NO165869B - Rotasjonsknuser med skovler. - Google Patents

Description

Fremgangsmåte ved fremstilling av epoxyharpiksestere.

Oppfinnelsen angår en fremgangsmåte ved fremstilling av epoxyharpiksestere inneholdende carboxylsyre- og hydroxyalkylester-grupper.

De ved foreliggende fremgangsmåte fremstilte epoxyharpiksestere kan anvendes som vandige belegg og er utmerket egnet for påfø-ring ved elektroforetiske metoder.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer således en fremgangsmåte ved fremstilling av modifiserte epoxyharpiksestere, ved at

A. en glycidylether av en toverdig fenol forestres med en umettet fettsyre i tilstrekkelige mengder til å reagere med minst ca. 90 pst. av hydroxylgruppene i glycidyletheren hvori én epoxydgruppe betraktes som ekvivalent med to hydroxylgrupper, og at

B. adduktet av den erholdte fettsyreester med minst 8 vektpst maleinsyreanhydrid, beregnet på vekten av hele preparatet, dannes, og fremgangsmåten er særpreget ved at C. 0,25 til 0,75 av carboxylsyreekvivalentene. av maleinsyreanhydridadduktet hydroxyalkyleres med e;t hydroxyalkyleringsmlddel.

De ved foreliggende fremgangsmåte hydroxyalkylerte preparater har forbedret disper-gerbarhet i vann ved lavere aminekvivalenter. Påmatningspreparater med høyt faststoffinnhold kan lett fremstilles for elektrolysebad. Ved anvendelse i elektroforetiske belegningsanven-delser oppviser harpiksene høy masseoverføring, og krever derved mindre elektrisk strøm for å belegge en gjenstand med en gitt mengde harpiks. Primære belegg fremstilt fra disse preparater har utmerket korrosjonsbestandighet, spesielt saltdusj motstandsdyktighet. Dessuten vir-ker hydroxygruppene i preparatene som tverr-bindingsområder for reaksjon med andre harpikser, som aminoplastharpikser.

Epoxyharpiksene som anvendes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er lavmoleky-lære glycidyletthere av toverdige fenoler. Skjønt fettsyreestere av høymolekylære glycidylethere av toverdige fenoler kan fremstilles, er disse høymolekylære estere tilbøyelige til gelering under den påfølgende reaksjon med maleinsyreanhydrid. Glycidyletherne av toverdige fenoler som anvendes i henhold til oppfinnelsen, vel-ges derfor fortrinnsvis på basis av sin molekylvekt slik at etterfølgende omsetning av esterne med maleinsyreanhydrid ikke vil føre til geldannelse. Den spesielle molekylvekt vil også avhenge noe av hydroxy-funksjonali teten av glycidyletheren, og det er således vanskelig å angi en passende øvre grense for molekylvekten av de glycidylethere som kan anvendes. Eksperi-menter hittil har vist at glycidylethere av toverdige fenoler med en gjennomsnittlig molekylvekt på under ca. 700 i alminnelighet kan anvendes ved utførelse av foreliggende oppfinnelse uten å få gelering under maleinsyreanhydrid-addisjonsreaksjonen.

De foretrukne epoxyharpikser som kan anvendes ved foreliggende oppfinnelse, er diglycidyletheren av p,p'-dihydroxydfenylpropan som betegnes som diglycidyletheren av bisfenol A. Den kommersielt fremstilte diglycidylether av bisfenol A har en epoxydekvivalentvekt på ca. 190 og et smeltepunkt på ca. 8°C. Den kan fremstilles f. eks. ved å omsette 1 mol bisfenol A i 10 mol epiklorhydrin under anvendelse av ca. 2 mol natriumhydroxyd som dehydrohalogene-ringsmiddel. Diglycidyletherne av andre toverdige fenoler som også kan anvendes ifølge oppfinnelsen, innbefatter p,p'-dihydroxybifenyl, p,p'-dihydroxybifenylmethan, p,p'-dihydroxybi-fenylethan, resorcinol, hydrokinon, dihydroxy-nafthalen, dihydroxydifenylsulfon, dihydroxy-benzofenon og lignende.

Blandinger av glycidylethere av toverdige fenoler kan også med fordel anvendes i henhold til oppfinnelsen så lenge som den gjennom-snittlige molekylvekt av blandingen er tilstrekkelig lav til å forhindre geldannelse når fett-syreesterne derav omsettes med maleinsyreanhydrid. Et eksempel på en høymolekylær diglycidylether som kan anvendes i blanding med lavere-molekylære glycidylethere, er reaksjonsproduktet av 1,57 mol epiklorhydrin og 1 mol bisfenol A med ca. 1,8 mol natriumhydroxyd. Den således dannede glycidylether har en epoxydekvivalentvekt på ca. 500. Denne glycidylether kan med fordel anvendes i blanding med diglycidyletheren av bisfenol A opp til i det minste ca. 60 vekitpst. av hele epoxyharpiksblandingen.

De umettede fettsyrer som anvendes ved fremstilling av fettsyreepoxyharpiksesterne, er umettede fettsyrer med fra ca. 11 til 24 carbonatomer. Slike umettede fettsyrer fåes vanligvis fra tørrende oljer, men kan fåes fra en hvilken som helst ønsket kilde. Eksempler på fettsyrer som kan anvendes, innbefatter linolsyre, olje-syre, linolensyre, dehydratisert ricinolsyre osv. Blandinger av umettede fettsyrer kan også anvendes. Slike blandinger har navn etter de oljer fra hvilke de er avledet, og innbefatter talloljesyrer, linoljesyrer, kinesisk treoljesyrer, soya-bønneoljesyrer og dehydratisert ricinusoljesyrer. Syrer som har vist seg å være særlig nyttige ved foreliggende oppfinnelse er linoljesyrene. De foretrukne umettede fettsyrer er de som avledes fra umettede diglycerider med jodtall fra ca. 135 til ca. 210.

