NO173657B

NO173657B - Antiblokkemiddel, anvendelse derav, samt fremgangsmaate ved antiblokkingsbehandling

Info

Publication number: NO173657B
Application number: NO89891458A
Authority: NO
Inventors: Hiroshi Tamaru; Hiroyuki Miyazaki
Original assignee: Asahi Chemical Ind
Priority date: 1988-04-08
Filing date: 1989-04-07
Publication date: 1993-10-04
Also published as: FI891633A; EP0338350B1; NO173657C; EP0338350A2; JPH0249036A; JPH0550979B2; FI94869B; NO891458D0; DE68901057D1; DK167889A; AU3254189A; ES2030932T3; NO891458L; ZA892565B; ATE74155T1; EP0338350A3; FI94869C; DK174445B1; AU600406B2; FI891633A0

Description

BAKGRUNN FOR OPPFINNELSEN

Foreliggende oppfinnelse vedrører et forbedret antiblokkemiddel ("dusting treatment agent") for å gi glatthet mellom tilstøtende filmer av termoplastisk harpiks, spesielt en rørformet film av vinylidenkloridderivater. Videre vedrører den anvendelse av middelet for antiblokking av en vinylidenkloridderivatfilm samt fremgangsmåte ved antiblokkingsbehandling av rørformede filmer av vinylidenkloridharpiks.

BESKRIVELSE AV TEKNIKKENS STAND

Filmer av termoplastiske harpikser, spesielt rørformede filmer av vinylidenkloridharpiks, har i lang tid vært benyt-tet ved innpakning av matvarer såsom skinke, pølse og kokt fiskefarse. Disse filmer utsettes, spesielt i trinnet hvor de formes til en rørformet film, vanligvis for den såkalte antiblokkingsbehandling som omfatter påføring av stivelse eller uorganiske pulvere til den indre og/eller ytre overflate av den rørformede film, som deretter anvendes til innpakning. Denne behandling skjer fordi filmer av termoplastiske harpikser, inklusive polypropylenharpiks og poly-amidharpiks, særlig vinylidenkloridharpiks, har en tendens til å danne såkalt blokkering mellom filmoverflåtene, noe som resulterer i at det er vanskelig å skille filmene fra hverandre eller å åpne munningen av en rørformet film. Det bør derfor være en glatthet mellom tilstøtende filmer for å underlette håndteringen av dem.

Metoden som anvendes ved slik antiblokkingsbehandling, kan grovt sett inndeles i to grupper. Den ene er en tørrpulver-behandling som er beskrevet i EP 0018167, omfattende å innfø-re i en rørformet film, som beveger seg i form av en boble hvis begge ender er tett lukket ved hjelp av klemmende ruller, en antiblokkemiddelspreder (for uorganiske pulvere) som har en innebygget beholder inneholdende antiblokkeringsmid-delet, og å påføre det uorganiske pulver på innsiden av røret i en mengde som justeres ved et elektrisk signal fra utsiden. Den andre gruppen er en våtpulverbehandling, som beskrevet f.eks. i japansk patent 41-8871, 50-3411, 61-51321 (US-patent 4659532), som omfatter injeksjon av en vandig suspensjon av et uorganisk pulver i et rørformet emne ved det trinn som går forut for anvendelse av inflasjonsstrekking for å feste det uorganiske pulver til filmoverflaten.

Selv om begge disse antiblokkingsmetoder har både fordeler og ulemper, er de ikke egnet som antiblokkemiddel til bruk i nyere filmproduksjonstrinn med høy grad av effektivitet, og der fremstilte filmer kan ikke møte markedskravene til "lett handterlige produkter" og "nedsatt vrakprosent", hvilket er blitt mer og mer aktuelt i de senere år. I henhold til opp-finnernes syn, har førstnevnte tørrprosess følgende ulempe, selv om den har en stor fordel ved det at den ikke krever et ettertørkingstrinn: Det er meget vanskelig å holde en spreder i suspensjon slik at den er i god balanse med filmhastigheten inne i røret av en rørformet film som beveger seg i tett lukket tilstand, og følgelig bør sprederen og beholderen av uorganisk pulver nødvendigvis være små av størrelse og lette av vekt, noe som resulterer i at prosessen bare kan kjøres satsvis med kort behandlingstid (og således kan bare korte filmer fremstilles), og den har derfor lav produktivitet. Videre har tørrprosessen en annen ulempe ved det at når mengden av heftende pulver økes for å gjøre det lett å skille filmenlagene, vil fordelingen av pulver bli ujevn og forårsake forskjell i mulighetene til å skille dem.

I våtprosessen derimot er det springende punkt hvorvidt antiblokkemiddelet i seg selv har funksj on av kj ølevæske som anvendes - ved produksjon av rørformet film - i blåseemnet som befinner seg rett under ekstruderdysen og avgjør filmens utflatede bredde og avkjøler det indre av blåseemnet, og i tillegg i hvilken grad væsken som antiblokkemiddel har funksjonen av (1) å tillate undertrykkelse av de fysikalske og kjemiske endringer i behandlingsvæsken ved enkel regulering av den temperaturkontrollerte sirkulerende væskekonsentrasjon og utslipp og nytilførsel av en fastsatt mengde av tempera-turkontrollert væske, og (2) å sikre at det kontinuerlig over lengre tid opprettholdes en jevnt fordelt mengde av pulver som kleber til den rørformede film.

Når man vurderer utfra et slikt synspunkt, vil teknikkene beskrevet i (1) japansk patent 41-8871 og 50-34112 og (2) japansk patent 61-51321 alle til en viss grad oppfylle betingelsene angitt ovenfor. Disse teknikker har hittil faktisk vært anvendt i praksis i kommersielle produksjonstrinn.

I de nåværende filmfremstillingstrinn, hvor filmproduksjons-hastigheten pga krav til større arbeidseffektivitet økes f.eks. fra det tidligere nivå på ca 10 m/minutt til et nivå på 30 m/minutt i ett strekk og ytterligere til et enda høyere nivå varierende fra 35 til 60 m/minutt, presenterer behand-lingsblandingene beskrevet i (1) og (2) ovenfor følgende problemer: For det første, i trinnet hvor det dannes en væskekolonne som kan virke som en kjølevæske, kan behandlingsvæsken selv komme til å koke, noe som gjør det umulig å utføre et filmdannende trinn. Eller, selv om væskekolonnen kan dannes og det filmdannende trinn kan utføres ved passende valg av betingelsene, vil væsken koke, fordi den mengde av sirkulerende behandlingsvæske som er nødvendig for å forhin-dre koking, ikke kan sikres, siden væskekolonnens diameter er liten. Videre vil den store mengde av væske som behøves, selv om koking kan forhindres, ha dårlig innflytelse på væske-søylen, noe som medfører ujevn filmbredde.

Som resultat vil teknikkene beskrevet i (1) og (2) følgelig ha en begrensning ved at de bare kan anvendes ved fremstilling av filmer med en utflatet bredde på på 350 mm eller mer ved en filmdannende hastighet på 30 m/minutt, og de kan ikke anvendes ved fremstilling av filmer med utflatet bredde innenfor området 300 til 35 mm, hvilket utgjør hovedstør-relsene av rørformet film.

Når man på den annen side betrakter filmen fremstilt ved det materialiserte filmdannende trinn, har teknikkene beskrevet i (1) og (2) følgende problemer: De viser seg å være utilfreds-stillende når det gjelder å opprettholde en ensartet mengde av klebende pulver, og resultatet er store variasjoner i åpningsvilligheten og glattheten i filmen. Videre, når disse filmer anvendes til innpakning av kjøtt og gir pakkede produkter, iakttas en stor prosent brekkasje av posene, sannsynligvis pga skader som er oppstått i trinnet hvor filmen krympes.

