskytte aminofunksjonaliteten, mens man omsetter andre funksjonelle grupper på forbindelsen. Speciene av amino-beskyttende gruppe som benyttes er ikke kritisk så lenge den derivatiserte aminogruppe er stabil overfor betingelsene ved efterfølgende reaksjoner og kan fjernes på det egnede tidspunkt uten å bryte opp resten av molekylet (T.W. Greene og P. Wuts, "Protective Groups in Organic Synthesis", kapitel 7, gir en liste over vanligvis benyttede, beskyttende grupper. Se også W. Barton, "Protective Groups In Organic Chemistry", kapitel 2.). Foretrukne amino-beskyttende grupper er t-butoksy-karbonyl, ftalid, en cyklisk alkyl og benzyloksykarbonyl. Den relaterte term "beskyttet amino" definerer en aminogruppe som er substituert med en amino-beskyttende gruppe som definert.

Uttrykket "-NH-beskyttende grupper" som benyttet i beskrivelsen henviser til sub-klassen av amino-beskyttende grupper som vanligvis benyttes for å blokkere eller beskytte -NH-funksjonaliteten mens man omsetter andre funksjonelle grupper på forbindelsen. Speciene av beskyttende grupper som benyttes er ikke kritiske så lenge den derivatiserte aminogruppe er stabil overfor betingelsene,ved de efterfølgende reaksjoner og kan fjernes på ønsket tidspunkt uten å bryte opp resten av molekylet, (T.W. Greene og P. Wuts, "Protective Groups in Organic Synthesis", kapitel 7, side 362-385) tilveiebringer en liste over vanligvis benyttede, beskyttende grupper). Foretrukne -NH-beskyttende grupper er karbamat, amid, alkyl eller arylsulfonamid. Den relaterte term "beskyttet -NH" definerer en gruppe som er substituert med en -NH-beskyttende gruppe som definert ovenfor.

Uttrykket "farmasøytisk effektiv mengde" som her benyttet, betyr en mengde av en forbindelse ifølge oppfinnelsen som er i stand til å inhibere PKC-aktiviteten i pattedyr. Den spesielle dose av forbindelsen som administreres ifølge oppfinnelsen vil selv-følgelig bestemmes ved de spesielle omstendigheter rundt tilfellet, inkludert den administrerte forbindelse, administreringsmåte, den spesielle tilstand som behandles og tilsvarende betraktninger. Forbindelsene kan administreres et antall veier inkludert oralt, rektalt, transdermalt, subkutant, topisk, intravenøst, intramuskulært eller intranasalt. For alle indikasjoner vil en typisk daglig dose inneholde fra 0,01 mg/kg til rundt 20 mg/kg av den aktive forbindelse ifølge oppfinnelsen. Foretrukne daglige doser vil ligge rundt 0,05 til rundt 10 mg/kg, ideelt rundt 0,1 til rundt 5 mg/kg. For topisk administrering er imidlertid en typisk dose rundt 1 til rundt 500 (ag forbindelse pr. cm<2>av et påvirket vev. Fortrinnsvis vil den påførte mengde forbindelse ligge fra rundt 30 til rundt 300 ug/cm<2>, fortrinnsvis fra rundt 50 til rundt 200 ug/cm<2>og aller helst fra rundt 60 til rundt 100

(ag/cm<2>.

Uttrykket "behandle" slik det her benyttes, beskriver stell og pleie av en pasient med det formål å bekjempe sykdom, tilstand eller mangel og inkludere administrering av en forbindelse ifølge oppfinnelsen for å forhindre begynnelse av symptomer eller komplikasjoner, lette symptomer eller komplikasjoner eller eliminere sykdom, tilstand eller mangel.

Uttrykket "isozymselektiv" betyr den preferensielle inhibering av et proteinkinase-C-isozym (eller subgruppe) i forhold til andre isozymer. For eksempel kan en forbindelse selektivt inhibere B-l- eller B-2-isozymer i forhold til proteinkinase-C-isozymene a, y, 6,8, C, og rj. Generelt viser isozymselektive forbindelser minst en 8 gangers differensial (fortrinnsvis en 10 ganger differensial) i den dose som er nødvendig for å inhibere en subtype sammenlignet med den dose som er nødvendig for tilsvarende inhibering av en forskjellig subtype (for eksempel inhibering av PKC-B-1- eller -B-2-isozym sammenlignet med a-proteinkinase-C-isozym), målt ved PKC-analysen. Forbindelsene viser dette differensial over inhiberingsområdet og er eksemplifisert som IC50, det vil si 50% inhibering. Således inhiberer for eksempel en B-l - og B-2-isozymselektive forbindelse B-l - og B-2-isozymer av proteinkinase-C ved meget lavere konsentrasjoner med lavere toksisitet på grunn av den minimale inhibering av de andre PKC-isozymer.

Forbindelsene med formel I har en basisk del, nemlig NR3R4, og kan også foreligge i form av farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter. Syrer som vanligvis benyttes for å danne slike salter omfatter uorganiske syrer som salt-, hydrobrom-, hydrojod-, svovel-og fosforsyre så vel som organiske syrer som paratoluensulfon-, metansulfon-, oksal-, parabromfenylsulfon-, karbon-, rav-, sitron-, benzo- eller eddiksyre og relaterte uorganiske og organiske syrer. Slike farmasøytisk akseptable salter inkluderer sulfat, pyrosulfat, bisulfat, sulfitt, bisulfitt, fosfat, mono- eller dihydrogenfosfat, metafosfat, pyrofosfat, klorid, bromid, jodid, acetat, propionat, decanoat, kaprylat, akrylat, format, isobutyrat, heptanoat, propionat, oksalat, malonat, succinat, suberat, sebacat, fumarat, maleat, 2-butyn-l,4-dioat, 3-heksyn-2,5-dioat, benzoat, klorbenzoat, hydroksybenzoat, metoksybenzoat, ftalat, xylensulfonat, fenylacetat, fenylpropionat, fenylbutyrat, citrat, lactat, hippurat, fl-hydroksybutyrat, glycolat, maleat, tartrat, metansulfonat, propan-sulfonat, naftalen-1-sulfonat, naftalen-2-sulfonat, mandelat og lignende salter.

I tillegg til farmasøytisk akseptable salter kan andre salter benyttes i henhold til oppfinnelsen. Disse kan tjene som mellomprodukter ved rensing av forbindelsene, ved fremstilling av andre salter eller ved identifisering og karakterisering av forbindelsene eller mellomproduktene.

De farmasøytisk akseptable salter av forbindelsene med formel I kan også foreligge som forskjellige solvater, for eksempel med vann, metanol, etanol, dimetylformamid, etylacetat og lignende. Blandinger av slike solvater kan også fremstilles. Kilden for slike solvater kan være fra krystalliseringsoppløsningsmidlet, inherent i oppløsningsmidlet for fremstilling eller krystallisering eller i tillegg til slikt oppløsningsmiddel. Slike solvater ligger innenfor rammen av oppfinnelsen.

Forskjellige stereoisomere former av forbindelsene med formel I kan eksistere, for eksempel kan T eller W inkludere et chiralt karbonatom i den substituerte alkylendel. Forbindelsene med formel I fremstilles typisk som racemater og kan hensiktsmessig benyttes som sådanne, men individuelle enantiomerer kan isoleres eller syntetiseres ved konvensjonelle teknikker hvis dette skulle være ønskelig. Slike racemater eller individuelle enantiomerer og blandinger derav utgjør en del av oppfinnelsen.

Foreliggende oppfinnelse omfatter også farmasøytisk akseptable prodrugs av forbindelsene med formel I. En prodrug er et medikament som er kjemisk modifisert og kan være biologisk inaktivt (på enzymets virkningssete), men kan nedbrytes eller modifi-seres ved en eller flere enzymatiske eller andre in vivo-prosesser for å gi den egentlige bioaktive form. Dette prodrug har fortrinnsvis en forskjellig farmakokinetisk profil enn opphavet, noe som muliggjør lettere absorpsjon over det mukosale epitel, bedre salt-dannelse eller bedre oppløselighet, og/eller forbedret systemisk stabilitet (for eksempel en økning i plasmahalveirngstiden). Konvensjonelle prosedyrer for seleksjon og fremstilling av egnede prodrugderivater er beskrevet (for eksempel av H. Bundgaard i "Design of Prodrugs" (1985)). Karakteristisk kan slike kjemiske modifikasjoner inkludere: 1) ester- eller amidderivater som kan spaltes av esteraser eller lipaser;

2) peptider som kan gjenkjennes av spesifikke eller ikke-spesifikke proteaser; eller

3) derivater som akkumuleres ved et virkningssete gjennom membranseleksjon av en prodrugform; eller en modifisert prodrugform, eller en hvilken som helst kombina-sjon av 1 til 3, supra.

Syntesen av visse bis-indol-N-maleimidderivater er beskrevet av Davis et al. i 5 057 614, hvortil det henvises for detaljer. Generelt kan forbindelsene ifølge oppfinnelsen fremstilles som følger:

Halogengruppen ifølge skjema 1 er fortrinnsvis fluor, klor, brom eller jod. Forbindelse 1 er fortrinnsvis 2,3-diklor-N-metylmaleimid. Reaksjonen mellom forbindelse 1 og indolet, forbindelse 2, er vanligvis kjent som en Grignard-reaksjon. Reaksjonen gjennomføres i et inert, organisk oppløsningsmiddel som toluen og ved en temperatur mellom romtemperatur og reaksjonsblandingens tilbakeløpstemperatur. Mest signifikant er den reaksjon som er angitt i skjema 1 avhengig av oppløsningsmiddelbetingelsene. Når de utføres i et toluen:THF:eter-oppløsningsmiddelsystem, gir reaksjonen forbin- deise 3 i mer enn 80% utbytte og mer enn 95% renhet. Produktet precipiteres fra reaksjonsblandingen med ammoniumklorid, NH4C1. Det resulterende mellomprodukt, forbindelse 3, kan isoleres ved standardteknikker.

