NO116179B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte for polymerisering av vinylklorid.

Foreliggende oppfinnelse angår en polyme-risasjonsprosess for fremstilling av polymere komposisjoner, som inneholder polymerer av vinylklorid.

Det er kjent at polymerer av vinylklorid spalter seg når de utsettes for varme og/eller lys, hvilket i visse tilfeller forårsaker en for-verring av polymerenes farge og egenskaper. For å motvirke dette, er det kjent å tilsette visse stabilisatorer til den polymere harpiks før den utsettes for blanding, elting, ekstrudering eller støpning, hvilke operasjoner krever eller resulterer i en opphetning av harpiksen. Det har imidlertid vært vanskelig å tilveiebringe en jevn dispersjon av stabilisatoren i polymeren.

Det er foreslått i fransk patent nr. 1 427 788

å inkorporere visse blyforbindelser i polymeren under polymerisasjonsprosessen.

Denne fremgangsmåte tilveiebringer en komposisjon som har forbedrede egenskaper, og den forenkler dessuten fremgangsmåten for fremstilling av polyvinylklorid-komposisjoner,

idet den ved å inkorporere den stabiliserende blyforbindelse under polymerisasjonsprosessen, eliminerer det separate blandetrinn av det tør-kede polymerisasjonsprodukt med den stabiliserende blyforbindelse. På lignende måte som i den konvensjonelle dispersjonspolymerisasjons-prosess er det imidlertid ennå nødvendig å fil-trere og å tørke polymerisasjonsproduktet. Da sistnevnte er et meget findelt pulver, er dets filtrering vanskelig, mengden av det absorberte vann er stor, og i tørketrinnet må man bruke kortbart utstyr for å behandle det støvaktige polyvinylklorid uten vesentlige tap av gasstrøm-men i tørkeutstyret og for å hindre uheldige virkninger som støv kan forårsake hos perso-nalet og i fabrikkomgivelsene.

Et annet problem som er forbundet med findelt polyvinylklorid, de såkalte «tørrblandin- ger» av tidligere kjente prosesser, består i den kjensgjerning at disse komposisjoner er mer støvdannende enn malte og eltede polyvinylklor-ider, de såkalte sammensatte polyvinylklorid-komposisjoner, og at derfor «tørrblandingene» er lettere utsatt for kryss-forurensning mellom chargene og fargene, og for behandlingstap, og representerer derfor en større helserisiko. En annen ulempe av «tørrblandinger» sammenlignet med sammensatte polyvinylkloridkomposisjoner, er at «tørrblandingene» medriver større mengder av gass og/eller fuktighet i ekstruderings-apparater og derved forårsaker dannelsen av mer porøse ekstruderingsprodukter. For å eli-minere disse ulemper er det blitt foreslått å inn-føre det tilleggstrinn av å pelletisere tørrblan-dingene.

Det er nå funnet at innføringen in situ av hj elpetilsetningsmidler, så som stabilisatorsal-ter og kjønnrøk, antioksydasjonsmidler eller andre valgfrie tilsetninger, i polymerisasjonsbe-holderen kan brukes selv om man ikke oppfyl-ler et krav som inntil nå var nødvendig for den kjente polymerisasjon av vinylklorid-dispersjonen, nemlig det krav at polymerisasjonsproduktet er findelt og at polymerisasjonsprosessen kan reguleres så at det dannes store kuleformede kvasi-sfæriske polyvinylklorid-agglomerater. Det er funnet at ved å fremstille kuleformede agglomerater kan filtreringen og tørkin-gen av det polymeriserte polyvinylklorid og polyvinylklorid-komposisjoner forenkles og at for-holdsvis store agglomerater av polyvinylklorid-agglomerater kan fremstilles uten et separat pelettiseringstrinn.

Det er funnet at de ønskede kuleformede

agglomerater kan erholdes ved en særlig form for suspensj ons-polymerisasj onsprosess.

I henhold til oppfinnelsen tilveiebringes således en fremgangsmåte for fremstilling av en polymer av vinylklorid ved polymerisering av monomerer som består av minst 80 vektprosent vinylklorid, i et vandig medium i nærvær av en monomeroppløselig polymerisasjonskatalysa-tor, og i nærvær av minst én ikke-polymerisasjonshindrende forbindelse utvalgt fra stabilisatorer, pigmenter, myknere, reaksjonshjelpestoffer, slagstyrkeøkende stoffer og smøremidler. Det karakteristiske ved fremgangsmåten er at fiberformig asbest er tilstede under polymerisasjonen.

