NO312940B1

NO312940B1 - Mikroinnkapslede fluorerte gasser for anvendelse som avbildningsmidler

Info

Publication number: NO312940B1
Application number: NO19984089A
Authority: NO
Inventors: Howard Bernstein; Julie Ann Straub; Edith Mathiowitz; Henry T Brush; Richard E Wing
Original assignee: Acusphere Inc
Priority date: 1996-03-05
Filing date: 1998-09-04
Publication date: 2002-07-22
Also published as: HUP9902897A2; CA2247151C; HK1020428A1; US6132699A; AU2139297A; CA2247151A1; WO1997032609A2; JP3178724B2; IL126073A0; TWI246426B; HUP9902897A3; MY124549A; WO1997032609A3; EP0904113A2; BR9707936B1; DK0904113T3; DE69729088D1; IL126073A; BR9707936A; ATE266426T1

Description

Foreliggende oppfinnelse gjelder generelt området diagnostiske avbild-ningsmidler, og er spesielt rettet mot mikroinnkapslede ultralyd-kontrastavbild-ningsmidler.

Dersom ultralyd anvendes for å oppnå avbildning av de indre organer og strukturer i et menneske eller et dyr, reflekteres ultralydbølger, bølger av lydener-gi, ved en frekvens over den som det menneskelige øre kan oppfatte når de sendes gjennom kroppen. Forskjellige typer kroppssvev reflekterer ultralyd-bølgene forskjellig, og refleksjonene fremstilt av ultralyd-bølgene som tilbakereflekterer forskjellige indre strukturer, oppfanges og omdannes elektronisk til et visuelt bilde.

For enkelte medisinske tilstander er det å oppnå et anvendbart bilde av det organ eller den struktur som er av interesse spesielt vanskelig ettersom detaljene i strukturen ikke i tilstrekkelig grad kan skjelnes fra det omgivende vev i et ultralyd-bilde som er fremstilt ved refleksjon av ultralyd-bølger i fravær av et kontrastforbedrende middel. Påvisningen og observasjonen av bestemte fysio-logiske og patologiske tilstander kan i vesentlig grad forbedres ved å øke kontrasten i et ultralyd-bilde ved infusjon av et middel i et organ eller annen struktur av interesse. I andre tilfeller er påvisning av bevegelser av det kontrastforbedrende middel i seg selv spesielt viktig. Et bestemt blodstrømningsmønster som man vet resulterer fra en bestemt kardiovaskulær abnormalitet kan eksempelvis bare oppdages ved at et kontrastmiddel føres inn i blodstrømmen og dynamikken i blodstrømningen observeres.

Materialer som er anvendbare som ultralyd-kontrastmidler fungerer ved at de har en virkning på ultralyd-bølger når de passerer gjennom kroppen og reflekteres slik at det skapes et bilde som gir grunnlag for en medisinsk diagnose. Forskjellige typer substanser påvirker ultralyd-bølgene på forskjellige måter og i ulik grad. Visse virkninger som forårsakes av kontrastforbedrende midler er dessuten enklere å måle og å observere enn andre. Når en ideell sammensetning av et konstrastforbedrende middel velges, er det å foretrekke en substans som har den mest dramatiske virkning på ultralyd-bølgen idét den passerer gjennom kroppen. Virkningen på ultralyd-bølgen bør dessuten være lett å måle. Det er tre hovedvirkninger på kontrastforbedring som kan sees i et ultralyd-bilde: bakoverspredning, stråledempning og lydhastighetsforskjell.

BAKOVERSPREDNING: Dersom en ultralyd-bølge som går gjennom kroppen møter en struktur, så som et organ eller annet kroppsvev, så reflekterer strukturen en del av ultralyd-bølgen. Forskjellige strukturer i kroppen reflekterer ultralyd-energien på forskjellige måter og med forskjellig styrke. Denne reflekterte energi oppfanges og anvendes for å fremstille et bilde av strukturene som ultralyd-bølgen har gått gjennom. Betegnelsen "bakoverspredning" refererer til det fenomen at ultralyd-energien blir spredt bakover mot kilden av en substans med bestemte fysikalske egenskaper.

Det har lenge vært kjent at kontrasten som kan sees i et ultralyd-bilde kan forbedres ved tilstedeværelsen av substanser kjent for å forårsake mye bakoverspredning. Dersom en slik substans administreres til en bestemt del av kroppen, så forbedres kontrasten mellom ultralyd-bildet av denne del av kroppen og det omgivende vev som ikke inneholder substansen. Det er underforstått at på grunn av substansenes fysikalske egenskaper, så vil forskjellige substanser forårsake forskjellig grad av bakoverspredning. Letingen etter kontrastforbedrende midler har følgelig fokusert på substanser som er stabile og ikke-toksiske og som opp-viser maksimum bakoverspredning.

En substans evne til å forårsake bakoverspredning av ultralyd-energi avhenger av egenskapene til substansen, så som evnen til å komprimeres. Ved undersøkelse av forskjellige substanser er det nyttig å sammenligne ett bestemt mål på en substans evne til å forårsake bakoverspredning kjent som "spredningstverrsnitt". Spredningstverrsnittet for en bestemt substans er proporsjonal med radien for sprederen, og avhenger også av bølgelengen for ultralyd-energien og andre fysikalske egenskaper for substansen, J. Ophir and K.J.. Parker, Contrast Agents in Diagnostic Ultrasound, Ultrasound in Medicine & Biology, bd. IS, n. 4, s. 319, 323 (1989).

Når det gjelder å bedømme anvendeligheten av forskjellige substanser som bilde-kontrastmidler, kan det beregnes hvilke midler som vil ha det høyeste spredningstverrsnitt og følgelig hvilke midler som vil gi den største kontrast i en ultralyd-avbildning. Det kan antas at komprimerbarheten for en fast partikkel er mye mindre enn for det omgivende medium og at densiteten for partikkelen er mye større. Utfra denne antagelse er spredningstverrsnittet for et kontrastforbedrende middel av faste partikler estimert til 1,75; Ophir og Parker, supra, s. 325. For en ren flytende spreder antas den adiabatiske komprimerbarhet og densitet for sprederen og det omgivende medium å være omtrent like, noe som ville gi som resultat at væskene ville ha et spredningstverrsnitt på null. Væsker kan imidlertid oppvise noe bakoverspredning dersom store volum av et flytende middel er til stede. Dersom eksempelvis et flytende middel føres fra et svært lite til et svært stort kar slik at væsken opptar i hovedsak hele karet, så kan væsken oppvise målbar bakoverspredning. Fagfolk på området vil imidlertid forstå at rene væsker er relativt uvirksomme spredere sammenlignet med mikrobobler av fri gass.

