NO151573B - Vegg som er utstyrt med magnetanordninger og som under bruk er utsatt for slitasje av materiale som inneholder magnetiske partikler - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en vegg som er utstyrt med magnetanordninger og som under anvendelse er utsatt for slitasje under innvirkning av stykke- eller partikkelformet materiale som inneholder magnetiske partikler. Slike vegger kan bestå av veggflater i styrtsjakter, renner og avlastningsstasjo-ner for transportbånd, men forekommer fremfor alt i møller. I gruveindustrien anvendes således møller til maling av malm, og veggene i møllen som derved påføres kraftig slitasje må følge-lig fremstilles av eller fores med et slitasjebestandig vegg-materiale. Av slike møller kan nevnes kule- eller stangmøller for maling av malm som inneholder en viss mengde magnetisk materiale. Videre kan nevnes møller for primær- og sekundærmaling av magnetisk materiale, f.eks. magnetitt, hvor den grovere del av materialet i chargen danner grovkornete malingspartikler eller pebbles, som ved såkalt autogen maling.

Møllene som anvendes for slike formål må som nevnt ha en slitasjebestandig innervegg. Ofte blir møllene derfor utstyrt med en innvendig foring av slitasjebestandig materiale, såsom elastomer- eller plastmateriale, keramisk materiale og stundom stålmateriale. Den slitasjebestandige foring fastgjøres på mekanisk måte ved hjelp av forankringsbolter, klemlister o.l.

I US-patentskrift 3.913.851 er det videre foreslått at en

foring av slitegummi, for anvendelse i møller og renner, skal fastholdes magnetisk mot mølletrommelens eller rennens innerside, ved at den side av slitegummisjiktet som er vendt mot trommel- eller renneveggen lamineres med et permanentmagnetisk materialsj ikt.

Mølleforinger tjener hovedsakelig to formål. Det ene er

å beskytte møllemantelen og mantelgavlene mot mekanisk og korrosiv slitasje, og det annet er å overføre energi fra møllen til chargen. Som følge herav vil utseendet av møllens innervegg, dvs. profilen, ha stor betydning for malingskapasiteten, sær-skilt ved sekundærmaling (finmaling).

Mølleforingenes funksjon og levetid har vært forsøkt for-bedret på flere måter, og det har vært benyttet forskjellige materialer med ulike profiler på foringens innerside. Særlig ved behandling av hårde mineraler såsom sulfidmalmer o.l. har stålmateriale vist forholdsvis kort levetid, idet det ved våt-maling har oppstått et ikke neglisjerbart materialtap grunnet korrosjon, i tillegg til den egentlige og faktiske, mekaniske slitasje. Det har derfor vært forsøkt å utnytte gummi istedenfor stålforinger. Foruten sine gode slitasjeegenskaper har gummi større motstandsevne overfor korrosjon, og utøver dessuten en lyddempende innvirkning under malingen. Gummiforinger er dessuten betydelig lettere enn stålforinger. Gummi har imidlertid den ulempe, at den i mindre grad enn stål kan motstå glidningsslitasje. Ved konvensjonelle mølleforinger med langsgående mantelplater og såkalt løftere, dvs. løftende organer, er det viktig at disse løftere utskiftes når de er nedslitt i slik grad at det oppstår glidning mellom chargen og foringen. Ved å ut-

settes for glidningsslitasje påføres løfterne akselerert slitasje, og dette medfører hurtig nedsliting også av de mellom-liggende mantelplater. For at utgiftene i forbindelse med foringene skal kunne holdes på et rimelig nivå, må derfor løfterne utskiftes i tide, og det medgår vanligvis 3-4 sett løftere for hvert sett mantelplater. Utskifting av løftere foregår på et tidspunkt mens foringens profil er bedre enn hos en ny foring, hva kapasitets- og finmalingsegenskaper angår.

Ved utskifting av løftere kan malingskapasiteten ofte nedsettes med 10-20%.

