NO174757B - Ur med innebygget antenne - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en innretning for tids-indikasjon, her kalt ur, utformet for å bæres på en kroppsdel med tilnærmet sylindrisk form, såsom rundt en persons håndledd eller foran på personen, f.eks. på brystet, og oppfinnelsens ur har en antenne innrettet for å fange opp et utstrålt elektromagnetisk felt som inneholder informasjon, en urkasse, en bunn, minst ett glass, tidsangivelsesorganer og en innebygget radiomottaker i miniatyrutførelse, innrettet for å motta informasjonssignaler fra det elektromagnetiske felt via antennen og trekke ut oppfattbar informasjon fra disse signaler for presentasjon for urbæreren. Antennen er på i og for seg kjent måte anbrakt innenfor urkassens ytre flater.

Det har allerede ved en rekke anledninger blitt pre-sentert ur med antenne og mottaker for å fange opp utsendte radiosignaler. I de tilfeller hvor uret antar formen av et armbåndsur har antennen generelt blitt plassert i urremmen eller lenken, og dette er vist og beskrevet i f.eks. patent-skriftene FR-A-1 207 640, EP-A-0 100 639, EP-A-0 125 930, EP-A-0 184 606 og WO-A-86/03645. Å plassere en antenne i et armbånsurs lenke gir imidlertid forbindelsesproblemer for over-gangen mellom antennen og mottakeren i urkassen, idet lenken må kunne beveges ganske mye i forhold til denne. Vanligvis er urlenken festet til urkassen med fjærspente stifter. Over-gangen mellom den ledende antenne og urkassen gir altså kon-struksjonsproblemer som har ført til løsninger som slett ikke alltid har vært enkle. I overgangsområdet blir lederne påkjent mekanisk og kan ta skade eller brytes av etter kortere eller lengre tid, dersom det ikke er sørget for foranstaltninger for å hindre slike brudd. Disse foranstaltninger kan være omfattende og medføre vanskeligheter ved bytte av lenke, og et

>slikt lenkebytte har også sin begrensning, siden lenken er spesialbygget for å bære antennen, slik at en hvilken som helst lenke på markedet ikke kan benyttes på tilsvarende måte.

Å bygge inn en miniatyrmottaker med sin antenne i en liten kapsel eller eske som bæres av en person, er allerede skjent fra den senere tid. En mottaker av fabrikasjon Motorola, USA er f.eks. bygget inn i en kapsel med fyllepennform og

som en slik utrustet med en bæreklype som tjener til feste av mottakeren på et klesplagg, f.eks. i en lomme. Denne mottaker markedsføres under benevnelsen "Sensar". Philips, Holland, markedsfører også en mottaker av lignende type, utformet

som et langstrakt prisme og også forsynt med en bæreinnret-ning for feste på et klesplagg. Benevnelsen er "Pager 32 B", og den komplette mottaker har en lengde på ca. 10 cm og et tverrmål på ca. 2 x 2 cm.

Mottakere såsom de nevnt ovenfor har tilstrekkelig store dimensjoner til at antenneplasseringen ikke volder uoverstigelige problemer. Man vil imidlertid måtte innrømme at det å plassere en antenne i en urkasse med normal størrelse og som er ment å bæres synlig i form av et armbåndsur eller utført som et hengesmykke (anhengsur), gir adskillig større problemer på grunn av den langt mindre plass som står til rådighet for antennen.

Forsøk i så måte har imidlertid sett dagens lys, og det vises i den anledning til FR-A-2 505 105 (US-A-4 419 770) som beskriver en radiomottaker for AM (amplitudemodulerte signaler), forsynt med en PLL-syntetisator (med faselåst til-bakekoblingssløyfe) som lokaloscillator. Mottakeren er kom-binert med et elektronisk urverk og har en antenne i form av en stav plassert i urkassen, idet staven er avrundet for å passe til håndleddets bue. Patentskriftets figurer viser klart at staven er plassert slik at den strekker seg på .-tvers av remmen eller lenken som bærer mottakeren, hvorved antennen hovedsakelig kommer til å oppta den magnetiske feltkomponent som går langs den tilnærmede sylinder som håndleddet danner. Imidlertid er et slikt forhold ikke særlig gunstig, hvilket vil fremgå av beskrivelsen av den foreliggende oppfinnelse og som følger senere.