Mengden av fettsyre som anvendes for å forestre epoxyharpiksene, bør være praktisk talt ekvivalent med hydroxylfunksjonaliteten av epoxyharpiksen. Ved bestemmelse av hydroxylfunksjonaliteten av epoxyharpiksen betraktes en epoxydgruppe som ekvivalent med to hydroxylgrupper. Hvis derfor epoxyharpiksen inneholder gjennomsnittlig to epoxydgrupper pr. molekyl og praktisk talt ingen hydroxylgrupper, er hydroxylfunksjonaliteten 4. Ca. 4 mol umettet fettsyre omsettes da med 1 mol av epoxyharpiksen hvilket gir et minimum av hydroxylgrupper i den således dannede ester. Det er viktig at hydroxylinnholdet av esteren er lav da esteren senere omsettes'med maleinsyreanhydrid. Anhydridgruppene i malelnsyreanhydridet kan reagere med hydroxylgrupper i esteren. Da en addisjonsreaksjon finner sted mellom umet-nlngen i maleinsyreanhydridet og de umettede grupper i fettesteren, kan en ytterligere addisjonsreaksjon av anhydrid- og hydroxylgrupper føre til tverrbinding og påfølgende geldannelse. Den nøyaktige mengde av gjenværende hydroxylgrupper som kan tolereres i fettsyre-esterne av epoxyharpiksene, vil variere noe avhengig av den spesielle epoxyharpiks som anvendes, den spesielle fettsyre med hvilken epoxyharpiksen forestres, såvel som reaksjonsbetin-gelsene. I alminnelighet foretrekkes det å forestre minst ca. 90 pst. av hydroxylfunksjonaliteten for at geldannelse ikke skal inntre ved påfølgende reaksjoner.

Det er fordelaktig å forestre epoxyharpiksen med en mengde fettsyre som er praktisk

talt ekvivalent med hydroxylfunksjonaliteten av epoxyharpiksen og å fortsette forestringsreak-sjonen ved hjelp av varme, i alminnelighet ved en temperatur fra ca. 204°C til ca. 260°C, med

fjernelse av forestringsvannet til syretallet av reaksjonsblandingen faller til ca. 15 eller lavere, fortrinnsvis under ca. 10. Detaljene for ut-førelse av forestringen av epoxyharpikser er vel

kjent for fagfolk og vil ikke bli behandlet i de-talj her.

Epoxyharpiksene kan modifiseres med forskjellige bestanddeler før forestringen med fettsyrene. Énverdige fenoler kan f. eks. omsettes med epoxyharpiksene for å danne epoxyharpikser med lavere hydroxylfunksjonalitet. Mengden av énverdig fenol som kan anvendes, kan variere fra en temmelig liten mengde opp til ca. 1 mol fenol for hver epoxydgruppe i epoxyharpiksen.

Epoxyharpiksene kan også forestres med blandinger av umettede fettsyrer og mettede syrer så lenge som prosenten av umettede fettsyrer holdes på et tilstrekkelig høyt nivå til å sikre nærværet av gjenværende fettsyreumet-ning (et minimum på minst ca. 3 umettede grupper pr. molekyl) i produktet som erholdes etter omsetning med maleinsyreanhydrid. Eksempler på mettede syrer som kan anvendes i blanding med de umettede fettsyrer, innbefatter benzoesyre, eddiksyre, smørsyre, hexansyre, stearinsyre og så videre. Mengden av mettet syre som kan anvendes, vil avhenge av graden av umetning av fettsyren som anvendes i blanding med den, men i alminnelighet kan mettede syrer opp til ca. 50 molpst., beregnet på de totale syrer, anvendes.

Addisjonsreaksjonen av fettsyreesteren av epoxyharpiksen med maleinsyreanhydrid kan utføres ved ganske enkelt å blande fettsyreepoxyharpiksesteren med den passende mengde maleinsyreanhydrid og oppvarme reaktantene inntil addisjonen av maleinsyreanhydrid til de umettede grupper av fettsyreesteren er fullstendig. Denne reaksjon utføres i alminnelighet ved en temperatur fra ca. 171°C til ca. 216°C, og fortrinnsvis fra ca. 182°C til ca. 193°C.

Fullstendigheten av reaksjonen mellom maleinsyreanhydrid og fettsyreepoxyharpiksesterne kan bestemmes ved en permanganatprøve. Prø-ven består i å ekstrahere en del av fettsyreepoxyharpiks-addisjonsproduktet med en like stor mengde vann og tilsette til 2 ml av vann-ekstrakten noen få dråper 0,05 N kaliumper-manganatoppløsning. Hvis ekstrakten er lyse-rød etterat 1—3 dråper permanganatoppløsning er tilsatt, er der ikke noe ureagert maleinsyreanhydrid tilbake. Dannelsen av en brun farve viser nærvær av uomsatt maleinsyreanhydrid og i det tilfelle fortsettes reaksjonen for å full-stendiggjøre addisjonen.

Mengden av maleinsyreanhydrid som kan tilsettes til fettsyreepoxyharpiksesteren, kan varieres innen relativt vide grenser avhengig hovedsakelig av sluttanvendelsen av adduktet og spesielt av graden av vannoppløselighet som ønskes for aminsaltene. I alminnelighet kreves ca. 8 vektpst. maleinsyreanhydrid, beregnet på vekten av hele reaksjonsblandingen, for å få tilstedeværelsen av tilstrekkelige frie carboxyl-grupper i produktet etter hydroxyalkyleringen til å gjøre aminsaltene vannoppløselige. Den maksimale mengde maleinsyreanhydrid som kan anvendes vil avhenge noe av mengden av umetning som er tilstede i fettsyreepoxyharpiksesteren og sluttanvendelsen av preparatene. Store mengder maleinsyreanhydrid kan føre til belegningspreparater med en lav stabilitetsgrad og til belegg som har dårlig motstandsdyktighet mot salt og alkali. I alminnelighet vil ca. 20 vektpst. maleinsyreanhydrid, beregnet på to-talvekten av reaktantene, være det maksimale som kan anvendes.

Fettsyreepoxyharpiks-addisjonsproduktene kan modifiseres ved inkorporering i addisjonsreaksjonen av forskjellige modifiseringsmidler, som tørrende oljer, halvtørrende oljer, umettede hydrocarbonharpikser og copolymerer derav inneholdende umettede grupper. Eksempler på tør-rende oljer eller halvtørrende oljer som kan anvendes for å modifisere syreepoxyharpikses-teraddisjonsproduktene innbefatter linolje, soyabønneolje, tallolje, dehydratisert ricinus-olje, solsikkeolje, safflowolje og lignende. Mengden av tørrende oljemodifikasjon som kan anvendes, bør begrenses til en slik mengde som ikke vil gripe forstyrrende inn i de ønskelige egenskaper av addisjonsproduktet, innbefatten-de dets stabilitet, de erholdte filmegenskaper og vannoppløseligheten av aminsaltene. I alminnelighet kan slike tørrende oljer anvendes til å modifisere kondensatene opp til ca. 30 vektpst. av hele preparatet. Anvendelsen av tør-rende oljer er fordelaktig for å nedsette prisen på kondensatet og for å redusere den samlede funksjonalitet derav. Modifikasjonen med tør-rende oljer kan også anvendes for å senke viskositeten og lette håndteringen av de uoppløste harpiksmaterialer hvor dette er ønskelig eller nødvendig.