Det er funnet at ved polymerisasjonsprosessen ifølge oppfinnelsen kan man få produk-ter i form av kvasisfæriske, kuleformede agglomerater som har en gjennomsnittsdiameter mellom en y2og 12,5 mm, en pakningstetthet mellom 0,4 og 0,8 g/cm.3 og en total mengde av flyktige stoffer mindre enn 20 pst.

Disse kvasi-sfæriske, kuleformede polyvinylklorid-agglomerater, som i det følgende er betegnet som kuleformede agglomerater, er større enn de partikler man tidligere kunne få ved de vanlige suspensj onspolymerisasj onsprosesser.

Innholdet av flyktige stoffer kan bestemmes ved den følgende metode:

200 g av polymeren filtreres på en 15 cm Buchnertrakt under et vakuum på ca. 50 cm kvikksølv i en periode på 5 minutter. Den fil-trerte polymer ble deretter veiet og så tørret i en luftsirkulasj onsovn ved 60 °C i 24 timer. Det tørrede produkt veies, og det prosentvise inn-hold av flyktige stoffer beregnes som:

Når polymeren erholdes direkte fra autoklaven, bør den først vaskes med vann under an-vendelse av en sikt for å holde tilbake polymeren .Det er funnet at mesteparten av asbesten vanligvis vaskes ut av polymeren ved slik vas-king. For noen anvendelser kan imidlertid til-stedeværelsen av vesentlige mengder asbest være ønskelig.

Uttrykket «asbest» er definert i boken «Asbestos Fundamentals» av H. Berger, Chem. Pub-lishins Company, New York, 1963, side 1, avsnitt 1 og side 2, tabell I, og side 55, tabell II.

Alle former av asbest, f. eks. krysotil, kro-cidolitt, montasitt, amositt, antofylitt, tremo-litt, aktinolitt med forskjellige geografiske opp-rinnelser egner seg for prosessen, men de amfi-bole typer av asbest trenger en viss forbehandling, som beskrevet i det følgende. Serpentin-typer av asbest, f. eks. krysotil, blir forbedret ved en forbehandling, men de kan brukes uten den. Derfor er den foretrakkede form av asbest krysotil.

Ifølge oppfinnelsen blir asbest derfor fortrinnsvis utsatt for en forbehandlingsprosess. Det antas at effektiviteten av forbehandlingen skyldes reduksjonen av fiberstørrelsen og spal-tingen til mindre partikler. En første foretrukket forbehandlingsprosess omfatter behandling av asbesten med en syre, fortrinnsvis en sterk mineralsk syre og helst saltsyre, ved en tempe-ratur mellom 10°C og kokepunktet for syren. En annen forbehandlingsprosess omfatter omrøring av asbesten i en væske, vanligvis vann, fortrinnsvis opphetning under tilbakeløp, i nærvær av et overflateaktivt middel ved et konsentra-sjonsområde fra 0,01 til 5 vektprosent. Egnede overflateaktive midler kan være enten kationiske ,f. eks. cetyltrimetyl-ammonium-bromid, eller anioniske, f. eks. natrium-dodecylbenzen-sulfonat, eller ikke ioniske f. eks. kondensasjonsprodukter av alkylenoksyder med langkje-dede alkylfenoler. En annen forbehandlingsprosess, som dog bare er effektiv med krysotil, omfatter koking i vann i tidsrom fra 1/4 til 6 timer. En særlig foretrukket forbehandlingsprosess er kombinasjonen av den første og den andre ovenfor nevnte prosess.

Måten på hvilken forbehandlingsprosessen utføres er ikke meget kritisk. Således kan man f. eks. bruke høyere eller lavere konsentrasjoner av det overflateaktive middel og høyere eller lavere temperaturer. Betingelsene som egner seg for hver spesielle type av asbest kan lett bestemmes ved hjelp av noen få enkle forsøk.

