NO326615B1 - Hodetelefon uten impulsstoy for beskyttelse mot ledende horselstap - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en øretelefon uten impulsstøy for beskyttelse mot ledende hørselstap, som kan hindre at lydbølgene fra høyttaleren ikke overføres direkte til trommehinnen som befinner seg innerst i den ytre øregang. Mellomøret kan beskyttes mot ledende hørselstap forårsaket av direkte på-virkning av lydtrykket.

Det er vanlig kjent at lyd defineres som fysisk energi og blir overført i form av energi. Jo lenger lyden forplanter seg, jo større energi inneholder den (i likhet

med torden eller lyd fra geværskudd). Energi i lyden blir derfor målt ved hjelp av et logaritmesystem, mens desibel ofte blir brukt som enhet for å måle lydintensiteten. "Desibel" er imidlertid ikke noen absolutt verdi, men en relativ verdi, slik at desibel betyr en sammenligning av intensiteten mellom to lyder. Hvis vi derfor sier hvor mange desibel en lyd har, betyr det hvor mange ganger dens trykk er større enn en viss referanselyd. Når et audiometer brukes til å måle hørselen og desibelstyr-ken øker fra 0 til 60, indikerer det at energien i lyden øker med 10<6>. Selv et lydtrykk med 60 desibel er imidlertid ikke en høy lyd, og den er nesten lik en sterk lyd noen få fot unna i dagliglivet.

Et menneskeøre som er vist på fig. 1 -3, består av tre hoveddeler, det ytre øret 10, mellomrøret 20 og det indre øret 30. Det ytre øret 10 innbefatter øreram-men (helix) 11, øremuslingen 13, muslingbenet 14, antitragus 15, tragus 16 og den ytre øregang 17 hvis lengde hos en voksen er omkring 24 mm. Trommehinnen 171 befinner seg i den indre del av den ytre øregang 17. Den ytre øregang 17 og mellomøret 20 er adskilt av trommehinnen 171, mens mellomøret 20 er trommehulen som er dannet mellom det ytre øre10 og det indre øre 30 og har hammeren 21, ambolten 22 og stigbøylen 23, hvor enden av hammeren 21 ligger gjemt i trommehinnen 171, mens hammerlegemet 21 og ambolthodet 22 er sammenføyd som et ledd. Dessuten har ambolten 22 et kort ben 221 og et langt ben 222 hvor det korte ben 221 ligger mot veggen i ørehulen, mens enden av det lange ben 222 er forbundet med hodet til stigbøylen 23. Enden av stigbøylen 23 er formet som en fot, som vist på fig. 2.

Dessuten omfatter det indre øret 30 sneglehuset 31 og labyrinten 32, hvor sneglehuset 31 styrer menneskets høreapparat, mens labyrinten 32 opprettholder kroppens balanse. Disse to fine delene er omsluttet av en kapsel; i tillegg sneglehuset 31 og labyrinten 32. Disse perilymfene virker som en luftpute for å tilveiebringe utmerket beskyttelse når hodet utsettes for intens vibrasjon. I virkeligheten flyter sneglehuset 31 og labyrinten 32 i fluidet i lymfene. Innsiden av sneglehuset 31 består av tre deler, de øvre spiralkanaler (scala vestibuli), de nedre spiralganger (scala tympani) og sneglegangen som inneholder perilymfen. Nervecellene i sneglehuset 31 inneholder omkring 30.000 hårlignende nerveender. Dessuten er det ovale vindu 33 og det runde vindu 34 anordnet nær trommehulens veggover-flate i mellomøret 20, mens foten til stigbøylen hviler mot åpningen i det ovale vindu 33 og dettes innside er festet til de øvre spiralganger 311 i sneglehuset 31 slik at sneglehuset 31 kan motta det lydtrykk som overføres fra øreknoklene, mens det runde vindu 34 er festet til de nedre spiralganger 312 i sneglehuset 31 for direkte å motta den lyd som overføres fra trommehulen i mellomøret 20.

Etter at lydtrykket er overført fra tragus 17 til trommehinnen 171, blir en del av lydtrykket delvis reflektert til tragus 76, mens en annen del av lydtrykket passerer gjennom trommehinnen 171 og inn i mellomøret 20. Den del av lydtrykket som er blitt overført til mellomøret 20, har en viss del som passerer gjennom hammeren 21 og ambolten 22 til den fotformede ende av stigbøylen 23 (de som består av hammeren 21, ambolten 22 og stigbøylen 23 blir heretter kalt øreknokler) og så gjennom det ovale vindu 33 inn i sneglehuset 31 i det indre øret 30. Resten av lydtrykket blir overført ved hjelp av luftmediet i trommehulen inn i sneglehuset 31 i det indre øret 30.

