NO303752B1 - Fremgangsmöte ved fremvisning av N-dimensjonale data i et N-l-dimensjonalt format - Google Patents

Description

Oppfinnelsens bakgrunn

Oppfinnelsens område.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte som kan nyttes ved forståelse eller tolkning av den interne struktur av et multi-dimensjonalt datavolum. Fremgangsmåten benytter seg av N-dimensjonale data, idet N representerer datadimensjonen, og presenterer dette i et N-1-dimensjonalt format, samtidig som viktig informasjon bibeholdes på denne reduserte dimensjon.

Omtale av kjent teknikk.

Det foreligger mange områder på hvilke multi-dimensjonale data er av betydning. F.eks. vil utøvere innen området seismiske undersøkelser utnytte tre-dimensjonale data som er innsamlet ved overflaten, til å bestemme strukturen og utlede egenskapene hos den underjordiske flate. Utøvere innen det medisinske område benytter også tre-dimensjonale data for identifikasjon av unormaliteter i kroppen. Mole-kylar-kjemikere og biologer benytter super-datamaskiner for modellering og forståelse av innbyrdes påvirkning mellom molekyler i rom og tid.

Det er meget ønskelig å oppnå ikke bare en kvalitativ, men også en kvantitativ forståelse og beskrivelse av den interne struktur hos slike datavolumer. Ved f.eks. tilfellet av tre-dimensjonale seismiske data, er det nødvendig med nøyaktig strukturell informasjon for den riktige og optimale plassering av brønner. Det å oppnå et høyt nivå av nøyaktighet er av største betydning hva angår en vellykket utnyttelse. Den strukturelle informasjon er påkrevet for en flerhet av geologiske horisonter som opptrer innenfor avgrensningene av det tre-dimensjonale datavolum.

Uttrekkingen av slik strukturell og annen informasjon fra de tre-dimensjonale seismiske data, er for nåværende kostbart og tidkrevende. Dessuten innebærer de foreliggende teknikker ineffektivitet hva angår utledning av all den informasjon som er tilgjengelig fra datavolumet. Til en viss grad vil mere tid brukt til fortolkning av data, innebære en større forbedring hva angår nøyaktighet og pålitelighet ved fortolkningen. Imidlertid er ekstra tid generelt ikke tilgjengelig på grunn av økningen i kostnader og eksterne frist-betraktninger. Videre vil effektiviteten ved foreliggende fortolkningsprosesser bare bli noe for-bedret ved bruk av mer tid på et prosjekt. En typisk fremgangsmåte eller prosess vedrørende utledning av informasjon, som for nærværende benyttes, innebærer den seismiske fortolknings-prosedyre som er omtalt i AAPG Memoir 42, Interpretations of Three- Dimensional Seismic Data, en publikasjon fra America Association of Petroleum Geo-logists, Oklahoma, publisert i 1988, Alistair R. Brown.

Vanligvis blir det benyttet kontur-kart for å kunne representere den interne struktur på det tidspunkt når informasjon blir utledet fra de tre-dimensjonale data ved hjelp av seismisk fortolkning. Disse kart viser arealer med samme elevasjon (eller elevasjonsområde). Som et resultat vil kontur-kart inneholde både kvalitativ og kvantitativ informasjon hva angår strøk og helning for de spesielle interne strukturer. Disse spesielle strukturer blir normalt betegnet som horisonter. Kombinasjonen av strøk og helning for en horisont eller en eneste fremvisning, tilkjennegir den tre-dimensjonale informasjon i et to-dimensjonalt format.

Strøket for en horisont blir definert ved hjelp av den linje som gir seg fra krysningen mellom horisonten og et horisontalt plan. Strøket for en horisont vil variere med posisjon og med dybde eller elevasjon for det horisontale plan.

Den virkelige helning av en horisont blir definert ved hjelp av den lokale perpendikulær på strøket. Helningen har både en retning og en størrelse. Helningsretningen utgjøres av den retning i hvilken horisonten går dypere. Helnings-størrelsen utgjøres av den vinkel som horisonten danner med det horisontale plan, målt i helningsretningen. Helningsretningen og -størrelsen kan variere med både posisjon og dybde. Den tilsynelatende helningsstørrelse er det som måles i en eller annen retning som er forskjellig fra den egentlige helningsrentning, og er alltid mindre enn den egentlige helningsretning.

Egentlig helning og strøk viser hvordan horisonten varierer strukturelt gjennom datavolumene. Utledning av den egentlige helning og strøket for en horisont ved hjelp av seismisk fortolkning, innebærer en meget kostbar og tidkrevende prosess, og dette skyldes de eksisterende seismiske fortolknings-teknikker. Generelt vil man fremskaffe strukturell og stratigrafisk informasjon fra seismiske data ved identifikasjon av spesielle seismiske hendelser som er av interesse, og ved at man prøver å følge disse hendelser gjennom det tre-dimensjonale datavolum.

En seismisk hendelse utgjøres typisk av bare én variant-type. I foreliggende sammenheng vil en variant utgjøre en hvilken som helst identifiserbar og isolerbar attributt av data, som danner en overflate av en eller annen endelig utstrekning gjennom datavolumet. Noen eksempler på variant-typer omfatter, men er ikke begrenset til, topper, søkk, null-krysninger og verdier av konstante øyeblikkelige faser.

Den vanligste måte på hvilken multi-dimiensjonale data blir studert og fortolket, går ut på å fremvise de datavolumer som man finner ved skjæringen mellom et to-dimensjonalt plan og datavolumet. Disse fremvisninger er vanlige primært fordi det opprinnelige fremvisningsmedium var papir. CRT- skjermer utgjør nå et populært medium. Imidlertid inneholder disse fremvisninger bare data som forekommer på dette spesielle plan. Det foreligger ikke noen informasjon eller data fra de tilstøtende plan. Disse fremvisninger omfatter heller ikke kvalitativ informasjon hva angår hvordan dataene varierer i de andre dimensjoner.

For å kunne forstå hvordan datavolumet varierer i en dimensjon ved en vinkel i forhold til representasjons-planet, må det genereres mange slike fremvisninger ved at det to-dimensjonale plan beveges gjennom datavolumet. Typisk blir disse plan definert ved hjelp av konstante posisjoner langs alle bortsett fra to av data-dimensjonene.

I tilfellet av tre-dimensjonale seismiske data, vil det forekomme tre typiske to-dimensjonale fremvisningsplan. Disse plan er parallelle i forhold til hver av de tre data-dimens joner. Det forekommer to vertikale plan og ett horisontalt plan.

Bare den tilsynelatende helningsretning og størrelse knyttet til refleksjonshorisonter kan bestemmes ved fortolkning av et eneste vertikalt plan. Den egentlige helningsretning og -størrelse kan ikke bestemmes utifrå en eneste fremvisning, fordi disse fremvisninger inneholder ingen informasjon hva angår strøket som knytter seg til hendelsen. Fortolkninger basert på en flerhet av sideliggende og/eller kryssende vertikale plan, kan kombineres for fremskaffelse av det egentlige strøk og helning knyttet til de fortolkede horisonter. Horisontene må fortolkes før noen som helst informasjon hva angår det egentlige strøk og helning kan fremskaffes.

Et estimat av strøket for refleksjonshorisonter kan bestemmes ved fortolkning av en eneste horisontal fremvisning. Bare det egentlige strøk med null krysninger kan bestemmes utifrå et eneste horisontalt plan. På en slik fremvisning vil ikke noe helnings-informasjon forekomme. En flerhet av horisontale plan må fortolkes for at man kan oppnå even-tuell informasjon vedrørende helningen hos horisontene.