Passende konsentrasjoner av asbest ved fremgangsmåten er fra 1 til 11 pst. Med ikke for behandlet krysotil er det foretrukne område mellom 4 og 8 pst. og med forbehandlet asbest er det foretrukne område fra 1 til 4 pst., hvor alle prosenter er basert på vekten av monomerene. Imidlertid er konsentrasjonen ikke særlig kritisk. Tilsetning av andre inerte faste stoffer, f. eks. pigmenter, reduserer litt mengden av asbest som er nødvendig for dannelsen av til-fredsstillende kuler. Graden i hvilken slike faste stoffer kan tre istedenfor en del av asbesten er avhengig av deres art og konsentrasjon. Dette kan lett bestemmes empirisk.

Det antas det at den fibrøse karakter av asbesten har en viktig innvirkning på den ønskede agglomerering av polyvinylkloridpartikler til kuler.

Som nevnt, er den nedre grense for bruken av asbest ved fremgangsmåten ikke kritisk. Når det opplagt er brukt for lite asbest, kan det i ekstreme tilfeller dannes faste blokker av polymeren. Når det er en mindre mangel av asbest, kan en viss oppbygning av polymeren opptre. Graden i hvilken en slik oppbygning kan tåles, både når det gjelder material-effektiviteten og lettheten med hvilken prosessen kan utføres, bestemmer den nedre grense for den nødvendige mengde av asbest.

Det er nå funnet at den nedre grense for asbesten som er nødvendig i et bestemt system kan reduseres når en beskyttende kolloid blir tilsatt til reaksjonsblandingen. Passende konsentrasjoner av beskyttelseskolloider utgjør fra 0,005 til 2 pst .av vekten av monomerene. Egnede beskyttelseskolloider er velkjent i teknikken, og en liste av dem finnes f. eks. i boken Polymer Process av Calvin E. Schildknecht (High Polymer Series, bind X, International Publishers Inc., New York, utg. 1956) side 78 til og med 81.

Det er dessuten funnet at en lignende minsking av den nedre grense for mengden av asbest kan oppnåes når et overflateaktivt middel blir tilsatt til reaksjonsblandingen. Egnede overflateaktive midler er kationiske, f. eks. cetyltrimetyl-ammoniumbromid, anioniske, f. eks. natrium-dodecyl-benzen-sulfonat, eller ikke ioniske, f. eks. kondensasjonsprodukter av alkylenoksyder med alkylfenol. Egnede konsentrasjons-områder er fra 0,005 til 2 pst. av vekten av monomerene.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tilsettes ikke-polymerisasj onshindrende tilsetninger, dvs. tilsetninger som, når de tilsettes ved et bestemt trinn av polymerisasjonen, ikke hindrer eller forstyrrer den ønskede polymerisasj ons-grad av monomerene, til det vandige medium før eller under polymerisasjonen. Hvilken av de vanlige polyvinylkloridtilsetninger hindrer eller forstyrrer polymerisasjonen er kjent fra teknikken. Således er visse organiske tilsetninger, f. eks.. organiske fosfiter, thioler, alfa-fenylidol, visse organiske trinn-forbindelser, f. eks. tinn-acetat, benzochinon, kloranil, m-dinitrobenzol, p-dinitrobenol, catechol, t-butyl-catechol, nitro-dimethylanilin, hydroksy-dimethylanilin og thi-onylklorid kjente polymerisasjonshindrende tilsetninger når de tilsettes ved lave konversjoner, og de er uønsket. Av disse forbindelser er benzochinon og kloranil særlig polymerisasj onshindrende for vinylklorid.

En gruppe av ikke-polymerisasj onshindrende tilsetninger som virker som stabilisatorer for vinylklorid-polymerer, er salter som virker som hydrogenklorid (saltsyre)-akseptorer, så som organiske blysalter, anorganiske blysalter og ba-siske blysalter, kadmiumsalter, bariumsalter, sinksalter. Eksempler for slike syreakseptorer er blystearat, dibasisk blystearat, basisk blykar-bonat, tribasisk blysulfat, dibasisk blyfosfit, dibasisk blyftalat, blysilikat, bly-klorsilikater og blandinger av basisk blysulfat og blysilikat, kad-mium-oktoat, kadmiumstearat, kadmiumlaurat, bariumlaurat, kadmiumfosfit og blandinger av disse salter. Det foretrekkes å bruke tribasisk blysulfat og blystearat.