STRÅLEDEMPNING: En annen virkning som kan observeres fra tilstedeværelsen av visse faste kontrastforbedrende midler, er dempingen av ultralyd-bølgen. Bildekontrast har vært observert i konvensjonelle avbildninger på grunn av lokaliserte dempningsforskjeller mellom bestemte vevstyper. K.J. Parker og R.C. Wang, "Measurement of Ultrasonic Attenuation Within Regions selected from B-Scan Images", IEEE Trans. Biomed. Enar. BME 30( 8), s. 431-37 (1983); K.J, Parker, R.C. Wang og R.M. Lemer, "Attenuation of Ultrasound Magnitude and Frequency Dependence for Tissue Characterization," Radiology, 153(3), s. 785-88 (1984). Hypotesen har vært at målinger av dempning av et vevsområde tatt før og etter infusjon av et middel kan gi en forbedret avbildning. Teknikker basert på dempingskontrast som middel for å måle kontrastforbedringen for et flytende middel er imidlertid ikke godt utviklet og kan, selv om de var fullt utviklet, ha begrensninger med hensyn til indre organer eller strukturer som disse teknikker kan anvendes på. Det er eksempelvis lite trolig at tap av dempning på grunn av flytende kontrastmidler kan observeres på bildet av det kardiovaskulære system på grunn av det høye volum av flytende kontrastmiddel som nødvendigvis ville måtte være til stede i et gitt kar før en vesentlig forskjellig i dempning kunne måles.

Partiklenes absorpsjon av energi skjer ved hjelp av en mekanisme som refereres til som "relativ bevegelse". Forandringen i dempning forårsaket av relativ bevegelse kan påvises å øke lineært med partikkelkonsentrasjonen og med kvadratet av densitetsforskjellen mellom partiklene og det omgivende medium. K.J. Parker et al., "A Particulate Contrast Agent with Potential for Ultrasound Imaging of Liver", Ultrasound in Medicine & Biology, bd. 13, nr. 9, s. 555, 561

(1987). Der hvor det forekommer opphoping av faste partikler av betydning, kan dempningskontrast derfor være en anvendbar mekanisme for å observere bilde-kontrastforbedring selv om virkningen er av mye mindre betydning enn bakover-spredningsfenomenet, og vil tilsynelatende være til liten nytte i kardiovaskulær diagnose.

LYDHASTIGHETSFORSKJELL: En ytterligere teknikk for å forbedre kontrast i et ultralyd-bilde har blitt foreslått basert på det faktum at lydens hastighet varierer avhengig av det medium den føres gjennom. Dersom et stort nok volum av et middel, gjennom hvilket lydhastigheten er forskjellig fra det omgivende vev, kan infuseres inn i et målområde, så kan forskjellen i lydhastighet gjennom mål-området være målbar.

Diagnostisk ultralyd er kortfattet et kraftfullt, ikke-inntrengende verktøy, som kan anvendes for å oppnå informasjon om kroppens indre organer. Utviklingen av gråskala-avbildning og farve-Doppler har i høy grad ført teknikkens omfang og oppløsning fremover. Selv om fremgangsmåter for å gjennomføre diagnostisk ultralyd og for å fremstille og anvende kontrastmidler er svært forbedret, gjenstår det fremdeles behov for å forbedre oppløsningen av avbildningen av væske som pumpes gjennom hjerte og hjertekammere, faste organer, væske som pumpes gjennom nyrene, væske som pumpes gjennom faste organer; og Doppler-signaler på blodhastighet og strømningsretning under tidstro avbildning.

En rekke naturlige og syntetiske polymerer har vært anvendt for å innkaps-le avbildnings-kontrastmidler, så som luft. Schneder et al, Invest. Radiol., bd. 27, s. 134-139 (1992) beskriver luftfylte polymerpartikler på 3 \ im. Disse partikler ble rapportert å være stabile i plasma og under påført trykk. Ved 2,5 MHz var imidlertid deres ekkogenisitet lav. En annen type mikroboble-suspensjon ble oppnådd fra sonikert (sonicated) albumin. Feinstein et al. J. Am. Coll. CardioL bd. 11, s. 59-65 (1988). Feinstein beskriver fremstilling av mikrobobler som har riktig stør-relse for å gå gjennom lungene med utmerket stabilitet in vitro. Disse mikrobobler har imidlertid kort levetid in vivo, med en halveringstid i størrelsesorden av noen sekunder (som tilsvarer omtrent én sirkulasjonsrunde) på grunn av deres ustabi-litet undertrykk. S. Gottlieb et al., J. Am. Sos. Echo.. bd. 3, s. 328 (1990), Sam-mendrag; og J.R. Shapiro et al., J. Am. Coll. CardioL, bd. 16, s. 1603-1607

(1990). Gelatininnkapslede luftbobler er beskrevet av Carroll et al., (B.A. Carroll et al. Invest. Radiol., bd. 15, s. 260-266 (1980), og B.A. Carroll et al., Radioloqy. bd. 143, s. 747-750 (1982)), men på grunn av sine store størrelser (12 og 80 uxn) går de sannsynligvis ikke gjennom kapillarårene i hjertet. Gelatininnkapslede mikrobobler er også beskrevet i PCT/US80/00502 av Rasor Associates, Inc. Disse dannes ved å "koalesere" gelatinen.

Mikrobobler stabilisert av mikrokrystaller av galaktose (SHU 454 og SHU 508) er også rapportert av Fritzch et al. T. Fritzch et al., Invest. Radiol.. bd. 23 (suppl. 1), s. 302-305 (1988); og T. Fritzch et al., Invest. Radiol.. bd. 25 (suppl.

1), 160-161 (1990). Mikroboblene varer opptil 15 minutter in vitro, men mindre enn 20 sekunder in vivo. D. Rovai et al., J. Am. Coll. CardioL. bd. 10, s. 125-134

(1987); og M. Smith et al., J. Am. Coll. CardioL. bd. 13, s. 1622-1628 (1989).

Europeisk patentsøknad nr. 90 901 933.5 beskriver fremstilling og anvendelse av mikroinnkapslet gass eller flyktige væsker for ultralyd-avbildning, hvor mikrokapslene dannes av syntetiske polymerer og polysakkarider. Europeisk patentsøknad nr. 91 810 366.4 (EP-0 458 745 A1) beskriver luft- eller gass-mikroballonger bundet ved en polymermembran avsatt i grenseflaten, og som kan dispergeres i en vandig bærer for injeksjon i et vertsdyr eller for oral, rektal eller uretral administrasjon, med terapeutisk eller diagnostisk formål. WO 92/18164 beskriver fremstilling av mikropartikler ved spraytørking under svært kontrollerte betingelser med hensyn til temperatur, sprayhastighet, partikkel-størrelse og tørkebetingelser, av en vandig proteinløsning for å danne hule sfærer med gass i hulene, for anvendelse for avbildning. WO 93/25242 beskriver syntese av mikropartikler for ultrasonisk avbildning bestående av gass inne i et skall av polycyanoakrylat eller polyester. WO 92/21382 beskriver fremstilling av mikropartikkel-kontrastmidler som omfatter en kovalent bundet matriks inneholdende en gass, hvor matriksen er et karbohydrat. US-patenter nr. 5 334 381, 5 123 414 og 5 352 435 beskriver liposomer for anvendelse som ultralyd-kontrastmidler, og som omfatter gasser, gassforløpere, så som en pH-aktivert eller foto-aktivert gassformig forløper, samt andre flytende eller faste kontrastforbedrende midler.

