NO324897B1

NO324897B1 - Fremgangsmate for a lete etter et hydrokarbonholdig undergrunnsreservoar

Info

Publication number: NO324897B1
Application number: NO20020201A
Authority: NO
Inventors: Svein Ellingsrud; Terje Eidesmo; Hans Magne Pedersen; Tor Schaug-Pettersen
Original assignee: Electromagnetic Geoservices As
Priority date: 2000-08-14
Filing date: 2002-01-14
Publication date: 2007-12-27
Also published as: US20040027130A1; MY127089A; US7202669B2; US7038456B2; BRPI0113208B8; EP1309887B1; DK1309887T3; CN1447924A; EP1309887A1; CA2417832A1; EP1309887B2; WO2002014906A1; DE60102595T2; ES2218438T3; NO20020201L; ATE263383T1; NO20020201D0; BRPI0113208B1; US20060091889A1; PT1309887E

Abstract

Det er beskrevet et system for å detektere eller bestemme beskaffenheten til et undergrunnsreservoar. Et elektromagnetisk felt blir påtrykket ved å bruke en dipolantennesender (34), og det blir detektert ved å benytte en dipolantennemottaker (35). Målingene blir tatt med antennen både på linje og parallelt, og differansen mellom de to sett med målinger blir utnyttet. En karakteristisk differanse indikerer et lag med høy resistivitet, som svarer til et hydrokarbonreservoar.

Description

Den foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte for å lete etter et hydrokarbonholdig undergrunnsreservoar. Oppfinnelsen er særlig egnet for å bestemme om et reservoar hvis tilnærmede geometri og posisjon er kjent, inneholder hydrokarboner eller vann, selv om den også kan anvendes til å detektere reservoarer med spesielle kjennetegn.

De mest utbredte teknikker for geologiske undersøkelser, spesielt i undervannssituasjoner, er for tiden seismiske metoder. Disse seismiske teknikkene er i stand til å avsløre strukturen til sedimenterte undergrunnslag med en viss nøyaktighet. Selv om en seismisk undersøkelse kan avsløre posisjonen og formen til et potensielt reservoar, kan den imidlertid ikke avsløre reservoarets beskaffenhet.

Løsningen er derfor å bore et borehull inn i reservoaret. Kostnadene i forbindelse med boring av en utforskningsbrønn vil imidlertid ligge i området £25 millioner, og siden sjansen for å lykkes vanligvis er omkring 1 av 10, har dette en tendens til å være en meget kostbar øvelse.

Fra den kjente teknikk skal det også vises til US 04 617 518 Al; Chave, A.D., S.C. Constable, og R.N. Edwards, 1991: Electrical exploration methods for the seafloor, in Electromagnetic Methods in Applied Geophysics, Vol. 2, M. Nabighian (ed), Soc. Explor. Geophys., Tulsa., pp. 931-966; og US 02 077 707 Al.

Det er derfor et formål med oppfinnelsen å tilveiebringe et system for å bestemme, med større sikkerhet, beskaffenheten av et undergrunnsreservoar uten at det er nødvendig å bore et borehull.

Man har forstått at selv om de seismiske egenskapene til oljefylte lag og vannfylte lag ikke adskiller seg vesentlig fra hverandre, er deres elektromagnetiske resistiviteter (permittiviteter) forskjellige. Ved å benytte en elektromagnetisk undersøkelsesmetode kan derfor disse forskjellene utnyttes og sjansen for å lykkes med å forutsi beskaffenheten av et reservoar, kan økes betydelig. Dette representerer en potensielt enorm kostnadsbesparelse.

En fremgangsmåte og en anordning som benytter disse prinsippene, danner

følgelig grunnlaget for patentsøkernes internasjonale patentsøknad PCT/GB01/00419.

Denne søknad angår en fremgangsmåte for å bestemme beskaffenheten av et undergrunnsreservoar hvis tilnærmede geometri og posisjon er kjent, omfattende: å påføre de sedimenterte lag som inneholder reservoaret, et tidsvarierende elektromagnetisk felt; å detektere den elektromagnetiske bølgefeltrespons; å søke i bølgefeltresponsen etter en komponent som representerer en refraktert eller brutt bølge fra hydrokarbonlaget; og å bestemme innholdet i reservoaret, basert på forekomsten eller fraværet av en bølgekomponent som er refraktert eller brutt av hydrokarbonlaget.