En annen fremgangsmåte vedrørende fremvisning av multi-dimensjonale data går ut på å fremvise to eller flere plan som er orientert under en eller annen vinkel i forhold til hverandre. Normalt vil planene befinne seg under rette vinkler i forhold til hverandre og vil være fremvist i en eneste to-dimensjonal fremvisning. Disse fremvisninger fremskaffer noe informasjon vedrørende de interne struktur-variasjoner inne i datakuben, nemlig ved tilkjennegivelse av strukturen på flatene av kuben. Denne informasjon er imidlertid ikke annet enn spekulativ. Disse fremvisninger blir av og til betegnet gjerdediagrammer, blokkdiagrammer, perpektivriss eller dirigeringsdiagrammer.

En annen teknikk går ut på å fargekode to eller flere parallelle plan i henhold til deres ulike posisjon og fremvise dem på et eneste to-dimensjonalt plan (Brown 1988, ibid.). F.eks. kan alle positive amplitudeverdier som forekommer på ett eneste plan, kunne bli representert i svart. For et plan som ligger noe lavere, kan de positive verdier bli representert med en forskjellig farge, f.eks. blå. Negative verdier kan presenteres med enda en forskjellig kontrastfarge, f.eks. hvit eller klar. Disse to plan blir deretter kombinert for å vise den relative posisjon av de positive verdier relatert til toveis gangtid. En eller annen informasjon om strøk og helning foreligger ved denne to-dimensjonale fremvisning. Imidlertid går problemet som disse typer fremvisninger er beheftet med, ut på at de aldri isolerer en spesiell type av variant, enn si fremskaffer den kvantitative helningsinformasjon.

Ved en fjerde fremvisningsteknikk blir det benyttet en terskelrutine for fremvinsning av dataene i et isometrisk eller perspektivisk riss. Bare amplitude eller datapara-metre som faller innenfor et spesielt verdi-område blir fremvist. Heller ikke her tillater disse fremgangsmåter den kvantitative utledning av spesielle datavarianter som benyttes ved fortolkning av den interne struktur av datavolumer.

Sluttelig går en fremgangsmåte ut på å utplukke en spesiell type av variant og fremvise dennes lokasjon bare dersom denne på en eller annen måte kan hektes på en tilliggende variant, slik dette er omtalt i den artikkel som er skrevet av William Schneider med tittel: "Developments in Seismic Data Processing and Analysis (1969-1970)", publisert i 1971 i Geophysics, vol. 36, nr. 6, sidene 1043-1073. Disse fremvisninger har man ikke benyttet i forbindelse med multi-dimensjonale anvendelser og de krever en eller annen form for tilpasning eller påhektning i relasjon til varianter på tilstøtende spor.

Fortolkningsteknikker i henhold til kjent teknikk krever isolasjon av en spesiell variant-type for at man skal oppnå kvantitativ strøk- og helningsinformasjon, f.eks. slik som inneholdes i kontur-kart. Selv om de fremvisningsteknikker som er omtalt ovenfor fremskaffer noe informasjon som er nyttig for fortolkning, må den egentlige fortolkning fremdeles utføres på dataene. Fortolkningen blir typisk utført av en menneskelig fortolker, men det gjøres også noen ganger (om enn ikke altfor godt) automatisk med datamaskin-programmer. Det var tidligere ikke forstått at kvantitativ strøk- og retningsinformasjon kunne fremskaffes ved en eneste fremvisning uten at man første foretok en eller annen form for fortolkning, enten av et menneske eller av en maskin.

Det er således et trekk ved den foreliggende oppfinnelse å fremskaffe en lokal N-1-dimensjonal representasjon av N-dimensjonale data som kaster lys over den interne struktur

av dataene.

Et annet trekk ved den foreliggende oppfinnelse går ut på å fremskaffe kvalitativ informasjon vedrørende endringer i helningsgrad og i noen tilfeller helningsretning for de overflater som foreligger i et N-dimensjonalt datasett, som på sin side kan benyttes til å utlede den respektive kvantitative informasjon vedrørende helningsgrad og helningsretning .

Enda et annet trekk ved den foreliggende oppfinnelse går ut på å fremskaffe detaljert informasjon vedrørende strøkret-ningen i en eneste fremvisning.

Et ytterligere trekk ved den foreliggende oppfinnelse går ut på en eneste to-dimensjonal fremvisning, å fremskaffe både strøk- og helningsinformasjon innbefattende helningsgrad og i visse tilfeller helningsretning.

Enda et annet trekk ved den foreliggende oppfinnelse går ut på å fremskaffe en fremvisning som isolerer en spesiell type av variant, f.eks. en topp eller et søkk, i stedet for en kontinuitet av varianter.

Nok et trekk ved den foreliggende oppfinnelse går ut på å generere nyttig informasjon hva angår strukturer innenfor et multi-dimensjonalt datasett uten å gjennomgå forutgående fortolkning enten av en person eller en eller annen datamaskin-algoritme.

Enda et annet trekk ved den foreliggende oppfinnelse går ut på å fremskaffe en teknikk for fremvisning av isolerte partier av ønskede strukturer innenfor et multi-dimensjonalt datasett.

Et ytterligere trekk ved den foreliggende oppfinnelse er å fremskaffe en lokal to-dimensjonal representasjon av tre-

dimensjonale seismiske data.

Sammenfatning av oppfinnelsen

Ifølge oppfinnelsen blir det foreslått fremgangsmåte-teknikker av den art som er angitt i den innledende del av patentkrav 1, 2 og 3, og som er kjennetegnet ved de trinn som er angitt i den karakteriserende del av de nevnte, respektive patentkrav.

Den teknikk som beskrives her, går således ut på generering av kvalitativ og kvantitativ informasjon hva angår lokale interne strukturer innenfor et multi-dimensjonalt datasett uten av det kreves eller utnyttes fortolknings-prosedyrer. Multi-dimensjonale data av N dimensjoner blir representert lokalt i et N-1-dimensjonalt format på hva som heretter blir betegnet en overflate-skive. Varianter blir isolert på en N-1-dimensjonal overflate og kombinert med andre isolerte varianter som omgir en slik overflate, for generering av overflate-skiven. Overflate-skiven inneholder N-1-dimensjonal informasjon vedrørende strukturer som krysser den N-1-dimensjonale overflate. Prosessen som knytter seg til identifisering og isolasjon av alle forekomster av en variant, og å kombinere dem på N-1-overflater, fremskaffer både kvantitativ og kvalitativ informasjon både når det gjelder strøket og helningen som knytter seg til slike strukturer.

Overflate-skiver inneholder forskjellig informasjon avhengig av den variant som er selektert, og den måte på hvilken varianten blir representert på overflate-skiven. Dersom varianten representeres ved hjelp av sin amplitude, så vil en amplitudeoverflate-skive bli generert, idet denne fremskaffer både strøket og helningsgraden av de kryssende overflater. Dersom en variant blir representert ved hjelp av sin relative posisjon i datasettet, f.eks. ved sin posisjon i tid, så vil en tidsoverflate-skive bli generert. I tillegg til å inneholde både strøk- og helningsgrad-informasjon, vil en tidsoverflate-skive også fremskaffe helningsretningsinformasjonen.

