NO177795B

NO177795B - Hulromholdig substrat og fremgangsmåte til å tilveiebringe et beskyttende belegg over dette

Info

Publication number: NO177795B
Application number: NO884679A
Authority: NO
Inventors: Christopher Scott Porter; John Powell
Original assignee: Ravensworth Ltd; Whitford Plastics Ltd
Priority date: 1987-02-23
Filing date: 1988-10-20
Publication date: 1995-08-14
Also published as: NO177795C; GB8704142D0; DE3882366D1; JPH02503323A; ATE91512T1; DK589488A; EP0348425B1; NO884679D0; NO884679L; ES2006088A6; DE3882366T2; US5171611A; AU617310B2; WO1988006200A1; AU1420188A; DK589488D0; EP0348425A1; JP2798258B2

Description

Denne oppfinnelse angår et hulromholdig substrat og en fremgangsmåte til å tilveiebringe et beskyttende belegg over dette. Nærmere bestemt angår oppfinnelsen behandling av sub-strater for i vesentlig grad å hindre at væskeformig vann trenger inn i eller gjennom substratet, samtidig som vanndamp tillates å passere inn i eller gjennom substratet.

Oppfinnelsen kan ses som en fremgangsmåte for behandling av selve det behandlede substrat, enten substratet foreligger separat og kan viderebearbeides til et sluttprodukt, eller det utgjør en del av en permanent struktur.

Skjønt oppfinnelsen kan utnyttes f.eks. for behandling av stoffer eller for behandling av dampgjennomtrengelige lag, som f.eks. lag av naturlig eller syntetisk lær, kan den også utnyttes for behandling av en strukturell eller dekorativ overflate som skal være gjennomtrengelig for vanndamp, samtidig som den hindrer eller forsinker inntrengning av væskeformig vann. Med andre ord kan oppfinnelsen utnyttes for å gjøre stoffer vanntette, for overflatebehandling av lær og for overflatebehandling av vegger, gulv eller tak for å bibringe disse underlag vannavstøtende egenskaper.

For å forenkle beskrivelsen av oppfinnelsen vil denne først og fremst bli redegjort for i forbindelse med behandling av stoffer for å gjøre disse vannavstøtende.

Det er velkjent å forsyne klær/utstyr med et lag som be-skytter mot regn eller mot små vanndråper som foreligger som tåke, i form av et ugjennomtrengelig lag av polymer eller lignende. Skjønt de er velegnede for kortvarig bruk, vil fullstendig vanntette artikler etter hvert medføre betydelig ube-hag for brukeren, fordi vanndampen som uunngåelig utskilles fra brukerens hud, ikke kan unnslippe men samler seg på innsiden av det ugjennomtrengelige lag og kondenserer. Plagget blir fuktig og ukomfortabelt og blir fuktig på innsiden.

Av denne grunn er det vanlig å behandle tøyer eller stoffer slik at de tillater større eller mindre gjennomtrengning av vanndamp, samtidig som de forhindrer eller hemmer gjennomtrengning av små vanndråper. Vanndampmolekylet er meget mindre enn en vanndråpe og kan trenge gjennom fine åpninger som overflatespenningen ikke vil tillate en vanndråpe

å trenge gjennom.

En kjent metode for å tilveiebringe et stoff som "pus-ter", men som er vannavstøtende, går ut på å benytte et stoff hvis tråder utvider seg når de kommer i kontakt med vann.

I normal bruk er mellomrommene mellom trådene i vevningen tilstrekkelig store til at de ikke utgjør noe stengsel for gjennomtrengning av vanndamp. Dersom imidlertid stoffet kommer i kontakt med vann, vil de enkelte tråder svelle og ha tendens til å lukke igjen mellomrommene mellom dem. Slike stoffer har fortsatt i behold en viss evne til å slippe gjennom vanndamp, men det svellede, fuktige stoff hindrer en vesentlig gjennomtrengning av vann i væskeform fra utsiden til innsiden.

Slike stoffer er imidlertid beheftet med åpenbare ulem-per, da de blir fuktige i bruk. Virkningsgraden er ikke særlig høy, hverken med henblikk på overføring av vanndamp fra innsiden til utsiden eller med henblikk på å hindre.vann i å trenge inn.