Gummiløftere er således beheftet med de ulemper at malingskapasiteten vil variere betraktelig i løpet av løfternes levetid og at løfterne må utskiftes når foringsprofilen er optimal, slik at det, med andre ord, må tillates en innkjøringsperiode med lavere kapasitet og uønskete, grove rester i det utgående male-gods. Dette er særlig merkbart ved finmaling i møller med en hastighet over 75% av den såkalte kritiske hastighet.

Utskifting av løftere og mantelplater medfører betraktelige kostnader i forbindelse med montering, demontering og stillstand.

Det ville være meget fordelaktig hvis en mølleforing i sin helhet kunne påføres ensartet opptredende slitasje, og hvis foringens levetid kunne forlenges til 1 år eller mer, slik at de nødvendige utskiftninger kunne foretas i normale still-

standsperioder, dvs. ferieperioder.

For å eliminere behovet av løftere i kulemøller, er det i norsk patentskrift 2 2.213 foreslått å anvende elektromagneter for å løfte møllekulene, bestående av magnetisk materiale, til nød-vendig høydenivå hvorfra de deretter nedslippes på godset som skal males. Ifølge nevnte, norske patentskrift er elektromagnetene anordnet ved utsiden av en mølletrommel som er sammensatt av lameller av magnetiserbart materiale, og arrangementet virker på slik måte at møllekulene bare fastholdes mot mølletrommelen under løftingen til passende høyde.

I møller for maling av umagnetisk gods er det også benyttet elektromagneter for magnetisk utskilling av uønsket, magnetisk materiale i godset. En magnetisk separeringsanordning av denne type er kjent fra tysk patentskrift 482.598. Elektromagnetenes oppgave i dette tilfelle er således ikke å erstatte løftere men å utskille det uønskete materiale og sikre at dette fjernes gjennom separeringsanordningens utløp for uønsket materiale.

Det er et formål ved foreliggende oppfinnelse å frembringe forbedrete foringer for kjente møller og muliggjør en forlengelse av foringenes levetid.

Et annet formål ved oppfinnelsen er å frembringe et slitasjevern for vegger, som er selvsupplerende, dvs. automatisk selvfornyende.

Et ytterligere formål ved oppfinnelsen er å frembringe anordninger som, ved å forbindes til en mølletrommel, bevirker opprettelse av et selvfornyende slitasjevern på mølletrommelens innervegg.

En økning av en mølles rotasjonshastighet kan ofte være ønskelig, idet malingskapasiteten øker raskt med økende hastighet opptil og over den såkalte kritiske hastighet. Ved en hastighet av 80-85% og mer av den kritiske hastighet må foringens innerside være glatt, og foringsprofilen kan derfor ikke innbe-fatte løftere. Under maling vil følgelig foringen utsettes for glidningsfriksjon med derav følgende, øket slitasje. Omfattende malingsforsøk i forbindelse med sekundærmaling (finmaling) ved såkalt overkritisk hastighet har gitt meget gode malingsresul-tater. Denne malingsform har imidlertid ikke kunne foretas på økonomisk rimelig måte på grunn av de alt for høye omkostninger ved anvendelse av eksisterende foringsmaterialer. For å øke foringens levetid må nedslitningen som følge av glidningsfriksjon mot foringen begrenses. Det er derfor et annet formål ved oppfinnelsen å muliggjøre en begrensning av denne glidningsslitasje også i denne type av møller.

En løsning for ovennevnte formål er ifølge foreliggende oppfinnelse kjennetegnet ved at magnetanordningene er anordnet iallfall i slike slitasje-utsatte veggflate-soner som normalt er utsatt for kraftigere slitasje enn øvrige veggflate-soner,

og er innrettet til å tiltrekke seg og fastholde - som et automatisk fornyende slitasjebeskyttelsessjikt - magnetiske partikler som inngår i nevnte materiale.

Ved anvendelse av oppfinnelsen i møller som har glatt innervegg og som drives med høy hastighet kan den skadelige glidningsslitasje begrenses dersom det, i overensstemmelse med oppfinnelsen, anordnes magnet i ét system som vil bevirke opprettelse av et heldekkende, "flytende" leie som dannes av magnetiske partikler og som fastholdes i slik profilform at chargen løftes til passende høyde for maksimal malingskapasitet. Unor-male skyvekrefter som opptrer mellom chargen og mølletrommelen opptas i dette flytende leie, slik at overdrevet glidning direkte mot foringens innerside forebygges.

