NO302876B1 - Polymert filmmateriale, samt dets fremstilling - Google Patents

Description

Under tildanning av poser og andre gjenstander fra orienterbart polymert filmmateriale av termoplast, er forskjellige måter kjent og benyttet for å sikre at filmmaterialet har tilstrekkelig styrke for det formål som posen vil utsettes for. Tross dette er det alltid en fare for at den ferdige gjenstand vil briste under bruk når den utsettes for brå krefter. For eksempel kan en sekk som er oppfylt med pulver eller granuler briste når den slippes. Tendensen er større med forholdsvis stive polymerer (med tanke på elastisitets-modulen), slik som polypropylen eller polyetylen med høy densitet, enn med mindre stive polymerer slik som polyetylen med lav densitet, men til og med polymerer med lav stivhet har en tendens til å briste når utsatt for støt.

Det ville være ønskelig å finne en måte å redusere tendensen for filmmaterialet (eller gjenstanden tildannet av dette) og bryte under støt, og å øke de energiabsorberende egenskaper for gjenstanden.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører måter på å spre spenningen og andre krefter i et filmmateriale på en slik måte at risikoen for bristing gjøres minst mulig.

I enkelte tilfeller ville det være ønskelig for en hovedandel av gjenstanden, eller til og med hele gjenstanden, å modifiseres på denne måte. For eksempel kan det være ønskelig å modifisere kantingen tildannet av orienterbart filmmateriale, særlig kanting for fallskjermer, for å minske bruddrisikoen under støt eller for å redusere støtet på lasten som kantingen er ment å bære, eller av lignende årsaker kan det være ønskelig å modifisere hele overflatearealet (eller deler av hele overflatearealet) av store flak eller duker, slik som hetten eller baldakinen på en fall-skj erm.

I andre tilfeller er det ønskelig å modifisere mindre proporsjoner av filmen i valgte område. Således oppstår spesielle problemer med sekker eller poser etter som det vanligvis er en bestemt sone i posen med hvilke posen er tilbøyelig til å starte brudd, og det refereres til dette som bruddsonen. Det ville være spesielt ønskelig å modifisere posen i bruddsonen. Når brudd er initiert, er bristingen tilbøyelig til å bre seg ut fra bruddsonen. Bruddsonen, for en bestemt posekonstruksjon, kan postuleres fra teoretiske betraktninger, eller i et mer praktisk aspekt, kan bestemmes eksperimentelt ved å slippe enkelte fulle poser.

Bruddsonen er ofte tilknyttet en søm i posen ved at filmmaterialet inntil en søm er ofte mer tilbøyelig for brudd enn f ilmmaterialet på annet sted i posen. Det synes som om at handlingen av å forme sømmen kan ufordelaktig påvirke egenskapene i filmmaterialet i områdene nær sømmen. Imidlertid skal det bemerkes at bruddsonen behøver ikke forløpe tvers over hele lengden av sømmen ettersom i en konvensjonell pose kan bruddsonen plasseres primært i området midtveis mellom endene av sømmen.

Når posen er en forsterket pose som har en endetetning og som innbefatter motstående ytre flater sammenknyttet ved sine sidekanter av sideforsterkninger eller sidefolder, tenderer det til å være en spesiell bruddsone ved overgangen mellom sidefoldene og sømmen.

En pose kan ha mer enn en bruddsone. For eksempel dersom posen er sømmet i topp og bunn så vil det vanligvis være en bruddsone tilknyttet hver søm (og hvor brudd er sannsynlig under kantslipp) og dersom posen har sidefolder så vil det vanligvis være en bestemt bruddsone også ved overgangen mellom sidefoldene og sømmen (og ved hvilke brudd er sannsynlig under flate fall).

Det er naturligvis svært godt kjent å utsette filmmaterialet fra hvilke posen er tilvirket for ulik orientering og andre behandlingstrinn for slik å tildele dette optimale egenskaper, men vanligvis er filmen gjennom hele posen av hovedsakelig ensartet egenskaper. Det er også vel kjent å prege filmoverflaten enten for visuelt utseende eller for å lette eller muliggjøre stabling av filmen. Imidlertid gir konvensjonelle, fullstendige pregeteknikker ikke de forbedringer som ville være ønskelig.

Orienterbart polymert filmmateriale av termoplast ifølge oppfinnelsen har minst en strukket sone hvori materialet er blitt strukket i en første retning og nær motsatte sider av denne eller hver sone, ustrukne soner som forløper hovedsakelig i den første retning og hvori materialet er i hovedsak ustrukket.

Således ifølge oppfinnelsen er filmmaterialet ikke av ensartet strekk, men er isteden gitt variable strekkgrader for slik å tilveiebringe den minst ene strukne sone og de mange hovedsakelig utstrukne soner. Disse ustrukne soner har en strekkgrad betydelig mindre enn strekket i den strukne sone, men de kan strekkes noe mer enn det opprinnelige filmmaterialet før strekking i den strukne sone. Fordelaktig er det antall av disse ustrukne soner, hver plassert mellom et par strukne soner.

Vanligvis er strekkgraden i en strukken sone minst 10$ og vanligvis minst 20%, for eksempel opp til 30 eller 40$ eller mer i forhold til det opprinnelige filmmaterialet og fordelaktig har filmmaterialet i de hovedsakelig utstrukne soner liten eller ingen strekk i forhold til det opprinnelige filmmaterialet. Det opprinnelige filmmaterialet må være orienterbart, men det kan allerede ha blitt orientert i en begrenset utstrekning.

Det er derfor nødvendig at, innenfor hver strukken sone, hør filmmaterialet ha en lengre lengde enn den tilstøtende ustrukne sone. Filmmaterialet i den strukne sone kan innbefatte en serie av regelmessige eller uregelmessig anordnede bretter eller plisser som forløper på tvers til mengden av den strukne sone. En behendig måte å forme hver strukken sone innbefatter å tilveiebringe en serie av tverrgående posisjoner ved hvilke filmmaterialet strekkes (det vil si det strekkes i den første retning av den strukne sone). Nærmere bestemt oppnås dette ved å strekke hver sone ved å prege filmmaterialet i den sone med tenner som forløper på tvers av nevnte retning. Ofte er de strukne soner langsgående og forløper i den første retning.

Oppfinnelsen kan anvendes på hele arealet av foliematerialet i hvilket tilfelle, som indikert, er det fordelaktig et antall av strukne og ustrukne soner som alternerer med hverandre. Hver ustrukket sone kan være i form av et bånd som kan være rettlinjet eller sikksakk og som kan ha en bredde vanligvis på 5 til 150% av bredden av hver strukken sone. Typisk er hver ustrukken sone minst 0,5 mm bred og hver strukken sone er minst 2 mm og fordelaktig minst 5 mm bred. Når de ustrukne soner er alternerende med de strukne soner, er de ustrukne soner vanligvis ikke mer enn omkring 5 mm eller av og til 10 mm brede skjønt de kan være bredere, mens de strukne soner kan ofte være opp til 20 mm eller 30 mm brede eller mer.

Oppfinnelsen er av særlig verdi når anvendt for å unngå brudd i poser (de kan være sekker).

I dette aspekt av oppfinnelsen, er rørformet, orienterbart polymert filmmateriale av termoplast som er eller kan forsegles for å danne en lukket pose, med en bruddsone ved hvilke brudd sannsynlig vil skje når posen utsettes for bruddkrefter ved å bli sluppet når full, tilveiebragt og filmmaterialet ved bruddsonen innbefatter en støtabsorberende sone innbefattende minst en strukken sone som forløper i en retning som fører hovedsakelig bort fra bruddsonen og hvori filmmaterialet er blitt strukket vesentlig i den retning, og et antall hovedsakelig ustrukne soner i nærheten til og som forløper i hovedsakelig den samme retning som de eller hver strukken sone,

hvorved bruddkreftene overføres bort fra bruddsonen av de ustrukne soner og inn i den strukne sone eller soner.

Det rørformede materialet ifølge oppfinnelsen kan være en lukket pose, en åpen pose eller et åpent rør som kan forsegles for å danne en åpen pose. For eksempel kan det være et endeløst rør som kan forsegles og kappes for å danne et antall rør eller hylser. Materialet blir vanligvis forlenget i hylseform, men om ønsket kan en folie være sideforseglet for å danne det hylseformede materialet.

I dette aspekt av oppfinnelsen er bruddsonen fordelaktig langs en varmeforseglet eller sydd søm i den ferdige pose, og den støtabsorberende sone er fordelaktig et støtdemperband ("SAB") som er adskilt fra sømmen ved et ustrukket område igjennom hvilke bruddkreftene kan overføres til det støtab-sorberende band, og bandet innbefatter et antall bånd med hovedsakelig ustrukket materiale som forløper hovedsakelig i retning av kreftene som virker på sømmen (som vanligvis vil være hovedsakelig vinkelrett til sømmen) adskilt av strimler med filmmateriale som er blitt strukket hovedsakelig i den samme retning (det vil si vanligvis hovedsakelig vinkelrett til sømmen). Bredden av hvert ustrukne bånd avhenger, for optimale egenskaper, av de bestemte filmmaterialer som benyttes, men er vanligvis i området 5-150% av bredden på hver tilstøtende strukne strimmel. Som nevnt er kraftretningene som virker på sømmen vanligvis i hovedsak vinkelrett på sømmen. Et unntak fra dette er sømmer tilvirket for spennet i forsterkningene.

Hvert ustrukne bånd forløper fordelaktig kontinuerlig tvers over hele dybden av det støtabsorberende band. Det kan forløpe som en hovedsakelig linje eller som en sikksakklinje forutsatt at retningsendringene innenfor sikksakklinjen ikke er så stor at den forhindrer overføring av belastnings-kreftene langs linjens lengde.