Det nevnte fenomen hvor behandlingsvæsken begynner å koke når den virker som en kjølevæske er tilsynelatende i motsetning til beskrivelsen angitt i eksemplene i referansene (1) og (2) ovenfor. Fenomenet er imidlertid forståelig når man tar i betraktning den store varmemengde som overføres i det ekstruderte blåseemne, harpikstemperaturen som er godt over 170°C, øker opp til tre ganger eller mer med økningen av den film-dannende hastighet, mens kjølekapasiteten ikke kan økes tilstrekkelig til oppveie varmemengden.

OPPSUMMERING AV OPPFINNELSEN

Den første hemsikt med foreliggende oppfinnelse er å frembringe en film som kan oppfylle kravene til kvalitet (god åpningsvillighet og glatthet) som er nødvendig i nåværende situasjon i krympetrinnet, og som kan bidra til å minke prosenten av vrakede poser ved innpakning av varer. Den andre hensikt ved foreliggende oppfinnelse er å frembringe en filmfremstillingsfremgangsmåte som selv med de nåværende (eller fremtidige) nivåer av stadig voksende hastighet i filmdannelsen ikke begrenser den produserbare flate bredde og videre kan opprettholde en jevn mengde av klebende pulver over lang tid.

Kjernen i foreliggende oppfinnelse ligger i antiblokkemiddelet som angitt i krav l's ingress. Middelet kjennetegnes ved de egenskaper som er angitt i kravet karakteriserende del.

Når antiblokkemiddelet bringes i kontakt med en film, kleber det til filmoverflaten og gir glatthet og åpningsvillighet, slik at det kan anvendes til å gi overflateglatthet til forskjellige typer av termoplastiske filmer.

Det andre aspekt av oppfinnelsen vedrører anvendelse av antiblokkemiddelet for antiblokkingsbehandling av polyvinylidenkloridderivater.

Et tredje aspekt i foreliggende oppfinnelse er å frembringe en fremgangsmåte ved antiblokkingsbehandling av rørformede filmer av polyvinylidenkloridderivater.

KORT BESKRIVELSE AV TEGNINGENE

Fig. 1 er en skjematisk skisse som viser en prosess for fremstilling av rørformet film av et vinylidenkloridderivat for å illustrere fremgangsmåten for antiblokkingen ifølge oppfinnelsen. Figurene 2(a) og 2(b) er begge fotomikrografer (med en forstørrelse på 168x) som viser tilstanden av dispersjonen av et uorganisk antiblokkingspulver klebet i dispersjon på filmoverflaten; (a) refererer til eksempelet ifølge foreliggende oppfinnelse og (b) til sammenligningseksempelet. Figurene 3 og 4 er begge kurver som viser forandringen av mengden av antiblokkemiddelet vedheftende til filmen i en prosess for fremstilling av rørformet film i forhold til tiden.

DETALJERT BESKRIVELSE AV FORETRUKNE UTFØRELSESFORMER

Foreliggende oppfinnelse skal i det følgende beskrives i detalj under henvisning til tegningene.

Fig. 1 er en skjematisk skisse som eksemplifiserer en fremgangsmåte ved fremstilling av rørformet film av et vinylidenkloridderivat (det er også en generell produksjonsprosess) for å illustrere antiblokkingsmetoden ifølge foreliggende oppfinnelse.

I figur 1 blir vinylidenklorid-forbindelsen smeltet i en ekstruder (1) og ekstruderes som et rørformet blåse-emne (3) gjennom en ekstruderingsdyse (2) med en spalte i form av et rør til kjølebadet (4) og føres videre i en ustrukket form ved hjelp av føringsrullene (12) og (12'). Det rørformede blåse-emnet i kjølebadet (4) blir avkjølt fra utsiden med kaldt vann og bråkj ølt fra innsiden med en kj ølevæske som er ansvarlig for indre kjøling av blåse-emnet og bestemmelse av den flate bredden, hvorved dets krystalliser-ing blir undertrykt. Blåse-emnet blir klemt og snudd ved hjelp av føringsrullene (8) og (8') og føres via lederullen (9) til et varmt vannbad (11) forsynt med en lederulle (10), hvor temperaturen av blåse-emnet blir justert slik at det oppnås en lett strekkbar tilstand. Sonen mellom førings-rullene (12) og (12<1>) og føringsrullene ((14) og (14<1>) er strekksonen hvor blåse-emnet utsettes for biaksialt strekk med henholdsvis 3,5 - 4,2 folder i langsgående og tvers-gående retninger og former en rørformet film (13). Sonen mellom føringsrullene (14) og (14') og de endelige førings-rullene (15) og (15') representerer et slutt-trinn, hvor filmens egenskaper blir justert i henhold til de ønskede spesifikasjoner. Den rørformede filmen foldes opp ved føringsrullene (15) og (15') og tas opp på en rull (16) som gir en flat filmrull (17) som produkt.

Når den indre og/eller ytre overflate av den rørformet film utsettes for antiblokkingsbehandling i produksjonsprosessen beskrevet ovenfor, er det vanlig (se fig. 1) at den ytre overflate behandles enten i kjølebadet (4) eller i det varme vannbadet (11), og den indre oveerflate behandles enten i trinnet for det rørformede blåseemne (3), i trinnet når blåseemnet er mellom føringsrullene (8) og (8') og førings-rullene (12) og (12') eller i trinnet hvor filmen er mellom føringsrullene (14) og (14') og føringsrullene (15) og (15'). I slike tilfeller, når i det minste den indre overflatebehandlingen skjer i området med det rørformet blåse-emnet (3), oppnås muligheten for å utføre behandl-ingen i en automatisk, kontinuerlig operasjon f.eks. ved å tilføre frisk behandlingsvæske eller temperatur-kontroll-erende og sirkulerende væske gjennom et tilførselsrør (6) og materør (7) som er plassert slik at de føres gjennom kjernen av dysen (2) og derved undertrykker de kjemiske og fysiske endringer i behandlingsvæsken.

Det karakteristiske trekket ved fremgangsmåten i oppfinnelsen ligger i komponentene i det væskeformige antiblokke-behandlingsmiddelet (5) som samtidig kan virke som kjølevæske i det rørformede blåse-emnet.

For å fremstille beskrivelsen passende, vil først nødven-digheten av antiblokkemiddelet; som karakteriserer oppfinnelsens behandlingsmetode bli beskrevet under. Resultatene vist i tabell 1 (tilsvarende eksempel 1 og sammenlignende eksempel 1) vil lette forståelsen av beskrivelsen.

Behandlingsmiddelet i oppfinnelsen er en flytende blanding av komponentene A, B, C og D.

Grunnen til at en polyhydrisk alkohol med kokepkt. på 180<*>0 eller mer er valgt som komponent A, på tross av at det ikke er så mange -vandige komponenter at det behøves et etter-tørkingstrinn, har alkoholen en god affinitet for både uorganiske pulvere og vinylidenklorid-forbindelser, den er en væske som er kjemisk og fysikalsk stabil og har slike egenskaper at når den anvendes som kj ølevæske, ikke begynner å koke, noe som ville resultere i feil i filmdannelsen og ikke fører til ujevn filmbredde.

Grunnen til at de polyhydriske alkoholene med viskositet på 100 eps eller mindre ved 20"C og en spesifikk tetthet på 1-1,2 ved 20 °C, er valgt, er at slike alkoholer kan tilføre behandlingsvæsken egenskaper som tillater sirkulasjon av behandlingsvæsken ved enkel tilførsel og fjerning av væsken ved hjelp av rør, og væsken inneholder en nødvendig og tilstrekkelig mengde dispergert uorganisk pulver og videre tillater dannelse av et rørformet blåse-emnet i stabil form i kjølebadet mot vanntrykket på utsiden av blåse-emnet.