Når en overflate-skive først er generert, kan den fremvises på en flerhet av måter. F.eks. kan variasjoner i tid eller amplitude være fremvist på forskjellig måte ved hjelp av farger eller skyggelegging for anskueliggjøring av den resulterende informasjon.

Kort omtale av tegningsfigurene

For at man i ytterligere detalj skal kunne forstå den måte på hvilken de ovenfor omtalte trekk, fordeler og hensikter ved den foreliggende oppfinnelse, så vel som annet knyttet hertil, kan oppnås, vil det bli gitt en mer spesiell beskrivelse av den oppfinnelse som hittil er omtalt i korte trekk, og da ved henvisning til utførelsesformer av oppfinnelsen som er anskueliggjort på de vedføyde tegninger, hvilke tegninger utgjør en del av beskrivelsen. Det skal imidlertid forstås at de vedføyde tegninger anskueliggjør bare foretrukne utførelsesformer for oppfinnelsen og er derfor ikke ment å være begrensende hva angår oppfinnelsens omfang, idet denne kan tillate andre like effektive ut-førelsesf ormer .

Spesielt for tegningene

Figur 1 representerer en eneste plan overflate innenfor et tre-dimensjonalt datavolum. Figur 2 er en tre-dimensjonal representasjon av seismiske data for et gitt område i henhold til en foretrukken utførelsesform for den foreliggende oppfinnelse. Figur 3 viser grafiske to-dimensjonale representasjoner av en tidsoverf late-skive og en amplitudeoverf late-skive i

I v/

henhold til oppfinnelsen.

Figur 4 er en to-dimensjonal grafisk representasjon av to horisonter med forskjellige helninger. Figur 5 viser flytdiagrammer som anskueliggjør tre foretrukne utførelsesformer for oppfinnelsen. Figur 6 er en representasjon av et eneste seismisk spor for en gitt lokasjon. Figur 7 er et diagram som viser forskjellige måter hvormed man kan representere variant-eksistensen i henhold til den foreliggende oppfinnelse. Figur 8 representerer et tre-dimensjonalt datavolum innbefattende et ikke-plant hellende plan med tilstøtende lignende konfigurerte tilfeldige overflater. Figur 9 representerer et tre-dimensjonalt datavolum som anskueliggjør avstand fra et ikke-plant helningsplan.

figur 10 er en tidsoverflate-skive og en amplitudeoverflate-skive generert utifrå konvensjonelle data og anskueliggjør en foretrukken utførelsesform for oppfinnelsen.

Beskrivelse av foretrukne utførelsesformer

For å kunne fremvise tre-dimensjonale data i et grafisk format, er det vanlig å vise data fra kryssende ortogonale plan. Fordi en CRT-skjerm eller et papirark er hovedsakelig flate eller to-dimensjonale, vil det når ortogonale plan av data blir presentert på nevnte for fremskaffelse av et tre-dimensjonalt inntrykk for betrakteren, bli grafisk fremvist et isometrisk riss, hvori dataene i et første plan blir vist på frontplanet (planet for skjermen eller papiret) av en isometrisk "blokk", og dataene i det andre plan blir vist i et side-vinkelplan av den samme blokk. Ved bruk av ytterligere plan av data parallelt med en eller begge av disse føste og andre plan, vil datapunkter da kunne plottes for topplanet av blokken. Selvsagt kan andre plan som er parallelle med topplanet kunne utvikles, for derved å fremskaffe ytterligere tre-dimensjonale grafiske fremvisninger .

Det forekommer en viss grad av forvrengning av den presen-tasjon som nettopp er blitt beskrevet, fordi side- og topprisset befinner seg under vinkler i forhold til frontplanet. Videre, for i virkeligheten å vise tre-dimensjonale data nøyaktig, innebærer dette en serie av riss, ikke bare et eneste riss som viser dataene bare på tre plane overflater av den tre-dimensjonale blokk. For tre-dimensjonale data å kunne fremvises grafisk i et sant to-dimensjonalt format, må det fremskaffes en fremgangsmåte for omforming eller reduksjon av de tre-dimensjonale data til to-dimensjonale data, samtidig som man bibeholder den tre-dimensjonale dimensjon. I det generelle tilfelle vil den fremgangsmåte som omtales i det følgende, lokalt omforme eller redusere N-dimensjonale data til N-1-dimensjonale data for fremvisning eller for andre formål. Den foretrukne utfør-elsesform for den foreliggende oppfinnelse adresserer den lokale reduksjon av tre-dimensjonale data til to-dimensjonale data under bibehold av viktige aspekter av det tre-dimensjonale innhold i originalen.

Idet det henvises til tegningene, og først til figur 1, er det her anskueliggjort et tre-dimensjonalt datavolum 10 inneholdende et eneste hellende plan 12. Tilsynelatende helningsretninger 21 og 23 og tilsynelatende helningsgrader 20 og 22 av helningsplanet 12 er vist henholdsvis på hver side av de to synlige vertikale flater 14 og 16. En eneste vertikal flate av dette volum vil presentere bare tilsynelatende helningsretning og helningsgrad. En eneste vertikal

I i.

flate vil ikke innbefatte noen informasjon hva angår strøket for helningsplanet 12, enn si den samme helningsgrad 24. En eneste horisontal flate, f.eks. flaten 18, viser strøket 19 for planet 12, men skaffer ikke noen helningsinformasjon. En eneste flate med et tre-dimensjonalt datavolum skaffer ikke både strøk og helning for et plan som er lokalisert innenfor datavolumet. Det samme eller egentlige strøk og samme helning av et plan, kan bestemmes utifrå hvilket som helst av to flater gjennom datavolumet, forutsatt 1) det samme helningsplan er riktig identifisert på begge flater, og 2) vinkelen mellom de to flater er kjent når de er ikke-parallelle eller deres separasjon er kjent når de er parallelle.

Den foreliggende oppfinnelse fremskaffer en fremgangsmåte for oppnåelse av strøk- og helningsinformasjon, inne-befattet helningsgrad og i noen tilfeller helningsretning, halvt i en eneste to-dimensjonal fremvisning som i det følgende vil bli omtalt som en overflate-skive.

Den foreliggende oppfinnelse er spesielt anvendelig i forbindelse med analysering av tre-dimensjonale seismiske data. Figur 2 viser et parti av et tre-dimensjonalt seismisk datavolum. Data som er lokalisert langs x-aksen 30 representerer data som er innsamlet for en spesifisert distanse i x-retningen. Data som er lokalisert langs y-aksen 32 representerer data som er innsamlet for en spesifisert distanse i y-retningen. x- og y-aksene er normalt ortogonale og representerer de relative geografiske lokasjoner av datapunktene. Data som er lokalisert langs z-aksen 31 representerer toveis gangtiden ned i den under-liggende flate og tilbake, som det seismiske data har tilbakelagt, z-aksen er normalt representerert som orto-gonal i forhold til både x- og y-aksene.

Hellende seismiske refleksjonshorisonter 34 fremstår på den vertikale side 37 av volumet. Bare tilsynelatende helnings grad 36 og tilsynelatende helningsretning 38 kan trekkes ut fra en eneste vertikal side. Horisontalt plan 33 gjennom volumet fremskaffer strøket for de hellende seismiske refleksjonshorisonter 35 som krysser dette plan. Det foreligger ingen helningsinformasjon på dette eneste horisontale plan.