Det engelske sammendrag av JP-A-52-48 364, tilgjenge-lig i "Patent Abstracts of Japan", vol. 1, nr. 116, 4.10.77, s. 4486 E77, beskriver et ur med en antenne utformet som en enkelt leder på undersiden av urets glass. Man har imidlertid funnet at en slik antenne ikke er særlig effektiv i det fre-kvensområde som vil være aktuelt, hvis antennen ikke i tillegg er koblet til ytterligere ledere for å danne en kapasitiv antenne som da kan fange opp en del av det elektriske felt som går radialt i forhold til en sylinderformet kroppsdel såsom et håndledd.

For å frembringe et brukbart signal på mottakerens inngang må det tas visse forholdsregler, og dette er nettopp hensikten med den foreliggende oppfinnelse som særlig tar sikte på å plassere antennen i uret slik at den magnetiske feltkomponent Hø som går tangenti alt langs overflaten av den sylindriske kroppsdel som bærer uret, eller alternativt den elektriske feltkomponent E^, som går radialt i forhold til overflaten av denne kroppsdel, eller også en kombinasjon av disse to feltkomponenter av det elektromagnetiske felt E, H (idet H på vanlig måte angir det magnetiske felt, mens E angir det elektriske felt) ., blir fanget opp.

Nærmere bestemt kjennetegnes den foreliggende oppfinnelse av de trekk som fremgår av karakteristikken i de etterfølgende krav 1, 6 og 8, og hvor nærmere enkeltheter fremgår av disse kravs underkrav.

Oppfinnelsen vil lettere kunne forstås ved gjennom-gåelse av den nå følgende detaljbeskrivelse som støtter seg til de tilhørende illustrasjoner av utførelseseksempler, og hvor fig. 1 viser et sylindrisk legeme som simulerer en sylindrisk menneskelig kroppsdel og hvor et elektromagnetisk felts to feltkomponenter er antydet, fig. 2 viser et håndledd med et armbåndsur og de samme to feltkomponenter i nærheten av dette, fig. 3 viser hvordan en induktiv antenne er plassert inne i armbåndsuret ifølge oppfinnelsen, fig. 4 viser hvordan en kapasitiv antenne er anordnet inne i dette armbåndsur, fig. 5 viser skjematisk en mann som bærer et ur på brystet, og hvor det elektromagnetiske felts magnetiske tangentialkomponent og elektriske radialkomponent likeledes er antydet, fig. 6 viser et grunnriss av oppfinnelsens ur i armbåndsurutførelse, tilsvarende en første utførelsesform av oppfinnelsen, fig. 7 viser et snitt i samsvar med linjen VII-VII på fig. 6, fig. 8 viser et grunnriss av et armbåndsur i samsvar med en andre utførelsesform av oppfinnelsen, fig. 9 viser et utsnitt i samsvar med linjen IX-IX på fig. 8, og fig. 10 viser et forenklet elektrisk koblingsskjerna for hvordan en induktiv antenne kan kobles kapasitivt til en mottaker.