Den angår også en fremgangsmåte for å søke etter et hydrokarbonholdig undergrunnsreservoar, omfattende: å påføre de sedimenterte undergninnslag et tidsvarierende elektromagnetisk felt; å detektere den elektromagnetiske bølgefeltrespons; å søke etter en komponent som representerer en refraktert bølge i bølgefeltresponsen; og å bestemme forekomsten og/eller beskaffenheten av et eventuelt identifisert reservoar basert på forekomsten eller fraværet av en bølgekomponent som er refraktert eller brutt av hydrokarbonlaget.

Den angår videre et apparat for å bestemme beskaffenheten til et undergrunnsreservoar hvis tilnærmede geometri og posisjon er kjent, eller for å søke etter et hydrokarbonholdig undergrunnsreservoar, hvor apparatet omfatter en anordning for å påføre de sedimenterte lag som inneholder reservoaret, et tidsvarierende elektromagnetisk felt; en anordning for å bestemme den elektromagnetiske bølgefeltrespons; og en anordning for å søke i bølgefeltresponsen etter en komponent som representerer en refraktert bølge for derved å gjøre det mulig å bestemme forekomsten og/eller beskaffenheten til et reservoar.

En refraktert eller brutt bølge oppfører seg forskjellig, avhengig av beskaffenheten til det sedimenterte lag som den forplanter seg i. Forplantningstapene i hydrokarbonlag er spesielt meget lavere enn i vannførende lag, mens forplantningshastigheten er meget høyere. Når derfor et oljeførende reservoar er til stede, og et EM-felt blir påtrykt, kan det detekteres en sterk og hurtig forplantet, brutt bølge. Dette kan derfor indikere forekomsten av reservoaret eller dets beskaffenhet hvis forekomsten allerede er kjent.

Elektromagnetiske undersøkelsesteknikker er i seg selv kjent. De er imidlertid ikke særlig benyttet i praksis. Reservoarer av interesse ligger vanligvis omkring 1 km eller mer under havbunnen. For å utføre elektromagnetiske undersøkelser som en alenestående teknikk under disse forhold, med en rimelig grad av oppløsning, er det nødvendig med korte bølgelengder. Slike korte bølgelengder er dessverre utsatt for meget høy dempning. Lange bølgelengder gir ikke tilstrekkelig oppløsning. Av disse grunner blir seismiske teknikker foretrukket.

Selv om lengre bølgelengder påført ved hjelp av elektromagnetiske teknikker imidlertid ikke kan gi tilstrekkelig informasjon til å frembringe en nøyaktig indikasjon på grensene til de forskjellige sedimenterte lag, kan de, hvis den geologiske struktur allerede er kjent, benyttes til å bestemme beskaffenheten av en spesiell identifisert formasjon hvis det er muligheter for at beskaffenheten av vedkommende formasjon har betydelig forskjellige elektromagnetiske karakteirstikker. Oppløsningen er ikke spesielt viktig, og dermed kan lengre bølgelengder som ikke utsettes fra altfor stor dempning, benyttes.

Resistiviteten i sjøvann er omkring 0,3 ohmmeter, og resistiviteten til overdekningen under havbunnen vil vanligvis være fra 0,3 til 4 ohmmeter, for eksempel omkring 2 ohmmeter. Resistiviteten til et oljereservoar vil imidlertid vanligvis være omkring 20-300 ohmmeter. Denne store forskjellen kan utnyttes ved å benytte teknikkene ifølge den foreliggende oppfinnelse.

Resistiviteten til en hydrokarbonførende formasjon vil vanligvis være 20 til 300 ganger større enn for en vannførende formasjon.

På grunn av de forskjellige elektromagnetiske egenskapene til en gass/oljeførende formasjon og en vannførende formasjon, kan man vente en refleksjon og en brytning av det utsendte felt ved grensen til en gass/olj eførende formasjon. Likheten mellom egenskapene til overdekningen og et reservoar som inneholder vann, betyr imidlertid at ingen refleksjon eller brytning sannsynligvis vil inntreffe.

