NO761642L - - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse angår utlegning av neddykkede ledninger, som undersjøiske ledninger, f.eks. bestemt for transport av hydrokarboner i væske- eller gassform.

Nærmere bestemt angår oppfinnelsen en videreutvikling av

en fremgangsmåte til utlegning av undersjøiske ledninger hvor

mari fra bredden trekker ut i sjøen en ledningsdel av suksessivt tiltagende lengde, sammensatt av seksjoner som fra først av er lagret på land, og som man skjøter etter tur til den allerede neddykkede ledningsdels bakre ende mens denne ende ligger på bredden.

Hver seksjon utgjøres selv av et temmelig stort antall en-keltseksjoner av liten lengde (f.eks. av størrelsesorden 12 eller 24 m) som buttsveises til hverandre/ og kan derved ha en betydelig lengde (av størrelsesorden 1 km eller derover), som bare er begrenset ved at Ider nær bredden må finnes tilstrekkelig stor plass for prefabrikasjon og lagring. Seksjonene prefabrikeres på land,

f.eks. i løpet av vinteren, mens været ikke tillater operasjoner til sjøs, og blir satt ut når de meteorologiske forhold er gunstige.

For utlegningen blir hver ny seksjon sveiset til den allerede neddykkede del av ledningen ved dens bakre ende, som enda ligger på bredden. Den nevnte ledningsdel sammen med den nye seksjon

blir så trukket utover i sjøen et stykke lik lengden av en

seksjon ved hjelp av trekkanordninger båret av flytende innretninger. Derpå-stopper_man uttrekningen,...sveiser .neste .seksjon på og

gjentar operasjonen like mange ganger som der gjenstår seksjoner og skjøte på.

Sammenholdt med en annen fremgangsmåte til utlegning

av undersjøiske ledninger, bestående i at man fra ét spesial-fartøy sammenføyer ledningsseksjoner og suksessivt fører dem ut i vannet/ har den ovennevnte uttrekningsmetode særlig de følgende fordeler: Ledningen er i hele sin lengde og under hele varigheten av utlegningsoperasjonene skjermet mot storm og sjøgang.

Ledningen blir ikke utsatt for deformasjoner som er vanskelige å beherske, som dem der forekommer ved den ovennevnte kjente ned-dykningsmetode.

Kinkige operasjoner som utførelse og kontroll av alle sveiser, gjennomføres på land under langt mer lettvinte betingelser enn til sjøs.

Antall sveiser som skal utføres og kontrolleres under

den egentlige utlegning av ledningen, blir meget lavt på grunn av den store lengde av de prefabrikerte seksjoner. Utlegningen blir dermed betydelig påskyndet.

I forbindelse med utlegningen med"den omtalte uttrekksmetode støter man imidlertid på et problem ved at undersjøiske ledninger av stor lengde måi neddykkes i soner hvor der forekommer betydelige tverrstrømmer.

For å hindre en undersjøiske ledning i å avbøyes under virkningen av en tverrstrøm er det kjent å benytte en metode som består i å tynge ledningen slik at den hviler på bunnen av vannet med en slik vekt at den derav følgende friksjon er tilstrekkelig til å motstå strømmen. Som variant kan.man la ledningen flyte i en mellomhøyde i vannet og sørge for at bare glidningshindrende tyngeelementer fasthektet til ledningen har friksjonskontakt med bunnen.

Ulempen ved denne metode består i en betydelig økning

av den trekkraft som må utøves under utlegningen av ledningen,

og som forårsaker meget høye strekkspenninger i denne.