Det lydtrykk som overføres inn i menneskeøret blir således delt i to deler som føres inn i det indre øret 30; det lydtrykk som overføres ved hjelp av ørebena inn i det ovale vindu 33, er imidlertid mer effektivt og viktig enn det som overføres av luftmediet gjennom trommehulen inn i det runde vindu 34. Grunnen er at 99,9 % av energien i det lydtrykk som føres inn i trommehulen i mellomøret 20 og passerer ved hjelp av luftmediet gjennom det runde vindu 34 inn i perilymfen i sneglehuset 31, blir forbrukt eller reflektert tilbake av fluidoverflaten. Bare 0,1 % av energien er i stand til å passere gjennom perilymfen inn i sneglehuset 31.

Den mest effektive lydoverføringsmåte blir følgelig utført fra trommehinnen 171 gjennom ørebena inn i det ovale vindu 33. Når imidlertid lydtrykket overføres til enden av stigbøylen 23 og treffer det ovale vindu 33, passerer den direkte gjennom den ukomprimerbare perilymfen inn i sneglehuset 31 mens lydtrykket ikke forbrukes eller reflekteres av fluidoverflaten. Perilymfen som inneholder lydtrykket, stimulerer de hårlignende nerveender i sneglehuset 31 for å generere en forskyvning eller en bøyning, og denne bevegelsen kan omdanne den mekaniske kraft i lydtrykket til elektrokjemiske impulser som føres gjennom den akustiske nerven til et hørselssentrum i hjernen. Til slutt er det lyd som vi kan forstå.

På bakgrunn av det ovenstående innser vi at hørselsansen til det mennes-kelig øre blir generert av bevegelsen av de hårlignende nerveender, og selv en svak forskyvning av de hårlignende nerveender frembringer hørselsansen. San-sen til det menneskelige øre er derfor meget skarp, og den oppfattbare tonehøyde er også meget bred. Generelt er det oppfattbare frekvensområde til mennesker i området omkring 20-20.000 Hz, mens intensitetsområdet er 10"12-102 W/m2 og lydtrykket mindre enn 180 dB. Ikke alle oppfattbare lyder er imidlertid egnet til å bli mottatt av det menneskelige øre. Tonehøyden i det uriktige område (lydtrykk over 90 dB er såkalt støy) forårsaker lett skade på ørets hørselsdel. Fabrikkarbeidere som under lang tid eksponeres for industristøy uten å bære hørselsvern (slik som øreplugger eller hodetelefoner) har en sannsynlighet for å få hørselskader som er opptil 25 % etter noen få år.

Grunnen ligger i at lydtrykket til industristøyen stimulerer de hårlignende nerveender i øret til å generere en forskyvning eller en bøyning. De vender tilbake til den opprinnelige tilstand når støyen uteblir for en periode. Restitueringseffekten til de hårlignende nerveender forverrer seg mer og mer med tiden og forårsaker hørselskade i det indre øret. Denne type hørselstap dreier seg vanligvis om den oppfattbare høreterskel, mens den annen type for det meste forårsakes av direkte slag i hodet eller en øyeblikkelig impulsstøy, noe som resulterer i en skade på trommehinnen eller ørebena slik at det lydtrykk som overføres i mellomøret 20 samtidig går inn i det ovale vindu 33 og det runde vindu 34 i spiralkanalen 33 og motvirker hverandre. Følgen er et hørselstap. Ledende funksjonstap i mellomøret av denne typen blir kalt ledende hørselstap.

Det er opplagt at hørselstap som er et resultat av den ovennevnte type ledende funksjonstap i mellomøret, stadig øker, og mesteparten av dem er unge mennesker som bruker "walkman". Det er velkjent at høyttaleren til den vanlige stereofoniske lyd eller hodetelefonen, blir drevet av den strøm som tilkoples ved hjelp av den elektriske ledningen, slik at den koniske papirboksen på den fremre del og den vibrerende membran genererer en vibrasjon til og fra for å frembringe lyd og musikk. Et komplisert fysisk fenomen blir frembrakt av denne gjentatte frem- og tilbake-bevegelse, idet luften blir komprimert når den koniske papirboks på forsiden av den vibrerende membran beveger seg forover, slik at molekylene i luften blir tette og danner luft under høyt trykk, mens molekylene i luften blir for-tynnet for å frembringe lavt trykk i luften når den koniske papirboksen på forsiden og den vibrerende membran beveger seg bakover.

