NO318427B1

NO318427B1 - Homogenisert flytpunktsenkende sammensetning, fremgangsmate for homogenisering samt anvendelse av sammensetningen

Info

Publication number: NO318427B1
Application number: NO19965075A
Authority: NO
Inventors: James S Magyar
Original assignee: Lubrizol Corp
Priority date: 1995-11-29
Filing date: 1996-11-28
Publication date: 2005-04-18
Also published as: GB2308129B; AU7400496A; GB2308129A; NO965075D0; CA2191036C; GB9624768D0; CN1158887A; CA2191036A1; NO965075L; CN1063218C; RU2171272C2; AU713217B2

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en homogenisert flytpunktsenkende sammensetning, en fremgangsmåte for homogenisering samt anvendelse av sammensetningen.

Forskjellige typer av destillatbrennstoffoljer slik som dieseloljer, forskjellige oljer av smørende viskositet, automatgjroljer, hydraulisk olje, oppvarmingsoljer krever anvendelsen av flytpunktsenkende tilsetningsstoffer for å la dem flyte fritt ved lavere temperaturer. Ofte er kerosen inkludert i slike oljer som et oppløsningsmiddel for voks, spesielt det som er tilstede i destillatbrennstoffoljer. Imidlertid har behovet for kerosen for anvendelse i jetbrennstoff forårsaket at mengden av kerosen tilstede i destillatbrennstoffoljer er blitt redusert over år. Dette har igjen krevet tilsetningen av vokskry-stallmodifikatorer for å gjøre opp for mangelen av kerosen. Videre kan kravene for flytpunktsenkende tilsetningsstoffer i råoljer være enda mer viktige, da tilsetning av kerosen ikke er ansett å være økonomisk ønskelig.

Mange av de flytpunktsenkende midlene er i seg selv noen voksaktige, faste materialer på grunn av nærværet av relativt lange hydrokarbylgrupper. Slike materialer kan bli bedre håndtert ved romtemperatur dersom de er i væskeform, dvs. oppløst eller dispergert i et medium.

U.S. patent 4.435.309, House, 6. mars 1984, beskriver en fremgangsmåte for fiytnde-gjøring av materialer som er enten voksaktige faststoffer ved omgivelsestemperaturer eller faste eller halvfaste blandinger av slike voksaktige materialer og et oppløsnings-middel derfor. En oppløsning av det voksaktige materialet i oppløsningsmidlet blir dan-net ved forhøyede temperaturer, oppløsningen blir avkjølt for å produsere en halvfast til fast fase, og deretter blir blandingen skåret. Blant de voksaktige materialene er kvaternære ammoniumforbindelser og polyoksyetylerte alkylfenoler; blant oppløsningsmidler er blandinger av isopropylamin og vann eller heksylenglykol.

U.S. patent 3.061.544, Martinek, 30. oktober, 1962, beskriver en fremgangsmåte for fremstilling av kolloidale dispersjoner ved samtidig senking av temperaturen, trykk og konsentrasjon under skjæring. Denne kolloid-dannende fasen blir oppløst i en minimum mengde kolloidbærende fase ved anvendelse av tilstrekkelig varme for å produsere en oppløsning. Den varme, konsentrerte oppløsningen blir injisert under høyt trykk gjennom jet- eller spraydyse inn i en sone med lavere trykk og lavere temperatur hvor strøm-mene møter, eller støter, mot resten av væskefasen som også blir injisert under høyt trykk.

U.S. patent 3.393.078, Lockhart et al., 16, juli, 1968, beskriver en bilpolish, fremstilt ved omrøring og oppvarming av ingrediensene inntil vokskomponentene blir dispergert og emulgert som fint smeltede (eller nesten smeltede) partikler, og avkjøling av den resulterende emulsjonssammensetningen til romtemperatur. Emulsjonen blir omrørt hurtig mens den blir avkjølt til en temperatur under smeltepunktet til voksene; så blir emulsjonen omrørt sakte mens den tillates å strømme fra et utløp i veggen i (blande)karet inn i beholderen i hvilken den skal bli solgt.

U.S. patent 1.637-475, Davis et al., 2. august 1927, beskriver en voksemulsjon som be-nytter som emulgeringsmiddel et kolloidalt materiale som er en blanding av harde og myke såper. Oppvarming og sterk omrøring av massen blir fortsatt inntil voksen har blitt dispergert. Når dispersjonen har blitt utført, blir et avkjølende medium sirkulert gjennom kappen til karet for hurtig å avkjøle massen, mens omrøringen samtidig blir fortsatt. Når massen har nådd en temperatur på omkring 65°C, blir den presset gjennom et osteklede og så avkjølt sakte til romtemperatur.

U.S. patent 5.039.437, Martella et al., 13. august 1991, (og U.S. patent 5.082.470, Martella et al., 21. januar 1992, en avdeling derav) beskriver alkylfenol-formaldehydkon-densatadditiver for forbedring av lavtemperatur-flytegenskapene til hydrokarbonoljer. Polymersammensetningen har et antallsmidlere molekylvekt på minst omkring 3.000 og en molekylær vektdistribusjon på minst omkring 1,5; i den alkylerte fenolreaktanten er alkylgruppene hovedsakelig lineære, med omkring 6 og 50 karbonatomer, og har gjennomsnittlig karbonatomer mellom omkring 12 og 26, og ikke mer enn omkring 10 mol-% av alkylgruppene på den alkylerte fenol har mindre enn 12 karbonatomer og ikke mer enn omkring 10 mol-% av alkylgruppene på den alkylerte fenol har mer enn 26 karbonatomer.

U.S. patent 4.564.460, Dorer, Jr., et al., 14. januar 1986, (og U.S. patenter 4.559.155, 17. desemner 1985,4.565.550, 21. januar, 1986,4.575.526,11. mars 1986 og 4.613.342, 23. september 1986, avdelinger derav), beskriver addidtivkombinasjoner for forbedring av kaldflytegenskaper til hydrokarbonbrennstoffsammensetninger. Sammensetningen omfatter en flytpunktsenker som kan være en hydrokarbylsubstituert fenol med formelen (R<*>)a—Ar—(OH)b hvor R<*> er en hydrokarbylgruppe valgt fra gruppen omfattende hydrokarbylgrupper med fra omkring 8 til omkring 39 karbonatomer og polymerer med minst 30 karbonatomer. Ar er en aromatisk gruppe som kan innbefatte bundede polynukleære, aromatiske grupper representert ved den generelle formel ar—(—Lng—ar—)—w(Q)mw nvor w er et heltall fra 1 til omkring 20. Hver Lng er en brodannende binding av typen som omfatter alkylenbindinger (f.eks. —CH2—blant andre).

Norsk patentsøknad 19963723 med prioritet fra 8. september 1995, men offentliggjort etter innlevering av foreliggende søknads prioritetssøknader beskriver flytforbedrer omfattende reaksjonsproduktet av en hydrokarbylsubstituert fenol og et aldehyd. Disse kan dispergeres i blant annet acetater og vandige glykolblandinger.