Disse påkjenninger tvinger byggherren til å; treffe spesielle forholdsregler og f.eksv. gi avkall på prefabrikasjon av ledningsseksjoner og på å benytte konvensjonelle elementær-rørseksjoner av valset og sammensveiset type, hvis uensartede mekaniske, egenskaper (forårsaket av en sammenhengende sveis langs en generatrise)-ville risikere-ikkelenger—å-være—tilstrekkelig sikre. Isteden må man anvende rør som ikke har langsgående sveis, og som er dyrere enn vanlige rør av valset og sveiset type og har ulempen av større dimensjonstoleranser, noe som kompliserer forsyningssituasjonen på prefabrikasjonsstedet. Dessuten må disse rør bestå av spesialstål av bedre kvalitet enn vanlige stål for rørledninger, så de blir dyrere også av den grunn og likeledes vanskeligere å sveise sammen enn rør av vanlig stål.

Den foreliggende oppfinnelse tar sikte på, i det minste delvis, å rydde de nettopp omtalte vanskeligheter av veien.

Sagt generelt består fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen i

å fordele den nødvendige samlede trekkraft som skal til for fremtrekningen av ledningsdelen, ved hjelp av en strekkfordelende kabel som strekker seg over hele lengden av ledningsdelen og er forankret til denne på flere steder fordelt over hele dens lengde.

På denne måte blir den trekkraft som utøves på ledningen i hvert forankringspunkt for fordelingskabelen, stort sett lik den samlede trekkraft som overføres av kabelen, dividert med antall forankringspunkter.

I og med at strekkpåkjenningene i ledningen blir redusert

i samme forhold, kan man på ny gå over til å bruke elementærseksjoner av den langt billigere konvensjonelle valsede og sveisede type av vanlig stål,selv for fremstilling av lange og sterkt tyngede undersjøiske ledninger.

Oppfinnelsen går også ut på en innretning til utførelse av

den angitte fremgangsmåte, egnet for utlegning av ledninger som i seg selv eller på grunn av tilføyede flyteorganer har en positiv resulterende oppdrift. Ifølge oppfinnelsen omfatter denne innretning en strekkfordelende kabel som strekker seg under den ledningsdel som skal trekkes ut,over hele dennes lengde, og en flerhet av hengere som er plasert fordelt langs ledningsdelen og forbinder denne med fordelingskabelen, det hele slik at det samlede system av ledning, kabel og hengere i seg selv eller sammen med tyngemidler har en; litt negativ resulterende oppdrift.

Disse tyngemidler kan ha form av tyngeelementer, stedvis festet til fordelingskabelen, eller utgjøres av slepetau, f.eks. tyngekjeder som er festet til ledningen eller hengerne eller delvis forenet med de sistnevnte, og som hver delvis sleper på bunnen av sjøen.

Ifølge en foretrukken utførelsesform er bremseorganer som sleper på- bunnen, festet stedvis til fordelingskabelen og innrettet til" ved -friksjon—mot bunnen- -å—yte-- forholdsvis—liten motstand mot fremføring av kabelen ved trekk i dens lengderetning og en meget større motstand mot forskyvning av kabelen og dermed av ledningen i tverretningen. Fortrinnsvis er disse bremseorganer også forbundet med ledningen via hengere for fordelingskabelen.

Den følgende beskrivelse, hvor der henvises til tegningen,

og som gjør rede for ikke begrensende eksempler, vil gjøre det

godt forståelig hvorledes oppfinnelsen kan bringes til utførelse.

De særtrekk som fremgår av såvel tekst som tegning, inngår selvsagt

i oppfinnelsen.

Fig. 1 er et funksjonsskjema som anskueliggjør prinsippet

ved fremgangsmåten til utlegning av en undersjøisk ledning ved fremtrekning.