En overflate-skive inneholder mer informasjon om helnings-horisontene enn et eneste horisontalt eller vertikalt plan. F.eks. blir informasjon fra data som omgir et horisontalt eller vertikalt plan, kombinert og representert på planet. Den type av informasjon som fremskaffes, er avhengig av hvordan dataene blir representert på overflate-skiven. Det endelige resultat er en to-dimensjonal representasjon av data fra tre dimensjoner.

Den foreliggende oppfinnelse fremskaffer fremgangsmåter for generering av en flerhet av overflate-skiver. Figurene 3A og 3B representerer to forskjellige arter av overflate-skiver som kan genereres. En tidsoverflate-skive er vist på figur 3A og en amplitudeoverflate-skive er vist på figur 3B. Begge typer av overflate-skiver kan genereres fra et tre-dimensjonalt datavolum, f.eks. de seismiske data som er vist på figur 2. Tre helningsoverflater 40, 42 og 44 som foreligger i datavolumet og krysser overflate-skivene, er vist på begge figurer 3A og 3B. Begge overflate-skiver inneholder strøk- og helningsinformasjon for de tre hellende overflater 40, 42 og 44.

Overflate-skiver inneholder lokasjonene av hvor overflatene for en spesiell variant eksisterer og ikke eksisterer innenfor tykkelsen av skiven. De arealer over hvilke overflatene ikke eksisterer, blir kalt for "ikke-hendelses"-områder. De områder hvor overflatene eksisterer, blir representert slik at de inneholder informasjon vedrørende både strøket og helningen av disse overflater.

I H

Tidsoverflate-skiven vist på figur 3A, inneholder flere tidskonturer 46, 48 og 50 som representerer data fra forskjellige toveis gangtider som forekommer i det tre-dimensjonale datavolum fra hvilket overflate-skiven ble generert. Antall konturer per fremvisning er fremvisnings-genererings-avhengig og lik tykkelsen av skiven og kontur-intervallet. Konturene viser hvor overflatene eller horisontene 40, 42 og 44 eksisterer og hvordan de varierer innenfor den få-kontur-tykke skive og således viser lokalt strøk, helningsretning og helningsgrad.

Helningsretningen blir bestemt ved hjelp av den retning hvori tidskonturene 46, 48 og 50 endrer seg. F. eks. vil helningsretningene 53 og 54 for henholdsvis horisontene 42 og 44, være mot det nedre høyre hjørne av overflate-skiven, idet det antas at tiden 50 er større en tiden 46.

Det lokale strøk for en horisont blir definert som tangenten til den linje som formes ved krysningen av horisonten og et horisontalt plan. På figur 3A vil f.eks. tidsgrensene 56, 57, 58 og 59 av tidskonturene 46, 48 og 50 representere slike krysninger. Figur 3A har derfor informasjon vedrør-ende hvordan strøket endrer seg med horisont, gangtid og posisjon. Dette blir tilkjennegitt ved endringer i tangenten til konturgrensene 56, 57, 58 og 59.

Helningsgraden av hver horisont er proporsjonal med tykkelsen av skiven i tid og bredden av hendelses-eksistens-representasjonen som tilkjennegis ved f.eks. lengden av linjen 52. De lokale endringer i bredden av de individuelle tidskonturer 46, 48 og 50 skaffer detaljer ved den endre-bare helningsgrad. Betydningen av breddemålingen er vist på figur 4.

Figur 4 viser to horisonter 70 og 72 som krysser et vertikalt plan 74, som er anskueliggjort som planet for papiret. Vinkelen 76 som horisonten 70 danner med et horisontalt plan, er ca. to ganger så stor som vinkelen 78 som horisonten 72 danner med et horsontalt plan, hvilket indikerer at horisonten 70 har en tilsynelatende helning som er neste to ganger så bratt som den tilsynelatende helning av horisonten 2.

Når disse to horisonter blir samplet likt i vertikalret-ningen, blir deres lokasjoner representert i forhold til nærmeste sampel. Denne vertikale sampling resulterer i trappetrinnsrepresentasjonene 80 for horisontene. Antall trinn er proporsjonalt med samplingsgraden og lengden av horisonten. Høyden på hvert trinn er konstant og lik avstanden mellom- samplene, og uavhengig av helningen. Bredden av hver sampel er avhengig av helningsgraden og således proprosjonal med den vinkel som horisonten danner med horisontalen og høyden av hvert trinn. I dette tilfelle er bredden 84a, 84b...84x av den brattere horisont 70 nøyaktig halvparten av bredden.86a, 86b...86x av den andre horisont 72.

Med konvensjonelle seismiske data er samplingsgraden eller samplingshastigheten konstant og kjent for et spesielt datasett, og derfor er bredden av hvert trappetrinn alltid proporsjonalt med horisontens helning. Jo smalere trappene er, jo brattere er horisonten. På figur 4 er tangenten av helningsvinkelen lik tykkelsen av skiven (eller tidssampl-ene) dividert med bredden av trappetrinnet.

Figur 4 illustrerer også egenskapen hos tidskonturgrensene ifølge figur 3A. Disse grenser er representert ved kantene av trinnene på figur 4. Disse trinn vil alltid begynne og slutte halvveis mellom samplingspunktene. Det forhold at de opptrer ved et konstant tidspunkt, skyldes at disse kontur-grenser kan benyttes for nøyaktig bestemmelse av strøk-retningen.

Idet det henvises tilbake til figur 3B, omfatter amplitude overflate-skiven lokalt strøk 60 og 61 og helningsgrader 62 og 63 for hver av horisontene 42 og 44, idet begge utledes på samme måte som nevnt ovenfor for tidsoverflate-skiven. Helningsretningsinformasjon foreligger ikke fordi det befinner seg i tidsoverflate-skiven (figur 3A), fordi skyggeleggingen ikke representerer tid. Den differensielle skyggelegging 65 i en amplitudeoverflate-skive representerer variasjoner i noen målte attributter hos horisonten, f.eks. seismisk amplitude.

Den hittil fremførte beskrivelse som har tilknytning til et vertikalt samplet seismisk datavolum, finner også anvend-else i forbindelse med et datavolum som er en kontinuerlig funksjon av sine dimensjoner. Dataene blir fremdeles beskuet på et eller annet plan, og en spesiell tykkelse velges for oppbygning av overflate-skivene. De resulterende overflate-skiver har grenser, slik tilfellet er med tidsoverf late-skivene og amplitudeoverflate-skivene, hvilke grenser opptrer under konstante tidsperioder, mellom arealer hvori denne type hendelse opptrer og ikkeopptrer innenfor den valge skive. Tangenten til disse grenser fremskaffer strøkinformasjon og bredden (perpendikulær i forhold til det lokale strøk) skaffer helningsgraden, slik dette er omtalt tidligere relatert til tidsoverflate-skiver. Helningsretningen bestemmes utifrå uttegningen av variasjoner i posisjon av hendelsen innenfor tykkelsen av skiven. I utgangspunktet må kontinuerlige data samples på et eller annet nivå for å kunne manipuleres og fremvises under bruk av foreliggende datamaskin- og fremvisertek-nologi. Kontinuerlige data vil derfor alltid reduseres til det samplede tilfelle, men med uhyre fine samplingshastig-heter sammenlignet med den gjennomsnittlige samplings-hastighet av vertikalt samplede seismiske data.

Det foreligger tre utførelsesformer for oppfinnelsen som representerer tre måter å generere en overflate-skive på.

Figurene 5A, 5B og 5C viser tre blokkdiagrammer svarende til tre prosesser for generering av en overflateskive.

