NO157174B

NO157174B - Diglycidyletere.

Info

Publication number: NO157174B
Application number: NO801768A
Authority: NO
Inventors: Madan Mohan Bagga
Original assignee: Ciba Geigy Ag
Priority date: 1979-06-15
Filing date: 1980-06-13
Publication date: 1987-10-26
Also published as: JPH0154347B2; EP0022073B1; US4284574A; CA1141769A; ES8104266A1; JPS565472A; EP0022073A1; NO801768L; NO157174C; DE3070050D1; ES492455A0

Description

Britisk patent 909 567 beskriver dannelsen av mono(hydroksy-

alifatisk) etere av toverdige fenoler ved omsetning av 1 mol av toverdig fenol med 1 mol av et egnet mono-1,2-epoksyd.

Med glycidyl fremstilles således en mono(2,3-dihydroksypropyl)-

eter, mens med fenylglycidyleter oppnås en mono(2-hydroksy-3-fenoksypropyl)eter. Omsetning av produktet (1 mol), dvs. mono(hydroksyalifatisk)etere av toverdig fenol med epiklor-

hydrin (1 mol) i nærvær av en egnet kondensasjonskatalysator (et bortrifluoridkompleks) sies primært å lede til dannelsen av monoklorhydrinetere, mens den fenoliske hydroksylgruppen i det vesentlige blir uomsatt. Omsetningen med, f.eks. fenylglycidyleter og en toverdig fenol HO-X-OH og etterfølgende behandling med epiklorhydrin angir således å skje som følgende:

Slik en mono(klorhydrineter) med formel V blandes deretter

til en ekvimolar mengde av en bis(klorhydrineter) av en fler-

verdig fenol og underkastes dehydroklorering. Materialene som oppnås beskrives som syntetiske hcymolekylære produkter med harpikslignende karakter, herav en kompleks natur og er gene-

relt faste stoffer med et smeltepunkt på 43°C eller høyere.

Formodentlig, dersom f.eks. fenylglycidyleter ble anvendt,

kunne det fremstilte produkt etter hydrogenkloravspalting inneholde, blant andre komponenter, en glycidyleter av en monosekundær alkohol dannet på følgende måte

Produktene sies å være egnet som, eller i, støpesammenset-ninger.

Det ér ikke angitt at toverdig fenol med formelen I under de anvendte betingelser, kan reagere med 2 molare deler av en mono-1,2-epoksyd, slik som det med formelen II for å danne det tilsvarende bisaddukt med formelen

hvilken en del av, ved behandling med epiklorhydrin, omsettes til bis(klorohydrineter), som, igjen, ved hydrogenkloravspalting i nærvær av bis(klorohydrin)eteren av en flerverdig fenol, kan danne en tilsvarende diglycidylforbindelse.

I de senere britiske patenter (1 056 384 og 1 056 385) gjentar de samme patentinnehavere at omsetningen av 1 mol av en toverdig fenol med 1 mol av et monoepoksyd skjer ved dannelse av en mono(hydroksyalifatisk) eter av en toverdig fenol, ved behandling med et overskudd av epiklorhydrin i nærvær av natriumhydroksyd eller kaliumhydroksyd, er det imidlertid angitt at epiklorhydrinet kun omsettes med den fenoliske hydroksylgruppen, mens den alifatiske hydroksylgruppen forblir uomsatt. Dersom, f.eks. reaksjonsproduktet (med formel III) av fenyglycidyleter og et bisfenol behandles med epiklorhydrin i nærvær av alkali, kan reaksjonen illustreres som følgende: dvs. den sekundære alkoholiske hydroksylgruppen forblir ufor-andret .

I britisk patent 1 512 814 er det beskrevet harpikser inneholdende i det minste to fotopolymeriserbare grupper, og i det minste to 1,2-epoksygrupper, av hvilken en eller flere epoksygrupper er inneholdende i 2-(glycidyloksy)propylenheter. Disse harpikser blir fremstilt ved omdannelse av hydroksygrupper av 2-hydroksypropylenheter i glycidyletergrupper ved kjente metoder. Disse harpikser sies å være egnet som coat-ings, spesielt ved fremstilling av trykte kretser.

Det er nå funnet at bestemte nye diglycidyletere av di(hydrok-syalifatiske) etere av toverdige fenoler er herdbare harpikser, mange av hvilke har lav viskositet og er spesielt egnet for anvendelse i støpegods. Epoksyharpiksene som er mest vanlig brukt for støping har en viskositet av 10 Pa.s eller større ved værelsestempenatur. Mens sammensetninger av lavere viskositet kan fremstilles ved tilsetning av ikke-reaktive mykningsmidler eller oppløsningsmidler, eller ved tilsetning av forskjellige monoepdksyder, er dette ikke alltid ønsket på grunn av at de mekaniske og termiske egenskaper av den herdede harpiks ofte blir ugunstig påvirket.

Oppfinnelsen vedrører glycidyletere som er karakterisert ved at de har den generelle formel

hvori

R betyr en fenylen- eller naftylenrest, eller en rest som inneholder to eller tre fenylengrupper som er bundet sammen ved en C-C-enkeltbinding, -0-, -S-, -S02~, .-SO-, -CO- eller alkylen med 1-5 C-atomer, og hver fenylengruppe er eventuelt substituert med en eller to alkylrester med 1-4 C-atomer eller med 1 eller 2 klor- eller bromatomer,

R^ betyr en lineær eller forgrenet, eventuelt med 1-4 klor-eller bromatomer substituert alkylgruppe med 1-16 C-atomer,

en eventuelt med en eller to klor- eller bromatomer eller en eller to alkylgrupper med 1-4 C-atomer subsituert fenyl-

eller naftylrest med tilsammen 6-12 C-atomer, eller en eller to alkylgrupper med 1-4 C-atomer substituert fenylalkyl eller naftylalkyl med tilsammen 7-12 C-atomer, en enkjernet cykloalkylrest med 3-6 C-atomer eller en enkjernet cykloalkylalkyl med 4-10 C-atomer.

Gruppene R^- er fortrinnsvis de samme og hver betyr alkyl med 1-6 karbonatomer, en allylgruppe eller en cykloheksylgruppe med 3-6 karbonatomer.

