NO142288B - Form for stoeping av en gjenstand. - Google Patents

Description

Herdet krystallinsk zeolitisk molekylarsikt-agglomerat samt fremgangsmåte til fremstilling av dette.

Foreliggende oppfinnelse angår herdete ådsorpsjonsagglomerater, og mere spesielt angår den herdete krystallinske zeolitiske molekylarsikt-adsorpsj onsagglome-rater og fremgangsmåter til fremstilling av slike herdete agglomerater.

Krystallinske zeolitiske molekylarsikt

materialer forekommer naturlig eller fremstilles syntetisk som fine krystallinske le-gemer, som fremstilles i agglomeratform for å være brukbare i stor målestokk som

adsorpsjonsmidler eller katalyttprosesser. En fremgangsmåte til agglomerering av disse krystallinske materialer er ved å kombinere disse med et leir-bindemiddel. I visse fluidiserte eller bevegete lag eller faste lagsystemer underkastes agglomeratet imidlertid særlig høye knusepåkjennin-ger, enten på grunn av lagets høyde eller på grunn av høyere gjennomstrømhastig-heter som gir større trykkfall i laget.

Hensikten med foreliggende oppfinnelse er å skaffe en fremgangsmåte til forbedring av knusestyrken for molekylar-siktagglomerater og et agglomerat av molekylarsikt-leiremineralbindemiddel, som har høyere knusestyrke enn man hittil har oppnådd.

Foreliggende oppfinnelse skaffer således en fremgangsmåte til herdning a\

et krystallinsk zeolitisk molekylarsikt-agglomerat dannet av slik zeolitisk molekylarsikt og et leire-mineralbindemiddel hvo] agglomerater i en hydratisert tilstand

bringes i kontakt med en vandig oppløs-ning av et alkalimetallsilikat som har et innhold av fast stoff fra 3—35 vekt-pst. for å impregnere agglomeratet med alkalimetallsilikatet, hvoretter det impregnerte agglomerat skilles fra oppløsningen og det impregnerte agglomerat brennes ved en temperatur på minst 343 °C og under den temperatur ved hvilken det krystallinske zeolitiske molekylarsikt taper sin strukturelle stabilitet.

Ifølge foreliggende oppfinnelse skaffes et hydratisert agglomerat som består av den zeolitiske molekylarsikt og et leire-mineralbindemiddel. Det skaffes en vandig oppløsning av et alkalimetallsilikat som har et innhold av fast stoff på mellom 3 og 35 vekt-pst. Uttrykket «innhold av faste stoffer» som anvendes her betyr summen av vekt-pst. av alkalimetalloksyd og sili-sium dioksyd.

Det hydratiserte agglomerat og den vandige oppløsning bringes i kontakt i tilstrekkelig tid til å impregnere agglomeratet med alkalimetall-silikatet. Det impregnerte agglomerat skilles fra den vandige oppløsning og brennes ved temperaturer på minst 343 °C og under den temperatur . ved hvilken den krystallinske zeolitiske r molekylarsikt er strukturelt ustabil såle-. des at silikatet herdes.

I tillegg til at de fysikalske egenska-: per for de agglomererte molekylsikt-zeo-l litter forbedres, er det blitt funnet at i noen tilfelle forandres den selektive ad-sorpsjonskarakteristikk for molekylarsikten ved foreliggende oppfinnelse i en slik grad at de gjøres mere brukbare for visse formål. Et spesielt tilfelle er når natriumzeolitt A anvendes som desikater for å fjerne fuktighet fra et kjølemiddelfluidum, f. eks. difluormonoklormetan, reduseres den adsorptive kapasitet for molekylarsiktene for kjølemiddelfluidet praktisk talt til null mens adsorpsjonskapasiteten for vann i det vesentlige bibeholdes. Forbedringen i fysikalske egenskaper er også fordelaktig i kjølemiddeltørkesystemer ved at agglomeratenes tendens til å generere støv som kan medføre mekaniske problemer reduseres.

Uttrykket «zeolitt» refererer til en gruppe naturlig forekommende og syntetisk hydratisert metallaluminosilikater, av hvilke mange har krystallinske strukturer.

Det er imidlertid betydelige forskjeller mellom de forskjellige syntetiske og naturlige materialer, med hensynet til kjemisk sammensetning, krystallstruktur og fysikalske egenskaper, f. eks. røntgenstrålepul-ver til fraksjonsmønstre.

