NO174872B - Understöttelsesinnretning for å redusere dannelse av liggesår - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en understøttelsesinnretning omfattende et antall separate celler med valgt størrelse og form i et enkeltlag, idet cellene er dannet av et fleksibelt materiale som er tilstrekkelig ugjennomtrengelig for et fluidum som er inneholdt i cellene, slik at hver celle vekselvis og gjentatt kan inflateres og deflateres.

Oppfinnelsen kommer til anvendelse i forbindelse med understøttelsesinnretninger for benyttelse ved reduksjon av nedbrytning av menneskehud, og særlig for å redusere sannsynligheten for dannelse av liggesår hos personer som må holde sengen eller er bundet til rullestol e.l. i lengre tidsperioder, eller som ellers er fullstendig eller delvis immobilisert.

Slik som her benyttet, har nedenstående uttrykk følgende betydning: "Understøttelsesinnretning" ("support system" ) omfatter madrasser, puter og andre beslektede underlagsanordninger, innbefattet understøttelsesinnretninger som kan benyttes for terapeutiske eller andre formål;

"bunnberøring" ("bottoming out" ) angår både sammenbrudd av en celle i en understøttelsesinnretning, slik at cellens topparti kommer i kontakt med cellens underliggende parti eller bunnparti under påvirkning av en vekt, f.eks. vekten av en person, og at en person danner kontakt med det underliggende parti av understøttelsesinnretningen mellom celler; og

"menneskelig topunkts-skjelningsterskel" ("human two point discrimination threshold") måles på en persons rygg og er den minimumsavstand ved hvilken to objekter kan skjelnes ved berøring når objektene plasseres på huden, idet denne avstand forstås innen anatomiyrket og er omtrent 30 mm på ryggen til en person.

Personer kan bli bundet til en understøttelsesflate, såsom senger, rullestoler eller liknende innretninger, av en rekke forskjellige grunner, for eksempel som resultat av skade eller sykdom, eller som følge av behovene eller betingelsene i en arbeidsfunksjon under beskjeftigelse. Eldre personer kan være bundet til sengen eller andre innretninger i lengre tidsperioder.

Liggesår, som også betegnes som trykksår, er et gjennomtrengende problem på helsepleieområdet, med en høy pris både uttrykt ved individuell, menneskelig lidelse og ved de økonomiske omkostninger for samfunnet. Forekomsten av liggesår hos hospitaliserte pasienter strekker seg fra ca. 3% til ca. 17% og kan øke til området 20-30% for hospitaliserte, eldre pasienter (D. Norton m.fl., "An Investigation of Geriatric Nursing Problems in Hospital", Churchill Livingstone, Edinburgh (1962)). For nevrologisk skadede pasienter kan forekomsten eller hyppigheten ligge i området 30-60% av pasientene (Richardson og Mayer, Gerontol. 19 235-247 (1981); Taylor, J. Gerontol. Nurs. 6 389-391

(1980)).

Liggesår er lokaliserte cellevevsvinn eller cellenek-roser som har en tendens til å utvikle seg når mykt vev sam-mentrykkes mellom et knokkelfremspring og en fast overflate i lange tidsperioder. Ytre trykk utøver sin innflytelse ved tilstopping av blodstrøm, hvilket fører til ischemisk skade. Ved avbrytelse av blodstrøm og følgelig av oksygentilførsel inntreffer en sekvens av intracellulære hendelser som fortsetter til et irreversibelt stadium dersom blodstrømmen ikke gjenopprettes. Ischemisk skade resulterer i celledød, dvs. nekrose, og opphoping av celleavfall i vevene.

De mest avgjørende faktorer ved dannelse av liggesår er intensiteten og varigheten av det trykk som utøves, idet sammenhengen mellom disse faktorer generelt antas å være en parabolsk intensitets-varighetskurve. Dersom pasienten forblir ubevegelig og i samme stilling i tidsperioder som er mindre enn ca. to timer, er ischemien reversibel og det gjøres vanligvis ingen langsiktig eller irreversibel skade på de myke vev, dvs. hud, subkutane vev og muskler, over knokkelfremspring. Dersom imidlertid perioden med ubevegelighet overskrider ca. to timer, begynner det å danne seg liggesår, hvilket iblant betegnes som dannelse av trykksår av Stadium 1. Det er særlig av denne grunn at det er politikken på mange sykehus og institusjoner å anbringe pasienter i ny stilling omtrent hver annen time. Denne praksis er imidlertid ikke helt effektiv. Det er dessuten en tendens i retning av å pleie pasienter i hjemmet, i stedet for på et sykehus, og under sådanne forhold kan sykepleiepass kanskje ikke være tilgjengelig i 24 timer i døgnet.

Både ytre og indre faktorer anses for å medvirke til å redusere vevtoleranse overfor trykk. Ytre faktorer som utøver innflytelse på mykt vev, omfatter forskyvnings- eller skjærfrik-sjon, fuktighet og temperatur. Indre faktorer som bestemmer vevsfølsomhet for nedbrytning, omfatter føle- eller sansetap, svekket bevegelighet, fremskreden alder, feilernæring, karsykdom, blodmangel, inkontinens og infeksjon.

Blant de aldringsrelaterte hudendringer som kan disponere en eldre person for dannelse av liggesår, er flattrykt hud-overhuds-forbindelse (Montagna og Carlisle, Journal of Investigative Dermatology 73 47-53 (1979)), redusert antall av Langerhanske celler (Kripke, Journal of the American Academy of Dermatology 14. 149-155 (1986)), redusert hudtetthet som blir forholdsvis acellulær og avaskulær (Montagna og Carlisle, samme-steds), forandinger i kollagen og elastiske fibrer (Shuster m.fl., British Journal of Dermatology 93 639-643 (1975)), redusert svette- og talgkjertelfunksjon (Foster m.fl., Age and Ageing 5_ 91-101 (1976); Plewig og Kligman, Journal of Investigative Dermatology 70 314-317 (1978)), og svekket immunrespons (Barrett m.fl., Clinical Immunology and Immunopathology 17 203-211 (1980). Versluysen (British Medical Journal (Clin. Res.) 292 1311-1313 (1985)) rapporterte at 90% av pasienter med hofteben-brudd som var over 70 år, utviklet liggesår. Manglende evne til heling av liggesår har vært knyttet til en nesten seksdoblet dødshyppighet hos de eldre (Reed, MD State Med. J. 30 45-50

