NO309386B1

NO309386B1 - Pigment

Info

Publication number: NO309386B1
Application number: NO991857A
Authority: NO
Inventors: Harald Breivik; Berit Annie Aanesen; Lola Irene Sanna
Original assignee: Norsk Hydro As
Priority date: 1999-04-19
Filing date: 1999-04-19
Publication date: 2001-01-22
Also published as: CA2369800A1; RU2237072C2; CN1355675A; AU4153200A; EP1171002A1; WO2000062625A1; AU759161B2; NO991857D0; US6709688B1; NO991857L

Description

Oppfinnelsen vedrører et nytt fargestoff i for til laksefisker, et nytt for som omfatter fargestoffet, samt bruk av fargestoffet.

I for til oppdrettslaks og -ørret må det tilsettes fargestoff for at fiskekjøttet skal få ønsket farge. Det mest brukte fargestoffet er astaxantin, som tilsvarer det fargestoffet som finnes i for til ville laksefisker. Det kan også brukes andre fargestoffer, for eksempel cantaxantin. Slike fargestoffer er svært ustabile når det gjelder eksponering for luft, temperatur og lys. Fargestoffene forringes derfor i stor grad under produksjon og lagring av foret. Alle disse fargestoffene er karotenoider. Foret fremstilles for det meste av råmaterialer som ikke inneholder signifikante mengder astaxantin (f.eks. hvit fisk). Oppdrettslaks og -ørret fores med industrielt fremstilt for tilsatt fargestoff.

De astaxantin-produktene som finnes i handelen er dessuten svært kostbare, og den biologiske retensjonen er svært lav. Som nevnt ovenfor er astaxantin en heller ustabil forbindelse, noe som selvsagt er en ulempe. Den lave stabiliteten skyldes oksidering. Kommersielle fargestoffprodukter har en sammensetning som skal hindre eller redusere oksidering. En typisk sammensetning for astaxantin er med gelatin og stivelse. Ofte er imidlertid ikke sammensetningene som brukes optimale når det gjelder den biologiske tilgjengeligheten for fargestoffet, og en ny måte å løse stabilitetsproblemet på som kombinerer en høy grad av stabilitet med bedret biologisk tilgjengelighet ville innebære store økonomiske fordeler for akvakulturindustrien. Det er derfor sterkt ønskelig å finne et mer stabilt fargestoff, ettersom dette ville gjøre det mulig å lage en sammensetning som er mer optimal når det gjelder biologisk tilgjengelighet og følgelig gi muligheter for betydelige økonomiske besparelser.

For akvakulturindustrien er det derfor ønskelig å finne mer stabile og biologisk effektive fargestoffer som kan brukes i fremstillingen av for til laksefisker.

De forskjellige artene av laksefisker har ulik evne til å nyttiggjøre seg karotenoider i kosten. Regnbueørret ( Oncorhynchus mykiss) har vist seg å nyttiggjøre seg fargestoffet i foret mer effektivt enn atlantisk laks ( Salmo salar) og sjøørret ( S. trutta). Også regnbueørret kan akkumulere større mengder karotenoider i kjøttet enn atlantisk laks og sjøørret, men mindre enn stillehavslaks ( Oncorhynchus nerka) (Storebakken, T. og Ho, N.K., Aquaculture, vol. 100, (1992), s. 209).

Hos laks lagres astaxantin og cantaxantin tilført gjennom foret mer effektivt i kjøttet enn i skinnet, i motsetning til hos regnbueørret (Schiedt, K. et al., Pure & Appl. Chem. 57 (1985) 685-692).

Syntetisk fremstilt astaxantin forefinnes normalt i uesterifisert form (dvs. diol). Det er også denne formen man antar at fargestoffet omdannes til i tarmen før det absorberes av fisken (O.J. Torrissen et al., Reviews in Aquatic Sciences, vol. 1,

(1989), ss. 209-225). I naturen forefinnes astaxantin ofte som diester.