Foreliggende oppfinnelse fremskaffer en homogenisert væskeflytpunktsenkende sammensetning kjennetegnet ved at den omfatter: (i) en flytpunktsenker som er et faststoff ved 10°C, som har en antallsmidlere molekyl vekt på minst 500 og en kjedelengde på minst 12 karbonatomer, og som omfatter reaksjonsproduktet av (a) en hydrokarbylsubstituert fenol og (b) et aldehyd med 1 til 12 karbonatomer, eller en kilde dertil; og (ii) et væskemedium hvori materialet fra (i) er i det vesentlige uløselig ved 0°C; hvori væskemediet er utvalgt fra gruppen som består av ketoner, alkoholer, og blandinger av vann og et glykol i vektforholdet 1:2 til 2:1, vann : glykol; hvor komponent (i) er dispergert i komponent (ii).

Foreliggende oppfinnelse fremskaffer videre en fremgangsmåte for homogenisering av en blanding av: (i) en flytpunktsenker som er et faststoff ved 10°C og som har en antallsmidlere molekylvekt på minst 500 og en kjedelengde på minst 12 karbonatomer, og som omfatter reaksjonsproduktet av (a) en hydrokarbyl-substituert fenol og (b) et aldehyd med 1 til 12 karbonatomer, eller en kilde dertil; og (ii) en væske i hvilken materialet av (i) er hovedsakelig uoppløselig ved 0°C, hvor væsken er utvalgt fra gruppen som består av ketoner, alkoholer og blandinger av vann og et glykol i vektforholdet 1:2 til 2:1, vann:glykol;

kjennetegnet ved at den omfatter trinnene:

(a) oppvarming av komponentene (i) og (ii) til en temperatur ved hvilken (i) er oppløselig i (ii) eller er smeltet;

(b) blanding av de oppvarmede komponentene; og

(c) avkjøling av den oppvarmede blandingen til en temperatur ved hvilken (i) er hovedsakelig uoppløselig i væsken (ii).

Videre omfatter oppfinnelsen anvendelse av den flytpunktsenkende sammensetningen ifølge oppfinnelsen for reduksjon av flytpunktet til en parafininneholdende væske.

Foreliggende oppfinnelse er en dispersjon av en voksflytpunktsenker i et materiale som er et ikke-oppløsningsmiddel for flytpunktsenkeren. Dispersjonen er homogen, i det minste i en makroskopisk skala. Voksflytpunktsenkeren er et materiale som har en tallgjennomsnittlig molekylvekt på minst 500, fortrinnsvis minst 700 og mer foretrukket minst 1000, fortrinnsvis opptil 500.000, fortrinnsvis 50.000, mer foretrukket 5.000. Materialet er et faststoff (i fravær av tilsatt oppløsningsmiddel) ved 10°C, fortrinnsvis også ved romtemperatur, dvs. minst opp til omkring 20°C, og mer foretrukket opp til 30 eller 40°C eller høyere. Materialet har en kjedelengde på minst 12 karbonatomer. Materialet er videre et som virker som flytpunktsenker når det blir blandet i en voksinneholdende hydrokarbonvæske, som målt ved ASTM D-97. Passende materialer er reaksjonsproduktet av (a) en hydrokarbylsubstituert fenol med tilstrekkelig karbonatomer i hydrokarbylsubstituenten til at produktet er et faststoff eller halvfaststoff ved romtemperatur, typisk et "voks"-materiale, og (b) et aldehyd med 1 til 12, fortrinnsvis 1 til 4, karbonatomer eller en kilde derfor.

Hydrokarbylsubstituerte fenoler er kjente materialer, likeledes er deres fremstillingsmå-ter.

Den aromatiske gruppe av den hydrokarbylsubstituerte forbindelsen er således en enkel aromatisk benzenkjerne.

Spesifikke eksempler på den aromatiske gruppen er de følgende:

osv., hvor Me er metyl og Et er etyl eller etylen.

Denne første reaktanten er en hydroksybenzenforbindelse, dvs. en forbindelse i hvilken minst én hydroksygruppe er direkte bundet til en benzenring. Antallet hydroksygrupper pr. benzenring vil variere fra 1 opptil det maksimale antall av slike grupper som den hydrokarbylsubstituerte benzenringen kan ha mens den enda har minst én, og fortrinnsvis to, posisjoner, ved minst noen av hvilke fortrinnsvis er naboliggende (ortho) til en hydroksygruppe, som passer for ytterligere reaksjon ved kondensering med aldehyder (beskrevet i detalj nedenfor). Således vil de fleste av molekylene av reaktanten ha minst to ikke-substituerte posisjoner. Mest vanlig vil imidlertid hver hydrokarbylsubstituert fenol inneholde én benzenkjerne og én hydroksylgruppe. Naturligvis kan en liten gruppe av de aromatiske reaktantmolekylene inneholde null hydroksylsubstituenter. For eksempel kan en mindre mengde ikke-hydroksymateriale være tilstede som en urenhet. Imidlertid vil ikke dette kjempe mot ånden av oppfinnelsen så lenge startmaterialet er funksjonelt og inneholder typisk minst én hydroksylgruppe pr. molekyl.

Den hydroksyaromatiske reaktanten er tilsvarende kjennetegnet ved at den er hydrokarbylsubstituert. Uttrykket "hydrokarbylsubstituent" eller "hydrokarbylgruppe" blir benyttet her i sin normale forståelse, som er velkjent for fagmannen. Spesifikt refererer det til en gruppe som har et karbonatom direkte bundet til resten av molekylet og som har hovedsakelig hydrokarbonkarakter. Eksempler på hydrokarbylgrupper omfatter: (1) Hydrokarbonsubstituenter, dvs. alifatiske (f.eks. alkyl eller alkenyl), alicykliske (f.eks. cykloalkyl, cykloalkenyl) substituenter og aromatiske-, alifatiske- og alicyklisk substituerte aromatiske substituenter, så vel som cykliske substituenter hvor ringen er fullført via en annen gruppe av molekylet (f.eks. to substituenter sammen danner et alicyklisk radikal); (2) substituerte hydrokarbonsubstituenter, dvs. substituenter inneholdende ikke-hydro-karbongrupper som, innen rammen av oppfinnelsen, ikke forandrer den hovedsakelige hydrokarbonsubstituenten (f.eks. halo (spesielt klor og fluor), hydroksy, alkoksy, merkapto, alkylmerkapto, nitro, nitroso og sulfoksy); (3) heterosubstituenter som har en hovedsakelig hydrokarbonkarakter, innen rammen av foreliggende oppfinnelse, som inneholder annet enn karbon i en ring eller et kjede som ellers er sammensatt av karbonatomer. Heteroatomer omfatter svovel, oksygen, nitrogen, og omfatter substituenter slik som pyridyl, furyl, tienyl og imidazolyl. Generelt vil ikke mer enn to, fortrinnsvis ikke mer enn én, ikke-hydrokarbonsubstituent være tilstede for hvert tiende karbonatom i hydrokarbylgruppen; typisk vil det ikke være noen ikke-hydrokarbonsubstituenter i hydrokarbylgruppen.

