NO131230B - - Google Patents

Description

Hypokloritholdig antiseptisk preparat for

anvendelse ved bleking og desinfisering.

Foreliggende oppfinnelse angår antiseptiske preparater som omfatter en vandig dispersjon av en kilde for hyokloritioner samt en vannabsorberende leire.

I US patent nr. 1.813.109 beskrives at pastaer som er sam-mensatt av halogenerte antiseptiske stoffer og gelatin, stivelse eller lignende absorbenter, er meget instabile på grunn av den kjemiske virkning-av fritt halogen på disse stoffer. Det antas imidlertid at instabiliteten skyldes den kjemiske virkning av hypoklorit, heller enn virkningen av det frie halogen. Ovenfornevnte amerikanske patent be-skriver videre at de resulterende produkter hyppig hverken har den ønskede pastaaktige eller gelatinase konsistens eller er tilstrekkelig stabile eller de har andre ugunstige egenskaper når de fremstilles med andre absorberende media, slik som vanlig leire. Det er imidlertid funnet at helt bortsett fra andre ugunstige egenskaper, har ingen av disse produkter den nødvendige stabilitet. Med disse mangler for øyet foreslår US patent nr. 1.813-109 et antiseptisk preparat som inneholder en vannabsorberende, geldannende bentonitt-leire og et halogenert, antiseptisk stoff, f.eks. natrium-hypoklorit.

Eri gjenstand for foreliggende oppfinnelse er å frembringe

et preparat som er mer stabilt enn det preparat som er beskrevet i US patent nr. 1.813.109.

I henhold til foreliggende oppfinnelse frembringes det således et hypokloritholdig antiseptisk preparat, omfattende en vandig dispersjon av en hypokloritionekilde og en vannabsorberende leire, og preparatet karakteriseres ved at den vannabsorberende leire er et syntetisk magnesiumsilikat, hvor 5~ 15% av magnesiumatomene er erstattet med litiumatomer.

Preparatene kan benyttes til formål hvor hypoklorit er bruk-bart, f.eks. til bleking og desinfisering.

Den foretrukne syntetiske vannabsorberende leire er et magnesium-silikat, hvor magnesium-atomene delvis er erstattet av litium-atomer. Fra 5% til 15$ av magnesiumplassene kan være besatt av litium-atomer, mer spesielt kan 8% til 12% være besatt på denne måten. Struk-turenhetene har negative ladninger, noe som er et resultat av den delvise erstatning av magnesium-atomer med litium-atomer, og, i en mindre grad, av uokkuperte magnesiumplasser. De negative ladninger oppveies av utbyttbare kationer; for å oppnå de beste absorbsjonsegen-skaper er disse monovalente, og er vanligvis natrium-ioner, men kan også være andre monovalente kationer, slik som litium- eller kalium-ioner. Silikatstrukturen for denne klasse syntetisk leire er lik den til de naturlige hektoritter, og de syntetiske leirer har røntgen-diffraksjonsmønstre som er lik dem for naturlig hektoritt.

En typisk sammensetning for denne syntetiske leire, hvori omtrent 105? av magnesiumplassene er besatt av litium-atomer, er som følger:

Den syntetiske leire gir preparatet en pastalignende konsistens når den er tilstede i vektmengder på omkring 3,0 til 8, 0%, noe som er en praktisk anvendbar form for anvendelse ved brannsår, sår, osv. Anvendelsen lettes ved at preparatene er tiksotrope og allikevel kan påføres i tykkelser på opptil 1 cm uten å deformeres under påvirk-ning av tyngdekraften.

Eksempler på kildene for hypoklorit-ioner som kan benyttes, er alkali-metall-hypokloriter, slik som litium-hypoklorit og natrium-hypoklorit.

En annen egnet kilde er alkali-metall-salter av ikke-metal-liske uorganiske syrer, f.eks. alkalimetallsalter av N-klor-sulfamin-syre, N,N-diklor-sulfaminsyre eller N-klorimidodisulfonsyre. En

annen egnet kilde for hypoklorit-ioner omfatter organiske forbindelser som gir hypoklorit-ioner i kontakt med vann, spesielt de som inneholder en termodynamisk stabil nitrogen-klor binding. Således er eksempler på andre mulige kilder klorimider, slik som N,klor-suksinimid, klor-azodin, N-kloranilider, N-klorsulfonamider, slik som kloramin-T, og lignende forbindelser slik som klorerte melaminer eller N-klorazodi-karbonamid.