Strukturen for de krystallinske zeolitiske molekylarsikter kan beskrives som et åpent tredimensjonalt rammeverk av SiO,4 og AlO,, tetraedra. Tetraedrene er tverrbundet ved at de deler oksygenatomer, således at forholdet mellom oksygenatomer og summen av aluminium og silisium-atomer er lik to, eller O : (Al + Si) = 2. Den negative elektrovalens for tetraedrene som inneholder aluminium utbalanseres ved inneslutning i krystallene av kationer, f. eks. alkalimetall og jordalkalimetallioner, f. eks. natrium, kalium, kalsium og mag-nesiumioner. Et kation kan utveksles med et annet ved ioneutvekslingsteknikk.

Zeolittene kan aktiveres ved avdriv-ning av praktisk talt alt hydratvann. Rom-met som blir tilbake i krystallene etter aktivering, er tilgjengelig for adsorpsjon av adsorbatmolekyler, som har en størrelse, form og energi som tillater at de trer inn i porene i molekylarsiktene.

En hvilken som helst type krystallinske zeolitiske molekylarsikter kan anvendes for foreliggende fremgangsmåte for å skaffe et herdet zeolitisk molekylarsikt agglomerat ifølge oppfinnelsen. Valget av den spesielle sikt vil avhenge av faktorer slik som tilsynelatende porestørrelse for materialet og den endelige bruk av agglomeratet. F. eks. må porene være minst så store at de kan oppta det ønskete adsorbatmo-lekyl. Ved tørking av kjølemidler er porene fortrinnsvis mindre enn ca. 4,9 Ångstrøm i diameter således at det tillates passasje av vannmolekyler og utelukker større ha-logenerte hydrokarbonmolekyler.

Blant de naturlig forekommende krystallinske zeolitiske molekylarsikter er eri-onitt, kabasitt, analkitt, faujasitt, klinop-tilqlitt og mordenitt. De naturlige materialer er beskrevet i kjemisk litteratur. Syntetiske zeolitiske molekylarsikter omfatter zeolitter A, T, X og Y.

Zeolitt A er en krystallinsk zeolitisk molekylarsikt som kan representeres av formelen:

1.85 ± 0.5SiO2 : yH20

hvori M betyr et metall, n er valensen for M og y kan ha en hvilken som helst va-lens opp til ca. 6. Det syntetiserte zeolitt A inneholder primært natriumioner og be-tegnes natriumzeolitt A eller Zeolitt 4A. Zeolitt A er beskrevet mere i detalj i U.S. patent nr. 2 882 243.

Zeolitt T er en syntetisk krystallinsk zeolitisk molekylarsikt hvis sammensetning kan uttrykkes ved oksydmol-forhold som følger:

hvori «x» er en hvilken som helst verdi fra ca. 0,1 til ca. 0,8 og «y» er en hvilken som helst verdi fra ca. null til ca. 8. Videre ka-rakterisering av zeolitt T ved hjelp av røntgenstråle-diffraksjonsteknikk er beskrevet i U.S. patent nr. 2 950 952.

Zeolitt X er en syntetisk krystallinsk zeolitisk molekylarsikt som kan representeres av formelen:

hvori M betyr et metall, særlig alkali og jordalkalimetaller, n er valensen for M, og y kan ha en hvilken som helst verdi opp til ca. 8, avhengig av identiteten for M og hydratiseringsgraden for det krystallinske zeolitt. Natriumzeolitt X har en tilsynelatende porestørrelse på ca. 10 Ångstrøm en-heter. Zeolitt X, dets røntgenstråle-diffrak-sjonsmønster, dets egenskaper samt fremgangsmåten til fremstillingen av dette, er beskrevet i.detalj i U.S. patent nr. 2 882 244.

Zeolitt Y er beskrevet i de belgiske pa-tenter nr. 577 642 og 598 582.