En betydelig forbedring av slike materialer kan oppnåes ved konvensjonell vannavstøtningsbehandling hvor fibrene forsynes med et vannavstøtende belegg. Dette er grunnlaget for flertallet av vanntette materialer, og metoden involverer behandling av stoffet i en oppløsning av en vannavstøtende polymer, i typiske tilfeller en naturlig forekommende eller syntetisk gummi, slik at det dannes et belegg av gummien over hvert garn eller hver fiber. I en viss grad fører dette til en minskning av størrelsen av mellomrommene mellom fibrene, men fortsatt blir det tilbake åpninger gjennom hvilke vanndamp kan bevege seg innover og utover. Imidlertid vil den vannav-støtende karakter av belegget, som avgrenser disse små mellomrom, sikre at små vanndråper ikke trenger inn i eller gjennom materialet (unntatt under ekstreme betingelser). Vannet blir derfor avledet, mens plaggets innside forblir tørr. For-skjellene mellom denne og den foregående metode består i at selve trådene ikke fuktes og sveller, og at vannet avstøtes fra stoffet av det vannavstøtende belegg på trådene.

En ytterligere forbedring av stoffegenskapene kan oppnåes ved hjelp av en fremgangsmåte hvor det benyttes en annen type vannavstøtende polymer. Dersom det fremstilles en film av polytetrafluorethylen, f.eks. ved ekstrudering eller støping, og denne deretter strekkes, brytes den opp i et uregelmessig nettverk av fibriller samtidig som den i det vesentlige bibe-holder sin karakter av folie. Istedenfor å strekkes og rives istykker, oppstår et uttall av små brudd og sprekker. Det er kjent å anbringe en folie av en slik fibrillert eller oppbrutt film mellom to stofflag, eller eventuelt bare feste den til baksiden av stofflaget. Et slikt laminat, eller et slikt to-lagsmateriale, er vannavstøtende som følge av de gode vann-avstøtende egenskaper av PTFE. Vanndråper, enten disse fore-kommer i form av regn eller tåke, er altfor store til å trenge gjennom de små åpninger i det fibrillerte materiale, men disse åpninger vil selvfølgelig - selv om de er små - ikke repre-sentere noen hindring mot utadrettet strømning av vanndampmo-lekyler. Dessuten vil stoffet være fritt for ethvert gummi-preg og enhver gummilukt, og materialet vil oppvise den fordel at det kan fremstilles som et laminat fra egnede ruller med stoff og film, uten at det er nødvendig med noen dyppe- og herdeprosess.

Den foreliggende oppfinnelse representerer en ny kate-gori fremgangsmåte for å gjøre et stoff vannavstøtende, samtidig som det beholder evnen til å slippe gjennom vanndamp. Fremgangsmåten involverer både bruk av en vannavstøtende polymer (som f.eks. en fluorpolymer) og bruk av en dyppeprosess, og den gir et produkt hvor polymeren er tilstede i en fysi-kalsk tilstand som er annerledes enn hva man tidligere har forestilt seg eller kunnet oppnå i faget.

Det er kjent på et helt annet teknisk fagområde å tilveiebringe et ikke-klebende belegg på f.eks. koke- eller ste-keutstyr ved å sintre fast til utstyret PTFE-pulver som på forhånd er blitt påført artikkelen som en suspensjon og så tørret til et belegg. Det er likeledes kjent, som en forbedring eller en variant av denne sintringsprosess, å tilveiebringe en spesialisert, herdbar malingbærer som inneholder partikler av fluorpolymer med ikke-klebende egenskaper, og feste denne til en overflate ved at malingen herdes, og ikke ved sintring av partiklene. I hvert tilfelle er imidlertid siktemålet å oppnå et godt belegg som er fritt for hulrom som vil kunne endre de ikke-klebende egenskaper og tjene som startsteder for oppbryting av filmen. For dette formål er selve overflatene som skal behandles vanligvis temmelig jevne og glatte før påføringen slik at de danner en egnet basis for tilveiebringelse av et ikke-klebende sintret eller herdet lag.

Den foreliggende oppfinnelse involverer behandling av et stoff med en partikkelformig, vannavstøtende polymer og omdannelse av denne til et vedheftende og sammenholdt polymer-lag ved varmebehandling, idet polymerlaget omfatter et stort antall hulrom eller åpninger som muliggjør gjennomtrengning av vanndamp men ikke tillater gjennomtrengning av væskeformig vann.