Bis-3,4-(3'-indolyl)-lN-metylpyrrol-2,5-dion, forbindelse 3, kan så omdannes ved alkalisk hydrolyse til det tilsvarende anhydrid med formel 4 ved i og for seg kjente teknikker og som beskrevet av Brenner et al. i "Tetrahedron", 44: 2887-2892 (1988). Fortrinnsvis omsettes forbindelse 3 med 5N KOH i etanol ved en temperatur i området 25°C til tilbakeløpstemperaturen for å gi forbindelsen med formel 4:

Forbindelsene med formel 3 er generelt mere stabile enn forbindelsene med formel 4. Derfor er det foretrukket at forbindelse 3 omsettes i henhold til skjema 2 for å gi forbindelsene med formel I. Imidlertid vil fagmannen se at forbindelsene med formel 4 også kan omsettes i henhold til skjema 2:

der T, J og W er som angitt ovenfor og L er en god avspaltbar gruppe som klor, brom, jod, mesyl, tosyl og lignende. L kan også være en hydroksy- eller annen forløper som

lett kan omdannes til en god avspaltbar gruppe ved i og for seg kjente teknikker. For eksempel kan hydroksy lett omdannes til en sulfonester som mesyl ved omsetning av hydroksy med metansulfonylklorid for derved å gi den avspaltbare mesylatgruppe.

Reaksjonen som vist i skjema 2 kan gjennomføres på en hvilken som helst av de kjente metoder for fremstilling av N-substituerte indoler. Denne reaksjon involverer vanligvis omtrent ekvimolare mengder av de to reagenser, selv om andre forhold, særlig der alkyleringsmidlet foreligger i overskudd, også kan benyttes. Reaksjonen gjennomføres best i et polart, aprotisk oppløsningsmiddel under anvendelse av et alkalimetallsalt eller andre slike alkyleringsbetingelser som kjennes i teknikken. Når den avspaltbare gruppe er brom eller klor, kan en katalytisk mengde av jodidsalt som kaliumjodid tilsettes for å øke reaksjonshastigheten. Reaksjonsbetingelsene inkluderer de følgende: kaliumheksa-metylsilazid i dimetylformamid eller tetrahydrofuran, natriumhydrid i dimetylformamid.

Fortrinnsvis gjennomføres reaksjonen under langsom revers tilsetning med cesiumkarbonat i enten acetonitril, dimetylformamid (DMF) eller tetrahydrofuran (THF). Temperaturen ved reaksjonen er fortrinnsvis fra rundt omgivelsestemperatur til rundt reaksjonsblandingens tilbakeløpstemperatur.

Fagmannen på området vil se at reaksjonen som beskrevet i skjema 2 kan benyttes med forbindelsene L-T' og L-W, der T' og W er beskyttet karboksy, beskyttet hydroksy eller et beskyttet amin. Efter alkylering ifølge skjema 2 kan T' og W omdannes til deler som kan koble under dannelse av J. Koblingen av T' og W for å danne de forskjellige eter- eller tioeterderivater er kjent i teknikken og for eksempel beskrevet hos Ito et al i "Chem. Pharm. Bull.", 41(6): 1066-1073 (1993); Kato et al. i "J. Chem. Pharm. Bull.", 34: 486 (1986); Goodrow et al i "Synthesis", 1981: 457; Harpp et al. i "J. Am. Chem. Soc", 93: 2437 (1971) og Evans et al. i "J. Org. Chem.", 50: 1830 (1985).

Fagmannen vil også se at forbindelse 3 kan omdannes til forbindelsene med formel I i en to-trinnssyntese som beskrevet i skjema 3.

der T, J, W, V og L er som angitt ovenfor og L2er en beskyttet hydroksy- eller annen gruppe som lett kan omdannes til en god avspaltbar gruppe ved i og for seg kjente teknikker.

Koblingen mellom forbindelsene 3 eller 4 og forbindelse 6 er en alkylering som disku-tert ovenfor. Det monoalkylerte mellomprodukt, 7, debeskyttes og L2omdannes til en avspaltbar gruppe. Hvis for eksempel hydroksy er beskyttet med t-butyldimetylsilyl (TBDMS), blir TBDMS selektivt fjernet ved bruk av sur metanol. Den resulterende frie hydroksy omdannes så til en avspaltbar gruppe, for eksempel et alkylhalogenid som alkyljodid eller -bromid (CBr4i trifenylfosfin) eller sulfonat (mesylklorid i trietylamin). Makrolidet dannes så ved alkylering under langsom revers tilsetning til en oppløsning av base som kaliumheksametyldisilazid, eller natriumhydrid, men fortrinnsvis Cs2S03i et polart, aprotisk oppløsningsmiddel som acetonitril, DMF eller THF ved temperaturer i området omgivelsestemperatur til tilbakeløpstemperatur.

Forbindelsene med formel I kan fremstilles i vesentlig høyere utbytter når alkyleringen gjennomføres under langsom reverstilsetning til Cs2C03i et polart, aprotisk oppløs-ningsmiddel. Langsom reverstilsetning involverer kombinering av en blanding av en forbindelse og alkyleringsmiddel (skjema 2) eller forbindelse (skjema 3) med basen i en hastighet fra rundt 0,1 ml/time til rundt 2,0 ml/time. Konsentrasjonen av hver reagens i blandingen er rundt 1,5 molar til rundt 0,001 molar. Utført med den monoalkylerte forbindelse (skjema 3) ligger konsentrasjonen fra rundt 3 molar til rundt 0,001 molar. Den langsomme tilsetning resulterer i en konsentrasjon av reagenser i reaksjonsbeholderen på rundt 0,01 molar til 1,5 molar. Fagmannen på dette området vil se at ved en høyere tilsetningshastighet kan en lavere konsentrasjon av reagenser benyttes i reaksjonen. På samme måte kan, ved lavere tilsetningshastighet, en høyere konsentrasjon av reagenser benyttes i reaksjonen. Fortrinnsvis blir forbindelsen tilsatt i en mengde av 0,14 ml/time, mens forbindelsen og alkyleringsmidlet er 0,37 molar. Det er foretrukket at Cs2C03tilsettes i overskudd og aller helst et 4:1-forhold Cs2C03:alkyleringsmiddel. Foretrukne, polare, aprotiske oppløsningsmidler er acetonitril, dimetylformamid (DMF), aceton, dimetylsulfoksyd (DMSO), dioksan, dietylenglycolmetyleter (diglyme), tetrahydrofuran (THF) eller andre polare, aprotiske oppløsningsmidler hvori reagensene er oppløselige. Reaksjonen gjennomføres ved en temperatur som ligger i området 0°C til tilbakeløp. Fagmannen på området vil se at forholdet mellom blandingen av forbindelsen og alkyleringsmidlet ikke er kritisk. Imidlertid er det foretrukket at reagensene blandes i et forhold på 0,5 til 3 ekvivalenter av hverandre. Aller helst blandes reagensene 1:1.

Når V er N-CH3, blir forbindelse II omdannet til det korresponderende anhydrid (V er O) ved alkalisk hydrolyse. Alkalisk hydrolyse involverer omsetning av forbindelsen med en base (som natrium- eller kaliumhydroksyd) i enten CM-alkohol (fortrinnsvis etanol), DMSO/vann, dioksan/vann eller acetonitril/vann ved en temperatur i området rundt 25°C til fortrinnsvis rundt tilbakeløpstemperatur. Konsentrasjonen for reaktantene er ikke kritisk.

Anhydridet (V er O) omdannes til maleimidet med formel I ved ammonolyse. Ammonolyse involverer omsetning av anhydridet med et overskudd av heksametyldisilzan eller et ammoniumsalt (ammoniumacetat, -bromid eller -klorid) og C)J}-alkohol (fortrinnsvis metanol) i et polart, aprotisk oppløsningsmiddel som DMF ved romtemperatur. Fortrinnsvis omsettes heksametydisilazanet eller et ammoniumsalt i et forhold som er større enn rundt 5:1 ekvivalenter anhydrid.

Skjema 4 angir fremstilling av et mellomprodukt som kan benyttes ifølge oppfinnelsen for fremstilling av forbindelser med formel III, der X er O.

De følgende eksempler og fremstillinger skal illustrere oppfinnelsen.

Eksempel 1

Syntese av bisfluorerte, seks-atom-broslåtte bisindolylmaleimider En forbindelse med formel VII: fremstilles som følger:

Forbindelse 8a omdannes til forbindelsen med formel VII ved bruk av trinnene som antydet i skjema 4.

En forbindelse med formel VIII:

fremstilles som følger:

Denne forbindelse omdannes til forbindelsen med formel VIII ved bruk av de trinn som er antydet i skjema 4.

En forbindelse med formel IX

fremstilles som følger:

Denne forbindelse, der R' er H eller F, omdannes til forbindelsen med formel IX ved bruk av de trinn som er antydet i skjema 4.

Eksempel 2

Syntese av C2-monolfuorerte, syv-atom-broslåtte bisindolylmaleimider

En forbindelse med formel X:

fremstilles som følger:

Denne forbindelse omdannes til forbindelsen med formel X ved bruk av de trinn som er skissert i skjema 4.

Eksempel 3

Syntese av C6-monofluorerte, syv-atom-broslåtte bisindolylmaleimider

En forbindelse med formel XI:

fremstilles som følger:

Denne forbindelse omdannes til forbindelsen med formel XI ved bruk av trinnene som skissert i skjema 4.

Eksempel 4

Syntese av C6-difluorerte, syv-atom-broslåtte bisindolylmaleimider En forbindelse med formel XII: fremstilles som følger:

Denne forbindelse omdannes til forbindelsen med formel XII ved bruk av trinnene som skissert i skjema 4.