Ytterligere foretrukne forbindelser med formel IX er slike, hvori R representerer en rest med to fenylengrupper som i p-p<1->stilling er forbundet med 1-4 karbonatomer. Forbindelser med formel IX, hvor R representerer en gruppe med formel hvor R 2 representerer metylen- eller isopropylen, og slike hvor hver R"^ representerer en alkylgruppe med fra 1-12 karbonatomer, mer spesielt med fra 1-6 karbonatomer, er spesielt foretrukne.

Spesifikke eksempler av diglycidyletere med formel IX er: 2,2-bis(p-(3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)fenyl)propan, 2 , 2-bis (p- (i3-metoksy-2-glycidyloksypropyloksy) f enyl)propan, 2,2-bis(p-(3-etoksy-2-glycidyloksypropyloksy)fenyl)propan, bis(p-(3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)metan, bis(p-(3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)fenyl)sulfon, 2,2-bis(p-(3-cykloheksyloksy-2-glycidyloksypropyloksy)fenyl-propan, 2,2-bis(4-(3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)-3,5-dibrom-fenyDpropan, og 2,2-bis(p-(3-allyloksy-2-glycidyloksypropyloksy)fenyl)propan. Diglycidyleterene med formel IX kan fremstilles fra en di-sekundær alkohol med formel

hvor R og R"*" er som ovenfor definert, ved behandling på

kjent måte for utbytting av alkoholiske hydroksygrupper med glycidyloksygrupper, slik at de to angitte hydroksygrupper erstattes med glycidyloksygrupper. Med "kjent måte" menes en metode som hittil er anvendt eller beskrevet i den kjemiske litteratur.

For omdannelse av et diol med formel XI til en diglycidyleter med formel IX, er det foretrukket å omsette med epiklorhydrin eller glycerol 1,3-diklorhydrin for dannelse av en bis(klorohydrin) med formel

hvor R og R"*" har betydningene som angitt ovenfor, hvilke deretter avspaltes hydrogenklor. Fortrinnsvis utføres dette ved en av følgende to metoder: i) En to-trinns prosess, hvilken en diol med formel XI behandles i det minste med 1,5, fortrinnsvis fra 1,6 til 5,

og spesielt fra 1,8 til 2,2, molar ekvivalenter av epiklorhydrin eller glycerol 1,3-diklorohydrin i nærvær av en Lewis syrekatalysator (slik som bortrifluorid eller et kompleks derav eller tinnklorid) for å fremskaffe en bis(klorhydrin) med formel XII, det andre trinn er behandling med en alkali for dannelse av epoksydgruppene. Alkaliet er vanligvis natriumhydroksyd, men andre alkaliske substanser anvendt for omdannelse av 1,2-klorhydrin til 1,2-epoksyder kan også anvendes, slik som bariumhydroksyd eller kaliumkarbonat.

ii) En ett-trinns prosess, i hvilken en diol med formel XI behandles i det minste med 2,5, og spesielt 3 til 8, molar ekvivalenter av epiklorhydrin i nærvær av et alkali (vanligvis natriumhydroksyd) og en fasetransfer katalysator, (vanligvis et tetra-alkylammonium-halogenid, slik som metyl-trioktylammonium-klorid, metyltridecylammonium-klorid eller tetrametylammonium-klorid) eller et tertiært amin eller kvaternær ammoniumbase, slik som benzyltrimetylammonium-hydroksyd. I det minste noe av overskuddet av epiklorhydrinet virker som hydrogenklorid-akseptor for aktivering av dannelsen av glycidyleteren, blir samtidig omdannet til glycerol 1,3-diklorohydrin.

I begge metoder kan omsetningen utføres i et oppløsningsmiddel, slik som hydrokarbon, en eter eller et keton, men i ett-trinns prosessen foretrekkes anvendelse av et overskudd av epiklorhydrin som oppløsningsmiddel. Omsetningen utføres generelt ved forhøyede temperaturer, vanligvis ved en temperatur i området 40 til 100°C.

Diolene med formel XI er, generelt, kjente forbindelser (se f.eks. DT-OS 2 838 841) og kan fremstilles ved hvilken som helst av følgende rutiner: i) Omsetning av 1,5 til 2,5, og spesielt fra 1,8 til 2,2 mol av en monoglycidyleter med formel og et mol av en toverdig fenol med formelen

hvor R og R"<*>" er som ovenfor definert.

Denne omsetning kan gjennomføres i nærvær av en basisk katalysator, slik som et tertiært amin, en kvarternær ammoniumbase, et alkali metallhydroksyd eller et kVaternært ammoniumsalt, slik som benzyltrimetylammoniumklorid, vanligvis ved oppvarming av reaktantene ved 80 til 180°C uten et oppløs-ningsmiddel .

ii) Omsetning mellom i det minst to mol av en alkohol med formel

med en mol av en diglycidyleter eller en toverdig fenol med formelen

hvor R og R er som definert ovenfor.

Denne omsetning kan utføres i nærvær av en basisk katalysator, slik som et tertiært amin, en kvaternær ammoniumbase, et alkalimetallhydroksyd eller et kvaternært ammoniumsalt, vanligvis ved oppvarming av reaktantene til en temperatur i området 80 til 180°C uten et oppløsningsmiddel. Alternativt kan denne omsetning utføres i nærvær av en Lewis syrekatalysator, slik som et bortrifluoridkompleks eller tinnklorid. Dersom denne omsetning utføres på denne måte anvendes vanligvis et overskudd av alkoholen med formel XV og omsetningen utføres ved en temperatur mellom 50 og 100°C. Overskuddet av alkoholen fjernes deretter ved destillasjon før glycidyleringen.

iii) Omsetning mellom et mol av et alkalimetallsalt av et toverdig fenol med formel XIV enten fremstilt separat eller in situ med omtrent to mol av et klorohydrin med formel

hvor R er som definert ovenfor.

Reaktantene oppvarmes vanligvis til en temperatur mellom

50 og 150°C, fortrinnsvis uten et tilsatt oppløsningsmiddel.

