NO325275B1 - Vandige formuleringer for behandling av krefttumorer samt anvendelse derav. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører området som angår behandlinger av krefttumorej. Nærmere bestemt angår foreliggende oppfinnelse vandige formuleringer for behandling av krefttumorer samt anvendelse derav.

1,2,4-benzotirazinoksyder er kjente forbindelser. US patent 3.980.779 beskriver 3-amino-l,2,4-benzotriazin-l,4-dioksyd-sammensetninger som har formelen:

hvor

én av R og R<1> er hydrogen, halogen, lavere alkyl, halogen (lavere alkyl), lavere alkoksy, karbamoyl, sulfonamido, karboksy eller karbo (lavere alkoksy) og den andre av R og R<1 >er halogen, lavere alkyl, halogen (lavere alkyl), lavere alkoksy, karbamoyl, sulfonamido, karboksy eller karbo (lavere alkoksy), som antimikrobiell sammensetning benyttet for å fremme vekst av buskap.

US patent 5.175.287 gitt 29 desember 1992, beskriver anvendelsen av 1,2,4-benzo-triazinoksyder i forbindelse med stråling for behandling av tumorer. 1,2,4-benzotriazin-oksyder sensitiverer tumorcellene overfor stråling og gjør dem mer føyelig overfor denne behandlingsformen.

Holden et al (1992) "Enhancement of Alkylating Agent Activity by SR-4233 in the FSallC Murine Fibrosarcoma" HNCI 84: 187-193 beskriver anvendelsen av SR-4233, nemlig 3-amino-l,2,4-benzotriazin-l,4-dioksyd, også kjent som, og i det følgende enkelte ganger referert til som, tirapazamin i kombinasjon med et antitumoralkyleringsmiddel. De fire antitumoralkyleringsmidlene cisplatin, cyklofosfamid, carmustin og melfalan, ble hver testet for å undersøke tirapazamins evne til å overvinne hypoksiske tumorcellers resistens overfor antitumoralkyleringsmidler. Tirapazamin ble testet alene og i kombinasjon med varierende mengder av hver av antitumoralkyleringsmidlene. Da SR-4233 ble administrert like før enkeltdosebehandling med cyklofosfamid, carmustin eller melfalan ble det observert en markert doseforbedring som ledet til synergistiske cytotoksiske effekter på tumorceller. Internasjonal søknad nr PCT/US98/01037 beskriver 1,2,4-benzotriazinoksyd som radiosensitiverende midler og selektive cytotoksiske midler. Andre beslektede patenter innbefatter: US patenter 3.868.372 og 4.001.410 som beskriver fremstillingen av 1,2,4-benzotriazinoksyder; og US patenter 3.991.189 og 3.957.799 som beskriver derivater av 1,2,4-benzotirazinoksyder.

Det har blitt funnet at forbindelser i klassen av 1,2,4-benzotirazinoksyder er effektive i behandlingen av krefttumorer ved bruk i forbindelse med strålingsterapi og kjemoterapi.

Strålingsterapi og kjemoterapi sammen med kirurgi er stadig de tre primære modalitetene i behandlingen av kreft. Strålingsterapi og kjemoterapi fungerer som alternativer til kirurgi i den primære bekjempelsen av en rekke forskjellige neoplasmer der kirurgi begrenses av anatomisk vurdering. Nåværende kunnskap viser at høyere helbredelsesrater og større livskvalitet kan gis til kreftpasienter dersom effektiviteten til strålingsterapi og kjemoterapi ble forbedret.

En måte å forbedre effektiviteten til radioterapi eller kjemoterapi på er å trekke fordel av den hypoksi som eksisterer i tumorer- én av de få utnyttbare forskjellene mellom normale vev og tumorvev. Abnorm utvikling av blodkar er karakteristisk for et stort antall faste tumorer. Dette abnormale kapillærsystemet resulterer ofte i områder med hypoksi, forbigående eller permanent. Generelt øker hypoksi resistensen til en celle, normal eller cancerøs, overfor terapi. En metode som forøker drepingen av hypoksiske tumorceller (eller begrenser strålingsskaden på normale vev) ville forbedre den terapeutiske indeksen for stråling eller kjemoterapi.

