NO320274B1 - Anvendelse av polymerblandinger for belegging av overflater - Google Patents

Description

Under forløpet av en undersøkelse vedrørende overflatebelegg i forbindelse med polymerblandinger ble det som følge av denne utviklet blandinger av særlig interesse for overflatebelegg, idet disse blandinger inneholdt minst en termoplastisk polymer som vanligvis er amorf eller har lav krystallinitet, og minst en epoksyharpiks modifisert ved hjelp av minst et aromatisk polyamin.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører anvendelse av disse blandinger for belegging av metall eller andre overflater, f.eks. beholdere eller ledninger. Disse blandinger er særlig egnet for å beskytte overflater, spesielt metalloverflater. Disse blandinger anvendes for å belegge ledninger og helt spesielt metalledninger og stålrørledninger.

Rørledninger er metallrør, ofte fremstilt av stål, hovedsakelig anvendt i forbindelse med brønner for transport av råolje og naturgass, men en hvilken som helst type fluid kan transporteres i slike rørledninger. Den indre overflate av rør-ledningen korroderes av det transporterte fluid. Når det transporterte fluid er olje er de svovelholdige forbindelser inneholdt i oljen hovedårsakene til korrosjonen. Når det bores offshore blir også den ytre overflate av rørledningen korrodert av sjø-vann.

Det vesentlige problem med avsetning av en polymer på en metalloverflate, f.eks. den ytre og/eller indre overflate av en rørledning, f.eks. av stål, er hvordan polymeren arter seg når den utsettes for varmepåkjenning. Selv om oljen avkjøles før den transporteres blir rørledningen ofte oppvarmet til en temperatur på omtrent 50°C til 200°C ved kontakt med varm olje. Visse polymerer, f.eks. polypropylen vil gjerne deformeres og ikke lenger feste til metallet når først temperaturen oversti-ger 130°C. Andre polymerer som polyeterimider eller polysulfoner, kleber ved høye temperaturer men deres påføringstemperatur (den temperatur som de påfø-res ved) er høyere, omtrent 360°C. Videre kan metaller, spesielt stål - ofte anvendt ved produksjon av rørledninger- undergå faseomvandlinger fra en temperatur på omtrent 250°C og enkelte av deres mekaniske og fysiske egenskaper kan endres.

I tillegg muliggjør god adhesjon av polymeren ved en høyere temperatur at oljen kan transporteres uten behov for avkjøling, eller den trenger i det minste bare å avkjøles i en mindre grad. Ved en forholdsvis høy temperatur er oljen mindre viskøs og derfor lettere å transportere.

Kjent teknikk som NO-A-974505 (tilsvarende EP-A-83036) omfatter blandinger av termoplastiske strømningskontroller (termoplastisk polymer) i en mengde fra 1-15% i forhold til vekten av den totale blandingen. Det endelige materialet inneholder en matriks rik på herdbar harpiks inneholdende knuter av termoplastisk harpiks. Foreliggende oppfinnelse innehar nyhet sett i lys av NO-A-974505.

Polyaminene beskrevet i EP-A-292166 er ikke hindrende polyaminer slik som i foreliggende oppfinnelse, det vil si "inneholdende minst en akrylsubstituent med fra 1 til 12 karbonatomer lokalisert i alfastilling til en av amingruppene".

US 4.304.889 omfatter en epoksyharpiks omfattende en polyepoksyd, en aromatisk polyamin og et kondensasjonsprodukt av et polyoksyalkylendiamin med minst to mol av maleinsyre anhydrid. Aromatisk polyamin er ikke hindret slik som beskrevet i foreliggende oppfinnelse. Videre beskriver ikke foreliggende oppfinnelse anvendelse av et kondensasjonsprodukt av et polyoksyalkylendiamin med maleinsyre anhydrid.

Hverken EP-A-292166 eller US 4.304.889 er foregripende hva angår nyhet og oppfinnelseshøyde for foreliggende oppfinnelse.

Anvendelsen av polymerblandingene ifølge den foreliggende oppfinnelse overvinner de ovennevnte ulemper. Spesielt frembringer anvendelsen rørledninger med et belegg med god adhesjon, god stivhet og god motstandsevne overfor sjø-vann. Videre blir egenskapene av de anvendte polymerblandinger bare lite endret når disse blandinger eldes.

Foreliggende oppfinnelse omfatter anvendelse av en polymerblanding, omfattende minst en termoplastisk polymer valgt fra gruppen bestående av polyeterimider, polysulfoner og polyfenylenetere og minst en epoksyharpiks modifisert med minst ett aromatisk polyamin inneholdende minst to primære amingrupper i sitt molekyl, og minst en alkylsubstituent inneholdende 1 til 12 karbonatomer lokalisert i a-stilling til en av amingruppene, idet epoksyharpiksen er tildannet fra minst et polyepoksid inneholdende minst to epoksygrupper i sitt molekyl og det molare forhold mellom aromatisk polyamin og epoksy er slik at hver amingruppe tilsvarer 1,6 til 2,6 epoksygrupper, hvori mengden av termoplastiske polymerer er omtrent 30 til 70 vektprosent i forhold til vekten av den totale polymerblanding og mengden av epoksyharpiks modifisert med minst ett aromatisk polyamin er omtrent 30 til 70 vektprosent i forhold til vekten av den totale polymerblanding, for belegging av overflater.

Betegnelsen "polysulfon" kan være en kilde til tvetydighet. Den første polymer med kommersiell betydning med en basisenhet inneholdende en sulfongrup-pe -SO2- var den polymer som selges av AMOCO under handelsnavnet "UDEL". På grunn av dette betegnes dette spesielle polysulfon med den generiske beteg-nelse "polysulfon". I den foreliggende beskrivelse anvendes betegnelsen "polysulfon" i sin generiske betydning og ikke bare i den begrensede betydning av et polysulfon av type "UDEL".

De polysulfoner som anvendes i polymerblandingene ifølge oppfinnelsen er foretrukket aromatiske polysulfoner, mer foretrukket polysulfoner av type "UDEL", eller av type "RADEL". En polysulfontype av polyetersulfoner selges av AMOCO, og "RADEL" R polysulfontype polyfenylensulfoner selges også av AMOCO.

Polyeterimidene anvendt i polymerblandingene er foretrukket "ULTEM" type polyeterimider solgt av General Electric Plastics.

Polyfenyleneterne i polymerblandingene er foretrukket "PPE" 800 type poly-fenyletere solgt av General Electric Plastics.