Foretrukket er hydrokarbylgruppen en alkylgruppe. Fortrinnsvis vil alkylgruppen inneholde minst 12, mer foretrukket minst 20, og enda mer foretrukket minst 30 karbonatomer eller, dersom alkylgruppen er en blanding av alkylgrupper, vil blandingen fortrinnsvis inneholde gjennomsnittlig minst 30 karbonatomer, typisk 31 til 400 karbonatomer, typisk 31 til 400 karbonatomer, foretrukket 31 til 60, og mer foretrukket 32 til 50 eller 45 karbonatomer, selv om dette ikke er nødvendig. I en foretrukket utførelsesform vil alkylgruppen i sammensetningen være en blanding av alkylgrupper som kan variere i megde fra ett spesielt molekyl til et annet. Mens en fraksjon av slike molekyler kan inneholde en alkylgruppe med færre enn 30 karbonatomer, vil sammensetningen som et hele normalt være kjennetegnet ved å ha alkylsubstitusjon med minst 30 karbonatomers lengde. For visse utførelsesformer av foreliggende oppfinnelse kan alkylgruppen være kortere, inneholde færre enn 30 karbonatomer, f.eks. hovedsakelig 24 til 28 karbonatomer eller 20-24 karbonatomer. Alkylgruppene kan i alle tilfeller bli avledet fra enten lineære eller forgrenede olefinreaktanter; lineære er noen ganger foretrukket, selv om materialer med lengre kjedelengde har en tendens til å øke andeler forgrening. En viss mengde forgrening synes å bli introdusert via en rearrangementsmekanismer under alkyleringsprosessen.

I en foretrukket utførelsesform omfatter hydrokarbylgruppene benyttet en blanding av alkyl med lengder på hovedsakelig 30 ul 36 karbonatomer med et tallgjennomsnittlig antall på omkring 34,4 og et vektgjennomsnittlig karbontall på omkring 35,4. Dette materialet er kjennetegnet ved å ha omkring den følgende kjedelengdedistribusjon:

Hydrokarbylsubstituenten danner således et tallgjennomsnittlig tall på mer enn 30 karbonatomer. Slike substituenter er foretrukket alkylgrupper hvor det tallgjennom-snittlige antall karbonatomer i alkylkjeden er 31-40, mer foretrukket 32-38. Hydrokarbylgruppen kan bli avledet fra det tilsvarende olefin; for eksempel blir en C26-alkylgruppe avledet fra en C26-alken, fortrinnsvis en 1-alken, en C34-alkylgruppe avledet fra et C34-alken, og grupper med blandede lengde avledet fra den tilsvarende blanding av olefiner. Når hydrokarbylgruppen er en hydrokarbylgruppe med minst 30 karbonatomer, er den imidlertid ofte en alifatisk gruppe (eller en blanding av slike grupper) fremstilt fra homo- eller interpolymerer (f.eks. kopolymerer, terpolymerer) av mono- og diolefiner med 2 til 10 karbonatomer, slik som etylen, propylen, buten-1-, isobuten, butadien, isopren, 1-heksen, 1-okten osv. For passende anvendelse som flyt-punktsenkere, ved minst en del av alkylgruppen eller gruppene, fortrinnsvis rettkjedet, dvs. hovedsakelig lineær. Det er antatt at denne egenskapen er foretrukket for å tillate kjeden mer optimalt å veksel virke med kjedestrukturen til de voksdannende hydrokar-bonene. Det blir observert at i mange tilfeller vil det være en metylforgrening ved festepunktet av alkylkjeden til den aromatiske ringen, selv når et a-olefin blir benyttet. Det er ansett å være innen rammen av betydningen av rettkjedet eller lineære alkylgrupper. Likeledes kan i noen tilfeller en del av alkylgruppene inneholde laverealkylforgreninger ved festepunktet (eller ot-posisjon) fortrinnsvis på grunn av migrering av det aktive setet under alkyleringsreaksjonen. Typisk er de benyttede olefinene 1-mono-olefiner slik som homopolymerer av etylen. Disse alifatiske hydrokarbylgruppene kan også bli avledet fra halogenerte (f.eks. klorinerte eller brominerte) analoger av slike homo- eller interpolymerer. Slike grupper kan imidlertid bli avledet fra andre kilder, slik som monomere høy-molekylære vektalkener (f.eks. 1-tetrakonten) og klorinerte analoger og hydroklorinerte analoger derav, alifatiske petroleumsfraksjoner, spesielt parafinvokser og crackede og klorinerte analoger og hydroklorinerte analoger derav, hvite oljer, syntetiske alkener slik som de produsert ved Ziegler-Natta-prosessen (f.eks. poly(etylen) greaser) og andre kilder kjent for fagmannen. Eventuell umetting i hydrokarbylgruppene kan bli redusert eller eliminert ved hydrogenering ifølge prosedyrene kjent i teknikken. Fremstilling ved veier eller anvendelse av materialer som er hovedsakelig fri fra klorin eller andre halo-gener, er ofte foretrukket av miljømessige grunner.

I en utførelsesform blir en del av hydrokarbylgruppene avledet fra polybuten. I en annen utførelsesform er en del av hydrokarbylgruppene avledet fra polypropylen. I en foretrukket utførelsesform er hydrokarbylgruppen avledet fra en blanding av hovedsakelig ufor-grenete olefiner, som har en kjedelengde hovedsakelig på 30-36 karbonatomer som beskrevet ovenfor.

Mer enn én slik hydrokarbylgruppe kan være tilstede, men vanligvis er det ikke mer enn 2 eller 3 tilstede for hver benzenring. Mest typisk er kun 1 hydrokarbylgruppe tilstede pr. benzenring.

Festingen av hydrokarbylgruppen til den aromatiske gruppen til den første reaktanten ifølge foreliggende oppfinnelse, kan bli utført ved et antall teknikker som er velkjent for fagmannen. En spesielt passende teknikk er Friedel-Crafts-reaksjonen, hvor et olefin (f.eks. en polymer inneholdende en oleflnisk binding), eller halogenert eller hydrohalo-genert analog derav, blir reagert med et fenol i nærvær av en Lewis-syre-katalysator. Fremgangsmåter og betingelser for utføring av slike reaksjoner er velkjente for fagmannen. I for eksempel diskusjonen i artikkelen med tittelen; "Alkylation of Phe-nols" i "Kirk-Othmer Encyclopedia of Cemical Technology", tredje utgave, vol. 2, side-ne 65-66, Interscience Publishers, en divisjon av John Wiley and Company, N.Y. Andre like passende og anvendelige teknikker for fremstilling av den hydrokarbonbaserte gruppen til den aromatiske gruppen vil være opplagte for fagmannen.

Den andre komponenten som reagerer for å danne flytpunktsenkeren som beskrevet ovenfor, er en aldehyd på 1 til 12 karbonatomer, eller en kilde derfor. Passende aldehyder har den generelle formel RC(0)H, hvor R fortrinnsvis er hydrogen eller en hydrokarbylgruppe som beskrevet ovenfor, selv om R kan omfatte andre funksjonelle grupper som ikke forstyrrer kondensasjonsreaksjonen (beskrevet nedenfor) av aldehydet med den hydroksyaromatiske forbindelsen. Dette aldehydet inneholder fortrinnsvis 1 til 12 karbonatomer, mer foretrukket 1 til 4 karbonatomer og enda mer foretrukket 1 eller 2 karbonatomer. Slike aldehyder omfatter formaldehyd, acetaldehyd, propionaldehyd, bu-tyraldehyd, isobutyraldehyd, pentanaldehyd, kaproaldehyd, benzaldehyd og høyere aldehyder. Monoaldehyder er foretrukket. Det mest foretrukne aldehydet er formaldehyd som kan bli tilført som en oppløsning, men vanligvis blir benyttet i den polymere form som paraformaldehyd. Paraformaldehyd kan bli ansett som en reaktiv ekvivalent av, eller en kilde for, et aldehyd. Andre reaktive ekvivalenter kan omfatte hydrater eller syk-liske trimerer av aldehyder.