Hvis oppfinnelsen skal utnyttes ved maling av umagnetisk materiale, f.eks. sulfidmalmer, må chargen tilsettes magnetisk materiale, eksempelvis magnetitt, for at det selvfornyende sli-tas jebeskyttelsess jikt skal kunne avsettes på foringen. Det magnetiske materiale bør være relativt finkornet (opptil ca. 5 mm). Da det finere materiale avsettes ved møllemantelen, vil det magnetiske materiale befinne seg i de soner av foringen som skal belegges med det selvfornyende slitasjebeskyttelsessjikt. Magnetiske rester,som eventuelt medføres av det utløpende malingsgods, kan gjenvinnes dersom pulpen, dvs. det ferdige malingsgods, brin-ges til å passere gjennom en enkel, magnetisk separatortrommel av vanlig type ved mølleutløpet. Disse rester kan deretter på nytt tilføres malircskretsen, eller oppbevares på annen måte.

Det er en stor fordel ved oppfinnelsen, at ved anvendelse av permanentmagneter vil den magnetiske kretsen være permanent sluttet, på den ene side av metallinnlegg eller møllemantel-trommel, og på den annen side av det finkornete sjikt av magnetiske partikler som er tiltrukket av magnetene. Dette gir automatisk stor sikkerhet for avmagnetisering.

Som tidligere omtalt, er anvendelsen av magnetisme i forbindelse med mølletromler i og for seg kjent. I den mølle som er beskrevet i det førnevnte US-patentskrift 3.913.851, fastholdes møllens slitasjebestandige elastomerforing i stilling mot mølle-trommelens innerside ved hjelp av magnetisme. I dette tilfelle er det således selve elastomerforingen som holdes i stilling under innvirkning av magnetiske krefter som derved erstatter den vanlige, mekaniske forankring av foringen. Det opprettes ingen sluttet magnetisk krets ved den side av magnetene som er vendt fra mølietrommelen, og det er derfor stor risiko for suk-sessiv avmagnetisering. Foreliggende oppfinnelse er derimot basert på den erkjennelse, at det ved anvendelse av magnetisme skal kunne frembringes et selvfornyende slitasjevern for mølle-trommelens innervegg som i og for seg kan være fremstilt av et slitasjebestandig materiale, f.eks. elastomer. Oppfinnelsen er følgelig basert på en annen teknisk idé enn den oppfinnelse som er kjent fra US-patentskrift 3.913.851.

Ved møllen ifølge førnevnte norske patentskrift 22.213

skal møllekulene av jern løftes i forhold til materialet som skal males, og deretter nedslippes på dette materiale som følgelig ikke deltar i løftingsprosessen hvorunder de magnetiserte jern-møllekuler tiltrekkes mot mølletrommelens innervegg, ved hjelp av stasjonære elektromagneter på utsiden av mølletrommelen. Ved denne kjente mølle har elektromagnetene en annen'oppgave enn magnetene i den slitasjeutsatte vegg ifølge foreliggende oppfinnelse, og det forutsettes dessuten et midlertidig avbrudd i magnetise-ringen, for frigjøring av kulene som derved kan fallen ned på materialet som skal males og som under innvirkning av tyngde-kraften tilbakeholdes i møllens nedre sone ved glidning langs møllemantelen som derved påføres slitasje. Det kreves derfor en foring av slitasjebestandig materiale i denne kjente mølle, selv

om den slitasje som forårsakes av selve møllekulene reduseres. Foreliggende oppfinnelse tjener et annet formål ved å muliggjøre opprettelse av et slitasjevern som beskytter veggen, særlig mølleveggen, mot nedsliting og som fornyer seg selv automatisk.

Oppfinnelsen er nærmere beskrevet i det etterfølgende i forbindelse med de medfølgende tegninger, hvori: Fig. 1-3 viser vertikalsnitt av tre forskjellige versjoner av en mølle med en vegg ifølge foreliggende oppfinnelse, hvor vertikalsnittene omfatter et parti av mølletrommelen og den dertil fastgjorte foring.