US-patent nr. 5 393 524 beskriver anvendelse av midler, inkludert fluorkar-boner, for forbedring av kontrasten i en ultralyd-avbildning. Midlene består av ekstremt små bobler eller mikrobobler av utvalgte gasser, som holder seg ekstra lenge i løsning og er små nok til å trenge gjennom lungene, noe som gjør dem anvendelige i ultralyd-avbildning av det kardiovaskulære system og andre vitale organer. WO 95/23615 beskriver mikrokapsler for avbildning og som er dannet ved koaservasjon av en løsning, eksempelvis en proteinløsning, inneholdende et perfluorkarbon. WO 95/06518 beskriver polymerbaserte kontrastmidler hvori mikrobobler av gass er innkapslet av ikke-polymeriserbar veggdannende blokk-eller podekopolymer-tensider. Gassen inkorporeres i kontrastmidlene under fremstilling av disse. Det er ingen erkjennelse om at det å erstatte luft med en fluorert gass vil forsterke ekkogenisiteten av mikropartiklene. US-patent nr. 5 147 631 beskriver uorganiske porøse partikler som er inkorporert i en gass, som kan være en fluorert gass, for anvendelse ved avbildning. Disse er selvsagt ikke syntetiske polymere mikropartikler. PCT/US-94/08416 beskriver mikropartikler dannet av polyetylenglykol-poly(laktid-ko-glykolid)-blokkpolymerer med av-bildningsmidler innkapslet deri, inkludert gasser så som luft og perfluorkarboner. Som beskrevet i WO 94/16739 så er gasser, selv om faste og flytende stoffer reflekterer lyd på en tilsvarende måte, kjent som mer virkningsfulle, og er foretrukne media for anvendelse som ultralyd-kontrastmidler. Som vist i eksempel 12 av WO 94/16739 ble mikrokapslene avvist av sikkerhetshensyn (samt på grunn av effektivitet) når de ble gitt til smågriser, sammenlignet med emulsjoner eller kolloidale suspensjoner.

I alle disse tilfeller er det ønskelig å forbedre ekkogenisiteten for avbildningsmidlet, i sammenheng med det å øke og opprettholde stabilitet og lette fremstilling av avbildningsmidlet.

Det er derfor et formål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe mikropartikler fremstilt fra syntetiske polymerer med vesentlig forbedret ekkogenisitet.

Foreliggende oppfinnelse omfatter en fremgangsmåte for forsterking av ekkogenisiteten for en porøs mikropartikkel dannet av luft og en polymer løselig i et organisk løsningsmiddel, hvor den omfatter at luften fjernes gjennom porene og erstattes med en fluorert gass i en mengde som er effektiv for å avbilde mikropartikkelen etter administrering til en pasient.

Videre omfatter foreliggende oppfinnelse et preparat for administrering til en pasient for avbildning med ultralyd, omfattende en biokompatibel, porøs, polymer mikropartikkel, og en farmasøytisk akseptabel bærer for administrering av mikropartiklene til en pasient, hvor mikropartikkelen dannes av luft og en polymer, annet enn en polyetylenglykol- og poly(melkesyre-ko-glykolid)-ko-polymer, løselig i et organisk løsningsmiddel, og ved at luften fjernes gjennom porene og erstattes med en effektiv mengde av en fluorert gass for å forbedre avbildningen ved hjelp av ultralyd etter administrering til en pasient, sammenlignet med mikropartikkelen hvori det er inkorporert et ekvivalent volum luft.

Oppfinnelsen omfatter også en fremgangsmåte for fremstilling av en mikropartikkel dannet av en biokompatibel polymer løselig i et organisk løsningsmiddel og med en forhøyet ekkogenisitet, hvor mikropartikkelen dannes ved at det i en løsning av den biokompatible polymer i et polymert løsningsmiddel inkorporeres en effektiv mengde av et salt, polymerløsningsmidlet fjernes, hvoretter det flyktige salt velges fra gruppen bestående av ammoniumhydrogenkarbonat, ammoniumacetat, ammoniumklorid, ammoniumbenzoat og blandinger derav fjernes ved lyofilisering.

Man har funnet ut at inkorporering av fluorerte gasser, spesielt perfluorkarboner så som oktafluorpropan, i syntetiske polymere mikropartikler, spesielt svært porøse svamplignende mikrosfærer, har forsterket ekkogenisiteten betydelig sammenlignet med mikrosfærer som innkapsler luft. Den mikroinnkapslede fluorerte gass er fremstilt med en diameter egnet for det målgitte vev som skal avbildes, eksempelvis med en diameter på mellom 0,5 og 8 |im for intravaskulær administrasjon, og en diameter på mellom 0,5 og 5 mm for oral administrasjon for avbildning av fordøyelseskanalen eller andre hulrom.

Fremgangsmåter tilveiebringes for syntese av polymere leveringssystemer bestående av syntetiske polymere mikropartikler som inneholder fluorerte gasser, spesielt perfluorkarboner. Mikropartiklene er nyttige i diagnostisk sammenheng for mange forskjellige avbildningsanvendelser, spesielt i ultralyd-prosedyrer så som blodkar-avbildning og ekkokardiografi. Inkorporeringen av en fluorert gass øker ekkogenisiteten vesentlig sammenlignet med de samme syntetiske polymere mikropartikler som omgir luft.

Fremgangsmåter og reagenser for fremstilling av mikropartikler

Betegnelsen mikropartikkel inkluderer, slik den anvendes her, mikrosfærer og mikrokapsler, samt mikropartikler, dersom ikke annet er angitt. Mikropartikler kan være sfæriske eller ikke-sfæriske i formen. Mikrosfærer defineres som mikropartikler med et ytre polymerskall som omgir en kjerne av annet materiale, i dette tilfelle en gass. Mikrosfærer er generelt faste polymere sfærer, som kan inkludere en bikakestruktur dannet av porer gjennom polymeren, som er fylt av en gass for avbildningsformål, som beskrevet i det følgende.