Hydrokarbylfenolet og aldehydet blir reagert i relative mengder i området fra omkring likemolare mengder til omkring et 30% molart overskudd av aldehydet (beregnet basert på aldehydmonomer). Foretrukket er mengden aldehyd 5 til 20, mer foretrukket 8 til 15, prosent større enn hydrokarbylfenolet på en molarbasis. Komponentene blir reagert under betingelser for å føre til oligomer eller polymer dannelse. Molekylvekten til produktet vil avhenge av egenskaper inkludert ekvivalentforhold av reaktanter, temperaturen og reaksjonstiden og tilstedeværende urenheter. Produktet kan ha fra 2 til 50 aromatiske enheter repetert i dets kjede, fortrinnsvis 3 til 30 slike enheter, mer foretrukket 4 til 14 enheter. Når hydrokarbylfenolet er spesifikt en alkylfenol med 24-28 karbonatomer i alkylkjeden, og når aldehydet er formaldehyd, vil materialet fortrinnsvis ha en antallsmidlere molekylvekt på 1.000 til 24.000, mer foretrukket 2.000 til 18.000, enda mer foretrukket 3.000 til 6.000. Molekylvektene til materialer basert på en hydrokarbyl-substituentlengde på omkring 34 karbonatomer, ville være proporsjonalt noe høyere.

Hydrokarbylfenolet og aldehydet blir reagert ved blanding av alkylfenolet og aldehydet i en passende mengde av foitynningsolje eller, eventuelt, et annet oppløsningsmiddel slik som et aromatisk oppløsningsmiddel, f.eks. xylen, i nærvær av en syre slik som svovelsyre, en sulfonsyre slik som en alkylfenylsulfonsyre, para-toluensulfonsyre, eller metansulfonsyre, en organisk syre slik som glykosylsyre eller Amberlyst™-katalysator, en fast, makroporøs, lett tverrbundet sulfonert polystyrendivinylbenzenresinkatalysator fra Rohm and Haas. Blandingen blir oppvarmet, generelt til 90 til 160°C, fortrinnsvis

100 til 150 eller 120°C, i en passende tid, slik som 30 minutter til 6 timer, fortrinnsvis 1 til 4 timer, for å fjerne kondenseirngsvann. Tiden og temperaturen er korrelert slik at reaksjon ved en lavere temperatur generelt vil kreve en lengre tid osv. Bestemmelse av de eksakte betingelsene er innen kunnskapen til fagmannen. Hvis ønskelig kan reaksjons-blandingen deretter bli oppvarmet til en høyere temperatur, f.eks. 140-180°C, fortrinnsvis 145-155°C, for ytterligere å drive bort flyktige bestanddeler og føre reaksjonen mot fullførelse. Produktet kan bli behandlet med base slik som NaOH hvis ønskelig, for å nøytralisere den sterke syrekatalysatoren og for å fremstille et natriumsalt av produktet, hvis ønskelig, og blir deretter isolert ved konvensjonelle teknikker slik som filtrering, som passende.

Produktet fra denne reaksjonen kan generelt bli ansett å omfatte polymerer eller oligomerer som har den følgende repeterende struktur: og posisjonisomerer derav. Imidlertid blir det fortrinnsvis benyttet en del av formalde-hydet som er antatt å bli innlemmet i molekylstrukturen i form av substituentgrupper og tverrbindende grupper slik som de illustrert ved de følgende typer, inkludert eterbindin-ger og hydroksymetylgrupper:

Flytpunktsenkeren ifølge foreliggende oppfinnelse blir tilført som dispersjoner i et væskemedium i hvilken den ikke er normalt oppløselig ved 0°C, og fortrinnsvis heller ikke oppløselig ved romtemperatur, dvs. omkring 20°C, eller selv 30 eller 40°C. Det vil si at mediet er først en væske ved romtemperatur (omkring 20°C) og vil fortrinnsvis ha et frysepunkt på 10°C eller lavere. Et foretrukket medium, spesielt i blandinger, vil ha et frysepunkt så lavt som 0°C, -20°C, -30°C, -40°C eller lavere. Videre vil mediet ikke opp-løse en betydelig menge av flytpunktsenkeren ved slike temperaturer, fortrinnsvis ved romtemperatur. Mer spesielt vil mediet fortrinnsvis oppløse mindre enn 4 vekt-%, foretrukket mindre enn 2 eller selv 2 vekt-%, av flytpunktsenkeren ved romtemperatur eller moderat forhøyede temperaturer, (i noen tilfeller kan en liten oppløselig fraksjon omfatte urenheter og ikke-reagerte materialer, slik at mengden av faktisk flytpunktreduserende middel som oppløses vil være proporsjonalt lavere, f.eks. lavere enn 0,5 vekt-%). Foretrukket vil mediet forbli et ikke-oppløsningsmiddel til 30°C eller fortrinnsvis ved 40 til 50°C eller høyere.

For at væskemediet ikke skal være et ikke-oppløsningsmiddel for flytpunktsenkeren, må mediet generelt ha en passende grad av polaritet. Polaritet kan bli målt eller uttrykt på mange måter. Således, i en utførelsesform, vil molekylene i oppløsningsmidlet fortrinnsvis ha 10 til 80 vekt-% heteroatomer slik som oksygen eller nitrogen, mer foretrukket 20 til 70 prosent, og mer foretrukket 25 til 60 vekt-%. Alternativt kan mediet ha en dielektrisk konstant på minst 3, fortrinnsvis minst 10. De oven fornevnte parametrene vil normalt være de til mediet som et hele, inkluder alle komponentene som blandet, dersom det er i en blanding.

Passende væskemedium omfatter acetater ketoner (f.eks. aceton, butanon, pentanon, heksanon) eller vandig glykolblandinger (f.eks. blandinger av etylenglykol og vann) i et vektforhold på 1:2 til 2:1. Blant materialene som kan bli benyttet i kombinasjon med vann, er etylenglykol og dets derivater, slik som monometyleter (Methyl Cellosolve™), monoetyleteren (Cellosolve™), monopropyleter, monobutyleter og monoheksyleter; dietylenglykol og dets derivater, slik som monometyleter (Methyl Carbitol™), monoetyleteren (Carbitol™), monopropyleter, monobutyleter og monoheksyleter; propylenglykol og dets derivater, inkludert monometyleter (Methyl Propasol™), monopropyleteren og monobutyleteren; og dipropylglykol og dets derivater, slik som monometyleter (Methyl Dipropasol™"), monopropyleter og monobutyleteren.

Andre passende materialer omfatter alkoholer slik som butanol, diacetonalkohol (4-hydroksy-4-metyl-2-pentanon) 2,6-dimetyl-4-heptanol (Diisobutyl Carbinol™), heksanol, isopropanol, 2-etylheksanol og 1-pentanol.