(1981)). Komplikasjoner ved liggesår omfatter benmargsbetennelse (osteomyelitt) og sårbetennelse (sepsis), og dødelighetshyppig-heten ved sepsis nærmer seg 50% (Galpin m.fl., American Journal of Medicine 61 346-350 (1976); Sugerman m.fl., Arch. Phys. Med. Rehabil. 66 177-179 (1985); Bryan m.fl., Arch. Intern. Med. 143 2093-2095 (1983)). Liggesår kan således være et meget alvorlig problem på helsepleieområdet. Det er tilgjengelig en rekke forskjellige systemer eller innretninger som er ment å redusere dannelsen av liggesår. De fleste av disse virker ut fra ett av to prinsipper, nemlig statiske innretninger, f.eks. skummadrasser, luftmadrasser, vannsenger og saueskinn, hvilke forsøker å omfordele under-støttelsen bort fra knokkelfremspring, og aktive innretninger, f.eks. vekselluftmadrasser, som fungerer ved vekselvis å skifte understøttelsestrykket. Selv om sådanne innretninger utgjør forbedringer i forhold til anvendelsen av konvensjonelle madrasser, finnes det et behov for ytterligere forbedring i effektivitet og/eller i yteevne ved bruk. Mange av de statiske innretninger har ofte en begrenset brukslevetid på grunn av at de ikke er i stand til å rengjøres på effektiv måte for gjentatt anvendelse av den samme eller en annen pasient. Et kritisk problem med de aktive innretninger, og noen statiske innretninger, er at de kan være ute av stand til å understøtte vekten av et legeme i områder med knokkelfremspring. Under sådanne omstendigheter bryter understøttelsesinnretningen sammen under vekten av knokkelfremspringet, hvilket kommer til hvile på madrassen under, dvs. "bunnberøring". Dette inntreffer på grunn av at sådanne innretninger har en tendens til å være sammensatt av ett eller flere luftfylte kamre av ekspanderbart plastmateriale, uten hensyn til utformingen av kamrene. Den kraft som utøves av et knokkelfremspring over et forholdsvis lite område av understøttelsesinnretningen, forårsaker sammenbruddet av den tilhørende del av luftkammeret, da resten av luftkammeret bare må gjennomgå en liten utvidelse for å utjevne trykket i kammeret. En annen grunn til bekymring er utformingen av luftkam-rene. For det meste er kamrene trukket til mellomfingermønstre (inter-digitating patterns) av rørformede eller rombeformede eller annerledes formede seksjoner eller celler, slik at når én seksjon er luftfylt, er de tilstøtende seksjoner lufttomme eller deflatert. De fem cm eller større cellestørrelser i typiske understøttelsesinnretninger har imidlertid ikke vært i stand til å løfte pasienten tilstrekkelig klar av madrassen under innretningen til å tilveiebringe effektivt, vekslende trykk, særlig over knokkelfremspring. Selv om de større cellestørrelser i noen innretninger har tilstrekkelig utsving eller utslag, dvs. høyde, til å overvinne dette problem med bunnberøring (Bliss m.fl., British Medical Journal 1 394-397 (1967)), er de kommet ut for andre problemer, f.eks. at store områder av legemet er etterlatt uten understøttelse, hvilket fører til at pasienten opplever ubehag og uro. Selv de fem cm cellestørrelser er ute av stand til å hindre at små knokkelfremspring på et legeme faller ned mellom de inflaterte celler og hviler på madrassen under, dvs. bunn-berøring. Selv om anvendelse av høyere trykk i sådanne rør kan benyttes til å hindre bunnkontakt, ville det eksistere et resulterende bekvemmelighetsproblem for pasienten, og effektive, vekslende trykk vil ikke være oppnåelige. En anne begrensning for disse innretninger angår syklusfrekvensen, og mer spesielt den tid som er nødvendig for å inflatere understøttende celler og deflatere tilgrensende celler. En lang periode for inflatering og deflatering utelukker en trykkavlastningsfase, dvs. et grenseflatetrykk under indre kapillartrykk, med tilstrekkelig varighet til å tillate normal blodstrøm og vevrestitusjon. Det er således et formål med oppfinnelsen å tilveiebringe en understøttelsesinnretning som resulterer i en forbedret kombinasjon av redusert tendens til dannelse av liggesår og forbedret komfort for pasienten, ved å erkjenne og overvinne problemene med bunnberøring av områder av knokkelfremspring av et legeme, og å forbedre trykkavlastningsfasen for å tillate en mer normal blodstrøm og vevsgjenvinning og redusere legemsubehag for pasienten. Ovennevnte formål oppnås med en understøttelsesinnret-ning av den innledningsvis angitte type som ifølge oppfinnelsen er kjennetegnet ved at cellene har en sådan størrelse og form og en sådan mellomcelleavstand at avstanden mellom sentra av tilstøtende, inflaterte celler, i minst den ene av understøttel-sesinnretningens bredde- og lengderetning, er mindre enn den menneskelige topunkts-skjelningsterskel, at understøttelsesinn-retningen er i stand til å understøtte et menneskelegeme uten bunnberøring hverken i eller mellom de inflaterte celler, og at en deflatert celle, når understøttelsesinnretningen understøtter et legeme, utøver et trykk på mindre enn den menneskelige, indre kapillartrykkterskel på legemet. En fordelaktig utførelse av understøttelsesinnretningen omfatter også en anordning for å inflatere og deflatere cellene, og cellene er fortrinnsvis i stand til å inflateres og deflateres uavhengig av hverandre. Fluidumet i cellene kan hensiktsmessig være en væske som er i stand til å fordampes for å inflatere cellene, og anordningen for å inflatere og deflatere cellene er da en oppvarmings- og avkjølingsanordning. I en annen fordelaktig utførelse kan anordningen for å inflatere cellene være en kompressor. I en fordelaktig utførelse av understøttelsesinnretnin-gen styres anordningen for inflatering av cellene på en slik måte at når én celle inflateres, deflateres en tilstøtende celle. Avstanden mellom tilstøtende, inflaterte celler er fortrinnsvis mindre enn 30 mm. En fordelaktig utførelse av understøttelsesinnretningen er kjennetegnet ved at den i rekkefølge omfatter enkeltlaget av separate celler, en anordning for å inflatere og deflatere cellene, et lag av støtdempningsmateriale, og et lag av et materiale med høy friksjonskoeffisient. Cellene har fortrinnsvis en sådan form og størrelse at en vekt på 2,5 kg, og med en sfærisk flate med en diameter på 2,67 cm anbrakt på understøttel-sesinnretningen, ikke vil forårsake bunnberøring i understøttel-sesinnretningen . Ifølge oppfinnelsen er det også tilveiebrakt en celle som er egnet for vekselvis inflatering og deflatering, og som er kjennetegnet ved at den er dannet av et