Benzotriazinforbindelsene har blitt utviklet for å dra fordel av denne relative hypoksi i tumoren. Tirapazamin, som hittil er den mest lovende forbindelsen i benzotriazinserien, bioreduseres under hypoksiske betingelser til et aktivt mellomprodukt. Dette aktive mellomproduktet kan indusere DNA-skade hvilket forøker effektene av strålingsterpi eller kjemoterapi og er i seg selv cytotoksisk. På grunn av at tilstøtende normale vev ikke er hypoksiske så gir denne bioreduksjonen anledning til selektive cytotoksiske effekter på hypoksiske tumorceller.

Forskning har vist vesentlig overlegenhet for benzotriazinene over nitroimidazol-strålingssensitiveringsmidlene og andre bioreduktive midler in vitro slik som vist i tabell I

Tirapazamin har imidlertid ulempene av utilstrekkelig oppløselighet i farmasøytiske vehikler som er egnet for parenteral administrasjon samtidig som den er ustabil i slike vehikler. Det har blitt funnet at oppløseligheten av tirapazamin i vann er ca 0,81 mg/ml, hvilket ville nødvendiggjøre et stort volum av oppløsningen, ca 1 liter, for administrasjon til en pasient for oppnåelse av den riktige dosen. Forsøk på å forøke oppløseligheten ved bruk av overflateaktive midler slik som Tween 80, og polymerer slik som Pluronic F68, Povidone og Albumin var mislykket med minimal økning i oppløselighet. Oppløselighetsforøkning med ko-oppløsningsmidler var mer vellykket, men andelen av ko-oppløsningsmidler som var nødvendig for å oppløseliggjøre den forventede minimumtolererte dosen av tirapazamin ville bety infusering av betydelige mengder av ko-oppløsningsmidler, f. eks opptil 120 ml propylenglykol som en 50 % v/v propylenglykol/vandig oppløsning. Dette store volumet av et ko-oppløsningsmiddel er uønsket i en injiserbar formulering og innebærer risiko for uøskede kliniske innvirkninger på en pasient.

Tirapazamin mangler også stabilitet når det gjelder holdbarhet: fullstendig nedbrytning inntreffer etter tilbakeløpskoking i mindre enn 4 timer i 0,1 N natriumhydroksyd.

Foreliggende oppfinnelse har som sitt hovedformål å tilveiebringe en vandig infuserbar/ injiserbar formulering som inneholder tilstrekkelige mengder av antikrefttumormidlet og er stabil ved lagring. Under omfattende kliniske studier av tirapazamin som har blitt foretatt i foreliggende sammenheng ble det erkjent at uten tilstrekkelig oppløselighet og stabilitet så ville dette meget lovende legemidlet ikke hjelpe de uttallige pasientene som lider av krefttumor.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en vandig parenteral formulering for behandling av krefttumorer, omfattende:

en effektiv krefttumorbehandlende mengde av en forbindelse av formelen

eller et farmakologisk akseptabelt salt av nevnte forbindelse i en parenteralt akseptabel buffer som har en konsentrasjon på fra cirka 0,001 M til cirka 0,1 M.

Fortrinnsvis omfatter den vandig parenterale formuleringen nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt av nevnte forbindelse i en sitratbuffer som har en konsentrasjon på fra cirka 0,005 M til cirka 0,05 M. Fortrinnsvis har sitratbufferen en pH på fra 3,7 til 4,3.

Mer spesielt omfatter den parenterale formuleringen for behandling av krefttumorer ifølge oppfinnelsen fortrinnsvis: fra ca 0,500 til ca 0,810 g av en forbindelse av formel (I);

fra ca 0,100 til ca 9,000 g natriumklorid;

fra ca 0,9000 til ca 10,00 g sitronsyre;

fra ca 0,02 til ca 3,00 g natriumhydroksyd; og

qs til pH 3,0-5,0 i vann til 1000 ml.