Som anvendt ved den foreliggende oppfinnelse kan de termoplastiske polymerer anvendes alene, blandet med hverandre eller blandet med andre polymerer som aromatiske polyeterketoner eller polyfenylensulfider. Polymerblandinger omfattende aromatiske polyeterketoner inneholder omtrent 1 til 50 vektprosent derav i forhold til den totale vekt av termoplastiske polymerer. Polymerblandinger omfattende polyfenylensulfider inneholder omtrent 1 til 50 vektprosent derav i forhold til den totale vekt av termoplastiske polymerer.

Epoksyharpiksene modifisert med minst et aromatisk polyamin, foretrukket sterisk hindret polyamin, anvendt i polymerblandingene er epoksyharpikser dannet fra minst et polyepoksid inneholdende minst to epoksygrupper i sitt molekyl og minst et aromatisk polyamin inneholdende minst to primære amingrupper i sitt molekyl og minst en alkylsubstituent inneholdende 1 til 12 karbonatomer i a-stilling til en av amingruppene, idet molforholdet mellom amin og epoksy er slik at hver amingruppe tilsvarer 1,6 til 2,6 epoksygrupper.

De aromatiske polyaminer velges på grunn av deres lave reaktivitet og deres ikke-giftige natur.

Epoksyharpiksen kan velges fra gruppen som dannes av de følgende kommersielt tilgjengelige harpikser: diglycidyleteren av bis-fenol-A eller bis-fenol F, bis-fenolformolharpiks, fenol-novolacharpiks, sykloalifatiske harpikser, tri- eller tetra-funksjonelle harpikser, harpikser dannet fra triglycidyleter-isocyanurat og/eller triglycidyleter-cyanurat og/eller triglycidyl-cyanurat og/eller triglycidylisocyanurat eller blandinger av minst to av disse harpikser.

Epoksyharpiksene oppnådd fra epoksyharpiksene anført i US-A-4.921.047 kan også anvendes ved den foreliggende oppfinnelse.

De aromatiske polyaminer anvendt i polymerblandingene inkluderer en førs-te serie av aromatiske aminer omfattende en enkelt aromatisk ring som f.eks. 3,5-dietyl-2,4-dinitrotoluen, 3,5-dietyl-2,6-diaminotoluen og blandinger av disse to isomerer. Vanligvis anvendes en blanding av disse to isomerer generelt kjent som

DETDA.

I en andre serie av anvendte aminer kan aminer inneholdende minst to aromatiske ringer tas i betraktning, idet disse to aromatiske ringer generelt er forbundet til hverandre enten ved hjelp av en toverdig lineær eller forgrenet hydrokarbonrest inneholdende 1 til 18 karbonatomer. Disse to aromatiske ringer er enten forbundet via en toverdig alkylgruppe eller er forbundet til hverandre via en toverdig lineær eller forgrenet hydrokarbonrest inneholdende 6 til 18 karbonatomer og inneholdende en aromatisk ring.

Aminet kan også inneholde minst en substituent valgt fra gruppen bestående av fluor, jod, brom og klor. Det inneholder foretrukket minst to alkylsubstituenter som hver er i a-stilling til en av amingruppene.

Når de to aromatiske ringer er forbundet via en toverdig alkylrest er denne rest foretrukket en metylidengruppe som er ikke-substituert eller substituert med minst et radikal valgt fra alkylradikaler og halogenoalkylradikaler inneholdende 1 til 3 karbonatomer. Som et eksempel er denne alkylrest valgt fra gruppen dannet av metylidengruppen, isopropylidengruppen, halogenoisopropylidengruppene, og heksafluoroisopropylidengruppen. I dette tilfelle er aminet foretrukket valgt fra gruppen som dannes av: 4,4'-metylen-bis(2,6-dimetylanilin) eller M-DMA; • 4,4'-metylen-bis(2-isopropyl-6-metyl-anilin) eller M-MIPA; • 4,4'-metylen-bis(2,6-dimetylanilin) eller M-DEA;

• 4,4'-metylen-bis(2,6-diisopropylanilin) eller M-DIPA; og

• 4,4'-metylen-bis(3-kloro-2,6-dietylanilin) eller M-CDEA;

Av disse aminer er 4,4'-metylen-bis(2,6-dietylanilin) og 4,4'-metylen-bis(3-kloro-2,6-dietylanilin) er av særlig interesse.

Når aminet inneholder to aromatiske ringer som er forbundet til hverandre via en toverdig hydrokarbonrest som eventuelt er substituert, inneholdende 6 til 18 karbonatomer og inneholdende en aromatisk ring, er det foretrukket valgt fra gruppen bestående av: • 4,4'-metylen-bis(2,6-dimetylanilin) eller M-DMA; • 4,4'-metylen-bis(2-isopropyl-6-metyl-anilin) eller M-MIPA; • 4,4'-metylen-bis(2,6-dietylanilin) eller M-DEA;

• 4,4'-metylen-bis(2,6-diisopropylanilin) eller M-DIPA; og

• 4,4'-metylen-bis(3-kloro-2,6-dietylanilin) eller M-CDEA;

Av disse aminer er 4,4,-metylen-bis(2,6-dietylanilin) og 4,4'-metylen-bis(3-kloro-2,6-dietylanilin) av særlig interesse.

Når aminet inneholder to aromatiske ringer som er forbundet til hverandre via en toverdig hydrokarbonrest som eventuelt er substituert, inneholdende 6 til 18 karbonatomer og inneholdende en aromatisk ring, er det foretrukket valgt fra gruppen som utgjøres av: • 4,4'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dimetylanilin); • 4,4'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dietyl-anilin); • 4,4,-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dipropyl-anilin); • 4,4'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-diisopropyl-anilin); • 4,4'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dimetyl-3-kloro-anilin); • 4,4'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dietyl-3-kloro-anilin); • 4,4'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dipropyl-3-kloro-anilin); • 4,4'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-diisopropyl-3-kloro-anilin); • 3,3'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dimetyl-anilin); • 3,3'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dietyl-anilin); • 3,3'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dipropyl-anilin); • 3,3'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dimetyl-3-kloro-anilin); • 3,3'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dietyl-3-kloro-anilin); • 3,3'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-dipropyl-3-kloro-anilin);

• 3,3'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-diisopropyl-anilin); og

• 3,3'-(fenylen-diisopropyl)-bis(2,6-diisopropyl-3-kloro-anilin).