De umettede hydrocarbonharpikser som kan anvendes for å modifisere fettsyreepoxyhar-piksaddisjonsproduktene, innbefatter polyme-riserte fraksjoner av kulltjæredestillater inneholdende coumaron eller inden eller petroleums-destillater inneholdende cyclopentadien eller piperylen. Copolymerer av fraksjonene eller destillatene med vinylmonomerer, som ethylen, isobutylen, styren og lignende, kan også anvendes. Nyttige harpikser har mykningspunkter under ca. 121°C og jodtall i området fra 100 til 300. Bruken av slike umettede hydrocarbonharpikser for å modifisere fettsyreepoxyharpikses-teraddisjonsproduktene fører til hårdere filmer etterat preparatene er herdet. Mengen av umettede hydrocarbonharpikser som kan anvendes, kan variere temmelig vidt avhengig av den ønskede hårdhet på de erholdte filmer. I alminnelighet kan mengder opptil 25 vektpst. beregnet på de samlede reaktanter, anvendes uten å gripe forstyrrende inn i andre verdifulle egenskaper hos kondensatene.

Ifølge oppfinnelsen hydroxyalkyleres en del av carboxylsyreekvivalentene av anhydridgruppene i preparatene beskrevet ovenfor. Hydroxyal-kyleringsreaksjonen kan utføres ved å hydrolysere anhydridgruppene av det omsatte maleinsyreanhydrid med vann for å danne carboxylsyregrupper. En del av carboxylsyregruppene omsettes så med en monoepoxydforbin-delse for å danne en hydroxyalkylester. Mengden av monoepoxyd som omsettes med den hydro-lyserte maleinsyreanhydrid-epoxyharpiksester kan varieres i noen grad. Det er viktig at tilstrekkelig omsatte carboxylsyregrupper er tilbake i preparatene slik at aminsaltene som senere dannes, er vannoppløselige. For å få denne vannoppløselighet bør de hydroxyalkylerte preparater ha et syretall på minst ca. 40. Dette minimale syretall fåes ved å omsette ikke mere enn ca. 75 pst. av carboxylsyregruppene med monoepoxydforbindelsen. Nærværet av en liten mengde hydroxyalkylgrupper i -de modifiserte epoxyharpiksesterpreparater gir preparater med forbedrede belegningsegenskaper. Det har imidlertid vanligvis vist seg at de mest bemerkel-sesverdige forbedringer fåes når minst ca. 25 pst. av hydroxylsyreekvivalentene av det omsatte maleinsyreanhydrid hydroxyalkyleres. De forbedrede belegningsprodukter ifølge oppfinnelsen har syretall varierende fra ca. 40 til ca. 160, og fortrinnsvis fra ca..50 til ca. 100.

Monoepoxydforbindelsene som kan anvendes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, inneholder en epoxydgruppe. på nab<p>carbonatomer og ingen andre grupper som er reaktive med carboxylsyregrupper under de ' anvendte betingelser. Eksempler på nyttige monoepoxydforbindelser er ethylenoxyd, propylenoxyd, bu-tylenoxyd, styrenoxyd, butylglycidylether, fenyl-glycidylether, glycidylacetat, glycidylbenzoat, etc.

Hydroxyalkyleringsreaksj onen kan ganske enkelt utføres ved først å hydrolysere anhydridgruppene av maleinsyreanhydrid-adduktet med vann, fulgt av omsetning med den ønskede mengde monoepoxydforfoindelse. Hydrolysen av anhydridgruppene utføres ved å bringe harpiksmaterialet i kontakt med vann ekvivalent med eller i overskudd over anhydridgruppene. Skjønt hydrolysen vil finne sted ved værelses-temperatur og uten katalysator, foretrekkes det å utføre reaksjonen ved forhøyede temperaturer i området fra ca. 38°C til ca. 93°C under anvendelse av en basisk katalysator, som tertiære aminer, tertiære aminsalter, kvartære ammoniumbaser og -salter, såvel som alkali-metallhydroxyder og jordalkalimetallhydroxy-der. Fullstendigheten av hydrolysereaksjonen bestemmes ved infrarød analyse eller ved syretall. Når hydrolysen er fullstendig, hydroxyalkyleres harpiksmaterialet ved omsetning med den ønskede mengde monoepoxyd ved simpelt hen å oppvarme reaktantene ved en temperatur fra 66° til 121°C inntil reaksjonen er fullstendig ifølge syretallsbestemmelsene. Trykk over atmo-sfæretrykk kan anvendes for å lette reaksjonen. Den basiske katalysator som anvendes ved hydrolysereaksjonen, kan tjene som katalysator for hydroxyalkyleringsreaksj onen eller ytterligere basiske katalysatorer kan tilsettes.

Ytterligere hydroxyalkyleringsreagenser som kan anvendes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, er cycliske carbonater, monohalogen-hydriner og alifatiske dioler. Cykliske carbonater reagerer med syrer på praktisk talt samme måte som monoepoxydforbindelser under dannelse av hydroxyalkylestere unntatt at car-bondioksyd utvikles ved reaksjonen. Ved utfø-relse av reaksjonen mellom cycliske carbonater og maleinsyreanhydrid-epoxyharpiksestere hy-drolyseres anhydridgruppene av maleinsyreanhydridadduktet som ovenfor beskrevet, og det cycliske carbonat omsettes med syregruppene ved forhøyede temperaturer, ca. 121°C til ca. 204°C under anvendelse av basiske katalysatorer som ovenfor beskrevet, inntil carbondioxyd opphører å utvikles. Cycliske carbonater som kan anvendes ved foreliggende oppfinnelse er f. eks. ethylencarbonat, propylencarbonat, bu-tylencarbonat og octylencarbonat.