En elektrisk senderdipolantenne på eller nær havbunnen induserer således elektromagnetiske (EM) felter og strømmer i havvannet og i undergrunnslagene. I havvannet blir EM-feltene sterkt dempet på grunn av den høye konduktiviteten i det saltholdige miljøet, mens undergrunnslagene med mindre konduktivitet potensielt kan virke som en leder for EM-feltene (mindre dempning). Hvis frekvensen er lav nok (i størrelsesorden 1 Hz), er EM-bølgene i stand til å trenge dypt inn i undergrunnen, og dypt begravde geologiske lag som har høyere elektrisk resistivitet enn overdekningen (som for eksempel et hydrokarbonfylt reservoar) vil påvirke EM-bølgene. Avhengig av innfallsvinkelen og polariseringstilstanden kan en EM-bølge som treffer et lag med høy resistivitet, eksitere en ledet bølgemodus i laget. Den ledede modus blir forplantet lateralt langs laget og lekker energi tilbake til overdekningen og mottakere som er anordnet på havbunnen. Uttrykket "refraktert" eller "brutt" bølge er i denne beskrivelse ment å referere til denne bølgemodus.

Både teori og laboratorieforsøk viser at den ledede modus bare blir eksitert for en innfallende bølge med transversal magnetisk (TM) polarisering (magnetfelt perpendikulært på innfallsplanet) og ved innfallsvinkler nær Brewster-vinkelen og den kritiske vinkel (vinkelen for totalrefleksjon). For transversal elektrisk (TE) polarisering (elektrisk felt perpendikulært på innfallsplanet) vil den ledede modus ikke bli eksitert. Siden den induserte strøm er proporsjonal med det elektriske felt, vil strømmen være parallell med laggrenseflatene for TE-polarisering, men for TM-polarisering er det en merkbar strøm på tvers av laggrensene.

En horisontal dipolkilde på havbunnen vil generere både TE- og TM-bølger, men ved å variere orienteringen av mottakerantennen, er det mulig å variere følsomheten for de to polariseirngsmodi. Det viser seg at en linjeformet orientering (kilde- og mottakerdipoler er på linje) er mer følsom for TM-polariseirngsmodusen, mens en parallellorientering (kilde- og mottakerdipoler i parallell) er mer følsom for TE-polariseringsmodusen. TM-modusen blir påvirket av nærværet av begravde lag med høy resistivitet, mens TE-modusen ikke blir påvirket av disse. Ved å måle med de to antennekonfigurasjoner og utnytte forskjellen mellom de to sett med målinger, er det mulig å identifisere dypt begravde soner med høy resistivitet, det vil si et hydrokarbonreservoar.

Foreliggende oppfinnelse har utgangspunkt i denne erkjennelsen.

Ifølge oppfinnelsen løses de ovennevnte problemer ved en fremgangsmåte angitt i krav 1 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet.

Ifølge oppfinnelsen er det således tilveiebrakt en fremgangsmåte for å lete etter et hydrokarbonholdig undergrunnsreservoar, omfattende: å utplassere en elektrisk senderdipolantenne med sin akse hovedsakelig horisontal;

å utplassere en elektrisk mottakerdipolantenne på linje med senderen;

å påtrykke et EM-felt på undergrunnslagene ved å benytte senderen;

å detektere EM-bølgefeltresponsen ved å benytte mottakeren;

å søke i responsen etter en komponent som representerer en brutt bølge ifølge en første modus forårsaket av en sone med høy resistivitet;

å utplassere en elektrisk mottakerdipolantenne parallelt med senderen;

å påtrykke et EM-felt på lagene ved å benytte senderen;

å detektere EM-bølgefeltresponsen ved å benytte mottakeren;

å søke i responsen etter en komponent som representerer en brutt bølge ifølge en andre modus; og

å sammenligne den brutte bølgerespons' ifølge den første modus med den brutte bølgerespons ifølge den andre modus for å bestemme forekomsten og/eller beskaffenheten av en eventuell sone med høy resistivitet.

Den første modus kan antas å være en TM-modus, og den andre modus en TE-modus.