Polymerer

Både ikke-biologisk nedbrytbare og de biologisk nedbrytbare matrikser kan anvendes for levering av fluorerte gasser, selv om biologisk nedbrytbare matrikser foretrekkes, spesielt for intravenøs injeksjon. Ikke-etsende polymerer kan anvendes for oral administrasjon. Syntetiske polymerer foretrekkes på grunn av mer reproduserbar syntese og nedbryting. Polymeren velges på basis av den tid som behøves for in wVo-stabilitet, dvs. den tid som er nødvendig for fordeling til det sted hvor avbildning er ønsket, og den tid som er nødvendig for avbildning. I én utførelsesform kan mikropartikler med en in v/Vo-stabilitet på mellom ca. 20 og 30 minutter fremstilles, eksempelvis for anvendelser så som ekkokardiografi, nevro-sonografi, hysterosalpingografi og diagnostiske prosedyrer på faste organer. In wVo-stabiliteten for de kontrastmiddel-innkapslede mikropartikler kan tilpasses under fremstilling ved anvendelse av polymerer så som polylaktid-ko-glykolid kopolymerisert med polyetylenglykol (PEG). PEG kan, om den befinner seg på den ytre overflate, forlenge den tid disse materialer sirkulerer ettersom den er svært hydrofil.

Representative syntetiske polymerer er: poly(hydroksysyrer) så som poly-(melkesyre), poly(glykolsyre) og poly(melkesyre-ko-glykolsyre), polyglykolider, polylaktider, polylaktid-ko-glykolid-kopolymerer og blandinger derav, polyanhydrider, polyortoestere, polyamider, polykarbonater, polyalkylener så som polyetylen og polypropylen, polyalkylenglykoler så som poly(etylenglykol), polyalkylenoksyder så som poly(etylenoksyd), polyalkylentereftalater så som poly(etylen-tereftalat), polyvinylalkoholer, polyvinyletere, polyvinylestere, polyvinylhalogenider så som poly(vinylklorid), polyvinylpyrrolidon, polysiloksaner, poly(vinylalkoholer), poly(vinylacetat), polystyren, polyuretaner og kopolymerer derav, derivatiserte celluloser så som alkylcellulose, hydroksyalkylcellulose, celluloseetere, cellulose-estere, nitrocelluloser, metylcellulose, etylcellulose, hydroksypropylcellulose, hydroksypropylmetylcellulose, hydroksybutylmetylcellulose, celluloseacetat, cellulosepropionat, celluloseacetatbutyrat, celluloseacetatftalat, karboksyetyl-cellulose, cellulosetriacetat og cellulosesulfat-natriumsalt (samlet referert til her som "syntetiske celluloser"), polymerer av akrylsyre, metakrylsyre eller kopolymerer eller derivater derav inkludert estere, poly(metylmetakrylat), poly(etylmet-akrylat), poly(butylmetakrylat), poly(isobutylmetakrylat), poly(heksylmetakrylat), poly(isodecylmetakrylat), poly(laurylmetakrylat), poly(fenylmetakrylat), poly(metyl-akrylat), poly(isopropylakrylat), poly(isobutylakrylat) og poly(oktadecylakrylat)

(samlet referert til her som "polyakrylsyrer"), poly(smørsyre), poly(valeriansyre) og poly(laktid-kokaprolakton), kopolymerer og blandinger derav. "Derivater" slik begrepet er anvendt her, inkluderer polymerer med substitusjoner, addisjoner av kjemiske grupper, eksempelvis alkyl, alkylen, hydroksyleringer, oksydasjoner, samt andre modifikasjoner som rutinemessig gjøres av fagmannen på området.

Eksempler på foretrukne ikke-nedbrytbare polymerer inkluderer etylenvinylacetat, poly(met)akrylsyre, polyamider, kopolymerer og blandinger derav.

Eksempler på foretrukne bionedbrytbare polymerer inkluderer polymerer av hydroksysyrer så som melkesyre og glykolsyre-polylaktid, polyglykolid, polylaktid-koglykolid og kopolymerer med PEG, polyanhydrider, poly(orto)estere, polyuretaner, poly(smøresyre), poly(valeriansyre) og poly(laktid-ko-kaprolakton). Disse materialer brytes generelt ned 7/7 vivo ved både ikke-enzymatisk og enzymatisk hydrolyse, og ved overflate- eller masseerosjon.

Bioadhesive polymerer av spesiell interesse for anvendelse i avbildning av slimhinneoverflater, som f.eks. fordøyelseskanalen, inkluderer polyanhydrider, polyakrylsyre, poly(metylmetakrylater), poly(etylmetakrylater), poly(butylmetakry-lat), poly(isobutylmetakrylat), poly(heksylmetakrylat), poly(isodecylmetakrylat), poly(laurylmetakrylat), poly(fenylmetakrylat), poly(metylakrylat), poly(isopropyl-akrylat), poly(isobutylakrylat) og poly(oktadecylakrylat).

Løsningsmidler

Som definert heri er det polymere løsningsmiddel et organisk løsningsmid-del som er flyktig eller som har et relativt lavt kokepunkt eller kan fjernes under vakuum, og som er akseptabelt for administrering til mennesker i spormengder, så som metylen klorid. Andre løsningsmidler, så som etylacetat, aceton, aceto-nitril, tetrahyd raf uran (THF), eddiksyre, DMSO og kloroform, kan også anvendes, eller kombinasjoner derav. Generelt oppløses polymeren i løsningsmidlet for å danne en polymerløsning med en konsentrasjon på mellom 0,1 og 60% vekt/- volum, mer foretrukket mellom 0,5 og 30%.

Fluorerte gasser

Enhver biokompatibel eller farmakologisk akseptabel fluorert gass kan inkorporeres i mikropartiklene. Betegnelsen gass refererer til enhver forbindelse som er en gass eller som er i stand til å danne en gass ved temperaturer ved hvilke avbildning utføres. Gassen kan bestå av en enkelt forbindelse eller en blanding av forbindelser. Perfluorkarbongasser foretrekkes. Eksempler på gasser omfatter CF4, C2F6, C3F8, C4F8, SF6, C2F4 og C3F6. Perfluorpropan er spesielt foretrukket ettersom den tilveiebringer en uløselig gass som ikke vil kondenseres ved anvendelsestemperaturen, og som er farmakologisk akseptabel.

Mikropartikler og metoder for fremstilling derav

I den mest foretrukne utførelsesform fremstilles mikropartiklene ved spray-tørking. Andre teknikker kan anvendes, så som løsningsmiddelekstraksjon, varm-smelteinnkapsling og løsningsmiddelfordampning, som diskutert i det følgende.

I en foretrukket utførelsesform erstattes gassen deretter ved anvendelse av en strøm av den ønskede gass til, eller trekking av et vakuum på mikrosfærene for å fjerne den innkapslede gass, hvoretter de fylles med den ønskede gass.

a. Løsningsmiddelfordampning

Ved denne metode oppløses polymeren i et flyktig organisk løsnings-middel så som metylenklorid. Et poredannelsesmiddel som et fast stoff eller i en vandig løsning kan settes til løsningen. Blandingen sonikeres eller homogeniseres, og den resulterende dispersjon eller emulsjon tilsettes til en vandig løsning som inneholder et overflateaktivt middel så som TWEEN™ 20, TWEEN™ 80, PEG eller poly(vinylalkohol), og homogeniseres slik at det dannes en emulsjon. Den resulterende emulsjon omrøres inntil mesteparten av det organiske løs-ningsmiddel er fordampet, noe som etterlater mikrosfærer. Flere forskjellige polymerkonsentrasjoner kan anvendes (0,05-0,60 g/ml). Mikrosfærer med forskjellige størrelser (1-1000 ^m) og morfologier kan oppnås ved denne metode. Metoden er anvendbar for relativt stabile polymerer så som polyestere og polystyren.