Diglycidyleterene med formel IX kan herdes med substanser anvendt som herdemiddel for epoksydharpikser for dannelse av uløselige, usmeltlige produkter som har verdifulle tek-niske egenskaper. På grunn av den generelt lave viskositet av disse diglycidyletere har de særskilt anvendelse som støpeharpikser, men de kan også anvendes som laminerings-harpikser, over platebelegningsharpikser, dyppeharpikser, pressemateriale, "potting" og isoleringsforbindelser i den elektriske industri, tetningsmidler og klebemidler, og også ved fremstilling av slike produkter.

Dersom ønsket kan diglycidyleterene med formel IX herdes i nærvær av andre epoksydharpikser.

Det er derfor videre fremskaffet herdbare sammensetninger omfattende en diglycidyleter med formel IX og et herdemiddel derfor og dersom ønsket, en annen epoksydharpiks.

Som eksempler på herdemidler kan nevnes de som vanligvis anvendes som herdemidler for epoksydharpikser, omfattende alifa-tisk, cykloalifatisk, aromatisk og heterocykliske aminer,

siik som m- og p-fenylendiamin, bis(4-aminofenyl)metan, anilin-formaldehydharpikser, bis(4-aminofenyl) sulfon, etylendiamin, propan-1,2-diamin, propan-1,3-diamin, N,N-dietyletylendiamin, heksametylendiamin, dietylentriamin, trietylentetramin, tetraetylenpentamin, N-(2-hydroksyetyl)-, N-(2-hydroksypropyl)-og N-(2-cyanoetyl)-dietylentriamin, 2,2,4-trimetylheksan-l,6-diamin, 2,3,3-trimetylheksan-l,6-diamin, m-xylylendiamin, N,N-dimetyl- og N,N-dietylpropan-l,3-diamin, etanolamin, bis(4-aminocykloheksyl)metan, 2,2-bis(4-aminocykloheksyl)-propan, 2,2-bis(4-amino-3-metylcykloheksyl)propan, 3-amino-metyl-3,5,5-trimetylcykloheksylamin (isoforondiamin) og N-(2-aminoetyl)-piperazin, dicyandiamid, polyaminoamider, dvs. slike fremstilt fra alifatiske polyaminer og dimerisert eller trimerisert umettede fettsyrer, addukter av aminer med stø-kiometrisk underskudd av polyepoksyder, siik som en diglycidyleter, isocyanater og isotiocyanater, flerverdige fenoler, dvs. resorsinol, hydrokinon, 2,2-bis(4-hydroksyfenyl)propan, fenolaldehydharpikser og oljemodifisert fenolaldehydharpikser, fosforsyre, polytioler slik som "Thiokols" ("Thiokol" er registrert varemerke), og polykarboksylsyrer og deres anhydrider, dvs. ftalsyreanhydrid, tetrahydroftalsyreanhydrid, metylendometylentetrahydroftalsyreanhydrid, nonenylravsyre-anhydrid, dodecenylravsyreanhydrid, heksahydroftalsyreanhydrid, heksaklorendometylentetrahydroftalsyreanhydrid og endometylen-tetrahydroftalsyreanhydrid og deres blandinger, maleinsyrean-hydrid, ravsyreanhydrid, pyromellittsyredianhydrid, benzo-fenon-3,3',4,4'-tetrakarboksylsyrediånhydrid, polysebacin-syreanhydrid, polyazelainsyreanhydrid, syrene tilsvarende til de forannevnte anhydrider, og også isoftalsyre, tetraftalsyre, sitronsyre og mellittsyre. Spesielt foretrukne poly-karboksylsyre eller anhydridherdemidler er slike som, i bland-

ing dersom nødvendig, er væskeformige ved temperaturer under 60°C. Det kan også anvendes katalytiske polymeriseringsmidler, slik som tertiære aminer (f.eks. 2,4,6-tris(dimetylaminoetyl)-fenol og andre Mannich-baser, N-benzyldimetylamin og trietyl-amin), alkalimetallalkoksyder av alkoholer (f.eks. natrium-alkoholat av 2,4-dihydroksy-3-hydroksymetylpentan), tinnsalter av alkansyrer (f.eks. tinnoktanat), Friedel-Grafts-katalysa-torer, slik som bortrifluorid og dets komplekser og chelater dannet ved omsetning av bortrifluorid med f.eks. 1,3-diketoner.

I forbindelse med herdemidler kan det også anvendes passende akseleratorer. Dersom poly(aminoamider), dicyandiamider, polytioler eller polykarboksylsyreanhydrider blir anvendt

for herding, kan tertiære aminer eller deres salter, kvater-nære ammoniumforbindelser eller alkalimetallalkoksyder tjene som akseleratorer. Eksempler på spesifikke akseleratorer

er N-benzyldimetylamin, 2,4,6-tris(dimetylaminometyl)fenol, imidazoler og triamylammoniumfenoksyd.

Andre akseleratorer som kan anvendes omfatter metallnitrater, spesielt magnesiumnitrat og mangannitrat, fluorerte og klor-erte karboksylsyrer og deres salter, slik som magnesium, tri-fluoracetat, natriumtrifluoracetat, magnesiumtrikloracetat og natriumtrikloracetat, trifluormetansulfonsyre og dets salter, slik som mangan, sink, magnesium, nikkel og kobolt-salter og magnesiumperklorat og kalsiumperklorat.

En effektiv mengde av herdemiddel blir anvendt. Blandings-forholdet vil avhenge av den kjemiske natur av herdemidlet

og verdier som søkes, for den herdbare sammensetning og

dets herdede produkt, det optimale blandingsforhold kan lett bli bestemt ved metoder som er kjent for fagmannen. Som illustrasjon kan imidlertid angis når herdemidlet er et amin vil det normalt anvendes fra 0,75 til 1,25 aminohydrogen ekvivalenter av aminet pr. 1,2-epoksy-ekvivalent av epoksyd-harpikset. Når polykarboksylsyrer eller deres anhydrider blir anvendt has vanligvis fra 0,4 til 1,1 karboksylsyre eller karboksylsyreanhydrid ekvivalenter pr. 1,2-epoksy-

ekvivalent, mens ved flerverdige fenoler anvendes 0,75 til 1,25 fenolhydroksy ekvivalenter herdemiddel pr. 1,2 epoksydekvivalent. Generelt anvendes fra 1-40 vektdeler av et kata-lytisk polymeriseringsmiddel pr. 100 vektdeler epoksydharpiks.

