NO166456B

NO166456B - Fremgangsmaate for aa forbedre retensjon eller rensing av henholdsvis cellulosefibersuspensjoner og avloepsvann.

Info

Publication number: NO166456B
Application number: NO874840A
Authority: NO
Inventors: Jan Emanuelsson
Original assignee: Berol Kemi Ab
Priority date: 1986-11-21
Filing date: 1987-11-19
Publication date: 1991-04-15
Also published as: FI90573B; NO166456C; FI875123A0; FI875123A; NO874840L; FI90573C; NO874840D0; SE454507B; SE8604975D0

Description

Fremgangsmåte for fremstilling av nye terapeutisk aktive azaspiroalkandioner.

Denne oppfinnelse angår en fremgangsmåte for fremstilling av en gruppe nye forbindelser med følgende strukturformel:

og syreaddisjonssaltene derav. I formelen betyr n- det hele tall 4- eller 5-. Symbolet -A- betyr en toverdig, åpenkjedet gruppe som binder nitrogenatomet

i azaspiro-ringen til nitrogenatomet i piperazinringen gjennom minst to karbonatomer. Den kan være en alkylengruppe, en oksalkylengruppe eller 1,4-but-2-ynylen.

Alkylengruppe r inneholder fra 2 til 6 karbonatomer i en rett eller forgrenet kjede og utgjøres av et alkan som har to valenser ledige for binding til nitrogenatomene som vist. Bindingen kan finne sted gjennom to nærliggen-de karbonatomer eller gjennom to karbonatomer som er lenger fra hverandre

i kjeden. Eksempler på alkylengruppe r er -CH^CH^-i

-(CH_)6-.

-CH2CH2CH2-,

Oksalkylengruppen er tilsvarende avledet fra en dialkyleter. Dvs. at oksalkylengruppen er en alkylengruppe inneholdende et eter-oksygenatom i kjeden. Oksalkylengruppen inneholder 4 til 6 karbonatomer og er slik at ingen av karbonatomene som deltar i eterbindingen tjener som forbindelse til azaspiro-nitrogenatomet eller piperazin-nitrogenatomet; det betyr at ingen av de nitro-gentilknyttede karbonatomer i oksalkylenkjeden er bundet til oksygenatomet derav. Et særlig eksempel på den forbindende gruppe -A- er 1,4-but-2-ynylen-gruppen -CF^CsCCH^-.

R 1 og R <2> i formel I er hydrogenatomer eller metylgrupper, idet før st -

3 4 5 nevnte foretrekkes. R , R og R er like eller forskjellige og er utvalgt fra hydrogen, lavere alkoksy med opp til 4 karbonatomer, lavere alkyl med opp til 4 karbonatomer, halogen, trifluormetyl, nitro eller alkylsulfonamido med opp til 6 karbonatomer. I henhold til oppfinnelsen fremstilles forbindelsene med formel I ved at et amin med formelen

1 2 3 4 5

hvor Y er hydrogen eller gruppen H^N-A- og R , R , R , R R og A er som ovenfor definert, omsettes med

et spiro-substituert glutarsvreanhvdrid med formelen

hvor n er som ovenfor angitt, når Y er gruppen P^N-A-; eller et spiro-substituert, N-substituert glutarsyreimid med formelen hvor A og n er som ovenfor definert og X er en reaktiv estergruppe; i nærvær av et inert oppløsningsmiddel ved forhøyet temperatur. For å lette benevningen av forbindelsene som fremstilles i henhold til oppfinnelsen, er i det følgende gitt partialstrukturene svarende til azaspiro-dekandion- og azaspiroundekandion-delene av formel I med stillingene num-merert.

Forbindelsene med formel I er psykotropiske midler, smertestil-lende midler, sentraltvirkende muskelavslappende midler, kapillare beskyt-telsesmidler, anti-allergimidler, anti-inflammatoriske midler og anti-brek-ningsmidler. De kan administreres oralt, parenteralt eller rektalt i doser va-rierende fra ca. 0,1 til 40 mg/kg legemsvekt. For dette formål kan de formu-leres som tabletter eller kapsler inneholdende fra ca. 2,5 til 200 mg derav, som injiserbare ampuller inneholdende fra 1,0 til 100 mg/ml forbindelse i oppløs - ning eller suspensjon, eller som suppositorier inneholdende fra 2,5 til 500 mg av en forbindelse med formel I.

