NO139875B - Anordning ved fastgjoering av koblingsboks som er anbragt i et hull i et plateformet legeme - Google Patents

Abstract

Anordning ved fastgjøring av koblingsboks som er anbragt i et hull i et plateformet legeme.

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av metallchelater av 2-imino-5-fenyl-4-oxo-oxazolidin.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte til fremstilling av me-

tallchelater av 2-imino-5-fenyl-4-oxo-oxa-zolidin med den generelle formel

hvor M betegner metallene magnesium, kobber og jern, og n = 2—3 og m = 0—1.

Metallchelater av 2-imino-5-fenyl-4-oxo-oxazolidin (i det etterfølgende kalt for feniminooxazolidinon) er funnet å vise sti-mulerende egenskaper på sentralnervesy-stemet (CNS) med lite av de sidevirknin-ger som vanligvis forekommer ved administrering av oppkvikkende aminer.

Grunntanken i den foreliggende oppfinnelse går ut fra den oppdagelse at det er mulig å danne visse metallchelater av feniminooxazolidinon med en uventet struktur, som har de overlegne CNS sti-mulerende egenskaper for feniminooxazolidinon, men som overraskende nok blant andre fordeler oppviser en høy aktivitets-grad, en raskt inntredende virkning, større jevnhet og pålitelighet for den terapeu-tiske virkning, og en bredere reaksjon.

Metallchelater av 2-imino-5-fenyl-4-oxo-oxozolidin ble fremstillet ved at en vannholdig oppløsning av 2-imino-5-fenyl-

4-oxo-oxozolidin bringes på en pH på minst 11, hvoretter det i oppløsningen innføres et salt av M, som har den ovenfor nevnte betydning hvorved det tilsvarende chelat bunnfelles fra reaksjonsblandingen.

Det trekk at de chelater som dannes er N,N'-chelater, det vil si en binding med de to nitrogenatomer for dannelse av en fireleddet ring, var overraskende i lys av det trekk at en betraktning av strukturen av feniminooxazolidinon ville nærmest til-si at bindingen ville være mellom nr. 3 av nitrogenatomene og karbonyloksygenato-met. Dette gjelder særlig når det dreier seg om magnesiumchelater. Selvsagt be-står antallet vannmolekyler som danner vannet i chelatet av forskjellen mellom antallet koordinatbindinger hos chelatmetall-molekylet som skyldes at metallet føres inn i chelatringen, og metallets koordinasjons-tall. Hydratvann kan også være tilstede, for eksempel når det dreier seg om magnesiumchelat.

Farmakologiske studier gjennomført med magnesiumchelat av feniminooxazolidinon antyder at dette frembringer CNS-stimulering hos aper, hunder, katter, ka-niner, rotter og mus, idet varigheten av graden av virkning avhenger av den ad-ministrerte dose. For eksempel er den min-ste effektive dose for den åpenlyse opptre-den hos rhesusapen 2,5 til 5 mg pr. kg ved oral administrasjon, mens verigheten for hyperaktivitet var fra 6 til 8 timer. Med økende doser ble den økete lokomotorak-tivitet forlenget. Når det således ble administrert 10 til 25 mg pr. kg oral, ble aktivitetens varighet utstrakt til området fra 48 til 72 timer. Selv ved de høyere doseringer ble det bemerket fravær av sidevirk-ninger.

Den orale LD5n hos mus ble bestemt til å være omtrent 1500 mg pr. kg.

Et sammenlikningsstudium av den akutte toksisitet hos albinohanrotter, hvor oraldoser av feniminooxazolidinon og feniminooxazolidinon-magnesiumchelat ble gitt suspendert i en 5' pst. vandig oppløs-ning av acaciagummi (administrert i fas-tetilstand) under anvendelse av en 4-do-sers tilsetning og 10 rotter pr. dosenivå, viste de følgende resultater etter en uke: Feniminooxazolidinon LD50 = 550 mg/kg (standardfeil: 0,035 Feilgrenser: 85 %,

117 %) Magnesiumchelat av

feniminooxazolidinon LD50 = 550mg/kg (standardfeil: 0,035 feilgrenser: 85 %

117 %)

De foranstående resultater ble beregnet ifølge Graphic Analysis method av E. J. de Beer, J. Exptl. Pharmacol. & Therap. 85: 1—13, (1945).

Det er bemerkelsesverdig at selv om resultatene som foran ble foretatt med sammenliknende studier av LD50 er ekvi-valente, inneholder magnesiumchelat omtrent 70 pst. av feniminooxazolidinon som aktivt stoff og følgelig antyder studiene at på basis av mengden av slikt aktivt stoff er chelatet adskillig mere aktivt enn den opprinnelige base.