De lover som bestemmer utbredelsen av et elektromagnetisk felt i det tomme rom beskrives av Maxwells lignin-ger for sammenhengen mellom et slikt felts magnetiske og elektriske feltkomponenter, idet disse danner ortogonale felt-komponentpar. Ligningene uttrykker det faktum at et tids-varierende elektrisk felt genererer et magnetisk dreiefelt og omvendt. For å fange opp et slikt elektromagnetisk felt benyttes da gjerne en kapasitiv antenne for å fange opp det elektriske felt, mens det magnetiske felt kan fanges opp av en induktiv antenne. En kapasitiv antenne antar formen av to elektroder som holdes adskilt av et diélektrikum, mens en induktiv antenne i prinsippet danner en lukket sløyfe, og særlig kan antennen anta form av en spole med flere vindinger. Det adskillende diélektrikum er per definisjon et isolerende medium som skiller de to elektroder, og dielektrikumet kan være luft. For å oppta størst mulig av det elektriske felt bør den kapasitive antennes elektroder plasseres normalt på pola-risasjonsretningen for det elektriske felt, og tilsvarende bør en induktiv antenne plasseres slik at antennesløyfens eller -spolens gjennomgående akse får samme retning som det magnetiske felts polarisasjonsretning.

Foreliggende oppfinnelse angår særlig en tidsindi-kerende innretning, her kalt et ur, tiltenkt å bæres på en sylindrisk del av en persons kropp, og i og med at uret også omfatter en mottaker for å trekke ut oppfattbar informasjon fra et innfallende elektromagnetisk felt, er det meget viktig å forstå hvordan et legeme påvirker et slikt felt. Det er nemlig kjent at både størrelse og retning av et elektromagnetisk felt blir betraktelig omdannet i nærheten av et menneskelig legeme, særlig for frekvenser innen VHF-området (30-300 MHz) og i det minste den nedre del av UHF-området (300-3000 MHz), hovedsakelig på grunn av at legemets dielektriske egenskaper er svært forskjellige fra luftens.

Som et forsøk har man studert hvordan et elektromagnetisk felt omdannes i nærheten av et menneske ved å benytte en modell slik som vist på fig. 1. Denne modell er en sylinder 1 med høyde 180 cm og diameter 25 cm. En god simulering opp-nås ved å fylle sylinderen med en oppløsning av glykolethan-diol og koksalt oppløst i destillert vann, idet dielektri-sitetskonstanten for en slik væskeblanding ganske nær tilsvarer den gjennomsnittlige dielektrisitetskonstant for et menneske.

Et større antall målinger utført i tilknytning til utviklingen av den foreliggende oppfinnelse har gitt følgende tre konklusjoner, under den forutsetning at den sylindriske

modell påtrykkes et vertikalpolarisert elektromagnetisk felt:

- I en avstand r < 15 cm fra legemets eller modellens overflate går det elektriske felt tilnærmet radialt, dvs. normalt i forhold til overflaten. Det elektriske felt E representeres altså hovedsakelig av sin radiale feltkomponent Er. - I en avstand r < 15 cm fra legemets eller modellens overflate er det magnetiske felt hovedsakelig asimutisk eller tangentialt rettet, dvs. at de magnetiske feltlinjer tilnærmet danner sirkler rundt sylinderens 1 sentrale lengdeakse Z, og det magnetiske felt H er følgelig hovedsakelig represen-tert ved sin tangentialkomponent Hø , og at

- feltkomponentene Er og Hø er temmelig uavhengig

av vinkelen 4> , hvilket innebærer at feltet blir det man kal-ler "kvasiomnidireksjonalt" i plan normalt på lengdeaksen Z, enten det gjelder den rent sylindriske modell, en stående person, eller en sylindrisk legemsdel.

Det elektriske og det magnetiske felt i det kombi-nerte elektromagnetiske har likevel også andre komponenter, men i denne sammenheng spiller ikke disse komponenter så stor rolle. Det gjelder altså det magnetiske felts radiale hhv. langsgående komponent, og det elektriske felts tangentiale hhv. langsgående komponent ., idet den langsgående komponent er den som går parallelt med modellens lengdeakse Z. En typisk måling av disse sekundære feltkomponenter ga f.eks. en magnetisk radialt rettet feltkomponent som var mellom 6 - 8 dB lavere enn hovedkomponenten Hø i tangential retning.

