NO760791L - - Google Patents

Abstract

Tannbindemidler•

Description

Tannreparasjonsarbeider omfatter generelt en metallkjerne eller -ramme hvortil porselen er bundet på de synlige overflater av estetiske grunner. I mange år har gull vært hovedmetallet for fremstilling av slike metallkjerner eller -rammeverk. På grunn av prisen på gull har det imidlertid vært foretatt flere forsøk på å komme frem til legeringer av ikke-edle metaller som kunne anvendes i stedenfor gull. Slike sammensetninger er illustrert f.eks. i US-patenter nr. 1.736.053, 2.089.587, 2.156.757, 2.134.423, 2.162.252, 2.631.095, 3.121.629, 3.464.817, 3.544.315, 3.685.115, 3.716.418, 3.761.728 og 3.834.024, og i literaturen slik som Skinner og Phillips "The Science of Dental Materials", side 582, 6. utgave, W.B. Saunders Company, Philadelphia og London, 1967, og Morrey og Nelson "Dental Science Handbook", side 168, Americal Dental Association and National Institute of Dental Research, U.S. Government Printing Office, Washington, D.C. 1970. Egnede legeringer utgjøres av nikkel- og koboltlegeringer som er kommersielt tilgjengelige under forskjellige betegnelser. De er i alminnelighet nikkel- eller kobolt-baserte legeringer, spesielt nikkel-krom-legeringer.

Når slike legeringer av ikke-edle metaller skal anvendes som et rammeverk eller kjerne som skal belegges med porselen, blir vanligvis porselenet brent direkte på metalloverflaten og fastholdes til denne ved hjelp av mekanisk binding.

Por dannelse av en mekanisk binding er det nødvendig å foreta

en overflate-oppruing av metallet. En passende oppruing for mekanisk binding er meget vanskelig. En mekanisk binding er dessuten ikke alltid tilstrekkelig når det gjelder å tåle belastningene som forkommer ved daglig bruk og en hel eller

delvis adskillelse av porselenet fra metall-rammeverket forekommer ofte. Det er ønskelig å tilveiebringe en binding som motsetter seg en slik adskillelse.

Foreliggende oppfinnelse er rettet mot bindemidler og mer spesielt angår den sammensetninger og fremgangsmåter for binding av tannporselen til et rammeverk omfattende en legering av ikke-edle metaller. Når tannporselenet bindes til metall-rammeverket under anvendelse av bindemidlene ifølge oppfinnel-"sen, dannes en sterk binding som motstår adskillelse av porselenet under langt større påkjenninger og belastninger enn det som er mulig i fravær av bindemidlet.

Bindemiddel-sammensetningen ifølge oppfinnelsen omfatter: (1) en metall-porselenbindihgsdannende komponent som kan være bor eller en blanding av bor og aluminium sammen med (2) en bærer som er et stoff som kan gi en reduserende atmosfære under påbrenningen eller -bakingen av bindemidlet. Skjønt det bindingsdannende middel kan anvendes i en inert bærer som ikke har noen annen funksjon enn som bærer, og en reduserende eller inert atmosfære under påbakingen eller påbrenningen av bindemidlet, tilveiebragt av separat tilførte ikke-oksyderende gasser, er det foretrukket at den reduserende atmosfære tilføres av bærerkomponenten. Den benyttede betegnelse "bindemiddelsammensetning" refererer til både den bindingsdannende komponent og bæreren. Betegnelsen "bindingsdannende komponent" eller "bindingsdannende middel" angår bor-aluminium eller bor. Betegnelsen "kjerne", "rammeverk", "substrat" og "basis" benyttet i forbindelse med betegnelsen "metall", er ment å ha samme betydning og refererer seg til den tannstruktur som skal dekkes eller forsynes med porselen. Den bindingsdannende komponent ifølgeoppfinnelsen er bor eller en blanding av bor og aluminium. Når bor blandes med aluminium, kan aluminium enten være en mindre eller en større komponent. Den bindingsdannende komponent kan således inneholde så meget som ca. 6 deler aluminium til 1 del bor.

