NO179553B - Analogifremgangsmåte for fremstilling av antirhinovirale alkylfenoletre - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en analogifremgangsmåte for fremstilling av farmasøytisk aktive forbindelser med formelen:

syreaddisjonssalter derav eller stereokjemisk isomere former derav.

Av kjent teknikk skal det primært henvises til EP-A-0 156 433 som beskriver antiviralt aktive pyridazinaminer men som har vesentlige strukturforskjeller fra forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse. Særlig substituenten -(CH2)n-0-

fenyl og det der spesifikt plasserte oksygenatom skiller foreliggende oppfinnelses forbindelser fra de som er beskrevet i '433. Videre er det verdt å påpeke lokasjonen av substituenten -(CH2)n-0-fenyl i 3-posisjon i de her beskrevne forbindelser.

EP-A-0.300.526 beskriver antivirale preparater inneholdende cyklodekstriner og, som aktive bestanddeler, blant annet, forbindelsene fra det ovenfor diskuterte EP-A-0 156 433.

US 4.857.539 tilsvarende NO 159.274 beskriver isoksazoler med

en spesiell substituent. Dokumentet beskriver forbindelser med en generell struktur som skiller seg klart fra foreliggende oppfinnelse og de mangler fullstendig den substituerte tiomorfolindel og heller ikke Het-restene i '539 gjenfinnes i foreliggende forbindelser.

Av øvrig litteratur skal det henvises til:

G.D. Diana et al., J.Med.Chem., Vol. 28 (1985), sidene 748-

752, som beskriver et antall (4-substituert fenyl) oksy C4_galkylisokazolderivater; samt til

"Annual reports in medical chemistry", vol. 18 side 145, vol. 22 side 151 og vol. 24 side 132, samt "Chemical Abstracts, 112 (1990 ), 2293398v, som beskriver (4-substituert fenyl ) oksy C5_7alkylderivater.

Det foreligger imidlertid diverse strukturelle forskjeller mellom forbindelsene ifølge denne kjente teknikk og de her beskrevne.

Til slutt skal det henvises til EP-A-0.320.032 tilsvarende NO 171.980. Dette dokument anses som den nærmestliggende kjente teknikk men også her er forskjellene vesentlige da forbindelsene ifølge '032 mangler tiomorfolindelen og videre er det vesentlig å påpeke at de strukturer som beskrives ifølge '032 alle inneholder pyridazindelen men er yngre enn foreliggende oppfinnelses tilsvarende prioritet.

Ytterligere antivirale midler er beskrevet i US-PS 4 451 476, EP-A-0 137 242 og EP-A-0 207 453.

Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse skiller seg fra de kjente forbindelser ved det faktum at de inneholder en (tio)morfolinyl- eller piperazinyldel som er substituert på tidligere ubeskrevet måte, og som skiller seg fra kjent teknikk ved den spesielt gunstige antirhinovirale virkning.

Oppfinnelsen angår således en analogifremgangsmåte for fremstilling av (tio)morfolinyl- og piperazinylalkylfenol-etre med den ovenfor angitte formel (I):

syreaddisjonssalter eller stereokjemisk isomere former derav, der

Het er en heterocykel med formelen:

R<6> er hydrogen, C1_4-alkyl, halogen, hydroksy, trifluormetyl, cyano, C-^-alkyloksy, C1_4-alkyltio, C1_4-alkylsulfinyl, C^^-alkylsulfonyl, C1_4-alkyloksykarbonyl, C1_4-alkyl-karbonyl eller aryl;

R<7> og R<8> hver uavhengig er hydrogen eller C^^-alkyl;

R^ er hydrogen, halogen, amino, C1_4~alkyl, trifluormetyl eller aryl;

R<10> er hydrogen, halogen, amino eller nitro;

R<11> er hydrogen, C1_4~alkyl, C1_4-alkyloksykarbonyl eller aryl;

m er 0, 1 eller 2;

X er 0, S eller NR<5> der R^ er hydrogen, C^_4-alkyl eller aryl-C1_4-alkyl;

n er et helt tall fra og med 1 til og med 4; og

R<3> er hydrogen, -C00R<4> der R<4> er hydrogen eller C1_4<a>lkyl, eller R<3> er en rest med formelen

der R1<2> er hydrogen eller C^_4alkyl;

der hver aryl er fenyl, eventuelt substituert med en eller to substituenter, hver uavhengig valgt blant halogen, C^_4-alkyl, trifluormetyl, C1_4-alkyloksy eller hydroksy.

Som brukt i de herværende definisjoner er "halogen" generisk for fluor,klor, brom og jod; uttrykket "Ci_4-alkyl" angir rette og forgrenede, metted hydrokarbonrester med fra 1 til 4 karbonatomer, eksempler er metyl, etyl, propyl, 1-metyletyl, butyl, 1,1-dimetyletyl og lignende; uttrykket "C3_6-cyklo-alkyl" definerer cyklopropyl, cyklobutyl, cyklopentyl og cykloheksyl; uttrykket "C3_g-alkenyl" definerer rette og forgrenede hydrokarbonrester inneholdende en dobbeltbinding og med fra 3 til 5 karbonatomer, eksempler er 2-propenyl, 3-butenyl, 2-butenyl, 2-pentenyl, 3-pentenyl, 3-metyl-2-butenyl og lignende; "Cg_5-alkynyl" angir rette og forgrenede hydrokarbonrester inneholdende en trippelbinding og med fra 3 til 5 karbonatomer, eksempler er propargyl, 2-butynyl, 3-butynyl, 2-pentynyl, 3-pentynyl eller 4-pentynyl, og når en C3_5~alkenyl- eller C3_g-alkynyl er substituert med et heteroatom, er karbonatomet i nevnte <C>3_,--alkenyl eller C3_5~ alkynyl som er forbundet med heteroatomet, fortrinnsvis mettet.

Forbindelsene med formel (I) kan i sin struktur ha et keto-enol tautomersystem og som et resultat kan forbindelsene foreligge i keto- og i enolform. Disse tautomere former av forbindelsene med formel (I) er ment å ligge innenfor oppfinnelsens ramme.

Syreaddisjonssaltene som er nevnt ovenfor er ment å omfatte terapeutisk aktive og spesielt farmasøytisk akseptable ikke-toksiske addisjonssaltformer som forbindelsene med formel (I) er i stand til å danne. Syreaddisjonssaltene kan hensiktsmessig oppnås ved behandling av baseformen med egnede syrer, eksempler er uorganiske syrer som halogenhydrogensyrer, for eksempel saltsyre, hydrobromsyre og lignende, videre svovelsyre, salpetersyre, fosforsyre og lignende; eller organiske syrer som eddik-, hydroksyeddik-, propan-, 2—hydroksypropan-, 2-oksopropan-, etandion-, propandion-, butandion-, (Z)-2-butendion-, (E)-2-butendion-, 2-hydroksy-butandion-, 2,3-dihydroksybutandion-, 2-hydroksy-l,2,3-propantrikarboksyl-, metansulfon-, etansulfon-, benzen-sulfon—, 4-metylbenzensulfon-, cykloheksansulfamin-, 2—hydroksybenzo-, 4-amino-2-hydroksybenzosyre og lignende syrer. Omvendt kan saltformen omdannes ved behandling med alkali til den frie baseform. Forbindelsene med formel (I) inneholdende sure protoner kan også omdannes til de terapeutisk aktive og spesielt farmasøytisk akseptable, ikke-toksiske metall-eller aminaddisjonssaltformer ved behandling med egnede organiske og uorganiske baser. Egnet baseform er for eksempel ammoniumsaltene, alkali- og jordalkalimetall-saltene av for eksempel litium, natrium, kalium, magnesium, kalsium og lignende, videre salter med organiske baser som benzatin, N-metyl-D-glukamin eller hydrabamin og lignende og videre salter med aminosyrer som for eksempel arginin, lysin og lignende. Uttrykket syreaddisjonssalter omfatter også hydrater og solventaddisjonsformer som forbindelsene med formel (I) er i stand til å danne. Eksempler på slike former er for eksempel hydrater, alkoholater og lignende.

Fra formel (I) er det klart at forbindelsene ifølge oppfinnelsen har minst et asymmetrisk karbonatom i strukturen, nemlig det substituerte karbonatom som befinner seg i 2—posisjon i tiomorfolinyl- eller piperazinylkjernen. Den absolutte konfigurasjon for et senter kan indikeres ved de stereokjemiske deskriptorer R og S idet denne angivelse tilsvarer de regler som er beskrevet i "Pure Appl. Chem.", 1976, 45., 11-30. Hvis ikke annet er nevnt eller antydet, gjelder den kjemiske angivelse av forbindelsene blandingen av alle mulige stereokjemisk isomere former idet blandingen inneholder alle diastereomerer og enantiomerer av den prinsipielle molekylstruktur. Stereokjemisk isomere former av forbindelsene med formel (I) ligger selvfølgelig innenfor oppfinnelsens ramme.

Spesielle forbindelser med formel (I) er de innenfor oppfinnelsen der Het er en rest med formel (a) der R^ betyr hydrogen, C1_4-alkyl, C1_4-alkyltio, halogen, C1_4-alkyl-sulfinyl eller C1_4-alkylsulfonyl og R<7> og R<8> begge er hydrogen; eller en rest med formel (b) der R<9> betyr hydrogen, halogen, C^_4-alkyl, amino eller aryl; eller en rest med formel (c) der R<10> betyr hydrogen, halogen eller nitro og R<11 >betyr hydrogen eller C1_4-alkyloksykarbonyl; eller en rest med formel (d) der m er 2.

Blant de ovenfor angitte undergrupper er de med formel (I) foretrukket, der Het er en rest med formel (a) der R<6> betyr C1_4-alkyl, halogen eller C^^-alkyltio, eller en rest med formel (b) der R<9> betyr C1_4-alkyl eller halogen; eller R3 er et 1,2,4-oksadiazol-5-yl med formel (h) der R-'-2 er C^_4~ alkyl; og/eller n er 1, 2 eller 3.