Tilsvarende målinger er også blitt utført for å finne feltfordelingen i nærheten av personers underarm eller håndledd, i en rekke stillinger av armen i forhold til kroppen. Unntatt én stilling har samtlige gitt samme resultat som det angitt ovenfor og altså bekreftet dominansen av feltkomponentene E og Hø også for underarmen eller håndleddet. Den stilling som danner unntaket er den hvor armen holdes

bøyd inn mot brystet. I det spesielle tilfelle er det den langsgående magnetiske feltkomponent som dominerer, siden det dannes en kobling med tangentialkomponenten Hø rundt personens torso (brystet). Imidlertid er den elektriske hovedfelt-komponent også i dette tilfelle E^..

De betraktninger som er skissert ovenfor gir viktige fakta å bygge på, for å kunne utforme et ur ifølge oppfinnelsen, særlig innrettet for å kunne fange opp maksimalt fra et elektromagnetisk felt, enten den magnetiske tangentialkomponent Hø eller den elektriske radialkomponent E , samtidig med at uret kan bæres på normal måte rundt håndleddet eller på brystet. Fig. 2 viser nettopp en persons underarm, hånd og håndledd, med et armbåndsur 4 med en urkasse 2 og en rem eller lenke 3. Det elektromagnetiske felts E, H dominerende feltkomponenter E (radialkomponenten) og Hø (azimut- eller tangentialkomponenten) er inntegnet. Fig. 5 viser en skisse av et menneske med et ur 5 som bæres på brystet, f.eks. utført som et hengesmykke eller anheng, og også dette ur har en urkasse 2 og henger rundt personens hals med en lenke, snor eller et kjede 6. Feltkomponentene Er og Hø er også her de dominerende og går hovedsakelig slik som skissert på figuren.

Det fremgår av feltlinjene på fig. 2 og 5 at den magnetiske tangentialfeltkomponent Hø går gjennom urkassen fra siden, og følgelig må den antenne som maksimalt skal kunne fange opp signaler fra magnetfeltet danne en sløyfe, f.eks. i form av en spole med én eller flere vindinger og med spoleaksen parallelt med urkassens bunn.

Fig. 3 viser oppfinnelsens ur i form av et armbåndsur gjennomskåret slik at man kan se urets induktive antenne 7 inne i urkassen 2. Antennen er skissemessig vist som en spole med en enkelt sløyfe og tilkoblet en liten mottaker 8 inne i urkassen. Det er viktig å merke seg at spoleaksen i tillegg til å ligge parallelt med urkassens bunn også må gå parallelt med urlenkens 3 lengderetning på oversiden av håndleddet, eller den retning som urlenken har når uret tas av, urlenken åpnes og ur med lenke legges flatt ned.

I tilfelle uret bæres hengende slik som vist på fig. 5 må også antennespoleaksen, her ikke vist, gå parallelt med både urkassens bunn og ligge horisontalt, dvs. normalt på den nederste del av kjeden 6 som der hovedsakelig går vertikalt.

Den første utførelsesform av oppfinnelsen tar sikte på å fange opp tangentialkomponenten av magnetfeltet slik som utredet ovenfor i prinsipp, og denne utførelsesform er som et

armbåndsur vist på fig. 6 og 7.