Grunnen til at det er valgt et amfotært eller ikke-ionisk overflateaktivt reagens som komponent B er å tilføre, ved en synergisk effekt med en vegetabilsk olje med spesifikk tetthet på 0.86 - 0.99 som komponent C, behandlingsmiddelet i oppfinnelsen en enestående funksjon som er karakteristisk for oppfinnelsen, nemlig funksjonen med å "sikre en jevn påføring av uorganisk pulver i en jevn og fint dispergert form på filmoverflaten" som beskrevet med referanse til figur 2(a).

I den væskeformige blandingen inneholdende komponentene A, B, C og D, har komponent D (uorganisk pulver) i komponent A (polyhydrisk alkohol) en slik form at enkeltpartikler med en vegetabilsk oljefilm på overflaten og grupper av slike partikler er dispergert i suspensjon i komponent A gjennom mediet av et dispergeringsmiddel, danner en behandlingsvæske hvor pulverpartiklene raskt danner enkeltpartikler og vanskelig gjennomgår separasjon og sedimentasjon. Pulver-gruppene som er dispergert i suspensjonen over, har en slik balanse av egenskaper at de lettere fester seg på filmoverflaten ved hjelp av komponent C, nemlig dispergerings-middelet for partiklene, enn å bli igjen i komponent A. Det å holde en slik balanse i dispersjonen skyldes antageligvis det amfotære eller ikke-ioniske overflateaktive stoffet, og omdannelse av partikkelgrupper til enkeltpartikler skjer antageligvis hovedsakelig på grunn av den vegetabilske oljen.

Grunnen til at uorganiske pulvere med midlere partikkeldiameter på 1 - 20 pm og en oljeabsorpsjon på 1 ml/g eller mindre er valgt som komponent D, er for å sikre at det uorganiske pulveret, når det skal plasseres tett på filmoverflaten i en forutbestemt mengde, fordeler seg jevnt som et sjikt av enkeltpartikler på hele overflaten og derved gir maksimal smøreevne (anti-blokking). Med andre ord, når partikkeldiameteren er for liten vil smøreevnen på grunn av rulling avta, men dersom partikkeldiameter er for stor vil antall partikler pr. enhet påført avta og de festede partiklene vil ha en større tendens til å falle av, noe som resulterer i en ujevn fordeling av festede partikler, og også separasjon og sedimentasjon av behandlingsvæsken påskyndes. Når pulverets oljeabsorpsjon er for stor vil det være nødvendig med en stor mengde vegetabilsk olje for å erholde dispersjon til enkeltpartikler. Uorganiske pulvere som inneholder store mengder vegetabilsk olje, kan vanskelig gi forbedret smøreevne og vil gi et slimete belegg på filmoverflaten hvor partiklene er festet. Grunnen til uorganiske pulvere velges som komponent D er at dersom de erstattes med f.eks. potetstivelse eller kornstivelse, er stivelsespulverne ikke istand til å sikre at den tilstrek-kelige mengde pulver festes på filmen, og videre at de sannsynligvis vil medføre separasjon og sedimentasjon, noe som resulterer i vansker med å opprettholde kontinuerlig føde og sirkulasjon.

Behandlingsvæsken i oppfinnelsen består vanligvis av 84 - 52 vekt% av komponent A, 0,5 - 4 vekt% av komponent B, 0,5 - 4 vekt% av komponent C og 15 - 40 vekt% av komponent D, basert på følgende resonnement: For å sikre at en tilstrekkelig mengde pulver fester seg til filmoverflaten når væsken kommer i kontakt med filmen, bør andelen av D være minst 15 vekt%. For å sikre stabil transport og sirkulasjon i form av en væskesuspensjon gjennom et rør, bør andelen av komponent D være maksimalt 40.vekt%. Andelen av komponent B og komponent C som er nødvendig for å dispergere komponent D i suspensjon i komponent A i en tilstand som tillater enkel omdannelse til enkeltpartikler, er henholdsvis 0,5 vekt%. Når disse komponenter overstiger 4 vekt%, vil det oppstå fenomen pga over-skuddstilsetning som omfatter f.eks. dannelse av oljefilm og resulterende begynnende separasjon pga reaggregering. For å oppnå bedre overensstemmelse mellom disse forhold, bør sammensetningen av behandlingsvæsken ligge i området 73 - 60 vekt% av komponent A, 1 - 2,5 vekt% av komponent B, 1 - 2,5 vekt% av komponent C og 25 - 35 vekt% av komponent D.

Bestemte eksempler på polyhydriske alkoholer som anvendes som komponent A inkluderer propylenglykol, polyetylenglykol med molekylvekt 400 eller mindre, dipropylenglykol, 1,2-propandiol og 1,3-butandiol. Propylenglykol er spesielt foretrukket blant disse på grunn av at den er utmerket for praktisk bruk.

De overflateaktive stoffene i komponent B er, når man tar hensyn til sikkerheten som matvaretilsetning, begrenset til f.eks. soyabønnefosfatid, sorbitan fettsyreester, glyserol fettsyreester og sukrose fettsyreester. Spesielt foretrukket av disse er et amfotært overflateaktivt stoff, spesielt soyabønnefosfatid.

Bestemte eksempler på vegetabilske oljer anvendt som komponent C inkluderer soyaolje, rapsfrø-olje, maisolje, bomullsfrø-olje, kokosnøtt-olje, saflor-olje, linsefrø-olje og sesamolje. Fra et økonomisk synspunkt foretrekkes soyaolje, rapsfrø-olje og maisolje.

Bestemte eksempler på uorganiske pulvere som tilfreds-stiller betingelsene for komponent D inkludere kalsium-karbonat (inkludert de som er dekket med natrium metafosfat, glyserol fettsyreestere eller lignende på overflaten), talkum, leire og kaolin. Spesielt foretrukket er kalsium-karbonat, fortrinnsvis de som gir en pH på 7 - 10 når det fremstilles en 5 masse-% vandig løsning. Oljeabsorpsjonen som det er referert til i oppfinnelsen er bestemt i henhold til metoden beskrevet i JIS K 5101.

Den beste virkning av behandlingsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse når man anvender ovennevnte antiblokkemiddel, er at både anvendeligheten av antiblokkingsbehandlingen i en prosess med høy filmdannelseshastighet og hvor det fremstilles en film (med mindre flat bredde) under anvendelse av en dyse med små dimensjoner, kan bli større. Denne virkning antas å komme av følgende faktorer: Behandlingsvæsken koker ikke så lett selv om den anvendes som kjølevæske. Videre kommer den mellom blåseemneoverflåtene, som kleber seg sammen ved fusjon, og presser dem fra hverandre. Væsken danner videre en sylindrisk væskekolonne i blåseemnet mot trykket av kjølevannet i kraft av sin høye spesifikke vekt. Den ovennevnte virkning er sannsynligvis basert på den synergistiske effekt av de tre nevnte faktorer.

Resultatene som er vist i tabell 3 (tilsvarende eksempel 3), angir virkningen av foreliggende oppfinnelse sammenlignet med teknikkens stand. Tabellen viser iakttatte endringene i "passende område for flat bredde" med antiblokkemidlene når filmdannelseshastigheten varieres (økes).