Mer foretrukne forbindelser med formel (I) er de foretrukne der Het er en rest med formel (a) hvori R<6> er metyl, klor, brom, jod eller metyltio, eller en rest med formel (b) der R<9 >betyr metyl, klor, brom eller jod; og/eller n er 1 eller 2.

Spesielt foretrukne forbindelser innenfor oppfinnelsens ramme er de mer foretrukne der Het er en rest med formel (a) hvori r<6> er jod, brom eller metyltio; eller en rest med formel (b) der R<9> betyr metyl eller brom; n er 2; og R<3> er metoksy-karbonyl, etoksykarbonyl eller 3-etyl-l,2,4-oksadiazol-5-yl.

De mest foretrukne forbindelser innenfor oppfinnelsens ramme er valgt blant

etyl-4-[2-[4-(6-jod-3-pyridazinyl)-2-morfolinyl]etoksy]-benzoat,

etyl-4-[2-[4-[6-(metyltio )-3-pyridazinyl]-2-morfolinyl]-etoksy]benzoat, og de stereokjemisk isomere former og farmasøytisk akseptable addisjonssalter derav.

a) Forbindelsene med formel (I) kan fremstilles ved (a) N-alkylering av et amin med formelen:

der X , n og R<3> er som angitt ovenfor, med en heterocykel med formel Het-W (III) der Het er som angitt ovenfor og W betyr en reaktiv avspaltbar gruppe, eventuelt i et reaksjonsinert oppløsningsmiddel.

I de foregående og følgende reaksjonsskjemaer angir W en egnet reaktiv avspaltbar gruppe som for eksempel fluor, klor, brom, jod eller W i enkelte tilfeller betyr en sulfonyloksy-gruppe, for eksempel 4-metylbenzensulfonyloksy, benzen-sulfonyloksy, 2-naftalensulfonyl, metansulfonyloksy, trifluormetansulfonyloksy og lignende reaktive avspaltbare grupper.

N-alkyleringsreaksjonen kan hensiktsmessig gjennomføres ved å blande reaktantene, eventuelt i et reaksjonsinert oppløs-ningsmiddel som vann, et aromatisk oppløsningsmiddel som benzen, metylbenzen, dimetylbenzen, klorbenzen, metoksybenzen og lignende; en C1_^-alkanol som metanol, etanol, 1-butanol og lignende; et keton som 2-propanon, 2-butanon, 4-metyl-2-pentanon og lignende; en ester som etylacetat, "y-butyrolakton og lignende; en eter som 1,1'-oksybisetan, tetrahydrofuran, 1,4-dioksan og lignende; et dipolart aprotisk oppløsnings-middel som N,N-dimetylformamid, N,N-dimetylacetamid, dimetylsulfoksyd, pyridin, 1,3-dimetyl-3,4,5,6-tetrahydro-2(lH)-pyrimidinon, 1,3-dimetyl-2-imidazolidinon, 1,1,3,3-tetrametylurea, l-metyl-2-pyrrolidinon, nitrobenzen, acetonitril og lignende; eller en blanding av slike. Tilsetningen av en egnet base som alkalimetall- eller jordalkalimetallkarbonat, -hydrogenkarbonat, -hydroksyd, -oksyd, -karboksylat, -alkoksyd, -hydrid eller -amid, for eksempel natriumkarbonat, natriumhydrogenkarbonat, kaliumkarbonat, natriumhydroksyd, kalsiumoksyd, natriumacetat, natriummetoksyd, natriumhydrid, natriumamid og lignende, eller en organisk base, for eksempel et tertiært amin som N,N-dietyletanamin, N-(1-metyletyl)-2-propanamin, 4-etyl-morfolin, 1,4-diazabicyklo[2,2,2]oktan, pyridin og lignende, kan eventuelt tilsettes for å fange opp syren som dannes under reaksjonen. I enkelte tilfeller kan tilsetning av et jodidsalt, fortrinnsvis et alkalimetalljodid eller en krone-eter, for eksempel 1,4,7,10,13,16-heksaoksacyklooktadecan og lignende, være hensiktsmessig. Omrøring og noe forhøyede temperaturer kan øke reaksjonshastigheten, mer spesielt kan reaksjonen gjennomføres ved reaksjonsblandingens tilbake-løpstemperatur. I tillegg kan det være fordelaktig å gjennomføre en alkyleringsreaksjon under en inert atmosfære som for eksempel oksygenfri argon eller nitrogen.

Alternativt kan N-alkyleringsreaksjonen gjennomføres ved å anvende kjente betingelser for faseoverføringskatalyse-reaksjoner. Slike betingelser omfatter omrøring av reaktantene med en egnet base og eventuelt under en inert atmosfære som angitt ovenfor, i nærvær av en egnet faseoverførings-katalysator som for eksempel et trialkylfenylmetylammonium, tetraalkylammonium, tetraalkylfosfonium, tetraarylfosfonium-halogenid, hydroksyd, hydrogensulfat og lignende katalysa-torer. Noe forhøyede temperaturer kan være hensiktsmessig for å øke reaksjonshastigheten.

Her og i det følgende kan reaksjonsproduktene isoleres fra reaksjonsblandingen og hvis nødvendig, renses ytterligere i henhold til generelt kjente metoder som ekstrahering, destillering, krystallisering, triturering og kromatogra-fering.

Forbindelsene med formel (I) kan alternativt fremstilles ved:

b) O-alkylering av en fenol med formelen:

der R<3> er som angitt ovenfor, med en alkohol med formelen:

der Het, X og n er som angitt ovenfor i nærvær av en blanding av dietylazodikarboksylat og trifenylfosfin i et vandig reaksjonsinert oppløsningsmiddel.

Omsetningen av (VI) med (V) kan hensiktsmessig gjennomføres i et vannfritt reaksjonsinert oppløsningsmiddel, fortrinnsvis under milde nøytrale betingelser ved romtemperatur eller derunder. Et egnet reaksjonsinert oppløsningsmiddel er for eksempel et alifatisk hydrokarbon som heksan og lignende; en eter som 1,1'-oksybisetan, 2,2'-oksybispropan, tetrahydrofuran, 1,4-dioksan og lignende; et dipolart oppløsningsmiddel som heksametylfosforsyretriamid, N,N-dimetylformamid og lignende; eller en blanding av slike oppløsningsmidler. Forbindelsene med formel (I) der X betyr -NR<5> eller S, forbindelser som representeres ved formlene (I-l) henholdsvis (1-2), kan fremstilles ved omdanning av de to alkoholfunksjoner av mellomproduktet (VIII) til egnede avspaltbare grupper med egnede halogeneringsmidler som tionylklorid, sulfurylklorid, pentaklorfosforan, pentabromfosforan eller med et egnet sulfonylhalogenid som metansulfonylklorid eller 4—metylbenzensulfonylklorid for å oppnå mellomprodukter med formel (IX). Reaksjonen kan gjennomføres i aromatiske hydrokarboner som metylbenzen, etylbenzen og lignende; dipolare aprotiske oppløsningsmidler som N,N-dimetylformamid, N,N-dimetylacetamid og lignende eller en blanding derav. Derefter kan piperazinyl- fra (I-l) eller tiomorfolinyldelen fra (1-2) oppnås ved ringslutning av (IX) henholdsvis i nærvær av et amin (NH2R<5>) eller i nærvær av natriumsulfid og svovelpulver.

Forbindelsene med formel (I), der X betyr 0, forbindelser som representeres ved formel (1-3), kan fremstilles ved ringslutning av (VIII) i nærvær av et dehydratiseringsmiddel som for eksempel en blanding av dietylazodikarboksylat og trifenylfosfin. Reaksjonen kan gjennomføres i et reaksjonsinert oppløsningsmiddel, for eksempel et hydrokarbon som heksan, diklormetan, triklormetan og lignende; eller en eter som 1,1'-oksybisetan, tetrahydrofuran og lignende.

Forbindelsene med formel (I) kan også omdannes i hverandre ved å følge kjente transformeringsprosedyrer for funksjonelle grupper.

Forbindelsene med formel (I) der R<3> er en 1,2,4-oksadiazol-5-yl-ring med formel (h), forbindelser som representeres ved formel (I-h), kan fremstilles ved å omsette en forbindelse med formel (X) der R<14> er hydrogen eller C1_4~alkyl, med et amidoksim med formel (XI).

Kondensasjonsreaksjonen for å fremstille forbindelsene (I-h) kan gjennomføres ved omrøring og hvis ønskelig, oppvarming av utgangsforbindelsene, rene eller i egnet reaksjonsinert oppløsningsmiddel og eventuelt i nærvær av en egnet base, for eksempel et alkoksyd, hydrid eller amid som natriummetoksyd, natriumetoksyd, natriumhydrid, natriumamid og lignende. Egnede oppløsningsmidler for kondensasjonsreaksjonen er for eksempel etre som 1,1'-oksybisetan, tetrahydrofuran, 1,4-dioksan, 1,2-dimetoksyetan og lignende; alkanoler som metanol, etanol, propanol, butanol og lignende; eller blandinger derav. Vann, syre eller hydrogenhalogensyre som settes fri under kondensasjonen kan fjernes fra reaksjonsblandingen ved azeotrop destillasjon, kompleksdannelse, saltdannelse og lignende.

Forbindelsene med formel (I) der resten R<3> er en karboksyl-gruppe, kan omdannes til de tilsvarende acylhalogenider ved behandling med et egnet halogeneringsmiddel som tionylklorid, pentaklorfosforan og sulfurylklorid. Syrehalogenidene og syrene kan ytterligere derivatiseres til de tilsvarende estre ved omsetning av syrene eller syrehalogenidene med en egnet alkanol ved å følge kjente forestringsreaksjonsprosedyrer. Reaksjonene gjennomføres mest hensiktsmessig i et egnet oppløsningsmiddel som for eksempel tetrahydrofuran, diklormetan, triklormetan, acetonitril og lignende.

Forbindelsene med formel (I) der resten R<3> er en estergruppe kan omdannes til den tilsvarende karboksylsyre ved å følge kjente forsepningsprosedyrer, for eksempel ved behandling av utgangsforbindelsen med vandig alkalisk eller en vandig sur oppløsning.

