NO155770B - Analogifremgangsmaate ved fremstilling av terapeutisk aktive substituerte oksokarboksylsyrer. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en analogifremgangsmåte ved fremstilling av terapeutisk aktive substituerte oksokarboksylsyrer.

I tysk Offenlegungsschrift 2 365 755 beskrives a-ketosyre-esteren som kan tjene som mellomprodukter for fremstilling av aminosyrer eller heterocykliske forbindelser. Fra belgisk patent 779 821 er det kjent en fremgangsmåte for fremstilling av a-ketosyrer, idet ketosyrene nevnes som mellomprodukter i metabolismen eller som fortrinn for aminosyrer. 5-(4-metoksy-fenyl)-2-oksovaleriansyre ble fremstilt av L.F. Fieser og H.L. Holmes [J.Amer.Chem.Soc. 58(1936)2319]. Bestemte substituerte oksokarboksylsyrer ble nå funnet som farmasøytiske virkestoffer med en spesifikk virkning.

Gjenstanden for foreliggende oppfinnelse er fremgangsmåten ved fremstilling av substituerte oksokarboksylsyrer med den generelle formel I

hvori

R betyr et hydrogenatom, et halogenatom, en hydroksygruppe,

en laverealkylgruppe, en laverealkoksygruppe eller en

trifluormetylgruppe,

R 2et hydrogenatom eller et halogenatom og

n et helt tall fra 3 til 8, forutsatt at R<1> ikke betyr et hydrogenatom, et fluoratom, en metylgruppe eller en metoksygruppe, og R 2 ikke et hydrogenatom når n har betydningen 3, og salter derav.

Som laverealkylgrupper kommer rettkjedede eller forgrenede alkylrester med 1 til 4 karbonatomer i betraktning. Rettkjedede alkylrester er f.eks. metyl-, etyl-, n-propyl- og n-butylrester, hvorav de med 1 og 2 karbonatomer er foretrukket. Forgrenede alkylrester er f.eks. isopropyl-, isobutyl-og sek.-butylresten, hvorav de med 3 karbonatomer er foretrukne. Som alkylrester av laverealkoksygrupper kommer både rettkjedede og forgrenede laverealkylgrupper i betraktning. Metoksygruppen er foretrukket som laverealkoksygruppe.

Halogenatomer er fluor-, klor- og bromatomer, hvorav fluor, spesielt klor er foretrukket.

12 Substituentene R og R star fortrinnsvis i meta- eller parastilling til ketokarboksylsyreresten.

Som salter kommer salter med uorganiske og organiske baser

i betraktning. Farmakologisk ikke-fordragelige salter over-føres ifølge i og for seg kjente metoder til farmakologisk, dvs. biologisk fordragelige salter, hvorunder saltene ifølge oppfinnelsen foretrekkes. Som kationer for saltdannelsen anvendes fremfor alt kationene av alkalimetallene, jordalkali-metallene eller jordmetallene, men også de tilsvarende kationer av uorganiske nitrogenbaser så som aminer, aminoalkan-oler, aminosukkere, basiske aminosyrer etc. kommer til anvendelse.

Som eksempler nevnes saltene av etylendiamin, dimetylamin, dietylamin, morfolin, piperidin, piperazin, N-laverealkyl-piperazin (f.eks. N-metylpiperazin), metylcykloheksylamin, benzylamin, etanolamin, dietanolamin, trietanolamin, tris-(hydroksymetyl)-aminometan, 2-amino-2-metylpropanol, 2-amino-2-metyl-l,3-propandiol, glukamin, N-metylglukamin, glukos-amin, N-metylglukosamin, lysin, ornitin, arginin og chinolin, fortrinnsvis av litium, natrium, kalium, magnesium, kalsium og aluminium.

Foretrukne forbindelser som fremstilles ifølge foreliggende oppfinnelse er substituerte oksokarboksylsyrer med den gene-reile formel I

hvori

R <1*>betyr et hydrogenatom, et kloratom, en metylgruppe, en

2*metoksygruppe eller en trifluormetylgruppe,

R et hydrogenatom eller et kloratom og

n<*> et helt tall fra 3 til 6, forutsatt at R1 ikke betyr et hydrogenatom eller en metoksygruppe og R 2 ikke et hydrogen-

et

atom når n har betydningen 3,

og salter derav.

Andre spesielt foretrukne forbindelser som fremstilles ifølge oppfinnelsen er substituerte oksokarboksylsyrer med den generelle formel I

hvori R og R står i meta- eller parastilling til ketokarboksylsyreresten og R betyr et hydrogenatom eller et kloratom, R et kloratom og n 3 til 5, og deres farmakologisk f ordragelige salter med uorganiske eller organiske baser.