Resultatene i tabell 3 viser følgende : Selv blant kjente

antiblokkemidler . som inneholder vandige komponenter, visér sammensetningen representert ved beskrivelsen i japansk patent 41-8871 et bredt "passende område av flat bredde" ved en filmdannelses-hastighet på 10 m/minutt, men når hastigheten når 25 m/minutt,begynner væsken å koke ved dannelse av væskesøylen eller koking i væskesøylen som begynner i den nedre flate breddesiden, og reduserer det passende området. Når hastigheten når 30 m/minutt er det umulig med en stabil filmfremstilling i området for flat bredde på 400 mm eller mindre. På den andre siden viser behandlingsvæsken beskrevet i japansk patent 61-51321 bedre resultater enn den tidligere nevnte beskrevet i japansk patent 41-8871, men når filmdannelses-hastigheten når 30 m/minutt, kan den kun påføres filmer med en flat bredde på 3 50 mm eller mer, og når tas hensyn til ujevnheten i filmens flate bredde, vil det være vanskelig å påføre den

til filmer med en flat bredde på 400 mm eller mindre som anvendes som en rørformet film uten skjøter, og også vanskeligheter med å fremstille filmer med en flat bredde på 350 - 35 mm, som er vanlig brukt ved innpakning av kjøtt.

Antiblokkemiddelet i oppfinnelsen kan derimot påføres ved de samme hastigheter som nevnt over, til filmer med enhver flat bredde på 400 mm eller mindre og utviser dermed et vidt "passende område for flat bredde".

Tabell 4 viser resultatene av en sammenligning mellom oppfinnelsen og kjent teknikk utfra synspunktet "passende område for filmdannelses-hastighet", sammenligningene er gjort ved flate bredder på 100 mm og 300 mm. Resultatene bekrefter at antiblokkemidlene fra kjent teknikk fører til koking i væsjtesøyien og varierende flat bredde og dermed ikke kan anvendes ved økning av filmdannelseshastigheten til 30 m/minutt eller mer. Antiblokkemiddelet ifølge oppfinnelsen gjør det mulig å øke denne hastigheten over 40 m/minutt opp til 60 m/minutt.

Hvis man setter resultatene fra tabell 3 og 4 sammen, kan man se at fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen har den fordelen at den er istand til å stabilt produsere en film i hele breddeområdet under 400 mm, og anvendelse av slike filmer uten skjøter er vidt utbredt, fortrinnsvis i området 300 - 35 mm ved en høy filmdannelses-hastighet på 30 m/minutt eller mer, fortrinnsvis 35 m/minutt eller mer.

Forbedringen skyldes sannsynligvis det faktum at hoved-mediet i støvmiddel-blandingen ble endret fra "vandig" til "polyhydriske alkoholer" med kokepkt. på 180 °C eller høyere.

Filmen i henhold til oppfinnelsen har en gass-perme-abilitet på 80 cm<3> eller mindre, fortrinnsvis 75 cm<3> eller mindre, pr. m<2->24 timer*atm. ved 65 % relativt fuktighet (RH) ved 23 'C. Harpiksen som anvendes ved fremstilling av en slik film er av en slik beskaffenhet at den inneholder en høy andel komponenter av vinylidenklorid-forbindelser og en lav andel plastiserende midler og lignende, slik at de har lav plastisitet og gir en ekstremt høy harpikstemperatur av ekstrudert blåse-emne på 180 - 190 °C. Denne høye temperaturen til ekstrudert harpiks, sammen med en økt filmdannelses-hastighet virker til å påskynde koking av

behandlingsvæsken.Dette problemet kan også løses ved fremgangsmåten i oppfinnelsen.

Figur 3 er en kurve som viser endringer av mengden støvningsmiddel som er festet til filmen som funksjon av tiden i prosessen for fremstilling av en rørformet film ved å anvende oppfinnelsens fremgangsmåte. Ordinaten angir festet mengde og abscissen viser operasjonstiden (døgn). Den brutte linjen indikerer målverdier av festet mengde, hver prikk er målte verdier og symbolet * angir tidspunktet for tilførsel av en væske med forutbestemt konsentrasjon. Figur 3 viser klart at behandlingsvæsken i oppfinnelsen er i stand til å opprettholde en tilnærmet konstant mengde pulver festet til filmen for en lang periode, og middelverdien ligger ganske nært opp til målsetningen. Denne evnen viser at behandlingsvæsken i oppfinnelsen har stabile egenskaper hvor væsk;.,\ hverken forringes eller separeres og komponentene i væsken forbrukes og avtar i mengder som er nesten proporsjonale med behandlet filmareal. Denne evnen er en uvurderlig egenskap for stabil og økonomisk produksjon av lange filmer som-lett kan åpnes. Figur 4 viser for sammenligning mengden av festet støvningsmiddel som funksjon av tiden i en prosess for fremstilling av rørformede filmer ved kjent metode. Skalaer, symboler osv. er de samme som i figur 3.

Som figur 4 viser vil etter to døgn den nedadgående endring av mengde festet pulver reduseres ytterligere mot den nedre grensen og tilførsel av fremstilt væske for å kompensere for slike endringer medfører at middelverdien av festet mengde svinger sterkt, selv om den er vanskelig å opprettholde, ved en enkel operasjon ved kun å tilføre en væskeblanding med ønsket konsentrasjon, at mengden festet pulver er tilnærmet konstant over en lengre periode. Årsaken til dette, ved kjent behandlingsvæske, er sannsynligvis at pulverets sedimentasjonshastighet er høy og at væske-komponentene forbrukes og andelen reduseres med behandlet filmoverflate og dermed gir grunn til avvik i sammensetningen, noe som i sin tur videre vil øke pulverkom-ponentenes sedimentasj onshastighet.

I det følgende vil det bli beskrevet den rørformede filmen erholdt ved fremgangsmåten i oppfinnelsen.

Den behandlede overflaten til filmen over er påført ca. 0.15 - 0.35 g/m<2> av støvbehandlingsmiddelet som består av komponentene A, B, C og D. Når mengden av festet middel er mindre enn 0.15 g/m<2> er dette utilstrekkelig for å åpne filmen, mens mengder over 0.35 g/m<2> er uøkonomiske. Den tilsiktede mengden av festet middel kan settes, som en middelverdi, i henhold til hvor lett filmen kan åpnes ved forskjellige anvendelser av filmen og er vanligvis foretrukket i området 0.25 - 0.30 g/m<2>.

Andelen av de respektive komponenter i den festede støvbehandlingsmiddelet er vanligvis 40 - 10 vekt% av komponent A, 5 - 10 vekt % av komponent B, 5 - 10vekt% av komponent C og 50 - 70vekt% av komponent D (100 vekt% av totalt). Disse andelene er valgt for å oppnå en fullt tilfredsstillende mulighet for å åpne filmene ved de nevnte mengder festet middel. Komponentandelene i støvbehandlings-middelet i fremgangsmåten i oppfinnelsen velges ved å bestemme både mengden, middel festet på filmen og komponentandelene av festet middel beskrevet over. I henhold til dette vil ikke komponentandelene i festet middel nødven-digvis være i overensstemmelse med komponentandelene i behandlingsvæsken. Grunnen til dette er sannsynligvis at de respektive komponentene i middelet har forskjellig affinitet for filmen. For å sikre at sammensetningen i behandlingsvæsken holder seg jevn over en lang periode, er det viktig å komplettere komponentene slik at man holder balansen mellom mengdene av alle komponentene under hensyntagen til at enkelte komponenter forbrukes raskere enn andre.

Figurene 2(a) og 2(b) er fotografier (ved en forstørrelse på 168 X) som viser dispersjonsgraden av uorganisk pulver festet i dispersjon på filmoverflaten, (a) refererer til eksempelet i oppfinnelsen og (b) refererer til sammenlignende eksempel.

Ved sammenligning av figurene 2(a) og 2(b) ser man at figur 2(a) har jevnt og fint dispergerte partikler som er jevnt festet til filmen. Det antas at slik grad av festing er opphavet til effekten i oppfinnelsen ved "å opprettholde lett rivbar (lett å åpne) forbindelse mellom filmoverflåtene) . Med andre ord er det tydelig at ved kjente behandlinger er det rom for å øke mengden av festet pulver ved å fordele pulverpartiklene tett og jevnt som et enkelt sjikt på filmen, mens mengden av festet pulver i oppfinnelsens fremgangsmåte kan økes ved å fylle rommet og dermed øke glattheten( og dermed øke rivbarhet og åpningsmuligheter) mellom filmene.