I en foretrukket utførelse av oppfinnelsen er det bindingsdannende middel en blanding av bor og aluminium. I en slik blanding er forholdet mellom bor og aluminium fortrinnsvis i området fra ca. 3:1 til ca. 1:6. Bor er fortrinnsvis i form av et amorft pulver. ' Skjønt krystallinsk bor kan anvendes, er det ønskelig at bormaterialet er tilgjengelig i en finere partikkelstørrelse enn det som forefinnes i krystallinsk bor for at det skal oppnås en mer stabil suspensjon som igjen gir et jevnere belegg når det påføres på metalloverflaten. Amorft borpulver med midlere partikkelstørrelse på 2 - 4 mikron er mest egnet. Aluminiumet er fortrinnsvis i form av et pulver med en partikkelstørrelse under det som holdes tilbake av en 400 mesh sikt.

Den bindingsdannende komponent kan eventuelt være bor alene. Når dette er tilfelle, er bor fortrinnsvis også i form av et amorft pulver med midlere partikkelstørrelse som angitt ovenfor.

Bæreren i den nye bindemiddelsammensetning ifølge oppfinnelsen er karbonholdige stoffer. Det karbonholdige stoff kan være en organisk forbindelse eller det kan være en karbon-vann-blanding. Egnede organiske forbindelser er de som ikke reagerer med elementært aluminium eller bor og omfatter petroleumgele, lakk, flytende hydrokarboner, silikonolje, silan, osv.

Den nøyaktige beskaffenhet for bæreren kan variere avhengig av

om bindemiddelkomponenten skal påføres ved påstrykning eller sprøyting eller ved en annen metode. Den foretrukne metode er påføring av bindemidlet ved påstrykning eller pensling, og de foretrukne sammensetninger omfatter et halvfast materiale som bærerkomponent. I de foretrukne bindemiddelsammensetninger ifølge oppfinnelsen er således bindemidlet dispergert i petro-latum eller petroleumgele. En sammensetning omfattende bor og aluminium eller bor i petroleumgele er en stabil, ensartet sammensetning som kan benyttes med letthet av en tanntekniker.

I slike bindemiddelsammensetninger kan bor-aluminium eller bor utgjøre fra ca. 15 - ca. 70 vekt-% av den endelige sammensetning. Man oppnår i alminnelighet ingen særlig fordel med en sammensetning med et meget høyt innhold av bindemiddel,

og foretrukne sammensetninger inneholder fra ca. 20 - ca. 50 % bor eller bor-aluminiumblanding. Sammensetninger inneholdende mindre mengder enn dette har tendens til å gi ujevne belegg; sammensetninger inneholdende mer enn ca. 70 % har tendens til å bli tørre.

Bindemiddelsammensetningen kan fremstilles ved intim sammenblanding av den bindingsdannende komponent og bæreren på en hvilken som helst egnet måte. Når bærerkomponenten er en væske eller et halvfast stoff, kan den bindingsdannende komponent og bæreren ganske enkelt sammenblandes for oppnåelse av den ønskede bindemiddelsammensetning.

Når bæreren som tilveiebringer den reduserende atmosfære er grafitt eller et fast organisk materiale, kan en tørr blanding av den bindende komponent og grafitt eller pulverisert organisk forbindelse dispergeres i en bærer slik som vann. Forholdet mellom bindemiddelkomponent og grafitt eller annen karbonholdig forbindelse kan være fra ca. 30 : 70 til ca. 70:30. En 50:50-blanding kan benyttes. En pulverformig blanding av bindemiddelkomponenter og grafitt eller annet fast stoff er dispergerbar i en tilstrekkelig mengde av en flytende bærer slik at det oppnås en sammensetning som har egenskaper egnet for påføring på metall. I alminnelighet er det passende med ca. 1 vektdel av den faste blanding til 1 vektdel væske. Vann er foretrukket som væskeformig bærer. Organiske oppløsningsmidler kan anvendes, men dette gir ingen betydelig nyttevirkning.