De anvendte polymerblandingene kan også inneholde katalysatorer som er aktive for reaksjonen mellom epoksyharpiksene og de sterisk hindrende aromatiske polyaminer. De oftest anvendte aktive katalysatorer er imidazoler, tertiære aminer og bor-trifluoridbaserte komplekser. Tilsetningsmidler valgt fra gruppen som dannes av antioksidanter, pigmenter, adhesjonsfremmende midler, varmestabiliseringsmidler og organiske, uorganiske eller metalliske fyllstoffer kan også tilsettes.

Disse polymerblandinger fremstilles foretrukket uten et løsningsmiddel i

smeltet tilstand ved en temperatur fra omtrent 100°C til 250°C, foretrukket omtrent 150 til 200°C. Denne fremstilling gjennomføres foretrukket under anvendelse av en mikser som f.eks. en dobbeltskrueekstruder. Ved denne foretrukne fremstillings-måte innføres epoksyharpiksene, de aromatiske polyaminer og eventuelle tilsetningsmidler i mikseren i form av en forhåndsblanding hvortil den termoplastiske polymer tilsettes. Hver reaksjonskomponent kan også innføres separat i mikseren via forskjellige innløpssoner eller via en eneste innløpssone. Det er også mulig først å blande de termoplastiske polymer og epoksyharpiksene og deretter tilsette det aromatiske polyamin. Det er også mulig å innføre det aromatiske polyamin i mikseren i en sone nær sonen for utvinning av polymerblandingen.

Når først blandingen er fremstilt er polymerblandingen dannet og blir så foretrukket herdet. Herding består generelt i oppvarming av blandingen til en temperatur på fra omtrent 200°C til 250°C, f.eks. i en periode på omtrent 10 min. til 12 timer. Herdingen gjennomføres foretrukket i en ovn.

Lag av polymerblandingen kan således avsettes på forskjellige typer av ledninger, spesielt på rørledninger fremstilt av metall, mer spesielt av stål. Innvendige og utvendige belegg kan dannes. Forskjellige påføringsmetoder er blitt undersøkt. Av de mulig påføringsmetoder foretrekkes avsetningsmetoder med pulverbeleg-ging og ekstrudering. Tykkelsen av lagene av polymerblanding som dannes er generelt omtrent 10 x 10"<6> m (10 mikrometer) til 1 x 10"<2> m (1 cm), foretrukket omtrent 50 x 10"<6> m (50 mikrometer) til 5 x 10"<3> m (5 mm).

Anvendelsen av polymerblandingene for belegging av overflater med flere lag er også blitt testet. Opptil 5 overliggende lag er blitt fremstilt. Foretrukket ble 2 til 4 lag lagt over hverandre i disse tester.

Således ble et lag av polymerblanding inneholdende minst en termoplastisk polymer og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et polyamin avsatt på metallet, spesielt på stål eller på stål belagt med en antikorroderende grunning og/eller et adhesjonsfremmende middel. Avsetning på andre materialer, spesielt på andre polymerer, ble også undersøkt.

Anvendelse av polymerblandingene for belegging av overflater med flere lag ble også testet. Således ble det på et (eller flere) lag av polymerblanding inneholdende minst en termoplastisk polymer og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et polyamin avsatt et lag av en polymerblanding inneholdende minst en termoplastisk polymer og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et aromatisk polyamin, idet lagene inneholdt identiske eller forskjellige termoplastiske polymerer i identiske eller forskjellige mengdeforhold.

Et lag av en polymerblanding inneholdende minst en termoplastisk polymer og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et aromatisk polyamin ble også påført reaktive polymerer med god adhesjon til lagene hvorpå de ble påsatt, som f.eks. polymerer med en eller flere reaktive funksjoner som f.eks. epoksy, alkohol, amin, syre, anhydrid, tiol eller polyolefiner med funksjoner som reagerer med epoksy- eller polare funksjoner, eller et modifisert polyolefin P1 inneholdende minst en succinimidring substituert på nitrogenet med en reaktiv gruppe, idet ringen bæres enten av hovedkjeden eller av sidekjeden. Det er også mulig å anvende produktet som resulterer fra reaksjonen av dette modifiserte polyolefin med minst et polyepoksid inneholdende minst to epoksygrupper i sitt molekyl.

Dette polyolefin P1 kan defineres som produktet som resulterer fra en re-aksjon mellom minst et polyolefin med minst en forbindelse inneholdende en maleimidring substituert på nitrogenet med en reaktiv gruppe med formel -R-(X)„ hvor X står for en reaktiv gruppe, n står for et tall 1 eller mer og R er en rest inneholdende minst ett karbonatom. Vanligvis tilsvarer n 1 og i dette tilfelle er forbindelsen inneholdende en maleimidring anvendt ved den foreliggende oppfinnelse repre-sentert ved den følgende formel (I):

Den reaktive gruppe -X velges vanligvis fra en hydroksylgruppe, en karboksylgruppe, en karboksamidgruppe, en karboksylsyrehalogenidgruppe, en tiolgrup-pe, en tio-karboksylgruppe, en amingruppe, et halogen, en epoksygruppe og en foresteret karboksylgruppe hvor esterdelen omfatter en reaktiv gruppe. Når et flertall grupper -X er tilstede kan de være like eller forskjellige.

Den reaktive gruppe -X velges vanligvis fra grupper som kan reagere med epoksyfunksjoner ved hjelp av åpning av en oxiranring. Vanligvis anvendes forbindelser inneholdende en reaktiv gruppe valgt fra karboksylgruppen, karboksa-midgruppen, en syrehalogenidgruppe, f.eks. en karboksylsyrehalogenidgruppe. Karboksylgruppen foretrekkes.

Gruppen -R- velges vanligvis fra mettede eller umettede, substituerte eller ikke-substituerte alifatiske hydrokarbongrupper, og substituerte eller ikke-substituerte aromatiske grupper. Generelt foretrekkes ikke-substituerte grupper og vanligvis gruppene inneholdende minst en aromatisk ring. Et eksempel på en gruppe som ofte anvendes er en benzengruppe i orto-, meta- eller parastilling til nitrogen-atomet og til en reaktiv gruppe -X-. Vanligvis anvendes para- eller metaformen.

Polyolefinene anvendt for danne dette lag kan være et hvilket som helst polyolefin som er velkjent for de fagkyndige. Foretrukket anvendes polyolefiner oppnådd fra minst en umettet monomer inneholdende en eller flere umettede bin-dinger, vanligvis valgt fra gruppen som dannes av etylen, propen, butener og nor-bomener. Således kan disse polyolefiner dannes ved homopolymerisasjon eller kopolymerisasjon av minst to monomerer.