Som eksempler på syrene fremstilt ifølge oppfinnelsen nevnes f.eks. 6-(2,4-diklorfenyl)-2-oksokapronsyre, 2-okso-6-(3-trifluor-metylfenyl)-kapronsyre, 5-(3,4-diklorfenyl)-2-oksovaleriansyre, 7-(3-klorfenyl)-2-oksoheptansyre, 7-(4-metoksyfenyl)-2-oksoheptansyre, 7-(4-bromfenyl)-2-oksoheptansyre, 8-(4-n-butoksyfenyl)-2-okso-oktansyre, 8-(3-fluorfenyl)-2-oksooktan-syre, 2-okso-8-(3-trifluormetylfenyl)-oktansyre, 7-(4-metyl-fenyl)-2-okso-heptansyre, 8-(4-hydroksyfenyl)-2-okso-oktan-syre, 9-(4-klorfenyl)-2-okso-nonansyre, 9-(3-trifluormetyl-fenyl)-2-okso-nonansyre, 10-(2,4-diklorfenyl)-2-okso-dekan-syre, 10-(4-metylfenyl)-2-okso-dekansyre.

Foretrukne representanter er

2-okso-6-fenylkapronsyre,

6-(4-metoksyfenyl)-2-okso-kapronsyre,

5-(4-klorfenyl)-2-okso-valeriansyre,

og deres farmakologisk fordragelige salter.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen har verdifulle farmakologiske egenskaper som ;gjør dem industrielt utnyttbare. De virker hypoglycemisk.

På grunn av deres fordelaktige virkning er de substituerte oksokarboksylsyrer ifølge oppfinnelsen med den generelle formel I hhv. I<1> og utførelsesformene derav I og I samt deres salter egnet for behandling av profylakse av sykdommer som beror på forstyrrelser i glykosestoffskiftet. F.eks. behandles prediabetiske tilstander for å forhindre manifestering av diabetes, f.eks. diabetes hos voksne, labile diabeter hos unge mennesker.

Som legemiddel kan de nye forbindelser anvendes som sådanne eller eventuelt i kombinasjon med egnede farmasøytiske bærestoffer. Inneholder de nye farmasøytiske preparater ved siden av virkestoffene også farmasøytiske bærestoffer, er virkestoffinneholdet til disse blandingene 1 til 95, fortrinnsvis 15 til 85 vekts% av den totale blanding.

i

Virkestoffene på det humanmedisinske området anvendes i alle former, f.eks. sys-temisk, under forutsetning av at utformingen hhv. opprett-holdelsen av tilstrekkelig blod- eller vevsspeil av virkestoffer tilfredsstilles. Det kan f.eks. oppnås gjennom oral eller parenteral avgivelse i egnede doser. Med fordel foreligger det farmasøytiske preparat og virkestoffet i form av enhetsdoser, som kan tilpasses den ønskede administrering. En enhetsdose kan f.eks. være en tablett, en dragée, en kapsel, et suppositorium eller en målt volummengde av et pulver, et granulat, en løsning, en emulsjon eller en suspensjon.

Under "enhetsdose" i betydningen av foreliggende oppfinnelse forstås en fysikalsk :bestemt enhet, som inneholder en indi-viduell mengde av deri aktive bestanddel i kombinasjon med et farmasøytisk bæremiddel, hvis virkestoffinnehold tilsvarer en brøkdel eller multiplum av en terapeutisk enkeltdose. En enkeltdose inneholder fortrinnsvis den mengde virkestoff som gis ved en applikasjon og som normalt tilsvarer en hel, en halv, en tredjedels eller en fjerdedels dagsdose. Når det for en enkel terapeutisk avgivelse bare trengs en brøkdel så som halvparten eller en fjerdedel av enhetsdosen, er enhetsdosen med fordel delbar, f.eks. i form av en tablett med bruddspor.

De farmasøytiske preparater ifølge oppfinnelsen inneholder når de foreligger i enhetsdoser og f.eks. er bestemt for anvendelse på mennesker, ca. 2 til 200 mg, fortrinnsvis 10 til 100 mg og spesielt 20 til 60 mg virkestoff.

Generelt har det vist seg fordelaktig i humanmedisin å gi virkestoffet eller -stoffene oralt i en dagsdose på ca. 0,1 til 30, fortrinnsvis 0,3 til 15, spesielt 0,6 til 3 mg/kg kroppsvekt, eventuelt i form av flere, fortrinnsvis 1 til 3 enkelt-doser for å oppnå de ønskede resultater. En enkeltdose inneholder virkestoffet eller -stoffene i mengder fra ca. 0,05 til 10, fortrinnsvis 0,1 til 5, spesielt 0,3 til 1 mg/kg kroppsvekt.

Ved en parenteral behandling, f.eks. en intravenøs eller en intramuskulær applikasjon kan lignende doser komme til anvendelse. Ved denne terapi appliseres ca. 0,3 til 1 mg virkestoff pr. kg kroppsvekt.