Simpson, K.L. og Kamata, T. (Proe. World Symp. on Finfish Nutr. and Fishfeed Technology, Hamburg 20.-23. juni, 1978. Vol II. Berlin 1979, ss. 415-424) rapporterte om en studie angående farging av regnbueørret som sammenlignet astaxantin, astaxantinester og astacen. Astaxantin, astaxantinester og astacen ble ekstrahert fra rekekoagel. Fargestoffene ble oppløst i sildolje og tilsatt ørretforet. Det ble ikke skilt mellom kjøtt og skinn under analyseringen av fisken. Fisken som var blitt foret med astaxantinester hadde langt høyere samlede nivåer av astaxantin enn de andre. Dette indikerte at astaxantinester var mer effektivt til farging av regnbueørret. På samme symposium demonstrerte imidlertid også Torrissen, O. og Brækkan, O.R. (Proe. World Symp. on Finfish Nutr. and Fishfeed Technology, Hamburg 20.-23. juni, 1978. Vol II. Berlin 1979, ss. 377-382) at astaxantin ble inkorporert i kjøttet på regnbueørret. Disse forfatterne fant at astaxantin ble inkorporert mer effektivt i kjøttet enn diestere og monoestere renset fra kopepode, Calanus finmarchicus.

Ifølge O.J. Torrissen et al., Reviews in Aquatic Sciences, vol. 1, (1989) ss. 209-225 (dvs.: Foss, P. et al., Aquaculture, vol. 65, (1987), p. 293 og Storebakken, T. et al., Aquaculture, vol. 65, (1987), p. 279) ser det ut til at syntetisk astaxantindiester (dvs. astaxantindipalmitat) ikke absorberes like lett som fritt astaxantin verken i regnbueørret, sjøørret eller atlantisk laks.

Hos krepsdyr forefinnes en relativt stor del av astaxantinet i esterform. Fargestoffet absorberes imidlertid lettere enn man skulle vente ut fra nivået av fritt astaxantin. Dette forklares hos O.J. Torrissen et al., Reviews in Aquatic Sciences, vol. 1, (1989) ss. 209-225 tentativt med andre, ikke-identifiserte forbindelser hos krepsdyr som kan bidra til økt absorpsjon.

For å oppsummere: siden astaxantinabsorpsjonen i fiskens tarm antas å involvere fritt astaxantin (dvs. diol), antas det så langt i hovedsak at foring med estere vil gi lavere biologisk absorpsjon enn foring med fritt astaxantin. Dette støttes av eksperimenter med astaxantindipalmitat.

Det er kjent at astaxantin som forefinnes som diester er mer stabilt enn fritt astaxantin (Omara-Alwala, T.R. et al., J. Agric. Food Chem., vol. 33 (1985), p. 260 og Arai, S. et al., Aquaculture, vol. 66 (1987), p. 255).

I litteraturen er dipalmitat den diesteren som er mest inngående studert, og det rapporteres at den gir mindre farging enn diol (Torrissen, O. og Brækkan, O.R.; Proe. World Symp. on Finfish Nutr. and Fishfeed Technology, Hamburg 20.-23. juni 1978. Vol II. Berlin 1979, ss. 377-382, Storebakken, T. et al., Aquaculture, vol. 65 (1987) p. 279, Foss, P. et al., Aquaculture vol. 65 (1987), p. 293, Torrissen, O.J. et al., CRC Crit. Rev. Aqua. Sei. vol. 1 (1989), p. 209). Dette forklares med en lav grad av hydrolyse i diesteren.

Vi har vist at ved å bruke en kommersiell lipase ( Candida rugosa), hydrolyserte dipalmitatet etter 42 timer til 40 % fritt astaxantin. Vi syntetiserte flere andre diestere for å studere om disse hydrolyserte raskere enn dipalmitatet. Eksempel 1 viser at under samme eksperimentelle forhold hydrolyserte diesteren med elaidinsyre (trans-C18:1) i høyere grad (73 %), mens en kortkjedet fettsyre (C10:0) hydrolyserte noe saktere, og en diester fremstilt med et konsentrat av omega-3-fettsyrer som omfattet omkring 50 % EPA (alle cis C20:5 n3) og omkring 35 % DHA (alle cis C22:6 n3) (totalt mer enn 90 % omega-3-fettsyrer)

(EPA+DHA) hydrolyserte til fritt astaxantin på under halvparten av tiden for dipalmitatet.

