NO158222B

NO158222B - Lineaere, basiske polymerisater, fremgangsmaate for fremstilling av dem, samt anvendelse av slike polymerisater.

Info

Publication number: NO158222B
Application number: NO822467A
Authority: NO
Inventors: Fritz Brunnmueller; Rolf Schneider; Michael Kroener; Hans Mueller; Friedrich Linhart; Hans Burkert; Karl-Heinz Beyer
Original assignee: Basf Ag
Priority date: 1981-07-18
Filing date: 1982-07-16
Publication date: 1988-04-25
Also published as: DE3263525D1; EP0071050A1; ES514074A0; FI70230B; ES8305285A1; IE821726L; PT75190A; FI822102A0; NO158222C; AU8609282A; AU551448B2; PT75190B; GR76816B; FI70230C; DK161099B; NO822467L; DK161099C; IE53470B1; DK321382A; EP0071050B1

Description

Fra BRD-off.skrift 1 720 737 er det kjent en fremgangsmåte for fremstilling av basiske polymerisater ved hvilken man foretar en sur hydrolyse av poly-N-vinyl-N-metylkarbonsyreamid ved forhøyet temperatur. Man oppnår basiske polymerisater med sekundære aminogrupper. Hydrolysen av formyl-forbiridelsene foregår riktignok tilstrekkelig hurtig ved 100 til 110°C, men man oppnår imidlertid (i samsvar med eksempel 2) med støkiomet-riske saltsyremengdef ved ca. 100°C bare en hydrolysegrad på 62 mol%. For å oppnå en hydrolysegrad på 9 3 mol% kreves det 2,6

mol saltsyre pr. mol formylgruppeekvivalent ved 108 til 109°C (eksempel 1). Ved dette blir polymerisatet delvis forandret i uønsket grad.

Fra BRD-off.skrift 1' 692 854 er det kjent å sette til papirmasse, for a forbedre avvanningshastigheten ved papirfremstillingen, polymerisater av N-vinyl-N-metylkarboksylsyreamider som avvanningshjelpemiddel. Effekten til dette avvanningshjelpemiddel har imidlertid behov for å bli forbedret.

•Fra U.S.-patentskrift 4 217 214 er det kjent å anvende polyvinylaminhydroklorid med en molekylvekt på mer enn 3 x 10^

som flokkingsmiddel for partikler som er suspendert i vann og også til å behandle avvann og slam. Polyvinylaminhydroklorid blir i samsvar med det som er angitt i patentskriftet fremstilt ved omsetning av acetaldehyd og acetamid til etylen-bis-acetamid, hvilket blir spaltet termisk til N-vinylacetamid og acetamid, polymerisering av N-vinylacetamidet og hydrolysering av poly-N-vinylacetamidet. Polyvinylaminhydroklorid er imidlertid et godt flokkingsmiddel, men effekten til dette produkt ved behandling av slam synes imidlertid å ha behov for å bli forbedret.

Oppgaven ved oppfinnelsen er å tilveiebringe lineære, basiske polymerisater som som karakteristiske bestanddeler inneholder innpolymerisert enheter med formelen

hvilke gir bedre virkning ved anvendelse som retensjonsmiddel, avvanningshjelemiddel og flokkingsmiddel ved papirfremstilling respektive ved flokking av slam, enn kjente basiske polymerisater. Oppfinnelsen omfatter også fremstilling av slike polymerisater. Oppgaven blir i samsvar med oppfinnelsen løst med lineære, basiske polymerisater som er kjennetegnet med et innhold av 90 til 10 mol% av enheter med formelen 10 til 90 mol% av enheter med formelen

og en K-verdi etter Fikentscher fra 10 til 200 (målt i 0,5 %ig vandig koksaltløsning ved 25°C).

