NO319520B1 - Fremgangsmate for kontroll av stabiliteten til staende forankrede master - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en fremgangsmåte for kontroll av stabiliteten til stående forankrede master, ifølge innledningen i krav 1.

I EP 0 638 794 Al er en fremgangsmåte for kontroll av stabilitet og bøyningsfasthet til en stående forankret mast beskrevet, hvor masten blir utsatt for et bøyningsmoment i det den blir belastet med en kraft som blir innledet ovenfor forankringen og som stiger under kontrollforløpet, hvor dens målte verdier og forløp blir trukket inn for å bestemme stabiliteten til masten. Så vel den nevnte kraften som strekningen på et utvalgt sted som masten blir bøyd ut til siden med på grunn av bøyningsmomentet blir samtidig målt med sensorer.

En lineær avhengighet for den nevnte strekningen i forhold til kraften som er ledet inn blir vurdert som et uttrykk for en mastutbøyning som ligger i området for den elastiske deformeringen, mens påvisningen av en ikke lineær avhengighet for verdiene som sensorene måler blir vurdert som et uttrykk for en plastisk deformering og/eller for en ikke stabil forankring for masten som da påvises som ikke bøyningsfast h.h.v. ikke stabil og kontrollforløpet blir avbrutt med avlastning av masten. Forøvrig blir kontrollforløpet gjennom avlastning av masten avbrutt først når en forhåndbestemt grenseverdi for bøy-ningsmomentet i det elastiske området for deformeringen er nådd, noe som betyr at masten er tilstrekkelig stabil og bøyningsfast og ikke må byttes ut med en annen.

Med denne fremgangsmåten er det ikke mulig å fastslå om masten som er kontrollert er skadet, til tross for en deformering som ligger i det elastiske området inntil kontrollbelastningen er nådd f.eks. gjennom en sprekk eller gjennom et korrosjonsområde som muligens trenger gjennom masten, slik at det i tilfelle av en slik skade muligens kan komme til en gal vurdering av den gjenstående stabiliteten til masten, fordi det eksempelvis ved anvendelsen av denne fremgangsmåten er et lineært forløp for funksjonen f = F(S), hvor F er kraften som er ledet inn og S den sideveis utbøyningen av masten eller den forandrete bøyningsvinkelen for masten, i tilfelle belastning vil kunne illudere at masten ikke er skadet.

Dette problemet blir løst med fremgangsmåten beskrevet i DE 296 07 045 U, hvor det ved hjelp av en kraftenhet for masten ovenfor dens forankring i samme kontrollplan fra siden blir belastet etter hverandre med en trykkraft og en trekkraft, altså med motsatt rettet bøyningsmomenter, slik at det for begge belastningstilfellene blir to funksjoner fx og fy som kan bearbeides og sammenlignes i en vurderingsenhet. Dessuten blir disse funksjonene hensiktsmessig vist grafisk på en monitor og/etler på en skriver for samtidig eller senere dokumentasjon og vurdering.

Disse funksjonene gir ved antatt retdinjet forløp spesielt indikasjoner, da de gir opplysninger om at det foreligger en skade eksempelvis med en sprekk i masten og hvor denne skaden befinner seg.

Når begge funksjonene fx, fy har samme forløp og dermed samme stigning kan det derav fastslås at det i et hvert fall ikke vil foreligge noen skade på masten i det vertikale kontrollplanet og i mastområdet som befinner seg umiddelbart ved siden av dette planet. Hvis derimot forløpene til de to funksjonene fx, fy trukket fra det samme nullpunktet divergerer og dermed har forskjellige stigninger kan det fastslås at det er en skade på masten selv om kurvene fra begge funksjonene forløper lineært h.h.v. rett, fordi en mast f.eks. beheftet med en sprekk sågar etter en begrenset videreutvikling av sprekken ved økende belastning av masten fortsatt vil forholde seg elastisk, og en sprekkdannelse vil nok bare vise seg som en liten knekk på den forøvrig lineært forløpende kurven.

Som det allerede ble nevnt kan det av de to funksjonene som er samlet i samme kontrollplan og deres forløp også avgjøres noe om stedet for skaden. Når nemlig f.eks. funksjonen fx som er samlet inn under trykkforløpet skulle ha en større stigning enn funksjonen fy som ble bestemt under frekkforløpet, så vil dette bety at sprekken befinner seg på den siden av masten hvor trekkraften ble innledet, da det er å vente at masten på grunn av en liten utvidelse av en sprekk som løper på tvers, uten at denne derved skulle bli større, vil forholde seg mer elastisk enn ved innledet trykkraft motsatt rettet, hvor sprekkflater som ligger rett overfor hverandre blir trykket sammen og masten vil forholde seg mindre elastisk ved denne belasmmgsretningen enn en uten sprekkdannelse.