Herdingen kan gjennomføres, avhengig av arten av herdemidlet, ved værelsestemperatur (18-25°C) eller ved høyere temperaturer (f.eks. 50-180°C).

Dersom ønsket kan herdingen utføres i to trinn, f.eks. ved avbrytelse av herdereaksjon eller dersom det anvendes et herdemiddel som krever en forhøyet temperatur for fullstendig herding, ved kun delvis herding ved en lavere temperatur for å fremstille et enda smeltbart og oppløsbart, herdbart forkondensat eller "B-trinn"-produkt, for anvendelse ved fremstilling av støpepulvere, sinter-coating-pulvere eller forpregneringer på en måte som er kjent per se.

Som allerede antydet kan forbindelsene i henhold til oppfinnelsen anvendes sammen med konvensjonelle epoksydharpikser.

Ved vanlige metoder for fremstilling av et flertall epoksydharpikser fåes blandinger av forbindelser med forskjellig molekylvekt, disse blandinger inneholder vanligvis en del av forbindelser hvis epoksydgrupper har undergått partiell hydrolyse eller i hvilke epoksyderingen ikke har blitt fullstendig. Det gjennomsnittlige antall 1,2-epoksydgrupper pr. molekyl av en epoksydharpiks behøver ikke å være i det minste 2 og behøver ikke å være et helt tall, det er vanligvis et brøktall, men må i alle fall være større enn 1,0.

Av epoksydharpiksene som kan anvendes i blanding med digly-cidylesterene med formel IX er de mest egnede, hvori epoksydgruppene også er terminale, dvs. med formel hvor R 3 betyr et hydrogenatom eller en metylgruppe, og spesielt slike hvor gruppene er nærværende som glycidyl eller 3-metyl-glycidylgrupper direkte bundet til et oksygenatom, nitrogen-atom eller svovelatom. Slike harpikser omfatter polyglycidyl og poly(g-metylglycidyl)estere fått ved omsetning av en sub-stans inneholdende 2 eller flere karboksylsyregrupper pr. molekyl med epiklorhydrin, glyceroldiklorhydrin eller g-metyl-epiklorhydrin i nærvær av alkali. Polyglycidyleterene kan være utledet fra alifatiske karboksylsyrer, dvs. oksalsyre, ravsyre, adipinsyre, sebacinsyre eller dimerisert linolsyre, fra cykloalifatiske karboksylsyrer, slik som heksahydroftal-, 4-metylheksahydroftal-, tetrahydroftal- og 4-metyltetrahydro-ftalsyre eller fra aromatiske karboksylsyrer, slik som ftal-syre, isoftalsyre og tetraftalsyre.

Andre epoksydharpikser som kan anvendes omfatter polyglycidyl-og poly(g-metylglycidyl)etere som kan fåes ved omsetning av substanser inneholdende pr. molekyl, to eller flere alkoholiske hydroksygrupper eller to eller flere fenolhydroksygrupper med epiklorhydrin, glyceroldiklorhydrin, eller g-metylepiklorhydrin, under alkaliske betingelser eller alternativt i nærvær av en syrekatalysator med etterføglende behandling med alkali. Slike polyglycidyletere kan bli utledet fra alifatiske alkoholer,f.eks. etylenglykol og poly(oksy-etylen)glykloler,slik som dietylenglykol og trietylenglykol, propylenglykol og poly(oksypropylen)glykoler, propan-1,3-diol, butan-1,4-diol, pentan-1,5-diol, heksan-1,6-diol, heksan-2,4,6-triaol, glycerol, 1,1,1-trimetylolpropan og pentaerytritol, fra cykloalifatiske alkoholer, slik som kvinitol, 1,1-bis(hydroksymetyl)cykloheks-3-en, bis(4-hyd-roksy-cykloheksyl)metan og 2,2-bis(4-hydroksycykloheksyl)-propan, eller fra alkoholer inneholdende aromatisk kjerne, slik som N,N-bis(2-hydroksyetyl)anilin og 4,4'-bis(2-hydrok-syetylamino)difenylmetan. Fortrinnsvis er polyglycidyleterene utledet fra substanser inneholdende to eller flere fenolhydroksygrupper pr. molekyl, f.eks. resorsinol, pyro-katekin, hydrokinon, bis(4-hydroksyfenyl)metan, 1,1,2,2-tetrakis(4-hydroksyfenyl)etan, 4,4'-dihydroksydifenyl, bis(4-hydroksyfenyl)sulfon, og spesielt fenolformaldehyd eller kresolformaldehyd novolak harpikser, 2,2-bis(4-hydroksy-fenyl)propan (forøvrig kjent som bisfenol A), og 2,2-bis(3,5-dibrom-4-hydroksyfenyl)propan.

Det kan videre anvendes poly(N-glycidyl) forbindelser, slike fåes f.eks. ved avspalting av hydrogenklor av reaksjonsproduk-tene av epiklorhydrin og aminer inneholdende i det minste to hydrogenatomer direkte bundet til nitrogen, slik som anilin, n-butylamin, bis(4-aminofenyl)metan, bis(4-aminofenyl)sulfon, og bis(4-metylaminofenyl)metan. Andre poly(N-glycidyl) forbindelser som kan anvendes, omfatter triglycidyl-isocyanu-rater, N,N'-diglyeidyIderivater av cyklisk alkylen urinstoff, slik som etylenurinstoff og 1,3-propylen-urinstoff og N,N'-diglycidylderivater av hydantoiner, slik som 5,5-dimetylhy-dantoin.

Epoksydharpikser oppnådd ved epoksydering av cykliske og acryliske polyolefiner kan også anvendes, slik som vinyl-cykloheksan-dioksyd, limonen-dioksyd, dicyklopentadien-dioksyd, 3,4-epoksydihydrodicyklopentadienyl-glycidyleter, bis(3,4-epoksydihydro-dicyklopentadienyl)eteren av etylenglykol, 3,4-epoksycykloheksylmetyl, 3<1>,4'-epoksycykloheksan-karboksy-lat og dets 6,6'dimetylderivat, bis(3,4-epoksycykloheksan-karboksylatet) av etylenglykol, acetalet dannet mellom 3,4-epoksycykloheksankarboksyaldehyd og 1,1-bis(hydroksymetyl). 3,4-epoksycykloheksan, bis(2,3-epoksycyklopentyl)eter og epoksydert butadien eller kopolymerer av butadien med etylen-iske forbindelser slik som styren og vinylacetat.