Løsningsmiddelfordampning beskrives av E. Mathiowitz et al., J. Scanning Microscopy. 4, 329 (1990); L.R. Beck et al., Fertil. Steril., 31, 545 (1979); og S. Benita et al., J. Pharm. Sei.. 73, 1721 (1984).

Ustabile polymerer, så som polyanhydrider, kan imidlertid nedbrytes under fremstillingsprosessen på grunn av tilstedeværelsen av vann. Fordisse polymerer er de følgende to metoder, som utføres i fullstendig organiske løsnings-midler, mer anvendbare.

b. Varmsmelte- mikroinnkapslinq

Ved denne fremgangsmåte smeltes polymeren først og blandes deretter med de faste partikler i poredannelsesmidlet. Blandingen suspenderes i et ikke-blandbart løsningsmiddel (så som silikonolje), og oppvarmes under kontinuerlig omrøring til 5°C over polymerens smeltepunkt. Straks emulsjonen er stabilisert, avkjøles den til polymerpartiklene størkner. De resulterende mikrosfærer vaskes ved dekantering med et ikke-løsningsmiddel for polymerer, så som petroleter, for å gi et frittflytende pulver. Mikrosfærer med størrelser mellom 1 og 1000 jim kan oppnås ved hjelp av denne metode. De eksterne overflater av sfærene fremstilt ved denne teknikk er vanligvis glatte og tette. Denne prosedyre anvendes for å fremstille mikrosfærer fremstilt av polyestere og polyanhydrider. Metoden er imidlertid begrenset til polymerer med molekylvekter mellom 1000 og 50 000.

Varmsmelte-mikroinnkapslingen beskrives av E. Mathiowitz et al., Reactive Polvmers, 6, 275 (1987). Polyanhydrider, eksempelvis fremstilt av bis-karboksyfenoksypropan og sebasinsyre med molforhold 20:80 (P(CPP-SA) 20:80) (molekylvekt 20 000) kan fremstilles ved varmsmelte-mikroinnkapsling eller eksempelvis tomme mikrosfærer av poly(fumarinsyre-ko-sebasinsyre)

(20:80) (molekylvekt 15 000) kan fremstilles ved varmsmelte-mikroinnkapsling.

c. Løsninqsmiddelfierninq

Denne teknikk ble opprinnelig utviklet for polyanhydrider. Ved denne metode dispergeres eller oppløses poredannelsesmidlet i en løsning av de utvalgte polymerer i et flyktig, organisk løsningsmiddel, så som metylenklorid. Blandingen suspenderes ved omrøring i en organisk olje (som f.eks. silikonolje) for å danne en emulsjon. I motsetning til løsningsmiddel-inndampning kan denne metode anvendes for å lage mikrosfærer fra polymerer med høye smeltepunkter og forskjellige molekylvekter. Den eksterne morfologi av sfærer fremstilt ved hjelp av denne teknikk er i stor grad avhengig av type polymer som anvendes.

d. Spravtørkinq av mikropartikler

Mikropartikler kan fremstilles ved spraytørking ved å oppløse en biokompatibel polymer i et egnet løsningsmiddel, dispergere et poredannelsesmiddel i polymerløsningen, og deretter spraytørke polymerløsningen slik at det dannes mikropartikler. Som definert her, refererer prosessen "spraytørking" av en løsning av en polymer og et poredannelsesmiddel til en prosess hvor løsningen atomiseres slik at det dannes en fin tåke og tørkes ved direkte kontakt med varme bærergasser. Ved anvendelse av tørkeapparat tilgjengelig på markedet kan polymerløsningen føres inn gjennom inngangsåpningen i spraytørkeren, sendes gjennom et rør inne i tørkeren og atomiseres deretter gjennom utgangsåpningen. Temperaturen kan varieres avhengig av den anvendte gass eller polymer. Temperaturen ved inngangs- og utgangsåpningen kan reguleres for å gi de ønskede produkter.

Størrelsen på partiklene i polymerløsning er en funksjon av dysen anvendt for å spraye polymerløsningen, dysetrykk, strømningshastighet, anvendt polymer, polymerkonsentrasjonen, type løsning og spraytemperaturen (både inngangs- og utgangstemperatur), samt molekylvekten. Jo høyere molekylvekt, desto større vil generelt kapselen bli, forutsatt at konsentrasjonen er den samme. Typiske pro-sessparametere for spraytørking er som følger: polymerkonsentrasjon = 0,005-0,10 g/ml, inngangstemperatur = 30-200°C, utgangstemperatur = 20-100°C, poly-merstrømningsgrad = 5-200 ml/min. og dysediameter = 0,2-4 mm ID. Mikrosfærer med diameter i området mellom 1 og 10 ^m kan oppnås med en morfologi som avhenger av valget av polymer, konsentrasjon, molekylvekt og spray-strømning.

e. Hvdroqel- mikrosfærer

Mikrosfærer laget av polymerer av geltype, så som polyfosfazen eller poly-metylmetakrylat, fremstilles ved at polymeren løses opp i en vandig løsning, poredannelsesmidlet suspenderes i blandingen og ekstruderes gjennom en innretning for mikrodråpedannelse, under fremstilling av mikrodråper som faller i et hardgjøringsbad som består av motsatt ladet ione- eller polyelektrolyttløsning, som omrøres langsomt. Fordelen med disse systemer er muligheten til å modi-fisere overflaten av mikrosfærene ytterligere ved etter fremstilling å belegge dem med polykationiske polymerer, så som polylysin. Mikrosfære-partiklene reguleres ved at det anvendes ekstrudere med forskjellig størrelse.