Det er foretrukket å bruke litium-hypoklorit fordi det resulterende vandige preparat har en god stabilitet og ønskelige fysikalske egenskaper. Et typisk kommersielt oppnåelig litium-hypoklorit kan inneholde 30$ LiOCl, hvor resten er en blanding av uorganiske forbindelser, som virker fordelaktig på stabiliteten i det endelige pro-dukt, og omfatter alkali-metall-sulfater, -hydroksider, -klorater og

-klorider.

En typisk kilde for hypoklorit-ioner kan fremstilles ved å blande kommersielt oppnåelig litium-hypoklorit med opptil 5% tilsammen av litium-klorid og/eller kalium-klorid og opptil 1% av tilsammen litium-hydroksyd•og/eller kalium-hydroksyd, uttrykt som vekt-%-andeler av oppløsningen. Hydroksydet hever pH og gir øket lagringsstabilitet.

Kilden for hypoklorit-ioner kan være helt og holdent i opp-løsning, eller kan delvis være i suspensjon.' For medisinske og veterinærpreparater er foretrukne andeler, uttrykt som oppnåelig klor i vekt-%, mellom 0,1 og 1, 0%.

En egnet pH-verdi for et preparat vil være avhengig av den ønskede bruk av preparatet. Således vil en pH-verdi på omkring 7,5

til 10,5 være ønskelig for et medisinsk preparat hvor det er ønskelig å opprettholde de optimale proteolytiske egenskaper uten skade på levende vev; verdien 10,5 kan overskrides, sogar opp til pH 11,5 for behandling av spesielle forhold, slik som ulcerøse dannelser og meget dype brannsår, men for brannsår hvor dybden varierer er det foretrukket ikke å overskride en pK-verdi på omkring 10,5- Stabiliteten i hypo-kloriter og hypokloritkilder i oppløsning er sterkt avhengig av pH; i fravær av enhver merkbar mengde overgangsmetallkatalysatorer, er opp-løsninger med høyere pH mer stabile; stabilitetsøkningen med pH er mindre markert ved pH-verdier større enn 10 enheter. Ved fravær av enhver merkbar mengde overgangsmetallkatalysatorer resulterer den delvise dekomponering av hypokloriter i oppløsning i en reduksjon i pH-verdien i oppløsningen, slik at videre dekomponering fremskrider- med større hastighet; dekomponeringen er således effektivt autokatalytisk.

Felles med alle hypokloriter i oppløsning, dekomponerer preparatene i henhold til foreliggende oppfinnelse noe i løpet av lagring. For å øke stabiliteten i preparatene er det foretrukket å buffre opp-løsningen slik at dekomponeringen i løpet av lagring ledsages av en minimal pH-reduksjon; egnede bufferblandinger er hydroksylion/borsyre, hydroksylion/alkali-metall-bikarbonat, og hydroksyion/boraks. Boraks-blandingen har en tendens til å innvirke på de fysikalske egenskaper for preparatet, men buffring med boraks eller borsyre resulterer i bedre lagringsstabilitet enn buffring med bikarbonat. Preparatene kan også justeres til egnede pH-verdier ved tilsetning av syre eller alkali.

Noen eksempler på preparater i henhold til foreliggende oppfinnelse gis nedenfor:

Eksempel 1.

200 g bufferoppløsning ble fremstilt av 2,1 g natriumhydroksyd og 6,6 g natrium-bikarbonat i .destillert vann. Av denne buffer-oppløsning ble 1568 g oppvarmet til koking og 100 g absorberende leire av et syntetisk magnesiumsilikat med en delerstatning av magnesium mei litium ble tilsatt under kraftig omrøring. Blandingen ble holdt på 95°C og omrøring ble fortsatt inntil alle de syntetiske leirepartikler var dispergert. Pastaen ble avkjølt til 25°C, og en oppløsning av 32 g kommersielt oppnåelig litium-hypoklorit (slik som nevnt tidlig-ere) i 300 g bufferoppløsning ble tilsatt. Til slutt ble pH justert

til 10,5 ved langsom tilsetning under omrøring av dråper av sterk natriumhydroksydoppløsning.

Det resulterende preparat var en nær klar pasta som beholdt sine fysikalske egenskaper under lagring ved romtemperatur, og som inneholdt 5$ syntetisk leire og 0,5 vekt-% oppnåelig klor.

Eksempel 2.

Ved bruk av den fremgangsmåte til fremstilling som er beskrevet i eks. 1, men med en natriumhydroksyd/boraks bufferoppløsning, ble det fremstilt et preparat med pH 10,5. som inneholdt 0,5 vekt-/? oppnåelig klor og 4,5 vekt-$ syntetisk leire.