Ifølgeoppfinnelsen blir således målinger tatt med senderen og mottakeren anordnet både på linje og parallelt, og de to sett med målinger blir sammenlignet. En karakteristisk forskjell i verdier indikerer et lag med høy resistivitet som befinner seg under lag med høy konduktivitet. Høy resistivitet indikerer forekomsten av hydrokarboner, og dermed er differansen i verdier en direkte hydrokarbonindikator.

Denne teknikken kan benyttes i forbindelse med konvensjonelle seismiske teknikker til å identifisere hydrokarbonreservoarer.

Senderen og/eller mottakeren omfatter fortrinnsvis en gruppe av dipolantenner.

Denne teknikken kan anvendes ved undersøkelse av landbaserte undergrunnsreservoarer, men er spesielt anvendbar ved submarine, spesielt undervanns, undergrunnsreservoarer. Feltet blir fortrinnsvis påtrykket ved å benytte en eller flere sendere anbrakt på jordoverflaten, og deteksjonen blir utført ved hjelp av en eller flere mottakere anbrakt på jordens overflate. I en foretrukket anvendelse er senderen eller senderne og/eller mottakerne anbrakt på eller nær havbunnen eller bunnen av et område dekt med vann.

I et foretrukket arrangement er sender- og mottakerantennene anbrakt på en felles kabel som slepes bak et fartøy. Dette vil resultere i en fast offset (forskyvning) eller en rekke med faste offsetverdier når det benyttes flere mottakere. Senderen utsender fortrinnsvis begge modi og kan derfor omfatte to dipoler anordnet i innbyrdes rett vinkel. Hver mottaker omfatter fortrinnsvis to dipoler anordnet i innbyrdes rett vinkel. Fortrinnsvis er én senderdipol og én mottakerdipol anordnet i rett vinkel på kabelens retning. Alternativt kan senderen og/eller mottakerne hver omfatte en enkelt dipolantenne anordnet skrått, for eksempel ved 45 °, til kabelretningen. Med dette arrangementet blir det utsendte felt oppløst.

Ved å benytte denne teknikken blir det mulig å oppnå sammenlignbare resultater fra de to modi ettersom det samme signal og samme offset blir benyttet. Det vil ikke spille noen særlig rolle om senderen driver med hensyn til frekvens eller amplitude. Reservoarer kan videre detekteres i sann tid. Hvis derfor resultatene viser en differanse i de to modi, vil dette sterkt indikere forekomsten av et hydrokarbonførende reservoar, og dermed kan en mer detaljert undersøkelse foretas med en gang.

Et slikt system vil vanligvis benytte en enkelt senderkilde og flere mottakere, vanligvis flere enn ti. De forskjellige offset vil være egnet til å detektere reservoarer på forskjellige dybder.

Mottakerne kan være utplassert på en enkelt kabel eller på en rekke parallelle kabler. Det kan også være flere sendere.

I praksis vil fartøyet vanligvis stanse og kabelen bli tillatt å synke før sending. Det vil være en utsendelse ved flere forskjellige frekvenser før fartøyet beveger seg til en annen posisjon. Teknikken er spesielt egnet for kantdeteksjon, og det er en enkel sak å velge en passende oppløsning. Hvis undersøkelsen imidlertid blir utført i et ubestemt område, bør resistiviteten til topplagene kartlegges, for eksempel med MT-metoder eller ved hjelp av invertering etter en refleksjonsundersøkelse.

Hvis offsetverdien mellom senderen og mottakeren er betydelig større enn tre ganger dybden av reservoaret fra havbunnen (dvs. tykkelsen av overdekningen), vil man forstå at dempningen av den brutte bølge ofte vil være mindre enn for den direkte bølge og den reflekterte bølge. Grunnen til dette er det faktum at banen til den brutte bølge vil effektivt være avstanden fra senderen ned til reservoaret, det vil si tykkelsen av overdekningen, pluss offsetverdien langs reservoaret, pluss avstanden fra reservoaret opp til mottakerne, det vil igjen si tykkelsen av overdekningen.

