NO326956B1 - Radioressurstildeling i et radiokommunikasjonsnett - Google Patents

Description

Teknisk område

Oppfinnelsen angår en fremgangsmåte for tildeling av radioressurser i et radiokommunikasjonsnett til et antall brukere, hvor en bruker tildeles en viss overføringskapasitet. Oppfinnelsen angår videre et radionett så vel som en innretning med anordninger for en tildeling av radioressurser til et antall brukere, hvor en bruker tildeles en viss overføringskapasitet.

Kjent teknikk

I moderne telekommunikasjonsnett er overføringsfrekvenser og overføringstid typisk begrenset. Det er derfor tilgjengeligheten til radioressurser er en av de mest verdifulle faktorer i kommunikasjonssystemer, særlig i radiokommunikasjonsnett.

Mange forskjellige systemer, f.eks. tids-, frekvens- eller kodedelte multiaksess-systemer (henholdsvis TDMA, FDMA, CDMA) er blitt utviklet for å øke de tilgjengelige ressurser for et gitt overføringssystem. Selv om disse overføringssystemer fungerer meget godt, er den effektive tildeling av de tilgjengelige ressurser til forskjellige brukere en utfordring. Målet er å tildele ressurser meget raskt til en bruker som har informasjon å overføre, og umiddelbart fradele ressursene fra brukeren når han ikke har noe å overføre, for å tildele ressursene til en annen bruker som har noe å overføre.

Ved ressurstildeling er det ikke bare viktig hvor mye av den tilgjengelige ressurs, dvs. datahastighet, som tildeles til en bruker, men også hvor raskt den tildeles til brukeren. Radioressurstildeling er særlig vanskelig når en bruker sender informasjon med mellomrom. Ideelt sett må de nødvendige ressurser tildeles til brukeren så snart han spør etter disse, og deretter må ressursene tas bort, igjen uten forsinkelse, når han ikke har noe mer å sende.

Eksisterende radionett forsøker å løse dette problem på forskjellige måter. Noen systemer starter med å tildele flere korte blokker av en gitt ressurs etter hverandre, og øker deretter varigheten av blokkene inntil brukeren tildeles en kontinuerlig ressursmengde. Andre tildeler en viss ressurs til en spesiell bruker i en lang tid direkte fra starten.

I det første tilfelle kan brukeren ikke sende data kontinuerlig fra begynnelsen, men bare under den tid da ressursen er tilgjengelig. Følgelig må han noen ganger vente på tildeling selv om han har data å sende. Dette resulterer i et senket gjennomløp for denne bruker, men da ressursen kan deles med andre brukere, går mindre ressurser til spille. I det andre tilfelle vil brukeren ha en høy gjennomløpshastighet dersom han har data å sende. Dersom han imidlertid bare er i stand til å sende data med mellomrom, går noen av de ressurser som tildeles til brukeren, til spille, fordi han ikke benyttet ressursene hele tiden.

Hver tildelingsmetode har sine fordeler og ulemper. Én metode er best egnet for en første anvendelse, mens en annen metode er best egnet for en annen anvendelse. Problemet er at nettverkstilbyderen ikke vet hvordan den aktuelle tildelingsmetode oppfører seg. Han får ingen tilsvarende tilbakemelding.

EP 0 933 955 Al viser et cellulært radiosystem som bruker CDMA aksess mellom en basestasjon og en mobilstasjon samt basestasjonsutstyr og mobilstasjonsutstyr brukt i et slikt radiosystem.

US 2001/0019954 Al beskriver en metode for å kontrollere overlast i et digitalt mobilkommunikasj onssy stem.

Sammenfatning av oppfinnelsen

Det er derfor et formål med oppfinnelsen å tilveiebringe en fremgangsmåte for tildeling av radioressurser i et radiokommunikasjonsnett til flere brukere, hvor fremgangs-måten tillater en effektiv radioressurstildeling.