Mens bruddsonen er sømmen, er det ønskelig at støtabsor-berings-bandet blir skjøvet en kort avstand, for eksempel minst 1 cm og ofte minst 3 cm fra sømmen for at bruddkreftene ved eller nær sømmen kan fordeles over en nyttig bredde av det støtabsorberende band. Vanligvis oppnås gode resultater når forskyvningen for eksempel ikke er mer enn 10 cm og ofte ikke mer enn 5 eller 6 cm. Dybden av det støtabsorberende band, det vil si avstanden fra dens kant ved sømmen til dens ytterste kant, er vanligvis i området 3 til 10 cm.

De deler av sømmen hvor bruddkreftene mest sannsynlig bevirker bristing eller brudd er de som er innad plassert fra posens sidekanter, i konvensjonelle poseutforminger, og slik kan det være unødvendig for det støtabsorberende band å forløpe til de ytterste kanter. Isteden kan det forløpe mellom sidepartiene som er forskjøvet innad fra posens kanter.

I et andre aspekt av oppfinnelsen, er det orienterbare filmmaterialet i form av en pose innbefattende motstående ytre flater sammenknyttet i deres sidekanter av sidefolder. I dette tilfellet er det en spesiell bruddsone ved overgangen mellom sidefoldene og en varmeforseglet eller sydd endesøm som tenderer til å forårsake brudd når posen slippes på en av sine flate sider. Deler av eller alle sidefoldene kan være i form av en eller flere av de beskrevne strukne soner av lengdeveis strukket materiale mens de ustrukne soner av hovedsakelig utstrukket materiale kan være innenfor forsterkningene, for eksempel alternerende med strukne soner eller ved senterfolden av forsterkningene, eller kan være ved ytterkantene av forsterkningene eller ved kantene av sekkens ytterflater, eller kan være forskjøvet innad fra sekkens ytre kanter. Denne konstruksjon betyr at belastning tas av de ustrukne lengdesoner i eller inntil forsterkningene, men de strukne lengdesoner i forsterkningene absorberer støt og beskytter slik overgangene fra brudd.

Det omtales nå i nærmere detalj unngåelsen av brudd langs en søm. Støtstyrken for en søm i en pose er vanligvis en av de mest kritiske egenskaper i posen "støtstyrken" refererer seg her til slipptester utført på posen oppfylt med pulver eller granuler som den er beregnet for. Vanligvis vil det ikke være mulig å fremstille en tilstrekkelig, enkel "rive-type" varmeforsegling (i motsetning til dets mer kompliserte "skjær-type" varmeforseglinger) i poser tilvirket av forholdsvis stive polymerer (det refereres til elastisitets-modulene) slik som polypropylen eller polyetylen med høy densitet, selv når de nevnte to polymerer er modifisert ved tilsetning av elastomerer i mengder som er økonomisk og praktisk akseptabelt.

Eivestyrken for slike varmeforseglinger, målt ved de lave hastigheter som er vanlig for strekktesting, vil vanligvis vise verdier ved generelt det samme nivå eller til og med høyere enn en varmeforsegling av polyetylen med lav densitet med lignende tykkelse, mens støtstyrken for polypropylen eller forseglinger av polyetylen med høy densitet, er svært overlegent sammenlignet med forseglinger av polyetylen med lav densitet.

Ved en studie av disse problemer, er det nå funnet at den dårlige støtstyrke er forbundet med et fenomen som kan være ekvivalent med skårvirkningen, nemlig konsentrasjonen av rivekrefter i et smalt, lineært område rundt grensen av forseglingens kontaktflate. I tillegg vil det ofte være en virkelig skårvirkning på grunn av ufullkommenheter i formen av oppvarmingsstengene benyttet for dannelse av en varmefor segling. Hvor strekkreftene er konsentrert vil orienteringen starte. Dersom rivevirkningen er langsom vil denne orientering gradvis utvikle seg bort fra startlinjen og vil forbedre styrken i dette området. Om imidlertid hastigheten for rivevirkningen overskrider et visst kritisk område, avhengig av materiale og parametre i den tidligere varmeforseglings-operasjon, vil fremskridelsen av orienteringen (som er en tidsavhengig prosess) forbli avgrenset til en svært begrenset lineær sone isteden for gradvis å utvide denne sone. Høyenergi-virkningen på en ekstremt begrenset sone bevirker nesten umiddelbart et brudd.

Det antas at den ulike karakter av orienteringsprosessen når utført under og over det kritiske området for rivehastigheter hovedsakelig er et spørsmål om varme utviklet ved strekking, der varmen produsert ved indre friksjon er høy når polymeren er stiv. Ved hastigheter under det kritiske området antas det at det er tid for varmen å bli ledet inn i hosliggende partier av filmen for slik å hjelpe orienteringen å utvikle seg gradvis og jevnt. Motsatt, ved hastigheter over det kritiske området, er det ikke tilstrekkelig tid for at varmen kan ledes bort fra den smale sone som er under påvirkning av "skårvirkningen" (eller lignende) og polymeren vil nesten umiddelbart smelte innenfor denne sone.

Perforeringer forårsaket av sying i en sydd tetning kan også medføre svekkelser og i dette tilfellet er motstanden mot brudd svært avhengig av hastigheten. Ifølge oppfinnelsen forsøkes det å endre egenskapene i sekk- eller posematerialet i et område nær sømmen med det siktemål at energien frigjort under fall av den oppfylte pose skal ledes til å angripe en annen, forutbestemt og mindre følsom del av posekonstruk-sj onen.

Det skal bemerkes at den beskrevne mangel i varmeforseglede poser av stive materialer er spesielt uttalt dersom materialet orienteres ved strekking under dens smeltepunkt. I denne forbindelse er det kjent at tverrlaminater av uni-aksielt orientert høydensitets polyetylen eller polypropylen (som kan inneholde mindre mengder elastomer) med et egnet, ikke for sterk binding etablert mellom plissene, oppviser høy riveutbredelse- og støtstyrkeverdier i selve filmen, og limte poser (hovedsakelig "valve bags") av slike tverrlaminater har funnet betydelig kommersiell anvendelse. Det bemermkes at stivhet, i og for seg, er en ønskelig egenskap for et posemateriale. Det er også kjent at varmeforseglinger i disse tverrlaminater viser god rivestyrke når målt i området vanligvis benyttet ved strekktesting, imidlertid er støt-rivestyrken for slike forseglinger spesielt lav, som gjør disse ellers svært anvendelige materialer fullstendig ubrukelige for enkeltsveisede posekonstruksjoner.

Ved studier og teoretisk arbeide med orientert filmmateriale, er det funnet at den ovenfor nevnte skårvirkning (eller lignende) blir ufordelaktig komplettert ved tap av orientering i området straks inntil det varmeforseglede området.

(Orienteringen er naturligvis også tapt i selve det forseglede området, men ettersom dette området er tykkere synes dette å være uten betydning i denne forbindelse). I selve det orienterte materiale er det en høy motstand mot videre orienteringsutvikling, men ikke slik i den uorienterte lineære sone ved forseglingen. Derfor, ikke bare skårvirkningen (eller lignende) men også ødeleggelse av orienteringen bevirker at støtvirkningen avgrenses til en svært smal sone. Som et resultat blir selv materiale som er mye mindre stivt enn høydensitets polyetylen eller polypropylen, men i orientert tilstand, ubrukelig for de forseglede posekon-struks joner som det her dreier seg om.

US-patent nr. 4 039 364 vedrører en fremstillingsmåte av tverrlaminat av en type forskjellig fra tverrlaminater nevnt ovenfor. Her er hvert lag biaksielt orientert, og isteden for retninger på kryss og tvers av uniaksiell orientering er det etablert " korn av polymer" på kryss og tvers, hvilket korn er primært fremstilt under ekstrudering, men deretter gjennom rekkefølgen av strekktrinn, avbøyd til et ønskelig sikksakk-forløp. Som angitt i det nevnte patent, er disse krysslaminater vanligvis godt egnet for varmeforsegling, en sak som kan forklares delvis ved krympbarheten ved hvilke det varmeforseglede og tilstøtende områder øker i tykkelse, og delvis ved spesiell sikksakkføring av korn av polymer. Ikke desto mindre er forbedring av varemforseglinger av slike tverrlaminater fortsatt ønskelig, som eksempler i den foreliggende spesifikasjon vil vise.

Videre med hensyn til den ufordelaktige rolle av mater-ialstivheten i forbindelse med støtstyrken for en forsegling, skal det kommes i hu at hva som betyr noe her er stivheten ved de temperaturer som foreligger når den fylte pose slippes, med vilje eller utilsiktet. Således er til og med vanlig lavdensitets polyetylen forholdsvis stiv, for eksempel ved -20°C, og slippstyrken på enkle varmeforseglinger av lavdensitets polyetylenposer ved de temperaturer er funnet betydelig underlegen den etablert ved romtemperaturer. Imidlertid er -20°C og enda lavere temperaturer i mange tilfeller det vanlige for håndtering av poser, og derfor foreligger det også et behov for å forsterke forseglingene i polyetylenposer med lav densitet.

En foretrukken pose (eller hylsemateriale for tildanning av en pose) ifølge oppfinnelsen innbefatter, i kombinasjon med en søm, et stripemønster av preginger langs sømmen inntil, men i avstand fra sømmen. Det pregede mønster består av rader med tannlignende inntrykninger, i hvilke filmen er forlenget hovedsakelig i kraftretningene som oppstår under en kritisk slipptype, det vil si vanligvis og hovedsakelig vinkelrett til sømmen, adskilt av bånd med hovedsakelig uendret filmmateriale, for å bevirke en støtabsorberende virkning som beskytter selve sømmen, når den oppfylte pose slippes. Pregingen bevirker strekking.