Fig. 4-viser en ytterligere versjon av en mølle med en

vegg ifølge oppfinnelsen.

Fig. 5 viser et snitt langs linjen V-V i fig. 4.

Fig. 6-9 viser snitt av andre versjoner av møller med vegger ifølge oppfinnelsen. Fig. 10 og 11 viser et eksempel på et standardisert vegg-element som er basert på oppfinnelsens prinsipper, idet fig. 10 viser et snitt langs linjen X-X i fig. 11 og fig. 11 viser et lengdesnitt langs linjen XI-XI i fig. 10. Fig. 12 viser et snitt, i overensstemmelse med fig. 10, av et standardelement som er montert i en mølletrommel. Fig. 13 viser et eksempel på anvendelse av oppfinnelsens prinsipper for beskyttelse av andre vegger enn mølletromler.

Det er i fig. 1 vist en mølle med en mølletrommel 10 hvis innervegg er forbundet med en forankret foring. Foringen omfatter mantelplater 11 av slitegummi med utadragende forankringsflenser 12. Foringen omfatter dessuten løftere 13 i form av en elastomer-eller gummidel 14 med et underskåret spor 15 for samvirkning med en innleiret metallskinne 16 med fastsveisete bolter 17 som rager ut gjennom åpninger i møllemantelen og er forbundet med en brikke 18 og en mutter 19. Boltene og skinnene kan være erstattet av T-bolter. Foringen 11 og 13 fastholdes således i stilling ved

at de utadragende forankringsflenser 12 på mantelplatene 11 fastklemmes mot møllemantelen 10 ved hjelp av den metallskinne 16

som er innført i løfternes underskårne spor 15. Oppfinnelsens ramme innbefatter også andre måter for fastgjøring av foringer.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er løfterne 13 utstyrt med

et innlegg 20 som er forbundet med et antall permanentmagneter 21. Permanentmagnetene rager i viss grad ut fra overflaten av løfterne 13 ved løfternes støtside, dvs. den fremadrettede side når møllen

roterer i pilretningen 22. Iblant kan det imidlertid vise seg fordelaktig at permanentmagnetene ender umiddelbart under løfter-nes overflate. Permanentmagnetene 21 vender sine syd- og nordpoler vekselvis utad og vil derved tiltrekke magnetiske partikler i møllechargen, og disse partikler tilbakeholdes i form av et sjikt 23. Da chargen støter mot dette sjikt og hindres i å utøve samme sterke nedslitningsvirkning på løfterne som om sjiktet 23 ikke hadde eksistert, vil dette sjikt følgelig fungere som et selvfornyende slitasjevern for løfterne 13. De magnetiske partikler i sjiktet 23 kan riktignok løsne når sjiktet 23 treffes av chargen, men samtidig vil nye, magnetiske partikler i chargen tiltrekkes, slik at beskyttelsessjiktet 23 opprettholdes også under mølle-trommelens fortsatte rotasjon.

Det selvfornyende slitasjevern av magnetiske partikler er

i fig. 1 bare vist på den venstre løfter, for å lette sammen-likningen med konvensjonelle løftere. Punkt-streklinjene 100, 101, 102 og 103 ved den høyre løfter viser profilforandringen av en konvensjonell løfter som er fremstilt utelukkende av gummimateriale, i løpet av et langvarig forsøk i en mølle hvori oppfinnelsens prinsipper ble testet i tilknytning til de konvensjonelle løftere. Delen 14 av løfterne 13, mantelplatene og de konvensjonelle løftere bestod av samme slitegummimateriale. Møllen, med en diameter av 5,9 m, ble drevet kontinuerlig for sekundærmaling ved hjelp av stykkeformet magnetitt og stykkeformet kvarts i blanding (partikkelstørrelse maks. 60 mm),

såkalt pebbles. De konvensjonelle løfterne hadde opprinnelig en profil som vist ved linjen 100, mens linjene 101, 102 og 103 angir de gjenværende løfterresters profil etter henholdsvis 7 måneders, 14.måneders og 21 måneders kontinuerlig drift. Når profilen 103 var oppnådd, dvs. etter 21 måneder, var tiden inne for å montere nye, konvensjonelle løftere. I samme tidsrom var gummidelen 14 på de løftere 13 som var utstyrt med permanentmagneter 21, bare påført slitasje i liten grad, som markert ved den strekede linje 14' på den høyre løfter i fig. 1.