Som et resultat av forbedrede åpningsmuligheter, har fremgangsmåten i oppfinnelsen den fordel at den er i stand til å løse følgende problem med filmkvalitet i kjent teknikk: i henhold til en fremgangsmåte som anvender et kjent behandlingsmiddel, har filmen som befinner seg i rullens midtparti dårlige åpningsmuligheter både på grunn av rulletrykket i en tykt rullet film og ved bløding av plastiserende middel og lignende etter lang tid etter fremstilling.

Denne typen filmer blir generelt anvendt i en av de to følgende metoder. I en metode, som anvender filmer i form av striper, blir den rørformede filmen kuttet opp i bestemte like lengder og et antall av kuttede filmer plasseres slik at de er tett forseglet i en ende. Hver flate film blir sugd fra begge sider og danner en åpnet rørformet film, som deretter fylles med innhold og den åpne ender forsegles og danner et rørformet pakket produkt. I den andre metode, som bruker en lang film, blir den lange filmen fylt med en bestemt mengde luft og dermed åpnet. Den åpnede rørformede filmen rynkes og knipes sammen mens den holdes i rørfasong. En film med en lengde på 40 - 50 m blir dermed foldet sammen til en lengde på 40 - 50 cm. Den foldede filmen plasseres ved roten av en stappemaskin (ekstruksjonsåpning for innhold). Filmen blir tatt opp mens rynkene glattes ut slik at den overensstemmer med volumet av det ekstruderte innholdet fra toppen av stapperen. Deretter klippes filmen med bestemte mellomrom og gir halvkontinuerlig innpakkede produkter.

De to beskrevne metodene krever begge en høy grad av åpningsmulighet og smøreevne fordi disse egenskapene innvirker sterkt på effektiviteten. Dårlige åpningsmuligheter og smøreevne medfører økt grad av brekkasje ved fremstilling av pakkede produkter og metoden som anvender lange filmer stiller dermed større krav til kvalitet. Grunnen til dette er at mekanisk, tvungen rynking er istand til å påføre filmen skader.

Tabell 5 (korresponderer med eksempel 5) er gitt for å vise at filmen i oppfinnelsen har utmerkede åpningsegen-skaper og smøreegenskaper, og sammenligner brekkasjen til en kjent film med filmen i oppfinnelsen ved metoden som anvender lange filmer. Sammenligningen er gjort på to nivåer. I et nivå er en film med lengde 40 m rynket sammen til en lengde på 65 cm ved en film-fødingshastighet på 100 m/min. I det andre nivået er en film med lengde 50 m rynket sammen til 50 cm og en film-fødingshastighet på 150 m/min. Fra resultatene i tabell 5 blir det bekreftet at mens kjente filmer viser en brekkasjeprosent på 1,8% ved mild rynking, vil filmen fremstilt ifølge oppfinnelsen ha en brekkasjeprosent som er så lav som 0 - 0,2%. En slik forskjell i virkningen av antiblokkemiddelet, vist som egenskaper hos filmen, er meget signifikant.

Uttrykket "vinylidenkloridderivat" som anvendes i beskrivelsen, er kopolymerer omfattende 85 - 97 vekt% vinylidenklorid og 15 - 3 vekt% av minst en monomer som er kopolymeriserbar med vinylidenklorid, f.eks. vinylklorid, akrylester, met-akrylsyreester, akrylnitril og vinylacetat, og eventuelt tilsatt 1-7 vekt% plastiserende middel, såsom dibutylsebacat, dioktyladipat og acetyltributylcitrat, og 0,5 - 3 vekt% stabilisator, såsom epoksydert vegetabilsk olje (soya, linse-frø), basert på harpiksmengden.

Eksempel

Før beskrivelse av selve eksempelet vil evalueringsmetoder og evalueringskriterier bli beskrevet.

(1) Mengde klebende antiblokkemiddel

Denne evalueres ved de to følgende typer målinger hvor alle filmrullene har en rullet lengde på 900 m erholdt i respektive eksperimenter.

(1)-1. Mengde klebende antiblokkemiddel X

Siden en øket mengde antiblokkemiddel som kleber til filmen, effektivt øker filmens åpningsviIlignet, ble mengden av klebende antiblokkemiddel X bestemt ved følgende metode for å bestemme filmens åpningsvillighet. Metoden er som følger: Fem 20 cm lange prøvebiter kuttes ut fra overflateskiktet av en erholdt filmrull. Prøvebitens ytre overflate tørkes grundig av og veies. Denne vekt kalles vekt A. Deretter skjæres prøvebitens side opp, antiblokkemiddelet på den indre overflate av filmen tørkes omhyggelig vekk, og prøvebiten veies. Den således erholdte vekt kalles vekt B. Mengden av klebende antiblokkemiddel beregnes ved følgende ligning:

Ovenstående bestemmelse utføres med 5 prøvebiter, og gjennom-snittet av de erholdte verdier settes lik mengden klebende antibokkingsmiddel X av den n-te filmrull fra produksjonens begynnelse.

Forskjellen mellom maksimum og minimum i mengden festet antiblokkingsmiddel X fra respektive ruller målt ifølge (1)-1 ovenfor ble bestemt og kalt spredningen R. Jo mindre spredning R er, desto mer ensartet er åpningsvilligheten hos filmen i de erholdte filmruller.

(2) Filmens åpningsviIlignet

Denne evaluering gjøres med det formål å uttrykke et aspekt ved åpningsvilligheten, som ikke fullt ut kan vises ved mengden festet antiblokkingsmiddel, i form av styrke som trengs for ta fra hverandre to filmbiter som er anbragt oppå hverandre. Evalueringsmetoden er som følger: En filmrull med en rullet lengde på 900 m erholdt ved slutten av de respektive eksperimenter eldes ved 40°C i 10 døgn. Deretter rulles filmrullen opp på nytt slik at kjernepartiet blir ytterpar-tiet, og 5 prøvebiter med en lengde på 30 cm kuttes ut fra det nydannede ytterparti (tidligere kjernepartiet). Deretter lages en 25 mm bred prøve fra prøvebiten slik at begge bret-tene i prøvebiten kuttes over. Denne prøve undersøkes så med hensyn til mellomskiktsseparasjonsstyrke ("inter-film peeling strength") ifølge ASTM D-1876. Bestemmelsen utføres med 5 prøvebiter, og den gjennomsnittlige verdi beregnes, hvilket betegnes som filmens separasjonsstyrke. Jo lavere verdier av separasjonsstyrke som angis, desto lettere er filmen å åpne.

Formålet med denne faktor er å evaluere hvorvidt et rørformet blåseemne er stabilt i sin utforming uten variasjoner i sin bredde. Med andre ord, når det rørformede blåseemne fremstilles på en stabil måte, vil variasjonene i flat bredde være liten. Evalueringsmetoden er som følger: På alle filmruller med en rullet lengde på 900 m, erholdt i de respektive eksperimenter, ble den flate bredde på rullens overflateskikt målt med mellomrom på 0,5 m på 200 steder (nemlig i en lengde på 100 m), og variasjonen i flat bredde ble beregnet med følgen-de ligning:

(4) Antiblokkemiddelets sedimentasjonshastighet

Formålet med denne bestemmelse er å evaluere vanskelighets-graden for antiblokkemiddelets separasjon og sedimentasjon, med andre ord, å evaluere grunnlaget for kontinuerlig og stabil tilførsel og sirkulasjon av middelet. Evalueringsmetoden omfatter å plassere 100 cm<3> av en rørt og dispergert antiblokkemiddelløsning med en indre diameter på 40 mm, la det stå i 1 time og avlese volumet for det sedimenterte antiblokkemiddel, hvilket volum angis som sedimeteringshas-tigheten.