Båndene av hovedsakelig uendret filmmateriale bør være tilstrekkelig smalt (sammenlignet med de tannlignende fordypninger), og graden av lokal forlengelse fremstilt av pregingen bør være tilstrekkelig høy for å sikre at den beskrevne støtabsorberende virkning virkelig etableres og virker til å retardere rivevirkningen, slik at en viss orientering kan "kaldt" utvikle seg i området like ved sømmen. Den optimale utforming av mønsteret (som vil i det etterfølgeden kalles "støtabsorberingsbandet") avhenger av ytelseskravene, filmegenskapene, posens dimensjoner, materiale som vil fylles i posen, fyllingsgraden, for-seglings- eller syprosessen og temperaturen ved hvilke fallene antas å finne sted. I alle fall vil imidlertid denne utforming ikke medføre noen prinsippielle problemer for en fagmann som arbeider med prøving og feiling.

Båndene av uendret filmmateriale kan være hovedsakelig rettlinjede bånd (henvisning til figurene 1 og 2a) eller kan være hovedsakelig sikksakkformet som ved sideforskjøvede preginger (henvisning til figur 3). Det første gjør maskinering av pregeverktøyene enklere, mens de siste muliggjør den mest effektive støtabsorberende virkning, som kan trenges når materialet er spesielt stivt eller spesielt orientert.

I beskrivelsen ovenfor er oppfinnelsen blitt beskrevet med spesielt hensyn til "rivetypen varmeforseglinger". Imidlertid foreligger ofte et tilsvarende problem med lav støtstyrke for "overlappingsforseglinger" i tilfeller hvor varmeforsegling av materialet er vanskelig, særlig når polymer orienteres. Problemer av en lignende beskaffenhet kan også skje med overlappende sømmer bundet av et smelteadhesiv og med supersonisk fremstilte sømmer. Oppfinnelsen er derfor nyttig i alle slike tilfeller.

Videre er oppfinnelsen svært fordelaktig i forbindelse med sydde sømmer. Styrken på en sydd søm er vesentlig avhengig av riveutbredelsesstyrken i filmen, som igjen for stivt og/eller orientert materiale er kritisk avhengig av rive-hastigheten. Dette er også tilfelle for de ovenfor nevnte to typer tverrlaminater, som både viser en høy riveutbredelsesstyrke opp til et visst kritiskt område for rivehastighet, men vanligvis dårlig riveutbredelsesstyrke over dette område. "Støtabsorberingsbandet" kan derfor fordelaktig benyttes til å ta opp toppen av støtvirkningen, som reduserer rivehastig-heten til en verdi under det kritiske området.

Støtabsorberingsbandet er anvendelig for øvre og nedre sømmer såvel som for sidesømmer. Det er funnet at kreftene utøvet nær hjørnene av en oppfylt pose når posen slippes alltid er forholdsvis liten, følgelig behøver det støtabsorberende bånd ikke forløpe rett mot posens kanter.

Oppfinnelsen vedrører videre en fremgangsmåte for å kombinere sømming av en pose med preging i det spesielle mønster som fremgår av beskrivelsen ovenfor av produktet, og for kombinasjonen av sømme- og pregeanordningen for å utføre denne fremgangsmåte.

Støtabsorberingsbandet kan fremstilles før, samtidig med eller etter sømmeprosessen. Således kan støtabsorberings-bandet preges enten (a) på filmen før rørforming, eller (b) på røret eller hylsen før posetilvirkning, eller (c) på posen før oppfylling, eller (d) på den oppfylte pose før den endelige søm foretas, eller (d) etter tilvirkning av den endelige søm. Oppfinnelsen dekker også poser og forfaser av en pose (for eksempel hylser for form- og -fyll) med støtabsorberingsband alene, korrekt plassert i forhold til en søm som ennå ikke er lagd, men beregnet på å bli lagd senere. Dette vil vanligvis være den øvre søm eller både øvre og nedre sømmer tilvirket i forbindelse med oppfyllings-prosessen. Posemaskiner i form- og -fyllmaskiner som benytter preformede hylser med støtabsorberingsband kan leveres med synkroniseringsanordninger for slik å lage sømmene på de korrekte steder i forhold til bandene.

Som nevnt kan et støtabsorberende band for den øvre søm av en pose med åpen munning tilvirkes etter påfyllingsprosessen, i forbindelse med sømming av posene. Sømmingen vil vanligvis finne sted med en konvensjonell bandforsegler eller en konvensjonell symaskin, og i slike tilfeller er støtabsor-beringsbandet fordelaktig fremstilt kontinuerlig mellom et sett pregehjul av hvilke en kan leveres med et hann-over-flatemønster og den andre med et tilsvarende hunn-over-flatemønster (se figur 5a og b). I andre tilfeller vil det ofte være foretrukket å utføre pregingen intermiterende, for eksempel ved å bruke en hydraulisk eller pneumatisk presse, fortsatt mellom hann- og hunnutformede overflatemønstere.

Dersom et tverrgående støtabsorberingsband lages ved preging av rørformet film kan det være vanskelig, uten spesielle tiltak, å åpne hylsen for påfylling. Derfor er det ofte fordelaktig å lage minst støtabsorberingsbandet for toppsøm-men av en pose med åpen munning, mens posematerialet er en flat film, og deretter omdanne den flate film til et rør eller hylse. I slike tilfeller kan maskineriet for preging hensiktsmessig kombineres og synkroniseres enten med en trykkemaskin eller direkte med den posetilvirkende maskin.

I dette tilfellet er sidesømmen dannet etter pregingen av støtabsorberingsbandet for den nedre og/eller øvre søm og når sidesømmen fremstilles enten ved påføring av varmsmelteaddi-siv eller ved varmeforsegling, hvor varmepåføringen vil medføre at pregingen forsvinner ved det sted hvor støtabsor-beringsbandet krysser sidesømmen. Imidlertid har dette ikke noen ufordelaktig virkning forutsatt at sidesømmen er plassert svært tett inntil en kant av posen ettersom, som nevnt ovenfor, støtvirkningen er forholdsvis lav nær posens hjørner.

Det faktum at kun de uendrede bånd i støtabsorberingsbandet må bære strammingene vinkelrett til sømmen, betyr at elastisitetskoeffisienten i dette band synes å være betraktelig redusert, slik at bandet så og si virker som et gummiband, og samtidig den totale ytelseskraft i bandet vil reduseres. Begge trekk vil bli videre forklart i forbindelse med figurene 1 til 4. Reduksjonen i ytelseskraft eller flytkraft kan føre til permanente deformasjoner i materialet inne i støtabsorberingsbandet selv under normal håndtering eller lagring av posen, men disse deformasjoner vil vanligvis være forholdsvis ubetydelig, ettersom de er avgrenset til det smale band og generelt sagt, avslutter når pregingene har blitt rettet ut. Balansen mellom behovene for god slipp-ytelse og tilstrekkelig motstand mot flyting er en viktig faktor å betrakte i valg av optimalt mønster.

Dersom posen er ment å bli båret manuelt og opprettholde sin form etter dette, bør støtabsorberingsbandet fordelaktig ikke gå på tvers av poseflaten fra kant til kant, men partier nær kantene bør etterlates upreget, hvor disse er av en bredde tilstrekkelig til å unngå noen vesentlig deformasjon når den fylte pose løftes i hjørnene. Som nevnt tidligere er det ikke noe vesentlig behov for støtabsorbsjonsvirkningen ved disse steder, ettersom rivekreftene uansett vil være forholdsvis lave her når posen slippes.

For å oppnå en tilstrekkelig betydelig støtabsorberende virkning, bør mønsteret og pregedybden tilpasses til å gi ikke mindre enn 15% og fordelaktig mer enn 25% forbedring av "kritisk slipphøyde" for en slippcyklus. "Kritisk slipp-høyde" er her derfinert som den slipphøyde som statistisk er grensen mellom ikke-svikt og svikt, når en pose med relevant innhold av pulverformet eller granulformet vare slippes 6 ganger i den følgende cyklus: (1) 1. flate overflate, (2) 2. flate overflate, (3) 1. kant, (4) 2. kant, (5) bunn, (6) topp.

Med passende valg av mønster og pregedybde (retningslinjer for dette valg gis i forbindelse med figurene 1-4) kan økningen i kritisk fallhøyde for en slippcyklus i mange tilfeller være 50% eller 100% eller til og med mer, uten å medføre noen betydelig skade for evnen til å motstå deformasjon under håndtering og lagring av posen. Preging av filmmaterialet i posene er kjent for det formål av å forbedre antislipps karakteristikkene, som er viktige for stabling. For dette formål er det imidlertid viktig å velge en pregetype som kun skaper minimums reduksjon i elastisitetskoeffisienten og flytkraften (det refereres til verdier som videre forklart i forbindelse med figurene 1 til 5). En pose med støtabsorberingsband kan også, for å forbedre antislipps egenskapene, tilføres en ytterligere preging i andre valgte områder eller generelt over det hele, men i slike tilfeller må mønstrene og pregedybden i støtabsorberingsbandet være tilpasset til å frembringe en vesentlig høyere støtab-sorberende virkning. (Grunntrekkene ved den støtabsorberende virkning er forklart mer kvantitativt i forbindelse med diagrammene i figurene 4A og 4B.

Som nevnt i innledningen har forsterkede sekker med nedre og/eller øvre varmeforseglinger en spesiell, flekkformet bruddsone i eller straks inntil hver av krysningene mellom de innerste bretter i forsterkningene og den nedre eller øvre varmeforsegling. Bruddet i disse soner skjer hovedsakelig når den oppfylte sekk slippes på en av sine flate sider. Det er to årsaker til tendens til brudd på disse steder, hvor den ene er brå endring i tykkelse mellom den forsterkede, firelags del av sekken og den del som ikke er forsterket, det vil si er to lag. Denne endring i tykkelse gjør varmeforseglingen spesielt kritisk. En annen årsak til at brudd tenderer til å oppstå på disse steder er at, når sekken er oppfylt og forsterkningen på dette er brettet ut for å gi sekken kasseform, må draget mot forsterkningen i hvert hjørne av sekken opptas hovedsakelig av det smale felt hvor varmeforseglingen krysser den innerste brett i forsterk ningen. Så når sekken slippes på en av sine flate sider, blir innholdet kastet ut mot hjørnet av sekken, og det medfølgende trekk i forsterkningen i dette hjørnet konsenteres i det smale krysningsfelt. Følgelig kan de forsterkede sekker ikke motstå flate slipp fra de samme maksimumshøyder som enkle "puteformede sekker" med samme materiale, med mindre spesielle foranstaltninger tas. Dette gjelder også forsterkede sekker av mykt og hurtig varmeforseglbare materialer slik som LLDPE eller LDPE.