Den ikke-polymerisasj onshindrende tilsetning kan tilsettes til suspensjonen av monomeren i vann før polymerisasjonen begynner, eller den kan tilsettes under polymerisasjonen. Det foretrekkes å tilsette tilsetningen til den vandige fase til hvilken deretter monomeren tilsettes og polymeriseres. I visse tilfeller kan det imidlertid være nødvendig å tilsette tilsetningen senere hvis den hindrer eller på annen måte forstyrrer polymerisasj onsreaksj onen i de tidlige stadier, men kan tåles i de senere stadier. Poly-merisasj onshindrende tilsetninger kan valgfritt tilsettes til reaksjonsproduktet i reaksjonsbehol-deren etter at polymerisasjonen er avsluttet.

Mengden av den brukte stabilisator kan ut-gjøre fra 0,1 pst. til 10 pst. av vekten av monomerene og utgjør fortrinnsvis fra 0,5 til 3 pst.

En annen klasse av passende tilsetningsmidler er de inerte pigmenter eller fyllstoffer kjent fra før, f. eks. kjønnrøk, kalsiumkarbonat eller titandioksyd. Egnede konsentrasjoner av pigmentet er fra 0,05 til 10 pst. av vekten av monomerene, men konsentrasjonen er ikke kritisk. Ved høyere konsentrasjoner av pigmentet kan mengden av asbest som er nødvendig for å oppnå den samme grad av agglomerasjon til kule-formet vinylklorid til en viss grad minskes.

Andre ingredienser omfattende smøremid-ler, f. eks. kalsiumstearat og vokser, kan anven-des som ikke-hindrende tilsetninger.

Andre ingredienser som kan tilsettes enten til dispersjonen eller til den resulterende polymer omfatter reaksjons-hjelpemidler, såsom methylmetakrylat-ethylakrylat-copolymerer, styren-akrylnitril-copolymer, klorert polyethy-len og midler som øker slagstyrken, såsom kalsiumkarbonat, fortrinnsvis belagt med en fett-syre såsom stearinsyre, akrylnitril-butadien-styren-copolymerer og ethylen-vinylacetat-copolymerer.

Det er videre funnet at organiske myknere kan tilsettes in situ til reaksjonsblandinger iføl-ge oppfinnelsen uten at dette skader prosessen. Dette tillater å fremstille fullt ferdige kuler av plastisert polyvinylklorid, eliminerer en del av de trinn som inntil nå var brukt i teknikken, og resulterer i en betydelig forenkling av polyvinyl-kloridprosessen.

Egnede myknere er de mettede ftalsyre-estrer som definert i Encyclopedia Issue for 1965 av «Modem Plastics» bind 42, nr. 10A, september 1964, utgitt av McGraw-Hill Inc. side 370-373 under tittelen «ftalsyre-derivater» og anmerket med «C» i spalten «forenbarhet med plaststoffer — VO. Foretrukne myknerestre er dialkylftala-ter som har en alkylgruppe med 6 eller flere karbona tomer i kjeden.

Monomerer som kan sampolymeriseres med vinylklorid omfatter vinylestrer såsom vinylacetat, vinylidenklorid, alkylestrer av umettede mono- og di-karboksylsyrer såsom akrylsyre, metakrylsyre, maleinsyre og fumarsyre, særlig methyl- og ethylestrer av disse syrer, akrylnitril, metakrylnitril og maleinanhydrid.

Egnede polymerisasj ons-katalysatorer omfatter monomer-oppløselige peroksyder, såsom benzoylperoksyd og lauroylperoksyd, peroksydi-karbonater og azoforbindelser såsom diazoamin-obenzol, alfa-, alfa'-azodiisobutyrnitril, alfa, alfa'-azodibutyrsyre-estrer som f. eks. de tilsvarende methyl, ethyl eller butylestrer, alfa, alfa'-azodialfa, gamma-dimethyl-valeronitril og alfa, alfa'-azodicykloheksan-karbonitril. Mengden av den brukte katalysator vil være avhengig av arten av katalysatoren og av polymerisasj onstem-peraturen, men generelt vil den ligge i området mellom 0,005 og 2 pst. av vekten av de polymeri-serbare monomerer.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen har følgende fordeler: Eliminering av et separat blandings- eller pelletiserings- eller sammen-pressings-trinn, eliminering av varmespaltnin-gen for hvilken konvensjonelt polyvinylklorid er utsatt under blandingsprosessen, eliminering av støvplager og forenkling av filtreringen, vaskin-gen, og tørkingen. Således er vannabsorpsjonen i den konvensjonelle prosess, som vist i eksempel 1, ca. 28 g pr. 100 g av polymeren når den filtreres under de angitte betingelser, mens de polymere komposisjoner ifølge oppfinnelsen fra eksempel 3 hadde bare 10 g vann absorbert pr. 100 g av polymeren.

