NO164877B - Taahette av plastmateriale for anbringelse i skotoey. - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en tåhette av plastmateriale for anbringelse i skotøy til forsterkning av skotøyets tåparti mot sammentrykning og støtbelastninger, formet som en skotupp med en bakovervendende åpning idet tåhetten omfatter et takparti, som løper forover til et frontveggparti og sideveis fra et øverste parti i et midtplan til motstående sideveggpartier, og som har en bueform med et toppunkt beliggende nær ved tåhettens midtlengdeplan, og side- og frontveggpartiene går over i hverandre og i takpartiet med jevne kontinuerlige kurver, idet veggpartiene også rager oppad og bort fra en stort sett plan bunn innrettet til å passe sammen med skosålens frontparti.

Oppfinnelse vedrører særlig sko, støvler og kalosjer som inneholder tåhetter som konstruksjonsmessig forsterker fottøyets tå og beskytter brukeren for skader som følge av gjenstander som faller eller ruller på tåen.

Sko, støvler og annet fottøy med indre tåhetter for kon-struks jonsmess ig forsterkning, er velkjent og har vært i handelen i mange år. Slikt fottøy brukes av industriarbeidere, brannmenn, skogsarbeidere og soldater og mange andre som arbeider i omgiv-elser hvor risikoen for fotskader som følge av tunge gjenstander, er forholdsvis høy. Inntil nylig har alle tåhetter vært fremstilt av metall, særlig stål fordi det med et slikt materiale kan oppnås den høyeste styrke med begrenset veggtykkelse.

Konstruksjonen av tåhetten er underlagt flere begrensninger og nødvendiggjør en skallignende struktur. For det første må hetten være hul for å kunne romme brukerens tær i en beskyttelses-lomme, og hettens hule lomme må stort sett ha tilnærmet samme volum og form som en vanlig sko's tåparti for tilpasning og kom-fort. Av praktiske og komfortmessige grunner bør tåhetten videre være lett, og av praktiske og estetiske grunner bør den kunne tilpasses innen konturene av en vanlig skotupp.

Det er nylig markedsført tåhetter utformet av plast istedenfor den kjente ståltåhette. Plasttåhetter byr på en rekke fordeler i forhold til stålhetter. Plasttåhetter er lettere i vekt, noe som fører til at brukeren ikke blir så fort sliten ved lengre bruk av skotøyet. Plast har også mye lavere varmeledningsevne, og er følgelig mere behagelig for brukeren i kaldt vær og reduserer faren for frostskader.

Plastmaterialer er stort sett ikke-duktile, og som en følge av dette bøyes de først til en viss grad hvoretter de bryter sammen dersom de utsettes for trykk utover deres grenser. Når lasten eller vekten fjernes fra verneskoen, frigjøres bærerens tær umiddelbart fra trykket.

I motsetning til dette deformerer metall permanent med eller uten sammenbrudd når det belastes utover flytegrensen, og i en vernesko vil ikke en slik permanent deformasjon og eventuelt knuseeffekt på tærne reverseres når gjenstanden eller en annen last fjernes. I en slik situasjon gjør ståltåhetten det vanskelig å fjerne skoen og øker muligheten for ytterligere smerte og lidelse.

Plasttåhetter er også umagnetiske og kan gjøres elektrisk ledende eller ikke-ledende dersom det ønskes. Plasthetter korrod-erer ikke og er følgelig upåvirket av fuktighet og svette.

Når en ståltåhette erstattes av plast rettes oppmerksomhet-en mot den konstruksjonsmessige armering siden stort sett alle plaster har lavere strekkfasthet og trykkfasthet enn stål. Aner-kjente standarder for prøving og godkjennelse av tåhetter finnes både i USA og i andre land. I USA må tåhettene tilfredsstille kompresjons- og slagprøver ifølge ANSI Standard Z-41-1983, (Amer-ical National Standards Institute, New York, New York). I Europa testes tåhetter for slagmotstand ifølge DIN Standard 4843. Forut for utviklingen av tåhetten ifølge den foreliggende oppfinnelse antas det at ingen plasthette fremstilt i kommersiell skala tilfredsstiller slike standarder.