Eksempel 5

Syntese av fluorerte, seks-atom-tiobroslåtte bisindolylmaleimider En forbindelse med formel XIII: fremstilles som følger:

Denne forbindelse omdannes til forbindelsen med formel XIII ved bruk av trinnene som skissert i skjema 4.

Eksempel 6

Syntese av C4-sidekjedederivater av fluorerte, seks-atom-broslåtte bisindolylmaleimider

En forbindelse med formel XIV:

fremstilles som følger:

Denne forbindelse omdannes til forbindelsen med formel XIV ved bruk av trinnene som skissert i skjema 4.

Eksempel 7

Syntese av fluoralken seks-atom-broslåtte bisindolylmaleimider En forbindelse med formel XV: fremstilles som følger:

Denne forbindelse omdannes til forbindelsen med formel XV ved bruk av trinnene som skissert i skjema 4.

Eksempel 8

Syntese av fluoralken syv-atom-broslåtte bisindolylmaleimider En forbindelse med formel XVI: fremstilles som følger:

Denne forbindelse omdannes til forbindelsen med formel XVI ved bruk av trinnene som skissert i skjema 4.

En forbindelse med formel XVII:

fremstilles som følger:

Denne forbindelse omdannes til forbindelsen med formel XVII ved bruk av trinnene som skissert i skjema 4.

En forbindelse med formel XVIII:

fremstilles som følger:

Denne forbindelse omdannes til forbindelsen med formel XVIII ved bruk av trinnene som skissert i skjema 4.

Eksempel 9

Syntese av C2-metylerte, fluorerte, seks-atom-broslåtte bisindolylmaleimider En forbindelse med formel XIX:

fremstilles som følger:

Eksempel 10

Syntese av C3-derivatfluorerte, seks-atom-broslåtte bisindolylmaleimider

Eksempel 11

Syntese av C3-derivatlfuorerte, seks-atom-broslåtte bisindolylmaleimider

Eksempel 12

Syntese av C3-derivatfluorerte, seks-atom-broslåtte bisindolylmaleimider

I de følgende eksempler og fremstillinger er eventuelt smeltepunkter, kjernemagnetiske resonansspektra, massespektra, høytrykksvæskekromatografi på silikagel, N,N-dimetylformamid, palladium-på-trekull, tetrahydrofuran og etylacetat forkortet til respektivt smp, NMR, MS, HPLC, DMF, Pd/C, THF og EtOAc. Uttrykkene "NMR" og "MS" antyder at spekteret var konsistent med den ønskede struktur.

Eksempel 13

Fremstilling av bisindolylmaleimid med formelen:

Etvl- f3S. 4RV2- fluor- 3- hvdroksv- 4. 5- Q- isopropvlidenpentanoat

Til en omrørt rundkolbe inneholdende 50 ml vannfri THF og 6,1 ml (0,03 mol) heksametyldisilazan (HDMS) ved 0°C ble det tilsatt 12 ml (0,03 mol) av en 2,5M oppløsning av butyllitium i heksan. Den resulterende blanding ble tillatt å vende tilbake til romtemperatur og så omrørt i 10 minutter. Temperaturen ble så senket til -85°C. En blanding av 1,80 g (0,010 mol) heksametylfosfortriamid (HMPA) og 1,00 ml (0,010 mol) etylfluoracetat ble tilsatt dråpevis så hurtig som mulig, mens man ikke tillot temperaturen å stige over -85°C. Efter ytterligere 5 minutter ble 880 mg (0,00677 mol) 2,3-0-isopropyliden-D-glyceraldehyd (8) tilsatt. Blandingen ble omrørt i 10 minutter og så quenchet ved -85°C med 5 ml mettet ammoniumklorid. Ved oppvarming til romtempe- råtur ble blandingen fortynnet med 80 ml CH2C12og vasket med 3 x 60 ml vann. CH2Cl2-sjiktet ble separert og tørket over Na2S04. Efter fordamping av flyktige stoffer under vakuum ble resten bragt på en kort silikagelkolonne. Den ble flushet med CH2C12og så 30% CH3CN:CC14(eller etylacetat), noe som ga råproduktet.

Råproduktet ble kromatografert på en silikagelkolonne ved bruk av 15% (volum/volum) CH3CN:CC14som elueringsmiddel, noe som ga to fraksjoner med partiell separering av to diastereomerer:

fraksjon 1, 177 mg (9a, 34%, 9b, 66% basert på 'H-NMR)

fraksjon 2, 377 mg (9a, 62%, 9b, 38%).

Det totale utbyttet var 34,7%, 9a, forelå i en mengde av 52,7% og 9b i en mengde av 47,3%.

Etyl- GS. 4R)- 3- allyloksy- 2- fluor- 4. 5- Q- isopropvlidenpentanoat

Alkoholen 9, 327 mg (1,39 mmol, som er en blanding av 62% 9a og 38% 9b) ble fordampet med toluen og 327 mg (1,39 mol) ble oppløst i 6 ml cykloheksan. Under N2-atmosfære og under omrøring ble allyltrikloracetimidat (423 ul, 561 mg, 2,78 mmol) tilsatt, fulgt av 20 (al trifluormetansulfonsyre i 5 ul andeler i løpet av 20 minutter. Et mørkebrunt oljeprecipitat begynte umiddelbart å danne seg. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 6 timer. Det ble dannet et hvitt precipitat og dette ble filtrert og vasket to ganger med cykloheksan. Filtratet ble fordampet til en oljeaktig væske. Denne ble kromatografert på en silikagelkolonne ved bruk av 10% (volum/volum) etyl-actat:heksan som elueringsmiddel, hvorved man oppnådde to fraksjoner. Den første fraksjon inneholdt hovedsakelig 10a og den andre 10b. Fraksjonene ble renset på en silisiumdioksydkolonne ved bruk av 25% (volum/volum) heksan:CH2Cl2som elueringsmiddel, noe som ga 10a i en mengde av 133 mg (34,8%) og 10b i en mengde av 83 mg (21,7%). Det totale utbyttet var 56,5%.

GS. 4RV3- allyloksy- 2- fluor-4.5-Q-isopropvlidenpentanol fin

Esteren 10a, 60 mg (0,217 mmol) ble fordampet to ganger med toluen. Den ble så opp-løst i 3,0 ml tørr THF og avkjølt til -75°C. Under N2og omrøring ble 0,68 ml DIBAL-H-toluenoppløsning (1,29M, 0,877 mmol) tilsatt dråpevis i løpet av 20 minutter. Den resulterende oppløsning ble omrørt ved -75°C i ytterligere 1,5 timer. Den ble derefter tillatt oppvarming til -5°C og quenchet med 4 ml etylacetat. Efter omrøring i 10 minutter ble 2 g våt Na2S04tilsatt. Blandingen ble omrørt ved -5°C i 2 timer. Faststoffet ble filtrert av og vasket to ganger med etylacetat. Filtratet ble fordampet under redusert trykk. Resten ble kromatografert på en silikagelkolonne ved bruk av 30% (volum/- volum) etylacetat:heksan som elueringsmiddel, noe som ga 1 la i en mengde av 32 mg (63,4%). 11b oppnås på samme måte fra 10b.

P iol(12)

Forbindelsen 11 (en blanding av 1 la og 1 lb) i en mengde av 23 mg (0,099 mmol) ble oppløst i 3 ml CH3OH og 1 ml CH2C12. Ved -78°C ble det boblet gjennom 03inntil oppløsningen ble lyseblå. Oppløsningen ble så gjennomboblet med argon i 5 minutter. En dråpe dimetylsulfid ble tilsatt og blandingen omrørt i 10 minutter. 30 mg natriumborhydrid (0,794 mmol, 8 ekv.) ble tilsatt og omrørt i 5 minutter. Reaksjonsblandingen ble tillatt å vende tilbake til omgivelsestemperatur og omrørt i ytterligere 1 time. Efter tilsetning av 3 dråper mettet, vandig NH4Cl-oppløsningen ble blandingen omrørt i ytterligere 1 time. De flyktige stoffer ble fjernet under vakuum. Resten ble oppløst i metanol og etylacetat ble tilsatt for å erstatte metanolen ved kofordamping. Det hvite precipitat ble filtrert av og filtratet ble fordampet. Resten ble kromatografert på en silikagelkolonne ved bruk av etylacetat. Efter fjerning av spor av ukjente komponenter ble det oppnådd 13 mg (55,3%) 12a og 7 mg (29,8%) 12b.

Mesylerings- og koblingsreaksjoner

12 mg (0,050 mmol) av diolen (12a) ble oppløst i 5 ml vannfri etyleter og avkjølt til 0°C under N2. Under omrøring ble 35 ul (0,250 mmol, 5 ekv.) Et3N tilsatt, fulgt av 20 ul (0,25 mmol, 5 ekv.) mesylklorid. Den resulterende blanding ble omrørt ved 0°C i 5 timer. Precipitatet ble filtrert av og vasket med etyleter. Filtratet ble vasket to ganger med vann og to ganger med saltoppløsning og tørket over Na2S04. Efter fordamping av oppløsningsmidlene under vakuum ble det oppnådd 9 mg (43,3%) gulaktig olje 13a.

Precipitatet ble oppløst i vann og ekstrahert med etylacetat. Etylacetatsjiktet ble vasket med vandig NaHC03-oppløsning to ganger og tørket over Na2S04. Efter fordamping av oppløsningsmidlet under vakuum ble det oppnådd 11 mg (55,3%) 13a. Totalt ble det oppnådd 20 mg 13a tilsvarende et utbytte på 100%.