Figur 5A inneholder et blokkdiagram som anskueliggjør genereringen av en overflate-skive for et N-dimensjonalt datasett med diskret samplede data. Selv om den foretrukne modus i noen tilfeller kan utgjøres av den prosedyre som fremsettes på figur 5A, så har slike utførelsesformer i virkeligheten blitt brukt i praksis på det nåværende tidspunkt. Denne prosess kan benyttes for reduksjon av hvilke som helst N-dimensjonale data til en lokal N-1-dimensjonal representasjon av nevnte data, eller såkalt "overflate-skive".

Overflate-skiver er spesielt hensiktsmessige ved analyse av tre-dimensjonale data. Det kan derfor antas, i forbindelse med den foreliggende beskrivelse, at det tre-dimensjonale datasett består av en flerhet av seismiske spor som er anordnet i et volum som er beordret i relasjon til dettes geografiske posisjon og toveis gangtid. Et seismisk spor har en konstant geografisk posisjon og variasjoner i nevnte toveis gangtid.

Trinn 100 i denne prosess krever selektering av et datasett, f.eks. et tre-dimensjonalt seismisk datasett. Seismiske data vil, ved sin natur, inneholde mange helningsoverflater gjennom hele volumet. Figur 2 er et eksempel på seismiske data med helningshendelser 34 gjennom hele volumet.

Figur 6 viser et eksempel på et parti av et individuelt seismisk spor, generelt angitt som 180. En samling av mange slike seismiske spor representerer en flerhet av målinger fra den underjordiske overflate i x- og y-retningene, og er vist på figur 2. Sporet blir samplet med en konstant hastighet. Samplepunkter 180a, 180b...180x representerer posisjonene ved hvilke sporet blir samplet. Det totale antall samplepunkter er proporsjonalt med samplingshast igheten og lengden av sporet. Den aksielle avstand mellom samplepunktene 182a og 182b representerer den hastighet ved hvilket sporet 180 blir samplet. Den seismiske amplitude ved hvert samplepunkter er representert ved avstand fra aksen 195 til nevnte samplepunkt.

Trinn 102 på figur 5A krever selektering av en datavariant som deretter bestemmer klassen av genererte overflate-skiver. Noen varianter, f.eks. de som er vist på figur 6, representerer overflater av konstant fase. Slike overflater innbefatter topper 184, lokale topper 186, søkk 188, lokale søkk 190, pluss-til-minus nullkrysninger 192, samt minus-til-pluss nullkrysninger 194. Hver klasse av overflate-skiver inneholder forskjellige typer av overflate-skiver. Typen av overflate-skive er avhengig av den søkte informasjon.

Idet det igjen henvises til figur 5A, vil med en gang varianten og således klassen av overflater er selektert, trinn 104 kreve selekteringen av en tilfeldig med kjent overflate som strekker seg gjennom datavolumet. Typisk, ved analysering av seismiske data, er den tilfeldige overflate et horisontalt kutt som representerer en konstant ankomsttid. Likevel vil det ikke være noe krav at den tilfeldige overflate er plan. F.eks. kan denne tilfeldige overflate være en allerede tolket seismisk refleksjonshorisont eller en eller annen kompleks geometrisk form.

Når først den tilfeldige overflate er selektert, så vil trinn 106 kreve selektering av en måte på hvilken forekomsten og ikke-forekomsten av varianten kan representeres.

Det foreligger to generiske typer av overflate-skiver, amplitudeoverflate-skiver og tidsoverflate-skiver. En tidsoverflate-skive er en hvori varianten er representert ved sin lokasjon innenfor datavolumet. Den lokasjon som har interesse i de fleste tilfeller, blir enten bestemt ved dennes toveis gangtid eller dennes samplenummer. En annen fremgangsmåte for identifisering av lokasjonen som har interesse, slik dette er vist på figur 7, gjør bruk av distansen 210 av varianten fra en tilfeldig eller vilkårlig overflate 217.

Alle andre representasjoner av varianten er spesielle typer av amplitudeoverflate-skiver. Den vanligste amplitudeoverflate-skive er en hvori den seismiske amplitude blir benyttet for representasjon av variantens eksistens. Dette er illustrert ved linje 212 på figur 7. Imidlertid foreligger det mange andre måter for representasjon av varianten. F.eks. kan varianten uttegnes ved arealet under kurven 214 slik dette er definert ved sporet 215 og aksen 216. Det forekommer andre spor-karakteristikker som kan betenges av fagfolk innen denne teknikk og kan referere seg til variantens eksistens.

Ikke-eksistensen av en variant blir representert av en "ikke-hendelses"-verdi. Det optimale valg vedrørende ikke-hendelsesverdien er avhengig av hvordan varianteksistensen blir representert. For understrekning av de data som representerer eksistensen av en variant, kan ikke-eksistensen av varianten representeres på en motsatt måte. F.eks. vil en ikke-hendelses-verdi på null, eller et hvilket som helst negativt tall kunne meget vel benyttes for de fleste av alle tidsoverflate-skiver og positiv-amplitude, amplitudeoverf late-skiver .

Neste trinn i prosessen, trinn 108, går ut på å identifisere alle opptredner av eksistensen og ikke-eksistensen av varianten i det opprinnelige datasett, og representere dem på en forhåndsselektert måte. Dette kan innbefatte frem-skaffelsen av et nytt datasett. Interpolasjon kan benyttes for bestemmelse av variantens eksisterende lokasjoner og verdier som opptrer mellom samplingspunktene.

Det endelige trinn med hensyn til å fremskaffe en eneste overflate-skive, nemlig trinn 110, går ut på å sample det nye datasett sammen med den selekterte vilkårlige overflate for fremskaffelse av en overflate-skive. Dersom dette er første gang det er påkrevet å vurdere den vilkårlige overflate, så kan trinn 104 forsinkes inntil etter enten trinn 106 eller trinn 108. Imidlertid, dersom variant-eksistensen blir representert i forhold til den vilkårlige overflate, så må trinn 104 finne sted før trinn 108.

Den generiske type av den resulterende overflate-skive bestemmes ved den måte på hvilken varianten blir representert. F.eks., dersom varianten blir representert ved sin posisjon i tid, så vil den resulterende overflate-skive være en tidsoverflate-skive med en eneste tidskontur. På figur 3A representerer tidskonturen 46 en eneste tidskontur .

Dersom en bruker skulle ønske mer informasjon enn det som fremskaffes i en eneste tidssampel, foreligger det to fremgangsmåter for oppnåelse av dette. Fremgangsmåtene er forskjellige med hensyn til hvordan informasjon fra tilliggende tidssampler blir plassert på en eneste overflate-skive.

Den første fremgangsmåte innbefatter bruken av denne utførelsesform for oppfinnelsen for generering av en flerhet av suksessive sideliggende overflate-skiver fra en flerhet av likt oppbygde vilkårlige overflater som er separert ved en datasampel. Når først disse overflate-skiver er blitt generert, blir en flerhet av sideliggende overflate-skiver kombinert i en eneste "tykk" overflate-skive. Tykkelsen av hver ny overflate-skive er proporsjonal til antall opprinnelige overflate-skiver som er kombinert deri.

De sideliggende vilkårlige overflater kan defineres på mange forskjellige måter. Det foreligger to måter som er spesielt nyttige. Den første går ut på å definere vilkårlige overflater som blir separert ved hjelp av én datasampel målt parallelt i forhold til én av datadimensjonene. Den vertikale datadimensjon er generelt mest nyttig. Den andre måte går ut på å definere vilkårlige overflater som blir separert ved én enhetsdistanse målt perpendikulært i forhold til den vilkårlige overflate.