Formålet med oppfinnelsen oppnås ved hjelp av den fremgangsmåte som er definert i krav 1.1 et radiokommunikasjonsnett hvor nettets radioressurser tildeles til flere brukere og hvor en bruker tildeles en viss overføringskapasitet, tildeles radioressursene ifølge oppfinnelsen til en bruker avhengig av en utnyttelsesfaktor som bestemmes angående den overføringskapasitet som tildeles til en bruker. Det bestemmes med andre ord hvor mye av overføringskapasiteten som er tildelt til en spesiell bruker, som faktisk benyttes av denne spesielle bruker. Dersom den faktisk benyttede overføringskapasitet er for lav sammenliknet med den tildelte kapasitet, kan algoritmen for radioressurstildeling modifiseres eller justeres for å oppnå en høyere utnyttelsesfaktor.

Utnyttelsesfaktoren er en type mål for mengden av radioressurser som tildeles til, men ikke benyttes av brukeren, med andre ord et mål for den forspilte mengde av radioressurser. Utnyttelsesfaktoren kan for eksempel uttrykkes som et forhold mellom de benyttede og de ubenyttede ressurser, som en absoluttverdi av de ubenyttede ressurser eller som hvilken som helst annen passende verdi.

Ved å bestemme utnyttelsesfaktoren angående den overføringskapasitet som tildeles til en bruker, og ta denne utnyttelsesfaktor i betraktning i radioressurs-tildelingsalgoritmen, muliggjør oppfinnelsen en mer effektiv bruk av de tilgjengelige radioressurser. Dette setter på sin side nettet i stand til å betjene flere abonnenter samtidig.

Det finnes forskjellige muligheter for å bestemme utnyttelsesfaktoren. Den kan for eksempel bestemmes ved å overvåke den absolutte mengde av overførte data eller ved å bestemme eksistensen av en aktiv forbindelse til en annen terminal. Disse muligheter kan imidlertid føre til forvrengte verdier, på grunn av at brukeren har overført en stor mengde data, men kunne ha overført en enda større mengde, eller på grunn av at det eksisterer en aktiv forbindelse, men faktisk ingen data overføres.

I en foretrukket utførelse av oppfinnelsen bestemmes utnyttelsesfaktoren ved å detektere tidsintervaller i hvilke brukeren ikke utnytter eller ikke fullstendig utnytter den overføringskapasitet som er tildelt til ham. Han overfører enten ingen data eller ikke så mye data som den tildelte overføringskapasitet ville tillate. Dette muliggjør en nøyaktig måling av hvor mye av overføringskapasiteten som er tildelt til brukeren, som faktisk benyttes av brukeren til å overføre data.

En fordelaktig måte å bestemme utnyttelsesfaktoren på, er å detektere nettopp de tidsintervaller i hvilke brukeren ikke gjør bruk av den tildelte overføringskapasitet, dvs. i hvilke brukeren ikke overfører eller mottar noen data i det hele tatt.

Deteksjonen av disse tidsintervaller kan utføres på flere gunstige måter. Den første er å overvåke direkte radiokommunikasjonsnettets radiogrensesnitt og detektere de tidsperioder som er uten noe datagjennomløp. I kommunikasjonssystemer med flere kommunikasjonskanaler trenger bare de kanaler som er tildelt til den spesielle bruker, å overvåkes.

Denne metode har den fordel at utstyret for å detektere tidsintervallene, dvs. en radiomottaker, kan plasseres hvor som helst mellom senderen og mottakeren, hvor signalet fra senderen kan mottas. Den tillater dessuten at man kan ta hensyn til egenskaper ved luftgrensesnittet ved bestemmelse av utnyttelsesfaktoren.

I et radionett utføres dataoverføring mellom en sender og en transceiver typisk med en flerlags protokollstabel hvor hvert lag er utformet for å utføre en spesiell utgave. Mange av de aktuelle protokollstabler retter seg etter den generelt kjente OSI (Open Systems Interconnection)-modell som spesifiserer sju forskjellige lag. Når luftgrensesnittet overvåkes direkte, kan målingen av datahastigheten, antallet av overførte byter og den faktiske overføringstid for eksempel utføres ved å vurdere de protokoller som benyttes for overføringen i radionettet.

Ved den andre fremgangsmåte er det ikke luftgrensesnittet som overvåkes, men det er det første lag av protokollstabelen som overvåkes direkte i senderen og/eller mottakeren. Det første lag er vanligvis kjent som det fysiske lag og utfører oppgaver i forbindelse med den faktiske bitoverføring.