Alle tidligere omtalte fremgangsmåter har den ulempen felles, at for dem kan det ikke eksakt tas hensyn til den omstendigheten at masten h.h.v. dens forankring i hvert av belastningstilfellene kan forandre sin posisjon i eller på bakken. I hvert fall kan det hende at det under kontrollforløpet eksempelvis kan skje at det oppstår en bevegelse og en kippforskyvning av masten eller dens forankring på eller i bakken og herved at materialet i bakken ved kippingen av masten h.h.v. dens forankring blir varig forskjøvet, noe som naturligvis påvirker forløpet for funksjonene f slik at disse ikke lenger vil gi entydige opplysninger om mastens stabilitet

Spesielt denne ulempen skal med oppfinnelsen bli overvunnet i det det blir foreslått en fremgangsmåte, som på en enkel og fremfor alt sikker måte kan komme frem til en påviselig avgjørelse og besvarelse av spørsmålet om på den ene siden en kontrollert mast er tilstrekkelig stabil og på den andre siden om det av de innhentede måleresultatene kan påvises om det foreligger en forskyvning av masten h.h.v. dens forankring i bakken, slik at det selv ved en påvisning av en slik forskyvning likevel skal være mulig med en opplysning om at masten er skadet eller ikke.

Løsningen på denne oppgaven er angitt i krav 1.

Med løsningen ifølge fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er det på en overraskende og meget enkel måte mulig å fange opp tilstanden til systemet mast/forankring og også tilstanden så vel til forankringen av masten i bakken som også til selve masten og også da når den maksimale kontrollkraften ikke er nådd ved kontrollen av systemet Det viser seg klart om forankringen og/eller masten er stabil h.h.v. forholder seg stabil. Med hensyn til forankringen fremgår det altså om den står imot alle innvirkende krefter og dermed ikke har beveget seg eller om den også ved oppnådd eller ikke oppnådd maksimal prøvekraft har gitt etter, altså beveget seg og som regel gjennomført en kippbevegelse. Det linnes nemlig i praksis situasjoner hvor det ikke ubetinget fremgår av selve forankringen og/eller på omgivelsene på bakken rundt forankringen om en kippebevegelse og dermed en kippforskyvning av forankringen har funnet sted under kontrollforløpet Videre fremgår det om det ved en kippforskyvning av selve masten og dens forankring foreligger en skade på masten eller ikke. Videre fremgår det også om det med en forankring som forblir stabil foreligger en skade på masten eller ikke.

En vesentlig grunn til å fremskaffe påviselige resultater ved kontrollen av systemet mast/forankring består i det enkleste kontrolltilfelle ifølge oppfinnelsen utelukkende av nedtegning og vurdering av den gjenstående sideveis restutbøyningen som muligens finnes ved avlastningen som følger etter belastningen av masten. Viser det seg ved kontrollen at den aktuelle tilbakestillmgskraften redusert til verdien null etter den fullstendige avlastningen av masten har ført til en gjenstående restutbøyning så foreligger det en skade på masten og/eller en kippforskyvning av mastforankringen.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tillater altså i motsetning til de hittil kjente fremgangsmåtene på en meget enkel og rask måte en økt påviselighet om det kontrollerte systemet mast og dens forankring.

For videre økning av påviseligheten om skade på masten og dens forankring blir det for hvert kontrollplan brukt to prøvekrefter på masten som virker i motsatte retninger, for å fastslå eventuelle gjenstående utbøyninger etter avlastningen. Det vil si at i hvert kontrollplan blir det anvendt f.eks. en trykkbelastning i den ene retningen og en trekkbelastning i den motsatte retningen. Man far herved leilighetsvis to gjenstående restutbøyninger. Videre blir som et alternativ i det minste ved det andre kontrollforløpet i det minste delvis frembrakt og nedtegnet en belastningskurve, nemlig dens begynnelses- og sluttforløp. Som andre alternativer kan også de høyeste prøvekratfverdiene måles og brukes til vurderingen. Av en sammenligning av disse restutbøyningene med den delvise belastningskurven eller med de høyeste prøvekraftverdiene fremgår det en enda nøyaktigere påvisning av en skade eller ikkeskade på mast og/eller dens forankring, spesielt om skadearten på masten.