Disse lag av polymerblandinger med en eller flere reaktive funksjoner som definert i det foregående har generelt tykkelse omtrent 1 x 10"<6> m (1 mikrometer) til 500 x 10"<6> m (500 mikrometer), foretrukket omtrent 100 x 10"<6> m (100 mikrometer) til 400 x 10"<6> m (400 mikrometer).

En foretrukket anvendelse for polymerblandingene inneholdende minst en termoplastisk polymer og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et aromatisk polyamin for belegging av ytre overflater på ledninger består i å danne det føl-gende multilag. Minst et første lag inneholdende minst en termoplastisk polymer og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et aromatisk polyamin avsettes direkte på ledningen - eller på ledningen etter avsetning av en antikorrosjonsgrun-ning og/eller et adhesjonsfremmende middel. På dette lag avsettes et andre lag av polymeren definert i det foregående, med en eller flere reaktive funksjoner og med god adhesjon til det første lag. Til slutt blir dette system påført et lag av kommersielt tilgjengelig polymer valgt fra gruppen som dannes av polyolefiner, som polyety-lener og polypropylener, og med god forlikelighet med det andre lag: som et eksempel avsettes et lag av kommersielt tilgjengelig polyetylen på et lag av modifisert polyetylen - med minst en reaktiv funksjon.

Dette siste lag kan tildannes i form av et kompakt lag eller det kan være celleformet. Videre har det tykkelse generelt omtrent 10<*3> m (1 mm) til omtrent 10 x 10-<2>m(10cm).

Mer generelt kan minst en polymerblanding inneholdende minst en termoplastisk polymer og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et aromatisk po-lyamid anvendes som et mellomliggende lag mellom en overflate og et lag av termoplastisk polymerblanding inneholdende minst to distinkte polymerer, hvorav minst en er en polymer omfattende minst en reaktiv funksjon, og minst et modifisert polyolefin inneholdende minst en succinimidring substituert på nitrogenet med en reaktiv gruppe, idet ringen bæres enten av hovedkjeden eller av sidekjeden.

Av metodene for avsetning av disse flerelagsbelegg består en foretrukket metode i å avsette et lag av en polymerblanding inneholdende minst en termoplastisk polymer og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et aromatisk polyamin på en bærer ved påføringstemperaturen for polymerblandingen, og deretter avsettes det på dette lag et ytterligere lag av en polymerblanding valgt fra dem som er definert i det foregående ved dens påføringstemperatur. Etter avsetning av hvert lag kan det herdes ved omtrent 200°C til 250°C i en periode på fra omtrent 10 min. til 12 timer. Herding kan også gjennomføres etter avsetning av alle lagene på belegget. Foretrukket gjennomføres herding etter avsetning av alle lagene, idet denne gjennomføring da oppnår en god tverrbinding av lagene innbyrdes.

Videre kan nevnte polymerblanding anvendes som et mellomliggende lag mellom overflaten og et lag inneholdende minst en polymer, hvori laget inneholdende minst en polymer er et lag tildannet fra en polymerblanding omfattende minst en termoplastisk polymer valgt fra gruppen bestående av polyeterimider, polysulfoner og polyfenylenetere og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et aromatisk polyamin.

De etterfølgende eksempler illustrerer oppfinnelsen.

Polymerblandingene i de etterfølgende eksempler ble fremstilt under anvendelse av en dobbeltskrueekstruder fra" CLEXTRAL". Denne ekstruder omfattet et flertall posisjoner for innføring av de reaksjonskomponenter som skal blandes. For disse eksempler ble epoksyharpiksen og det aromatiske polyamin først blandet. Denne blanding betegnes i det følgende "forhåndsblanding". De termoplastiske polymerer ble innført via en innløpssone og forhåndsblandingen ble innført via en ytterligere innløpssone. Tilførselstakten for forhåndsblandingen var konstant og den ble innført under anvendelse av en tannhjulspumpe. I motsetning ble de termoplastiske polymerer innført under anvendelse av en gravimetrisk måletrakt som muliggjorde at tilførselstakten for de termoplastiske polymerer kunne varieres, og således kunne det fremstilles polymerblandinger med forskjellig modifisert harpiks/termoplastisk polymerforhold.

De termoplastiske polymerer ble innført i ekstruderens innløpssone ved en-den motsatt sonen for utvinning av polymerblandingen. Temperaturen i denne inn-løpssone var 100°C. De ble så medrevet til en andre sone hvor temperaturen var 150°C og hvori forhåndsblandingen ble innført. Disse reaksjonskomponenter ble så medrevet av dobbeltskrue-ekstruderen, idet temperaturen inne i ekstruderen økte sakte til å nå 185°C og ekstruderutløpet.

EKSEMPEL 1

I dette eksempel ble det fremstilt blandinger av polymerblandinger omfattende et polyeterimid og en modifisert epoksyharpiks.

Den modifiserte epoksyharpiks omfattet 8,016 kg av diglycidyleteren av bis-fenol-A (DGEBA), solgt under henvisningstallet "LY556" av CIBA-GEIGY, og 3,984 kg 4,4'-metylen-bis(3-kloro-2,6-dietylanilin) (MCDEA), solgt av LONZA.

Før dens innføring i ekstruderen ble blandingen oppvarmet til 80°C med omrøring. Reaksjonsforløpet for denne blanding ble målt ved eksklusjonskromato-grafi. Reaktiviteten var meget lav: 5 timer ved 60°C resulterte i en 1 % reaksjons-forløp.

Det anvendte polyeterimid ble solgt av General Electric Plastics med refe-ranse "ULTEM" 1.000. Dets antallsmidlere molekylmasse var 26.000 g/mol og dets granulometrien var 300 mikrometer. Før dets innføring i ekstruderen ble polyeterimidet holdt i en ovn ved 120°C i to timer.

Den modifiserte epoksyharpiks ble innført i ekstruderen med en konstant tilførselstakt på 2 kg/timer under anvendelse av en tannhjulspumpe. Polyeterimidet ble innført i med en tilførselstakt på 4,75 kg/time under anvendelse av en gravimetrisk måletrakt til å gi en blanding inneholdende 30 vektprosent modifisert epoksyharpiks, og deretter med en takt på 2,0 kg/time for å frembringe en blanding inneholdende 50 vektprosent modifisert epoksyharpiks, og til slutt med en takt på 1,30 kg/time for å fremstille en blanding inneholdende 60 vektprosent modifisert epoksyharpiks, idet disse prosentandeler av modifisert epoksyharpiks er beregnet i forhold til den totale blanding.

