NO883641L - Framgangsmaate for rensing av avloepsvann. - Google Patents

Abstract

I en f ramgangsmåte for rensing av avløpsvann som inneholder anioniske forurensninger, blir avløpsvannet først delvis behandlet med syntetiske kationlske polymerer og det således behandlede avløpsvannet deretter tilsatt L naturlig, hydroisert eller kationisk substituerte J~ produkter av stivelse eller hemicellulose.Justering av pH-verdiene og tilsetningen av utfellingsmiddel blir fortrinnsvis styrt gjennom en prosessdatamaskin, hvormed effektiviteten til utfellingen blir målt og den fastslåtte måleverdien blir matet inn i datamaskinen.Framgangsmåten blir fortrinnsvis anvendt for utfelling av halogenerte og sulfonerte organiske forbindelser fra avløpsvann, for eksempel for rensing av avløpsvann fra cellulose- og papirindustrien.

Description

Framgangsmåte for rensing av avløpsvann

Den foreliggende oppfinnelsen angår en fremgangsmåte for rensing av avløpsvann som inneholder anioniske forurensinger, ved anvendelse av syntetiske kationiske polymerer. Oppfinnelsen angår videre en anordning for gjennomføring av framgangsmåten såvel som dennes anvendelse for rensing av avløpsvann fra cellulose- og papirindustrien.

EP-PS 0081 332 beskriver fremstilling av en hydrolysert stivelse som er anvendbar for flokkulering av metalloksider eller- hydroksider ved malmoppredning eller ved oppredning av kull- og tjæresand. Forsøk har vist at for eksempel ligninsulfonat eller klorlignin, henholdsvis kloraromater med slike stivelseshydrolysater, ikke kan flokkuleres.

Utfelling av ligninsulfonater fra avløpsvann fra celluloseindustrien med polyiminer er beskrevet i EP-PS 00 49 831. Polyiminer er imidlertid i sammenligning med andre kjente flokkuleringsmidler, som for eks. polyakrylamider eller bentoniter, relativt dyre stoffer.

Formålet med den foreliggende oppfinnelsen er å framskaffe en fremgangsmåte for rensing av avløpsvann som inneholder anioniske forurensninger, hvori tilsatsen av tidligere anvendte syntetiske kationiske polymerer kan reduseres, og kan erstattes med billigere, lett tilgjengelige og biologisk lettere nedbrytbare stoffer.

Dette formål blir oppnådd ved at avløpsvannet først blir delvis behandlet med syntetiske kationiske polymerer og det således behandlede avløpsvannet blir til slutt tilsatt naturlige, hydrolyserte eller kationisk substituerte produkter av følgende stoffer: stivelse, cellulose, hemicellulose eller andre karbohydrater.

Framgangsmåten ifølge oppfinnelsen egner seg for behandling av avløpsvann som inneholder organiske anioniske polymerer, for eks. halogenerte, særlig klorerte, henholdsvis sulfonerte organiske forbindelser, for eks. avløpsvann fra cellulose- og papirindustrien, slik som de som forekommer ved cellulosekoking eller i blekeriavløpsvann ved celluloseutvinning; polymere forbindelser som inneholder karboksylgrupper, for eks. avløpsvann fra melk- og slaktevirksomhet; polymere forbindelser som inneholder enoliske OH-grupper, slik som fenol, for eks. avløpsvann fra fargestoff industrien; eller andre uorganisek polymere forbindelser som inneholder anioner, for eks. fosfat- eller nitrat-holdige polymere forbindelser. Ved behandling av disse avløpsvannene kan ved siden av de anioniske polymerer forbindelsene også monomere anioniske eller andre forbindelser felles med.

Avløpsvannene kan således behandles, men de kan også konsentreres eller fortynnes. Før behandling blir avløpsvannene fortrinnsvis justert til en pH-verdi på omtrent 2,5 til omtrent 8,5, fortrinnvis til en pH-verdi fra omtrent 3,5 til omtrent 5,5. De beste resultater blir oppnådd ved pH-verdier fra omtrent 4,0 til omtrent 4,5.