Foreliggende oppfinnelse er også rettet mot anvendelse av formuleringen ifølge foreliggende oppfinnelse ved fremstilling av et medikament for behandling av en cancertumor.

Antitumormidlene

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer et preparat for behandling av pattedyrkrefttumorer, inkludert krefttumorer hos mennesker, spesielt faste tumorer. En effektiv mengde av en forbindelse med formel I, som definert heri, som inneholdes i en citratbufferoppløsning, kan bli administrert til et pattedyr som har en krefttumor og har behov for slik behandling på et tidspunkt fra ca en halv time til ca 24 timer før en effektiv mengde av et kjemoterapimiddel overfor hvilket tumoren er følsom administrert til pattedyret. Formel I og testing av en forbindelse er beskrevet i US søknad nr 125.609 inngitt 22 september 1993.

Ved fremstillingen av formuleringen ifølge oppfinnelsen ble det foretatt omfattende studier for å gi tilstrekkelig oppløselighet til krefttumorforbindelsen og gjøre formuleringen stabil ved lagring slik det klart vil fremgå fra det nedenstående.

Foreliggende oppfinnelse vil bli beskrevet under spesiell henvisning til tirapazamin-formuleringer, men det skal forstås at tilsvarende gjelder forbindelsen av formel (I).

Antikrefttumorforbindelsen ifølge oppfinnelsen, 3-(2-metoksyetyl)-l,2,4-benzotriazin 1,4-dioksyd, har den strukturelle formelen:

med molekylvekt på 221,22

Oppløselighetsegenskaper for tirapazamin

Oppløseligheten av tirapazamin i vann og forskjellige vehikler er vist i tabell II.

Den begrensede oppløseligheten av 0,81 mg/ml ville nødvendiggjøre at det ble infusert opptil 1 liter fluid; for derfor å minimalisere fluidvolumet må oppløseligheten økes. Forsøk på å forøke oppløseligheten ved bruk av overflateaktive midler (Tween 80) og polymerer (Pluronic G68, Povidone Albumin) var mislykket med minimal økning i opp-løselighet.

Oppløselighetsforøkning ble oppnådd med ko-oppløsningsmidler, men andelen av ko-oppløsningsmiddel som var nødvendig for å oppløseliggjøre den forventede maksimum tolererte dose av tirapazamin (~ 700 mg) ville bety infusjon av betydelige mengder av ko-oppløsningsmiddel (f.eks opptil 120 ml propylenglykol (PG) som 50 % vol/vol PG/ vandig oppløsning).

De fysikalsk-kjemiske egenskapene til tirapazamin viser at molekylet hverken har sterkt polar eller sterk lipofil karakter. Dette illustreres ved (i) fordelingskoeffisienten (oktanol/ vann) på 0,15 (logP -0,82) og (ii) den observerte dekomponering ved smelting ved 200°C som antyder at krystallstrukturen til tirapazamin er sterkt bundet av intermolekylære krefter. Molekylets plane natur ville lette en ordnet stabling med krystallet med intermolekylære tiltrekninger (ladningsoverføringsinteraksjoner) mellom hvert plan via nitrogenet og oksygenet i N-oksydfunksj onene. Det kan eksistere en hydratisert form av tirapazamin der vannmolekyler er hydrogenbundet til oksygenkomponentene.

For å forutsi oppløseligheten av forbindelser i vann-oppløsningsmiddelblandinger har det blitt foretatt forsøk på å klassifisere organiske oppløsningsmidler ved bruk av parametre slik som dielektrisk konstant, oppløselighetsparameter, overflatespenning, grenseflatespenning, hydrogenbindingsdonor- og -akseptordensiteter, og oktanol-vann-fordelingskoeffisient. Verdier for valgte oppløsningsmidler benyttet i tirapazaminoppløselighetsstudier er angitt i tabell DI. Disse parametrene har blitt benyttet matematisk for å forutsi oppløseligheten av ikke-polare oppløste produkter ved å korrelere disse parametrene med hellingen til oppløselighetsplottinger konstruert fra eksperimentelle data. Disse parametrene som reflekterer oppløsningsmidlers kohesive egenskaper, slik som oppløselighetsparametre og grenseflatespenning, resulterer i den høyeste korrelasjonen med helling, slik tilfellet også er for hydrogenbindingsevnen til det rene ko-oppløsningsmidlet uttrykt som densiteten til protondoneirngsgruppene eller

-akseptorgruppene.