Additiver for å lette dannelsen av mikropartikler

En rekke overflateaktive midler kan tilsettes under syntesen av mikropartiklene som inneholder avbildningsmiddel. Det kan eksempelvis anvendes emulgatorer eller overflateaktive midler (0,1-5 vekt%) som omfatter de fleste fysiologisk akseptable emulgatorer, f.eks. egglecitin eller soyabønne-lecitin, eller syntetiske lecitiner så som mettede syntetiske lecitiner, eksempelvis dimyristoylfosfatidyl-kolin, dipalmitoylfosfatidylkolin eller distearoylfosfatidylkolin eller umettede syntetiske lecitiner, så som dioleylfosfatidylkolin eller dilinoleylfosfatidylkolin. Emulgatorer omfatter også overflateaktive midler så som frie fettsyrer, estere av fettsyrer med poloksyalkylenforbindelser som polyoksypropylenglykol og poly-oksyetylenglykol; etere av fettalkoholer med polyoksyalkylenglykoler; estere av fettsyrer med polyoksyalkylert sorbitan; såper; glycerol-polyalkylenstearat; glycerol-polyoksyetylen-ricinoleat; homo- og kopolymerer av polyalkylenglykoler; polyetoksylert soyaolje og ricinusoljer samt hydrogenerte derivater; etere og estere av sukrose eller andre karbohydrater med fettsyrer, fettalkoholer, idet disse eventuelt er polyoksyalkylert; mono-, di- og triglycerider av mettede eller umettede fettsyrer, glycerider eller soyaolje og sukrose.

Andre emulgatorer omfatter naturlige og syntetiske former av gallesalter eller gallesyrer, begge konjugert med aminosyrer, og ukonjugert, så som tauro-deoksycholat og cholinsyre. Dette kan f.eks. stabilisere mikrobobler fremstilt før spraytørking.

Poredannelsesmidler kan være inkludert i en mengde på mellom 0,01 og 75% vekt/volum, for å øke poredannelse. I løsningsmiddelfordampning oppløses først eksempelvis et poredannelsesmiddel så som et flyktig salt, f.eks. ammoniumhydrogenkarbonat, ammoniumacetat, ammoniumklorid eller ammoniumbenzoat eller annet lyofiliserbart salt, i vann. Løsingen som inneholder poredannelsesmidlet emulgeres så med polymerløsningen slik at det dannes små dråper av poredannelsesmidlet i polymeren. Denne emulsjon spraytørkes deretter eller fø-res gjennom en løsningsmiddelfordampnings-/ekstraksjonsprosess. Etter at polymeren er felt ut, fryses og lyofiliseres de hardnede mikrosfærer for å fjerne, poredannelsesmidlene.

Mikropartikkel-størrelse

I en foretrukket utførelsesform for fremstilling av injiserbare mikropartikler som lar seg føre gjennom pulmonal-kapillærskiktet, bør mikropartiklene ha en diameter på mellom ca. 1 og 10 u,m. Større mikropartikler kan komme til å tette til pulmonalskiktet, og mindre mikropartikler kan ha utilstrekkelig ekkogenisitet. Større mikropartikler er nyttige ved andre administreringsmåter enn injeksjon, eksempelvis oralt (for evaluering av fordøyelseskanalen), anvendelse ved andre slimhinne-overflater (rektal, vaginal, oral, nasal) eller ved inhalering. Den foretrukne partikkelstørrelse for oral administrering er ca. 0,5 \ im og 5 mm. Nyttige farmasøytisk akseptable bærere omfatter saltvann som inneholder glyserol og TWEEN™ 20 og isotonisk mannitol som inneholder TWEEN™ 20. Analyse av partikkelstørrelse kan utføres på en Coulter-teller ved hjelp av lys-mikroskopi, skanning-elektronmikroskopi eller transmisjons-elektronmikroskopi.

Målretting

Mikropartiklene kan spesielt eller ikke-spesielt gjøres målrettet ved utvelgelse av polymeren som danner mikropatrikkelen, størrelsen av mikropartikkelen og/eller inkorporering av en ligand i eller festing av en ligand til mikropartiklene. Biologisk aktive molekyler eller molekyler som påvirker ladningen, lipofiliteten eller hydrofiliteten for partikkelen, kan være festet til overflaten av mikropartikkelen. Molekyler som minimerer vevsadhesjon kan dessuten være festet til mikropartiklene, eller som spesifikt gjør målretting av mikrosfærene in vivo lettere. Representative målrettingsmolekyler omfatter antistoffer, lectiner og andre molekyler som er spesifikt bundet av reseptorer på overflatene av celler av en spesiell type.

Inhibering av opptak av RES

Opptak og fjerning av mikropartiklene kan også minimeres ved utvelgelse av polymeren og/eller inkorporering eller kobling av molekyler som minimerer ad-hesjonen eller opptaket. Vevsadhesjon av mikropartiklene kan eksempelvis minimeres ved å binde poly(alkylenglykol)-andeler kovalent til overflaten av mikropartiklene. Overflate-poly(alkylenglykol)-andelene har høy affinitet til vann som redu-serer proteinadsorpsjon på partikkelens overflate. Gjenkjenningen og opptaket av mikropartikkelen av retikulo-endotelial-systemet (RES) reduseres derfor.

Ende-hydroksylgruppen i poly(alkylenglykol)en kan f.eks. anvendes for kovalent å feste biologisk aktive molekyler eller molekyler som påvirker partikkelens ladning, lipofilitet eller hydrofilitet, på mikropatrikkelens overflate. Metoder tilgjengelige innenfor fagområdet kan anvendes for å feste hvilken som helst av en rekke ligander til mikropartiklene for å forbedre leveringsegenskapene, stabiliteten eller andre egenskaper til mikropartikkelen in vivo.

Diagnostiske anvendelser

Mikropartikler forenes typisk med en farmasøytisk akseptabelt bærer som f.eks. fosfatbufret saltvann eller saltvann eller mannitol, deretter administreres en effektiv mengde for påvisning til en pasient under anvendelse av en egnet metode, typisk ved injeksjon i et blodkar (i.v.) eller oralt. Mikropartikler som inneholder et avbildningsmiddel kan anvendes for vaskulær avbildning, samt ved anvendelser for å påvise lever- og nyresykdommer, ved kardiologianvendelser, i påvisning og karakterisering av tumormasser og -vev og ved måling av den perifere blod-omløpshastighet. Mikropartiklene kan også være bundet til ligander som minimerer vevsadhesjon eller som målretter mikropartiklene mot spesielle områder av kroppen in vivo som beskrevet ovenfor.

Fremgangsmåter og preparater beskrevet ovenfor vil forstås enda bedre med referanse til de følgende eksempler.

Eksempel 1: Fremstilling av luftfylte PEG/PLGA-mikrosfærer

6.0 g PEG/PLGA (75:25) (120 000 Da molekylvekt) ble oppløst i 400 ml metylenklorid. 6,7 ml vann ble satt til polymeren og polymer/vann-blandingen ble homogenisert ved 10 000 omdr.min. i 1 minutt under anvendelse av en Virtis-homogenisator. Løsningen ble pumpet ved en strømningshastighet på 20 ml/min. under anvendelse av en peristaltisk pumpe og ble spraytørket under anvendelse av en Bucchi Lab spraytørker. Inngangstemperaturen var 50°C og utgangstemperaturen 30°C. Mikrosfære-pulveret ble oppsamlet og lyofilisert ved omgivelsestemperatur i 48 timer. Partikkeldiametrene var i området 1-10 |im ved måling på en Coulter-teller med et tallmidlere gjennomsnitt på 2,0 (am og et volummidlere gjennomsnitt på 4,5 \ irr\. Skanning-elektronmikroskopi viste at partiklene var generelt sfæriske med glatte overflater og i noen tilfeller med fine takker rundt på overflaten. Transmisjons-elektronmikroskopi viste at partiklene var en blanding av mikrokapsel-lignende partikler og svamplignende partikler.