Påviseligheten for hele kontrollen kan økes ytterligere når mange kontrollplan blir anvendt, spesielt når det her for hvert plan blir kontrollert i to motsatte retninger.

Oppfinnelsen er i det etterfølgende forklart nærmere ved hjelp av flere utformings-eksempler vist i de vedlagte tegningene. Her viser figur 1 en skjematisk og sterkt forenklet oppbygning av en innretning i forbindelse med kontroll av en mast og dens forankring med denne, figur 2 viser kontrollforløp på en mast og dens forankring med innretningen ifølge figur 1, figur 3 viser systemet mast og dens forankring i feilfri og forskjøvet tilstand, figur 4 viser diagrammet til et kontrollforløp hvor masten i et vertikalt plan bare blir belastet en gang og videre igjen blir avlastet, figurene 5-9 er diagrammer som viser belastnings- og avlastningsforløp for en mast og dens forankring som innenfor et vertikalt plan blir kontrollert i to motsatte retninger.

Ifølge figurene 1 og 2 er en mast festet stående i bakken 3 ved hjelp av en forankring 2. Masten 1 kan eksempelvis være en lysmast som for anledningen i sin øvre ende har en utstikker la hvor det i enden er anbrakt en gatebelysning 4.

For bedre forståelse av oppfinnelsen er det først beskrevet en innretning til kontroll av stabiliteten til masten 1 inklusiv dens forankring 2. Den omfatter en kraftenhet 5 som eksempelvis kan anbringes på et mobilt skjematisk antydet kjøretøy 6, en kraftsensor 7 som befinner seg mellom kraftenheten 5 og masten 1, en veisensor 8 fortrinnsvis utformet som veistrekningssensor som i samme vertikale kontrollplan som enheten 5 og kraftsensoren 7 eksempelvis er anordnet på den andre siden av masten, og også en regneenhet 9 som er koblet sammen med kraftsensoren og veisensoren. Denne regneenheten omfatter en data-maskin 10, f.eks. en PC som er forbundet med en monitor 11 og/eller en skriver 12. Videre er det anordnet en transmitter 13 som sender signalene fra kraftsensoren og veisensoren i bearbeidet form til datamaskinen 10. Den nøyaktige oppbygningen, som her ikke er av avgjørende betydning, av den foreliggende beskrevne innretningen kan være utformet slik. den er beskrevet i DE-U-94 04 664.

Regneenheten 9 er utformet slik at så vel Irykkraftmåleresultatene som trekkraft-måleresultatene i hvert av kontrollplanene og hver i forhold til de tilhørende mastut-bøyningene blir vist sammen. Utformingen av enheten 9 omfatter dermed middel 20 til å fastsette belastningskurver og etter avlastningene eventuelle gjenstående resmtbøyninger. Til dette kan passende programmerbare beregningsbyggestener anvendes. Enheten 9 kan også omfatte andre elektriske bearbeidingskoblingskretser 21 for å vurdere de innsamlede kurvene og restutbøyningene i forhold til hverandre i beregningsenheten for å fastslå en skade automatisk. De innsamlede måle- og beregningsverdiene og også skadepåvisningen kan vises optisk (med symboler eller alfabetisk) på monitoren og/eller vises med skriveren.

Kontrollen av masten og dens forankring blir gjennomført som følger.

Først blir det valgt ut et første vertikalt kontrollplan, hvor masten 1 blir belastet ved hjelp av en kraft som angriper over masteforankringen 2 fortrinnsvis horisontalt på bestemte steder på masten, d.v.s. blir kontrollert for bøyning. Fortrinnsvis vil et slikt plan bli valgt ut hvor hovedbelastningen på masten Ugger. Her blir det fortrinnsvis tatt hensyn til belastningen av masten ved vindkrefter. Et slikt vertikalt kontrollplan er i figur 2 antydet med henvisningen 14.