Ved høye volumfraksjoner bryter aprotiske oppløsningsmidler, f.eks dimetylsulfoksyd (DMSO), dimetylformamid (DMF), og dimetylacetamid (DMA), vannstrukturen gjennom dipolare og hydrofobe effekter. Amfiprotiske oppløsningsmidler, f.eks glyserol, PEG 400 og propylenglykol (PG) kan både selvforene seg og hydrogenbindes med vann og slike oppløsningsmidler er følgelig ikke ideelt egnet for oppløste produkter som ikke kan delta i hydrogenbinding. Fordelingskoeffisienten for det oppløste produktet er en indikator for å forutsi om ko-oppløsningsmidler vil være effektive. Følgende ligning har blitt benyttet for på vellykket måte å forutsi oppløselighet i forskj ellige oppløsningsmiddelsystemer: hvor Cs og Co er henholdsvis oppløselighetene i oppløsningsmiddelblanding og vann, f er ko-oppløsningsmiddelfraksjonen, R er den relative oppløsningsmiddeleffekten (hvor typiske verdier er DMF = 4, glyserol = 0,5) og P er fordelingskoeffisienten. Når P går mot 1 (logP => 0) så er ingen økning i oppløselighet mulig fordi,

Siden logP for tirapazamin er -0,8 så ville denne ligningen forutsi at det er usannsynlig at ko-oppløsningsmidler har en signifikant effekt på vandig oppløselighet. Forsøkene som ble utført med disse ko-oppløsningsmidlene resulterte i det funn at oppløselighet av tirapazamin ikke ble signifikant forøket av disse ko-oppløsningsmidlene.

Stabilitet

Stresstudier ble utført ved bruk av multiple autoklavcykler på 21 minutter ved 121°C. Disse studiene viste at tirapazamin var mer stabil i sure oppløsninger av normal salt-oppløsning eller oppløsninger buffret til pH 4 ved bruk av 0,05 M citrat- eller 0,1 M Iaktatbuffer. Tirapazamin var ustabil i nærvær av fosfatbuffer ved pH 5,9 og i citratbuffer ved pH 6. En forskyvning i pH-verdien til formuleringen i normal saltoppløsning oppsto etter 8 autoklavcykler fra 4,5 til 4,9, og derfor krevde formuleringer en viss grad avbuffring.

Formuleringer ble også stresset ved lagring ved forhøyede temperaturer på 50°C og 70°C etter en enkelt autoklavcyklus på 21 minutter ved 121°C. Tirapazamin ble funnet å være ustabil i nærvær av Iaktatbuffer etter lagring ved 70°C. Denne ustabiliteten var ikke tydelig ved multippel autoklavstressing. Den mest stabile formuleringen ble funnet å være 0,05 M citrat pH 4.

Formulering av tirapazamin ble derfor foretatt ved bruk av citratbuffer. Oppløselighet av tirapazamin ved 15°C gjorde det nødvendig å redusere konsentrasjonen til 1 til 0,5 mg/ml. Ytterligere stressing i citratbuffer ved pH 3,5,4,0 og 4,5 ble utført for å bestemme sannsynlighetsgrensene for pH. Basert på data fra dette studiet ble grensene satt ved pH 4,0 ± 0,3.

Basert på de utviklede stabilitetsdataene var den mest stabile formuleringen av tirapazamin i citratbuffer ved pH 4. Oppløseligheten av tirapazamin i citratbuffer var 0,81 mg/ml ved 15°C. For å begrense volumet av infusert væske ble det derfor benyttet en maksimumkonsentrasjon på 0,7 mg/ml for videre formuleringsutvikling.