Mens man tidligere i faget har tatt utgangspunkt i en klargjort overflate og har påført denne et godt, sammenhengende lag fritt for hulrom, har man i henhold til den foreliggende oppfinenlse tatt utgangspunkt i et uregelmessig substrat, som f.eks. et tøy eller stoff, og dannet i og på fibrene i tøyet eller stoffet et lag som er sammenhengende, men med en "ufullkommen", dvs. gjennomhullet beskaffenhet.

Med foreliggende oppfinnelse tilveiebringes det således et hulromholdig substrat, kjennetegnet ved at det som et beskyttende belegg mot gjennomtrengning av væskeformig vann har en integrert kombinasjon av en porøs forankrende matriks av fluorpolymer som befinner seg mellom filamentene og i mellomrommene i stoffet, og et porøst overflatelag på minst én overflate.

Med oppfinnelsen tilveiebringes det også en fremgangsmåte til å tilveiebringe et vannavstøtende men vanndampgjennomtrengbart belegg over et hulromholdig substrat, for fremstilling av det hulromholdige substrat angitt over. Fremgangsmåten er kjennetegnet ved at det tilveiebringes en opp-løsning av en fluorpolymer i en blanding omfattende i det minste en første organisk væske som er et oppløsningsmiddel for fluorpolymeren, og en andre organisk væske som er et ikke-oppløsningsmiddel for f luorpolymeren og som har lavere flyktighet, og som er til stede i en slik mengde at intet av fluorpolymeren utfelles, oppløsningen påføres på minst én overflate av substratet og substratet oppvarmes for å avdrive blandingen av væsker som damp, hvorved innledende tap av den/de første organiske væske(r) (oppløsningsmiddel) som damp bringer fluorpolymer til å avsettes i substratets hulrom og på dets overflate(r), og etterfølgende tap av den/de andre organiske væske(r) (ikke-oppløsningsmiddel) som damp forårsaker i det minste delvis dannelse av porer gjennom de(t) avsatte overflatelag.

Ett aspekt av oppfinnelsen angår et stoff hvor det i minst en overflatetykkelse av stoffstrukturen er påført ét lag av en vannavstøtende polymer som inneholder et stort antall åpninger. Et bredt utvalg av stoffer eller tøyer kan benyttes. Et tettvevet 80-140 g/m<2> nylonstoff er et typisk eksempel.

Materialet ifølge foreliggende oppfinnelse er forskjel-lig fra kjente materialer hvor et separat lag er festet til stoffet. Skjønt dette lag understøttes av stoffet, er det ikke spredd ut gjennom hele strukturen, men foreligger bare som et separat dekklag eller som et innlaminert lag.

I et annet aspekt angår oppfinnelsen klesplagg, nærmere bestemt klesplagg til hvilke det stilles krav om vanntetthet og vanndampgjennomtrengelighet, hvilke klesplagg består i det minste delvis av det ovenfor beskrevne stoff eller tøy.

Oppfinnelsen angår også et lag av bøyelig, porøst materiale (f.eks. kunstlær eller naturlær) som på overflaten og i en viss tykkelse i oveflaten har et sammenhengende, men gjennomhullet lag av en vannavstøtende polymer.

Oppfinnelsen angår videre bygningselementer hvis overflate har et belegg av et gjennomhullet lag av polymermate-riale som ettersittende følger porene og uregelmessighetene i overflaten, slik at væskeformig vann ikke kan trenge inn i eller gjennom veggen, mens vanndamp kan trenge ut gjennom laget.

Det hulromholdige substrat kan være et fast bygnings-eller bekledningsmateriale, som f.eks. betong, mursten, puss, murverk, kartong, harde fiberplater, papp eller sammensatte plater som har en porøs beskaffenhet, slik at materialet ab-sorberer væskeformig vann i overflaten og etter hvert overfør-er væskeformig vann gjennom hele sin tykkelse. Uregelmessighetene eller hulrommene kan være iboende eller frembragt under produksjonsprosessen. Alternativt kan substratet utgjøres av et beskyttende lag på utstyr eller apparatur, f.eks. av naturlig eller syntetisk lær, eller av en oppskummet poly-

mer eller gummibasis av den type som anvendes i møbelstop-

ping, campingutstyr, motorkjøretøyer, støvler, sko, hansker,

osv. Spesielt kan det være et tekstilstoff, enten et grovt lerret eller et foliemateriale (f.eks. for campingformål,

for militært bruk eller for transport) eller et lettere stoff av den type som benyttes for regntøy. Hulrommene eller uregelmessighetene i slike tilfeller utgjøres av mellomrommene mellom varp- og veftgarnene (eller tilsvarende i strikkede stoffer) og mellomrommene mellom de enkelte fibere som garnene er sammen-satt av.