For farmasøytiske formål kan forbindelsene anvendes som de frie baser eller som farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter. Med farmasø-ytisk akseptable syreaddisjonssalter skal forståes et salt av en base med for - mel I i hvilket anion-delen er farmasøytisk forlikelig. F. eks. bør anionet ikke bidra vesentlig til giftigheten av det resulterende salt og det bør heller ikke ha kjemiske egenskaper som er uforenelige med de kjemiske egenskaper for basen, hvilket resulterer i en iboende ustabilitet. Egnede anioner omfatter klorid, bromid, jodid, fosfat, sulfat, nitrat, citrat, succinat, acetat, propionat, butyrat, tosylat.mesylat, laurylsulfat, tannat, pamoat og andre som innen teknikken er kjent som tilfredsstillende for anvendelse med basiske legemidler.

KJEMISK SYNTESE

Det er to generelle utførelsesformer for fremgangsmåten ved fremstilling av forbindelsene med formel I. Disse er illustrert i det følgende ved hjelp av reaksjons skjemaer betegnet metode A og metode B. Disse metoder kan varieres av fagfolk for fremstilling av andre forbindelser enn de som er spesielt angitt. Variasjoner for fremstilling av de samme forbindelser på noe forskjellig måte vil også kunne gjøres. Spesielle metoder for syntese av visse enkelttyper av forbindelser er også mulig. Slike metoder vil være åpenbare for fagfolk. Noen av disse er gitt eksempler på i det følgende.

I de foregående reaksjonsskjemaer har symbolene n, -A-, R 1 , R 2,

3 4 5

R , R og R de samme betydninger som i formel I, med unntagelse av amino. Symbolet X betyr en reaktiv estergruppe så som et klorid, bromid, jodid, sulfat, fosfat, tosylat eller.mesylat.

I henhold til metode A omsettes det spiro-substituerte glutarsyreanhydrid med formel II med 1 -(w-aminoalkyl)-4-arylpiperazinet med formel III,

hvilket resulterer i dannelse av produktet med formel I. Glutarsyreanhydridene med formel II og mange arylpiperaziner med formel V er beskrevet i litteratur-en og er kommersielt tilgjengelige. Syntese av piperazinene med formel III fra

de med formel V er beskrevet av S. Hayao og R.N. Sheet i J. Org. Chem.

26, 3415 (1961). Denne metode kan avpasses for fremstilling av andre eksempler som kan være nødvendig for fremstilling av andre forbindelser med formel I som ikke er særskilt angitt.

Reaksjonen utføres fortrinnsvis ved forhøyet temperatur i et organ-isk oppløsningsmiddel som er inert ved reaksjonsbetingelsene. Temperaturer i området 100 til 200°C foretrekkes. Pyridin er det foretrukne oppløsnings-middel. En reaksjonsperiode på minst 2 timer er tilstrekkelig, selv om leng-ere reaksjonstid, som kan være hensiktsmessig, vanligvis anvendes for å oppnå maksimalt utbytte. En tilbakeløpsbehandlingsperiode på 15 timer er funnet å være ganske tilfredsstillende. Utbyttene for fremgangsmåten ifølge metode A er hyppig i området 80 til 90%.

Leilighetsvis erholdes det tilsvarende glutarsyrehalvamid som biprodukt ved metode A. Halvamidene har strukturen vist i formel VI. De omdannes lett til produktene med formel I ved oppvarming i kokende eddiksyrean-

hydrid.

Hvorvidt reaksjonen har tatt det ønskede forløp med dannelse av for-bindelsen med formel I, eller hvorvidt vesentlige mengder av bi-produktet med formel VI er dannet, bestemmes før rensningen igangsettes, ved undersøkelse av det infrarøde absorpsjonsspektrum. Produktene med formel I er imider og deres spektra inneholder typisk absorpsjon ved 1700 og 1710 cm . Tilstede-værelsen av amidsyreabsorpsjon som er typisk for bi-produktene med formel VI, ved 1680, 1760, 3300 cm~* antyder at ytterligere behandling som beskrevet er nødvendig.

Metode B utføres under reaksjonsbetingelser som er hensiktsmessig for fremstilling av tertiære aminer ved omsetning av sekundære aminer med et alkylhalogenid, -sulfat, -fosfat, -tosylat eller -mesylat. De reagerende be - standdeler oppvarmes i et inert, flytende reaksjonsmedium ved temperaturer på ca. 60 til ca. 150°C i nærvær av et syrebindende middel. Benzen eller n-butylalkohol er de foretrukne reaksjonsmedier. Det foretrukne syrebindende middel er natriumkarbonat, men andre uorganiske og tertiære uorganiske baser kan anvendes, innbefattet andre alkali- og jordalkalimetall-karbonater,

-bikarbonater, eller -hydrider, og de tertiære aminer.