Leirebindemidlet skal være semi-plastisk eller plastisk i nærvær av vann ved atmosfærisk temperatur og istand til å nå en «grønn» styrke ved at det i et kort tidsrom utsettes for tørking i luften. Ek-sempler på leirer som kan anvendes for binding av molekylarsikter uten vesentlig forandring av de adsorptive egenskaper for molekylarsikten er attapulgitt, kaolin, se-piolitt, polygarskitt, kaolinitt, plastisk ku-leleire, leirer av attapulgitt eller kaolinty-pene, bentonitt, montmorillionitt, illitt, kloritt, og bentonittype. Av disse leirer pas-serer de siste fem gjennom en irreversibel faseforandring over 700°C, som er over den temperatur ved hvilken de fleste molekylarsikter taper sin strukturelle stabilitet. Hvis således en av disse fem leirer skal anvendes som bindemiddel for slike molekylarsikter, blir bare det bundne produkt tørket og aktivert istedetfor å brennes.

De bundne molekylarsikter tilberedes ved blanding av et bindemiddel og sikt, således at det dannes agglomerater. Agglomeratene herdnes igjen ved avbinding av bindemidlet. Ved en foretrukket utførelse blandes leirebindemidlet, molekylarsiktene og tilstrekkelig fuktighet, slik at leiren blir smidig. Blandingen ekstruderes gjennom en dyse, brytes til små partikler, slik som pellets, og bindemidlet herdnes ved tørking.

Agglomeratene brennes i en ovn ved forhøyete temperaturer. Både roterende og stasjonære ovner er blitt funnet tilfredsstillende for denne brenning.

Ved utførelsen er den krystallinske zeolitiske molekylarsikt og det mineralske leire-bindemiddel tilstede i agglomeratet i et vektforhold i område 9:1 til 3:1 (sikt til leirebindemiddel) på en i det vesentlige vannfri basis. Videre er materialet for-trinsvis i sitt høye vanninnhold eller «grønn» tilstand, idet det ennå ikke er blitt brent for å avbinde agglomeratet og akti-visere molekylarsikten. Den endelige brenning innvirker på leirebindemidlet og her-dingen av det impregnerte silikat.

Molekylarsikt-leire-agglomerater som allerede er blitt brent kan herdes ved si-likatimpregnering og endelig herding forutsatt at de restaureres til fullstendig hydratisert tilstand før impregnering. Dette er nødvendig fordi hvis de aktiverte (de-hydratiserte) agglomerater bringes i kontakt med vanlig alkalimetall-silikat i fly-tende fase, vil dette resultere i en svekning av produktet eller tap av den ønskete form og størrelse for det allerede dannete agglomerat. Dertil vil under disse betingelser mange zeolitiske molekylarsikttyper som er følsomme like overfor varme alkalier, tape en vesentlig krystallstruktur i uønsket grad.

Alkalimetallsilikater som er egnet for bruk i fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse, er silikater av natrium, litium, kalium, rubidium og cesium.

Alkalimetallsilikat-oppløsningen kan variere i sitt forhold mellom alkalimetalloksyd og silisiumdioksyd over hele oppløse-lighetsområdet. Nærvær av kolloidal sili-siumoksyd i suspensjon i impregnerings-oppløsningen er ikke uheldig, men det er ikke blitt funnet at det forbedrer produktet. Oppløsninger som inneholder et forhold mellom alkalimetalloksyd og silisiumdioksyd på 0,31 til 1 opp til 0,63 til 1 er blitt anvendt med utmerkete resultater. Da det anvendes et høyere forhold, kan alkali-niteten medføre kaustikangrep på krystallstrukturen for molekylarsikten, særlig ved lang kontakttid for impregneringen. Forhold som er lavere enn ca. 0,27 til 1, kan anvendes, men er ikke foretrukne fordi de har en tendens til å ha ønskede mengder silisiumdioksyd tilstede i uoppløst form.

Innholdet av fast stoff i silikatoppløs-ningen som er summen av vekt-pst. av alkalimetalloksyd og silisiumdioksyd i opp-løsningen, kan være fra 3 til 35 vekt-pst. Lavere enn 3 pst. vil ikke skaffe tilstrekkelig innførelse av silikat i agglomeratet for materielt å forbedre knusestyrken mens mere enn 35 pst. fører til tap i adsorp-sjonskapasitet for molekylarsikten.

Innenfor de ovenstående områder for forholdet mellom oksyd og innholdet av fast stoff i oppløsningen kan mengden av oppløsning som anvendes for å impregnere en mengde molekylarsikt-agglomerat ligge i området slik at det skaffes 0,07 til 0,73 kg oppløsning fast stoff pr. kg agglomerat.