Dersom væskematerialet er en blanding av glykol og vann, er de relative mengdene av materialene slik at vannkomponenten ikke vil fryse selv ved lave temperaturer slik som 0 til -40°C. Vekt-forhold på omkring 1:1 for slike vandige blandinger er ofte foretrukket, mer generelt forhold på 1:2 til 2:1, fortrinnsvis 1:1,5 til 1,5:1 er tilfredsstillende.

Mange voksflytpunktsenkere er konvensjonelt levert i konsentratform, inneholdende forskjellige mengder aromatiske oppløsningsmengder slik som xylener eller et kommersielt blandet aromatisk oppløsningsmiddel som har et kokepunkt på omkring 179°C. Nærværet av en beskjeden mengde av slike oppløsningsmidler (f.eks. 10% til 50%, f.eks. 25%, basert på vekten av flytpunktsenkeren/oppløsningsmiddelblandingen) har noen ganger blitt funnet å hjelpe til i dispersjonen av flytpunktsenkeren i mediet, selv om dets nærvær ikke er nødvendig. Dersom et slikt aromatisk oppløsningsmiddel er tilstede, vil det bli ansett som en komponent av væskemediet og vil bidra til den totale mengden og oppløsningsmiddelkarakteren (polaritet) til mediet.

Den dispergerte sammensetningen inneholder også fortrinnsvis et dispergeirngsmiddel for å hjelpe å danne og opprettholde dispersjonen. Dispergeringsmidler, også kjent som overflateaktive midler, kan bli klassifisert som anioniske, kationiske, zwitterioniske eller ikke-ioniske. Anioniske overflateaktive midler omfatter stoffer som inneholder en lang lipofil hale bundet til en vannoppløselig (hydrofil) gruppe ved den andre enden, hvor den hydrofile gruppen inneholder en anionisk gruppe slik som en karboksylsyre, sulfonsyre eller fenolisk gruppe, nøytralisert ved et kation slik som et alkalimetall eller ammonium. Den lipofile halen er fortrinnsvis en alkylgruppe, typisk med omkring 8 til omkring 21 karbonatomer.

Typiske anioniske overflatekative midler omfatter karboksylsyresalter slik som fettsyre-salter med formelen RjCOOR2> hvor R\ er en rettkjedet, mettet eller umettet hydro-karbonradikal med 8 til omkring 21 karbonatomer, og R2 er et basedannende radikal slik som Li, Na, K eller NH4, som gjør det detergentlignende overflateaktive midlet oppløselig i vann eller øker affiniteten til det overflateaktive midlet til vann. Alternativt kan R2 være et divalent eller polyvalent metall, i hvilket tilfelle det passende antallet syregrupper normalt er tilstede for å gi det nøytrale saltet. Multiple valentmetallioner omfatter Mg, Ca, Sr, Ba, Cr, Mn, Fe, Co, Ni, Cu, Zn, Sn, Pb og andre. Typiske fettsyre-salter omfatter natriumstearat, natriumpalmitat, ammmoniumoleat og trietanolamin-palmitat. Ytterligere karboksylsyresalter som er anvendelige som anioniske overflateaktive midler, omfatter salter og spesielt natrium og kaliumsalter, kokosnøttoljefettsyrer og talloljesyrer såvel som andre karboksylsyresaltforbindelser inkludert aminsalter, slik som trietanolaminsalter, acylerte polypeptider og salter av N-laurylsarcosin slik som n-dodekanoyl-N-metylglycin-natriumsalt.

Andre anioniske overflateaktive midler omfatter aryl og alkylarylsulfonater slik som al-kylbenzensulfonat, lineære alkylbenzensulfonater, natriumtetrapropylenbenzensulfonat, natriumdodecylbenzensulfonat, benzen-, toluen-, xylen- og cumensulfonater, ligninsul-fonater, petroleumsulfonater, paraffinsulfonater, sekundære n-alkansulfonater, oc-olefin-sulfonater, alkylnaftalensulfonater, n-acyl-n-alkyltaurater, sulfosuksinatestere, isotionater, alkylsulfater n-acyl-n-alkyltaurater, sulfosuksinatestere, isotionater, alkylsulfater med formelen R1OSO3R2, hvor Ri og R2 er som definert ovenfor, slik som litium-dodecylsulfat, natriumdodecylsulfat, kaliumdodecylsulfat og natriumtetradecylsulfat, acylsulfonater med formelen R\SO3R2, hvor R\ og R2 er som definert ovenfor, slik som natriumlaurylsulfonat, sul fat erte og sulfonaterte amider og aminer, sul fat erte og sulfonaterte estere slik som laurinmonoglyseirdnatriumsulfat, natriumsulfoetyloleat og natirumlaurylsulfoacetat, svovelsyre-estersalter slik som sulfaterte lineære primære alkoholer, sulfaterte polyoksyetylenerte rett kjedede alkoholer og sulfaterte triglyseirdoljer, fosfor- og polyfosforsyreestere, perfluorinerte karboksylsyrer og polymere anioniske overflateaktive midler slik som algininsyrer.

Også inkludert er polymere anioniske overflateaktive midler slik som salter av polymerer av alkylakrylater og/eller alkylmetakrylater og akryl- og/eller metakrylsyre og salter av partielle estere av maleinsyreanhydrid-styrenkopolymerer.

En annen gruppe materialer som kan bli klassifisert som anioniske overflateaktive midler er de materialene som er kjent som overbasede eller superbasede materialer. Disse er basiske metallsalter, fortrinnsvis alkali- eller jordalkalimetallsalter av sure organiske forbindelser (karboksylsyrer, sulfonsyrer, fosfonsyrer, fenoler osv.). Overbasede materialer er generelt enkeltfasede, homogene Newtonianske systemer kjennetegnet ved et metallinnhold i overskudd av det som ville være tilstede for nøytralisering ifølge støkiometrien av metallet og den bestemte sure organiske forbindelsen reagert med metallet. De overbasede materialene blir fremstilt ved å reagere et surt materiale (typisk en uorganisk syre eller laverekarboksylsyre, fortrinnsvis karbondioksyd) med en blanding omfattende en sur organisk forbindelse, et reaksjonsmedium omfattende minst ett inert, organisk oppløsningsmiddel (mineralolje, nafta, toluen, xylen osv.) for nevnte sure organiske materiale, et støkiometrisk overskudd av en metallbase og en promoter slik som en fenol eller alkohol. Det sure organiske materialet vil normalt ha et tilstrekkelig antall karbonatomer for å oppnå en grad av oppløselighet i olje og for å gi en grad av overflateaktivitet til produktet. Mengden av overskudd av metall er vanligvis uttrykt i form av metallforhold. Uttrykket "metallforhold" er forholdet mellom de totale ekvivalentene av metallet til ekvivalentene av den sure organiske forbindelsen: Et nøy-tralt metallsalt har et metallforhold på 1; et salt med 4,5 ganger så mye metall tilstede i et normalt salt vil ha et metalloverskudd på 3,5 ekvivalenter, eller et forhold på 4,5.