Spesielt egnede epoksydharpikser for blanding med diglycidyleterene med formel IX er polyglycidyletere av 2,2-bis(4-hydroksyfenyl)propan eller av en novolak av fenol (som kan være substituert i ringen med et kloratom eller en alkylgruppe med fra 1 til 4 karbonatomer) og formaldehyd og med et epoksydinnhold på i det minste 1,0-1,2 epoksydekvivalent pr. kilogram.

Sammensetningene kan videre inneholde mykningsmidler, slik

som dibutylftalat, dioktylftalat eller trikresylfosfat, inerte fortynningsmidler og såkalte reaktive fortynningsmidler, slik som diglycidylformal og spesielt monoepoksyder slik som butylglycidyleter, iso&ktylglycidyleter, fenylglycidyleter, styren-oksyd, glycidylacrylat, glycidylmetacrylat og glycidyletere av syntetiske, høyt forgrenede, hovedsakelig tertiære, alifatiske monokarboksylsyrer. De kan også inneholde additiver slik som fyllstoffer, forsterkningsmateriale, fargestoff, flødekontrollmidler, flammeinibitorer og formsmøremidler. Egnede fortynnere, fyllstoff og forsterkningsmaterialer omfatter asbest, asfalt, bitumen, glassfibre, tekstilfibre, karbonfibre, borfibre, glimmer, aluminiumoksyd, gips, titan-dioksyd, kalk, kvartsmel, cellulose, kaolin, malt dolomitt, wollastonitt, kolloidal silisiumoksyd med en stor spesifikk overflate, slik som det som er tilgjengélig under det registrerte handelsnavnet "Aerosil", leirer modifisert ved behandling med langkjedede aminer (slike som de som er tilgjengelig under det registrerte handelsnavnet "Bentone"), pulverformet poly(vinylklorid), pulverformede polyolefin-hydrokarboner, pulverformede herdede aminoplaster og metall-pulvere slik som åluminium ellér jernpulver. Flammeinibitorer slik som antimontrioksyd kan også være innarbeidet.

Følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen. Dersom intet annet er angitt, er deler vektdeler. Epoksydinnholdet ble bestemt ved oppløsning av en prøve i eddiksyre og titrering mot en standard oppløsning av perklorsyre i eddiksyre i nærvær av tetraetylammoniumbromid ved anvendelse av krystall-tiolett som indikator.

Utgangsmaterialene anvendt i eksempelene ble fremstilt som følgende:

2,2-bis-(p-(3-butoksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan

I. Bisfenol A (228 g, 1 mol), butylglycidyleter med epoksydinnhold 7,4 ekvivalent/kg (270,3 g, 2 ekvivalent), og benzyltrimetylammoniumklorid (2,0 g) ble omrørt og oppvarmet sammen til 110°C, ved hvilken temperatur en eksotermisk reaksjon

begynte og temperaturen steg til 12 0°C. Når temperaturen begynte å falle, ble blandingen oppvarmet en gang til, dens temperatur ble opprettholdt ved 12 0°C i en time og deretter ved 150°C i tre timer. Blandingen ble kjølt og ble funnet å ha et restepoksydinnhold av 0,11 ekvivalent/kg, hvilket anga at omsetningen var i det vesentlige fullstendig.

Dette produkt kan også fåes ved følgende prosedyre:

II. n-butanol (1458 g, 19,7 mol) ble rørt og oppvarmet til 60°C. Bortrifluorid-dietyleterkompleks (3,6 g) ble tilsatt, og til denne blanding ble tilsatt dråpevis over 5$ time 2,2-bis(p-glycidyloksyfenyl)propan med epoksydinnhold 5,73 ekvivalent/kg (600 g, 3,44 ekvivalent) og n-butanol (60 g, 0,81 mol), hvorved temperaturen ble holdt ved 6 0°C. Etter tilsetningen ble blandingen omrørt videre 2 timer ved 60°C, og deretter oppvarmet under redusert trykk for å avdestillere overskuddet av butanol. Residuet veide 839 g.

2,2-bis-(p-(3-etoksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan

Denne ble fremstilt på samme måte i henhold til prosedyre II og følgende utgangsmaterialer ble anvendt: etanol (1000 g, 21,7 mol), bortrifluorid-dietyleterkompleks (2,4 g) og 2,2-bis(p-glycidyloksyfenyl)propan med epoksydinnhold 5,3 ekvivalent/kg (400 g, 2,12 ekvivalent) blandet med etanol

(80 g, 1,74 mol).

Residuet veide 491 g.

2,2-bis-(p-(3-metoksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan

Dette ble fremstilt på samme måte i henhold til prosedyre II ved anvendelse av følgende utgangsmaterialer: metanol (500 g, 15,6 mol), bortrifluorid-dietyleterkompleks (1,2 g) og 2,2-bis(p-glycidyloksyfenyl)propan med epoksydinnhold 5,3 ekvivalent/kg (200 g, 1,06 ekvivalent).

Residuet veide 232,6 g.

Bis-(p-(3-butoksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)metan

Bis(p-hydroksyfenyl)metan (303 g, 1,5 mol) butylglycidyl-

eter med epoksydinnhold 7,45 ekvivalent/kg (402,7 g, 6 ekvivalent) og benzyltrimetylammoniumklorid (3 g) ble omrørt sammen og oppvarmet til 100°C, ved hvilken temperatur en eksoterm reaksjon begynte. Blandingen ble holdt ved 120°C ved moderat kjøling og deretter, da temperatueen av blandingen begynte å falle, ble oppvarmingen gjenopptatt, hvorved temperaturen ble holdt ved 120°C i en time og ved 150°C i fire timer. Blandingen ble kjølt og dens epoksydinnhold ble funnet å være 0,1 ekvivalent/kg, hvilket anga at omsetningen i realiteten var fullstendig.