Eksempel 1 og sammenlignende eksempel 1

En vinylklorid/vinylidenkloridkopolymerharpiks inneholdende 7 vektdeler dibutylsebacat og 2 vektdeler epoksydert soyabønne-olje ble komprimert og smeltet i en ekstruder og ekstrudert gjennom en rørformet dyse for å danne et rørformet blåseemne. Harpikstemperaturen i det ekstruderte blåseemne var 184°C. På innsiden av det rørformede blåseemne ble det tilført og sirkulert en antiblokkemiddelløsning med samme sammensetning som i forsøk nr. 1, 2, 3, 4, 5, 6 og 7 angitt i tabell 1. Luft ble innesluttet i det rørformede blåseemne før strekkin-gen. Blåseemnet ble utsatt for, etter å ha passert gjennom føringsrullene, biaksialt inflasjonsstrekk på 3,5 fold i lengderetningen og 4,0 fold i tverretningen, deretter ble emnet lagt sammen ved hjelp av føringsruller, og igjen ble det tilført luft deri. Emnet ble igjen lagt sammen ved hjelp av føringsruller, og den resulterende rørformede film med en flat bredde på 80 mm og en tykkelse på 40 um ble tatt opp på en spole ved en hastighet på 30 m/minutt. Således ble filmruller med en rullet lengde på 900 m fremstilt kontinuerlig.

Forsøk nr. 1-3 refererer til eksempelet, og forsøk nr. 4-7 refererer til sammenligningseksempelet. Med hver av rullene erholdt i forsøkene 1-7 ble det utført bestemmelse av mengden av klebende antiblokkemiddel, av filmens åpningsviIlignet og av variasjonen i filmens flate bredde, og resultatene er satt sammen i tabell 1. For å være på den sikre side, ble anti-blokkemiddelløsningene undersøkt med hensyn til sedimentasjonshastighet, og resultatene er også vist i tabellen.

Anmerk.

<*>1: Scimmenlignende eksempel 1 (forsøk nr. 6) tilsvarer et eksempel i japansk patent nr. 61-51321. <*>2: Sammenlignende eksempel 2 (forsøk nr. 7) refererer til japansk patent nr. 50-34112. Stabiliteten i utflatet bredde er dårlig,fordi vannet i antiblokkingsvæsken til en viss grad koker.

I det følgende er "antiblokking" erstattet med "støvbehand-ling" (pga. oversettelsen av det engelske uttrykk "dusting treatment11), og kjølekolonne er "socks"-kolonne.

Fra resultatene i tabell 1 kan man se at i forsøk 4 er mengden av festet støvbehandlingsmiddel liten og det ble ikke oppnådd tilstrekkelig filmåpningsmuligheter. Grunnen til dette er sannsynligvis at det ikke ble tilsatt vegetabilsk olje til støvbehandlingsvæsken at støvbehandlings-middelet ikke var jevnt dispergert. Også i forsøk 5 er mengden av festet støvbehandlingsmiddel liten, filmens åpningsmuligheter er ikke tilfredsstillende og variasjonen i flat filmbredde er stor. Grunnen til dette er sannsynligvis at mediet i støvbehandlingsmiddelet er parafin og på grunn av dette har støvbehandlingsmiddelet en større tendens til å forbli i støvbehandlingsvæsken enn å feste seg på blåse-emnet og, siden tettheten til den flytende parafinen er mindre enn 1.0, har blåse-emnet en dårlig stabilitet av flat bredde i kjølebadet. I forsøkene 6 og 7 er variasjonene i flat bredde stor og spesielt i forsøk 6 var det umulig å danne et blåse-emne. Grunnen til dette er sannsynligvis at vannet i støvbehandlingsvæsken kommer i kontakt med blåse-emnet i smeltet form og begynner å koke. Sammenlignet med disse forsøkene viser forsøkene 1-3 utmerkede resultater i mengde festet støvbehandlingsmiddel, filmens åpningsmuligheter og jevn flat bredde. Dette viser nødvendigheten av polyhydriske alkoholer, overflateaktive reagenser, vegetabilske oljer og uorganiske pulvere som er anvendt i støvbe-handlingsmiddelet i oppfinnelsen og viktigheten av en balansert blanding av disse komponentene.

Også med hensyn til støvbehandlingsmidlenes sedimentasjonshastighet viser blandingen i forsøk 1-3 utmerkede resultater. Dette viser muligheten for å klare å tilføre og sirkulere støvbehandlingsvæsken jevnt og kontinuerlig over lang tid.

De erholdte produkter i forsøk 1 og 4 ble brukt som prøver for fotografiene vist i henholdsvis fig. 2-(a) og 2-(b).

Gasspermeabiliteten til filmen anvendt i disse forsøkene var på nivå 74 (cm<3>/50 jj*m<2*>24 timer * atm'65% RH*23 <*>C).

EKSEMPEL 2 OG SAMMENLIGNENDE EKSEMPEL 2.

Fremstilling av en rørformet film i forsøk 1 i eksempel 1 og sammenlignende eksempel 1 ble fortsatt i en periode på en uke. I løpet av denne perioden ble støvbehandlingsvæsken sirkulert ved å sende væsken fra en røretank på 20 1 gjennom et føderør til det indre nedre laget av det rørformede blåse-emnet i en mengde på 12 cm<3>/minutt ved hjelp av en pumpe og fjerne væsken fra det indre øvre laget av blåse-emnet i en mengde på 11 cm<3>/minutt ved hjelp av en annen pumpe og returnere væsken tilbake til røretanken. Støvbe-handl ingsvæsken ble justert ved tilsetting av 30 cm<3 >porsjoner hver 30 minutter med en konsentrasjons-korriger-ende løsning med en sammensetning korresponderende til komponentene forbrukt ved påføring på den rørformede filmen og bestemt ved beregninger. Dette ble gjort for å justere konsentrasjonen. Filmrullene fremstilt i løpet av en uke, med en rullet lengde på 900 m, ble evaluert med hensyn til mengden festet middel X, spredning R, filmens åpningsmuligheter og variasjoner i flat bredde. Resultatene er vist i figur 3 og tabell 2 for mengde festet middel X, og i tabell 2 for spredningen, R, av festet middel, filmens åpnings-mul igheter og variasjoner i flat bredde. Som det går klart frem av figur 3, er mengden av festet middel opprettholdt på et høyt nivå selv etter en uke fra starten av filmfrem-stillingen ved en enkel justering av væskens konsentrasjon. Tabell 2 viser også utmerkede egenskaper for alle faktorene. Fra resultatene over kan man se at rørformede filmer av vinylidenklorid-forbindelser med utmerkede åpningsmuligheter kan fremstilles kontinuerlig og stabilt for en lang periode ved hjelp av støvbehandlingsmetoden i oppfinnelsen.

For å få et sammenligningsgrunnlag ble det gjort et forsøk tilsvarende eksempel 2, bortsett fra at et av forholdene ble endret til forholdene i eksempel 3 (A), (beskrevet senere), som tillater kontinuerlig fremstilling (filmdannelses-hastighet: 25 m/minutt, flat bredde: 50 mm) og ved å bruke støvbehandlingsmiddelet i forsøk 6. Resultatet var at det ble observert en tendens til at mengden festet middel gradvis avtok fra settverdien (indikert med prikket linje) etter to dager, slik at den konsentrasjonsjusterende væsken ble tilsatt oftere for å oppveie dette. Resultatet var at mengden av festet middel overskred settverdien, men mindre enn en halv dag senere ble det igjen observert en markert reduksjon, slik at det kontinuerlige forsøket ble stanset etter fire dager. Forløpet til dette kontinuerlige forsøket er vist i figur 4 og evalueringsresultatene er samlet vist i tabell 2.