For å måle begynnelsen og varigheten for virkningen av magnesiumchelatet sammenliknet med feniminooxazolidinon, ble det foretatt dukstudier med mus, basert på reaksjonen på supramaksimalt elektrosjokk.

Mus fikk supramaksimalt elektrosjokk (vekselstrøm) gjennom kranieelektroder. Latensperioden måles av hensiktsmessig-hetsgrunner fra sjokkets start til starten av tonisk ekstensorfase. Den innbefatter normalt en fase med økende lemmefleksi-bilitet. Terskelen for toniske ekstensorkon-vulsjoner er 7—10 ma. Latensperioden mellom sjokket og ekstensorkomponenten for konvulsjonen ble registrert til det nær-meste 0,2 sek. etter 20 ma (omtrent det dobbelte av terskelsjokket).

Etter å ha funnet at feniminooxasoli-dinon og magnesium-feniminooxazolidinon merkbart forlenget latensperioden for supramaksimalt elektrosjokk etter oral administrering, ble drogene administrert oralt til mus, som regel i grupper på 20. Behandlete grupper og kontrollgrupper ble undersøkt med bestemte intervaller og starten og varigheten for virkningen sammenliknet. Dose for hvert stoff var 100 mg/ kg p.o. Analyse av dataene angitt i den et-terfølgende tabell 1 (statistisk analyse — «t» prøve for betydning: P = 0,05) viser at magnesiumchelatet av feniminooxazolidinon er raskere effektivt enn feniminooxazolidinon. Aktivitetens begynnelse hos chelatet var merkbart ved 15 minutter, mens feniminooxazolidinon ikke ver effektivt et kvarter eller en halv time etter behandling, idet dets merkbare statistiske aktivitet først kom til syne etter en time.

Detaljene ved anfållslatensforsøk ved elektrosjokk kan fåes fra: Seizure Laten-cy and Antipsychotic Drugs av J. E. P. Toman, G. M. Everett, og R. F. Jeans. Tran-quilizing Drugs utgitt av American Asso-ciation for the Advancement of Science, Washington, D.C. 1957 Ed. av Dr. Harold E. Himwich, sider 23 til 33; og J. E. P. Toman, G.M. Everett og A. H. Smith Jr, 1954, Ex-perimental and other Factors Modifying Electroschock Seizures in Mice, Am. J. Physiol. 179,680.

Kliniske studier foretatt med magnesiumchelat av feniminooxazolidinon stad-fester den kronologiske påvisning angitt foran, nemlig at virkningens begynnelse hos magnesiumchelatet av feniminooxazolidinon er vesentlig raskere enn den mot-svarende begynnelse av virkningen for feniminooxazolidinon. Likeledes bekrefter de det faktum at en lavere dosering av magnesiumchelatet gir den ønskete terapeu-tiske reaksjon. I kliniske studier foretatt til dags dato har man funnet at den nød-vendige dosering av magnesiumchelat var 5/7 til 5/8 av det som krevdes av feniminooxazolidinon. Dette er i og for seg et uventet resultat, fordi chelater vanligvis er mindre aktive enn de forbindelser som de er oppnådd fra.

Den avgjorte fordel med magnesiumchelatet fremfor feniminooxazolidinon er dets jevne reaksjon som står i motsetning til de somme tider feilaktige resultater som fåesved feniminooxazolidinon. I et for-søk reagerte for eksempel 11 personer som ikke reagerte på feniminooxazolidinon, med fordel på magnesiumchelatet. Alle un-dersøkere kommenterte at under anvendelse av magnesiumchelatet som et oppkvikkende middel, ble det oppnådd sik-rere resultat med magnesiumchelat sammenliknet med anvendelsen av feniminooxazolidinon.

Den foretrukne jevne dosering var i området fra 50 til 100 med optimal dag-lig dosering omtrent 100 mg. Doseringer fra 15 opp til 180 mg ble administrert med tydelige resultater.

I tillegg til administrering for tilstan-der som er beskrevet for feniminooxazolidinon i amerikansk patent nr. 2 892 753, ble det funnet at magnesiumchelatet hadde uventet brukbarhet ved behandling av narkolepsi, petit mal epilepsi, ettervirk-ninger av barbiturat og alkohol og antiso-ciale forstyrrelser. Undersøkere som hadde arbeidet med feniminooxazolidinon festet seg ved den tidligere begynnelse av virkningen hos magnesiumchelatet av feniminooxazolidinon.

Oppfinnelsen er illustrert ytterligere ved de etterfølgende eksempler som beskri-ver illustrative fremgangsmåter til fremstilling av de stoffer som kan brukes i den foreliggende oppfinnelse.