Den terapeutiske administrering av det farmasøytiske preparatet skjer ved langtidsbehandling i alminnelighet på fast-lagte tidspunkter så som 1 til 4 ganger pr. dag, f.eks. alltid etter måltider og/eller om kvelden. Ved akutte tilstander skjer medikamenteringen på varierende tidspunkt. Under spesielle omstendigheter kan det være nødvendig å av-vike fra de nevnte doseringer, og da avhengig av art, kroppsvekt og alder hos individet som behandles, art og grad av sykdom, art av tilberedning og applikasjon av legemidlet samt tidsrommet hhv. intervallet innenfor hvilket administrer-ingen finner sted. Således kan det i noen tilfeller være tilstrekkelig å benytte mindre enn den ovenfor nevnte mengde virkestoff, mens i andre tilfeller må den ovenfor anførte virkestoffmengde overskrides. Bestemmelsen av den enkelte nødvendige optimale dosering og applikasjon av virkestoffet foretar fagmannen på basis av sine faglige kunnskaper.

De farmasøytiske preparater består som regel av virkestoffene som fremstilles ifølge oppfinnelsen og ikke-toksiske, farma-søytisk fordragelige legemiddelbærere, hvilke anvendes som tilsetning eller fortynningsmiddel i fast, halvt fast eller flytende form eller som omhyllingsmid1er, f.eks. i form av en kapsel, et tablettovertrekk, en pose eller en annen be-holder for den terapeutisk aktive bestanddel. Et bærestoff kan f.eks. tjene som formidler for opptaket av legemidlet i kroppen, som formuleringshjelpemiddel, som søtningsmiddel, som smakskorrigens, s<p>m fargestoff eller som konserverings-middel .

For oral anvendelse kan f.eks. tabletter, dragéer, harde og myke kapsler, f.eks. av gelatin, dispergerbare pulvere, granulater, vandige og oljeaktige suspensjoner, emulsjoner eller løsninger komme på tale.

Tabletter kan inneholde inerte fortynningsmidler, f.eks. kalsiumkarbonat, kalsiumfosfat, natriumfosfat eller xylitol, granulerings- og fordelingsmidler, f.eks. kalsiumfosfat eller alginater, bindemidler, f.eks. stivelse, gelatiner eller akaziegummi, og glittemidler, f.eks. aluminium- eller magnesiumstearat, talkum eller silikonolje. De kan dertil være utstyrt med et overtrekk, som også er slik at man får en forsinket oppløsning og resorpsjon av legemidlet i fordøy-elseskanalen og dermed f.eks. en bedre fordragelighet, pro-trahering eller en retardering. Gelatinkapsler kan inneholde legemiddelstoffet blandet med et fast fortynningsmiddel, f.eks. kalsiumkarbonat eller kaolin, eller et olje-aktig fortynningsmiddel, f.eks. parafinolje.

Vandige suspensjoner kan inneholde suspenderingsmidler, f.eks. natriumkarboksymetyl-cellulose, metylcellulose, hydroksypropylcellulose, natriumalginat, polyvinylpyrrolidon, tragantgummi eller akaziegummi, dispergerings- og fuktemidler, f.eks. polyoksyetylenstearat, heptadekaetylen-oksycetanol, polyoksyetylensorbitolmonooleat, polyoksyetylensorbitanmonooleat eller lecitin, konserveringsmidler, f.eks. metyl-

eller propylhydroksybenzoat, smaksmidler, søtningsmidler, f.eks. sakkarin, natriumcyklamat.

Oljeaktige suspensjoner kan f.eks. inneholde parafinolje og fortykningsmidler, så som bivoks, hardparafin eller cetyl-alkohol, videre søtningsmidler, smaksmidler og antioksydant-er.

I vann dispergerbare pulvere og granulater kan inneholde legemiddelstoffene i blanding med dispergerings-, fukte- og suspenderingsmidler, f.eks. de ovennevnte, samt med søtnings-midler, smaksmidler og fargestoffer.

Emulsjoner kan f.eks. inneholde parafinolje ved siden av emulgeringsmidler, såsom azakiegummi, tragantgummi, fosfatid-er, sorbitanmonooleat, polyoksyetylensorbitanmonooleat, og søtnings- og smaksmidler.

For parenteral anvendelse av legemiddelstoffene tjener ster-ile injiserbare vandige løsninger, isotoniske saltløsninger eller andre løsninger som kan inneholde dispergerings- eller fuktemidler bg/eller farmakologisk fordragelige fortynningsmidler, f.eks. propylen eller butylenglykol.

Virkestoffet eller virkestoffene kan eventuelt formuleres

med ett eller flere av de angitte bære- eller tilsetnings-midler også i mikroforkapslet form.

Ved siden av de substituerte oksokarboksylsyrer fremstilt ifølge oppfinnelsen, hvori substituentene har ovenfor angitte betydning, og/eller deres salter kan de farmasøytiske preparater videre inneholde en eller flere farmakologisk aktive be-standdeler fra andre legemiddelgrupper så som antidiabetika (sulfonamider, sulfonylurea, og andre), f.eks. karbutamid, tolbutamid, klorpropamid, glibenklamid, glibornurid, gliso-xepid, gliquidon, glymidin eller hypolipidemika så som nikotinsyre samt deres derivater og salter.

