NO171240B - Programmeringsanordning for en lagerprogrammerbar styring - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en programmeringsanordning for en lagerprogrammerbar styring i henhold til den innledende del av patentkrav 1.

Med begrepet en programmeringsanordning for en lagerprogrammerbar styring forstås man innen den moderne styre- og reguleringsteknikk et lett, kompakt oppbygget og derfor lett transporterbart databearbeidningsanlegg, som via et normert grensesnitt kan tilkobles en flerhet av forskjellige styringer. I programmeringsanordninger er alle de funksjoner samlet som er nødvendig for innstilling og vedlikehold av styreprogrammet for de lagerprogrammerbare styringer. De tilsvarende funksjoner behøver derfor ikke selv å opptre ved styringene. For å lette programmeringsar-beidet for styre- og reguleringsteknikeren, tillater komfor-table programmeringsanordninger en programmering direkte på funksjonsplannivå, det vil si i en fremstilling som er spesielt fortrolig for styre- og reguleringsteknikeren. Funksjonsplanen for den enkelte styring blir i den forbindelse fremstilt på en grafisk fremviseranordning i program-mer ingsanordningen, og brukeren kan ved hjelp av enkle kommandoer utføre endringer eller kompletteringer i funksjonsplanet. Det til funksjonsplanet tilhørende styreprogram vil automatisk bli fremskaffet av program-mer ingsanordningen uten medvirkning fra brukeren. Omvendt fremskaffer programmeringsanordningen fra et allerede for hånden værende maskinlesbart lagret styreprogram automatisk det tilhørende funksjonsplan på fremviseranordningen.

En programmeringsanordning av den angitte art er eksempelvis kjent fra US 4.445.169, DE 3.222.3 05 og en av Siemens Aktiegesellschaft, Berlin og Munchen utgitt bok av

Hans Berger med tittelen "Steuerungen programmieren mit STEP 5", bind 1, 4. opplag, 1984. Også ved den kjente programmeringsanordning kan brukeren fremstille styreprogrammet for den lagerprogrammerbare styring direkte i funksjonsplanet. Den kjente programmeringsanordning arbeider imidlertid med en funksjonsplanfremstilling med sterkt begrenset allmengyl-dighet , hvori de enkelte funksjonsblokker utelukkende er forbundet hierarkisk med hverandre, og hvori derfor ingen signalavgreninger eller signalkrysninger kan opptre. Dersom f.eks., slik tilfellet hyppig er, et og samme signal benyttes av to funksjonsblokker som inngangssignal, så blir der av den kjente programmeringsanordning, for å unngå signalavgreninger i funksjonsplanet, fremskaffet to separate delfunksjonsplan på fremviseranordningen. Det går ut over oversiktligheten og informasjonstettheten for det fremstilte bilde. Oversiktlighet og informasjonstetthet av det fremstilte bilde er imidlertid avgjørende faktorer for håndteringen og betjeningskomforten av programmeringsanordningen. Fordi økonomien av programfremstillingen og programvedlikeholdet og derved også den rasjonelle avvikling av automatiseringsoppgavene i tiltagende grad er avhengig av en enkel håndtering og en høy betjeningskomfort, er fremskaffelsen av funksjonsplanfremstillinger med høyere

informasjonstetthet i sterk grad ønsket.

Mens det i tiltagende grad er vanlig å gjøre funksjonsplanen til det egentlige programmeringsspråk, har funksjonsplanen hittil i stor grad blitt fremstilt som koblings- eller installasjonsskjema, ved hvilket - slik det er omtalt i DE 322 305 - de utførende funksjoner blir fremstilt ved hjelp av reléer med åpne og/eller lukkede kontakter. Ved denne programmeringsinnretning er de funksjoner som er fremskaffet ved hjelp av relér, forbundet hierarkisk med hverandre. Ved det koblings- eller installasjonsskjema som er vist på figur 3 i DE 322 305, blir riktignok to inn-gangsnøkler tilført samtidig til et åpent og et lukket relé, men det oppnås derved ingen signalavgrening, fordi de to reléer er forbundet med hverandre på utgangssiden, og således bare fremskaffer en felles funksjon via deres parallellkobling.

Fremskaffelsen av komplisert oppbygde funksjonsplanfremstil-1inger er imidlertid generelt forbundet med en høy regneytelse av digitalregneren eller den digitale datamaskin. Dennes regneytelse og lagringskapasitet kan imidlertid ikke uten videre forhøyes uten å gjøre innrømmelser med hensyn til størrelse, vekt og pris.

Oppfinnelsen, slik den er kjennetegnet i patentkravet, løser oppgaven ved at man ved en programmeringsanordning av den innledningsvis angitte art, fremskaffer i driftssystemet av digitalregneren operasjoner med hvilke funksjonsblokkene i funksjonsplanfremstillingen kan anordnes automatisk på rasjonell måte, slik at der mellom disse også kan fremstilles signalavgreninger og signalkrysninger.