Polariseringen til kildeutsendelsen vil bestemme hvor meget energi som overføres til det olj eførende lag i retning av mottakeren. En dipolantenne er derfor den valgte sender. Generelt blir det foretrukket å benytte en dipol med stor effektiv lengde. Senderdipolen kan derfor være fra 100 til 1000 meter lang og kan slepes i to ortogonale retninger. Mottakerdipolens optimale lengde blir bestemt av overdekningens tykkelse.

Det utsendte felt kan være pulset, men en koherent, kontinuerlig bølge med trinnfrekvenser blir foretrukket. Det kan sendes i en betydelig tidsperiode i løpet av hvilken senderen fortrinnsvis bør være stasjonær (selv om den kan bevege seg langsomt), og utsendelsen stabil. Feltet kan således utsendes over en tidsperiode på fra 3 sekunder til 60 minutter, fortrinnsvis fra 3 til 30 minutter, for eksempel omkring 20 minutter. Mottakerne kan også være innrettet til å detektere en direkte bølge og en bølge brutt fra reservoaret, og analysen kan innbefatte ekstrahering av fase- og amplitudedata for den brutte bølge fra tilsvarende data fra den direkte bølge.

Bølgelengden til utsendelsen bør fortrinnsvis være i området

0, ls<A<l0s;

hvor X er bølgelengden til utsendelsen gjennom overdekningen og s er avstanden fra havbunnen til reservoaret. Helst er X, fra omkring 0,5 s til 2 s. Senderfrekvensen kan være fra 0,01 Hz til 1 kHz, fortrinnsvis fra 1 til 20 Hz, for eksempel 5 Hz.

Avstanden mellom senderen og en mottaker bør fortrinnsvis være i området

0,5A<Z<10A;

hvor X er bølgelengden til utsendelsen gjennom overdekningen og L er avstanden mellom senderen og den første mottaker.

Man vil forstå at den foreliggende oppfinnelse kan benyttes til å bestemme posisjonen, utstrekningen, beskaffenheten og volumet av et spesielt sedimentert lag, og kan også benyttes til å detektere endringer i disse parameterne over en tidsperiode.

Oppfinnelsen kan utføres i praksis på forskjellige måter og vil nå bli illustrert ved hjelp av de følgende utførelsesformer og undersøkelser og simuleringer i redusert skala. Det vises til de vedføyde tegninger, hvor: Fig. 1 er et vertikalt tverrsnitt gjennom en testtank;

fig. 2 er et planriss av tanken på fig. 1;

fig. 3 er et planriss av de antenner som benyttes i tanken på fig. 1;

fig. 4 er et sideriss av antennene på fig. 3;

figurene 5 og 6 er henholdsvis et skjematisk planriss og et sideriss av testtankoppsettet for målingen;

fig. 7 er et diagram som viser beregnede og målte verdier for det utsendte elektriske felt for en gitt frekvens i modellforsøket;

fig. 8 er et diagram som viser beregnede verdier for det elektriske felt i en realistisk jordmodell;

fig. 9 er et skjematisk sideriss av utformingen av en kabel som slepes av.et fartøy; fig. 10 er et planriss som svarer til fig. 9; og

figurene 11 og 12 er skisser i likhet med fig. 10, som viser to alternative arrangementer.

Tanken 11 som er vist på fig. 1 og 2, omfatter et betonghus som er 9 m langt, 6 m bredt og 8 m dypt. Tanken 11 er fylt med sjøvann 12. En membran 13 fylt med ferskvann 14 er plassert i tanken. Membranen 13 er 7,5 m lang, 4,25 m bred og 0,25 m tykk og kan være anbrakt ved enhver ønsket høyde i en horisontal orientering i tanken 11.

Konduktiviteten til sjøvannet 12 ble målt til å være 5,3 S/m ved 14° C, og konduktiviteten til ferskvannet ble målt til å være 0,013 S/m. Forholdet mellom de to konduktiviteter er derfor meget nær 400.