Figur 4 viser at støvbehandlingsvæsken i forsøk 6 (kjent teknikk) er ustabil og mangler evnen til å opprettholde en jevn mengde festet middel.

EKSEMPEL 3 OG SAMMENLIGNENDE EKSEMPEL 3.

Forsøkene i disse eksemplene ble utført for å sammenligne støvbehandlingsmidlene i oppfinnelsen med kjent teknikk fortrinnsvis utfra bredden i "passende.område for flat bredde".

1) Støvbehandlingsmidler brukt i forsøkene :

(1) Eksempel 3: middelet i oppfinnelsen med samme sammensetning som i forsøk 1. (2) Sammenlignende eksempel 3(A): middel fra kjent teknikk med samme sammensetning som i forsøk 6. (3) Sammenlignende eksempel 3(B): middel fra kjent teknikk beskrevet i japansk patent 41-8871, bestående av 15 deler leire, 15 deler vann og 0,05 deler Nonion NS (varemerke på en overflateaktivt reagens). 2) Flat filmbredde og dysediameter (vist i parentes) : 7 typer : 35 mm ( 6 mm 0), 55 mm (10 mm 0) 80 mm (15 mm 0), 100 mm (17.5 mm 0)

200 mm (30 mm 0), 350 mm (50 mm 0)

400 mm (60 mm 0)

3) Hastighet ved filmdannelse i forsøket :

4 nivåer på 10 m/minutt, 25 m/minutt, 30 m/minutt og

35 m/minutt.

Rørformede filmer ble fremstilt med samme harpiks som i eksempel 1 og hver av de 3 typene støvbehandlingsmidler vist over ved flat filmbredde som nevnt i (2) og filmdannelses-hastigheter nevnt i (3) og fremstillingsmetoden ble evaluert som følger.

Hovedpunktet med evalueringen er hvorvidt "sock"-kolonnen kan dannes i begynnelsestrinnet eller ikke, hvorvidt stabil sirkulasjon og kjøling er mulig, hvorvidt et stabilt system for filmdannelse kan etableres eller ikke og graden av ujevnhet i flat bredde. Resultatene er vist samlet i tabell 3. Kriteriene for bedømmelse er vist nederst i tabell 3.

Resultatene i tabell 3 viser at selv om støvbehandling med kjent teknikk kan anvendes ved en filmdannelseshastighet på ca. 10 m/minutt for er stort område av flat bredde, kan de bare anvendes for store flate bredder når filmdannelses-hastigheten overskrider 25 m/minutt og når 30 m/minutt. De kan med andre ord ikke anvendes for stabil fremstilling av filmer med flat bredde i-området 350 - 35 mm, som er vanlig brukt for sømløse filmer.

Som en kontrast til dette kan det sees at støvbehand-lingsmiddelet i oppfinnelsen gjør det mulig å fremstille filmer stabilt over et område med flat bredde på 400 - 35 mm.

NOTE

SYMBOL KRITERIUM

(o) "sock"-kolonne kan dannes stabilt. Variasjon i flat filmbredde i løpet av fremstillingen er mindre enn 1.5 %, ("sock"-kolonne betyr kjølekolonne)

Q<*> "sock"-kolonne kan dannes stabilt. Variasjon i flat filmbredde i løpet av fremstillingen er 1.5 % men mindre enn 2 %.

^* "sock"-kolonne kan dannes men er delvis ustabil.

Variasjon av flat filmbredde er 2% eller mer men mindre enn 5%.

£l "sock"-kolonne kan dani; .,3 men det opptrer pulser-inger. Variasjon av flat filmbredde er 5 % eller mer men mindre enn 20 %.

X<*> "sock"-kolonne kan dannes i begynnelsen, men det skjer koking i løpet av fremstillingen på grunn av utilstrekkelige mengde sirkulerende støvbehandlings-middel som fører til ødeleggelse av kolonnen.

Støvbehandlingsmiddelet koker i "sock"-kolonnen og selv i begynnelsen kan det ikke dannes noen kolonne.

EKSEMPEL 4 OG SAMMENLIGNENDE EKSEMPEL 4.

Forsøkene i disse eksemplene ble gjort for å sammenligne egenskapene til støvbehandlingsmiddelet i oppfinnelsen med kjent teknikk hovedsakelig utfra synspunktet med " passende område for filmdannelseshastighet".

Forskjellen fra eksempel 3 og sammenlignende eksempel 3 er at flat filmbredde og dysediameteren (indikert i parentes) som ble brukt i forsøkene ble valgt fra to nivåer på 80 mm (15 mm 0) og 300 mm (40 mm 0) og hastigheten for filmdannelse ble variert i 9 trinn med intervaller på 5 m fra 10 m/minutt til 60 m/minutt. Forsøkene ble utført på samme måte som i eksempel 3 og sammenlignende eksempel 3. Resultatene er vist i tabell 4. Kriteriene for bedømmelse er vist etter tabell 4.

Resultatene i tabell 4 viser at det vandige støvbehand-lingsmiddelet fra kjent teknikk ikke er istand til å produsere jevne filmer med flat bredde på 300 mm når hastigheten for filmdannelse når 30 m/minutt og er dermed ubrukbare i nåværende filmdannelsesprosesser som krever høyere hastighet.

I kontrast til dette er det påvist at oppfinnelsens støvbehandlingsmiddel er utmerket til bruk i prosesser som opererer med hastigheter for filmdannelse godt over 30 m/minutt og opptil 60 m/minutt, som er maksimalhastigheten som er bekreftet i forsøkene.

Enkelte av de fordelaktige effektene som ble oppnådd skyldes sannsynligvis at mediet i middelet i oppfinnelsen er polyhydriske alkoholer med kokepunkt på 180 °C eller mer.

NOTE

SYMBOL KRITERIUM

"sock"-kolonne kan dannes stabilt. Variasjon i flat filmbredde i løpet av fremstillingen er mindre enn 1.5 %.

O* "sock"-kolonne kan dannes stabilt. Variasjon i flat filmbredde i løpet av fremstillingen er 1.5 % men mindre enn 2 %.

"sock"'kolonne kan dannes men er delvis ustabil.

Variasjon av flat filmbredde er 2% eller mer men mindre enn 5%.

"sock"-kolonne kan dannes men det opptrer pulser-inger. Variasjon av flat filmbredde er 5 % eller mer men mindre enn 20 %.

"sock"-kolonne kan dannes i begynnelsen, men det skjer koking i løpet av fremstillingen på grunn av utilstrekkelige mengde sirkulerende støvbehandlings-middel som fører til ødeleggelse av kolonnen.

j£ Støvbehandlingsmiddelet koker i "sock"-kolonnen og selv i begynnelsen kan det ikke dannes noen kolonne.

EKSEMPEL 5 OG SAMMENLIGNENDE EKSEMPEL 5.

Forsøkene i disse eksemplene er gjort for å vise hvordan filmen i foreliggende oppfinnelse kan tilfredsstille markedskravene om "gode åpningsmuligheter og smøreevne" og kan bidra til "reduksjon av brekkasjeprosenten" når den anvendes til pakkede produkter, sammenlignet med kjente produkter.

1) Prøver anvendt i forsøkene :

(1) Eksempel 5 (filmen i oppfinnelsen) : filmen erholdt i eksempel 3 med flat bredde 80 mm og filmdannelses-hastighet 35 m/minutt. (2) Sammenlignende eksempel 5 (kjent teknikk): filmen erholdt i sammenlignende eksempel 3 med flat bredde

80 mm og filmdannelseshastighet 10 m/minutt.