Foreliggende oppfinnelse angår også en metode for oppnåelse av en fast binding mellom tannporselen og en metallkjerne eller -rammeverk ved anvendelse av bindemiddelsammensetningen ifølge oppfinnelsen.

En foretrukket utførelse omfatter bruken av den ovenfor beskrevne bindemiddelsammensetning i sammenblanding med en bærerkomponent som gir en reduserende atmosfære ved bakings-eller brennings-temperaturene for bindemidlet, som omtalt i det nedenstående. Oppfinnelsen omfatter imidlertid anvendelsen av andre midler for tilveiebringelse av en reduserende eller en ikke-oksyderende inert atmosfære.

Ifølge foreliggende fremgangsmåte for binding av tann-porselen til en metallkjerne eller substrat, blir bindemiddel-sammensetningen påført jevnt på den aktuelle overflate av metallstrukturen, fremstilt under anvendelse av konvensjonelle teknikker slik som 'Lost Wax Technique" og hvilken struktur på forhånd er grundig renset, f.eks. med fortynnet syre og/eller sandpapir, og den belagte struktur bakes i luft ved en temperatur på ca. 649 - 1066°C i en tannporselens-ovn. Den belagte og brente metallstruktur blir deretter fjernet, får avkjøles og renses deretter ved avbørsting av løst materiale og ultralyd vasking med varmt vann og deretter tørket. Porselenet blir deretter påført og den resulterende porselenbelagte metallkjerne eller -rammeverk brennes på konvensjonell måte.

Ved utførelse av det første av de foregående trinn blir bindemiddelsammensetningen påført på en hvilken som helst egnet måte. I alminnelighet er det hensiktsmessig å foreta påstrykning med en pensel enten bindemiddelkomponenten er dispergert i et halvfast stoff slik som petroleumgele eller i en væske slik som vann eller et organisk oppløsningsmiddel. Når bæreren er et halvfast stoff, oppnås også tilfredsstillende resultater ved belegging med en spatel. Skjønt andre metoder, slik som påsprøyt ing, kan anvendes på grunn av de små og krong-lete områder det i alminnelighet er tale om, er påstrykning den foretrukne beleggmetode. Tykkelsen av det påførte belegg er ikke kritisk. Gode resultater oppnås med belegg som kvalitativt kan betegnes som tykt, tynt eller middels. Det er kritisk og vesentlig at alle overflater er jevnt dekket med et belegg av bindemiddelsammensetningen.

Ved utførelse av baketrinnet kan den eksakte temperatur og tiden for oppvarmingen varieres. I en egnet metode anbringes den belagte metallkjerne i en ovn som er forvarmet til 649°C og oppvarmes i luft til en maksimal temperatur i området på fra ca. 982°C til ca. 1066°C ved en oppvarmingshastighet på ca. 50 - 55,6°C pr. minutt. Den maksimale temperatur er fortrinnsvis i området fra ca. 1004 - ca. 1038°C. Den totale oppvarmingstid når oppvarmingen utføres på denne måte er omkring 15 minutter. Oppvarming kan alternativt utføres ved en lavere temperatur i et lengre tidsrom. Valget av den eksakte maksimale temperatur er valgfri og kan bestemmes på bakgrunn av om det anvendes et loddemetall ved fremstillingen av tannreparasjonen.

Når baketrinnet skal utføres i en ikke-oksyderende (reduserende eller inert) atmosfære som skal tilveiebringes av en kilde annen enn bærekomponenten, fylles ovnen med en reduserende eller inert gass slik som hydrogen, nitrogen, metan, karbonmonoksyd, argon osv. under oppvarming. Den belagte metallkjerne oppvarmes som angitt ovenfor.

Den grundige rensing av overflaten av det belagte metall etter påbaking av bindemidlet er også kritisk og vesentlig for oppnåelse av en god festing av porselen til metallet. Når rensetrinnet sløyfes eller utføres på en utilstrekkelig måte, forekommer sprekker i porselenet. Rensing med en børste og deretter ultralydrensing med varmt vann synes å gi de beste resultater skjønt andre metoder som fjerner ikke-vedhengende materialer kan anvendes.