Det kunne i løpet av forsøksperioden konstateres at det selvfornyende slitasjevernesjikt 23 ikke var fullstendig homogent, idet det omfattet et indre, homogent sjikt 23' av meget finkornet, magnetisk materiale og et ytre, inhomogent sjikt 23"

av grovere, magnetiske mineralkorn og sterkt nedslitte magnetittmalingsstykker.

Det kunne i løpet av forsøksperioden konstateres at det selvfornyende slitasjevernesjikt 23 ikke var fullstendig homogent, idet det omfattet et indre, homogent sjikt 23' av meget finkornet, magnetisk materiale og et ytre, inhomogent sjikt 23" av grovere, magnetiske mineralkorn og sterkt nedslitte magnetittmalingsstykker.

Det fremgår således av de utførte forsøk, at det ved anvendelse av oppfinnelsen oppnås en ytterst vesentlig økning av foringens levetid som følge av opprettelsen av det selvfornyende slitasjevernesjikt 23 av magnetisk, finkornet materiale som inngår i chargen.

Fig. 2 viser et annet eksempel på hvordan oppfinnelsen kan anvendes til beskyttelse av en mølletrommel mot slitasje. Møllen er i dette tilfelle konstruert som en primærmølle, dvs. en mølle for maling av grovt utgangsmateriale. Det er i det viste eksempel benyttet en mølleforing med en bølgeformet profil som er oppnådd ved at mantelplatene 24 er utført i trappetrinnform med et lavt parti 2 5 og et høyt parti 2 6 som imidlertid er lavere enn over-siden av løfterne 27. Løftere og mantelplater er forankret stort sett på samme måte som vist i fig. 1. I versjonen ifølge fig. 2

er imidlertid, foruten løfterne 27, også mantelplatene 24 utstyrt med metallinnlegg 20 som er forbundet med permanentmagneter 21. Det vil derved, ved hjelp av permanentmagnetene som er beliggende

i suksessivt høyere nivåer, opprettes en svakt hellende overflate-profil med et beskyttelsessjikt 23 av magnetiske partikler som er tiltrukket av permanentmagnetene på samme måte som vist i fig. 1. Beskyttelsessjiktet 23 viste seg også i dette tilfelle å være oppbygd lagvis, med et indre, finkornet delsjikt og et ytre, mer grovkornet delsjikt. Ved forsøkene i en mølle av 2,9 m diameter viste sjiktet 23 en tykkelse av ca. 5 cm, og inneholdt en del slitte møllekuler. Sjiktet 2 3 dannet et flytende, sammenhengende leie som på effektiv måte beskyttet foringen mot slitasje.

Fig. 3 viser en ytterligere versjon, med løftere 28 som er fremstilt av gummi- eller elastomermateriale og fastvulkanisert til en metallplate 29 som strekker seg utad i to motsatte ret-ninger. Løfterne fastholdes i stilling ved hjelp av gummi- eller elas tomer e1emen ter 30 som innbefatter en innvulkanisert metallprofil 31 og som samvirker med T-bolter 32, brikker 33 og mutrer 34, hvorved metallplaten 2 9 fastklemmes mot mølletrommelen 10.

I likhet med de tidligere beskrevne versjoner er løfteren 28 utstyrt med innvulkaniserte permanentmagneter 21 som er montert på et metallinnlegg 20 og som bevirker opprettelse av et selvfornyende beskyttelsessjikt 2 3 som dannes ved at magnetiske partikler i møllechargen tiltrekkes og tilbakeholdes av permanentmagnetene 21. Permanentmagnetene er i dette tilfelle anordnet slik, at beskyttelsessjiktet 23 også rager ut over den egentlige løfter i viss grad, og derved likeledes beskytter det lave parti foran løfteren, som vanligvis er utsatt for stor slitasje.