En fordel ved denne metode er at ingen ytterligere maskinvare er nødvendig, fordi overvåkingen for eksempel kan realiseres som programvare som kjøres på maskinvaren i senderen og/eller mottakeren.

Det er vanskeligere og mer krevende å bestemme utnyttelsesfaktoren dersom brukeren virkelig overfører data, men ikke fullstendig utnytter den overføringskapasitet som er tildelt til ham. Således kan en tredje metode anvendes i systemer hvor brukeren tildeles radioressurser ved tildeling av en dataoverføringshastighet, eller der hvor de tildelte radioressurser kan uttrykkes som en dataoverføringshastighet. En virkelig overføringstid bestemmes her ved å måle hvor mye tid som er nødvendig for brukeren for å overføre en gitt mengde data. Dessuten beregnes en tilsiktet overføringstid, som angår den kortest mulige tidsperiode i hvilken den gitte datamengde kan overføres med den gitte datahastighet, ved å dividere den gitte datamengde med dataoverføringshastigheten. Deretter beregnes tidsintervallene uten dataoverføring ved å subtrahere den tilsiktede overføringstid fra den virkelige overføringstid. Til slutt bestemmes den ønskede utnyttelsesfaktor.

Denne metode kan også lettvint realiseres i eksisterende systemer, for eksempel som ren programvare som skal integreres i knutepunkter i et telefonnett. For å anvende denne metode, må imidlertid dataoverføringshastigheten (f.eks. et gitt antall byter pr. sekund) så vel som lengden av overførte data (f.eks. antallet av overførte byter) være kjent eller i det minste målbar.

Målingen av datahastigheten, antallet av overførte byter og den virkelige overføringstid kan for eksempel igjen utføres ved å overvåke de protokoller som benyttes for overføringen i radionettet.

I noen kommunikasjonssystemer kan en bruker tildeles mer enn én overføringskanal samtidig, dvs. to eller flere tidsluker i et TDMA-system eller to forskjellige bærefrekvenser i et FDMA-system. Det ville være mulig å bestemme utnyttelsesfaktoren angående den samlede overføringskapasitet for alle eller i det minste to overføringskanaler. I slike systemer kunne det imidlertid være mulig at brukeren sender data kontinuerlig i én kanal, men bare med mellomrom i en annen kanal. Følgelig eksisterer det tidsintervaller med et høyere gjennomløp enn i andre tidsintervaller, men det finnes ingen tidsintervaller uten noe datagjennomløp i det hele tatt. Bestemmelsen av utnyttelsesfaktoren ved deteksjon av tidsintervaller uten noen dataoverføring kunne således frembringe uriktige resultater.

For å oppnå nøyaktige resultater med hvilken som helst av de ovenfor omtalte metoder, bestemmes utnyttelsesfaktoren fortrinnsvis separat for hver overføringskanal, ved å overvåke hver kanal separat.

Det er et ytterligere formål med oppfinnelsen å tilveiebringe et radionett og en innretning for en effektiv tildeling av radioressurser til flere brukere. Dette formål oppnås ved hjelp av radionettet ifølge krav 8 henholdsvis innretningen ifølge krav 12.

Et radiokommunikasjonsnett med midler for en tildeling av radioressurser til flere brukere, hvor en bruker tildeles en viss overføringskapasitet, omfatter videre midler for bestemmelse av utnyttelsesfaktoren angående den overføringskapasitet som tildeles til en spesifikk bruker. Ifølge oppfinnelsen utformes midlene for tildeling av radioressursene på en slik måte at radioressursene tildeles til brukerne avhengig av den bestemte utnyttelsesfaktor.

Når det gjelder det formål med oppfinnelsen å tilveiebringe en innretning for en effektiv tildeling av radioressurser i et radiokommunikasjonsnett, oppnås dette ved å inkludere midlene for bestemmelsen av utnyttelsesfaktoren i denne innretning.

Ut fra den følgende nærmere beskrivelse og ut fra helheten av kravene vil det være klart for en fagmann på området at det finnes flere fordelaktige utførelser og særtrekkskombinasjoner av oppfinnelsen.