Det blir antatt at først virker en trykkraft kontinuerlig stigende på masten. Veisensoren 8 tilkoplet på forutbestemte steder over forankringen 2 på masten 1 omfatter i dette eksempelet de sideveis utbøyninger S som tilhører den tilsvarende trykkraften FD. Begge verdiene blir her samtidig og fortløpende sendt til transmitteren 13 som igjen sender dem videre passende forberedt til datamaskinen 10. Denne bearbeider tilsvarende et pro-gram de innkommende måleverdiene, d.v.s. den setter dem inn i et forhold, nemlig som funksjonen f av kraften FD avhengig av den tilhørende mastutbøyningen S. Det oppstår så en direkte belastningskurve 16 som kan sees på monitoren 11. Alternativt eller i tillegg kan denne kurven 16 også med skriveren 12 som er forbundet med datamaskinen 10 skrives ut og dermed dokumenteres. Innhentingen av en fullstendig belastningskurve er ikke ubetinget nødvendig, det er også nok med et delvis forløp. Alternativt er det også nok å fastslå de høyeste prøvekratfverdiene.

Etter å ha nådd den forhåndsbestemte prøvekraften i det elastiske deformerings-området av masten blir prøvekraften som fortsatt virker som trykkraft forringet kontinuerlig fallende inntil den har nådd verdien null. En her eventuelt gjenstående restutbøyning er antydet med 17 og blir vist på monitoren 11 og/eller nedtegnet med skriveren 12. Ved hjelp av en eventuell gjenstående resmtbøyning S kan det allerede skje en vurdering av stabiliteten av masten og dens forankring.

For økt påviselighet om stabiliteten eller sikkerheten for masten 1 og/eller dens forankring er det fordelaktig å anvende en andre prøvekraft F i det samme vertikale kontrollplanet 14 i motsatt retning av den første prøvekraften. Når den første prøvekraften er en trykkraft FD så er den andre prøvekraften fortrinnsvis en trekkraft FZ som virker kontinuerlig stigende og deretter igjen fallende, slik at det ved fallende prøvekraft blir målt og vurdert en eventuell gjenstående restutbøyning S. I det minste i det andre kontrollforløpet blir en belastningskurve i det minste delvis frembrakt og nedtegnet for vurdering.

For ytterligere å øke påviseligheten av stabiliteten for masten 1 og dens forankring

2 kan masten bli kontrollert i minst et annet vertikalt kontrollplan 19 som forklart i det foregående, nemlig enten i et eneste kontrollforløp eller i to kontrollforløp motsatt hverandre. Dette andre kontrollplanet forløper fortrinnsvis i rett vinkel til det første vertikale kontrollplanet 14.

Diagrammene til de i det etterfølgende beskrevne figurene 4-9b gjengir målings- og beregningsresultatene og også skadepåvisningene som er oppdaget med disse i bare et enkelt vertikalt kontrollplan. De gjelder på samme måte også for flere utvalgte vertikale kontrollplan.

Diagrammet ifølge figur 4 angir et enkelt kontrollforløp. Det antas at masten 1 i en utvalgt høyde over forankringen 2 blir utsatt for en horisontalt virkende bøyekraft Fl som påvirker masten og også dens forankring. Bøyekraften blir påført masten inntil en forhånds-bestemt maksimal prøvekraft FP max, hvorved masten utbøyes sideveis. Til den momentane bøyekraft følger det en tilhørende utbøyning til siden særlig for masten, slik at ifølge funksjonen f= F(S) blir det beregnet et kontrollforløp for masten ifølge den trakkede linjen 25 i figur 4. Denne belastningslinjen 25 stiger først jevnt og antar i sitt øvre område, som vist her, f.eks. en mindre stigning. Her kan den maksimale prøvekraften være nådd. Med fordel blir belastningslinjen 25 vist på monitoren. Etter å ha nådd den maksimale prøve-kraften blir masten 1 avlastet ved reduksjon av bøyekraften, slik at også den sideveis utbøyningen igjen blir mindre. Avlastningen av masten er antydet med pilen 26. Her blir den avtagende avlastningskraften og den tilhørende sideveis utbøyningen som reduseres tilsvarende i alt vesentlig ikke målt under avlastningen. Men ved slutten av avlastningsfor-løpet blir det målt om det ved masteavlastningen på kraftverdien tilbakeført til null er blitt igjen en sideveis utbøyning, slik det er antydet med S i figur 4. Ved masteavlastningen bin-det altså utelukkende som viktigste kriterium fastholdt og vurdert om det eventuelt er blitt igjen en sideveis utbøyning av systemet mast og dens forankring. I det foreliggende tilfellet er det ifølge figur 4 fastslått en gjenstående sideveis utbøyning S. Derav fremkommer det ved hjelp av den automatiske beregningsenheten 9 at masten og/eller dens forankring er beheftet med en skade. Dette resultatet kan også inntreffe når den maksimale prøvekraften ikke blir nådd og kontrollforløpet må avbrytes tidligere, slik det er antydet strekprikket med 25b i figur 4.