2) Rynkebetingelser i forsøkene:

En rynket rørformet film ble plassert på foten av en luftstapper og, mens enden av filmen ble klippet, behandlet kjøtt ble presset under trykk fra hodet av stapperen og fylt i den rørformede filmen. Når en bestemt mengde kjøtt var pakket, ble filmen klippet. Denne operasjonen ble fortsatt mens filmen for fylling av kjøtt suksessivt ble tilført ved å glatte ut rynkingen gradvis. Den halvkontinuerlige fyllingen og pakkingen beskrevet over ble utført med de respektive filmene til det var produsert 1000 pakker hver på 200 mm lengde. Pakkene ble kokt ved 90 <*>C i 1 time, avkjølt og tatt ut. Prosent brekkasje som ble funnet på pakkene var som følger :

Resultatene viser at filmen i oppfinnelsen kan motstå den store friksjonen som den utsettes for i rynketrinnet og kan dermed resultere i lavere brekkasjeprosent.

EKSEMPEL 6 OG SAMMENLIGNENDE EKSEMPEL 6.

Forsøkene i disse eksemplene ble utført for å vise sammenhengen mellom sammensetningen av middelet i oppfinn-eisen og mengden av middelet såvel som dets komponenter festet til filmen i oppfinnelsen.

Film-dannende operasjoner ble utført ved å bruke støv-behandl ingsvæsken med sammensetning vist med symbolene a til g i tabell 5 på samme måte som forsøk nr. li eksempel 1. De erholdte filmer ble undersøkt for mengde av festet middel og sammensetningen av de festede substanser. Filmene ble også evaluert med hensyn til "åpningsmuligheter" og støvbehand-lingsvæsken for "passende for bruk i sirkulasjon" og "passende for økt filmdannelseshastighet" i henhold til følgende kriterier. Resultatene er vist i tabell 5.

Evalueringsmetodene og kriteriene er som følger :

1) Anvendelighet av støvbehandlingsvæsken for bruk i sirkulasjon.

Støvbehandlingsvæskene med respektive sammensetninger ble hver plassert i en 20 liters beholder forsynt med et rør og kontinuerlig sirkulert ved hjelp av en pumpe med mengde 12 cm<3>/minutt i 3 dager. Reduksjonen i sirkulasjonsmengden etter 3 dager ble beregnet ved følgende ligning og evaluert i henhold til følgende kriterier :

Prosent reduksjon i sirkulasjonsmengde (%) :

2) Anvendelighet for å oppnå øket filmdannelseshastighet

Ved en filmdannelseshastighet på 45 m/minutt ble kjølekolon-nens stabilitet og blåseemnents blåsevillighet iakttatt og evaluert som følger:

Symbol

O Åpningsvilligheten har en tendens til å være dårlig hvis ikke sirkulasjonshastigheten økes, pga av lav konsentrasjon av antiblokkemiddelet

® Kjølekolonnen har en tendens til å pulsere pga.

forstyrrelser

X Ujevn klebing av antiblokkemiddelet iakttas. Delvis

utvikling av områder som ikke kan åpnes.

Jf Høy viskositet i antiblokkingsvæsken; kj ølekolonnen er ustabil og pulserer.

Resultatene fra tabell 5 viser at antiblokkemiddelet ifølge foreliggende oppfinnelse har følgende område for sammensetningen angitt i vekt%

Komponent A: 84-52 (fortrinnsvis 73 - 60)

Komponent B: 0,5-4 (fortrinnsvis 1 - 2,5)

Komponent C: 0,5-4 (fortrinnsvis 1 - 2,5)

Komponent D: 15 - 40 (fortrinnsvis 25 - 35)

Filmen fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse ved anvendelse av antiblokkemiddelet viser en mengde av klebende antiblokkemiddel på 0,15 - 0,35 g/m<2>, og det klebende stoff har følgende sammensetning:

Komponent A: 40-10 vekt%

Komponent B: 5-10 "

Komponent C: 5-10 "

Komponent D: 50-70 "

Antiblokkemiddelet ifølge foreliggende oppfinnelse kleber seg i kraft av den nevnte sammensetning jevnt og i tilstrekkelig mengde til termoplastisk harpiksfilm, spesielt film av vinylidenkloridderivater, og fremmer glattheten mellom filmene på en effektiv måte slik at brekkasjeprosenten pga friksjon i prosesstrinnene avtar. Videre er foreliggende antiblokkemiddel sammensatt av uskadelige og harmløse komponenter, og det er lett å overholde sanitære betingelser, slik at det ikke påvirker den hygieniske sikkerhet selv om det inntas sammen med mat. En annen fordel ved foreliggende antiblokkemiddel er at siden det kan være i en løsning som når det injiseres i et ekstrudert rørformet blåseemne, tjener det også som kjølevæske som tar hånd om justeringen av den utflatede bredde og avkjølingen, og kan den nødvendige kompo-nentsammensetning for antiblokkemiddelet kan opprettholdes på en stabil og kontinuerlig måte over lang tid, slik at det erholdes en rørformet film med jevn glatthet av god kvalitet uten å forårsake reduksjon av filmproduksjonseffektiviteten pga utveksling av antiblokkemiddelet. Videre kan middelet anvendes ved fremstilling av alle sømløse rørformede filmer som har en flat bredde i området 35 - 300 mm, som normalt anvendes for matvareemballering, og det kan i tillegg være anvendelig for bruk ved produksjon av rørformede filmer som fremstilles ved høyere produksjonshastigheter. Foreliggende oppfinnelse er derfor av stor industriell betydning.

Claims

1. ■ Antiblokkemiddel for å gi glatthet mellom tilstøtende filmer av vinylidenkloridderivater, omfattende en blanding av 84 - 52 vekt% av (A) en flerverdig alkohol med et kokepunkt på 180°C eller mer, en viskositet ved 20°C på 100 eps eller mindre og en spesifikk vekt ved 20°C på 1 - 1,2, 0,5-4 vekt% av (B) et amfotært eller ikke-ionisk overflateaktivt middel, 0,5-4 vekt% av (C) en vegetabilsk olje med en spesifikk vekt på 0,86 - 0,99 og 15 - 40 vekt% av (D) et uorganisk pulver, og hvor summen av (A), (B), (C) og (D) er 100 vekt%, karakterisert ved at(D) har en oljeabsorpsjon på 1 cm<3>/g eller mindre, en partikkelstørrelse i området 1 - 20 pm og er dispergert i blandingen.

2. Anvendelse av antiblokkemiddelet ifølge krav 1 til fremstilling av en glatt vinylidenkloridderivatfilm hvor blandingen vedhefter til den indre overflate av den rør-formede film i en mengde på 0,15 g/m<2> til 0,35 g/m<2> og (D) har en partikkelstørrelse i området 1 - 20 pm og utviser en oljeabsorpsjon på. 1 cm<3>/g eller mindre.

3. Anvendelse i henhold til krav 2, der andelen av komponentene (A), (B), (C) og (D) i den festede blanding er 40 - 10 vekt% av komponent (A), 5 - 10 vekt% av komponent (B), 5 - 10 vekt% av komponent (C) og 50 - 70 vekt% av komponent (D), hvor summen er 100 vekt%.

4. Fremgangsmåte ved antiblokkingsbehandling av rørformede filmer av vinylidenkloridderivater, omfattende kontinuerlig sirkulering og tilføring av et antiblokkemiddel til et ekstrudert rørformet blåseemne som befinner seg i en enda ikke størknet form umiddelbart under ekstruderingsdysen, karakterisert ved at det benyttes et antiblokkemiddel ifølge krav 1, og at filmen formes som en sømløs rørformet film som har en utflatet bredde på 300 - 35 mm.

5. Fremgangsmåte ved antiblokkingsbehandling av en rør-formet film i henhold til krav 7, karakterisert ved at det anvendes en filmdannelseshastighet på 35 m/minutt eller mer.