Når det ble lagret ved 25°C i 10 måneder, mistet dette preparat 4,6 vekt-% av det opprinnelig oppnåelige klor; pH-verdien sank med 0,2 enheter.

Eksempel 3-

Ved bruk av den fremgangsmåte til fremstilling som er beskrevet i eks. 1, men med en natriumhydroksyd/natriumbikarbonat buffer, ble det fremstilt et preparat med pH 10,5 som inneholdt 0,5 vekt-% oppnåelig klor og 4,5 vekt-% syntetisk leire.

Ved lagring ved 25°C i 5s måned mistet dette preparat 20% av det opprinnelig oppnåelige klor; pH-verdien sank 0,5 enheter.

Prøver fra en separat sats, fremstilt ved den samme fremgangsmåte, ble ved varmeforsegling pakket i plastposer og lagret separat ved 25°C og 40°C. Etter 4 måneders lagring var reduksjonen av det opprinnelig oppnåelige klor i den prøve som var lagret ved 25°C omtrentlig 8 vekt-% og ved den prøve som var lagret ved 40°C omtrent 50 vekt-%.

Eksempel 4.

Et preparat ble fremstilt slik som beskrevet i eks. 1, men det ble brukt vann istedenfor bufferoppløsning og kloramin T istedenfor litium-hypoklorit. Preparatet inneholdt 0,5 vekt-% oppnåelig klor og ble underkastet akselerert lagring ved 40°C i 7 dager under hvilken pH-verdien forandret seg fra 11,1 til 10,3 enheter, og 2 vekt-% av det opprinnelig oppnåelige klor ble tapt. Preparatets fysikalske struktur var uforandret.

Likeverdige prøver, fremstilt av natrium-hypoklorit, klor-azodin og N-klorsuksinimid ble underkastet den samme akselererte prøve, og dette resulterte ikke i noen forandring i de fysikalske egenskaper.

Eksempel 5.

Det. ble benyttet fremgangsmåten til fremstilling, beskrevet

i eks. 1, men med en natriumhydroksyd/borsyre buffer, for å fremstille et preparat med pH 9,0 som inneholdt 0,5 vekt-% oppnåelig klor. Eksempel 6.

Den fremgangsmåte til fremstilling som er beskrevet i eks. 1, men med en natriumhydroksyd/natrium-bikarbonat buffer, ble benyttet for å fremstille et preparat med pH 10,2 som inneholdt 1,86 vekt-% oppnåelig klor og 6% syntetisk leire.

Den økede stabilitet ved preparater i henhold til foreliggende oppfinnelse vil bli tydelig fra de følgende resultater fra sam-menligningsforsøk mellom et preparat med 6 vekt-% syntetisk leire, fremstilt slik som i eks. 5, og preparater buffret til pH 9,0 forskjellige fra preparatene i eks. 5 kun med henblikk på det geldannende stoff som ble benyttet,- hvor det siste ikke var i henhold til foreliggende oppfinnelse.

Sammenlignende lagringsprøver ble gjennomført i 9 måneder, både ved 7°C og ved 25°C for å bestemme reduksjonen i pH og vekt-%-tapet av oppnåelig klor, og hadde følgende resultater:

Lignende lagringsforsøk ble gjennomført i 4 måneder for sam-menligning av preparatene i eks. 5 med 5 preparater som var forskjellig fra dette kun i det at det ble benyttet naturlig hektorit som gel-dannende stoff, hvor den benyttede hektorit i hvert av de 5 preparater var av en forskjellig kommersielt oppnåelig form, antydet med hen-holdsvis <r>A' til 'E'. Det ble oppnådd de følgende resultater:

Ved ytterligere forsøk ble oppløsninger av litium-hypoklorit som inneholdt 0,5 vekt-% oppnåelig klor buffret til forskjellige pH-verdier med natriumhydroksyd/borsyre eller med natriumhydroksyd/ natriumbikarbonat. Preparater i henhold til foreliggende oppfinnelse med 6 vekt-% syntetisk leire ble også fremstilt av litium-hypoklorit for å gi den samme %-andel oppnåelig klor, og disse ble buffret som ovenfor til de samme verdier. Prøvene ble lagret ved 25°C i glass-beholdere i 6 uker. Tabell III gjengir de fremkomne forandringer:

Det er tydelig at oppløsningene og deres likeverdige gel-aktige preparater viser identiske lagringsegenskaper innenfor grensene for den eksperimentelle nøyaktighet, noe som bekrefter at tapet av oppnåelig klor under lagring ikke skyldes nærværet av den syntetiske leire, mens tabellene I og II tydelig viser at et slikt tap akselereres ved bruk av geldannende stoffer, andre enn de som faller innenfor foreliggende oppfinnelse.