Fremstillingen av forbindelsen med formel CH2=CH-NH-COH (N-vinylformamid) ble første gang beskrevet i BRD-utl.skri ft 1 '224 304. Homopolymeriseringen av N-vinylformamid er hittil ikke kjent. Det ble funnet at N-vinylformamid kan polymerise-res under anvendelse av radikaliske polymerisasjonsinitiatorer, f.eks. peroksyder, hydroperoksyder, redokskatalysatorer eller azoforbindelser som spaltes i radikaler. Fortrinnsvis blir det ved polymeriseringen anvendt de azoforbindelser som er angitt for dette i BRD-off.skrift 1 495 692. Polymerisasjonen blir gjennomført i et løsningsmiddel, respektive et fortynningsmiddel, i temperaturområdet fra .30 til 140°C. I avhéngighet av poly-merisas jonsbetingelsene oppnår man olymerisater med forskjellige molekylvekter, hvilke i det følgende blir karakterisert med hjelp av K-verdiene etter Fikentscher. K-verdien kan svinge innen et bredt område, f.eks. mellom 10 og 200. Polymerisater med en høy K-verdi, f.eks. over 80, blir fortrinnsvis fremstilt ved polymerisering av N-vinylformamidet i vann. Polymerisater med lavere K-verdi, f.eks. under 80, oppnår man når polymeriseringen gjennomføres i nærvær a<y> kjente polymerisasjonskjedeover-førere eller i et løsningsmiddel som regulerer polymeriseringen, f.eks. en alkohol, så som metanol, etanol, n- og isopropanol, så vel som aceton og metyletylketon. Andre polymerisasjonskjede-overførere er eksempelvis hydroksylammoniumsalter, klorerte hydrokarboner og tioforbindelser, så som dodecylmerkaptan. Polymerisater med lavere K-verdier kan f.eks. oppnås ved polymerisering av N-vinylformamidet i isoropanol under anvendelse, av deri løselige polymerisasjonsinitiatorer på basis av azoforbin-deiser. En spesielt egnet azoforbindelse for polymerisering i isopropanol er eksempelvis 2 , 2 1-azo-bis-(isobutyronitril).. For fremstilling av høymolekylære polymerisater av N-vinylformamid anvender man vannløselige azoforbindelser, f. eks. 2 , 2 '-azob.is-(2-amidinopropan)-hydroklorid og 4,4'-azo-bis-(4<1->cyan-pentan-syre), hvorved man gjennomfører omsetningen i vandig løsning. Foruten en løsningspolymerisering i vann, et i vann løselig løs-ningsmiddel, blandinger av vann og et i vann løselig løsnings-middel, kan polymeriseringen også foregå i et med vann ikke blandbart løsningsmiddel etter teknikken med vann-i-olje-emul-sjonspolymerisering. Også den omvendte suspensjonspolymériser-ing for fremstilling av findelt polymerisat er mulig. pH-verdien ved polymeriseringen - dérsom det blir arbeidet i et vandig medium - ligger i området fra 4 til 9, fortrinnsvis 5 til 7.

Ved løsningspolymeriseringen blir det overveiende fremstilt poly-merisatløsninger hvori faststoff-innholdet utgjør 5 til 50, fortrinnsvis 3 til 30, vekt%.

Fra det.ved polymeriseringen oppnådde reaksjonsrodukt blir det ved solvolyse under avspalting av formylgruppen ved temperaturer i området fra 20 til 200°C, fortrinnsvis 40 til 180 °C, i nærvær av syrer eller baser, fremstilt poly-(1-aminoetylen). Solvolysen blir fortrinnsvis gjennomført i temperaturområdet fra 70 til 90°C. Pr. formylgruppe-ekvivalent i poly-N-vinylformamidet behøver man ca. 0,05 til 1,5 ekvivalenter (med ekvivalent skal her, som i det følgende, forstås 1 gramekvivalent, hvilket er identisk med betegnelsen 1 Val) av en syre, så som saltsyre, bromhydrogensyre, fosforsyre og svovelsyre. pH-verdien ved deri sure hydrolyse ligger i området fra 5 til 0, fortrinnsvis 3 til 0. Den kan innstilles ved tilsetning av enten en karboksylsyre, så som maursyre, eddiksyre eller propionsyre, en sulfonsyre, så som benzensulfonsyre eller toluensulfonsyre, eller en uorganisk syre, så som saltsyre, svovelsyre, fosforsyre eller bromhydrogensyre. Hydrolysen forløper vesentlig raskere enn polymeriseringen av N-metyl-N-vinylformamidet og kan derfor gjennomfø-res under skånende betingelser, d.v.s. ved lavere temperaturer og uten overskudd av syrer.