2,2-bis-(p-(3-dodecyloksy og tetradecyloksy-2-hydroksy-propyloksy)fenyl)propan

En i handelen tilgjengelig blanding av i det vesentlig rettkjedet dodecylglycidyleter og tetradecylglycidyleter med epoksydinnhold 3,4 ekvivalent/kg (420 g, 2,84 ekvivalent), bisfenol A (162,9 g, 0,71 mol) og benzyltrimetylammoniumklorid (1,4 g) ble blandet og deretter oppvarmet til 150°C, da en mild eksotermisk reaksjon begynte og temperaturen av blandingen steg til 154°C i løpet av 30 minutter. Blandingen ble holdt med denne temperatur for videre 30 minutter og deretter hevet til 160°C, ved hvilket nivå den ble opprettholdt i fire timer. Restepoksydinnholdet av blandingen ble funnet å være 0,15 ekvivalenter/kg, hvilket anga at omsetningen i realiteten var fullstendig.

Bis (p-2-butoksy-2-hydroksypropyloksy) fenyl) sulfon

4,4<1->dihydroksydifenylsulfon (125,0 g, 0,5 mol), butylglycidyleter med epoksydinnhold 7,45 ekvivalenter/kg (134,2 g,

1 ekvivalent) og benzyltrimetylammoniumklorid (1,0 g) ble omrørt sammen og oppvarmet ved 100°C i en time, ved 12 0°C

i to timer og deretter ved 130°C i fire timer. Blandingen ble kjølt og funnet å ha et epoksydinnhold av 0,03 ekvivalent/kg, noe som anga at reaksjonen var i det vesentlige komplett.

2,2-bis(p-3-cykloheksyloksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan

Cykloheksanol (2 80 g, 2,8 mol) ble omrørt og oppvarmet til 60°C. Bortrifluorid-dietyleterkompleks (0,6 g) ble tilsatt og til denne blanding ble tilsatt dråpevis under en time 2,2-bis(p-glycidyloksyfenyl)propan med epoksydinnhold 5,73 ekvivalenter/kg (87,35 g, 0,5 ekvivalent) og cyklo-heksanon (20 g, 0,2 mol), hvorved temperaturen ble opprettholdt ved 60°C. Etter tilsetningen ble blandingen omrørt ytterligere en time ved 6 0°C, deretter oppvarmet under redusert trykk for fjernelse av overskuddet av cykloheksanol.

Residuet veide 137,3 g.

2,2-bis(4-3-butoksy-2-hydroksypropyloksy)-3,5-dibromfenylj-propan

2,2-bis(3,5-dibrom-4-hydroksyfenyl)propan (dvs. tetrabrom-bisfenol A) (136 g, 0,25 mol), butylglycidyleter med et epoksydinnhold av 7,4 5 ekvivalenter/kg (67,1 g, 0,5 ekvivalent), og benzyltrimetylammoniumklorid (0,5 g) ble omrørt ved 120°C i en time og ved 150°C i 4$ time. Blandingen hadde et restepoksydinnhold av 0,01 ekvivalent/kg, hvilket anga at reaksjonen i det vesentlige var fullstendig.

2,2-bis(p-3-allyloksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan

Bisfenol A (228 g, 1 mol), allylglycidyleter med et epoksydinnhold av 8,64 ekvivalent/kg (231,5 g, 2 ekvivalenter) og benzyltrimetylammoniumklorid (2 g) ble omrørt sammen og oppvarmet til 110°C, ved hvilken temperatur en eksotermisk reaksjon begynte, temperaturen steg spontant til 120°C.

Da temperaturen begynte å falle, ble oppvarming gjenopptatt for å holde blandingen ved.l20°C. Etter li time ved denne temperatur ble blandingen oppvarmet ved 150°C i tre timer. Den resterende blanding hadde et epoksydinnhold av 0,20 ekvivalent/kg, hvilket anga at omsetningen i det vesentlige var fullstendig.

Analoge dioler kan fremstilles på lignende måte.

2,2-bis(p-3-benzyloksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan ble således fremstilt på følgende måte: 2.2- bis(p-glycidyloksyfenyl)propan (566,1 g) med epoksydinnhold 5,2 ekvivalent/kg, benzylalkohol (324 g) og tetrametylammoniumklorid (1,5 g) ble omrørt under nitrogen ved 120°C i syv timer. Et ytterligere kvantum av tetrametylammoniumklorid (0,5 g) ble tilsatt, og blandingen ble om-rørt ytterligere 13 timer ved 180°C. Produktet hadde et restepoksydinnhold på bare 0,5 ekvivalénter/kg.

1.3- bis(2-hydroksy-3-fenoksypropyloksy)benzen kan fremstilles som følger:

Resorcin (110 g), fenylglycidyleter med epoksydinnhold

6,08 ekvivalent/kg (329,5 g) og 2-fenylimidazol (0,4 g) omrøres og oppvarmes ved 130°C i to timer, deretter ved 150°C i 3} time. Produktet hadde et restepoksydinnhold på bare 0,2 ekvivalent/kg.

2,2-bis(p-2-hydroksy-3-fenoksypropyloksy)fenyl)propan kan fremstilles ved en av følgende to prosedyrer:

I. Fenylglycidyleter (156,6 g), bisfenol A (114 g) og ben-zyldimetylammoniumklorid (2,7 g) blandes sammen og oppvarmes forsiktig til 110°C, ved hvilken temperatur en eksotermisk reaksjon begynner: blandingen ble holdt under 130°C ved kjøling. Da den eksotermiske reaksjon opphørte, ble blandingen oppvarmet ved 130°C i to timer, deretter ved 150°C i tre timer. Det resulterende produkt hadde et epoksydinnhold på bare 0,145 ekvivalent/kg, hvilket viste at reaksjonen praktisk talt hadde vært fullstendig. II. Fenylglycidyleter (2243,6 g), bisfenol A (1596 g) og 2-fenylimidazol (0,5 g) omrøres sammen og oppvarmes forsiktig til 130°C, ved hvilken temperatur en mild eksotermisk reaksjon begynte som holdt blandingen ved 130-132°C i 4 0 minutter. Den ble deretter oppvarmet til 14 0°C i en time og ved 180°C i seks timer. Det resulterende produkt hadde et epoksydinnhold på bare 0,15 ekvivalent/kg.