I GB-patentskrift 1.530.513 omtales det en tåhette av plast hvor takpartiet har en bueform som skal kunne avlede støt- og sammentrykninger. I patentskriftets fig. 8 angis det imidlertid at ved en kraftig belastning vil brukeren få klemt tærne sine, også etter at belastningen er fjernet. Plastmaterialer har ikke tilstrekkelig duktilitet til å kunne avbøyes i det omfang som vises på figuren.

Videre omhandler GB-patentskrift 2.071.9 89 en tåhette av plast hvor takpartiets materialtykkelse mot veggen har redusert tykkelse. Dette påvirker imidlertid ikke takpartiets fleksibilitet slik det tas sikte på med den foreliggende søknad.

GB-patentskrift 2.153.655 omtaler en tåhette hvor det er anordnet spor i takbuen. Denne takbue muliggjør imidlertid kun en bøyning av denne når brukeren går. Denne avbøyning av hettens 2 bakkant under spasering er imidlertid ekvivalent med den avbøy-ning som bør kunne skje når tåhetten belastes ved støt eller trykk. Det fremgår således intet om at utsparingene gir en slik fleksibilitet.

Videre er det kjent en rekke andre utførelser av tåhetter, såsom fra EP-patentskrift 21.612 og 100.181. De fleste tåhetter er imidlertid utformet for å få et tiltalende utseende, og ikke spesielt for å imøtekomme krav som må stilles til sikkerhetsfot-tøy.

Det er følgelig et formål med den foreliggende oppfinnelse å frembringe en tåhette av plastmateriale for fottøy som gir alle de kjente fordeler ved plasthetter i en konstruksjon som er i stand til å møte de gjeldende styrkestandarder.

Tåhetten ifølge den foreliggende oppfinnelse er kjenne-tegnet ved at takpartiet er utformet med et antall spor som løper parallelt med midtplanet i takpartiet, og/eller består av et plastmateriale som er forskjellig fra front- og sideveggpartiene samt at det eventuelt har redusert veggtykkelse ved midtplanet.

Tåhetten omfatter således et skallegeme fremstilt av plastmateriale og har form som en skotupp med en åpning som vender bakover ved inngangen til tålommen. Skallegemets takparti for-løper forover til frontveggpartiet og sideveis til sideveggpartier som er anbrakt på motsatte sider av et sentralplan.

Tåhetten ifølge den foreliggende oppfinnelse er innrettet til å kunne forskyve spenninger og sammenbruddspunktet under kompresjon og slagbelastninger, utover fra det sentrale plan og til veggpartiene. Veggpartiene som stort sett rager vertikalt oppad er ved den foreliggende løsning bedre i stand til å oppta slike belastninger og ved høyere belastningsnivåer slik at det oppnås en sikker og behageligere tåhette.

Den foreliggende oppfinnelse skal ytterligere forklares i den etterfølgende beskrivelse under henvisning til de medfølgende tegninger, hvori: Fig. 1 viser et sideriss av en vernesko, hvor tåpartiet er bortskåret for å vise tåhetten ifølge den foreliggende oppfinnelse . Fig. 2 viser et perspektivriss av tåhetten på skoen ifølge fig. 1.

Fig. 3 viser et topplanriss av tåhetten.

Fig. 4 viser et snitt av tåhetten sett bakfra.