Azaspirodekan- og -undekan-dion-mellomproduktene med formel

IV som har -A-X-gruppen bundet til nitrogenatomer, fremstilles ved omsetning av glutarsyreanhydridene med formel II med et alkanolamin med formel H^N-A-OH under tilsvarende bétingelser som i metode A. Det resulterende mellomprodukt har formelen som vist for formel IV med X som hydroksyl. Dette materiale forestres deretter på vanlig måte for å gi mellomproduktet for formel IV. F. eks. vil tionylklorid som omsettes med en alkohol-forløp -

er med formel IV(X = OH), gi mellomproduktet hvor X er klor. Bromidene, jodidene, fosfatene, sulfatene, tosylatene og mesylatene svarende til formel IV kan fremstilles tilsvarende på vanlig måte.

Syreaddisjonssaltene av forbindelsene med formel I fremstilles ved omsetning av forbindelsene i fri baseform med den ønskede syre. Det er vanligvis hensiktsmessig å utføre nøytraliseringen i et inert oppløsningsmiddel som reaksjonsmedium under anvendelse av omhyggelig tilmålte mengder av syre og base. Da det i disse produkter er to basiske nitrogenatomer, de to piperazino-nitrogenatomene, kan mono- eller di-salter fremstilles. Hvilket av disse produkter man får etter en gitt nøytralisering, kan reguleres ved anvendelse av en forhåndsbestemt mengde av den ønskede syre. F. eks. vil omsetning av en av basene med formel I med en enverdig syre i ekvimolare mengder gi et monosalt, mens omsetning med to molekyldeler av syren gir et di-3 4 5

salt. Når R R eller R er amino, eksisterer ytterligere muligheter for saltdannelse.

De følgende eksempler skal tjene til å illustrere fremgangsmåten ytterligere.

METODE A

Prosess 1. En blanding av 0,1 mol av det substituerte glutarsyreanhydrid (Formel II), 0,1 mol 1-(w-aminoalkyl)-4-fenylpiperazin (Formel III), og 400 ml pyridin kokes under tilbakeløpskjøling i 15 timer» Oppløsnings midlet

fjernes ved destillering, og det infrarøde absorpsjons spektrum av residuet måles. I de tilfelle hvor spektret oppviser typiske imidbånd ved 1700 og 1710 cm"', renses residuet enten ved vakuumdestillasjon eller omkrystallisering fra et eg-net oppløsningsmiddel for å oppnå det rensede produkt som den frie base. Hvis spektret inneholder amid - og karboksyl-absorpsjonsbånd ved 1680, 1760 og 3300 cm kokes residuet under tilbakeløpskjøling med 10 vektdeler eddiksyre-anhydrid i 15 timer. Eddiksyreanhydridet fjernes ved destillasjon, og residuet renses som ovenfor.

Hydrokloridsaltene fremstilles ved behdndling av etanoloppløaningen av den frie base med en ekvivalent mengde av etanolisk hydrogenkloridopp - løsning.

Detaljene for fremgangsmåtene som er anvendt ved fremstilling av en rekke spesielle forbindelser, er oppsummert i tabell I.

Prosessene 2 til 13 som beskrives i det følgende, er eksempler på1 fremstilling av aminoalkylpiperazin-utgangsmaterialene som er nyttige med metode A. Andre spesielle forbindelser som er nødvendig, er tidligere beskrevet av S. Hayao et al. (se ovenfor).

Prosess 2. I -( 2- cyarioetyl) - 4-( o- metoksyfenyl) - piperazin.

En rundbundet kolbe utstyres med en rører og tilbakeløpskjøler med et soda-kalk-tørrerør. 1-(o-metoksyfenyl)-piperazin, 9,0 g (0,1 mol); 150 ml tørret benzen; og 16,6 g (0, 2 mol) vannfritt natriumkarbonat anbringes i kolben, og blandingen kokes under tilbakeløpskjøling med omrøring natten over. Etter fullføring av behandlingstiden filtreres reaksjonsblandingen for å fjerne uopp-løselig materiale som hovedsakelig består av uorganiske salter, og filterkaken vaskes med varm benzen. De samlede benzenfiltrater konsentreres ved destillasjon av oppløsningsmidlet, og man får det ønskede produkt som renses ved vakuumdestillasjon, kokepunkt 208 - 226°C/l,0 mm Hg. Det destillerte produkt krystalliserer ved henstand som 19,6 g (80%) av et hvitt, krystallinsk, fast stoff med sm.p. 72-74°C.