Forbindelsene med formel (I), der Het er en rest med formel (a) med R^ lik halogen, kan omdannes til forbindelser med formel (I) der R^ er hydrogen ved å følge kjente hydrogeno-lyseprosedyrer, for eksempel ved omrøring og hvis ønskelig, oppvarming av utgangsforbindelsene i et egnet reaksjonsinert oppløsningsmiddel, for eksempel en alkanol som metanol eller etanol, i nærvær av hydrogen og en egnet katalysator som palladium-på-trekull eller lignende. Halogenatomene kan erstattes med en C^_4~alkyloksy- eller C^^-alkyltio-substituent ved omsetning av utgangsforbindelsen med en egnet alkohol eller tioalkohol eller fortrinnsvis et alkalimetall-eller jordalkalimetallsalt av alkoholen eller tioalkoholen, eventuelt i nærvær av en egnet katalysator som for eksempel et kobbersalt.

Et antall mellomprodukter og utgangsstoffer i de foregående metoder er kjente forbindelser som kan fremstilles i henhold til kjente metoder for fremstilling av disse eller lignende forbindelser, mens noen mellomprodukter er nye. Et antall slike fremstillingsmetoder skal beskrives i større detalj nedenfor.

I det følgende reaksjonsskjerna nevnes noen forskjellige måter for fremstilling av mellomprodukter med formel (XV), som kan omdannes til mellomprodukter med formel (II) ved å fjerne den beskyttende gruppe P. Symbolet P representerer en egnet beskyttende gruppe som lett kan fjernes ved hydrogenering eller hydrolyse. Foretrukne beskyttende grupper er for eksempel hydrogenolyserbare grupper som fenylmetyl, fenyl-metoksykarbonyl, og lignende, eller hydrolyserbare grupper som C1_4-alkylkarbonyl, C^^-alkylfenylsulfonyl og lignende.

Mellomproduktene med formel (XV) kan fremstilles ved O-alkylering av en alkohol med formel (V) med en forbindelse med formel (XIII), eller ved å omsette et fenol med formel (V) med en alkohol med formel (XIV) eller alternativt ved å omsette alkoholen (XIV) med en egnet forbindelse med formel (VII). Alle disse prosedyrer er beskrevet tidligere for fremstilling av forbindelse (I).

Mellomproduktene med formel (I) der R<3> er en heterocykel med formel (h) kan også fremstilles ved ringslutning av et egnet (tio)morfolinyl- eller piperazinylalkylfenoleter (XVI). For eksempel kan mellomproduktene med formel (II) der R<3> er en 1,2,4-oksadiazol-5-yl-ring med formel (h), mellomprodukter som representeres ved formel (II—h), også fremstilles ved omsetning av et mellomprodukt med formel (XVI-h) med et amidoksim med formel (XI) som beskrevet ovenfor for fremstilling av (I-h) fra (X) og (XI).

Mellomproduktene med formel (II), der X er NR<5>, mellomprodukter som representeres ved formel (II-1-a) (R<5> er hydrogen) og (II-1-b) (R<5> er forskjellig fra hydrogen) kan fremstilles i henhold til følgende reaksjonsskjema.

Mellomproduktet (XVII) kan oppnås ved å omsette en 2-pyrazinalkohol med et fenolderivat ved å følge reaksjons-prosedyrer som beskrevet ovenfor. 2-pyrazinylderivatet med formel (XVII) kan så reduseres med hydrogen i nærvær av en egnet katalysator som platina-på-trekull, palladium-på-trekull, Raney-nikkel og lignende, i et egnet reaksjonsinert oppløsningsmiddel som metanol eller etanol for derved å oppnå et 2-piperazinylderivat med formel (II-1-a).

For å alkylere kun N-l-posisjonen i 2-piperazinylderivatet med formel (II-1-a), er det nødvendig å beskytte N-4-posisjonen med for eksempel en fenylmetylgruppe, en (aryl eller C^^-alkyl)oksykarbonylgruppe og lignende. Det således oppnådde mellomprodukt med formel (XVIII) kan reduktivt N—alkyleres med en forbindelse med formel R<5a->CHO, der R<5a >betyr hydrogen, C^g-alkyl, aryl eller aryl-C^g-alkyl, i et reaksjonsinert oppløsningsmiddel i nærvær av hydrogen og en egnet katalysator. Mellomproduktet med formel (XIX) kan omdannes til et mellomprodukt med formel (II-1-b) ved å fjerne den beskyttende gruppe på i og for seg kjent måte.

Mellomproduktene med formel (II) kan også oppnås som beskrevet i det følgende reaksjonsskjema.

Alkehdelen av mellomproduktet (XX), fremstilt ved omsetning av et fenolderivat med et alkenylhalogenid, kan epoksyderes med en peroksykarboksylsyre med formel R<15->C000H for å oppnå et oksacyklopropan. R<15> er en eventuelt substituert arylring. Oksydasjonsreaksjonen kan gjennomføres i et egnet reaksjonsinert oppløsningsmiddel, for eksempel et halogenert hydrokarbon som diklormetan, triklormetan, 1,2-dikloretan og lignende. Omsetningen av oksacyklopropandelen av formel (XXI) med et amin med formel (XXII) gir et alkoholmellomprodukt med formel (XXIII). Reaksjonen kan gjennomføres i alkoholer som metanol, etanol, 2-propanol og lignende oppløsningsmidler, eventuelt ved oppløsningsmidlets tilbakeløpstemperatur. Mellomproduktene med formel (XXV) der X betyr NE<5> eller S, mellomprodukter som representeres ved formlene (XXV-1) henholdsvis (XXV-2), kan fremstilles ved omdanning av de to alkoholfunksjoner av (XXIII) til egnede avspaltbare grupper. Derefter kan mellomproduktene (XXIV) ringsluttes i nærvær av et amin eller i nærvær av natriumsulfid og svovelpulver for derved å gi de respektive mellomprodukter (XXV-1) henholdsvis (XXV-2) som beskrevet ovenfor for fremstilling av (I-l) og (1-2) fra (VIII).

Mellomproduktene med formel (XXV) der X betyr 0, mellomprodukter som representeres ved formel (XXV-3), kan fremstilles ved ringslutning av (XXIII) i nærvær av et dehydratiseringsmiddel som for eksempel beskrevet for fremstilling av (1-3) fra (VIII).

Mellomproduktene med formel (II-l), (II-2) og (II-3) kan oppnås ved å fjerne den beskyttende gruppe P ved hydrogenering eller hydrolyse, avhengig av arten av P.

Mellomproduktene med formel (VIII) kan fremstilles ved å fjerne den beskyttende gruppe P i formel (XXIII) ved hydrogenering eller hydrolyse og efterfølgende N-alkylering av det således oppnådde amin med formel (XXVII) med en heterocykel med formel (III) som beskrevet for fremstilling av (I) fra (II) og (III).

Mellomproduktene med formel (IV) kan fremstilles ved N-alkylering av en heterocykel med formel (III) med et amin med formel (XXVIII) ved å følge kjente N-alkyleringsprose-dyrer som beskrevet ovenfor for fremstilling av (I) fra (II) og (III) med efterfølgende omdanning av alkoholfunksjonen av det således oppnådde mellomproduktet (VI) til en egnet avspaltbar gruppe som beskrevet for fremstilling av (XXIV) fra (XXIII).

Mellomproduktet med formel (XIV) kan fremstilles ved å redusere karbonylgruppen i mellomproduktet (XXIX) der R<17> er hydrogen, C^_4~alkyloksy eller hydroksy, med et reduksjons-middel som for eksempel litiumaluminiumhydrid eller natrium-borhydrid i et egnet reaksjonsinert oppløsningsmiddel som tetrahydrofuran og lignende. Alkoholfunksjonen kan omdannes til en egnet avspaltbar gruppe som beskrevet ovenfor for derved å gi et mellomprodukt med formel (XIII).

Utgangsstoffer og mellomprodukter som benyttes i alle de ovenfor angitte prosedyrer for hvilke det her ikke gis noen spesifikk fremstillingsmåte kan fremstilles i henhold til tilsvarende prosedyrer som beskrevet ovenfor for forbindelser med formel (I) og/eller kan fremstilles ved å følge kjente metoder som beskrevet i litteraturen for fremstilling av tilsvarende kjente forbindelser.

Forbindelsene med formel (I) og enkelte av mellomproduktene ifølge oppfinnelsen har minst et asymmetrisk karbonatom i strukturen, nemlig det substituerte karbonatom som befinner seg i 2-posisjon i tiomorfolinyl- eller piperazinylkjernen. Rene stereokjemisk isomere former av forbindelsene og mellomproduktene kan oppnås ved anvendelse av kjente prosedyrer. For eksempel kan diastereoisomerer separeres ved fysikalske metoder som selektiv krystallisering eller kromatografiske teknikker, for eksempel motstrømsfordeling, vaeskekromatografi og lignende. Enantiomerer kan oppnås fra racemiske blandinger ved først å omdanne de racemiske blandinger med egnede oppløsningsmidler som for eksempel kirale syrer til blandinger av diastereomere salter eller forbindelser, derefter fysikalsk å separere blandingene av diastereomere salter eller forbindelser ved for eksempel selektiv krystallisering eller kromatografiske teknikker, for eksempel vaeskekromatograf i og lignende metoder; og til slutt å omdanne de separerte diastereomere salter eller forbindelser til de tilsvarende enantiomerer. Alternativt kan enantiomert rene forbindelser og mellomprodukter oppnås ved kromatografi av racemater over en kiral stasjonær fase og lignende teknikker. Rene stereokjemisk isomere former av forbindelsene med formel (I) kan også oppnås fra de rene stereokjemiske former av de egnede mellomprodukter og utgangsstoffer, forutsatt at reaksjonen skjer stereo-spesif ikt.

Forbindelsene med formel (I) og de farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter og stereoisomere former viser antiviral aktivitet og er attraktive på grunn av den gunstige terapeutiske indeks som stammer fra en akseptabel lav grad av celletoksisitet, kombinert med tilfredsstillende antiviral aktivitet.