De tilsvarende tidsrom som var nødvendig for å tørke de to materialer under de angitte betingelser til 3 vektprosent flyktige stoffer var henholdsvis 4 % og 3 timer. Dessuten minsker de kuleformede agglomerater fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen med-riving av gass og/eller fuktighet i ekstrusjonsapparatene, de kan lett håndteres og innføres i ekstrusjonsapparatene, og de kan ekstruderes med uventet høyere hastigheter enn de hastigheter som oppnåes både med kjente «tørrblandinger» og/eller med «sammensatt» polyvinylklorid.

Komposisjoner ifølge oppfinnelsen egner seg særlig for fremstilling av staver, rør og andre profiler ved hjelp av ekstruderingsprosessen.

Oppfinnelsen er illustrert av de følgende eksempler hvor alle deler og prosenter er vekt-deler og vektprosenter.

Eksempler 1 til og med 23.

Sammensetninger og de resulterende pro-dukter av eksempel 1 til 11 er angitt i tabell 1, av eksemplene 12 til 23 i tabell 2.

Eksempel 1 viser en komposisjon av den tidligere kjente art. Eksempel 2 og 6 viser frem-

stillingen av kuleformede polyvinylklorid-agglomerater ifølge oppfinnelsen ved å tilsette asbest, men i fravær av valgfrie tilsetningsmidler. Eksempel 3 til 5 og 7 til og med 11 viser oppfinnelsen i nærvær av valgfrie tilsetningsmidler, nemlig blystearat og kjønnrøk. Eksempel 4 viser virkningen av en lavere omrøringshastig-het. Eksempel 5 viser en høyere konsentrasjon av asbest og eksempel 11 viser en lavere konsentrasjon av asbest.

Eksempler 12 til 13 viser bruken av en lavere mangde av vinylacetat og eksempel 14 viser oppfinnelsen i fravær av en comonomer.

I eksempel 15 er comonomer en vinylidenklorid. Eksempel 16 viser at opp til 20 vektprosent av mykneren, diiso-octyl-ftalat, kan inn-føres som tilsetnlngsmiddel.

Eksempel 17 viser fordelen av å kombinere en beskyttelseskolloid (delvis hydrolysert poly-vinylacetat) med asbesten. I dette tilfelle er en lavere mengde av asbest mulig skjønt opp-bygningen av den faste polymer ennå blir opp-rettholdt ved et lavt nivå.

Eksempel 18 til 20 illustrerer fordelen av å kombinere et overflateaktivt middel med asbesten i polymerisasjonsprosessen, i hvilken kombinasjon mindre asbest var nødvendig for å oppnå en lav oppbygging. Det overflateaktive middel hjalp også ved reguleringen av partikkel - størrelsen.

Eksempel 21 til 23 illustrerer forskjellige for-behandlinger. I hvert av disse eksempler ble asbesten oppslemmet med 3000 ml vann, omrørt og kokt i 20 minutter. Asbesten ble deretter filt-rert fra, og brukt for polymerisasj on. I eksempel 21 besto forbehandlingsmidlet av vann. I eksempel 23 besto forbehandlingsmidlet av vann sur-gjort med 20 ml av 30 pst. saltsyre, og i eksempel 22 besto forbehandlingsmidlet av fortynnet saltsyre på samme måte som i eksempel 23, men dessuten ble det tilsatt den angitte mengde av natrium-dodecylbenzen-sulfonat. I eksempel 1 til og med 23 ble polymerisasjonen utført i en av de to autoklaver (A og B). I eksempel 1 til og med 5, 14 og 16 til 23 ble brukt autoklav A, i eksempel 6 til og med 11, 12, 13 og 15 autoklav B.