Fig. 6 viser dette armbåndsur ovenfra, med sin urkasse 2 og lenke 3, mens fig. 7 viser et utsnitt i samsvar med linjen VII-VII på fig. 6. Uret påtrykkes den magnetiske tangentialkomponent Hø . For å fange opp mest mulig av denne komponent har uret en induktiv antenne 7 som i dette eksempel er utformet som en spole med fem vindinger 11, hver bestående av to lederstykker 9 og 12 som er forbundet butt i butt med kontaktelementer 13. Som fig. 7 viser er det første lederstykke 12 en metalltråd som er innstøpt i urkassens 2 bunn 14, mens det andre lederstykke 12 er en leder framkommet ved metallisering på innsiden av urets glass 10. Kontaktelementet 13 er i dette tilfelle fleksibelt og kan være bygget opp som en "rekkekontakt" med flere kontaktelementer, f.eks. som den kontaktrekke som markedsføres under benevnelsen "Zébra"<®>. Kontaktelementets 13 overflate 15, 16 er elektrisk forbundet med inngangen av en miniatyrisert mottaker (ikke vist) som ligger inne i urkassen 2, og uret har naturligvis også konvensjonelle tidsangivelsesorganer i form av et urverk 17, en urskive 18 og f.eks. visere 19 som vist. For drift av både urverket og urets mottaker kan urkassen romme en battericelle, f.eks. i en holder som kan trekkes ut fra siden av urkassen eller som er anordnet i bunnen. I siste tilfelle går lederstykkene 12 gjennom det deksel som gir adgang til batteriholderen og er på lignende måte som beskrevet ovenfor forbundet med de lederstykker som ligger innstøpt i selve bunnen med kontaktelementer.

Oppfinnelsen er imidlertid ikke begrenset til denne ene utførelsesform, og de kontaktelementer som forbinder de enkelte lederstykker kan også f.eks. dannes av loddeforbindel-ser. Lederstykket 9 utført ved metallisering kan både ligge utenpå glasset og være innstøpt i dette. På samme måte kan lederstykket 12 være delvis innstøpt i urkassens bunn 14

(fig. 7) eller anordnet på bunnens overflate.

Fig. 2 og 5 viser også det elektriske felts radialkomponent E tilnærmet normalt på urkassens hovedplan for glasset og bunnen, og i et slikt tilfelle hvor antennen er innrettet for å oppta denne elektriske feltkomponent består

den av to hovedsakelig plane elektroder som ligger adskilt med et diélektrikum og er plassert parallelt med urkassens bunn.

Når det gjelder et ur i armbåndsur-utførelse viser fig. 4 skjematisk hvordan en slik kapasitiv antenne 50 er anordnet i urets urkasse 2. Antennen har her to elektroder 20

og 21, og disse er forbundet med en mottaker 8 i miniatyr-utførelse.

I det tilfelle hvor uret er i form av et anhengsur

5 med kjede 6 forstår man ut fra fig. 5 at antennens elektroder (ikke vist) også må være anordnet parallelt med et hovedplan for urkassens 2 glass eller bunn.

Den andre utførelsesform av oppfinnelsen og som tar sikte på å fange opp den elektriske radialkomponent i det elektromagnetiske felt, er vist i form av et armbåndsur sett fra oversiden og i delvis snitt på henholdsvis fig. 8 og 9. Fig. 8 viser uret med sin urkasse 2 og rem eller lenke 3, og fig. 9 viser nærmere detaljer inne i uret, idet figuren viser et utsnitt i samsvar med linjen IX-IX på fig. 8. Uret påtrykkes den elektriske radialfeltkomponent Er som indikert med henholdsvis kryssringen på fig. 8 (som indikerer en elektrisk feltlinje som går inn mot papirets plan) og en pil på fig. 9 (som viser et felt som går motsatt vei). For å kunne fange opp denne komponent har armbåndsuret i denne .utførelse en kapasitiv antenne som består av to motstående elektroder 20

og 21, idet den første elektrode 20 er dannet ved metallisering av et rammeparti rundt glassets omkrets, mens den andre elektrode 21 er en metallplate i bunnen, selve bunnen eller, slik det er vist på fig. 9, en metallfolie som er lagt på

et bunndeksel 32 av plast. På denne måte kommer elektrodene 20 og 21 til å ligge parallelt og i alle fall delvis overfor hverandre, slik at de danner en kondensator som kan oppta det elektriske felts radialkomponent E rhovedsakelig rettet normalt på elektrodenes plan. Elektrodene hviler i en ramme 33 av elektrisk isolasjonsmateriale og er tilkoblet inngangen på en her ikke vist mottaker inne i urkassen 2 som i tillegg på vanlig måte rommer urets tidsangivelsesorganer : Urverket 17, urskiven 18 og f.eks. visere 19. Forbindelsen mellom elektrodene 20, 21 og mottakerinngangen kan f.eks. være ut-ført som fjærende kontaktforbindelser slik som beskrevet og vist i EP-B-0 041 245 (US-A-4 523 856).