Eksemp_el_l

2,2-bis(p-(3-butoksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan (250 g, 1,0 ekvivalent), epiklorhydrin (740 g, 8 mol) og 50% vandig tetrametylenammoniumklorid (6,6 g) omrøres og varmes under et partielt vakuum for å opprettholde et svakt tilbakeløp ved 55-58°C. En 50%-ig vandig natrium-hydroksydoppløsning (84 g, 1,05 mol) ble tilsatt dråpevis under 3 timer, vann ble kontinuerlig fjernet som en aze-trop med epiklorhydrin. Blandingen ble kjølt og vasket gjentatte ganger med vann for å fjerne dannet natriumklorid. Overskuddet av epiklorhydrin ble fjernet ved destillasjon under redusert trykk, hvorved fåes 2,2-bis (p-3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)fenyl)propan (283 g), som hadde et epoksydinnhold på 2,86 ekvivalent/kg (teoretisk verdi 3,28 ekvivalent/kg). Dets viskositet ved 25°C var 0,94 Pa.s.

Ekserngel_2

Eksempel 1 ble gjentatt ved anvendelse av utgangsmaterialer 2,2-bis(p-(3-butoksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan (746,5 g, 3,0 ekvivalent), epiklorhydrin (1110 g, 12 mol), 50%-ig vandig tetrametylammoniumklorid (19,8 g) , og 47%-ig vandig natriumhydroksyd (268,5 g, 3,15 mol).

Utbyttet av 2,2-bis (p- (3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)-fenyl)propan var 885,3 g, og det hadde et epoksydinnhold av 2,95 ekvivalent/kg og en viskositet ved 25°C på 1,74 Pa.s.

Eksemp_el_3

Eksempel 1 ble gjentatt ved anvendelse av 2,2-bis(p- (3-etoksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan (117,4 g, 0,5 ekvivalent), epiklorhydrin (370 g, 4 mol), 50%-ig vandig tetrametylammoniumklorid (3,3 g) og 47%-ig vandig natriumhydroksyd (44,8 g, 0,525 mol).

Utbyttet av [ 2,2-bis(p-(3-etoksy-2-glycidyloksypropyloksy)-fenyl)propan7 var 14 2,9 g. Dette produkt hadde et epoksydinnhold av 2,9 8 ekvivalent/kg (teoretisk verdi 3,44 ekvivalent/kg) og en viskositet ved 25°C på 5,07 Pa.s.

Eksemp_el_4

Eksempel 1 ble gjentatt ved anvendelse av 2 ,2-bis-(3-met-oksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan (110,4 g, 0,5 ekvivalent) , epiklorhydrin 370 g, 4 mol), 50%-ig vandig tetrametylammoniumklorid (3,3 g) og 47%-ig vandig natriumhydroksyd W4,8 g, 0,525 mol).

Utbyttet av 2,2-bis(p-(3-metoksy-2-glycidyloksypropyloksy)-fenyl)propan var 120 g. Dette produkt hadde et epoksydinnhold på 3,28 ekvivalent/kg (teoretisk verdi 3,6 ekvivalent/kg) og en viskositet ved 25°C på 6,70 Pa s.

Eksemgel_5

Eksempel 1 ble gjentatt ved anvendelse av bis(p-(3-butoksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)metan (470,5 g, 2,04 ekvivalent), epiklorhydrin (1480 g, 16 mol), 50%-ig vandig tetrametylammoniumklorid (13,2 g) og 47%-ig vandig natriumhydroksyd (179 g, 2,1 mol).

Utbyttet av bis-/Tp-(3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)-fenyl)metarj7 var 526 g. Dette produkt hadde et epoksydinnhold av 2,88 ekvivalent/kg (teoretisk verdi 3,43 ekvivalent/ kg) og en viskositet ved 25°C på 0,85 Pa.s.

Eksemp_el_6

Eksempel 1 ble gjentatt ved anvendelse av (p-(3-butoksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)sulfon (130 g, 0,5 ekvivalent), epiklorhydrin (370 g, 4 mol), 50%-ig vandig tetrametylammoniumklorid (3,3 g) og 47%-ig vandig natriumhydroksyd (44,8 g, 0,525 mol).

Utbyttet av bis(p-(3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)fenyl-sulfon var 143 g. Det hadde et epoksydinnhold på 2,85 ekvivalent/kg (teoretisk verdi 3,21 ekvivalent/kg) og dets viskositet ved 25°C var 7,77 Pa.s.

Eksempel_7

Eksempel 1 ble gjentatt ved anvendelse av 2,2-bis (p-(3-cykloheksyloksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan (137,3

g, 0,5 ekvivalent), epiklorhydrin (370 g, 4 mol), 50%-ig vandig tetrametylammoniumklorid (3,3 g) og 47%-ig vandig natriumhydroksyd (44,8 g, 0,525 mol).

Utbyttet av 2,2-bis(p-3-cykloheksyloksy-2-glycidyloksy-propyloksy)fenyl)propan var 151 g. Dette var en lav visko-sitetsharpiks med et epoksydinnhold på 2,54 ekvivalent/kg (teoretisk verdi 3,07 ekvivalent/kg).

Eksemp_el_8

Eksempel 1 ble gjentatt ved anvendelse av 2,2-bis(4-(3-but-oksy-2-hydroksypropyloksy)-3,5-dibromfenyl)propan (203,1 g, 0,5 ekvivalent), epiklorhydrin (370 g, 4 mol), 50%-% vandig tetrametylammoniumklorid (3,3 g) og 47%-ig vandig natriumhydroksyd (44,8 g, 0,525 mol).

Utbyttet av 2,2-bis(4-(3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)-3,5-dibromfenyl)propan var 221 g. Dette produkt hadde et epoksydinnhold på 1,81 ekvivalent/kg (teoretisk verdi 2,16 ekvivalent/kg) og dets viskositet ved 25°C var 63,0 Pa.s.

Eksemgel_9

Eksempel 1 ble gjentatt ved anvendelse av 2,2-bis(p-(3-allyloksy-2-hydroksypropyloksy)fenyl)propan (461 g, 2 ekvivalent) epiklorhydrin (1110 g, 12 mol), 50%-ig vandig tetrametylammoniumklorid (13,2 g) og 47%-ig vandig natriumhydroksyd (179 g, 2,1 mol).