Overbasede materialer blir vanligvis benyttet som smøremiddeladditiver og er velkjente for fagmannen. Mens de er anvendelige for noen anvendelser, kan rammen for deres anvendelse være forskjellig fra disse til andre overflateaktive midler. D.v.s. de har blitt observert fra tid til annen å avsette hva som er antatt å være kalsiumkarbonat etter ekspo-nering til et elektrisk felt. Likevel kan, i situasjoner hvor det ikke er noe problem, deres anvendelse være passende, og de blir følgelig betraktet å være innen rammen av foreliggende oppfinnelse. Patenter som beskriver teknikker for fremstilling av basiske salter og sulfonsyrer, karboksylsyrer og blandinger av to eller flere av disse, omfatter U.S. patenter 2.501.731; 2.616.905; 2.616.911; 2.616.925; 2.777.874; 3.256.186; 3.384.585; 3.365.396; 3.320.162; 3.318.809; 3.488.284 og 3.629.109.

Kationiske overflateaktive midler er tilsvarende til anioniske overflateaktive midler, bortsett fra at den overflateaktive delen av molekylet har en positiv ladning. Eksempler på kationiske overflateaktive midler omfatter langkjedede aminer og deres salter, slik som primære aminer avledet fra animalske og vegetabilske fettsyrer og talloljer og syntetiske Ci 2-Ci g primære, sekundære eller tertiære aminer; diaminer og deres salter, kvaternære ammoniumsalter inkludert tetra-alkylammoniumsalter og imidazoliniumsal-ter avledet fra f.eks. talg eller hydrogenert talg eller N-benzyl-N-alkyldimetylammoni-umhalider; polyoksyetylenerte langkjedede aminer: kvaterniserte polyoksyetylenerte langkjedede aminer; og aminoksyder slik som N-alkyldimetylaminoksyder (som faktisk er zwitterioniske) slik som cetyldimetylaminoksyd eller stearyldimetylaminoksyd.

Zwitterioniske overflateaktive midler omfatter aminosyrer slik som fi-N-alkylamino-propionsyrer, N-alkyl-6-iminodipropionsyrer, imidazolinkarboksylater, N-alkylbetainer, sulfobetainer og sultainer.

Ikke-ioniske overflateaktive midler som er foretrukket for foreliggende oppfinnelse, er tilsvarende materialer i hvilke den polare funksjonaliteten ikke er gitt ved en anionisk eller kationisk gruppe, men ved en nøytral polar gruppe slik som typisk en alkohol-, amin-, eter-, ester-, keton- eller amidfunksjon. Typiske ikke-ioniske overflateaktive midler omfatter polyoksyetylenerte alkylfenoler slik som polyoksyetylenerte p-nonylfenol, p-oktylfenol eller p-dodecylfenol, polyoksyetylenerte rettkjedede alkoholer avledet fra kokosolje, talg eller syntetiske materialer inkludert oleylderivater; polyoksyetylenerte polyoksypropylenglykoler (blokk-kopolymerer av etylenoksyd og propylenoksyd), typisk med molekylvekter på fra 1.000 til 30.000; polyetylenglykol; polyoksyetylenerte merkaptaner; langkjedede karboksylsyreestere inkludert glyseryl og polyglyserylester av natrulige fettsyrer, propylenglykolestere, sorbitolestere, polyoksyetylenerte sorbitolestere, polyoksyetylenglykolestere og polyoksyetylenerte fettsyrer; alkanolamin-"kondensater", f.eks. kondensatene fremstilt ved reaksjon av metyl eller triglyseirdestere av fettsyrer med likemolare eller to ganger mengder av alkanolamin; tertiære acetylenis-ke glykoler; polyoksyetylenerte silikoner fremstilt ved reaksjon av et reaktivt silikon-mellomprodukt med en kappet allylpolyalkylenoksyd slik som propylenoksyd eller blandede etylenoksyd/propylenoksydkopolymer; N-alkylpyrrolidoner og alkylpoly-glykosider (langkjedede acetaler av polysakkarider). Mange av disse og andre ioniske og ikke-ioniske overflateaktive midler er diskutert i Rosen, "Surfactans and Interfacial Phenomena", John Wiley & Sons, s. 7-31,1989.

Visse materialer som er normalt kjennetegnet som ikke-ioniske overflateaktive midler, kan ha en viss likhet med visse av væskemediene beskrevet ovenfor. Dersom en distink-sjon mellom disse komponentene er nødvendig, kan et materiale bli klassifisert som et ikke-ionisk overflateaktivt middel for foreliggende oppfinnelses formål dersom den vi-ser karakteristikkene til et ikke-ionisk overflateaktivt middel og videre er et faststoff ved romtemperatur, fortrinnsvis ved 30°C eller 40°C. Materialer som er væsker ved disse temperaturer, spesielt ved romtemperatur og lavere, kan bli klassifisert heller som en komponent av væskemediet.

Ytterligere ikke-ioniske overflateaktive midler omfatter mer spesifikt etoksylerte kokos-amid, oleinsyre, t-dodecylmerkaptan, modifisert polyesterdispergeringsmidler, ester, amid eller blandede esteramid-dispergeringsmidler basert på polyisobutenylravsyre-anhydrid, dispergeirngsmidler basert på polyisobutylfenol, ABA-type blokk-kopolymer-ikke-ioniske dispergergjnsmidler, akryl-pode-kopolymerer, oktylfenoksypolyetoksyeta-nol, nonylfenoksypolyetoksyetanol, alkylaryletere, alkylarylpolyetere, aminpolyglykol-kondensater, modifiserte polyetoksyaddukter, modifiserte terminerte alkylaryletere, modifiserte polyetoksylerte rettkjedede alkoholer, terminerte etoksylater av lineære, primære alkoholer, høymolekylærvektstertiære aminer slik som l-hydroksyetyl-2-alkylimi-dazoliner, oksazoliner, perfluoralkylsulfonater, sorbitanfettsyreestere, polyetylen-glykolestere, alifatiske og aromatiske fosfatestere. Også omfattet er reaksjonsproduktene av hydrokarbylsubstituerte ravsyreacylerende midler og aminer. Disse reaksjonsproduktene og fremgangsmåtene for fremstilling av dem er beskrevet i U.S. patentene 4.234.435; 4.952.328; 4.938.881 og 4.957.649.

Andre ikke-ioniske overflateaktive midler omfatter funksjonaliserte polysiloksaner. Disse materialer omfatter funksjonelle grupper slik som amino, amido, imino, sulfonyl, sul-foksyl, cyano, hydroksy, hydrokarbyloksy, merkapto, karbonyl (inkludert aldehyder og ketoner), karboksy, epoksy, acetoksy, fosfat, fosfonyl og haloalkylgrupper. Disse poly-siloksanene kan være lineære eller forgrende og generelt ha molekylvekt over 800, f.eks. opp til 10.00 eller 20.000. Funksjonaliteten kan være tilfeldig distribuert på poly-merkjeden eller tilstede i blokker. Funksjonaliteten kan være tilstede som alkyl eller alkarylgrupper så vel som grupper slik som -(C2H40)a-(C3HgO)D-R hvor a og b er uavhengige tall fra 0 til omkring 100, forutsatt at minst én av a og b er minst 1, og R er H, acetoksy eller en hydrokarbylgruppe. Andre passende substituentgrupper kan omfatte C3H6X, hvor X er OH, SH eller NH2. Eksempler på slike materialer omfatter Silwet™ overflateaktive midler fra Union Carbide og Tegopren™, silikonoverflateaktive midler fra Goldschmidt Chemical Corp., Hopewell, Va.