Figur 8 viser et tre-dimensjonalt datasett med helnings-horisont 220 lokalisert inne i volumet. Typisk i tilfellet av seismiske data, med den opprinnelige vilkårlige overflate utgjørende et horisontalt plant snitt som representerer en konstant ankomsttid 222, blir sideliggende vilkårlige overflater 224 målt parallelt i forhold til datadimensjonen (som også er perpendikulær på overflaten). Imidlertid, dersom den selekterte vilkårlige overflate hadde vært den aktuelle horisont 220, så kunne de sideliggende vilkårlige overflater bli målt enten perpendikulært i forhold til overflaten 227, slik dette er representert ved de tilliggende vilkårlige overflater 226, eller parallelt i forhold til den vertikale dimensjon 228.

(Bemerk at figur 8 viser en eneste overflate som forbinder begge piler 227 og 228. Dette er for f remvisnings-for-enklingens skyld. De aktuelle overflater er noe forskjellige, men kan ikke lett oppfattes på disse tegninger.) I de fleste tilfeller blir de sideliggende overflater målt parallelt i forhold til vertikale datadimensjoner.

Det er viktig å påpasselig velge antall opprinnelige overflate-skiver som skal kombineres til tykkere overflate-skiver. Produktet av antall opprinnelige overflate-skiver og datasamplingshastigheten bestemmer "tykkelsen" av overflate-skiven. For å kunne generere nyttige resultater, bør denne tykkelse være mindre enn enten den dominante periode av datasettet, eller den lokale dataperiode, hvor disse perioder blir målt i den retning hvori de ytterligere

overflater er å betrakte som sideliggende.

Antall opprinnelige overflate-skiver ligger generelt i området fra 1 til 15. Antall sideliggende skiver, og således tykkelsen, kan være konstant over datasettet, eller variere som en funksjon av datadimensjonene. Typisk er tykkelsen en konstant.

Med hensyn til posisjoner i forhold til den opprinnelige vilkårlige overflate, kan ytterligere overflater enten være sentrert om eller lokalisert over eller under den opprinnelige vilkårlige overflate.

Hendelsesoverlanpinger finner sted ved de lokasjoner hvor det foreligger to eller flere opptredner av den selekterte variant innenfor tykkelsen av skiven. Avhengig av hvordan de opprinnelige overflate-skiver blir kombinert for dan-nelse av den nye overflate-skive, kan hendelsesoverlapninger resultere i mistolkninger av spesielle opptredner av den selekterte variant. Når den nye overf late-skive blir fremskaffet, bør den derfor skanderes for å detektere hendelsesoverlapninger og for å identifisere eller kor-rigere eventuelle tilhørende mistolkninger av en variants eksistens.

En andre fremgangsmåte for innlemmelse av informasjon fra mer en bare en eneste tidssampel, blir initiert ved å si "ja" i trinn 112 på figur 5A. Som del av utsagnet "ja", må antall sampler som skal benyttes til å kombinere, og således tykkelsen av de ønskede overflate-skiver, etabler-es .

Antall sideliggende datasampler som skal kombineres, ligger generelt i området fra 1 til 15. Valg av en verdi av 1 er det samme som å si "nei" i trinn 112 på figur 5A. Det beste valgt av antall sideliggende datasampler følger den samme logikk som nettopp er benyttet i forbindelse med den første fremgangsmåte. For beste resultater bør antall sampler som skal kombineres være færre enn antall sampler i den lokale dataperiode.

Det neste trinn, trinn 114, innebærer det trinn som kombi-nerer dataene fra det etablerte antall datasampler. Dette fullføres ved å kopiere variantens eksistensrepresentasjon med det forhåndsbestemte antall sideliggende datasampler før samplingen langs den vilkårlige overflate.

Det kombinerende trinn kan utføres på mange måter. En måte som fungerer godt, går ut på å sammenvikle dataene ved hjelp av et enkelt filter. I dette enkle filter vil alle koeffisienter være lik 1, og antall koeffisienter vil være lik antall sampler som blir kombinert. Filteretterslepet kan enten være positivt eller negativt, men størrelsen er normalt mindre eller lik dettes lengde.

Virkningen av det kombinerende trinn er å spre informasjon fra en sampel til sideliggende sampler. Etter at trinn 110 er utført, vil overflate-skiven inneholde informasjon fra en flerhet av sampler på grunn av det kombinerende trinn. Denne informasjon kan komme enten over, under, eller både over og under den vilkårlige overflate. Hvor den kommer fra, blir bestemt ved hvordan dataene kombineres. I det tilfelle hvor filteret blir brukt for å utføre kombinasjonen, vil etterslepsverdien bestemme hvorfra den ekstra informasjon kommer.

Et valgfritt trinn i prosessen går ut på å benytte statiske forskyvninger av datavolumet, for å flatgjøre en forhåndsselektert vilkårlig overflate. Den vilkårlige overflate blir betegnet som et nullplan ("datum"). Disse forskyvninger kan benyttes enten før eller etter det kombinerende trinn 114. Den forhåndsselekterte vilkårlige overflate kan være et horisontalt snitt som representerer en konstant ankomsttid, en på forhånd fortolket seismisk refleksjons-

horisont, eller en geometrisk overflate.

Anvendelsen av den statiske forskyvning er potensielt et meget kraftig verktøy. Man kan anta at den vilkårlige overflate er en spesiell, på forhånd fortolket seismisk refleksjonshorisont. Den overflate-skive som tas ved nullplanet vil inneholde informasjon av den valgte variant ved lokasjonen av horisonten. På mange områder er de seismiske horisonter generelt parallelle. Derfor vil overflate-skiver som befinner seg nær nullplanet generelt bare inneholde informasjon på en eneste horisont. Antall overflate-skiver som en tilnærmet parallell horisont vil inneholdes i, er direkte relatert til tykkelen av overflate-skivene og differensial-helningen mellom de til-støtende og nullplan-relaterte horisonter.

I det følgende vil det bli beskrevet den aktuelle benyttede utførelsesform ifølge oppfinnelsen som benyttes for nåværende. Den innebærer også den beste måte av oppfinnelsen som egentlig er blitt realisert i praksis. Denne utførelsesform er spesielt rettet på generering av en lokal to-dimensjonal representasjon av en forhåndsselektert klasse av seismiske refleksjonshorisonter fra tre-dimensjonale seismiske data som opprinnelig er organisert i en måte med vertikale sekvensielle spor. Selv om denne utførelsesform er spesielt rettet på seismiske data, kan den anvendes i forbindelse med en hvilken som helst type av N-dimens jonale data som er organisert på en vertikal sekvensiell måte. Figur 5B viser flytdiagrammet for denne prosess.

For det første angir trinn 116 at en bruker skal selektere et datasett som består av seismiske data lagret på en vertikal sekvensiell spor-måte. De seismiske data kan enten være stablede tre-dimensjonale seismiske data, eller forhåndsstablede seismiske data som blir behandlet som seismiske data med tre dimensjoner.

Trinn 118 krever selektering av en klasse av refleksjonshorisonter ved selektering av en variant fra de seismiske data. Også her kan de fleste varianter betraktes som overflater med konstant fase. Figur 6 anskuelliggjør en representasjon av et typisk vertikalt seismisk spor. Eksempler på varianter som er overflater med konstant fase er topper 184, lokale topper 186, søkk 188, lokale søkk 190, pluss-til-minus nullkrysning 192 og minus-til-pluss nullkrysninger 194.