fleksibelt, ugjennomtrengelig, termoplastisk materiale og inneholder et inert fluidum med et kokepunkt i området 0 - 50°C, fortrinnsvis 20 - 34°C, idet cellen dessuten har en anordning for å oppvarme og/eller avkjøle fluidumet. Selv om den foreliggende oppfinnelse her er spesielt beskrevet under henvisning til kliniske understøttelsessystemer og madrass-understøttelsessystemer, må man være klar over at systemene eller innretningene, særlig ved noen sluttanvendelser, ikke trenger å være i en form som vanligvis betegnes som understøttelser eller madrasser, men i stedet i en form for seteunderstøttelser eller andre understøttelser, slik som beskrevet nedenfor. Oppfinnelsen skal beskrives nærmere i det følgende under henvisning til tegningene, der fig. 1 viser en skjematisk fremstilling av en del av en enkeltrekke av celler i en under-støttelsesinnretning, hvor alle celler er vist i en inflatert tilstand, fig. 2 viser en skjematisk fremstilling av cellene på fig. 1, hvor noen av cellene er i en deflatert tilstand, fig. 3 viser en skjematisk fremstilling av en utførelse av en understøt-telsesinnretning ifølge oppfinnelsen, fig. 4 viser en datamaskinsimulert tegning av en celle, fig. 5 viser et histogram (stolpe-diagram) av data som er oppnådd i Eksempel I, fig. 6 viser en grafisk fremstilling av data som er oppnådd i Eksempel II, fig. 7 viser en grafisk fremstilling av data som er oppnådd i Eksempel III, fig. 8 viser en grafisk fremstilling av trykkprofilen slik den er målt i Eksempel IV, fig. 9a og 9b viser skjematiske snittf remstillinger av anvendelsen av understøttelsesinnretninger med lange, inflaterte, rørformede celler og av understøttelses-innretninger ifølge oppfinnelsen, fig. 10 viser en grafisk fremstilling av temperatur som funksjon av restitusjonstid slik som målt i Eksempel V, og fig. 11 viser en grafisk fremstilling av varmerespons for vev som funksjon av tid, slik som målt i Eksempel VI. På fig. 1 er det vist en eneste rekke av celler 1, idet den ytre overflate av cellene 1 og et substrat 2 er ark av fleksibelt materiale, idet arkene danner cellenes ytter- og bunnoverflater. Cellene 1 er atskilt av mellomrom 3 som er vesentlig mindre enn avstanden d mellom cellenes sentra, som vist ved 4. Cellene 1 er vist å være langstrakte, men man må være klar over at cellene kan ha hvilken som helst hensiktsmessig form. Ikke desto mindre bør cellene ha en størrelse og form som utelukker "bunnberøring", dvs. utelukker sammenbrudd av cellen slik at cellens topparti kommer i kontakt med cellens bunnparti under innvirkning av en vekt, f.eks. vekten av en pasient. Et eksempel på en celle er vist som en datamaskinsimulert tegning på fig. 4. Ved bruk vil cellene være knyttet til anordninger for å inflatere og def latere cellene på styrt måte. Sådanne anordninger er ikke vist. Cellene kan være dannet med enkeltstående eller flere rom, innbefattet skum, med den foranstaltning at cellene skal være inflaterbare og deflaterbare. Cellene 1 på fig. 1 er i stand til å inflateres og deflateres, slik det er vist på fig. 2. I den viste utførelse er inflaterte celler 11 atskilt av en deflatert celle 12. Avstanden mellom sentrene til de inflaterte celler er mindre enn den menneskelige topunkts-skjelningsterskei, og en person som ligger på cellene, er således ikke i stand til å skjelne ved berøring at annenhver celle er inflatert og deflatert. Pasienten er dessuten vanligvis ikke i stand til å føle deflatering av celler 11 og inflatering av celler 12. På fig. 3 omfatter et madrass-system eller en madrassinnretning som er vist generelt ved 20, et lag 21 av lukkede celler på toppen av et varmeelementlag 22, et fiberlag 23 og et høyfriksjonslag 24. På toppen av det lukkede cellelag 21 finnes et stoff- eller vevnadslag 25 og et ytre, mikroporøst lag 26. Laget 21 av lukkede celler har et antall celler 27 som kan være av den type som er vist på fig. 1. Cellene 27 er vist å være langstrakte og å være innbyrdes innrettet i både aksialretningen og tverretningen av cellene. Cellene kunne imidlertid ha alternative former og/eller være anordnet i et mer tilfeldig mønster. Cellene omtales her som "separate celler". Man må imidlertid være klar over at selv om cellene fysisk ser ut til å være separate celler, kan hvilken som helst celle være forbundet med én eller flere andre celler med henblikk på inflatering og deflatering av cellene. Cellene 27 er i stand til å inflateres og deflateres. En rekke forskjellige anordninger kan benyttes for å inflatere og deflatere cellene. For eksempel kan cellene ved hjelp av et røropplegg være knyttet til et system som vekselvis vil tilføre en komprimert gass, f.eks. trykkluft med et trykk som er tilstrekkelig til å inflatere cellene 27 når de er i bruk, og senere tilføre et vakuum til cellene 27 i den grad som er nødvendig for å deflatere cellene. Den grad av vakuum som anvendes, kan være liten, dvs. så vidt tilstrekkelig til å deflatere cellene 27 i den grad at cellene ikke lenger vil bære en pasient på madrass-systemet 20. Kompressorer for tilførsel av trykkluften har en tendens til å være støyende, og alternativt kan tilførselen av trykkgass skje fra en kilde som ligger på avstand fra bruksområdet for madrass-systemet, f.eks. fra en kompressor eller en annen kilde for trykkgass på et fjerntlig-gende sted. Alternativt kan det vekslende trykk i cellene tilføres ved hjelp av hydrauliske midler på en væske i cellen. Eksempler på sådanne væsker omfatter vann og silikonoljer. En foretrukket metode for inflatering og deflatering av cellene 27 er å innlemme en væske i cellene. Ved anvendelse av en sådan væske oppvarmes væsken, særlig ved hjelp av termoelektriske anordninger, for å forårsake fordampning for å forme og dermed inflatere cellene 27. Sådan oppvarming kan øke temperaturen på væsken over dens kokepunkt, men det trenger ikke å være nødvendig å gjøre dette, forutsatt at tilstrekkelig trykk frembringes for å inflatere cellene 27. Ved avkjøling avtar trykket i cellene 27, og cellene deflateres. Væsken må velges slik at tilstrekkelig damp kan genereres for å bringe cellene til å inflateres mens de på samme tid forblir på en ønsket eller på forhånd valgt temperatur. Det kan dessuten være nødvendig å velge væsken for et spesielt sluttanvendelsessted. For eksempel kan omgivelsestemperaturen rundt pasienten på noen steder være så lav som ca. 18°C, mens omgivelsestemperaturen på andre steder kan bli så høy som ca. 40°C. Den væske som anbringes i