Etter ekstrudering, for å gjennomføre adhesjonsmålinger under anvendelse av testen med slik-skjærkraft, ble disse blandinger avsatt på stål ved en temperatur tilsvarende deres påføringstemperatur - disse temperaturer er vist i tabell 1a, og deretter herdet ved 220°C i en time.

Disse blandinger ble også presset inn i en form og herdet ved 220°C i en time for å tildanne dem til teststykker for å bestemme deres termomekaniske egenskaper.

Målinger av adhesjon til stål, termomekanisk opptreden, motstand overfor sjøvann og aldringsegenskaper ble gjennomført på de forskjellige blandinger med henblikk på å anvende dem som utvendige rørledningsbelegg.

Adhesjonsegenskapene av de forskjellige blandinger ble bestemt under anvendelse av en metode med overlapp-skjærkraftmetode (ASTM D1002). For å bestemme adhesjonen ble stålteststykkene på forhånd renset med en rustfri stål-børste som roterte med høy hastighet, påført et limlag. Klebemiddeloverflaten var (25,4 x 10"<3> m) x (12,7 x 10"<3> m) og tykkelsen av klebemiddellaget var 125 mikrometer. Sammenklebing ble gjennomført ved enkel kontakt ved en temperatur tilsvarende påføringstemperaturen for hver blanding og dé ble så herdet i 1 time ved 220°C. Disse adhesjonstester under anvendelse av overlapp-skjærkraftmetoden anvendt under anvendelse av et apparat som selges av INSTRON ("INSTRON"-1175) forsynt med et målehode på 100 kN (KiloNewton) med en operasjonshas-tighetpå 10'<3> m/min.

Eksempler 1.2,1.3 og 1.4 i tabell 1a er i samsvar med oppfinnelsen. Eksempel 1.1 er et sammenligningseksempel. Blandingene i eksempel 1.1 inneholdt ikke noe modifisert epoksyharpiks, idet den bare inneholdt et "ULTEM" 1.000 polyeterimid. For de forskjellige blandinger ble påføringstemperaturen bestemt sammen med den maksimale belastning. Overlapp-skjærkraftbruddspenning ble utledet ved å relatere denne maksimumsbelastning til det klebende overflateareal.

Denne første serie av resultater viser at blandinger ifølge den foreliggende oppfinnelse ble påført ved en temperatur under 250°C. Overlappskjærkraftbrudd-spenningen for disse blandinger var meget god: de var samtlige mer eller mindre 20 MPa.

Tapet av adhesjon etter 6 måneder ved 150°C i luft var lav. Overlappskjær-kraftbruddspenning målt for blandingen inneholdende 30% modifisert epoksyharpiks falt fra 20 MPa til 17 MPa.

De termomekaniske egenskaper av polymerblandingene ble bestemt under anvendelse av DMTA (Dynamic Mechanical Thermal Analysis), i sandwich-form. Målingene ble gjennomført ved å støpe de forskjellige blandinger til plater med tykkelse 2 x 10"<3> m ved et trykk på 5 MPa, og deretter oppvarme støpestykkene til 220°C i 1 time. Elastisitetsmodul og tangent for tapsvinkel ble målt som en funksjon av temperaturen ved en frekvens på Hz under anvendelse av et DMTA-apparat fra Polymer Laboratories.

Glasstemperatur (Tg) og elastisitetsmodul E' ved 25°C, ved 150°C og 175°C ble målt under anvendelse av blandingene definert i tabell 1a. Resultatene er vist i tabell 1b.

Elastisitetsmodulene indikerer stivheten av materialene. Disse resultater viser at opp til 150°C var stivheten av polymerblandingene sammenlignbar med stivheten av polyeterimid (eksempel 1.1). Ved 175°C hadde de fremdeles tilstrekkelig stivhet for bruk som et belegg.

En rekke tester med sjøvanns-motstand ble også gjennomført. Blandingene fra eksemplene 1.1, 1.3 og 1.4 ble støpt til (50 x 10"3 m) x (50 x 10"3 m) x (2 x 10"3 m) plater.

Disse teststykker ble neddykket i syntetisk sjøvann inneholdt i en forseglet reaktor oppvarmet til 160°C ved et absolutt trykk på 0,62 MPa. Vannabsorpsjons-målinger ble gjennomført ved å bestemme variasjonen i vekten av teststykkene etter 3 måneders neddykking. Resultatene er vist i tabell 1c.

Vannopptaket i blandingene ifølge oppfinnelsen var liten. Økning av mengden av epoksyharpiks reduserte vannopptakningen. Videre led disse blandinger av liten eller ingen deformasjon. Etter 3 måneders neddykking var prøvestykkebeleg-gene praktisk talt fullstendig uendret.

EKSEMPEL 2

I dette eksempel ble det fremstilt blandinger av polymerblandinger omfattende et polyfenylensulfon og en modifisert epoksyharpiks.

Den modifiserte epoksyharpiks bestod av 8.016 kg diglycidyleter av bis-fenol-A (DGEBA), solgt under henvisningstallet "LY556" av CIBA-GEIGY, og 3.984 kg MCDEA solgt av LONZA.

Før dens innføring i ekstruderen ble denne blanding oppvarmet til 80°C med omrøring. Reaksjonsforløpet for denne blanding ble målt ved hjelp av eksklusjons-kromatografi. Reaktiviteten var meget lav: 5 timer ved 60°C resulterte i 1% reak-sjonsforløp.

Det anvendte polyfenylensulfon var "RADEL" R solgt av AMOCO.

Den modifiserte epoksyharpiks ble innført i ekstruderen med en konstant

takt på 2 kg/time under anvendelse av en tannhjulspumpe. Polyfenylensulfonet ble innført i en takt på 2,00 kg/time under anvendelse av en gravimetrisk måletrakt til å gi en blanding inneholdende 50 vektprosent modifisert epoksyharpiks, og deretter i en takt på 1,10 kg/time for å frembringe en blanding inneholdende 65% modifisert epoksyharpiks. Disse vektprosentandeler av modifisert epoksyharpiks ble beregnet i forhold til den totale blanding.

Etter ekstrusjon, for å utføre adhesjonsmålinger under anvendelse av overlapp-skjærkrafttesten ble disse blandinger påført stål ved en temperatur tilsvarende deres påføringstemperatur - disse temperaturer er anført i tabell 2a -, og deretter herdet ved 200°C i en time. For å bestemme deres termomekaniske egenskaper ble disse blandinger presset til et støpestykke som så ble herdet ved 220°C i en time for å tildanne dem til prøvestykker.