Prosess 3. 1 -( 3 - aminopropyl) - 4-( o- metoksyf enyl- piperazin.

En blanding av 8, 1 g (0,033 mol) 1-(2-cyanoetyl)-4-(o-metoksyfenyl)piperazin, 30 g tørr, flytende ammoniakk og 100 ml absolutt metanol hydrogeneres ved 84 kg/cm og romtemperatur under anvendelse av W-6 Raneynikkel-katalysator. Etter fullføring av hydrogeneringen filtreres blandingen gjennom en as - bestpute. Filtratet konsentreres ved destillasjon av oppløsningsmidlet, og residuet destilleres ved redusert trykk, hvorved man får det ønskede produkt med 85% utbytte, k.p. 140 - 155°C/0,15 mm Hg.

Analy s e:

Produktet fra prosess 3 tjener som utgangsmateriale for produktet ifølge eksempel 8 (Tabell I). Tabell II oppsummerer opplysninger i forbindelse med fremstillingen i henhold til prosessene 2 og 3 av forskjellige andre utgangs-materialer av denne type som er nyttige for fremstilling av en rekke av de foregående produkter fra eksemplene 1-25.

Prosess 9 . 1 -( 4- amino- 2^ metylbutyl) - 4- fenyl) - piperazin. 1-(3-cyano-2-metylpropyl)-4-fenylpiperazin fremstilles ved kondensering av 3-klor-2-metylbutyronitril med fenylpiperazin i henhold til prosess 2. Man får et 65,3% utbytte av 1-(3-cyano-2-metylpropyl)-4-fenylpiperazin som oppviser kokepunkt 155 - 168°C/0,15 mm Hg, sm.p. 81 - 83°C. Dette materiale, 0,04 mol, oppløst i 100 ml tetrahydrofuran settes dråpevis under kraftig om-røring til en suspensjon av 1,87 g (0,05 mol) litiumaluminiumhydrid i 100 ml eter i løpet av en periode på 35 minutter. Blandingen oppvarmes under tilbake-løpøkjøling i 6 timer og behandles deretter omhyggelig med en oppløsning av 3,65 ml (0, 15 mol) vann i 100 ml tetrahydrofuran. Uoppløselig materiale fjernes ved filtrering, og filterkaken vaskes med to 500 ml porsjoner av varm tetrahydrofuran og en 500 ml porsjon av varm absolutt etanol. Filtratene og vaskevæskene samles, og oppløsningsmidlet fjernes ved destillasjon. Residuet destilleres i vakuum for å gi 81 , 7% utbytte av det ønskede produkt, kokepunkt 138 - 155°C/0, 17 mm Hg. n^<5>; 1,5485.

METODE B

Prosess 14. 8-( Z- hydroksyetyl) - 3- azaspiro/ 4, Sj - dekan- 7, 9- dion. 3 , 3-tetrametylenglutarsyr eanhydrid, 16,8 g (0,01 mol), og 200 ml pyridin, som tjener som reaksjonsmedium, anbringes i en rundbunnet kolbe utstyrt med en rører og tilbakeløpskjøler som igjen er utstyrt med et kalsiumklorid-tørrerør. Omrøring begynner og 12,2 g (0,2 mol) etanolamin settes til blandingen. Oppvarming under tilbakeløpskjøling med omrøring settes deretter i gang og fortsettes i 3 timer. Etter behandlingsperiodens slutt fjernes pyridi-net og overskudd av etanolamin ved destillasjon ved redusert trykk. Produktet er en gul olje som destilleres i vakuum; utbytte 12,0 g (57%); k.p. 142-150°C/ 0,05-0,1 mm Hg; nD<25>; 1,5150.

Prosess 15. 8-( 2- kloretyl)- 3- azaspiro/ 4, 5j - dekan- 7, 9- dion. 8-(2-hydroksyetyl)-8-azaspiro/4, 5_7dekan-7, 9-dion, 6,0 g (0,028 mol), ca. 50 ml tørr benzen og 2,4 g (0,03mol) tørr pyridin blandes i en kolbe utstyrt med tilbakeløpskjøler , tils etningstr akt, termometer og rører. Blandingen av-kjøles til 10°C, og 3,6 g (0,03 mol) tionylklorid tilsettes dråpevis i løpet av 25 min. mens den maksimale reaksjonstemperatur er 15°C. Etter fullføring av tionylkloridtilsetningen oppvarmes reaksjonsblandingen i 1 time ved 60 - 65°C. Pyridinhydroklorid som biprodukt fjernes ved filtrering, og filtratet blandes med 20 ml destillert vann. Benzenlaget fraskilles, tørres, og oppløsningsmid-let fjernes ved destillasjon. Produktet er en brun væske som destilleres i vakuum for å gi 4,5 g (69%) farveløst til blått, flytende produkt, k.p. 120-122°C/ 0,05 mm Hg, nD25, 1,5139.