Porselenet påføres på den bindemiddel-belagte metall-overflate på en hvilken som helst egnet måte som normalt anvendes for å belegge metallflater i fravær av et bindemiddel. Foretrukne metoder er påpensling med en pensel eller børste

eller belegging med en spatel. Etter påføring av porselenet blir porselenet brent ved temperaturer passende for det spesielt benyttede porselen og metall. Påføringen kan således utføres i et hvilket som helst egnet område med grenser fra ca. 871 - ca. 1093°C, hvoretter ytterligere belegg av porselen kan påføres og brennes på konvensjonell måte for å ferdiggjøre tannreparasjonen hvori en binding er dannet mellom metallet og porselenet som er motstandsdyktig overfor adskillelse under innvirkning av meka-niske påkjenninger.

Bindemiddelsammensetningene ifølge foreliggende oppfinnelse er beregnet for bruk med metallegeringer og porse-lenmaterialer som er egnet for bruk sammen i fravær av et bindemiddel .

Metallegeringer for hvilke bindemiddelsammensetningene ifølge oppfinnelsen er mest egnet, er nikkel- og kobolt-baserte legeringer, spesielt nikkel-kromlegeringer. Representative legeringer er beskrevet i de ovennevnte patenter og literatur angående ikke-edle metallegeringer. Andre legeringer med hvilke bindemiddelsammensetningen kan anvendes er tilgjengelige under forskjellige varebetegnelser. Ytterligere andre legeringer med hvilke bindemiddelsammensetningene er anvendbare, er omtalt i US-patent nr (søknad nr. 546.642).

Porselenet som skal bindes til tannlegeringen kan være et hvilket som helst porselen som passer for anvendelse med den valgte legering. Med betegnelsen "porselen" menes tann-porselen som kjent innen teknikken, og omfatter tann-"glasstyper". De inneholder i alminnelighet silisiumoksyd, aluminiumoksyd, kaliumoksyd, natriumoksyd og mindre mengder av andre oksyder. Porselenbelegget som først påføres på metallet er normalt et opakt porselen. Et opakt porselen reduserer tendensen til at metallet kan sees gjennom det sluttlige belegg. Opake porselen-typer er kommersielt tilgjengelige og omfatter enten zirkonium-oksyd, tinnoksyd, seriumoksyd, titanoksyd eller zirkoniumsilikat som opakgjørende middel. Det opake porselensmateriale belegges normalt med et relativt tykt lag eller flere lag av "body"-porselen vanligvis fulgt av et sluttlag eller belegg ved kanten av "incisal"-porselen. "Body"-porselen er tilgjengelig kommersielt som gigival-porselen eller "body"-porselen (også

kalt dentin) og kan inneholde en liten mengde opakgjørende middel, og incisal-porselen er vanligvis av lignende sammensetning som "body"-porselen uten opakgjørende middel. I alle belegg etter det første belegg bindes porselen til porselen. I det første belegg bindes porselen til metall og problemene som må løses med bindemiddelsammensetningen ifølge oppfinnelsen, er forholdet mellom porselen og metall. Det er således kun det at porselen skal bindes til metall som har interesse for utførelsen av foreliggende oppfinnelse. Siden man ved den nuværende praksis med porselenet som skal bindes til metall mener opakt porselen, er de porselenstyper som skal bindes ved hjelp av bindemiddel-sammensetningen vanligvis opake porselener skjønt de ikke er begrenset til slike.

Porselener som med fordel bindes i alminnelighet er feltspat-porselener. Typiske porselensammensetninger finnes i standard håndbøker, "slik som Skinner og Phillips "The Science of Dental Materials", side 518, W.B. Saunders Company, Philadelphia og London 1967, sammensetningene for flere kommersielle porselener er oppført på side 60 i Jean-Marc Meyer, "Contributions å l'Etude de la Liaison Ceramo-metallique des Porcelaines cuites sur Alliages en Prosthese Dentair", Thesis, University of Geneva, 1971. Egnede porselener omfatter de som har sammensetninger som beskrevet i US-patent 3-052.982 med følgende oksyd-innhold: 61 - 67,8 % Si02, 11,7 - 17,1 % M2°3'0, 1~2, 6 %

CaO, 0,1 - 1,8 % MgO, 2,37 - 9,6 % Na20 og 6,7 - 19,3 % K20.