For å verifisere hydrolysedataene for disse astaxantindiesterne som ble oppnådd ved å bruke den kommersielle lipasen, ble det utført et lignende eksperiment der man brukte enzym isolert fra tarmen i atlantisk laks. Eksperimentet gav overraskende nok motsatte data i forhold til de dataene man fikk i eksperimentet der det ble benyttet kommersiell lipase; dvs. at EPA+DHA-diesteren hydrolyserte raskest mens dielaidatet og dipalmitatet hydrolyserte saktest (se eksempel 2). Dermed fant oppfinnerne svært overraskende at hvis astaxantin esterifisert med et konsentrat av flerumettede omega-3-fettsyrer hydrolyseres med enzym fra lakseinnvoller, oppnås en overraskende rask hydrolyse til fritt astaxantin sammenlignet med dipalmitat. Overraskende nok ble også diester med den kortkjedede fettsyren (C10:0) hydrolysert mye raskere enn dipalmitatet, selv om hydrolysehastigheten var signifikant lavere enn hydrolysen av EPA+DHA-diesteren.

Basert på disse overraskende dataene, har de aktuelle oppfinnerne funnet en astaxantindiester med EPA+DHA som sannsynligvis hydrolyserer raskere til fritt astaxantin ved foring til laks, og som dermed er effektiv som fargestoff for laks. I eksempel 3 blir det gjennom foringseksperimenter vist at denne påstanden er riktig. På samme måte har oppfinnerne funnet at astaxantindiester med kortkjedete fettsyrer vil være egnet som et fargestoff med god stabilitet og høyt potensial for farging av laksefisker.

Oppfinnerne fant dessuten overraskende at EPA+DHA-diesteren omfattet akseptable stabilitetsegenskaper for bruk i industrielt fremstilt for uten sammensetning med gelatin eller stivelse (se eksempel 3). Dette var ikke forventet, fordi flerumettede omega-3-fettsyrer er ustabile forbindelser.

I eksempel 3 ble farging av laks med EPA+DHA-diesteren sammenlignet med farging med et handelsprodukt med fritt astaxantin (Carophyll Pink, Roche). Man fant svært overraskende at biotilgjengeligheten målt etter astaxantinopptak i laksefilet var 41 % høyere i fisk foret med EPA+DHA-diester enn i fisk foret med det kommersielle fargestoffet. Foring med denne astaxantindiesteren gir altså overraskende større biologisk absorpsjon enn fritt astaxantin.

Det er et hovedformål med oppfinnelsen å frembringe et fargestoff for for til laksefisker som er mer stabilt og biologisk effektivt enn fritt astaxantin og kommersielle fargestoffer for laksefisker.

Et annet formål med denne oppfinnelsen er å frembringe et fargestoff som kan tilsettes foret i mindre mengder enn tidligere kjente fargestoffer og fremdeles gi tilfredsstillende farging av kjøttet.

Fargestoffet i henhold til foreliggende oppfinnelse er en diester av astaxantin som er fremstilt ved omsetning av astaxantin med et konsentrat av omega-3-fettsyrer og/eller en kortkjedet fettsyre.

Dette og andre formål med oppfinnelsen blir oppnådd i henhold til de vedlagte patentkrav.

Oppfinnelsen er beskrevet nærmere ved hjelp av eksempler.

Eksempel 1

Diestere av astaxantin ble fremstilt med følgende fettsyrer: elaidinsyre (trans-C 18:1), palmitinsyre (C16:0), kaprinsyre (C10:0) og et konsentrat av omega-3-fettsyrer omfattende omkring 50 % eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) og omkring 35 % dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3). De ulike diesterne ble først hydrolysert ved hjelp av en kommersiell lipase, Candida rugosa (Lipase AY, 30). Denne reaksjonen gav følgende resultater etter 42 timer ved romtemperatur:

Disse resultatene viser at diesteren med flerumettede fettsyrer hydrolyseres saktere enn tilsvarende diestere med mettede eller énumettede fettsyrer.