De fordeler som man oppnår ved oppfinnelsen, fremgår i det vesentlige ved at det tilsiktede resultat, det vil si den automatiske fremskaffelse av funksjonsplanfremstillingen med signalavgreninger og signalkrysninger og derfor høy informasjonstetthet oppnås på en spesiell rasjonell måte. En økning av regneytelsen og lagerkapasiteten av digitalregneren er ikke nødvendig.

I det følgende vil et utførelseseksempel på oppfinnelsen bli forklart i forbindelse med tegningsfigurene. Fig. 1 er en skjematisk fremstilling som viser en lagerprogrammerbar styring som er koblet til en teknisk prosess, og som en programmeringsanordning er tilsluttet. Fig. 2 er et eksempel på en funksjonsplan for et styreprogram i en lagerprogrammerbar styring. Fig. 3 er et første flytdiagram til å forklare den ifølge oppfinnelsen aktuelle oppdeling eller analyse av datasam-lingen med funksjonsoppropene i delsekvenser av funksjonsopprop. Fig 4 viser funksjonsplanen ifølge fig. 2, men med spesiell fremhevelse av de delfunksjonsplaner som fremstiller delsekvensene.

Fig. 5 er et utsnitt av funksjonsplanen ifølge fig. 2.

Fig. 6 er et annet flytdiagram for å forklare de ifølge oppfinnelsen aktuelle operasjoner for bestemmelse av horisontalforskyvningen av de enkelte funksjonsblokker av funksjonsplanet . Fig. 7 er et tredje flytdiagram for å forklare de ifølge oppfinnelsen aktuelle operasjoner for bestemmelse av verti-kalforskyvningen av de enkelte delfunksjonsplaner som fremskaffer delsekvensene.

På fig. 1 er der med henvisningstall 1 betegnet en enkel teknisk prosess som er skjematisk fremstilt ved hjelp av en krets som overvåkes og styres av en lagerprogrammerbar styring 2. Til den lagerprogrammerbare styring 2 er der tilsluttet en programmeringsanordning 3. Såvel den lagerprogrammerbare styring 2 som programmeringsanordningen 3 inneholder en digitalregner. Digitalregnerne består hver for seg av en sentralenhet henholdsvis 4 og 5, som via busser 6 og 7 står i forbindelse med arbeidslagre, henholdsvis 8 og 9. Til bussen 6 for den lagerprogrammerbare styring 2 er via en første inn/ut-enhet 10 den tekniske prosess 1 tilkoblet via inngangsledning 11 og utgangsledning 12. Forbin-delsen mellom den lagerprogrammerbare styring 2 og programmeringsanordningen 3 er fremskaffet-via en ledning 13. Ledningen 13 er via inn/ut-enheter, henholdsvis 14 og 15, tilkoblet bussene 6 og 7. Denne forbindelse er fortrinnsvis utført som en pluggforbindelse, slik at programmeringsanordningen 3 lett kan skilles fra den lagerprogrammerbare styring 2. Til bussen 7 for programmeringsanordningen 3 er der sluttelig tilkoblet enda en grafisk fremviseranordning 16, igjen via en inn/ut-enhet 17. Til opplysning skal det bemerkes, at samtlige på fig. 1 inntegnede ledninger selvsagt kan bestå av en flerhet av parallelle ledninger, hvilket de som regel gjør.

Ved den på fig. 1 viste anordning arbeider sentralenheten 4 i digitalregneren i den lagerprogrammerbare styring 2 på vanlig måte syklisk ifølge et styreprogram, som inneholdes i en første del 8.1 i arbeidslageret 8. Den vil i den forbindelse eksempelvis via inngangsledningen 11 og inn/ut-enheten 10 såvel via bussen 6 lese inn i en annen del 8.2 av arbeidlageret 8 er-verdier som er levert av måleapparat-er som ikke er vist på fig. 1 og innstallert ved den tekniske prosess 1, den vil sette er-verdiene i forbindelse med deri tidligere lagrede skal-verdier, derfra avlede innstillings-verdier som pånytt via bussen 6 og inn/ut-enheten 10 såvel som via utgangsledningen 12 blir tilført den tekniske prosess 1, og spesielt der innstallerte på fig. 1 likeledes ikke viste innstillingsledd. Programmeringsanordningen 3 tjener til opprettelse og vedlikehold såvel som til grafisk fremstilling av det styreprogram som inneholdes i den første del 8.1 av arbeidslageret 8 i den lagerprogrammerbare styring 2. Alle de til dette formål nødvendige anvisninger for sentralenheten 5 i digitalregneren i programmeringsanordningen 3, er sammenfatte i et driftssystem som rommes i en første del 9.1 i arbeidslageret 9. Styreprogrammet i den lagerprogrammerbare styring 2 kan f.eks. fremskaffes i en annen del 9.2 av arbeidslageret 9 og etter sin ferdigstillelse kopieres over i den første del 8.1 av arbeidslageret 8 i den lagerprogrammerbare styring 2. Et allerede i den første del 8.1 av arbeidslageret 8 eksister-ende styreprogram kan for vedlikeholdsformål bli kopiert i den annen del 9.2 av arbeidslageret 9 i programmeringsanordningen 3, og kan der forandres og på nytt tilbakekopier-es i endret form. Programmeringsanordningen 3 må ved alle kopieringsforløp selvsagt stå i forbindelse med den lagerprogrammerbare styring 2 via ledningen 13. Forøvrig arbeider hver anordning fullstendig uavhengig av hverandre.