20 mg (0,0507 mmol) dimesylat 13a og 17,3 mg (0,0507 mmol bisindolylmaleimid ble kombinert og oppløst i 2,5 ml vannfri DMF (tørket over molekylsikter) og tilsatt via sprøytepumpetilsetning til en suspensjon av cesiumkarbonat (66 mg, 0,203 mmol) i 3 ml vannfri DMF ved 50°C under N2i 40 timer. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved 50°C i ytterligere 10 timer. Den ble fordampet under vakuum for å fjerne flyktige stoffer. Resten ble oppløst i CHC13og vasket med mettet, vandig NaHC03-oppløsning og saltoppløsning. Kloroformsjiktet ble separert og tørket over Na2S04. Efter fordamping ble den røde, faste rest kromatografert på silikagel og eluert med 10% (volum/- volum) aceton:CHCl3. Det ble først eluert ut 7 mg (25,4%) av den ønskede forbindelse 14a, fulgt av en av utgangsforbindelsene, 13 mg (75%) bisindolylmaleimid.

Eksempel 14

Fremstilling av bisindolylmaleimid med formelen:

Forbindelsene 21a og 21b er stereoisomerer, 21a er i 2R-konformasjon, mens 21b i 2S-konformasjon. Nomenklaturen for det chirale senter forandrer seg når esteren reduseres til alkoholen (det vil si at forbindelsen 24a blir 2S).

Til en omrørt rundkolbe inneholdende 40 ml vannfri THF og 5,0 ml (0,0255 mol) heksametyldisilazan ble det satt 9,0 ml (0,0225 mol) 2,5M oppløsning av butyllitium i heksan og det hele omsatt i et isbad under N2. Efter omrøring ved romtemperatur i 10 minutter ble det hele avkjølt til -78°C og 3,6 g (0,20 mol) HMPA og 2,0 ml (0,020 mol) etylfluoracetat ble tilsatt dråpevis i løpet av 5 minutter. Efter omrøring i 5 ytterligere minutter ble 760 mg (4,46 mmol) cykloheksyliden-glyceraldehyd (21, fremstilt som beskrevet i "JOC", 1992, 5_7_, side 648 og "JOC", 1995, 60, sidene 585-587, destillert ved 60°C/0,5 mm Hg) tilsatt hurtig. Blandingen ble tillatt omrøring i 10 ytterligere minutter og så quenchet ved -78°C med 5 ml mettet ammoniumklorid. Ved oppvarming til romtemperatur ble blandingen fortynnet med 60 ml heksan. Heksansjiktet ble separert. De gjenværende sjikt ble ekstrahert med 30 ml heksan. Heksanoppløsningene kombineres og vaskes med 3 x 100 ml mettet ammoniumklorid og tørket over Na2S04. Efter fordamping under reduser trykk ble resten kromatografert på en silikagelkolonne ved bruk av 30% etylacetat:heksan og man oppnådde hovedproduktet 22' i en mengde av 740 mg (47,6%), idet dette er en blanding av to isomerer med hovedisomeren 22'a (74%) og den mindre 22'b (26%), alt basert på 'H-NMR. Den vandige vaskevæske ble ekstrahert med CHC13. Efter fordamping og kromatografering ble det oppnådd 92 mg (7,5%) 21 fra kloroformsjiktet og denne er også en blanding av to isomerer. Ren isomer 22'a ble oppnådd fra blandingen 22' ved kromatografi på en silikagelkolonne eluert med CHC13.

Utgangsmaterialet 22' i en mengde av 740 mg (2,1 mmol) ble oppløst i 60 ml CH3OH. 1,2 g sitronsyre ble tilsatt. Blandingen ble omrørt ved omgivelsestemperatur i 4 timer.

Oppløsningsmidlet ble fjernet på en rotasjonsfordamper og resten tatt opp med 100 ml etylacetat og vasket med 2 x 100 ml mettet, vandig NaHC03-oppløsning og vann. Etylacetatsjiktet ble tørket over Na2S04og fordampet og man oppnådde 22 i en mengde av 600 mg (100%), idet dette er en blanding av isomeren 22a (69%) og 22b (31%), beregnet på 1 H-NMR. Ren 22a ble oppnådd ved hydrolyse av 22'a under de samme betingelser og ga 100% utbytte.

655 mg alkohol 22 (2,37 mmol, en blanding av isomer 21a (69%) og 21b (31%)) ble oppløst i 30 ml cykloheksan og 1,50 ml (9,8 mmol) allyltrikloracetimidat ble tilsatt. Derefter ble 100 ul CF3S03H tilsatt dråpevis i løpet av 30 minutter. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved omgivelsestemperatur under N2i 46 timer. TLC viste at det var tilbake ca. 20% utgangsmateriale. Ytterligere 60 (il CF3S03H ble tilsatt og reaksjonsblandingen omrørt i ytterligere 24 timer. Precipitatet ble filtrert av og vasket med cykloheksan. Filtratet ble fordampet og resten ble kromatografert på silikagel ved bruk av 10% etyalcetat:heksan som elueringsmiddel, noe som ga 511 mg (68,1%) 23a og 160 mg (21,3%) 23b.

Ren 23a oppnås også fra ren 21a ved bruk av den samme betingelse som ovenfor for sammenligningens skyld.

635 mg (2,0o mmol) ester 23a ble fordampet to ganger med toluen og oppløst i 10 ml

vannfri THF. Den ble så dråpevis satt til en suspensjon av 200 mg (5,27 mmol, 2,5 ekv.) LiAlH4i 40 ml vannfri THF ved -78°C under N2og omrøring. Efter tilsetning av prøven ble reaksjonsblandingen omrørt i 20 minutter. Den ble oppvarmet til 0°C og omrørt ved 0°C i 20 minutter. Derefter ble 5 ml etylacetat tilsatt. Efter omrøring i 5 minutter ble 4 g

våt natriumsulfat tilsatt. Blandingen ble omrørt i 30 minutter. Faststoffet ble filtrert av og vasket to ganger med etylacetat. Filtratet ble fordampet på en rotasjonsfordamper. Resten ble kromatografert på en silikagelkolonne ved bruk av 30% etylacetat:heksan som elueringsmiddel. Efter fjerning av noe utgangsmateriale 23a, 19 mg, ble hovedproduktet eluert ut som 413 mg (75,0%) 24a, fulgt av 30 mg (5,5%) 24b. 44 mg forbindelse 24b ble oppnådd ved reduksjon av 112 mg 23b ved bruk av DIBAL-H i THF ved bruk av en tilsvarende prosedyre som ovenfor og i et utbytte av 45%. 295 mg (1,08 mmol) alkohol 24a ble oppløst i 20 ml CH30H:CH2C12(1:1). Det hele ble avkjølt til -78°C. Ozon ble boblet gjennom til en blåfarve viste seg. Argon ble så boblet inn for å utelukke overskytende 03. Flere dråper CH3SCH3ble tilsatt og opp-løsningen omrørt i 5 minutter. Derefter ble 245 mg (6,48 mmol) NaBH4tilsatt ved -78°C. Efter omrøring i 5 minutter ble reaksjonsblandingen tillatt å vende tilbake til romtemperatur og omrørt i ytterligere 1 time. Flyktige stoffer ble fjernet under vakuum. Resten ble kromatografert på en silikagelkolonne ved bruk av etylacetat som elueringsmiddel og man oppnådde 232 mg (77,5%) 25a.

Diolen 25b ble oppnådd ved å følge den samme prosedyre som ovenfor. Reaksjonen ble initiert med 230 mg 24b og 158 mg 25b ble oppnådd i et utbytte av 67,7%.

195 mg (0,70 mmol) diol 25a ble oppløst i 50 ml dietyleter. 583 ul (4,2 mmol) trietylamin ble tilsatt, fulgt av 342 ul (4,2 mmol) metansulfonylklorid. Blandingen ble omrørt ved omgivelsestemperatur under N2i 3 timer. 50 ml vann ble tilsatt for å oppløse precipitatet. Etersjiktet ble separert og vasket med 2 x 50 ml vann. Efter tørking over vannfri Na2S04ble det fordampet under redusert trykk og man oppnådde 308 mg (100%)

gulaktig væske 26a.

Til en 100 ml rundkolbe inneholdende 768 mg (2,36 mmol) cesiumkarbonat i 40 ml vannfri DMF ved 50°C under N2, ble 10 ml DMF-oppløsning inneholdende 257 mg (0,59 mmol) 26a og 202 mg (0,59 mmol) bisindolylmaleimid tilsatt dråpevis via en sprøytepumpe i løpet av 48 timer. Efter omrøring ved 50°C i ytterligere 24 timer ble reaksjonsblandingen fortynnet med 100 ml CHC13og vasket med 2 x 50 ml saltoppløs-ning og så 2 x 50 ml vann. Kloroformsjiktet ble tørket over vannfri Na2S04og fordampet under redusert trykk. Resten ble oppløst i CHC13og kromatografert på silikagel ved bruk av 5% aceton:CHCl3som elueringsmiddel. Den første komponent som ble eluert ut er det ønskede produkt 27a i en mengde av 185 mg. Dette ble rekrystallisert fra CHC13:CH30H og man oppnådde 130 mg (37,7%) og et filtrat.

Forbindelsen 27b ble oppnådd på samme måte som ovenfor bortsett fra at tilsetnings-tiden for mesylatet og bisindolylmaleimid via sprøytepumpen var 80 timer. Reaksjonen ble initiert med 97 mg av diolen 25b og det ble oppnådd 64 mg 27b med et totalutbytte på 26,1%.