Basert på dette eksperimentet gir esterifisering med et omega-3-konsentrat saktere hydrolyse til fritt astaxantin, og man skulle derfor forvente lavere biologisk opptak enn i foringseksperimenter med astaxantindipalmitat som er beskrevet i litteraturen.

Eksempel 2

Et tilsvarende eksperiment som i eksempel 1 ble gjennomført med enzymer fra laksens tarmvæske. Tarmvæsken ble samlet opp slik det er beskrevet for torsk (Lie, 0. et al., Comp. Biochem. Physiol., 80B (3), (1985), ss. 447-450). Man kom frem til følgende resultater etter 45 timer ved romtemperatur:

Overraskende nok oppnådde man her en betydelig høyere omdannelse til fritt astaxantin fra EPA+DHA-diesteren enn fra de andre diesterne. Dielaidatet og dipalmitatet ble etter 45 timer hydrolysert i en grad av bare 1 %, mens didekanoatet ble hydrolysert i en grad av 6 % og EPA+DHA-diesteren i en grad av 25 %. Disse resultatene var helt uventet motsatt av resultatene i eksempel 1. Det er herved vist at høyere biologisk opptak enn i eksperimentet med astaxantindiestere som er beskrevet i litteraturen sannsynligvis vil oppnås ved foring med en astaxantindiester fremstilt med et konsentrat av omega-3-fettsyrer, og også ved bruk av en astaxantindiester fremstilt med en kortkjedet fettsyre.

Eksempel 3

Diesteren fra eksempel 1 og 2 (30 mg/kg beregnet som fritt (dvs. uesterifisert) astaxantin) ble tilsatt pelletsen ved prøveproduksjon av fiskefor. Urea (2 % vekt i forhold til fiskeolje) ble tilsatt med vann under ekstrudering. Fargestoff og fett/olje ble tilsatt ved vakuumbelegging av den ekstruderte pelletsen. EPA+DHA-diesteren ble tilsatt sammen med fiskeoljen. 200 mg/kg askorbinsyre var tilsatt fiskeoljen. Etter produksjonen ble det funnet igjen et vektgjennomsnitt på 18,4 mg/kg i pelletsen (18,1 mg/kg som diester, og omkring 0,3 mg/kg som hydrolysert ester). Dette viser at EPA+DHA-diesteren overlever produksjonsprosessen i tilstrekkelig grad til å benyttes i praktisk foring av fisk. Det ble produsert flere satser av denne forsammensetningen. Detaljerte analytiske data gis i beregningen nedenfor.

Kommersielt astaxantin (Carophyll Pink, Roche, 30 mg/kg beregnet som fritt astaxantin) ble tilsatt fiskefor på samme måte som ovenfor. I dette kommersielle produktet er uesterifisert astaxantin finfordelt i et bindemiddel av gelatin og karbohydrater dekket av stivelse. Ethoxyquin og askorbylpalmitat tilsettes som antioksidanter. Prosessen og råmaterialene, inklusive ureatilsetningen, var identisk med den som er angitt ovenfor, bortsett fra at fiskeoljen ikke inneholdt askorbinsyre. Etter produksjonen ble det funnet igjen et vektgjennomsnitt på 25,0 mg/kg fritt astaxantin i pelletsen. Det ble produsert flere satser av denne forsammensetningen. Detaljerte analytiske data gis i beregningen nedenfor.

De to forsammensetningene ble gitt til laks. Før foring hadde fisken en gjennom-snittsvekt på 70 g. I beregningene som følger, har vi ikke tatt med fargestoff innholdet i fisken før foringen startet. Verdiene var identiske for begge gruppene, og de numeriske verdiene er så lave at de ikke vil være signifikante for konklusjonene.