Fra det styreprogram i den lagerprogrammerbare styring 2 som er lagret i den annen del 9.2 av arbeidslageret 9 i programmeringsanordningen 3, som jo for sentralenheten 5 i programmeringsanordningen 3 ikke angir noe arbeidsanvisende program, men heller angir en datasetning som skal bearbei-des, fremskaffer dette under utførelsen av operasjoner i sitt driftssystem, som den foreliggende oppfinnelse er ret-tet på, den ønskede funksjonsplanfremstilling på den grafiske fremviseranordning 16.

Fig. 2 viser et eksempel på en funksjonsplanfremstilling av et styreprogram i en lagerprogrammerbar styring. Funksjonsplanet består av rektangulære funksjonsblokker F^ hvor i = 1 til 18. Funksjonsblokkene F. kan være vilkårlige funksjonsblokker, f.eks. ifølge DIN 40700, del 14/IEC 117-15 og DIN 40719/IEC 113-7. Funksjonsplanen skal leses fra venstre mot høyre, dvs. den venstre side utgjør inngangssiden og den høyre side utgangssiden av funksjonsblokkene' F^. Fra venstre i funksjonsplanen forløper i horisontal retning signaler x. hvor i = 1 til 15, hvorav f.eks. en del kan tilsvare de fra den tekniske prosess 1 avledede er-verdier, og en annen del skal-verdiene. Til høyre for funksjonsplanen utgår der likeledes i horisontal retning signaler yi hvor i = 1 til 6, hvilke eksempelvis kan svare til innstillings-verdiene for den tekniske prosess 1. Sluttelig inneholder funksjonsplanen signaler z^ hvor i = 1 til 12, hvilke utelukkende forløper mellom enkelte funksjonsblokker F. og som hverken forløper fra den venstre kant av funksjonsplanen eller forlater denne til høyre. Signalene z^ blir fremskaffet i selve funksjonsplanen og utgjør såvel utgangssignaler fra de funksjonsblokker F^ som har fremskaffet dem, såvel som inngangssignaler fra andre funksjonsblokker F^1 . Således er f.eks. utgangssignalet z^ fra funksjonsblokken F^ et av inngangssignalene til funksjonsblokken F£. Funksjonsblokken F2 blir således signalmessig avhengig av funksjonsblokken F^. Utgangssignalet z, fra funksjonsblokken F^ tjener imidlertid som inngangssignal ikke bare til funksjonsblokken men også til funksjonsblokkene F^,

F^, Fg samt F]_ 2' Denne signalmessige flerfoldighets-avhengighet av funksjonsblokker F^ er i funksjonsplanen ifølge fig. 2 fremstilt ved hjelp av signalforgreninger og signalkrysninger. Funksjonsplanen ifølge fig. 2 er således av den art som den ifølge oppfinnelsen automatisk skal fremskaffes som. En ytterligere signalmessig flerfoldig-hetsavhengighet har man ved funksjonsplanen ifølge fig. 2, forøvrig med hensyn til utgangssignalet Zg fra funksjonsblokken Fg. Utgangssignalet Zg bidrar dessuten til dannelse av henholdsvis utgang- og inngangssignaler zg til z^2 0<? Y5 • Samtlige funksjonsblokker F^g - F^g vil således være signalmessig avhengig av funksjonsblokken

V

I det følgende vil nå de oppfinnelsesmessige operasjoner

for automatisk fremskaffelse av funksjonsplanene ifølge den art som er vist på fig. 2, bli beskrevet. Disse operasjoner vil, slik det allerede er anført, finne sted i driftssystemet for sentralenheten 5 i digitalregneren i programmeringsanordningen 3.

Man går utifrå at styreprogrammet for den lagerprogrammerbare styring 2, for hvilket der skal fremskaffes en funksjonsplan, er maskinlesbart lagret i den annen del 9.2 av arbeidslageret 9 i programmeringsanordningen 3. Man går videre utifrå at der i styreprogrammet eksisterer en funksjonsmodul for hver signalbearbeidingsfunksjon som skal fremstilles gjennom en funksjonsblokk F. i funksjonsplanet, idet modulen er forsynt med en identifikasjon og kan oppkalles ved hjelp av en funksjonskommando. I den forbindelse skal funksjonskommandoene inneholde identifikasjonen av de enkelte funksjonsmoduler som skal oppkalles, såvel disses inngangs- og utgangsparametre som svarer til inngangs- og utgangssignalene i funksjonsplanen.