Behandlingen av avløpsvann ifølge oppfinnelsen lar seg gjennomføre ved alle temperaturer fra ambient temperatur og til kokepunktet for avløpsvannene, det vil si omtrent 100°C. Reaksjonen påskyndes ved høyere temperaturer, og derfor foretrekkes temperaturer fra omtrent 30° til 80°C. Ved temperaturer fra omtrent 50 til 60°C blir det også oppnådd en god omsetning.

Under betegnelsen syntetiske kationiske polymerer blir alle ikke naturlig syntetiske polymerer sammenfattet. Hvis kjeder er oppstått gjennom syntetisk polymer isasjon av umettede monomerer eller syntetisek for-polymerisater, og blir så innført i den kationiske gruppen, som for eks. polyimin, polyamin, polyamidin, polyakrylamid og lignende. Fortrinnsvis blir polyimin anvendt.

Som polyimin egner seg alle kjente polyiminer i handelen, såvel slike med lav som også med høy molekylvekt. ■

Forskjellen i flokkuleringsvirkning fra polyiminer med forskjellig molekylvekt er ikke særlig utpreget. I mange tilfeller har polyimin med av molekylvekt en noe bedre flokkuleringsvirkning enn polyiminer med høy molekylvekt.

Som stivelseskomponent egner naturlig stivelse seg, som for eks. hvetestivelse, maisstivelse, risstivelse, potetstivelse, tapiokastivelse og lignende. Også stivelseshydrolysater, det vil si også delvis nedbygde stivelsesprodukter, er anvendelige i framgangsmåter ifølge oppfinnelsen. Spaltningsprodukter av stivelse oppnådd gjennom hydrolyse og som inneholder mer enn 4 glukoseenheter, er anvendbare i framgangsmåter ifølge oppfinnelsen, fortrinnsvis blir stivelseshydrolysater som består av mer enn 200 glukoseenheter anvendt.

Det ble funnet at for eksempel naturlige stivelser med polykationer, slik som polyiminer, gir en særlig god flokkuleringseffekt. Dette er overraskende, da naturlig stivelse alene uten tilsats av polyiminer over hode ikke gir flokkulering. Ved bruk av stivelseshydrolysater viser lite hydrolyserte stivelsesprodukter, det vil si stivelsesprodukter med et stort antall glukoseenheter, bedre egenskaper enn sterkt hydrolyserte stivelsesprodukter.

Ved bruk av kationisk substituerte stivelsesproukter, slik som for eksempel er beskrevet i US-PS 2 995 513, viser svakt substituerte stivelsesprodukter i forbindelse med syntetiske polykationer bedre egenskaper enn høyere substituerte stivelsesprodukter. Ble det for eksempel i framgangsmåten ifølge oppfinnelsen brukt en kationisk substituert stivelse med substitusjonsgrad 0,18 i forbindelse med syntetiske polykationer, så lot det seg gjøre å minske innholdet med 49% ved anvendelse av polyimner som polykationer i klorblekeluten inneholdende klorlignin, målt ved UV-absorpsjon ved 280 nm. Dersom substitusjonsgraden til den kationisk substituerte stivelsen reduseres til 0,045, altså til en fjerdedel av forrige verdi, så ble flokkuleringen av klorligninet forbedret til 68% (se tabell 2). Også denne egenskap er overraskende, da ikke substituerte stivelsesprodukter alene ikke gir flokkulering over hode.

Som hemicellulose tjener alle overveiende hemicellulose-inneholdende produkter, slik som de forekommer i mange planter, henholdsvis kan utvinnes fra disse. Også disse kan brukes i naturlig, hydrolysert eller kationisk substituert form. Det er også mulig å bruke blandinger av nevnte stoffer, for eks. av stivelse og hemicellulose.