Tekstilbelegning utgjør et viktig aspekt av oppfinnelsen, og et typisk produkt omfatter det opprinnelige stoff i hvis ulike mellomrom eller uregelmessigheter det befinner seg et porøst forankringsmateriale av fluorpolymeren, og på

hvis minst ene overflate det befinner seg - fast forbundet med matriksen - et porøst overflatelag av fluorpolymeren. Vanligvis, men ikke nødvendigvis, har matriksen store, ujevne porer eller mellomrom, og ett enkelt overflatelag er tilstede som et klart identifiserbart, adskilt lag med mindre gjennom-løpende porer og/eller sammenbindende celler som er åpne til den innvendige og den utvendige overflate.

Fluorpolymeren ifølge oppfinnelsen utgjøres av homo-polymerer eller copolymerer (deriblant terpolymerer og høyere) inneholdende en carbonkjederyggrad til hvis atomer det er bundet enten fluor eller en fluorsubstituert gruppe.

Hydrogensubstituenter eller andre halogensubstituenter kan også være tilstede i en mindre grad. Fluorpolymerer er velkjente i kjemifaget, og eksempler innbefatter polytetrafluorethylen (PTFE), polyhexafluorpropylen (PHFP), polyvinyli-denfluorid (PVDF) og lignende. Dessuten selges mange fluorpolymerer under handelsnavn som f.eks. "TFB 7200", det mindre oppløselige "TFB 7100" (begge fra Hoechst, inneholdende TFE-enheter, HFP-enheter og VDF (vinylidenfluorid)-enheter) "Kynar"

(PVDF fra Pennwalt) og "Lumiflon" (en fluorpolymeroppløsning innbefattende vinylethere og fremstilt ved oppløsningspoly-merisering av Asahi) og er karakterisert ved sine egenskaper snarere enn ved angivelse av den kjemiske sammensetning.

Den eller de første organiske væsker kan være en hvil-ken som helst sådan som er et oppløsningsmiddel for fluorpolymeren, eller det kan (som i tilfellet med "Lumiflon")

være det væskeformige oppløsningsmiddel i den kjøpte oppløs-ning, nemlig xylen. Det må være mer flyktig enn den andre væske, dvs. ha lavere kokepunkt. Typisk lavtkokende oppløs-ningsmidler som kan anvendes, innbefatter dialifatiske ketoner, spesielt de ketoner hvor ingen av alkylgruppene har mer enn 6 carbonatomer, og som methylisobutylketon, MIBK, er et foretrukket eksempel på, diaromatiske ketoner med tilsvarende lav molekylvekt og lavt kokepunkt, alkylaromatiske ketoner eller formamider, som f.eks. dimethylformamid, eller pyrrolidoner. Mengdene som kan anvendes av slike oppløsningsmidler, varierer avhengig av den som utgangsmateriale benyttede polymer og av andre bestanddeler, samt av egenskapene som det øns-kes at belegget skal ha. Vanligvis vil mengden av polymer som er tilstede i oppløsning i den første væske, regnet på tørrbasis, være i området fra 5% til 50%. En mindre mengde vil medføre spill av oppløsningsmiddel og tørkeenergi, og en større mengde vil medføre vanskeligheter ved oppløsning og påføring. Mer vanlig er det tilstede fra 15% til 30% polymer, beregnet på den totale mengde av den eller de første væsker og polymerene.

Den eller de andre organiske væsker (ikke-oppløsnings-middel) må være forlikelig med den eller de første væsker,

i det minste opptil en rimelig stor innlemmelsesmengde, og den eller de må være mindre flyktige, f.eks. ha høyere kokepunkt. Det synes å finnes to klasser av slike væsker som er særlig anvendelige, spesielt når den første væske er et

keton, nemlig (a) høyerekokende alifatiske eller aromatiske hydrocarboner eller blandinger derav, f.eks. fra Cg eller mer, spesielt C.._ og over eller (b) hydroxysubstituerte alifatiske hydrocarboner, eventuelt høyere alkoholer som f.eks. dekan-oler, men mer spesielt glycoler som f.eks. ethylenglycol,

og de lavere væskeformige polyethylenglycoler, f.eks. opp til PEG 400.