Kontakten eller bløtningen mellom agglomeratene og silikatoppløsningen kan enten være av porsjonstypen eller kontinuerlig. Når det anvendes en porsjonsvis kontakt er det ønskelig å bruke omrøring for å oppnå ensartethet. En slik omrøring kan være moderat, særlig når agglomeratene er i ubrent eller «grønn» tilstand for å unngå oppbrekking av agglomeratene.

Kontinuerlig kontakt er hensiktsmes-sig utført ved perkolering av oppløsningen gjennom et kammer som inneholder agglomeratene. Ved kontinuerlig kontakt kan konsentrasjonen av faste stoffer i silikat-oppløsningen være i det lavere konsentra-sjonsområde og oppløsningen kan komplet-teres etter som de faste stoffer brukes opp.

Neddypningen kan være varm eller kald, idet fordelen med varm nedypning er at det kan anvendes kortere kontakttid men ulempen er det hurtigere alkaliangrep på krystallstrukturen for den zeolitiske molekylarsikt. Temperaturer under 60 °C fo-rétrekkes for å redusere dette angrep særlig når forholdet mellom alkalimetalloksyd og silisiumdioksyd er høyt.

Mengde av silikt som impregneres i agglomeratene, påvirkes av alle de variable i foreliggende fremgangsmåte og kontakt-tiden. I noen tilfeller når det anvendes kon-sentrerte behandlingsoppløsninger, forhøy-ete temperaturer og meget porøse agglomerater, er en neddypningstid på noen få minutter tilfredsstillende. Lengre kontaktti-der vil generelt resultere i en økning i mengden av det silikat som trer inn i agglomeratet, og inntrengningsdybden for silikatet i agglomeratet. Tiden kan strekke seg ut til flere timer, eller endog flere dager hvis det er ønskelig, forutsatt at enheten for agglomeratet eller molekylarsiktkrystal-len ikke påvirkes. Økning i enhver eller begge av konsentrasjonen og inntreng-ningsdybde vil øke produktets endelige knusemotstandsevne.

Det ses lett at ved å anvende kort neddypningstid ved utførelsen av foreliggende oppfinnelse kan man fremstille et produkt som har et herdet slitesterkt ytre på agglomerater, hvilket er helt tilfredsstillende for anvendelser hvor denne egenskap er ønsket. På den annen side vil lengre kon-takttider fremkalle dypere herdning som foretrekkes for maksimum knusemotstand.

Etter neddypningen skilles agglomeratene fra behandlingsoppløsningen, og kan, hvis ønskes, gis en kort vannrensning som vil fjerne akkurat nok oppløsning som kle-ber til den ytre overflate på agglomeratene til å eliminere agglomeratenes tendens til å klebe seg til hverandre.

Etter at agglomeratene er blitt skilt fra impregneringsoppløsningen, kan de brennes. Det foretrekkes imidlertid å gi dem en tørking for å redusere fuktighets-innholdet til området 15 til 22 vekt-pst. Denne tørking kan f. eks. utføres ved luft-blåsing og kan hjelpes på ved moderat opp-varming til temperaturområdet 82 til 177°C. Denne tørking tjener til i det vesentlige å fjerne interkrystallinsk vann, slik at opp-varmingen og dampingen reduseres i brenningen.

Brenningen fullstendiggjør avbindin-gen av bindemidlet og fjerner samtidig det interkrystallinske vann fra den krystallinske molekylarsikt således at den aktiveres for adsorbsjon. Brenningen kan f. eks. gjø-res i en ventilert eller gjennomblåst ovn for å spyle ut utviklet vanndamp. Brenne-temperaturen som kreves for å avbinde bindemidlet er avhengig av om molekylar - sikt-leiremineralagglomeratet var i «grønn» eller «brent» tilstand før impregnering. Når «grønne» agglomerater behandles må temperaturen være tilstrekkelig høy til å avbinde leire-bindemidlet, men under den temperatur ved hvilken krystallstrukturen for molekylarsikten ødelegges. Temperaturer i området 565 til 660°C foretrekkes. Når «brente»» agglomerater behandles be-høver temperaturen bare å være tilstrekkelig høy til å avbinde silikatherdemidde-let. En temperatur på minst 343°C kreves

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen vil illustreres ved hjelp av føigende ek-sempler.

Eksempel 1.