I en annen versjon av oppfinnelsen, som er vist i fig. 4

og 5, er løfterne utformet på en annen måte og utstyrt med et beskyttelsesskjold. Mølletrommelen 10 er således kledd med mantelplater 35 som er forbundet med metallplater 36 som rager utad til begge sider. Det er, mellom innbyrdes påfølgende mantelplater 35, anordnet løftere 37 med en ytre beskyttelseskåpe 38 av umagnetisk, slitesterkt metallmateriale. Permanentmagneter 21 som er anbrakt innenfor beskyttelseskåpen 38, er fastgjort til et innlegg 20 av magnetisk metallmateriale. Permanentmagnetene og inn-legget fastholdes i stilling ved hjelp av et polyuretangummisjikt 39. Også andre plast- eller elastomermaterialer kan finne anven-r delse. Løfterne fastholdes i stilling av en innlagt profilskinne 4 0 som er fastspent mot det underskårne spor i løfterne ved hjelp av bolter 41 med mutrer 42 som rager ut gjennom møllemantelen 10. Som det fremgår av tegningen, er permanentmagnetenes 21 syd- og nordpoler slik plassert at et beskyttelsessjikt 23 av magnetiske partikler fra chargen vil dannes på yttersiden av beskyttelses-sk joldet 38.

Løfterne 37 kan være relativt korte, slik at den. nødvendige, totale løfterlengde oppnås ved at flere løftere plasseres etter hverandre og fastholdes ved hjelp av en felles forankringsskinne 4 0 eller flere slike skinner i en rad. Denne versjon er bestemt for anvendelse særlig ved stangmaling, dvs. ved maling i møller av stangformet malingsgods, som medfører risiko for at nedslitte, spydliknende stangender trenger inn i løfterne og beskadiger disse. Magnetsystemet er anordnet symmetrisk, slik at møllens rotasjonsretning kan reverseres.

Fig. 6 viser en liknende versjon med symmetrisk anordnete permanentmagneter. Løfteren 43 av gummi- eller annet elastomermateriale er i dette tilfelle forbundet med en påvulkanisert metallprofil 44 med et underskåret spor 45 for samvirkning med T-bolter 32 og mutrer 34. Løfterne fastklemmer mantelplatene 35 ved hjelp av de metallplater 36 som er fastvulkanisert til mantelplatene .

Ved utførelsesformen ifølge fig. 6 er permanentmagnetene 21 fastgjort på et innlegg 20, og magnetenes aktive polflater befinner seg ved bunnen av koniske utsparinger 48. Partikkelformet, magnetisk materiale i chargen vil derved fylle disse koniske utsparinger og således tjene som et selvfornyende beskyttelsessjikt utenfor så vel permanentmagnetene som løfterens 43 gummi- eller elastomer-deler. Også i dette tilfelle er løfteren symmetrisk slik at møllens rotasjonsretning kan reverseres.

I de hittil beskrevne versjoner er det selvfornyende beskyttelsessjikt av magnetiske partikler opprettet ved anvendelse av permanentmagneter. Fig. 7 viser en annen utførelsesform, hvor det benyttes elektromagneter i samme øyemed. Denner versjon likner utførelsesformen ifølge fig. 4 og 5, men beskyttelsesskjoldet av umagnetisk materiale er erstattet av innlagte, magnetiske stål-plater 4 9 som fungerer som polplater på elektromagneter 50 som er fastgjort på et magnetisk stålinnlegg 20. Magnetene 50, inn-legget 2 0 og polplatene 4 9 er faststøpt i et polyuretangummisjikt 39 som strekker seg mellom polplatene 49. Ved hjelp av elektromagnetene 50 som gjennom ikke viste ledninger er forbundet med en ikke vist strømkilde, blir det dannet et selvfornyende beskyt-telsess jikt 2 3 av magnetiske partikler som inngår i chargen. Løf-teren er også i dette tilfelle symmetrisk, slik at møllens rotasjonsretning kan reverseres.