Etter åtte måneder var gjennomsnittsvekten på 20 fisker i hver gruppe 1180 g for fisken som ble foret med astaxantindiester, og 1153 g for fisken som ble foret med kommersielt fargestoff. Det gjennomsnittlige astaxantininnholdet i fiskefileten var 3,34 mg/g for fisken som ble foret med diester og 3,23 mg/g for fisken som ble foret med kommersielt fargestoff. Hvis vi antar at fiskevekten bestod av 70 % muskler, har vi følgende gjennomsnittsverdier for astaxantininnholdet: Fisk foret med astaxantindiester: 1,180 kg/fisk x 0,70 x 3,34 mg/kg = 2,76 mg

Fisk foret med kommersielt astaxantin: 1,153 kg/fisk x 0,70 x 3,23 mg/kg = 2,61 mg

Fisken som er foret med astaxantindiester har fått følgende for:

Delt på det gjennomsnittlige antallet fisk som var med i studien, har hver fisk fått: 10669 mg/762 = 14,00 mg astaxantin.

Dette gir en biotilgjengelighet på 100 % x 2,76 mg/14,00 mg = 19. 7 %.

Fisken som ble foret med kommersielt astaxantin hadde fått følgende for:

Delt på det gjennomsnittlige antallet fisk som var med i studien, har hver fisk fått: 15601 mg/775 = 20,13 mg astaxantin.

Dette gir en biotilgjengelighet på 100 % x 2,61 mg/20,13 mg = 13. 0 %.

Foring med (EPA+DHA) diester gav dermed overraskende nok økt biologisk absorpsjon sammenlignet med fritt astaxantin.

Konsentratet av omega-3-fettsyrer som omfatter omkring 50 % eikosapentaensyre (EPA) og omkring 35 % dokosaheksaensyre (DHA) (til sammen mer enn 90 % omega-3-fettsyrer) som brukes i eksempel 3 for å fremstille astaxantindiesteren, er bare ett eksempel og skal ikke betraktes som begrensende for oppfinnelsen. En fagkyndig person vil forstå at andre konsentrater av omega-3-fettsyrer, f.eks. konsentrater som inneholder mindre enn 90 % omega-3-fettsyrer, kan brukes til å fremstille en astaxantindiester som gir samme resultater som de som er vist i eksemplene. Astaxantindiestere esterifisert med fettsyrer fra marine oljer som inneholder omega-3-fettsyrer eller som er fremstilt av konsentrater av omega-3-fettsyrer omfattende en total mengde EPA og DHA fra 18 til 100 %, fortrinnsvis fra 40 til 100 %, er dekket av denne oppfinnelsen. Mer presist dekkes astaxantindiestere fremstilt av konsentrater av omega-3-fettsyrer omfattende et EPA-innhold fra 8 til 98 %, fortrinnsvis fra 25 til 98 %, og et DHA-innhold fra 8 til 98 %, fortrinnsvis fra 15 til 98 %, av denne oppfinnelsen.

Eksempel 2 viser at en diester med en kortkjedet fettsyre med enzymer fra lakseinnvoller også gir raskere hydrolyse til fritt astaxantin enn en diester med palmitinsyre. En slik diester vil dermed også være egnet som fargestoff med høy stabilitet og bedre biologisk opptak enn kommersielle fargestoffsammensetninger. I eksempel 2 brukte vi kaprinsyre. Andre kortkjedete fettsyrer er fettsyrer med kjedelengde C1-C12. En fagkyndig person vil vite at disse syrene kan være både mettede og umettede.

En fagkyndig person vil videre se at den astaxantindiesteren som er oppfunnet kan stabiliseres på samme måte som kommersielle astaxantinfargestoffer, dvs. ved hjelp av gelatinbindemiddel. Mengden av gelatinbindemiddel i forhold til fargestoffmengden kan være lavere for det fargestoffet som er oppfunnet enn det som kreves for å stabilisere kommersielle fargestoffer. Alternativt eller i tillegg kan fargestoffet som er oppfunnet stabiliseres med antioksidanter og/eller med urea, som beskrevet i vår norske patentsøknad nr. 19983050.

For en fagkyndig person er det åpenbart at en fettsyrediester av astaxantin er mer fettløselig enn fritt astaxantin. Dette er selvsagt en fordel ved den foreliggende oppfinnelsen, fordi fargestoffet blir lettere å tilsette i fiskeforet, som er rikt på fett.