Når det ved belastningen viser seg at belastningslinjen 25 ikke forandrer seg i det øvre forløpet, men løper videre rett frem slik det er antydet stiplet med 25a i figur 4, så følger det som regel av dette at det heller ikke ved avlastningen av masten kan bli fastslått noen varig sideveis utbøyning. I dette tilfelle finnes det ikke noen skade på masten og/eller dens forankring.

I figur 4 er eksempelvis den beregnede belastaingskurven 25 vist i sin fullstendige lengde, som altså begynner med en definert begynnelseskraft med verdien lik null. Men man kan også gå frem slik at bare et delforløp av belastningskurven 25 blir beregnet, f.eks. den øvre halvparten eller et øvre sluttforløp av belastningslinjen 25. I dette tilfelle begynner beregningen av belastningskurven 25 f.eks. definert ved kraften Fl' og den tilhørende sideveis mastutbøyningen. En slik fremgangsmåte kan også anvendes for alle utformings-eksempler beskrevet i det etterfølgende.

Når det ved påvisningen av en skade ifølge det forklarte eksemplet er ønskelig å vite om skaden bare angår masten eller bare forankringen eller begge, så blir det i det samme vertikale kontrollplanet foretatt et annet kontrollforløp, hvor den andre bøyekraften er rettet motsatt den foregående bøyekraften. Var den første bøyekraften en trykkraft så vil den andre bøyekraften være en trekkraft for å unngå en omposisjonering av innretningen som anvendes for kontrollen. I figurene 5-9 er en slik kontroll vist.

Ifølge figur 5a blir masten som skal kontrolleres belastet i et første kontrollforløp med en eksempelvis stadig stigende bøyekraft Fl, slik at det i forbindelse med den tilhørende mastutbøyningen S ifølge funksjonen fl = F1(S) blir en belastningskurve 27. Man ser at den tilstrebede maksimale prøvekraften FPmax ikke blir nådd, men at linjen 25 før dette med sin stigning blir stadig slakkere og i sitt øvre endeavsnitt går over i en krum form. Dette første kontrollforløpet blir avbrutt på dette stedet, og det følger på grunn av elastisiteten som ennå er tilstede i masten en tilbakefjæring for systemet mast/forankring. Avlastningen av det nevnte systemet foregår ved reduksjon av den første bøyekraften til verdien null ifølge pilen 28, slik at utelukkende en eventuell gjenstående resmtbøyning av systemet blir målt og beregnet. Man ser i det foreliggende tilfelle at etter at bøyekraften er tilbakeført til null er det en gjenstående restutbøyning S2 som kan avleses tallmessig på monitoren og/eller bli dokumentert med skriveren.

Ifølge figur 5b blir det i det samme vertikale kontrollplanet gjennomført et andre kontrollforløp på samme måte, slik det er beskrevet i det foregående i forbindelse figur 5a. Den andre bøyekraften F3 fører til en belastningskurve 29, slik at denne linjen før den maksimale kontrollkraften FPmax er nådd, igjen går over i en slakkere krumning i det øvre avsnittet. Den etterfølgende avlastningen er antydet med pilen 30, slik at det igjen etter avlastingen utelukkende blir sett etter en eventuell gjenstående sideveis utbøyning. I det foreliggende tilfelle viste det seg ved avlastningen en gjenstående restutbøyning S4 for det nevnte systemet, som blir målt og vurdert.

Ved denne samlede kontroll ble ikke den maksimale prøvekraften FPmax nådd i noen av de to kontrollforløpene, slik det er antydet med E i figurene. Men det kan også finnes tilfeller hvor den maksimale prøvekraften blir nådd. Dette er antydet stiplet i figurene 5a og 5b. Videre kan det som allerede antydet i det foregående ved dette samlede kontrollforløpet likeledes foregå slik at belastningskurvene 27 og 29 først blir samlet opp og nedtegnet når bare deres øvre forløp skal holdes fast. I dette tilfelle begynner beregningen av det ønskede linjeforløpet eksempelvis først når de to prøvebøyekreftene har nådd verdiene Fl' h.h.v.F3t.