Kort beskrivelse av tegningene

Det henvises nå til tegningene som benyttes for illustrasjon av eksemplene, der fig. 1 er et diagram som viser ventetiden for en bruker og spillet av radioressurser for en spesiell brukeroverføringsoppførsel, og en spesiell radioressurstildelings-metode i et radiokommunikasjonsnett,

fig. 2 er et annet diagram som viser ventetiden og spillet av radioressurser for en annen overføringsoppførsel og en annen tildelingsmetode,

fig. 3 viser et skjematisk riss av en del av et radiokommunikasjonsnett ifølge oppfinnelsen, og

fig. 4 viser et mer detaljert riss av noen elementer i radiokommunikasjonsnettet som er vist på fig. 3.

De samme gjenstander på de forskjellige tegningsfigurer er generelt betegnet med samme henvisningstall.

Måter for utførelse av oppfinnelsen

Det eksisterer forskjellige metoder i et radiokommunikasjonsnett for å tildele radioressurser til brukerne. For å minimere ventetiden for en bruker, tildeler en første metode en spesiell datamengde i en lang tid, så snart en bruker ønsker å overføre data. Denne metode har en ulempe med hensyn til utnyttelsen av de totalt tilgjengelige radioressurser. Dette gjelder spesielt i de tilfeller hvor brukeren ikke er i stand til å produsere tilstrekkelig med data til å sende disse kontinuerlig, for eksempel fordi hans produksjonshastighet er mindre enn dataoverføringshastigheten, eller fordi han ikke ønsker å sende noe. Ventetiden for en bruker og spillet av radioressursene for et slikt scenario er vist i diagrammet på fig. 1.

Tiden er vist som den horisontale akse i diagrammet. Den første rekke 1.1 viser brukerens intensjon om å sende data. Rekke 1.1 veksler mellom høy og lav, på grunn av at brukeren, slik som forklart ovenfor, ikke er i stand til å sende data kontinuerlig. Rekke 1.2 viser de radioressurser som er tildelt til brukeren. Etter den første sendeanmodning fra brukeren tildeles han en spesiell ressurs i en lang tid uten noen avbrytelser. Rekke 1.3 viser de tidsperioder da brukeren faktisk overfører data. Rekke 1.3 har i hovedsaken samme form som rekke 1.1, hvilket indikerer at brukeren kan sende data så snart han har noen å sende. Han må ikke vente inntil han tildeles noen ressurser for å overføre sine data. Ventetiden for brukeren er vist i rekke 1.4. Bortsett fra en liten tidsperiode etter sendeanmodningen, når brukeren må vente inntil han tildeles noen ressurser, er rekke 1.4 alltid lav. Endelig viser rekke 1.5 spillet av de radioressurser som er tildelt til brukeren. Under de tidsperioder hvor linjen i rekke 1.5 er høy, tildeles radioressurser til brukeren, men benyttes ikke av denne, på grunn av at han ikke er i stand til eller ikke ønsker å overføre data. Slik det kan innses, er den prosentandel av linjen som er høy, forholdsvis høy, og derfor går en hel del radioressurser til spille. På den annen side må brukeren knapt vente på å overføre data, hvilket resulterer i et høyt datagjennomløp for denne bruker.

I diagrammet på fig. 2 er ventetiden og ressursspillet/ressurssløsingen vist for et andre scenario. For å optimere utnyttelsen av de tilgjengelige radioressurser, tildeles en bruker en spesifikk radioressurs bare i korte tidsperioder, uten hensyn til om brukeren har en liten eller en stor datamengde å sende.

I eksempelet på fig. 2 har brukeren en hel del data å sende, hvilket indikeres av rekke 2.1 som er høy nesten hele tiden. Som vist ved den vekslende rekke 2.1, tildeles brukeren en bestemt radioressurs bare i korte tidsperioder. Senere, når radionettets ressurstildelingsalgoritme innser at brukeren har en stor datamengde å sende, tildeles brukeren ressursen i en lang tidsperiode. I dette tilfelle har rekke 2.3, som viser den faktiske overføringstid, i det vesentlige samme form som rekke 2.2, hvilket indikerer at den faktiske sendetid ikke er begrenset av brukerens evne til å produsere dataene, men av de korte ressurstildelingsperioder. Følgelig senkes datagjennomløpet, på grunn av at brukeren må vente på dataoverføring nesten hele tiden, når han ikke tildeles noen ressurser. Dette er vist i rekke 2.4. Den siste rekke 2.5 viser igjen spillet eller sløseriet av radioressursene. Her kan fordelen med denne tildelingsmetode innses. Bare en liten mengde av de tildelte radioressurser går til spille, på grunn av at de tidsperioder hvor brukeren tildeles radioressursene, men faktisk ikke overfører noen data, er meget små. De tilgjengelige radioressurser kan følgelig deles med andre brukere.