50 mg (0,099 mmol) utgangsmateriale 27a ble oppløst i 50 ml metanol. Dertil ble det satt 1 ml vann og 200 mg (1,05 mmol) p-toluensulfonsyremonohydrat. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved 50°C i 4 timer. Den ble fordampet på en rotasjonsfordamper og resten ble kromatografert på en silikagelkolonne ved bruk av 5% CH30H:CHC13som elueringsmiddel. Hovedkomponenten 28a ble omkrystallisert fra aceton:CH3OH og man oppnådde 23 mg krystallinsk 28a og et filtrat som inneholdt 18 mg (95,0%) 28a. 55 mg (0,109 mmol) diol 28a ble oppløst i 20 ml aceton:HOAc (1:1). Til denne oppløs-ning ble det satt 100 mg (0,373 mmol) NaI04.3H20 i 2,5 ml vann. Blandingen ble om-rørt ved omgivelsestemperatur i 2'/2 time. Den ble fordampet på en rotasjonsfordamper for å redusere oppløsningsvolumet til halvparten og derefter fortynnet med 30 ml CH2C12. Blandingen ble så vasket to ganger med vann, vandig NaHC03og nok en gang vann. CH2Cl2-sjiktet ble separert, tørket over Na2S04og fordampet til tørr tilstand og man oppnådde det urene aldehyd 29a.

Råaldehydet 29a ble oppløst i 14 ml CH2C12og avkjølt til -78°C. 30 mg (0,79 mmol) natriumborhydrid ble oppløst i 60 ml SP-reagensalkohol og satt til oppløsningen. Blandingen ble omrørt under N2i 40 minutter. Den ble quenchet med 500 ml CH3CHO og så tillatt å vende tilbake til romtemperatur. Blandingen ble fordampet for å redusere opp-løsningsvolumet til det halve og så blandet med 10 ml C2H5OH, 2 ml kalium-natrium-tartrat - mettet, vandig oppløsning. Blandingen ble omrørt i 5 timer. Den ble fordampet og tatt opp med 30 ml CH2C12. CH2Cl2-sjiktet ble separert, vasket tre ganger med vann og tørket over Na2S04. Efter fordamping ble resten kromatografert på en silikagelkolonne ved bruk av 10% etylacetat i CH2C12og man oppnådde 7 mg (14,1%) av forbindelsen 30'a. Hovedkomponenten ble eluert med etylacetat og man oppnådde 41 mg (79,3%) av det ønskede produkt 30a.

Forbindelse 30b ble oppnådd fra den tilsvarende diol 28b (i et utbytte av 63,4%) ved å følge prosedyren ovenfor bortsett fra at oppløsningsmidlet for spaltingen av diolen var CH3CN:H20 (2:1).

16 mg (0,0338 mmol) av alkoholen 30a ble oppløst i 10 ml CH2C12. Dertil ble det satt 70 ul (0,52 mmol) trietylamin og 28 ul (0,34 mmol) metansulfonylklorid. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved omgivelsestemperatur under N2i 3 timer. Den ble overført til en skilletrakt og vasket tre ganger med vann. Efter fordamping oppnådde man 23 mg uren 31 a. TLC viste kun en flekk. 23 mg (-0,0338 mmol) av rå-mesylatet 3 la ble anbragt i en 25 ml rundkolbe og 12 ml C2H5OH ble tilsatt. Kolben ble avkjølt ved bruk av tørris:aceton. Derefter ble 1,2 g HN(CH3)2og 3 ml vann tilsatt via en kanyle. Kolben ble så tettet med teflonpropp og bundet ned ved bruk av kobbertråd. Den ble omrørt ved 100°C i 8 timer. Derefter ble reaksjonsbeholderen avkjølt til romtemperatur, flyktige stoffer fjernet på en rotasjonsfordamper. Resten ble oppløst i 20 ml etylacetat og vasket med 2 x 20 ml vandig NaHC03og 2 x 20 ml vann. Efter fjerning av oppløsningsmidlet oppnådde man 24 mg råprodukt 32a som ble omkrystallisert fra metanol og man oppnådde ren 32a. 24 mg (0,048 mmol) imid 32a ble oppløst i en blanding av 3 ml C2H5OH og 3 ml 5N KOH. Det hele ble omrørt ved 80°C i 24 timer. Etanolen ble fjernet på en rotasjons fordamper og den vandige suspensjon avkjølt til 0°C og surgjort med 5N HC1. Et fiolett precipitat fremkom. Efter omrøring i 10 minutter ble den vandige blanding nøytralisert med fortynnet KOH og ekstrahert med etylacetat. Etylacetatsjiktet ble vasket med to ganger vandig NaHC03og derefter vann. Efter tørking over K2C03og fordamping oppnådde man 24 mg uren 33 a. 24 mg av anhydridet 33a ble oppløst i 5 ml vannfri DMF. Dertil ble det satt 250 ul (1,19 mmol, 1,1,1,3,3,3-heksametyldisilazan, fulgt av tilsetning av 25 ul CH3OH (0,62 mmol)). Den resulterende blanding ble omrørt ved omgivelsestemperatur under N2i 38 timer. De flyktige stoffer ble fjernet under vakuum. Resten ble oppløst i 6 ml CH3CN:1N HC1 (2:1) og omrørt ved omgivelsestemperatur i 1 time. Det organiske oppløsningsmiddel ble fjernet og den vandige suspensjon ble nøytralisert med IN KOH og ekstrahert med etylacetat. Etylacetatsjiktet ble vasket med 0,1N KOH og vann to ganger og fordampet til tørr tilstand. Resten ble separert på en silikagelkolonne og eluert med etylacetat. Det andre båndet som ble eluert ut er det ønskede produkt 14a som ble omkrystallisert fra CH2Cl2:heksan og man oppnådd 5 mg (totalt utbytte fra 30a var 20%).

Eksempel 15

Alternativt skjema for fremstilling av forbindelsene 34 (a og b) fra forbindelsene 30 (a og b)

50 mg (0,106 mmol) alkohol 30a ble blandet med 20 ml C2H5OH:5N KOH (1:1). Det hele ble omrørt ved 70°C under N2i 20 timer. Det hele ble så avkjølt til 0°C og surgjort med 5N HC1. Det opptrådte umiddelbart et rødt precipitat. Det ble tilsatt 40 ml metylen-klorid. Det organiske sjikt ble separert og vasket med 4 x 30 ml vann og tørket over Na2S04. Efter fordamping ble resten kromatografert på en silikagelkolonne ved bruk av 5% etylacetat i CH2C12og man oppnådde 33 mg (68%) 35a. 54 mg (0,117 mmol) anhydrid 35a ble oppløst i 5 ml vannfri DMF. HMDS (1,1,1,3,3,3-heksametyldisilazan). 500 ul (2,36 mmol) og 49 ul metanol ble tilsatt. Blandingen ble omrørt under N2ved omgivelsestemperatur i 36 timer. De flyktige stoffer ble fjernet under vakuum og resten omrørt med 10 ml CH3CN og 5 ml IN HC1 i 1 time. Det hele ble så konsentrert og ekstrahert med CH2C12. Metylenkloirdsjiktet ble vasket med vann, saltoppløsning, tørket over Na2S04og fordampet. Resten ble separert på en silikagelkolonne ved bruk av CH2C12:CH3CN (9:1) og man oppnådde den første komponent som var utgangsmaterialet (20 mg, 37,0%) og derefter det ønskede produkt 36a i en mengde av 31 mg (57,4%).

Forbindelse 36b, 3,4 mg (39%) ble oppnådd fra den tilsvarende alkohol 30b, 9 mg (0,019 mmol) ved å følge den samme prosedyre som ovenfor bortsett fra at et meget større overskudd av HMDS (250 ul, 1,18 mmol) og metanol (24 (il, 1,18 mmol) ble benyttet enn for 36a.

Aminering:

Forbindelse 36a, 31 mg (0,068 mmol ble oppløst i 15 ml vannfri THF. Dertil ble det satt 240 ul (1,56 mmol) trietylamin og 84 ul (1,02 mmol) metansulfonylklorid under nitrogen. Blandingen ble omrørt ved omgivelsestemperatur i 3 timer. De flyktige stoffer ble fjernet under vakuum. Resten ble oppløst i 30 ml CH2C12og vasket med IN HC1, to ganger saltoppløsning, tørket over Na2S04og fordampet. Resten ble oppløst i 6 ml destillert THF og 1 ml 40% dimetylamin i vann. Kolben ble tettet med en teflon-propp og omrørt ved 50°C i 24 timer. Blandingen ble avkjølt til 0°C og fordampet for å fjerne de flyktige stoffer. Resten ble renset på en silikagelkolonne ved bruk av 0 ->■ 10% Et3N

i etylacetat og man oppnådde den ønskede forbindelse 34a, 13,2 mg (40,2%).

Forbindelse 34b (1,9 mg) ble oppnådd fra 36b (3,4 mg) ved bruk av den samme prosedyre som for 34a og i et utbytte av 52%.

Eksempel 16

Syntese av ditiokarbamatderivat:

20 mg (0,04 mmol, 1 ekv.) forbindelse 38 ble overført til en ovnstørket, 25 ml rundkolbe utstyrt med rørestav, septum og N2-ballong. 10 ul THF ble tilsatt via kanylen, fulgt av 4,45 mg (0,044 mmol, 1,1 ekv.) trietylamin og derefter 3,8 mg (0,05 mmol, 1,2 ekv.) karbondisulfid via sprøyten. Den røde oppløsning ble tillatt omrøring i ca. 15 minutter og derefter ble 7,1 mg (0,05 mmol, 1,2 ekv.) metyljodid tilsatt via sprøyten. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur over natten.

Den klare, røde oppløsning ble uklar efter ca. 2 timer. TLC (10% MeOH i CH2C12) viste et totalt tap av utgangsmateriale. Reaksjonsblandingen ble overført til en skilletrakt med EtOAc og vasket med 40 ml H20, fulgt av 40 ml saltoppløsning. Det organiske sjikt ble samlet og ført gjennom MgS04i en sintret glasstrakt for tørking. Oppløsningsmidlet ble fjernet for å gi et purpurfarvet faststoff (forbindelse 39). En prøve ble analysert ved

IS/MS. Derved ble det påvist en MH<+->topp ved 559, totalt utbytte var 23 mg.