En sammenligning av de to diagrammene ifølge figur 5a og 5b viser at belastningskurvene 27 og 29 i sine øvre endeavsnitt da de blir slakkere krummet, nemlig ved den samme eller omtrent samme endeverdi E for hver av de anvendte prøvekreftene. Videre fremgår det at det i begge tilfeller ble fastslått like eller omtrent like restutbøyninger S2 og S4 som begge er større enn null. Skaderesultatet som ble fastslått i beregningsenheten 9 for begge disse kontrollforløpene består i at det ikke er en kippforskyvning for masteforankringen, men at selve masten har en skade. Masten er blitt skadet av et korrosjonsforløp som i begge kontrollforløpene har vist seg ved at det under kontrollen har foregått en plasti-fisering av masten i området ved korrosjonsstedet. Vesentlige kjennemerker for dette er at mastskader i begge kontrollforløpene viser seg ved den samme eller omtrent samme momentane prøvekraft i forbindelse med en gjenstående restutbøyning.

De to kontrollforløpene i figurene 6a og 6b viser en annen skadeart for den kontrollerte masten. Også i dette tilfelle ble de to kontrollforløpene hver utført med en bøyekraft som forklart i det foregående. Man fikk i første kontrollforløp en belastningskurve 31 som i sitt øvre endeavsnitt har en krumning som blir slakkere og til slutt når den maksimale prøvekraften FPmax. Men den kan også ende under den maksimale prøvekraften ved E, idet den tilsvarende krornningen er betegnet 31a. Avlastningen av masten som foregår etter belastningen ifølge pilen 32 ga en gjenstående restutbøyning S2.

I det andre kontrollforløpet ifølge figur 6b ble det et annet bilde av kontrollforløpet. Det oppsto først en belastningskurve 33 som imidlertid samlet forløper rett og hvor den maksimale prøvekraften FPmax ble nådd. Den etterfølgende avlastningen av masten ga ingen gjenstående restatbøyning, noe som er antydet med sifferet 0. Selv om det i det andre kontrollforløpet ikke kunne oppdages noen skader, altså verken på selve masten eller på forankringen vil allikevel figur 6a uten tvil peke på en mastskade. Den i første kontroll-forløp gjenstående restutbøyning S2 hentyder til en sprekk i masten som i første kontroll-forløp har blitt større, slik at en gjenstående restutbøyning S2 kunne bli fastslått. Sprekkskaden lar seg forklare med figur 6b da kontrollen her har funnet sted i motsatt retning og herunder ble sprekkhalvdelene trykket mot hverandre, slik at masten i det andre kontrollforløpet har forholdt seg praktisk talt som en ubeskadiget mast. I det samlede kontrollforløpet ifølge figur 6 er altså likeledes ingen forskyvning av masteforankringen blitt påvist.

Enda en skadeart kan man hente ut av figurene 7a og 7b. I første kontrollforløp ifølge figur 7a (trykkraft) ble det en belastningskurve 34 ifølge funksjonen fl. I sitt øvre endeområde går denne linjen igjen over i en krumning som blir slakkere og da ved en momentan prøvekraft som ligger under den maksimale prøvekraften. Kontrollforløpet ble avbrutt og etter avsluttet avlastning av masten ifølge pilen 35, d.v.s. etter at prøvekraften ble ført tilbake til null, ble en gjenstående restutbøyning S2 påvist. Det andre kontrollforløpet i det samme kontrollplanet med motsatt prøvekraft (trekkraft) viste en belastningskurve 36 ifølge funksjonen f3 som i sitt øvre område ved oppnådd maksimal prøvekraft går over i en krumning som blir slakkere. Den etterfølgende avlastningen ifølge pilen 37 ga en gjenstående restutbøyning S4.1 begge tilfelle kan hver av belastningskurvene ende på en lavere verdi E som hver er betegnet med 34a og 36a.

En sammenligning av diagrammene ifølge figurene 7a og 7b viser at forløpene av belastningskurvene i deres øvre område er like eller i alt vesentlig like, men at en momentan prøvekraft ble nådd i det andre kontrollforløpet. Videre ble hver gjenstående restutbøyning S2 og S4 påvist. Disse resultatene peker hen mot en spenningssprekkorrosj on eller en interkrystallinsk korrosjon i masten. I området ved sprekken som i det første kontrollforløpet har utvidet seg noe, har det under driften av masten funnet sted en korrosjon som ved kontrollen av masten er årsaken til plastifiseringen i området ved korrosjonen, slik at det i det andre kontrollforløpet måtte anvendes en større prøvekraft. De to gjenstående restutbøyningene S2 og S4 er like eller omtrent like, slik at en forskyvning av mastforankringen i begge disse kontrollforløpene kan utelukkes.