Luftmolekylene har imidlertid de samme egenskaper som vi ikke liker, med å bli komprimert og presset sammen, slik at det genereres en elastisitet av den sammentrykte luft som skyver den energi som frembringes av høyttaleren til et mer fjerntliggende sted. Når høyttaleren fortsetter med frem- og tilbake-bevegelsen, skyver den tilstøtende luft energien fremover ved hjelp av denne høyttaleren. Denne energien som skyver lydoverføringen, kalles "lydtrykk".

Lydenergioverføring er følgelig en kontinuerlig forbindelse mellom et høy-trykksrom og et lavtrykksrom. Dette trykkrommet innbefatter bølgetoppene og bøl-gedalene som beveger seg forover uavbrutt, slik at bevegelsesretningen til den lyd som frembringes av høyttaleren, blir fullstendig drevet av lydtrykket, og folk som befinner seg lenger borte blir også i stand til å høre den lyd eller musikk som frembringes av høyttaleren.

Overføringsmåten og fordelingstilstanden til den lyd som frembringes av høyttaleren, avhenger videre av høyttalerens frekvens. De dypeste tonene av lyden har f.eks. ingen retning. Når dype toner lyder, blir de forplantet langsomt i alle retninger. Leveringsstedet for superdype toner er derfor ikke så krevende som den vanlige høyttaler, mens forplantningsmåten til høye lydtoner er lik laserstråler hvis utbredelsesretning er nesten rett, slik at overflater som gir refleksjon, bør forhind-res for leveringsretningen av den høye tone for ikke å motvirke tonekvaliteten og for ikke å ødelegge lydfeltet. Lydtrykket er med andre ord det samme i alle for-plantningsretningene når høyttaleren lyder. Frontretningen til høyttaleren må imidlertid vende mot den kontinuerlige doble virkning av lydtrykket og den høye tonen. En sterk følelse og en opplagt vibrasjon blir dermed frembrakt når vi hører rock & roll i heavy metal-musikk eller musikk med hurtig rytme.

Høyttaleren gjør bruk av vibrasjonene til å forplante det omformede lyd-eller musikk-signal til et rom for å danne et lydfelt. Vi får således en sterk vibra-sjonsføleise når vi får et sterkt lydtrykk i et lydfelt; vi har ingen sterk følelse når vi er i et svakt lydtrykk. Vi er imidlertid fremdeles innenfor vibrasjonsområdet til lydfeltet. Vi mottar således støtvibrasjoner av lydtrykket når vi er i lydfeltet, uansett hva slags musikk eller lyd som spilles, selv den minste høyttaler som er installert i hodetelefonen har sitt eget lydfeltområde. Forskjellen ligger bare i den forskjellige intensiteten.

De konvensjonelle hodetelefoner er av to typer. En er av ørepluggtypen og den annen er av øremuffetypen. Uansett hvilken hodetelefon som brukes, blir dens høyttaler anbrakt nær den ytre åpning av den ytre øregang, mens den høyre side av høyttaleren er overfor trommehinnen inne i den ytre øregang i øret for å gjøre det mulig for øret å motta lyd eller musikk direkte fra høyttaleren. Selv om en utmerket tonekvalitet kan mottas av øret på denne måten, på grunn av det faktum at øret er innenfor lydfeltområdet til høyttaleren og lydtrykket vibrerer mellom høyt-taleren og trommehinnen. Lydtrykket fra hodetelefonen er dessuten omkring 10 dB høyere enn det fra en vanlig høyttaler når det gjelder den samme lyd mottatt av øret. Lydtrykket som genereres av hodetelefonen til en walkman er i tillegg nesten alltid over 90 dB; derfor blir ledende funksjonstap i mellomøret eller hør-selstap lett forårsaket av slike sterke lydtrykk og den uopphørlige slagstøy.

Patentsøknaden JP A 60185486 fremlegger en hodetelefon som i tillegg til å kunne brukes som høretelefon også kan brukes som mikrofon. Denne har en del likheter med en konvensjonell høretelefon, som plasseres i øremuslingen med høytaleren vendende inn mot øregangen når brukt som høretelefon. På motsatt side er det en propp som passer inn i øremuslingen og når innretningen brukes som mikrofon snus øreproppen slik at denne vender inn i øret og høytaleren ut fra øret.