Omdanning av ditiokarbamat til trifluormetylgru ppe

23 mg (0,041 mmol, 1 ekv.) ditiokarbamat 39 ble oppløst i vannfri CH2C12i en tørr, 25 ml rundkolbe utstyrt med rørestav, septum og N2-ballong. Oppløsningen ble avkjølt i et isbad i ca. 15 minutter. 0,047 g (0,164 mmol, 4 ekv.) l,3-dibrom-5,5-dimetylhydantoin ble så hurtig tilsatt, fulgt av 0,06 g (0,205 mmol, 5 ekv.) tetrabutylammoniumdi-hydrogentrifluorid via sprøyten. (Oppløsningen gikk fra rødaktig/purpur til orange/- brunfarve.)

Reaksjonsblandingen ble omrørt ved 0°C i 1 Vi time. Den ble så helt i en skilletrakt fylt med 30 ml H20. CH2Cl2-sjiktet ble vasket igjen med 25 ml H20, samlet og tørket over MgS04. Oppløsningsmidlet ble fjernet og man oppnådde en mørkbrun/orangefarvet olje. Produktet ble renset ved bruk av silikagel idet man begynte med CH2C12som mobil fase og gradvis satte til metanol. Det ble oppnådd tre separate flekker, den tredje ble samlet og oppløsningsmidlet fjernet og man oppnådde 16,5 mg (75%) produkt 40.

Eksempel 17

Acylering av aminet av forbindelse A

7 mg (0,0154 mmol) forbindelse A ble oppløst i 1 ml tørr CH2C12. Den ble avkjølt til 0°C under N2og omrørt med 3,7 ul (0,046 mmol, 3 ekv.) pyridin ble tilsatt, fulgt av 2,06 ul (0,018 mmol, 1,2 ekv.) trifluoreddiksyreanhydrid (Aldrich). Reaksjonsblandingen ble omrørt ved 0°C fra 02:17 p.m. til 04:20 p.m. (TLC 1) og fortsatt inntil 07:00 p.m. (TLC 2). Reaksjonen skred ikke videre frem. Ytterligere 3,7 ul pyridin og 2,6 ul trifluoreddiksyreanhydrid ble tilsatt. Efter omrøring i 4 timer viste TLC ingen signifikant fremskriden av reaksjonen. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet til romtemperatur og omrørt i 3 timer. Heller ikke nu viste TLC noen ytterligere reaksjon. En tredje tilsetning av 3,7 (al pyridin og 2,0 ml trifluoreddiksyreanhydrid ble foretatt og blandingen omrørt i 2 timer. TLC viste at omdanningen ble forbedret.

Reaksjonen ble stanset og de flyktige stoffer ble fordampet under redusert trykk. Resten ble oppløst i CHC13og vasket med mettet, vandig NaHC03-oppløsning og vann to ganger, og CHCl3-sjiktet ble fordampet. Resten ble kromatografert på en silikagelkolonne og eluert med 10% aceton-CHCl3(volum/volum) og man oppnådde to rene komponenter, 208,1 og 208,2. Utgangsmaterialet som var tilbake i kolonne ble eluert med 10% CH30H-CHC13inneholdende 2% Et3N og dette ble kalt 208.3.

208.1 ~ 1 mg, Rf =0,67

208.2-3 mg, Rf =0,45

208.3 -4 mg, Rf =0

1 H-NMR i CDC13:

208.2 file: GZW.013 (Dept. 3): -N-CH3, 8 3,10 ppm

208.3 file: GZW.014 (Dept. 3): -N-CH3, 8 2,40 ppm

I CDC13viste metylgruppesignalet et signifikant lavt feltskift fra 5 2,40 ppm til 8 3,10 ppm. Derfor er det ønskede produkt, produkt 2 (forbindelse 41).

Forsøket ble gjentatt som beskrevet nedenfor:

En samling av gjenvunnet materiale 208.1, ca. 5 mg (0,011 mmol) ble kofordampet med toluen to ganger og oppløst i 2 ml tørr CH2C12(over molekylsikt). 40 ul pyridin (0,497 mmol, 45 ekv.) ble tilsatt ved 0°C, fulgt av 10 ul (0,071 mmol, 6,5 ekv.) (CF3CO)20. Blandingen ble omrørt under N2i 2 timer. TLC 1 viste at reaksjonen var fullstendig. De flyktige stoffer ble fordampet under vakuum og resten ført gjennom en liten silikagelkolonne ved bruk av 10% aceton:CHCl3som elueringsmiddel og man oppnådde 5 mg produkt som ble merket som 209.2.

Eksempel 18

Fremstilling av bisindolylmaleimidet med formel:

Forbindelse 24a, 140 mg (0,511 mmol) ble fordampet to ganger med toluen og oppløst i 5,0 ml nydestillert, vannfri THF. Det hele ble avkjølt til 0°C (isbad) og omrørt under N2. Dertil ble det satt 5,0 ml (5,0 mmol) 1,0M-oppløsning av BH3.THF i THF ved hjelp av en sprøyte. Den resulterende blanding ble langsomt oppvarmet til romtemperatur og omrørt under N2i 15 timer. Det hele ble avkjølt på et isbad og derefter ble 10 ml 10% NaOH tilsatt, fulgt av tilsetning av 10 ml 50% H202. Den resulterende, hvitaktige blanding ble omrørt ved romtemperatur i 5 timer. Det hele ble fordampet på en roto-fordamper for å fjerne THF og resten ble fortynnet med 50 ml vann. Det hele ble ekstrahert med 3 x 40 ml etylacetat. Etylacetatsjiktet ble vasket med 50 ml saltoppløs-ning og tørket over Na2S04. Efter fordamping ble resten separert på en silikagelkolonne (1 cm x 12,5 cm, flashkromatografi) ved bruk av 20 ml toluen, 30% - 100% etylacetat i heksan (145 ml). Den fjerde komponent ble identifisert til å være det ønskede produkt 42a, 69 mg (46%).

Forbindelse 49 ble syntetisert ved bruk av de følgende trinn og den samme generelle prosedyre som beskrevet i detalj i eksempel 14.

Eksempel 19

Analyse på proteinkinase-C-inhibering in vitro

Reaksj onsblanding:

10 ul Ca<2++>(9,4 mM forråd)

55 ul lipider (PS 5 ug/brønn, DG 0,6 ug/brønn) eller HEPES

5 (il forbindelse eller DMSO (testforbindelsenes initialkonsentrasjon 5000 nM)

10 ul myelinbasalprotein (MBP)-substrat (MBP 3 mg/ml, lot # 451-026)

10 ul ATP (300 uM ATP, 0,25 uCi/brønn AT<32>P, og 10 mM MgCl2

10 ul enzym (PKC a 1:80 i HEPES, B„ 1:30, i HEPES).

HEPES-bufferforråd har en konsentrasjon på 100 mM og en pH-verdi på 7,5.

Den totale reaksjonsblanding utgjør 100 ul og ble inkubert i 10 minutter ved 30°C. Reaksjonen ble stanset ved tilsetning av 100 ul 25% TCA. 25 ul av en 1 mg/ml BSA-oppløsning ble tilsatt og 200 (il av reaksjonsblandingen ble overført til en 96-brønners glassfiberfiltreringsplate (Millipore kat. # MAFCNOB50). Supematanten ble filtrert og vasket tre ganger med 10% TCA. Bunnproduktet fra filtreringsplaten og den installerte bærer ble fjernet. 100 ul Microscint-20 (Packard kat. # 6013621) ble tilsatt og prøvene fylt på en Packard-toppteller.

Lipidpreparering

Lipider (Avanti Polar Lipids) ble satt til et borsilikat-glasskulturrør (25 mm x 150 mm). Lipidene ble tørket under nitrogen inntil kloroformen var fordampet. Lipidene ble resuspendert i HEPES-buffer og sonikert i ca. 30 sekunder og derefter hvirvelomrørt for god blanding. Lipidene ble holdt på våt is inntil de ble bragt til analysen.

Resultater

IC50-verdiene ble bestemt for hver av de følgende forbindelser ved bruk av in vitro-analysen ovenfor. Fem konsentrasjoner av hver forbindelse ble prøvet på PKC a og PKC 6n. Konsentrasjonene for de prøvede forbindelser var 5000 nM, 500 nM, 50 nM, 5 nM, 1 nM og null (ingen forbindelse, kun DMSO). Prøven uten tilsatt forbindelse ble benyttet for å bestemme 100% aktivitet for PKC-enzymet i analysen. IC50-verdiene ble anslått fra inhiberingskurvene under anvendelse av disse konsentrasjoner.

Som inhibitor på proteinkinase-C er de her beskrevne forbindelser brukbare ved behandling av tilstander der proteinkinase-C har spilt en påvist rolle i patologien. Tilstander som er erkjent i teknikken inkluderer: diabetes mellitus og dennes komplikasjoner, ischemi, inflammasjon, sentralnervesystem-mangler, kardiovaskulær sykdom, Alzheimers sykdom, dermatologiske sykdommer og cancere.

Proteinkinase-C-inhibitorene er påvist å blokkere inflammatoriske responser som et neurofilt oksydativt utbrudd, CD3 ned-regulering i T-lymfocytter samt forbol-indusert podeødem, se B. Twoemy et al., "Biochem. Biophys. Res. Commun.", 171: 1087-1092

(1990); M.J. Mulqueen et al., "Agents Actions", 37: 85-89 (1992). I henhold til dette er de foreliggende forbindelser, som inhibitorer av PKC, brukbare ved behandling av inflammasjon.