Den foregående sammensetning kan modifiseres ved tilsetning av litiumoksyd i mengder på opptil 5 % og/eller opakgjørende middel fra ca. 0,05 til ca. 25 % og de andre oksydene reduseres eller modifiseres. Egnede opake porselener kan ha oksydene i følgende omtrentlige områder: Si0247 til 63 %, A12°310 til 14 %, CaO

0,6 til 1,3 %, K20 8,5 til 11 %, Na20 1,5 til 5 %, MgO 0,4 til

0,8 % og Sn029 til 25 %. Foreliggende oppfinnelse er ikke rettet mot den kjemiske sammensetning av porselenet, og således kan et hvilket som helst kommersielt tilgjengelig tannporselens-materiale eller porselensammensetninger fremstilt av fagmannen anvendes. Noen av de kommersielt tilgjengelige porselener omfatter "Ceramco" opakt porselen, "Ceramco" gingival-porselen, "Biobond" opakt porselen, "Biobond" "body"-porselen, "Vita" porselen, osv.

Valget av porselen med hensyn til eksakt sammensetning avhenger mer av metallegeringssubstratet som skal belegges med porselenet enn av foreliggende bindemiddel. For at bindemidlet skal ha de fordelaktige egenskaper som tilveiebringes ifølge oppfinnelsen forventes det at valget av porselenet er riktig for den benyttede metallegeringskjerne eller -substrat. Varme-utvidelsesegenskapene til porselen bør således være forenlige eller stå i forhold til slike egenskaper hos legeringen. En relevant enkelt utvidelseskoeffisient kan ikke oppnås for porselen slik,tilfellet er for metall over det brede temperaturområde på ca. 25 - 600°C, og koeffisienter for utvidelsesverdier gjelder bare for et smalt temperaturområde. Etter forutgående bestemmelse av utvidelseskoeffisientene anvendes derfor ofte empiriske metoder for valg av porselen som skal benyttes med den spesielle legering. Utvalgsmetoden for porselen som skal brukes med en spesiell legering utgjør ingen del av oppfinnelsen, men når et rimelig "matched" porselen og metallegering skal bindes sammen, fremmer bruken av foreliggende bindemiddel i stor grad bihdingsegenskapene. Endog porselen-til-metall-bindinger som på bakgrunn av tidligere standard ville anses for å være gode, synes således temmelig utilstrekkelige sett i lys av foreliggende oppfinnelse.

Den meget overlegne styrke til bindingen som tilveiebringes ved hjelp av bindingsmiddel-sammensetningen ifølge oppfinnelsen kan demonstreres kvalitativt og kvantitativt. Når således kroner eller testskiver belagt med porselen fremstilt under anvendelse av et bindemiddel ifølge oppfinnelsen slås på med hammer, oppstår i alt vesentlig ingen adskillelse ved grenseflaten mellom porselen og metall, mens dersom man gjør det samme med de som er preparert uten bruk av bindemiddel skilles porselenet helt fra metallet.

Styrken til bindingen ved grenseflaten kan videre illustreres ved å skjære eller sage i porselensflaten slik at man får en spalte, og deretter anbringe et knivblad eller lignende i spalten og foreta vridning. Kronene eller skivene fremstilt uten bruk av bindemidlet oppdeles fullstendig eller i det vesentlige fullstendig ved porselen-metall-grenseflaten ved innvirkning av denne vridningsbevegelse, mens kroner fremstilt ved bruk av bindemidlet ifølge oppfinnelsen ikke påvirkes og man får ingen adskillelse. Således, selv når uvanlige påkjenninger foreligger, forblir porselen-til-metallbindingen intakt og sprekker oppstår i stedet i selve porselenstrukturen.