Som første operasjon må styreprogrammet fra begynnelse til slutt undersøkes med hensyn til funksjonsopprop. Hvert opp-daget funksjonsopprop blir ved hjelp av søkeprosedyren sekvensielt, dvs. i rekkefølge av sin opptreden i styreprogrammet, skrevet opp på et datamedium sammen med listen med de til denne tilhørende inngangs- og utgangsparametre. Datamediet kan f.eks. være lokalisert ved siden av styreprogrammet i den annen del 9.2 av arbeidslageret 9 i programmeringsanordningen 3.

Utifrå det styreprogram som ligger til grunn for funksjonsplanen på fig. 2, oppnår man på datamediet den følgende sekvens av funksjonsopprop:

På forhånd ble for betegnelsen av funksjonsoppropene, betegnelsen av funksjonsblokkene F. og for betegnelsen av parametrene, betegnelsene av signalene x^, y. og z^ overtatt fra fig. 2. Denne betegningsmåte blir også bibeholdt i det følgende.

Som neste skritt må datamediet ved tilordning av funksjonsoppropene F^ fordeles til totalt ordnede delsekvenser av funksjonsopprop F^. Idet man begynner med det siste funksjonsopprop F^max blir ethvert funksjonsopprop F^ , hvis utgangsparameter z^ ikke bidrar til dannelse av en inngangsparameter zv til et funksjonsopprop F^' som allerede er tilordnet den respektive delsekvens, tilordnet en ny delsekvens.

Fig. 3 viser et flytdiagram for denne fordelings- eller oppdelingsfunksjon. De delsekvenser som oppstår ved oppdelingen, er betegnet med S_.. Indeksen i for funksjonsoppropet F^ settes ved begynnelsen av operasjonen lik i max , dvs. satt lik den største p rå datamediet forekommen-de indeks av funksjonsoppropet F^, ved eksempelet på funksjonsplanen ifølge fig. 2 altså lik 18. Indeksen j for delsekvensen S_. blir ved starten av operasjonen satt lik 1. Nå blir ved hjelp av avspørringen "eksisterer en F^ ^" satt inn i en sløyfe. Dersom der på datamediet eksisterer et funksjonsopprop F^_^, så blir sløyfen gjennomløpt, men er denne f.eks. ved vedvarende reduksjon av indeksen i innenfor sløyfen etter oppnåelsen av det første funksjonsopprop ikke lenger tilstede på datamediet, så blir operasjonen avsluttet. Innenfor sløyfen blir, som nettopp utført, indeksen i først redusert med verdien 1, hvoretter der avspørres om utgangsparameteren for funksjonsoppropet bidrar med den nå aktuelle verdi av parameteren i til dannelse av en inngangsparameter for en av delsekvensene sammen med den nå akkurat aktuelle verdi av indeksen j som allerede er til vist funksjonsoppropet F. (F^ £ S_. ) . Dersom det er tilfellet, blir funksjonsoppropet F^ tilordnet den samme delsekvens som f unks jonsoppropet ,

til å begynne med altså delsekvensen S^. Er dette derimot ikke tilfelle, så blir indeksen j først gitt en tilleggs-verdi 1 og funksjonsoppropet F^ tilordnet den nye delsekvens S ..

3

For bedre forståelse blir indeksene for delsekvensen S .

3 etter avslutning av fordelingsoperasjonen på nytt skiftet om, dvs. delsekvensen S j . med den største indeks jJmax som gir seg av fordelingsoperasjonen, blir lik S^, den delsekvens som har den neste mindre indeks i , blir

Jmax-1

satt lik osv. Dette er ikke vist på fig. 3.

Det ovenstående som eksempel oppførte datamedium, som ligger til grunn for funksjonsplanen ifølge fig. 2, ble ifølge den beskrevne metode og omskrivning av indeksene j oppdelt i følgende syv delsekvenser S..:

Delsekvensene fremstiller delfunskjonsplaner, innenfor hvilke funskjonsblokkene F^ er forbundet hierarkisk med hverandre, respektive avhenger signalmessig av hverandre.

I den ifølge oppfinnelsen fremskaffede funksjonsplan blir de delfunksjonsplaner som tilhører delsekvensene S.., fremstilt anordnet under hverandre.

Fig. 4 viser funskjonsplanen ifølge fig. 2, men delsekvensene - S 7 er for tydeligehetens skyld gitt en grå farge.

Etter oppdelingen av datamediet i delsekvensene S_. på den beskrevne måte, blir de normerte horisontale utstrekninger av den grafiske fremstilling av funksjonsblokkene F^ såvel som deres normerte horisontalforskyvning i den grafiske fremstilling bestemt. Disse utstrekninger og forskyvninger blir således betegnet som normerte, fordi de normerer stør-relsen av utstrekning og forskyvning av de enkelte funksjonsblokker ved den grafiske fremstilling, dvs. fastlagt til en felles skalafaktor som er avhengig av størrelsen av fremviseranordningen 16.