Den kritiske frekvens fc for et ledende medium, det vil si den frekvens ved hvilken forskyvningsstrømmen er lik ledningsstrømmen, er gitt ved

hvor £f er den relative dielektrisitetskonstanten til mediet, og o er konduktiviteten i S/m. For vann er e, = 80 ved de frekvenser og temperaturer som er av interesse. For de to konduktivitetsverdiene o = 5,2 S/m og o = 0,013 S/m, er henholdsvis fc = 1,2 GHz og 3 MHz. Siden den høyeste frekvens i forsøkene er 0,83 MHz, er det en rimelig tilnærmelse å se bort fra forskyvningsstrømmen, selv for ferskvannet. For et ikke-magnetisk, ledende medium er forplantningskonstanten y gitt ved Bølgelengden X, definert som den avstand over hvilken fasen endrer seg 2n, er gitt ved X i m, f i MHz og o i S/m. Skinndybden, den avstand over hvilken amplituden avtar med l/e, er relatert til bølgelengden ved

For ytterkantene av frekvensområdet, for sjøvann med o = 5,2 S/m, er

og for ferskvann med a = 0,013 S/m, er

Det vises nå til figurene 3 og 4, hvor to identiske elektriske dipolantenner som vist ble brukt for senderen og mottakeren.

Hver antenne 15 omfatter to kvadratiske messingplater 16, med sidekant 15 cm montert på et epoksysubstrat 17. Hver plate 16 er koblet til en koaksialkabel 18 som passerer gjennom et epoksyrør 19 montert rettvinklet til platen 16, til et symmetriledd eller en balun som transformerer impedansen til antennen 15 fra omkring 2il i sjøvann til omkring 5011.

Måleoppsettet er vist på figur 5 og 6. En automatisk nettanalysator (ANA) måler utsendelsen mellom antennene 15 som en funksjon av avstand (offset) og frekvens. Arrangementet som er vist på fig. 5, viser antennene 15 i den parallelle orientering. I-linjeorienteringen blir oppnådd ved å rotere begge antenner 90° i horisontalplanet.

Resultatet av målingene er vist på fig. 7 sammen med de tilsvarende teoretiske resultater. Målingene stemmer godt overens med de teoretiske resultater, og figuren inneholder to sett med kurver, en med parallelle antenner og en med antennene på linje. De teoretiske resultater er beregnet for infinitesimale dipolantenner. Orienteringene til antennene og frekvensen er vist på figurene.

Parameterne for forsøket er skalert i forhold til mulige praktiske situasjoner. For å gi et begrep om størrelsesordenen: hvis frekvensen blir skalert ned med en faktor på 40 000 og konduktiviteten med en faktor på 10, vil dimensjonene bli skalert opp med en faktor på 632, og forsøksoppsettet vil svare til et lag med lav konduktivitet og med tykkelse på 150 m og konduktivitet på 0,0013 S/m under en overdekning med tykkelse 300 m og konduktivitet lik 0,52 S/m. Det tilsvarende frekvensområde vil være fra 0,75 Hz til 20 Hz, og lengden av antennen nesten 300 m.

Fremgangsmåten med TE- og TM-modus er blitt testet ved hjelp av datasimuleringer på en enkel horisontalt lagdelt jordmodell med elektriske parameterverdier for typiske dypvannsundergrunnssedimenter. Modellen har et uendelig isolerende luftlag, et 1150 meter vannlag med 0,3125 Sim, 950 meter overdekning med lftm, en 150 meter reservoarsone med 50ilm og en uendelig overdekning med lHm. Figur 8 illustrerer amplituderesponsen |E| (elektrisk felt) som en funksjon av mottakeroffset, forårsaket av et signal på 1 Hz. Responsene fra både TM-modusen (heltrukket med x'er) og TE-modus (stiplet med +'er) er vist. Amplitudene for TM-modusen er tilnærmet 10 ganger større for en offset på 5 km. Som referanse er responsen fra et homogent halvrom med lfim vist for begge konfigurasjoner (svarende til en respons fra et vannfylt reservoar eller utenfor reservoararealet). TE-modusen har det største avvik fra sitt halvrom, det vil si at denne modusen er mer følsom for et hydrokarbonlag. Figurene 9 og 10 viser et fartøy 31 som sleper en kabel (eller streamer) 32 like over havbunnen 33. Kabelen 32 bærer en senderdipolantenne 34 og flere mottakerdipoler 35, hvorav bare fire er vist. Vanndybden kan være av størrelsesorden 1000 m, avstanden mellom senderen 34 og den nærmeste mottaker 35 kan være omkring 2000 m, og mottakerne kan være omkring 100 m fra hverandre. Senderen 34 blir styrt fra fartøyet 31 via kabelen 32, og de responser som detekteres av mottakerne 35, blir sendt tilbake til fartøyet 31 i sann tid, igjen via kabelen 32. Figur 10 viser et arrangement hvor fartøyet 31 sleper tre kabler 41, 42,43 som hver bærer en rekke mottakere 45, 46, 47. Avstanden mellom de tre kablene 41,42, 43 blir oppnådd ved hjelp av et stag 44.