' Utover dette kan også solvolysen av formylgruppen i poly-N-vinylformamidet gjennomføres i alkalisk medium, f.eks. i pH-området fra 9 til 14. Denne pH-verdi blir fortrinnsvis inn-

stilt ved tilsetning av natronlut eller kalilut. Det er imidlertid også mulig å anvende ammoniakk, aminer og jordalkalime-tallbaser, f.eks. kalsiumhydroksyd. Ved den alkaliske hydrolyse anvender man 0,05 til 1,5, fortrinnsvis 0,4 til 1,0, ekvivalent av en base.

Avspaltingen av formylgruppen kan gjennomføres i forskjellige solvolysemidler, f.eks. i vann, alkoholer, ammoniakk og aminer eller blandinger, f.eks. av vann og alkoholer eller vandige løsninger av ammoniakk og/eller aminer. I noen tilfeller kan det være fordelaktig å gjennomføre solvolysen i et inert fortynningsmiddel, f.eks. i dioksan, alifatiske eller aromatis-ke hydrokarboner. I alle tilfeller oppnår man poly-(1-aminoetylen). Ved hydrolysen, d.v.s. at formylgruppen blir avspaltet fra poly-N-vinylformamidet i vann med syrer eller baser, oppnår man som biprodukt maursyre, respektive salter av maursyre. Ved solvolysen i alkoholer - likeledes i nærvær av syrer eller baser - dannes maursyre-ester som biprodukt, mens man ved solvolyse i ammoniakk eller aminer oppnår formamid, respektive substituerte fdrmamider. De lavtkokende alkoholer, så som metanol, etanol, isoproanol, n-propanol, n-butanol og isobutanol, egner seg spesielt til solvolysen. Biproduktene ved solvolysen kan fjernes fra systemet enten under eller etter avsluttet solvolyse. Således er det eksempelvis mulig ved anvendelse av alkohol som solvolysemiddel å fjerne den dannede maursyreester azeotropt fra reaksjonsblandingen, hvorved det eventuelt kan være nødvendig å medanvende et slepemiddel. Også når det dreier seg om hydrolyse kan biproduktet (maursyre) fjernes fra systemet under eller etter avsluttet hydrolyse. Fortrinnsvis blir polyvinylformamidet hydrolysert med natronlut eller saltsyre i temperaturområdet fra 70 til 90°C i vandig løsning. K-verdien til det hydrolyserte polymerisat tilsvarer den til det ikke hydrolyserte homopolymerisat av N-vinylformamid.

Polyvinylformamidet blir dermed delvis hydrolysert, slik at 10 til 90%, fortrinnsvis 20 til 90%, av formylgruppene i polyvinylformamidet blir avspaltet. Man oppnår på denne måte polymerisater som inneholder 90 til 10 mol% av enheter med formelen

10 til 90 mol% av enheter med formelen i statistisk fordeling, og som eksempelvis kan karakteriseres ved hjelp av den følgende formel:

hvor n betyr et tall mellom 0,9 og 0,1, fortrinnsvis mellom 0,2 og 0,9.

Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen fremgår forøvrig av krav 2.

Hydrolysen er avhengig av reaksjonsbetingelsene. Den kan utføres ved normalt trykk, under nedsatt trykk eller ved høyere trykk. Man oppnår vandige, henholdsvis alkoholiske løsninger, hvorfra polymerisatet kan isoleres etter fraskilling av de lav-molekylære bestanddeler.

I henhold til oppfinnelsen anvendes de ved solvolysen oppnådde vandige, respektive alkoholiske, løsninger imidlertid også direkte som retensjonsmiddel, avvanningshjelpemiddel og flokkingsmiddel ved papirfremstillingen eller som flokkingsmiddel for slam. Disse polymerisater fremviser en utmerket virkning som er bedre enn virkningen av kjente handelsprodukter, så som polyetyleniminer eller polyamidoaminer som er modifisert med etylenimin. Ved hydrolyse med baser blir det oppnådd polymerisater med frie aminogrupper, mens det ved hydrolyse med syrer dannes tilsvarende polymersalter, hvorfra det imidlertid etter tilsetning av baser, så som natronlut eller kalilut, likeledes dannes polymerisater med frie aminogrupper.