Analys e:

Prosess 16. 8-/ 2-( l - o- metoksyfenyl- 4- piperazinyl) - etyl/- 8- azaspiro/ 4, 5/ dekan- 7, 9- dion. - En blanding av 23 g (0,1 mol) 8-(2-kloroetyl)-8-azaspiro/4, 5_/dekan-7 , 9-dion, 19,2 g (0,1 mol) 1-(o-metoksyfenyl)piperazin og 31,8 g (0,3 mol) vannfritt natriumkarbonat i 400 ml tørr benzen kokes under tilbakeløpskjøling med omrøring i 15 timer. De uorganiske salter fjernes ved filtrering, og filtratet konsentreres til en oljeaktig rest ved destillasjon av oppløsningsmidlet. Residuet destilleres ved redusert trykk for å gi produktet som er identisk med det som er beskrevet i eksempel 7 i tabell I. Anvendelse av prosessene 14 og 15 for fremstilling av ytterligere 8-(w-kloralkyl)-8 -azaspiro/4 , 5_/dekan-7,9-dioner er oppsummert i tabell III. Disse mellomproduk-ter omdannes i henhold til metode B til sluttprodukter med formel I under anvendelse av reaksjonsbetingelsene ifølge prosess 16. Den sistnevnte fremstilling er oppsummert i tabell IV.

Prosess 23. 1 -( o- metansulfonamidofenyl)- piperazin.

(a) En blanding av 31,5 g o-nttroklorbenzen, 47,4 g 1-karbetoksypiperazin og 16 ml pyridin i 200 ml n-butanol fremstilles ved omhyggelig tilsetning av o-nitroklorbenzenet oppløst i noe av butanolen, til de øvrige bestanddeler. Blandingen kokes deretter under tilbakeløpskjøling natten over og konsentreres under redusert trykk for å fjerne oppløsningsmidlet og andre flyktige ma-terialer. Det ønskede mellomprodukt 1-karbetoksy-4-(o-nitrofenyl)piperazin, fraskilles deretter ved destillasion av den rå rest, kokepunkt 185-210°C/ 0,08 mm Hg, vekt 34,5 g. (b) Produktet fra det foregående avsnitt oppløses i ca. 300 ml 95% etanol og hydrogeneres ved romtemperatur og 3-6 atmosfærers trykk under anvendelse av 200 mg av en 10% palladium-på-karbon katalysator. Den beregnede mengde hydrogen forbrukes i løpet av 35 min. Katalysatoren fjernes ved filtrering, og filtratet konsentreres i vakuum for å gi en brun olje som krystalliserer ved henstand. Den omkrystalliseres fra cykloheksan, og man får 26,2 g 4-(o-a-minofenyl)-1-karbetoksy-piperazin, sm.p. 106 - 108°C. (c) En porsjon av produktet fra foregående avsnitt, som veier 8,3 g, oppløses i ca. 50 ml pyridin og behandles med 3,8 g metansulfonylklorid dråpevis. En eksoterm reaksjon finner sted, og blandingen omrøres i 1 time på et damp-bad. Oppløsningsmidlet fjernes deretter ved destillasjon i vakuum, og residuet omkrystalliseres fra absolutt etanol for å gi 1-karbetoksy-4-(o-metansul-fonamidofenyl)piperazin. (d) En porsjon av produktet fra foregående avsnitt, som veier 6,54 g, hydroly-seres ved koking under tilbakeløpskjøling med 10 g natriumhydroksyd oppløst i 100 ml metanol, i ca. 4 timer. Oppløsningsmidlet fjernes deretter ved destillasjon i vakuum, og man får 1-(o-metansulfonamidofenyl)-piperazin som en tynn olje som anvendes direkte til fremstilling av produktet ifølge eksempel 3 2 uten ytterligere rensing.

EKSEMPEL 34 - 8 - fi - ( 4 - f enyl - 1 - piper azinyl) - 2 - butynyb7 - 8 - aza - spiro/ 4, 5_ 7dekan- 7, 9 - diondihydroklorid.