Innenfor den kjente teknikk løses dette problem ved å forsyne hvert forsterkede hjørne med to ekstra rettlinjede varmeforseglinger, hvor hver forsegler en side av forsterkningen til det korresponderende ytre lag av sekken, og hver startende i det nevnte krysningsfelt og forløper ved spenn, vanligvis 45°på skrå til lengderetningen av sekken. Med disse ekstra varmeforseglinger vil forsterkningen fortsatt brette ut på den vanlige måte i hjørnet og vil gi sekken kasseform under oppfylling, men nå vil kreftene i forsterkningen i hjørnet under et flatt slipp bli fordelt over hele lengden av de to ekstra varmeforseglinger isteden for konsenstrasjon mot en flekk.

En ulempe med denne vanlige benyttede forholdsregel er den forholdsvis lange tid nødvendig for spesiell, ekstra varmeforsegling, som nødvendigvis innbefatter et kjøletrinn før de to sider av forsterkningen møter hverandre igjen, ettersom de ellers ville smelte sammen og danne en enkelt forsegling.

Derfor er den ekstra forseglingsprosedyre mer hensiktsmessig, ifølge oppfinnelsen, erstattet ved påføring av S-A-B i forsterkninger i hjørnene av sekken. Denne S-A-B bør ikke, i essens, forløpe inn i de to ytre plisser av sekken, men avgrenses til forsterkningen nær hjørnet (her refererende til strukturen av sekken før utbretting av forsterkningen). Ideelt bør de ustrukne soner eller (bånd) i S-A-B alle peke i retning av krysningsfeltet for slik å peke den samme vei som strekkene i den ubrettede forsterkning, men for å gjøre konstruksjonen av verktøyene enklere kan pregemønsteret være som i eksempel 3, hvori "båndene" alle forløper i lengderetningen av sekken. Minst "båndene" nær den innerste brett av forsterkningen peker da i hovedsak mot krysningsfeltet.

Som en ytterligere fordel er den sterke reduksjon av elastisitetskoeffisienten sørget for av pregingen av forsterkningene nær sekkens hjørner hjelper til at innholdet bedre utfyller rommet i hjørnene og derved blir kasseformen mer perfekt.

Støtabsorberingsbånd kan eventuelt benyttes i kombinasjon med pregingen av forsterkningen som er beskrevet. Således ga kombinert bruk av "forsterkningspreging" og "støtabsor-beringsband" beskrevet i eksempel 3 forbedring i kritisk fallhøyde med en faktor som overskrider 3. "Forsterknings-pregingen" utføres fordelaktig på flat film før hylsedannelse eller på en flat hylse før forsterkning, men kan også utføres etter forsterkning, og selv etter posetildanning, forutsatt at innsiden av posen enkelt er aksessbar.

Et alternativ og i enkelte tilfeller enklere forholdsregler, som egentlig ikke faller inn under den ovenfor nevnte definisjon av støtabsorberingsband, men utnytter en analog virkning, består i strekking ved preging av den innerste brett av forsterkningen straks inntil det nedre og/eller øvre forsegling. Således kan forsterkningen og den tilstøtende flate på posen betraktes å være en spesialform av den støtabsorberende sone i følge oppfinnelsen, som kan forløpe fra en posisjon ved eller nær inntil overgangen mellom sømmen og sideforsterkningene og som ikke behøver å forløpe hovedsakelig tvers over bredden av forsterkningene. Kantene av de ytre sider av posen og/eller deler innenfor forsterkningen kan tjene som de hovedsakelig ustrukne soner nær den strukne sone, som er del av eller hele området innenfor forsterkningene.

Samtidig preging av de ytre plisser i sekken behøver ikke skade, men gjør prosedyren enklere. Denne preging i forsterkningene må være tilstrekkelig dyp og/eller tilstrekkelig nær inntil forseglingen, til å fremkalle den virkning at et strekk påført bretten i hovedsak transporteres bort fra krysningsfeltet (hvor varmeforseglingen som nevnt tenderer til å være kritisk) og inn i en del av varmeforseglingen nærmere inntil kantflaten av sekken.

Fordelaktig bør denne preging gradvis svinne hen i retning mot kanten på en slik måte at kreftene fordeles opp mot den innerste brett av forsterkningen over en bredere del av den nedre eller øvre forsegling.

For å sikre en nøyaktig plassering av denne preging i forhold til krysningsfeltet mellom den innerste brett og den nedre eller øvre forsegling, blir denne preging mer hensiktsmessig utført samtidig med varmeforseglingen i det samme apparat, som kan innbefatte innretninger for å detektere tverrplas-seringen av den innerste brett og følgelig får automatisk tverrjustering av pregingens plassering.

Som allerede nevnt er støtabsorberingsbandet svært egnet for poser tilvirket av tverrlaminater beskrevet i US-patent nr. 4 039 364. Det samme er tilfellet for "pregeforsterkinger" beskrevet ovenfor. US-patent nr. 4 629 525 viser forbedrede sammensetninger for krysslaminater av denne type, bestående av to eller flere lag, hvorav hvert vanligvis har et hovedlag, et lag for å lette eller muliggjøre laminering og et forseglingslag. De to pregesystemer ifølge den foreliggende oppfinnelse kan fordelaktig benyttes, adskilt eller i kombinasjon, på poser av disse sammensetninger. Således er et spesielt foretrukket hovedlag for bruk i en slik laminert plate eller folie for posen ifølge oppfinnelsen tildannet av en blanding av høydensitets polyetylen med høy molekylaervekt og lavdensitets polyetylen med betraktelig lavere molekylaervekt, hvor den siste fordelaktig velges blant kopolymerer og/eller forgrenede polyetylener som har den samme eller høyere bruddforlengelse (testet i romtemperatur under langsom strekking) som polyetylenen med høyere molekylaervekt og som er istand til å distinkt å segregere, mens det dannes en distinkt mikrofase, fra polyetylen med høy molekylaervekt ved avkjøling av en smeltet homogen blanding av komponentene.

Blandingsforholdet for polyetylenene er fordelaktig 25:75 til 75:25. Innarbeidelsen av polypropylen med betydelig lavere molekylvekt enn polyetylen med høy molekylvekt kan også være fordelaktig, i mengder fra 0 til 70%, basert på kombinerte vekt av polypropylen og begge polyetylenene.

Den høydensitets. polyetylen med høy molekylvekt (HMHDPE) har fordelaktig en smeltestrømsindeks på omkring 0,2 eller lavere ved ÅSTM D 1238 tilstand E, og lavdensitets polyetylenen er fordelaktig lineær lavdensitets polyetylen (LLDPE).

I de vedlagte tegninger:

Figur 1 viser i målestokk omkring 1:3 en pute-pose med åpen munning, påført to støtabsorberingsband, et nær varmeforseg-1 ingen i bunnen, og en i toppen nær området forutbestemt for lukking enten med varmeforsegling eller ved sying. Figurene 2A og B er detaljer i omlag virkelig målestokk av bunnen av sekken ifølge fig. 1, A er et horisontalriss av posen, og B et langsgående, vertikalsnitt som går igjennom en inntryknings-rad. Figur 3 er en modifikasjon av støtabsorberingsbandet ifølge figur 2A, også vist i horisontalriss og omlag i virkelig målestokk. Figur 4A er deformasjon/spenningsdiagrammer tatt på 5 prøveeksemplarer fra støtabsorberingsband-sonen hos en sekk fremstilt som beskrevet i eksempel 4., Figur 4B er deformasjon/spenningsdiagrammer for sammenligning, tatt på 5 prøveeksemplarer av den samme sekk, men utenfor støtabsorberingsband-sonen. Figurene 5A og B viser ulike partier av et sett pregehjul (ruller) egnet for å lagre støtabsorberingsbandet. Figur 5A er et snitt gjennom b-b i figur 5B og figur 5B eret snitt igjennom a-a i figur 5A. Figur 6 er et perspektivriss i omkring virkelig målestokk som viser et hjørne av en forsterket pose, i hvilke forsterkningen er forsynt med en preging for å eliminiere det kritiske strekk som ellers skjer i krysningen mellom sømmen og den innerste forsterkningsfold.

I figurene 1 til 3 er (1) rader med tannlignende inntrykninger og (2) uendrede (eller hovedsakelig uendret) bånd, der (1) og (2) sammen danner det støtabsorberende band (heretter forkortet til S-A-B). (3) er varmeforseglingen i bunnen. I toppen indikerer (4) sonen hvor posen er forutbestemt å bli lukket enten ved varmeforsegling eller ved sying. Det er forholdsvis lange avstander og X£fra S-A-B til (3) og (4) respektivt, hvilke lengder vil bli omtalt nedenfor.

I hvert hjørne av posen er en sone Y fordelaktig holdt fri for preging. Y skal beregnes slik at det er tilstrekkelig til å unngå noen vesentlig deformasjon når den fylte pose bæres i hjørnene på den måte som den .er ment å bli håndtert.

Kant-slipp er klart den mest kritiske type fall for topp- og bunn-varmeforseglingene eller sydde sømmer i pute-poser.