De lineære, basiske polymerisater i henhold til oppfinnelsen blir anvendt til å fremskynde avvanningen av våte fiberstoffer og til å forhøye retensjonen av fin- og fyll-stoffer på cellulosefibre ved papirfremstillingen. En raskere avvanning av massen på papirmaskinen gir mulighet for større hastighet på papirmaskinen og dermed øket produksjon. Dessuten muliggjør disse forbindelser en bedre forming og nedsetter vanninnholdet i det ennå fuktige papir, slik at det behøves mindre energi til tørkingen av formbanen enn ved anvendelsen av tradisjonelle avvannings- og iretensjons-midler.

En forbedret retensjon ved papirfremstillingen sparer rå-stoffer, muliggjør anvendelse av billigere fyllstoffer i stedet for dyrere fiberstoffer, avlaster vannkretsløpet i papirfabrik-ken og bevirker ved bedre og mer ensartet fiksering av fin- og fyll-stoffer, en bedre trykkbarhet for papiret. En forbedret retensjon bevirker også at det kommer mindre stoffer i avvannet.

Den poly-(l-aminoetylen) som oppnås ved solvolysen av

poly-N-vinylformamid, blir tilsatt i en mengde av 0,005 til 0,5, fortrinnsvis 0,01 til 0,1, vekt%, basert på den tørre masse, til papirmassen før formingen for papirfremstilling. Spesielt fordelaktig effekt oppnår man derved med slike basiske polymerisater hvis K-verdi ligger over 80.

Polymerisatene i henhold til opfinnelsen blir også anvendt til behandling av slam som stammer fra kommunale renseanlegg eller fra industrirenseanlegg. Til dette egner seg fortrinnsvis polymerisater med K-verdier på over 80, opp til 200. Med hensyn til slammet dreier det seg om slike stoffer som ved rensingen av avvannet har avsatt seg på bunnen av behandlings-innretningene. Faststoff-innholdet i slammet ligger mellom ca. 2 og 8 vekt%. Ved anvendelse av polymerisatene i henhold til opfinnelsen som tilsetning til slam, spesielt slam fra kommunale renseanlegg, er det mulig å utvinne en godt filtrerbar,respektive sentrifugerbar, rest med et høyt faststoff-innhoid på inntil ca. 30 vekt%. Flokkingsmidlet blir anvendt i en mengde fra 100 til 350 g/cm slam. Det er nødvendig at det tilsatte flokkingsmiddel fordeles godt i slammet. Dette oppnås eksempelvis i en blandetrommel. Flokkingsvirkningen inntrer praktisk talt straks etter tilsetningen av flokkingsmidlet. Man kan iaktta en forstørring av partiklene til faststoffet som skal flokkes. Vannet blir med hjelp av vanlige innretninger, så som silbåndpresser eller sentrifuger, skilt fra resten. Resten kan så lagres i et depot eller også brennes.

K-verdien til polymerisatet ble målt etter H. Fikentscher, Cellulosechemie 13, 58 - 64 og 71 - 74 (1932) i 0,5 %ig vandig koksaltløsning ved en temperatur på 25°C, og derved var k.10<3>.

1. Fremstilling av polymerisatet

Eksempel 1. 1

I en kolbe som var forsynt med en rører, et termometer og en innretning for å arbeide under nitrogen, oppløste man 80 g (1125 mM)vinylformamid i 385 g vann. Dertil fylte man 1,3 g (4,8 mM) av 2,2'-azo-bis-(2-amidinopropan)-hydroklorid, fjernet oksygenet ved innledning av nitrogen og oppvarmet reaksjonsblandingen i løpet av en halv time til en temperatur på 60°C. Denne temperatur ble opprettholdt i 5 timer. Da utgjorde omsetningen 99,3 %. Den således oppnådde viskøse polymerisatløs-ning (K-verdi 81) ble så tilsatt 450 g 10 %ig natronlut (1125 mM) og oppvarmet i 5 timer ved en temperatur på 80°C. Man oppnådde dermed et polymerisat hvori samtlige formylgrupper var avspaltet (hydrolysegrad =90 %). Til sammen oppnådde man 916 g av en vandig polymerløsning hvis viskositet var 140 mPas (Brookfield, 25°C).