På fig. 5 hvor der er vist et utsnitt av det høyre øvre figurparti av funksjonsplanen ifølge fig. 2, og som viser bare de til delsekvensene og S£ tilordnede funksjonsblokker F^ - F i-, er ved eksempelet på f unks jonsblokken F^ dennes normerte, med A H (F-^) betegnede horisontale utstrekning tydeliggjort. Dette bestemmes generelt utifrå den normerte horisontale utstrekning av den respektive funksjonsblokk F^ selv, pluss en på inngangssiden forhåndslagret R„ samt en på utgangsssiden etterfølgende randsone R . Likeldes, ved eksempelet på funksjonsblokken F^, er dennes normerte med H(F^) betegnede horisontalforskyvning fremstilt, idet denne til enhver tid er tilmålt fra den høyre kant av funksjonsplanen langs den horisontale akse som er betegnet med H, til den høyre kant av den respektive funksjonsblokk F^, og da mer nøyaktig til starten av sin randsone R på utgangssiden.

For den normerte horisontale utstrekning A H(F^) av funksjonsblokkene F\ , blir der i den annen del 9.2 av arbeidslageret 9 i programmeringsanordningen 3, eventuelt også på det nevnte datamedium, anordnet en første setning av variable som likeledes er tilordnet de enkelte funksjonsopprop F^. Disse variable blir i det følgende på samme måte betegnet med A H (F^) . De variable Af)(F. ) får etter valg enkeltvis tilvist de ønskede verdier av den normerte horisontale utstrekning av funksjonsblokkene F^, idet deres størrelse avhenger av typen av de valgte funksjonsblokker F^. Ved eksempelet ifølge fig. 2, 4 og 5 har alle funksjonsblokker F^ den samme relative horisontale utstrekning A H(F^).

For de normerte horisontalforskyvninger H(F^) av funksjonsblokkene F^ blir der tilsvarende fremskaffet en annen setning med variable som likeledes er tilordnet funksjonsoppropene F^. Også for variablene hos denne annen setning blir på nytt betegnelsene H(F^) av selve verti-kalforskyvningene overtatt. Verdiene av variablene HfF^) tilsvarer den største av summene, som for det til enhver tid betraktede funksjonsopprop F^ lar seg danne av verdiene av variablene A H(F^) for den første setning, til hvilke der er tilordnet de funksjonsopprop F^' som parametermessig er avhengig av dette funksjonsopprop F^. "Parametermessig avhengig" betyr i den forbindelse det samme som det ovenfor definerte "signalmessig avhengig".

For tydeliggjøring av art og type for bestemmelse av denne verdi skal der vises til flytdiagrammet på fig. 6. Ifølge den øverste blokk av flytdiagrammet blir samtlige variable H(F^) av den annen setning først tilordnet verdien 0. Dette blir bragt til uttrykk ved H(F^): = 0. Således blir indeksen i satt lik imax^ I likhet med flytdiagrammet på fig. 3 blir således, ved hjelp av avspørringen, "i = 0" innsatt i en sløyfe som først blir forlatt når den innenfor sløyfen ved gjennomgang reduserte verdi av indeksen i har nådd verdien 0. I dette tilfellet blir operasjonen avsluttet .

For alle funksjonsopprop F^ av funksjonsplanen blir der deretter bestemt en horisontalforskyvning H(F^). Innenfor sløyfen blir først reduksjonen av indeksen i utført med verdien 1 hvoretter en ytterligere indeks k for funksjonsoppropet settes lik indeks i. Således vil man med en av-spørring "eksisterer en Fk+1" komme inn i en indre sløyfe i forhold til den førstnevnte sløyfe', som ved avspørringen "k = 0" av den første ytre sløyfe blir forlatt når, etter stadig forøkning av indeksen k i den indre sløyfe, der på datamediet ikke eksisterer noe funksjonsopprop F^+i'

altså når ifølge eksemplet funksjonsoppropet F^g er oppnådd. Etter forøkningen av indeksen k med verdien 1 innenfor sløyfen, blir der avspurt om funksjonsoppropet F^ er avhengig eller uavhengig av funksjonsoppropet F^. Dersom funksjonsoppropet F^ er uavhengig av funksjonsoppropet F^, så blir den indre sløyfe tilbakeført direkte til starten. Er derimot funksjonsoppropet F^ avhengig av funksjonsoppropet F^, så blir der utført en ytterligere avspørring, nemlig om summen av den normerte horisontalforskyvning H(F^) av funksjonsblokken Fk og den normerte horisontale utstrekning A er større eller mindre enn den normerte horisontalforskyvning H(F^) av funksjonsblokken F^. I sistnevnte tilfelle blir den indre sløyfe ført tilbake igjen direkte til starten. I førstnevn-te tilfelle blir den normerte horisontalforskyvning rHF^) av funksjonsblokken F^ satt lik den nevnte sum, og først da ført tilbake til starten av den indre sløyfe.