Det er en stor fordel ved de viste versjoner hvor magnetene fastgjøres på et innlegg som er innvulkanisert i et elastomer-, plast- eller gummimateriale, at magnetene på den måte fastholdes elastisk og derfor bedre kan motstå eventuelle, kraftige støt fra store materialstykker i chargen.

Fig. 8 og 9 viser en ytterligere utførelsesform av en vegg ifølge oppfinnelsen, som er anordnet i en kulemølle. Foringen er opprettet ved anvendelse av standardelementer av to typer, hvorav den ene type motsvarer mantelplatene mens den annen type motsvarer "løfterne", selv om denne mølle ikke har noen løftende organer som rager innad i møllen. Elementene 51 som motsvarer mantelplatene, er på den side som er vendt mot møllemantelen 10, utstyrt med innvulkaniserte metallplater 52, og et sjikt 54 av elementets gummidel 53 strekker seg ut over disse metallplater. Permanentmagneter 21 som er forbundet med metallinnlegg 2 0 som tjener som magnetkjerner er innvulkanisert i elementene 51. Permanentmagnetene 21 skjermes av beskyttelsesplater 55 som er fastgjort på magnetenes yttersider. For at partikkellaget som danner beskyt-telsess jiktet 23 skal kunne danne en oppadhvelvet bue og for å minske risikoen for at beskyttelsessjiktet 23, under innvirkning av opptredende skyvekrefter, skal forskyves glidende langs foringen under det innledende oppbyggingsstadium, er den del 53 av mantelelementene 51 som består av elastomermateriale, utstyrt med en listformet forhøyning 56 mellom rekkene av permanentmagneter .

Veggelementene 57 som motsvarer løfterne, er på tilsvarende måte forbundet med permanentmagneter 21, metallinnlegg 2 0 og beskyttelsesplater 55 som, sammen med en metallprofilstang 58 med et underskåret spor 59, er innvulkanisert eller -støpt i veggele-mentenes 57 elastomerdel 60. Elastomerdelen som kan bestå av poly-uretangummi, omfatter et sjikt 61 som strekker seg inn under et parti av metallprofilstangen 58, samt en listformet forhøyning 62. Ved hjelp av T-bolter 4 6 og mutrer 4 7 er veggelementene 57 forankret til manteltrommelen 10, hvorved mantelplatene 51 fastklemmes.

I det viste utførelseseksempel omfatter hvert av elementene 51 og 57 fire permanentmagneter 21 og to metallinnlegg 20, og elementene er derfor relativt små og lettmonterbare. Elementene kan selvsagt fremstilles i vilkårlige lengder.

I versjonen ifølge fig. 8 og 9 vil et sammenhengende og temmelig jevntykt beskyttelsessjikt 23 av magnetiske partikler som inngår i malingsgodset, fastholdes mot foringen. Mantel-1 platene 51 er i den viste versjon bare utstyrt med to rader permanentmagneter 21, men det kan selvsagt anordnes ytterligere rader av magneter side om side, dersom bredden av mantelplatene skal økes.

En foring bestående av standardelementer, er i fig. 10-12 vist anvendt i en mølle. Standardelementene 63, av tilvirknings-form som vist i fig. 10 og 11, innbefatter permanentmagneter 21 som er innstøpt i elastomermateriale 64, fortrinnsvis polyuretan-gummi eller et egnet plastmateriale, slik at elastomermaterialet danner forhøyninger 65 med langsgående, V-formete utsparinger 66. Permanentmagnetenes ene langside er uberørt av elastomermaterialet, og magnetene rager derved noe utad fra elastomermaterialet. Magnetene kan imidlertid anordnes slik at de også rager ut fra elastomermaterialet ved den motsatte langside. I denne versjon er det således ikke innstøpt noe metallinnlegg av magnetisk materiale i elastomermaterialet, da den magnetiske krets mellom permanentmagnetene istedenfor er sluttet ved hjelp av den metallvegg, i dette tilfellet en mølletrommel, som skal påføres et slitasjevern. Dette er vist i fig. 12. I denne versjon benyttes således magnetismen ikke bare for opprettelse av beskyttelsessjiktet 23 av magnetiske partikler, men også for fastholding av foringen mot underlaget. Utsparingene 66 og de underliggende, gjenstående broer 6 7 av elastomermateriale som virker som fjærer, letter tilpassingen av elementene 63 til møllemanteltrommelens bueform. Standardelementene 6 3 har usymmetrisk form, for at elementene og de tilhørende permanentmagneter lettere skal kunne plasseres i korrekt stilling mot tilgrensende elementer.