Adhesjonsegenskapen av de forskjellige blandinger ble bestemt ved hjelp av overlapp-skjærkrafttesten (ASTM D1002) under anvendelse av metoden beskrevet i eksempel 1.

Eksempler 2.2 og 2.3 i den følgende tabell er i samsvar med oppfinnelsen. Eksempel 2.1 er et sammenligningseksempel hvor blandingen ikke inneholdt noe modifisert epoksyharpiks, men bare inneholdt ett "RADEL" R type polyfenylensulfon. For de forskjellige blandinger ble påføringstemperaturen bestemt sammen med den maksimale belastning. Overlapp-skjærkraftbruddspenning ble utledet ved å relatere denne maksimalbelastning til det klebende overflateareal.

Denne første serie av resultater viser at blandingene ifølge den foreliggende oppfinnelse ble påført ved en temperatur under 200°C. Overlappskjærkraft-brudd-

spenningen for disse blandinger var meget god: de var samtlige mer eller mindre 19 MPa.

De termomekaniske egenskaper av polymerblandingene ble bestemt ved hjelp av DMTA ved sandwich-metoden under anvendelse av samme prosess som i eksempel 1.

Glasstemperaturer (Tg) og elastisitetsmodul E' ved 25°C, 150°C og ved 175°C ble målt under anvendelse av blandingene definert i tabell 2a. Resultatene er vist i tabell 2b.

Elastisitetsmodulen indikerer stivheten av materialene. Disse resultater viser at selv når de oppvarmes til en ganske høy temperatur var stivheten av disse polymerblandinger tilstrekkelig for anvendelse som et belegg.

En serie av sjøvanns-motstandstester ble også gjennomført. Blandingene

fra eksemplene 2.1 og 2.2 ble støpt til (50 x 10"3 m) x (50 x 10"<3> m) x (2 x 10'3 m) plater. Disse teststykker ble neddykket i syntetisk sjøvann inneholdt i en forseglet reaktor og oppvarmet til 160°C, ved et absolutt trykk på 0,62 MPa. Vannabsorp-sjonsmålinger ble gjennomført ved å bestemme variasjonen i vekten av teststykkene etter 3 måneders neddykking.

Vannopptakningen i blandinger ifølge oppfinnelsen var lav. Økningen i mengden av epoksyharpiks reduserte vannopptakningen og denne blanding led av liten eller ingen deformasjon. Etter 3 måneders neddykking var teststykkebelegget uendret.

EKSEMPEL 3

I dette eksempel ble det fremstilt en polymerblanding omfattende en polyfenyleneter og en modifisert epooksyharpiks.

Den modifiserte epoksyharpiks inneholdt 8.016 kg av diglycidyleteren av bis-fenol-A (DGEBA), solgt under henvisningstallet "LY556" av CIBA-GEIGY, og 3,894 kg MCDEA solgt av LONZA.

Før dens innføring i ekstruderen ble blandingen oppvarmet til 80°C med omrøring. Reaksjonsforløpet for denne blanding ble målt ved eksklusjonskromato-grafi. Reaktiviteten var meget lav: 5 timer ved 60°C resulterte i 1% reaksjonsforløp.

Polyfenyleneteren som anvendes selges av General Electric Plastics under hevisningsbetegnelsen "PPE" 800. Dens antallsmidlere molekylmasse 12.000 g/mol.

Den modifiserte epoksyharpiks ble innført i ekstruderen med en konstant takt på 2 kg/time under anvendelse av en tannhjulspumpe. Polyfenyleneteren ble innført i en takt på 3,00 kg/time under anvendelse av en gravimetrisk måletrakt for å oppnå en blanding inneholdende 40 vektprosent modifisert epoksyharpiks. Vektprosentandelen av modifisert epoksyharpiks ble beregnet i forhold til den totale blanding.

Etter ekstrusjon, for å gjennomføre adhesjonsmålinger under anvendelse av flik-skjærkrafttesten ble denne blanding påført stål ved en temperatur tilsvarende dens påføringstemperatur - denne temperatur er anført i tabell 3a - og dereter her-ved ved 220°C i 1 time.

For å bestemme dens termomekaniske egenskaper ble blandingen presset inn i en form og deretter herdet ved 220°C i 1 time for å danne et teststykke.

Adhesjonsegenskapene av blandingen ble bestemt under anvendelse av en overlapp-skjærkrafttest (ASTM D1002) under anvendelse av metoden beskrevet i eksempel 1.

Eksempel 3.2 i den følgende tabell var i samsvar med oppfinnelsen. F.eks. 3.2 ble påføringstemperaturen bestemt sammen med den maksimale belastning. Overlapp-skjærkraftbruddsspenning ble utledet ved å relatere denne maksimumsbelastning til det adhesive overflateareal.

Eksempel 3.1 er et sammenligningseksempel hvori blandingen ikke inneholdt noen modifisert epoksyharpiks, men inneholdt bare en type "PPE" 800 polyfenyleneter. Testene viste imidlertid at når påføringstemperaturen nådde 300°C ble blandingen utsatt for nedbrytning: den oksiderte spontant ved kontakt med ok-sygenet i luften og herdet. Videre hadde denne blanding ingen adhesive egenskaper når den ble påført ved temperaturer under 300°C. Av denne grunn kunne den maksimale belastning ikke bestemmes for denne blanding.

Blanding 3.2 ble påført ved temperatur 220°C. Overlappskjærkraftbrudd-spenning for disse blandinger var god: den var 12 MPa.

Mens blanding 3.1 var vanskelig å påføre ved atmosfæretrykk i omgivende luft, var det mulig å fremstille teststykker nødvendig for å bestemme de termomekaniske egenskaper av denne bladning.

De termomekaniske egenskaper av polymerblandingene ble bestemt ved hjelp av DMTA ved sandwichmetoden under anvendelse av samme prosess som i eksempel 1.

Glasstemperaturer (Tg) og elastisitetesmodul E' ved 25°C, 150°C og ved 175°C ble målt under anvendelse av blandingene angitt i tabell 3a. Resultatene er vist i tabell 3b.

Elastisitetsmodulen indikerer stivheten av materialene. Disse resultater viser at selv når de ble oppvarmet til en ganske høy temperatur var stivheten av polymerblandingen ifølge oppfinnelsen tilstrekkelig for anvendelse som et belegg.