Mengden av slik eller slike andre organiske væsker

som skal anvendes ved utøvelsen av oppfinnelsen, varierer sterkt. Den må ikke være så stor at fluorpolymeren utfelles før blandingen bringes i kontakt med substratet. Mengden må imidlertid være tilstrekkelig stor til at fluor-carbonet vil utfelles når belegget oppvarmes, og til at dampen i det minste vil bidra til å frembringe den nødvendige porøsi-tet ved overflaten. Vanligvis benyttes fra 1 til 50 vekt%

(av den eller de andre væsker i forhold til den opprinnelige oppløsning), mer foretrukket fra 5% til 20%.

En fagmann vil forstå at mer enn én

fremgangsmåte er tilgjengelig for fremstilling av startoppløsningen ved blandingen av væsker. Den foretrukne prosedyre går ut på å tilberede en oppløsning i den første væske og deretter tilsette den andre væske i en mengde som er utilstrekkelig til å avstedkomme utfelning i væskefasen.

Ved utøvelsen av oppfinnelsen foretrekkes det å opp-varme substratet til en temperatur mellom 60° og 150°C,mer vanlig mellom 75° og 12 0°C. Avhengig i noen grad av temperaturen og oppløsningsmidlene som benyttes, vil fra 2

til 15 minutter være tilstrekkelig til å avdrive begge væsker som damp. Det må benyttes tilstrekkelig lang tid til at den andre, mindre flyktige væske kan unnslippe, men den øvre grense synes ikke å være særlig kritisk. Dette innebærer at avsetningen, så snart den er dannet, synes å være stort sett stabil med hensyn til ytterligere utsettelse for temperatur. I de fleste tilfeller er fra 3 til 10 minutter en passende tid for avdriving av oppløsningsmidler.

Et annet aspekt av oppfinnelsen angår et stoffsubstrat som bærer, hvor det som et beskyttende lag mot gjennomtrengning av væskeformig vann er en integrert kombinasjon av en porøs forankringsmatriks. av fluorpolymer som befinner seg mellom filamentene i stoffgarnet og i mellomrommene i stoffgarnet,

og et porøst overflatelag over minst én overflate. Oppfinnelsen omfatter både et slikt stoff som sådant og et slikt stoff som inngår i vanntette artikler, som kan være klesplagg som f.eks. regnkapper, frakker, hansker, overtrekksbukser,eller for annen anvendelse, f.eks. i telt, presenninger eller lignende .

Mekanismen som gjør seg gjeldende ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, er ikke fullt ut klarlagt, og det kan inngå ulike trekk alt etter utgangsmaterialene og driftsbe-tingelsene. Således kan avdrivning av den eller de andre væsker simpelthen føre til utfeining av fluorcarbonpartikler, hvilke agglomererer under hulromdannelse ved påfølgende opp-varmning (dvs. omtrent som et ufullkomment sintret belegg på et fast substrat). Det synes imidlertid mer sannsynlig at det finner sted en viss gelering eller mykning av den til-stedeværende utfelning, slik at agglomereringen finner sted forut for oppvarmningen, og at damper drives av fra og gjennom det utfelte materiale, slik at de nødvendige porer dannes. Faktisk kan visse blandinger tendere henimot jevn filmdan-nelse, idet all porøsitet frembringes som følge av unnslip-pelse av damp på forskjellige trinn av beleggdannelsen. Ved tekstilbelegning kan det således være fordelaktig at man i det minste delvis avstenger den ene flate (f.eks. på en pro-sessvalse) under i det minste en del av oppvarmningsbehand-lingen for derved å modifisere poredannelsen.

En spesifikk utførelsesform av oppfinnelsen beskrives nedenfor under henvisning til figuren på den vedføyede teg-ning.

Fig. 1 er et sideriss av en egnet belegningsapparatur som ble benyttet i eksemplene. Stoff 1 holdes under strekk ved hjelp av klemmer 2, 3 på den øvre flate av en holdejigg 4. K-belegningsstaven 5 trekkes over stoffoverflaten i retning av pilen A. Det fuktige belegningsmateriale 6 bres derved jevnt ut over stoffet 1.

Eksempel 1

20 g av fluorpolymeren "TFB 7200", levert av Hoechst Chemicals, oppløses i 80 g methylisobutylketon (MIBK) slik at det fås et teoretisk faststoffinnhold på 20%. Så snart alt er fullstendig oppløst ved blanding med høy hastighet blir opp-løsningen oppbevart i en lukket beholder i 4 timer for avlufting.