For å finne en bedre radioressurstildelingsalgoritme, for eksempel en algoritme som gjør det mulig å finne et kompromiss mellom datagjennomløp og ressurssløsing, er det vesentlig å vite hvor mye av de radioressurser som tildeles til en spesiell bruker, som faktisk utnyttes av brukeren til å overføre data.

Ifølge oppfinnelsen bestemmes en utnyttelsesfaktor som er et mål for den mengde radioressurser som sløses bort av en bruker. Som et eksempel på et radiokommunikasjonsnett viser fig. 3 en del av et mobiltelefonnett med et mobilkoplingssenter (MSC) 3, to basestasjoner 4 og 5 som er forbundet med MSC-senteret 3 ved hjelp av kommunikasjonsforbindelser 6 og 7, og to mobile brukerterminaler 8 og 9 som er forbundet med de respektive basestasjoner 4 og 5 ved hjelp av radioforbindelser 10 og 11.

MSC-senteret 3 er videre forbundet med et telefonnett 14 ved hjelp av en kommunikasjonsforbindelse 15, og et andre MSC-senter 12 er forbundet med MSC-senteret 3 ved hjelp av en kommunikasjonsforbindelse 13. MSC-senteret 12 kan betjene andre basestasjoner og brukere (ikke vist) i et forskjellig geografisk område.

Selv om forbindelsen mellom mobilterminalene 8 og 9 og basestasjonene 4 og 5 i et mobiltelefonnett alltid er radioforbindelser, kan kommunikasjonsforbindelsene 6, 7 mellom basestasjonene 4, 5 og MSC-senteret 3 så vel som kommunikasjonsforbindelsene 13, 15 fra eller til MSC-senteret 3 være av hvilken som helst type, deriblant for eksempel kabel-, radio- eller glassfiberforbindelser.

Et mobiltelefonnett omfatter vanligvis ytterligere komponenter som ikke er vesentlige for oppfinnelsen og derfor ikke er vist på tegningene.

Som et eksempel antas det at utnyttelsesfaktoren skal bestemmes for brukeren av terminal 8, kalt bruker A, når han for eksempel kommuniserer med brukeren av terminal 9, kalt bruker B. Denne overvåking av kommunikasjonsaktivitetene til bruker A kan utføres på forskjellige steder. På fig. 3 er overvåkingsanordninger 16.1-16.5 vist på noen av disse steder.

Overvåkingsanordningen 16.1 er beliggende i mobilkoplingssenteret MSC 3 og er bygget for overvåking av de kommunikasjonskanaler som benyttes av bruker A. Overvåkingsanordningen 16.1 kan eventuelt overvåke direkte de datapakker som sendes fra eller til bruker A på MSC-senterets 3 innkommende eller utgående forbindelser. I dette tilfelle måtte den evaluere datapakkene selv. En annen mulighet ville være å dra fordel av det faktum at MSC-senteret 3 likevel evaluerer/vurderer datapakkene, og derfor benytter disse resultater til å overvåke overføringsprotokollene og til å bestemme utnyttelsesfaktoren.

Overvåkingsanordningen 16.2 overvåker direkte kommunikasjonsforbindelsen 6 mellom MSC-senteret 3 og basestasjonen 4 ved avlytting/tapping av denne forbindelse. Hvordan denne forbindelse tappes, avhenger av den fysiske type (radiolinje, kabel etc.) av forbindelse.

Overvåkingsanordningen 16.3 er beliggende i basestasjonen 4. Overvåkingen kan utføres på samme måter som det gjøres av overvåkingsanordningen 16.1.