Eksempel 1.

Bisaquo ( 2- imino- 5- fenyl- 4- oxazolidinon-N, N')- Magnesium ( II) hydrat ( Magnesiumchelat av feniminooxazolidinon).

Til 44 g (0,25 mol) av feniminooxazolidinon ble det tilsatt 500 ml etanol og 60 ml 20 pst. natriumhydroksydoppløsning under rask omrøring. Etter fullstendig opp-løsning av feniminooxazolidinon ble opp-løsningen fortynnet med en liter destillert vann. En oppløsning 62 g 0,25 mol) av magnesiumsulfat USP i 200 ml vann ble lang-somt tilsatt over et tidsrom av 5 minutter vekselvis med 55 ml 20 prosentig natrium-hydroksyd for å tilbakeføre pH til 11. Den resulterende blanding ble omrørt i en time, ble satt til henstand over natten, den kla-re vandige oppløsning avdekantert og produktet oppnådd ved filtrering. Produktet ble vasket med vann inntil vaskevannene var nøytrale overfor, lakmus, etterfulgt av en liten mengde aceton, tørket og pulveri-sert. Utbyttet var 59 g eller 90 pst. Det oppnådde magnesiumchelat hadde følgende strukturf ormel:

Den empiriske formel er G„H10N2O4Mg.H2O

Molekylvekten er 252,5.

Mikroanalyse viste følgende: Beregnet for C9H10N2O4Mg . H00: C, 42,81: H, 3,99; N, 11,09; 3H20, ~21,43: 2H20 (koordinert); 15,70: Mg, 9.

Funnet: C, 42,9; H, 4,3; N, 9,9; 3H,0,

20,53; 2H20, 15,76: Mg. 10,4.

Total vannbestemmelse under anvendelse av Karl Fishers metode:

Beregnet: 3H,0, 21,43.

Funnet: 20,53".

Bestemmelse av chelatvann ved å tør-ke en prøve ved 250° C etter først å tørke ved 100° C for å fjerne eventuelt hydratvann:

Beregnet: 2H20, 15,70.

Funnet: 15,76.

Stoffet er et hvitt, fargeløst amorft stoff med et smeltepunkt høyere enn 300° C.

Det faktum at man får chelatdannelse fremgår tydelig under syntesen ved et fall i pH fra 11,5 til 5 ved tilsetning av magnesiumsulfat. Dette viser rask hydrogen-frigjøring og chelatdanelse.

Magnesiumchelat er funnet å være praktisk talt uoppløselig i vann og andre oppløsningsmidler, ustabilt overfor syrer men stabilt overfor alkali, varm luft og lys. Sammenliknet med feniminooxazolidinon, er dets "egenskaper som følger:

Tabellen antyder helt klart at man har et nytt molekyl med temmelig for-skjellige egenskaper. Av særlig interesse fra et farmasøytisk synspunkt er forskjellen i koeffisientene for olje/vann-adskil-lelse. Den fremgangsmåte som ble fulgt for å finne koeffisientene var som følger: Kommersiell oleylalkohol ble anvendt for å oppdele forbindelsene mellom denne og vann ved 25°. En mettet vandig oppløs-ning av hver forbindelse ble fremstillet, og avlesninger foretatt med spektrofotome-ter. Til 50 ml av en mettet vandig oppløs-ning av hver forbindelse ble det tilsatt et likt volum av oleylalkohol. Blandingen ble magnetisk omrørt ved varierende intervaller i tre dager. En del av vannsjiktet ble deretter uttatt og filtrert gjennom fil-ter-cel for å fjerne gjenværende dråper av olje. Konsentrasjonen for hver forbindelse i vannet ble deretter bestemt spektrofo-tometrisk.

De følgende koeffisenter for olje/vann-adskillélse ble oppnådd ved anvendelse av et Beckman DU Spectrophotometer ved to bølgelengder:

Det antas at iallfall delvis er forskjellen i koeffisientene for olje/vann-oppdeling årsaken til den økte biologiske aktivitet for magnesiumchelatet og den tidligere begynnelse av virkningen, fordi en høyere koeffisient for olje/vann-oppdeling vanligvis regnes for å antyde større og. raskere celleinntrengning.