Fig. 2 er et skjematisk sideriss som anskueliggjør prinsippet ved metoden til fordeling av strekkrefter ved hjelp av en fordelingskabel forbundet med ledningen ved hengere. Fig. 3 er et skjematisk riss som anskueliggjør én metode-.: til forankring av en henger på ledningen og på fordelingskabelen. Fig. 4 er et riss i likhet med fig. 3 og anskueliggjør stillingen av fordelingskabelen på en ujevn bunn. Fig. 5 og 6 er skjematiske sideriss som viser strekkbelast-ningen på ledningen med tyngeelementer festet til fordelingskabelen, samtidig som fig. 6 også viser hengerne supplert med omvendte kjedelinjesysterner. Fig. 7-11 er skjematiske sideriss som anskueliggjør vektbelastning på ledningen med slepetau. Fig. 12 viser skjematisk den vektbelastede ledning på fig. 10 i tverrsnitt etter linjen XII-XII på denne figur. Fig. 13 er et skjematisk sideriss som viser ledningen utrustet med awikshindrende bremseelementer. Fig. 14 og 15 viser i skjematisk tverrsnitt et sperreanker som tjener som awikshindrende bremseelement.

Fig. 16 og 17 viser på tilsvarende måte som fig. 14 og 15

en utførelsesvariant av sperreankeret.

Fig. 18 viser i skjematisk perspektivriss en annen utførelses-variant av sperreankeret. Fig. 19-21 viser i skjematisk tverrsnitt forskjellige driftsstillinger av sperreankeret på fig. 18. Fig. 22 viser i skjematisk perspektivriss en vogn som tjener som awikshindrende bremseelemeht.

Fig. 2 3 viser i grunnriss et stykke av vognen på fig. 22.

Fig. 24 anskueliggjør i et riss tilsvarende fig. 23 en utførelsesvariant av vognen.

På alle figurene betegner T den ledningsdel som er i ferd med å legges ut ved fremtrekning. Denne ledning har i seg selv eller takket være ikke viste flytemidler en positiv resulterende oppdrift. Til formålet kan man gjøre bruk av flottører plasert i innbyrdes avstand eller utført sammenhengende (altså.forløpende over hele lengden av ledningen) og fylt med et gass- eller væskeformet fluidum med lavere spesifikk vekt enn vann (luft med atmosefære-eller overtrykk eller karbon, amoniakk eller flytende kullsyregass, en fluidisert blanding dannet av en suspensjon av bittesmå kuler av plastmateriale i vann etc.). Disse flottører kan være løsbare eller fylles med vann ved slutten av utlegningsoperasjonene.

I tillegg til disse flytemidler kommer tyngemidler som Vil bli beskrevet senere.

Ledningen T kan være en enkeltrørs- eller flerrørs-ledning, altså omfatte et eneste nytterør eller et system av parallelle nytterør som er fast forbundet.innbyrdes.

På fig. 1 har man skjematisk vist flere suksessive stadier av utlegningen av en undersjøisk ledning ved fremtrekksitietoden fra en bredd med kystlinje R.

Ledningen settes sammen av seksjoner T^, T- ... Tn_i' Tnsom hver kan være sammensatt av et temmelig stort antall elementærseksjoner av liten lengde (f.eks. på 12 eller 24 m) Innbyrdes sammenføyet ved buttsveising. Seksjonene, hvis lengde kan gå

opp i 1 km eller til og med mer, prefabrikeres og lagres på land i nærheten av bredden R.

Utlegningen av ledningen utføres ved hjelp av en flytende innretning 1 som er forankret til faste blokker 2 og utrustet

med en trekkinnretning, . f.eks. en vinsj 3 (fig. 2) som bærer en oppviklet trekkabel 4 .

Mens farkosten 1 ligger i sin første driftsposisjon (I) utenfor bredden R, fester man kabelen 4 til første lednings-seksjon T, og trekker ved hjelp av trekkanordningen 3 i kabelen for å føre seksjonen T. frem i sjøen, mens den er tynget på passende måte.

Så lenge seksjonen T, enda er på land, blir den båret av vogner eller rullet frem på oppumpede hjul. Når bakre ende av seksjonen er kommet frem til bredden, stopper man uttrekningen, og etter å ha frigjort farkosten 1 fra dens forankringer fjerner man den lenger fra bredden (under avvikling av kabelen 4) et stykke lik.en seksjonslengde til den ankommer til sin annen driftsposisjon (II). I mellomtiden sveiser man forenden av en annen seksjon T2til bakre ende av første seksjon T^.