Framgangsmåten ifølge oppfinnelsen blir gjennomført på det vis at avløpsvannet blir behandlet på lignende vis som det som er beskrevet i EP-PS 00 49 831, med polykationiske forbindelser, for eks. med polyiminer. Til forskjell fra denne teknikkens standpunkt ble mengden av polykationer benyttet redusert så mye at ingen fullstendig flokkulering av lignosulfonat henholdsvis klorforbindelsen ble bevirket. For eksempel kan utfellingen av ligninsulfonat, henholdsvis klorforbindelsen, kan kontroleres gjennom tilsvarende analyseframgangsmåte slik som koiorimetriske målinger, straks avbrytes når omtrent halvparten til en tredjedel av det tilstedeværende utflokkulerende stoffet er fjernet. Deretter ble så stivelsen, henholdsvis det modifiserte stivelsesproduktet tilsatt reaksjonsblandingen. Utfellingshastigheten ble målt ifølge kjente framgangsmåte, for eksempel ved måling av den optiske absorpsjonen i UV-eller synlig område, ledningsevnen, blakkingen, partikkelstørrelse eller Zeta-potensialet, eller andre målemetoder, hvormed effektiviteten til utfellingen kan bestemmes.

I en foretrukket utførelsesform for den foreliggende oppfinnelsen ble justering av pH-verdien og tilsetningen av utfellingsmiddel utført over en prosessdatamaskin, og en parameter som er proposjonal med effektiviteten til utfellingen målt i en med fellingsreaktoren forbundet sidesløyfe, eller direkte i reaksjonskaret, ifølge en av de ovenfor nevnte målemetoder. Til dette ble det anvendt en foretrukken målemetode, hvormed utfellingseffektiviteten i reaksjonsblandingen lot seg bestemme direkte, for eks. ved måling av den optiske tetthet. Den fremviste utfelling kan også påskyndes, for eksempel ved sentrufugering i en sidesløyfe. Da det kan oppstå utfellingsproblemer ved utfelling med polyiminer ved anvendelse av et overskudd av utfellingsmiddel, kom tanken på et datamaskinstyrt framgangsmåtefor løp ved en slik svært følsom framgangsmåte særlig fordelaktig til anvendelse. På denne måte ble det overraskende mulig å regulere tilsatsen av utfellingsmiddel. En absorpsjonsmåling gikk for eks. ut fra et absorbsjonsmaksimum for et ligninderivat ved 280 nm. Med økende utfellingshastighet synker dermed UV-absorpsjonen i den øvre fase, slik som nærmere vist i eksemplene. Går disse måleverdiene inn i en datamaskin, lar framgangsmåten seg styre på optimalt vis uten inngripelser.

Ytterligere muligheter for datastyring består i de ovenfor nevnte optiske, elektriske og andre målinger.

Det ligger innenfor rammene for oppfinnelsen å styre tilstrømningen av avløpsvann til fellingsreaktoren og avløp fra den etterfølgende utfelling i et avsetningskar gjennom datamaskinen.

Umiddelbart etter begynnelsen på tilsetningen av utfellingsmidelt til avløpsvannet begynner

sedimentdannelsen. Det har overraskende vist seg at sedimentet foreligger etter kort tid ferdig i lett fellbar form, for eksempel etter omtrent 10 til 20 minutter. Utfellingsfor løpet fordrer deretter bare en viss kort "utviklingstid", hvori de positivt og negativt ladede makromolekylene slår seg ned på hverandre og dermed danner bunnfall. Av særlig betydning er forløpet, at avløpsvannet med fellingsmidlet blir i reaktoren i et kort tidsrom på ca. 15 minutter før den endelige måling av absopsjonsgraden. Først når sedimentet foreligger i lett fellbar form, lar effektiviteten til framgangsmåten seg bestemme kvantitativt.