cellene 27, er fortrinnsvis inert, ikke-toksisk og flammesikker, og ikke til bekymring for helsemyndigheter med hensyn til både pasientene og personer, såsom leger og pleiere, som passer pasientene. Cellene 27 må dessuten være oppbygget av et materiale som har tilstrekkelige barriere- eller avsperringsegenskaper overfor væsken, slik at et forråd av væske kan holdes på plass i cellene i minst den forventede bruksperiode for madrass-systemet. Et sådant materiale omtales her som ugjennomtrengelig. Slik som her omtalt, kan materialet være en flerlagsstruktur, deriblant en belagt struktur, for å oppnå et akseptabelt ugjennomtrengelighetsnivå. Man må være klar over at de forventede perioder for bruk av en klinisk understøttelsesinnretning kan være seks måneder eller så lange som to år. Eksempler på væsker som inkorporeres i celler, omfatter fluorkarboner, særlig blandinger av klorfluorkarboner som oppviser endringer i damptrykk over det temperaturområde som benyttes ved inflatering og deflatering av cellene 27, og fluida av den type som er under utvikling for å erstatte klorf luorkarboner av miljøgrunner, f.eks. hydroklorfluorkarboner. Fluorkarboner og hydroklor f luorkarboner er -tilgjengelige fra Du Pont Canada Inc. under varemerket Freon, av hvilke eksempler selges under handelsbetegnelsene 114, 113, 22, 11, 123 og 141B. Kokepunktet for væsken bør ligge i området 0-50°C, fortrinnsvis 10-40°C. Væsker med lavere kokepunkter enn dette område kan eventuelt benyttes for avkjølingsformål, f.eks. av lemmer eller andre deler av legemet. I visse utførelser har væsken et kokepunkt i et komfortabelt område for en pasient, men under den normale, menneskelige transpirasjonsterskel, særlig i området 20-34°C. Cellene 27 som er vist på fig. 3, er av en type som vil inneholde en væske. Selv om væsken kunne oppvarmes utelukkende på grunn av kroppsvarmen til en pasient, foretrekkes det at elektriske eller særlig termoelektriske anordninger er tilveiebrakt for å oppvarme og avkjøle væsken. På fig. 3 har oppvarmings- og avkjølingslaget (det termoelektriske lag) 22 som er beliggende under laget 21 med lukkede celler, oppvarmings- og avkjølingsanordninger 28 og 29 som kan benyttes til å fordampe eller kondensere væsken. Selv om det her refereres til et oppvarmings- og avkjølingslag, må man være klar over at laget i noen utførelser kan være bare et oppvarmings lag eller et avkj ølingslag. Oppvarmings- og avkjølingsanordningene 28 og 29 er separate, elektriske kretser og er knyttet til tilstøtende celler 27, idet oppvarmings- og avkjølingsanordningen 28 benyttes til å oppvarme og avkjøle én celle, og oppvarmings- og avkjølingsan-ordningen 29 benyttes til å oppvarme og avkjøle den tilstøtende celle. Den ene av oppvarmings- og avkjølingsanordningene 28 og 29 vil normalt være knyttet til hver celle, slik at inflatering og deflatering av cellen lettvint kan styres. Bare to oppvarmings- og avkjølingsanordninger 28 og 29 kan eventuelt benyttes til å styre hele madrass-systemet eller jnadrassinnretningen, eller en rekke forskjellige oppvarmings- og avkjølingsanordninger kunne benyttes til å styre forskjellige deler av madrassinnretningen på forskjellig måte, for eksempel ved benyttelse av en mikroprosessor. Det foretrekkes at oppvarmings- og avkjølingsan-ordningene arbeider på en lav, ufarlig spenning, dvs. en spenning som er vesentlig lavere enn den som normalt benyttes for oppvarmings- og avkjølingsanordninger. Slik som ovenfor nevnt, må det fleksible materiale være tilstrekkelig ugjennomtrengelig eller tett til å tillate anvendelse av den kliniske understøttelsesinnretning i de forventede bruksperioder. Beskaffenheten av det fleksible materiale for å oppfylle sådanne tetthetskrav vil særlig avhenge av det fluidum som er inneholdt i cellene i den kliniske understøttelsesinnretning. For eksempel kan fleksible materialer som er egnet for anvendelse sammen med et inert, gassformig fluidum, f .eks. et hydroklorf luorkarbon, muligens ikke være egent for anvendelse dersom vann benyttes som fluidum, og omvendt, slik det vil forstås av fagfolk på området. Det fleksible materiale er fortrinnsvis et polymert materiale, og vil særlig være et laminert, varmebundet eller belagt polymermateriale. I noen utførelser er det fleksible materiale en termoplastisk polymer som er blitt laminert eller belagt med et polymermateriale som oppviser barriéreegenskaper overfor den væske som skal være inneholdt i cellene i den kliniske understøttelsesinnretning. I én utførelse er det polymere materiale et inert lavtetthets-polyetylen som er blitt belagt med eller laminert til polyvinylidenklorid (PVDC). Et sådant fleksibelt materiale oppviser både barriéreegenskaper og fleksibilitets- og seighetsgenskaper, hvilket er viktig med hensyn til levetiden til den kliniske understøttelsesinnretning. I andre utførelser kan det fleksible materiale være polyetylen, polypropylen, polyvinylklorid, polyvinylidenklorid, polyester, polyamid, klorsulfonert polyetylen, vinylidenfluorid/heksafluorpropylen-kopolymerer, polyuretan, etylen/propylen/dien-terpolymerer, kopolyeterester-polymerer, silikongummi, butylgummi og naturgummi, om nødvendig belagt for å oppnå de nødvendige barriéreegenskaper. Det lukkede cellelag 21 og det termoelektriske lag 22 er på fig. 3 vist å være beliggende på et fiberlag 23. Laget 23 er ment å skulle tilveiebringe støtdempning for og god trykkfor-deling på madrass-systemet, og dermed tilveiebringe større velvære for pasienten. Laget 23 kan være dannet av en rekke forskjellige fibrer eller skummaterialer, herunder kunstfibrer, såsom polyamid, polyester og/eller polypropylen, naturfibrer, såsom bomull, cellulose eller ullfibrer innbefattet saueskinn og liknende. I de fleste tilfeller vil fiberlaget være dannet av kunstfiber som er gitt tilstrekkelige fylde til å tilveiebringe støtdempningsvirkninger. Et eksempel på en foretrukket fiber er Quallof ilR-polyesterf iber som benyttes ved fremstilling av hodeputer. I en annen utførelse kan laget 23 være en luftmadrass. På fig. 3 er fiberlaget 23 vist å være beliggende på friksjonslaget 24. Friksjonslaget er anordnet for stabilitet og sikkerhet for pasienten, særlig for å hindre madrassinnretningen fra å gli ut av sengen eller annen konstruksjon på hvilken den kan benyttes. En rekke forskjellige friksjonslagmaterialer er kjente, innbefattet oppskummede termoplastpolymerer, såsom polystyren, vevede tekstilstrukturer, Velcro<R->materialer og