Overvåkingsanordningen 16.4 som overvåker direkte luftgrensesnittet ved mottaking og evaluering av overføringssignalene som sendes av terminalen 8 eller basestasjonen 4, er beliggende på ett eller annet sted i den radiocelle som betjenes av basestasjonen 4, hvor den kan motta signalene fra basestasjonen 4 så vel som signalene fra terminalen 8.

Overvåkingsanordningen 16.5 er direkte forbundet med terminalen 8. Den kan evaluere datapakker selv, eller den kan - på liknende måte som overvåkingsanordningen 16.1 - dra fordel av datapakkeevalueringen på terminalen 8.

Dersom bruker A kommuniserer med en bruker som er forbundet med MSC-senteret 12 eller med en bruker i telefonnettet 14, kan styringen av denne kommunikasjon også utføres med en overvåkingsanordning som er forbundet med kommunikasjonsforbindelsene 13 eller 15, eller også med en overvåkingsanordning på ett eller annet sted i telefonnettet 14.

Som vist på fig. 3, kan hver av overvåkingsanordningene 16.1-16.5 realiseres som en uavhengig innretning i et separat hus som da må være forbundet med de andre komponenter i nettet etter behov. Overvåkingsanordningene 16.1-16.5 kan imidlertid også være integrert i andre komponenter i nettet ved hjelp av maskinvare og/eller programvare.

For å bestemme en utnyttelsesfaktor for å styre radioressurstildelingsmetoden, er en av de viste overvåkingsanordninger 16.1-16.5 tilstrekkelig. Ikke desto mindre kan to eller flere overvåkingsanordninger 16.1-16.5 benyttes samtidig for å bestemme to eller flere utnyttelsesfaktorer. Ressurstildelingen kan her avhenge av noen av eller alle disse utnyttelsesfaktorer.

Fig. 4 viser et mer detaljert riss av overvåkingsanordningen 16.4 og MSC-senteret 3 som, ifølge det viste eksempel, tildeler de nødvendige radioressurser til terminalene 8 og 9 med en tildelingsenhet 21. Ressurstildelingen utføres avhengig av denne utnyttelsesfaktor, og det er derfor den må overføres til MSC-senteret 3. For å overføre utnyttelsesfaktoren til MSC-senteret 3, kan hvilken som helst av de eksisterende eller hvilken som helst annen passende kommunikasjonsforbindelse benyttes.

Overvåkingen av kommunikasjonen mellom basestasjonen 4 og terminalen 8 ved hjelp av overvåkingsanordningen 16.4 utføres ved å motta overføringssignalene fra terminalen 8 og/eller basestasjonen 4, overført på radioforbindelsen 10. Deretter detekterer overvåkingsanordningen 16.4 med en detektor 18 tidsperioder i de mottatte signaler hvor terminalen 8 ikke verken sender eller mottar noen data. En prosessorenhet 19 bestemmer da en utnyttelsesfaktor og overfører denne faktor til MSC-enheten 3. For dette formål benytter enheten kommunikasjonsforbindelsen 20 som er vist som en stiplet linje, på grunn av at typen av kommunikasjonsforbindelse avhenger av hvor overvåkingsanordningen 16.4 er beliggende. I det viste eksempel ville utnyttelsesfaktoren sannsynligvis bli overført til MSC-senteret 3 ved hjelp av en radiolinje fra overvåkingsanordningen 16.4 til basestasjonen 4 og videre fra basestasjonen 4 til MSC-senteret 3 via kommunikasjonsforbindelsen 6.

Utnyttelsesfaktoren som mottas av MSC-senteret 3, videresendes til tildelings-enheten som, i avhengighet av verdien av utnyttelsesfaktoren, justerer den benyttede ressurstildelingsalgoritme for å oppnå en bedre ressursutnyttelse av terminalene.

Sammenfatningsvis kan det angis at oppfinnelsen muliggjør forbedring av de algoritmer som benyttes til å tildele de tilgjengelige radioressurser i et radiokommunikasjonsnett til brukerne, ved å måle hvor mye av de radioressurser som er tildelt til en bruker, som i virkeligheten benyttes, med andre ord hvor mye av disse ressurser som går til spille. Ved å gjenta disse målinger, vil sluttresultatet være et radionett hvor overføringskapasiteten benyttes effektivt for å betjene det maksimale antall abonnenter samtidig.