Ved framgangsmåten ifølge oppfinnelsen kommer det til slutt an på om begge flokkuleringsreaKsjonene, for det første med syntetiske kationiske polymerer, for det andre med karbohydratprodukter, blir utført etter hverandre. Blir derimot en blanding av begge utfellingsmidlenen tilsatt og med denne blandingen gjennomført en enkelt samtidig utfelling, så gjenspeiler resultatet i forhold til kjent teknikk vesentlig dårligere utfelling med syntetiske kationiske polymerer alene (se tabell 1, kontroll, utfelling med bare polyiminer). Gjennom samtidig utfelling med syntetiske kationiske polymerer og karbohydratprodukter lar ikke resultatet ifølge oppfinnelsen seg forklare, langt mer blir det forbedrete resultat ifølge oppfinnelsen oppnådd bare gjennom sukssesiv utfelling først med syntetisek kationiske polymerer og deretter med karbohydratprodukter.

Oppfinnelsen angår også en anordning for gjennomføring av framgangsmåten det gjøres krav på, hvormed det blir anvendt minst en reaktor. Disse reaktorene er ifølge oppfinnelsen forbundne med et pH-meter og et sideløp, som omfatter en innretning som måler en parameter, som forholder seg proposjonalt i forhold til effektiviteten til utfellingen, for eksempel et UV-absorpsjonsmåleapparat. Begge måleapparatene er koblet til en datamaskin, som på sin side er koblet med avstegningsanordninger i tilførselsledninger for pH-reagensene og fellingsmidelt samtidig i forbindelseslednignen med reaktoren og en avløpsfase. Ved denne anordningen går måleverdiene fra begge måleapparatene inn i prossessdatamaskinen som signaler og blir der for eksempel sammenlignet med forhåndsprogrammerte erfaringsverdier. Utgangen fra datamaskinen danner så impulser for påvirkning av avstegningsanordningene, slik som ventiler, pumper eller lignende i de forksjellige tilførselsledningene.

Det har vist seg særlig fordelaktig å anordne to termostatstyrte reaktorer etter hverandre, hvorav den ene tjener til justering av pH-verdien og temperaturen, og den andre for utfellingsreaksjonen. Begge reaktorene koblet ettere hverandre arbeider i takt med hverandre.

Ytterligere trekk, enkeltheter og fordeler ved oppfinnelsen fremgår fra følgende beskrivelse samt tegningen. Herved viser: Fig.l en foretrukket utførelsesform i form av et flyt-og kontrollskjema og

fig.2 et diagram over resultatene av UV-absorpsjonen i forhold til doseringstid ved konstant dosering av fellingsmidlene.

Avløpsvannet som skal behandles føres gjennom tilførselsledningen 1 inn i en reaktor 2, som er utstyrt med et røreverk 3. Reaktorene 2 og 15 er anordnet med en oppvarmingsinnretning 4, som ved hjelp av en termostat 5 som holder reaktor innholdet på en ønsket konstant og innstilt temperatur. I reaktoren 2 munner det ut tilførselsledninger 6 og 7, av hvilke den første er forbundet med en lagerbeholder 8 for en syre, og den andre med en lagerbeholder 9 for en lut. Begge ledningene 6 og 7 er hver anordnet ved en ventil 10. Selvfølgelig kan det i stede være anordnet, og også når det passer i tillegg, passende mateinnretninger. Videre er reaktoren forbundet med et lite pH-meter 12 over sondeledningen 11, som formidler de aktuelleverdier for væsken som befinner seg i reaktor 2.

Bunnutløpet til reaktoren 2 er forbundet med nok en reaktor 15 over en ledning 14 anordnet med en avstegningsventil 13, hvor reaktoren 15 på sin side inneholder et røreverk 16. I denne reaktoren 15 munner det ut en ledning 19 med en avstegningsventil 18 og forbundet med beholderen 17. Denne lagerbeholderen 17 tjener som forråd for et utfellingsmiddel. Fra avløpsledningen 20 fra reaktoren 15 går det ut en sidesløyfe 21, hvori det er anordnet et måleapparat 23 for å måle effektiviteten for utfellingen. Gjennom ledningen 24 munner denne sidesløyfen 21 ut i reaktoren 15.