Når den er fri for luftbobler, har denne oppløsning en viskositet på 260 s ved 20°C, målt med DIN-beger nr. 4.

Til 20 g av denne oppløsning settes forsiktig mellom 0,5 og 2,0 g (i typiske tilfeller 1,0 g) flytende paraffin under kraftig omrøring for å hindre for tidlig utfelning av TEB-fluorpolymeren. Til denne oppløsning settes ca. 2,5 g monoethylenglycol, også i dette tilfelle under konstant om-røring. Denne oppløsning foresegles og oppbevares i 4 timer før bruk for avlufting. Etter dette tidsrom vil viskositeten typisk være 200 s ved 20°C, målt med DIN-beger nr. 4.

For laboratorieformål strekkes en prøve av en tettvevet 12 0 g/m 2nylonduk mellom klemmene i en holdejigg på den måte som er vist på fig. 1. Det er viktig at duken er fri

for fett og luftforurensninger, og dette besørges om nødvendig med en kommersiell "genklene"-vaskning med påfølgende grundig luftblåsing under anvendelse av tørr luft av trykk 69 kPa.

Avhengig av dukens tetthet foretaes avsetningen av

den fuktige film med håndbelegningsstaver av type K (RK Print-Coat Instruments Ltd., Royston, Herts) under anvendelse av en lOO^um stav nr. 8. Det er nødvendig å trekke ned et jevnt belegg på duken for å hindre dannelse av luftbobler. Den belagte prøve anbringes straks i en ovn som holder en lufttemperatur på 110°C, hvor den holdes i 3 minutter.

Vekten av det tørre belegg var 2 8 g/m <2>. Trykket som var nødvendig for å presse vann gjennom duken, var høyere enn 103,4 kPa. Fordampningstapet gjennom filmen ved 36°C inn i en atmosfære av 18°C og 30% fuktighet i løpet av 24 timer var på ca. 3000 g/m<2> duk.

Det ovenstående eksempel kan modifiseres. Mengdeforhol-dene mellom bestanddelene som benyttes og egenskapene som opp-nås, kan variere. Eksempelvis kan det benyttes fra 0,5 til 5 g glycol, og den oppnådde viskositet kan variere fra 150 til 300 s (DIN 4) ved 20°C. Stoffer på 8-140 g/m<2> ble belagt, og også en 80 pm belegningsstav ble benyttet. Ovnstemperaturen ble varieret mellom 95°C og 190°C, og oppholdstiden ble variert fra 30 s til 5 min. Et anvendelig område for tørrvekten av belegget er fra 25 til 40 g/m<2>, og fordampningstapet kan variere fra 2800 til 4000 g/m<2>,24h under de ovenfor angitte betingelser.

Eksempel 2

20 g fluorpolymer "TFB 7200" fra Hoechst Chemicals opp-løses i 80 g methylisobutylketon (MIBK) slik at det fås et teoretisk faststoffinnhold på 20%. Så snart alt er fullstendig oppløst ved blanding med høy hastighet, blir oppløsningen oppbevart i en lukket beholder i 4 timer for avlufting.

Når den er fri for luftbobler, har denne oppløsning en viskositet på 269 s ved 20°C, målt med DIN-beger nr. 4.

Til 100 g av denne oppløsning tilsettes forsiktig ca.

10 g monoethylenglycol under kraftig omrøring.

For laboratorieformål strekkes en tettvevet 100 g/m<2 >nylonduk i en holdejigg på den måte som er vist på fig. 1. Det er viktig at duken er fri for fett og forurensninger fra luf-ten.

Avhengig av dukens tetthet foretaes avsetningen av

den fuktige film med håndbelegningsstaver av type K, idet man velger den stav som gir et belegg med tørrvekt mellom 20 og 2 5 g/m 2. Den belagte prøve anbringes straks i en ovn som holdes ved 80°, hvor den holdes i 5 minutter. Med denne be-leggvekt var det nødvendige trykk for å tvinge vann gjennom duken 103,4 kPa.

Fordampningstapet gjennom filmen av temperatur 24°C inn i en atmosfære av 18°C og mellom 50 og 60% relativ fuktighet i løpet av 24 timer var av størrelsesordenen 2500 g/m<2 >stoff.

Eksempel 3

2 0 g PVDF (handelsnavn "Kynar", levert av Pennwalt Company Limited) ble oppløst i 80 g dimethylformamid, og opp-løsningen ble avluftet på samme måte som i eksempel 1.