I det arrangementet som er vist på figur 11, er senderen 48 i form av to dipolantenner, en parallell med kabelen 42 og en i rett vinkel.

Arrangementet som er vist på figur 12 er lik det på figur 11, men i dette tilfellet er senderen 51 en enkelt dipolantenne anordnet i en vinkel på 45 0 med kabelen 42.

Claims

1. Fremgangsmåte for å lete etter et hydrokarbonholdig undergrunnsreservoar, omfattende: å utplassere en elektrisk senderdipolantenne (34) med sin akse hovedsakelig horisontalt; å utplassere en elektrisk mottakerdipolantenne (35) på linje med senderen (34); å påtrykke et EM-felt på sedimenterte undergrunnslag ved å benytte senderen; og å detektere EM-bølgefeltresponsen ved å benytte mottakeren; karakterisert ved: å søke i responsen etter en komponent som representerer en brutt bølge ifølge en første modus forårsaket av en sone med høy resistivitet; å utplassere en elektrisk mottakerdipolantenne (35) parallelt med senderen; å påtrykke et EM-felt på de sedimenterte lag ved å benytte senderen; å detektere EM-bølgefeltresponsen ved å benytte mottakeren; å søke i responsen etter en komponent som representerer en brutt bølge ifølge en andre modus; og å sammenligne den brutte bølgerespons ifølge den første modus med den brutte bølgerespons ifølge den andre modus for å bestemme forekomsten og/eller beskaffenheten av en eventuell sone med høy resistivitet.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at den første modus er en TM-polariseringsmodus og/eller at den andre modus er en TE-polariseringsmodus.

3. Fremgangsmåte ifølge kravl eller 2, karakterisert ved at senderen (34) og/eller mottakeren (35) omfatter en gruppe av dipolantenner.

4. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at senderen (34) og/eller mottakeren (35) er anbrakt på eller nær havbunnen (33) eller bunnen av et annet vanndekt område.

5. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at senderen (34) og mottakerne (35) er plassert på en felles kabel (32) anordnet for å bli slept bak et fartøy (31).

6. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at senderen (51) omfatter to dipolantenner (34, 35) anordnet i innbyrdes rett vinkel.

7. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at hver mottaker omfatter to dipolantenner anordnet i innbyrdes rett vinkel.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at senderen og/eller mottakeren hver omfatter en enkelt dipolantenne anordnet på skrå i forhold til kabelens retning.

9. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at frekvensen til EM-feltet varieres kontinuerlig over utsendelsesperioden.

10. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at feltet utsendes over en tidsperiode på fra 3 sekunder til 60 minutter.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at utsendelsestiden er fra 3 til 30 minutter.

12. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at bølgelengden til utsendelsen er gitt ved formelen

0,1 s<A,< 10 s; hvor X er utsendelsens bølgelengde gjennom overdekningen og s er avstanden fra havbunnen (33) til reservoaret.

13. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at avstanden mellom senderen og en mottaker er gitt ved formelen 0,5A. < L < 10X; hvor X er utsendelsens bølgende gjennom overdekningen og L er avstanden mellom senderen (34) og mottakeren (35).

14. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 10 til 13, karakterisert ved at sendefrekvensen er fra 0,01 Hz til 1 kHz.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at sendefrekvensen er fra 1 til 20 Hz.

16. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at den omfatter å undertrykke den direkte bølge og/eller ethvert annet kjent bølgebidrag som kan forstyrre målingene, for derved å redusere det nødvendige dynamiske område til mottakeren (35) og øke oppløsningen av den brutte bølge.