Et annet kontrollresultat er vist i figurene 8a og 8b. Ifølge figur 8a ble det en belastningskurve 38 ifølge funksjonen fl. Denne linjen har eksempelvis fra begynnelsen av et krumt forløp, og kontrollforløpet (trykk) ble avbrutt under den maksimale prøvekraften FPmax. Den etterfølgende avlastningen av masten 1 og dens forankring 2 som skjer ifølge pilen 39, men som ikke er inntegnet, førte til en gjenværende og målt restutbøyning S2. Det etterfølgende andre kontrollforløpet i samme kontrollplan, men i motsatt retning (trekkraft) ga en belastningskurve 40 som i sitt nedre forløp først bare steg svakt og så ble stående på omtrent en og samme verdi, slik at en utbøyning for systemet mast/forankring over en bestemt strekning kan påvises. Deretter følger en relativt steil stigning for belastningskurven 40, slik at den maksimale prøvekraften FPmax kan oppnås, slik det er antydet med 40c. Men det øvre forløpet av linjen 40 kan også gå over i en krumning før den maksimale prøvekraften er nådd, dette er betegnet 40d. Hver avlastning, altså reduksjonen av prøve-kraften til verdien null førte ifølge pilene 41 og 42 til gjenstående restutbøyninger S4 og S4\

På grunnlag av måle- og beregningsresultatene ifølge diagrammet i figur 8a anbefales det under det andre kontrollforløpet i det minste å registrere og nedtegne et delfor-løp for belastningskurven 40 for bedre å kunne vurdere den gjenstående restutbøyningen ved hver avlastning. Som figur 8b viser kan også det nedre delforløpet for belastningskurven 40 være et viktig kriterium. Men alternativt eller i tillegg kan også det øvre delforløpet 40d av belastningskurven 40 være et kriterium. Det midtre delforløpet av belastningskurven 40 og også alle andre belastningskurver er relativt uviktige, slik at registreringen av dem kan bortfalle. Mens det i det første kontrollforløpet kan unnlates en registrering og nedtegning av belastningskurven 38, men hvor verdien for den høyeste oppnådde prøvekraften må registreres og eventuelt holdes fast, er det viktig at det i det andre kontrollforløpet i det minste blir nedtegnet og vurdert et delforløp for belastningskurven 40.

I en første variant av kontrollen ifølge figur 8 viser det seg at den påviste og målte restutbøyningen S4 er lik eller i det vesentlige lik restuæøyningen S2, slik at belastningskurven 40 etter et begynnende slakt forløp går over i et steilt og omtrent jevnt forløp inntil den maksimale prøvekraften. Dette betyr at selve masten ikke har noen skader, men at det foreligger en forskyvning av masteforankringen.

I den andre varianten av kontrollforløpet i figur 8 hvor den høyeste verdien E for den oppnådde prøvekraften tilsvarer eller omtrent tilsvarer den høyeste verdien E for prøvekraften i første forløp, og hvor en større restutbøyning S4' er blitt påvist, viser det seg at det ikke bare foreligger en forskyvning av masteforankringen, men at også selve masten har en skade i form av f.eks. en sprekk.

Figurene 9a og 9b viser en annen variant som ligner den sistnevnte i figurene 8a og 8b. Etter at belastningskurven 43 ifølge figur 9a med fordel i sitt øvre delforløp er registrert og nedtegnet eller alternativt den høyeste verdien til den oppnådde prøvekraften E er blitt holdt fast, skjedde det bare en avlastning av systemet mast/forankring inntil verdien null. Til denne avlastningen ble en gjenværende restutbøyning S2 påvist. Ifølge figur 9b fulgte det i det andre kontrollforløpet en belastningskurve 45 som i begynnelsen forløper ganske flatt og går så over i et steilere forløp og til slutt øverst har en krumt sluttforløp 45b som blir slakkere. Det viser seg at det nedre delforløpet av linjen 45 bare i begynnelsesområdet for-løper relativt flatt, nemlig over en utbøynmgsstrekning S3 og så bli betraktelig steilere. Etter avsluttet avlastning av det nevnte systemet ifølge pilen 46, altså ved tilbakestillingskraften med verdien lik null, blir det en gjenstående restutbøyning S4. Den høyeste oppnådde prøvekraften E ifølge figur 9b tilsvarer i sin verdi verdien av prøvekraften i det første kontrollforløpet i figur 9a eller er omtrent lik denne.