(For forsterkede poser er flate fall mer kritisk på grunn av

det spesielle problem behandlet i forbindelse med figur 6, og for lengdesømmene er bunn-slipp og topp-slipp mest kritisk). Når kanten av posen oppfylt med pulver eller granuler treffer bakken, spres innholdet med stor kraft, horisontalt. I det øyeblikk posen treffer bakken avgrenser spredningen til å finne sted nesten i helhet vinkelrett til posens lengde, og nær toppen og bunnen vil støtet mot de flate flater av posen da bevirke et høyt lengdeveis drag, det betyr sterk rivevirkning på den øvre og nedre søm. Det er funnet at denne rivevirkning er høyest nær midten av sømmene, eller noe nærmere den kant som treffer bakken. Det er svært for-ståelig at rivingen er nær null i hjørnene som ikke treffer bakken, men nokså overraskende at den også er lav nær hjørnene som treffer bakken.

Forbedringene oppnådd ved bruk av S-A-B forstås best ved å betrakte de grafiske fremstillinger i figurene 4A og B.

Kantene av hver av prøveeksemplarene 11-14, ifølge oppfinnelsen, for de grafiske fremstillinger i figur 4A er blitt skåret gjennom midtlinjen av to uendrede bånd (2) og hvert prøveeksemplar innbefatter to rader med tannlignende inntrykninger (1) med et uendret bånd (2) mellom. I sum bstår derfor hvert prøveeksemplar av to rader med tannlignende inntrykninger (1) og to uendrede bånd (2). Prøveeksemplarbredden er 22 mm. Den første avstand mellom kjeftene på strekktest-apparatet er 50 mm, og prøveek-semplaret har S-A-B gjennom hele dette rom. (Bredden på S-A-

B er også 50 mm, se eksempel 4). Testhastigheten er 500 mm/min. = 1000% forlengelse/min. I de grafiske fremstillinger tilsvarer 10 mm på abcissen 20% forlengelse eller tøyning.

Sammenligningssettet med kurver i figur 4b ble også foretatt av 22 mm brede prøveeksemplarer 16 til 19 kappet fra deler av sekken som er fri for støtabsorberende band. I området fra 0 til defleksjonspunktet Y, ble båndene tøyd på elastisk måte, men begynte å flyte ved Y. I dette området viste sammenligning mellom de to kurvesett at helningen på kurvene A er nesten nøyaktig halve den for kurvene B, i samsvar med det faktum at hvert bånd i S-A-B i dette aktuelle tilfellet (se eksempel 4) er blitt lagd med samme bredde som hver rad med fordypninger, slik at nesten nøyaktig halve bredden av prøveeksemplaret er under belastning. Helningen i dette området er et mål på elastisitetskoef f isienten - for de pregede prøver er det mer korrekt å si tilsynelatende elastisitetskoeffisient - og kurvene demonsterer hvordan S-A-B gjør materialet tilsynelatende mer gummi1ignende.

Med filmsammensetningen benyttet i eksempel 4, kuhne forholdet mellom bredden på båndet og delingen i S-A-B også ha vært noe høyere enn det faktisk benyttede forhold 1:2 og ville fortsatt ha gitt tilfredsstillende forbedringer, mens det kan bli nødvendig å gjøre forholdet mye lavere i tilfelle av mye stivere forbindelser, for eksempel å lage den 1:10 eller til og med 1:20 (se eksempel 1 hvori det var nødvendig å benytte forholdet 1:10).

Mellom avbøyningspunktet Y og det neste avbøyningspunkt A er båndene ettergivende, mens fordypningene fortsatt er slakke. Ved punkt A er fordypningene rettet ut og begynner å tøye seg elastisk, mens båndene fortsetter å flyte. Ved det neste bøyepunkt B starter også de tidligere fordypninger å flyte.

Tøyningen i prosent ved A er hovedsakelig lik med det opprinnelige strekkforhold i raden med fordypninger, i dette tilfellet omkring 28% likt forholdet 1,28:1.

En viktig faktor for funksjonen av S-A-B er den fremkomne reduksjon av elastisitetskoeffisienten og flytepunktet, omtalt ovenfor, som inviterer støtet å angripe S-A-B isteden for å angripe sømmen. En annen viktig faktor er energien absorbert av S-A-B fra 0 til avbøyningspunktet B, som kalles "S-A-B energien". Denne må være tilstrekkelig stor til å "passifIsere" støtet forårsaket av kantslipp, slik at etter S-A-B er satt i verk, vil angrepet mot sømmen ikke være tilstrekkelig sterkt til å ruinere det siste.

Inntrykningene bør fortrinnsvis lages så dype som praktisk mulig (det vil si strekkforholdet i radene med inntrykninger høyest mulig) slik at S-A-B energien pr. bredde av S-A-B blir høyest mulig (for ethvert gitt pregemønster), imidlertid er det de følgende praktiske begrensninger: a) den begrensede strekkbarhet av filmen i forbindelse med de nødvendige høye prosesshastigheter,

b) svekkelse av tennene (finner) på pregeanordningene

Med den type av krysslaminater som er beskrevet i eksemplene,

og som allerede er blitt strukket i begge retninger før pregingen i forhold mellom omkring 1,4:1 og 1,6:1, er det nå funnet vanskelig å overskride forholdene 1,3:1 eller 1,4:1 når det lages inntrykninger, med mindre forvarming av filmen benyttes i områder som skal preges, og vanligvis ville det unngås forvarming som er en komplikasjon ved prosessen. Strekkforhold lavere enn omkring 1,3:1 er også anvendelig når det lages rader med inntrykninger, forutsatt at minst 15%, men fordelaktig mer enn 25% forbedring i kritisk fallhøyde for posen (som denne betegnelse er definert ovenfor) kan oppnås.

Den optimale lengde av S-A-B og forholdet mellom bredden av hvert bånd og delingen i S-A-B (total bredde av et bånd og en rad med inntrykninger) må etableres ved systematiske eksperimenter eller generell erfaring, og avhenger som allerede nevnt i oppsummeringen av oppfinnelsen, av ytelseskravene, filmegenskapene, dimensjonene på posen, materialet som vil bli fyllt i posen, oppfyllingsgraden, forsegling-eller syprosessen og temperaturen ved hvilke slippene antas å finne sted. Med hensyn til ytelseskravene, er balansen mellom behovet for god sllppytelse og behovet for formstabi-litet på posen spesielt betydningsfull.

I figurene 1 til 3 er inntrykningene vist avlange, med sin lengderetning vinkelrett lengderetningen av båndene. Denne struktur vil vanligvis være fordelaktig, men det er også mulig å erstatte hver avlange inntrykning med to eller flere hovedsakelig sirkulære inntrykninger, skjønt dette vil kreve mer komplisert apparatur for pregingen. I enkelte tilfeller, når kun en liten S-A-B virkning blir siktet mot, kan enkle rader med hovedsakelig sirkulære inntrykninger benyttes alternerende med båndene (2).

Delingen av inntrykningene i hver rad bør fordelaktig være så liten som praktisk mulig, der den nedre grense bestemmes av den oppnåelige styrke på tennene (ribbene) i anoedningen for preging og praktisk oppnåelig nøyaktighet på denne anordning. For poser av svært tynn film kan denne deling være med til omkring 1,5 mm, mens egnede verdier for poser med høy styrke vanligvis er mellom omkring 2,0-4,0 mm, skjønt noe større delinger er også anvendbart.

Det er allerede blitt nevnt at inntrykningene ikke må starte straks inntil sømmen (det vil si avstanden X = 0). I det tilfelle ville hvert bånd (2) trekke nesten med hele sin kraft på et tilsvarende parti av sømmen, og praktisk talt ingen forbedring ville oppnås.

For å jevne ut kreftene på sømmen, bør X aldri være mindre enn generelt sagt omkring den samme som avstanden mellom to nabo"bånd", det vil si bredden av hver rad med inntrykninger, og fordelaktig bør X være noen få ganger, for eksempel 2-6 ganger denne avstand. X kan også være lengere, men ettersom strammingene, når posen treffer bakken på kanten, er konsentrert nær toppen og bunnen, bør hele S-A-B generelt være avgrenset i dens sone innenfor en avstand fra sømmen (sted forutbestemt å bli søm) som ikke overskrider 25% og fordelaktig ikke overskrider 15% av hele lengden på posen (eller i tilfelle S-A-B er lagd for beskyttelse av sidesøm-men, av bredden på posen).

I figurene 5A og B blir begge hjul (5) og (6) drevet med samme omkretshastighet, og overflaten på begge er formet som sirkulære finner og spor, hvor finnene på et hjul passer i spor på det andre, med rom i mellom for posematerialet, slik at posen når den passerer mellom sammengripende finner, strekkes vinkelrett til fremføringsretningen. Mens finnene på (5) er kontinuerlig sirkulære, er finnene på (6) tildannet i taktformer som vist. Alle hjørner og kanter som kommer i kontakt med posen er nøyaktig avrundet og slipt for å unngå punktering av materialet.

Posen føres gjennom pregeanordningen i en retning parallelt med den øvre eller nedre søm, hvorved toppen eller bunnen S-A-B vist i fig. 1 er dannet. Begge kan naturligvis formes samtidig ved bruk av to sett pregehjul.

Ved innløpet er anordningen fordelaktig forsynt med førings-hjul (ruller) som virker til å holde posen rettet ut mens det motvirkes trekket mot midten av hjulene (ikke vist).

Hjulsettet er fordelaktig lagd til å åpne og lukke slik at pregingen kan unngå nær hvert hjørne.

Mating av posen inn i anordningen og åpning og lukking av hjulene kan gjøres manuelt, halvautomatisk eller helauto-matisk. Straks før pregingen og arbeidet på linje med hjulene, kan det anordnes en forvarmingsanording som selektivt oppvarmer nærheten av den kommende S-A-B. Dette kan for eksempel være en anordning i likhet med en bandforsegler, men betjent ved en temperatur ved hvilke forsegling ikke skjer. Etter preging kan det være et kalan-deringstrinn for å redusere massen.