(a) En blanding av 15,28 g (0,0908 mol) 3 ,3-tetrametylenglutarsyreanhydrid, 200 ml vannfritt pyridin og 5,0 g (0,09077 mol) propargylamin ble kokt under tilbakeløpskjøling med omrøring natten over i en kolbe beskyttet fra atmosfæ-ren med et kalsiumklorid-tørrerør. Oppløsningsmidlet, pyridin, ble fjernet ved destillasjon, og residuet ble destillert ved redusert trykk, k.p. 129-145°C/ 0,15 mm Hg. Det kjernemagnetiske resonansspektrum for dette materiale viste at det ikke var det rene mellomprodukt 8-propargyl-8-azaspiro/4,5_/dekan-

7,9-dion, men dette materiale forurenset med noe av anhydrid-utgangsmate-rialet. Det ble imidlertid omdannet i henhold til den følgende metode, uten ytterligere rensing. (b) En blanding av 6,0 g (0,03 mol) av det foregående mellomprodukt, 2,4 g 37% vandig formaldehyd (0,0296 mol), noen få krystaller kobber(I)klorid som katalysator, 1, 78 g (0,0296 mol) eddiksyre, 2,9 g destillert vann og 4,8 g (0,0296 mol) 1 -fenylpiperazin oppvarmes på vannbad ved 40°C i 7 timer. Reaksjonsblandingen holdes i en atmosfære av tørr nitrogengass i denne periode. Den resulterende blanding ekstraheres deretter med tre 75 ml porsjoner kloro-form, ekstraktene tørres over magnesiumsulfat, og oppløsningsmidlet fjernes under redusert trykk. Residuet oppløses i 90 ml vannfri etanol og behandles med 15 ml mettet, etanolisk hydrogenklorid. Det krystallinske hydroklorid-salt utskilles som et bunnfall, utbytte 6,5 g. Dette materiale omkrystalliseres to ganger fra etanol, sm.p. 173 - 174°C.

Analyse:

EKSEMPEL 35 - 8 - £a - ( 4- o - metoksyf enyl - 1 - piper azinyl) - 2 - buty-nyl/- 8- azaspiro/ 4, 5/ dekan- 7, 9- dion- dihydroklorid.

Dette materiale fremstilles ved fremgangsmåten ifølge eksempel 34 ved å an-vende 1-(o-metoksyfenyl)piperazin istedenfor 1-fenylpiperazin i eksempel 34(b). Produktet utskilles og renses som dihydrokloridsaltet, sm.p. 172 - 175°C.

Analyse:

DYREFORSØK

Skyttelboksteknikken beskrevet av J.R. Albert i The Pharmacologist 4, 152 (1962) er en prøve som er laget for å skille beroligende midler fra ikke-spesifikke bedøvende, hypnotiske midler. Apparatet som anvendes, er en boks som har en 15 cm høy vegg som deler boksens gulv i to like deler. Gulvet på venstre side av boksen inneholder et elektrisert nettinggulv. Den annen side, eller sikre side, er ikke elektrisert. En gruppe rotter trenes ved å anbringe dem individuelt i den elektriserte del av boksen og gi dem et støt i foten som bevirker at rotten hopper over veggen til den sikre side av boksen. Trenede rotter vil uten unntagelse hoppe over veggen når de anbringes på venstre side

av boksen, innen 30 sek. uten støt i foten.

Hvert dyr i gruppen av trenede dyr administreres deretter med en dose av prøvemidlet intraperitonealt, og denne dose av midlet bestemmes ved interpolering fra en dosereaksjonskurve som reduserer det samlede antall av betingede unngåelsesreaksjoner ("conditioned avoidance responses") for gruppen med 50%. En gruppe på 5 trenede dyr som ikke er behandlet med midlet, vil med andre ord oppvise 50 korrekte betingede unngåelsesreaksjoner (CAR) ved å hoppe over veggen før de får støt i foten, når de anbringes i den venstre del av boksen i 10 gjentatte forsøk i løpet av en halv time. Etter behandling med en ED^q' dose av et beroligende middel, vil antallet av korrekte reaksjoner for den samme gruppe være redusert til 25.

Når et behandlet dyr ikke hopper over veggen i løpet av 30 sekunder etter at det er anbragt i venstre del av boksen, får det støt i foten. Hvis dyret da hopper over veggen, er dette tegn på at behandlingen med midlet kun hindret den betingede unngåelsesreaksjon. De dyr som ikke hopper over veggen etter å ha fått støt i 30 sekunder, sies å ha fått sin ubetingede fluktreaksjon ("uncon-ditioned escape response") ( UER) blokkert. Behandlingen med midlet har med andre ord svekket dyret så sterkt at det ikke lenger er i stand til å hoppe over veggen for å unngå støt i foten.