Bindingsstyrken kan også demonstreres kvantitativt.

De aktuelle verdier kan imidlertid variere avhengig av den spesielle legerings- og porselenkombinasjon, på metoden for bestemmelse av bindingsstyrken, eller på behandlingen av metalloverflaten før sammenbinding. Når bindingsstyrken måles som ehkraft som skal til for å skille en metallstav fra en porselens-skive som er bundet periferielt rundt en slik stav, finner man således at de kvantitative verdier er høyere enn når bindingsstyrken måles som en kraft som skal til for å skille porselen-bindinger mellom endeflatene på to staver. Bindingsstyrke-verdien er også overlegen når porselen er påført på en sandblåst overflate sammenlignet med en polert overflate eller endog til en ubehandlet overflate. Hva enn de kvantitative verdier måtte være, er det imidlertid funnet at for en hvilken som helst spesiell kombinasjon av legering og porselen, er bindingsstyrken i hvert tilfelle overlegen når bindemiddel-sammensetningene ifølge foreliggende oppfinnelse anvendes. De gode resultater som oppnås med bindemiddelsammensetningen ifølge oppfinnelsen synes å være forbundet med evnen til å tilveiebringe en bindingsdannende komponent i elementær og oksydert form ved det riktige tidspunkt ved grenseflateområdet. Tilveiebringelsen av en reduserende atmosfære sikrer tilstedeværelsen til å begynne med av den bindingsdannende komponent i elementær form. Ved fortsatt oppvarming antas det at man får omdannelse av en ønsket del av bindingskomponenten til oksydert form, og denne form kan deretter reagere med porselenet under innbrenningstrinnet. Når oppvarmingen foretas over en lengre periode eller overskrider ca. 1066°C, finner man imidlertid at bindingsevnen er nedsatt når porselenet ved et senere trinn påføres og brennes. Oppfinnelsen, er imidlertid ikke begrenset til noen spesiell teori. Uansett hvilken forklaring som kan fremsettes med hensyn til hva som hender ved grenseflaten, oppnås en overlegen binding under anvendelse av bindemiddelsammensetningen ifølge oppfinnelsen .

Følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen.

Eksempel I

En bindemiddelsammensetning inneholdende 20 vekt-% amorft bor og 80 vekt-% petroleumgele (sammensetning I) fremstilles ved sammenblanding og påføres i et jevnt belegg på,en ren metallkjerne eller -substrat av en legering med ikke-edle metaller. (Sammensetning: 71,3 % Ni, 19,o % Cr, 4,1 % Si, 4,2 % Mo og 1,4 % B). Det belagte metall bakes ved plasering i en ovn som er forvarmet til 649°C og temperaturen heves i en hastighet på 50 - 55,6°C/minutt til 1010°C i luft. Deretter fjernes metallstrukturen fra ovnen og får avkjøles og renses deretter først ved børsting og deretter ved ultralydvasking i vann.

Etter lufttørking ved omgivelsestemperatur, blir opakt porselen ("Ceramco") påført og brent ved oppvarming først fra 649°C til 927°C i vakuum (ca. 63,5 cm Hg) fulgt av ytterligere oppvarming til 1010°C i luft i en ovn, og får deretter avkjøles til romtemperatur. Deretter utføres en lignende operasjon med gingival ("body")-porselen ("Ceramco") belagt med incisal-porselen med maksimal oppvarming i luft på 982°C.

Etter avkjøling sages porselenet langsetter for dannelse av en spalte med en bredde på ca. 1,6 mm og styrken på bindingen mellom det opake porselen og metallet bestemmes ved å innføre et knivblad i spalten og foreta belastning ved'vridning. Ingen del av porselenet adskilles fra metallstrukturen.