Ikke-ioniske overflateaktive midler omfatter polyoksyalkenalkylalkoholer eller fenoler, slik som etoksylert nonylfenol, alkanoater (fortrinnsvis partielle alkanoater) av polyalko-holer slik som glyserylmono-oleat, glyserylmonolaurat, sorbitanmono-oleat, sorbitan-sesquioleat, sorbitanmonolaurat og sorbitan sesquilaurat og 4,4-bishydroksylmetyl-2-heptadecenyl-2-oksazolin. Foretrukne materialer omfatter talloljefettsyre nøytralisert med dietanolamin, Triton™ overflateaktive midler (fra Rohm & Haas), inkludert oktyl-fenolserier med 1 til 70 etylenoksydenheter og nonylfenolseriene med 4 til 40 etylenoksydenheter, Neodol™ overflateaktive etoksylater (fra Shell Chemical Co.) med 2 til 13 etylenoksydenheter, Igepal™ overflateaktive midler (fra Rhone-Poylenc) inneholdende 7 til 50 etylenoksydenheter og Tergititol™ overflateaktivemidler (fra Union Carbide) inneholdende 4 til 41 etylenoksydenheter. De ovenfor nevnte kommersielle materialene er generelt lineære, primære alkoholetoksylater eller (for Triton-materialer) forgrenede alkylfenoletoksylater.

De relative mengdene av fettflytpunktsenkeren, det flytende mediet og det eventuelle overflateaktive midlet kan variere kraftig, men er fortrinnsvis i området på (20-60): (40-80):(0-10), fortrinnsvis (30-50=:(50-70):(l-7), mer foretrukket (35-45):(55-65):(2-6), spesielt omkring 38:58:4 vektdeler.

Den dispergerte sammensetningen ifølge foreliggende oppfinnelse, blir fremstilt ved først å oppvarme komponentene til en temperatur ved hvilken voksmaterialet kan bli dispergert ved passende midler i væskemediet pluss det eventuelle overflateaktive midlet, hvis tilstede. Denne tilstanden kan bli møtt dersom, ved en passende forhøyet temperatur, det voksaktige materialet er oppløselig i væskemediet. Normalt vil slik oppløse-lighet være bestemt ikke kun av iboende oppløselighetskarakteristikker til voksmaterialet og oppløselighetsegenskapene til mediet, men også kokepunktet til væskemediet. Fortrinnsvis er kombinasjonen av væskemediet og voksmaterialet slik at, i denne utfør-elsesformen, blir en passende mengde oppløselighet, f.eks. 80 g pr. 100 g medium, oppnådd ved eller under det normale kokepunktet til mediet, selv om øket oppløselighet normalt kan bli oppnådd, hvis ønskelig ved å kombinere komponentene under forhøyet trykk, for å øke kokepunktet til mediet. Alternativt kan forbedret dispergerbarhet til voksmaterialet bli oppnådd ved oppvarming av blandingen til en temperatur over smeltepunktet til voksmaterialet, selv om voksmaterialet ikke oppløses i mediet. Mer generelt blir blandingen oppvarmet inntil sammensetningen blir væskeformig. Til sist er det mulig i visse tilfeller å oppnå passende dispergerbarhet for materialer som hverken opp-løses eller smelter ved eleverte temperaturer, forutsatt at passende mekaniske midler blir benyttet for dispergering. De oppvarmede komponentene, spesielt hvis de er i en væske-tilstand (smeltet eller oppløst), blir så blandet for å sikre dispergering. Denne blandingen kan bli utført under betingelser med høy skjærkraft eller kavitering. "Høy skjærkraft" vil normalt bety skjærbetingelser ved minst 10^ sek.~<l>, fortrinnsvis minst 10^ sek.~l og mer foretrukket minst 10^ sek.~<l>. Kaviteringsbetingelser er også ansett å være høye skjærkraftbetingelser; kavitering omfatter generelt dannelsen av mirkoskopiske bobler i en væske som ekspanderer under påvirkningen av ultrasonisk energi og deretter imploderer med en intens skjærvirkning. Anordninger som er i stand til å produsere en tilstrekkelig høy skjærkraft eller kaviteringsbetingelser, omfatter en Sonicator™, en høy-intensitetsultrasonisk prosessor, i hvilken høyfrekvent elektrisk spenning (f.eks. 20 kHz) blir omdannet til mekanisk vibreringsenergi som blir rettet inn i en væskeprøve ved

hjelp av en probe. Også inkludert er høy skjærkraftdispersere (slike som Dispersator™),

i hvilken en høyhastighetsrotor blir holdt i kort avstand til en fiksert stator for å danne et miljø med ekstremt høy skjærkraft på grunn av de mekaniske og hydrauliske kreftene et-tersom fluidet passerer inn i rotoren og blir drevet ut ved høy hastighet gjennom statoren

eller en Microfluidizer™ (Microfluidics Intl. Inc.) i hvilken to høytrykksstrømmer vekselvirker ved høye hastigheter i definerte mikrokanaler, hvorved skjørkraft, slag og kaviteringskrefter typisk produserer submikronpartikler. Temperaturen til hvilken sammensetningen vil bli oppvarmet, vil avhenge av smelting, oppløselighet og flyktighets-karakteristikker til de benyttede materialene; typisk oppvarming kan være på fra 40 til 100°C, fortrinnsvis 50 til 90°C, mer foretrukket 70 til 83°C. Den oppvarmede blandingen blir så avkjølt til en temperatur ved hvilken voksmaterialet er hovedsakelig uopp-løselig og normalt vil eksistere i en fast eller halvfast tilstand under opprettholdelse av blandingsbetingelsene. Den resulterende blandingen er en stabil dispersjon.

I en utførelsesform er flytpunktsenkeren smeltet, og en passende mengde overflateaktivt middel blir tilsatt til smeiten under omrøring. En passende mengde tilsvarende oppvarmet flytende medium (slik som vann/glykol) blir tilsatt, og komponentene blandet. Blandingen blir så utsatt for høy skjærblanding eller sonikert enten mens den ennå er varm, eller under avkjølingsprosessen eller alternativt etter at blandingen er avkjølt.

Materialer fremstilt ved hvilken som helst av de foregående fremgangsmåter, kan også bli beskrevet som homogeniserte materialer. Dvs. de er materialer i hvilke, på grunn av den ovenfor beskrevne behandling, partikkelstørrelse av det suspenderte materialet er relativt redusert og fortrinnsvis relativt uniformt, og de suspenderte partiklene er relativt jevnt distribuert gjennom mediet, og forblir dispergert for en kommersiell fornuftig tidsperiode.

Dispersjonene ifølge foreliggende oppfinnelse kan bli benyttet for å tilføre flytpunktsenker i en konsentrert form til voks (parafin)inneholdende hydrokarbonmaterialer slik som en råolje eller en fraksjon av råolje, slik som restolje, vakuumgassolje eller vakuum-restoljer (Bunker C-råoljer), dvs. oljer fra naturlige kilder og delvis rafinerte, inkludert delvis prosesserte petroleumsavledede oljer. Mengden av flytpunktsenkeren benyttet i den paraffininneholdende væsken, vil være en mengde som passer for å redusere flytpunktet derav ved en målbar mengde, dvs. minst 0,6°C (1°F), fortrinnsvis minst 2°C (3 eller 4°F), mer foretrukket 3°C (5°F) og enda mer foretrukket 6°C (10°F). Denne reduksjonen i flytpunkt kan enkelt bli bestemt av fagmannen ved anvendelse av meto-logien ifølge ASTM D-97. Typisk vil mengden benyttet flytpunktsenker, bortsett fra væskemediet i hvilket det er dispergert, være 50 til 10.000 deler pr. million av vekt (ppm), foretrukket 100 til 5000 ppm, mer foretrukket 200 til 2000, basert på fluidet til hvilket det er tilsatt. Den totale mengden konsentrat for tilførsel vil være proporsjonalt høyere, avhengig av konsentrasjonen av flytpunktsenkeren i konsentratet.