liknende.

Den på fig. 3 viste madrassinnretning har to lag anbrakt ovenpå det lukkede cellelag. Det lag som er vist i umiddelbar nærhet av det lukkede cellelag, er et vevnadslag 25 som primært er tenkt som et dekkark eller et ark som omslutter madrassinnretningen ifølge oppfinnelsen, for å bevare madrassys-temets eller madrassinnretningens integritet og av estetiske grunner, såvel som av renslighets- og sterilitetsgrunner for å hindre infeksjoner. Det ytre lag som er vist, er et mikroporøst lag 26 som primært er beregnet for velvære for pasienten. Det mikroporøse lag 26 tillater spesielt at svette eller annen fuktighet som er knyttet til pasienten, kan fjernes fra pasientens beliggenhet, og forbedre pasientens komfort. Det mikroporøse lag er ment å være et éngangslag. Vevnadslaget 25 og det mikroporøse lag 26 må ha en sådan tykkelse og være dannet av sådanne materialer at de gunstige virkninger av funksjonen til det lukkede cellelag 21 ikke oppheves. I en alternativ utførelse kan det ytre lag være et klebefritt lag, særlig et slikt lag som ville bli benyttet ved forbrente pasienter eller ved noen terapeutiske sluttanvendelser.

Ved drift av madrassystemet eller madrassinnretningen på fig. 3 anbringes en pasient på madrassinnretningen, i kontakt med det mikroporøse lag, eller et ark eller liknende lag over det mikroporøse lag. Det foretrekkes at madrassinnretningen er konstruert slik at cellene er innrettet på skrå i forhold til pasientlegemets akse, og i noen utførelser er innrettet på tvers av legemet. Cellene i det lukkede cellelag blir deretter vekselvis inflatert og deflatert, f.eks. ved å tilføre varme ved benyttelse av varmeelementlaget, og deretter tillate væsken å avkjøles eller aktivt avkjøle væsken.

Inflaterings- og deflateringssyklusen kan varieres, fra ett minutt til mer enn én time. Syklusen bør imidlertid være hyppigere enn én gang hver annen time. Forskjellige sykluser kan benyttes for forskjellige områder av legemet, for eksempel kan de områder hvor legemet utøver større trykk, være på en kortere syklus enn områder hvor mindre trykk utøves, eller forskjellige sykluser kan benyttes av terapeutiske eller andre grunner. Det må forventes at det vil finnes forskjellige optimale syklustider avhengig av den tilsiktede bruk av en madrassinnretning eller en

klinisk understøttelses- eller underlagsinnretning.

Det henvises her til syklustiden for inflatering og deflatering av cellene. Denne syklustid omfatter egentlig både den tidsperiode som er nødvendig for overføring av fluidum ut av eller inn i en celle for virkelig å forårsake deflateringen og inflateringen av cellen, eller for kondensasjon eller fordampning av fluidum som er fullstendig inneholdt i en celle, og den tidsperiode under hvilken cellen inflateres eller deflateres. En sådan periode for overføring av fluidum er begrenset og kan være noen minutter i lengde. Man må være klar over at de gunstige virkninger av deflatering av en celle, særlig gjenopprettelse av normal mikrosirkulasjon i lagene av huden nær den deflaterte celle, primært er begrenset til den tidsperiode da cellen ikke understøtter en pasient, hvilken kan være betydelig kortere enn syklustiden. Tidsperioden for overføring av fluidum i forhold til syklustiden blir viktigere ved korte syklustider, og kan trenges å tas i betraktning ved driften av systemer eller innretninger ifølge oppfinnelsen.

Inf lateringen og deflateringen av celler blir her generelt beskrevet i den betydning at når én celle inflateres, deflateres en tilgrensende celle. Man må være klar over at sådan inflatering og deflatering kan inntreffe samtidig eller i rekkefølge, idet det sistnevnte innebærer inflatering av en celle etterfulgt av deflatering av en tilstøtende celle. Inflateringen og deflateringen kan dessuten utføres som en bølge som passerer over det kliniske understøttelsessystem, deriblant i overensstem-melse med en peristaltisk syklus. I noen tilfeller kan en pasient ha en følelse av en sådan bølge eller peristaltisk virkning, men virkningen kan ha f.eks. gunstige terapeutiske effekter og kan eventuelt benyttes av denne grunn eller av andre grunner. I utførelser av oppfinnelsen vil en celle som inflateres, være omgitt av celler som deflateres, og omvendt, eller en cellerekke kan inflateres og den umiddelbart tilstøtende cellerekke deflateres, eller andre konfigurasjoner av inflaterte og deflaterte celler kan benyttes, forutsatt at arrangementet av inflaterte og deflaterte celler er i stand til å understøtte en pasient slik som her beskrevet.