Eksempel II

Bindemidler av sammensetning I (fra eksempel I) og sammensetning II (angitt i det følgende) fremstilles:

Sammensetning II

10 % aluminiumpulver (med en finhet som passerer gjennom en 400 mesh sikt)

20 % amorft borpulver

70 % petroleumgele

Ved separate operasjoner blir bindemidler påstrøket i et bånd med bredde 1,40 - 2,08 mm rundt en 14 gauge-støpt stav av en ikke-edelmetallegering (legeringssammensetning: 71,3 % Ni, 19,1 % Cr, 4,0 % Si, 4,1 % Wo, 1,4 % B) med en lengde på ca. 7,6 cm og i en avstand på ca. 6,35 mm fra stavens ende. Bindemidlet bakes på staven på lignende måte som beskrevet ovenfor.

Under anvendelse av samme porselen og samme metode som beskrevet i eksempel I blir deretter opakt porselen først påført på det bindemiddelbelagte metall og brent, fulgt av gingival-porselen for oppnåelse av porselensskiver med en tykkelse på omkring 1,40 - 2,08 mm og omkring 0,5 cm i diameter anbragt på staven. Gjennomsnittlig bindingsstyrke bestemmes ved hjelp av metoden ifølge Moffa, J. et al, Journal of Prosthetic Dentistry, 30, 424-431, oktober 1973- Ved utførelse av forsøket under-støttes skiver av dentalsten og en strekkbelastning påføres ved en krysshodehastighet på 0,05 cm/min. i et Instron måleinstru-ment. Belastningsverdier beregnes ved å dividere strekkbelast-ningen med den målte porselens-bindingsoverf latest.ørrelse. Resultatene (middel for ti gjentatte forsøk) er følgende:

Eksempel III

Bindemiddelsammensetninger av sammensetning I og sammensetning II, som beskrevet ovenfor, samt sammensetning III (angitt nedenfor) fremstilles.

Sammensetningene påføres på en metallkjerne av en ikke-edelmetallegering med sammensetning som angitt i eksempel II, og det belagte metall bakes på samme måte som angitt i eksempel I. Deretter belegges det belagte metall med porselen under anvendelse av samme porselenstyper og metoder som angitt i eksempel I.

Prøvene viser ved slag med hammer utmerket adhesjon av

porselen til metall.

Eksempel IV

Følgende bindemiddelsammensetning fremstilles:

Sammensetningen påføres på en metallkjerne av en legering i likhet med den som angitt i eksempel II og bakes deretter slik som angitt i eksempel I. Det belagte metall dekkes deretter med porselensmaterialer av den type og på samme måte som angitt i eksempel I.

Ved å prøve å skille porselenet fra metallet med en kniv, fant man at god adhesjon forelå.

Eksempel V

Følgende bindemiddelsammensetning fremstilles:

Sammensetningen påføres på en metallkjerne av ikke-edelmetallegering med sammensetning som angitt i eksempel II, og blir deretter bakt og renset på den måte som er beskrevet i eksempel I. Det belagte metall belegges deretter med porselen av samme type og på samme måte som angitt i eksempel I.

Prøven viser utmerket adhesjon av porselen til metall.

Eksempel VI

Følgende bindemiddelsammensetning fremstilles:

Sammensetningen påføres på en metallkjerne av en ikke-edelmetallegering med sammensetning som angitt i eksempel II, og bakes og renses deretter på den måte som angis i eksempel I.

Det belagte metall belegges deretter med porselen av type og på

den måte som angis i eksempel I.

Den oppnådde prøve viser utmerket adhesjon av porselen til metall.

Eksempel VII

Et bindemiddel av typen sammensetning V påføres på en metallkjerne av en ikke-edelmetallegering (legeringssammensetning: 71,09 % Ni, 19,14 % Cr, 4,32 % Mo, 3,90 % Si og 1,55 % B). Deretter bakes og renses det belagte metall på den måte som er beskrevet i eksempel I og belegges deretter i rekkefølge med opakt porselen og "body"-porselen på samme måte som beskrevet i eksempel I. Sammensetningen for den benyttede opake porselen er: 55 %Si02,11,65 % A1203, 9,6 % K20, 4,75 % Na20, 0,16 % Zr02, 15,0 % Sn02, 0,04 % Rb20, 0,26 % ZnO og 3,54 % B^, C02og HgO. Sammensetningen for benyttet "body"-porselen er: 62,2 % Si02, 13,4 % A1203, 0,98 % CaO, 11,3 %K20, 5,37 % Na20, 0,34 % Zr02, 0,5 % Sn02, 0,06 % Rb20 og 5,85 % B^, C02og H~20.