Eksempel 2: Fremstilling av luftfylte PEG/PLGA-mikrosfærer

7.1 g PEG/PLGA (75:25) (120 000 Da molekylvekt) ble oppløst i 320 ml metylenklorid. 11 ml av 0,74 g/ml ammoniumacetat ble satt til polymeren, og polymer/ammoniumacetat-blandingen ble homogenisert ved 16 000 omdr./min. i 1 minutt under anvendelse av en Virtis-homogenisator. Løsningen ble pumpet ved en strømningshastighet på 20 ml/min. under anvendelse av en peristaltisk pumpe og ble spraytørket under anvendelse av en Bucchi Lab spraytørker. Inngangstemperaturen var 32°C og utgangstemperaturen 19°C. Mikrosfære-pulveret ble oppsamlet og lyofilisert ved omgivelsestemperatur i 48 timer. Partikkeldiametrene var i området 1-10 |am ved måling på en Coulter-teller med et tallmidlere gjennomsnitt på 1,8 |am og et volummidlere gjennomsnitt på 5,1 \ im. Skanning-elektronmikroskopi viste at partiklene var generelt sfæriske med glatte overflater og i noen tilfeller med fine takker rundt på overflaten.

Eksempel 3: Fremstilling av oktafluorpropan-fylte PEG/PLGA-mikrosfærer

Mikrosfærene fremstilt som beskrevet i eksempel 2 ble dispergert i 54 mg mannitol/ml og 0,5% PLURONIC™ F127. Dispersjonen ble fylt i alikvoter i 5 ml medisinglass. Glassene ble frosset ved -80°C og lyofilisert over natten.

Eksempel 4: Fremstiling av oktafluorpropan-fylte PLGA-mikrosfærer

7,4 g PLGA (75:25) (120 000 Da molekylvekt) ble oppløst i 360 ml metylenklorid. 7,3 ml av 0,74 g/ml ammoniumacetat/ml ble satt til polymeren, og polymer/ ammoniumacetat-løsningen ble homogenisert ved 16 000 omdr./min. i 1 minutt under anvendelse av en Virtis-homogenisator. Løsningen ble pumpet ved en strømningshastighet på 20 ml/min. under anvendelse av en peristaltisk pumpe, og ble spraytørket under anvendelse av en Bucchi Lab spraytørker. Inngangstemperaturen var 32°C og utgangstemperaturen 20°C. Mikrosfære-pulveret ble oppsamlet og lyofilisert ved omgivelsestemperatur i 48 timer. Partikkeldiametrene var i området 1-10 jim ved måling på en Coulter-teller med et tallmidlere gjennomsnitt på 2,0 |im og et volummidlere gjennomsnitt på

5,2 |am. Skanning-elektronmikroskopi viste at partiklene var generelt sfæriske med glatte overflater og i noen tilfeller med fine takker rundt på overflaten. Mikrosfærene fremstilt i eksempel 2 ble dispergert i 54 mg mannitol/ml og 0,5% PLURONIC™ F127. Dispersjonen ble fylt i alikvoter i 5 ml medisinglass. Glassene ble frosset ved -80°C og lyofilisert over natten. Glassene ble fylt med oktofluorpropan ved et overtrykk på 69 kPa og renset kontinuerlig under gassen i

tre minutter. Deretter ble glassene lagret ved -20°C i 24 timer og så lagret ved 4°C frem til anvendelse.

Eksempel 5: In v/Vo-bedømmeise av mikroinnkapslet luft

Mannlige New Zealand-kaniner (2-2,5 kg) ble fastet over natten. Dyrene fikk anestesi med ketamin (100 mg/ml, 0,7 ml) og rompum (20 mg/ml, 0,5 ml). Doseformen ble administrert intravenøst i løpet av omtrent 5 sekunder gjennom et kateter som var plassert i den marginale vene i venstre øre. Etter administrering ble kateteret skyllet med 1 ml normalt saltvann. Alle glassene ble ekvili-brert til romtemperatur før rekonstituering. Doseformen ble rekonstituert ikke mer enn 2 minutter før injeksjon. Rekonstitueringsprosedyren bestod i å sette 1 ml vann til glasset, la gasstrykket i glasset komme i likevekt med trykk ved å trykke ut stemplet i 5 ml-sprøyten, trekke tilbake sprøytekanylen og ryste glasset til alt lyofilt stoff hadde løst seg opp. Ultrasonisk avbildning av hjertet ble utført med en ATL HDI 3000 klinisk ultralyd-avbildningsinnretning, utstyrt med en C7-4 omfor-mer for høy oppløsning, Transmisjonsintensiteten var slik at Trene var 0,3 og Ml var 0,8. Rammegraden var 89 Hz, dybden ble satt til 9,7 cm, og avbildningen ble bearbeidet med Map 6, og det dynamiske område var 55 dB. Avbildning ble gjen-nomført før, under og etter administrering av midlene. Hjertet ble avbildet i B-modus, og maskininnstillingene ble justert for å gjøre kamrene så ekkofrie som mulig. Det fullstendige sett av avbildninger ble lagret på VHS-bånd, og bildeopp-taket fortsatte inntil det ikke lenger ble påvist noe signal.

Mikrosfærene fremstilt i eksempel 1 (sats 943-110-1) ble administrert til en kanin (nr. 13) med en dose på 26,2 mg/kg. I løpet av 10 sekunder ble det observert en bred strøm av ekkogent materiale, som fløt inn i og fylte det høyre atrium. Strømmen gikk inn i det høyre atrium og fylte den høyre ventrikkel. Visuelt fore-kom intensiteten i de to kammere like. Det ble ikke observert at noe ekkogenisitet fløt inn i venstre ventrikkel. Forøkelsen i det høyre atrium og den høyre ventrikkel varte i ca. 30 sekunder.

Eksempel 6: In v/Vo-evaluering av mikroinnkapslede

perfluorkarbonpartikler

Mikrosfærene fremstilt i eksempel 3 (sats nr. 952-7-3) ble administrert til en kanin (nr. 18) med en dose på 24 mg/kg. Intensiteten i høyre ventrikkel øket, fulgt av øket intensitet i venstre ventrikkel. Det ble observert utmerket kammer-opasifikasjon. Etter 2,5 minutter gikk kammerintensitetene tilbake til utgangs-punktet.