Fig. 5 viser et sideriss av tåhetten gjennomskåret langs tåhettens sentrale plan. Fig. 6 viser et annet snitt av hetten sett bakfra, og viser hvordan den reagerer på kompresjonsbelastning. Fig. 7 viser et perspektivriss av en annen utførelse av tåhetten. Fig. 8 viser et snitt av tåhetten sett bakfra, ifølge fig. 7. Fig. 9 viser et snitt av en annen utførelse av oppfinnelsen, sett bakfra. Fig. 10 er et diagram som viser kompresjons- og slagprøver på forskjellige tåhetter. Fig. 11 viser et snitt av enda en utførelse av oppfinnelsen, sett bakfra. Fig. 1 viser en vernesko 10 med en indre tåhette 12 ifølge den foreliggende oppfinnelse.. Hetten 12 er montert i tåpartiet for å gi skoen en konstruksjonsmessig forsterkning mot sammentrykning og slagbelastninger som følge av gjenstander som faller eller skyves på tåpartiet. Tåhetten 12 kan også monteres inn i andre typer skotøy, såsom støvler og tåbeskyttere som dras over skoen eller skoens tåparti for sikkerhet og beskyttelse.

Verneskoen 10 er av vanlig type, og har overlær 14 av lær, gummi eller syntetisk materiale, en hæl 16, en yttersåle 18 av

hard gummi eller lær, en polstret innersåle 20 og foring og krag-er som gjør skoen behagelig. Skoen kan i tillegg ha et forsterket hælparti, beskyttelsesgelenk i sålen mot støt fra undersiden, og

andre sikkerhetstrekk dersom det ønskes. Tåhetten 12 er montert på toppen av sålen 18 og flukter med konturene av overlæret 14 i tåpartiet.

Fig. 2-5 viser mere detaljert tåhetten 12 ifølge den foreliggende oppfinnelse. Tåhetten er stort sett et skallegeme som i sin helhet er fremstilt av plastmateriale. I denne sammenheng henspeiler uttykket plast til et antall syntetiske materialer omfattende både termoplastiske og termoherdende harpisker med og uten fiberarmering. Eksempler på egnede termoplastiske harpikser er polyvinylklorid (PVC), ABS (en polymerisert blanding av sty-ren, akrylnitril og nitrilgummi), polykarbonater, polyetylen, polyetylentereftalat, polypropylen, polyuretan, polyfenylensulfid, polyetereterketon, polyeterimid, polyamid-imid og blandinger av disse. Eksempler på egnede termoherdende harpikser som kan anvendes sammen med utvalgte armerte fibre og fyllstoff omfatter fenoler, polyestre, epoksy, polyamider og polyakrytamater. De ovennevnte plastmaterialer kan armeres med glassfibre og fibre av karbon, grafitt og Kevlar.

Stor sett fremstilles tåhetten 12 ifølge den foreliggende oppfinnelse ved forskjellige støpemetoder. Presstøpning, injek-sjons støpning eller harpiksoverføringsprosesser såvel som injek-sjonskompresjonsstøpning og pressforming egner seg for de forskjellige harpikser som er omtalt ovenfor. Dersom det ønskes harpiksarmering bør injeksjonsstøpeteknikken unngås dersom det ikke settes i verk forholdsregler for å hindre at fiberlengden reduseres og utviklingen av stort sett parallell fiberorientering i det fremstilte parti.

Et eksempel på en tåhettekonstruksjon ifølge den foreliggende oppfinnelse ble fremstilt av en polyfenylensulfid (PPS)-plast armert med glass. Den glassfiberarmerte PPS-plast i form av et ferdigskåret prefabrikat med passende vekt ble først forvarmet i en ovn deretter varmformet under trykk i en avkjølt kompre-sjonsform til den endelige utforming. Fiberarmeringen utgjorde 40 vekt% av det ferdige produkt og det ble anvendt fiberglassull-matte.

Et annet eksempel på en tåhettekonstruksjon ifølge den foreliggende oppfinnelse ble fremstilt av en glassfiberarmert polyuretanplast forvarmet i en ekstruder eller mykner. En klump av materialet med passende vekt ble deretter plassert i kompre-sjonsformen og tåhetten ble dannet under trykk til den endelige form. Glassfibrenes lengde i den opprinnelige charge varierte mellom 12,7 og 50,8 mm, men lengden av de lengre fibre ble redusert til et område av 6,4 til 25,4 mm ettersom materialet pas-serte gjennom mykneren. Volumforholdet mellom polymer og glass-fiber var ca. 60%. Høyere prosenter samt 100% plast uten armer-ingsfibre er også mulig.