Når hydroxyalkyleringsreaksj onen utføres med et monohalogenhydrid, blir anhydridgruppene igjen først hydrolysert. Mononalogenhy-drinet kondenseres med syregruppene under dannelse av hydroxyalkylestere ved en dehydro-halogeneringsreaksjon med etsalkali, fortrinnsvis natrium- eller kaliumhydroxyd. Monohalo-genhydriner som kan anvendes ved oppfinnelsen, innbefatter ethylenklorhydrin, propylen-klorhydrin, butylbromhydrin, propylenjodhy-drin, etc.

Hydroxyalkylering av maleinsyreanhydrid-epoxydharpiksesterne kan også utføres ved å omsette anhydridgruppene av maleinsyreanhydridet med en alifatisk diol. En hydroxy-gruppe av diolen reagerer med anhydridgrup-pen ved å åpne anhydridringen og danne en syregruppe og en hydroxyalkylestergruppe. Hydroxyalkyleringsreaksj onen med den alifatiske diol utføres ved forhøyede temperaturer, i alminnelighet ved ca. 38°C til ca. 121°C under anvendelse av de basiske katalysatorer som er angitt ovenfor. Alifatiske dioler som kan anvendes ved foreliggende oppfinnelse er ethylen-glycol, 1,2-propylenglycol, 1,3- propylenglycol, 1,4-butandiol, 1,3-butandiol, hexylenglycol, oc-tylenglycol, decandiol, etc, idet slike forbindel-ser har to alkoholiske hydroxylgrupper og fra 2 til ca. 20 carbonatomer i kjeden. Andre egnede dioler er polyalkylenglycoler, som polyethylen-glycoler, polypropylenglycoler og polybutylengly-coler, polypropylenglycoler og polybutylenglyco-ler,.hvor molvektene er fra ca. 106 til ca. 1000. Egnede alifatiske dioler er de som inneholder to alkoholiske hydroxylgrupper og ingen andre grupper som er reaktive med carboxylsyregruppene ved de anvendte betingelser.

De hydroxyalkylerte preparater fremstilt ifølge oppfinnelsen kan anvendes i konvensjonelle malingsformuleringer ved å oppløse esterne i organiske oppløsningsmidler med eller uten pigmentering. Passende organiske oppløs-ningsmidler innbefatter aromatiske og alifatiske hydrocarboner, estere, ethere, alkoholer, ether-alkoholer, ester-alkoholer, og blandinger av disse oppløsningsmidler. Oppløsningene kan påføres på passende substrater ved pensling, sprøyting, dypping, rullepåføring, etc. Preparatene kan anvendes som lufttørrende eller brenn-belegg. Særlig nyttige belegg fremstilles ved å blande harpiksoppløsningene med aminoplastharpikser, påføre blandingen på det ønskede substrat og brenne det dannede belegg til varmeherdestadiet.

Det er spesielt fordelaktig å anvende de hydroxyalkylerte maleinsyreanhydridepoxyhar-piksestere som vannfordelte belegningspreparater. Uttrykket «vannfordelte belegningspreparater» er anvendt heri for å betegne preparater hvor harpiksen er oppløst i, dispergert i eller emulgert i vann.

For å gjøre preparatene «vannfordelbare», omsettes de med aminer under dannelse av saltet av aminet og carboxylsyregruppene i preparatene. Mengden av amin som er nødvendig for å reagere med carboxylsyregruppene for å gjøre saltene vannfordelbare vil avhenge i noen grad av det spesielle amin som anvendes så vel som den spesielle modifiserte epoxydharpiksester som omsettes. I alminnelighet kan den modifiserte epoxydharpiksester gjøres vannfor-delbar ved å omsette esteren med mellom 0,2 og 1,5 ekvivalenter amin for hver carboxyl-gruppe i kondensatet. Aminekvivalensen er ba-sert på aminonitrogenet og syregruppene på syretallet av esteren.

Eksempler på aminer som kan anvendes innbefatter ethylamin, diethylamin, triethylamin, propylamin, dipropylamin, tripropyl-amin, butylamin, dibutylamin, tributylamin, ethanolamin, propanolamin, dipropanolamin, triethanolamin, 2-amino-2-methyl-l-propanol, morfolin, ethylendiamin, propylendiainin, di-tnethylaminopropylamin, og så videre. Andre aminer kan også anvendes.

Aminene som kan anvendes for å reagere med kondensatene, kan være vannoppløselige siler bare delvis vannoppløselige. Triethylamin sr et eksempel på et delvis vannoppløselig amin som kan anvendes med fordel. Vannoppløselig-heten av triethylamin ved 20°C er 5,5 pst.

Vann-uoppløselige aminer kan også anvendes i blanding med vannoppløselige eller delvis vannoppløselige aminer. Slike vann-uoppløse-lige aminer innbefatter polyamido-aminer fremstilt ved å omsette en mono- eller poly-basisk syre med et alifatisk polyamin, hvori aminogruppene er i overskudd over syregruppene. Slike polyamido-aminer kan fremstilles ved å omsette fettsyrer, f. eks. linoljefettsyrer, soyabønnesyrer, talloljesyrer, kinesisk treoljesyrer og dimeriserte og trimeriserte fettsyrer, med polyalkylenpolyaminer, som diethy-lentriamin, tripropylentetramin, tetraethylen-pentamin og lignende. Opp til så høyt som 40 vektpst., beregnet på hele aminblandingen, av polyamido-amin kan anvendes i blanding med de vannoppløselige eller delvis vannoppløselige aminer.

Aminsaltene av de modifiserte epoxyharpiksestere kan dannes ved å oppløse aminet i vann og derpå langsomt tilsette kondensatet. Det foretrekkes å oppvarme det modifiserte es-termateriale før det tilsettes til amin-vannopp-løsningen. Varme gjør esteren mere flytbar og lettere å behandle, og det letter også reaksjonen av esteren med aminet.

Små mengder vannoppløselige oppløsnings-midler, som alkoholer og etheralkoholer, kan tilsettes til aminsaltene i vann for å få klar oppløsning om ønskes.

Små mengder av vann-uoppløselige oppløs-ningsmidler kan tilsettes til den modifiserte epoxyharpiksester før oppløsning i vann for å gjøre kondensatet mere flytbart og for å lette oppløsningsprosessen. Aromatiske og alifatiske hydrocarboner, såvel som visse estere og ke-toner kan anvendes til dette formål.