Dokument JP A 62277000 viser en hodetelefon med høretelefon som inneholder to høytalere i et hulrom. Den ene høytaleren vender mot en flate som vil vende inn mot øregangen når denne er plassert i øret. Den andre høytaleren vender i motsatt retning (overfører lavfrekvent lyd).

Dokument JP A 7154888 viser utformingen av en ørepropp hvor hodet er bevegelig i forhold til stammen hvor ledningen går fra slik at innretningen skal kunne justeres for bruk i ører av ulike størrelser. I oppfinnelsen er dette løst ved en ring som gjør at pluggen kan beveges i forhold til hetten.

Søkeren er en lisensiert lege med klinisk erfaring over mange år. Siden pa-sienter med hørselstap som søker medisinsk rådgivning, blir yngre og yngre mennesker og søkeren fant at grunnen til dette ligger i bruken av walkman, noe som resulterer i skaden på den ledende funksjon i mellomøret. Dessuten er impuls-støyen hovedgrunnen til skaden på trommehinnen og ørebena.

Det er følgelig et hovedformål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en hodetelefon med hjelp av hvilken utmerket musikk kan høres som ved konvensjonelle hodetelefoner, og hvor den ledende funksjon i mellomøret blir beskyttet mot skade som et resultat av impulsstøy.

Det er et annet formål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en hodetelefon uten impulsstøy for beskyttelse mot ledende hørselstap, der både den lyd som utsendes av høyttaleren i hodetelefonen og lyden utenfor, kan oppfanges av øret slik at eventuelle utenforliggende hendelser kan oppfattes med en gang uten å ta av hodetelefonen.

Oppfinnelsen er i et aspekt en øretelefon som omfatter et øretelefonhus omfattende en fremre del med en øreplugg innrettet for å bli hengt mellom tragus og antitragus i et ytre øre, og en hette hvor et hult lydkammer er definert i hetten; en høyttaler som er understøttet i det hule lydkammeret til øretelefonhuset, en ledende snor som ved en nedre ende er forbundet med øretelefonhuset for over-føring av elektrisk strøm til høyttaleren. Oppfinnelsen kjennetegnes ved at høytta-leren har en lydutgangsende som under bruk av øretelefonen sender lyd hovedsakelig i retning bort fra en ytre øregang mot antitragus, og at en flerhet av lydhull er med avstand fordelt over hetten for ytre lyd som går inn i lydkammeret til øretelefonhuset. Øretelefonens øreplugg er i en foretrukket utførelsesform integrert utformet ved den fremre delen av øretelefonhuset, omfatter et uavhengig øreplugg-legeme som er montert ved den nedre enden av øretelefonhuset, og øreplugglegemet tilveiebringer en pluggkrok som strekker seg nedover fra et øvre parti, innrettet for å bli hengt mellom tragus og antitragus, og et ringsete forbundet med en nedre ende av dette for å montere øreplugglegemet til en bakre ende av øretelefonhuset, hvor øretelefon kan justere sin posisjon oppover eller nedover i forhold til ringsetet.

I et annet aspekt fremlegger oppfinnelsen en øretelefon som omfatter et øretelefonhus som har et frontparti innrettet for å bli hengt mellom tragus og antitragus i et ytre øre og festet på muslingbenet, et hult lydkammer definert i huset og en bakre del, en høyttaler som er understøttet i det hule lydkammeret til øretelefonhuset, et antall lydhull som er fordelt på frontpartiet av øretelefonhuset. Øre-telefonet omfatter også en ledende snor som ved en nedre ende er forbundet med øretelefonhuset for overføring av elektrisk strøm til høyttaleren. Øretelefonen kjennetegnes ved at høyttaleren har en lydutgangsende som under bruk av øretelefonen sender lyd hovedsakelig i en retning bort fra en ytre øregang mot antitragus.

For øvrig defineres oppfinnelsen av de vedføyde patentkrav.

Det vises til de vedføyde tegninger, hvor:

fig. 1 viser et tverrsnitt gjennom det menneskelige øret; fig. 2 er en sammenstilt skisse av hammeren, ambolten og stigbøylen i mellomøret; fig. 3 er en perspektivskisse av det ytre øre; fig. 4 er en perspektivskisse av foreliggende oppfinnelse opphengt mellom tragus og antitragus; fig. 5 er et oppriss av en hodetelefon i henhold til en foretrukket utførelses-form av foreliggende oppfinnelse; fig. 6 er en skisse i delvis tverrsnitt av hodetelefonen i henhold til den ovenfor foretrukne utførelsesform av oppfinnelsen; fig. 7 viser et tverrsnitt gjennom huset i en hodetelefon i henhold til en annen foretrukket utførelsesform av foreliggende oppfinnelse: fig. 8A-8C er skisser av øreplugg-monteringsringen sett forfra, bakfra og fra siden, i henhold til ovennevnte annen utførelsesform av foreliggende oppfinnelse; og

fig. 9 er en skjematisk skisse av hodetelefonen forbundet med øreplugg-monteringsringen i henhold til ovennevnte annen utførelsesform av foreliggende oppfinnelse.