Madrassystemet eller madrassinnretningen ifølge oppfinnelsen tilveiebringer vekslende understøttelse for en pasient på en slik måte at pasienten har liten eller ingen følelse av at den vekslende understøttelse tilveiebringes av madrassinnretningen, dvs. deler av pasientens legeme blir vekselvis understøttet og ikke-understøttet mens pasienten har liten eller ingen følelse av bevegelse i den seng som han ligger i. En eventuell sådan følelse kunne være meget forstyrrende for pasienten. Atskillelsen, i minst én retning, av de inflaterte celler med avstander som er mindre enn den menneskelige topunkts-skjelningsterskel, eliminerer eller overvinnner imidlertid i det vesentlige en eventuell følelse og tillater madrassinnretningen å utføre sin tilsiktede funksjon. Det trykk som utøves på pasientens legeme side om side med en deflatert celle, er dessuten mindre enn den menneskelige, indre kapillartrykkterskel, f.eks. 20-32 mm Hg. Dersom dette ikke var tilfelle, ville blodsirkulasjon til det spesielle område av pasientens hud over de deflaterte celler ikke inntreffe, og liggesår ville være resultatet. Det indre kapillartrykk vil variere fra pasient til pasient, og sannsynligvis fra ett område av en pasient til et annet. Kapillartrykkterskelen, f.eks. det overflatetrykk over hvilket kapillarer kan forventes å bryte sammen, er ca. 20-32 mm Hg, avhengig av pasienten og det område av pasienten som er i kontakt med madrassinnretningen. I utførelser er det således viktig at det trykk som utøves på pasienten av en deflatert celle, er mindre enn ca. 20 mm Hg. Det mer generiske krav er at det trykk som utøves over den deflaterte celle, er mindre enn kapillartrykkterskelen.

Slik som foran angitt, er det kliniske understøttelses-system i stand til å understøtte et menneskelegeme uten bunn-berøring hverken i eller mellom de inflaterte celler. I en utførelse simuleres det menneskelige legeme av en sfærisk flate eller kuleflate. Spesielt kan følgende metode benyttes til å bestemme hvorvidt et klinisk understøttelsessystem er i stand til å understøtte et menneskelegeme uten bunnberøring: Metoden benytter en jigg som har et hode med en kuleflate med en diameter på 2,67 cm, idet hodet har en faktisk diameter på 7,5 cm. Jiggen har også en stang som er aksialt festet til hodet på den side som ligger motsatt av kuleflaten, idet stangen er tilpasset til å oppta vekter. Ved prøvemetoden anbringes jiggen på en flate av celler slik at jiggen er sentralt beliggende over en deflatert celle og understøttet av to tilstøtende, inflaterte celler. Vekter med et aksialt hull tilsettes deretter til jiggen ved benyttelse av stangen, inntil jiggens overflate kontakter den nedre overflate av den deflaterte celle. Ved dette tidspunkt må den totale vekt av jiggen være minst 2,5 kg. Under sådanne omstendigheter vil cellene i den kliniske understøttelsesinnret-ning ha en sådan form og størrelse at en vekt på 2,5 kg og med en sfærisk flate med en diameter på 2,67 cm anbrakt på den kliniske understøttelsesinnretning, ikke vil forårsake bunnbe-røring i den kliniske understøttelsesinnretning.

På fig. 9 a er en del av en menneske tor so som er generelt vist ved 40, vist på en madrass eller puteinnretning 41 med store, inflaterbare celler 42 av hvilke bare én er vist i tverrsnitt. Den inflaterbare celle 42 er vist å ha gått i bunnen i et område 43 som er det område av cellen som ligger direkte under torsoens 45 seteben 44, idet gassen i den inflaterte celle 42 er vist å ha blitt presset bort fra området 43 i hvilket cellen har gått i bunnen, i retning av pilene 45.

I motsetning til dette er torsoen 40 på fig. 9b vist på en madrassinnretning ifølge den foreliggende oppfinnelse. Madrassinnretningen omfatter et enkeltcellelag 46 av celler som er vist å være vekselvis inflaterte celler 47 og deflaterte celler 48. Laget av celler er festet til et fleksibelt, termo-elektrisk lag 49. I det fleksible, termoelektriske lag 49 er det anordnet en rekke oppvarmings- og avkjølingskretser 50, idet hver krets 50 er beliggende under enten en inflatert celle 47 eller en deflatert celle 48. I den viste utførelse oppvarmer oppvarmings- og avkjølingskretsene 50 under en inflatert celle 47 gassen i cellen, mens oppvarmings- og avkjølingskretsene 50 under en deflatert celle 48 avkjøler dampen i cellen. Det fleksible lag 49 er vist å være beliggende på et fiberlag 51. Slik som vist på fig. 9b, hviler torsoen på de inflaterte celler 47 og går ikke i bunnen og berører overflaten av de deflaterte celler 48. Det utøves således ikke noe trykk på torsoen som er beliggende over de deflaterte celler 48. Aktivering av oppvarmingskretsene under de deflaterte celler 48 og aktivering av avkjølingskretsene under de inflaterte celler 47 vil forårsake en reversering, slik at det parti av torsoen som nå er vist å være i kontakt med de inflaterte celler, vil komme ut av kontakt med cellene, og omvendt.

Madrassinnretningen ifølge oppfinnelsen fungerer under både kapillartrykkterskelen og topunkts-skjelningsterskelen, og gir dermed pasienten fordelene med øket blodsirkulasjon og redusert tendens til dannelse av liggesår, og gir på samme tid pasienten velvære. Madrassinnretningen er lett å benytte, særlig når en væske som er i stand til å gjennomgå en faseendring, benyttes for å sørge for inflatering og deflatering av cellene, og den kan rengjøres lettvint og drives på støyfri måte. I praktiske utførelser kan madrassinnretningen drives ved hjelp av en mikroprosessor og være transporterbar, dvs. den kan tilpasses for transporterbar anvendelse, f.eks. på rullestoler og andre transporterbare systemer, deriblant for lemmer og andre deler av legemet, hvilket gir pasienten mulighet for å være mobil. Væsken i cellene kan dessuten avkjøles, for å tillate avkjøling av hele eller en del av en persons legeme, f .eks. som et kjøleomslag for anvendelse ved kirurgi, eller av terapeutiske grunner.

Selv om understøttelsessystemene eller understøttelses-innretningene ifølge oppfinnelsen her er blitt generelt beskrevet i forbindelse med medisinske anvendelser, dvs. som madrassinn-retninger, må man være klar over at understøttelsesinnretningene kan benyttes i en rekke forskjellige former og for en rekke forskjellige sluttanvendelser. Ved mange sådanne sluttanvendelser vil systemene eller innretningene mer vanlig bli omtalt med andre navn, deriblant støttesystemer, seter, stoler og liknende. For eksempel kan de her beskrevne innretninger benyttes i sykepleien, og i transport- og rekreasjonsnæringer, og eksempler på sådanne omfatter fly-, personbil-, lastebil-, kontor- og hjemme-sitteplasser og andre sitteplasser.