Når først en variant er blitt selektert, kan den spesielle måte som varianten skal representeres på, også kunne selekteres, se trinn 120. Eksistensen og ikke-eksistensen av en variant kan representeres på mange forskjellige måter. Hver forskjellig måte fremskaffer en forskjellig spesiell type av overflate-skive. F.eks., slik det ses på figur 7, er varianten er topp. En slik topp kan representeres enten ved dennes amplitude 202, lokasjon i tid eller samplenummer, avstand 210 fra en hvilken som helst kjent vilkårlig overflate 217, areal under kurven 214, eller ved en hvilken som helst forhåndsbestemt verdi som kan multipliseres med en forsterkningsfunksjon for å representere posisjonen av varianten inne i datavolumet.

Når variantens eksistens blir representert på en eller annen måte ved sin lokasjon, f.eks. som sin verdi i toveis gangstid, vil den resulterende overflate-skive inneholde kvantitativ informasjon hva angår den lokale helningsgrad av horisonten. Dersom varianten blir representert ved en forhåndsbestemt verdi, f.eks. 1, kan den multipliseres med en forsterkningsfunksjon for å representere variantens eksistens som en funksjon av dennes funksjon innenfor datavolumet. Dette vil også fremskaffe kvantitativ informasjon vedrørerende lokal helningsretning av horisonten.

For å kunne skjelne mellom variant-eksistens og variant-ikke-eksistens, kan variant-ikke-eksistensen representeres ved hjelp av en forhåndsbestemt verdi. Den forhåndsbestemte verdi bør ikke være en verdi som benyttes for å de forskjellige eksistenser av variantene. Null utgjør noen ganger en passende verdi for representasjon av ikke-eksistensen av en variant ved et spesielt samplepunkt. Dersom varianter er plassert mellom sampler, så vil deres eksistens kunne bestemmes av interpolasjon.

Det fjerde trinn, trinn 122, i prosessen, går ut på å identifisere alle forekomster av eksistensen og ikke-eksistensen av varianten i det opprinnelige datasett og representere dem på en forhåndsbestemt måte. Dette trinn kan utføres på alle data på en gang for fremskaffelse av et nytt datasett, eller ett spor ad gangen.

Det endelige trinn, trinn 124, av prosessen, innbefatter kopiering av variant-eksistens-representasjonen til et antall forhåndsbestemte sideliggende datasampler. Antall sideliggende datasampler bør være færre enn antall sampler i den lokale periode av dataene. En måte hvorved man kan utføre kopieringen av funksjonen, innbefatter sammenvikling av dataene med et filter, slik dette er beskrevet i forbindelse med den forutgående utførelsesform.

Et valgfritt trinn ved prosessen går ut på å påtrykke statiske forskyvninger på datavolumet, for å flatgjøre en forhåndsselektert vilkårlig flate. Dette gjøres på samme måte som beskrevet i forbindelse med den første utførelses-form for oppfinnelsen.

Når kopi.eringstrinnet først er kompletert, vil dataene omfatte en lokal to-dimensjonal representasjon av den forhåndsselekterte klasse av seismiske refleksjonshorisonter. Ved dette punkt blir dataene fremdeles anordnet i en vertikal sekvensiell spor-måte. For å forenkle fremvisningen eller fortolkningen av data, kan slike data trekkes ut fra dette vertikale format til et horisontalt dataformat ved matematiske manipulasjoner som er kjent for fagfolk på dette område. I et slikt tilfelle vil et horisontalt plan ved en hvilken som helst konstant ankomsttid som er av interesse, inneholde tilstrekkelig informasjon til å være en overflate-skive.

En tredje utførelsesform for oppfinnelsen går ut på en prosess for generering av lokale N-1-dimensjonale representasjoner av en forhåndsbestemt klasse av overflater fra et N-dimensjonalt datasett av konvensjonelle data, idet slike data kan være kontinuerlige eller diskrete. Denne fremgangsmåte menes å være foretrukket ved noen situasjoner, men en slik utførelsesform er ikke blitt realisert på det nåværende tidspunkt. Figur 5C viser blokkdiagrammet for den tilsvarende prosess. Selv om denne utførelsesform kan benytte for analysering av hvilke som helst N-dimensjonale data, for illustrasjonens skyld, så er diskusjonen begrenset til behandlingen av tre-dimensjonale data.

Denne utførelsesform skiller seg fra de andre to utfør-elsesf ormer ved at når et datasett først er valgt, blir en vilkårlig overflate selektert gjennom dette datasett, og alle forekomster av en forhåndsselektert variant innefor en viss avstand fra denne vilkårlige overflate, blir deretter kombinert på den vilkårlige overflate. Ved de andre utfør-elsesformer blir alle dataene i datasettet undersøkt for lokalisering av eksistensen av variantene. Deretter genereres overflate-skivene ved hjelp av de respektive prosesser som beskrevet tidligere.

Idet det henvises til figur 5C, krever trinn 126 at brukeren selekterer et datasett som er av interesse. Det kan her benyttes enten kontinuerlige data, eller diskret samplede data.

Trinn 128 dikterer som neste trinn brukeren til å selektere en klasse av overflater ved selektering av en variant fra dataene. Varianten selekteres fra, men er ikke begrenset til, den gruppe som omfatter topper, lokale topper, søkk, lokale søkk, pluss-til-minus nullkrysninger og minus-til-pluss nullkrysninger. Med en gang varianten og således klassen av overflater er selektert, så må det selekteres en måte på hvilken det kan representeres eksistensen og ikke-eksistensen av varianten, se trinn 130. Dette gjøres ved hjelp av den samme prosedyre som omtalt for de andre utførelsesformer.

Det neste trinn i prosessen, trinn 132, går ut på å selektere en vilkårlig overflate gjennom datasettet. Den vilkårlige overflate kan være en hvilken som helst plan overflate, innbefattende en overflate som er representert av den konstante verdi av én av dimensjonene, eller en ikke-plan overflate. Når dataene omfatter tre-dimensjonale seismiske data, kan overflaten være et horisontalt snitt som er representativt for en konstant ankomsttid, eller overflaten kan være en seismisk refleksjonshorisont.

Trinn 134 krever selektering av en distanse og retning i forhold til den selekterte vilkårlige overflate. Distansen kan måles i en retning som er parallell i forhold til én av datadimensjonene, slik dette er vist på figur 9 ved pilene 290, idet det antas en vilkårlig overflate 250. Dersom den vilkårlige overflate er ikke-plan, f.eks. overflaten 250, kan distansen også måles i en retning vinkelrett på den vilkårlige overflate, slik dette er vist ved pilene 242.

(Det skal bemerkes at figur 9 viser en eneste overflate som forbinder begge pilene 240 og 242. Dette er kun for for-enkling av fremvisningen. De aktuelle overflater er noe forskjellige, men kan lett forstås utifrå disse tegninger.) Distansen kan måles over, under, eller rundt den vilkårlige overflate. Verdien av distansen kan være konstant over datasettet, eller variere som en funksjon av datadimensjonene. Verdien av distansen bør være mindre enn den dominante periode av datasettet eller den lokale dataperiode, idet

begge måles i samme retning som den vilkårlige distanse.