Spesielt tydelig fremgår måten bestemmelsen av den normerte horisontalfoskyvning H(F^ ) av funksjonsblokkene F^

foregår på i forbindelse med fig. 5. Ved neglisjering av de på fig. 5 heller ikke fremstilte funksjonsblokker Fg -

F,o settes for det første indeks i max=5. Ved den

18 ^ max

første gjennomløpning av den ytre sløyfe blir da den normerte horisontalforskyvning H(F4) av funksjonsblokken F, bestemt.

4

Denne hendrar seg til A H(F5), fordi funksjonsblokken

F,, er parametermessig avhengig av funksjonsblokken F^,

og summen av den opprinnelige lik null innsatte normerte horisontalf orkyvning H(Fj-) av f unks jonsblokken F,, og dens ikke forsvinnende normerte horisontale utstrekning A H(F5) er naturligvis større enn den til å begynne med likeledes til null innstilte normerte horisontalforskyvning H(F4) av funksjonsblokken F4. I det annet gjennomløp av

den ytre sløyfe blir den normerte horisontalforskyvning H(F^) av f unks jonsblokken F^ bestemt. Denne fremstår

ved første gjennomløp av den indre sløyfe lik summen av den normerte horisontalforskyvning H(F^) av funksjonsblokken F^ og dens normerte horisontale utstrekning A H(F^).

Ved denne verdi for den normerte horisontalforskyvning H(F^) endrer ikke noe seg mer ved den annen gjennomløp-ning av den indre sløyfe, fordi den ved den annen gjennom-løpning fremskaffede sum av horisontalforskyvningen av funksjonsblokken F^ og dens normerte horisontale utstrekning A H(F<-) er mindre enn den horisontalf orskyvning H(F4) som fremkom i det første gjennomløp. Ved den normerte horisontalforskyvning H(F2) av funksjonsblokken F2 som fremkommer i det tredje gjennomløp av den ytre sløyfe, vil der ikke fremkomme noen summasjon, fordi ingen av funksjonsblokkene F^ - F,, er avhengig av F2. For funksjonsblokken F2 blir det derfor null for den normerte horisontalforskyvning H(F2) ved den til å begynne med tilviste verdi. Ved det siste i det valgte eksempel nødven-dige gjennomløp av den ytre sløyfe blir den normerte horisontalf orskyvning H(F1) av f unks jonsblokken F.^ ved det første gjennomløp av den indre sløyfe først satt lik den normerte horisontale utstrekning £± H(F2) av funksjonsblokken F,,. Ved det annet gjennomløp av den indre sløyfe blir imidlertid den normerte horisontalforskyvning H(F1) tilvist summen av den normerte horisontalforskyvning H(F^) av funksjonsblokken F^ og dens normerte horisontale utstrekning A HCF^), fordi funksjonsblokken F3 er avhengig av funksjonsblokken F^ og den nevnte sum er større enn den normerte horisontalforskyvning H(F^), da den fremkom i det første omløp av den indre sløyfe på grunn av den normerte horisontale utstrekning H(F2) av funksjonsblokken F2. Ved de videre ved eksemplet nødvendige to gjennomløp av den indre sløyfe under hensyntagen til også f unks jonsblokkene F^ og Fj-, vil den normerte horisontalf orskyvning H(F1) av funksjonsblokken F^ ikke endre seg mer, da de summer som er dannet med hensyn til disse funksjonsblokker til en hver tid er mindre enn den sum som er dannet med hensyn til funksjonsblokken F^. Resultatet av den ovenfor beskrevne bestemmelsesmetode for horisontalf orskyvning HCF^) av f unks jonsblokkene F^ i henhold til oppfinnelsen, kan også uttrykkes på følgende måte:

En funksjonsblokk F^, som ingen andre funksjonsblokker

F^' er avhengig av, får en horisontalforskyvning H(F^)

lik null.

En funksjonsblokk F^, som andre funksjonsblokker F^' er avhengig av, vil i funksjonsplanet slutte seg til den av denne avhengige funksjonsblokk F^' som ender lengst til venstre.

Nå må også den normerte vertikale utstrekning av de delsekvenser S_. som fremstiller delf unks jonsplanene såvel som deres normerte vertikalforskyvning formidles som grafisk fremvisning. På fig. 5 er eksempelvis fremstilt delsekvensen S_ hvis normerte vertikale utstrekning er betegnet A V(S2), og hvis normerte vertikalforskyvning er betegnet med V(S2).

For de normerte vertikale utstrekninger A V(S_.) blir der

i den annen del 9.2 av arbeidslageret 9, eventuelt på nytt på datamediet, fremskaffet en tredje til delsekvensene S_. tilordnet setning av variable. Disse variable vil svare til den ovenfor nevnte øvelse, og likeledes være betegnet med A V(S_.). For de normerte vertikalforskyvninger V(S_.)

av delsekvensene S . blir der tilsvarende fremskaffet en

3

fjerde setning med variable, for hvilke betegnelsen V(S^)

i det følgende blir overtatt.