Det vises til fig. 4-6 hvor en hodetelefon (øretelefon) uten impulsstøy for å beskytte mot ledende hørselstap i samsvar med en første foretrukket utførelses-form av oppfinnelsen, omfatter et øretelefonhus 40, en høyttaler 50 montert inne i øretelefonhuset 40 og en ledende snor 60 forbundet med høyttaleren 50.

Et fremre parti av øretelefonhuset 40 oppviser en øreplugg 41 innrettet for å bli hengt mellom tragus 16 og antitragus 15 i det ytre øre 10. Et bakre parti av øretelefonhuset 40 har en hette 42 som avgrenser et hult lydkammer 43. Den ledende snor 60 er forbundet med en nedre ende av øretelefonhuset 40 for overføring av elektrisk strøm til høyttaleren 50. Et antall lydhull 44 er adskilt fordelt på hetten 42 slik at lyd utenfra kan komme inn i høretelefonhuset 40 gjennom disse.

Høyttaleren 50 er understøttet i det hule lydkammer 43 i hetten 42. Høytta-leren 50 har en lydutgangsende som vender mot hetten 42, dvs. det bakre parti av øretelefonhuset 40, mens en annen bakre ende av høyttaleren 50 vender mot ørepluggen 41 til øretelefonhuset 40. Lydutgangsenden til høyttaleren 50 må med andre ord være anordnet overfor baksiden av ørepluggen til øretelefonhuset 40.

Som nevnt ovenfor blir øretelefonhuset 40 båret på brukerens øre ved å anbringe ørepluggen 41 mellom tragus 16 og antitragus 15 i det ytre øre 10, slik at hetten 42 til øretelefonhuset 40 er frilagt utenfor den ytre øregang 17. På bakgrunn av det ovenstående er det klart at når høyttaleren 50 inne i øretelefonhuset 40 sender ut lyd gjennom lydhullene 44 mot antitragus 15, blir lydtrykket absorbert og reflektert av antitragus 15, slik at hele øret er anbrakt i området til høyttalerens 50 lydfelt. Den tonekvalitet som mottas fra øretelefonen ifølge foreliggende oppfinnelse er følgelig den samme som fra en konvensjonell øretelefon; imidlertid treffer ikke lydtrykket trommehinnen 171 i den ytre øregang 17 direkte, mens den umiddelbare impulsstøy som sendes ut under musikkavspillingen, kan unngås, slik at den ledende funksjonen til mellomøret 20 ikke vil bli skadet for å påvirke den ledende hørsel.

Fig. 7 illustrerer en annen foretrukket utførelsesform av en øretelefon uten impulsstøy for beskyttelse mot ledende hørselstap i samsvar med foreliggende oppfinnelse, som også omfatter et øretelefonhus 70 og en høyttaler 50 montert i dette. Et frontparti av øretelefonhuset 70 er anordnet for å bli hengt mellom tragus 16 og antitragus 15 i øret og festet til muslingbenet 14. Øretelefonhuset 70 har et hult lydkammer 71 for å oppta og holde høyttaleren 50. Et antall lydhull 72 er fordelt på overflaten omkring frontpartiet av øretelefonhuset, og en ledende snor 60 er tilkoplet ved den nedre ende for overføring av elektrisk strøm til høyttaleren 50.

Høyttaleren 50 har også en lydutgangsende anordnet vendende mot en bakre ende av øretelefonhuset.

Som vist på fig. 7 som viser den annen foretrukne utførelsesform, blir lydtrykket når høyttaleren 50 i øretelefonhuset 70 gir fra seg lyd, utsendt mot den

bakre vegg i øretelefonhuset 70 og reflektert av den indre vegg av den bakre ende av øretelefonhuset 70, slik at hele øret er anbrakt innenfor høyttalerens 50 lydfelt. Den tonekvalitet som mottas er derfor den samme som ved konvensjonelle hodetelefoner; imidlertid vil lydtrykket ikke direkte treffe trommehinnen 171 i den ytre øregang 17, mens den øyeblikkelige impulsstøy som utsendes ved avspilling av musikk kan unngås, slik at den ledende funksjonen til mellomøret 70 ikke vil bli skadet og derved påvirke den ledende hørsel.