8

I analogifremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse

a) solvolyserer man en oksokarboksylsyreester med den generelle formel II

12 3 hvor R , R og n har den foran angitte betydning og R betyr en laverealkylrest, og eventuelt overfører de deretter erholdte syrer til saltene eller erholdte salter til syrene eller b) solvolyserer og dekarboksylerer en diester med den generelle formel III

12 3'

hvor R , R , R og n har den foran angitte betydning,

og eventuelt overfører derpå erholdte syrer i saltene eller erholdte salter i syrene.

i

Forbindelsene med den generelle formel I fremstilles ifølge i og for seg kjente metoder. Fremstillingen av forbindelsene I kan ved siden av de angitte fremgangsmåtevarianter også skje analogt med andre i litteraturen beskrevne fremgangs-måter, f.eks. nevnes: de i belgisk patent 779 821 angitte metoder, fremgangsmåtene til H. Poisel [Ber. 111 (1978)3136], R. Fischer og T. Wieland [Ber. 93 (1960) 1387], J. Anatol

og A. Medete [Synthesis 1971, 538], E.E. Eliel og A.A. Hartmann [J.org.Chem. 37 (1972) 505], K. Tanaka et al.

[Tetrahedron Letters 1978, 4809], K. Ogura et. al. [Tetrahedron Letters 1978, 375].

Solvolysen av oksokarboksylsyreestrene II og diestrene III skjer f.eks. med en vandig eller alkoholisk, (f.eks. etanol-isk) alkalimetallhydroksyd- (f.eks. kaliumhydroksyd-)løs-ning ved romtemperatur, eventuelt under tilsetning av et inert fortynningsmiddel så som dioksan eller toluen. Fortrinnsvis skjer solvolysen med vandige løsninger av mineral-syrer så som saltsyrer, hydrogenbromid, svovelsyre, eventuelt under tilsetning av et organisk løsningmiddel, så som dioksan eller diglym, ved temperaturer mellom 0°C og løs-ningsmidlets koketemperatur, fortrinnsvis mellom 20 og 70°C. Dekarboksyleringen av diesteren III skjer ved oppvarming av de enkelte løsninger, eventuelt samtidig med solvolysen.

Overføringen av oksokarboksylsyrene med den generelle formel I hhv. utførelsesformene I og I til saltene kan skje gjennom direkte alkalisk solvolyse, f.eks. hydrolyse, av esteren II (R 3 = laverealkyl). Som alkaliske reaksjonspart-nere anvendes de uorganiske eller organiske baser hvis salt ønskes. Man får imidlertid også saltene når man omsetter syrene I med den støkiometriske ekvivalent av tilsvarende base, f.eks. natriumhydroksyd eller natriumetanolat, eller overfører lettløselige salter gjennom dobbelt omsetning i tungtløselige salter, eller overfører hvilke som helst salter i farmakologisk fordragelige salter. Fremstillingen av de frie oksosyrer I foretrekkes fremfor den av saltene.

For fremstilling av de substituerte oksokarboksylsyrer i utførelsesformen I og I anvendes oksokarboksylsyreestere med den generelle formel II og II hhv. diestere III og <.>■■<+>+■

III .

hvori R , R og n hhv. R , R og n har den ovenfor angitte betydning, R betyr en laverealkylrest og R en metyl- eller etylrest. Fremstillingen av oksokarboksylsyreestere med den generelle formel II, II og II1 skjer ifølge i og for seg kjente metoder, f.eks. ifølge DOS 23 65 755. Den kan imidlertid også foretas ved ozonolyse av a-metylenkarboksylsyreestere med den generelle formel IV 12 3 hvori R , R , R og n: har den ovenfor angitte betydning. a-metylenkarboksylsyreesteren IV (hhv. de tilsvarende ut-førelsesformer IV og' IV -*■+ ) fremstilles analogt med de av H. Stetter og H. Kuhlmann [Synthesis 1978, 29], Ph.E. Pfeffer et al. [J.Org.Chem. 37 (1972) 1256] og W.S. Wads-worth, jun. og W.D. Emmons [J.Amer.Chem.Soc. 83 (1961) 1733] beskrevne metoder. Fremstillingen av diesteren III skjer ifølge metoder som er vanlige for fagmannen, f.eks. ved omsetning av karboksyl-syreesteren V med dialkyloksalat VI

12 3

idet R , R , R og n har den ovenfor angitte betydning, i nærvær av en sterk base, f.eks. natriumetanolat eller kalium-tert.-butylat. Karboksylsyreesterene V er tilgjengelige gjennom kjente metoder, f.eks. ifølge R. Huisgen et al. Liebigs Annalen 586(1954)52.

De følgende eksempler tjener til belysning av oppfinnelsen uten å begrense denne. Temperaturangivelser er i °C.