Proteinkinase-C-aktivitet spiller en sentral rolle ved funksjoneringen for sentralnerve-systemet, se K.P. Huang, "Trend Neurosci.", 12: 425-432 (1989). I tillegg er proteinkinase-C-inhibitorer påvist å forhindre skade som finnes i fokal og sentral ischemi-hjerneskade og hjerneødem, se H. Hara et al., "J. Cereb. Blood Flow Metab.", 10: 646-653 (1990); S. Shibata et al., "Brain Res.", 594: 290-294 (1992). I den senere tid er proteinkinase-C påvist å være implikert i Alzheimers sykdom, se S. Shimohama et al., "Neurology", 43: 1407-113 (1993). I henhold til dette er forbindelsene ifølge oppfinnelsen brukbare ved behandling av Alzheimers sykdom og ischemisk hjerneskade.

Proteinkinase-C-aktivitet har lenge vært assosiert med cellevekst, tumorpromosjon og cancer. Se S.A. Rotenberg og I.B. Weinstein, "Biochem. Mol. Aspects Sel. Cancer", 1, 25-73 (1991); Ahmad et al., "Molecular Pharmacology", 43: 858-862 (1993). Det er kjent at proteinkinase-C-inhibitorer er effektive med henblikk på å forhindre tumorvekst i dyr, se T. Meyer et al., "Int. J. Cancer", 43: 851-856 (1989); S. Akinagaka et al., "Cancer Res.", 51: 4888-4892 (1991). Forbindelsene ifølge oppfinnelsen virker også som multidrugreversale (MDR) midler som gjør dem til effektive forbindelser når de administreres i forbindelse med andre kjemoterapeutiske midler.

Proteinkinase-C-aktivitet spiller også en viktig rolle ved kardiovaskulære sykdommer. Øket proteinkinase-C-aktivitet i vaskulaturen er påvist å forårsake øket vasokonstriksjon og hypertensjon. En kjent proteinkinase-C-inhibitor forhindret denne økning, se G.E. Bilder et al., "J. Pharmacal. Exp. Ther.", 252: 526-530 (1990). Fordi proteinkinase-C-inhibitorer viser inhibering av det neutrofile, oksydative utbrudd, er proteinkinase-C-inhibitorer også brukbare ved behandling av kardiovaskulær ischemi og forbedring av kardialfunksjonen efter ischemi, se R.E. Muid et al., "FEBS Lett.", 293: 169-172

(1990); H. Sonoki et al., "Kokyu-To Junkan", 37: 669-674 (1989). Rollen for proteinkinase-C i platefunksjonen er også undersøkt og som påvist korrelerte forhøyede proteinkinase-C-nivåer med øket respons til agonister, se E.J. Bastyr III og Lu, "J. Diabetes", 42: (suppl. 1) 97A (1993). PKC har vært implikert i den biokjemiske vei for plateaktivitetsfaktormodulering av mikrovaskulær permeabilitet, se Kobayashi et al., "Amer. Phys. Soc.", H1214-H1220 (1994). Potente proteinkinase-C-inhibitorer er påvist å påvirke agonist-indusert aggregering i plater, se D. Toullec et al., "J. Biol. Chem.", 266: 15771-15781 (1991). Proteinkinase-C-inhbitorer blokkerer også agonist-indusert glattmuskelcelleproliferering, se H. Matsumoto og Y. Sasaki, "Biochem. Biophys. Res. Commun.", 158: 105-109 (1989). Derfor er foreliggende forbindelser brukbare ved behandling av kardiovaskulær sykdom, aterosklerose og restenose.

Abnormal aktivitet av proteinkinase-C har også vært forbundet med dermatologiske mangler som psoriasis, se F. Horn et al., "J. Invest. Dermatol.", 88: 220-222 (1987); F. Raynaud og D. Evain-Briton, "Br. J. Dermatol.", 124: 542-546 (1991). Psoriasis karak-teriseres ved abnormal proliferering av keratinocytter. Kjente proteinkinase-C-inhibitorer er påvist å inhibere keratinocyttproliferering på en måte som løper parallelt med deres potens som PKC-inhibitorer, se L. Hegemann et al., "Arch. Dermatol. Res.", 283: 456-460 (1991); W.B. Bollag et al., "J. Invest. Dermatol.", 100: 240-246 (1993). I henhold til dette er forbindelsene som inhibitorer av PKC brukbare ved behandling av psoriasis.

Proteinkinase-C har vært knyttet til flere forskjellige aspekter ved diabetes. Utstrakt aktivitet av proteinkinase-C har vært knyttet til insulinsignaleringsdefekter og derfor til insulinresistensen som sees ved type II diabetes, se A. Karasik et al., "J. Biol. Chem.", 265: 10226-10231 (1990); K.S. Chen et al., "Trans. Assoc. Am. Physicians", 104: 206-212 (1991); J.E. Chin et al., "J. Biol. Chem.", 268: 6338-6347 (1993). I tillegg har studier vist en markert økning i proteinkinase-C-aktiviteten i vev kjent for å være ømfintlige overfor diabetiske komplikasjoner ved eksponering til hyperglycemiske tilstander, se T.S. Lee et al., "J. Clin. Invest.", 83: 90-94 (1989); T.S. Lee et al., "Proe. Nati. Acad. Sei USA", 86: 5141-5145 (1989); P.A. Craven og F.R. DeRubertis, "J. Clin. Invest.", 83: 1667-1675 (1989); B.A. Wolf et al., J. Clin. Invest.", 87: 31-38 (1991); B. Tesfamariam et al., "J. Clin. Invest.", 87: 1643-1648 (1991).

Forbindelsene med formel I blir fortrinnsvis formulert for administrering. Derfor er foreliggende oppfinnelse også rettet mot en farmasøytisk formulering omfattende en forbindelse med formel I og en eller flere farmasøytisk akseptable bærere, fortynnere eller drøyere.

De foreliggende, farmasøytiske formuleringer er fremstilt ved i og for seg kjente prosedyrer ved bruk av velkjente og lett tilgjengelige bestanddeler. Ved fremstilling av blandingene ifølge oppfinnelsen vil den aktive bestanddel vanligvis blandes med en bærer eller fortynnes med en bærer eller innesluttet i en bærer som kan foreligge i form av en kapsel, en pose, i papir eller en annen beholder. Når bæreren tjener som fortynningsmiddel, kan den være et fast, halvfast eller flytende materiale som virker som en bærer, et drøyemiddel eller et medium for den aktive bestanddel. Således kan blandingene foreligge i form av tabletter, piller, pulvere, lozengers, poser og lignende, eliksirer, suspensjoner, emulsjoner, oppløsninger, siruper, aerosol (som faststoff eller i et flytende medium), myke og hårde gelatinkapsler, suppositorier, sterile, injiserbare oppløsninger og sterile, pakkede pulvere.

Enkelte eksempler på egnede bærere, drøyemidler og fortynningsmidler er laktose, dekstrose, sucrose, sorbitol, mannitol, stivelser, acaciagummi, kalsiumfosfat, alginater, tragakant, gelatin, kalsiumsilikat, mikrokrystallinsk cellulose, polyvinylpyrrolidon, cellulose, vannsirup, metylcellulose, metyl- og propylhydroksybenzoater, talkum, magnesiumstearat og mineralolje. Formuleringene kan i tillegg omfatte smøremidler, fuktemidler, emulgerings- og suspensjonsmidler, preserveringsmidler, søtningsmidler eller lukt- og smaksmidler. Blandingen ifølge oppfinnelsen kan formuleres for å tilveie-bringe hurtig, utsatt eller forsinket frigivning av den aktive bestanddel efter administrering til pasienten. Blandingen formuleres fortrinnsvis i enhetsdoseform idet hver dose inneholder fra ca. 1 til ca. 500 mg og mere karakteristisk ca. 5 til ca. 300 mg aktiv bestanddel. Imidlertid skal det være klart at de terapeutiske doseringer som administreres vil bestemmes av legen i lys av de relevante omstendigheter inkludert betingelsen som behandles, valget av forbindelse som skal administreres og den valgte admini-streringsvei. Derfor er de ovenfor angitte doseringsområder ikke ment å begrense opp-finnelsens ramme. Uttrykket "enhetsdoseform" henviser til fysikalsk diskrete enheter som er egnet som enhetsdoser for humane individer og andre pattedyr, idet hver enhet inneholder en på forhånd bestemt mengde aktivt materiale, beregnet til å gi den ønskede terapeutiske effekt, i forbindelse med en egnet, farmasøytisk bærer.

I tillegg til formuleringen ovenfor kan forbindelsene ifølge oppfinnelsen administreres topisk, topiske formuleringer er salver, kremer og geler. Salver fremstilles vanligvis ved bruk av enten (1) en oljeholdig base, dvs. en som består av fikserte oljer eller hydrokarboner som hvit petrolatum eller mineralolje, eller (2) en absorbentbase, det vil si en som består av en vannfri substans eller substanser som kan absorbere vann, for eksempel vannfri lanolin. Vanligvis vil den aktive bestanddel efter dannelse av basen uansett om denne er oljeaktig eller absorberende, settes til i en mengde som gir den ønskede konsentrasjon.

Kremer er olje-i-vann-emulsjoner. Disse består av en indre oljefase som karakteristisk omfatter fikserte oljer, hydrokarboner og lignende som vokser, petrolatum, mineralolje og lignende, og en vandig kontinuerlig fase som omfatter vann og tilstedeværende vann-oppløselige stoffer som tilsatte salter. De to faser stabiliseres ved bruk av et emulge-ringsmiddel, for eksempel et overflateaktivt middel som natriumlaurylsulfat, hydrofile kolloider som acacia, kolloide leirer, veegummi og lignende. Ved tildanning av emul-sjonene blir den aktive bestanddel eller forbindelse tilsatt til en mengde for å gi den ønskede konsentrasjon.

Geler omfatter en base valgt blant en oljeaktig base, vann eller en emulsjonssuspen-sjonsbase. Til basen tilsettes et geldannelsesmiddel som utgjør en matriks i basen og

som øker dens viskositet. Eksempler på geldannelsesmidler er hydroksypropylcellulose, akrylsyrepolymerer og lignende. Vanligvis blir den aktive bestanddel (forbindelser) satt til formuleringen i ønsket konsentrasjon på et tidspunkt som går foran tilsetning av geldannelsesmiddel.