De asbesttyper som ble anvendt i eksemplene, er betegnet i henhold til den klassifi-kasjon som er laget av Committee on Uniform Classification and Grading of Asbestos Mine Products, Quebec, Canada i 1931 og revidert i juli 1959, fra hvilken detaljer er gjengitt på sidene 61 til 69 i boken «Asbestos Fundamentals» omtalt ovenfor. Tallet 2 som er føyet til for noen av de anvendte asbesttyper, antyder at den anvendte type ligger nær opptil Quebec klassifika-sjonen.

Polymerisasjonsprosessen i alle eksempler

var følgende:

Vann, asbest, lauroyl-peroksyd, valgfrie ikke poly-merisasj onshindrende tilsetningsmidler

(beskyttelseskolloid, overflateaktivt middel, pig-ment, stabiliseringsmiddel, mykner osv.), ble tilsatt til autoklaven. Alle faste stoffer ble malt med vann for å oppnå en dispergering før tilsetningen.

Autoklaven ble forseglet, evakuert, og monomeren eller monomerer ble innført.

Omrøringen begynte og chargen ble opphetet til reaksjonstemperaturen av 73° ± 2°C. Reak-sjonsbeholderen ble luftet når arbeidstrykket ved reaksjonstemperaturen sank med 2,8 kg/cm<2>fra det maksimale trykk.

Produktet ble fjernet ■ fra autoklaven og vasket fritt for asbest på en grov sikt ved hjelp av en vannstrøm.

Målingen av den bibeholdte fuktighet, når den var nødvendig, ble utført som angitt neden-for. Produktet ble tørket ved 60 °C i en luftovn i 24 timer.

Partikkelstørrelsen ble målt ved.hjelp av et proj eksj onsmikroskop.

Autoklaven A var en sylindrisk, med en kappe forsynt rustfritt-stål-trykkbeholder med en lengde på 26 cm og en diameter på 20 cm. Dets kapasitet var 7,340 ml. Den brukte om-rører var en flatbladet i 45° vinkel oppadrettet skovl anbragt nær bunnen. Visse ledeplater var tilveiebragt ved hjelp av termometerlommen.

Autoklaven B var en sylindrisk elektrisk

opphetet trykkbeholder omfattende en foring av rustfritt stål. Foringen hadde en lengde på 32 cm og en diameter på 11 cm. Dens kapasitet

var 3,134 ml. Den brukte omrører var en flatbladet skovl med en 45° oppovervinkel anbragt nær bunnen. Igjen ble ledeplater tilveiebragt ved hjelp av termometerlommen.

To av de fordeler som oppnåes ved oppfinnelsen, nemlig det lavere fuktighetsinnhold etter filtreringen, og den større tørkehastighet kan illustreres ved å sammenligne eksempel og 3 på følgende måte:

Produktet fra autoklaven etter polymerisasjonen ble vasket fritt for asbest ved å bruke en grovere sikt for å holde tilbake den polymere blanding. 200 g av det fuktige produkt ble filt-rert på en 6" Buckner trakt under et vakuum på ca. 500 mm Hg i løpet av 5 minutter. Det fuktige produkt ble veiet og deretter tørket under regulerte identiske betingelser i en luftsirkula-sjonsovn som var holdt ved 60°C. Resultatene er illustrert på tegningen hvor kurvene viser senk-ningen av flyktige stoffer (uttrykt i prosenter av den tørre vekt) som en fuksjon av tørketiden.

Claims (3)

1. Fremgangsmåten for fremstilling av en polymer av vinylklorid ved polymerisering av monomerer som består av minst 80 vektprosent vinylklorid, i et vandig medium i nærvær av en monomeroppløselig polymerisasj onskataly-sator og minst én ikke-polymerisasj onshindrende forbindelse utvalgt fra stabilisatorer, pig menter, myknere, reaksjonshjelpestoffer, slag-styrkeøkende stoffer og smøremidler, karakterisert ved at polymeriseringen utfø res i nærvær av fiberformig asbest.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at asbesten som anven-des er av krysotil-arten.

3. Fremgangsmåten som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at asbesten før den brukes i polymerisasjonsprosessen, utsettes for en kjemisk forbehandling som resulterer i en minsking og delvis spaltning av asbestfi-beren.