EKSEMPLER

EKSEMPEL 1

2- okso- 6- fenylkapronsyre

a) 10,0 g av den ifølge b) erholdte diester oppvarmes sammen med 100 ml 6 N saltsyre og 100 ml dioksan 4 timer ved ca. 100°C. Etter avkjøling fortynner man med 1,2 1 vann og ekstraherer flere ganger med metylenklorid. Den organiske fasen vaskes med vann og mettet koksaltløsning, tørkes så og inndampes. Den oljeaktige rest renses ved høyvakuumdestillasjon [kokepunkt 130-135° ved 0,1 torr (13,3 Pa)] og søylekromatografi (elueringsmiddel: kloroform). Tilbake er 2,9 g 2-okso-6-fenylkapronsyre som ikke-krystalliserende olje, utbytte 43 % (av teoretisk). b) Til en natriumetylatsuspensjon fremstilt av 6,4 g natrium og 100 ml etanol med etterfølgende avdampning av etanol-overskudd og tilsetning av 100 ml toluen, setter man 47,9 g 5-fenylvaleriansyreetylester. Under røring tildrypper man 44,1 g dietyloksalat og oppvarmer 2,5 timer ved til-bakeløp. Etter avkjøling røres løsningen med 500 ml is-vann, surgjøres med 2 N svovelsyre til pH 2. Flere gangers ekstraksjjon med metylenklorid gir etter tørking, filtrering gjennom en kort kiselgelsøyle og inndampning 62,1 g 3-etoksykarbonyl-2-okso-6-fenylheksansyreetyl-ester, som omsettes uten videre rensning ifølge a).

EKSEMPEL 2

6-( 4- metoksyfenyl)- 2- oksokapronsyre

a) Analogt eksempel la) hydrolyserer og dekarboksylerer man den ifølge b) fremstilte diester med 6 N saltsyre. De

samlede metylenkloridekstrakter inndamper man, løser resten i dietylester og ekstraherer flere ganger med 1 N natronlut. De vandige faser surgjøres med 6 N saltsyre til pH 5,5 og vaskes tre ganger med dietyleter. Deretter bringer man den vandige fase til pH 1-2 og ekstraherer med metylenklorid. Etter tørking og inndampning blir en seig olje tilbake, som krystalliseres fra petroleter (50-70°C) kaldt. Utbytte 6,2 g (51 % av teoretisk), smp. 22-25°C.

b) Analogt eksempel lb) fremstilles 17,2 g 3-etoksykarbonyl-6-(4-metoksyfenyl)-2-oksokapronsyreetylester av 14,7 g

5-(4-metoksyfenyl)-valeriansyreetylester og 11,8 g dietyloksalat med natriumetylat som base.

EKSEMPEL 3

5-( 4- klorfenyl)- 2- oksovaleriansyre

a) 5-(4-klorfenyl)-2-oksovaleriansyreetylester (rest fra

b).tas opp i 100 ml 6 N saltsyre og 100 ml dioksan og

o

oppvarmes 3 timer ved 100 . Etter avkjøling fortynner man med 1 1 vann og ekstraherer flere ganger med metylenklorid. Den organiske fasen vaskes flere ganger med vann, tørkes over magnesiumsulfat og inndampes. Resten høyvakuumdestilleres i kulerørovn og omkrystalliseres fra petroleter. Man får 5,7 g av tittelforbindelsen med smp. 82-84°.

b) 14 g 5-(4-klorfenyl)-2-metylenvaleriansyreetylester opp-løses i 350 ml etanol og behandles med den ekvivalente

mengde ozon. Etter spyling av apparaturen med nitrogen tilsetter man ca. lg palladium-på-karbon (10 % Pd) og reduserer det dannede ozonid i sirkulasjonsprosess med hydrogen. Deretter frafiltrerer man katalysatoren og inndamper løsningen i vakuum. c) Analogt med den av H. Stetter og H. Kuhlmann [Synthesis 197 9, 29] beskrevne metode får man ut fra 71 g 3-(4-klor-fenyl)-propylmalonsyremonoetylester, 10,42 g paraformal-dehyd, 47 ml pyridin og 3,1 ml piperidin 53,3 g 5-(4-klor-fenyl)-2-metylenvaleriansyreetylester med kokepunkt 120-123° ved 0,05 torr (6,65 Pa). d) Man drypper ved romtemperatur en løsning av 16,8 g kaliumhydroksyd i 400 ml etanol til 92 g 3-(4-klorfenyl)-pro-pylmalonsyredietylester i 200 ml etanol. Man rører 24 timer, inndamper sterkt i vakuum, tar resten opp i 500

ml vann og ekstraherer 2 ganger med 100 ml dietyleter. Den vandige fasen surgjøres under iskjøling med konsentrert saltsyre og ekstraheres 3 ganger med 200 ml di-

etyleter, den organiske fasen inndampes etter tørking over natriumsulfat. Tilbake får man 71,8 g 3-(4-klor-fenyl)-propylmalonsyreetylester som viskøs olje.

e) Ved 50° dryp<p>e<r>,man 108,5 g malonsyredietylester til en natriumetylatløsning nylig fremstilt av 15,6 g natrium

og 750 ml etanol. Man holder løsningen 2,5 timer ved denne temperatur og tildrypper deretter 220 g p-toluen-sulfonsyre-(3-(4-klorfenyl)-propyl]-ester. Etter ferdig tilsetning rører man 6 timer ved 50°, blander så med 800 ml vann og ekstraherer 3 ganger med tilsammen 1 1 dietyleter. De samlede organiske faser destilleres etter tørk-ing over natriumsulfat og fordampning av løsningsmidlet. Man får 105,6 g 3-(4-klorfenyl)-propylmalonsyredietyl-ester med kokepunkt 145-155° ved 0,01 torr (1,33 Pa).