Med farkosten i posisjon (II) trekker man utover i sjøen

ved hjelp av trekkanordningen 3 den ledningsdel T som setter seg sammen av de to første, passende tyngede seksjoner T^, T 2 inntil bakre ende av seksjonen T2 kommer ut til bredden. Man stanser så uttrekningen på ny, fjerner farkosten 1 til dens nye driftsposisjon (III), sveiser tredje seksjon T3 til de to første og fortsetter videre på samme måte inntil alle seksjonene er satt sammen og første seksjon er ankommet til bestemmelsestedet, f.eks. den motsatte bredd.

Fig. 2 anskueliggjør prinsippet ved en metode til fordeling av trekkreftene i samsvar med oppfinnelsen.

Ved denne metode gjør man vesentlig bruk av en strekkfordelende kabel 5 som er anordnet i fortsettelsen av trekkabelen 4 og strekker seg over hele lengden av den ledningsdel T som skal trekkes frem (og som omfatter alle de allerede sammensveisede seksjoner), samt er forankret til denne på en rekke steder fordelt over hele lengden av ledningsdelen.

Fordelingskabelen 5 strekker seg under ledningsdelen T, som har positiv oppdrift, og er forbundet med den ved en rekke hengere 6 plasert i jevne avstander. Kabelen kan utgjøres av et metalltau med snodde eller rette kordeler eller av en kjede, stang eller stav av metall med nødvendig lengde, eller også av en rekke metallstenger eller -staver innbyrdes forbundet ved kabel- eller kjedestykker. Hengerne 6 kan utgjøres av kabler eller kjeder av metall eller fortrinnsvis av plast. Hengerne kan ha større eller mindre lengde, alt etter vannets dybde. Avstanden mellom suksessive hengere avhenger av den flyteevne som er meddelt ledningen, ledningens bøyemotstand og eventuelt forekommende tverrstrømmer. Mellomrommet er normalt av størrelsesorden noen titalls meter, f.eks. mellom 15 og 100 m.

Fig. 3 viser som eksempel en mulig forankringsmåte for en henger 6 på fordelingskabelen 5 og på ledningen T for tilfellet av en henger i form av en kabel. Ved hver ende danner hengeren en sveiset løkke som går gjennom et øye som bæres

av en muffe 20 fastsveiset på fordelingskabelen 5, resp. av en krave 21 sveiset til ledningen 10. Som variant ville man også kunne benytte en forankring med kroker, særlig når det gjelder hengere dannet av kjeder.

Det system som setter seg sammen av ledningen 10, fordelings kabelen 5 og hengerne 6, har i seg selv eller med bistand av tyngemidler (som vil bli beskrevet senere) en litt negativ flyteevne,

så ledningen holder seg svevende i vannet. I den del av ledningen som ennu er på land (og består av den sist påsveisede seksjon) holdes kabelen 5 og hengerne 6 provisorisk innfelt mot ledningen for å frigjøres når de er kommet ut i vannet, fortrinnsvis fra og med en viss dybde.

Som det ses, opptas den trekkraft som utøves av trekkabelen 4, vesentlig av fordelingskabelen 5, som via hengerne 6 bare overfører en liten brøkdel av denne kraft til ledningen T ad gangen. De resulterende spenninger i ledningen blir dermed sterkt minsket.

I eksempelet på fig. 3 skaffes tyngevirkningen av vekten

av kabelen 5 med hengerne 6. De sistnevnte er strukket,og kabelen 5 hviler på bunnen med sitt midtparti mellom på hinannen følgende hengere.

Ledningen T, som (på grunn av sin positive flyteevne) har

en positiv egen oppdrift, men holdes nede av hengerne 6, oppfører seg som en bjelke med omvendt belastning. Er lédningens oppdrift betydelig, øker man derfor antall hengere for å minske avstanden mellom suksessive hengere. Som variant kan man som antydet på

fig. 6, gjøre bruk av omvendte kjedelinjekonstruksjoner omfattende tilbakeholdende kabler 8 av omvendt kjedelinjeform med hjelpe-hengere 9.