På fig. 8 og 9 er det vist en tredje foretrukket utførelsesform som er en vari-ant av den første foretrukne utførelsesform ved at ørepluggen 41 i den første utfø-relsesform er konstruert som en uavhengig komponent i denne tredje utførelses-form, hvor et øreplugglegemet 80 er montert ved en nedre ende av øretelefonhuset 40. Øreplugglegemet 40 utgjør en pluggkrok 81 som strekker seg nedover fra et øvre parti, innrettet for å bli hengt mellom tragus 16 og antitragus 15, og et ringsete 82 koplet til en nedre ende av huset for å montere øreplugglegemet 80 til en bakre ende av øretelefonhuset 40. Øretelefonhuset 40 kan også justeres oppover eller nedover i forhold til ringsetet 82 for tilpasning til brukerens ørestørrelse.

Fra det ovenstående kan man se at foreliggende oppfinnelse innbefatter følgende fordeler: 1. Med hensyn til lyd med samme frekvens kan lydtrykket på det menneskelige øret reduseres til den laveste grad mens den samme tonekvalitet som

ved konvensjonelle hodetelefoner er tilgjengelig.

2. Den ytre øregang i det menneskelige øre kan beskyttes mot kollisjon med slagstøy slik at skade på overføringsfunksjonen i mellomøret dermed kan unngås. Folk som liker å bære øretelefoner over lange perioder, vil derfor

ikke bli utsatt for ledende hørselstap.

3. Ved å bruke foreliggende oppfinnelse kan både den lyd som utsendes av høyttaleren i øretelefonen og lyder utenfra oppfanges av øret, slik at eventuelle utenforliggende hendelser straks kan oppfattes og reageres på.

Claims (5)

1. Øretelefon som omfatter et øretelefonhus (40) omfattende en fremre del med en øreplugg (41) innrettet for å bli hengt mellom tragus (16) og antitragus (15) i et ytre øre (10), og en hette (42) hvor et hult lydkammer (43) er definert i hetten (42); en høyttaler (50) som er understøttet i det hule lydkammeret (43) til øretelefonhuset (40), en ledende snor (60) som ved en nedre ende er forbundet med øretelefonhuset (40) for overføring av elektrisk strøm til høyttaleren (50), karakterisert ved at høyttaleren (50) har en lydutgangsende som under bruk av øretelefonen sender lyd hovedsakelig i retning bort fra en ytre øregang (17) mot antitragus (15), og at en flerhet av lydhull (44) er med avstand fordelt over hetten (42) for ytre lyd som går inn i lydkammeret (43) til øretelefonhuset (40).

2. Øretelefon ifølge krav 1, karakterisert ved at ørepluggen (41) er integrert utformet ved den fremre delen av øretelefonhuset (40).

3. Øretelefon ifølge krav 1 eller krav 2, karakterisert ved at ørepluggen (41) omfatter et uavhengig øre-plugglegeme (80) som er montert ved den nedre enden av øretelefonhuset (40).

4. Øretelefon ifølge krav 3 karakterisert ved at øreplugglegemet (80) tilveiebringer en pluggkrok (81) som strekker seg nedover fra et øvre parti, innrettet for å bli hengt mellom tragus (16) og antitragus (15), og et ringsete (82) forbundet med en nedre ende av dette for å montere øreplugglegemet (80) til en bakre ende av øretelefonhuset (40), hvor øretelefon (49) kan justere sin posisjon oppover eller nedover i forhold til ringsetet (82).

5. Øretelefon som omfatter et øretelefonhus (70) som har et frontparti innrettet for å bli hengt mellom tragus (16) og antitragus (15) i et ytre øre og festet på muslingbenet (14), et hult lydkammer (71) definert i huset og en bakre del, en høyttaler (50) som er under-støttet i det hule lydkammeret (71) til øretelefonhuset (70), et antall lydhull (72) som er fordelt på frontpartiet av øretelefonhuset (70); en ledende snor (60) som ved en nedre ende er forbundet med øretelefonhuset (79) for overføring av elektrisk strøm til høyttaleren (50), karakterisert ved at høyttaleren har en lydutgangsende som under bruk av øretelefonen sender lyd hovedsakelig i en retning bort fra en ytre øregang (17) mot antitragus (15).