f) Ved 0° drypper man 135 ml pyridin til 150 g 3-(4-klor-fenyl)-propanol-1 og 206,6 g p-toluensulfonsyreklorid i

300 ml kloroform. Etter ferdig tilsetning rører man 3 timer ved romtemperatur og heller løsningen i en blanding av 400 ml vann og 120.ml konsentrert saltsyre. Den organiske fasen skilles fra, vaskes 3 ganger med vann, tørkes over natriumsulfat og inndampes i vakuum til en gulaktig viskøs olje, utbytte 285 g p-toluensulfonsyre-[3- (4-klorfenyl) -ipropyl] -ester.

EKSEMPEL 4

2- okso- 7-( 3- trifluormetylfenyl)- heptansyre

a) Analogt eksempel la) hydrolyserer og dekarboksylerer man ifølge b) erholdte diester med 6 N saltsyre i dioksan ved

100°. Etter ekstraktiv opparbeiding og rensning ved kule-rørsdestillasjon får man 5,6 g av tittelforbindelsen som seig, fargeløs olje, som ikke krystalliserer.

b) Analogt eksempel lb) fremstilles 3-etoksykarbonyl-2-okso-7-(3-trifluormetylfenyl)-heptansyreetylester ut fra

10,9 g 6-(3-trifluormetylfenyl)-kapronsyreetylester og 6 g dietyloksalat med natriumetylat som base, utbytte 11,7 g (80 % av teoretisk utbytte).

c) 11,4 g 6-(3-trifluormetylfenyl)-kapronsyre oppløses i 200 ml etanol og oppvarmes etter tilsetning av 2 ml konsentrert svovelsyre 6 timer ved tilbakeløp. Etter avdes-tillering av hovedmengden løsningsmiddel blandes med vann og ekstraheres med metylenklorid. Behandling med nat-triumhydrogenkarbonatløsning, tørkning og inndampning gir 12,6 g av den tilsvarende etylester som olje, som anvendes uten videre rensning i b). d) 24,9 g 4-(3-trifluormetylfenyl)-butylmalonsyredietyl-ester oppvarmes med 4,5 g kaliumhydroksyd i 200 ml toluen:metanol (2:1) 36 timer ved tilbakeløp og ekstraheres deretter surt. Resten som er tilbake etter tørking og inndampning oppvarmes 2 timer i vakuum ved ca. 17 0°, der-ved frigjøres karbondioksyd og det danner seg den tilsvarende kapronsyre som anvendes i c). e) I en Grignard-Løsning av 28,5 g 2-(3-trifluormetylfenyl)-etylbromid og 2,9 g magnesium fremstilt i 200 ml dietyleter drypper man 5,5 g oksiran i 20 ml dietyleter ved ca. 0 C. Etter 1 time røring og blanding med 100 ml 10 %<1>ig svovelsyre ekstraherer man med dietyleter og destillerer resten. Man får ca. 18,5 g 4-(3-trifluormetylfenyl)-butan-l-ol som oppløses i 70 ml toluen og blandes og rør-es med 16 g p-toluensylfonsyreklorid og 25 ml pyridin. Etter 2 dager frafiltreres fellingen og opparbeides eks-traktivt. Etter inndampning av den organiske fase blir 25,7 g tosylat av det substituerte butanol tilbake, som tas opp i 250 ml etanol og dryppes til en løsning fremstilt av 11,5 g dietylmalonat og 1,6 g natrium i 220 ml absolutt etanol. Blandingen oppvarmes i 24 timer ved til-bakeløp, inndampes så og fordeles mellom vann og metylenklorid. Etter flere gangers ekstraksjon tørkes og inndampes de samlede organiske faser. Resten renses kroma-tografisk over en 500 g kiselgelsøyle og gir 24,9 g 4-(3-trifluormetylfenyl)-butylmalonsyredietylester som anvendes i d).

EKSEMPEL 5

10- ( 4- klorfenyl)- 2- oksodekansyre

a) 5,7 g av den ifølge b) erholdte diester hydrolyseres og de-karboksyleres ifølge eksempel la) med 6N saltsyre i dioksan. Etter opparbeiding og rensing ved søylekromatografi blir 3,8 g av tittelforbindelsen tilbake som fargeløs olje. b) 5,3 g av den ifølge c) erholdte forbindelse omsettes ifølge eksempel lb) med dietyloksalat og natriumetylat.