Mengden forbindelse som innarbeides i en topisk formulering er ikke kritisk, konsentrasjonen bør kun være et område tilstrekkelig til å tillate lett applikering av formuleringen på det angjeldende vevområdet i en mengde som avgir den ønskede mengde forbindelse.

Den vanlige mengde av en topisk formulering som bringes til et påvirket vev vil av-henge av dettes størrelse og konsentrasjonen av forbindelsen i formuleringen. Generelt vil formuleringen bringes til det påvirkede vev i en mengde som gir fra rundt 1 til rundt 500 ug forbindelse pr. cm<2>vev. Fortrinnsvis vil mengden av forbindelse ligge fra rundt 30 til rundt 300 m vev. Fortrinnsvis vil mengden av forbindelse ligge fra rundt 30 til rundt 300 mg/cm<2>, fortrinnsvis fra rundt 50 til rundt 200 ug/cm<2>og aller helst fra rundt

60 til rundt 100 ug/cm<2>.

De følgende formuleringseksempler skal illustrere oppfinnelsen uten å påvirke dens ramme.

Formulering 1

Hårdgelatinkapsler ble fremstilt ved bruk av følgende bestanddeler:

Bestanddelene ovenfor blandes og fylles i hårdgelatinkapsler i mengder på 460 mg.

Formulering 2

Det fremstilles en tablett ved bruk av de nedenfor angitte mengder:

Komponentene blandes og presses til tabletter på 665 mg.

Formulering 3

Det fremstilles en aerosoloppløsning inneholdende de følgende komponenter:

Den aktive bestanddel blandes med etanol. Blandingen settes til en del av Propellant 22, avkjøles til -30°C og overføres til en fyllinnretning. Den nødvendige mengde mates så til en beholder av rustfritt stål og fortynnes med resten av drivmidlet. Ventilenhetene jettes så på beholderen.

Formulering 4

Det fremstilles tabletter inneholdende 60 mg aktiv bestanddel som følger:

Den aktive bestanddel, stivelse og cellulose føres gjennom en US-sikt, mesh nr. 45 og blandes grundig. Oppløsningen av polyvinylpyrrolidon blandes sammen med de resulterende pulvere som så føres gjennom en US-sikt, mesh nr 14. Granulene som fremstilles på denne måte tørkes ved 50°C og føres gjennom en US-sikt, mesh nr. 18. Natriumkarboksymetylstivelsen, magnesiumstearatet og talkum, på forhånd siktet gjennom en US-sikt, mesh nr. 60, settes så til granulene som efter blanding presses på en tablettmaskin til tabletter som veier 150 mg.

Formulering 5

Kapsler som alle inneholder 50 mg medikament fremstilles som følger:

Den aktive bestanddel, cellulose, stivelse og magnesiumstearat blandes og føres gjennom en US-sikt, mesh nr. 45 og fylles i hårdgelatinkapsler i 200 mg mengder.

Formulering 6

Det fremstilles suppositorier som hver inneholder 225 mg aktiv bestanddel som følger:

Den aktive bestanddel føres gjennom en US-sikt, mesh nr. 60 og suspenderes i de mettede fettsyreglycerider som på forhånd er smeltet under anvendelse av den minst mulige varmemengde. Blandingen helles så i en suppositorieform med en nominell kapasitet på 2 g og tillates avkjøling.

Formulering 7

Det fremstilles suspensjoner hver inneholdende 50 mg medikament pr. 5 ml dose: Mengde (mg/kapsel)

Aktiv bestanddel 50 mg

Natriumkarboksymetylcellulose 50 mg

Sirup 1,25 mg

Benzosyreoppløsning 0,10 mg

Smak q.v.

Farve q.v.

Renset vann til tilsammen 5 ml

Medikamentet føres gjennom en US-sikt, mesh nr. 45 og blandes med natriumkarboksymetylcellulose og sirup til en jevn pasta. Benzosyreoppløsningen, smaks- og farve fortynnes med noe av vannet og settes under omrøring til blandingen. Tilstrekkelig vann tilsettes så for å gi det ønskede volum.

Formulering 8

En intravenøs formulering kan fremstilles som følger:

Oppløsningen av bestanddelene ovenfor administreres intravenøst i en mengde av 1 ml pr. minutt til et individ som trenger slik behandling.

Claims

1. Forbindelse,karakterisert vedat den har formelen:

der: R' uavhengig er hydrogen, halogen, hydroksy, CMalkyl, C^alkoksy, NR3R4 eller -NHCO(CMalkyl); V er -O-, -NH- eller -N-C,-C4alkyl-; T er CMalkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; W er C,.2alkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; J er av

eller, når T og W begge er metylen, J er valgt fra gruppen bestående der n og m uavhengig er 1 eller 2; X er oksygen, svovel eller en binding mellom karbonatomene som forbindes via X; Y er halogen, CMalkyl eller hydrogen; S er -CHO eller gruppen

der M er hydrogen, -CH2OR5, -CH2NR3R4eller -NR3R4; R2er hydrogen eller halogen; og Z er hydrogen eller -OR^; der R3og R4uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen med nitrogenatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring; og R5og R$ uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen danner en divalent gruppe valgt fra gruppen omfattende -CR7Rg, der R7og R8uavhengig er hydrogen, CMalkyl eller halogen(CMalkyl), eller R7og R8sammen med karbonatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring forutsatt at minst en av Y, S, T eller W er halogen eller en halogen-substituert gruppe, eller T og W begge er metylen.

2. Forbindelse ifølge krav 1,karakterisert vedat minst en av minst en av Y, S, T eller W er fluor eller en fluor-substituert gruppe.

3. Forbindelse,karakterisert vedformelen: A UCl. R, ér CMalkyl eller hydrogen; T er C^alkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; W er etylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; X er oksygen, svovel eller en binding mellom karbonatomet forbundet ved X; Y er halogen, CMalkyl eller hydrogen; S er -CHO eller gruppen der M er hydrogen, -CH2OR5, -CH2NR3R4eller -NR3R4; R2er hydrogen eller halogen; og Z er hydrogen eller-ORg; der R3og R4uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen med nitrogenatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring; og R5og Rg uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen danner en divalent gruppe valgt fra gruppen bestående av -CR7R8, der R7er hydrogen eller metyl og R8er CMalkyl eller halogen(CMalkyl), eller sammen med karbonatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring forutsatt at minst en av Y, S, T eller W er halogen eller en halogen-substituert gruppe.

4. Forbindelse ifølge krav 3,karakterisert vedat minst en av Y, S, T eller W er fluor eller en fluor-substituert gruppe.

5. Forbindelse ifølge krav 3,karakterisert vedat W er fluor-substituert etylen.

6. Forbindelse ifølge krav 3,karakterisert vedat T er fluor-substituert etylen.

7. Forbindelse ifølge krav 3,karakterisert vedat T er fluor-substituert trimetylen.

8. Forbindelse ifølge krav 3,karakterisert vedat R! og Y er hydrogen og X er oksygen.

9. Forbindelse ifølge krav 5,karakterisert vedat R! og Y er hydrogen, X er oksygen og S er

10. Forbindelse ifølge krav 9,karakterisert vedat T er etylen.

11. Forbindelse,karakterisert vedformelen:

der J er valgt fra gruppen omfattende

der Ri er CMalkyl eller hydrogen; n og m uavhengig er 1 eller 2; og R3og R4uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen med nitrogenatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring.

12. Forbindelse ifølge krav 9,karakterisert vedat R er hydrogen.

13. Forbindelse ifølge krav 9,karakterisert vedat halogensubstituenten J er fluor.

14. Farmasøytisk preparat,karakterisert vedat det omfatter en forbindelse med formelen:

der: R' uavhengig er hydrogen, halogen, hydroksy, CMalkyl, CMalkoksy, NR3R4 eller -NHCO(CMalkyl); R, er CMalkyl eller halogen; T er Ci^alkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; W er C].2alkylen som eventuelt er substituert med halogen eller CMalkyl; J er av

eller, når T og W begge er metylen, J er valgt fra gruppen bestående

der n og m uavhengig er 1 eller 2; X er oksygen, svovel eller en binding mellom karbonatomene som forbindes via X; Y er halogen, CMalkyl eller hydrogen; S er -CHO eller gruppen

der M er hydrogen, -CH2OR5, -CH2NR3R4eller -NR3R4; R2er hydrogen eller halogen; Z er hydrogen eller -OR6; der R3og R4uavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen med nitrogenatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring; og R5og Réuavhengig er hydrogen, CMalkyl, halogen(CMalkyl), CMalkanoyl, halogen-(CMalkanoyl) eller sammen danner en divalent gruppe valgt fra gruppen omfattende -CR7R8, der R7og R8uavhengig er hydrogen, CMalkyl eller halogen(CMalkyl), eller R7og R8sammen med karbonatomet hvortil de er bundet danner en 5- eller 6-leddet ring forutsatt at minst en av Y, S, T eller W er halogen eller en halogen-substituert gruppe, eller T og W begge er metylen; og et farmasøytisk akseptabelt drøyemiddel, en bærer eller et fortynningsmiddel.

15. Farmasøytisk preparat ifølge krav 14,karakterisertved at J er

16. Farmasøytisk preparat ifølge krav 15,karakterisertv e d at S er X er oksygen; og R! er hydrogen.

17. Farmasøytisk preparat ifølge krav 16,karakterisertv e d at minst en av Y, S, T eller W er fluor eller en fluor-substituert gruppe.

18. Farmasøytisk preparat ifølge krav 14,karakterisertv e d at T og W er metylen og at halogensubstituenten er fluor.