Den dose av prøveforbindelsen som resulterer i uteblivelse av den ubetingede fluktreaksjon hos 50% av dyrene, betegnes som ED^q-verdien for u-betinget fluktreaksjon. Forholdet mellom disse to verdier-UER-ED^: CAR-ED^q er et tegn på den såkalte beroligende selektivitet ved midlets virkning. For beroligende midler får man en verdi på over 1. Jo større denne verdi er, desto mer selektivt er midlet med hensyn til beroligende virkning ("tranquilizer ac-tion") til forskjell fra bedøvende ("sedative") eller hypnotisk virkning.

Klorpromazin-hydroklorid har en CAR-ED,-q-verdi på 5, 2 mg/kg, en UER-EDj-Q-verdi på 30,2 mg/kg, begge ved intraperitoneal administrering, hvilket gir et forhold på 5,8. Verdiene som ble erholdt for en rekke forskjellige forbindelser med formel I, er .gitt i tabell VI.

Antagonismen av amfetamin-opphopningsbelastning er en annen prøve som anvendes for bedømmelse av beroligende midler. Den er laget for å påvise midler som vil motvirke den økende giftighet av amfetamin som iakttas når man oppbevarer en rekke dyr behandlet med det, i et enklet bur, i motsetning til måling av amfetamin-giftighet hos dyr som oppbevares hver for seg. Et fenomen med øket giftighet iakttas med DL-amfetaminsulfat ved måling under gruppebetingeiser. Beroligende midler har den evne at de reduserer den økede giftvirkning av amfetamin på dyr i grupper.

I henhold til denne prøve administreres grupper på 10 hannmus som veier 18 - 28 g, med forskjellige dosemengder av prøveforbindelsen subkutant. Musene holdes adskilt i enkeltbur i 60 minutter og injiseres deretter subkutant med 20 mg/kg av DL-amfetaminsulfat (LD_Q0-dosen) og samles i grupper på

JO I v

10 mus pr. bur. Antall dødsfall nedtegnes etter 24 timer. Den prosentdel (om overlever ved hver dose, avmerkes, og ED -verdien som gir 50% over-levning, beregnes. For det beroligende middel klorpromazin-hydroklorid har man en ED__ på 0,38.

Resultatene som oppnås med forbindelsene som fremstilles i henhold til oppfinnelsen, er vist i tabell VII.

Forbindelser med formel I er meget aktive midler til å hindre fenylkinon-writhingsyndromet hos mus. Metoden ifølge Hendershot og Forsaith, J. Pharmacol. Exp. Therap. 125, 237 (1959) anvendes for å måle denne virkning. Grupper på 10 til 20 mus injiseres subkutant med avmålte doser av prø-veforbindelsen. Når man har høyest virkning, som tidligere bestemt, administreres dyrene med en dose på 2,5 mg/kg fenylkinon intraperitohealt. Den sistnevnte injisering frembringer vridninger hos mus. Antall slike vridninger for hver mus i løpet av perioden på 10 minutter etter injisering telles, og gjennom-snittlig prosent reduksjon i antall vridninger sammenlignet med en kontrollgrup-pe av mus, nedtegnes for hver dose av prøveforbindelsen. En dosevirknings-kurve fremstilles ,og den dose av prøveforbindelsen som er nødvendig for å re-dusere antall vridninger med 50%, beregnes ved interpolering. Resultatene for flere forbindelser med formel I er angitt i tabell VIII.

En annen av de farmakologiske virkninger som oppvises av forbindelser med formel I, er evnen til å hemme dannelsen av lokal ødem som dannes ved injisering av formalin i fotsålen på en rotte i henhold til en stan-dard utvelgelsesprøve for anti-inflammatoriske midler (C.A. Winter "Inter-national Symposium on Non-Steroidal Anti-Inflammatory Drugs", Internation-

al Congress Series No. 82, Excerpta Medica Foundation, 1965, s. 190 - 202).