Som illustrerende eksempler på andre magnesiumsalter som kan anvendes istedenfor magnesiumsulfat kan nevnes føl-gende: magnesiumbromid, magnesiumklo-rid, magnesiumcitrat, magnesiumnitrat, magnesiumacetat og magnesiumfosfat. Fig. 1 viser en opptegning av infra-rødtabsorpsjonskurven for magnesiumchelat (0,3 pst. i KBr.) Fig. 2 viser en tilsvarende opptegning for feniminooxazolidinon. Disse spektra viser klart forskjellen i de to molekyler og gir likeledes anvis-ning på plaseringen for chelatdannelse. De to spektra er hovedsakelig de samme bortsett fra virkningene som oppnåes ved chelatdanelse. Karbonylbåndet ved 1720 CM-i ved 3000 CM-i er ikke end- ret i magnesiumchelat. I fig. 1 er det tilstede et svakt absorpsjonsbånd ved 660 CM—i, som kan tilskrives metalldonor-vibrasjoner. Den svake økning i absorp-sjon i området for 1500 CM-' vist i fig. 1 antyder koordinering ved posisjonen for C = N. Det sterke absorpsjonsbånd ved 3600 CM-i kan tilskrives koordinasjons-vann.

Tydeligvis blir den femleddete ring for feniminooxazolidinon ikke forandret ved dannelsen av magnesiumchelatet. Det antas at denne ring i uendret form er nød-vendig for den biologiske virkning av beg-ge komponenter.

Eksempel 2.

Bisaquo-( 2- imino- 5- fenyl- 4- oxazoli-åinon- N, N'-) kobber ( II) ( kobberchelat av feniminooxazolidinon).

Til en oppløsning av 0,9 g (0,005 mol) feniminooxazolidinon i vann eller en vann/ alkohold-blanding ved en pH på 11 ble tilsatt 0,65 g (0,005 mol) CuCl2 i en mindre mengde vann. Det ble bemerket et øye-blikkelig fall i pH (som antydet chelatdannelse) og denne ble bragt tilbake til 10 med fortynnet NaOH. Trekket med chelatdannelse blir tydelig anvist under syntesen ved den markerte fargeendring fra fargeløst til blått. Omrøring ble foretatt i en time, etterfulgt av filtrering av det blå bunnfall. Produktet ble vasket med vann, aceton, og deretter tørket. Utbyttet var 92 pst. basert på den antatte struktur.

Det oppnådde kobberchelat hadde føl-gende strukturformel:

Den empiriske formel er C9H10N2O4Cu

og molekylarvekten 273,7.

Mikroanalyse viste følgende: Beregnet for C9Hl0N2O4<C>u: C, 39,49; H,

3,68; N, 10,23; Cu, 23,21.

Funnet: C, 40,90; H, 3,6; N, 9,9; Cu, 22,3.

Kobberchelatet er en amorf blå, farge-løs forbindelse som spalter over 200° C, som er . uoppløselig i vann og andre oppløs-ningsmidler og ikke er stabil overfor syrer men stabil overfor alkali, varme under 200° C, luft og lys.

Slik som ved magnesiumchelatet kan andre kobbersalter anvendes istedenfor det kobberklorid som ble anvendt foran.

Eksempel 3.

Trisaquo-( 2- imino- 5- fenyl- 4-oxazolidinon- N, N')- jern ( III) hydroksyd.

( Jernchelat av feniminooxazolidinon).

Jernchelat av feniminooxazolidinon fremstilles på den samme måte som kobberchelatet av feniminooxazolidinon, som beskrevet i eksempel II, bortsett fra at ferrisulfat erstattes istedenfor kobberklorid. Utbyttet var 92 pst. basert på den antatte struktur. Jernchelatet hadde følgende strukturf ormel :

Den empiriske formel er C9H,aN206Fe, og molekylarvekten 301,0.

Mikroanalyse viste følgende: Beregnet for C9H13N2OeFe; C, 35,91; H,

4,35; N, 9,31; Fe, 18,55. Funnet: C, 35,5; H, 3,9; N, 8,9; Fe, 19,2.

Jernchelatet er en amorf lysebrun, fargeløs forbindelse som spalter over 200°, som er meget svakt oppløselig i vann og andre oppløsningsmidler, ikke stabil overfor syrer men stabil overfor alkali, varme under 200°, luft og lys.

Slik som tilfelle var ved magnesiumchelat og kobberchelat, kan andre jern-salter brukes istedenfor det ferrisulfat som ble anvendt foran.

Claims (1)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av metallchelater av 2-imino-5-fenyl-4-oxo-oxazolidin med den generelle formel:

   hvor M betegner metallene magnesium, kobber eller jern, og n = 2—3 og m = 0—1, karakterisert ved at en vannholdig oppløsning av 2-imino-5-fenyl-4-oxo-oxazolidin bringes på en pH på minst 11, hvoretter det i oppløsningen innføres et salt av M, som har den ovenfor nevnte betydning hvorved det tilsvarende chelat bunnfelles fra reaksjonsblandingen.