Oppfinnelsen illustreres ved hjelp av følgende eksempler:

Eksempel I

Hull med sirkulært tverrsnitt og varierende diameter ble skåret i en rekke metallplater med forskjellig tykkelse. Hullenes diametre var som følger: 31,5 mm, 39,0 mm, 45,0 mm og 51,3 mm. Platene hadde tykkelser på 4,2 mm, 5,4 mm, 6,6 mm og 7,8 mm.

Setebenfremspringet til et menneske ble etter tur plassert over hvert av hullene. Mennesket var en frisk mann med en alder på 46 år, en høyde på 173 cm, en vekt på ca. 84 kg og med middels kroppsbygning. En trykkfølende anordning ble plassert i eller på den motsatte side av hullet, slik at det ønskede utslag ble oppnådd. Føleanordningen befant seg på en treplate, slik at det eventuelle trykk som ble utøvd av mennesket på anordningen, dvs. i planet for den motsatte side av hullet, kunne måles.

De oppnådde resultater er vist på fig. 5. I bare tre tilfeller unnlot personens setebenfremspring å utøve trykk, dvs. å gå i bunnen, nemlig 31,5 mm hullet med utslag (målt ved avstanden fra platens overflate til den trykkfølende anordning som var beliggende i hullet) på 6,6 og 7,8 mm, og 39,0 mm hullet med et utslag på 7,8 mm. For sådanne kombinasjoner av hulldia-meter og utslag inntraff således ikke bunnberøring. Celler med sådanne dimensjoner og med mindre diameter ville ikke resultere i bunnberøring for setebenfremspringet til det menneskelige subjekt som ble benyttet i dette eksempel.

I en rekke beslektede prøver ble celledimensjoner som vil understøtte et menneskelegeme i en rekke forskjellige stillinger, bestemt, f.eks. setebenet i sittestilling, den største lårknute liggende i sidestilling, og korsbenet og skulderbladet i ryggleie.

Sådanne prøver gir veiledning med hensyn til de celledimensjoner som er nødvendige for å hindre bunnberøring i de kliniske understøttelsessystemer eller understøttelsesinnret-ninger ifølge oppfinnelsen. De oppnådde resultater varierer med stillingen av det menneskelige legeme.

Eksempel II

Idet det ble benyttet prosedyrer som likner på de som er beskrevet i Eksempel I, bortsett fra at hullene var rektan-gulære hull, ble det utført en rekke prøver for å bestemme virkningen av cellegeometri på det trykk som utøves av setebens-knollformethet (ischial tuberosity). Ved alle prøver var platens tykkelse, dvs. utslaget, 8 mm. Hullene var innrettet i for-rest/bakerst-retningen (anterior/posterior direction), og hadde bredder i området fra 18 til 34 mm og lengder fra 20 til 100 mm. De oppnådde resultater er vist i fig. 6. Kapillartrykkterskelen på 32 mm er også vist i denne figur.

Eksempel III

Eksempel II ble gjentatt, idet det ble benyttet hull som var innrettet i tverretningen. De oppnådde resultater er vist i fig. 7.

Det vil innses at resultatene i Eksempel II viser at der hvor hullenes lange akse var innrettet i forrest/bakerst-ret-ningen, ga bare korte cellelengder på 20-36 mm med bredder på 18-34 mm trykk på mindre enn kapillartrykkterskelen. I motsetning til dette viser resultatene i Eksempel III at mye lengre celler kunne tolereres.

Eksempel IV

Det trykk som ble utøvd av en mann liggende i ryggleie på en madrass av den type som benyttes på sykehus, og på et kunstfiberlag som befant seg på madrassen, ble målt i et antall stillinger på både madrassen og laget, for å illustrere trykkprofilen til en pasient.

De oppnådde resultater er vist i fig. 8. De tre områder med høyt trykk som ble utøvd av mennesket, var, i synkende rekkefølge, seteballene, skuldrene og hodet. Anvendelsen av kunstfiberlaget på madrassen resulterte i en vesentlig reduksjon i det trykk som ble utøvd i ovennevnte, tre områder, idet denne reduksjon var så høy som ca. 60% i området for skuldrene, men trykket var likevel omtrent en størrelsesorden over kapillarter-skelnivået i alle tre stillinger.

Eksempel V

Tilbakegangen til den normale (forprøve)-hudtemperatur til en persons seteballer etter forskjellige tidsperioder i sittende stilling ble overvåket ved benyttelse av et termografisk kamera. Personen var en frisk mann med en alder på 43 år, en høyde på 173 cm, en vekt på ca. 84 kg og med middels kroppsbygning. Personen satt på en myk pute eller en madraésinnretning ifølge den foreliggende oppfinnelse som arbeidet med en syklustid på ti minutter i forskjellige tidsperioder, og deretter ble tiden for at hans hudtemperatur skulle gå tilbake til det normale overvåket ved benyttelse av et infrarødt, termografisk kamera av typen Agema, Model 870, med bildeanalyse.

De oppnådde resultater er vist i fig. 10. Da hudtemperaturen er direkte proporsjonal med blodstrøm i huden, er hudtemperaturens tilbakegang til normale verdier en indikator for blodsirkulasjonstilstanden i huden.

Resultatene viser at gjenvinnings- eller restitu-sj onstiden øket eksponentielt med lengden av sitteperioden. Resultatene viser dessuten at restitusjon fra å sitte på en madrassinnretning ifølge oppfinnelsen i 30 min. er nesten like rask som fra å sitte på den myke pute i 5 min., og betydelig bedre enn fra å sitte på puten i 7 min. Man vil legge merke til at regresjonslinjene gjennom dataene for putene ved 3 og 5 min., og for madrassinnretningen ifølge oppfinnelsen har en tendens til å konvergere ved ca. 6 min., mens derimot regresjonslinjene for data med puter ved lengre tidsperioder indikerer en vesentlig lengre restitusjonsperiode.

For optimal drift må tiden for tilbakegang til normal blodsirkulasjon i trykkavlastningsfasen over deflaterte celler i en madrassinnretning ifølge oppfinnelsen sammenpasses med trykkvarighetsfasen over inflaterte celler. Resultatene viser at en passende syklusfrekvens for en madrassinnretning ifølge oppfinnelsen for benyttelse av den ovenfor beskrevne person i sittestillingen, ville være omtrent 10 min.