Kontrollresultatet i figur 9 består i at det er en forskyvning av mastforankringen og en skade på masten. Kippforskyvningen av mastforankringen blir allerede tydelig ved at restutbøyningen S3 er mindre enn restutbøyningen S2. S2 er altså sammensatt av S3 som hentyder til en mastforskyvning og av en A S som viser til en skade på selve masten. Sum-men av S3 og A S kan her tilsvare den gjenværende reshitbøyningen.

Claims (4)

1. Fremgangsmåte til kontroll av stabiliteten til stående forankrede master, hvor masten blir belastet ovenfor sin forankring med en stigende bøyekraft Fl som går ut fra en definert begynnelsesverdi inntil høyest en maksimal forhåndsangitt prøvekraft FPmax, og blir dermed bøyd ut til siden, og hvor masten etter avslutningen av belastningsforløpet igjen blir avlastet og dermed ligger under en tilbakestillingskraft F2 som reduseres til null, karakterisert ved at i sammenheng med avlasmingsforløpet fastsettes utelukkende en eventuell ved F2 = null gjenstående sideveis utbøyning S2 av masten, og blir evaluert som skade på masten og/eller dens forankring.

2. Fremgangsmåte til kontroll av stabiliteten til stående forankrede master, hvor masten i et første kontrollforløp blir belastet ovenfor sin forankring med en stigende bøyekraft Fl som måles fra en definert begynnelsesverdi inntil høyest en maksimal forhåndsangitt prøvekraft FPmax, og blir dermed bøyd ut til siden, og hvor masten etter avslutningen av belastningsforløpet igjen blir avlastet og dermed ligger under en tilbakestillingskraft F2 som reduseres til null, og hvor masten etter det første kontrollforløp blir belastet i det samme kontrollplan i et andre kontrollforløp med en andre prøvekraft F3 som er rettet motsatt den første prøvekraften Fl, og blir dermed bøyd ut til siden, hvoretter masten igjen blir avlastet og dermed ligger under en tilbakestillingskraft F4 som reduseres til null, karakterisert ved at i sammenheng med belastningsforløpene fastsettes i det minste den høyest oppnådde prøvekraft FP eller minst et delforløp av belastningslinjen for i det minste det andre kontrollforløp, og i sammenheng med avlastningsforløpene fastsettes utelukkende en eventuelt ved F2 = 0 og/eller F4 = 0 gjenstående sideveis utbøyning S2, S4 av masten, og resultatene ved begge fastsettelsene blir evaluert som skader på masten og/eller som skader på dens forankring.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at som delforløp for hver av belastningskurvene blir deres øvre sluttforløp og/eller deres nedre begynnelsesforløp registrert og vurdert for å påvise skader.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 2-3, karakterisert ved at følgende resultater blir vurdert med følgende forklaring, idet "kippforskyvning" betyr en stillingsforandring for masten h.h.v. dens forankring ved eller i bakken: Resultat: a) S2 > 0, S4 > 0, belastningkurveforløpene er like, deres omtrentlige sluttkratfverdier er like, b) S2 >= 0, S4 = 0; S2 = 0, S4 > 0, belastningskurveforløp ulik, i det vesentlige rettlinjet oppnåelse av FPmax i et kontrollforløp, c) S2 > 0, S4 > 0, belastningkurveforløp i alt vesentlig jevnt, men sluttkratfverdiene i andre kontrollforløp høyere, d) S2 = S4, alt i alt ulike belastningkurveforløp, 2. belastningskurve begynner meget slakt og er ved S4 steilt stigende til FPmax, e) S2 < S4' alt i alt ulike belastningskurveforløp, 2. belastningslinje begynner meget slakt, og er ved S4 steilt stigende, f) S2 > S3, alt i alt ulike belastningskurveforløp, 2. belastningslinje begynner meget slakt, og er ved S3 sterkt stigende, prøvekreftene er de samme i begge kontrollforløpene. Forklaring: til a): ingen kippforskyvning, men plastisering av masten i begge kontrollforløpene, til b): ingen kippforskyvning, men en forlenget sprekk ved kontrollen, til c): ingen kippforskyvning, men spenningssprekkorrosjon eller interkrystallinsk korrosjon i masten, til d): bare kippforskyvning i 1. kontrollforløp, til e): kippforskyvning i 1. kontrollforløp. Sprekkpåvisning i 2. kontrollforløp. til f): kippforskyvning og plastisering av masten i 1. kontrollforløp.