Belegg kan fremstilles fra de modifiserte epoxyharpiksester-aminsaltene fordelt i vann under anvendelse av konvensjonelle metoder, som sprøyting, rullebelegning, dyppbelegning, pensling osv. Oppløsninger inneholdende forskjellige prosenter faststoff kan anvendes avhengig av de ønskede resultater. I alminnelighet anvendes oppløsninger inneholdende mellom 25 og 50 pst. faststoff, og når disse påføres på passende substrater, kan beleggene lufttør-res ved de omgivende temperaturer eller de kan herdes ved oppvarmning. Utmerkede filmer har vært erholdt ved å oppvarme beleggene til mellom 149°C og 204°C i 15 til 45 minutter. Tørrere kan anvendes for å få herdet beleggene, men de er ikke nødvendige i de fleste tilfelle.

Andre vannoppløselige harpikser, spesielt filmdannende harpikser, kan inkorporeres i de vannfordelte aminsaltmodifiserte epoxyharpiksesterpreparater for å modifisere egenskapene av beleggene som fremstilles dermed. Vannfordelbare aminoplastharpikser, som methylert, methylol-metylamin, har vist seg å være særlig fordelaktige. Anvendelsen av vannoppløselige aminoplastharpikser fører i alminnelighet til forbedret belegghårdhet såvel som forbedret bestandighet mot oppløsningsmidler, alkalier og saltsprøyt. Inntil ca. 30 vektpst., beregnet på vekten av hele harpiksblandingen, av amino-plastharpiks kan anvendes.

Aminsaltene av de modifiserte epoxyharpiksestere er særlig nyttige ved elektrobelegning eller elektroforeseprosesser. Ved disse prosesser kan aminsaltene fordeles til 5—10 pst. faststoff i vann og anvendes i et elektrolysebad. Gjen-standen som skal belegges og som har en elektrisk ledende overflate gjøres til anode og be-holderen som inneholder belegningspreparatet kan være katoden. Tilveiebringelsen av et elektrisk potensial mellom anodegjenstanden og den katodiske beholder bringer harpiksen til å utskilles på anoden som et belegg. Etterat gjen-standen er blitt belagt, fjernes den fra cellen og belegget herdes til den uoppløselige usmelt-bare tilstand ved brenning ved en temperatur på fra ca. 149 til ca. 232°C.

Det foretrekkes å bruke elektroforesebeleg-ningsbad ved kontinuerlig å føre gjenstander som skal belegges, gjennom badet og ved kontinuerlig eller periodisk å erstatte belegnings-harpiksfaststoffpreparatet i badet etter som det brukes opp ved belegningsoperasjonen. Når elektroforeseprosessen drives kontinuerlig, ut-settes harpiksen for varme (omtrent 27°C til 49°C) såvel som for et elektrisk felt. Under disse Ibetingelser brytes harpiksen i alminnelighet ned hvilket forhindrer mere enn noen få omganger under kontinuerlig drift. En «omgang» defineres som det punkt ved hvilket de samlede tilsatte faststoffer er lik vekten av de opp-rinnelige faststoffer i badet. De vannfordelte aminsalter har et meget langt og nyttig liv når de anvendes i elektroforesebelegningspro-sessen, og ingen nedbrytning av harpiksen iakt-tas selv etter 20 omganger.

Når aminsaltene anvendes i elektroforeseprosesser, utskilles den modifiserte epoxyharpiksester på anoden og aminet utlades ved katoden og går i oppløsning igjen. En liten mengde

av aminet føres imidlertid av harpiksen til anoden, blir innelukket i filmen og forlater således

badet. Dette forhold fører til en utarming av harpiksen og av aminet i badet, idet harpiksen utarmes med en meget større hastighet enn aminet. For å holde faststoffene i badet på

det ønskede konstante nivå og pH i badet kon-stant, (etter ønske mellom ca. 7 og 8,5), tilsettes harpiksen og aminet til badet, enten kontinuerlig eller fra tid til annen, med en hastighet som er omtrent lik deres utarmingshastighet. Denne fornyelse av badet krever et påmatnings-materiale med høyt faststoffinnhold som er rikt på harpiks og med et lavt aminlnnhold. Påmat-ningsmaterialer med høyt faststoff kan ganske lett fremstilles fra preparatene ifølge oppfinnelsen. De modifiserte epoxyharpiksestere ifølge oppfinnelsen kan, når de omsettes med en liten mengde amin, ganske lett emulgeres i vann ved et høyt faststoffinnhold. De dannede emul-sjoner er ganske flytende og kan mates i badet-

uten særlig vanskelighet. Når de er i badet dispergeres emulsjonene hurtig gjennom badet uten noen avbrytelse eller forstyrrelse av be-legningsprosessen.

De vannfordelte aminsalter har god avsetningsevne når de anvendes i elektroforeseprosessen. Med uttrykket «avsetningsevne» menes evnen av harpiksen til å dekke eller belegge områder på anodegjenstander som ikke er lett tilgjengelige, som tilbake trukne områder, små feil og ufullkommenheter, og områder som ikke vender mot katoden.

Ved utførelse av elektroforese-pletterings-prosesser vil spenningene og strømstyrkene variere avhengig av den ønskede filmtykkelse på belegget og varigheten av belegningsoperasjonen. Økning av spenningen øker mengden av harpikspreparat som avsettes i løpet av en gitt tid. Aminsaltene er meget stabile og oppviser ingen nedbrytning eller avbygning under meget varierende elektriske potensialer. Dessuten har aminsaltpreparatene en høy masseoverføring under innflytelse av en elektrisk strøm og krever en liten mengde elektrisitet for å transpor-tere en gitt mengde harpiks.

Belegg eller filmer av de modifiserte epoxyharpiksestere, påført elektroforetisk eller på annen måte, har utmerket motstandsdyktighet mot saltsprøyt, og god motstandsdyktighet mot kokende vann og oppløsningsmidler såvel som utmerket fleksibilitet og vedheftning.

Forskjellige pigmenter kan anvendes med preparatene fremstilt ifølge oppfinnelsen. Når preparatene skal anvendes som primere, er det fordelaktig å anvende røde jernoxydpigmenter. Andre nyttige pigmenter og tilsetninger innbefatter magnesiumsilikat, basisk bly-kiselsyre-kromat, blyoxyd, kiselsyre, kromoxyd, leire, talkum, toarytt, carbon black, titandioxyd osv.