Tåhetten 12 ifølge fig. 2-5 er et enhetslegeme i form av et hult skallegeme med generell form som en skotupp. Legemet har en bakoverrettet åpning 26 for innsetting og uttrekking av tærne når skallet er montert i skoen, og avgrenser tålommen.

Mer spesielt omfatter skallegemet et takparti 30 på toppen av tåhetten, et frontveggparti 32 i tåhettens forparti, et høyre veggparti 34 og et venstre veggparti 36. De venstre og høyre veggpartier 36,34 er anbrakt med stort sett samme avstand fra det sentrale plan 38 i lengderetningen som tåhetten er skåret etter ifølge fig. 5. De forskjellige tak- og veggpartier er stort sett opptrukket med brutte linjer i fig. 3, men det skal forstås at de nøyaktige grenselinjer mellom hvert parti ikke er kritisk, og alle partier er sammenføyet med jevne kontinuerlige linjer slik at de passer i en skotupp eller annet fottøy med en estetisk tiltalende ytre form, og en indre utforming som er tilpasset skoen eller den form som skoen konstrueres på.

Veggpartiene 32,34 og 36 rager vertikalt oppad fra den stort sett plane sokkel, slik det fremgår av fig. 4 og 5, og de samsvarer stort sett med skosålens frontparti, slik det fremgår av fig. 2 og 3. Veggpartienes bunnkanter er som vist buet innover for å danne et bredt sete slik at tåhetten 12 kan hvile mot skosålen. Tåhetten kan limes eller på annen måte festes til sålen og overlæret, eller så kan hetten ganske enkelt holdes på plass inne i skotuppen av det omgivende materiale. Det kan dessuten utformes spor i sålen for å oppta veggpartienes nedre kanter, og det kan anbringes en søm mellom overlæret og en foring inne i skoen for å holde tåhetten på plass.

Takpartiet 30 forløper horisontalt i en stort sett buet form både i lengde- og sideplanene. Slik det fremgår av fig. 4 og 5 ligger bueformens øverste punkt i en posisjon noe foran fronten 0 av tåhettens bakkant og i det sentrale plan. Det øverste punkt er strategisk plassert for å danne den første kontakt med gjenstander som faller eller glir innpå skotuppen.

Tåhetten 12 ifølge fig. 2-5 har ikke et gulvparti, siden skosålen 18 vanligvis lukker bunnen av skoens tålomme. Tåhetten kan imidlertid utformes med et gulvparti dersom det ikke er dannet andre sålearmeringer, og i så fall vil brukeren av skoen være beskyttet fra gjenstander som ellers ville gjennombore skosålen nedenfra og muliggens skade tærne.

Ifølge den foreliggende oppfinnelse er tåhetten 12 utformet med et takparti som omfatter midler for forskyvning av lasttrykk utover og bort fra det sentrale plan 38 til veggpartiene 32,34 og 36. De viste forskyvningsmidler omfatter et antall spor 40,42,44, 46,48 og 50 som løper i takpartiets lengderetning fra den baker-ste kant 52 til posisjoner mellom hettens fremre og bakre kant. Antallet og lengden av sporene varierer avhengig av utformingen av tåhetten. På bredere hetter er det fordelt et stort antall spor over takpartiets større hvelvning, og i hetter som har større lengdeveis dimensjoner er sporene lengre for å oppnå den ønskede lastningsforskyvning slik det skal forklares nedenfor. Sporene kan utelukkende anbringes i skallegements inner- eller ytterflate, imidlertid foretrekkes det å anbringe sporene på begge flatene dersom hetten har en høy bue.

Slik det vises i fig. 4, trenger sporene delvis inn i takpartiet fra inner- og ytterflatene med den hensikt å gjøre takpartiet mere fleksibelt overfor belastninger som pålegges tåhettens topp. En slik fleksibilitet har som effekt at motstanden eller kreftene som reagerer mot belastningen fra takpartiet forskyves mot veggpartiene som bedre kan tåle belastningen uten å bøyes og brekkes, siden de er vertikale.