En rekke sjøvanns-motstandstester ble også gjennomført. Blandingene fra eksemplene 3.1 og 3.2 ble støpt til (50 x 10"3 m) x (50 x 10 3 m) x (2 x 10"3 m) plater. Disse teststykker ble neddykket i syntetisk sjøvann inneholdt i en forseglet reaktor og oppvarmet til 160°C ved et absolutt trykk på 0,62 MPa. Vannabsorp-sjonsmålinger ble gjennomført ved å bestemme variasjonen i vekten av teststykkene etter 3 måneders neddykking.

Vannopptakningen i blandingene ifølge oppfinnelsen var lav. Denne blanding led ikke av noen deformasjon. Etter 3 måneders neddykking var teststykkebelegget uendret.

EKSEMPEL 4

I dette eksempel ble det fremstilt blandinger av polymerblandinger omfattende et polyeterimid, en polyfenyleneter og en modifisert epoksyharpiks.

Den modifiserte epoksyharpiks omfattet 8.016 kg av diglycidyleter av bis-fenol-A (DGEBA), solgt under henvisningstallet "LY556" av CIBA-GEIGY, og 3.984 kg MCDEA solgt av LONZA.

Før dens innføring i ekstruderen ble denne blanding oppvarmet til 80°C med omrøring. Reaksjonsforløpet i denne blanding ble målt ved hjelp eksklusjonskro-matografi. Reaktiviteten var meget lav: 5 timer ved 60°C resulterte i 1% reaksjons-forløp.

Det anvendte polyeterimid som solgt av General Electric Plastics under handelsnavnet "ULTEM" 1.000. Dette polyeterimid var det som ble anvendt i det foregående eksempel 1.Polyfenyleneteren som ble anvendt ble solgt av General Electric Plastics under handelsnavnet "PPE" 800. Dets antallsmidlere molekylvekt er 12.000 g/mol. Denne polyfenyleneter var den som ble anvendt i eksempel 3 i den foreliggende beskrivelse.

Den modifiserte epoksyharpiks ble innført i ekstruderen med konstant takt 2 kg/time under anvendelse av en tannhjulspumpe. De termoplastiske polymerer (polyeterimid og polyfenyleneter) ble innført via den samme innføringssone, idet mengden av polyeterimid var lik mengden av polyfenyleneter.Disse to polymerer ble innført med en total hastighet på 2,00 kg/time under anvendelse av en gravimetrisk måletrakt til å gi en blanding inneholdende 50 vektprosent modifisert epoksyharpiks, og deretter en takt på 1 kg/time for å frembringe en blanding inneholdende 67 vektprosent modifisert epoksyharpiks. Disse vektprosentandeler av modifisert epoksyharpiks ble beregnet i forhold til den totale blanding.

Etter ekstrusjon, for å gjennomføre adhesjonsmålinger under anvendelse av skjærkrafttesten, ble disse blandinger avsatt på stål ved en temperatur tilsvarende deres påføringstemperatur - disse temperaturer er vist i tabell 4a -, og deretter herdet ved 220°C i 1 time.

For å bestemme deres termomekaniske egenskaper, ble disse blandinger presset til et støpestykke og deretter herdet ved 220°C i 1 time for å tildanne dem til teststykker.

Adhesjonsegenskapene av de forskjellige blandinger ble bestemt under anvendelse av (ASTM D 1002) metoden som beskrevet i eksempel 1.

Eksempler 4.2 og 4.3 i den følgende tabell er i samsvar med oppfinnelsen. Eksempel 4.1 er et sammenligningseksempel hvor blandingen ikke inneholdt noe modifisert epoksyharpiks, men inneholdt 50 vektprosent "PPE" 800 type polyfenyleneter og 50 vektprosent "ULTEM" 1.000 type polyeterimid. For de forskjellige blandinger ble påføringstemperaturen bestemt sammen med den maksimale belastning. Overlapp-skjærkraftbruddspenning ble utledet ved å relatere denne maksimumsbelastning til det adhesive overflateareal.

Denne første serie av resultater viser at blandingene ifølge den foreliggende oppfinnelse ble påført ved en temperatur under 250°C. Overlappskjærkraft-bruddspenning for disse blandinger var meget god: de var samtlige stort sett 23 MPa.

De termomekaniske egenskaper av polymerblandingene ble bestemt ved hjelp av DMTA ved sandwich-metoden under anvendelse av samme prosess som i eksempel 1.

Glasstemperaturer (Tg) og elastisitetsmodul E' ved 25°C, 150°C og ved 175°C ble målt under anvendelse av blandingene definert i tabell 4a. Resultatene er vist i tabell 4b.

Elastisitetsmodulen indikerer stivheten av materialene. Disse resultater viser at selv når blandingene ble oppvarmet til en ganske høy temperatur var stivheten av disse polymerblandinger tilstrekkelig for anvendelse som et belegg.

EKSEMPEL 5

En serie av bruddspenningstester ble gjennomført for flerlagsblandinger. Et første lag av en blanding inneholdende en termoplastisk polymer og en modifisert epoksyharpiks ble påført direkte på et teststykke av karbonstål av type XC12 og deretter ble et lag podepolyetylen avsatt på det første lag. Podepolyetylenet anvendt i de følgende eksempler inneholdt 99% "FlNATHENE"3802® som selges av FINA og 1% av en ekvimolar blanding av 4-maleimidobenzosyre og "ARALDITE" GT 7071®, solgt av CIBA-GEIGY. Det første lag, med tykkelse -100 mikrometer - ble påført ved oppvarming av dette første lag til sin oppvarmingstemperatur og ved å opprettholde denne temperatur i en periode på fra noen få minutter til omtrent 1 time. I de etterfølgende tabeller er denne variabel betegnet "herdetid første lag". Det andre lag , med tykkelse 300 mikrometer, ble så avsatt ved 220°C, og så ble denne siste temperatur opprettholdt i 1 time. I det tilfelle som er beskrevet i eksemplene 5b og 5d, ble teststykket først belagt med en klebegrunning og deretter ble de to lag beskrevet ovenfor avsatt i rekkefølge.

EKSEMPEL 5b

I dette eksempel var det første lag avsatt direkte på teststykket tildannet fra en blanding omfattende et polyeterimid og en modifisert epoksyharpiks. Reaksjonskomponentene og arbeidsmetoden som ble anvendt var som beskrevet i eksempel 1 i den foreliggende beskrivelse, men herdetiden for det første lag ble va-riert. Polyeterimidet representerte 60 vektprosent av blandingen og den modifiserte epoksyharpiks representerte 40 vektprosent av blandingen.

Det kan av disse resultater ses at hvis det skal oppnås god adhesjon mellom lagene må polymerlagene ikke polymeriseres i en for sterk grad.