Fordelingskabelen 5 med hengere 6 er vist i arbeidsstilling

på fig. 2 og i hvilestilling på fig. 4. For den sistnevnte figur er det dessuten antatt at formen av bunnen 7 er mer ujevn. Har alle hengerne 6 samme lengde, vil kabelen 5 bli holdt løftet over visse senkninger, noe som kan gi opphav til lokal opphevelse av holde-virkningen på ledningen T over en større lengde enn et enkelt intervall mellom to på hinannen følgende hengere. Ledningen vil dermed anta en midlere stilling i forhold til bunnkonturen.

Om nødvendig kan en tyngevirkning i tillegg oppnås med tyngeelementer 10 fastgjort til fordelingskabelen 5 på passende steder, f.eks. mellom suksessive hengere 6 eller rett ut for hver henger, som vist på fig. henholdsvis 5 og 6. Disse tyngeelementer kan f".eks .- utgjøres av blokker av stål- og-sement som fordelingskabelen går igjennom, og som samtidig kan tjene som awikshindrende bremseelementer for ledningen, som det vil bli omtalt senere.

Fig. 7-11 anskueliggjør andre anordninger ifølge oppfinnelsen,

hvor vektbelastningen på det system som setter seg sammen av led-

ning T, fordelingskabel 5 og hengere 6, er supplert med myke eller leddede, forholdsvis tunge påheng, f.eks. hengekjeder 11,

som er fastgjort til ledningen i jevne avstander langs denne, og som delvis sleper på bunnen av vannet og dermed virker på lignende måte som slepetau for ballonger. Disse slepetau kan være fastgjort til hengerne 6 som vist på fig. 7, eller til og med være utført i ett med dem, som vist på fig. 8. Som variant kan slepetauene 11 festes direkte til ledningen 10, som vist på fig. 9-12. De er tilstrekkelig tunge til å holde ledningen i en beregnet likevekts-stilling.

Foruten sin funksjon som vektbelastning utøver slepetauene

11 med den del.av sin masse som hviler på bunnen (jfr. fig. 12), en betydelig friksjonsvirkning som bidrar til å hindre ledningen T i å avbøyes sidelengs under virkningen av tverrstrømmer V.

I utførelsen på fig. 7-9 er lengden av hengerne slik at fordelingskabelen 5 stadig holdes løftet ovenfor bunnen. Imidlertid er dette ikke nødvendig, idet det også er tenkelig, stadig i tilfellet av tverrstrømmer, å la hengerne slepe på bunnen, som vist på fig. 10 og 12. I så fall bevirker strømmen V en tverrforsyning mellom ledning T og kabel 5, definert ved en vinkel a. Slepetauene 11 sikrer da dessuten stabiliteten av ledningens likevekt i vertikal-retning. Hvis således vinkelen a varierer (fveks. på grunn av en hindring i den tverrkraft F som tverrstrømmen utøver på ledningen), vil den resulterende vertikalforskyvning av ledningen ytre seg i en endring av slepetauenes frie lengde og dermed i en vertikal-

kraft F z, som søker å bringe ledningen tilbake til dens opprinnelige stilling.

Når ledningen T er kommet definitivt på plass, har man ikke lenger bruk for fordelingskabelen 5. Den kan i lengden og uten ulempe avbrytes av slepetauenes bevegelser, hvis der forekommer retningsskiftninger i tverrstrømmene. Som vist på fig. 11 kan slike avbrudd til og med være gunstige" hvis de inntrer~å-punkter-

a, b, c over senkninger i havbunnen. -De vil da ved at kabelen faller ned på bunnen, forårsake en tilleggsforankring av ledningen og avlastning av de vertikale krefter som hengerne utøver på denne.