Preparatene kan selges i egnede beholdere av vanlig type.

På grunn av sin tiksotrope natur kan disse, hvis ønskelig, brukes som en spray.

En mulighet er å lagre et konsentrat av preparatet separat fra en større mengde av en inert gel eller et pastalignende fortynningsmiddel, f.eks. 3-10 ganger større i volum. På denne måte kan konsentratet ha en høyere pH enn den som er egnet for bruk, og med derav resulterende lengre lagringsliv.

Konsentratet lagres i en del av en beholder og den større mengde av gel-dannende stoff eller væske i en andre del. Beholderen har en blandingssone, hvori innholdene av de to deler blandes umiddel-bart før utslipp etter hvert som de progressivt drives ut fra de res-pektive deler, hvorved den utdrevne pasta har den lavere pH og den lavere oppnåelige klorkonsentrasjon som er ønskelig ved bruk. Fordi den større mengde av det gel-dannende stoff ikke er i kontakt med kilden for hypoklorit ioner, er det ikke nødvendig å benytte en syntetisk leire som fortynningsmiddel, selvom det er foretrukket å gjøre dette.

To mulige konstruksjoner for dobbelte lagringsbeholdere vil beskrives nedenfor, kun ved hjelp av eksempler, med referanse til den ledsagende tegning, hvor: fig. 1 er et tverrsnitt av den første konstruksjon av en dobbelt lagringsbeholder, mens

fig. 2 er et lignende snitt av den andre konstruksjon.

Med referanse til fig. 1 omfatter den viste beholder en sam-mentrykkbar mantel 10, f.eks. av et inert plast eller en plastutforet metallfolie, med en utspillsventil 11 i den ene enden, lukket av en kappe 12 før utslipp av innholdet. Et tynnvegget fleksibelt plastrør 13 er i den ene ende forseglet til den indre del av ventilen 11 og ved den andre enden forseglet til enden av mantelen 10 lengst fra ventilen

11. Huller 14, eller helst enveisventiler, er anbragt i veggen av røret 13, nærliggende dennes ventilende. Konsentratet av preparatet er lagret i røret 13 og gel-fortynningsmiddelet i resten av mantelen 10. Når preparatet skal anvendes, rulles mantelen 10 opp fra enden lengst fra ventilen 11 og røret 13 rulles opp samtidig. Etter hvert som dette gjennomføres, føres gelfortynningsmiddelet gjennom hullene eller enveisventilene 14 og blandes med konsentratet, slik at preparatet som forlater ventilen 11, har en lavere pH og en lavere konsentra-sjon av oppnåelig klor enn i konsentratet. Ribbene 15 eller andre egnede hjelpemidler kan anbringes for å understøtte blanding mens preparatet passerer ut.

Beholderen som er vist i fig. 2 består av et ytre hus 20, som inneholder en indre sammenpressbar mantel 21 og en ytre sammenpressbar mantel 22. Halsen på den ytre mantel 22 er forseglet til halsen av huset 20, og rommet mellom mantelen 22 og huset 20 inneholder et trykkmiddel, f.eks. hydrokarbon-drivmiddel. Halsen på den indre mantel 21 er forseglet til en ventil 23 som er forbundet til en utslippsventil 24. Konsentratet av preparatet lagres i den indre mantel 21 og gel-fortynningsmiddelet i den ytre mantel 22. Når ventilen 23 benyttes, strømmer innholdet i begge mantlene 21 og 22 ut gjennom ventilen 24 under trykket av trykkmiddelet, og blandes derved. Ventilen 24 kan være formet slik at den letter blanding. Hvis det er nødvendig med en spray, kan ventilen utstyres med et aerosol sprayhode.

Por sprayanvendelse er den ytre mantel ikke nødvendig, gel-fortynningsmiddelet kan lagres i huset 20 med et dybderør som strekker seg fra ventilen ned til bunnen av huset 20, da trykkmiddelet har en spesifik vekt mindre enn den til gel-fortynningsmiddelet.

Claims (2)

1. Hypokloritholdig antiseptisk preparat for anvendelse ved bleking og desinfisering, omfattende en vandig dispersjon av en hypokloritionekilde og en vannabsorberende leire, karakterisert ved at nevnte vannabsorberende leire er et syntetisk magnesiumsilikat hvori 5_15% av magnesiumatomene er erstattet av litiumatomer.

2. Preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at fra 8 til 12$ av magnesiumatomene er erstattet av litiumatomer.