For videre forståelse av oppfinnelsen viser fig. 6 hvordan en ny tåhette 12 avbøyes når er last L anbringes på bakpartiet 30. Takpartiets ubelastede uavbøyde posisjon er vist med brutte linjer. Den avbøyde posisjon med heltrukne linjer antyder den store grad av avbøyning og utflatning som takpartiet undergår og den medfølgende spredning av belastningen sidelengs over takpartiet 30 mot veggene 34,36. På denne måte avlastes takpartiets 30 buete sentrale del for trykket fra lasten L, og forskyves fra det sentrale eller toppartiet utover mot veggpartiene 34 og 36. Samtidig skjer det en tilsvarende forskyvning mot veggpartiet 32.

På bakgrunn av tester av tåhetter har det vist seg at sammenbrudd på yttersiden av det fleksible takparti vanligvis skjer i det sentrale plan i takpartiets bakkant. Når taket imidlertid er gjort fleksibelt ifølge den foreliggende oppfinnelse, avbøyes takpartiet uten brudd når det belastes, og maksimal svikt, dvs. sammenbrudd, opptrer i sideveggpartiene i de områder som er an-gitt med piler eller en b.

Viktigere er det imidlertid at maksimalt sammenbrudd i tåhetten 12 konstruert med fleksible takparti, inntreffer ved et mye høyere belastningsnivå enn på de som har en vanlig tåhette av plast. Dette skyldes primært det faktum at belastningspåkjennin-ger ikke utelukkende bæres av takpartiet L på grunn av dets fleksibilitet, og som følge av dette forskyves belastningen utover og bæres av sideveggpartiene. Veggpartiene rager vertikalt oppad fra skosålen og har følgelig en egnet orientering for å understøtte slike belastninger uten sammenbrudd. Som følge av dette kan høy-ere belastninger understøttes uten strukturelle sammenbrudd av en plasttåhette av gitt størrelse og vekt, når takpartiet er utformet med fleksibilitet ifølge den foreliggende oppfinnelse.

Fig. 10 viser resultatene av sammentrykning og slagprøver som har vært utført for forskjellige hetter fremstilt av plastmateriale. Prøve A angir en hette fremstilt av fiberarmert plast og med samme generelle utforming som vist på tegningene ifølge<* >denne søknad men med stort sett jevn veggtykkelse. Forsøkene ble utført i overensstemmelse med the American National Standard (ANSI Z41-19 83) både for kompresjon og støtbelastning. Ifølge denne standard defineres sammenbrudd når tåhetten bryter sammen i en slik grad at en %" prøvestang (stålstang) ikke kan gli inn og ut av åpningen 26 i hettens bakkant.

Kompresjonstestene for prøve A ga de resultater som ligger innen rammen 60. Topp- og bunngrensene i rammen representerer de øvre og nedre belastningsgrenser ved sammenbrudd for forskjellige prøver av;type A, og tallet og datapunktet i midten av rammen representerer den gjennomsnittlige sviktbelastning for prøvene. Be-lastningsnivået som er merket 68 i fig. representerer kompre-sjonsbelastningsnivået som kan aksepteres ifølge den angitte ANSI Standard Z41.

Datapunktene 70,72,74 og 76 representerer resultatene for slagprøver for å bestemme om hetten tilfredsstiller den nevnte ANSI-standard. Fraksjonstallene representerer tålommens høyde inne i tåhetten etter testen i inches, og nivået som kan aksepteres ifølge ANSI Standard Z41-1983 er merket 78.

Strukturelt var prøve B lik prøve A men viser noe bedre resultater ifølge rammen 62 ved punkt 72 i forhold til prøve A som følge av forbedringer i fremstillingen som sikrer en styrt fiberlengde og en mere uniform fiberfordeling i det ferdige parti. Mens disse forbedringer hevet nivået både for kompresjon og slagresultatene, ble ikke toleransenivåene 68 og 72 oppnådd.