Opparbeiding og rensningen gjennom kiselgelfiltrering gir etter inndampning av løsningsmidlet 5,7 g 10-(2,4-dimetyl-fenyl)-3-etoksykarbonyl-2-oksodekansyreetylester. c) 8,3 g 9-(4-klorfenyl)-9-okso-nonansyreetylester [erholdt ifølge d)] reduseres analogt eksempel 5c) med hydrazin-hydrat og opparbeides. Man får 5,3 g 9-(4-klorfenyl)-nonansyreetylester isom olje. d) Ifølge den metode som er beskrevet av Papa et al. [J.Amer. Chem.Soc. 69 (1947)3018] blandes 12,3 g azelainsyreetyl-esterklorid i 20 mljklorbenzen med 9,5 g aluminiumtriklor-id kaldt og oppvarmes så natten over ved 150°. Etter blanding av komplekset med fortynnet saltsyre vaskes den organiske fasen og inndampes og resten ekstraheres med dietyleter. Etter søylekromatografi og inndampning av løs-ningen får man 8,3 g 9-(4-klorfenyl)-9-okso-nonansyreetyl-ester som seig olje;

i

EKSEMPEL 6

6-( 4- metoksyfenyl)- 2- oksokapronsyre- natriumsalt 4,5 g 6-(4-metoksyfenyl)-2-oksokapronsyre røres opp i 19,0

ml 1 N natronlut 15 minutter ved romtemperatur. Blandingen filtreres, vaskes 1 gang med dietyleter og inndampes til tørrhet. Den ved 3 0 i'1 vakuum tørkede rest består av rent natriumsalt.

EKSEMPEL 7

5-( 4- klorfenyl)- 2- oksovaleriansyre- kalsiumsalt 5,3 g 5-(4-klorfenyl)-2-oksovaleriansyre oppløses i 25 ml 1 N natronlut og innstilles på pH 8,5 med litt halvkonsentrert saltsyre. Etter tilsetning av 2,0 g kalsiumkloriddihydrat i 6 ml vann under røring felles kalsiumsaltet, hvilket etter filtrering tørkes i vakuum ved 40°C.

EKSEMPEL 8

10 000 kapsler med et virkestoffinnhold på 25 mg fremstilles som følger: 250 g 5-(4-klorfenyl)-2-oksovaleriansyre oppløses i 3000 ml metylenklorid. Løsningen blandes godt med 750 g mikronisert kiselsyre. Blandingen inndampes til tørrhet og fylles så i hard-gelatinkapsler av størrelse 4.

EKSEMPEL 9

10 000 tabletter med et virkestoffinnhold på 30 mg fremstilles som følger:

300 g 5-(4-klorfenyl)-2-oksovaleriansyre, 800 g xylitol, 500

g kalsiumfosfat, 30 mg amorf kiselsyre og 40 g natriumlauryl-sulfat blandes og siktes. Denne blandingen fuktes med en løs-ning av 50 g polyvinylpyrrolidon (midlere mol-vekt 25 000) i 320 ml etanol og granuleres gjennom en sikt med maskevidde 1,25 mm. Granulatet tørkes ved 40° og blandes med 160 g pektin, 100 g talkum og 20 g magnesiumstearat. Denne blanding presses til tabletter a 200 mg og 8 mm tverrsnitt.

FARMAKOLOGI

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen senker som følge av sin insulinotrope virkning blodglukosespeilet, hvorunder den i sin kjemiske struktur adskiller seg prinsippielt fra pank-reasvirksomme, betacytotrope substanser (f.eks. sulfonylurea). Særlig fordelaktig har det vist seg at den insulinotrope virkningen til forbindelsene i motsetning til sulfonyl-ureas i handelen er avhengig av glukosekonsentrasjonen til det omgivende medium. Forbindelsene ifølge oppfinnelsen viser således forutsetninger for et såkalt "tenkende antidia-betikum", som bare stimulerer insulinavgivelse ved hyper-glykemi, mens det ved euglykemiske betingelser ikke frem-kaller noen ytterligere insulinavgivelse. Under slike forutsetninger utelukkes faren for en hypoglykemi.

I den etterfølgende tabell betegnes forbindelsene som under-søkes med et løpende nummer hvilket tilordnes som følger:

I tabell I gjengis undersøkelser av insulinsekresjonen fra isolert perfundert rottepankreas i løpet av 60 min. ved bare tilførsel av glukose og ved tilførsel av representanter fra de foreliggende :forbindelser til perfusatet.

Til tabell I:

I<+> = Insulinavgivelse ved tilsetning av forsøksforbindelsen

og glukose

I = Insulinavgivelse uten tilsetning av forsøksforbindels-en, men ved tilsetning av glukose

Fra tabell I ser man at insulinavgivelsen ved bare tilsetning av glukose ved en konsentrasjon på 8,3 mmol/1 overfor sådan for 4 mmol/1 økes med faktoren 2,3. Samtidig tolbutamid-tilsetning øker insulinutskillelsen ved denne glukosekonsentrasjonen med faktorene 10,4 hhv. 8,5. Forbindelse 2 ifølge oppfinnelsen er derimot ved en glukosekonsentrasjon på 4 mmol/1 uten innflytelse på insulinsekresjonen, mens den ved en glukosekonsentrasjon'på 8,3 mmol/1 bevirker en tydelig økning av insulinutskillelsen (med 4,7 ganger).