Claims (12)

1. Fremgangsmåte for tildeling av radioressurser i et radiokommunikasjonsnett til et antall brukere (8, 9), hvor en bruker tildeles en viss overføringskapasitet, karakterisert ved at det bestemmes en utnyttelsesfaktor ved bestemmelse av hvor mye av den tildelte visse overføringskapasitet som faktisk benyttes av brukeren, og at radioressursene tildeles avhengig av utnyttelsesfaktoren.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at utnyttelsesfaktoren bestemmes ved å detektere (18) tidsintervaller i hvilke brukeren ikke utnytter den overføringskapasitet som er tildelt til ham.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at man detekterer de tidsintervaller i hvilke brukeren ikke overfører eller mottar noen data.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at de nevnte tidsintervaller detekteres ved direkte å overvåke (16.4) et radiogrensesnitt (10) i radiokommunikasjonsnettet, og detektere tidsperioder uten noe datagjennomløp.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at en flerlags protokollstabel med et første lag benyttes til å overføre data mellom en sender (8) og en mottaker (9), og de nevnte tidsintervaller detekteres ved å overvåke (16.5) det nevnte første lag direkte i senderen og/eller mottakeren.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at brukeren tildeles radioressurser ved å tildele en dataoverføringshastighet, og de nevnte tidsintervaller detekteres ved å subtrahere en tilsiktet overføringstid for overføring av en viss mengde data med den nevnte dataoverføringshastighet fra en virkelig overføringstid som kreves av brukeren for å overføre den nevnte datamengde, hvor den faktiske overføringstid måles og den tilsiktede overføringstid beregnes ved å dividere den nevnte datamengde med dataoverføringshastigheten.

7. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1-6, karakterisert ved at den over-føringskapasitet som tildeles til brukeren, omfatter flere overføringskanaler, og at utnyttelsesfaktoren bestemmes separat for hver overføringskanal.

8. Radiokommunikasjonsnett med en anordning (21) som er egnet til å tildele radioressurser til et antall brukere (8, 9), hvor en bruker tildeles en viss overførings-kapasitet, karakterisert ved at radionettet omfatter en anordning (18, 19) som er innrettet til å bestemme en utnyttelsesfaktor ved å bestemme hvor mye av overføringskapasiteten som virkelig benyttes av den nevnte bruker og at anordningen (21) som er egnet til å tildele radioressurser, er egnet til å tildele radioressursene avhengig av den nevnte utnyttelsesfaktor.

9. Radiokommunikasjonsnett ifølge krav 8, karakterisert ved at anordningen (18, 19) som er innrettet til å bestemme utnyttelsesfaktoren, er innrettet til å detektere tidsintervaller i hvilke brukeren (8, 9) ikke utnytter den overføringskapasitet som er tildelt til ham.

10. Radiokommunikasjonsnett ifølge krav 8 eller 9, karakterisert ved at anordningen (18, 19) som er innrettet til å bestemme utnyttelsesfaktoren, er innrettet til å detektere tidsintervaller i hvilke brukeren ikke overfører eller mottar noen data.

11. Radiokommunikasjonsnett ifølge ett av kravene 8-10, hvor overførings-kapasiteten kan tildeles til en bruker (8, 9) ved å tildele flere overføringskanaler til brukeren, karakterisert ved at anordningen (18, 19) som er innrettet til å bestemme utnyttelsesfaktoren, er innrettet til å bestemme utnyttelsesfaktoren separat for hver overføringskanal.

12. Innretning (16.1, 16.2, 16.3, 16.4, 16.5) for et radiokommunikasjonsnett ifølge ett av kravene 8-11, omfattende en anordning (21) som er innrettet til å tildele radioressurser til et antall brukere (8, 9), hvor en bruker tildeles en viss overføringskapasitet, karakterisert ved at innretningen omfatter en anordning (18, 19) som er innrettet til å bestemme en utnyttelsesfaktor ved bestemmelse av hvor mye av overføringskapasiteten som faktisk benyttes av brukeren.