De følgende eksempler er gitt for ytterligere å belyse oppfinnelsen. Deler er gitt i vekt. Betegnelsen «epoxydharpiks A» i eksemplene er anvendt for å betegne diglycidyletheren av bisfenol A ved en epoxydekvivalentvekt på 190. «Epoxydharpiks B» er reaksjonsproduktet av epiklorhydrin og bisfenol A under anvendelse av et molforhold på 1,57 mol epiklorhydrin til 1 mol bisfenol A under anvendelse av ca. 1,8 mol etsalkall.

Eksempel 1

I et passende reaksjonskar forsynt med mekanisk rører, temperaturregistreringsanord-ning, kjøler og tilsetningsrør ble innført 4753 deler linoljefettsyrer. Innholdet i karet ble dek-ket med nitrogen og oppvarmet til 66—107°C. 1,69 deler natriumbenzoat tilsettes så til reaksjonskaret og blandes omhyggelig med fettsyrene ved omrøring i 30 minutter. 1697 deler epoxydharpiks A innføres i reaksjonskaret og temperaturen på reaktantene heves til 260°C. Temperaturen holdes ved ca. 260°C mens vann fjernes fra reaksjonsblandingen, inntil syretallet er redusert til 8—11. Reaktantene avkjøles til 135°C og 879 deler maleinsyreanhydrid tilsettes. Reaksjonstemperaturen heves til 160—

163°C, og holdes på denne temperatur i 1 time, hvoretter temperaturen heves til 182—188°C. Sistnevnte temperatur holdes inntil en negativ permanganattest fåes hvilket indikerer en fullstendig omsetning av maleinsyreanhydridet. Reaksjonsproduktet avkjøles så til 149°C og fil-treres.

3303 deler av reaksjonsproduktet føres tilbake til reaksjonskaret og oppvarmes til 82°C.

73 deler avmineralisert vann og 0,4 deler triethylamin tilsettes og temperaturen holdes ved 88

—91°C i 6,5 timer. Etter denne opphetningspe-riode er syretallet 100 hvilket indikerer praktisk talt fullstendig hydrolyse av anhydridgruppene. Temperaturen heves så til 99°C og 334 deler propylenoxyd tilsettes i løpet av 6 timer og 15 minutter, idet tilsetningshastigheten er slik

at et minimalt tilbakeløp fåes mens temperaturen holdes ved 99°C. Etter at alt propylenoxyd er tilsatt, heves temperaturen langsomt til 121°C og holdes ved denne temperatur i 2 timer. Det dannede viskøse produkt har et syretall på 44, en volumvekt på 1,03 kg/l og en Gardner-Holdt-viskositet ved 25°C på O-P ved 60 pst. faststoff i et aromatisk hydrocarbonoppløsningsmiddel (kokeområde 156—203°C, KB-tall 70—76).

En del av harpiksproduktet lagres i en lukket beholder i ca. 1 måned ved 60°C. Ved ut-løpet av denne tid har produktet et syretall på 44 og en Gardner-Holdt-viskositet ved 25°C på V ved 60 pst. faststoff i det ovenfor beskrevne aromatiske oppløsningsmiddel. Etter 3 måneders lagring ved denne temperatur er syretallet 41 og viskositeten er U-V.

En annen porsjon av harpiksproduktet emulgeres i vann til 50 pst. faststoff med 0,2 ekvivalenter triethylamin (1,58 deler triethylamin pr. 100 deler harpiksprodukt). Harpiksproduktet emulgeres lett og den dannede emulsjon er flytende og jevn. Emulsjonen fortynnes til 10 pst. faststoff ved tilsetning av vann og an-bringes i en elektrolysecelle. Et stålpanel hvis overflate er behandlet med zinkfosfat, anbrin-ges i cellen og tjener som celleanode idet me-tallbeholderen tjener som katode. En elektrisk likestrøm føres gjennom cellen i 1 minutt for å avsette harpiksen på stålpanelanoden. Ved avsetningstemperaturen på 27°C er den maksimale spenning 150 V. Begynnelsesstrømstyrken ved denne spenning er 0,5 A pr. 258 cm<2> overflate, og strømstyrken etter 1 minutt er 0,2 A. Tykkelsen av filmen på anoden er 0,025 til 0,038 mm og avsetningsevnen er 100 pst. Det belagte stålpanel fjernes fra badet, skylles med vann for å fjerne uavsatt harpiks og brennes ved 182°C i 25 minutter. Filmen er vel herdet, men noe rynket og myk.

Harpiksemulsjonen varmeeldes ved 38 °C i 28 dager og underkastes igjen elektrobelegningsprosessen. Ved en pletteringstemperatur på 27°C er den maksimale spenning 157 V, begyn-nelses- og sluttstrømstyrken er henholdsvis 0,5 og 0,15 A pr. 258 cm<2> overflate, filmtykkelsen er 0,036 til 0,046 mm og avsetningsevnen er 100 pst. Etter brenning ved 182°C i 25 minutter er filmen vel herdet, men noe rynket og myk. Salt-sprøytbestandigheten av de belagte paneler er utmerket etter 240 timers prøvning.

Eksempel 2

I et passende reaksjonskar utstyrt som beskrevet 1 eksempel 1 innføres 3549 deler av maleinsyreadduktet av en epoxyester fremstilt som beskrevet i det første avsnitt av eksempel 1. Adduktet oppvarmes til 82°C og 78 deler avmineralisert vann og 0,45 deler triethylamin tilsettes for å hydrolysere anhydridgruppene av maleinsyreadduktet. Reaktantene oppvarmes ved 88—89°C i 5 timer og 10 minutter. Ved ut-løpet av denne oppvarmningsperiode er syretallet av reaksjonsmassen 100 hvilket indikerer praktisk talt fullstendig hydrolyse av anhydridgruppene. Temperaturen på reaktantene heves til 99°C og 251 deler propylenoxyd tilsettes langsomt i løpet av 4 timer. Temperaturen heves så langsomt til 121°C og holdes ved denne temperatur i 2 timer på hvilket tidspunkt syretallet er 56 hvilket indikerer at hydroxypropyle-ringsreaksjonen har en tetthet på 1,03 kg/l ved 25°C og en Gardner-Holdt-viskositet ved 25°C på T-U ved 60 pst. faststoff i det aromatiske hydrocarbonoppløsningsmiddel beskrevet i eksempel 1. Etter lagring i en lukket beholder i 1 måned ved 60°C har produktet et syretall på 58 og en Gardner-Holdt-viskositet ved 60 pst. faststoff i det aromatiske hydrocarbonoppløs-ningsmiddel på V-W. Etter ca. 3 måneders lagring ved denne temperatur er syretallet 57 og viskositeten er W-X.