De antivirale egenskaper for forbindelsene med formel (I) kan vises for eksempel i "Picornavirus Minimal Inhibitory Concentration (MIC)"-prøven, som illustrerer den brukbare antivirale aktivitet av forbindelsene som fremstilles ifølge oppfinnelsen.

Forbindelsene er derfor brukbare midler for inhibering av vekst og/eller replikering av vira. Forbindelsene med formel (I), de farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter og stereokjemisk isomere former derav er aktive mot et bredt spektrum pikornavira inkludert enterovira, for eksempel

Coxsackeivira, Echovira, Enterovira, for eksempel Enterovirus 70 og spesielt tallrike stammer av rhinovira, for eksempel Human Rhinovirus serotyper HRV -2, —3, -4, -5, -6, -9, -14, - 15, -29, -39, -42, -45, -51, -59, -63, -70, -72, -85, -86 og lignende. Heller uventet viser forbindelsene med formel (I) også anti-rhinoviral aktivitet på Human Rhinovirus serotyper HRV 41 og 89.

I lys av den potente lokale så vel som stereokjemisk antivirale aktivitet utgjør forbindelsene et brukbart verktøy for å inhibere, bekjempe eller forhindre veksten av vira. Mer spesielt tilveiebringes det en fremgangsmåte for behandling av vira særlig ved behandling av virale sykdommer i varmblodige dyr som lider av slike virale sykdommer, spesielt respiratoriske sykdommer, for eksempel vanlig forkjølelse, lungebetennelse, bronkitt, herpangina og lignende, CNS-sykdommer som paralyse, aseptisk meningitt, encefalitt og lignende, kardialsykdommer som perikarditt, myokarditt og lignende, hepatiske sykdommer som hepatitt og lignende, gastrointestinale sykdommer som diaré og lignende, oftalmiske sykdommer, for eksempel akutt hemorrhagisk konjunktivitt og lignende, dermatologiske sykdommer som exanthem, utslett, munn- og klovsyke og lignende. Slik behandling omfatter systemisk eller topisk administrering til varmblodige dyr av en antiviralt effektiv mengde av en forbindelse med formel (I), et farmasøytisk akseptabelt syreaddisjonssalt eller en stereoisomer form derav. Enkelte forbindelser er spesielt brukbare for behandling av respiratoriske sykdommer som vanlig forkjølelse på. grunn av deres forlengede in vivo-aktivitet i munn- og nesehulen.

De herværende forbindelser kan formuleres til forskjellige farmasøytiske former for systemisk eller topisk administrering. For å fremstille de farmasøytiske preparater blir en effektiv mengde av den spesielle forbindelse, eventuelt i syreaddisjonssaltform som aktiv bestanddel, kombinert i grundig blanding med en farmasøytisk akseptabel bærer som kan ha et vidt spektrum former avhengig av den administrerings-form som er ønsket. Disse farmasøytiske preparater er ønskelige i enhetsdoser egnet spesielt for oral, rektal, perkutan, intranasal administrering, parenteral injeksjon eller oftalmisk administrering. For eksempel kan det ved fremstilling av preparater i oral doseform benyttes et hvilket som helst av de vanlige farmasøytiske media som vann, glykoler, oljer, alkoholer og lignende når det gjelder orale flytende preparater som suspensjoner, siruper, eliksirer og oppløsninger; eller faste bærere som stivelser, sukkere, kaolin, smøremidler, bindemidler, disintegrerings-midler og lignende, når det gjelder pulvere, piller, kapsler og tabletter. På grunn av den enkle administrering er tabletter og kapsler den mest fordelaktige orale enhetsdoseform, i hvilket tilfelle faste farmasøytiske bærere selvfølgelig benyttes. For parenterale preparater vil bæreren vanligvis omfatte i det minste hovedsakelig sterilt vann, selv om andre bestanddeler kan tilsettes for eksempel for å understøtte oppløseligheten. Injiserbare oppløsninger kan for eksempel fremstilles der bæreren er saltoppløsning, glukose-oppløsning, eller en blanding derav. Injiserbare suspensjoner kan også fremstilles, i hvilket tilfelle egnede flytende bærere, suspensjonsmidler og lignende, kan benyttes. Videre inkludert er fastformpreparater som er ment til omdanning, kort for bruk, til flytende form. I blandingene egnet for perkutan administrering omfatter bæreren vanligvis et penetreringsforbedrende middel og/eller et egnet fuktemiddel, eventuelt kombinert med egnede additiver av en hvilken som helst type i mindre mengder, hvilke additiver ikke gir noen vesentlig ugunstig virkning på huden. Additivene kan lette administreringen på huden og/eller understøtte fremstilling av de ønskede blandinger. Disse blandinger kan ha form av kremer, lotioner, aerosoler og/eller emulsjoner og kan være innarbeidet i transdermale puter, av matriks- eller reser-voartypen slik det er konvensjonelt for dette formål.

I et preparat egnet for topisk administrering vil den aktive bestanddel fortrinnsvis være et semifaststoff, for eksempel et fortykket preparat som salver, kremer, geleer, lotioner og lignende som kan påføres på egnet måte. Farmasøytiske preparater egnet for topisk administrering kan også foreligge i form av dråper, lotioner eller en aerosol. Egnede aerosol-preparater kan inkludere oppløsninger og faststoffer i • pulverform som også kan foreligge i kombinasjon med en farmasøytisk akseptabel bærer, for eksempel en inert komprimert gass. Syreaddisjonssalter med formel (I) er, på grunn av den økede vannoppløselighet i forhold til den tilsvarende baseform, selvfølgelig mer egnet ved fremstilling av vandige preparater.

Videre kan det tilveiebringes spesielle farmasøytiske preparater som omfatter en forbindelse med formel (I), et farmasøytisk akseptabelt syreaddisjonssalt eller en stereokjemisk isomer form derav og et cyklodekstrin eller et derivat derav. Påført på infeksjonssetet resulterer slike cyklodekstrinbaserte preparater i en kontinuerlig og kontrollert avlevering av tilstrekkelig høye konsentrasjoner av den antivirale forbindelse med formel (I) til infeksjonssetet i langstrakte tidsrom.

Slike preparater er spesielt hensiktsmessige for behandling av lokale virusinfeksjoner, spesielt mukosale infeksjoner, for eksempel nese- eller øyeinfeksjoner.

Cyklodekstrinet som benyttes i de ovenfor angitte preparater inkluderer de farmasøytisk aksepterbare substituerte og usubstituerte cyklodekstriner som velkjent i teknikkens stand, mer spesielt a-, p- eller -y-cyklodekstr iner eller farmasøytisk akseptable derivater derav.

Substituerte cyklodekstriner som kan benyttes er polyetre som beskrevet i US-PS 3 459 731. Generelt omsettes usubstituerte cyklodekstriner med et alkylenoksyd, fortrinnsvis under overatmosfærisk trykk og ved forhøyet temperatur, i nærvær av en alkalisk katalysator.

Fordi en hydroksydel i cyklodekstrinet kan være substituert med et alkylenoksyd som i seg selv kan reagere med ytterligere et annet molekyl av alkylenoksyd, er den midlere molare substitusjon, MS, benyttet som et mål for det midlere antall mol substitueringsmiddel pr. glukoseenhet. MS kan være større enn 3 og har teoretisk ingen grense.

Ytterligere substituerte cyklodekstriner er etre der hydrogenatom i en eller flere cyklodekstrinhydroksygrupper er erstattet med C1_^-alkyl, hydroksy-C^^-alkyl, karboksy-C^^-alkyl eller C1_6-alkyloksykarbonyl-C1_6-alkyl eller blandede etre derav. Spesielt er slike substituerte cyklodekstriner etre der hydrogenet i en eller flere cyklodekstrinhydroksygrupper er erstattet med C^_g-alkyl, hydroksy-Cg^-alkyl eller C^_2-alkyl eller ennu mer spesielt med metyl, etyl, hydroksyetyl, hydroksypropyl, hydroksybutyl, karboksymetyl eller karboksyetyl.

I de foregående definisjoner betyr "C^^-alkyl" rette og forgrenede, mettede hydrokarbonrester med 1 til 6 karbonatomer som metyl, etyl, 1-metyletyl, 1,1-dimetyletyl, propyl, 2-metylpropyl, butyl, pentyl, heksyl og lignende.

Slike etre kan fremstilles ved omsetning av utgangscyklo-dekstrinet med et egnet O-alkyleringsmiddel eller en blanding av slike i en konsentrasjon som velges slik at man oppnår det ønskede cyklodekstrin. Reaksjonen gjennomføres fortrinnsvis i et egnet oppløsningsmiddel i nærvær av en egnet base. Med slike etre er substitusjonsgraden, DS, middelantallet av substituerte hydroksyfunksjoner pr. glukoseenhet, DS er således 3 eller mindre.

Cyklodekstrinpreparatene for bruk i preparatene som her beskrevet har en DS-verdi som fortrinnsvis ligger innen området 0,125 til 3, spesielt 0,3 til 2, mer spesielt 0,3 til 1 og MS ligger innen området 0,125 til 10, spesielt 0,3 til 3 og mer spesielt 0,3 til 1,5.

Andre referanser som beskriver cyklodekstriner for bruk i preparatene og som gir en rettesnor for fremstilling og karakteristika av cyklodekstriner, for fremgangsmåten for avsetning av det valgte middel i hulrommet i cyklodekstrinmolekylet og for bruk av cyklodekstriner i farmasøytiske preparater, er blant annet følgende: "Cyclodextrin Technology" av Jozsef Szejtli, "Kluwer Academic Publishers" (1988) i kapitelet Cyclodextrins in Pharmaceuti-cals; "Cyclodextrin Chemistry" av M.L. Bender et al., Springer-Verlag, Berlin (1978); "Advances in Carbohydrate Chemistry", vol. 12, utg. av M.L. Wolfrom, "Academic Press", New York (157) i kapitelet The Schardinger Dextrins av Dexter French på s. 189-260; "Cyclodextrins and their Inclusions Complexes" av J. Szejtli, "Akademiai Kiado", Budapest, Ungarn (1982 ); I. Tabushi i "Acc. Chem. Research", 1982, 15, s. 66-72;

W. Sanger, "Angewandte Chemie", 92, s. 343-361 (1981);

A.P. Croft og R.A. Bartsch i "Tetrahedron", 39, s. 1417-1474

(1983);

DE-OS 3 118 218; DE-OS 3 317 064; EP-A-94 157; EP-A-149 197; US-PS 4 659 696; og US-PS 4 383 992.