Effekten av bufferkonsentrasjon (0,05 eller 0,005 M) på stabilitet ble evaluert ved stressing av 2 x 10 1 stabilitetsporsjoner av tirapazamin (0,7 mg/ml) i citratbuffer ved pH 4,0.

Tirapazamin var stabil etter to måneder i både 0,005 M- og 0,05 M-citratbuffer ved 50°C. Ved 90°C var det tegn på ustabilitet med 0,05 M citratformuleringen og derfor ble den lavere citratkonsentrasjonen (0,005 M) valgt for utvikling av den kliniske formuleringen. Den kliniske formuleringen som ble benyttet i kjemiske studier omtalt i det nedenstående var som følger:

Tirapazamin lagres i klare 20 ml glassampuller inneholdende 0,7 mg/ml (14 mg) av tirapazamin i den isotoniske citratbufferen. Ampullene lagres ved fra 15 til 30°C i lystett pakning.

Dosering

Et akutt toleransestudium i mus, enkelt- og multipel -dosestudier i rotter og hunder og et in vitro-myelosuppresjonsstudium har blitt utført med foreliggende formulering.

I et akutt toleransestudium i musen ble det funnet at LDio og LD50 for tirapazamin var henholdsvis 98 og 101 mg/kg.

Enkelt- og 2 ukers og 2 måneders multipeldosestudier ble utført i rotte og hund. Kliniske tegn og symptomer som ble observert i begge arter og hver kur inkluderte salivasjon, reduksjoner i målinger av hvite blodceller (inkludert lymfocyttelling i hunden) og reduksjoner i målinger av røde blodceller.

Farmakologi

Effekten av tirapazamin på en rekke forskjellige aerobe og hypoksiske celler har blitt studert i kultur for å måle selektiviteten for tirapazamincytotoksisitet. Tirapazamin (20 um) var en potent og selektiv dreper av hypoksiske celler in vitro, med hypoksiske cytotoksisitetsforhold på 150,119 og 52 for henholdsvis hamster-, muse- og human-cellelinjer (1-2 størrelsesordner høyere enn strålingssensitiveringsmidler slik som nitro-imidazoler, mitomycin C og porfiromycin). Denne cytotoksisiteten ble også observert over et område av oksygenspenninger (1 % - 20 % O2; hovedsakelig ved 1 % - 4 % O2).

In vivo var tirapazamin like effektiv i musetumormodeller som en enkelt 0,30 mmol/kg (160 mg/m<2>) dose eller som multiple 0,08 mmol/kg (42 mg/m<2>) doser ved benyttelse med fraksjonert stråling (2,5 Gy x 8). Tirapazamin var også effektiv som en enkelt 0,30 mmol/kg (160 mg/m<2>) dose med en enkelt stor (20 Gy) strålingsdose. Det viste seg at tirapazamin var særlig effektiv, hvilket resulterte i flere helbredelser i SCCVII-musetumorer som multiple 0,08 mmol/kg (43 mg/m<2>) doser gitt før hver strålingsfraksjon (2,5 Gy x 8); og tirapazamin viste seg å være minst effektiv, hvilket resulterte i typisk mindre enn 1 log celledreping, når det ble gitt uten stråling. Ved benyttelse med fraksjonert stråling ga tirapazamin en effekt lik effekten forutsagt dersom tirapazamin virket på en cellepopulasjon (hypoksiske celler) separat fra den strålingen virket på

(aerobe celler).

Virkningsmekanismen til tirapazamin har blitt studert i detalj og er nær knyttet til lege-midlets metabolisme. Illustrasjonen i det nedenstående viser den foreslåtte virkningsmekanismen for et friradikals tirapazaminproduksjon under reduksjon til mono-N-oksydet, hvilket forårsaker at enkelt- og dobbelttråder brytes i DNA. Under hypoksiske betingelser blir tirapazamin metabolisert til 2-elektron-reduksjonsproduktet WIN 64102 (mono-N-oksyd; SR 4317) og deretter til 4-elektron-reduksjonsproduktet WTN 60109 (null-N-oksyd; SR 4330). Flere studier med undersøkelse av DNA-skadereparasjon etter behandling med tirapazamin har vist at DNA-reparasjonsinhiberingen er doserelatert og ligner den som produseres av røntgenstråler.