1845 deler av hydroxyalkylerte maleinsyre-addukt av epoxyesteren oppvarmes til 82 °C og i tilsettes i løpet av 20 minutter til en oppløs- 't ning av 216 deler triethylamin, 270 deler ethy-lenglycolmonobutylester og 2169 deler vann, idet oppløsningen oppvarmes til 38°C. Tempe-råturen på blandingen holdes ved 91—92 °C inntil fullstendig oppløsning er oppnådd. Den dannede oppløsning viser ingen nedbrytning over en lengre oppvarmingsperiode på 20 timer ved , 88—93°C. Oppløsningen har en Gardner-Holdt-viskositet på Z til Zt ved 25°C, en volumvekt på 1,01 kg/l ved 25°C, og en pH på 7,32.

Belegg fremstilles fra den vandige oppløs-ning ved sprøytning på stålpaneler behandlet

med zinkfosfat. Vel herdede filmer fåes etter 20 minutters brenning ved 177°C.

En elektrobelegningsmaling fremstilles ved først å male i en kulemølle 24,04 deler jernoxyd, 13,8 deler talkum, 18,95 deler hydroxypropylert malelnisert epoxyester, 0,76 deler triethylamin og 42,45 deler vann inntil et jevnt møllerne- <1 >dium erholdes. ,

En harpiksemulsjon fremstilles ved å blande med en høyhastighets rører 32,73 deler hydroxypropylert maleinisert epoxyester, 1,04 de- n ler triethylamin og 31,69 deler vann. Til denne i emulsjon tilsettes 34,54 deler av det malte basis- <: >materiale beskrevet ovenfor som en elektrobe- 3 legnings-malingsbasis.

Et elektrobelegningsbad fremstilles ved å fortynne elektrobelegnings-malingbasisen til 10 pst. faststoffinnhold med vann. Dette bad anvendes så i elektrobelegningsprosessen be- t skrevet i eksempel 1. Når 200 V påføres på elek-trodene i badet, fåes en jevn film av 0,023—0,025

mm tykkelse på stålplateanoden. For 258 cm<2> 1

anodeoverflate varierer strømstyrken fra 1,0 A ved begynnelsen til 0,4 A ved utgangen av 1 minutt. Stålplateanoden taes ut av badet, skylles med vann og brennes ved 177 °C i 25 minutter. Det erholdte belegg er vel herdet, jevnt og hårdt og har utmerket bestandighet mot saltsprøyt-korrosjon.

Eksempel 3

Ved å anvende samme fremgangsmåte som i eksempel 1 omsettes først 3271 deler av maleinsyreadduktet av epoxyesteren beskrevet i det første avsnitt av eksempel 1 med 72 deler avmineralisert vann og 0,4 deler triethylamin, fulgt av omsetning med 157 deler propylenoxyd. Det erholdte produkt har en tetthet ved 25°C på 1,03 kg/l, et syretall på 72 og en Gardner-Holdt-viskositet ved 25°C på U-V ved 60 pst. faststoff i det aromatiske hydrocarbonoppløs-ningsmiddel som er beskrevet i eksempel 1. Etter lagring i en lukket beholder i en måned ved 60°C har produktet en Gardner-Holdt- viskositet ved 25°C på V-W ved 60 pst. faststoff i det ovenfor beskrevne aromatiske hydrocarbonopp-løsningsmiddel og et syretall på 73.

Den hydroxypropylerte maleiniserte epoxyester emulgeres i vann ved 50 pst. faststoff under anvendelse av 0,2 ekvivalenter triethylamin. Etter ytterligere fortynning til 10 pst. faststoff anvendes emulsjonen ved elektrobelegningsprosessen beskrevet i eksempel 1. Ved en pletteringstemperatur på 27°C, og under 125 V, avsettes en 0,025 mm tykk film på anoden i 1 minutt. Begynnelsesstrømstyrken er 0,6 A pr. 258 cm<2> belegningsoverflate og sluttstrømstyr-ken er 0,1 A. Det belagte panel taes ut av badet, renses med vann og brennes ved 182°C i 25 minutter. Et jevnt, halvblankt, hårdt, vel herdet belegg med god saltsprøytbestandighet fåes.

Sammenlignbare elektrobelegningsresulta-ter fåes med epoxyester-modifisert maleinsyreanhydrid-preparater saltet med 0,65 ekvivalent triethylamin og 0,65 ekvivalent triisopropylamin og emulgert i vann.

Eksempel 4

I et egnet reaksjonskar utstyrt som beskrevet 1 eksempel 1, innføres 2210 deler linoljefettsyrer. Innholdet i 'karet dekkes med nitrogen Dg oppvarmes til 99°C. 0,79 deler natriumben-soat tilsettes til karet og blandes omhyggelig med fettsyrene ved omrøring i 1 time og 15 minutter. Innholdet av karet oppvarmes så til L09°C og 790 deler epoxyd A tilsettes. Temperaturen på reaktantene heves til 254°C og hol-ies ved 254—260°C i 8 timer. Vannet fra forestringen fjernes ettersom det dannes. Ved slutten iv denne oppvarmningsperiode er syretallet av jpoxyesteren 12,4, hvilket indikerer praktisk ;alt fullstendig forestringsreaksjon. Epoxyeste-•en taes ut av karet for lagring.

Til et reaksjonskar som ovenfor beskrevet, iilsettes 2519 deler av epoxyesteren og 552 deler maleinsyreanhydrid. Varme tilføres for å heve < temperaturen til 185°C og holdes ved 182—188°C 1

i 10 timer og 20 minutter. En negativ perman- : ganattest fåes på dette tidspunkt hvilket indikerer praktisk talt fullstendig adduktdannelse : av maleinsyreanhydridet. i

Reaktantene avkjøles til 80°C og 0,4 deler triethylamin og 102 deler avmineralisert vann i tilsettes. Etter oppvarmning i 8 timer ved 88— < 93°C er syretallet 145 hvilket indikerer fullsten- i dig hydrolyse av anhydridgruppene. 327 deler propylenoxyd tilsettes så dråpevis i løpet av 5 ] timer mens temperaturen holdes ved 88—99°C. Temperaturen heves så langsomt til 121°C og holdes ved 121°C i 2 timer. Det dannede produkt i har et syretall på 77,8 og en volumvekt på 1,06 kg/l.