Av spesiell brukbarhet er g<->cyklodekstrinetre, for eksempel dimetyl-e-cyklodekstrin som beskrevet i "Drugs of the Future", vol. 9, nr. 8, s. 577-578 av M. Nogradi (1984) og polyetre, for eksempel hyroksypropyl-g<->cyklodekstrin og hydroksyetyl-p<->cyklodekstrin. En slik alkyleter kan være en metyleter med en substitusjonsgrad på 0,125 til 3, for eksempel 0,3 til 2. Et slikt hyroksypropylcyklodekstrin kan for eksempel oppnås ved omsetning av p<->cyklodekstrin med et propylenoksyd og kan ha en MS-verdi på ca. 0,125 til 10, for eksempel 0,3 til 3.

I de spesielle cyklodekstrinbaserte formuleringer er molekylene av de antivirale forbindelser med formel (I) i det minste delvis, omgitt av cyklodekstrinet, det vil si at midlet passer inn i cyklodekstrinhulrommet.

For å fremstille de spesielle cyklodekstrinbaserte farmasøy-tiske preparater blir den valgte antivirale forbindelse (eller forbindelser) med formel (I), det farmasøytisk akseptable addisjonssalt av den stereokjemisk isomere form derav, avsatt i cyklodekstrinmolekylet i seg selv, idet en slik prosess er kjent i denne teknikk for andre aktive bestanddeler. I sluttpreparatet er molarforholdet cyklodekstrin:antiviral forbindelse fra ca. 1:1 til 5:1 og spesielt ca. 1:1 til 2:1. Generelt vil derfor preparatet fremstilles ved oppløsning av cyklodekstrinet i vann og tilsetning av den antivirale forbindelse til denne oppløs-ning, fortrinnsvis under heftig omrøring og aller helst ved en temperatur innen området 10 til 50°C, spesielt 15 til 30°C, og aller helst ved romtemperatur.

I sluttpreparatet vil cyklodekstrinet utgjøre ca. 2,5 til 40, spesielt 2,5 til 25 vekt-#, mer spesielt 5 til 25 eller 5 til 20$, for eksempel 10 vekt-#, idet resten er vann, preser-ver ingsmiddel , aktiv bestanddel og eventuelle drøyemidler.

Spesielt kan de farmasøytiske preparater bestå av vann, cyklodekstrin og de antivirale midler uten behov for medoppløsningsmidler som etanol eller overflateaktive midler.

Anvendelse av cyklodekstrinbaserte preparater kan skje ved aerosol, for eksempel med et drivmiddel som nitrogen, karbondioksyd, en freon, eller uten drivmiddel og da som pumpespray, dråper eller semifaststoffer, for eksempel et fortykket preparat som kan påføres med en dott. Ved spesielle anvendelser kan semifaste preparater som salver, kremer, geleer og lignende benyttes.

For flytende preparater av de cyklodekstrinbaserte blandinger kan hvilke som helst av de vanlige farmasøytiske media benyttes, for eksempel glykoler, oljer, alkoholer og lignende, imidlertid i konsentrasjoner under irritasjons-nivået. For å stabilisere formuleringene kan pH-verdien økes eller reduseres eller stabiliseres ved tilsetning av egnede syrer, baser eller buffersystemer, for eksempel citrat, fosfatbuffere. Ytterligere additiver kan omfatte stoffer for å gjøre formuleringene isotoniske, for eksempel natrium-klorid, mannitol, glukose og lignende. Det er videre å anbefale å tilsette et preservativ til formuleringene, for eksempel et kvikksølvsalt eller et komplekssalt, for eksempel fenylmercuriacetat, -nitrat, -klorid eller -borat, fenyletyl-alkohol, etanol, propylenglykol og lignende. Egnede fortyk-ningsmidler for å oppnå de ovenfor nevnte fortykkede preparater omfatter polyvinylalkoholer, hydroksypropylmetyl-celluloser, hydroksyetylcelluloser, metylcelluloser, polyvinylpyrrolidon, akrylsyrepolymerer og lignende.

Avhengig av typen virus som skal kontrolleres, kan de cyklodekstrinbaserte preparater applikeres i vagina, nese, munn, øyne, lunger eller i munnhulen for å kontrollere vira som ikke har trengt inn i blodstrømmen hos pasienten, for eksempel vira som er lokalisert i legemets mukøse membraner. De cyklodekstrinbaserte preparater er spesielt brukbare og de infeksjonsseter der de naturlige forsvarsmekanismer for-hindrer avlevering av antivirale midler i lange perioder på grunn av en effektiv eliminering av den aktive bestanddel fra infeksjonssetet. En slik eliminering kan skyldes en rensing ved sekretbevegelse eller absorpsjon.

Som en del av et farmasøytisk preparat kan man også inn-arbeide det samme eller forskjellige aktive antivirale midler i forskjellige avleveringsbærere for å gi en forskjellig aktivitetsprofil, for eksempel et videre tidsområde innen hvilket preparatet viser aktivitet eller et supplement for å fange opp et lavt nivå på et spesielt punkt i avleverings-opplegget for cyklodekstrinet.

Det er spesielt fordelaktig å formulere de ovenfor nevnte farmasøytiske preparater i enhetsdoseform for enkel administrering og enhetlig dosering. Enhetsdoseform som her benyttet henviser til fysikalsk diskrete enheter egnet i enhetsdoser, idet hver enhet inneholder en på forhånd bestemt mengde aktiv bestanddel beregnet for å gi den ønskede terapeutiske virkning i forbindelse med den nødvendige farmasøytiske bærer. Eksempler på slike enhetsdoseformer er tabletter (inkludert spalt- eller belagte tabletter), kapsler, piller, pulverpakker, vafler, injiserbare oppløs-ninger eller suspensjoner, dråper, teskjeer, spiseskjeer og lignende samt segregerte multipl i derav.

Fagmannen på området behandling av antivirale sykdommer hos varmblodige dyr vil lett bestemme den effektive mengde ut fra de prøveresultater som er gitt nedenfor. Generelt antar man at en effektiv mengde vil ligge fra 0,001 til 50 mg/kg kroppsvekt, fortrinnsvis fra 0,01 til 10 mg/kg kroppsvekt.

De følgende eksempler skal illustrere oppfinnelsen uten å begrense dens ramme. Evis ikke annet er sagt, er alle deler på vektbasis.

EKSPERIMENTELL DEL

Å. Fremstilling av mellomprodukter

Eksempel 1

a) En blanding av 11,3 deler 2-klormetyl-4-(fenylmetyl)-morfolin (beskrevet i "Synth. Comm." 1980, 10(1), 59-73),

8,3 deler etyl-4-hydroksybenzoat, 6,9 deler kaliumkarbonat og 141 deler N,N-dimetylformamid ble omrørt over natten ved 110°C. Reaksjonsblandingen ble fordampet og vann satt til resten. Produktet ble ekstrahert med diklormetan og ekstrakten ble tørket, filtrert og fordampet. Resten ble omdannet til (E)-2-butendioatsalt i 2-propanol og man oppnådde 9,5 deler tilsvarende 40,3$ etyl-4-[[4-(fenylmetyl)-2-morfolinyl]metoksy]benzoat.(E)-2-butendioat (1:1) med smeltepunkt 174,4°C (mellomprodukt 1).

b) En blanding av 8,5 deler mellomprodukt 1 og 198 deler etanol ble hydrogenert ved vanlig trykk og 50°C med 2 deler 10 %—ig palladium-på-trekull-katalysator. Efter at den beregnede mengde hydrogen var tatt opp, ble katalysatoren filtrert av og filtratet fordampet. Resten ble gjort basisk med konsentrert NH4OH og produktet ekstrahert med triklormetan. Ekstrakten ble tørket, filtrert og fordampet og man oppnådde 5 deler tilsvarende 100$ etyl-4-[(2-morfolinyl)metoksy]benzoat (mellomprodukt 2).

c) Til en omrørt blanding av 3,6 deler N-hydroksypropanimidamid og 89 deler tetrahydrofuran ble det dråpevis satt 40

deler 50 %- ig natriumhydriddispersjon. Efter omrøring ved romtemperatur ble det tilsatt en oppløsning av 5,3 deler mellomprodukt 2 i en liten mengde tetrahydrofuran. Reaksjonsblandingen ble omrørt og kokt under tilbakeløp over natten. Efter fordamping ble resten tatt opp i vann. Det utfelte produkt ble filtrert av og tatt opp i en blanding av triklormetan og metanol. Det organiske sjikt ble tørket, filtrert og fordampet og man oppnådde 4,4 deler tilsvarende 76,0$ 2-[[4-(3-etyl-l,2,4-oksadiazol-5-yl)fenoksy]metyl]morfolin som en rest (mellomprodukt 3).

Eksempel 2

a) Til en under tilbakeløp kokende blanding av 15 deler litiumaluminiumhydrid og 534 deler tetrahydrofuran ble det

dråpevis satt en oppløsning av 80 deler etyl-4-(fenylmetyl)-2-morfolinacetat (beskrevet i "C.A.", 93, 26362g) i 89 deler tetrahydrofuran under en nitrogenatmosfaere.