Benzotriazin di-N-oksydet tirapazamin ble omfattende studert både in vitro og in vivo for å bestemme og kvantifisere dets effektivitet og for å klargjøre dets virkningsmekanisme.

In vitro

Effektene av tirapazamin på en rekke forskjellige aerobe og hypoksiske celler har blitt studert i kultur for å måle selektiviteten for tirapazamincytotoksisitet. Ovarieceller fra kinesisk hamster (CHO-HA-1), museceller (C3H 10T1/2, RIF-1, og SCCVII) og humane cellelinjer (HCT-8, AG 1522, A549 og HT 1080) ble benyttet. Tirapazamin (20 um) var en potent og selektiv dreper av hypoksiske celler in vitro som vist i tabell 4.

In vivo

Tirapazamin alene

Gitt alene in vivo i mus ville tirapazamin i enkeltdoser forventes å gi en relativt liten celledreping tilsvarende prosentandelen av tumorceller som er hypoksiske. En rekke forsøk har vist at dette er tilfelle, med celledrepinger som typisk er mindre enn én log (overlevelsesfraksjon > MO"<1>). Maksimum celledrepingen observert etter en enkelt dose var f.eks i SCCVII-tumoren (overlevelsesfraksjon = 510"1), og bare en liten tumorvekstforsinkelse på 3 dager ble frembragt i FSallC fibrosarcoma.

Multipeldoser av tirapazamin gitt uten stråling kan forventes å gi noe mer celledreping enn én enkelt gjør, selv ved lavere doser av tirapazamin. Den laveste overlevelses-fraksjonen som kan sees i fire forskjellige musetumorer var imidlertid 5-IO"<1>, og ned til 5-10" i en femte musetumor (RIF-1 tumor).

Tirapazamin med stråling

I en rekke modellsystemer som beskrevet i det nedenstående forsterker tirapazamin anti-tumoraktiviteten til stråling, bestemt ved celledreping eller tumorvekstforsinkelse. Testede tumorer inkluderer FSaHC, SCCVH, RIF-1, EMT6 og KHT. Tirapazamin forsterker celledreping gitt ifølge en enkelt- eller multipeldoseplan, og når legemidlet kombineres med enten enkeltdose- eller fraksjonert stråling.

I ett studium overskrider antitumoreffekten til tirapazamin pluss stråling den additive effekten av disse to behandlingene. Aktivitetsforsterkning ved hjelp av tirapazamin inntreffer når legemidlet administreres fra 2,5 til 0,5 timer før stråling eller opptil 6 timer etterpå. I tillegg til aktivitet mot hypoksiske celler så radiosensitiverer tirapazamin aerobe celler in vitro dersom cellene eksponeres overfor legemidlet under hypoksiske betingelser enten før eller etter stråling.

I ett studium forøket behandlingen med tirapazamin strålingens antitumoraktivitet i større grad enn tilfellet var for hypoksisk celle-sensitiveringsmidlet etanidazol.

Oksygenkonsentrasjon/cytotoksisitetskurven for tirapazamin viser seg å være særlig velegnet for kombinasjon med radioterapi. Under ca 30 torr (mm Hg) blir celler i stigende grad mer resistente overfor strålingsbeskadigelseseffekter. Nitroaromatiske og kinon-antibiotiske radiosensitiveringsmidler er imidlertid mest effektive kun ved langt lavere oksygennivåer. De er således ikke toksiske overfor de moderat hypoksiske, radioresistente cellene som er tilstede i tumorer. I motsetning til dette forblir cytotoksisiteten til tirapazamin relativt konstant over hele området av oksygenkonsentrasjoner som gir radioresistens.

Til forskjell fra andre radiosensitiveringsmidler som hittil er studert avtar toksisiteten til tirapazamin ved høye oksygenkonsentrasjoner (dvs de som finnes i normalt vev). I et in vitro-system var toksisiteten til tirapazamin minst 50 til >2000 ganger høyere under hypoksi enn under 100 % oksygendamp. På grunn av at den er aktiv mot et bredt område av radioresistente tumorceller, men ikke er toksisk overfor normale celler med høye oksygenkonsentrasjoner, er tirapazamin selektivt cytotoksisk overfor hypoksiske tumorceller.