Fig. 13-24 anskueliggjør bremseanordninger som sleper på bunnen av vannet 7 og er bestemt til særlig å benyttes i tilfeller hvoi utlegningen av ledningen T skal skje i soner hvor der forekommer

betydelige tverrstrømmer.

En første utførelsesform for slike bremseorganer ses på

fig. 13-15, hvor de har form av sperreankre 12 som er festet med passende mellomrom til fordelingskabelen 5 og er svingbare om denne, og som hvert i sin øvre del omfatter en normalt vertikal stiv stang 13 som er forbundet med ledningen T via en henger 6.

I en sone uten tverrstrøm holder sperreankeret 12 seg oppreist (som vist på fig. 14) takket være den oppadvirkende kraft fra ledningen T, forsterket ved vektstangvirkningen av stangen 13,

og glir på bunnen med en endeflate 12a med liten friksjonskoeffisient mot bunnen. I denne situasjon, byr sperreankeret således ved friksjon mot bunnen bare en relativt liten motstand mot fremføringen av kabelen 5 i dens lengderetning.

Når det opptrer en betydelig tverrsgående strøm, utøver

denne på ledningen en kraft som via hengeren 6 og stangen 13 bringer sperreankeret til å svinge om kabelen 5 mot siden (jfr. fig. 15). Ankeret vil dermed forankre seg på bunnen med en sideflate 12b

eller 12c, hvis friksjonskoeffisient mot bunnen er meget større enn underflatens. I denne situasjon gir sperreankeret således en meget stor motstand mot avbøyning av kabelen 5 (og dermed av ledningen) i tverretningen. Hvis vippingen inntrer under utlegningen av ledningen, bidrar trekket i kabelen 5 til deretter å frigjøre sperreankrene på ny.

Som vist på fig. 15 er hver sideflate av sperreankeret forsynt med utspring 14 som virker som ankerspisser. Lignende spisser 15 kan også utformes på ankerets overside 12d.

Fig. 16 og 17 anskueliggjør en utførelsesvariant hvor sperreankeret 12 istedenfor i oppreist stilling å ha relativt liten standflate, får anlegg mot bunnen 7 med en bred såle 16.

Denne utførelse er å foretrekke i tilfellet av en meget løs bunn

for å unngå at sperreankeret i oppreist stilling trenger for dypt ned i bunnen. En slik såle forbedrer forøvrig også sperre-ankerets forankring i veltet stilling, som vist på fig. 17.

Fig. 18-20 viser en annen utførelsesvariant,hvor sperreankeret 12 uten stiv toppstang 13 er montert vippende om fordelingskabelen_.5.,- slik at-dens-.tyngdepunkt_G_ligger_ lavere..enn kabelen..

Oversiden 12d av dette anker har en konkav utformning begrenset av to langsgående skjærekanter 17, hvorav den ene eller

den annen kommer i kontakt med bunnen ' hvis ankeret velter. Som vist

på fig. 18 kan disse kanter være utført girlanderformet med takker 17x, der tjener som ankerspisser. På samme figur ses ennvidere at ankeret har en tilspisset forende 12e som letter fremføring av det i lengderetningen. På fig. 18 og 19 ses sperreankeret i oppreist stilling i fravær av tverrstrømmer. Fig. 20 og 21 viser sperreankeret henholdsvis under og ved slutten av en vippebevegelse forårsaket av en begynnende avbøyning av fordelingskabelen 5.

De bremseorganer som er anskueliggjort på fig. 13-21, er særlig effektive i forholdsvis løs bunn. Når det gjelder hårdere bunn> er det å foretrekke å anvende bremseorganer av annen type, som vist på fig. 22-24.

På fig. 22 betegner 20 en vogn som omfatter et chassis 21

som fordelingskabelen 5 går igjennom og fastholdes til for og bak med klemorganer 22. Chassiset 21 kan også forbindes med ledningen T

via en henger 6. I chassiset er der dreibart lagret horisontale aksler 24 som strekker seg i rett vinkel til kabelen og bærer ruller 23 som hviler på bunnen av vannet. Vognene 20 har fast orientering i forhold til kabelen 5 og kan dermed bare rulle i dennes lengderetning, dvs. under fremtrekksoperasjonene. I tilfellet av tverrstrømmer vil disse virke parallelt med akslene 24, så rullene 23 vil gni mot bunnen og butte mot den med sine flatsider.