Anordningen som er beskrevet her er den enkleste og billigste anordning for fremstilling av S-A-B. Alternativt kan en presse benyttes med lignende sammengripende finner, men naturligvis i rettlinjet isteden for sirkulært arrangement. Dette vil være anordningen som normalt benyttes, dersom prosessen utføres posetilvirkningen.

Med henvisning til figur 6, som illusterer aspektet med forsterket pose ifølge oppfinnelsen, er stedet (7) hvor varmeforseglingen (8) krysser den innerste brett (9) av forsterkningen svært kritisk når posen slippes på en av hovedflåtene (flatt fall). Mens innholdet spres ut horisona-talt, kommer forsterkningsmaterialet inntil (9) under et spesielt høyt strekk, som tenderer til å starte riving langs forseglingen ved stedet (7).

Det er nå løst dette problem ved å strekke et parti (10) av forsterkningen i en retning parallelt med lengderetningen av posen. Denne strekking utføres ved preging mellom gjensidig samvirkende finner, mest praktisk før forsterkningen er dannet. Den er avgrenset til plisser (21) og (22) som danner forsterkningen, mens de to ytterste plisser (23) og (24) ikke er preget. Det refereres til denne lokale strekking som "forsterknings-preging". Den eliminerer eller reduserer strammingene ved stedet (7) og kan derved, i tilfelle posematerialet er forholdsvis stivt eller en orientert film, øker den kritiske slipphøyde med en faktor på 2 eller 3 eller enda mer (se eksempel 3).

Tegningen viser forsterknings-pregingen som et antall fordypninger, og ikke som et mønster lik S-A-B, hvor inntrykningsrader alternerer med uendrede bånd. Imidlertid er slik alternerende mønster også anvendelig, men ikke strengt tatt nødvendig, for forsterknings-preging.

I det foranstående er oppfinnelsen blitt beskrevet nesten i helhet med hensyn til sekk-applikasjoner, hvor behovet er å bygge inn støtabsorberende egenskaper i et valgt område nær en søm. Imidlertid er det kort nevnt at det kan også eksistere et behov for å modifisere en hovedandel av eller til og med hele gjenstanden, spesielt i forbindelse med fremstilling av fallskjermer. Dette gjelder spesielt rimelige, engangs fallskjermer for slikt som kjøretøyer eller beholdere. Det er vanligvis ønskelig at utbretting av fallskjermen utsettes så mye som mulig, men støtkreftene på lasten og på selve fallskjermen når den bretter seg ut setter grensen for hvor sent dette kan være.

Derfor er fallskjermen ofte forsynt med støtabsorberende anordninger. Den foreliggende oppfinnelse gjør imidlertid spesiell effektiv støtabsorbsjon mulig ved enkle og billige innretninger. Således kan kantingen lages av filmmateriale (fordelaktig sammenstilt av flere lag, som kan være kun løst holdt sammen) som over en passende lang lengde forsynes med et mønster av strukne og ustrukne soner i følge oppfinnelsen. Alternativt kan fallskjermduken tilvirkes av polymert materiale som forsynes med et mønster av struknen og utstrukne soner ifølge oppfinnelsen over en betydelig del av dets areal, som kan være nesten hele arealet.

Retningen av de hovedsakelig ustrukne soner i dette mønster bør fordelaktig være hovedsakelig parallelt med den lokale kraftretning når fallskjermen bretter seg ut og bør fordelaktig være i form av et antall bånd.

Det er vel kjent at orienterbare polymerer, særlig de høyt krystallinske og stive slik som høydensitet polyetylen eller polypropylen, oppviser høyt flytepunkt og samtidig, om trukket langsomt, en høy bruddtøyning (opp til omkring 10 ganger) og en slutlig strekkstyrke.

Derfor er også energiabsorbsjonen opp til bruddpunktet svært høy når polymerene trekkes langsomt, men under svært hurtig trekking kan de briste nesten uten noen permanent deforma sjon. Ved anvendelse av den foreliggende oppfinnelse kan de fysiske egenskaper endres svært betydelig slik at, selv under de verste støtforhold, kan en permanent deformasjon starte ved nesten null stramming og vandre på forutbestemt måte under økende motstand til en høy tøyningsgrad og til en kraft nær inntil den endelige strekk-kraft oppnådd under langsom trekking.

Særlig for disse bruk bør de hovedsakelig ustrukne bånd fordelaktig være svært smale, og graden av strekking i de individuelle boss på filmen svært jevnt varieres fra null ved grensen av båndet til den maksimale verdi nær midten av bosset mellom to bånd.

Materiale svært egnet for slik kanting er høydensitets polyetylen og polypropylen, som begge kan benyttes ublandet. For fallskjermtøy (eller duk) kan man benytte krysslaminater av den biaksielt orienterte type og generelt like komposisjo-ner som sekkmateriale benyttet i eksemplene 3 og 4. I tillegg kan blandingene inneholde polypropylen.

Eksempel 1

Dette eksempel demonsterer forbedringene oppnådd med støtabsorberingsband på varmeforseglede pute-poser av polypropylenbaserte, biaksielt orienterte krysslaminater ved 0°C. Ved denne temperatur vil varmeforseglingen virke så skjør uten en S-A-B at slike materialer ikke kan benyttes for poser med stor styrke uten enkle varmeforseglinger.

Et krysslaminat basert på gassfase-type polypropylen ble fremstilt generelt som i eksempel 2 ifølge søkerens UK-patent nr. 1 526 722 og det tilsvarende US-patent nr. 4 039 364, imidlertid med de følgende hovedforskjeller: a) 4-lag isteden for 3 lag, med vinkler for hovedretning: +45°, +30°, -30°, -45°.

b) mål 90gsm Isteden for 72 gsm.

c) tilsatsen av polypropylen i det midtre lag av samekstru-dert film var 20% lineær lavdensitets polyetylen (LLDPE)

istedenfor 14% EVA.

d) overflatelagene på den samekstruderte film var blandinger av polypropylen og etylen-propylen-dimergummi (EPDM)

istedenfor EVA.

Krysslaminatet ble rørformet ved bruk av en ekstrudert smelteadhesiv for sidesømmen, og hylsen ble kappet i lengder på omkring 1,0 m. Flat bredde: 500 mm. Sidesømmen ble plassert svært nær inntil kanten. Bunnsømmene for posene med åpen munn ble fremstilt manuelt ved impuls-forsegling. For å tillate krymping å finne sted i varmeforseglingen og derved en vekst av dens tykkelse, ble kjøleperioden i forseglings-prosessen satt ved null, slik at all kjøling fant sted etter avlasting av trykket mot kjeftene.

Årsaken til å plassere sidesømmen svært tett inntil en kant er at oppfinneren har funnet at krysningen mellom varmeforseglingen og sidesømmen er mest utsatt for rivingsstart langs varmeforseglingen (ved kantslipp). Mer korrekt er den svake sone ikke i selve sidesømmen, men straks inntil den sistnevnte, hvor forseglingen er utilstrekkelig. Det ble hypotetisk antatt at kantfall medfører kun små rivekrefter nær kanten som treffer bakken sammenlignet med rivekreftene ved midten av forseglingen - og naturligvis vil rivekreftene være nesten null nær den andre kant - så det ble antatt at høyeste "kritiske slipphøyde" oppnås med sidesømmen nær inntil en av kantene. Beviset på dette er vist i eksempel 2.

Hver pose ble fylt med 25 kg polyetylengranuler, og en bit av toppen ble kappet av for å etterlate omkring 11 - 12 cm fritt rom over det utjevnede nivå av innholdet (posen stående loddrett, posens hovedflater brettet over nivået av innholdet til det midtre, frie rom målt herover). Posen ble lukket ved overlapping med forsterket adhesivbånd. I praktisk fremstilling bør den lukkes enten med varmeforsegling eller sying, og en S-A-B forsynt også i toppen, men det ble bedømt at virkningen av S-A-B i og for seg best kan bestemmes ved undersøkelser kun av slike varmeforseglinger eller sydde sømmer som er lagd før påfylling.

Slipptestingen ble utført ved omgivelsestemperaturen 0°C, og innholdet i posene (polyetylengranulene) ble forhåndskjølt til denne temperatur.

I en serie av innledningsforsøk, ble de appliserbare forhold mellom breddene av "uendrede bånd" og "rader med inntrykninger" bestemt som følger: En primitiv laboratoriepresse ble lagd for preging av kun en rad med inntrykninger, bestående av 15 enkelte inntrykninger, hver 10 mm lang med raddeling (avstanden mellom de øvre og to inntil liggende inntrykninger) værende 3,0 mm. S-A-B ble tilvirket fra kant til kant ved repetering av preging, rad for rad. Båndene ble holdt ved konstant bredde innenfor hver pose, men ulike bånd-bredder ble forsøkt. Strekkforholdet, som tilsvarer dybden av pregingen, antas å ha vært omkring 1,20:1, og i alle tilfelle var den samme for alle preginger. S-A-B ble startet 30 mm fra varmeforseglingen.

Det ble funnet at bredden på "båndene" måtte være nede ved omkring 2 mm for å gi en betydelig forbedring, og 1 mm ble estimert å være det optimale.

Et pregeapparat som vist i figurene 5A og B ble lagd for båndbredde 1 mm, radbredde 10 mm, radlengde (= bredde på S-A-B) er 5 0 mm, deling av hver rad 3 mm og 17 inntrykninger i hver rad. Start på S-A-B 30 mm fra varmef or segl ingen. Den forlenget bredden av posen. Pregingen ble utført ved romtemperatur, med finnene på hjulene praktisk talt i fullt inngrep (nøyaktig det samme inngrep i alle forsøk) som antas å ha tilsvart strekkforholdet omkring 1,2:1.

Styrken på varmeforseglingen med og uten preging hie bestemt som kritisk slipphøyde, som statistisk er grensen mellom ikke-svikt og svikt, når en pose med det relevante innhold slippes 6 ganger etter den følgende cyklus: (1) 1. flate flate, (2) 2. flate flate (3) 1. kant, (4) 2. kant, (5) bunn, (6) topp.