Eksempel 1. 2

I den i eksempel 1 beskrevne apparatur ble det oppløst 80 g N-vinylformamid i 385 g vann, og ved tilsetning av 0,65 g 2,2'-azo-bis-(2-amidinopropan)-hydroklorid i løpet av 5 timer ved en temperatur på 55°C ble det polymerisert til en omsetning på 9 8,1 %. Det derved oppnådde polymerisat (K-verdi 9 5) ble oppvarmet sammen med 23 g av 36 %ig saltsyre (227 mM) i 3 timer ved 80°C. Man oppnådde 489 g av en polymerløsning, hvor formylgruppene var avspaltet til 20 % fra polymerisatet. Viskositet-en til løsningen var 16000 mPas (Brookfield, 25°C).

Eksempel 1. 3

I den i eksempel 1 angitte apparatur ble det oppløst 80 g N-vinylformamid i 385 g vann, det ble tilsatt 0,65 g av den i eksempel 1 angitte azoforbindelse som polymerisasjonsinitiator, og det ble oppvarmet i 1 time ved en temperatur på 55°C. Poly-merisas jonen ble gjennomført i løpet av 5 timer ved 55°C. For å gjøre omsetningen fullstendig, oppvarmet man reaksjonsblandingen i tilknytning til polymerisasjonen i en halv time til ved en temperatur på 60°C. Da utgjorde omsetningen 100 %. Det således oppnådde polymerisat (K-verdi 120) ble så hydrolysert med 68,5 g av 36 %ig saltsyre (676 mM) i 2 timer ved 90°C. Man. oppnådde 534,5 g av en vandig polymerløsning, hvis viskositet var 10500 mPas (Brookfield, 25°C). 60% av formylgruppene i det hydrolyserte polymerisat var avspaltet.

Eksempel 1. 4

I en kolbe som var utstyrt med rører, termometer og en innretning for å arbeide under nitrogen, oppløste man 1410,8 g N-vinylformamid i 7888,4 g vann. Dertil satte man så 8,07 g 2,2'-azobis(2-amidinopropan)-hydroklorid, fjernet oksygenet ved innledning av nitrogen og oppvarmet reaksjonsblandingen innen 1,4 timer til en temperatur på 50°C. Denne temperatur ble opprettholdt i 7 timer. Da var omsetningen 99,6 %.

Den således oppnådde viskøse polymerisat-løsning (K-verdi til homopolymerisatet var 120) ble så oppvarmet sammen med 1715,4 g konsentrert saltsyre i 4 timer til en temperatur på 9 0°C. Man oppnådde et polymerisat som inneholdt innpolymerisert 10 mol% N-vinylformamid-enheter og 90 mol% N-vinylamin-enheter (90 % av formamidgruppene i polymerisatet var hydrolysert, K-verdien var 120).

Eksempel 1. 5

I den i eksempel 1.4 beskrevne apparatur ble 1410,8 g N-vinylformamid polymerisert i 78-88,4 ml vann ved en temperatur på 50°C under anvendelse av 2,2'-azobis-(2-amidinopropan)hydroklorid som polymerisasjonsinitiator. Polymeriseringen var avsluttet etter 7 timer, og omsetningen var 99,6 %.

Til den viskøse polymerløsning (K-verdi for polymerisatet var 120) satte man 114 3,6 g konsentrert saltsyre og oppvarmet reaksjonsblandingen i 4 timer til en temperatur på 90°C. Man oppnådde et polymerisat som inneholdt innpolymerisert 40 mol% N-vinylformamid-enheter og 60 mol% aminoetylen-enheter (60 % av N-formylgruppene var hydrolysert, K-verdi 120).

E ksempel 1. 6 ( sammenligning)

Som flokkingsmiddel ble det,'i samsvar med teknikkens stilling, anvendt polydimetyl- aminoetyl-metakrylat-hydroklorid med en K-verdi på 160.

2a. Anvendelse av polymerisatet som retensjonsmiddel, avvan-ningsh jelpemiddel og flokkingsmiddel.

Følgende polymerisater ble anvendt:

Polymer I:

Høymolekylært polyetylenimin som er vanlig i handelen.

Polymer II:

Polyamidoamin av adipinsyre og dietylentriamin, som var podet med etylenimin og tverrbundet med polyetylenglykoldiklorhydrin-eter med 9 etylenoksyd-enheter, jfr. eksempel 3 i BRD-patent-skrift 2 434 816.

Polymer III:

Polymerisat i samsvar med eksempel 1.3.

Polymer IV:■

Polymerisat i samsvar med eksempel 1.2.