Astaxantin kan fremstilles fra mikrobielle kilder. Typiske eksempler på lovende mikrobielle astaxantinkilder er gjæren Phaffia rhodozyma og algen Haematococcus pluvialis. Phaffia rhodozyma har astaxantin i fri form, mens astaxantinet i Haematococcus pluvialis hovedsakelig forefinnes som diestere (87 %) (Johnson, E.A. og An., G-H. 1991. Astaxanthin from microbial sources. Crit. Rev. Biotechnol. 11 (4):297). For en fagkyndig person er det åpenbart at det med utgangspunkt i foreliggende oppfinnelse kan oppnås økt biotilgjengelighet for astaxantindiester fra mikrobielle kilder ved å velge mikrobiell stamme, og/eller ved foring med egnede fettsyrer eller forløpere for slike fettsyrer, eller ved å velge andre egnede gjæringsforhold, slik at astaxantindiesteren som produseres inneholder omega-3-fettsyrer og/eller kortkjedete fettsyrer.

Claims

1. Fargestoff karakterisert ved at det består av en diester av astaxantin fremstilt ved omsetning av astaxantin med et konsentrat av omega-3-fettsyrer og/eller en kortkjedet fettsyre.

2. Fargestoff i henhold til krav 1, karakterisert ved at konsentratet av omega-3-fettsyrer omfatter en total mengde eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) og/eller dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3) fra 18 til 100 %.

3. Fargestoff i henhold til krav 1, karakterisert ved at konsentratet av omega-3-fettsyrer omfatter en total mengde eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) og/eller dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3) fra 40 til 100 %.

4. Fargestoff i henhold til krav 1, karakterisert ved at konsentratet av omega-3-fettsyrer omfatter en mengde eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) fra 8 til 98 % og/eller en mengde dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3) fra 8 til 98 %.

5. Fargestoff i henhold til krav 1, karakterisert ved at konsentratet av omega-3-fettsyrer omfatter en mengde eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) fra 25 til 98 % og/eller en mengde dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3) fra 15 til 98%.

6. Fargestoff i henhold til krav 1, karakterisert ved at konsentratet av omega-3-fettsyrer omfatter omkring 50 % eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) og omkring 35 % dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3).

7. For til laksefisker som omfatter 25-70 vektprosent av proteiner, 5-60 vektprosent av lipider og 0-40 vektprosent av karbohydrater, og fargestoff i kombinasjon med 0-15 vektprosent av en eller flere tilleggskomponenter; som fyllstoffer, bindemidler, konserveringsmidler, vitaminer og mineraler, karakterisert ved at fargestoffet er en diester av astaxantin fremstilt med et konsentrat av omega-3-fettsyrer og/eller en kortkjedet fettsyre.

8. For i henhold til krav 7, karakterisert ved at konsentratet av omega-3-fettsyrer omfatter en total mengde eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) og/eller dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3) fra 18 til 100 %.

9. For i henhold til krav 7, karakterisert ved at konsentratet av omega-3-fettsyrer omfatter en total mengde eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) og/eller dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3) fra 40 til 100 %.

10. For i henhold til krav 7, karakterisert ved at konsentratet av omega-3-fettsyrer omfatter en mengde eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) fra 8 til 98 % og/eller en mengde dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3) fra 8 til 98 %.

11. For i henhold til krav 7, karakterisert ved at konsentratet av omega-3-fettsyrer omfatter en mengde eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) fra 25 til 98 % og/eller en mengde dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3) fra 15 til 98%.

12. For i henhold til krav 7, karakterisert ved at konsentratet av omega-3-fettsyrer omfatter omkring 50 % eikosapentaensyre (EPA) (alle cis C20:5 n3) og omkring 35 % dokosaheksaensyre (DHA) (alle cis C22:6 n3).

13. Bruk av en diester av astaxantin fremstilt med et konsentrat av omega-3-fettsyrer og/eller en kortkjedet fettsyre for farging av laksefisker.

14. Bruk av en diester av astaxantin fremstilt med et konsentrat av omega-3-fettsyrer og/eller en kortkjedet fettsyre som fargestoff i for til laksefisker.