Avløpsledningen 20 er anordnet med en avstegningsventil 26, og den munner ut i en avsetningsholder 27, hvori sedimentene avsettes på bunnen, hvorfra de blir fjernet gjennom åpningen 28, mens den øvre fase dekanteres og fjernes gjennom ledningen 29.

pH-meteret 12 og måleappratet 23 er koblert over ledningen 30 til en prosessdatamaskin, som registrerer de

overførte måleverdier og sammenlignes når det passer med forhåndsprogrammerte sammeligningsverdier. Utgangene 32 til denne datamaskinen 31 er forbundet med avstegningsventilene 10, 13, 18, 26 og tjenre til overføring av passende reguleringsimpulser.

Framgangsmåten forløper omtrent som følger: Avløpsvannet tilføres reaktoren 2 gjennom ledningen 1 og oppvarmes der under stadig omrøring til den ønskede framgangsmåtetemperaturen. Samtidig måler pH-meteret 12 pH-verdien til eaktorinnholdet og overføre denne verdien til datamaskinen 31. Denne sammenligner "er verdien" med den angitte "skal-verdien" og gir på grunn av differansen en passende impuls til en av ventilene 10, og ved dennes åpning blir det tilført reaktoren 2 en utfra passende erfaringsverdier tidligere utregnet og forhåndsprogrammert mengde av syre eller lut fra lagerbeholderne 8 eller 9. Denne syklus gjentar seg med vanligvis stadig mindre verdier tilsatt mengde inntil "er-verdien" og "skal-verdien" til pH-verdien stemmer overens. Denne tilstand utløser i datamaskinen 31 et signal til ventilen 13, somåpnes og lar innholdet fra reaktor 2 strømme over i den etter følgende reaktoren 15. Også her blir reaktor innholdet holdt i stadig bevegelse ved hjelp av et rørverk 16. Da sidesløyfen 21 står i forbindelse med det indre av reaktoren 15, når væsken måleapparatet 23, som måler effektiviteten til utfellingen. Denne måleverdien ApO overføres til data maskinen og sammenlignes der med en forhåndsgitt og forhåndsprogrammert erfaringsverdi. Dette utløser et signal til ventilen 18, som åpner og lar utfellingsmidlet strømme fra lagerbeholderen 17 til reaktoren 15. Etter en forløpstid på noen minutter blir på nytt effektiviteten til fellingen målt, denne måleverdien Api overføres til datamaskinen 31 og for anlediger der nok et signal til ventilen 18 i tilførselsledningen 19 for utfellingsmidlet, hvorav det nå tilsettes en vesentlig mindre mengde. Måleapparatet 23 overfører så en ny stabilisert måleverdi for utfellingsreaksjonen, og denne måleverdien At2 blir sammenlaignet med den foregåene verdien Atl. Fremkommer det en forskjell på det vis, at At2 < Atl, gir dette et signal om at utfellingsreaksjonen går videre. Deretter foranledinger datamaskinen 31 en ny tilsats en ytterligere noe mindre mengde av fellingsmidlet (polyimin) fra lagerbeholderen 17 til reaktoren 15. Denne syklus gjentar seg til tidspunktet t^. Her blir tilsatsen av polyimin stoppet og deretter tilsatt fra lagerbeholderen 17 en stivelsesløsning til reaktoren 15, inntil A =A

n n-1 (maksimal hastighet). Dette forløp er fremstilt på fig.2.

Oppfinnelsen blir nærmere belyst gjennom etterfølgende eksempler, hvormed det henvises til at alle trekk inneholdt i eksemplene blir sett på som vesentlige for oppfinnselen.

EKSEMPEL 1

Utfelling av klorlignin fra blekeriavløpsvann fra klorerings- og ekstraksjonstrinnet.

Utfellingen ble gjennomført ved en pH-verdi fra 4,1 til 4,3 og ved en temperatur på 52°C. I den øvre fasen fra utfellingen ble UV-absorpsjonen ved 280 nm målt etter at bunnfallet var filtrert i fra og fra sammenligning av denne målingen med målingen fra utgangaoppløsningen ble reduksjonshastigheten for klorligninet og derved renseeffekten for framgangsmåten beregnet i 5. Konsentrasjonen av klorligniner i avløpsvannet fra blekeriet i klorerings- og ekstraksjonstrinnet er direkte prosposjonalt med UV-absorpsjonen i dette området.