Tirapazamin med kjemoterapi

Da tirapazamin (25 til 75 mg/kg IP = 83,3 til 250 mg/m<2>) ble administrert til mus som bar FSallC fibrosarcomet, ble en viss direkte tumorcelledreping observert. Tilsetning av tirapazamin (50 mg/kg IP = 167 mg/m<2>) til cyklofosfamid (150 mg/kg IP = 500 mg/m<2>), melfalan (10 mg/kg IP = 33 mg/m<2>), eller cisplatin (10 mg/kg IP = 33 mg/m<2>) i denne modellen ga 1,6- til 5,3-gangers økninger i tumorvekstforsinkelse.

Effekt på normalt vev

C3H/Km-hunnmus ble benyttet i to prøver for å undersøke det potensial at tirapazamin kunne påvirke normalvevsensitivitet overfor ioniserende stråling. Både tester av normal hudreaksjon og ben (lår)-kontraksjon ble utført med fraksjonert stråling. Tirapazamin påvirket ikke vevene i noen av prøvene.

For å bestemme om tirapazamin vil kunne påvirke normalt vev ble de de høyre bakbena på C3H/Km-hunnmus bestrålt med åtte fraksjoner (3,4,5 eller 6 Gy) over 4 dager (en gang hver 12 timer). Musene ble injisert med enten saltoppløsning eller tirapazamin (0,08 mmol/kg = 43 mg/m<2>) 30 minutter før eller umiddelbart etter hver fraksjon. Hudreaksjoner over de bestrålte lårene ble bedømt tre ganger ukentlig, fra dag 10 til dag 32 etter den første bestrålingsdosen. Musene ble bedømt "blindet" - uten noe kjennskap til deres behandlingsgruppe - ifølge en skala lik en som er utviklet tidligere [Brown JM, Goffinet DR, Cleaver JE, Kallman RF, "Preferential radiosensitization of mouse sarcoma relative to normal mouse skin by chronic intra-arterial infusjon of halogenated pyrimidine analogs", JNCI (1971) 47 77-89]. Ingen radiosensitivering eller additivtoksisitet ble fremkalt ved tilsetning av tirapazamin til strålingsbehandlingen ifølge bestemmelse av hudreaksjon.

Claims (5)

1. Vandig parenteral formulering for behandling av larefttumorer, karakterisert ved at den omfatter: en effektiv krefttumorbehandlende mengde av en forbindelse av formelen eller et farmakologisk akseptabelt salt av nevnte forbindelse i en parenteralt akseptabel buffer som har en konsentrasjon på fra cirka 0,001 M til cirka 0,1 M.

2. Vandig parenteral formulering for behandling av krefttumorer omfattende en forbindelse som definert i krav 1, eller et farmakologisk akseptabelt salt av nevnte forbindelse i en citratbuffer som har en konsentrasjon på fra cirka 0,005 M til cirka 0,05 M.

3. Vandig parenteral formulering for behandling av krefttumorer, omfattende fra cirka 0,500 til cirka 0,810 g av en forbindelse av formelen eller et farmakologisk akseptabelt salt av nevnte forbindelse i en citratbuffer som har en konsentrasjon på fra cirka 0,005 M til cirka 0,05 M; fra cirka 0,100 til cirka 9,000 g natriumklorid; fra cirka 0,9000 til cirka 10,00 g sitronsyre; fra cirka 0,200 til cirka 3,000 g natriumhydroksyd og qs til pH 3,0 - 5,0 i vann til 1000 ml.

4. Vandig parenteral formulering ifølge krav 2, hvor citratbufferen har en pH på fra cirka 3,7 til 4,3.

5. Anvendelse av formulering ifølge et hvilket som helst av krav 1 til 4 ved fremstilling av et medikament for behandling av en krefttumor.