Utbyttet av 2,2-bis(p-(3-allyloksy-2-glycidyloksypropyloksy)-fenyl)propan var 543 g. Det hadde et epoksydinnhold på 3,05 ekvivalent/kg (teoretisk verdi 3,52 ekvivalent/kg) og en viskositet ved 25°C på 1,3 Pa.s.

Forsøk_l_

2,2-bis(p-(3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)fenyl)propan, fremstilt som beskrevet i eksempel 1 (100 g), ble oppvarmet til 60°C og 4,4<1->diamindifenylmetan (14,15 g) , oppvarmet til 100°C, ble tilsatt. Blandingen ble støpt i en form og oppvarmet ved 80°C i fire timer, deretter ved 140°C i 16 timer. Den resulterende støping var klar og fleksibel med en glassomvandlingstemperatur på 20-25°C. Dets skjæremodul, målt på en torsjonspendel, var 1140 MPa ved -40°C, 930 MPa ved -10°C og 100 MPa ved 20°C. Maksimal strekkfasthet av fire prøver av den herdede harpiks ble målt ved 23°C og funnet å være 11,6 +_ 0,6 MPa, forlengelsen ved brudd var 122 + 4%.

Forsøk_2

En ytterligere prøve av dette produkt fra eksempel 1 (100 g) ble blandet ved værelsestemperatur med trietylentetramin (5,93 g) og støpt i en form. Det var tillatt å stå ved værelsestemperatur over natten, deretter ble det oppvarmet ved 80°C i to timer og 100°C i en time. Den resulterende støping var klar og fleksibel med en glassomvandlingstemperatur på -7° til -5°C. Dens skjæremodul, målt på en torsjonspendel, var 1130 MPa ved -40°C, 250 MPa ved -10°C og 0,7 MPa ved 20°C. Maksimal strekkfasthet av tre prøver av denne herdede harpiks målt ved 22°C ble funnet å være 0,46 + 0,01 MPa. Forlengelsen ved brudd var 36,3 _+ 0,2%.

Forsgk_3

En ytterligere prøve av dette produkt fra eksempel 1 (50 g) ble oppvarmet til 80°C og heksahydroftalsyreanhydrid (21,5

g), også oppvarmet til 80°C, ble tilsatt. N-benzyldimetylamin (1 g), en akselerator, ble tilsatt til blandingen som

deretter ble omrørt og støpt i en form. Etter å være oppvarmet ved 80°C i tre timer og ved 120°C i fire timer fåes en klar, fleksibel støping med en glassomvandlingstemperatur på 30-32°C. Skjæremodulen av denne støping, målt på en torsjonspendel, var 1060 MPa ved -40°C, 1000 MPa ved -10°C og 750 MPa ved 20°C. Maksimal strekkfasthet av fem prøver ble målt ved 21°C og funnet å være 23,9 + 1,6 MPa, forlengelsen ved brudd var omtrent 135%.

Forsøk_4

Produktene fra eksempel 3, 4 og 5 (25 g) ble separat oppvarmet til 60°C og blandet med en ekvivalent mengde av 4,4'-diamindifenylmetan (DDM). Blandingene ble deretter støpt i former og herdet ved oppvarming ved 8 0°C i fire timer og ved 140°C i 16 timer.

Resultatene blir vist i følgende tabell:

Forsøk_5

Produktet fra eksempel 4 (25 g) ble oppvarmet til 80°C og bortrifluorid-etylaminkompleks (1 g) ble tilsatt. Blandingen ble omrørt inntil hele komplekset hadde oppløst seg i harpiksen og den ble deretter støpt i en form. Etter oppvarming ved 120°C i tre timer og 150°C i tre timer, fåes en klar, fleksibel støping med en glassomvandlingstemperatur på 28°C.

Claims

1. Diglycidyletere, karakterisert ved at de har den generelle formel hvori R betyr en fenylen- eller naftylenrest, eller en rest som inneholder to eller tre fenylengrupper som er bundet sammen ved en C-C-enkeltbinding, -0-, -S-, -S02~, -SO-, -CO- eller alkylen med 1-5 C-atomer, og hver fenylengruppe er eventuelt substituert med en eller to alkylrester med 1-4 C-atomer eller med 1 eller 2 klor- eller bromatomer, R^ betyr en lineær eller forgrenet, eventuelt med 1-4 klor-eller bromatomer substituert alkylgruppe med 1-16 C-atomer, en eventuelt med en eller to klor- eller bromatomer eller en elle± to alkylgrupper med 1-4 C-atomer substituert fenyl- eller naftylrest med tilsammen 6-12 C-atomer, en eventuelt i ringen med en eller to klor- eller bromatomer, eller en eller to alkylgrupper med 1-4 C-atomer substituert fenylalkyl eller naftylalkyl med sammen 7-12 C-atomer, en enkjernet cykloalkylrest med 3-6 C-atomer eller en enkjernet cykloalkylalkyl med 4-10 C-atomer.

2. Diglycidyleter ifølge krav 1, karakterisert ved at i formel IX har begge R"<*>" samme betydning, og hver betyr alkyl med 1-6 C-atomer, allyl eller cykloheksyl med 3-6 C-atomer.

3. Diglycidyleter ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at Ri formel IX betyr en rest med to fenylgrupper som i p,p'-stilling er forbundet med alkylen med 1-4 C-atomer.

4. Diglycidyleter ifølge krav 1, karakterisert ved at i formel IX betyr R en rest med formel X idet R 2 betyr metylen eller isopropylen.

5. Diglycidyleter ifølge krav 1, karakterisert ved at de er forbindelsene 2 , 2-bis- (p- ( 3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy) fenyDpropan, 2 , 2-bis - (p- ( 3-metoksy-2-glycidyloksypropyloksy) fenyDpropan, 2,2-bis-(p-(3-etoksy-2-glycidyloksypropyloksy)fenyl)propan, bis-(p-(3-butoksy-2-glycidyloksypropylenoksy)fenyl)metan, bis-(p-(3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)fenyl)sulfon, 2 , 2-bis- (p- ( 3-cykl>oheksyloksy-2-glycidyloksypropyloksy) f enyl) - propan, 2,2-bis-(4-(3-butoksy-2-glycidyloksypropyloksy)-3,5-dibrom-fenyl)propan og

2, 2-bis-{pr ( 3-alibyloksy-2-glycidylpropyloksy) f enyl) propan.