Tilbakeløpskokingen ble fortsatt over natten. Efter avkjøling til 0-5°C ble det suksessivt tilsatt 15,6 deler vann, 14,6 deler 20 %-ig NaOH og 51 deler vann. Det hele ble omrørt i Vi time og så filtrert over diatomejord. Filtratet ble fordampet, og man oppnådde 68 deler tilsvarende 99,1$ 4-(fenylmetyl)-2-morfolinetanol (mellomprodukt 4).

b) Til en blanding av 54 deler tionylklorid og 266 deler diklormetan ble det dråpevis satt en oppløsning av 44 deler mellomprodukt 4 i 266 deler diklormetan ved 10-15°C. Efter omrøring over natten ble reaksjonsblandingen fordampet og resten medfordampet med 87 deler metylbenzen (2x), noe som ga 56 deler tilsvarende 100$ 2-(2-kloretyl)-4-(fenylmetyl)morfolin (mellomprodukt 5).

c) Til en til 60°C oppvarmet blanding av 56 deler mellomprodukt 5 monohydroklorid, 64 deler natriumkarbonat og 522

deler metylbenzen ble det dråpevis satt 42,6 deler fenylmetylklorformat. Det hele ble kokt under tilbakeløp i 2 timer og omrørt over natten ved 20°C. Vann ble tilsatt

og det organiske sjikt ble separert, tørket, filtrert og fordampet. Resten ble renset ved kolonnekromatografi (silikagel; CH2C12:CH30H 99:1). Elueringsmidlet for den ønskede fraksjon ble fordampet og man oppnådde 42 deler tilsvarende 74,0$ (fenylmetyl)-2-(2-kloretyl)-4-morfolin-karboksylat (mellomprodukt 6).

d) En blanding av 42 deler mellomprodukt 6, 24,9 deler etyl-4-hydroksybenzoat, 34,5 deler kaliumkarbonat og 327 deler

N,N-dimetylformamid ble omrørt over natten ved 110°C. Reaksjonsblandingen ble fordampet og vann ble satt til resten. Produktet ble ekstrahert med metylbenzen og ekstrakten tørket, filtrert og fordampet. Resten ble renset ved kolonnekromatografi (silikagel; CH2Cl2:CH30H 99:1). Elueringsmidlet for den ønskede fraksjon ble fordampet og man oppnådde 10,8 deler tilsvarende 17,4%

(fenylmetyl)-2-[2-[4-(etoksykarbonyl)fenoksy]etyl]-4-morfolinkarboksylat (mellomprodukt 7).

e) En blanding av 10,8 deler mellomprodukt 7 og 198 deler etanol ble hydrogenert ved vanlig trykk og 50°C med 2

deler 10 %—ig palladium-på-trekull. Efter at den beregnede mengde hydrogen var tatt opp, ble katalysatoren filtrert av og filtratet fordampet hvorved man oppnådde 6,5 deler tilsvarende 86,2% etyl-4-[2-(2-morfolinyl)etoksy]benzoat (mellomprodukt 8).

4,2 deler mellomprodukt 8 ble separert i de rene enantio-mere former ved kolonnekromatograf1 (kiralcelle OD;

heksan:2-propanol 97:3), noe som ga 1,5 deler tilsvarende 35,7% (-)-etyl-4-[2-(2-morfolinyl)etoksy]benzoat (mellomprodukt 8a) og 0,5 deler tilsvarende 11,9% (+)-etyl-4-[2-(2-morfolinyl)etoksy]benzoat (mellomprodukt 8b).

Eksempel 3

a) Til en omrørt og til <5°C avkjølt oppløsning av 8,3 deler 2-pyrazinmetanol, 13,3 deler etyl-4-hydroksybenzoat og

20,2 deler trifenylfosfin i 178 deler tetrahydrofuran ble dråpevis satt til en oppløsning av 13,93 deler dietylazodikarboksylat i 45 deler tetrahydrofuran. Efter ferdig tilsetning ble reaksjonsblandingen omrørt over helgen. Efter fordamping ble resten tatt opp i vann og produktet ekstrahert med diklormetan. Ekstrakten ble tørket, filtrert og fordampet. Resten ble omrørt i 2,2'-oksybispropan. Precipitatet ble filtrert av og filtratet ble fordampet. Resten ble krystallisert fra 2-propanol og man oppnådde 7,5 deler tilsvarende 38,7% etyl-4-(2-pyrazinyl-metoksy)benzoat med smeltepunkt 76,1°C (mellomprodukt 9).

b) En blanding av 12,8 deler mellomprodukt 9 og 120 deler etanol ble hydrogenert ved vanlig trykk og romtemperatur i

nærvær av 2 deler 5 %-ig platina-på-trekull. Efter at den beregnede mengde hydrogen var tatt opp, ble katalysatoren filtrert av over diatomejord og filtratet ble fordampet

hvorved man oppnådde 13,2 deler tilsvarende 100% etyl-4-(2-piperazinylmetoksy)benzoat som en rest (mellomprodukt 10 ).

c) En blanding av 12,5 deler mellomprodukt 10, 5 deler benzaldehyd, 3 deler av en tiofenoppløsning og 200 deler

etanol ble hydrogenert ved vanlig trykk og romtemperatur i nærvær av 2 deler 10 %-ig palladium-på-trekull. Efter at den beregnede mengde hydrogen var tatt opp, ble katalysa-

toren filtrert av over diatomejord og filtratet ble fordampet. Resten ble renset ved kolonnekromatografi (silikagel; CHC13:C2H50H 99,5:0,5). Elueringsmidlet for den ønskede fraksjon ble fordampet og man oppnådde 11,2 deler tilsvarende 67,1% etyl-4-[[4-(fenylmetyl)-2-piperazinyl]metoksy]benzoat som en rest (mellomprodukt 11).

d) En blanding av 6,6 deler mellomprodukt 11, 2 deler poly(oksymetylen), 2 deler tiofenoppløsning og 200 deler

etanol ble hydrogenert ved vanlig trykk og romtemperatur i nærvær av 2 deler 10 %—ig palladium-på-trekull. Efter at den beregnede mengde hydrogen var tatt opp, ble katalysatoren filtrert av over diatomejord og filtratet ble

fordampet. Resten ble oppløst i diklormetan, vasket med en ammoniumhydroksydoppløsning og vann, tørket, filtrert og fordampet og man oppnådde 5,8 deler tilsvarende 84,6% etyl-4-[[1-metyl-4-(fenylmetyl)-2-piperazinyl]metoksy]-benzoat som en rest (mellomprodukt 12).

e) En blanding av 5,8 deler mellomprodukt 12 og 120 deler etanol ble hydrogenert ved vanlig trykk og romtemperatur i

nærvær av 2 deler 10 %—ig palladium-på-trekull. Efter at den beregnede mengde hydrogen var tatt opp, ble katalysatoren filtrert av over diatomejord og filtratet fordampet, hvorved man oppnådde 4 deler tilsvarende 91,5% etyl-4-[(l-metyl-2-piperazinyl)metoksy]benzoat som en rest (mellomprodukt 13).

Eksempel 4

a) En blanding av 50 deler 4-brom-l-buten, 58 deler etyl-4-hydroksybenzoat, 55,2 deler kaliumkarbonat og 320 deler 2-propanon ble kokt under tilbakeløp i 68 timer. Reaksjonsblandingen ble fordampet og resten oppløst i metylbenzen. Den organiske oppløsning ble vasket med en fortynnet

natriumhydroksydoppløsning. Det separerte organiske sjikt ble filtrert og fordampet og man oppnådde 25 deler

tilsvarende 33% etyl-4-(3-butenyloksy)benzoat som en oljeaktig rest (mellomprodukt 14).

b) Til en omrørt oppløsning av 25,9 deler 3-klorbenzenkarbo-peroksosyre i 260 deler diklormetan ble det dråpevis satt

en oppløsning av 25 deler mellomprodukt 14 i 65 deler diklormetan ved 20°C. Efter omrøring over natten ved 20"C, ble precipitatet filtrert av og filtratet vasket med kold fortynnet natriumhydroksydoppløsning. Det separerte organiske sjikt ble tørket, filtrert og fordampet og man oppnådde 23,6 deler tilsvarende 90,8% 4-[2-(oksiranyl)-etoksy]benzoat som en oljeaktig rest (mellomprodukt 15).

c) En blanding av 23,6 deler mellomprodukt 15, 15,1 deler 2-[(fenylmetyl)amino]etanol og 200 deler 2-propanol ble

omrørt over natten ved tilbakeløpstemperatur. Reaksjonsblandingen ble fordampet og resten renset ved kolonnekromatograf i (silikagel; CHC13:C2E50H 98:2). Elueringsmidlet for den ønskede fraksjon ble fordampet og man oppnådde 32 deler tilsvarende 82,6% etyl-4-[3-hydroksy-4-[(2-hydroksyetyl)(fenylmetyl)amino]butoksy]benzoat som en rest (mellomprodukt 16).

d) En blanding av 32 deler mellomprodukt 16 og 200 deler etanol ble hydrogenert ved vanlig trykk og romtemperatur i

nærvær av 5 deler 10 %-ig palladium-på-trekull. Efter at den beregnede mengde hydrogen var tatt opp, ble katalysatoren filtrert av over diatomejord og filtratet ble fordampet, hvorved man oppnådde 23,8 deler tilsvarende 96,7% etyl-4-[3-hydroksy-4-[(2-hydroksyetyl)amino]-butoksy]benzoat som en rest (mellomprodukt 17).

e) En blanding av 17,2 deler 4-metylbenzensulfonylklorid, 23,8 deler mellomprodukt 17, 21,2 deler natriumkarbonat

og 282 deler N,N-dimetylformamid ble omrørt over natten ved ± 90°C. Reaksjonsblandingen ble helt i isvann. Det utfelte produkt ble filtrert av, oppløst i diklormetan,

tørket, filtrert og fordampet og man oppnådde 33 deler tilsvarende 91,4% etyl-4-[3-hydroksy-4-[(2-hydroksyetyl)(4-metylfenyl)sulfonyl]amino]butoksy]benzoat som en rest (mellomprodukt 18).

f) En oppløsning av 33 deler mellomprodukt 18 i 261 deler metylbenzen ble dråpevis satt til en oppløsning av 47,6

deler tionylklorid i 0,5 deler N,N-dimetylformamid. Reaksjonsblandingen ble omrørt over natten ved romtemperatur og derefter i en time ved tilbakeløpstemperatur. Det hele ble fordampet og man oppnådde 35 deler tilsvarende 98,2% etyl-4-[3-klor-4-[(2-kloretyl)[(4-metylfenyl)-sulfonyl]amino]butoksy]benzoat som en rest (mellomprodukt 19).