For å forenkle testarbeidet for varmeforseglede pute-poser har imidlertid bestemmelsen blitt modifisert slik at kun et fall utføres pr. pose, nemlig et kant-slipp på kanten nærmest sidesømmen. Berettigelsen for denne forenkling er søkerens erfaring (begrenset til biaksielt strukken type av krysslaminater) at når en pose har passert et kant-slipp, vil den svake, disorienterte linje ved varmeforseglingen forsterkes med en orientering forårsaket av fallet. Derfor vil påfallende slipp fra den samme høyde uansett gi positive resultater og er unødvendige. Videre er det funnet at slipp (1) og (2) etter den ovenfor nevnte cyklus, praktisk talt hverken svekker eller forsterker varmeforseglingen av en pute-pose. Denne forenkling av testprosedyren er ikke anvendelig for forsterkede og heller ikke sydde poser.

Tabellen med resultater som indikerer for hvert forsøk fallhøyden i cm og passert = P eller sviktet = F.

Etter som kun en pose uten S-A-B er passert, nemlig nr. (4) fra 140 cm, mens 3 poser fra 120 cm og 2 fra 100 cm har sviktet, er det antatt at nr. 4 Ikke var et rent kantfall, men bør oversees. Den kritiske kantfall-verdi vil derfor være lavere enn 100 cm for posen uten S-A-B, mens den er estimert til å være omlag 220 cm for posen med S-A-B.

Eksempel 2

Formålet med dette eksempel er en arbeidskrevende fall-styrke sammenligning ved romtemperaturen mellom varmeforseglede poser med og uten S-A-B, tilvirket av biaksielt orienterte krysslaminater av to ulike sammensetninger, en basert på polypropylen og den andre på polyetylen. I hvert tilfelle er også fall-testsammenligning foretatt mellom poser som har sidesøm 15 cm fra en kant, og poser med sidesømmen inntil en kant. Det polypropylenbasert krysslaminat har et tilsvarende 4-lag som i eksempel 1, bortsett fra at tilsatsen av polypropylen i midtlaget av den samekstruderte film nå var 10% EPDM. Målet var fortsatt 90 gsm. Det polyetylenbaserte krysslaminat var en kombinasjon av høydensitets polyetylen med høy molekylvekt (HMHDPE) og lineær lavdensitets polyetylen (LLDPE), nemlig to-lags krysslaminat angitt som "R^" ifølge US-patent nr. 4 629 525.

Rørtilforming og posetilvirkning hie utført som i eksempel 1. Posebredden var 490 mm for de polypropylenbaserte poser og 560 mm for de polyetylenbaserte poser.

Mønsteret for S-A-B, dens avstand fra varmeforseglingen, pregeanordningen og inngrepet mellom finnene hos de siste var også nøyaktig som i eksempel 1. S-A-B forlenget posebredden. Det antas at strekkforholdet har vært omkring 1,20:1.

Posene ble oppfylt med 50 kg av PVC granuler pluss sand, og den øvre lukkeanordning ble lagd med en selvadhesiv forsterket tape lik den i eksempel 1.

Fritt rom 11 - 12 cm som i eksempel 1. Den kritiske fallhøyde ble bestemt på samme forenklede måte som i eksempel 1.

I tabellen nedenfor:

Filmtype A er polypropylen 90 gsm

Filmtype B er polyetylen 70 gsm

Sekktype S er en pose med S-A-B og sidesøm 15 cm fra kanten Sekktype C er en lik pose med S men med sidesøm i hjørnet Sekktype C + S-A-B er en pose lik med C, men med en S-A-B Sekktype C + 2SAB er en pose lik med C, men med to SAB Kantslipp-tester registrerte høyden på fallet og om sekken passerte P eller sviktet F, bare sviktet (F) med en splitt under 10 mm eller splitt ved SAB, sannsynligvis på grunn av punktur under pregingen (F<*>).

Forseglingen dannes med en stjerneimpuls-forsegler ved sveisetid og varmemengde-innstillinger kvotert, bortsett for to serier forseglet med en Doboy Band Sealer.

Som det fremgår av tabellen vil bevegelsen av sidesømmen til kanten generelt føre til omtrent 50% forbedring av den kritiske fallhøyde, og bruken av S-A-B fører videre til om kring 50% forbedring. Bruken av en andre S-A-B nær den første ga ingen betydelig ekstra forbedring.

Eksempel 3

Formålet med dette eksempel er å undersøke forbedringene i fall-ytelse hos forsterkede poser ved bruk av "forsterknings-pregninger" alene og i kombinasjon med S-A-B. Materialet for de undersøkte poser var "R^"krysslaminat også benyttet i eksempel 2, bortsett fra at LLDPE ifølge eksempel 2 har vært oktenkopolymer av etylen, men i dette eksemplet var det kopolymer med buten. Målet for krysslaminatet var nå 80 gam. Rørdannelse ble utført som i eksempel 1, hvor rørbredden var 56 cm før forsterkning. En 50 mm dyp forsterkning eller fold ble brettet for hånd, og varmeforseglede poser tilvirket ved bruk av impulsforsegling. Forholdene ved forsegling ble optimalisert og ingen avkjølingsperiode anvendt. For-seglingsforholdene var de samme for alle utprøvde poser.

Forsterknings-pregingen ble utført på hylsen før forsterkning, mens S-A-B mønsteret ble preget inn i laminatet etter forsterkning.

For begge pregetyper ble de samme pregehjul og det samme mønster benyttet som i eksemplene 1 og 2, med de modifikasjo-ner at hjulene nå var tett skrudd mot hverandre for å øke strekkforholdet. En pregedybde ble målt som tilsvarte strekkforholdet omkring 1,30:1. Varmeforseglingen var foretatt omkring 20 cm fra starten av forsterknings-pregingen, og S-A-B, som innbefattet forsterkning såvel som ytre flater av posen, ble preget straks inntil forsterknings-pregingen og dens side av den sistnevnte som var motsatt av varmef orseglingen.

Det skal kommes i hu (se eksempel 1) at bredden på "uendrede bånd" var 1,0 mm, radbredde på inntrykningene 10 mm og bredden på S-A-B (nå også forsterknings-pregingen) 50 mm.

Posene ble fylt med 50 kg salt (natriumklorid). I toppen ble forsterkningen eller folden rettet ut for å gi posen sin fulle bredde på 56 cm, og posen ble lukket med en forsterket selvadhesiv-tape. Fritt rom over nivået av innholdet var 10 cm.

Den følgende testcyklus ble anvendt:(1) flatt slipp på en side, (2) flatt slipp på den andre side, (3) slipp på en kant, (4) slipp på den andre kant. Det ble betraktet unødvendig å utføre bunn- og topp-slipp ettersom de siste ikke ville medføre eller ytterligere utvikle brudd.

Den først testede pose var uten noen preging, hverken forsterknings-preging eller S-A-B. Den ble sluppet flatt fra 90 cm høyde og det første fall frembragte en splitt omkring 10 cm lang på hver av de to kritiske steder (se (7) i figur

6). Slippcyklusen ble avbrutt etter dette første slipp.

En andre testet pose var med forsterknings-preging og S-A-B, og ble forsøkt i den ovenfor nevnte cyklus med fire fall fra 400 cm. Etter de to flate slipp ble det observert svært små rivinger på de to kritiske steder, og etter påfølgende to kantslipp ble rivelengden målt til å være 10 mm og 12 mm.

En tredje pose, også med både forsterkningspreging og S-A-B ble testet i samme cyklus med fire slipp men fra 300 cm. Det oppsto ingen riving overhodet.

Det er derfor bedømt at forsterkningspregingen og S-A-B sammen har forbedret ytelsen til posen med en faktor høyere enn 4.

En fjerde pose ble fremstilt med forsterkningspreging, men uten S-A-B og ble testet i et enkelt flatt fall fra 400 cm. Det ble observert en 5 mm riving på det ene og en 8 mm riving på det andre kritiske sted som uansett er mindre enn skaden på pose nr. 1 testet kun fra 90 cm og også kun ved et flatt slipp.

Som et interessant ytterligere trekk ved posene med forsterkningspreging, ble det observert at den oppfylte pose oppviste klart bedre blokkform i bunnen enn de forsterkede sekker med forsterkningspreging.

Eksempel 4

Formålet med dette eksempel er å demonstere forbedringene som S-A-B bevirker i en pose med sydd topp og/eller bunnsøm.

Posene var tilvirket av biaksielt orientert krysslaminat, som er angitt som "R2" i eksempel 3 i US-patent nr. 4 629 525. Dette er stivere enn i "E^" benyttet i eksemplene 2 og 3, og koblet med denne høyere stivhet oppviser en høyere rivnings-utbredelse-motstand. For ytterligere forbedringer av systyrken, ble spiralt-skjærvinkelen 45° benyttet i det nevnte eksempel i US-patentet erstattet med spiral-skjær-vinkel 30° . Strekkingen og lamineringen av plissene ble utført med den forbedrede metode beskrevet i eksempel 3 i søkerens PCT-søknad PCT/GB 88/00027. Strekkforholdet var 1,40:1 i begge retninger, og mål 70 gsm.

Eørforming ble utført som i eksempel 1, til gitt posebredde 56 cm. Sidesømmene var plassert 6-7 cm fra kanten, som var det nærmeste som kunne foretas kontinuerlig på de hylser som faktisk ble benyttet. Bunnen av den sydde pose, mens den benyttet overbretting av posematerialet i sømmen og overtaping med krepp-papir. Avstanden mellom stingene var 8 mm.

S-A-B ble preget i mønsteret og med anordningen beskrevet i eksempel 1, bortsett fra at mønsteret ble modifisert slik at "båndbredden" var lik med "inntrykningslengden", men ga fortsatt den samme totale, nemlig 11 mm (delingen av S-A-B), og S-A-B var fortsatt 50 mm bred. Denne endring av prege-mønster ble foretatt, ikke spesielt fordi sying skulle anvendes, men fordi det andre mønster, som var utviklet for en polypropylen-sammensetning, ble betraktet mindre egnet for polyetylenblandingen.