De verdier av de relative vertikale utstrekninger V(S_.)' som får tilvist de variable i den tredje setning ifølge oppfinnelsen, svarer alltid til det dobbelte antall av f unks jonsopprop F^ i den respektive delsekvens S.. pluss antallet av de i den respektive delsekvens ikke selv fremskaffede inngangsparametre , z^ redusert med antallet av de i den respektive delsekvens S . selv fremskaffede

J

første og siste inngangsparametre z^ i parameterlistene av de enkelte funksjonsopprop F. i den respektive delsek-

vens S ..

3

Beregningen av denne verdi er næremere anskueliggjort ved eksemplet på delsekvensen S^. På datamediet har det opp-delingsavsnitt som svarer til delsekvensen, følgende struk-tur :

Antallet av funksjonsopprop F. i delsekvensen er lik

4. Dette tall skal fordobles, noe som gir 8. Slik det direkte kan sees av strukturen for oppdelingsavsnittet, men også av fig. 2 eller 4, blir bare inngangsparametrene z^, såvel som Xg - tilsammen altså bare 4 inngangsparametre for de tre funksjonsopprop Fg, Fg og F^q ikke selv fremskaffet i delsekvensen S^. Til den allerede fremskaffede verdi 8 blir der deretter addert 4, noe som gir 12. Fra de første inngangsparametre z^ i parameterlistene for funksjonsoppropene F0 - F,, er bare inngangsparametrene z^ for funksjonsoppropet F^q og z^

for funksjonsoppropet F^± fremskaffet av seg selv i delsekvensen S^. Av de siste inngangsparametre z. er i parameterlistene for funksjonsoppropene F„ - F,, bare

b XX inngangsparameteren z^ for funksjonsoppropet F^ fremskaffet selvstendig i delsekvensen S^. Antallet av de i delsekvensen S^ av seg selv fremskaffede første og siste inngangsparametre z^ i parameterlistene for funksjonsoppropene Fg - F^ er altså lik 3. Denne verdi 3 skal trekkes fra den tidligere fremskaffede verdi 12, noe som gir 9 som den endelige verdi av den normerte vertikale utstrekning A V(S^) for delsekvensen S^. Slik det ifølge fig. 2, 4 eller 5 lett kan etterspores, tilsvarer den normerte vertikale utstrekning A V(S^) av delsekvensene S_. nettopp en flerhet av den minimale avstand som til en hver tid inneholdes mellom to signaler. Hertil skal nevnes at for det tilfellet at der i parameterlisten for et funk-

sjonsopprop F i bare forekommer en eneste inngangsparameter og denne er selv fremskaffet i den respektive delsekvens, må denne telles som første og siste inngangsparameter, altså telles dobbelt.

Som siste operasjon må de variable V(S..) i den fjerde setning få tilvist de på samme måte beregnede normerte vertikalforskyvninger av delsekvensene S...

Disse vil til enhver tid fremkomme som summen av verdien av de variable A V(S^) i den tredje setning, hvilke er tilordnet de forangående delsekvensen S..1 i sekvensen for delsekvensene S_. på datamediet for den respektive delsekvens S ..

Også denne operasjon kan fremstilles ved hjelp av et flytdiagram, noe fig. 7 viser.

Ifølge den øverste blokk på fig. 7 blir først samtlige variable V(S_.) av den fjerde setning tillagt verdien 0, noe som er uttrykt med V(S..): = 0, samtidig som indeks j tillegges verdien 1. Deretter blir der ved avspørringen "eksisterer en Sj+1" åpnet en sløyfe med løpeindeks j. Så lenge der foreligger en delsekvens Sj+1 Pa datamediet, blir sløyfen gjennomløpet, og etter har man oppnådd delsekvensen med den største indeks j, blir sløyfen og derved he-le operasjonen avsluttet. Innenfor sløyfen blir først indeksen j tillagt verdien 1, og deretter settes den normerte vertikalf orskyvning V( S\) for den da nye delsekvens S_. lik summen av den normerte vertikalf orskyvning V(S_. 1)

for dennes umiddelbare forgjenger i sekvensen for datamediet og dens normerte vertikale utstrekning A V(S_. ^).

Etter fullførelse av de ovenfor angitte operasjoner ifølge oppfinnelsen har man skaffet forutsetningene for å frem-skaffe den ønskede funksjonsplan med signalforgreninger og signalkrysninger på fremviseranordningen 16.

Sluttelig skal det nevnes at på analog måte kan der med prinsipielt like operasjoner fremskaffes funksjonsplaner som kan leses ovenifra og nedover, eller ved hvilke funksjonsblokkene er anordnet høyrebundet istedenfor venstre-bundet.