Oppfinnelsen er i det ovenstående beskrevet i forbindelse med dreibare mølletromler, men det vil innses at den også kan anvendes ved vibrerende møller og dessuten for å beskytte andre veggflater enn møllemantler.

Oppfinnelsen er således egnet for anvendelse ved mange veggtyper som utsettes for slitasje av materiale som inneholder magnetiske partikler som kan danne det ønskete, selvfornyende beskyttelsessjikt. Som eksempel på dette er det i fig. 13 vist en lossestasjon 69 for et transportbånd 70 som transporterer partikkelformet materiale inneholdende magnetiske partikler, f.eks. anriket magnetitt. Fig. 13 er bare skjematisk, og veggelementene 68 kan med fordel være utformet som vist i fig. 10 og 11, selv om forhøyningene 65 ikke er ubetinget nødvendig i dette tilfelle. Det kan alternativt anvendes veggelementer som vist i fLg. 8 og 9. Som det fremgår av fig. 13, er oppfinnelsens prinsipper benyttet bare for de mest utsatte partier i losse-stasjonen 69 og den underliggende styrtsjakt 71 som kan utmunne ovenfor en annen transportør 72, en vogn, en materiallomme eller liknende.

Claims (9)

1. Vegg som er utstyrt med magnetanordninger (21, 50) og som under anvendelse er utsatt for slitasje under innvirkning av stykke- eller partikkelformet materiale som inneholder magnetiske partikler, karakterisert ved at magnetanordningene (21, 50) er anordnet iallfall i slike slitasje-utsatte veggflate-soner som normalt er utsatt for kraftigere slitasje enn øvrige veggflate-soner, og er innrettet til å tiltrekke seg og fastholde - som et automatisk fornyende slitasjebeskyttelsessjikt - magnetiske partikler som inngår i nevnte materiale.

2. Vegg i samsvar med krav 1, karakterisert ved at magnetanordningene (21, 50) er innleiret i veggen.

3. Vegg i samsvar med krav 1 eller 2, som er utformet som en møllevegg med løftere (13, 27, 28, 37, 43), karakterisert ved at magnetanordningene (21, 50) er slik plassert i forhold til løfternes støtside at de tiltrekker de magnetiske partikler i materiale iallfall mot løfternes støtside.

4. Vegg i samsvar med krav 1, 2 eller 3, utformet som en møllevegg, karakterisert ved at magnetanordningene (21, 50) er anbrakt med mellomrom langs hele veggens (57, 63) flate for under anvendelse av møllen å holde denne dekket med det automatisk fornyende slitasjebeskyttelsessjikt (23).

5. Vegg i samsvar med et av kravene 1-4, karakterisert ved at magnetanordningenes magneter (21) er plassert med den aktive polflate ved bunnen av kraterformete forsenkninger (48) i veggen (43).

6. Vegg i samsvar med et av kravene 1-5, karakterisert ved at magnetanordningenes (21, 50) magneter består av permanentmagneter (21).

7. Vegg i samsvar med et av kravene 1-5, karakte risert ved at magnetanordningenes (21, 50) magneter består av elektromagneter (50).

8. Vegg i samsvar med krav 7, karakterisert ved at magnetene (50) er forbundet med en polplate (49) av magnetisk materiale, som er anordnet ved den veggside som er utsatt for slitasje.

9. Vegg i samsvar med et av kravene 1-4 samt 6 og 7, karakterisert ved at magnetanordningenes magneter (21) er anbrakt bak et beskyttelsesskjold (38) eller en beskyttelsesplate (55) av umagnetisk materiale.