Prøvene oppnådd i dette eksempel viser god adhesjon av porselen til metall.

Claims (11)

1. Bindemiddelsammensetning egnet for binding av tann-porselen til en metallkjerne av en ikke-edelmetall-legering i en tannreparasjon, karakterisert ved (a) en bindingsdannende komponent valgt fra gruppen bestående av (i) en blanding av bor og aluminium og (ii) bor, og (b) en bærerkomponent omfattende et karbonholdig stoff som kan gi en reduserende atmosfære ved temperaturer i området fra ca. 649°C til ca. 1066°C.

2. Sammensetning ifølge krav 1, karakterisert ved at den bindingsdannende komponent er en blanding av aluminium og bor.

3. Sammensetning ifølge krav 1, karakterisert ved at den bindingsdannende komponent er bor.

4. Sammensetning ifølge krav 1, karakterisert ved at bæreren er en organisk forbindelse.

5- Sammensetning ifølge krav 4, karakterisert ved at bæreren er petroleumgele.

6. Bindemiddelsammensetning for binding av tannporselen til en ikke-edelmetallegering, karakferisert ved at den omfatter en blanding av bor og aluminium i mengder på fra ca. 20 % til 50 % i petroleumsgele som bærer.

7- Sammensetning ifølge krav 6, karakterisert v.e d at forholdet mellom bor og aluminium er fra ca. 3:1 til ca. 1:6.

8. Borholdig bindemiddelsammensetning, karakterisert ved at den inneholder opp til 6 deler aluminium pr. en del bor i en bærer omfattende et karbonholdig stoff som kan gi en reduserende atmosfære ved temperaturer i området på fra ca. 649°C til ca. 1066°C.

9- Fremgangsmåte til binding av tannporselen til et metallrammeverk i en tannreparasjon, karakterisert ved at man

1) på et renset metallrammeverk påfører et vesentlig jevnt belegg av en bindemiddelsammensetning omfattende (a) en bindingsdannende komponent valgt fra gruppen bestående av (i) en blanding av bor og aluminium og (ii) bor, og (b) en bærerkomponent omfattende et karbonholdig stoff som kan gi en reduserende atmosfære ved temperaturer i området på fra ca. 649°C til ca. 1066°C,

2) baker det belagte metallrammeverk ved hurtig oppvarming fra en temperatur på ca. 649°C til en maksimaltémperatur i området fra ca. 982 - ca. 1038°C,

3) renser de belagte og bakte overflater, og

4) påfører porselen på den rensede overflate og foretar brenning.

10. Fremgangsmåte til binding av tannporselen til et metallrammeverk i en tannreparasjon, karakterisert ved at man

1) på et renset metallrammeverk påfører et vesentlig jevnt belegg av en bindmiddelsammensetning omfattende bor og aluminium dispergert i petroleumgele,

2) baker det belagte metallrammeverk ved hurtig oppvarming fra en temperatur på ca. 649°C til en maksimal temperatur i området på ca. 1004°C til ca. 1038°C,

3) fjerner det behandlede materiale fra oppvarmingskilden og hensetter det for avkjøling,

4) renser de belagte og bakte overflater, og

5) påfører porselen på den rensede overflate og foretar brenning.

11. Fremgangsmåte ved utførelse av en tannreparasjon ved belegging og brenning av porselen på et metallrammeverk, karakterisert ved at man før påføringen av porselenet påfører et bindingsdannende middel valgt fra gruppen bestående av (i) en blanding av bor og aluminium og (ii) bor, og oppvarmer i en ikke-oksyderende atmosfære ved temperaturer på fra ca. 649°C til en maksimaltemperatur i området fra ca. 982°C til ca. 1066°C.