Som utfellingsmiddel ble følgende oppløsninger anvendt:

a) 2,5% vandig polyimin oppløsning

b) 1% vandig oppløsning av en kationisk stivelse aa) substitusjonsgrad 0,04-0,05 (Amiljel)

bb) substitusjonsgrad 0,18 (K 1270-1)

c) 1% vandig løsning av en naturlig stivelse.

Fra den nedenforstående tabell 1 fremgår det, at

fellingsevnen til stivelse alene uten tilsats av ytterligere polykationer, slik det er kjent fra teknikkens stilling er avhengi av antallet kationiske grupper i molekylet: jo høyere substitusjonsgraden er, dess mer klorlignin felles

ut. Formodentlig danner polykationer fra stivelse et vannuløselig polyelektrolytt kompleks, som er sammenlignbart med andre polyelektrolytt komplekser, med de motsatt ladete polyanionene fra klorligninene.

Den etterfølgende tabell 2 viser innvirkningen av en stivelsestilsetning på utfellingen med polyimin, som bevirkes av den sukssesive utfellingen ifølge oppfinenlsen med polyimin og deretter med naturlig stivelse. Tabellen viser at naturlig stivelse bevirker en for bedring av utfellingen på omtrent 10%; ved svakt kationisk substituert stivelse blir utfellingen videre forbedret. På overraskenne måte er utfellingseffekten av kombinert tilsetning av den svake kationisk substituerte stivelsen amiel og polyimin bedre enn ved kombinert tilsats av den sterkere kationisk substituerte stivelse K-1270-1 og poluimin.

Tabell 3 viser forskjellen ved en samtidig utfelling med polyimin og kationisk substituert stivelse og en sukssesiv utfelling ifølge oppfinnelsen.

Tabell 2

Sukssesiv utfelling fra avløpsvann fra

kloreringstrinnet med polyimin og deretter med stivelse. Det ble hver gang tilsatt lml 2,5% polyiminoppløsning og 20 ml av en 1% oppløsning av tilhørende stivelsesprodukter til 1 liter avløpsvann.

EKSEMPEL 2

I det følgende blir første trinn i framgangsmåten belyst ved hjelp av et eksempel, som knytter seg til et avløpsvann fra trinnene C og E til en utenlands cellulose produsent (C = kloreringstrinn, E = ekstraksjonstrinn). Avløpsvannet hadde følgende sammensetning av økologisk betydning: 10 liter av dette avløpsvannet ble tilsatt reaktor 2 og oppvarmet under omrøring ved 100 omreininger i minuttet i løpet av omtrent 15 minutter til den ønskede temperatur på 50°C. pH-verdien til denne oppløsningen ble justert til en verdi på pH=5,2 med det ovenfor beskrevne måle- og reguleringssytemet, hvortil 15 ml 1 N svovelsyre var nødvendig. Etter at de innstilte "skal-verdiene" var nådd ble oppløsningen overført til reaktoren 15 og på nytt omrørt med 100 omdreininger i minuttet, mens den foran nevnte reaktorbeholder 2 ble fylt på nytt med avløpsvann, og dette ble forbredt for viderebehandling. Den optiske tetthet ble deretter målt (A 280), idet oppløsningen ble pumpet med en jennomlølpshastighet på omtrent 100 ml/min gjennom fotometeret 23 i sidesløyfen 21.

Så ble utfellingsmidlet polyimin tilsatt med konstant hastighet, nemlig 10-20 ml per minutt, og

reaksjonsblandingen omrørt med konstant hastighet på omtrent 200 omdreininger i minuttet. Straks etter tilsats av polyimin dannet det seg klorlignin- polyiminkomplekser i form av mikroklokker, som blakket oppløsningen og dermed førte til en økning av den optiske tetthet (tQtil t3, f ig. 2).