Til 100 g av denne oppløsning ble det under kraftig omrøring tilsatt circa8,5 g monoethylenglycol. (Alternativt kan både dimethylformamid og monoethylenglycol forhåndsblan-des, og det faste PVDF tilsettes langsomt, også i dette tilfelle under kraftig omrøring).

Duken ble så belagt på tilsvarende måte som i eksempel 1 og straks anbragt i en ovn med lufttemperatur 150°C, hvor den ble holdt i 5 minutter. Duken som var belagt på denne måte, oppviste gjennomblåsningstrykk på 137,9 kPa, mens den oppviste et fordampningstap på 1500 g/m 2,24h.

Eksempel 4

Til 100 g av fluorpolymeroppløsningen "Lumiflon", levert av ICI Mond Division, ble 8,5 g monoethylenglycol tilsatt, også i dette tilfelle under kraftig omrøring.

Den resulterende oppløsning etter avluftning ble påført på duken som angitt i eksemplet vist på fig. 1 og varmebe-handlet i circa 5 minutter ved en lufttemperatur på 150°C. Den belagte prøve oppviste et gjennomblåsningstrykk på 241,3 kPa og en vannfordampningshastighet på 800 g/m 2,24h.

Claims

1. Hulromholdig substrat, karakterisert ved at det som et beskyttende belegg mot gjennomtrengning av væskeformig vann har en integrert kombinasjon av en porøs forankrende matriks av fluorpolymer som befinner seg mellom filamentene og i mellomrommene i stoffet, og et porøst overflatelag på minst én overflate.

2. Fremgangsmåte til å tilveiebringe et vannavstøtende men vanndampgjennomtrengbart belegg over et hulromholdig substrat for fremstilling av et produkt ifølge krav 1, karakterisert ved at det tilveiebringes en oppløsning av en fluorpolymer i en blanding omfattende i det minste en første organisk væske som er et oppløsningsmiddel for f luorpolymeren, og en andre organisk væske som er et ikke-oppløsningsmiddel for fluorpolymeren og som har lavere flyktighet, og som er til stede i en slik mengde at intet av fluorpolymeren utfelles, oppløsnin-gen påføres på minst én overflate av substratet og substratet oppvarmes for å avdrive blandingen av væsker som damp, hvorved innledende tap av den/de første organiske væske(r) (oppløs-ningsmiddel ) som damp bringer fluorpolymer til å avsettes i substratets hulrom og på dets overflate(r), og etterfølgende tap av den/de andre organiske væske(r) (ikke-oppløsningsmid-del ) som damp forårsaker i det minste delvis dannelse av porer gjennom de(t) avsatte overflatelag.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at f luorpolymeren velges blant TFE/HFP/VDF-copolymeret "Lumiflon" (en fluorpolymeroppløsning innbefattende vinyletere, fremstilt ved løsningspolymerisering) og PVDF-polymer.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at den første organiske væske er valgt fra gruppen bestående av dialifatiske ketoner, diaromatiske ketoner, alkylaromatiske ketoner, formamider og pyrrolidoner.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at mengden av polymer som er til stede, i forhold til den eller de første væsker, er fra 5 til 50 vekt%.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at den eller de andre organiske væsker er valgt fra gruppen bestående av høyerekokende alifatiske og aromatiske hydrocarboner, hydroxysubstituerte høyere alifatiske hydrocarboner, glycoler og polyethylenglycoler.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 2 , karakterisert ved at den eller de andre organiske væsker er tilstede i en mengde av fra 1 til 50 vekt% av oppløsningen av polymer i den første organiske væske.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at væsken som påføres på substratet, er fremstilt ved (a) oppløsning av polymeren i den eller de første organiske væsker, etterfulgt av (b) til-setning av den eller de andre organiske væsker.

9. Fremgangmåte ifølge krav 2 , karakterisert ved at substratet oppvarmes til en temperatur mellom 60 og 150°C i et tidsrom på mellom 2 og 15 minutter.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 2-9, karakterisert ved at det som substrat anvendes et fast bygnings- eller bekledningsmateriale.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 2-9, karakterisert ved at det som substrat anvendes et beskyttende lærlignende eller gummiaktig materiale.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 2-9, karakterisert ved at det som substrat anvendes et stoff.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 2-9, karakterisert ved at det som substrat anvendes et ferdig klesplagg.