Oppfinnelsen er naturligvis ikke begrenset til akkurat denne form for utførelse av et ur med antenne og mottaker, det vesentlige er at elektroden 20 må befinne seg en viss avstand fra den andre elektrode 21 og ha en viss overflate anordnet overfor den andre elektrodes overflate. Så-ledes kan den første elektrode 20 ha en overflate som i vesent-lig grad helt tilsvarer elektrodens 21 overflate, dersom elektroden 20 befinner seg på undersiden av urskiven 18. I enkelte tilfeller kan elektroden 20 danne selve urskiven med f.eks. urets visere montert på oversiden og eventuelt gjennom-brutt av et vindu som overfor brukeren er tiltenkt presentasjon av mottatt informasjon, f.eks. en melding som skal over-føres, kanskje i form av et telefonnummer som skal ringes, tidspunkt og sted for et stevnemøte etc. Den rammeformede elektrode 20 vist på fig. 8 kan også være oppsplittet eller ha serpentinform.

Fig. 10 viser et mulig koblingsskjerna for en induktiv antenne 7 slik den er kapasitivt koblet til en mottaker 8. Mottakeren kan i dette tilfelle være mottakeren UAA 2033 fra Philips, Holland, og i det viste tilfelle er antennen formet som en spole med flere vindinger og ligger balansert i forhold til mottakeren. Signaloverføringen fra antennen skjer over den kapasitive spenningsdeler som dannes av to kondensatorer og C2, hver med kapasitet omkring 4 pF. Andre måter å

koble på kan også tenkes, enten antennen og mottakeren er balansert eller ikke.

Det fremgår hvordan den magnetiske tangentialkomponent H^ eller den elektriske radialfeltkomponent Er henholdsvis kan opptas av en induktiv eller en kapasitiv antenne, og det er klart at den foreliggende oppfinnelse ikke er begrenset til bare å kunne oppta én av disse komponenter med utelukkelse av den andre, men at det antennesystem som oppfinnelsens ur benytter også kan være innrettet for å oppta begge disse feltkomponenter samtidig, idet det elektromagnetiske felt nød-vendigvis må inneholde begge. I slike tilfeller utstyres uret både med en kapasitiv og en induktiv antenne, gjerne i samsvar med det som er beskrevet ovenfor. Man vil forstå at et slikt arrangement kan vise seg fordelaktig både når det gjelder amplituden av det signal som antennen trekker ut av feltet og ved at begge antennene kan kobles i parallell slik at den ene kan tjene til avstemmingselement for den andre, hvilket gir mulighet til å forenkle mottakerens inngangskrets.

Claims (9)

1. Ur (4, 5) for å bæres på en sylindrisk del (1) av en persons kropp, såsom rundt håndleddet eller på brystet, omfattende en antenne (7, 50) for å fange opp et utstrålt informasjonsbærende elektromagnetisk felt (E, H), en urkasse (2) med en bunn (14, 32), minst ett glass (10) , tidsangivelsesorganer (17, 18, 19), og en innebygget radiomottaker (8) innrettet for å motta informasjonssignaler fra det elektromagnetiske felt (E, H) via antennen (7, 50) og trekke ut oppfattbar informasjon fra disse signaler for presentasjon for urbæreren, idet antennen er anbrakt innenfor urkassens ytre flater, KARAKTERISERT VED at antennen (7) omfatter en spole med minst én sløyfe eller vinding (11) og innrettet for å fange opp den magnetiske feltkomponent (H0) som går tangentialt langs den sylindriske kroppsdels (1) overflate, idet spolens (sentrale lengde-) akse ligger parallelt med urkassens (2) bunn (14).