Etter at absorpsjonsmaksimum A3 var nådd, falt

absorpsjonskurven bratt nedover, mens tilsats av ytterligere små mengder polyimin førte til koagulasjon av mikroklokkene til makroklokker. Dette hadde til følge en delvis klaring av oppløsningen og derved en reduksjon av den optiske tetthet.

EKSEMPEL 3: 2.Trinn

Ved tidspunktet t ble tilsatsen av polyimin stoppet og fra lagerbeholderen 17 ble det tilsatt stivelsesoppløsning slik som i eksemel 1, til Ar = Ar , det vil si at dA gikk mot 0 (masksimal hastighet),

dt

Det fullstendige forløpet for utfellingen er fremstilt på fig.2. Går dA mot 0, blir også tilsatsen av stivelse stoppet. dt

Claims (12)

1. Framgangsmåte for utfelling av anioniske forurensninger fra avløpsvann ved anvendelse av syntetiske kationiske polymerer, karakterisert ved at avløpsvannet først blir behandlet delvis med syntetiske kationiske polymerer, og det således behandlede avløpsvannet blir til slutt tilsatt naturlig, hydrolysert eller kationisk substituerte produkter av stivelse eller hemicellulose.

2. Framgangsmåte ifølge krav 1 karakterisert ved at halogenerte og sulfonerte organiske forbindelser blir felt ut fra avløpsvannet.

3. Framgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som syntetiske kationiske polymerer blir brukt polyimin.

4. Framgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at behandlignen blir gjennomført ved en pH-verdi fra 2,5 til 8,5, fortrinnsvis mellom 3,5 og 5,5, og særlig å foretrekke mellom 4,0 og 4,5.

5. Framgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det brukes naturlig stivelse eller kationisk substituert stivelse.

6. Framgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at utfellingen med syntetiske kationiske polymerer blir avbrutt, når omtrent halvparten til en tredjedel av substansene som utfelles er blitt fjernet.

7. Framgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at justeringen av pH-verdien og tilsetningen av utfellingsmiddel blir styrt gjennom en prosessdatamaskin (31), hvormed effektiviteten til utfellingen blir målt og den fastslåtte måleverdien blir overført til datamaskinen (31), hvor måleverdien blir bestemt i en sidesløyfe (21) forbundet med utfellingsreaktoren (15), hvor effektiviteten til utfellingen blir bestemt gjennom måling av den optiske absorpsjonen i UV- eller det synlige området, ledningsevnen, blakkingen, partikkelstørrelse eller Zeta-Potensialet.

8. Framgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at også tilstrømningen av avløpsvannet til utfellingsreaktoren (15) og avløpet fra denne etter inntrådt utfelling til et avsetningskar (27) blir styrt gjennom datamaskinen (31).

9. Framgangsmåte iføgle krav 7, karakterisert ved at reaksjonsoppløningen etter endt utfelingsmiddeltilsetning blir latt være i reaktoren (15) en kort stund på 2 til 3 minutter.

10. Anordning for gjennomføring av framgangsmåten ifølge i det minste et av kravene 1 til 9, karakterisert ved at reaktoren (15) er forbundet med et pH-meter (23) og med en sidesløyfe (21, 24) som fremviser en innretning (23) for å måle effektiviteten av utfellingen, og at begge måleinnretningene er koblet til en datamaskin (31), som på sin side er koblet til avstegningsorganer (10, 18, 26) for pH-reagensene og fellingsmidlet såvel som i forbindelsesledningen (26) mellom reaktoren (15) og et avsetningskar (27).

11. Anordning ifølge krav 10, karakterisert ved at to termostatstyrte reaktorer (2, 15) er anordnet etter hverandre, av hvilke den ene (2) tjener til justering av pH-verdien og temperaturen og den andre (15) for utfellingsreaksjonen.

12. Anvendelse av framgangsmåten ifølge kravene 1 til 9 for rensing av avløpsvann fra cellulose- og papirindustrien.