Sfæriske agglomerater med en diameter på 3,1 mm omfattende 80 vektsdeler natrium-zeolitt A krystallinsk molekylarsikt og 20 vektsdeler attapulgus leiremineral-bindemiddel ble i helt våt tilstand tillatt å tørke i luft ved 24 timer og deretter i en ovn ved 100°C i 3 timer etterfulgt av brenning ved 625°C i 15 minutter med gjennom-spyling med luft. De brente stykker i brent eller aktivert tilstand hadde en knusestyrke på 4,8 ± 0,3 kg. Knusestyrken etter rehydratisering i 40 timer i luft til et fuk-tighetsinnhold på 17,0 vekt-pst. var 4,1 0,8 kg.

Likevekts vannkapasiteten for produktet ved romtemperatur og 19 mm trykk var 24,9 vekt-pst. og kapasiteten for kjølemid-del difluormonoklormetan ved 50°C og 700 mm trykk var 6 vekt-pst.

Ovenstående eksempel viser styrken for attapulgus bundet molekylarsiktstykker uten silikatherdning-behandlingen ifølge foreliggende oppfinnelse.

Eksempel 2.

En 0,57 liters prøve av samme porsjon av agglomerater med 3,1 mm diameter ble i våt tilstand som i eksempel 1 anbragt i en literflaske. Flasken ble fylt med en na-triumsilikatoppløsning fremstilt av 25 vekt-deler silikatoppløsning og 75 vektsdeler vann. Silikatoppløsningen besto av 20 pst. Na20 og 31 pst. Si02. Den endelige oppløs-ning inneholdt således 18 vekt-pst. av to-tale faste stoffer og hadde et Na20-Si02 forhold på 0,63 til 1. Agglomeratene ble holdt i denne oppløsning i 16 timer ved romtemperatur og ble deretter skilt fra ved at oppløsningen ble silt gjennom en perforert flasketopp. Agglomeratene ble deretter skylt ved at literflasken ble fylt omtrent % full med varmt vann og flasken ble snudd opp-ned to ganger og det ble bløtet i to minutter, deretter ble det helt fra gjennom en perforert kork.

De impregnerte agglomerater ble deretter spredd ut på et tørkebrett og holdt i luften under normale tilstander i 24 timer. De ble deretter tørket videre i en ovn ved 100°C i 3 timer. De tørkete agglomerater ble brent ved 625°C med luftspyling for å avbinde leiren og silikatherderen og for å aktivere molekylarsiktkrystallene. I aktivert tilstand var knusestyrken 8,3 ± 1,2 kg. Etter rehydratisering i luft til et fuk-tighetsinnhold på 14,2 vekt-pst. var knusestyrken 6,8 ± 1,5 kg.

Likevekts vannkapasiteten for produktet målt ved romtemperatur og 19 mm Hg vanndamptrykk var 21,0 vekt-pst. Kjøle-middel difluormonoklormetan ble ikke ad-sorbert ved 50 °C og 700 mm Hg trykk.

Eksempel 3.

0,57 liter av samme prøve med sfæriske agglomerater med en diameter på 3,1 mm, slik som anvendt i eksempel 1 men i brent tilstand av produktet ifølge eksempel 1, ble tillatt å rehydratisere natten over i dampoppvarmet ovn med sirkulerende at-mosfære. De ble deretter anbragt i en literflaske og flasken ble fylt med en natrium-silikatoppløsning av samme konsentrasjon som i eksempel 2 og tillatt å bløtes i 7 timer. Oppløsningen ble deretter silt fra og agglomeratene skylt som i eksempel 2. De ble tørket i luft i 40 timer og i en ovn ved 100°C i 3 timer etterfulgt av brenning ved 625°C under luftspyling. Knusestyrken for det brente produkt var 8,2 ± 2 kg og etter rehydratisering var 6 ± 1,8 kg.

Eksempel 4.

0,16 liter sfæriske agglomerater med en diameter på 3,1 mm av samme type og i samme brente tilstand som anvendt i

eksempel 3, ble rehydratisert i luft i 48 timer og deretter neddyppet i rent vann i 2 minutter. De ble deretter bløtet i 40 timer

i natrium-silikatoppløsning inneholdende 12,5 vektpst. faste stoffer med et Na20 til Si00 forhold på 0,31 til 1. Agglomeratene ble skilt fra bløteoppløsningen, skylt i vann, lufttørket i 24 timer, ovnstørket ved 100°C i 2 timer og brent ved 625°C under luftspyling. Det brente produkt hadde en knusestyrke på 10,1 ± 1,2 kg og etter rehydratisering var styrken 8,3 ± 1,0 kg. Det ble ikke noen sprekking av pelletene.