Prøven utføres på voksne rotter av begge kjønn under anvendelse av

en gruppe på fem dyr som ikke-behandlede kontrolldyr og en annen gruppe på fem som er behandlet subkutant med prøveforbindelsen 15 min. før ødem frembringes. Ødem frembringes ved injisering av formalin i fotsålen, 0,1 ml av en 4% oppløsning, i høyre bakben. Det venstre bakben behandles tilsvarende med 0,1 ml 0,9% saltvann. En time senere måles volumet av hvert bakben plethysmo-grafisk ved måling av volumet av fortrengt kvikksølv. Mengden av ødem uttryk-kes som prosent økning i volumet av den formalininjiserte fot sammenlignet med den saltvann-injiserte fot. Den prosentvise hemning av ødem beregnes ved å dele den gjennomsnittlige prosentvise økning av ødemet i de formalinbehandlede føtter hos den behandlede gruppe, med den gjennomsnittlige økning hos den ikke-behandlede gruppe, multiplisert med 100. Forskjellige doser av prøveforbindel-sene bedømmes, og ED^^-verdien bestemmes ved interpolering fra en dosepå-vi rkningskurve. ED,.q er den dose som reduserer ødemet med 50%.

Andre midler kan også anvendes ved denne prøve for å frembringe ødemet. Forbindelsene som fremstilles i henhold til oppfinnelsen, er funnet å være aktive til å hemme ødem frembragt ved injisering av 0, 1 ml av en opp-løsning inneholdende 10 meg serotonin eller 0,1 ml av en 0,5% oppløsning av carageenin. Tabell IX inneholder ED^q-dosene bestemt for en rekke forbindelser med formel I, mot formalin-ødem. Fremgangsmåte for fremstilling av en terapeutisk aktiv azaspiro-alkandion-forbindelse med formelen

1 2

hvor R og R er hydrogen eller metyl,

3 4 5

R , R og R er hydrogen, alkyl med opptil 4 karbonatomer, lavere alkoksy med opptil 4 karbonatomer, halogen, trifluormetyl, nitro eller alkylsulfonamido med opptil 6 karbonatomer,

A er rett eller forgrenet alkylen med 2 til 6 karbonatomer, aksal-kylen med 4 til 6 karbonatomer hvor ingen av karbonatomene som er bundet til nitrogen, er bundet til oksygenatomet deri, og 2-butynylen, og

n er det hele tall 4 eller 5,

og de farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter derav, karakterisert ved at et amin med formelen

hvor Y er hydrogen eller gruppen H^N-A-, og R til R 5og A er som ovenfor definert, omsettes a) med et spiro-substituert glutarsyreanhydrid med formelen hvor n er som ovenfor definert, når Y er gruppen l^N-A-; eller b) med et spiro-substituert, N-substituert glutarsyreimid med formelen

hvor A og n er som ovenfor definert og X er en reaktiv estergruppe,

når Y er hydrogen ,

i nærvær av et inert oppløsningsmiddel ved forhøyet temperatur, og eventuelt omdannes de resulterende produkter til farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter .

Anførte publikasjoner:

Claims

1. Fremgangsmåte for innen papir-, masse- og plateindustrien og forbedre retensjon og rensning av cellulosefibersuspensjoner, henholdsvis avløpsvann ved behandling derav med fenolformaldehydharpiks og høymolekylært polyetylenoksyd,karakterisert vedat be-handlingen med fenolformaldehydharpiks og høymolekylært polyetylenoksyd utføres i kombinasjon med et kationisk stivelsesderivat eller kationisk cellulosederivat.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert vedat det anvendes et vekt-forhold mellom fenolformaldehydharpiks og polyetylenoksyd på 1:5 - 50:1 og mellom stivelsesderivatet eller cellulosederivatet og polyetylenoksyd 1:5 - 100:1.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2,karakterisert vedat det anvendes et stivelsesderivat eller et cellulosederivat, hvis kationiske grupper er kvaternære ammoniumgrupper.

4. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av de foregående krav,karakterisert vedat det anvendes et polyetylenoksyd med en molekylvekt over 500.000.

5. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 1-4,karakterisert vedat det anvendes et stivelsesderivat med en kationisk substitusjonsgrad på 0,01 - 0,1.

6. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av de foregående krav 1-5,karakterisert vedat en cellulosefibersuspensjon avvannes i nærvær av fenol-formaldehydharpiks i en mengde på 0,01 - 0,5 vektprosent, polyetylenoksyd i en mengde på 0,001 - 0,1 vektprosent og et kationisk stivelsesderivat eller kationisk cellulosederivat i en mengde på 0,01 - 1,0 vektprosent.

7. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 1-6,karakterisert vedat avfallsvannet renses i nærvær av fenolformaldehydharpiks i en mengde på over 1 ppm, polyetylenoksyd i en mengde på over 0,1 ppm og et kationisk stivelsesderivat eller kationisk cellulosederivat i en mengde på over 1 ppm, regnet på avløpsvannet.