EKSEMPEL 5b

Dette eksempel anvendte den samme prosedyre som eksempel 5a, idet herdetiden for det første lag var 10 min. Den eneste forskjell var at det stål hvorpå lagene ble påført først ble behandlet med et tynt lag - tykkelse 50 mikrometer - av enn epoksygrunning tildannet fra 2 mol DGEBA til 1 mol MCDEA, og deretter forpolymerisert ved 15°°C, og lagene beskrevet ovenfor i eksempel 5a ble avsatt på denne grunning. Strekktesten etablerte en bruddspenning på 12 MPa.

EKSEMPEL 5c

I dette eksempel var det første lag avsatt direkte på teststykket tildannet fra en blanding omfattende et "RADEL" A type polyetersulfon og en modifisert epoksyharpiks. Reaksjonskomponentene for å fremstille den modifiserte epoksyharpiks og arbeidsmetoden som ble anvendt var som beskrevet i eksempel 2 i den foreliggende beskrivelse. Polyetersulfonet representerte 60 vektprosent av blandingen og den modifiserte epoksyharpiks representerte 40 vektprosent av blandingen.

EKSEMPEL 5d

Dette eksempel ble gjennomført under anvendelse av den samme prosedyre som for eksempel 5c, idet herdetiden for det første lag var 10 min. Den eneste forskjell var at stålet hvorpå lagene ble påført først var behandlet med et tynt lag (tykkelse 50 mikrometer) av en epoksyprigrunning tildannet fra 2 mol DGEBA til 1 mol MCDEA, og deretter forpolymerisert ved 150°C, og lagene beskrevet i det foregående i eksempel 5c ble avsatt på denne grunning. Strekktesten etablerte en bruddspenning på 12 MPa.

Strekkfestene gjennomført på de belagte stålteststykker beskrevet i eksempel 5a til 5d viser at bruddet var av kohesiv art, d.v.s. at det ikke forekom mellom lagene, men i selve podeetylenlaget. Dette viser den gode kohesjon av blandingen inneholdende en termoplastisk polymer og en modifisert epoksyharpiks til stål, og den gode kohesjon av lagene innbyrdes. Disse tester ble gjennomført under anvendelse av metoden beskrevet i eksempel 1.

Claims (14)

1. Anvendelse av en polymerblanding, omfattende minst en termoplastisk polymer valgt fra gruppen bestående av polyeterimider, polysulfoner og polyfenylenetere og minst en epoksyharpiks modifisert med minst ett aromatisk polyamin inneholdende minst to primære amingrupper i sitt molekyl, og minst en alkylsubstituent inneholdende 1 til 12 karbonatomer lokalisert i a-stilling til en av amingruppene, idet epoksyharpiksen er tildannet fra minst et polyepoksid inneholdende minst to epoksygrupper i sitt molekyl og det molare forhold mellom aromatisk polyamin og epoksy er slik at hver amingruppe tilsvarer 1,6 til 2,6 epoksygrupper, hvori mengden av termoplastiske polymerer er omtrent 30 til 70 vektprosent i forhold til vekten av den totale polymerblanding og mengden av epoksyharpiks modifisert med minst ett aromatisk polyamin er omtrent 30 til 70 vektprosent i forhold til vekten av den totale polymerblanding, for belegging av overflater.

2. Anvendelse ifølge krav 1, hvori det aromatiske polyamin som anvendes er valgt fra gruppen bestående av aromatiske aminer inneholdende en enkelt aromatisk ring og aromatiske aminer inneholdende minst to aromatiske ringer, idet de to aromatiske ringer er forbundet til hverandre enten ved hjelp av en toverdig lineær eller forgrenet hydrokarbonrest inneholdende 1 til 18 karbonatomer.

3. Anvendelse ifølge ett av kravene 1 til 2, hvor blandingene ytterligere omfatter minst et polyfenylensulfid i en mengde på fra omtrent 1 til 50 vektprosent i forhold til den totale vekt av termoplastiske polymerer.

4. Anvendelse ifølge ett av kravene 1 til 3, hvor blandingen ytterligere omfatter minst et aromatisk polyeterketon i en mengde på fra omtrent 1 til 50 vektprosent i forhold til den totale vekt av termoplastiske polymerer.

5. Anvendelse ifølge ett av kravene 1 til 4, hvor blandingen ytterligere omfatter minst et tilsetningsmiddel valgt fra gruppen som dannes av katalysatorer som er aktive ved reaksjonen mellom epoksyharpikser og sterisk hindrende aromatiske polyaminer, antioksidasjonsmidler, pigmenter, adhesjonsfremmende midler, varmestabiliseringsmidler, og organiske, uorganiske eller metalliske fyllstoffer.

6. Anvendelse ifølge ett av kravene 1 til 5, som et mellomliggende lag mellom overflaten og et lag inneholdende minst en polymer.

7. Anvendelse ifølge krav 6, hvori laget inneholdende minst en polymer er et lag tildannet fra en polymerblanding omfattende minst en termoplastisk polymer valgt fra gruppen bestående av polyeterimider, polysulfoner og polyfenylenetere og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et aromatisk polyamin.

8. Anvendelse ifølge krav 6, som et mellomliggende lag mellom overflaten og et lag av en termoplastisk polymerblanding inneholdende minst to distinkte polymerer, hvorav en polymer omfatter minst en reaktiv funksjon, og minst et modifisert polyolefin inneholdende minst en succinimidring substituert på nitrogenet med en reaktiv gruppe, idet ringen bæres enten av hovedkjeden eller av sidekjeden.

9. Anvendelse ifølge ett av kravene 1 til 8, for belegging av overflater, hvor blandingen er fremstilt fra minst en termoplastisk polymer og minst en epoksyharpiks modifisert med minst et aromatisk polyamin, uten et løsningsmiddel, i smeltet tilstand ved en temperatur på fra omtrent 100°C til 250°C.

10. Anvendelse ifølge ett av kravene 1 til 9, for utvendig belegging av ledninger.

11. Anvendelse ifølge ett av kravene 1 til 9 for innvendig belegging av ledninger.

12. Anvendelse ifølge krav 1, for belegging med minst to identiske eller like lag omfattende minst en polymer.

13. Anvendelse ifølge krav 12, hvor minst et lag omfatter minst en polymer valgt fra gruppen bestående av reaktive polymerer.

14. Anvendelse ifølge krav 12 eller 13, hvor minst et lag omfatter minst en polymer valgt fra gruppen bestående av minst et modifisert polyolefin.