EKSEMPLER

Eksempel 1

Etylenglykol, 571,5 g og destillert vann, 571,5 g, blir blandet under omrøring og oppvarmet til omkring 50°C (120°F). Separat ble 1143,0 g kondensasjonsprodukt av formaldehyde og alkylfenol, alkylsubstituentene med en lengde på hovedsakelig C^q ^ karboner, som beskrevet ovenfor (50% aktiv ingrediens i 50% fortynnet mineralolje) og 114,3 g av en dispergeringsmiddelsammensetning på 75,6 vekt-% talloljefettsyre og 24,4 vekt-% dietanolamin blir blandet, oppvarmet inntil smelting opptrer (omkring 82°C, 180°F), og deretter blandet med tilstrekkelig skjærkraft over en periode på omkring 10 minutter, for å produsere en uniform blanding. Den oppvarmede etylenglykol/- vannblandingen blir tilsatt til den andre blandingen ved anvendelse av tilstrekkelig skjærkraft over et forløp på 20 minutter.

Den resulterende blandingen blir avkjølt, så ledet to ganger gjennom en Micronizer™ som er satt opp med et "3669" interaksjonskammer (for å produsere 75 mikronpartikler) og en 3839 baktrykksmodul (200 mikron), med trykket satt til 170 mPa (25.000 psi). Det fullt behandlede materialet blir oppsamlet.

Eksempel 2

I et Pyrex™-beger blir det plassert (a) 15 vekt-deler av en flytpunktsenker omfattende kondensasjonsproduktet av formaldehyd og alkylfenol, hvor alkylsubstituentene hovedsakelig er C30-36 karboner i lengde, som beskrevet ovenfor (50% aktiv ingrediens i 50% fortynningsmineralolje) og (b) 1,5 vekt-deler av en dispergeringssammensetning av 75,6 vekt-prosent talloljefettsyre og 24,4 vektprosent dietanolamin. Blandingen blir oppvarmet til 82°C (180°F) under omrøring på en varmeplate, og til blandingen blir sakte tilsatt en blanding av (c) 7,5 vektdeler etylenglykol og 7,5 vektdeler vann, som hadde blitt forhåndsvarmet til 50-70°C (120-160°F). Når tilsettingen er fullstendig, blir blandingen ledet gjennom en Microfluidizer™ og avkjølt til romtemperatur.

Eksempel 3

Eksempel 2 ble gjentatt i stedet for med alkylfenolkondensasjonsproduktet, komponent (a) er 15 vekt-deler av flytpunktsenkeren fra eksempel 1.

Bortsett fra i eksemplene, eller hvor annet eksplisitt blir angitt, er alle numeriske mengder i denne beskrivelsen spesifikke mengder av materialer, reaksjonsbetingelser, molekylvekter, karbonatomantall o.l., å forstå som modifisert ved ordet "omkring". Hvis ikke annet er angitt, skal hvert kjemikalie eller sammensetning referert til her, bli forstått å være et kommersielt materiale som kan inneholde isomerene, biproduktene, derivatene og andre slike materialer som normalt er forstått å være tilstede i kommersiell grad. Imidlertid er mengden av hver kjemisk komponent som er til stede eksklusivt eventuelt oppløsningsmiddel eller fortynningsolje som vanligvis kan være tilstede i det kommersielle materialet hvis ikke annet er indikert. Som benyttet her, tillater uttrykket "bestående hovedsakelig av" innlemmelsen av stoffer som ikke materielt påvirker tilgrunnliggende og nye karakteristikker for sammensetningen ifølge foreliggende oppfinnelse.

Claims

1. Homogenisert flytpunktsenkende sammensetning, karakterisert ved at den omfatter: (i) en flytpunktsenker som er et faststoff ved 10°C, som har en antallsmidlere molekylvekt på minst 500 og en kjedelengde på minst 12 karbonatomer, og som omfatter reaksjonsproduktet av (a) en hydrokarbylsubstituert fenol og (b) et aldehyd med 1 til 12 karbonatomer, eller en kilde dertil; og (ii) et væskemedium hvori materialet fra (i) er i det vesentlige uløselig ved 0°C; hvori væskemediet er utvalgt fra gruppen som består av ketoner, alkoholer, og blandinger av vann og et glykol i vektforholdet 1:2 til 2:1, vann : glykol; hvor komponent (i) er dispergert i komponent (ii).

2. Sammensetning ifølge krav 1, karakterisert ved at aldehydet er formaledehyd eller en kilde dertil.

3. Sammensetning ifølge krav 1, karakterisert ved at væskemediet har et frysepunkt på 10°C eller lavere.

4. Sammensetning ifølge krav 1, karakterisert ved at væskemediet omfatter omkring 10 til 80 vekt-% heteroatomer.

5. Sammensetning ifølge krav 1, karakterisert ved at væskemediet har en dielektriskkonstant på minst omkring 3.

6. Sammensetning ifølge krav 1, karakterisert ved at det relative vektforholdet av komponentene (i):(ii) er (20 til 60):(40 til 80).

7. Sammensetning ifølge krav 1, karakterisert ved at den ytterligere omfatter (iii) et dispergeirngsmiddel i en mengde som passer til å hjelpe ved dannelse og opprettholdelse av dispersjonen av komponent (i) i komponent (ii).

8. Fremgangsmåte for homogenisering av en blanding av: (i) en flytpunktsenker som er et faststoff ved 10°C og som har en antallsmidlere molekylvekt på minst 500 og en kjedelengde på minst 12 karbonatomer, og som omfatter reaksjonsproduktet av (a) en hydrokarbyl-substituert fenol og (b) et aldehyd med 1 til 12 karbonatomer, eller en kilde dertil; og (ii) en væske i hvilken materialet av (i) er hovedsakelig uoppløselig ved 0°C, hvor væsken er utvalgt fra gruppen som består av ketoner, alkoholer og blandinger av vann og et glykol i vektforholdet 1:2 til 2:1, vann:glykol; karakterisert ved at den omfatter trinnene: (a) oppvarming av komponentene (i) og (ii) til en temperatur ved hvilken (i) er oppløselig i (ii) eller er smeltet; (b) blanding av de oppvarmede komponentene; og (c) avkjøling av den oppvarmede blandingen til en temperatur ved hvilken (i) er hovedsakelig uoppløselig i væsken (ii).

9. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at komponent (i) og (ii) blir oppvarmet til en temperatur på 40 til 100°C.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at de oppvarmede komponentene blir blandet under betingelser med høy skjærkraft eller kavitering.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at av-kjølingen i trinn (c) blir utført under blandebetingelser.

12. Anvendelse av en flytpunktreduserende mengde av sammensetningen ifølge krav 1 for reduksjon av flytpunktet til en parafininneholdende væske.