Claims (1)

1. Programmeringsanordning (3) for generering, bibeholdelse og grafisk fremvisning av styreprogrammet for en lagerprogrammerbar styring (2) med en digital datamaskin, som maskinlesbart lagrer sitt styreprogram, samt en fremviseranordning (16) for fremvisning av et funksjonsdiagram av styreprogrammet som genereres ved operasjonssystemet hos den digitale datamaskin og bygges opp av signalbehandlings-funksjonsblokker (FjJ , idet styreprogrammet tilkjennegir for hver signalbehandlings-funksjon som er representert ved en funksjonsblokk (FjJ en funksjonsmodul som har tilknytning til denne funksjonsblokk (FjJ, samt et funksjonsopprop (F^) som oppkaller denne funksjonsmodul og inneholder inn- og utparametre (x^, y^, z^) som svarer inn- og utsignaler (<x>i' Yi'<z>i) f°r funksjonsblokken (FjJ i funksjonsdiagrammet,karakterisert ved at følgende operasjoner finner sted i driftssystemet hos den digitale datamaskin: søking etter funksjonsopprop (FjJ i styreprogrammet, sekvensiell skriving av f unks j onsoppropene (Fj_) som

   finnes sammen med listene for deres inn- og utparametre (xi, <y>^, Zi) til en fil, oppdeling av filen ved tilvisning av de funksjonsopprop

   (F-jJ som er sekvensielt skrevet inn i filen, til delsekvenser (Sj) av funksjonsopprop (FjJ , idet, ved begynnelsen av det funksjonsopprop ( F± max) som er sist funnet, vil hvert f unks j onsopprop (F-jJ hvis utgangsparameter (ZjJ ikke bidrar til dannelsen av formingen av en inn-parameter (z-jj av et funksjonsopprop (FjJ som allerede er tilvist den respektive delsekvens (Sj), blir tilvist til en ny delsekvens (Sj), samtidig som delsekvensene (Sj) i den grafiske fremvisning får tilknytning til delfunksjonsdiagrammer innenfor hvilke funksjonsblokkene er kombinert hierakisk i forhold til hverandre, tilvisning av verdier til et første sett av variable

   (AH(Fjj som er tilvist til de individuelle funksjonsopprop (F-jJ , idet denne operasjon innebærer at verdiene fastlegger størrelsen av den horisontale utstrekning (AH(F^) av funksjonsblokkene (FjJ som blir oppropt ved de individeulle funksjonsopprop innebafettende randsoner (Rj;, RpJ ved den grafiske representasjon av funksjonsdiagrammet på fremviseranordningen (16) bortsett fra en felles skaleringsfaktor, tilvisning av verdier til et andre sett av variable

   (H(FjJ som også blir tilvist de individuelle funksjonsopprop (F-jJ , ved hvilken operasjon verdiene etablerer størrelsen av den horisontale forskyvning (H(F-[) av f unks jonsoppropene (F-jJ som blir oppkalt ved de indi-videne funksjonsopprop ved den grafiske representasjon av funksjonsdiagrammet på fremviseranordningen (16), bortsett fra skaleringsfaktoren, og ved hvert tilfelle svarende til den største sum som, fordi funksjonsopprop (FjJ som er blitt vurdert i hvert tilfelle, kan formes fra verdiene av de variable (AH((F^) av det første sett som er blitt tilvist funksjonsoppropene (FjJ avhengig av dette f unks j onsopprop (F-jJ med hensyn til parametre. tilvisning av verdier til et tredje sett av variable

   (AV(Sj) som har tilknytning til delsekvensene (Sj), ved hvilken operasjon verdiene etablerer størrelsen av den vertikale utstrekning (AV(Sj) av delfunksjons-diagrammene som er tilvist til de individuelle delsekvenser (Sj) ved den grafiske representasjon av funksjonsdiagrammet på fremviseranordningen (16), bortsett fra skaleringsfaktoren, og ved hvert tilfelle korresponderende med to ganger antallet av funksjonsopprop (FjJ ved den repsek-tive (Sj) plus antallet av inn-parametre (x-^, z-jj som ikke er generert i den respektive delsekvens (SjJ selv, bortsett fra antallet av første og siste inn-parametre (zjj som er generert i den respektive delsekvens (S-jJ selv, i parameterlistene for de individuelle funksjonsopprop (Fj[) i de respektive delsekvenser (Sj), tilvisning av verdier til et fjerde sett av variable

   (V(Sj) som på sin side er tilvist til delsekvensene (Sj), ved hvilken operasjon verdiene etablerer størrelsen av den vertikale forskyvning (V(Sj) av delfunksjonsdiagram-mene som er tilvist til de individulle delsekvenser (Sj) ved den grafiske representasjon av funksjonsdiagrammet på fremviseranordningen (16), bortsett fra skaleringsfaktoren, og ved hvert tilfelle resulterer fra summen av verdiene av variable (AV(Sj) av det tredje sett som er tilvist til delsekvensene (Sj) som går forut for den respektive delsekvens (Sj) i sekvensen av delsekvenser (<S>j).