En nesten like sterk hhv. en høyere stigningsgrad av insulinavgivelse oppnås ved tilsetning av forbindelsene 3 hhv. 4 ifølge oppfinnelsen.

Målingen av de farmakologiske egenskap ene skjedde ifølge følgende metode:

A: Forsøksdyr

Som forsøksdyr tjente fastede, Sprague-Dawley-hannrotter (220-280 g) av stammen mus rattus, under standardbetingel-ser (dag-nattrytme l'2h/12h, 23°C, 55 % luftfuktighet, vann og standarddiett "Altromin" ad libitum). 18 til 20 timer før forsøkets begynnelse ble de tatt bort fra fSret.

B: Perfusjonsmedium

Perfusjonen av rottepankreas utføres analogt med den metod-en som er beskrevet åv Lenzen [Amer.J.Physiol. 236(1979) E391-E400]. Som perfusjonsmedium anvendes Krebs-Henseleit-puffer, som inneholder 1 mg/ml kvegserumalbumin (Serva)

og glukose ...som angitt. Perf us jonsmediet ekvilibreres i gassvaskeflaske med karbogen (95%C>2/5%CC)2 konstant ved 37,5°C og pH 7,4.

C. Perfusjon og operasjon

Rottene, bedøves med Nembutal (0,8 ml/kg). Pankreas isoler-es med magen, den tilstøtende duodenalsløyfe samt karsystem-et for tilførsel og yekkføring. Kanuleringen skjer retro-grad gjennom Aorta. Alle avgrenende kar ligieres således at perfusjonsløsningen når pankreas gjennom arteria coeliaca, gjennomstrømmer den, samles i vena lienalis og vena pancrea-tico-duodenalis og så' munner i vena porta. Poartalvenen kanuleres igjen retro.grad og her oppfanges perfusatet frak-sjonert. Det isolerte organpreparatet overføres til et termostatisert glasskår med en åpning på bunnen for opptak av avløpskapillarene.' Pankreas infunderes med en konstant strøm på 4 ml/min. Nar minst 3,7 ml igjen oppfanges, anvendes preparatet tir eksperimentet. Etter en forperfusjon på 10 min. hvorunder pankreas spyles fritt for blod, perfun-deres over 20 min. uten substans ved angitt glukosekonsentrasjon og over 60 min. med konstant forsøkssubstanskonsen-trasjon og den angitte glukosekonsentrasjon. Perfusatet samles først over 10 min. i 2 min. avstander og derpå i 5

i

min. avstander.

D. Insulinbestemmelse

Insulinbestemmelsen utføres med radioimmunomålingen til firma Becton og Dickinson. Denne prøven arbeider med mars-125

vinantistoffer mot svineinsulin og med I-markert svineinsulin. Det frie antigen adskilles i dette forsøket ved adsorpsjon på dekstran-belagt aktivt karbon og etterfølg-ende sentrifugering. Som standard for referansekurven anvendes meget rent rotteinsulin fra firmaet Novo.

Fra insulinkonsentrasjonen til de enkelte perfusatfraksjon-er utregnes den mengde insulin som er utskilt i løpet av 60 min. Ved perfusjon uten substans viser forsøk at insulinsekresjonen blir konstant etter 10 min. Utstrømningen mellom 11. og 60. min. ekstrapoleres så fra utstrømningen mellom 11. og 20. min. Preparatet belastes derigjennom kortere tid, og samtidig får man for hvert forsøk kontroll i samme eksperiment.

Claims (3)

1. Analogifremgangsmåte ved fremstilling av terapeutisk aktive substituerte oksokarboksylsyrer med den generelle formel I i hvori R betyr et hydrogenatom, et halogenatom, en hydroksy gruppe, en laverealkylgruppe, en laverealkoksygruppe eller en trifluormetylgruppe, R 2 et hydrogenatom eller et halogenatom og n et helt tall fra 3 ,til 8, forutsatt at R<1> ikke betyr et hydrogenatom, et fluoratom, en metylgruppe eller en metoksygruppe, og R 2 et hydrogenatom når n har betyd ningen 3, og salter derav, karakterisert ved at man a) solvolyserer en oksokarboksylsyreester med den generelle formel II 1 2 <1> 3 hvor R , R og n har foran angitte betydning og R betyr en laverealkylrest og eventuelt overfører derpå erholdte syrer i saltene eller erholdte salter i syrene, eller b) solvolyserer og dekarboksylerer en diester med den gene relle formel III hvor R1, R2, R3 og n har foran angitte betydning, og eventuelt deretter overfører erholdte syrer i saltene eller erholdte salter i syrene.

2. Fremgangsmåte i henhold til krav 1, karakterisert ved å fremstille 6-(4-metoksyfenyl)-2-okso-kapronsyre fra de tilsvarende substituerte utgangsfor-bindelser.

3. Fremgangsmåte i henhold til krav 1, karakterisert ved å fremstille 5-(4-klorfenyl)-2-oksovaleriansyre fra de tilsvarende substituerte utgangsforbin-delser.