I eksempelet på fig. 22 og 23 har rulleelementene 23 form

av trinser, ruller eller sfæriske elementer som er utført av armert betong, og som på omkretsen har takker 23a av hårdt stål, egnet til å bevirke smuldring av grunn bestående av løst fjell (skiferflak, bløt kalksten) som man ofte støter på i havbunnen. Disse takker begunstiger forøvrig forankringen av vognene 20 i tilfellet av tverravbøyning.

I eksemplet på fig. 24 har rulleelementene 23 f orm av relativt tynne skiver eller hjul, hvis sideflater danner anslag i tilfellet av tverravbøyning.

Når utlegningen ved fremtrekning er avsluttet, altså når forenden av ledningen er ankommet til bestemmelsesstedet, kan man, alt etter hva som ønskes, oppheve eller unnlate å oppheve ledningens positive—flyteevne^

Hvis ledningens opprinnelige flyteevne var forholdsvis

liten, kan denne opphevelse skje automatisk rett og slett ved at ledningen tas i drift, spesielt hvis den er bestemt for transport

av flytende hydrokarbon. I andre tilfeller vil man kunne oppheve ledningens positive flyteevne ved å tynge flottørene eller fylle dem med vann. Denne operasjon er særlig bekvem i tilfellet av en ledning som den der er vist på fig. 2, og som er utrustet med en sammenhengende flottør som opprinnelig er fylt med et fluidum som har annen spesifikk vekt og på detønskede tidspunkt kan erstattes med vann.

Ved valget av den definitive ledningsstruktur bør der tas hensyn til slike faktorer som havdyp, art og profil av havbunnen, jordskjelvfare, forekomst av tverrstrømmer og eventuell ulempe for undervannsnavigasjon. I visse tilfeller, og fremfor ålt på relativt små dyp, vil det være å foretrekke å la ledningen hvile fast på bunnen i ferdig utlagt stilling. Denne løsning har på en gang fordelen av å lette forankring av ledningen mot tverrstrømmer og å eliminere faren for kollisjon med undervannsfartøyer.

For større dyp vil man derimot kunne ta sikte på å unngå enhver fare for sønderpresning av ledningen fra det omgivende vann ved til stadighet å holde ledningen svevende i en tilstrekkelig vanndybde til at den går klar av banene for moderne undervannsbåter. En slik utførelse vil f.eks. være som vist på fig. 6 eller 13.

I denne henseende vil det ses at fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gjør det lettvint å oppnå en slik utførelse, i og med at der ikke er noe i veien for under utlegningen av ledningen å benytte hengere 6 av meget stor lengde fra fordelingskabelen 5 nær bunnen.

I definitiv stilling av ledningen forblir de awikshindrende sperreankre 12 som er vist på fig. 13, effektive selv gjennom meget lang tid, altså selv: om fordelingskabelen 5 har vært ødelagt ved korrosjon. For disse ankerblokker er fastgjort ikke alene til kabelen 5 (noe som er viktig under utlegningen av ledningen), men også til hengerne 6, og for disse kan man velge et plastmateriale som praktisk talt ikke lar seg forandre.

Det sier seg selv at de beskrevne utførelsesformer bare utgjør eksempler, og at det vil være mulig å endre dem,^særlig ved - erstatning med en ekvivalent teknikk, uten derfor å overskride oppfinnelsens ramme.