Eksempel 5.

150 gr våte sfærisk agglomerater av natriumzeolitt A ble bløtet i 6 timer ved romtemperatur i 400 gr kalium-silikat-oppløsning inneholdende 18 vektpst. faste stoffer. Forholdet mellom kaliumsilikat og agglomerat på vektbasis var 0,7. De bløtede agglomerater ble skilt fra oppløsningen ved siling gjennom en perforert flasketopp og ble tørket i en ovn ved 110oC i 1 time. De tørkete agglomerater ble brent ved 625°C under luftspyling, slik at leirebindemidlet og silikatherderen ble avbundet og molekularsiktkrystallene ble aktivert. I aktivert tilstand var knusestyrken 8,5 kg. Likevekts vannkapasiteten målt ved romtemperatur var 18 mm Hg trykk ved 21,0 vektpst.

Tabell 1 i det følgende viser knusestyrken for silikatherdete produkter sam-menlignet med ikke silikatherdete produkter. Disse produkter ble fremstilt idet det ble anvendt de samme trinn for bløtning tørkning og brenning som i eksemplene 2, 3, 4 og 5 med en variasjon i sammenset-ningen for silikatimpregneringsoppløsnin-gene som angitt i tabellen. Tørketidene ble noe variert, men disse er ikke kritiske.

Hårdhetsprøvene besto i at en enkel agglomeratpellet anbringes på en flat me-tallplate på en fjærvekt og ved å anbringe

vekter på en plate som var anordnet slik

at den hvilte på toppen av pelleten inntil

den knustes. Knusestyrken er et gjennom-snitt for minst 25 pellets.

Undersøkelse av dataene i tabell I viser at foreliggende oppfinnelse skaffer en be-tydelig forbedring i knusestyrke sammen-lignet med de ikke herdete krystallinske zeolitiske molekylarsikt-agglomerater. Forbedringen varierte fra et minimumstall på 32,7 pst. til en maksimum verdi på ca. 262 pst. Tabellen viser videre at knusestyrken øker med økende vektsforhold mellom faste stoffer i silikat og molekylarsikt-agglomerat, og økende innhold av fast stoff i vandig oppløsning.

Claims (6)

1. Herdet krystallinsk zeolittisk mo-lekylarsiktagglomerat, omfattende en krystallinsk zeolittisk molekylarsikt og et leirebindemiddel i et vektsforhold på mellom 9 til 1 og 3 til 1, karakterisert v e d at det også omfatter et alkalimetall-silikatimpregneringsmiddel.

2. Fremgangsmåte til fremstilling av krystallinsk zeolittisk molekylarsiktagglo-merat som angitt i påstand 1, karakterisert ved at agglomeratet i hydratisert tilstand bringes i kontakt med en vandig oppløsning av et alkalimetallsilikat, som har et innhold av faststoff fra 3 til 35 vektprosent, for å impregnere agglomeratet med alkalimetallsilikatet, hvoretter det impregnerte agglomerat skilles fra oppløsningen, tørkes og brennes ved en temperatur på minst 343°C, men under den temperatur ved hvilken den krystallinske zeolittiske molekylarsikt taper sin strukturelle stabilitet, og fortrinnsvis mellom 343°C Og 660°C.

3. Fremgangsmåte ifølge påstand 2, karakterisert ved at det i den vandige oppløsning anvendes alkalimetalloksyd og siliciumdioksyd i et vektsforhold fra 0,27:1 til 0,63:1.

4. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at det i impreg-neringsoppløsningen anvendes 0,07 til 0,73 kg faststoff i oppløsningen pr. kg agglomerat.

5. Fremgangsmåte ifølge påstand 2— 4, karakterisert ved at agglomeratet impregneres med den vandige oppløs-ning av alkalimetallsilikat ved en temperatur under 60°C.

6. Fremgangsmåte ifølge påstand 2— 5, karakterisert ved at det impregnerte agglomerat før brenning tørkes ved en temperatur fra 82—177°C.