g) En blanding av 35 deler mellomprodukt 19, 36 deler natriumsulfidnonahydrat, 0,1 deler svovelpulver og 320

deler etanol ble kokt under tilbakeløp i 4 timer. Reaksjonsblandingen ble fordampet og resten ble tatt opp i vann. Det hele ble kokt under tilbakeløp i 30 minutter. Efter avkjøling ble reaksjonsblandingen behandlet med saltsyre. Det utfelte produkt ble filtrert av, oppløst i etanol og 1,6 deler svovelsyre og kokt under tilbakeløp over natten. Efter fordamping ble resten tatt opp i isvann og ekstrahert med diklormetan. Ekstrakten ble vasket med en ammoniumhydroksydoppløsning, tørket, filtrert og fordampet. Resten ble renset ved kolonnekromatografi (silikagel; CECl3:C2H50H 99:1). Elueringsmidlet for den ønskede fraksjon ble fordampet og man oppnådde 21,5 deler tilsvarende 66,8% etyl-4-[2-[4-[(4-metylfenyl)sulfonyl]-2-tiomorfolinyl]etoksy]benzoat som en rest (mellomprodukt 20 ).

h) En blanding av 21,5 deler mellomprodukt 20, 54 deler 1,2-etandiamin og 94 deler N,N-dimetylformamid ble detolysert

(elektrokjemisk) med 5 deler N,N,N-trietyletanammonium-bromid. Reaksjonsblandingen ble helt i vann og produktet

ekstrahert med diklormetan. Ekstrakten ble vasket med vann, tørket, filtrert og fordampet. Resten ble omdannet til (E)-2-butendioatsaltet i 2-propanol. Saltet ble filtrert av og tørket og man oppnådde 9,3 deler tilsvarende 47,3% etyl-4-[2-(2-tiomorfolinyl)etoksy]benzoat (E)-2-butendioat (1:1) med smeltepunkt 141°C (mellomprodukt 21).

På tilsvarende måte ble det også fremstilt: etyl-4-(2-tiomorfolinylmetoksy)benzoat (mellomprodukt 22).

i) 2 deler 50 %-ig natriumhydriddispersjon ble porsjonsvis satt til en blanding av 3,6 deler N-hydroksypropanimidamid og 135 deler tetrahydrofuran. Efter omrøring i 30 minutter ved romtemperatur ble en oppløsning av 5,9 deler mellomprodukt 21 i 45 deler tetrahydrofuran tilsatt dråpevis og omrøringen ble fortsatt først i 30 minutter ved romtemperatur og så over natten ved tilbakeløps-temperatur. Efter fordamping ble resten tatt opp i vann. Det hele ble omrørt i 15 minutter og det vandige sjikt ble dekantert. Resten ble vasket med petroleter, oppløst i diklormetan, tørket, filtrert og fordampet og man oppnådde 5,7 deler tilsvarende 89,2% 2-[2-[4-(3-etyl-l,2,4-oksadiazol-5-yl)fenoksy]etyl]tiomorfolin som en rest (mellomprodukt 23).

Eksempel 5

a) En blanding av 18 deler mellomprodukt 4 og 160 deler metanol ble hydrogenert ved vanlig trykk og romtemperatur

i nærvær av 2 deler palladium-på-trekull som katalysator. Efter at den beregnede mengde hydrogen var tatt opp, ble katalysatoren filtrert av over diatomejord og filtratet ble fordampet, hvorved man oppnådde 9,1 deler tilsvarende 86,7% 2-morfolinetanol som en rest (mellomprodukt 24).

b) En blanding av 4 deler 3,6-diklorpyridazin, 2,64 deler mellomprodukt 24, 6,3 deler natriumkarbonat og 141 deler

N,N-dimetylformamid ble omrørt over natten ved ± 90°C. Reaksjonsblandingen ble helt i vann. Det vandige sjikt ble fordampet og resten tatt opp i diklormetan. Efter omrøring i en time ble det separerte organiske sjikt fordampet og resten renset ved kolonnekromatografi (silikagel; CHC13:CH30H 99:1). Elueringsmidlet for den ønskede fraksjon ble fordampet. Resten ble behandlet to ganger med metylbenzen og fordampet, hvorved man oppnådde 2,9 deler tilsvarende 59,5% 4-(6-klor-3-pyridazinyl)-2-morfolinetanol som en rest (mellomprodukt 25).

På tilsvarende måte ble det også fremstilt: 4-(5-brom-l,3,4-tiadiazol-2-yl)-2-(klormetyl)morfolin (mellomprodukt 26).

Eksempel 6

Til en blanding av 29,9 deler etyl-4-hydroksybenzoat og 316 deler etanol ble satt porsjonsvis 35,6 deler natriumetoksyd. Efter omrøring i Vi time ved romtemperatur ble det dråpevis tilsatt en oppløsning av 31,7 deler N-hydroksypropanimidamid i 79 deler etanol. Omrøringen ble fortsatt i en Vi time ved romtemperatur og over natten under tilbakeløp. Reaksjonsblandingen ble fordampet og resten ble tatt opp i vann. Efter nøytralisering med eddiksyre ble precipitatet filtrert av og tørket. Dette ble renset ved kolonnekromatografi (EPLC; silikagel; CH2C12:CH30H 99:1). Elueringsmidlet for den ønskede fraksjon ble fordampet og resten omrørt i petroleter. Precipitatet ble filtrert av og tørket og man oppnådde 7,56 deler tilsvarende 22,1% 4-(3-etyl-l,2,4-oksadiazol-5-yl)fenol med smeltepunkt 137,7°C (mellomprodukt 27).

Eksempel 7

a) Til en til 5°C avkjølt blanding av 12,9 deler 4-[4-hydroksy-5-[(2-hydroksyetyl)(fenylmetyl)amino]pentyl]-benzoat (fremstilt ved å følge prosedyren i eksempel 4 (a), (b) og (c)), 7,86 deler trifenylfosfin og 90 deler triklormetan ble det dråpevis satt 7 deler dietylazodikarboksylat. Efter omrøring over natten ved 20° C ble reaksjonsblandingen fortynnet med 50 deler vann. De organiske sjikt ble tørket, filtrert og fordampet. Resten ble oppløst i 261 deler metylbenzen og denne oppløsning ble blandet godt med 200 ml 2N HC1. Det hele ble gjort basisk med ammoniumhydroksyd og ekstrahert med diklormetan. Ekstrakten ble tørket, filtrert og fordampet og resten ble omdannet til monohydrokloridsaltet i 2-propanol. Produktet ble filtrert av og tørket og man oppnådde 4 deler tilsvarende 31,7% etyl-4-[3-[4-(fenylmetyl )-2-morfolinyl]propoksy]benzoat.hydroklorid (mellomprodukt 28).

b) En blanding av 4 deler mellomprodukt 28 og 119 deler etanol ble hydrogenert ved vanlig trykk og romtemperatur

med 2 deler 10 %—ig palladium-på-trekull som katalysator. Efter at den beregnede mengde hydrogen var tatt opp, ble katalysatoren filtrert av og filtratet fordampet hvorved man oppnådde 2,9 deler tilsvarende 87,9% etyl-4-[3-(2-morfolinyl)propoksy]benzoat.hydroklorid (mellomprodukt 29 ).

B. Fremstilling av sluttprodukter

Eksempel 8

En blanding av 3,96 deler 2 ,5-dibrom-l,3,4-tiadiazol, 4 deler mellomprodukt 8, 5,3 deler natriumkarbonat og 94 deler N,N-dimetylformamid ble omrørt over natten ved 65°C. Reaksjonsblandingen ble fordampet og resten tatt opp i vann. Precipitatet ble filtrert av, vasket med vann og oppløst i diklormetan. Det organiske sjikt ble tørket, filtrert og fordampet. Resten ble renset ved kolonnekromatografi (silikagel; CH2C12:CH30H 99:1). Elueringsmidlet for de ønskede fraksjoner ble fordampet og resten krystallisert fra 2-propanol. Produktet ble filtrert av og tørket og man oppnådde 2,1 deler tilsvarende 31,7% etyl-4-[2-[4-(5-brom-l,3,4-tiadiazol-2-yl)-2-morfolinyl]etoksy]benzoat med smeltepunkt 130,8°C (forbindelse 12).

Eksempel 9

En blanding av 2,4 deler 3-klor-6-(metyltio)pyridazin, 3,5 deler mellomprodukt 8, 1,6 deler natriumkarbonat og 3 dråper N,N-dimetylacetamid ble omrørt i 6 timer ved ± 160°C. Reaksjonsblandingen ble satt hen over helgen. Vann og diklormetan ble tilsatt og det separerte organiske sjikt ble tørket, filtrert og fordampet. Resten ble krystallisert fra en blanding av 2,2'-oksybispropan og 2-propanol. Produktet ble filtrert av og tørket og man oppnådde 2,1 deler tilsvarende 40% etyl-4-[2-[4-[6-(metyltio)-3-pyridazinyl]-2-morfolinyl]etoksy]benzoat med smeltepunkt 111,4°C (forbindelse 23).

Eksempel 10

En blanding av 2,6 deler 3-klor-l,2-benzisotiazol, 1,1-dioksyd, 3 deler mellomprodukt 8, 5,3 deler natriumkarbonat og 120 deler 4-metyl-2-pentanon ble kokt under tilbakeløp over natten og satt hen over helgen. Efter tilsetning av vann ble det separerte organiske sjikt tørket, filtrert og fordampet. Resten ble krystallisert fra etanol. Produktet ble filtrert av og tørket og man oppnådde 3,3 deler tilsvarende 67,5% etyl-4-[2-[4-(1,2-benzisotiazol-3-yl)-2-morfolinyl]-etoksy]benzoat, S,S-dioksyd med smeltepunkt 150,5°C (forbindelse 22).