Claims (13)

1. Fremgangsmåte til utlegning av en neddykket ledning, f.eks. en undersjøisk ledning, hvor man trekker ut i sjøen fra bredden en ledningsdel av suksessivt tiltagende lengde sammensatt av seksjoner som opprinnelig lagres på land og som etter .tur skjøtes av den allerede neddykkede ledningsdel ved dens bakre ende, mens denne ende befinner seg på bredden, karakterisert ved at man fordeler den samlede trekkraft som behøves for fremføring av ledningsdelen som skal trekkes -ut ved hjelp av en trekkfordelende kabel som strekker seg over hele lengden av denne ledningsdel, og er forankret til denne i en flerhet og punktlig fordelt over ledningsdelens lengde.

2. Anordning til utførelse av en fremgangsmåte som angitt i krav 1, anvendelig for* utlegning av en ledning som selv eller takket være flytemidler har positiv resulterende oppdrift, karakterisert ved at den omfatter en strekkfordelende kabel som strekker seg under ledningsdelen som skal trekkes frem over hele dennes lengde og en flerhet av hengere som er plasert i innbyrdes avstand langs ledningsdelen og via hvilken denne ledningsdel og trykkabelen er forbundet seg imellom, og at det samlede system bestående av ledningsdel, fordelingskabel og hengere i seg selv eller ved tilføyelse av tyngemidler har en litt negativ flyteevne.

3. Innretning som angitt i krav 2, karakterisert ved at de nevnte tyngemidler omfatter en flerhet av slepetau, f.eks. tyngede kjeder, anbragt stedvis langs ledningen og er festet til denne eller til hengerne eller delvis forent med de sistnevnte, og som hvert delvis sleper på bunnen av vannet.

4. Anordning som angitt i krav 2 eller 3, karakterisert ve& at tyngemidlene omfatter tyngéelementer stedvis festet til fordelingskabelen.

5. Anordning som angitt i krav 2, 3 eller 4, karakterisert ved at bremseorganer som sleper på bunnen av vannet er festet stedvis til fordelingskabelen og innrettet til ved frik-s j oh_mot_lDunnen7—og byrden—forholds vis -li ten mots tand -mo t-frem-føringen av kabelen ved trekk i dens lengderetning og en meget større motstand mot avbøyning av kabelen og dermed av ledningen i tverretningen.

6. Anordning som angitt i krav 5, karakterisert ved at bremseorganene også er forbundet med ledningen via hengere for fordelingskabelen.

7. Anordning som angitt i krav 5, karakterisert ved at bremseorganene omfatter sperreankere som hvert med en underflate glir på bunnen under, fremføringen av fordelingskabelen i lengderetningen, men vipper om kabelen i tilfellet av sideavbøyning av denne, slik at de kommer i kontakt med bunnen med en sideflate hvis friksjonskoeffisient mot bunnen er meget høyere enn underflatens .

8. Anordning som angitt i krav 7, karakterisert ved at hver sideflate av sperreankeret er forsynt med utspring som danner forankringsspisser mot bunnen.

9. Anordning som angitt i krav 7 eller 8, karakterisert ved at.i det minste noen av sperreankrene har en konkav overside begrenset av to langsgående skjærekanter, hvorav den ene eller den annen kommer i kontakt med bunnen ved vipping av vedkommende sperreanker.

10. Anordning som angitt i krav 8 eller 9, karakterisert ved at de langsgående kanter på oversiden av et sperreanker har et girlanderformet forløp med spisser som graver seg ned i bunnen i tilfellet av velting av sperreankeret.

11. Anordning som angitt i et av kravene 7-10, karakterisert ved at i det minste noen av sperreankrene i sin øvre del har en stiv, normalt vertikal stang forbundet med ledningen via en henger..

12. Anordning som angitt i krav 5 eller 6, karakterisert ved at bremseorganene omfatter vogner utstyrt med rulleelementer som hviler på bunnen av vannet, og hver vogn er festet til fordelingskabelen med slik orientering at den bare kan rulle i dens lengderetning.

13. Anordning som angitt i krav 12, karakterisert ved at rulleelementene har form "av hjul , ruller eller trinser som på omkretsen har en flerhet av spisser av hårdt stål.