Eksempel VI

Restitusjonen av hudtemperaturen til en persons sakral-eller kryssbenområde etter to timer i ryggleie ble overvåket med infrarød termografi. Personen var en frisk mann med en alder på 46 år, en høyde på 173 cm, en vekt på ca. 84 kg og med middels kroppsbygning. Personen ble plassert i ryggleie på en vanlig sykehusseng eller på en madrassinnretning ifølge oppfinnelsen som arbeidet på en 10 min. syklus. Etter en periode på to timer på sengen eller madrassen ble personen anbrakt i stilling på sin høyre side, for umiddelbar overvåkning av sakralområdet ved benyttelse av det termografiske kamera ifølge Eksempel V. Den gjennomsnittlige temperaturendring med tiden i forhold til kontrolltemperaturen for personen ble målt. De oppnådde resultater er vist i fig. 11.

Den termiske respons eller varmeresponsen etter totimersperioden på sykehussengen indikerer en erythema paratrimma, som vist ved den vedvarende stigning i temperatur i forhold til kontrollen. Erythema paratrimma er kjennetegnet ved en umiddelbar hudrødming og temperaturstigning etter en stase-periode over et trykkpunkt. Etter totimersperioden på madrassinnretningen ifølge oppfinnelsen nærmet derimot varmeresponsen seg normal temperatur etter 15 min., uten å fremkalle erythema paratrimma.

Claims (18)

1. Understøttelsesinnretning omfattende et antall separate celler (27; 47, 48) med valgt størrelse og form i et enkeltlag (21; 46), idet cellene (27; 47, 48) er dannet av et fleksibelt materiale som er tilstrekkelig ugjennomtrengelig for et fluidum som er inneholdt i cellene (27; 47, 48), slik at hver celle vekselvis og gjentatt kan inflateres og deflateres, KARAKTERISERT VED at cellene (27; 47, 48) har en sådan størrelse og form og en sådan mellomcelleavstand at avstanden mellom sentra av tilstø-tende, inflaterte celler, i minst den ene av understøttelses-innretningens (20) bredde- og lengderetning, er mindre enn den menneskelige topunkts-skjelningsterskei, at understøttelses-innretningen er i stand til å understøtte et menneskelegeme uten bunnberøring hverken i eller mellom de inflaterte celler, og at en deflatert celle (48), når understøttelsesinnretningen under-støtter et legeme, utøver et trykk på mindre enn den menneskelige, indre kapillartrykkterskel på legemet.

2. Understøttelsesinnretning ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at den også omfatter en anordning (28, 29; 50) for å inflatere og deflatere cellene (27; 47, 48).

3. Understøttelsesinnretning ifølge krav 1 eller 2, KARAKTERISERT VED at cellene (27; 47, 48) er i stand til å inflateres og deflateres uavhengig av hverandre.

4. Understøttelsesinnretning ifølge ett av kravene 1-3, KARAKTERISERT VED at fluidumet er en væske som er i stand til å fordampes for å inflatere cellene (27; 47, 48).

5. Understøttelsesinnretning ifølge krav 4, KARAKTERISERT VED at anordningen for å inflatere og deflatere cellene (27; 47, 48) er en oppvarmings- og avkjølingsanordning (28, 29; 50).

6. Understøttelsesinnretning ifølge krav 2 eller 3, hvor fluidumet er en gass, KARAKTERISERT VED at anordningen for å inflatere cellene er en kompressor.

7. Understøttelsesinnretning ifølge krav 2 eller 3, hvor fluidumet er en væske, KARAKTERISERT VED at anordningen for å inflatere og deflatere cellene er en hydraulisk anordning.

8. Understøttelsesinnretning ifølge ett av kravene 1-7, KARAKTERSIERT VED at hver celle (27; 47, 48) har en geometri som utelukker fullstendig sammenbrudd av cellen når den er deflatert.

9. Understøttelsesinnretning ifølge krav 8, KARAKTERISERT VED at anordningen for å inflatere cellene styres slik at når én celle (47) inflateres, deflateres en tilstøtende celle (48).

10. Understøttelsesinnretning ifølge ett av kravene 1-9, KARAKTERISERT VED at avstanden mellom tilstøtende, inflaterte celler (27) er mindre enn 30 mm.

11. Understøttelsesinnretning ifølge ett av kravene 1-10, KARAKTERISERT VED at cellene (27; 47, 48) inflateres og deflateres ved benyttelse av en simulert bølgebevegelse over understøt-telsesinnretningen.

12. Understøttelsesinnretning ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at den i rekkefølge omfatter (a) enkeltlaget (21; 46) av separate celler (27; 47, 48), (b) en anordning (28, 29; 50) for å inflatere og def latere cellene (27; 47, 48), (c) et lag av støtdempningsmateriale (23; 51), og (d) et lag (24) av et materiale med høy friksjonskoeffisient.

13. Understøttelsesinnretning ifølge ett av kravene 1-12, KARAKTERISERT VED at cellene (27; 47, 48) har en sådan form og størrelse at en vekt på 2,5 kg, og med en sfærisk flate med en diameter på 2,67 cm anbrakt på understøttelsesinnretningen, ikke vil forårsake bunnberøring i understøttelsesinnretningen.

14. Understøttelsesinnretning ifølge ett av kravene 1-13, KARAKTERISERT VED at et vevnadslag (25) er beliggende over laget (21) av fleksibelt materiale, idet vevnadslaget (25) befinner seg mellom et fuktighetsabsorpsjonslag (26) og laget (21) av fleksibelt materiale.

15. Understøttelsesinnretning ifølge ett av kravene 1-14, KARAKTERISERT VED at fluidumet er et fluorkarbon eller en blanding av fluorkarboner.

16. Understøttelsesinnretning ifølge ett av kravene 1-14, KARAKTERISERT VED at fluidumet er en miljømessig akseptabel erstatning for et fluorkarbon.

17. Understøttelsesinnretning ifølge ett av kravene 2-16, KARAKTERISERT VED at anordningen for å inflatere og deflatere cellene (27; 47, 48) har en syklustid som fremmer gjenopprettelse av normal mikrosirkulasjon i menneskehud mens cellene deflateres.

18. Celle som er egnet for vekselvis inflatering og deflatering, KARAKTERISERT VED at den er dannet av et fleksibelt, ugjennomtrengelig, termoplastisk materiale og inneholder et inert fluidum med et kokepunkt i området 0-50°C, fortrinnsvis 20-34°C, idet cellen (27; 47, 48) dessuten har en anordning (28, 29; 50) for å oppvarme og/eller avkjøle fluidumet.