Prøve C ble fremstilt av en fiberarmert plast og med et fleksibelt takparti omfattende spor slik det fremgår av fig. 2-5. Ifølge resultatene (64,74) er det åpenbart at disse prøvene i sin helhet tilfredsstilte både slag- og kompresjonsprøvene ifølge ANSI-standarden. Kompresjonstestresultatene for prøve C er ikke bare høyere enn for alle de andre prøvene, men de er også mere repeterbare noe som antydes ved at avstanden mellom de øvre og nedre grenser i rammen 6 4 er mindre.

Fig. 7 og 8 viser en tåhette 80 ifølge en annen utførelses-form av den foreliggende oppfinnelse. Tåhetten 80 er fremstilt av plastmateriale og har samme form som tåhetten 12 ifølge fig. 1-5. Den prinsipielle forskjell i legemets struktur består i at det er dannet en sammensatt struktur hvor takpartiet 82 er i et stykke og er helt forskjellig fra veggpartiene 84. Tåhetten 80 består følgelig ikke av et integrert skallegeme, men av et skallegeme bestående av to separate deler.

Takpartiet 82 kan sammenføyes med veggpartiene 84 ved hjelp av mekaniske midler såsom en snepperttypetilpasning eller de kan sammenføyes med epoksy eller harpikser som er forenlige med plastmaterialet i taket og veggen.

Tåhetten 80 fungerer på tilsvarende måte som tåhetten 12 idet takpartiet 82 er konstruert med tilstrekkelig fleksibilitet slik at støtbelastninger på toppen av dens bueform kan forskyves utover bort fra det sentrale plan og til veggpartiene 84. En slik fleksibilitet oppnås ved å konstruere takpartiet 82 med et tyn-nere veggparti som gir en slik fleksibilitet, eller med materialer som har en lavere elastisitetsmodul, eller begge deler. F.eks. kan takpartiet 82 konstrueres av en annen plasttype enn veggpartiet 84, eller plasten i veggpartiet kan fiberarmeres mens takpartiet 82 er uten fiberarmering.

Fig. 9 viser en annen tåhette 90 som omfatter en ytterligere utføreIsesform av den foreliggende oppfinnelse. Tåhetten 90 har den form som tilsvarer utførelsesformene 12 og 80 som omtalt ovenfor, og omfatter et takparti 92 og et veggparti 94. I motsetning til tåhetten 80 har hetten 90 en integrert eller enhetlig konstruksjon og er i sin helhet fremstilt av en enkelt type plastmateriale med begrenset eller ingen fiberarmering.

Ifølge den foreliggende oppfinnelse dannes det i hetten 90 et fleksibelt takparti 92 ved å redusere veggtykkelsen t i det buete takparti slik at kompresjons- og støtbelastninger lettere avbøyes fra takpartiet og at bruddspenninger forskyves eller opptrer først i veggpartiene istedenfor i takpartiet slik det er omtalt ovenfor i forbindelse med fig. 6. Dersom veggpartiene f.eks. har en tykkelse på 6,4 mm, bør takpartiet ha en redusert veggtykkelse på 1,3 mm.

I de partier av takpartiet 92 som vender bort fra det sentrale plan 96, øker veggtykkelsen gradvis slik at de glir jevnt over i side- og frontveggpartiene uten noen markert endring i skallegemets inner- og ytterflater. Kompresjons- og slagprøvere-sultatene for hetter fremstilt på samme måte som hetten 90 er vist på fig. 10 og er merket som prøve D. Både resultatene fra kompresjonsprøvene vist i rammen 66 og resultatene fra slagprøv-ene viser at punkt 76 ligger over det akseptable nivå.