Polymer V:

Polymerisat i samsvar med eksempel 1.1.

Polymer VI:

Polymerisat i samsvar med eksempel 1.3, hvor det imidlertid bare var polymerisert til en K-verdi på 102, og hvor 82 % av formylgruppene ved forsåpning med saltsyre var avhydrolysert. Polymer VII: Polymerisat av N-metyl-N-vinylformamid, som hadde en K-verdi på 106 og var forsåpet med saltsyre til 75 % (fremstilt i samsvar med eksempel 2 i BRD- off.Skrift 1 692 854).

Eksempel 2. 1

Til 1 liter av en ved- og kaolin-holdig avispapirmasse med stofftetthet på 2 g/l og en pH-verdi på 7,8 satte man forskjellige mengder av polymerene som skulle undersøkes, og bestemte med hjelp av Schopper-Riegler-utstyr SR malegraden og også avvanningstiden, d.v.s. den tid hvorved 700 ml silvahn ble fjernet fra utstyret. I tabell 1 er de anvendte polymerisater angitt, og også de dermed oppnådde resultater.

E ksempel 2. 2

For å undersøke den avvannings-befordrende virkning til polymer V ble det gått frem som i eksempel 1. Som sammenligning med teknikkens stilling tjente polymer II. Resultatene er angitt i tabell 2.

Eksempel 2. 3

Til 1 liter av en papirmasse av 80 % bleket sulfittcellulose og 20 % kaolin, som inneholdt 0,5 % alun og hadde en pH-verdi på 6, satte man forskjellige mengder av de i tabell 3 angitte polymerer, og fremstilte så papirark med hjelp av en

Rapid-Køthen-arkdanner. Flatevekten og fyllstoff-innholdet til papirarkene, som ble bestemt ved askedannelse, er kriterier på effekten til polymeren. Jo høyere flatevekten og fyllstoffinnholdet til papirark er, desto bedre blir effekten av reten-sjonsmidlet verdsatt.

Eksempel 2. 4

Fyllstoffretensjonen ble bestemt på en papirmasse som be-stod av 80 % bleket sulfittcellulose og 20 % kaolin, og som inneholdt 1,5 % alun. pH-verdien til papirstoffet var 4,8. Fyllstoff-retensjonen ble bestemt i samsvar med det som er angitt i eksempel 3. Effekten til polymer IV ble sammenlignet med den til de kjente retensjonsmidler I og II. Resultatene er sammenfattet i tabell 4.

. Eksempel 2. 5

For å bestemme flokkingsvirkningen og avvannsrensingen for polymerene i henhold til oppfinnelsen ble en papirmasse som var rik på finstoff, og som inneholdt 1 g sulfittcellulose og 0,25 g kaolin pr. liter, tilsatt forskjellige mengder av de i tabell 5 angitte polymerer. Etter omrøring og avsetning av sus-pensjonen ble gjennomsiktigheten til det overstående klare vann bestemt fotometrisk for hver prøve. Resultatene er sammenfattet i tabell 5.

Eksempel 2. 6

Til 1 liter av en ved- og kaolin- holdig avispapirmasse med med stofftetthet 2 g/l og en pH-verdi på 7,8 satte man forskjellige mengder av polymerene som skulle undersøkes, og bestemte ved hjelp av Schopper-Riegler-utstyr SR-malegraden og også avvanningstiden, d.v.s. den tid hvormed 700 ml silvann ble fjernet fra utstyret. I tabell 6 er de anvendte polymerisater angitt, og også de dermed oppnådde resultater.

Effekten ved anvendelse av polymer VI i samsvar med oppfinnelsen er. forbedret i forhold til den nærmestliggende teknikkens stilling (polymer VII) på en ikke forutsebar måte.

Eksempel 2. 7

Fyllstoff-retensjon ble bestemt på en papirmasse som be-stod av 80 % bleket sulfittcellulose og 20 % kaolin, og som inneholdt 0,5 % alun. pH-verdien til papirmassen var 6,0. Til 1.liter av denne masse satte man forskjellige mengder av de i tabell 7 angitte polymerer, og fremstilte papirark med hjelp av en Rapid-Køthen-arkdanner. Fyllstoffinnholdet i papirarkene, som ble bestemt ved askedannelse, er et kriterium på effekten til polymeren som retensjonsmiddel.