2. Ur ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at det er et armbåndsur (4) med rem eller lenke (3) og at spoleaksen i tillegg ligger parallelt med lenkens lengderetning når uret med lenke er lagt flatt.

3. Ur ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at det danner et hengesmykke- eller anhengsur (5) med kjede (6) og at spoleaksen i tillegg ligger normalt på urkjedets tilnærmet vertikale bære-retning.

4. Ur ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at den ene eller hver vinding (11) i spolen omfatter flere lederstykker (9, 12) som er forbundet butt i butt ved hjelp av kontaktelementer (13).

5. Ur ifølge krav 4, KARAKTERISERT VED at hver vinding (11) har et første lederstykke (12) innstøpt i urkassens bunn (14), og et andre lederstykke (9) i form av en lederstripe metallisert på glassets (10) underside, og at kontaktelementet (13) som forbinder det første lederstykke med det andre butt i butt er et fleksibelt element lagt inn mellom glasset og bunnen.

6. Ur (4, 5) for å bæres på en sylindrisk del (1) av en persons kropp, såsom rundt håndleddet eller på brystet, omfattende en antenne (7, 50) for å fange opp et utstrålt, informasjonsbærende elektromagnetisk felt (E, H), en urkasse (2) med en bunn (14, 32), minst ett glass (10), tidsangivelsesorganer (17, 18, 19), og en innebygget radiomottaker (8) innrettet for å motta informasjonssignaler fra det elektromagnetiske felt (E, H) via antennen (7, 50) og trekke ut oppfattbar informasjon fra disse signaler for presentasjon for urbæreren, idet antennen er anbrakt innenfor urkassens ytre flater,KARAKTERISERT VED at antennen (50) omfatter en første (20) og en andre elektrode (21) som hovedsakelig er plane, parallelle og adskilte med et diélektrikum og innrettet for å fange opp den elektriske feltkomponent (Er) som går radialt i forhold til den sylindriske kroppsdel (1), og at elektrodene (20, 21) ligger parallelt med urkassens (2) bunn (32).

7. Ur ifølge krav 6, KARAKTERISERT VED at det er et armbåndsur (14) eller et anhengsur (5), at dets første elektrode (20) dannes av et metallelement pålagt under glasset, at dets andre elektrode (21) dannes av urkassens metallbunn, og at glasset og bunnen er festet til en ramme (33) av elektrisk isolerende materiale (fig. 9).

8. Ur (4, 5) for å bæres på en sylindrisk del (1) av en persons kropp, såsom rundt håndleddet eller på brystet, omfattende en antenne (7, 50) for å fange opp et utstrålt, informasjonsbærende elektromagnetisk felt (E,H), en urkasse (2) med en bunn (14, 32), minst ett glass (10), tidsangivelsesorganer (17, 18, 19), og en innebygget radiomottaker (8) innrettet for å motta informasjonssignaler fra det elektromagnetiske felt (E, H) via antennen (7, 50) og trekke ut oppfattbar informasjon fra disse signaler for presentasjon for urbæreren, idet antennen er anbrakt innenfor urkassens ytre flater, KARAKTERISERT VED at antennen omfatter kombinasjonen av en spole med minst én sløyfe eller vinding (11) og innrettet for å fange opp den magnetiske feltkomponent (H^) som går tangentialt langs den sylindriske kroppsdels (1) overflate, idet spolens (sentrale lengde-) akse ligger parallelt med urkassens (2) bunn (14), og en første (20) og en andre elektrode (21) som hovedsakelig er plane, parallelle og adskilte med et diélektrikum og innrettet for å fange opp den elektriske feltkomponent (Er) som går radialt i forhold til den sylindriske kroppsdel (1), og at elektrodene (20, 21) ligger parallelt med urkassens (2) bunn (32).

9. Ur ifølge krav 8, KARAKTERISERT VED at spolen og den første og andre elektrode er parallellkoblet.