Deformasjon-spenningsdiagrammene tatt i S-A-B er vist i figur 4A og lignende diagrammer for det upregede krysslaminat i figur 4B. Sammenligning mellom disse diagrammer og forklar-ing av betydningen er gitt i beskrivelsen av disse figurer. Som nevnt her fremgår det av figur 4A at strekkforholdet i radene med inntrykninger har vært 1,28:1, en verdi som også med tilnærming er estimert fra den observerte form og målte størrelser av inntrykningene.

Posene ble fylt med 20 kg polyetylen-granuler og lukket ved overtaping med forsterket forseglingsadhesiv-tape. Det frie rom mellom toppnivået og lukkeanordningen, målt som indikert eksempel 1, var 11-12 cm.

Fire poser med og fire uten, S-A-B ble slipp-testet rundt verdiene som tidligere var bedømt til å være deres kritiske fallhøyder. Det ble benyttet den samme slipptest-cykl.us som i eksempel 3. Med disse forsøk ble posene uten S-A-B estimert til å ha kritisk fallhøyde 120 cm og posene med S-A-B 250 cm.

Dersom posene er under et spesielt høyt trykk i en stabel, kan S-A-B tenkelig bli strukket så mye at pregingen forsvinner men, det siste vil i noe utstrekning gå tilbake når trykket er blitt avlastet. Videre vil strekkingen forårsaket av trykket ha orientert den disorienterte svekkelseslinje nær ved varmeforsegl ingen (i tilfelle av varmeforseglede poser) slik at sømmen i ethvert tilfelle er forsterket. Med korrekt valgte dimensjoner for S-A-B, deformasjonen når pregingen forsvinner, vil ikke være alvorlig for stablingskvaliteten. Således vil i alle eksemplene full kraft for å eliminere pregingen bevirke kun 20-30% tøyning av en 5 cm bred S-A-B, eller med en S-A-B i toppen og en i bunnen, en total tøyning på omkring eller mindre enn 3 cm. Ettersom normal lengde for en 50 kg pose er omkring 1,0 m eller noe mindre, vil den totale tøyning av posen forårsaket ved full utstrekking av de to S-A-B være omkring 3-4% av den høyeste, alt forutsatt behovet for at S-A-B virkningen ikke overskrider forbedringene som har blitt demonstrert av disse eksempler.

Claims (18)

1. Orientert, polymert filmmateriale av termoplast som er eller kan forsegles for å danne en lukket pose med en bruddsone hvor bruddet lettest skjer når posen utsettes for bruddkrefter ved fall når den er full,karakterisertved at filmmaterialet ved bruddsonen innbefatter en støtabsorberende sone (1,2) omfattende minst en strukken sone (1) som forløper i en første retning som fører hovedsakelig bort fra bruddsonen til kanten av den støtabsorberende sone distalt fra bruddsonen og at filmmaterialet har blitt strukket hovedsakelig i denne første retning og minst en hovedsakelig ustrukket sone (2) nær inntil hver side av og som forløper i hovedsakelig samme retning som de eller hver strukne sone (1) fra den nære kant til den distale kant av den støtabsorberende sone, hvorved bruddkreftene overføres fra bruddsonen inn i den ustrukne sone eller soner.

2. Materiale ifølge krav 1,karakterisert vedat de eller hver strukne sone (1) innbefatter en serie av posisjoner som forløper på tvers av den første retning i hvilken filmmaterialet blir strukket lengdeveis.

3. Materiale ifølge krav 2,karakterisert vedat strekkingen er utført ved preging med tenner som forløper på tvers av den første retning.

4. Materiale ifølge ett av de foranstående krav,karakterisert vedat det er et antall av de strukne soner (1) som alternerer med et antall ustrukne soner (2), og de ustrukne soner (2) har hver en bredde på 5 til 150% av bredden til dens tilstøtende strukne soner (1).

5. Materiale ifølge ett av kravene 1-4, der materialet er i rørform, hvor bruddsonen forløper eller vil forløpe langs en varmeforsegling eller heftet søm (3)karakterisert vedat den støtabsorberende sone er et band som er adskilt fra sømmen (3) med et ustrukket område (2) gjennom hvilket bruddkreftene kan overføres inn i det støtabsorberen-de band, og bandet innbefatter et antall bånd av hovedsakelig ustrukket materiale som forløper hovedsakelig vinkelrett på sømmen adskilt av strimler (1) med filmmateriale som er blitt strukket hovedsakelig vinkelrett til sømmen (3).

6. Materiale ifølge krav 5,karakterisert vedat hver ustrukket sone (2) forløper som en hovedsakelig rett eller sikksakklinje gjennom hovedsakelig hele dybden av det støtabsorberende band.

7. Materiale ifølge krav 5 eller 6,karakterisertved at det støtabsorberende band forløper over en avstand på 3 til 10 cm.

8. Materiale ifølge ett av kravene 5 til 7,karakterisert vedat det støtabsorberende band forløper fra en posisjon som er minst 1 cm i avstand fra sømmen til en posisjon som ikke er mer enn 25% av lengden på posen i avstand fra sømmen.

9. Materiale ifølge ett av kravene 5 til 7,karakterisert vedat det støtabsorberende band forløper mellom sideposisjoner som er forskjøvet innad fra sidekantene til posen.

10. Materiale ifølge krav 5, i form av en åpen eller lukket pose,karakterisert vedat den har en endesøm og at den har en kritisk fallhøyde som er minst 15% over den kritiske fallhøyde i fravær av det støtabsorberende band.

11. Materiale ifølge krav 10,karakterisertved at sømmen er en rivetype varmeforsegling eller en heftet søm (3).

12. Materiale ifølge krav 11,karakterisertved at det er levert med et bandformet pregemønster langs og nær inntil, men i avstand fra sømmen (3), der dette mønster består av tannlignende inntrykninger, hvori filmmaterialet ved pregingen forlenges hovedsakelig vinkelrett til sømmen (3), og som er adskilt av bånd med hovedsakelig uendret filmmateriale, der mønsteret og tøynings-graden er tilpasset til å bevirke en støtabsorberende virkning som beskytter sømmen (3) mot støt når den fylte pose slippes.

13. Materiale ifølge ett av kravene 1-4, i form av en pose, innbefattende motstående ytterlag som er forbundet i deres sidekanter ved hjelp av sidefalser hvor bruddsonen ligger ved overgangen mellom sidefalsene og en varmeforseglet eller heftet endesøm,karakterisert vedat den støtabsorberende sone forløper fra en posisjon ved eller nær inntil overgangen og strekker seg delvis over sidefalsenes bredde.

14. Materiale ifølge krav 13,karakterisert vedat den støtabsorberende sone (1,2) forløper nær inntil eller inn i de ytre flater og de ytre flater utgjør noe eller hele de hovedsakelig utstrukne soner (2) og materialet i falsene innbefatter materialet som strekkes hovedsakelig parallelt med sidekantene og utgjør den strukne sone (1).

15 . Materiale ifølge ett av de foranstående krav, i form av en falset pose med minst en heftet eller forseglet søm hovedsakelig vinkelrett på falsen,karakterisertved at den støtabsorberende sone (1,2) utgjøres av en del av falsen som er tøyd hovedsakelig parallelt med falsen ved preging, hvilket parti av falsen ligger nær inntil eller forløper inn i sømmen, hvor pregingen forløper til eller nesten til bretten i falsen nærmest midten av posen og omfatter begge sider av falsen.

16. Fremgangsmåte ved fremstilling av en pose av orienterbart polymert filmmateriale av termoplast ved dannelse av en heftet eller forseglet søm,karakterisertved at den innbefatter trinnet av å prege filmmaterialet, før eller etter at sømmen er lagd, i minst en sone langs og nært inntil, men i avstand fra sømmen, eller stedet hvor sømmen er forutbestemt å bli lagd, der mønsteret består av tannlignende inntrykninger, at filmmaterialet ved pregingen forlenges hovedsakelig vinkelrett til sømmen eller den forutbestemte søm, og som er adskilt av bånd av hovedsakelig uendret filmmateriale, hvilken minst ene sone har på hver side bånd av i hovedsak uendret filmmateriale idet posisjonen og tøyningsgraden innenfor de pregede soner er tilpasset til å bevirke en støtdempende virkning som beskytter sømmen mot støt når den fylte pose slippes, ved å la bruddkref ter ved slike støt bli overført bort fra bruddsonen ved hvilken bruddet sannsynlig ville opptre ved slikt støt inn i de ustrukne bånd.

17. Fremgangsmåte for fremstilling av en sidefalset pose av orienterbart polymert filmmateriale ved tildanning av minst en heftet eller forseglet søm hovedsakelig vinkelrett til sidefalsen, karakterisert vedtrinnet av å tøye en del av sidefalsen hovedsakelig parallelt med sidefalsen ved preging, hvilket parti av sidefalsen er nær inntil eller i tilfelle av en sydd søm eventuelt forløpende inn i sømmen, eller sted forutbestemt å bli søm, med pregingen innbefattende begge sider av sidefalsen og forløpende minst nesten til bretten som forbinder de to sider.

18. Filmmateriale ifølge krav 1 i form av en pose med minst en heftet eller forseglet søm hovedsakelig vinkelrett til sidefalsen, eller et sidefalset rør som kan danne en slik pose ved tildanning av en slik søm,karakterisert vedat en del av sidefalsen er tøyd hovedsakelig parallelt med forsterkningen ved preging, hvilken del av sidefalsen er nær inntil eller i tilfelle av en sydd søm eventuelt forløpende inn i sømmen, med pregingen forløpende til eller nesten til bretten i falsen nærmest inntil midten av posen og innbefatter begge sider av falsen.