Mikrosfærene fremstilt i eksempel nr. 4 (sats nr. 952-49-1) ble administrert

til en kanin (nr. 19) med en dose på 22 mg/kg. Intensiteten i høyre ventrikkel øket, fulgt av øket intensitet i venstre ventrikkel. Det ble observert utmerket kammeropasifitet. Etter 2 minutter gikk kammerintensitetene tiltake til utgangs-punktet.

Disse eksempler viser utmerket kammeropasifitet.

Lignende studier er blitt utført med forskjellige fluorerte gasser, svovel-heksafluorid og heksafluorcyklobutan.

Claims

1. Fremgangsmåte for forsterking av ekkogenisiteten for en porøs mikropartikkel dannet av luft og en polymer løselig i et organisk løsningsmiddel, karakterisert ved at den omfatter at luften fjernes gjennom porene og erstattes med en fluorert gass i en mengde som er effektiv for å avbilde mikropartikkelen etter administrering til en pasient.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at gassen er et perfluorkarbon.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at gassen velges fra gruppen som består av, CF4, C2F6, C3F8, C4F8, SF6, C2F4 og C3F6.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at gassen er oktafluorpropan.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at mikropartikkelen er en mikrokapsel.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at mikropartikkelen er en mikrosfære med tomme rom, idet de tomme rom dannes ved at det i en løsning av den biokompatible polymer inkorporeres en effektiv mengde av et salt, polymerløsningsmidlet fjernes, hvoretter det flyktige salt fjernes ved lyofilisering.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at mikropartikkelen dannes av en bioadhesiv syntetisk polymer.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at mikropartikkelen dannes av en syntetisk polymer som velges fra gruppen bestående av poly(hydroksysyrer), polyanhydrider, polyortoestere, polyamider, polykarbonater, polyalkylener, polyalkylenglykoler, polyalkylenoksyder, polyalkylentereftalater, polyvinylalkoholer, polyvinyletere, polyvinylestere, polyvinylhalogenider, polyvinylpyrrolidon, polysiloksaner, poly-(vinylalkoholer), poly(vinylacetat), polystyren, polyuretaner og kopolymerer derav, syntetiske celluloser, polyakrylsyrer, poly(smørsyre), poly(valeriansyre) og poly-(laktid-ko-kaprolakton), etylenvinylacetat, kopolymerer og blandinger derav.

9. Preparat for administrering til en pasient for avbildning med ultralyd, omfattende en biokompatibel, porøs, polymer mikropartikkel, og en farmasøytisk akseptabel bærer for administrering av mikropartiklene til en pasient, karakterisert ved at mikropartikkelen dannes av luft og en polymer, annet enn en polyetylenglykol- og poly(melkesyre-ko-glykolid)-kopolymer, løselig i et organisk løsningsmiddel, og ved at luften fjernes gjennom porene og erstattes med en effektiv mengde av en fluorert gass for å forbedre avbildningen ved hjelp av ultralyd etter administrering til en pasient, sammenlignet med mikropartikkelen hvori det er inkorporert et ekvivalent volum luft.

10. Preparat ifølge krav 9, karakterisert ved at gassen er et perfluorkarbon.

11. Preparat ifølge krav 9, karakterisert ved at gassen velges fra gruppen bestående av CF4, C2F6, C3F8, C4F8, SF6, C2F4 og C3F6.

12. Preparat ifølge krav 11, karakterisert ved at perfluorkarboneteroktafluorpropan.

13. Preparat ifølge krav 9, karakterisert ved at mikropartikkelen er en mikrokapsel.

14. Preparat ifølge krav 9, karakterisert ved at mikropartikkelen er en mikrosfære med tomme rom, idet de tomme rom dannes ved at det i en løsning av den biokompatible polymer inkorporeres en effektiv mengde av et flyktig salt, polymerløsningsmidlet fjernes, hvoretter det flyktige salt fjernes ved lyofilisering.

15. Preparat ifølge krav 9, karakterisert ved at mikropartikkelen dannes av en bioadhesiv syntetisk polymer.

16. Preparat ifølge krav 9, karakterisert ved at mikropartikkelen dannes av en syntetisk polymer som velges fra gruppen bestående av poly(hydroksysyrer), polyanhydrider, polyortoestere, polyamider, polykarbonater, polyalkylener, polyalkylenglykoler, polyalkylenoksyder, polyalkylentereftalater, polyvinylalkoholer, polyvinyletere, polyvinylestere, polyvinylhalogenider, polyvinylpyrrolidon, polysiloksaner, polyvinylalkoholer), poly(vinylacetat), polystyren, polyuretaner og kopolymerer derav, syntetiske celluloser, polyakrylsyrer, poly(smørsyre), poly(valeriansyre) og poly-(laktid-ko-kaprolakton), etylenvinylacetat, kopolymerer og blandinger derav.

17. Fremgangsmåte for fremstilling av en mikropartikkel dannet av en biokompatibel polymer løselig i et organisk løsningsmiddel og med en forhøyet ekkogenisitet, karakterisert ved at mikropartikkelen dannes ved at det i en løsning av den biokompatible polymer i et polymert løsningsmiddel inkorporeres en effektiv mengde av et salt, polymerløsningsmidlet fjernes, hvoretter det flyktige salt velges fra gruppen bestående av ammoniumhydrogenkarbonat, ammoniumacetat, ammoniumklorid, ammoniumbenzoat og blandinger derav fjernes ved lyofilisering.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at mikropartikkelen er en mikrokapsel.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at mikropartikkelen er en mikrosfære inneholdende tomme rom.

20. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at mikropartikkelen dannes av en bioadhesiv, syntetisk polymer.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at mikropartikkelen dannes av en syntetisk polymer som velges fra gruppen bestående av poly(hydroksysyrer), polyanhydrider, polyortoestere, polyamider, polykarbonater, polyalkylener, polyalkylenglykoler, polyalkylenoksyder, polyalkylentereftalater, polyvinylalkoholer, polyvinyletere, polyvinylestere, polyvinylhalogenider, polyvinylpyrrolidon, polysiloksaner, polyvinylalkoholer), poly(vinylacetat), polystyren, polyuretaner og kopolymerer derav, syntetiske celluloser, polyakrylsyrer, poly(smørsyre), poly(valeriansyre) og poly-(laktid-ko-kaprolakton), etylenvinylacetat, kopolymerer og blandinger derav.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at det flyktige salt er inkorporert i polymerløsnin-gen i et forhold på mellom 0,01 og 75% vekt/volum.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at det flyktige salt oppløses i en vandig løsning, emulgeres med polymerløsningen slik at det dannes dråper av poredannelsesmidlet i polymeren, hvoretter emulsjonen spraytørkes.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 23, karakterisert ved at den videre omfatter trinnene, etter at polymeren er felt ut ved hjelp av spraytørking, frysing og lyofilisering av den utfelte polymer for å fjerne poredannelsesmidlene.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at en fluorert gass inkorporeres i de porøse mikropartikler.