Fig 11 viser en annen tåhette 100. Ifølge den foreliggende oppfinnelse er tåhettens 100 takparti 30 gjort fleksibelt enten ved spor 104 som beskrevet i forbindelse med tåhetten 12 eller ved material- eller tykkelseskontroller som vist i tåhettene 80 og 90. En slik fleksibilitet gjør det mulig for takpartiet å bøyes under belastning noe som samtidig overfører belastningen til veggpartiene 32,34 og 36. Tåhetten 100 skiller seg prinsipi-elt fra tåhetten 12 ved at hettens plane sokkel omfatter et frem-spring eller en kant 102 som rager nedad og bort fra underlaget

og forløper i det minste langs sideveggpartienes 34,36 underside og fortrinnsvis tilsvarende langs frontveggpartiet. Fremspringet

102 hviler på sålen til den ferdige sko slik det er vist på fig. 1, og trenger inn i sålen under kompresjon eller slagbelastning med den følge av at det dannes inngrep med sålen og som følgelig hindrer at sideveggpartiene 34 og 36 bøyes utover i bunnen.

En slik avbøying av sideveggene under belastning reduserer tåhettens styrke samt tåhettens høyde i det sentrale plan 58 og gjør det mulig for taket 34 å bryte sammen i utillatelig grad. Fremspringet 102 hindrer spredning av veggene idet bunnen av veggene låses til den underliggende skosåle. Som følge av dette luk-kes åpningen over bunnen av den støpte hette noe som øker hettens skallstyrke. Følgelig kan belastningsoverføring fra takpartiet til veggpartiene skje uten nevneverdig tap i avstanden mellom tak og såle.

I tåhetten 100 er det også vist spor 104 som er anbrakt asymmetrisk i forhold til sentralplanet 38 for å danne et takparti med nødvendig fleksibilitet. Denne plassering viser at tåhetten kan konstrueres med ulik fleksibilitet i de forskjellige tak-partier etter behov, for å frembringe en lastoverføring som passer for en spesiell skotupputforming.

Det er følgelig beskrevet en tåhette som i sin helhet kan fremstilles av plastmateriale og som har styrkekarakteristikker som muliggjør at sideveggpartiene og det fremre veggparti kan tåle kompresjon og støtbelastninger som normalt ville brekke hettens takparti ved det sentrale lengdeveis forløpende plan. Hettens takparti er konstruert slik at det er fleksibelt med den følge at under belastning forskyves bruddnivåtrykket til hettens side- og frontvegger. Som følge av at veggene stort sett er vertikale og i stand til å tåle høyere kompresjon og støtbe-lastningsnivåer før sammenbrudd, er det dannet en sterkere tåhette .

Mens den foreliggende oppfinnelse er beskrevet ved forskjellige foretrukne utførelsesformer, skal det forstås at den kan utføres med flere modifikasjoner og endringer uten å avvike fra oppfinnelsens ramme. Det kan anvendes flere typer plastmaterialer med og uten fiberarmering. Det kan innbygges fleksibilitet i hettens takparti ved å kontrollere veggtykkelsen, ved endringer i materialene, ved å modifisere takkonstruksjonen ved spor, utbo-rede hull og på annen måte.

Claims (1)

1. Tåhette av plastmateriale for anbringelse i skotøy til forsterkning av skotøyets tåparti mot sammentrykning og støtbelast-ninger, formet som en skotupp med en bakovervendende åpning (26) idet tåhetten omfatter et takparti (30,82,92), som løper forover til et frontveggparti (32) og sideveis fra et øverste parti i et midtplan (38,96) til motstående sideveggpartier (34,36,84,94), og som har en bueform med et toppunkt beliggende nær ved tåhettens midtlengdeplan (38,96), og side- og frontveggpartiene går over i hverandre og i takpartiet med jevne kontinuerlige kurver, idet veggpartiene (32,34,36,84,94) også rager oppad og bort fra en stort sett plan bunn innrettet til å passe sammen med skosålens frontparti, karakterisert ved at takpartiet (30,82,92) er utformet med et antall spor (40-50) som løper parallelt med midtplanet (38) i takpartiet (30), og/eller består av et plastmateriale som er forskjellig fra front- og sideveggpartiene (84) samt at det eventuelt har redusert veggtykkelse ved midtplanet (96).