Eksempel 11

En blanding av 2,6 deler 2-brom-5-metyl-l,3,4-tiadiazol, 4,0 deler mellomprodukt 2 og 1,6 deler natriumkarbonat ble omrørt i 6 timer ved 140°C. Efter avkjøling ble reaksjonsblandingen tatt opp i vann og diklormetan. Det separerte organiske sjikt ble tørket, filtrert og fordampet. Resten ble renset ved kolonnekromatografi (silikagel; CHClsrCHsOH 99:1). Elueringsmidlet for de ønskede fraksjoner ble fordampet og resten krystallisert fra 2-propanol. Produktet ble filtrert av, vasket med 2-propanol og 2,2'-oksybispropan og tørket ved 60°C, hvorved man oppnådde 1,3 deler tilsvarende 23,8% etyl-4-[[4-(5-metyl-l, 3,4-tiadiazol-2-yl)-2-morfolinyl]metoksy]-benzoat med smeltepunkt 112,4"C (forbindelse 15).

Eksempel 12

En blanding av 2,9 deler 3-klor-6-(metylsulfonyl)pyridazin, 4 deler mellomprodukt 2, 2 deler N,N-dietyletanamin og 131 deler metylbenzen ble kokt under tilbakeløp i 20 timer. Efter avkjøling ble det tilsatt 100 deler vann og omrøringen ble fortsatt i en time. Precipitatet ble filtrert av, vasket med vann og oppløst i diklormetan. Oppløsningen ble tørket, filtrert og fordampet og resten krystallisert fra etanol, hvorved man oppnådde 4 deler tilsvarende 63,3% etyl-4-[[4-[6-(metylsulfonyl )-3-pyridazinyl]-2-morfolinyl]metoksy]benzoat med smeltepunkt 196,6°C (forbindelse 7).

Eksempel 13

Til en omrørt og til ± 10°C avkjølt oppløsning av 2,9 deler mellomprodukt 25, 2,3 deler mellomprodukt 27, 4,7 deler trifenylfosfin i 45 deler tetrahydrofuran ble det dråpevis satt en oppløsning av 3,0 deler dietylazodikarboksylat i en liten mengde tetrahydrofuran. Efter ferdig tilsetning ble omrøringen fortsatt over natten ved romtemperatur. Det utfelte produkt ble filtrert av og filtratet fordampet. Resten ble krystallisert fra 2-propanol. Det krystalliserte produkt ble filtrert av, kombinert med det utfelte produkt (se ovenfor) og krystallisert fra etanol. Produktet ble filtrert av, vasket med 2-propanol og tørket under vakuum ved 50°C, hvorved man oppnådde 3,0 deler tilsvarende 60,1% 3-klor-6-[2-[2-[4-(3-etyl-l,2,4-oksadiazol-5-yl)fenoksy]etyl]-4-morfolinyl]pyridazin med smeltepunkt 164,1°C (forbindelse 31).

Eksempel 14

En blanding av 2,5 deler forbindelse 1, 0,5 deler av en 4 %-ig tiofenoppløsning i metanol, 1 del kalsiumoksyd og 119 deler etanol ble hydrogenert ved vanlig trykk og 20°C med 1 del 10 %—ig palladium-på-trekull som katalysator. Efter at den beregnede mengde hydrogen var tatt opp, ble katalysatoren filtrert av og filtratet fordampet. Vann ble satt til resten og det hele gjort basisk med konsentrert NH4OH. Produktet ble ekstrahert med diklormetan og ekstrakten tørket, filtrert og fordampet. Resten ble renset ved kolonnekromatografi (silikagel; CHC13:CH30H 98:2). Elueringsmidlet for den ønskede fraksjon ble fordampet og resten krystallisert fra en blanding av 2-propanol og 2,2'-oksybispropan, noe som ga 0,9 deler tilsvarende 39,7% etyl-4-[[4-(3-pyridazinyl)-2-morfolinyl]metoksy]benzoat med smeltepunkt 110,5°C (forbindelse 8).

Forbindelsene som angitt i tabell 1 ble fremstilt i henhold til tilsvarende prosedyrer som beskrevet i de foregående eksempler 8 til 14.

Eksempel 15

Forbindelsene som angitt i tabell 2 fremstilles ifølge tilsvarende prosedyrer som beskrevet i de foregående eksempler 8 til 14.

C. Biologiske eksempler

Den sterke antivirale virkning av forbindelsene med formel (I) påvises klart ved de data som oppnås fra det følgende forsøk, data som imidlertid kun er gitt for å illustrere de brukbare antivirale egenskaper ved alle forbindelser ifølge formel (I) og skal ikke begrense oppfinnelsen hverken hva angår rammen av vira som kan bekjempes eller med henblikk på rammen av formel (I).

Eksempel 16: Picornavirus minimal inhibitorisk konsentra-sjonsprøve .

Denne MIC-prøve på forbindelsene ifølge oppfinnelsen mot

human-rhinovirusstamme (HRV) -2, -9, -14, -15, -29, -39, -41, -42, -45, -51, -59, -63, -70, -72, -85, -86, -89 ble bestemt ved standard cytopatisk effektreduksjonsprøve som følger. Til hver av de 96 brønner i en mikrotiter 96-brønns vevkultur-plate ble det satt 60 pl av en Ohio Hela-celleopprett-holdelsesmedium [Eagle's Basal medium supplert med 5% føtal kalveserum (FCS)].

Til to brønner ble det satt 60 pl av en egnet utgangs-oppløsning av en forbindelse med formel (I) og to gangers fortynninger skjedde for å dekke et vidt område forbindelses-konsentrasjoner. Derefter ble tilsatt 120 pl av en infektiøs oppløsning av virus i Eagle's Basal-medium med 2% Hepes-buffer, 2% FCS og 30 mM MgCl2 til alle brønner bortsett fra celle- og forbindelseskontrollene. Den infektiøse virus-oppløsning hadde en TCIDsg-verdi (Tissue Culture Infectious Dose = vevkultur infektiøs dose) på ca. 100.

TCID5Q-verdien er den dose av de angjeldende vira som initierer en cytopatisk virkning i 50% av de inokulerte celler. 150 pl av de således oppnådde virus-compound-blandinger ble så overført til mikrotiterplater med subkon-fluent Ohio Hela-celler, dyrket i 100 pl opprettholdelses-medium. Egnede virakoritroller, cellekontroller og forbin-delseskontroller er inkludert i hver prøve. Platene ble inkubert i 3 til 5 dager ved 33°C i 5% C02-atmosfære. De ble undersøkt daglig ved lysmikroskopi uten flekking og avlest når viruskontrollene viste 100% cytopatisk effekt, CPE, og virustilbaketitrering bekreftet at en TCID5Q-verdi på mellom 32 og 256 var brukt i prøven. IC5Q-verdien for hver virus-forbindelsesserie ble tatt som den konsentrasjon i mg/ml som beskyttet 50% av cellene fra cytopatisk effekter med henblikk på de ikke-behandlede kontroller. I standardprøveprosedyren ble forbindelsene prøvet mot to paneler av rhinovira, et første panel bestående av serotypene HRV-2, -29, -39, -85, -9, -15, -51, -59, -63, -89, -41 og det andre bestående av HRV-42, -45, -14, -70, -72 og -86.

IC5Q-verdien for hver rhinovirus-serotype ble bestemt og effektiviteten for hver forbindelse ble bestemt uttrykt ved Med^-verdien og Med2~verdien, verdier som representerer den midlere verdi for ICsø-verdiene for alle serotyper fra det første henholdsvis andre panel.

Den følgende tabell gir prøveresultatene for noen forbindelser ifølge oppfinnelsen.

Claims (1)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av en farmasøytisk virksom forbindelse med formel:

   et syreaddisjonssalt derav eller en stereokjemisk isomer form derav, der

   Het er en heterocykel med formelen: r<6> er hydrogen, C^^-alkyl, halogen, hydroksy, trifluormetyl, cyano, C1_4-alkyloksy, C1_4~alkyltio, C1_4~alkylsulfinyl, C1_4-alkylsulfonyl, C^_4-alkyloksykarbonyl, C1_4~alkyl-karbonyl eller aryl;R<7> og R<8> hver uavhengig er hydrogen eller C1_4~alkyl;R<9> er hydrogen, halogen, amino, C1_4~alkyl, trlfluormetyl eller aryl;R<lO> er hydrogen, halogen, amino eller nitro;R1<*> er hydrogen, C1_4~alkyl, C^^-alkyloksykarbonyl eller aryl;

   m er 0, 1 eller 2;

   X er 0, S eller NR<5> der R<5> er hydrogen, C1_4~alkyl eller aryl-C1_4-alkyl;

   n er et helt tall fra og med 1 til og med 4; og

   R<3> er hydrogen, -C00R<4> der R<4> er hydrogen eller C^_4alkyl, eller R<3> er en rest med formelen

   der R1<2> er hydrogen eller C^_4alkyl;

   der hver aryl er fenyl, eventuelt substituert med en eller to substituenter, hver uavhengig valgt blant halogen, c1_4_ alkyl, trifluormetyl, C1_4-alkyloksy eller hydroksy,

   karakterisert ved at den omfatter: a) N-alkylering av et amin med formelen:

   der X , n og R<3> er som angitt ovenfor, med en heterocykel med formel Het-W (III) der Het er som angitt ovenfor og W betyr en reaktiv avspaltbar gruppe, eventuelt i et reaksjonsinert oppløsningsmiddel; b) O-alkylering av en fenol med formelen:

   der R<3> er som angitt ovenfor, med en alkohol med formelen:

   der Het, X og n er som angitt ovenfor i nærvær av en blanding av dietylazodikarboksylat og trifenylfosfin i et vandig reaksjonsinert oppløsningsmiddel;

   eller eventuelt å omdanne forbindelsene med formel (I) i hverandre ved å følge kjente prosedyrer for transformering av funksjonelle grupper, og, hvis ønskelig, omdanning av en forbindelse med formel (I) til en terapeutisk aktiv syreaddisjonssaltform ved behandling med en egnet syre, eller, omvendt, omdanning av et syreaddisjonssalt til en fri baseform med alkali, eller omdanning av en forbindelse med formel (I) inneholdende sure protoner, til et terapeutisk ikke-toksisk metall- eller aminaddisjonssalt ved behandling med egnede organiske og uorganiske baser; eller fremstilling av stereokjemisk isomere former derav.