2b. ' Anvendelse av polymerisatet som flokkingsmiddel for slam.

Fra polymerene i samsvar med eksemnlene 1.4, 1.5 og 1.6 ble det fremstilt 0,1 %ig vandige løsninger, og de ble testet som flokkingsmidler for renset slam. Følqende prøvemetoder ble anvendt: a) Bestemmelse av flokkingstall og filtreringshastighet. 500 ml av et avvannslam ble tilsatt bestemte mengder av en 0,1 %ig vandig flokkingsmiddel-løsning i en 1 liters målesylinder. Flokkingen inntrådte under blandingen. Innholdet i målesylinderen ble så trtmt i en Buchner-trakt og ble filtrert. Ved hjelp av filterne ble flokkingen vurdert visuelt. Ved dette betydde:

Samtidig ble filtratmengden målt etter 30, 60, 90 og 120

sekunder.

b) Flokkingseffekt.

Ved denne test ble, likeledes i en 1 liters målesylinder,

den flokkingsmiddelmengde funnet som må tilsettes til et slam for å oppnå en optimal flokking (flokkinostall = 5).

Eksempel 3

På et råttent slam fra et kommunalt renseanlegg ble flok-kingseffekten for polymerene i samsvar med eksemplene 1.4 og 1.5 bestemt i sammenligning med for polymeren i følge eksempel 1.6 etter den ovenfor under b) angitte metode. For polymeren i samsvar med eksempel 1.4 var mengden for optimal flokking ,200 mg/l slam, og for polymeren i samsvar med eksempel 1.5 var den 150 mg/l, mens det ved anvendelse av polymeren i samsvar med eksempel 1.6 måtte anvendes 250 mg/l.

Polymerene i samsvar med eksemplene 1.4 og 1.5 er betyde-lig mer effektive enn polymeren i samsvar med teknikkens stilling.

Eksempel 4

På et råttent slam fra et kommunalt renseanlegg ble flpk-kingstallet og filtreringshastigheten bestemt for polymerene i samsvar med eksemplene 1.4 og 1.5 i sammenligning med for polymeren, i samsvar med eksempel 1.6 etter den under a) angitte metode:

Claims

1. Lineære, basiske polymerisater, karakterisert ved et innhold av 90 til 10 mol% av enheter med formelen

10 til 90 mol% av enheter med formelen og en K-verdi etter Fikentscher på 10 til 200 (målt i 0,5 %ig vandig koksaltløsning ved 25°c).

2. Fremgangsmåte for fremstilling av lineære, basiske polymerisater i henhold til krav .1, karakterisert ved at man polymeriserer en forbindelse med formelen CH2=CH-NH-CHO (N-vinylformamid) i nærvær av radikaliske poly-merisas jonsinitiatorer til polyvinylformamider, og så solvolyse-rer de således oppnådde polymerisat er ved temperaturer fra 20 til 200 C i nærvær av syrer eller baser under avspalting av fra 10 til 90 % av formylgruppene fra homopolymerisatet av N-vinylformamid.

3. Fremgangsmåte i henhold til krav 2, karakterisert ved at man polymeriserer vinylformamid i vandig løsning under anvendelse av polymerisasjonsinitiatorer på basis av vannløselige azoforbindelser, og så sol-volyserer det således fremstilte polymerisat i en alkohol eller i vann.

4. Fremgangsmåte i henhold til krav 2 og 3, karakterisert ved at det anvendes 0,05 til 1,5 ekvivalent av en mineralsyre eller en base pr. formylgruppe-ekvivalent i det ved polymeriseringen oppnådde polyvinylformamid.

5. Fremgangsmåte i henhold til krav 4, karakterisert ved at det anvendes 0,4 til 1 ekvivalent av en mineralsyre pr. formylgruppe-ekvivalent i det ved olymeriseringen'oppnådde polyvinylformamid.

6. Fremgangsmåte i henhold til krav 4, karakterisert ved at det anvendes 0,4 til 1 ekvivalent av en base pr. formylgruppe-ekvivalent i polyvinylformamidet.

7. Anvendelse av de lineære, basiske polymerisater i henhold til krav 1 som retensjonsmiddel, avvanningshjelpemiddel og flokkingsmiddel ved fremstilling av papir eller som flokkingsmiddel for slam.