Den erholdte hydroxypropylerte maleini- i serte epoxyester emulgeres i vann til 40 pst. faststoff under anvendelse av 0,5 ekvivalent triethylamin. Emulsjonen fortynnes til 10 pst. faststoff med ytterligere vann og anvendes ved elektrobelegningsprosessen beskrevet i eksempel 1. i Ved en pletteringstemperatur på 27°C og under : 250 V avsettes en 0,020 mm tykk film i 1 minutt. : Begynnelsesstrømstyrken er 1,2 A og sluttstrøm- . styrken er 0,1 A ved 258 cm<2> belegningsover- i flate. Den belagte plate taes ut av badet, skyl-

les med vann og brennes i 25 minutter ved i 182°C. Det erholdte vel herdede belegg er jevnt,

halvblankt og hårdt, og har god saltsprøytbe- i standighet etter en 250 timers prøve.

Eksempel 5

2250 deler av maleinsyreadduktet av epoxy- ; esteren beskrevet i det første avsnitt av eksem-

pel 1 oppvarmes til 99°C i reaksjonskaret beskrevet i eksempel 1. 150 deler 1,2-propylengly-

col tilsettes i løpet av 30 minutter. Etter 8,5 timers oppvarmning ved 99°C er syretallet av reaksjonsproduktet 64 hvilket Indikerer praktisk talt fullstendig reaksjon av glycolen med an- < hydridgruppene.

Den erholdte hydroxypropylerte maleiniserte epoxyester emulgeres med 0,5 ekvivalent i triethylamin til 40 pst. faststoff i vann. Ved for- < tynning til 10 pst. faststoff med ytterligere vann i er pH 7,7. 10 pst. faststoff emulsjonen anvendes

i en elektrobelegningsprosess som beskrevet i eksempel 1. Ved en pletteringsstemperatur på : 27°C under 50 V avsettes en film av 0,020—0,023

mm tykkelse på anoden i 1 minutt. Begynnelses-strømstyrken er 1 A og sluttstrømstyrken er 0,2 A pr. 258 cm<2> overflate. Det belagte panel taes ut av badet, skylles med vann og brennes ved 182°C i 25 minutter. Den dannede film er hård og vel herdet og har god saltsprøytbestan-dighet.

Eksempel 6

Ved anvendelse av samme fremgangsmåte

som beskrevet i eksempel 1 omsettes 304 deler 1,2-propylenglycol med 3253 deler av maleinsyreadduktet av epoxyesteren som beskrevet i

sksempel 1. Det dannede produkt har et syre-

tall på 57,2 og en volumvekt på 1,034 kg/l ved 25°C.

Det harpiksaktige produkt emulgeres lett

i vann til 50 pst. faststoff under anvendelse av 0,6 ekvivalenter triethylamin. Ved fortynning til 10 pst. faststoff med ytterligere vann og anvendelse ved elektrobelegningsprosessen beskrevet ovenfor, fåes resultater sammenlignbare med dem i eksempel 5.

Eksempel 7

Ved anvendelse av samme fremgangsmåte som beskrevet i eksempel 1 oppvarmes 2033 de-

ler linoljefettsyrer ved 260°C med 395 deler spoxydharpiks A og 572 deler epoxydharpiks B under anvendelse av 0,97 deler natriumbenzoat som katalysator. Etter 10 timer ved 260°C er forestringen praktisk talt fullstendig idet syretallet er 5,4.

Til 1064 deler av epoxyesteren tilsettes 210 deler linolje og 126 deler maleinsyreanhydrid. Reaktantene oppvarmes ved 182°C i 9 timer inntil fullstendig adduktdannelse er oppnådd. Adduktet avkjøles til 82°C og 40 deler vann og

D,3 deler triethylamin tilsettes til reaksjonska-

ret. Etter 5 timers oppvarmning ved 82—93°C

er anhydridringene åpnet og syretallet er 82.

685 deler av maleinsyreadduktet av epoxyesteren oppvarmes til 99° C og 29 deler 1,2-bu-tylenoxyd tilsettes langsomt i løpet av 4 timer. Temperaturen heves langsomt til 121°C og hol-

des ved denne temperatur i 2 timer. Ved utløpet av denne oppvarmningsperiode er syretallet 48 hvilket indikerer praktisk talt fullstendig omsetning av butylenoxydet. Reaksjonsproduktet er stabilt etter 1 måneds lagring ved 60°C.

150 deler av det epoxyester-modifiserte ma-leinsyrepreparat oppvarmes til 93°C og tilset-

tes til 335 deler vann og 12 deler 2-amino-2-methyl-l-propanol oppvarmet til 38°C. Oppløs-ning fåes etter oppvarmning i 1 time ved 66°C. Oppløsningen avkjøles under 38°C og 50 deler hexamethoxymethylolmelamin tilsettes. Når fullstendig oppløsning er oppnådd, tilsettes 2 deler av morfolinsaltet av p-toluensulfonsyre og oppløsningen sprøytes på stålpaneler under dannelse av et 0,050 mm tykt belegg. Etter brenning i 30 minutter ved 177°C fåes vel herdede filmer med utmerket adhesjon, fleksibilitet og hårdhet.

Claims (2)

1. Fremgangsmåte ved fremstilling av modifiserte epoxyharpiksestere, ved at A. en glycidylether av en toverdig fenol forestres med en umettet fettsyre i tilstrekkelige mengder til å reagere med minst ca. 90 pst. av hydroxylgruppene i glycidyletheren hvori én epoxydgruppe betraktes som ekvivalent med to hydroxylgrupper, og at B. adduktet av den erholdte fettsyreester med minst 8 vektpst. maleinsyreanhydrid, beregnet på vekten av hele preparatet, dannes, karakterisert ved at

C. 0,25 til 0,75 av carboxylsyreekvivalentene av maleinspreanhydridadduktet hydroxyalkyleres med et hydroxyalkyleringsmiddel.

2 Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at hydroxyalkyleringen av adduktet utføres ved å hydrolysere anhydridgruppene med vann og omsette de frie carboxyl-grupper med et monoepoxyd inneholdende en epoxydgruppe på nabocarbonatomer, fortrinnsvis propylenoxyd, eller ved å omsette adduktet med en alifatisk diol, fortrinnsvis 1,2-propylenglycol.