Til slutt skal det vises tilbake til figur 5C, hvor overflate-skiven blir generert ved lokalisering av alle varianter inne i den spesifiserte avstand i forhold til den vilkårlige overflate, slik dette spesifiseres i trinn 136, idet det kombineres alle forekomstene av variantene på den vilkårlige overflate, slik dette spesifiseres i trinn 138. Ikke-eksistensen av varianten blir representert ved hjelp av en forhåndsbestemt verdi, f.eks. null, som er i kontrast til representasjonen av variantens eksistens.

Dersom brukeren måtte ønske mer informasjon enn det som fremskaffes innenfor den opprinnelige selekterte distanse, foreligger det to fremgangsmåter. For det første kan den fremgangsmåte som er beskrevet i forbindelse med figur 5C, repeteres, idet man bare benytter en større avstand vekk fra den vilkårlige overflate. Alternativt kan det genereres en flerhet av lignende konfigurerte vilkårlige overflater, som er separert med en forhåndsbestemt distanse, hvoretter disse kombineres til en ny overf late-skive. En slik ny overflate-skive som representerer N antall overflate-skiver, er det samme som en eneste overflate-skive som bruker en vilkårlig avstand som er N ganger større en den som brukes for å generere de individuelle skiver av den opprinnelige overflate-skive.

Uansett hvilken utførelsesform som benyttes, blir det generert en overflate-skive. Figur 10A viser en aktuell tidsoverflate-skive og figur 10B viser en aktuell amplitudeoverf late-skive. Disse overflate-skiver ble generert fra det samme seismiske datavolum under bruk av den andre utførelsesform av prosess som omtalt tidligere. Slike overflate-skiver tillater en fortolker å fortolke seismiske horisonter i en mer nøyaktig og tidsoptimalisert prosess enn hva tilfellet er med kjent teknikk.

I tillegg kan informasjonen fremvises grafisk for å vise eksistensen av variantene med henholdsvis mørkere skygge-legning, f.eks. som vist på figur 10A og 10B, eller informasjonen kan tydeliggjøres ved forskjellige farger.

Selv om det nå er blitt beskrevet og anskueliggjort flere utførelsesformer, så skal det forstås at oppfinnelsen ikke er begrenset til dette, fordi en rekke modifikasjoner kan utføres og vil være innlysende for fagfolk på området.

Claims (10)

1. Fremgangsmåte ved generering av lokale N-1-dimensjonale representasjoner av en forhåndsselektert klasse av overflater i et N-dimensjonalt datasett, idet N representerer antall datadimensjoner,karakterisert vedat fremgangsmåten omfatter: å selektere den forhåndsbestemte klasse av overflater ved selektering av en forhåndsselektert variant, å selektere en forhåndsselektert vilkårlig overflate gjennom det N-dimensjonale datasett, å selektere en forhåndsselektert måte ved hvilken man kan representere eksistensen og ikke-eksistensen av nevnte forhåndsselekterte variant, å lokalisere eksistenen av og å representere på nevnte forhåndsselekterte måte, hver forekomst av nevnte forhåndsselekterte variant innenfor det N-dimensjonale datasett, og å sample nevnte forekomster langs nevnte forhåndsselekterte vilkårlige overflate for fremskaffelse av en overflate-skive ved representering av eksistensen av hver nevnte forekomst, langs nevnte vilkårlige forhåndsselekterte overflate, på nevnte forhåndsselekterte måte, for derved å generere den N-1-dimensjonale representasjon av det N-dimensjonale datasett.

2. Fremgangsmåte ved generering av lokale N-dimensjonale representasjoner av en forhåndsselektert klasse av overflater i et N-dimensjonalt datasett, lagret på en vertikal sekvensielt spor-måte, idet N-representerer antall datadi-mens joner , karakterisert vedat fremgangsmåte omfatter: å selektere den forhåndsselekterte klasse av overflater ved selektering av en forhåndsselekterte variant fra det N-dimensjonale datasett, å selektere en forhåndsselektert måte på hvilken man kan representere eksistensen og ikke-eksistensen av den forhåndsseleketerte variant, å lokalisere en eksistens av og å representere på nevnte forhåndsselekterte måte hver forekomst av nevnte forhåndsselekterte variant innenfor det N-dimensjonale datasett, å selektere et forhåndsbestemt antall sideliggende datasampler, og å kopiere nevnte forekomster av nevnte forhåndsselekterte variant til nevnte forhåndsselekterte antall av sideliggende datasampler for generering av den lokale N-1-dimensjonale representasjon av den forhåndsselekterte klasse av overflater.

3. Fremgangsmåte for generering av lokale N-1-dimensjonale representasjoner av en forhåndsselektert klasse av overflater i et N-dimensjonalt datasett, idet N representerer antall datadimensjoner,karakterisert vedat fremgangsmåten omfatter: å selektere den forhåndsselekterte klasse av overflater ved selektering av en forhåndsselektert variant, å selektere en forhåndsselektert vilkårlig overflate gjennom det N-dimensjonale datasett, å selektere en forhåndsselektert vilkårlig distanse i forhold til den forhåndsselekterte vilkårlige overflate, å selektere en forhåndsselektert måte på hvilken man kan representere eksistensen og ikke-eksistensen av nevnte forhåndsselekterte variant, å lokalisere hver forekomst av nevnte forhåndsselekterte variant innenfor den forhåndsselekterte distanse i forhold til nevnte forhåndsselekterte overflate, og å kombinere nevnte forekomster til en overflate-skive ved representasjon av nevnte forekomst på nevnte forhåndsselekterte måte, for derved å generere den lokale N-1-dimensjonale representasjon av det N-dimensjonale datasett.

4. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat fremgangsmåte omfatter det ytterligere trinn å utøve statiske forskyvninger relatert til det N-dimensjonale datasett for flatgjøring av en forhåndsselektert vilkårlig overflate gjennom datavolumet .

5. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat nevnte forhåndsselekterte variant omfatter topper, lokale topper, søkk, lokale søkk, pluss-til-minus nullkrysninger og minus-til-plus nullkrysninger, og eventuelt at den forhåndsselekterte variant er en konstant verdi med øyeblikkelig fase.

6. Fremgangsmåte som angitt i et av de foregående krav,karakterisert vedat forekomsten av den forhåndsselekterte variant blir representert ved amplituden av nevnte forhåndsselekterte variant, eventuelt at forekomsten av den forhåndsselekterte variant blir representert ved lokaliseringen av den forhåndsselekterte variant.

7. Fremgangsmåte som angitt i krav 4,karakterisert vedat forekomsten av nevnte variant-eksistens omfatter kvantitativ informasjon hva angår lokal helningsretning for nevnte forhåndsselekterte klasse av overflater.

8. Fremgangsmåte som angitt i et av de foregående krav,karakterisert vedat ikke-eksistensen av nevnte forhåndsselekterte variant blir representert av en forhåndsbestemt verdi.

9. Fremgangsmåte som angitt i krav 2 eller et av kravene 3-6 som angitt i krav 2, karakterisert vedat fremgangsmåte omfatter det trinn å utføre et horisontalt snitt gjennom det N-dimensjonale datasett for generering av en overflate-skive.

10. Fremgangsmåte som angitt i et av de foregående krav,karakterisert vedat den lokale bredde av forekomsten av nevnte forhåndsselekterte variant, representerer lokal helningsstørrelse for nevnte forhåndsselekterte klasse av overflater, og at en lokal tangent til nevnte forekomster av nevnte forhåndsselekterte variant representerer lokal strøkretning for nevnte forhåndsselekterte klasse av overflater.